Skyver Ap fra seg velgerne sine?

Arbeiderpartiet har vinglet i kommune- og regionreformen, og nå sier partileder Jonas Gahr Støre nei til å bruke makt fra Stortinget for å lage en fornuftig reform. (Foto: Arbeiderpartiet).

Velgerne vender ryggen til Arbeiderpartiet, samtidig som det er noe viljeløst over partiet.

Arbeiderpartiet stuper 5,5 prosent på den siste partimålingen til Dagens Næringsliv, samtidig som Senterpartiet fortsetter sin fremgang til 11,4 prosent.

En mulig forklaring er at Senterpartiets kjernevelgere kjenner igjen sitt parti, mens trofaste og reformvennlige Ap-velgere lurer på hva partiet driver med.

Nettstedet Pollofpolls måler et gjennomsnitt av alle partimålinger. Også der faller Arbeiderpartiet, mens Senterpartiet stiger. (Kilde: Pollofpolls.no).

Spørsmålet er om Arbeiderpartiet er så ivrig etter å tekkes sine mulige fremtidige regjeringspartnere at partiet skyver fra seg sine egne velgere.

Et ferskt eksempel er kommune- og regionsreformen.

Der Arbeiderpartiet tidligere ville tatt en konstruktiv lederrolle, er partiet nå imot det aller meste.

Partiets kommunalpolitiske talskvinne, Helga Pedersen, vil forkaste forslaget om å kutte 19 fylker til rundt 10 regioner.

Les saken: Regionkartet blir lagt i skuffen hvis Ap overtar makten

 

 

Det er skuffende at Arbeiderpartiet velger en så populistisk og lettvint utvei. Partiet har tradisjon for å finne kompromisser med Høyre i store og vanskelige saker som krever langsiktighet og vilje til å styre.

Heller ikke Arbeiderpartiets partileder Jonas Gahr Støre vil bruke makt: - Vi vil derfor stemme i mot når regjeringen vil tvinge fylker til å slå seg sammen, skriver han på Facebook.

I kommune- og regionreformen har Arbeiderpartiet vinglet. Først var de for en regionreform, nå er det imot. Før var de villige til å bruke tvang for å få enkeltkommuner på plass i unntakstilfeller - nå er de imot tvang, og åpner dermed for at enkeltkommuner kan ødelegge for fornuftige strukturer. 


Foreløpig ser reformen ut til å lande på 70 færre kommuner, ned til 358 fra 428 kommuner. Det er den mest omfattende kommunereformen på mange tiår, og den har skjedd uten støtte og medvirkning fra Arbeiderpartiet.

Regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet er enige med støttepartiene Kristelig Folkeparti og Venstre.

Les mer på Venstres hjemmeside: Enighet om kommune- og regionreform

Reformen er nødvendig, men upopulær hos velgere som bor i småkommuner som har overlevd på gunstige statlige overføringer. 

Regionforslaget er et skritt i riktig retning, men her gjenstår en del arbeid. Det viktigste må være å finne frem til naturlige regioner som egner seg for større oppgaver enn dagens fylkeskommuner.



Det er i tråd med Senterpartiets politikk å kjempe mot alle slike reformer, men det ligner ikke Arbeiderpartiet. Siden en eventuell ny regjering med Jonas Gahr Støre som statsminister vil avhenge av støtte fra Senterpartiet, blir det neppe enkelt å gjennomføre nye reformer. I verste fall tvinger Senterpartiet tilbake en støtteordning som premierer små kommuner.

Verken kommunekartet eller regionkartet er ferdig med det som nå ligger på bordet. Det trengs justeringer - for eksempel rundt Oslos rolle. Og det er mulig at Buskerud bør gå sammen med Telemark og Vestfold, i stedet for å inngå i en region som strekker seg fra Hardangervidda til svenskegrensen. En mulig løsning er også å slå Oslo sammen med Akershus og Østfold.

Men det krever at Arbeiderpartiet melder seg på for å finne bedre kompromisser. Altså at partiet gjenfinner sin rolle som et reformvennlig og pragmatisk parti. Da kommer kanskje velgerne tilbake også.

Hva mener du? Vingler Arbeiderpartiet, eller er Jonas Gahr Støre på full fart til å bli ny statsminister i Norge etter valget?

Feil lærdom av søppelskandalen

Rødts partileder Bjørnar Moxnes forsøker å gjøre søppelskandalen i Oslo til et eksempel på private som skor seg på det offentlige. I virkeligheten er det helt motsatt i denne saken. (Foto: Andre Løyning).

Venstresiden forsøker å gjøre søppelskandalen i Oslo til en lærepenge om privat næringsliv. Det er en total avsporing.

Søppeltrøbbelet i Oslo kan fortsette inn i valgkampen fordi SV og Rødt ønsker å presse Arbeiderpartiet til å si nei til enkelte private tilbydere i offentlig virksomhet. Det er særlig helse og velferdstjenester de er opptatt av, men også søppeltømming.

Men det venstresiden glemmer er at konkursen til Veireno er en sak uten vinnere.

Les Nettavisen mener: Søppeltrøbbelet i Oslo har bare tapere, ingen vinnere



De største taperne er innbyggerne i Oslo kommune. Først fikk de ikke tømt søppelet, så får de en ekstraregning som fort kan bli på 150-200 millioner kroner i resten av kontraktsperioden Veireno skulle gjennomført.

I et byrådsnotat anslår Oslo kommune de årlige ekstrautgiftene til 40 millioner kroner. Etter planen skulle Veireno tømt søppel i fem år, med mulighet for tre års forlengelse. Merkostnadene i forhold til anbudet kan altså totalt bli på nærmere 320 millioner kroner på disse åtte årene.

Les notatet: Virksomhetsoverdragelse

Det er mye å lære av denne saken: 

  • Veireno er konkurs, og har tapt hele sin egenkapital på rundt 10 millioner kroner på å levere et for lavt anbud.
  • Oslo kommune har lært at de i denne saken har hatt for dårlig kompetanse til å vurdere ulike anbud.
  • Og innbyggerne lærer at Oslo kommune er vesentlig dyrere enn alle de tre anbudene som ble levert inn.

Samtidig er det en myte som kan avlives med en gang: Søppelskandalen er ikke et eksempel på noen som har skodd seg på det offentlige for å skaffe seg privat profitt, slik partiet Rødt forsøker å innbille folk.

Snarere er det tvert imot. Veireno gikk konkurs fordi selskapet leverte et for billig anbud og tok seg for dårlig betalt for tjenesten.

