Romfolk-hjelp uten noen effekt

 
Kommunalminister Jan Tore Sanner har fått rapporten som slakter handlingsplanen for romfolk. (Foto: KMD).

 

En storstilt handlingsplan for å bedre livet for romfolk i Oslo, har ikke hatt noen effekt.

Fra 2009 til 2013 har staten brukt 20-25 millioner kroner på en handlingsplan for romfolk som har vært en fiasko.

Handlingsplanen skulle hjelpe norske rom, målgruppen var altså ikke romfolk fra utlandet.


(Kilde. FAFO).

Det er ikke første gang staten og Oslo kommune har brukt millionbeløp på velmente tiltak uten effekt.

De norske rom utgjør mellom 500 og 700 personer.

På 70- og 80-tallet drev kommunen det såkalte Sigøynerkontoret, og brukte flere titalls millioner kroner på å bygge signøyerboliger og opprette egne sigøynerklasser på skolen.

- Sigøynerkontoret ble nedlagt etter et par tiår, etter å ha slått rekorden som århundrets rauseste sosialkontor, oppsummerte Gerd Fleischer og Belinda de León i Selvhjelp for innvandrere og flyktninger for to år siden.

Les deres kronikk: Norsk rom og myndighetenes evige unnfallenhet

Sigøynerkontoret ble nedlagt i 1991, og neste skritt var en statlig handlingsplan for romfolk.

Ikke mindre enn seks departementer var involvert, og de laget en plan med 10 punkter, som Oslo kommune fikk beskjed om å gjennomføre.

Hvert år fra 2009 til 2013 har staten brukt mellom 3,5 og 5,8 millioner kroner på tiltakene.

Hvordan det har gått, har Forskningsstiftelsen FAFO nå vurdert.

Konklusjonen er nedslående.

FAFO skriver at det er «lite som tyder på at tiltakene i handlingsplanen har ført til noen vesentlig forbedring av levekårene blant rom...».

Les rapporten her: Evaluering av handlingsplan for å bedre levekårene blant rom i Oslo

Forskerne berømmer ildsjelene som har lagt ned mye arbeid, men slakter organiseringen.

Inntrykket er at mange statlige byråkrater, mer eller mindre motvillig, har hatt en hånd på rattet og lagt planer for hva kommunen skulle gjøre.

Handlingsplanen kom i 2009, etter mange voldsepisoder der romfolk var involvert i 2008.

Målet var å bekjempe diskriminering av rom og gi gruppen bedre levekår.

Planen ble initiert av Same- og minoritetspolitisk avdeling, som først lå i Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

I løpet av de neste årene ble avdelingen flyttet til Fornyingsdepartementet, og så videre til Kommunaldepartementet.

Det må nesten ha vært flere byråkrater involvert enn romfolk: - I starten av planarbeidet var representanter fra en rekke departementer til stede. Barne- og likestillingsdepartemenet, Kunnskapsdepartementet, og Kommunal- og Moderninseringdepartementet (den gang AID) fikk etter hvert ansvar for egne tiltak, mens Justis-, Kultur- og Helsedepartementet kun deltok i de innledende møteneuten å utvikle egne tiltak, heter det i rapporten.

Om byråkratene var mange, var de til gjengjeld lite entusiastiske. - Det var en utbredt skepsis til etniske særtiltak og dermed liten vilje til å innføre særordninger for denne gruppen, skriver FAFO.

De statlige millionene rant ut i mange år, til tross for at man allerde ved starten av planen «..allerede da hadde liten tro på at tiltakene ville gjøre noen forskjell».

Av ti tiltak, ble bare tre nye gjennomført.

Departementet bevilget 100.000 kroner til barnepass for rom på voksenopplæring.

Men det ble aldri noe barnepass.

Pengene gikk istedet til en utredning om barnepass for rom, som konkluderte med at man trenger gode lokaler og kompetent personale.

Så ble bevilgningen økt til 450.000 kroner, og man fikk igang en forsøksordning, som ble nedlagt med en gang - til tross for «betydelig interesse fra rom».

Effekten av tiltaken er også så som så, ifølge evalueringen:

  • «Romtiltaket har en noe uklar profil, og både ansattte og brukere er usikre på hva som er formålet med aktivitetene».
  • «Voksenopplæringen har fungert best som et møtested for rom og mellom rom og norske lærere».
  • «Våren 2014 hadde Romtiltaket en stab på tre lærere (hvorav en var sykemeldt), to veiledere (hvorav begge har hatt permisjon i ulike deler av 2014), en romlos og en leder i 60 prosent stilling».

Voksenopplæringen begynte bra, med opptil 20 deltakere, med skriving og dataopplæring.

«Ulike grupper hadde imidlertid undervisningen hver for seg, siden konflikter mellom noen av familiene allerede den gangen gjorde at de ikke ønsket å oppholde seg i samme rom».

Fra 2012 gikk oppmøtet mot null, «og i perioder har det vært lite eller ingen undervisning».

Rombarn har store problemer på skolen. De kan ikke norsk når de skal begynne, har stort fravær som følge av omfattende reisevirksomhet «som gjør at en del barn tas helt ut av skolen i store deler av sommerhalvåret. Men mange har også stort fravær resten av året».

Et vellyket tiltak er romlos, som er et bindeledd mellom rombarn og skolen. Flere av barna lærte å lese, men i skoleåret 2013/2014 gjorde «den uttrygge sikkerhetssituasjonen for rom i Oslo at fraværet igjen ble svært høyt, og mange familier flyttet fra området».

Et annet vellykket tiltak er et fritidstilbud for unge romfolk, som ble drevet av mennesker med rombakgrunn.

Men i det store og hele er FAFO-forskerne svært kritiske til handlingsplanen.

De mener at det er fire grunnleggende problemer som må tas tak i for å ha en realistisk mulighet til å bedre levekårene for norske rom:



Dermed er det nok duket for en ny millionbevilgning til en ny utredning om en ny handlingsplan for romfolk.

La oss håpe den virker.

 

Hvorfor lykkes ikke tiltak for norske romfolk?
Millioner brukt på tiltak uten styring
Romfolk ønsker ikke å bli integrert
Vi har brukt for lite ressurser på romfolk
Poll Maker

 

 

Til tross for aktiv moderering og en henstilling om å kommentere hva bloggen handler om (offentlig ressursbruk på integreringstiltak for norske rom), utartet debatten. Derfor er den nå stengt,

 

 

 

#Rom #Romfolk #FAFO #Sigøynerkontoret #Stavrum #Nettpåsak

comments powered by Disqus
hits