hits

Farlig hets av meddommerne

kommentarer
kommentarer
Kommentarer
Flere tusen demonstranter støttet Andrea Voll Voldum etter at de tre tiltalte i voldtektssaken i Hemsedal ble frifunnet. (Foto: Torstein Bøe, NTB scanpix).

Offeret i den rystende voldtektssaken fra Hemsedal har aldri bedt sympatisørene om å true noen på livet.

I går demonstrerte flere tusen mennesker til støtte for Andrea Voll Voldum etter frikjennelsen av de tre tiltalte.

Selv om det var Andrea Voldum som publiserte navnet på de tre frikjente, så presiserer hun til NRK Dagsrevyen at hun aldri har oppfordret noen til å true dem på livet.

Det er ikke vanskelig å føle sympati for henne, og det er heller ikke lett å forstå hvorfor de tre meddommerne ikke fant det hevet over enhver tvil at de tiltalte var klar over at Andrea Voldum var så ruset at hun ikke kunne motsette seg det flertallet mener var en gjengvoldtekt.

Men det forsvarer ikke å ta loven i egne hender - spesielt ikke ved å henge ut meddommerne med navn og telefonnummer, og true dem på livet.

Enhver som leser dommen vil bli rystet over at tre menn midt i 30-årene gir en 18-åring store mengder dop før de bytter på å ha sex med henne i timevis mens hun er tungt ruset.

Les Nettavisen mener: Gjengvoldtekt-dommen opprører svært mange

Men det er et langt stykke fra å reagere på dommen og uttrykke støtte til Andrea Vold Vollum, til å true de frikjente på livet. En rettsstat overlater til rettsvesenet å dømme i straffesaker, og overlater ikke den jobben til en lynsjemobb.

De tre frikjente må finne seg i at folk flest fordømmer handlingene deres, uavhengig av den juridiske frikjennelsen.

De tre meddommerne må også finne seg i at mange er uenige i vurderingen de gjorde, riktignok uten at kritikerne var til stede i retten. Det er viktig å huske at selv om mange har lest dommen, så vet ingen som ikke var i retten hva som gjorde at de tre meddommerne valgte ikke å se bort fra vitnemålene til de tre tiltalte.

Norsk rett hviler på et krav om at minst fem av syv dommere skal finne den/de tiltalte skyldige bortenfor all rimelig tvil. At straffesaker ikke avgjøres med knepent flertall er et mange hundre år gammelt prinsipp som sikrer at det er bedre at ti skyldige går fri, enn at en uskyldig blir dømt. 

I likhet med mange andre land har også norsk rett et prinsipp om at tiltalte skal dømmes av sine likemenn, og ikke bare av profesjonelle dommere. Også det er et sunt og godt prinsipp, for det er en illusjon at jurister har monopol på godt skjønn og vurderingsevne.

Flere tusen demonstranter møtte opp foran Stortinget og i mange andre norske byer i går. (Foto: Farid Ighoubah, Nettavisen).

Skal systemet fungere, trenger vi meddommere - altså vanlige folk som tar på seg jobben med å sitte ofte ukevis i retten for dårlig økonomisk kompensasjon, for så å måtte gjøre opp med sin samvittighet om de skal dømme eller frifinne.

 

 

De fire meddommerne i Hemsedal-saken har etter alt å dømme brukt sitt beste skjønn og samvittighet til å vurdere bevisene og vitnemålene i saken, og har landet på ulike standpunkter. En ville dømme - tre ville frifinne.

Dermed fikk vi konklusjonen der de tre fagdommerne og en meddommer med 4 mot 3 stemmer kunne dømme de tre tiltalte til å betale offeret 300.000 kroner i erstatning for handlinger de tiltalte strafferettslig ble endelig og rettskraftig frikjent for.

Den erfarne forsvareren John Christian Elden har skrevet en god blogg: La meddommerne i fred!

Der skriver han: «Jeg har vært med på voldtektsanklager der fagdommerne ville frikjenne, men hvor de ble overstemt av lekdommere. Jeg hørte ikke lynsjemobbens angrep mot lekdommerne i den saken. Et systems berettigelse kan vanskelig være avhengig av hvilket konkret bevisresultat de kommer til».

Eldens påpekning er viktig. Vi kan være uenige i meddommernes vurdering, men vi har ingen rett til å true eller trakassere dem. Skal folk ta på seg ansvaret og samvittighetskvalene som følger av å gjøre en slik samfunnsplikt, så har de krav på ikke å bli truet på livet etterpå. 

Ikke har Andrea Vold Vollum bedt om det heller.

Hva mener du? Kunne du tenke deg å være meddommer i en engasjerende straffesak hvis du risikerer å bli navngitt og truet på livet etterpå, eller er det noe man må finne seg i etter en slik dom?

comments powered by Disqus