hits

desember 2013

Ønsker alle et godt nytt år!

2013 ble et rekordår for Nettavisen - nye lesertopper, aldri har vi omsatt mer annonser og bunnlinjen blir også pen.
Det viser at det går an å lage en avis uten fem øre i direkte eller indirekte pressestøtte!
Hovedgrunnen til at det går bra er leserne våre, og vi setter pris på alle sammen.
Nettavisen ønsker lesere, annonsører og andre samarbeidspartnere et riktig godt år.
Vi håper også at 2014 skal vise konkurrentene våre at det går an å klare seg uten momsfritak, pressestøtte og andre ordninger fra staten til flere milliarder kroner i året.
Nettavisens mantra er ferske nyheter og friske meninger. Vi ønsker å underholde, informere og engasjere deg også i 2014.
Godt nytt år!

Julehandel for 50 milliarder

 
Årets julehandel ender på 50 milliarder kroner. Foto: Stian Lysberg Solum, NTB scanpix.

 

Årets julehandel havner på 50 milliarder kroner. Det har vi fortjent.

Like sikkert som juleforberedelsene blir det hvert år en debatt om kjøpepresset i jula.

Om hvordan vi kjøper dyre gaver og stapper i oss usunn mat, mens selve innholdet i julen forsvinner.

Det er sikkert sant, men hovedbildet forsvinner i kritikken:

  • Julen er høytiden hvor vi viser at vi bryr oss om hverandre.
  • For meg er det selve innholdet i julen.

Derfor kan vi handle julemat og julegaver for 50 milliarder kroner med god samvittighet.

Les også: Julehandelen tar seg opp

For å sitere Rolv Wesenlund: - Det viktige er ikke hva man spiser mellom jul og nyttår, men hva man spiser mellom nyttår og jul!

Det finnes faktisk endel økonomisk forskning om julegaver.

En gren av forskningen går på det samfunnsmessige tapet ved å gi gaver:

Siden du kanskje ikke ønsker deg akkurat det slipset, har økonomene regnet seg frem til et økonomsk tap på rundt 30 prosent (forskjellen på det du får og det du ville brukt pengene til selv).

For å unngå det tapet, er rådet å gi penger.

En nyere gren fastslår noe vi alle har opplevd - å få en gave er hyggeligere enn å kjøpe det samme selv:

Det har altså en verdi å få noe av noen, som dermed viser oss at de bryr seg om oss.

Disse forskerne mener at nytteverdien av det å få en gave overstiger det økonomiske tapet av at det ikke var akkurat den gjenstanden du egentlig ønsket deg.

Rådet her er å kjøpe en personlig gave som viser at du er glad i mottakeren.

For de som ikke er økonomer, så finnes det et sitat som kan oppsummere denne forskningen: «En kyniker kjenner prisen på alt, men ikke verdien på noe».

Det er nemlig ikke alt som lar seg analysere i kroner og øre.

Julen er en slik ting. 

De aller fleste av oss har travle hverdager og har stått på i hele 2013. Det går i ett fra morgen til kveld, med jobb, barn som skal kjøres til trening og et utall andre gjøremål.

Det topper seg i førjulsperioden, men nå skal vi inn for landing.

Julaften er tid for god mat og presanger, i ro og mak.

At vi har handlet for 50 milliarder kroner, får  heller være.

God jul!

Oppgjør med en skamplett


Leder for Offshore Dykker Unionen, Henning Haug, synes løsningen er gledelig. Foto: Cornelius Poppe, NTB scanpix.

Arbeidsmininster Robert Eriksson skjærer igjennom og betaler erstatning til pionerdykkerne i Nordsjøen. 

Pionerdykkerne i Nordsjøen er vår tids krigsseilere.

Uten dem hadde ikke oljeeventyret kommet igang så tidlig, og resten av befolkningen ville gått glipp av milliarder til nye skoler, veier og sykehus.

Eventyret ble skapt ved at samfunnet gamblet med dykkernes liv og helse.

Baksiden av oljeeventyret har vært psykiske problemer, fysiske skader og mange selvmord.

Etter mange års seig kamp for en verdig behandling, gir endelig staten etter: - 260 dykkere og etterlatte vil få utbetalt 8.000 euro umiddelbart etter at Strasbourg-dommen er rettskraftig i begynnelsen av mars, sier Robert Eriksson til Dagbladet.

Les også: Staten punger ut til pionerdykkere

Det skulle bare mangle.

På den annen side er det urimelig å laste den ferske ministeren for statens uverdige behandling av denne gruppen i flere tiår.

Den har vært en skam.

Nå punger altså staten ut med 67.000 kroner til hver av de gjenlevende dykkerne og pårørende - det vil si 16,6 millioner kroner totalt.

- Jeg synes dette er veldig gledelig. For fattige dykkere og deres familier kommer pengene godt med, sier leder Henning Haug i Offshoredykkerunionen.

Da de viktige feltene i Nordsjøen ble bygget ut, var man helt avhengig av pionerdykkere som gjorde manuelt arbeid på store havdyp.

- Vi opplevde livstruende arbeidsforhold hvor flere dødsfall rett og slett ble forsøkt holdt skjult, forteller nordsjødykkeren Jan Christian Warloe, som personlig har vært i livsfare mange ganger.

Les hans historie her: Brukte millionerstatning på ny dykkerhjelm

- Prisen ved siden av kroppslige skader er posttraumatisk stress, mareritt, oppvåkninger og søvnløshet. Det er typisk for mange av oss, sier han.

Både oljeselskapene og staten lukket øynene for dykkernes sikkerhet i pionerfasen.

Som samfunn har vi enormt mye å takke Jan Christian Warloe og de andre pionerdykkerne for - slik vi også står i evig takknemnlighetsgjeld overfor krigsseilerne, som levde under konstant angst på sine konvoier under 2. verdenskrig.