I denne saken er det kapitalisten som har sponset det offentlige - ikke motsatt.

Tidligere har det rødgrønne byrådet bestemt seg for at kommunen er bedre enn privateselskaper til å drive sykehjem og barnehager. Dette kommer til tross for brukerundersøkelser som viser at foreldre med barn i private barnehager er konsekvent mer fornøyde enn foreldre med barn i kommunale barnehager.

 

 

Men det betyr ikke at kommunen kan abdisere og overlate all styring til private aktører. Kommunen må påse at de private har kompetanse og yter gode nok tjenester. Og man bør bruke konkurranse og anbud for å sikre riktige priser.

Det er her Oslo sviktet i søppelskandalen. Kommunen valgte en aktør som ikke hadde finansiell styrke til å overleve problemene, og som hadde levert et anbud som viste seg urealistisk lavt. At Renovasjonsetaten godtok anbudet sier noe om den kommunale kompetansen til å vurdere anbudene.

Det er heller ikke noe i veien for at kommunen stiller krav om ordnede lønnsforhold. Det er ingen ting som tyder på at privat næringsliv generelt er noe dårligere enn offentlig virksomhet på det feltet.

Da Veireno fikk jobben, kom det frem at selskapet var 80 millioner kroner billigere enn nærmeste konkurrent, og 130 millioner kroner billigere enn den nest nærmeste konkurrenten.

Les mer på FriFagbevegelse: Trenger 130 sjåfører

Når Veireno måtte kaste kortene, overtar Oslo kommune - og det med klart høyere pris enn alle de tre tilbyderne.

  • Veireno: 420 millioner kroner for fem år
  • Norsk Gjenvinning: 500 millioner kroner
  • RenoNorden: 550 millioner kroner
  • Oslo kommune: 620 millioner kroner

Tallene er omtrentlige, men illustrerer et viktig poeng: Det er på ingen måte sikkert at kommunen gjør jobben billigere og/eller bedre enn private aktører. Tvert imot kan det godt tenkes at private kan gjøre en like god jobb billigere for kommunen, og samtidig tjene penger på det.

Det fremgår av byrådsnotatet at kommunen vil sette opp lønningene og utføre søppeltømmingen dyrere enn Veireno. (Kilde. Byrådsnotat om virksomhetsoverdragelsen).

Oslo kommune overtok bare dager før Veireno gikk konkurs, og hadde i praksis ikke noe annet valg enn å overta de ansatte og utstyret.

Men prisøkningen skyldes ikke bare at anbudet var ugjennomførlig - den skyldes også at de ansatte får høyere lønn, og blir del av kommunens ytelsespensjonsordning. 

For kommunens innbyggere betyr det at søppeltømmingen blir dyrere. Om den blir bedre, gjenstår å se.

Det er greit at venstresiden bruker Veireno-saken for å presse frem bedre lønninger og flere kommuneansatte, men det er falskt å fremstille det som om innbyggerne tjener på at alt er kommunalt.

Venstresiden har en vrangforestilling om at private tilbyder som tjener penger "tar" millioner som ellers kunne vært brukt til bedre formål.

I søppelsaken er det motsatt.

Når Oslo kommune gjør jobben selv, blir prisen for innbyggerne langt dyrere enn alle de private tilbyderne. 

Hva mener du? Bør kommunen gjøre det meste av oppgavene selv, eller det fornuftig å sette ut oppdrag på anbud til private?

Trump har mest rett om Sverige

USAs president Donald Trump mener at Sverige har problemer med sin innvandring. (Foto: Det hvite hus).

USAs president Donald Trump har mest rett når han peker på problemer i Sverige.

Sist lørdag hadde Aftenposten en åtte sider lang artikkel om problemene i Sverige. 

I enkelte bydeler i Stockholm, Gøteborg og Malmø tør ikke politiet gå inn, og landet opplever en sterk økning i drap med skytevåpen og eksplosiver. 

I følge Aftenpostens reportasje har antallet slike drap økt fra 13 i 2012, til rundt 30 både i fjor og i forfjor.

Sverige fører ikke lenger statistikk om sammenhengen mellom innvandring og kriminalitet - angivelig fordi kriminologene helt siden 1974 har visst at innvandrere er overrepresentert i kriminalitet.

Det har vært en rekke rapporter som viser at den svenske staten har mistet kontrollen over enkelte bydeler, og det er nokså ekstremt. Den viktigste rollen til en stat er å ha kontroll innenfor et geografisk område, og kunne tilby beboerne sikkerhet.

Mandag kveld var det igjen opptøyer i Rinkeby, og politiet skjøt med skarpt mot steinkastende ungdommer som satte biler i brann.

Nettavisen tirsdag 21. februar 2017

Les saken: Opptøyer i Rinkeby i Stockholm - politiet skjøt med skarpt

Da Donald Trump først uttalte seg om Sverige, hørtes det ut som om han trodde det hadde skjedd en terroraksjon i landet dagen før.

Etterhvert ble det klart at Trump refererte til et fjernsynsinnslag som viste hvilke problemer Sverige har med innvandring.

 

 

Uansett hva man ellers mener om Donald Trump, så har han åpenbart rett i at Sverige har utfordringer med sin store innvandrerbefolkning. Og det er overraskende at tidligere statsminister Carl Bildt føler behov for å kalle Donald Trump for "den minst informerte personen i verden".

Malmø har eksempelvis 174 nasjonaliteter, og arbeidsledigheten er nær dobbelt så høy som ellers i Sverige.


Det er bra at mediene arresterer Donald Trump når han tar feil, men i saken om Sverige virker reaksjonene nesten hysteriske. Sverige har åpenbart store problemer med immigrasjon. Den erkjennelsen er nå utbredt selv i den svenske politiske eliten. Etter den voldsomme migrasjonsbølgen i 2015 er bremsene satt på, men det forhindrer ikke at landet har store problemer.

Den amerikanske institusjonen Edelman Trust måler publikums tillit til offentlige institusjoner og media. I Sverige scorer både offentlige institusjoner og mediene lavt på folks tillit. Mistilliten er særlig svak hos folk flest.

Folk flest har sterk mistillit til svenske institusjoner. Denne målingen gjelder både offentlige institusjoner, mediene, bedriftene og interesseorganisasjoner. (Kilde: Edelman Trust 2017).

I første omgang ble Donald Trump oppfattet som han refererte til en terroraksjon som hadde skjedd i Sverige dagen før, men det ble senere presisert at han mente å peke på økningen i kriminalitet i Sverige.

Les mer: Hva Trumps referanse egentlig handlet om

Tidligere statsminister Carl Bildt lurte på hva Donald Trump har røyket, og det ble en strøm på sosiale medier om at det ikke hadde skjedd noen ting i Sverige dagen før.

Inntrykket som skapes av de voldsomme reaksjonene mot Donald Trump er uansett at han har satt fingeren på et ømt punkt. Faren er at reaksjonene slår tilbake og at publikum mener at Donald Trump har rett, og at mediene har feil.

Det er godt mulig at USAs president var sleivete i sin første kommentar om Sverige.

Men i det store bildet har han helt rett.

Hva mener du? Er det riktig å kritisere USAs president for uttalelsene om Sverige, eller har han i hovedsak rett?

Den smilende nasjonalisten

Senterpartiets partileder Trygve Slagsvold Vedum surfer på en bølge av nasjonalisme. (Foto: Senterpartiet).

Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum er så smilende og trivelig at folk glemmer at han står for en knallhard nasjonalisme som vil koste Norge tusenvis av arbeidsplasser.

Det er påfallende hvordan Sverigedemokratene tynes, mens Senterpartiet slipper unna kritikk.

På mange områder står de to partiene for nøyaktige samme politikk.

Sverigedemokratenes slagord er trygghet og tradisjon - de fremstiller seg som hele Sveriges parti, og sier at «jordbruk og skogbruk utgjør fundamentale pilarer i den svenske økonomien og bidrar til en levende og livskraftig landsbygd» - og partiet vil øke Sveriges selvforsyning.

Les mer: Landsbygdpolitikk

I Senterpartiets nylig foreslåtte prinsipprogram er de to første punktene å gå imot sentralisering, og «forsvare norske interesser mot blind liberalisme og globalisering».

Les mer: Senterpartiets prinsipp- og handlingsprogram 2017-2021

Også Senterpartiet vil «følge opp målsettingen om økt matproduksjon på norske ressurser med sikte på økt sjølforsyning».

Senterpartiet vil ut av EØS, og vil ha et sterkt norsk folkestyre i en velfungerende nasjonalstat.

Sverigedemokratene vil ta tilbake makt fra Brussel, og ønsker en folkeavstemning for å melde Sverige ut av EU.

Senterpartiet står sterkest på landsbygda og svakt i byene. 

Det samme gjelder Sverigedemokratene, som har under 10 prosent i Gøteborg og Stockholm - og godt over 20 prosent på landsbygda i Skåne.

Men det er også klare forskjeller.

Senterpartiet har tradisjonelt stått litt til høyre for sentrum i norsk politikk, men byttet side med den rødgrønne regjeringen i 2005.

Sverigedemokratenes partileder Jimmie Åkesson (bildet) begynner nå gradvis å bli tatt inn i varmen av det største borgerlige partiet i Sverige, Moderaterna.

Og selv om Senterpartiet ønsker å profilere seg på en hard linje i innvandrings- og asylspolitikken, så har Sverigedemokratene blitt avslørt mange ganger for å ha ytterliggående og tildels rasistiske nasjonalister i sin midte.

Slike miljøer har ikke vært knyttet til Senterpartiet i moderne tid. 

Civita-leder Kristin Clemet analyserte den norske nasjonalismen i en blogg i høst, og mener at på Stortinget er «Fremskrittspartiet fortsatt er Norges mest innvandringskritiske parti».

Men så tar hun Senterpartiet: - Norges mest nasjonalkonservative parti er, etter min mening, Senterpartiet. Senterpartiet er det partiet som for tiden kombinerer en restriktiv innvandringspolitikk med skepsis til europeisk integrasjon og globalisering og et ønske om å gjeninnføre en mer permanent grensekontroll, mener den tidligere Høyre-statsråden, som satt i regjering sammen med Senterpartiet.

Les bloggen: Nasjonalisme på fremmarsj

I økonomisk politikk er faktisk Senterpartiet mer proteksjonistisk enn Sverigedemokratene. 

Sverigedemokratene er i prinsippet for frihandel, men ønsker å gjøre enkelte unntak.

Senterpartiets unntaksliste er lang, og partiet vil «sikre at vår utforming av distrikts- og regionalpolitikk, skatte- og avgiftspolitikk, helsepolitikk og alkoholpolitikk, sysselsettingspolitikk, likestillingspolitikk, landbruks- og fiskeripolitikk, samt vår eiendomspolitikk ikke skal kunne utfordres av internasjonale handelsregler».

I fartene er det vanskelig å se hva som ikke står på unntakslisten.

Senterpartiet surfer på en nasjonalistisk bølge, og nærmer seg nå 10 prosents oppslutning på gjennomsnittet av partimålinger. (Kilde: Pollofpolls.no).

At ikke Senterpartiet blir hardere utfordret på sin økonomiske politikk, er underlig. I sin iver etter å beskytte landsbygda, truer en slik proteksjonisme titusenvis av arbeidsplasser som lever av eksport. Norge kan ikke kreve frihandel og tollfrihet for våre varer, hvis vi ikke innrømmer andre land det samme.

 

 

Frykten for at Trump og Brexit kan gi mindre verdenshandel var et kjernepoeng i årstalen til sentralbanksjef Øystein Olsen: - Som en liten, åpen økonomi er mye av vår velstand basert på handel med andre land. Det gir oss tilgang på varer og tjenester andre har bedre forutsetninger for å produsere.

Les talen: Økonomiske perspektiver

Norge er en liten åpen økonomi. Eksport og import utgjør rundt 75 prosent av vårt brutto nasjonalprodukt, og slik har det vært siden krigen. Vår vekst og velstand hviler på frihandel. 

Alle de norske sjeføkonomene er enig i at Norge taper på proteksjonisme, og påpeker at det vil skape lavere vekst i verdensøkonomien og ramme Norge.



Vi selger varer til utlandet for over 1.000 milliarder kroner i året. Mange hundre tusen arbeidsplasser avhenger av at vi får solgt olje, fisk, industriprodukter, kjemikalier og tjenester til andre land.

Her er listen over hva vi selger til utlandet: Eksport av varer og tjenester

Landbruket er en miniatyrnæring målt i sysselsetting. Under to prosent av de sysselsatte arbeider i jordbruk og skogbruk. 

Senterpartiet er bekymret for landsbygda, men politikken deres truer hundrevis av tusen arbeidsplasser i distrikts-Norge som er avhengig av eksport og import.

Her ser du hvor folk jobber: Sysselsatte personer etter næring

En fersk forskningsrapport fra statistikkbyråene i Norden viser at etterspørsel fra utenlandske markeder er enda viktigere for norsk sysselsetting og næringsliv enn man får inntrykk av ved kun å se på eksportørene.

