Never change a losing team

Nå setter Stoltenberg Jonas Gahr Støre på statsministerskolen foran utfordreren Trond Giske.

Oppslutningen om den rødgrønne regjeringen har aldri vært lavere. Likevel løses slitasje stort sett med å flytte rundt på statsrådene.

Kritikerne mener at statsmininister Jens Stoltenberg er unnvikende.

Omskiftingene handler om å flytte de samme folkene rundt omkring etter melodien «hit eit steg, og dit eit steg».

Et godt eksempel er Karita Bekkemellem, som ble skjøvet ut av regjeringen uten å høre noe personlig fra statsmininisteren:

- Ja vel, så Jens har ikke tenkt å fortelle noe selv (...) Typisk Jens. Han bruker sitt sendebud. Jeg synes det er latterlig, det er feigt og pinglete, skrev hun i selvbiografien «Mitt røde hjerte».

De eneste reelle utskiftingene er ut med Hanne Bjurstrøm (som har slitt med dårlig rygg og ønsker å slutte) og inn med Hadia Tajik.

Resten av omskiftingene handler om å flytte de samme folkene rundt omkring etter melodien «hit eit steg, og dit eit steg».

Det er i hvertfall lettere enn å gi folk avskjed på grått papir.

Justisminister Knut Storberget ville ligget tynt an, men han luktet lunten og gikk selv.

Les også saken: Stoltenberg skifter statsråder: Støre blir ny helseminister

Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen er det beste eksempelet. Det har blåst hardt rundt henne, nå sist med Ahus-saken. Hun startet som forsvarsmininster i oktober 2005, men gikk til Helsedepartementet i 2009. Nå er det tilbake igjen til Forsvarsdepartementet. Der gjorde hun en god jobb sist.

Ny helseminister blir Jonas Gahr Støre. Det blir første gang Stoltenbergs kronprins vil få skitne hender i et ordentlig departementet. Klarere kan man ikke fortelle at nå skal Gahr Støre gå statsmininisterskolen. Lykkes han som helsemininister, seiler han opp som arvtaker i en fremtidig rødgrønn regjering. Nedsiden er at historien er full av upopulære helseministre.

Les også bloggen: Hvem etterfølger Jens Stoltenberg?

I denne rokaden blir Espen Barth Eide utenriksmininister.  Det  er i så fall en lynkarriere til en av de mest prestisjefulle postene i regjeringen. Barth Eide (48) har solid akademisk bakgrunn, har arbeidet i UD og på NUPI, har vært generalsekreætr i Europabevegelsen og rykker opp etter under ett år som forsvarsminister.

En annen som løftes er Anniken Huitfeldt. Hun går fra Kulturdepartementet uten å ha satt dype spor - mediestøttepolitikken er for eksempel like forhistorisk. Men Huitfeldt regnes som en god, lojal politisk arbeidshest og overtar nå den viktige jobben som statsråd i Arbeidsdepartementet etter Hanne Bjurstrøm. Anniken blir NAV-minister og får ansvar for sykelønn, uføretrygd og trygdeeksport. Her er mye å ta tak i, men valget tyder på at Stoltenberg ikke ønsker seg en drivende reformator.

Sett med nasjonens øyne er det skuffende. Sett med rødgrønne valgtaktiske øyne er det lurt.

Den eneste reelle fornyeren er Hadia Tajik, og det er et spennende valg. Vi setter et kryss i taket for at Norge endelig får en kulturminister som har oppdaget nye medier, og som er en hyppig bruker av sosiale medier som Twitter.

Kanskje gir det et ørlite håp om en vridning hvor vi slutter å bruke to milliarder kroner i året på døende papiraviser, og heller vrir om støtten til journalistikk - uavhengig om det skjer på papir, nett eller mobil?

Annikens siste embedsgjerning var å åpne for pressestøtte også til VG og Dagbladet.

Et tips til Hadia Tajik er å lytte til andre enn papiravisenes støttemottakere.

Les også: Fra pressestøtte til gravferdstøtte

Totalinntrykket av dagens regjeringskabal er lite fornyelse, og at svaret på slitasje og fallende popularitet er å sette inn lite reformvennlige fredsmeglere på tunge poster.

Selv om Jonas Gahr Støre er satt på statsministerskolen, er det for tidlig å regne kampen mot Trond Giske for avgjort.

Gahr Støre blir statsråd for alt som er vondt og vanskelig. Giske er statsråd for det som går bra. Begge er tungvektere i regjeringen.

Det mest tydelige er at statsminister Jens Stoltenberg ønsker å gå inn valgkampen med ro i båten.

Sett med utenlandske øyne burde det være en suksessoppskrift: Norge har en velstand uten sidestykke, nær null arbeidsledighet, en romslig velferdsstat og høy lønnsvekst.

Problemet er bare at velgerne ikke stemmer ut fra takknemlighet, men ut fra fremtidsvisjoner.

Og da er det dristig ikke å gjøre forandringer på taperlaget.

comments powered by Disqus
hits