hits

desember 2015

Spådommer og spåbommer


Finansminister Siv Jensen får et rimelig bra år i 2016, hvis økonomene spår rett. Det blir avgjørende om nordmenn flest bruker kortet og handler, eller om de velger å spare. (Foto: Finansdepartementet).

 

Økonomene lærer aldri - hvert år står de frem med klare spådommer for året som kommer, og de bommer jevnlig.

Dagens Næringsliv har spurt 25 av landets fremste økonomer om hvordan 2016 blir.

De fleste av oss får krysse fingrene og håpe at spådommene slår til:

  • Rentene skal fortsatt nedover.
  • Oljeprisen skal litt opp igjen.
  • Og boligprisene vil øke enda mer.

I fjor trodde de samme økonomene at oljeprisen skulle være 70-80 dollar fatet.

Det var ikke akkurat innertier - i dag ligger oljeprisen på halvparten.

Et fremtredende trekk med de 25 økonomene er hvor enige de er. Få er villige til å stikke frem hodet, og grunnen er enkel: Det er ikke så farlig å ha feil sammen med de fleste andre - skrekkscenariet er å være alene om å bomme.

 

Standardspådommen er en arbeidsledighet på rundt 4,75 prosent, altså noe høyere enn i dag. Det betyr samtidig at man antar at Norges Bank vil senke renten et hakk til, til 0,25 prosent. Etter et nokså flatt 2016, spår økonomene en oppsving mot slutten av året eller i 2017.

La oss si at de treffer, hvordan blir 2016 for de fleste av oss?

Først må vi huske at de færreste av oss arbeider i oljeindustrien - landets største arbeidsgiver er kommune-Norge. Statsbudsjettet pøser på med offentlig forbruk også til neste år, så hvis økonomiekspertene har rett, blir 2016 et rimelig godt år for de fleste av oss. 

Nøkkelen er å beholde jobben. Gjør man det, blir det både økt kjøpekraft og billigere å ha gjeld. En avgjørende faktor er om nordmenn flest fortsetter å handle, eller om de velger å spare mot dårligere tider. Dersom julehandelen er en god indikator, ser det ikke så verst ut. Da blir 2016 et år nesten like bra som 2015.

Problemet er altså at økonomene ofte bommer. Men la oss for en gangs skyld håpe at de får innertier.

Godt nytt år!

Hva tror du om 2016? Blir året bedre eller dårligere enn 2015 rent økonomisk for deg selv, din arbeidsgiver og landet?

Svar til mannen «hvis navn ikke må nevnes»


Bak pseudonymet «Doremus Schafer» skjuler det seg en rikssynser som insisterer på å være anonym.

 

Den anonyme mannen bak «Doremus Schafer» vil ha alle rettigheter, men ingen plikter, i den offentlige ordskiftet.

Før jul skrev jeg en blogg som kritiserte kommentatorens vilje til å kritisere andre, men selv å operere i skjul som en retorisk snikskytter.

Les bloggen: Lett å være rebell i kjellerleilighet

Mitt poeng er at det nesten alltid er relevant å tolke et budskap ut fra hvem som er avsenderen, og jeg antydet at den normalt mediekritiske bloggeren var tilgivende overfor VGs metode da Hege Storhaug ikke ble avisens Årets navn fordi «Doremus Schafer» selv ønsket et slikt utfall.

Nå har den anonyme svart: - Jeg har ingen problemer med å «innrømme» at jeg mener Storhaug ville vært et svært dårlig valg som «Årets Navn», og at jeg syntes det var gledelig at den gikk til en annen (og dobbelt gledelig at det ble en så fortjent vinner som Robin Schaefer), skriver han på egen blogg.

Les bloggen: Pseudonymitet burde ikke være et hinder for saklig kritikk

Greit nok.

Jeg er enig i at et slikt standpunkt ikke fratar noen rett til å akseptere VGs metode, men jeg mener at det er en relevant informasjon for leserne å vite hvilke holdninger som ligger bak.

Og det er mitt kjernepoeng i hvorfor jeg misliker at «Doremus Schafer» opptrer som anonym rikssynser om allmenne tema.

Et slikt standpunkt følger logisk av flere sentrale regler i pressens etiske regelverk, Vær varsom-plakaten:

  • Vis åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet.
  • Kilden for informasjon skal som hovedregel identifiseres, med mindre det kommer i konflikt med kildevernet eller hensynet til tredjeperson.

Journalisten, Dagbladet og Manifest Tidsskrift har gitt vedkommende en talerstol, men ytringene kommer fra bak et skjermbrett.

Hvorfor de tre publikasjonene har valgt å se bort fra hovedregelen, vet jeg ikke.

Når kilder normalt får ytre seg anonymt, er det etter en vurdering av om informasjonen kan hentes på annen måte - eller om kildene risikerer represalier ved å stå frem.

Generell synsing om allmenne emner har ikke rettferdiggjort anonymitet.

For å ta to illustrerende eksempler:

  • Er du en varsler internt i Statoil, kan du være anonym og ha kildevern. 
  • Skriver du en kronikk i avisen om norsk politikk, må du stå frem med navn.

«Doremus Schafer» har til nå ikke opplyst hvilke tungtveiende grunner som ligger bak hans anonymitet, bortsette fra i generelle vendinger - som her i et intervju med Dag og Tid:  

«Som eg, redaksjonane mine og Fritt Ord har sagt, kan me ikkje gå konkret inn i årsakene for dette utan å uthola sjølve pseudonymiteten. Men som alle desse har stadfest, er det heilt konkret og handfast grunnlag for å seia at dersom eg skreiv under fullt namn, so ville det utsetja meg for heilt reell og påtrengjande risiko for svært usaklege, urimelege og alvorlege konsekvensar».

Dette gjelder også generelle synspunkter: «Det burde vore lett å skjøna at sjølv «mainstream»-meiningar kan provosera fram sinne og raseri hjå einskilde personar som ikkje er «mainstream» sjølve - og at folk kan vera i ein situasjon der dei er utsette og sårbare for usaklege represaliar frå einskildmenneske eller små grupper».

Som eksempel nevner han mennesker fra familier med streng sosial kontroll, folk som er økonomisk avhengig av enkelte oppdragsgivere og personer med en stigmatiserende forhistorie.

De to første eksemplene mener jeg er legitime grunner for å være anonym kun hvis man ytrer seg om egne erfaringer fra sterkt kontrollerende familier eller uetiske oppdragsgivere - men ikke generell samfunnsdebatt, fordi det fratar meningsmotstanderne muligheten til å vurdere ytringen ut fra historie, kontekst og andre bindinger. 

Hvis en stigmatiserende forhistorie skygger for budskapet, så gjelder det de fleste i samme situasjon.

Hvorfor? Fordi leserne tolker ytringer ut fra kunnskap om den som ytrer dem.

Eksempel: Hvis jeg leser et leserinnlegg om norsk asylpolitikk eller Arbeiderpartiet, så vil det være relevant for min vurdering av innlegget å vite at det var skrevet av eksempelvis massedrapsmannen fra Utøya.

Anonyme kommentarfelt er en annen skål, for der er debattformen likeverdig mellom partene.

Når en part er anonym, mens den andre argumenter med fullt navn, kjent forhistorie og andre bindinger, blir diskusjonen ubalansert. Når jeg nå vet at «Doremus Schafer» ikke ønsket Hege Storhaug som Årets navn i VG, gir det meg en referanseramme for det jeg oppfatter som en mindre kritiske tilnærming til metoden avisen brukte. Slik folk også leser mine blogger med kunnskap i bakhodet om hvem jeg er, hva jeg har skrevet før og hvilke private og offentlige bindinger jeg kan ha.

 

Til sist ønsker «Doremus Schafer» at Nettavisen publiserer hans artikkel under mitt redaktøransvar uten at jeg får vite hvem som er kilden for innlegget. Det har jeg avslått av grunnene som fremgår i denne bloggen, og det er for øvrig ikke en særbehandling av «Doremus Schafer».

Skal noen skrive noe på redaksjonell plass i Nettavisen, er det et ufravikelig krav at jeg vet hvem de er - også når de har tungtveiende grunner for å være anonyme.

Som jeg skrev til ham på Twitter: «Klart du skal få svare i Nettavisen. Under fullt navn».

(Nå har jeg lenket til bloggen hans over, så budskapet kommer frem - vel å merke under hans eget redaktøransvar).

Norske milliarder til korrupte Brasil


Milliardstøtten til Brasil og regnskogen startet under daværende statsminister Jens Stoltenberg, som her er på besøk i landet med blant andre Erik Solheim.

 

De fem siste årene har Norge gitt 6,5 milliarder kroner til gjennomkorrupte Brasil. Nå kryper landets korrupsjonsskandale nærmere norske selskaper.

Når De olympiske leker starter i Rio de Janeiro i sommer, betyr det også slutten på et økonomisk tungt løft for landet som er den største mottakeren av norsk økonomisk bistand.

Paradoksene står i kø:

  • Norge har gitt milliarder til Brasil, samtidig som landet selv gir nødhjelp og bistand til fattigere land.
  • Norske bistandsmilliarder har flommet inn til Brasil, samtidig som landet har arrangert fotball-VM og OL.
  • Og nå kommer ubehagelige anklager om at norske selskaper har bidratt til korrupsjon til brasilianske politikere.

- Fjords Processing har ikke kjennskap til, eller blitt anklaget for å ha gjort noe ulovlig. Likevel har selskapet, i samarbeid med eksterne rådgivere og sin eier Akastor iverksatt en intern gransking for å undersøke dette nærmere, sier kommunikasjonsdirektør Tore Langballe i Akastor til Dagens Næringsliv.

Fjords Processing er i søkelyset for en utbetaling på 93.000 dollar til en tidligere leder i det brasilianske statsoljeselskapet Petrobras. Fjords Processing hovedeier er indirekte Kjell Inge Røkke og den norske staten.

Men 93.000 dollar er uansett småpenger i den enorme brasilianske korrupsjonsskandalen «Car Wash».

Mer enn 100 toppolitikere og forretningsfolk er etterforsket i en skandale som til nå har kostet Petrobras 2,1 milliarder dollar, eller nær 20 milliarder kroner i årene fra 2004 til 2012.

Her kan du se utviklingen i tid: Nøkkelhendelser

Brasiliansk politi har avdekket en svindel der 16 større entreprenører avtalte seg imellom hvem som skulle vinne oppdrag for Petrobras. Slik ble prisene kunstig satt opp, og for å få det til, ble nøkkelpersoner i Petrobras bestukket. Til overmål avtalte korrupsjonsringen seg i mellom at de skulle sette av rundt tre prosent av kontraktverdiene til å smøre politikere - de fleste i det brasilianske arbeiderpartiet.

Dagens president, Dilma Rouseff, er tidligere energiminister og mangeårig styremedlem i Petrobras. Hun har fått kritikk og krav om å gå av, men til nå er hun ikke direkte involvert i skandalen.

I tillegg til Aker-selskapet Fjords Processing er også Sevan Drilling dratt inn i den gigantiske brasilianske korrupsjonssaken.

Også britiske Rolls-Royce, som har virksomhet i Norge, er involvert.

Les mer: Petrobras-skandalen kjører Rolls-Royce gjennom «bilvasken».

Selv om flere allerede er dømt i rettssaker i Brasil, er det uvisst hvor sterkt mistanken mot de norske selskapene står.  

Korrupsjonsekspert Tina Søreide ved Norges Handelshøyskole frykter det verste: - Det er rundt 200 norske selskap som opererer i Brasil. Det er veldig mange som er involvert i olje/shipping. Hvis du spør om jeg tror det er flere norske selskap som har gitt etter for bestikkelser, er svaret ja, sier Tina Søreide til E24.