Les rapporten: Flere enn eksportørene avhengige av eksportmarkedene



 

Rapporten viser at mellom 30 og 50 prosent av arbeidsplassene i norske bedrifter er direkte eller indirekte avhengige av salg til utlandet, og at import og eksport går hånd i hånd for å skape arbeidsplasser.

Les rapporten her: Nordiske land i globale verdikjeder

Norges Bank-direktør Øystein Olsen frykter at gryende proteksjonisme og mindre handel med varer og tjenester kan dempe veksten.

- Fordelene ved et mest mulig fritt internasjonalt varebytte er udiskutable, sa han i årstalen.

- Tegnene til økt proteksjonisme er urovekkende. I en verden preget av felles problemer er alenegang ikke løsningen var budskapet til Øystein Olsen.

Han har helt rett. Norge bør stå på barrikadene for en fri verdenshandel fordi vi mer enn noen andre land taper på tollmurer.

Nå er Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum fra andre siden av Mjøsa, men Bjørnstjerne Bjørnsons dikt har fortsatt aktualitet:

Andersen fra Toten

Andersen fra Toten
snart paa højre, snart paa venstre Foten,
 Andersen fra Toten.


Andersen fra Toten,
han maa altid være med paa Moten,
Andersen fra Toten.


Andersen fra Toten:
«Skidt i Norge», sa'n, «leve Toten!»
Andersen fra Toten.


Andersen fra Toten
skal bli hjemme, suge pent på Poten,
Andersen fra Toten.

 

Hva mener du? Vil du ha internasjonal frihandel uten tollmurer, eller vil du ha mer stengte grenser for handel?

- Hold fingrene unna Oljefondet!

Sentralbanksjef Øystein Olsen vil ha oljefondet sitt i fred. (Foto: Heiko Junge, NTB scanpix).

Perioden med økt bruk av oljeinntekter bør nå være over, mener sentralbanksjef Øystein Olsen.

Det er en pent formulert oppfordring til å holde fingrene unna Oljefondet.

Men skulle nesten trodd at statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen har lest manuset til sentralbanksjefens tale (og det har de selvsagt).

Bare noen timer før Øystein Olsen entrer talerstolen, kalte de to borgerlige partilederne inn til pressekonferanse for å fortelle at de vil kutte oljepengebruken fra 4 til 3 prosent av Oljefondet.

Les saken: Regjeringen vil bruke mindre oljepenger

Det er helt i tråd med formaningene fra Norges Bank-direktøren: - Perioden med økt bruk av oljeinntekter bør nå være over, sa han i talen.

Du kan følge talen her fra klokken 18:00 torsdag: Live på Nettavisen

Oljepengebruken har økt jevnt og trutt nesten uten unntak, og nærmest uavhengig av den politiske fargen på regjeringen.

 

 

Ulykken har vært den romslige handlingsregelen som grovt sett åpner for å bruke inntil fire prosent av fondet hvert år.

Akkurat nå er fondet på 7.500 milliarder kroner, så regjeringen kunne brukt 300 milliarder kroner uten å bryte den såkalte handlingsregelen.



Stortinget råder over en gedigen pengesekk, og da lar ikke politikerne seg be to ganger. Det er alltid gode formål å bevilge til, og i år dekkes rundt en femtedel av statens utgifter fra fondet.

Offentlig sektor svulmer opp, og utgiftene øker fra år til år. Slik slipper flertallet på Stortinget unna å gjøre noe med de enorme pensjonsforpliktelsene i offentlig sektor, sykelønnsordningen eller de enorme trygdeutgiftene. Det er nok å ta av.

Høyresiden gir skatteletter i milliardklassen til sine, Arbeiderpartiet svarer med å foreslå å øke fagforeningsfradraget og gi skatteletter til sine.

Den gamle handlingsregelen har vært så romslig at oljepengebruken har eksplodert. Omregnet til 2017-kroner har forbruket økt fra fra rundt 30 milliarder i 2001, til nær 230 milliarder kroner i år.

Den tykke svarte linjen viser oljepengebruken i prosent av BNP for fastlands-Norge. Den stiplede linjen viser at politikerne ikke får noen ekstra kroner å bruke i årene fremover. (Kilde: Finansdepartementet).

Hvis man blir enig om maks 3 % har man allerede nådd taket. Med dagens fond betyr det et tak omtrent som i år. Konsekvensen er enten økte skatter eller kutt i offentlig byråkrati og tjenester.

I sin årstale har Øystein Olsen regnet på sannsynligheten for at Oljefondet kan bli halvert på ti år. Den er ganske høy hvis regjeringen og Stortinget bruker 4 prosent av fondet årlig, og 75 prosent av verdiene ligger i aksjer. Da er det rundt 6,5 prosent sannsynlighet for at fondet halveres på ti år.

Konsekvensen av årstalen er et enkelt valg:

  • Politikerne fortsetter å bruke mer penger, og må øke skattene fremover.
  • Politikerne begynner å kutte i offentlige tjenester, trygder og andre utgifter.

I det første alternativet må folk betale mer for offentlige tjenester, om de vil det eller ei.

I det andre alternativet må politikerne gå løs på kontantstøtte, barnetrygd, pensjonene i det offentlige, sykelønnsordningen, overføringene til jordbruket og en rekke andre tjenester.

For nå vil sentralbanksjefen Øystein Olsen ha Oljefondet i fred.

Hva mener du? Er det viktig å kutte i oljepengebruken, eller kan politikerne fortsette å øke utgiftene?

Ingen grunn til å frykte fakta

Den svenske forskeren Hans Rosling mente at det viktig å tette gapet mellom virkeligheten og det politikerne tror. (Foto: Verdensbanken).


Hva er det politikerne innbiller seg?

Det er bare noen få dager siden den fabelaktige forskningsformidleren Hans Rosling døde. Bedre enn noen andre viste han oss at verden faktisk går fremover, at flere er løftet ut av fattigdom og at vi ofte henger fast i virkelighetsoppfatninger fra 60-tallet.

I dag arrangerer Nettavisen konferansen Islam.Innvandring. Ytringsklima.

Selskapet hans het Gapminder, et ordspill på skiltet «mind the gap» som alle har sett på britiske t-baner. Jeg har trodd at det spilte på gapet mellom fattig og rik, men Gunhild Stordalen skriver i dag at det handler om å tette gapet mellom virkeligheten og politikken.