Det er en skamplett for det norske samfunnet at vi bruker så lang tid på å takke for innsatsen og gi et økonomisk plaster på såret for de som tok personlig risiko for oss alle.

Derfor er det bra at Robert Eriksson skjærer igjennom.

Men det er dessverre for lite, for sent.

Hvem trenger Senterpartiet?


Senterpartiets ledertrio har ikke mye å glede seg over i granskningskommisjonens rapport. Foto: NTB scanpix.

Når Senterpartiet skal på kildejakt etter at havarikommisjonens rapport ble lekket, er det bevis godt nok på at partiledelsen ikke forstår medievirkeligheten.

Det er noe tragikomisk over Senterpartiets standhaftige vilje til å piske seg offentlig etter valgnederlaget.

- Dette er en ærlig, viktig og grundig rapport. Den er tankevekkende og alvorlig, sier partileder Liv Signe Navarsete.

Les mer: Navarsete om evalueringsutvalgets arbeid: En viktig og grundig rapport

Rapporten slakter partiledelsens valgkamp og «også mediearbeidet i valgkampen kunne vært bedre», skriver utvalget.

Rapportens konklusjoner var kjent hos 10 sentrale personer i partiet, men lakk likevel ut på forhånd.

Og partileder Liv Signe Navarsete mener det er så illojalt at hun vil røyke ut kilden.

Hun må ha stor tiltro til sine medmennesker hvis hun tror at det ikke kommer lekkasjer fra en gruppe på 10 personer i et parti i innbyrdes konflikt med seg selv.

Men er det riktig at det er partiledelsen som har skylden for alt som er galt?

La meg tilby en annen forklaring:

  • Senterpartiet har jevnt og trutt mistet oppslutning siden 60-tallet.
  • Hovedårsaken er avvikling av partiets grunnfjell; bøndene og landbruket.

Hvis vi ser på valgstatistikken, er det lett å la seg blende av ett resultat, og det er stortingsvalget i 1993 da Senterpartiet fikk 412.000 stemmer.

Det viser at partiets eneste sterke kort er motstanden mot EU-medlemskap.



Allerede valget etter var partiet halvert.

Åtte år senere var Senterpartiet nede på en tredjedel - med kun 140.000 stemmer.

Riktignok fikk partiet et lite blaff av under den rødgrønne valgseieren i 2005, men deretter har den nedadgående trenden fortsatt.

At regjeringspartiene opplever slitasje, er ikke overraskende.

Det er heller ikke oppsiktsvekkende at Senterpartiets lange, nedadgående trend fortsetter.

Årets valgresultat med 155.000 stemmene ved årets valg er ingen katastrofe, men et naturlig resultat.

Kanskje er det ikke partiledelsen, men selve partiet og politikken det brenner et blått lys for?

Det som forener Senterpartiet er kamp for jordbrukssubsidier og tollmurer for å beholde rundt 20 milliarder kroner i direkte og indirekte økonomisk støtte til landbruket.

Sånn sett er Senterpartiets landets klareste parti for egeninteresse.

Men ellers er det sprik - ikke bare i partiledelsen, men også blant velgerne.

Det går fra idealistiske og miljøvennlige småbrukere som ligger nært opp mot SV - og over til storbønder som kunne vært på den grønne flanken i Høyre.

Denne splittelsen går igjen i partiledelsen, personifisert med Ola Borten Moe på den ene siden - og Trygve Slagsvold Vedum på den andre.

Senterpartiet har vært flinke til å snu kappen etter valgvinden, og har oppnådd posisjoner ved å bytte mellom høyre- og venstresiden.

I forhold til partiets størrelse fikk Senterpartiet gjennomslag for mye i den rødgrønne regjeringen, men nå er partiet parkert på sidelinjen inntil videre.

Om partiet orienterer seg mot høyre eller om velgerne over tid går mot venstre, gjenstår å se.

Evalueringsrapporten peker klart på konflikter i partiledelsen - «og at det i denne valgkampen ikke var den nødvendige tillit mellom våre fremste tillitsvalgte».


Dette bildet lyver. Hvis vi skal tro evalueringsutvalgets rapport, så var det slett ikke snakk om en samkjørt partiledelse med tre tomler opp. Foto: Senterpartiet.

«Ikke (..) nødvendig tillit» er rene ord for pengene, og er basert på svar fra rundt 500 tillitsvalgte i partiet over hele landet.

I tillegg til at partiledelsen ikke stolte på hverandre og var for dårlig i mediene, peker rapporten på at Senterpartiet valgte feil valgkampsaker, og at det bare var mat som ga drahjelp.

Du kan lese rapporten her.

Det tyder på at selve interessekampen for bøndene fenger kjernevelgeren, men så er det stopp. Velgere flest hopper ikke på Senterpartiet om de er opptatt av eksempelvis eldre eller samferdsel.

- Det er behov for å tenke nytt i Senterpartiet, og partiet må erkjenne at det må jobbes på andre måter, konkluderer rapporten.

 Et mer brutalt spørsmål er om det er plass for Senterpartiet når antallet norske bønder synker kraftig, med eller uten partiet i regjering.

 Eller for å si det rett ut: Hvis bøndene forsvinner, hvem trenger da Senterpartiet?

Document.no - elsket og hatet


Redaktør Hans Rustad i document.no er en modig mann, som strekker ytringsfriheten til det ytterste. Faksimile: NRK.

Det omdiskuterte nettstedet document.no fyller ti år, og jubileet feires med en knallhard nettdebatt. Slik skal det være!

Få tester ytringsfriheten mer enn redaktør Hans Rustad og nettstedet www.document.no.

Selv regner det seg som «et nettsted for politisk analyse, kommentarer, essays og reportasjer», mens Wikipedia betegner det som «et norsk innvandrings- og islamkritisk nettsted».

Det kommer an på øynene som ser, men det som er sikkert er at nettstedet både har feiret redaksjonelle triumfer og omdømmemessige bølgedaler.

