Unge snur rygg til politikken


Aftenposten står i spissen for kampanjen for å få unge til å stemme. 

Rundt 20 aviser lanserer i dag en kampanje for å få unge under 30 år til stemme. Det store spørsmålet er likevel hvorfor de snur rygg til politikken.

Det er under 30 dager igjen til stortingsvalget, så valgkampen nærmer seg slutten selv om den offisielt knapt er i gang.

Til tross for at partiene bruker millioner av kroner og tusenvis av frivillige på å overbevise oss, så kan Hjemmesitterpartiet bli det største partiet.

Ved forrige valg stemte 2,7 millioner nordmenn - mens rundt 830.000 stemmeberettigede satt hjemme.

Hjemmesitterne var flere enn summen av alle som stemte SV, Senterpartiet, Kristelig folkeparti, Venstre og Rødt.

Ifølge kampanjen minstemme2013.no lar nesten halvparten av alle under 30 år være å stemme.

Det utgjør i så fall over 300.000 stemmer, eller omlag det antallet som trengs for å vippe flertallet fra blågrønt til rødgrønt.

- For samfunnet er det en stor utfordring at så mange unge ikke bruker sin stemme til å bli hørt, heter det i kampanjen, som støttes fra blant andre Mediebedriftenes Landsforening og Fritt Ord. 

 Om samfunnet klarer seg med 25 prosent hjemmesittere, så er det uansett et svakhetstegn for vårt demokrati.

Oppslutning om valg er en viktig test på hvor demokratisk et politisk system er. 

Noen sitter hjemme fordi de ikke gidder stemme, andre klarer ikke å bestemme seg, mens atter andre lar være å stemme i en stille protest.

Derfor er det viktig at politikere og medier også spør seg om hva årsaken kan være til at rundt 300.000 i aldersgruppen 18 til 30 år kan komme til å la være å stemme 9. september.

En viktig årsak kan være at de ideologiske forskjellene mellom rødgrønt og blågrønt er utvisket. 

Kampen mellom Erna Solberg og Jens Stoltenberg fremstår ofte som et valg mellom Pepsi og Coca - de er varemerker som vil tekkes alle og skyve færrest mulig fra seg.

For unge velgere kan valget stå mellom «mer av det samme» og «enda mer av det samme».

Politikken har blitt en yrkesvei for stortingspolitikere som ikke har satt sine ben i det vanlige arbeidslivet.

Vi kan lese den manglende oppslutningen ut av partienes finansiering. 

Du ser tallene her: Partifinansiering

De siste tallene er ikke offentliggjorte, men i 2011 fikk Arbeiderpartiet eksempelvis 120 millioner kroner av stat og kommune for å drive partiet.

Medlemmene betalte kun 3,2 millioner kroner.

Fremskrittspartiet fikk 72 millioner fra det offentlige, mens medlemmene betalte 2,7 millioner.

Høyre var ørlite bedre med 76 millioner fra det offentlige, og 6,0 millioner i medlemskontingent.

Poenget?

De politiske partiene er ikke selvdrevne, men er avhengige av hundrevis av millioner av kroner fra det offentlige for å holde hjulene i gang.

Valgkampen drives med store bidrag fra LO (Arbeiderpartiet) eller velstående givere (Høyre).

Se de rapporterte bidragene her: Valgkampbidrag 2013

Økonomisk er det altså offentlig pengestøtte og interessegrupper som betaler gildet - ikke medlemmene med bankende hjerter.

Mange av de unge velgerne er ennå ikke fanget opp i noen sterke interesseorganisasjoner.

Det er en digital generasjon som ikke har noe sterkt forhold til papiraviser, men som er lommekjent på Facebook og Instagram, og som bruker nettet som sin informasjonskilde.

Partiarbeid og nominasjoner er ikke deres arena, og det hjelper ikke på oppslutningen at de politiske alternativene er utydelige.

Det er for enkelt å forklare 830.000 hjemmesittere med at de er apatiske personer som ikke gjør sin borgerplikt.

Skjult i tallene er også politikerforakt og en følelse av fremmedgjorthet overfor det politiske systemet.

Sånn sett er det viktig å overbevise unge velgere om å bruke sin stemmerett.

Men det er like viktig at partiene og de profilerte politikerne tenker igjennom hvorfor så mange velger å holde seg hjemme 9. september.

comments powered by Disqus
hits