Les også bloggen til tidligere Nettavisen-journalist Runa Hestmann: Korrupsjon kan stoppe norske milliardkontrakter


Brasil har i flere år vært blant de største mottakerne av norsk bistand (Kilde: Norad).

 

Norge har altså gitt 6,5 milliarder kroner i bistand til et gjennomkorrupt regime, som tar seg råd til å arrangere OL og fotball-VM og som selv spiller økonomisk stormakt og gir u-hjelp og bistand til andre land.

- Brasil er den desidert største mottakeren av norsk bistand, men samtidig gir Brasil selv nødhjelp og bistand til fattigere land. Dette paradokset forteller mye om en verden i endring og Brasils ønske om stormaktstatus, skriver forskerne Torkjell Leira og Maria Gabrielsen Jumbert i et innlegg på Dagsavisens Nye meninger.

Les innlegget: Bistandsparadokset Brasil

At Norge velger å gi økonomisk bistand til en stor økonomi som Brasil, er problematisk.

At landet samtidig tar seg råd til enorme arrangementer Norge ikke tar seg råd til, gjør det verre.

Og hvor er den norske nulltoleransen for korrupsjon når pengene fortsetter å bli gitt lenge etter at hele den brasilianske politiske eliten er dratt inn i verdens største korrupsjonsskandale?

 

Hva mener du? Er det greit at Norge gir økonomisk støtte til å bevare regnskog, selv om det skjer i et land med enorm korrupsjon og dårlig offentlig styring av økonomien?

Lett å være rebell i kjellerleilighet


Bak pseudonymet «Doremus Schafer» skjuler det seg en rikssynser som gjerne tar andre personlig, men som selv insisterer på å være anonym.


Det er noe ynkelig over en rikssynser som insisterer på å være anonym, men som tar andre personer offentlig.

De fleste av Nettavisens lesere har kanksje aldri hørt om den fiktive mannen «Doremus Schafer», men han får altså offentlig pengestøtte for å skrive anonymt på venstresidenettstedet Manifest Tidsskrift, i Dagbladet og på Journalisten.

(Tilføyelse: Pengestøtten kommer fra stiftelsen Fritt Ord.)

Fra sin ansiktsløse posisjon fyrer han løs mot enkeltpersoner,  tillegger dem synspunkter og mistenkeliggjør deres personlige motiver.

Altså omtrent som et netttroll, bortsett fra at folk som diskuterer på Facebook eller i kommentarfelt ikke har offentlig pengestøtte eller får talerstoler i store medier.

For å sitere Karpe Diem: «Det er så lett å være rebell i kjellerleiligheten din, din feiging».

 

Kjernen i Karpe Diems glimrende låt er at det er lett å være modig når man kan være ansiktsløs.

Samtidig kan det være gode grunner til å være anonym hvis man er varsler eller forteller om private erfaringer det er vanskelig å stå offentlig frem med.

Men jeg ser ingen aktverdige grunner for at en rikssynser som «Doremus Schafer» skal være anonym. Stort sett skriver han lange og litt ufokuserte tekster med et ståsted på venstresiden - altså en posisjon det går 13 av på dusinet.

Det blir ekstra problematisk når han selv ikke har noen problemer med å tillegge andre synspunkter og mistenkeliggjøre deres motiver. Det er vanlig retorikk, men det fungerer mer balansert når begge parter kan bruke samme metode.

Sånn sett blir «Doremus Schafer» en retorisk snikskytter.

sin egen blogg skriver han: - Ambisjonen er å skrive på en slik måte at leseren ikke opplever at det er nødvendig å vite noe mer om hvem forfatteren er.

For å si det slik: Der har han feilet!

Og så kommer det en liste over hva han ikke er. (Hvis vi skal tro ham. Og det har vi jo ingen grunn til).

De siste dagene har han vært opptatt av å slå ring rundt VGs valg om ikke å gjøre Hege Storhaug til årets navn, til tross for at hun vant nettavstemningen blant avisens egne lesere soleklart.

Tilsynelatende går «Doremus Schafer» gjennom kritikken mot VGs metode, men ender opp med at det ikke er så farlig.

Han mener at det ikke er så ille at Storhaug ble helt nøkternt, mens de andre ble skrytt opp i skyene. «Doremus Schafer» antyder at hun faktisk kan ha tjent (!) på en følelsesløs og nøytral presentasjon.

- Men det er også plausibelt at hun kan ha vunnet stemmer fra folk som tenkte «'Human Rights Service', det høres snilt ut, jeg stemmer på henne».

Yeah, right!

Og for å fortsette i «Doremus Schafers» fotspor:

  • Hvorfor er han så selektivt kritisk til nettavstemninger, og så tilgivende overfor TNS Gallup?
  • Kan det tenkes at det har noe med hans egen sympatier å gjøre?

Jeg vet ikke. Jeg vet nemlig ikke hvilke dobbeltroller «Doremus Schafer» har bak sin offentlig støttede anonymitet.

For de som vil lese mer om Årets navn og metodebruk - her er noen av bloggene:

Hege Storhaug er ikke årets navn

Årets Osloborger hater homofili

Hva kan vi lære av årets navn?

Her er Schafers blogg: Stavrums selektive skepsis

Underteksten i «Doremus Schafers» blogg er at jeg er kritisk til VGs metodebruk fordi jeg egentlig ønsket Hege Storhaug som årets navn.

Det vet «Doremus Schafer» ingenting om. Han kan heller ikke sitere noe jeg har skrevet i den retning, så det får henge i luften usagt.

Problemet er at «Doremus Schafer» fra sine talerstoler i Manifest Tidsskrift, Dagbladet og Journalisten godt kan mistenkes for å ønske at Hege Storhaug ikke ble årets navn, hvilket kan forklare hans ukritiske og tilgivende holdning til åpenbare metodiske svakheter ved kåringen av årets navn.

Jeg vet ikke, men jeg kan la det henge i luften.

Så mener «Doremus Schafer» at kritikken ikke er relevant fordi Nettavisen ofte har nettavstemninger (og ja, vi vet at de ikke er vitenskapelige).

Det er et typisk ad hominem-argument.



Les mer her: Ad hominem-argument

I åpent lende må debattanter regne med å forsvare sine standpunkter og ta til motmæle mot mistenkeliggjøring og tillegging av motiver.

Jeg lever godt med at kritikere i debattanter har påstått at jeg er alt fra venstrevridd til Frp-tilhenger, for jeg har kunnet ta til motmæle.

At noen kritiserer at Nettavisen bruker nettavstemninger, er helt greit. De har valide faglige argumenter, og vi må tåle kritiske innvendinger.

Men det er ikke noe fremskritt for norsk debatt at en rikssynser som «Doremus Schafer» får offentlig støtte til å opptre som en retorisk snikskytter som er vernet mot motangrep.

Jeg er for øvrig ikke den første som har påpekt problemet.

Samfunnsforskeren Ingrid Rogstad ble tatt hardt for sin doktoravhandling av den anonyme bloggeren, og følte seg «beskutt med kanon av ukjent fiende».

Les hennes historie: Doremus: Et nettroll med Fritt Ord-støtte

VGs kommentator Anders Giæver skrev tidligere i år at «Schafer vil altså ha alle rettighetene som følger med spillereglene i det offentlige ordskiftet, men ikke noe av ansvaret, ulempene eller forpliktelsen».

Les VGs Anders Giæver gode kommentar: I skyggen av ytringsfriheten

I Dagsavisen skrev tidligere justisminister Anne Holt: - Redaksjonene som sliper «Doremus Schafer» til i spaltene, har brutt kontrakten med leserne.

Les Anne Holts kommentar: Åndelig burka

Som hun skriver: «Privilegiet ved å bli publisert i en redaksjonell ramme må ellers betales med det mulige ubehaget det innebærer å måtte stå til rette for sine ytringer, og å bli møtt med motforestillinger. Også for det ståstedet man har, som ikke er kjent før du forteller hvem du er».

Hvis jeg skal ønske meg noe til jul, så er det at «Doremus Schafer» slutter som retorisk snikskytter, og er modig nok til å stige opp fra sin anonyme tilværelse i kjellerleiligheten sin og ut i åpent lende.

Hva mener du? Har «Doremus Schafer» aktverdige grunner for å være anonym, eller bør han diskutere under fullt navn når han skriver i Dagbladet, Journalisten og Manifest Tidsskrift?

 

Tilføyelse: Mange har hengt seg opp i at jeg skriver offentlig pengestøtte når pengene kommer fra den private stiftelsen Fritt Ord. Kritikerne har rett, uten at det er vesentlig for hovedinnholdet i denne bloggen. Mitt poeng er at den anonyme bloggeren får pengestøtte, men dårlig presisjon er ikke bra - uansett.

Hva kan vi lære av årets navn?



Det har vært stor debatt om årets prisvinnere etter at VGs kåring vraket Hege Storhaug, mens Aftenpostens kåring valgte Mohsan Raja. (Faksimile: Aftenposten/Nettpåsak).

 

Neste år håper jeg at VGs og Aftenpostens redaksjoner selv utpeker Årets navn og Årets Osloborger.

Fellesnevneren for årets kåringer er at det ikke er avisene selv som har gjort valget.

I VGs tilfelle skjedde kåringen i en underlig prosess der VGs egne lesere på nett fikk stemme i en slags rådgivende leseravstemning, før altså TNS Gallup tok over med en undersøkelse blant et representativt utvalg av Norges befolkning på 1.000 personer - uten at noen fikk se stemmetallene.

Avstemningen ble kritisert fordi de 10 finalekandidatene ble ulikt presentert, noe som kunne leses som en mild føring om å unngå Hege Storhaug.

Les bloggen: Hege Storhaug ikke årets navn

Problemet med VGs kåring er at vi ikke vet hvem som faktisk kåret Årets navn. Det vår åpenbart ikke VGs lesere, og heller ikke VGs redaksjon. Dermed er det heller ingen som står ansvarlig for å begrunne valget.

Noe av det samme ser vi med Aftenpostens kåring av Årets Osloborger. Avisen nominerte og lot leserne velge. Problemet var at leserne valgte uten å få vite hele bakgrunnen til Mohsan Raja. 

Kanskje ville de stemt ham fram uansett for hans store frivillige arbeid blant asylsøkere, kanskje ville holdningene til homofili og islam felt ham i kåringen. Ingen vet, og Aftenposten kan heller ikke begrunne valget utover å peke på at det er lesernes valg.

Les bloggen: Årets Osloborger hater homofili

Personlig synes jeg det ville vært mer interessant om Aftenposten og VG selv gjorde valgene og stod for dem. 

Ingen har kritisert personen som ble Årets navn i VG, men det ville vært interessant og bra for norsk debatt om VG begrunnet hvorfor de eventuelt ikke ville hatt Hege Storhaug. 

På samme måte ville det vært en god debatt om Aftenposten faktisk gikk god for Mohsan Raja og gav ham prisen for hans gjerninger, ikke hans synspunkter. Da ville vi fått en god debatt som lignet på debatten da Trond Ali Linstad fikk Kongens fortjenestemedalje - en pris som først ble utsatt på ubestemt tid, og siden slettet fordi Slottet blant annet mente at hans ytringer fremsto som "stigmatisering av homofile".

Som Aftenpostens redaktør Harald Stanghelle riktig påpekte den gang: Kritikken mot Kongens fortjenestemedalje til Trond Ali Linstad handlet ikke om hans handlinger, men om hans holdninger.

