Facebook og Google er ikke våre fiender

kommentarer
kommentarer
Kommentarer



Denne artikkelen stod først på Mediedebatt, Journalistens nye nettsted for debatt om mediene. Den er en kommentar til Dagblad-redaktør John Olav Egelands artikkel om mediebransjen.

 

Facebook og Google er ikke journalistikkens fiender. Det har aldri vært lettere å produsere og distribuere nyheter og meninger. Problemet er å gjøre det lønnsomt.

Dagblad-redaktør John Olav Egelands artikkel "Snubler vi mot stupet, eller er vi alt i svevet?" har mange perspektiver jeg deler. Den tradisjonelle mediebransjen er i en økonomisk krise, og krisen vil bare bli verre om ikke bedriftene finner nye, lønnsomme forretningsmodeller.

Problemet er at avisene ikke oppleves som relevante nok for at leserne vil betale nok for innholdet. Betalingsmurene har til en viss grad lykkes i få gamle papirabonnenter over i en ny digital tid. Men de er også effektive sperrer mot de yngre som leser nyheter på mobilen. Kua melkes tom uten at gresset gror.

For noen år siden var jeg invitert til en paneldebatt da en norsk lokalavis stengte sin nettutgave. I debatten spurte en leser om ikke avisen var redd for at to ungdommer kunne lage en gratis utgave som stjal avisens nyheter. Jeg tenkte at det ikke er problemet, men tvert imot at befolkningen kanskje ville ofre lokalavisen i en tid med Facebook og sosiale medier.

Selvsagt kom det ingen gratisutgave utgitt av pirater. Innholdet var ikke så interessant. Og det er kjerneproblemet ? for mange lesergrupper er ikke det tradisjonelle journalistiske produktet relevant og interessant nok til å betale for. De finner tidtrøyte på Facebook, som har overtatt småsladderet som før kun sto i avisen.

I alle debatter om medieøkonomi er offentlig støtte elefanten i rommet som sjeldent nevnes. Sannheten er at norske aviser, selv i gullalderen, overlevde på hundrevis av millioner kroner i direkte og indirekte pressestøtte. Vi glemmer at selv i Dagens Næringslivs gyldne år var så godt som hele overskuddet tilnærmet lik den indirekte statsstøtten fra momsfritaket. 

Klassekampen fremstilles som en suksess, men det er en suksess om er avhengig av 30-35 millioner kroner i året fra staten. NRK vokser, men det skulle bare mangle når året begynner med en sjekk på 5,8 milliarder kroner fra staten. 

Jeg er enig med John Olav Egeland i at mediestøttesystemet er overmodent for modernisering. NRK og de direkte statsstøttede avisene vokser, mens de som er avhengig av lesermarkedet synker. Det er meningsløst å øremerke mesteparten av pressestøtten til såkalte nasjonale meningsbærende (papir)aviser. Dagens nettaviser er ikke bare nasjonale, men globale. Og meningsbryting får vi så det holder fra Facebook og andre sosiale nettverk.

Det er ikke Facebook og Google som har ødelagt mediene - like lite som Netflix. Men det er urimelig at Facebook og Google verken betaler skatt på overskudd eller moms på sine annonseinntekter. Skatteunnvikelsen er formidabel, hvis anslagene for Facebooks og Googles annonseomsetning i Norge er presise. Hvis de to virkelig selger annonser for fire milliarder kroner, skulle rundt en milliard gått til staten i merverdiavgift - og kanskje like mye i skatt på det reelle overskuddet i Norge.

Nettavisen betaler eksempelvis rundt 15 millioner kroner i årlig merverdiavgift, mens de store internasjonale konkurrentene slipper unna. Kanskje vi også skulle opprette et salgsselskap i Irland som pengene kunne gå igjennom? 

Men Facebook og Google er likevel ikke årsaken til mediebransjens økonomiske krise. De er en del av problemet, men også en del av løsningen.

Det gode med internett og sosiale medier er at redaksjonene for første gang vet hva som engasjerer leserne. Vi vet når vi skriver om saker som oppleves som relevante og interessante. Vi vet hvilke saker leserne bruker tid på, deler, kommenterer og engasjerer seg i. At de ikke vil kjøpe avisen, betyr ikke at leserne er uinteresserte i alt innholdet.