I den første kategorien finner vi Nina Hjerptset-Østlie, som avslørte NRKs redaksjonelle juks i den såkalte romkvinnesaken.

I kategori nummer to kan nevnes at Document var nettstedet der drapsmannen fra Utøya skrev flere bidrag.

Nå feirer nettstedet sine ti første år med en jubileumsutgave på papir. 

Den får flatterende omtale fra spaltisten Bjørn Stærk i Aftenposten: Går alene mot strømmen

Stærk skriver rett ut at jubileumsutgaven «viser hvorfor de er blitt et av Norges viktigste medier», og det er nokså generøst skrevet av en mann som Document-redaktør Hans Rustad for et år siden mente «ikke forstår politikk».

Interessant nok avfødte Stærks positive omtale umiddelbart en skarp debatt på Aftenpostens nettsider.

Allerede i første skjermbilde er tre kommentarer slettet, og akkurat nå er det slutt: Denne tråden er stengt for kommentarer, står det.

Som Bjørn Stærk skriver på Facebook: - Jeg tror jeg mistet æresmedlemskapet mitt i moralvenstre i går (...) reaksjonene i går var mer sinne enn jeg tror de andre artiklene mine det siste året har vakt tilsammen, skriver han.

Jeg er enig med Bjørn Stærk i at Document vil være en arena for upopulære meninger, og at det er for enkelt å avfeie nettstedet som rasistisk og islamfientlig.

Men det er utvilsomt korrekt at Document har sluppet til sterk kritikk av innvandring og islam. 

Lenge har dette vært tabuemner i politisk korrekte kretser, men en faktabasert innvandringsdiskusjon mener jeg er et gode - både for tilhengere og motstandere av innvandring.

Det er lett å akseptere ytringer som man er enige i, men ytringsfriheten finnes nettopp for upopulære ytringer.

En av debattantene på Bjørn Stærks Facebook-side sier det slik: - Selv om jeg personlig er av den oppfatning at innholdet som regel følger en islamofobisk redaksjonell agenda, og dermed appellerer først og fremst til dette segmentet av befolkningen, så har Bjørn Stærk så evig rett når han sier det er maktpåliggende for alle engasjerte i samfunnsdebatten å lese dette.

Eller som det heter i Sun Tzus The art of war: Kjenn din fiende.

Ren utpressing ved Oslo Havn


Styreleder Bernt Stilluf Karlsen ved Oslo Havn har en stri jobb med havnearbeiderne. Foto: Tommy Ellingsen, NTB scanpix.

Selvsagt bør Oslo Havn legge en strategi for å bli kvitt den foreldete tariffavtalen som gir havnearbeiderne 600.000 kroner i året for 28,5 timers arbeidsuke.

De 330 norske laste- og lossearbeiderne har rettigheter andre bare kan drømme om, basert på en tariffavtale fra 1970-tallet.

Ikke bare koster særordningene samfunnet millioner av kroner, det fører også til at stadig mer godstransport flyttes til veien.

- I Oslo havn har laste- og lsosearbeiderne verdens dyreste lunsj. Det skyldes at de ifølge tariffavtalen kan kreve å ha pauser samtidig. Seks ganger i døgnet står derfor alt arbeid på terminalen stille, heter det i et leserinnlegg havnesjefen og en rekke sentrale ledere skrev i Aftenposten i vår.

Du kan lese innlegget her: Seks ganger i døgnet står Oslo Havn

Innlegget var trolig ledd i en strategi for å få myket opp ordningene.

I 2030 vil det bo 1,5 millioner innbyggere i Oslo-området. Det innebærer en vekst på 30 prosent, uten vesentlig veiutbygging.

- Hvis alle skoene, klærne og maten innbyggerne trenger skal komme med lastebil, vil køene inn til Oslo vokse for hvert år som går, mener Oslo Havns styreleder Bernt Stilluf Karlsen.

Havnen skal investere en milliard kroner for å doble kapasiteten, men investeringene står i fare hvis ikke losse- og lastearbeidet blir mer effektivt.

Den største hindringen er tariffavtalene fra 70-tallet.

Havnedirekektøren foreslo overfor Havnestyret fire mulige veier ut av uføret: Forhandlinger, samfunnsmessig påvirkning, press (obstruksjon) og modernisering.

Dette går frem av et ikke offentlig strateginotat, som ble lagt frem for Havnestyret.

Hvor hemmelig strateginotatet var, kan diskuteres.

I Havnestyret sitter både rødgrønne politikere og flere representanter for de ansatte.

Og nå har Transportarbeiderne offentliggjort notatet.

Her kan du lese strategien: Organisering av havneoperasjoner i forhold til avtaleverk. Kontinuerlig drift.

Oslo Havn ønsker å få mer gods til Oslo via sjøveien, og da må de modernisere terminalene og ha kontinuerlig drift hele døgnet.

Etter mitt syn er ikke notatet annet enn en ganske naturlig plan for hvordan Oslo Havn kan bli kvitt særordningene som ødelegger for havnetransporten.

Havnearbeiderne fremstiller dette som et forsøk på «fagforeningsknusing», men det er å stille saken helt på hodet.

Dette handler om en gruppe som har tatt samfunnet som gisler for egne økonomiske gullordninger.

Derfor har havnesjefene bedt om hjelp fra NHO, LO og staten for å finne bedre ordninger.

Du kan lese mer om tariffavtalene her: Havnekonflikten

Men norsk Transportarbeiderforbund skriker opp: - Det er en skandale at offentlig oppnevnt styre ser det som sin oppgave å bruke skattebetalernes penger til å drive fagforeningsknusing, sier 1. nestleder Lars M. Johnsen i en kommentar.

Du kan lese kommentaren her: - Skandaløst!