Hvis det er leserne som skal utpeke prisvinnerne, så må de - og bare de - spørres.

Nettavstemninger er ikke vitenskapelige, og kan i beste fall si noe om oppfatningen til de som er innom akkurat den siden, akkurat da. De kan være underholdende og skape debatt, men ingen mener at de tilfredstiller faglige krav til meningsmålinger.

Meningsmålinger kan utføres nøytralt og med mindre feilmarginer, men da er kravet at spørsmålsstillingen er nøytral og ikke førende. Og de vil si noe om hele folkets oppfatning, ikke avisens egne lesere.

Uansett synes jeg det er mer spennende og interessant å lese hvem VG og Aftenposten mener er årets navn, enn hvem folk i ulike meningsmålinger utpeker.

Det har dessuten den store fordelen at noen står ansvarlig for tildelingene og kan ta debatten om dem.

Hva mener du? Foretrekker du at leserne eller folket peker ut prisvinnere, eller synes du at avisene bør gjøre det selv?

Årets Osloborger hater homofili


Aftenposten dekker selv kritikken mot avisen etter at de kåret Mohsan Raja til årets Osloborger. (Faksimile: Aftenposten).
 

Aftenposten kårer Mohsan Raja til Årets Osloborger bare noen måneder etter at samme mann åpent tok avstand fra homofili og sammenlignet det med drap og narkotikasalg.

Ytringer på sosiale medier kan hefte ved deg i andre sammenhenger enn du tror. Det har Mohsan Raja fått erfare etter at en Facebook-oppdatering fra i sommer nå trekkes frem.

- Ha forhold med samme kjønn er ikke tillat i islam. FERDIG SNAKKA!, skriver Raja, og legger til: - Det som er forbudt er forbudt. Bryter man regler og lover så er det straffbart. Veldig enkelt å forstå egentlig. Og det er straffbart å være homse eller lesbe, ifølge islam.



Under et halvt år senere hevder Raja at han ordla seg litt feil.

Les også: Årets Osloborger Mohsan Raja beklager uttalelser om homofili

Norsk lov forbyr diskriminering og trakassering av homofile. "Med trakassering menes handlinger, unnlateler eller ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende", heter det i loven.

Samtidig er det en illusjon å tro at alle i Norge er liberale i sitt syn på homofile og homofili. Både i kristne menigheter og blant innvandrere er det stor skepsis.

En undersøkelse Statistisk sentralbyrå gjennomførte i 2013 viser at nesten halvparten av alle innvandrere fra Afrika ikke er enig i at homofile/lesbiske bør ha frihet til å leve som de vil.


(Kilde: SSB - Innvandrere og Stortingsvalget 2013).

 

Aftenpostens årets Osloborger står fast på at han mener det er forbudt å praktisere homofili ifølge islam, og han mener det gjelder jødedommen og kristendommen også. 

- Jeg respekterer alle mennesker, men ikke deres handlinger, sier han i et oppklarende intervju med Aftenposten.

Lokalpolitiker Mahmoud Farahmand (Høyre) skriver rett ut: - Jeg trodde Norge var verdens beste land til jeg så Mohsan Raja bli kåret til årets Osloborger.

Les bloggen: Hat er ikke tillat i islam, FERDIG SNAKKA

 

Aftenpostens redaktør Espen Egil Hansen, selv homofil, viser til at Årets Osloborger er lesernes pris, og at begrunnelsen i nominasjonen er at Raja har stått natt etter natt på Tøyen og hjulpet flyktninger.

- Han fikk deretter flest stemmer og derfor er han nå kåret til årets Osloborger, sier Espen Egil Hansen til Aftenposten.

Les saken: Kraftige reaksjoner mot Årets Osloborger

I debattfeltet hos Aftenposten på Facebook får avisen gjennomgå, og medredaktør Ivar Staurseth i Minerva sier rett ut om Mohsan Raja: "Ikke mitt års osloborger".

Det er ingen tvil om at Mohsan Raja har gjort en stor frivillig innsats for asylsøkerne. Men det er også mye som tyder på at Aftenpostens lesere ikke var klar over hvilke andre holdninger Raja bærer på.

Det er bare å gratulere.

Hva mener du? Kan man gjøre seg fortjent til slike priser selv om man er imot homofili?

Hege Storhaug ikke årets navn


Islamkritikeren Hege Storhaug ble ikke årets navn, selv om hun vant nettavstemningen klart. (Foto: Nettavisen)

 

Hege Storhaug ble ikke årets navn, likevel. Det er ikke så rart.

I dag kåret VG årets navn. Det ble ikke Hege Storhaug, til tross for at hun vant avisens nettavstemning med klar margin.

Etter at nettleserne hadde sagt sitt, ble jobben gitt videre til TNS Gallup. 

De ringte et representativt utvalg av Norges befolkning og ba dem stemme over følgende kandidater - merk forskjellen i ordbruken på begrunnelsene som ble opplest etter navnet:

  • Hege Storhaug:. Informasjonsleder i stiftelsen Human Rights Service og innvandringsdebattant.
  • Mats Zuccarello Aasen: Herjer på isen med stor suksess for New York Rangers.
  • Refugees Welcome to Norway: Organiserer flere tusen frivillige for å hjelpe flyktninger.
  • Olav Hylland: Reddet livet til 32 turister som satt fanget i brennende buss i Gudvangtunnelen.
  • Siri Martinsen: Har i mange år arbeidet for dyrevelferd og dyrenes interesser.
  • Youssef Assidiq: Arbeider mot radikalisering blant unge muslimer.
  • Mohsan Raja: Står ute om nettene ved Politiets utlendingsenhet i Oslo og hjelper flyktninger med mat og telt.
  • Petter Northug: Tok fire spektakulære gull i ski-VM i Falun etter marerittåret 2014.
  • Robin Schaefer: Varsleren i Monika-saken i Bergen, som oppklarte en mors verste mareritt.
  • Fredrik Aasbø: Har slått til i utlandet i den ekstreme motorsportgrenen drifting og var sjåfør i filmen "Børning".

(Kilde: Kjetil Rolness/TNS Gallup).

Les begrunnelsene som deltakerne fikk opplest på telefon en gang til, og sjekk følgende: Ni av de ti nominerte har positive begrunnelser, men en er helt nøytral.

Hvilken og hvorfor?

Som sosiolog Kjetil Rolness helt korrekt påpeker på Facebook: - Hva folk stemte er avhengig av hva det vet, eller får vite, om kandidatenes gode gjerninger eller prestasjoner. Altså hvordan de har utmerket seg.

Det fremgår ikke av dagens kåring om vinneren faktisk fikk flest stemmer på TNS Gallups undersøkelse, eller om VG har gjort valget selv.

Uansett har det blitt en uoversiktlig kåring i minst fire stadier - hvor VG begynte med avisens nominasjoner, hvorpå en av leserne lanserte Hege Storhaug (som vant klart på nettavstemningen), for så å bli med blant de 10 finalistene som TNS Gallup sjekket.

Debatten går høyt på sosiale medier. Mange mener at det ville være helt forferdelig om Hege Storhaug ble vinner, andre kritiserer spørsmålsstillingen og antyder at VG og TNS Gallup la føringer, andre mener at det uansett er avisens rett å kåre hvem man vil til årets navn.



VGs egen humorside latterliggjør de som ikke tar kåringen for god fisk.

Les mer: Slik trikset VG for å hindre at Hege Storhaug ble "Årets navn"

Her kan du se hele debatten på Kjetil Rolness sin Facebook-side:

Mye koko konspirasjonsteorier om Årets navn i VG. Jeg sier det samme som Hege Storhaug: Kåringen fikk en verdig vinner....

Posted by Kjetil Rolness on 18. desember 2015

 

Slik diskusjonen går, bør VG offentliggjøre resultatene fra meningsmålingen slik at man kan se forskjellen på nettavstemningen og TNS Gallup. 

Dessuten bør TNS Gallup redegjøre for metodebruken, og svare på om instituttet går god for de ulike presentasjonene av kandidatene.

Og til sist ville det vært lærerikt å høre hva de som normalt er faglig kritiske til nettavstemninger mener om metodebruken her.

Hva mener du? Ble Hege Storhaug fratatt seieren, eller er VG i sin fulle rett til å kåre hvem de vil? 

Return to Zehnder


Hodejegeren Fred O. Jacobsen og firmaet Egon Zehnder stod på rekrutteringen av Telenor-sjef Sigve Brekke. Etter ansettelsen ble det avslørt at Brekke har fikset på sin CV i mange år. (Foto: Egon Zehnder/Telenor).

 

To store toppsjef-ansettelser har gått helt galt for den anonyme - men mektige - headhunteren Fred O. Jacobsen i Egon Zehnder AS.

Skipsreder og milliardær John Fredriksen hyret Egon Zehnder for å finne ny toppsjef i milliard-konsernet. Deres anbefalte kandidat var Jo Lunder - for alle oss andre kjent som Vimpelcoms tidligere styreformann og toppsjef, og dermed tungt innvevd i korrupsjonsskandalen som nå ryster selskapet i minst fem land.


Bare noen uker etter at Lunder begynte, ble han pågrepet av Økokrim og siktet for korrupsjon.

Det var ikke så overraskende for alle som har fulgt Telenor-saken, og det må ha vært tema for Egon Zehnder under rekrutteringen.

Men det sto likevel ned som en bombe hos John Fredriksen at den nyrekrutterte toppsjefen ble pågrepet av politiet.

I dag er det kjent at Lunder aldri kommer tilbake til Fredriksen-systemet, og slik jeg kjenner John Fredriksen er det lite sannsynlig at headhunter Fred O. Jacobsen står høyt i kurs.


En annen historie finnes i Telenor. Egon Zehnder og Fred O. Jacobsen fikk 1,5-2,0 millioner kroner for å lede jakten på ny konsernsjef.

Siden selskapet etter alt å dømme hadde utsett seg Sigve Brekke på forhånd, må oppdraget ha gått ut på å gjøre prosessen skikkelig og legitim - inkludert å gå Brekke nærmere etter i sømmene.

Det gikk ikke spesielt bra.

Ikke bare fremsto utvalgsjobben som en skinnprosess, men Kapitals journalister har plukket fra hverandre Sigve Brekkes CV ved iherdighet og enkle metoder.

Selv Telenors nye styreleder Gunn Wærsted mener at CV-saken er uheldig.

Telenor har fått en omdømmeknekk, mens Egon Zender fikk rundt to millioner kroner - for hva?

En annen headhunter - Elin Ørjasæter (bildet) - plukker fra hverandre både Fred O. Jacobsen og Egon Zehnder i en bloggpost.

Les bloggen: Guttenklubben Greis portvokter

Ørjasæter latterliggjør at Egon Zehnder ikke avslørte Sigve Brekkes CV-pynting, men er mest kritisk til hvordan Fred O. Jacobsen og hans firma tilhører en krets hvor eldre menn rekrutterer eldre menn.

- Det er ikke dem som snakker vakrest om likestilling som faktisk praktiserer det. Både Svein Aaser og Fred Jacobsen tilhører den gamle verden. Der menn forlanger å bli trodd i kraft av sin stilling, uansett hvor mye vås de kommer med, skriver Elin Ørjasæter.

Man skal være blind for ikke å se at Elin Ørjasæter har et poeng, selv om hun selvsagt kan sies å være en konkurrent til Fred O. Jacobsen og Egon Zehnder.

Det er ikke bare kvinner som mangler blant norske toppledere. Nesten uansett bransje er det en etnisk hvit mann i 40-50-årene på topp. Yngre - og eldre - er fraværende. Og mens mange av verdens ledende teknologiselskaper ledes av folk med forskjellig etnisk bakgrunn, er det Oslo 3 som dominerer.

Det tyder enten på selvrekruttering, eller at intelligens og lederegenskaper er strødd ut over et lite geografisk område og en snever demografisk gruppe i Norge.

Vår egen jobb-blogger Trine Larsen (bildet) sier det treffende: 

- Det hender at jeg får følelsen av at topplederrekruttering i Norge er en form for stollek. Bare at denne leken har en spesiell vri. Når musikken stopper er det like mange stoler som deltakere, men døra inn til tårnsuiten på Grand der gutta leker, er stengt. Og kun de som allerede er innafor, får være med på dansen.

Les hennes blogg: Hvorfor er det enklere å bli toppsjef enn trainee?

Larsen, som også er headhunter, påpeker treffende at for å bli vurdert som trainee i mange selskaper, må du ha master innen administrasjon og ledelse.

- For å bli toppsjef, er det ofte nok å kjenne de rette folkene, skriver Trine Larsen.

Og den det har vært aller best å kjenne er Fred O. Jacobsen i Egon Zehnder.


Det er ikke så verst å være Egon Zehnder heller.

På tre år er omsetningen fordoblet fra 25 til 50 millioner kroner, og headhunterfirmaet satt igjen med 10,0 millioner kroner i resultat etter skatt, viser tall fra Regnskapstall.no.

Rettferdig eller ikke - etter de to profilerte ansettelsene i høst, sitter mange igjen med et inntrykk av at det er mer penger enn hardt arbeid.

 

Jeg vet ikke om Egon Zehnder er bedre eller dårligere enn andre headhuntere, men det er ingen tvil om at det norske avdelingskontoret har hatt høy tillit blant norske toppledere og styreledere. Det er i seg selv et problem hvis man samtidig blir portvokteren til Gutteklubben Grei.

Egon Zehnder tjener millioner av kroner på en topplederansettelse, og de sikrer seg samtidig et godt forhold til en potensiell fremtidig kunde.

Når topplederen trenger en hodejeger, er det nærliggende å ringe firmaet som rekruttere han selv. Dessuten vet jo enhver toppleder at tiden i sjefsstolen før eller siden er over, og da skader det ikke å ha et godt forhold til en sentral hodejeger.

Det blir en vinn/vinn-situasjon for topplederne og hodejegerne - men ikke nødvendigvis for aksjonærene.

Bare spør skipsreder John Fredriksen og næringsminister Monica Mæland.

Hva mener du? Er 1,5 - 2,0 millioner kroner en rimelig pris for å finne en ny toppleder i Telenor, eller avslører høstens saker at det er godt betalt for slurv?

 

PS: For de som er yngre enn toppledersegmentet, spiller tittelen på Elvis Prestleys gamle hit "Return to sender"-

 

Beklager sin egen beklagelse


Tidligere Telenor-sjef Jon Fredrik Baksaas angrer ikke på at han ikke fortalte alt han visste til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. (Foto: Vegard Wivestad Grøtt, NTB scanpix).


Tidligere Telenor-sjef Jon Fredrik Baksaas beklager sin egen beklagelse og sier han ikke vet om det forekom korrupsjon i Vimpelcom.

Det nærmer seg jul og forhåpentligvis en slutt på høstens virvar rundt Telenor.

Selskapet får en kvinnelig styreleder (Gunn Wærsted), det er avklart at kvinner var med i vurderingen som ny toppsjef, og nå setter Jon Fredrik Baksaas skapet på plass overfor Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité: - Jeg har ikke løyet og jeg har heller ikke hatt noen strategi for å holde tilbake informasjon, skriver han i et leserinnlegg i Dagens Næringsliv.

I tillegg til det litt spesielle i at Baksaas beklager sin egen beklagelse, så inneholder innlegget en indirekte skarp kritikk av Stortingets høringer mens det pågår politietterforskning.

- I høringen i januar fikk jeg gjentatte ganger spørsmål om jeg kunne bekrefte at det hadde foregått korrupsjon i Vimpelcom. For komiteens leder fremsto dette som så selvsagt at han ga uttrykk for at komiteen ville vært lettet om jeg kunne besvare dette spørsmålet. Etter mitt skjønn tilhører både spørsmålet og svaret politiets etterforskning, og ikke komiteens høring. Mitt svar er nå som da: Jeg vet ikke.

Baksaas angriper kontrollkomitéens leder Martin Kolberg (bildet) og tendensen til at høringene nærmer seg en amatørmessig versjon av politiavhør. 

Stortinget er verken politi eller Telenors kontrollorgan. Og stortingskomitéen kan ikke pålegge Jon Fredrik Baksaas å legge frem konfidensiell informasjon. Når Jon Fredrik Baksaas likevel valgte å møte (han kunne latt være), så måtte han svare så langt han kunne på spørsmålene - men holde tilbake konfidensiell informasjon han hadde fått av politiet og som kunne skade etterforskningen.

Rett etter høringen ble det oppfattet som om Baksaas løy, og den gang beklagde Telenor-sjefen at han ikke fortalte alt. Det er denne beklagelsen han nå beklager.

- Komiteen fikk ingen usannheter fra meg, men jeg kunne ikke svare så fyllestgjørende som komiteen krevde, skriver Baksaas.

Som kjent grep Riksadvokaten inn og fikk stanset den planlagte neste høringen som skulle vært i går, slik at Kolberg & Co. ikke fortsatte å valse inn og ødelegge etterforskningen.

Det prinsippielt interessant i saken er at Stortinget egentlig er ute etter statsråden og om de har feilinformert Stortinget. For Stortinget er det naturlig nok en hastesak å finne ut av.

Men dette hensynet overkjører ikke Telenor og andre private bedrifters rettigheter, eller hensynet til politiets etterforskning. Har Stortinget hastverk, må de nøye seg med å stille statsråden og offentlig ansatte til verks.

Når Jon Fredrik Baksaas nå har beklaget sin beklagelse, kan det være interessant å høre om Martin Kolberg beklager antydningen om løgn.

Hva mener du? Skal Telenor-sjefen fortelle alt til Stortinget, eller har han rett i at han må holde tilbake konfidensielle opplysninger som kan skade politietterforskningen?

Per Sandberg inn fra kulden


IKKE INNVANDRINGSMINISTER:
Frps Per Sandberg blir utnevnt til ny statsråd i morgen, ifølge NRK. (Foto: Alexander Helberg, Frp).

 

Å gjøre Per Sandberg til innvandringsminister, ville vært en klar provokasjon mot regjeringens støttepartier Venstre og Kristelig Folkeparti.

NRK tok hele Norge på sengen med nyheten om at Fremskrittspartiets Per Sandberg skulle bli ny statsråd med ansvar for innvandrings- og integreringspolitikken.

Nå viser det seg at spekulasjonen var feil, fortsatt i følge NRK. Andre medier melder at det tvert imot blir Sylvi Listhaug som får den jobben.

Uansett - reaksjonene viser at Per Sandberg er svært omstridt. Det kan faktisk være et argument for å gjøre ham til statsråd, men ikke som innvandringsminister.

Sandberg som innvandringsmininster ville skapt rystelser innad i Venstre og Kristelig Folkeparti. Selv langt inn i Høyre vil Per Sandberg som innvandringsminister være hardt å svelge. I mange andre posisjoner vil statsråd Per Sandberg måtte velge samarbeid foran konfrontasjon, og det kan være positivt for det borgerlige samarbeidet.

Høsten hendelser har langt på vei gitt regjeringen og høyresiden medvind for en mer restriktiv innvandringspolitikk. Asylforliket som nå blir utarbeidet på Stortinget gir regjeringen ryggdekning uten å sette inn en såpass kontroversiell person som Per Sandberg på akkurat dette feltet.

Les saken: Per Sandberg: - Dette er en oppreisning til Frp

For Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande er innvandringspolitikken et av de vanskeligste områdene for å holde partiene samlet bak støtten til regjeringen. Samarbeidsklimaet har vært bedre i høst, og statsbudsjettet gikk nokså smertefritt gjennom.

 Hvorfor skulle statsminister Erna Solberg da velge å vifte med et rødt flagg akkurat nå?

Inntil valget i 2017 er Høyre og Fremskrittspartiet avhengig av støtte på Stortinget. De rødgrønne inkludert Miljøpartiet De Grønne har 73 mandater, mens Høyre og Frp har 77. For å få flertall må regjeringen ha støtte av enten Krf (10 mandater) eller Venstre (9 mandater).

Sylvi Listhaug er et bedre valg for samarbeidsklimaet, og det er en god tanke å slå sammen hele innvandringsfeltet og gi ansvaret til en statsråd. I dag er ansvaret delt mellom Anders Anundsen og likestillings- og integreringsminister Solveig Horne.

Med det omfanget innvandringen har, vil det trolig være bra å legge hele forløpet fra en flyktning kommer til Norge, og til vedkommende kommer ut i jobb og er integrert, inn i et departement. 

Statsråd Sylvi Listhaug vil kunne se hele feltet i sammenheng og sette inn tiltakene der de virker best. Dessuten vil det trolig lette presset mot justisminister Anders Anundsen om han slipper ansvaret for innvandringspolitikken.

Om Per Sandberg blir en godstatsråd eller ikke, vil tiden vise. Han må makte overgangen fra å være en god retoriker til å bli god på gjennomføring. Det setter krav til samhandling med embedsverket og Stortinget, og vil kreve at Per Sandberg evner å bygge allianser. En statsråd overlever på samarbeid, og faller på hovmod og provokasjoner.

Bare spør Anders Anundsen.

NB: Denne bloggen er omarbeidet fra en første versjon, som bygde på NRKs lekkasje om at Per Sandberg skulle bli innvandringsminister.

 

Når reagerer Medietilsynet?


Medietilsynet og direktør Tom Thoresen har offisielt ikke undersøkt pressestøttekonsernet Mentor Mediers utbetalinger til eks-direktøren. (Foto: Medietilsynet).

 

Vårt Land-konsernets utbetaling av 18 millioner kroner til eks-redaktør Helge Simonnes har engasjert hele mediebransjen. Men organet som skal passe på statsstøtten er foreløpig passiv.

Tirsdag er det ekstraordinær generalforsamling i Mentor Medier AS - konsernet som mottar nesten 100 millioner kroner i årlig pressestøtte til avisene Dagsavisen, Rogalands Avis og Vårt Land.

Det er konsernets største aksjonær som vil ha svar på hvorfor konsernet utbetalte eks-direktør Helge Simonnes 18 millioner kroner i sluttavtale og kjøp av hans aksjer over markedspris.

Les bloggen: Millionlønn på pressestøtte

Formelt er det ikke morselskapet Mentor Medier AS som mottar pressestøtte, men datterselskapene.

Og forskriften om produksjonstilskudd til nyhets- og aktualitetsmedier har svært strenge regler som skal forhindre at mediestøtte går ut som utbytte eller ved at konsernet har et «sugerør» i kassen gjennom felleskostnader og konsernbidrag.

  • Selskaper som har over to millioner i overskudd, kan ikke få produksjonstilskudd.
  • Utbytte per år kan maksimalt utgjøre en million kroner, og konsernbidrag regnes som utbytte.

For å sjekke at alt foregår på en ryddig måte, har Medietilsynet rett til å «kreve at medieselskapet gir en spesifisert oversikt over vesentlige transaksjoner (..) og at medieselskapets daglige leder, styreleder og selskapets eksterne revisor bekrefter at transaksjoner som nevnt har forretningsmessig grunn i medieselskapets interesse og er på forretningsmessige vilkår».

Les mer her: Forskrift om produksjonstilskudd til nyhets- og aktualitetsmedier

Foreløpig har ikke Medietilsynet reagert og stilt spørsmål om million-utbetalingene og pengestrømmen mellom pressestøtte-avisene og morselskapet.

 - Tilsynet følger saken og kan komme til å be Mentor Medier om en redegjørelse dersom det kommer frem nye opplysninger, sier seniorrådgiver Bjørn Tore Østeraas i Medietilsynet til Nettavisen.

Les saken: Medietilsynet avventer Simonnes-undersøkelser

I tillegg til Medietilsynet har også Riksrevisjonen og Kulturdepartementet adgang til å kontrollere om pressestøtten brukes etter regelverket.

«Midler som ikke nyttes etter forutsetningene skal tilbakebetales,» heter det i forskriften.

De 95 millionene i pressestøtte utbetales til Dagsavisen, Vårt Land og Rogalands Avis, men pressestøtte-avisene sender millionbeløp videre til eierne.

Vårt Land og Dagsavisen er store kunder av Mentor Medier AS - og betalingen for tjenestene har skutt i været fra 2013 til 2014, går det frem av årsberetningen:


Fra 2013 til 2014 er Vårt Lands og Dagsavisens kostnader til konsernselskapet økt fra 12,4 til 26,6 millioner kroner for management, husleie og konsernavgift. (Kilde: Årsrapport 2014 for Mentor Medier AS).

 

Størstedelen av inntektene til morselskapet er nær 27 millioner kroner fra pressestøttemottakerne Dagsavisen, Vårt Land og Rogalands Avis i betaling for ulike tjenester. Omfanget ble mer enn fordoblet fra 2013 til i fjor.

For en pressestøttebedrift er det viktig at slike tjenester ikke er overpriset. Fallhøyden er stor dersom Medietilsynet mener at en pressestøttebedrift betaler for mye til morselskapet. Da kan hele produksjonsstøtten bortfalle øyeblikkelig, og i tre år etterpå.


(Kilde: Forskrift om produksjonstilskudd for nyhets- og aktualitetsmedier).

 

Det er styret som har inngått avtalene med eks-direktøren. Som Mentor Mediers styreformann Håkon Jahr skriver: «Vi vil også understreke at det er styret som er ansvarlig for avtalene som er inngått, og at det ikke er Helge Simonnes som skal være skyteskive i denne saken».

Gjerne det, og det er alvorlig for Mentor Medier at utbetalingene på 18 millioner kroner til eks-sjefen har satt pressestøtten i et nytt lys. Statsstøtten er Mentor Medier viktigste inntektskilde.

De tre støtteavisene bidrar med rundt 100 milllioner kroner av konsernets totale inntekter i Norge på 430 millioner kroner. I tillegg er det pressestøtteavisenes kjøp av tjenester for 27 millioner kroner som holder liv i morselskapet.

På generalforsamlingen tirsdag er det ventet at Mentor Medier fastholder sin versjon om at utbetalingene til eks-direktøren er rimelige, og at pengene uansett kommer fra morselskapet - og ikke fra pressestøtten til Vårt Land og de andre avisene. 

Det blir spennende å se om Medietilsynet og direktør Tom Thoresen kjøper forklaringen uten videre.

PS: Nettavisen har spurt styreleder Håkon Jahr om kommentar på flere saker foran tirsdagens ekstraordinære generalforsamling, men Jahr viser til utredningen som blir lagt fram fra advokatfirmaet Steenstrup & Stordange i morgen.

 

Hva mener du? Er det rimelig at et konsern som får nær 100 millioner kroner i årlig statsstøtte tar seg råd til å betale eks-direktøren syv millioner kroner uten arbeidsplikt, og kjøper aksjene hans for 11 millioner kroner og til langt over prisen i markedet?

Politisk rot om Telenor-styret

 
Hvem tar frivillig jobben som styreleder i Telenor etter Svein Aaser? Betalingen er dårlig og man kan frykte uklare signaler og lite ryggdekning fra næringsminister Monica Mæland og politikerne på Stortinget. (Foto: Terje Pedersen, NTB scanpix).

 

Denne uken har politikerne stått i kø for å kritisere Telenors ansettelse av ny sjef. Så viser det seg at grunnlaget er fullstendig feil.

Tirsdag i denne uken kunne VG «avsløre» det ukjente maktspillet som endte med Sigve Brekke som ny Telenor-sjef.

Forsiden er kategorisk: TELENORS KVINNER ALDRI I INTERVJU TIL SJEF-JOBBEN.

VGs påstand var i strid med informasjonen næringsminister Monica Mæland hadde fått fra Telenor underveis.

Da hun ble konfrontert med den såkalte avsløringen. svart hun: - Dersom det er slik at jeg har fått feil informasjon, er det svært alvorlig.

Nøkkelordet er dersom

Bakgrunnen for hele saken er et pussig signal til Telenor-styret før ansettelsen: Dere må vurdere kvinnelige kandidater, men dere må velge den best kvalifiserte. (Altså nærmest et ønske hvor man krysser fingre og håper på en kvinne).

Dette er et skinnsignal hvor man later som om Telenor bør velge en kvinne, og det innbyr til en skinnprosess siden Telenor etter alt å dømme i lang tid hadde utsett Sigve Brekke som intern sjefkandidat.

Telenor-styret kjenner selvsagt både Berit Svendsen, de andre interne kandidatene og Sigve Brekke fra før. Det ville vært sensasjonelt om de trengte hjelp av en ekstern headhunter for å velge hvem av de interne kandidatene de ønsket.

Derimot er det høyst naturlig at en ekstern hodejeger har bedre oversikt over mulige eksterne kandidater.

Slik ble det også: I finalerunden fikk styret presentert Sigve Brekke som den fremste interne, og to eksterne kandidater.

Hadde Telenor-styret latt seg diktere av en et fromt ønske fra næringsministeren, ville det vært juridisk problematisk.

Staten bare eier 54 prosent av selskapet, og de andre aksjonærene har også en rett til å bli hørt. Derfor har man valgt et styre, en bedriftsforsamling og en nominasjonskomité til slike saker i Telenor.

Telenor-styret ville kommet i erstatningsansvar overfor de resterende eierne, som har over 100 milliarder kroner investert i Telenor, om de hadde valgt den nest beste basert på kjønn.

VGs påstand om at ingen kvinner hadde vært i intervju, og næringsministerens forbeholdne reaksjon, ga klarsignal for en rekke stortingspolitikere som overså forbeholdet og kastet seg på i fordømmelser av Telenor.

Problemet er at VG tok feil.

Den fremste interne kvinnelige kandidaten, Berit Svendsen, hadde ikke bare vært i en samtale om jobben - hun hadde vært i en samtale og to intervjuer om jobben, og var med inn på oppløpssiden.

Som Dagens Næringslivs kommentator Eva Grinde skriver: - Til å være forbigått har Berit Svendsen vært i veldig mange intervjuer.

Til overmål skriver avisen i dag at Monica Mæland har vært løpende orientert om rekrutteringsprosessen, at kvinner var vurdert, men at de ikke nådde opp i finalen.

Hva er konklusjonen?

  • Telenor-styret har gjort det de har plikt til, de har ansatt den kandidaten de mente var best kvalfisiert.
  • De har holdt sin største eier løpende orientert om prosessen, og kvinner har vært vurdert grundig.

Men ennå har jeg ikke sett en skråsikker politiker ta selvkritikk på at de rykket ut på tynt grunnlag.

Les også bloggen: Hold amatørene unna Telenor!

Problemet med det betente forholdet mellom Telenor og politikerne er at det skaper et uryddig inntrykk av makt og ansvar.

I går ble det kjent at Telenors styreformann Svein Aaser personlig ringte rundt til partilederne på Stortinget for å informere dem om at Sigve Brekke var ansatt som ny Telenor-sjef.

Det er hårreisende at Telenors styreformann åpenbart har følt seg presset til en slik runde:

Loven sier at styret skal jobbe for selskapet, og at alle aksjonærer skal behandles likt.

Eierne utpeker styret, og pålegger styret både makt og ansvar for valg av toppsjef.

Det siste er viktig. La oss si at Telenor-styret hadde lyttet til de uklare signalene fra den største eieren og ansatt en av de kvinnelige lederne selv om de egentlig mente at Sigve Brekke var best kvalifisert. Hvem hadde da hatt ansvar for feilansettelsen - styret eller næringsministeren?

 Akkurat nå arbeider Telenors nominasjonskomité med å finne en ny person som vil være styreformann i Telenor for 605.000 kroner i året.

Les Nettavisen mener: Hun er det beste valget som Telenor-styreleder

Vedkommende kan regne med år med kritikk av politiske værhaner som snur kappen etter vinden, og som ikke tar selvkritikk når et viser seg at de uttalte seg på feil grunnlag.

Det høres ikke fristende ut.

Hva mener du? Burde Telenor-styret anstrengt seg mer for å finne en kvinnelig toppsjef, eller gjør de klokt i å velge den beste uansett kjønn?

Megleren som gikk for langt


Da Nav ga eiendomsmegleren 150.000 kroner i støtte til bil i desember 2013, fikk Odd Kalsnes beskjed om å fortelle om endringer som kan ha betydning for stønaden. (Montasje: Nettavisen).

 

Eiendomsmegler Odd Kalsnes unnlot i nær to år å gjøre Nav oppmerksom på at støtten på 150.000 ble gitt på feil grunnlag.

Nettavisen har flere ganger omtalt hvordan Nav ga offentlig støtte slik at toppmegleren Odd Kalsnes kunne kjøpe seg ny bil.

Megleren, som ga seg selv tittelen «champagnemegleren», fikk bil betalt av offentlige trygdepenger allerede i 2003.

Mens Nav fortsatt skrev ned den støtten, stod den bilentusiastiske megleren frem i 2007 stått som eier av både en ny Ferrari og en Aston Martin i Finansavisen, og avisen konkluderte: «Champagnemegler» Odd Kalsnes kan ikke skylde på transportmiddelet dersom han kommer for sent på visning».

Da Nav-bilen var avskrevet i 2013, fikk Kalsnes støtte til en ny bil fra Nav.

Nå viser det seg at Navs vedtak inneholder feilopplysninger, og at Odd Kalsnes - til tross for at fått beskjed om melde fra om endringer - ikke korrigerte feilen da han fikk vedtaket om støtten til ny bil.

I begrunnelsen for hvorfor Nav gir eiendomsmegleren 147.980 kroner til å kjøpe bil, viser Nav til en legeerklæring Odd Kalsnes har fremlagt om en ryggskade.

«Dette medfører at du kan gå 20 -30 meter på en god dag», skriver Nav, og legger til at Odd Kalsnes «bruker krykker til forflytning».

Dette brevet ble sendt til Odd Kalsnes den 16. desember 2013.

- Det er viktig at du melder fra om endringer som kan ha betydning for stønaden din, skriver saksbehandleren i brevet.

Nå viser det seg at disse opplysningene er feil. Odd Kalsnes har ikke brukt krykker siden 1969. Han har riktignok en krykke i bilen, men bruker den bare helt unntaksvis.

I Oslo tingrett avviste Odd Kalsnes at han har sagt til Nav at han går på krykker «.. noe jeg faktisk aldri har sagt skriftlig, eller gått med krykker - ikke siden 1969..».

Les saken: Toppmegler Odd Kalsnes fikk 150.000 i Nav-støtte til bil - har ikke brukt krykker siden 60-tallet.

