Asylbarna er en skamplett

Verona, hennes lillesøster Aurora og deres foreldre ble deportert til Sarajevo i mars. Høyesteretts behandling vil avgjøre om de får komme tilbake til Rjukan, der begge barna er født. Foto: Inge Fjelddalen

Norges behandling av de 450 asylbarna som har vært her i nesten hele sitt liv, er en skamplett.

I dag kan Høyesterett gjør det norske politikere ikke har klart - sette en human og verdig slutt på sakene til de 450 asylbarna som har bodd i Norge i så godt som hele sitt liv, men ennå ikke fått opphold i landet.

Det er noe som heter å la nåde gå for rett.

Venstresiden smykker seg med å være på de svakes side, men i denne saken er det ufattelig at det ikke har vært sterkere opprør fra venstresiden i Arbeiderpartiet og SV.

Derfor rant også stortingsmeldingen «Barn på flukt» ut i sanden uten at man mannet seg opp til å lage et nytt regelverk for disse sakene.

Kjernen i dagens plenumssak i Høyesterett (den første siden 2010) er avslagene på asylsøknadene til to barn som er født på Rjukan: Verona Delic og Mahdi Shabazi.

- Det har vært en lang kamp om å få bli. Vi håper dette blir den siste dagen, sier Mahdis far Hossein Shabazi til Dagsavisen.

Les historien til Shabazi: Et helt lokalsamfunn holder pusten

- Vi kan ikke reise til Iran, sier faren Hossein Shabazi til Nettavisen.

- Mahdi er ni år gammel nå, og han forstår og får med seg alt. Han leser  aviser og ser på TV, sier Shabazi til Nettavisen på spørsmål om hva sønnen  får med seg av det som skjer.

Verona og hennes familie ble hentet av utlendingsmyndighetene og sendt til Bosnia etter 11 år i Norge.

Les deres historie: Deportert til Sarajevo

Prinsippielt er jeg enig med myndighetene i at asyl bør forbeholdes mennesker som har et reelt krav på beskyttelse.

Det er også uten tvil slik at svært mange asylsøker er ubegrunnede.

Men problemet er ikke at svært mange får nei og skal sendes ut - problemet er at systemet maler så sakte at familiene og barna rekker å feste røtter i Norge før sakene er endelig vedtatt.

Og i mellomtiden lever familiene i en unntakstilstand hvor de ikke kan arbeide og tjene penger på lovlig vis.

Det ironiske er at Norge samtidig har svært høy arbeidsinnvandring. Folketallet har økt med 60.000 fra i fjor, og vi har i praksis vidåpne grenser for 550 millioner innbyggere i EØS-området.

Vi vinner altså ingenting på å være brutale og knallharde mot små barn og mennesker som har vært her i en årrekke.

Mitt håp er at Høyesterett skjærer igjennom og slår entydig fast at barnas beste skal telle mest i disse sakene - slik at retten viser det humane ansiktet politikerne ikke har klart å fremvise.

Men hva bør så skje?

Vi må speede opp saksbehandlingen for nye asylsøkere, og sørge for at ankeprosessen er så rask at vi kan returnere ubegrunnede asylsøkere før de rekker å slå rot i Norge.

Regelverket bør ha tidsfrister - for eksempel tre år for barn - som sier at barna får bli hvis ikke Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda rekker å ferdigbehandle sakene på den tiden.

Da får byråkratiet et incitament for å få unna sakene - og vi forhindrer tragiske saker som de to barna fra Rjukan.

comments powered by Disqus
hits