 

 

Fakta i seg selv er ikke farlige. Det er mye farligere med en feilaktig oppfatning av virkeligheten og politiske tiltak som enten ikke virker, eller som virker i feil retning. Men fakta kan også være subjektive - i det minste kan utvalget av fakta være subjektivt.

I sangen «Crosseyed and painless» synger rockegruppen Talking Heads om fakta:

Facts are simple and facts are straight

Facts are lazy and facts are late

Facts all come with points of view

Facts don?t do what I want them to.

Den viktige linjen er at alle fakta kommer med et subjektivt synspunkt. 

I dagens Finansavisen mener Fremskrittspartiets statssekretær Mazyar Keshvari at Statistisk sentralbyrå konsekvent har undervurdert innvandringens omfang og konsekvenser.

  • Innvandrere er overrepresentert i kriminalitet.
  • Innvandringen er mye større enn SSBs fremskrivninger.
  • En ikke-vestlig kvinnelig innvandrer koster samfunnet 11,6 millioner kroner.

Hevder Keshvari.

Det positive i den norske debatten er at vi nå diskuterer om dette er riktig - ikke om det er riktig å trekke frem tallene. Det er en kolossal fordel i forhold til naboland hvor politiet fortsatt ikke vil snakke om mistenktes bakgrunn i kriminalsaker, og hvor man har sluttet å føre slik statistikk.

Men så må vi se bak tallene, og det er en nøkkelmetode i sosiologien:

  • Hvis menn er mer kriminelle enn kvinner...
  • Hvis unge er mer kriminelle enn eldre...
  • Hvis kriminalitet varierer med økonomi, utdannelse og sosial status...

...hvilken faktor er det da som forklarer mest?

Er innvandrere mer kriminelle fordi de er innvandrere, eller fordi det er mange unge menn med lav økososial status i gruppen?

I mange år var det motstand mot å lage et innvandringsregnskap, angivelig fordi det stigmatiserer innvandrere og gjør en gruppe ut av mennesker som er individer med ulike historier.

Men så regnet Finansavisen - og etter hvert NRK Dagsrevyen - på tallene i Brochmann-utvalget. De kom til at nåverdien av alle fremtidige kostnader av 100.000 nye flyktninger var mellom 400 og 800 milliarder kroner.

NHH-professor Victor Norman hevder på sin side at Norge lett kan ta imot 100.000 flyktninger, og at det vil bli lønnsomt på sikt.

Begge deler kan ikke være riktig, men foreløpig vet vi ikke hvilke data Victor Norman baserer seg på - og hvordan han analyserer seg frem til sitt synspunkt.

Vi ser en lignende tendens i det ferske Brochmann II-utvalget. Selv med det samme datagrunnlag trekker utvalgsmedlem Asle Toje helt andre konklusjoner enn resten av utvalget.

Nobelinstituttets forskningsdirektør mener at det han kaller etniske nordmenn vil bli en minoritet i fremtiden - og etterlyser flere krav til innvandrere om å tilegne seg norsk kultur og norske verdier.

Om tre uker legger det statlige Mediemangfoldsutvalget frem sin innstilling om tiltak for å utvide mediemangfoldet i Norge. Det handler om et mangfold av avsendere, innhold og bruk.

Temaet for denne konferansen er islam, innvandring og ytringsklima. Nettavisens prosjekt har vært å utvide ytringsrommet i Norge.

Vi tror ikke noe på å isolere de kanskje 20-30 prosentene som er sterke innvandringsmotstandere.

Vår metode har vært åpne kommentarfelt, men med et krav om at brukerne identifiserer seg.

Vi har nesten en million blogger i vårt bloggunivers ? og det er ganske mye i et land med 5,2 millioner innbyggere.

Men gir det mening å bekymre seg for mediemangfold i en virkelighet med sosiale medier der alle har tilgang til en talerstol for hele verden?

Gir ikke Facebook et mangfold av avsendere, innhold og bruk?

Svaret er vel både ja og nei.

Det er riktig at hvem som helst kan registrere seg på Facebook, twitre en oppfatning eller skrive en blogg. Det er lett å komme til orde, men kan være vanskelig å bli hørt.

Det er også riktig at det finnes mye mer informasjon lett tilgjengelig i dag enn noen gang tidligere.

Men det er dessverre også tendenser til at grupper er nyhetsunnvikere eller at de befinner seg i meningssiloer: De sosiale medienes algoritmer og bruksform gjør at man får stadig mer av det man leser og liker - og stadig mindre av motforestillinger.

I en kronikk i gårsdagens Aftenposten skriver medieforskerne Kjersti Thorbjørnsrud og Hallvard Moe om mistillit til mediene, og beskriver hvordan denne mistilliten er sterkest på høyresiden og blant folk som er innvandringskritiske.

Store grupper tror mer på informasjon de får fra alternative kilder og sosiale medier. En grunn til mistilliten er at de oppfatter journalister som venstrevridde (det er de jo i større grad enn befolkningen) og mer innvandringsvennlige.

Det er en farlig utvikling hvis vi mister en felles referanse til hva som er sant, hva som er fakta. Og jo mer komplekse sammenhengene er, desto vanskeligere er det å trenge inn i faktaene.

  • Det er faktisk ganske komplisert å sette seg inn i faktagrunnlaget for menneskepåvirkede klimaforandringer, og hvorfor klimafornekterne tar feil.
  • Er du ikke medisiner, er det lett å bli overbevist av det som fremstilles som uavhengig forskning om vaksiner. Har du i tillegg mistillit til mediene, får du en tung vei til sann erkjennelse og fakta om vaksiner.

Innvandring, integrering og islam er fortsatt et betent område i norsk debatt, men vi har kommet vesentlig mye lengre de siste årene. Norske medier har ikke lenger samme berøringsangst for temaene. Hege Storhaug har gått fra å være en pariakaste, til å bli invitert inn i den offentlige samtalen.

Fakta er vårt eneste bolverk mot myter, fordommer og feil politikk. Noen ganger har vi god statistikk, andre ganger er vi overlatt til journalistikk og egen erfaring. Som da Nettavisen gikk igjennom samtlige berammelser ved Oslo tingrett i flere uker og kunne fastslå at folk med «norske navn» var en minoritet.

Det er en del av virkeligheten, men ikke hele virkeligheten. En annen del av virkeligheten er at kriminelle som reiser på tvers av landegrenser utgjør en del av disse tallene.

Men det er ikke noe nytt, det er slik erkjennelse og kunnskap oppstår. Den avdøde og legendariske redaktøren Kåre Valebrokk sa ofte at «journalistikk er historiens kladdebok».

