hits

På helsa løs for regjeringen

Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen er i hardt vær, og har en tøff jobb i å forsvare helseforetakene. Foto: Torgeir Haugaard, Forsvarets mediesenter.

Nå får helseforetakene skylden for at Arbeiderpartiet har tapt 150.000 stemmer. Men ønsker vi virkelig å gi helsepersonell nøkkelen til statskassen?

Med et mulig unntak for NAV har knapt noen offentlige organer vært mindre populære enn helseforetakene.  Nå er det sterke krefter i regjeringen for å avvikle hele ordningen. Spørsmålet er hva vi får i stedet.

I det lengste tviler jeg på at statsminister Jens Stoltenberg vil åpne for en gigantisk reform på basis av kortsiktige galluptall etter en dårlig håndtert sykehuskrangel. Problemet er bare at man må ta upopulære valg hvis man ikke har ubegrensete midler.

I «gamle» dager - det vil si før 2002 - var sykehusene stort sett eid av fylkene. Både Stortinget og lokalpolitikerne hadde en hånd på rattet, og de kranglet hele tiden om ansvar og den økonomiske regningen.

Dette var et håpløst system, og derfor vedtok man at staten overtok alt ansvar. Det er rimelig at Stortinget tar regningen for helsepolitikk Stortinget vedtar. Samtidig opprettet man helseforetakene som en støtpute mellom seg selv og lokale pressgrupper. Også det er fornuftig tenkt.

Helseforetakene var ikke noe annet enn et redskap for den statlige styringen. De fleste innser at helseministeren ikke kan styre hvert enkelt sykehus, og med kostnadseksplosjonen i helsevesenet ønsker de færreste seg at overleger landet over får blancofullmakt til å bruke penger. Uansett hvordan man vrir og vender på saken, trengs et system mellom det enkelte sykehuset og helseministeren for å sikre økonomisk styring.

Det var tanken bak helseforetakene. Norge ble inndelt i naturlige regioner, og det ble opp til styrene i hver region å styre sine ressurser. Har de ikke penger til sykehus både i Molde og Kristiansund, så må de velge. Enkelt og greit. Det heter prioritering.

Her er en oversikt over regionene: Helseforetakene og alt de har å gjøre

Min oppfatning er at helseforetak er en god idé, men at det bør gjøres noe med styrene og ledelsen. Ifølge årsrapporten for 2009 for Helse Sør-Øst har foretaket ikke mindre enn 16 i styret og en toppledelse på 13 personer. Sannsynligvis er ledelse og styret satt sammen etter prinsippet «alle skal med». Det er neppe noen effektiv løsning. I Helse Vest har vi opplevd at Senterparti-leder Liv Signe Navarsete mener at hun kan instruere et styremedlem til å følge Sp-politikk i styret.

Kilde: Årsberetningen 2009, Helse Sør-Øst

Jeg tror det er bedre å endre på slikt, enn å kaste hele idéen med å ha noen helseforetak i mellom statsråden og sykehusene. Vi snakker nemlig om en enorm sektor.

Et kort klipp fra årsrapporten til Helse Sør-Øst illustrerer omfanget:  «Helse Sør-Øst er landets største helseregion og omfatter Østfold, Akershus, Oslo, Hedmark, Oppland, Buskerud, Vestfold, Telemark, Aust- og Vest-Agder med til sammen 2,7 millioner innbyggere. Regionen har 56 prosent av landets  befolkning. Foretaksgruppen har 70 000  medarbeidere og et brutto budsjett i 2010  på omlag 58 milliarder kroner».

Vi snakker om en virksomhet på størrelse på landets største børskonsern. Det er knapt noen som for alvor vil mene at Statoil bør oppløse konsernstyret og la hver enhet drive seg selv.

Statforetak med økonomisk ansvarlige styrer er en god modell. Å kaste hele helsesektoren inn i en ny omfattende omorganisering vil garantert skape nye problemer. Løsningen må være å få helseforetakene til å fungere bedre

Og er det for lite midler totalt sett, så finnes det en løsning på det - nemlig økte bevilgninger.

Det er det reelle problemet til politikerne, nemlig illusjonen om at Norge har ubegrenset med penger. Det er prioriteringene som er upopulære - og det går ut over dem som er satt til å foreta dem.

Man kan ikke få både i pose og sekk.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar