Ønsker feministene å være en sekt?

Gratulerer med 8. mars og takk for at det finnes feminister i alle partier!

Norge har kvinnelig statsminister, kvinnelig finansminister og kvinnelige partiledere for tre av landets fire regjerende partier - for ikke å snakke om kvinnelige ledere for både LO og NHO.

Dette er ikke tilfeldig, men et uttrykk for et fullstendig gjennomslag i politikken og organisasjonslivet for kvinnekampen på 70-tallet.

Men hvorfor er vi kommet så kort i økonomi og næringsliv?

Og hvorfor er likestillingen kommet så kort for mange innvandrerkvinner?

Dette er etter min oppfatning kjernespørsmål på den internasjonale kvinnedagen. Og i den konteksten blir det helt malplassert å invitere kvinner flest å gå i 8. mars-tog under hovedparolen "Stopp regjeringens angrep på kvinners rettigheter."

Det er fullt forståelig at ledende feminister på høyresiden politisk ikke vil låne troverdighet til en partipolitisk markering av 8. mars.

Hvordan kan kvinnebevegelsen forvente at viktige allierte som Cevitas Mathilde Fasting vil gå i tog bak en slik parole?

Unge Venstres leder sier at at hun velger å gå i toget, men overse hovedparolen.

Det er generøst, og en generøsitet parolemøtet også burde vist.

I Trondheim har man eksempelvis valgt den viktigere og mer samlende parolen:

«Felles kvinnekamp mot omskjæring og tvangsekteskap».

Landbruksminister Sylvi Listhaug mener at 8. mars er kuppet av venstresidens radikale aktivister, og at parolene burde vært skrotet.

Likevel - gratulerer med 8. mars!

Kvinnekampen er definitivt ikke ferdig.

Når ingen ledere av de største selskapene på Oslo børs er kvinner, er det et klart uttrykk for et system som er diskriminerende.

Det er også samfunnsøkonomisk sløsing med ressurser. Dømmekraft og intelligens er nokså likt fordelt mellom kjønnene, men vi har et utvalgssystem som effektivt sorterer ut halvparten.

Kvinner jobber mer deltid, velger konsekvent yrker med dårligere betaling, og får rundt 85 prosent lønn av menn med tilsvarende kompetanse.

Enten det er fordi de velger omsorgsoppgaver eller fordi de blir systematisk diskriminert, er det et stort problem.

Det mest presserende uttrykket for systematisk kvinneundertrykkelse er likevel livssituasjonen til mange innvandrerkvinner.

De lever vesentlig kortere, har dårligere jobber, lavere yrkesdeltakelse, mindre integrering og mindre penger enn nesten alle andre grupper.

Her går ansvaret på tvers av den politiske skalaen. Politisk velmenhet på venstresiden er åpenbart en bidragsyter til at utviklingen har fått pågå - for eksempel bruk av kvinnediskriminende påkledning eller mangel på vilje til å avsløre og straffe kjønnslemlestelse.

Så lenge mye likestillingsarbeid gjenstår, må ikke feminisme reduseres til en kamp for venstresidens politiske saker.

Arbeid for likestilling mellom kjønnene er like viktig for venstresidens som høyresidens kvinner.

Gratulerer med 8. mars! Måtte den brukes til likestilling, ikke til at noen partier forsøker å ta eiendomsretten til feminisme.

comments powered by Disqus
hits