Styreleder i Oslo Havn, Bernt Stilluf Karlsen, er naturlig nok uenig: - Sjøtransporten taper stadig terreng for veitransporten. Skal den miljøvennlige sjøtransporten klare å få mer av godset som i dag går på veien må havnene bli mer effektive. Da må gamle avtaler og lite effektive måter å organisere arbeidet på endres, har vært Stilluf Karlsen hovedbudskap.

Kampen mot verdens dyreste lunsj handler ikke om fagforeningsknusing - det handler om en liten gruppe mennesker som har sikret seg avtaler som ikke tåler dagens lys.

Reitans julefrekkis


Rema-sjef Ole Robert Reitan og Coop-sjef Svein Fanebust tror neppe for alvor at Konkurransetilsynet vil tillate deres arrangerte ekteskap. Foto: Vegard Grøtt, NTB scanpix.

Reitan og Coop prøver seg på en frekkis, men risikerer å bli parkert av Konkurransetilsynet.

Norge har verdens dyreste matvarer. Samtidig er så godt som samtlige eiere av supermarkedkjedene blitt milliardærer.

Det tyder ikke på en knallhard konkurranse.

Derfor er det lite trolig at Konkurransetilsynet vil si ja til sammenslåinger mellom både Ica/Norgesgruppen og Reitan/Coop.

Fire konkurrenter er bedre enn to konkurrenter.

Problemet er bare at Ica etterhvert har fått så lave markedsandeler at kjeden sliter med å overleve:

  • NorgesGruppen har 39,3 prosents markedsandel, og eier kjedene Ultra, Meny, Spar, Kiwi og Joker.
  • Reitangruppen har 23,1 prosent, og eier Rema 1000.
  • Coop har 22,4 prosent, og kjedene Obs!, Mega, Prix og Extra.
  • IcaNorge er nede i 11,3 prosent, og eier Rimi, Ica Nær, Ica Supermarked og Matkroken.

Det er mange grunner til at Norge har verdens dyreste matvarer. 

Den viktigste er et økonomisk ineffektivt landbruk som beskyttes med tollmurer.

Men det er også et paradoks at varer som kjedene kjøper på verdensmarkedet - som for eksempel barberhøvler - er mye dyrere i Norge enn i andre land.

Prisnivået dannes av dårlig konkurranse, at nordmenn har råd til å betale dyrt, og mangel på alternative butikker i en travel hverdag.

Selv om marginene er lave i matbransjen, så er salgsvolumet så stort at «matbaronene» stort sett har blitt milliardærer.

Men så skal det nevnes at matkjedene også har rasjonalisert markedet og vært effektive i markedsføring og logistikk.

Eierne har blitt rike samtidig som de har gjort Norge billigere, for å stjele et slagord.

Det store spørsmålet er hva som skjer i Ica.

Klarer de ikke å snu trenden, kan alternativet være at kjeden finner en trygg havn - eller blir utkonkurrert og oppspist av de andre, butikk for butikk.

Reitan mener at det siste vil gi størst konkurranse, mens NorgesGruppen argumenterer for at et innkjøpssamarbeid med dem kan gi Ica styrke til å overleve - og at det er best for konkurransen på lang sikt.

Fredagens nyhet om at Rema 1000 og Coop går sammen er et åpenbart PR-stunt for å påvirke Konkurransetilsynet til å stoppe Ica/NorgesGruppen.

Reitan og Coop tror neppe for alvor at de vil få ja til innkjøpssamarbeid.

Derfor varsler de også et snarlig brudd dersom NorgesGruppen og Ica får nei: - Vi mener den beste løsningen vil være at Konkurransetilsynet stopper avtalen mellom NorgesGruppen og ICA, sier administrerende direktør Svein Fanebust i Coop Norge Handel.

Les pressemeldingen: Coop Norge Handel og Rema 1000 inngår innkjøpssamarbeid

Det er tidligere kjent at Rema 1000 er en av kundene til FirstHouse, og dette «samarbeidet» lukter PR-strategi lang vei.

Hensikten er å ødelegge for NorgesGruppen/Ica, men det er slett ikke sikkert at frekkisen lykkes.

Konkurransetilsynet må først ta stilling til NorgesGruppen/Ica, og kan fort komme til at det er bedre for konkurransen at Ica får hjelp til å overleve enn at kjeden blir spist av de tre andre.

Deretter må Konkurransetilsynet vurdere Coop/Rema 1000, og da står valget mellom tre og en halv konkurrent og to konkurrenter.

Jeg tror Konkurransetilsynet sier nei til kun to store aktører som deler markedet seg imellom.

Dermed kan det godt være at de sier ja til at NorgesGruppen og Ica, men stopper Reitan og Coops arrangerte ekteskap.

Livet er ikke rettferdig, trøsten er at det har Ole Robert Reitan stort sett kunnet glede seg over.

Ny krav flår bankkundene


Statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen fortsetter der de rødgrønne slapp. Foto: NTB scanpix.

Finansmininster Siv Jensen er allerede «ansvarlig». Nå krever også hun at bankene skal spare opp 22 milliarder på kundenes bekostning.

Når Finansdepartementet kaller inn til pressekonferanse om såkalt motsyklisk kapitalbuffer, så setter ikke juleakevitten akkurat seg i halsen.

Men det burde den.

Det nye kravet kommer på toppen av andre krav, som samlet presser norske banker til å legge seg opp 100-120 milliarder kroner mer i egenkapital før sommeren 2017.

Og de pengene kommer ikke fra eierne, men fra deg - enten du er lånekunde eller har innskudd i banken.

Les også: Forsterker oppbremsingen i norsk økonomi

Kroppsspråket til Siv Jensen viste at hun ikke var helt bekvem.

Det var lettere å snakke bankkundenes sak i opposisjon, enn når du selv har ansvaret.

Riktignok ville Norges Bank at bufferkravet skulle gjelde fra 1. januar 2015: - Jeg velger å gi bankene litt mer tid enn dette til å tilpasse seg det nye kravet, sier Jensen - og utsatte kravet med seks måneder.