Forskere borer dypere ved å innhente mer data, danne seg teorier og hypoteser, og teste dem mot data. Fakta justeres, oppfatninger forandres, og vi skaper gradvis et bedre samfunn.

Det verste er når vår virkelighetsoppfatning er helt feil, og vi gjør politiske valg som bringer oss i feil retning.

Eller som Hans Rosling sa det: Mind the gap!

Hva mener du? Har du tillit til mediene, eller mener du at de påvirkes av journalistenes egne oppfatninger? Og skjærer du alle medier over en kam, eller varierer det?

«Brønnpissing» mot Fabian Stang

Oslo Høyre valgte ikke tidligere ordfører Fabian Stang på sikker plass, til tross for at han er partiets fremste velgermagnet. (Foto: Høyre).

Oslo Høyres fremste stemmesanker, tidligere ordfører Fabian Stang, ble vraket etter en stygg kampanje.

Mandag kveld valgte nominasjonsmøtet i Oslo Høyre stortingsrepresentant Michael Tetzchner på den «trygge» tredjeplassen.

Det kom etter en stygg, anonym kampanje som toppet seg i NRK Dagsrevyen.

Med angivelig anonyme kilder fortalte reporteren at Fabians Stangs motstandere karakteriserer ham som «en politisk lettvekter, tidvis lat og lite synlig i lokalpartiet».

Det er oppsiktsvekkende at NRK Dagsrevyen gjengir slike uttalelser fra politiske motstandere som er for feige til å stå frem i åpent lende. Og det er karakteristikker det er nesten umulig å forsvare seg mot. Hva er en politisk lettvekter? Og er det sannsynlig at en statssekretær, tidligere ordfører og mangeårig advokat er «tidvis lat»?

- Det vakte oppsikt da Fabian Stang i januar prioriterte lunsj på Theatercafeen fremfor å delta i debattene på fylkesårsmøtet, la NRK Dagsrevyen til, fortsatt ifølge anonyme kilder.

Du kan se innslaget her (kommer etter cirka 25 minutter): NRK Dagsrevyen

I går valgte nominasjonsmøtet i Oslo Høyre stortingsrepresentant Michael Tetzchner på den «trygge» tredjeplassen.

 

 

Statssekretær Fabian Stang tapte avstemningen, selv om han var blant de mest populære kandidatene i uravstemningen blant medlemmene.

Og ved siste kommunevalg fikk den avgående ordføreren nesten 44.000 personstemmer - soleklart mer enn noen andre.

Likevel valgte altså nominasjonsmøtet Michael Tetzchner på tredjeplassen.

Høyre fikk seks mandater i Oslo ved siste stortingsvalg, men risikerer å få fem hvis oppslutningen på gallupene fortsetter frem mot valget.

Denne trioen vil toppe listen: Ina Eriksen Søreide (topp), Nikolai Astrup (2. plass) og Michael Tetzschner (3. plass). (Foto: Oslo Høyre).

Årets nominasjon har vært spennende helt fra nominasjonskomiteen leverte en delt innstilling. Ingen har utfordret Ina Eriksen Søreide og Nikolai Astrup på de to øverste plassene, men allerede nominasjonskomiteen hadde dissens mellom Heidi Nordby Lunde og Kristin Vinje på 4. plassen og Stefan Heggelund og Fabian Stang på 6. plassen.

- Det er en stor styrke for Oslo Høyre å ha mange dyktige kandidater. At det er dissens i nominasjonskomiteen om fjerde og sjetteplassen er først og fremst et uttrykk for at vi har flere dyktige kandidater som kan representere Oslo Høyre på Stortinget på en god måte. Det er grunn til å merke seg at en samlet komité ønsker Nordby Lunde, Vinje, Heggelund og Stang blant de første åtte plassene, sier nominasjonskomiteens leder, Eirik Lae Solberg.

Les mer: Nominasjonskomiteens innstilling er klar

Det var et godt forsøk på å stagge gemyttene, men det var likevel oppsiktsvekkende at lederen selv støttet Fabian Stang.

I urnominasjonen fikk Fabian Stang mest stemmer av kandidatene det var kamp om. 

I den avstemningen kunne alle medlemmer av Oslo Høyre, Oslo Unge Høyre, Oslo Senior Høyre og Den Konservative Studentforening delta.  

Her kan du lese mer: Urnominasjonen er avsluttet

I tiden var urnominasjonen i slutten av november og til mandagens nominasjonsmøte har det pågått en intens valgkamp og kampanje.

Utfallet er altså at både statssekretær Fabian Stang og stortingsrepresentant Kristin Vinje tapte avstemningen på nominasjonsmøtet, og begge trakk seg fra listen.

Å tape politiske avstemninger er en del av gamet, men det hører til sjeldenhetene at motstanderne får slippe til med anonym «brønnpissing» i NRK Dagsrevyen.

Det burde være et minstekrav at folk som karakteriserer andre som «tidvis lat» og «en politisk lettvekter» at de har mot til å stå for sine meninger offentlig - og ikke drive med bakvaskelser i kulissene.

Gruppeleder Erland Bakke i Østensjø Høyre reagerte slik etter nominasjonsmøtet. (Skjermdump: Facebook).

Det fremgår for øvrig av pressens etiske regelverk, Vær varsom-plakaten, at kilden for informasjon skal som hovedregel identifiseres, og at man skal være spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder.

Les mer: Vær varsom-plakaten

Fabian Stang har vært en populær politiker i mange år, og har skaffet Oslo Høyre titusenvis av stemmer. Han er populær blant Høyre-medlemmene, men det holdt ikke til sikker plass på Stortinget. Flertallet ville ha Michael Tetzchner, og det er deres demokratiske rett.

Men anonyme bakvaskelser i beste sendetid er feigt.

Hva mener du? Er det greit at NRK Dagsrevyen refererer slike meninger, eller burde man krevd at kildene stod frem offentlig?

Lett å glemme prisen på Vipps

Vipps er en genial vennetjeneste, men en kostbar metode for å betale større regninger.

 

Over 100 banker går sammen om Vipps. Da bør de også senke prisen på større pengebetalinger.

Vipps er en populær og glimrende tjeneste for småbetalinger mellom venner.

Men som metode for å betale større beløp, er den for dyr.

  • Skal du overføre over 5.000 kroner er prisen 1 % av beløpet.
  • En overføring på 20.000 kroner koster altså 200 kroner å betale. Det er for dyrt.