Norge bruker nesten åtte milliarder kroner i året på mediestøtte. Tre fjerdedeler går til NRK, og resten er delt på avisene. Det er mye penger, men vi mangler et mål for hva vi vil oppnå med mediestøtten. Det er en av oppgavene for Mediemangfoldsutvalget.

Mediemangfold handler ikke bare om et mangfold av medier, men også et mangfold av innhold. Men innholdet har ikke stor verdi om det ikke når frem til brukerne. Mediemangfold må også handle om at leserne tar i bruk et mangfold av innhold.

En opplyst offentlig samtale krever at innbyggerne ikke bare får ammunisjon til egne oppfatninger, men også motforestillinger. Der kommer Facebook og Google sørgelig til kort. Deres algoritmer gir deg mer av det du har vist at du vil ha, og mindre av det du burde ønske deg. Derfor er heller ikke de to nettgigantene løsningen for de norske mediebedriftene.

Løsningen forutsetter at norske medier evner å lage innhold som interesserer og irriterer. Vi må lage journalistikk som leserne elsker og ikke klarer seg uten, og vi må lage inntektsstrømmer rundt innholdet - enten det er snakk om brukerbetaling, datadrevet målgruppestyrt annonsering eller innholdsmarkedsføring.

Norske medier var avhengig av offentlig støtte selv i de gode gamle dagene. Sånn blir det i fremtiden også. Det er en offentlig oppgave nedfelt i Grunnloven å sørge for en opplyst offentlig samtale. Som andre deler av kulturlivet må offentlig støtte og et fritt marked gå hånd i hånd.

Mediekrisen er ikke nødvendigvis en krise for journalistikken. Dagens lesere har tilgang til mer innhold enn noen gang tidligere. Terskelen for å starte et medium er lavere enn noen gang før i historien. Terskelen for å delta i offentlig debatt gjennom kommentarer eller blogger er lavere enn noensinne.

Mediene har mistet monopolet som dørvokter, og det er bra. Daglig ser vi enkeltbloggere arrestere mediene eller tilføre offentligheten nye perspektiver og meninger. Mediene slipper ikke unna med halvsannheter uten å få høre det i sosiale kanaler.

 

Vi ser også at enkeltjournalister og enkeltbloggere kan gjøre en forskjell. Men vedvarende journalistisk søkelys og større graveprosjekter krever kontinuitet og større redaksjonelle miljøer. Hvis ingen leser bystyredokumenter og følger sakene i Stortinget over tid, mister vi den fjerde statsmakt. Dette er oppgaver som er vanskelig å finansiere i lesermarkedet.

Det finnes mange andre eksempler på undersøkende journalistikk som krever en redaksjon. Og det er finanseringen av større redaksjoner og ?ulønnsom?, men viktig, journalistikk som nå trues.

 

En moderne mediebedrift vet hva det koster å produsere innhold, og vi vet hva innholdet gir av inntekter. Bevisst eller ubevisst vil det vri eller strømlinjeforme journalistikken. Vi får mindre brysom og ulønnsom journalistikk, og mer av det som er billig å produsere og leserne vil ha.

 

Selvsagt er det positivt at mediene lager journalistikk om emner som engasjerer og interesserer leserne. Det er bra for journalistikken at leserne kan velge mellom godt innhold fra hele verden, og har sosiale medier til å dele og diskutere sakene. Facebook og Google hjelper til å distribuere innholdet og holde det tilgjengelig i lang tid etterpå.

 

Men god distribusjon løser ikke samfunnets behov for å produsere journalistikk som går dypere, som går offentlige og private makthavere nærmere etter i sømmene, og som bidrar til en bedre forståelse av tiden og samfunnet vi lever i. Det møysommelige journalistiske arbeidet som sørger for at innbyggerne kan holde seg informert om viktige saker som er relevant for dem - men som de ikke visste om.

 

Slik journalistikk er et offentlig gode, som bør delfinansieres over offentlige budsjetter. Men støtten bør gå til redaksjonell produksjon, uavhengig av om nyhetene skal ut på papir eller mobiltelefon. Det kan ikke være riktig å øremerke offentlig støtte til innhold som legges bak betalingsmurer, når målet er å nå dem som kanskje har hele sitt nyhetskonsum fra gratis nyheter på mobilen.

 

Denne journalistikken er grunnleggende for et opplyst folkestyre fordi innbyggerne trenger et mangfold av medier for å være informerte. Sånn sett er det ikke bare redaksjonene, men hele vår samfunnsmodell, som står på spill.

comments powered by Disqus
hits