Brev 4. desember fra Norges Bank: Råd om motsyklisk kapitalbuffer

Vedtak 12. desember fra Siv Jensen: Motsyklisk kapitalbuffer fastsatt

De som fryktet at Siv Jensen ville sette statskassen over styr, har ikke lært av erfaringen med SVs Kristin Halvorsen som finansminister.

I Norge er byråkratiet sterkt og varig, mens politikerne kommer og går (i motsetning til eksempelvis USA, hvor store deler av byråkratiet kommer og går med politikerne).

Fordelen med det norske systemet er trygghet og stabilitet, uansett om vi har en høyreliberalist eller en sosialist som finansminister.

Ulempen er at velgerne ikke får de forandringene de har stemt for.

Den nye bufferen krever grovt sett at bankene må legge seg opp 10.000 kroner i egenkapital for hver utlånsmillion.

Det kommer på toppen av andre kapitalkrav som innføres samtidig.

DNB har regnet ut at de må legge seg opp mellom 40 og 60 milliarder kroner, og de pengene kommer fra kundene.

Om det er fornuftig eller ei, kan diskuteres.

På den ene siden er det bra at bankene blir så solide at de tåler fremtidige finanskriser uten å måtte reddes av staten.

På den andre siden bremser veksten i norsk økonomi allerede, og nye bånd på bankene vil forsterke den avmatningen.

Det er også frykten til de mer enn 200 finansforetakene i Finans Norge: - Dette er en innstramming som ikke vil kunne gjennomføres uten at det får konsekvenser for tilgang til og priser på lån, mener Idar Kreutzer i Finans Norge.

Men når politikerne krever at bankene legger opp enorme beløp, så kan de ikke samtidig kritisere bankene for å ha høye renter.

Les tidligere blogger:

Krokodilletårer for høyere rente

DNB melker privatkundene

For bankkundene betyr motsyklisk kapitalbuffer at det blir vanskeligere og dyrere å få banklån.

Det betyr også nye bremser for økonomien: - De nærmeste årene vil trolig norsk økonomi befinne seg i en mild lavkonjunktur. Det nye kapitalkravet vil ytterligere forsterke dette, mener Finansnæringens Hovedorganisasjon.

 Så bankene ønsker altså å låne ut mer penger, og gjøre det billigere - mens finansminister Siv Jensen tvinger dem til å spare på kundenes bekostning.

Ansvarlighet er ingen fest.

Thon stifter fast 3000 ansatte


Olav Thon stifter fast 3.132 årsverk i Norge for all fremtid. Foto: NTB scanpix.

Olav Thons stiftelse sikrer at 3.100 arbeidsplasser forblir private og norskeide. Derfor kommer stiftelser til å bli mye mer utbredt i årene som kommer.

Fortsatt er det noen som synes det er rart at du får null i formueskatt hvis du gir bort formuen din.

Dagens Næringsliv slår for eksempel opp at Olav Thon sparer 70 millioner kroner mer i formueskatt enn stiftelsen årlig vil gi til gode formål.

Det er korrekt på kort sikt, men logikken har en alvorlig brist:

  • Olav Thon er 90 år, og sparer riktig nok formueskatt i sine siste leveår.
  • Men han har gitt bort 50-100 millioner kroner i året til gode formål til evig tid.

DNs forside om at han sparer mer i skatt enn han gir bort gjennom sine nye stiftelse, er bare riktig hvis Olav Thon lever evig.

Men nok om det.

Les også bloggen: Olav Thon er et forbilde

En annen side er at stiftelsen sikrer at Olav Thon Gruppen forblir i Oslo, på norske hender - og dermed at virksomheten på over åtte milliarder kroner i omsetning «stiftes fast» i Norge.

- Jeg forstår at det også er Olav Thons tanke; å gi bedriften et langt eierperspektiv gjennom en stiftelse, sier styreleder Ole Jacob Sunde i Stiftelsen Tinius, som er den største aksjonæren i mediekonsernet Schibsted.

BI-professor Torger Reve tror dette er en ny trend: - At en stor bedriftseier velger å gå over til et upersonlig, evighetens eierskap er noe vi kjenner fra utlandet, men som vi ikke har sett i samme skala i Norge fra før. Jeg har ventet på dette, sier Reve til Aftenposten.

- I dansk næringsliv har stiftelser nesten den samme rollen som norske statsselskaper. De er blitt en stor kraft og en viktig kilde til kapital, sier Reve.

Mange vet kanskje ikke at mange store norske medier er eid av stiftelser:

Stiftelsen Tinius eier 26,1 prosent av stemmene i Schibsted - og har indirekte kontroll over VG, Aftenposten, Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Finn.

Stiftelsen Allerfonden og Aller-familien har full kontroll i Aller, som nylig kjøpte Dagbladet og eier Allers, Henne, Se og Hør og en rekke andre ukeblader.

Stiftelsen Egmont Fonden eier mediekonsernet, som i Norge eier TV 2 og store ukeblader som Hjemmet, Norsk Ukeblad, Oslo Kino og 50 prosent av Nettavisen.

Fellesnevneren for mange av stiftelsene er at de eier en normal forretningsvirksomhet, samtidig som de deler ut av overskuddet til allmennyttige formål.

Egmont har for eksempel delt ut 2,6 milliarder danske kroner siden 1920.

Slik er også vedtektene for Stiftelsen Olav Thon: Denskal utøve eierskap for Olav Thon Gruppen, dele ut penger til allmennyttige formål, men ikke drive egen forretningsvirksomhet.

Stiftelser er særlig utbredt i Nord-Europa - og flere kjente gigantkonsern er eid av stiftelser - blant dem Ikea, Carlsberg, Krupp, Carl Zeiss og Robert Bosch i Tyskland.

I prinsippet er disse virksomhetene eierløse, men det gjør ikke så mye, ifølge flere studier.