Den norske bankverdenen har tradisjonelt vært flink til å samarbeide om betalingsløsninger, og det er bra for kundene at transaksjoner går raskt og smertefritt mellom kunder i ulike banker. 

Det er bra for bankene også. Fra 2012 til nå har DNB kuttet filialnettet fra 185 til 57 bankfilialer. Kostnadene går ned, og inntektene fra kommisjoner og gebyrer ligger på 600-700 millioner kroner i måneden.

Som DNB skriver i sin siste kvartalsrapport: «Introduksjonen av Vipps til nye produktområder vil bidra til fremtidige overskudd».

Her er prislisten for Nordea: Betalingstjenester innland - personkunder

Her er prislisten for DNB: Prisliste kort og betaling

Sett fra kundenes side er det en stor teknologisk fordel at over 100 banker satser sammen på Vipps. Både DNB, Sparebank 1, Eika, Sparebanken Møre og 15 selvstendige sparebanker går sammen om å gjøre Vipps til landets største mobile lommebok.

Men det forutsetter at manglende konkurranse ikke i neste omgang betyr høyere priser.

For nå skrotes utfordrerne. Samarbeidet innebærer at Sparebank1 legger inn sin satsing på mCash, og overfører kundebasen til Vipps. 

 

 

- Vi opplever et marked der stadig flere aktører kappes om å lansere egne løsninger for mobil betaling. For mange er dette forvirrende, enten man skal betale eller ta imot betaling. Selv om vi gjennom vår satsning på mCASH har tatt en solid posisjon på kort tid, har mange kunder gitt uttrykk for at de vil foretrekke én løsning - én sterk og tydelig leverandør, sier Finn Haugan, konsernsjef i SpareBank 1 SMN på vegne av SpareBank 1-alliansen.

Les pressemeldingen: Over 100 banker satser sammen på Vipps

Det er imponerende at DNB i løpet av et få år har fått 2,15 millioner Vipps-kunder. Nå selger storbanken nesten halvparten av Vipps til de ialt 105 andre bankene som skal inn på eiersiden. Foreløpig er det ukjent hva DNB får for 48 prosent av selskapet, men det er fortsatt DNB som har aksjemajoriteten.

DNB-direktør Rune Bjerke har hatt eventyrlig suksess med Vipps.

Betalingsformidling er en svært lønnsom virksomhet for bankene, og Vipps er ikke noe unntak.

Det som fra først var en gratis tjeneste for vennebetaling av smålån, er stor business for DNB. Lag og foreninger som bruker Vipps, betaler 2,5 prosent av all omsetning under 50.000 kroner. En bedrift som bruker Vipps Faktura betaler 5 kroner per faktura, og 0,65 prosent av fakturabeløpet.

For privatkunder er betaling av Vipps-fakturaer gratis, det er butikken som betaler gebyret.

Her kan du lese mer: Priser

For hver enkelt bankkunde er det en jungel å sette seg inn i summen av årsavgifter, enkeltsummer og prosenter. Hver enkelt transaksjon er småpenger, men volumet er så stort at bankene tjener milliardbeløp.

Lite prisbevisst kunder velger det lettvinte fremfor å regne på kroner og øre på å velge den ene metoden fremfor den andre. Nettbank og mobilbank er eksempelvis gratis i bruk.

Tommelfingerregelen er at alt som har med papirer og fysisk oppmøte i banken å gjøre, er dyrt - mens det er billig å betale elektronisk.

Unntaket er altså Vipps, som er helelektronisk, men som likefullt kan koste flere hundre kroner for litt større overføringer.

Det er ikke bare for kundenes ve og vel at bank-Norge vippser seg sammen.

Hva mener du om Vipps? Bruker du den kun til vennebetalinger, eller betaler du også større regninger med tjenesten?

Sikt på OL-gull, Therese Johaug!

13 måneders utestengelse er en ventet dom. Nå må Therese Johaug bite tennene sammen og se frem mot OL i Sør-Korea i 2018.

Straffen på 13 måneders utestengelse er som fryktet for Therese Johaug. Dommen er urimelig, men som forventet.

Det er selvsagt helt utenfor rimelige proporsjoner at en feil leppekrem fører til over ett års utestengelse fra all idrett.

Den lille mengden av clostebol som er funnet i dopingtesten er så ubetydelig at Domsutvalget legger «til grunn at det ikke er rimelig å anta at aktuell bruk av Trofodermin vil kunne gi prestasjonsfremmende effekt av clostebol».

 

 

Domsutvalget kommer til at Therese Johaug har svært lite skyld i det som skjedde, men at hun ikke er helt skyldfri.

- Therese Johaug har etter Domsutvalgets syn utvist slik ubetydelig skyld at utestengelsen bør fastsettes til noe lavere enn Antidoping Norges påstand på 14 måneder, er konklusjonen.

- Etter dette har Domsutvalget komme til at Therese Johaug taper retten til å delta i konkurranser og organisert trening i 13 måneder, lyder den enstemmige avgjørelsen.

Dommen er ikke overraskende. Regelverket tilsier en straff på minimum 12 måneder, og maksimum 24 måneder for denne forseelsen.

Les også bloggen fra november: Therese Johaug måtte utestenges

Therese Johaugs håp var å bevise fullstendig uskyld. Det holder ikke å ha vært i god tro, hun måtte også utvist aktsomhet for å gå fri. Nøkkelspørsmålet er om hun var oppmerksom eller forsiktig nok - ikke om hun tok doping med vilje eller ei.

Les bloggene om dette dilemmaet:

Paragrafen som kan redde Johaug

Holder ikke å være i god tro

Slik saken nå står, er det trolig best for Therese Johaug om dommen blir stående. 

Nå er det bare å bite tennene sammen, ta straffen og feste blikket på OL i Sør-Korea i 2018.

Therese Johaug er ikke den første i historien som får en straff som føles urettferdig og ute av proporsjoner. Men regler er regler, og det er ingen tvil om at det er utøverne selv som har ansvaret for ikke å få i seg forbudte preparater.

Det positive er at ingen seriøst har hevdet at Therese Johaug har dopet seg for å jukse seg til bedre resultater. Mange har stor sympati for henne, og ønsker henne tilbake i skiløypene så raskt som mulig. Det burde være god motivasjon mot mot OL i 2018.

Å ta OL-gull på tremila ville være en passende revansje mot utenlandske kommentatorer som godter seg over den urettferdige straffen.

Hva mener du? Kommer Therese Johaug tilbake som gullkandidat til neste års vinter-OL.

