Bukken til pengesekken

Statsmininster Jens Stoltenberg blir forsøkt påvirket både av lobbyister, fagbevegelse og større bedrifter - som milliardær Kjell Inge Røkke.

Stortinget råder formelt over 1.600 milliarder kroner i året. Ikke rart at fluene samler seg rundt honningkrukken.

Fra tid til annen gjenoppstår debatten om stortingsrepresentantene skal ha en karantene fra de gir seg i politikken, og til de kan bli lobbyister.

Sannsynligvis er det en debatt First House og Geelmuyden.Kiese lever godt med.

Forestilling om at de kan selge politisk påvirkning gjennom sine nettverk gjør at timeprisen på 2-3.000 kroner er lett å forsvare.

Men hvorfor stiller ingen to kontrollspørsmål:

  • Hvordan kan det ha seg at Stortinget, som klager over å ha minimal innflytelse, plutselig blir en maktsentral for eks-politikere?
  • Hvorfor er det farligere at små aktører kjøper påvirkningshjelp enn gigantiske interesseorganisasjoner som LO og NHO?

Debatten om enkeltpolitikeres arbeid i eksempelvis First House tilslører hvordan makt og innflytelse egentlig fungerer i Norge.

Stein Rokkan var læremesteren for blant andre Frank Aarebrot, og formulerte regelen om at "stemmer teller, mens ressurser avgjør" i norsk politikk. Foto: NTB scanpix.

Norges fremste internasjonale statsviter, Stein Rokkan, formulerte allerede på 60-tallet følgende regel for norsk politikk: «Votes counts, but resources decide».

Rokkan påpekte to kanaler for politisk makt - velgere som stemmer i valg, og den korporative kanalen der sterke interesseorganisasjoner påvirker politikerne.

Personlig setter jeg gjerne en femmer på at LO - med millionbevilgninger til Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet - har større innflytelse på politiske beslutninger enn  Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet (som skal jobbe for First House), vil ha for sine klienter.

I praksis er det i regjeringsapparatet og departementene makten utøves, og det er fornuftig at statsråder og øvrig politisk ledelse har en periode i «fryseboksen» før de prøver å utøve uformell innflytelse på det samme byråkratiet som de ledet i sine politiske verv.

Detaljkunnskap om saker under arbeid er en form for innsidekunnskap som potensielt er mye verdt - men verdiene faller raskt når tiden går.

Derfor er det viktig at statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere har karantene når de går av.

Og forbudet mot å utøve påvirkning bør ikke bare gjelde for PR-selskaper.

Også interesseorganisasjoner som NHO, LO og Bondelaget, offentlig forvaltning og private bedrifter som Statoil, Telenor og Aker har store staber som driver med PR og påvirkning.

Da blir det ikke mye igjen.

NAV blir neste stoppested.

Stortingsrepresentant Marit Nybakk foreslår overfor Dagsavisen at karantenetiden skal settes til to år, og også gjelde stortingsrepresentanter.

Det er for strengt.

Ønsker vi at staten skal fø på eks-politikere i flere år etter at de har gått av?

Vel har Stortinget potensielt mye makt, men småfiklingen med statsbudsjettet viser at den virkelige makten sitter i regjeringsapparatet.

Les også saken: Avmakt i denne sal

Når sakene kommer til Stortinget, er de i realiteten avgjort.

Og når stortingspolitikerne har lite å si i posisjon, er det vanskelig å forstå at makten vokser betydelig når de er utenfor.

Tilbake til Stein Rokkans korporative kanal, eller det Gudmund Hernes maktredning kalte «blandingsadministrasjon» - altså at interesseorganisasjoner har direkte påvirkning inn i departementene.

Det er her valgdemokratiet «lekker» makt.

En gjennomgåelse av partienes pengekilder på Partifinansiering.no viser at LO og resten av fagbevegelsen så seg tjent med å gi de tre rødgrønne partiene rundt 15 millioner kroner i 2011 (siste offentlige tall).

NHO gir ikke partistøtte, men Høyre får penger fra privatpersoner og firmaer.

Ingen gir penger for å være snille, men for å oppnå påvirkning og resultater.

Det blir for enkelt å peke på tidligere stortingspolitikere og lobbyvirksomhet, når hele det norske samfunnet er gjennomsyret av sterke interesseorganisasjoner.

comments powered by Disqus
hits