Forskerne «finner at de økonomiske prestasjonene til stiftelsesstyrte selskaper ikke er dårligere eller til og med litt bedre enn selskaper med en mer vanlig eierstruktur».

Les mer her: Stiftelser og økonomiske prestasjoner - trenger selskaper eiere?

Nå finnes det også en del eksempler på at stiftelser over tid blir gullgruver for styrer og advokater, som kan skrive regninger med gaffel fordi ingen har egeninteresse av å passe på.

Det er heller ikke gitt at stiftelser blir skattefrie dersom de i hovedsak driver næringsvirksomhet.

I Olav Thons tilfelle vil styret supplere seg selv etterhvert, men alle stiftelser er kontrollert av Stiftelsestilsynet.

Et enstemmig styre kan også endre vedtektene, og øke de årlige utbetalingene til allmenne formål ut over den maksimalgrensen Olav Thon har satt på 100 millioner kroner i året.

Blir stiftelsen noengang nedlagt, vil de 25 milliardene gå rett til matematisk-naturvitenskapelig forskning.

Inntil den tid kan realfagene glede seg over mellom 50 og 100 millioner kroner i året, samt 10 priser på 500.000 kroner hver til dyktige fagfolk.

100 millioner kroner her, og 100 millioner kroner der - det blir fort penger av slikt.

Derfor er Olav Thon årets julenisse, selv om han beholder kontrollen over virksomheten sine siste leveår.

Olav Thon er et forbilde


Eiendomskongen Olav Thon gir bort 25 milliarder til en allmennyttig stiftelse. Foto: NTB scanpix.

Etter å ha gitt bort 25 milliarder kroner til en stiftelse,  møtes milliardær Olav Thon med smålig hets.

Du tror det knapt før du får se det, men på sosiale medier er det altså mennesker som er så smålige og konspiratoriske at de ikke evner å glede seg over eiendomskongens storstilte gave.

Fakta burde være enkle nok:

  • Olav Thon donerer alle aksjene i Olav Thon Gruppen AS til en stiftelse.
  • Han skal selv jobbe gratis for stiftelsen for skape nye verdier.
  • Anslagsvis 50 til 100 millioner deles ut hvert år til gode formål.

Hovedpoenget er at Olav Thon ikke har angrefrist.


Når verdiene er gitt til stiftelsen, får han dem aldri tilbake.

Og Olav Thon personlig får ikke fem øre av avkastningen til stiftelsen.

En som gir Olav Thon velfortjent ros, er statssekretær Knut Olav Åmås i Kulturdepartementet

Men ikke alle er like generøse.

Både Aftenpostens Lars Magne Sunnanå og Dagbladets kommentator Marie Simonsen mener at donasjonen på 25 milliarder kroner ikke er så mye å skryte av.

For egen del har jeg store problemer med å forstå hvordan det er mulig å fremstille dette som skatteplanlegging og et PR-triks. 

Man betaler selvsagt ikke skatt av en formue man ikke har - like lite som man betaler skatt av en avkastning man ikke får.

(Og det er en nokså tungvint form for skatteplanlegging å gi bort alt man eier - det er tross alt ikke 100 % skatt i Norge).

Her kan du lese Olav Thons egen fremstilling: Olav Thon oppretter stiftelse

Nå er jeg ikke så bekymret for Olav Thons følelser. Han er en nokså robust figur som står for en støyt.

Nå kan heller ikke Olav Thon ta med seg formuen til de evige jaktmarker, men med den generøse gaven sikrer han at utbyttet går til gode allmenne formål - og ikke til arvingers luksusforbruk.

Hva skulle alternativet vært? En gavesjekk til staten?


Det interessante med modellen er at den sikrer langsiktig norsk eierskap, og at giveren sørger for at avkastningen går til formål han ønsker - og ikke inn i politikernes budsjetter.

Fra utlandet er stiftelser velkjente. Carlsbergfondet i Danmark har delt ut penger til gode formål i over hundre år, mens de store danske mediekonsernene Aller og Egmont eies av stiftelser.

Veldrevne stiftelser har noen store fordeler:

  1. Modellen hindrer at uinteresserte arvinger ødelegger virksomheten.
  2. En stiftelse sikrer norsk eierskap nærmest til evig tid.
  3. Stiftelsen kan tenke langsiktig uten å bry seg om aksjesvingninger.

For Olav Thon betyr stiftelsen at eiendomsvirksomheten kan fortsette å skape verdier.

Thon er styreformann i stiftelsen, og vil fortsatt ha makt over forretningsmessige beslutninger.

- De senere år har jeg tenkt mye på denne saken. Min konklusjon er at det å sikre en fortsatt samlet utvikling av Olav Thon Gruppen, samtidig som deler av det resultat virksomheten skaper utdeles til ulike allmennyttige formål, er det beste samfunnsbyggende bidrag jeg kan gi, sier Olav Thon.

Kjernen i virksomheten er Olav Thon Eiendomsselskap ASA, som i år styrer mot et overskudd før skatt på 2,0 - 2,5 milliarder kroner.

Selskapet skal fortsatt betale skatt. I fjor utgjorde den 468 millioner kroner, i år blir det sikkert over en halv milliard kroner i skatt.

Det Olav Thon gir bort til stiftelsen er sine aksjer i eiendomsselskapet, og samt alt fremtidig utbytte av aksjene.

I fjor fikk Olav Thon 12 kroner i utbytte per aksje for sine 7,7 millioner aksjer - nærmere bestemt 92 millioner kroner.

Disse årlige utbetalingene havner nå i stiftelsen.

På mange måter blir det en evig pengemaskin som sikrer penger til gode formål.

Stiftelsens penger skal kun deles ut til gode formål som realfag, medisin, lokalsamfunnene der Olav Thon Gruppen er basert og til fremragende entreprenørskap.

Slik sett er Olav Thon et forbilde som fortjener 100 millioner takk for sin storstilte gave.