Falsk omsorg for au pair-jentene

LO-sekretær Peggy Hessen Følsvik vil avvikle au pair-ordningen og i praksis stenge ute de filippinske kvinnene som kommer for å arbeide i norske hjem. (Skjermdump: NRK Politisk kvarter).

 

LOs omsorg for filippinske jenter som kommer til Norge som au pair strekker seg ikke lenger enn at de vil stenge grensene for dem.

I 2014 kom 2.125 filippinere til Norge, og de fleste av dem er au pair.

LOs førstesekretær Peggy Hessen Følsvik kaller det for «vestkantslaveri», og nå vil LO avvikle ordningen fordi det har vært et fåtall saker hvor norske vertsfamilier har misbrukt ordningen.

Hvis ordningen blir stoppet, blir grensen stengt: - Jeg ser ikke hvorfor vi skal ha spesialordninger for Filippinene, sa LO-sekretær Peggy Hessen Følsvik i en debatt med Civitas Mathilde Fasting på NRKs Politisk kvarter torsdag.

LO-sekretæren i debatt med Civitas Mathilde Fasting på Politisk kvarter. (Skjermdump: NRK).

Du kan se innslaget her.

Å fjerne au pair-ordningen uten å lage noe nytt, høres tilforlatelig ut. Men i praksis er det hjerterått og en omsorg for de filippinske kvinnene (de er som regel kvinner) som seiler under falsk flagg.

Under dekke av å beskytte noen få filippinske kvinner som blir utnyttet, straffer man tusenvis av personer som bruker au pair-ordningen til å skaffe seg et bedre liv i hjemlandet.

Kvinnene det er snakk om kommer fra et land som er styrt av en despot, og som ikke har noen velferdsstat eller sosialt sikkerhetsnett. Har du ikke penger, får du verken sykelønn eller medisinsk hjelp. Kontrasten til Norge er enorm.

Å fremstille det som om ikke det er et element av kulturutveksling for dem å bo i ett eller to år i et norsk hjem, i en velferdsstat med likestilling mellom kjønnene og et levende demokrati, er åpenbart tåpelig.

Det er to hovedgrunner til at au pair-ordningen bør forandres, men ikke fjernes:

  • Tjenester i hjemmet vil skape titusenvis av arbeidsplasser fremover.
  • Gjestearbeid er den mest effektive formen for økonomisk uhjelp.

Men kritikerne har rett i at ordningen ikke først og fremst dreier seg om kulturutveksling. Derfor bør den moderniseres, og au pairene må få bedre tilsyn og rettigheter. Det gjøres enklest ved å gjøre dem til vanlige arbeidstakere.

Samtidig er det store misforståelser av hvordan ordningen er:

  • En au pair skal ha gratis bolig og mat.
  • Hun skal ha minimum 5.600 kroner i måneden i lommepenger
  • Arbeidstiden skal maksimum være fem timer om dagen
  • Au pairen skal ha norskkurs for minimum 8.400 kroner i året.
  • Hun har rett til 25 virkedagers ferie hver år
  • Og verftsfamilien skal betale hjemreisen.

Her kan du se reglene: Krav til au pairer og vertsfamilier

En etat som slett ikke oppfatter au pair-ordning som kulturutveksling, er Skatteetaten. 

Statskassen står klar til å ta pengene fra de filippinske jentene: - Du skal betale skatt av det du får fra vertsfamilien. Det betyr at du skal betale skatt av lommepenger/lønn og verdien av fri kost og losji, heter det i reglene.



Statskassen forsyner seg altså grovt av både lommepengene og verdien av fri kost og losji. De filippinske jentene må altså betale skatt for for 123 kroner per døgn som er satsen Skatteetaten har satt på verdien av fritt opphold, kost og losji.

Staten krever altså at au pairen betaler skatt for 45.000 kroner i året for verdien av et rom og mat. 

Da får vi samtidig følgende regnestykke:

  • Lønn/lommepenger: 67.200 kroner
  • Verdi kost/losji: 44.895 kroner
  • Norskkurs/hjemreise: 20.000 kroner

Totalt rundt 132.000 kroner i året for fem timers arbeidsdag.

Omregnet til åtte timers arbeidsdag gir det en årsinntekt på 211.000 kroner.

Diskusjonen om au pair-ordningen er en saus av moralisme («folk må vaske selv»), misunnelse («de er vestkantslaver») og kunnskapsløshet om hvilke ytelser som faktisk er i ordningen.

Hvis LO og de andre motstanderne lykkes i både å stenge au pair-ordningen, og samtidig stenger grensen for de filippinske jentene, så er det bevis på den falske omsorgen. Da er det utelukkende de filippinske jentene som taper - altså dem man hevder å ville beskytte.

Løsningen er mye enklere - nemlig å åpne for denne arbeidskraften på helt normale vilkår. Norsk økonomi tjener på midlertidig arbeidsinnvandring, og det finnes allerede en rekke unntak for arbeidsinnvandrere fra den norske innvandringsstoppen.

Jordbruket har eksempelvis sikret seg rett til å hente sesongarbeidere, det samme har skogbruk, fiskeindustri, restaurantbransjen og turisme.

Arbeidsinnvandrere som skal på utveksling til en kultur eller organisasjon, for eksempel kunstnere, artister eller musikere får oppholdstillatelse.

Og vi gir opphold til faglærte medarbeidere som ingeniører og sykepleiere, eller snekkere og helsefagarbeidere.

Det har vært en rekke saker om utnytting av jordbærplukkere og andre gjestearbeidere i landbruket, men ingen har foreslått å fjerne ordningen, eller vist til at det er arbeidsledighet i Europa eller Norge av den grunn (slik noen gjør med au pairene).

LO vil ikke utfordre de mektige bondeorganisasjonene og Senterpartiet, men vil heller krige mot høytlønte som har råd til å kjøpe tjenester i hjemmet.

Mitt forslag er følgende:

  • Åpne for husarbeid, barnepass og hjemmepleie som arbeidsinnvandring.
  • Sett en minstelønn, og la dem leie bolig og kjøpe seg mat selv som alle andre.
  • La kvinnene arbeide for flere arbeidsgivere og mer enn fem timer om dagen.

Det vil hindre enkelttilfellene av misbruk, og sikre at arbeidstakerne kommer på likefot med arbeidsgiverne.

Å stenge alle ute er det verste som kan skje for de filippinske jentene som ikke har gjort noe annet galt enn å ville komme hit for å jobbe, tjene penger, betale skatt og spare til et bedre liv på Filippinene.

Hva mener du? Bør det være lov å ansette filippinske hushjelper i Norge?

hits