Slik fjerner vi kø og får bedre veier

 
Oljefondet er nå på over 7.200 milliarder kroner. Det kan det bli mye vei og jernbane for. (Kilde: Norges Bank).

 

Tenk over følgende når du står i kø på norske veier i sommer: Hvorfor bruker vi ikke noen av de 7.213 milliardene vi har i Oljefondet på bedre infrastruktur?

Det amerikanske Senatet gjør nå det som er helt «umulig» i Norge - de vedtar snart en lov om å selge olje for 75 milliarder kroner, og vil investere pengene i et motorveifond.


At Norge har behov for enorme investeringer i infrastruktur, er de fleste enige om. Bare spør alle de tusenvis av NSB-kunder som nå må bruke buss for tog på deler av sin reise.

Som administrerende direktør Bård Bjølgerud i Pangea Property Partners sier det i dagens Finansavisen: - Tog er et fantastisk reisemiddel. Hvis dør til dør med tog Oslo-Stockholm eller Oslo-Bergen gikk unna på 3-4 timer, så dropper jeg fly.

Slik er det ikke. Faktisk tar det lengre tid i dag å kjøre tog mellom Oslo og Tønsberg enn det gjorde på 1970-tallet.

Årsaken til at folk står i kø på dårlige veier og at det tar vinter og vår å ta toget til Bergen, skyldes en enkelt ting - mangel på investeringer over mange år.

Problemet er at Stortinget ikke skiller mellom løpende drift og langsiktige investeringer når de vurderer den såkalte oljepengebruken.

Sett gjennom målestokken til handlingsregelen, er det like ille om vi bruker 10 milliarder kroner på økte trygdebetalinger eller lønn til offentlig ansatte, som at vi investerer de samme milliardene i jernbane, bedre vei, eller gratis trådløst internett til alle.

Godt hjulpet av norske sosialøkonomer har Stortinget akseptert følgende mantra: Stortinget disponerer allerede 1.300 milliarder kroner. Dersom de vil investere mer i vei og jernbane, så må de kutte i andre offentlige utgifter.

Problemet er at dette er skrivebordsteori. I praksis klarer ikke Stortinget å kutte i løpende driftskostnader og trygdeytelser som øker nærmest automatisk. Dermed blir det investeringene det går ut over.

En mulig løsning er å skille klarere mellom løpende drift og langsiktige investeringer, og holde de to størrelsene fra hverandre i budsjettet og i den politiske debatten.

En annen løsning er å øremerke noe av Oljefondet til lønnsomme investeringer i norsk infrastruktur - eksempelvis gjøre som i USA; selge olje og sette pengene i et motorveifond.

 

Men slike tanker får det til å gå kaldt ned over ryggen til sosialøkonomene i Finansdepartementet og Norges Bank.

De er livredde for alt som gir politikerne frislipp på pengebruk. Med god grunn, vel å merke. Men kun fordi driftsutgiftene øker og øker - og ikke fordi politikerne overinvesterer i infrastruktur. Tvert imot.


Disse kurvene viser at Stortinget bruker mye mindre penger enn de har fått lov til av sosialøkonomene. Men det er ingen trøst. (Kilde: Revidert nasjonalbudsjett).

 

Hvis du lurer på hvorfor veiene fortsatt er dårlige og jernbanen fortsatt like treg, så er det fordi politikerne lar seg styre av sosialøkonomene. 

Nylig la det såkalte Thøgersen-utvalget frem sin innstilling om oljepengebruk, og der er det ingen

- Økt effektivitet oppnås ikke med øremerking eller ved å unnta enkeltområder fra en enhetlig budsjettbehandling.

- Å øremerke oljeintektene til bestemte formål vil fragmentere budsjettet, og kan svekke evnen til å prioritere helhetlig.

Les Thøgersen-utvalgets konklusjon: Anbefaler mer gradvis innfasing av oljeinntektene

Teoretisk har Thøgersen-utvalget rett, men i praksis politikk er det skrivebordsteori. I valget mellom kortsiktig velgergevinst og langsiktig nytt, vil Stortinget ha en tendens til å tenke kortsiktig. 

Da Stortinget vedtok handlingsregelen om oljepengebruk i 2001, var hovedpoenget at oljepengene skulle brukes til å øke vekstevnen i norsk økonomi - ikke bare til å la budsjettene svulme. 

Lavere skatter, infrastruktur, forskning og utdanning var eksempler som ble trukket frem. I stedet har oljepengene gått med til stadig stigende driftskostnader.

For å hindre politikerne i å bruke enda mer, er 7.200 milliarder plassert i aksjer, obligasjoner og eiendom i utlandet. I fremtiden skal vi altså til en viss grad leve av investeringer vi har gjort i andre land.

Det kunne vært et alternativ å bruke mer av oljepengene til investeringer i egen konkurranseevne - bedre veier, jernbane, havner, forskning og utdanning. Slik at vi i større grad kan overleve på det vi selv produserer og selger til utlandet.

Tenk på det når du står i bilkøen.

Hva mener du? Er det en idé å skille klarere mellom drift og investeringer, eller har Stortinget nok penger? Og bør vi investere mer av oljepengene i Norge?

comments powered by Disqus
hits