I Sverige er sannheten rasistisk

 
Dagens Nyheters sjefredaktør Peter Wolodarsky er en modig mann, som har lagt seg ut med den svenske kultureliten. Foto: Dagens Nyheter.

 

Takhøyden i Sverige er så lav at eliten ikke tåler kritikk mot innvandring uten å kreve sensur.

De siste ukene har ulike svensker kritisert Norge for rasisme.

Nå raser de samme svenskene mot at Dagens Nyheter har sluppet på trykk en annonse om den svenske innvandringspolitikken.

Annonsen er for denne boken: Innvandring och mörklägging. En saklig rapport från en förryckt tid

Radio- og tv-kjendisen Alexandra Pascalidou er blant dem som har reagert sterkest - og hevder at annonsen er full av forvridde fakta, i den rasistiske propagandaens tjeneste.

Sydsvenkans politiske redaktør Heidi Avellan antyder at det står rasister bak og betaler annonsen, mens statsviteren Ulf Bjereld skriver at annonsen uttrykker en uvilje og motstand mot det fremmede, og dermed er fremmedfientlig.

Og Ehsan Fadakar, som nylig krititiserte Norge for å være et rasistisk land, er krass på Twitter: - Det er slik forakten mot invandrere normaliseres.

Det er ingen tvil om at annonsen er kritisk til innvandring og til innvandringspolitikk.

Men jeg forstår ikke hvordan oppegående personer mener at statistiske fakta kan være rasistiske:

  • Sverige har gitt 1,1 millioner mennesker oppholdstillatelse siden år 2000.
  • Utenlandsfødte utgjør 15 prosent av Sveriges befolkning.
  • Av de som får asyl, er 70 prosent arbeidsløse etter to år.

 Jeg ser ikke et ord om hudfarge, rase eller etnisk tilhørighet i annonsen.

Jeg ser derimot en rekke oppsiktsvekkende påstander, og registrerer at Dagens Nyheter har faktasjekket påstandene.

- Vi har gått igjennom påstandene i annonsen, sier sjefredaktør Peter Wolodarski til sin egen avis.

Les hans begrunnelse her: Annonse i DN vekker debatt

- Etter utførlige diskusjoner internt vurderte vi det til at annonsen holder seg innenfor rammet av det vi kunne akseptere, sier Wolodarski.

Skulle man da la være å trykke en annonse fordi den viser en virkelighet ledende personer i Sverige ikke ønsker å se på trykk?

Her er selve annonsen:


Denne annonsen tåler man ikke i Sverige. Faksimile: Dagens Nyheter.

 

Etter min oppfatning er det svenske raseriet uttrykk for en ukultur.

På Twitter koker debatten om #dnannons med flere hundre innlegg - mange anklager Dagens Nyheter for rasisme, andre har sagt opp avisen.

Man må kunne diskutere innvandring og kostnader ved en tildels feilslått innvandringspolitikk uten at noen trekker trumfkortet opp av innerlommen og skriker «rasisme».

Ny statistikk viser følgende (i Norge): Én av fire nyfødt har en innvandringsmor

Det er et faktum. 

Samtidig vet vi at den største innvandringsgruppen kommer fra tidligere Øst-Europa og Baltikum (altså folk som i stor grad ser ut som etniske nordmenn).

Mange har forestilling om at høy innvandring betyr at Norge oversvømmes av muslimer med annen hudfarge.

Det er en myte.

Og statistikken avviser en annen seiglivet myte om at innvandrerne får så mange barn: - Døtre av innvandrere ser ut til å ha betydelig lavere fruktbarhet enn sine mødre, ifølge Statistisk sentralbyrås forskning.

Poenget er at sannheten frigjør og dreper myter, samtidig som den gjør oss i stand til å ta fornuftige valg.

Å kreve sensur av statistikk er som å stikke hodet i sanden - det er ikke progressivt, men forstokket.

Nå må svenskene ta et oppgjør med et debattklima som minner om McCarthy-tidens heksejakt på meningsmotstandere.

Der går Dagens Nyheter foran!

Kjell Inge Røkke på dypt vann

 
Kjell Inge Røkke har igjen gjort en handel med seg selv på begge sider av bordet. Foto: Aker.

 

Når Kjell Inge Røkke sitter på begge sider av bordet, blir staten ofte taperen. Hvorfor lærer han aldri?

Igjen raser kritikken mot Røkke - denne gang for en finurlig kontrakt som kan ha tappet det delvis statseide Aker Solutions for 300 millioner kroner.

«En urimelig berikelse på bekostning av mindretallet», er konklusjonen til NHH-professor Thore Johnsen og BI-professor Øyvind Bøhren - begge to blant landets skarpeste finanseksperter.

- Bare fortsett Kafka-prosessen rundt Wayfarer-saken, er Røkkes svar.

Hvorfor lærer han aldri?

Kjernen i den nye saken er at Røkkes eget selskap kjøpte skipet «Aker Wayfarer» fra det delvis statseide selskapet Aker Solutions, og leide det tilbake til en skyhøy leie.

Slik mener kritikerne at Røkke «tappet» Aker Solutions.

Røkke, på sin side, forsvarer seg med at han i 2009 kunne tjent like mye på å bruke pengene på andre investeringer (siden rentenivået på risikokapital var høy).

Men allerede i 2010 så Aker hvor gullkantet avtalen var på statens bekostning, og ville nullstille avtalen stille og rolig.

Ifølge Kjell Inge Røkke ble det ikke noe av det fordi statens representant, høyesterettsadvokat Else Bugge Fougner, sa nei «på prinsipielt grunnlag».



- Forslaget ble lagt til side da styremedlemmet i Aker Kværner Holdning (AKH) oppnevnt av staten, Else Bugge Fougner, på prinsipielt grunnlag ikke kunne akseptere en nullstilling, hevder Røkke i et brev som ble sendt til Næringsdepartementet.