Les tilsvaret: Nav har ikke funnet noe klanderverdig

Nav bekrefter at Odd Kalsnes skrev krykke, og ikke krykker, på søknadsskjemaet.

Eiendomsmegleren korrigerte ikke denne feilen før Nettavisen konfronterte ham med de to ulike versjonene.

Nav støtte til bil skjer etter den såkalte bilforskriften, der søkeren «må sannsynliggjøre at han eller hun har et reelt og betydelig behov for transport», ikke kan bruke kollektivtransport eller løse behovet for transport på annen måte.

Les mer: Forskrift om stønad til motorkjøretøy eller annet transportmiddel

Nav bruker årlig nær tre milliarder kroner på hjelpemidler for å bedre funksjonsevne.

Nettavisen har omtalt denne konkrete saken fordi den belyser Navs praksis og hva som skal til for å få betydelig økonomisk støtte.

  • Megleren fikk 150.000 kroner fra Nav basert på ligningstall, til tross for at han kontrollerer store verdier.
  • Han fikk trygdestøtte til bil for samme periode som han stod frem som eier av flere luksusbiler.
  • Og Nav-vedtaket begrunnes med feil opplysninger om krykker og problemer med å gå mer enn 20-30 meter.

Foreløpig vet vi ikke hva Nav Bilsenter mener om denne saken, for de har taushetsplikt.


 Jeg har spurt Odd Kalsnes hvorfor han ikke korrigerte feilen i stønadsbrevet fra Nav, og fikk følgende svar:

«Jeg står ikke ansvarlig for NAVs feilaktige formuleringer, og i tillegg påvirker ikke den feilaktige formulering som NAV har tatt selvkritikk for NAVs vedtak. NAV har to ganger konkludert med at jeg var berettighet støtte. Når det gjelder den distanse jeg kan gå uten å få sterke ryggsmerter er dette opplyst fra min lege. Det er trist å se at Nettavisen nå befinner seg i en slags blodtåke, siden dere ikke evner å forstå at det er på grunn av min funksjonshemming jeg er ytet støtte, og ikke på grunn av hvilke hjelpemidler jeg benytter.»

 

Hold amatørene unna Telenor!


Telenor-styret ansatte Sigve Brekke fordi de mente at han var best kvalifisert. Det er det faktisk lovpålagt å gjøre. (Foto: Telenor).

 

Telenor har skapt flere hundre milliarder kroner i verdier på tross av politikerne og sin største eier, staten.

Næringsminister Monica Mæland vil ha en samtale med Telenors styreformann for å få svar på hvorfor de ikke ansatte en kvinnelig toppsjef.

Hun er pliktskyldig nødt til å spørre, siden flere medier og politikere er opprørte over at ikke Telenor-styret ansatte en kvinne.

Hun kan få svaret allerede nå: Telenor-styret ansatte den de mente var best kvalifisert.

Verre er det ikke.

De siste dagers suppe på spiker om toppleder-ansettelsen i Telenor er en pussig miks av ønskedrømmer og mangel på kunnskap om rollefordeling og god eierstyring.

Det burde være enkelt:

  • Staten eier ikke Telenor - andre eiere har rundt 100 milliarder kroner investert i selskapet.
  • Aksjeloven og prinsipper for god selskapsstyring sier at alle aksjonærer skal behandles likt.
  • Styret har en plikt til å maksimere selskapets verdier og ansette den best kvalifiserte sjefen.

Heldigvis.

For hvordan skulle det ellers vært? Dersom en statsråd fikk for seg at Telenor-sjefen burde være en innvandrer, en nordlending eller en med partiboka i orden - skulle styret da fulgt pålegget?

Og hvis styret faktisk mener at Sigve Brekke er bedre kvalifisert enn Berit Svendsen til å lede Telenor til internasjonal vekst - skulle de da valgt den nest beste?

Åpenbart ikke, og det ville til og med vært ulovlig og kunne satt styret i erstatningsansvar overfor de andre eierne.

Det burde være enkelt, hvis vi tar inn over oss at staten eier 54 prosent av Telenor. Det gir stor innflytelse gjennom generalforsamlingen, og makt til å utpeke styret, men det gir ingen rett til å overkjøre eierne av de andre 46 prosentene av selskapet.

Men når styret er valgt, må styret arbeide for alle aksjonærene.

Verken styret eller ledelsen kan ta imot direktiver fra en aksjonær.

Det er faktisk ulovlig i følge lover Stortinget selv har vedtatt. Et grunnprinsipp i Aksjeloven er at alle aksjer skal ha like rettigheter.

At en majoritetseier så har makt til å avsette styret og styrelederen, er som det skal være.

Det fikk Svein Aaser erfare tidligere i år.

Økonomisk har Telenor vært et eventyr for både den norske staten og de andre aksjonærene.

De siste 12 årene er aksjen nesten femdoblet, og børsverdien er nå 230 milliarder kroner.

Underveis har selskapet utbetalt 40 kroner i utbytte per aksje, så det grusomme gubbeveldet ikke har gjort det så aller verst.

Det skal vi alle være glade for. Staten eier 810 millioner aksjer, og har altså fått rundt 32 milliarder kroner i utbytte - og hatt en verdistigning på rundt regnet 80 milliarder kroner.

VG mener - uvisst med hvilken kompetanse - at tre norske kvinnelige ledere var kvalifiserte, og finner det oppsiktsvekkende at verken Berit Svendsen, Hilde Tonne eller Kristin Skogen Lund ble kalt inn på intervju.

Igjen er svaret nokså åpenbart: Telenor-styret mente at de hadde enda bedre kandidater til topplederstillingen. Og det er ikke slik på dette nivået at et godt intervju er det som skal til for å få jobben.

Det som er riktig for sommervikarer i VG, er ikke riktig for de viktigste jobbene i norsk næringsliv.

Heldigvis.

I dag hevder VG at Telenor-styret kunne bare velge mellom menn.


VG hevder at Telenor-styret bare kunne velge mellom menn, mens Telenor selv forklarer at flere kvinner var med i sluttrunden. (Faksimile: VG).

 

Dette er stikk i strid med hva Telenors avgåtte styreleder Svein Aaser skriver i et leserinnlegg i Dagens Næringsliv.

- La meg likevel, for ordens skyld, gjenta at vi hadde med oss i sluttrunden begge kjønn, fra utland og innland. En kvinnelig kandidat, som jeg selv hadde insistert på at måtte vurderes, ble intervjuet i fellesmøte med rekrutteringsbyrå og styreutvalg, skriver Aaser.


For meg er det uvesentlig om det er VG eller Svein Aaser som har rett. Uansett når de kvinnelige kandidatene røk ut av prosessen, så ble de ikke ansett for å være best kvalifiserte. Å gjennomføre et bortkastet intervju, er ingen tjent med.

Ifølge Aaser har Telenor-styret fulgt tre prinsipper i hans tid:

  1. Styret skal forsvare og utvikle eiernes og selskapets verdier.
  2. Styret skal likebehandle sine aksjonærer.
  3. Styret skal behandle konfidensiell informasjon fortrolig, og spesielt ikke opptre på en måte som kan sette etterforskning eller ansvarlige myndigheters undersøkelser i fare.

Dette er gode prinsipper, og i dette miljøet har politikerne valset rundt som elefanter i en glassbutikk.

Hensynet til aksjonærverdiene på rundt 230 milliarder kroner har knapt vært nevnt i debatten.

Tanken på at også de andre aksjonærene har noe de skal ha sagt, er like fraværende.

Og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har oppført seg som Hardy-guttene i Vimpelcom-saken ved å innkalle vitner og potensielt mistenkte personer til åpen høring. Det gikk så galt at Riksadvokaten til slutt måtte be hobbydetektivene om å ta seg en pause og la etterforskningen gå sin gang.

Dersom flertallet på Stortinget mener at norske børsnoterte selskaper skal pålegges å ansette kvinner som toppledere uansett om de er best kvalifiserte eller ei, så får de vedta en lov om det.

Hvis ikke, får de holde fingrene av fatet!

Hva mener du? Er det en skandale at Telenor ikke ansatte en kvinnelig toppsjef, eller er det riktig å ansette den best kvalifiserte lederen uansett kjønn.

Skal vi bombe Syria til fred?


Forsvarsminister Ina Eriksen Søreide, som her står foran Norges første F-35 kampfly, må svare på henstillingen fra USA om å delta militært i Syria. (Foto: Marita I. Wangerg, FD).

 

Selv om det er fristende å hevne terror med bombing, er det få eksperter som tror at det vil skape fred i Syria.

- Det er riktig at luftmakt ikke alene løser noe. Skal du oppnå resultater, må du inn med bakkestyrker. I Syrias tilfelle snakker vi store bakkestyrker, tilsvarende Afghanistan, sier generalmajor og tidligere leder for FNs observatører i Syria, Robert Mood, til Klassekampen.

I går ble det kjent at USA har anmodet Norge om å delta i krigen mot det såkalte «islamske kalifatet» til IS i Syria.

Opptrappingen kommer etter at den USA-ledede koaliasjonen som har bombet Syria i over ett år nå får støtte av Russland, Frankrike, Storbritannia og Frankrike.

Problemet er at vi ikke kan bombe Syria til fred.

Selv om man først nedkjemper IS i en bakkekrig, er risikoen langvarig ustabilitet.

Erfaringene fra Afghanistan, Libya og Irak viser hva som kan skje hvis man ikke har en plan for stabilisering etter at IS er nedkjempet.

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen tror at IS da går under jorden som Taliban i Afghanistan: - Da vil det kreve store styrker på bakken for å gi et minimum av sikkerhet mens man bygger opp levedyktige politiske og administrative institusjoner, sier Diesen til Dagbladet.

- Den daværende øverstkommanderende i Afghanistan sa at det villle ta 40 år der, og vi står vel overfor det samme her. Det er ikke Vesten innstilt på, men vi er jo heller ikke innstilt på konsekvensen av å la være, sier Diesen.

De to forsvarstoppene mener altså at Vesten vil stå fast i Syria i 30-40 år etter å ha vunnet en bakkekrig mot IS.

Andre eksperter har vektlagt at kampen om Syria handler om å vinne sympatien hos det syriske folket, og at Vesten risikerer å skape varige fiender hvis innsatsen utelukkende er bombing. Det kan være akkurat hva IS ønsker å provosere frem.

 De første kommentarene fra norske politikere er forsiktige. 

Fremskrittspartiets 2. nestleder i utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget, Christian Tybring-Gjedde, er negativ: - Det er mer naturlig at de styreken som hører hjemme i Syria og Irak fører sin egen krig på bakken, og at vi ikke engasjerer oss i dette, sier han til NRK.

Også Senterpartiet og SV er kritiske. - Det å gå inn militært i Syria nå vil være å begå den samme feilen, antakelig, som vi gjorde i Irak og i Libya, sier Marit Arnstad til NRK.

Høyre og Arbeiderpartiet er avventende og vil vurdere saken når regjeringen eventuelt legger den frem for Stortinget.

Forsvarsminister Ina Søreide Eriksen etterlyser et folkerettslig grunnlag for å delta militært, og forespørselen fra USA blir nå vurdert av Finansdepartementet.

Uttalelsene så langt tyder på at en norsk deltakelse i krigen i Syria vil føre til en grundig debatt i Stortinget først, og det er bra. Det holder ikke bare med å planlegge hvor man skal bombe - like viktig er en plan om hva som skal skje etterpå.

Gjennom NATO er USA vår viktigste sikkerhetspolitiske allierte, og Norge må åpenbart vurdere en henstilling om å delta mer aktivt i krigen mot IS.