Les brevet her: Aker Wayfarer

«Ved en feiltakelse» glemte Aker å legge ved hva Else Bugge Fougner mener om den påstanden.


Nå er brevet fra Else Bugge Fougner lagt frem.

Den respekterte høyesterettsadvokaten skriver rett ut at Kjell Inge Røkke kommer med usannheter: - Undertegnede har ikke på noe tidspunkt gitt uttrykk for at jeg "på prinsipelt grunnlag ikke kunne akseptere nullstilling", skriver hun i et brev Aker til slutt har lagt frem.


Tidligere justisminister Else Bugge Fougner anklager Kjell Inge Røkke for å drive med usannheter. Foto: Scanpix.

Les brevet fra Else Bugge Fougner her: Aker Wayfarer saken - redegjørelse til næringsministeren

Roten til alt ondt er Kjell Inge Røkkes hang til å gjøre forretninger med seg selv på begge sider av bordet, og at det fremstår som et mønster at det alltid er selskapet han selv har størst interesser i som kommer best ut.

Urettferdig eller ei så er det hans egen opptreden som skaper det inntrykket.

Man skulle tro at Kjell Inge Røkke hadde lært etter feiden med daværende næringsminister Sylvia Brustad (som han nå har ansatt).

Men nå legger han seg altså ut med en av landets mest erfarne og tøffe selskapsjurister.

Else Bugge Fougner er til alt overmål Høyre-politiker og tidligere justisminister.

Aker lovet dyrt og hellig å slutte med slike transaksjoner, men så var det på an igjen: Først kjøpte Røkkes hovedselskap «Aker Wayfarer» fra det delvis statseide Aker Solutions - og under ett år senere ville man selge det tilbake (eller nullstille transaksjonen, som det heter).


«Aker Wayfarer» er konstruert for å operere på opp til 3.000 meters dyp.

Igjen er Kjell Inge Røkke på dypt vann.

Vår tids største leder


Nelson Mandela er død, 95 år gammel. Fange nummer 46664 ble vår tids mest respekterte statsleder.

Med Nelson Mandelas død har vi mistet vår tids største politiske leder. Det er ikke en tragedie, men slutten på en epoke.

Få har levd et mer betydelig liv enn Sør-Afrikas første frie valgte president, og mannen som ledet landet fra frigjøringskamp til forsoning.

Mandelas liv var fullt av kontraster:

  • Han vokste opp i fattigslige kår, og ende opp som en respektert verdensleder.
  • Og han gikk nesten rett fra 18 år på fangeøyen Robben Island til presidentvervet.

Men det mest imponerende med Nelson Mandela er evnen til å lede et folk gjennom det opprivende oppgjøret med apartheidpolitikk og tiår med politisk undertrykkelse.

Her kan du se historien: Nelson Mandelas liv i bilder

Jeg så Mandela før finalen i fotball-VM i 2010.

Den aldrende statslederen ble kjørt rundt på stadion i en bil for å motta hyllest.

Det var et bevegende øyeblikk for tilskuerne på stadion og hundrevis av millioner fjernsynsseere over hele verden. 

Sør-Afrika var funnet verdig til å arrangere et av verdens største idrettsarrangementer, og hadde gjort det med glans.

This time for Africa, som det het i VM-sangen.

Nelson Mandela ble symbolet på kampen mot det avskyelige raseskilleregimet i Sør-Afrika.

Han ledet den væpnede grupperingen MK, og ble arrestert sammen med resten av ANC-ledelsen og stilt for retten.

Mandela regnet med dødsstraff, og sa følgende i sin forsvarstale 20. april 1964:

Jeg har valgt å dedikere mitt livsløp til kampen for (frigjøringen av) det afrikanske folket. Jeg har kjempet imot hvit dominans, og jeg har kjempet imot svart dominans. Jeg har holdt fast ved idealet om et demokratisk og fritt samfunn hvor alle kan leve sammen i harmoni og med samme muligheter. Dette er et ideal som jeg vil leve for og også håper vil bli oppnådd i min livstid. Men om det skulle kreves så er det et ideal som jeg er forberedt på å dø for.

Se talen her: I am prepared to die

Men Mandela og ANC-ledelsen ble ikke henrettet, men dømt til livsvarig fengsel.

For Nelson Mandela betød det 27 år i fengsel, 18 av dem på Robben Island, før president Frederik Willem de Klerk innledet den nye tid med å oppheve forbudet mot ANC i 1990 - samtidig som han slapp Mandela ut fra fengseletet 11. februar 1990.

Mandela og de Klerk fikk Nobels fredspris sammen i 1993, og nettopp samspillet mellom de to hadde vesentlig betydning for at slutten på apartheidregimet ble mindre voldelig enn man kunne fryktet.

Etter min mening er det mest imponerende med Nelson Mandelas hans evne til å tilgi og hans vilje til forsoning - men også til sannhet.

Det kom sterkest til uttrykk gjennom den såkalte sannhets- og forsoningskommisjonen (Truth and Reconcialiation Commission) som ble satt opp i Cape Town i 1995.

Oppdraget var å undersøke og dokumentere overgrepene som skjedde under apartheid, men også å gi amnesti til voldsmenn som fortalte sannheten.

Kommisjonen undersøkte voldsbruk både fra myndighetene og fra ANC.

Selv om enkelte er kritiske til kommisjonen, så er den et uttrykk for Nelson Mandelas forståelse av at det kun var gjennom sannhet og forsoning at Sør-Afrika kunne bli et forent land, med flere folkegrupper og en brutal nyere historie.

I dag sørger en hel verden over Nelson Mandelas død, mens sørafrikanerne danser i gatene og feirer hans liv.

Madiba, som han ble kalt (betyr eldre, vis mann), er vår tids største politiske leder.

Han viste oss at urett kan bekjempes, mens rett må bygges på sannhet og forsoning.