Men den må være folkerettslig forankret og ikke minst ha en analyse av hva som blir situasjonen i Syria etterpå.

Hva mener du? Er Norge forpliktet til å delta i krigen i Syria, eller bør vi si nei til henstillingen fra USA?

Tviholder på sine politiske verv


Innovasjon Norge er et tungrodd system som trenger omstilling. Anita Krohn Traaseth har 15 styrer og 130 styrerepresentanter. Her fra et møte om norsk innovasjonspolitikk. (Foto: Innovasjon Norge).

 

En blogg må ikke avspore den helt nødvendige omleggingen Anita Krohn Traaseth står bak i Innovasjon Norge.

Politikere over hele landet tviholder nå på sine 130 lokale verv i Innovasjon Norge, og på et styringssystem som trolig er i norgestoppen i å være tungrodd.

Millioner av kroner går tapt i et villniss av styrer og uklare mål.

Innovasjon Norge gikk inn i 2015 med et budsjetthull på 107 millioner kroner, og en klar beskjed fra hovedeieren regjeringen om å spare penger.

Å bruke hendelsen som et argument mot at toppsjefer skal blogge, blir som å si at de ikke bør bruke Word, e-post eller telefonen fordi de kan komme til å si noe dumt.

Pengemangelen oppstod fordi regjeringen skar ned på bevilgningen, og i budsjettbrevet heter det at 41,5 millioner kroner skulle gå til omstilling - inklusivt «lønnskostnader frem til ny organisasjon er på plass og i oppsigelsesperioden...».

Årsaken til at Innovasjon Norge mangler penger er tredelt:

  • Kutt i statsstøtte til administrasjon - 35 mill. kr.
  • Økt datakostnader og investeringer - 37 mill. kr.
  • Økte pensjonskostnader - 35 mill. kr.

Anita Krohn Traaseth hadde ikke noe annet valg enn å gjennomføre nedbemanning, og 51 personer fikk ikke tilbud om fortsatt stilling.

At slikt skaper konflikter, er ikke overraskende.

At misnøyen fant sin vei til mediene, er heller ikke overraskende.

Les saken på Dagsavisen Nettavisen Oslo: Svingode topplønninger i Innovasjon Norge

Derimot var det overraskende at Anita Krohn Traaseth så seg tjent med å lufte sin frustrasjon i en blogg.

Les bloggen: «Ær'e her'e er party»

Les min Nett på sak: Hjemme alene i Innovasjon Norge

Det var kanskje ikke så lurt å blogge i denne situasjonen, men det er en bagatell i omstillingen Innovasjon Norge må igjennom.

Anita Krohn Traaseth er ikke den første - og blir neppe den siste - topplederen som ytrer seg litt umusikalsk i kampens hete.

Å bruke hendelsen som et argument mot at toppsjefer skal blogge, blir som å si at de ikke bør bruke Word, e-post eller telefonen fordi de kan komme til å si noe dumt.

Blogg eller ikke - hovedproblemet til Innovasjon Norge er at de har et mylder av offentlige eiere og et villniss av mål som er vanskelige å tallfeste.

Det er ikke bra når samfunnet årlig bevilger Innovasjon Norge mer enn 1,1 milliarder kroner.

Som vanlig er nasjonale og lokale politikere opptatt av lokalisering og av egen makt. Derfor har Innovasjon Norge (IN) kontorer over hele landet, alle fylkene er på eiersiden, og en styring som består av både et hovedstyre og regionale styrer. 

Teller man opp, finner vi ialt 20 eiere i Innovasjon Norge - og makten er fordelt på 16 styrer og rundt 130 styremedlemmer.

Går man gjennom de 130 styremedlemmene, så finnes det alt fra lokale LO-ledere, folk fra bondeorganisasjonene, mange lokalpolitikere, eks-ledere fra næringslivet og noen ledere fra vekstbedrifter.

I 2014 betalte Innovasjon Norge 1,5 millioner kroner i styrehonorarer til hovedstyret

Her ser du listen: Hovedstyret og de lokale styrene

Man kan bare forestille seg hvor tungrodd beslutningsprosessen er.

En ting er de 15 regionstyrene, men det blir ikke noe bedre av at alle fylkene også skal ha noe å si som eiere.

Når noe stort skal besluttes, må beslutningen innom politiske organer i 20 fylker. 

NHO har åpenbart rett når de skriver at dagens organisering gir «dårlige forutsetninger for god eierstyring og selskapsledelse, med uklare anvarslinjer mellom de ulike organene i selskapet».

Abelia legger til: «Det gir ikke mening at Innovasjon Norges 15 regionkontorer skal betjene like mange regionale styrer bestående av 120 styremedlemmer».

Det er ikke gratis å holde Innovasjon Norge-maskineriet med lokalkontorer og lokalstyrer  i gang - bare styrehonorarene er på 7,8 millioner kroner.

Tabellen over er fra den 257 sider lange rapporten Innovasjon Norge lagde til sine oppdragsgivere i 2014.

Den offisielle årsrapporten kommer i tillegg, så det går åpenbart mye tid til rapportskriving. Det er nesten imponerende at organisasjonen får gjort noe også, i tillegg til å holde hovedstyret, 15 lokalstyrer, 130 styrerepresentanter og utallige oppdragsgivere i ånde.


Det er nok av oppdragsgivere for Innovasjon Norge. (Kilde: Årsberetningen 2014).

Det er nesten komisk at tre av de viktigste målene Innovasjon Norge har fått er enklere virkemidler, god dialog med kundene og å være en tydeligere rådgiver.

Næringsmininster Monica Mæland forsøker å gjøre noe med dette, og foreslår at staten skal bli eneeier og at Innovasjon Norge selv skal få bestemme hvor mange regionsstyrer de vil holde seg med.

Les mer: Endringer i lov om Innovasjon Norge

Forslaget får stor støtte eksternt, men i Innovasjon Norges regionstyrer og i fylkeskommunene er man imot å miste makten. Lokalpolitikere tviholder på sine lokale verv og kontorer, og får trolig dessverre støtte av flertallet på Stortinget.

Senterpartiet er godt fornøyd med lokalkontorer og mange bønder i regionstyrene, og de får med seg Arbeiderpartiet i å stanse regjeringens forslag.

Dessverre ser det ut til at de borgerlige støttepartiene stemmer de de rødgrønne. - Vi vil beholde INs tilknytning til fylkene og den lokale kompetansen, sier Kristelig Folkepartis næringslpolitiske talskvinne Line Henriette Hjemdal til Dagens Næringsliv.

Saken ligger i Næringskomitéen, som skal avgi innstilling i morgen. 




Det er greit nok å diskutere om Anita Krohn Traaseth skulle skrevet en blogg eller ei.

Men problemet med Innovasjon Norge er at det er en boltreplass for lokalpolitikere og subsidiebransjene - og at det har en styringsstruktur som er helt hinsides.

Og at flertallet på Stortinget ikke vil gjøre noe med det.

Forby hijab i barneskolen


Landets mest kjente muslimske politiker, Hadia Tajik, vil forby hijab i barneskolen. (Foto: Arbeiderpartiet).

 

Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik vil forby hijab i barneskolen fordi plagget seksualiserer barn. Like viktig er at skolen er livssynsnøytral.

Det har gått syv år siden Hadia Tajik som statssekretær i Justisdepartementet ville tillate hijab til politiuniformen.

Nå er hun klar på at plagget bør ut av skolen: - Vi pleier ikke regulere folks klesplagg eller hvordan man velger å fremstå. Men å seksualisere unger mener jeg er helt uakseptabelt, enten det er hijab eller andre ting man måtte bruke, sa Tajik i Aftenposten-programmet «Stanghelle & Eilertsen».

Utspillet får Fremskrittspartiets Mette Hanekamhaug til å spørre hvor Arbeiderpartiet har vært tidligere.

- Jeg sa nøyaktig det samme som Tajik for flere år siden. Hvor var Ap da?,spør hun på Facebook.

Mette Hanekamhaug: - I 2010 stemte Tajik mot et forbud mot hijab i barneskolen.

Det er ikke så overraskende at en liberal muslim som Hadia Tajik ønsker å forby hijab i barneskolen.

Andre med tilsvarende bakgrunn er glassklare på at skolen ikke må lage spesialordninger for muslimer som bønnerom og fritak fra gymnastikk.

De mener at hvis skolen åpner for slike valg, vil det bli et press mot muslimske barn om å bruke valgmulighetene. De frykter at det ikke er barna selv som velger, men «moralpolitiet» - enten det er foreldre, slektninger eller andre som vil passe på den rette tro.

Dette er veldig viktig fordi skolen er den eneste arenaen hvor alle barn må møte opp. Gjør idretten det samme, risikerer man bare at muslimske foreldre holder døtrene unna. 

 

Men er det et godt forslag å forby hijab i barneskolen?

Mitt svar er ja. Jeg er enig med både Hadia Tajik og Mette Hanekamhaug, og er mindre opptatt av hva man har ment tidligere. 

Jeg er også motstander av å kombinere hijab og andre religiøse plagg med politiuniform. Etter min oppfatning er poenget med uniformer at de uniformerer - altså gjør at alle politifolk fremstår som politi.

Derimot er det et overgrep å nekte voksne mennesker å bære hijab. Muslimer må ha samme rett til å kle seg etter egne preferanser som alle andre.

Skolen er n oe helt annet. Den er et redskap samfunnet bruker for å oppdra barna til å bli gode samfunnsborgere. Skolen overleverer fellesverdier, og noen av de viktigste verdiene våre er frihet, likhet, ytringsfrihet og religionsfrihet. 

Som alle andre har muslimer rett til å oppdra barna sine i sin religiøse tro. Men alle religiøse grupper må finne seg i at skolen er et nøytralt fristed og det viktigste området for å integrerere barn av innvandrere og barn av etniske nordmenn.

Dersom hijab står i veien for integrering, bør plagget forbys i barneskolen - selv om det er i strid med den enkeltes rett til å velge sine klær.

I stedet for å kritisere Hadia Tajik for hva hun mente tidligere, er det bedre å si velkommen etter!

Fotball er kun for dem som har råd


Fotball betyr kameratskap og inkludering for alle som er med. Det er verre for de som ikke har råd og som havner utenfor. (Illustrasjonsfoto: Gunnar Stavrum, Nettavisen).

 

Barnehagelærer Mette Leithes modige blogginnlegg «Ærlig talt, alle har 50 kroner» har fått enorm støtte. Men søkelyset må også rettes mot idretten.

Norge har 85.000 barn som lever i familier med langvarig dårlig økonomi.

Mens noen handler vesker for flere titusener hos Louis Vuitton, sliter andre med å skaffe 50 kroner til klassekassen på skolen.

Les blogginnlegget: Ærlig talt! Alle har 50 kroner

Vi ser det samme fra idretten. Skal foreldrene se barna spille håndball, koster det mange steder 50 kroner å sitte på tribunen. Mange velger å holde seg hjemme i stedet og får ikke oppleve gleden av å se barna utfolde seg på håndballbanen.

Ærlig talt - alle har ikke 50 kroner.


Norge har rundt 85.000 barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt. (Kilde: Statistisk sentralbyrå).

- Barn med innvandrerbakgrunn fra Somalia, Irak og Afghanistan skiller seg ut ved å være sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen, skriver Statistisk sentralbyrå.

Fattige barn er ikke utelukkende et innvandrerproblem, det er mer utbredt enn som så.

Og som barnehagelæreren helt riktig påpeker: «Slutt å skape situasjoner hvor mange må holde seg borte fra offentlige arrangementer i skoler og barnehager fordi det for noen er et pengesluk».

Faktum er at idretten er mye verre enn skolen. Og selv lavterskel-idretter som fotball og håndball har blitt uoppnåelige for folk med dårlig økonomi.

Les saken: «Han er ivrig og god, men familien har ikke råd».

Stikkprøver hos ulike idrettsklubber viser følgende bilde:

  • Først må barna ut med 400-500 kroner i året i medlemsavgift.
  • Deretter krever de treningsavgift på 2.500 - 7.000 kroner per barn

Fotballsko og treningstøy kommer i tillegg - for ikke å snakke om treningsleire eller deltakelse på klubber.

En familie med to barn må fort ut med 20.000 kroner i året for å betale for barnas idrettsaktiviteter.

Man trenger ikke mye fantasi for å forstå hva det betyr for familier med dårlig økonomi.

Dette er ikke en kritikk mot fotballklubbene. De må ofte betale dyr baneleie hos kommunen, og må lønne trenere og drive klubben basert på frivillig innsats. Ingen blir rike av å drive en breddeklubb.

Men det er et paradoks at Oslo kommune akkurat nå bygger et nytt hovedbibliotek for tre milliarder kroner, samtidig som idrettslagene i byen må kreve så høy foreldrebetaling at mange barn blir skjøvet ut.


Oslo er i særklasse når det gjelder andelen fattige barn. En av seks bor i familier med vedvarende lav inntekt. (Kilde: Statistisk sentralbyrå).

 

Henrik Lunde i utviklingsavdelingen til Norges Fotballforbund skriver følgende i en debattartikkel: - Det blir dyrere og dyrere å delta. De som står utenfor, blir flere og flere.

Les artikkelen: Fotball for alle - som har råd?

 På Facebook spør Norges Fotballforbund : - Tilbudene blir bedre og mange, men er vi i ferd med å gjøre sporten vår så god at den blir for dyr?

 

Norges Fotballforbund spør altså om fotballen er i ferd med å bli for dyr for mange.

Svaret er ja, og da kommer tilleggsspørsmålet i retur til Norges Fotballforbund og fotballklubbene:  Hva vil dere gjøre med det?

Hva mener du? Hvordan kan fotballklubber og håndballklubber drives slik at alle får råd til å være med?

Hjemme alene i Innovasjon Norge


Innovasjon Norge-direktør Anita Krohn Traaseth mener at hun er utsatt for en drittpakke fra egne ansatte. (Foto: Paul Weaver, Nettavisen).

 

Innovasjon Norge-sjef Anita Krohn Traaseth nedbemanner samtidig som hun skrur opp lønningene til direktørene. Blir det aldri godt nok for de svina?

I forrige uke publiserte Dagsavisen Nettavisen Oslo en artikkel om lønnsgaloppen i Innovasjon Norge, basert på et internt notat. Artikkelen fortalte at Innovasjon Norge nedbemanner med nær 70 årsverk, samtidig som 39 flere medarbeidere har kommet over 800.000 kroner i årslønn.

Les artikkelen her: Svingode topplønninger i Innovasjon Norge

Tittelen henspiller til Anita Krohn Traaseths egen bok om ledelse - «Godt nok for de svina».

Lekkasjene fikk Anita Krohn Traaseth til å rykke ut og antyde at hun var utsatt for en svertekampanje. Slik beskriver hun den angivelige svertekampanjen på sin egen blogg:

- Vi kjenner til påståtte «lekkasjer,» vi er godt kjent med dokumentasjonen, den er ikke ukjent og de to som har skrevet den, det er jobben deres å levere statusnotater, skriver hun i bloggen sin.

Les den her: Ær'e her'e er party

- At interninformasjon har kommet ut, det ser vi, men hvordan vet vi ikke. Vi har varslet styret om ukultur i selskapet som med bred støtte fra tillitsvalgte og styret skal ryddes opp i. Vi har fått varslingmeldinger fra ulike miljøer om at det pågår kampanjer mot endringene i Innovasjon Norge, mot topplederen og andre nye nøkkelpersoner. Vi har snakket med journalister som har fått henvendelser og tatt kontakt nettopp fordi de har luktet lunta, skriver hun videre.

Det er en dristig strategi for en toppleder å gå ut offentlig med anklager mot egne ansatte for drittpakker og svertekampanjer.

Styreformannen Per Otto Dyb er nokså lunken i sine kommentarer:

- Det må stå for Traaseths regning når man opplever det sånn. Jeg har ingen grunn til å hverken tvile på det hun sier eller det motsatte, sier han til Dagens Næringsliv.

Tidligere sjef for Innovasjon Norge, Gunn Ovesen, har ifølge avisen «ingen kjennskap til den påståtte ukulturen som nåværende leder Anita Krohn Traaseth har varslet styret om».

Og forbundsleder Pål Adrian Hellman i Finansforbundet, som organiserer mange ansatte i Innovasjon Norge, er kritisk til fremgangsmåten:

- Jeg tror man er tjent med å holde den type kommunikasjon internt. Hun er heller ikke tjent med ytre støy (...) Hun er tjent med å holde det in-house for å slippe å måtte gjøre for store reperasjonsøvelser i ettertid, mener han.

Samlet tegner dette bilde av en kontroversiell omstilling, der de 70 som nedbemannes reagerer på at andre samtidig får høyere lønn.

Nå har Norsk Tjenestemannslag (NTL) stevnet Innovasjon Norge for usaklig oppsigelse av seks av sine medlemmer, fordi nedbemanningen ble begrunnet i Innovasjon Norges dårlige økonomi.

- Vi synes derfor det er oppsiktsvekkende at en har valgt å øke lederlønningene i en slik situasjon, fremfor å prioritere å beholde bredden i selskapet, sier NTLs nestleder Fredrik Oftebro til Dagsavisen.

Les saken: Stevnet Innovasjon Norge for usaklig oppsigelse

Men misnøye betyr ikke at det er en feil vurdering av Anita Krohn Traaseth å kutte kostnader, samtidig som hun rekrutterer det hun oppfatter som en mer kvalifisert ledergruppe. Innovasjon Norge betaler neppe ledelsen millionlønninger for å kaste penger ut av vinduet, selv om organisasjonen samtidig kutter kostnader andre steder.

At misnøyen så lekker ut i mediene, er ikke uventet. En av verdens mest kjente bøker om konflikter i organisasjoner heter «Exit, voice, and loyalty», og beskriver nettopp hvordan misnøye kan dempes av lojalitet, men også føre til kritikk og at folk bryter ut.

Det er altså lite nytt i Innovasjon Norge-konflikten utover at toppsjefen går til motangrep mot egne ansatte på sin blogg.

Problemet for Anita Krohn Traaseth er at når hun fremstiller det som en «hjemme alene-fest», så åpner hun også for spørsmål om hennes egen kontroll over organisasjonen.

Årmeldingen til Innovasjon Norge viser mange tannhjul som griper i hverandre, men nå får vi inntrykk av sand i maskineriet.

Slik uro må bort fra et selskap som årlig fordeler over seks milliarder kroner til næringslivet. 

De fleste sjefer opplever at en eller flere ansatte til tider - eller langvarig - synes du er en idiot.

Og det er heller ikke overraskende at kritikk mot kontroversielle omstillinger finner sin vei ut i mediene.

Å koble nedbemanning til økte sjefslønninger er klassisk retorikk som fungerer bra i Norge. At det kan være lite lojalt mot egen organisasjon, er noe annet. 

Innovasjon Norge-sjefen avslutter bloggen sin med noen gode råd for ledere - blant annet:

  • Å håndtere forsøk på svertekampanjer er en del av jobbeskrivelsen din
  • Aldri påberop deg svertekampanje med mindre du har fått det bekreftet fra ulike kilder, over tid og har håndfaste «bevis» - du får nemlig det når kampanjene er dårlig.

Et av de beste rådene til Anita Krohn Traaseth er at ledere bør innrømme reelle feil med en gang og gjøre det ordentlig.

Det er selvsagt fristende å klinke til på egen blogg når anonyme motspillere lekker til mediene, men foreløpig har det ikke hatt annen effekt enn å løfte frem misnøyen offentlig.

Og den lunkne støtten fra styreformannen er illevarslende.

Blir det aldri godt nok for de svina?

Hva mener du? Var det lurt av Innovasjon Norge-sjefen å gå til motangrep på egen blogg, eller har det skadet hennes posisjon?

Denne fasaden skal bevares stein for stein


Denne fasaden skal bevares, men trenger det bety at den ikke kan gjenoppbygges som en tro kopi? (Foto: Google Streetview).

 

Stortinget bygger mange ganger dyrere enn normalt fordi en mursteinfasade skal bevares. Hvorfor er den ikke bygget opp som en tro kopi?

Finansavisen har gjennomgått det storstilte byggeprosjektet i og rundt Prinsens gate 26, og skriver at Stortinget betaler 200.000 kroner per kvadratmeter for bygget.

Oppussingen skal koste 1,45 milliarder kroner - og en av årsakene til kostnadssprekken er bevaring av fasaden på bildet.

Les sakene Nettavisen skrev om byggeprosjektet i juni i fjor:

Her skal Stortinget bruke 1 milliard

- Latterlig bruk av penger.

- Det har vært en komplisert riveprosess som selvfølgelig er gjort mye dyrere ved at vi har måttet beholde fasaden. Hvor mye dyrere tør jeg ikke si, men det er ingen tvil om at det å rive og bygge nytt ville være mye enklere og billigere, sier kommunikasjonsrådgiver Jorunn Nilsen på Stortinget til Finansavisen.

Stortinget mener at Finansavisens regnestykke ikke tar hensyn til at det egentlig er snakk om tre byggeprosjekter.

Men det er liten tvil om at den gamle fasaden fordyrer prosjektet.

«Dette skyldes blant annet Riksantikvarens pålegg om å bevare den 130 år gamle fasaden. Samtidig er det komplisert å rive, bygge og grave i Oslo sentrum», skriver direktør Ida Børresen ved Stortinget.

Resultatet er at fasaden er bevart, men siden den ikke er sterk nok til å bære et nytt tak, må man bygge et stålbygg bak. 


Den bevaringsverdige fasaden i Prinsensgate 26 er for svak til å bære et nytt tak. Så da står fasaden som et skjelett, mens det må bygges en ny stålkonstruksjon på baksiden. (Foto: Gunnar Stavrum, Nettavisen).

 

Nøyaktig hvor mange titalls eller hundretalls millioner kroner det koster å bevare fasaden, er foreløpig ukjent.

Byggeprosjektet er fordyret fra 1,1 til 1,45 milliarder kroner underveis, men det skyldes ikke utelukkende fasaden.

Men det er ingen tvil om at det koster å holde fasaden.

- Fasadeforsterkningen måtte omprosjekteres, og det er blant annet behov for en langt større stålkonstruksjon enn planlagt. Alunskifer i grunnen har gitt store setningsskader i bygget og bygingsstrukturen er i dårlig forfatning. Hele bygget innenfor fasaden skal derfor rives, og det skal reises et helt nytt bygg bak den gamle fasaden, heter det i en presentasjon av prosjektet.

Les mer her: Bygge- og rehabiliteringsprosjektet i Prinsens gate 26

Det store spørsmålet er om det virkelig er verdt pengene å bevare fasaden inntakt, stein for stein, i stedet for å pålegge Stortinget å reise en kopi som ser nøyaktig lik ut - og som er sterk nok til å bære taket?

 

Hva mener du? Er fasaden til Prinsens gate 26 verneverdig, eller går det an å bygge en tro kopi?