hits

desember 2012

55 milliarder i skatteøkning

 

Hold på hatten, Sigbjørn - milliardene fortsetter å regne inn over statsbudsjettet.

Skattene har økt 55 milliarder kroner fra i fjor. Det gir et enormt handlingsrom for norske politikere.

Tidligere i høst var jeg i en krangel med Arbeiderpartiets finansfraksjon som forsøker å innbille velgerne at 13 milliarder kroner til eller fra i formueskatt vil føre til brutale kutt på offentlige budsjetter.

Nå har vi fått en ny måned med eventyrlige skatteinnbetalinger til stat og kommuner.

Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå viser at skatten har økt fra 754 til 809 milliarder kroner ved utgangen av november i år, mot samme periode i fjor.

Arbeiderpartiets finansfraksjon fortjener merkelappen «de innbilt fattige».

Forestillingen om pengemangel er en god bortforklaring for sendrektighet og dårlig politisk styring.

Aftenposten 28. desember 2012.

For å ta ett eksempel: Ifølge dagens Aftenposten har ikke regjeringen påbegynt 11 av de høyest prioriterte vei- og jernbaneprosjektene for perioden 2010-2013.

Snart kommer en ny Nasjonal transportplan - i verste fall med enda flere «papirprosjekter» som ikke settes igang.

Årsaken er ikke mangel på penger - men mangel på planlegging og evne til å iverksette planene.

For pengene fortsetter å strømme inn.

Mens jeg har skrevet denne bloggen har verdien av Statens pensjonfond utland, eller Oljefondet, på økt fra 3.808 til 3.812 milliarder kroner.

Norges Bank har i tillegg internasjonale reserver på 316 milliarder kroner, og den norske kronen er rekordsterk.

Sannheten er at den norske staten har smekkfulle hvelv. Vi trenger ikke oppføre oss som innbilt fattige.

Den mest bekymrede er finansminister Sigbjørn Johnsen som i Dagens Næringsliv ser mørke skyer overalt.

Finansminister Sigbjørn Johnsen vil ikke være festbrems, men vil spare for dårligere tider. Faksimile: Dagens Næringsliv 28. desember 2012.

- Når det går bra er det en tid for å bygge reserver og gjøre ting som gjør at økonomien også fungerer bra i dårlige tider. Det er ikke for å være festbrems, men for å gjøre økonomien mer solid. Det er en av de viktigste oppgavene Finansdepartementet har, sier Johnsen til avisen.

I praksis ønsker ikke de rødgrønne å fjerne formueskatten fordi det er en symbolskatt som tar de rike.

At den også rammer bedrifter med underskudd og treffer helt urimelig, lukker man øynene for.

Man begrunner det med faren for kutt i offentlige utgifter, men i virkeligheten går de 13 milliardene direkte til kjøp av aksjer i utlandet gjennom Oljefondet.

Nå ville det kanskje ikke vært en ulykke om man dekket inn de 13 milliardene ved å kutte i den totale utgiftsrammen på over 1.600 milliarder kroner over statsbudsjettet.

Hvis man «freder» sparingen på 400 milliarder til Oljefondet, er det fortsatt 1.065 direkte utgiftskroner å ta av.

Det er ni måneder igjen til stortingsvalget.

Norske politikere har et handlingsrom uten sidestykke.

Det betyr ikke at vi trenger å la oljepengene ødelegge norsk økonomi, men vi har råd til både skattelettelser og økte offentlige investeringer - om vi vil.

Selv om man følger handlingsregelen, så gir den over 150 milliarder kroner til offentlige tjenester og investeringer over statsbudsjettet.

Og skatteinntektene fortsetter å strømme inn (perioden januar til november):

  • 2010: 670 milliarder
  • 2011: 754 milliarder
  • 2012: 809 milliarder

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Det er ikke penger som mangler, men visjoner og evnen til å sette planene ut i livet.

Å skylde på pengemangel er bare en behagelig sovepute.

Lyntog ikke verdt prisen

Senterparti-politikeren vil prioritere tog rundt Oslo fremfor lyntog til Bergen og Trondheim. Foto: Samferdselsdepartementet.

Samferdelsminister Marit Arnstad skrinlegger drømmen om lyntog. Hun vil heller bruke milliardene rundt Oslo.

Om tre måneder kommer Nasjonal transportplan, men allerede nå forteller Arnstad at det ikke kommer fem øre til lyntog.

? Jeg er ikke i tvil om at jernbanen er viktigst rundt de store byene, for å kunne frakte folk til og fra arbeid og også for å spre veksten rundt de store byene, sier  Arnstad til NRK Radios Politisk kvarter.

Les også: Arnstad dropper høyhastighetstog

Det er forfriskende å høre Marit Arnstad i politikkens viktigste, men vanskeligste, øvelse - nemlig prioritering.

Sp-ministeren vil bruke titalls milliarder kroner på Intercity-triangelet mellom Lillehammer, Skien og Halden - og innser at det ikke finnes penger til lyntog mellom Oslo og de store byene i Sør-Norge.

- Vi må innse at fly fortsatt vil være viktig for transporten i Norge, sier Arnstad.

Det er modig gjort av en distriktspolitiker å prioritere milliardene til stor-Oslo. Og reaksjonene lot ikke vente på seg.

SV-politiker Hallgeir Langeland lover kamp i Stortinget, og Fremtiden i våre hender mener at ministeren «mangler visjoner».

Mulig det, men til gjengjeld har Arnstad en stor porsjon realisme - og det er en mangelvare blant lyntogentusiastene.

Det er særlig to innvendinger de nekter å ta inn over seg:

  • Lyntog koster 200-300 milliarder kroner
  • Og lyntogene vil gi enorme CO2-utslipp

Kort sagt: Lyntog er ikke verdt prisen, og de er ikke miljøvennlige.

Asplan VIAK har beregnet at rundt 60 prosent av lyntogtraseen må legges i tunnel, og at utbyggingen vil gi så enorme CO2-utslipp at lyntog ikke blir miljøvennlig på de 60 første årene.

Det finnes mange beregninger av hva høyhastighetstog mellom Oslo og Bergen/Trondheim vil koste.

Historisk har det kostet mellom 0,1 og 1,0 milliarder kroner per kilometer å bygge ut.

Billigst var flytoget, mens Follobanen mellom Oslo og Ski nærmer seg en milliard kroner per kilometer.

En bane mellom Oslo og Trondheim koster et sted mellom 60 og 80 milliarder kroner.

En bane mellom Oslo og Bergen/Stavanger koster mellom 130 og 210 milliarder kroner.

Norge er ikke Shanghai, og man må se på disse investeringene med rosenrøde øyne for å klare å regne seg frem til samfunnsøkonomisk lønnsomhet.

Det betyr ikke at høyhastighetstog aldri vil bli bygget i Norge, men i overskuelig fremtid bør politikerne prioritere å bygge tog der folk faktisk bor - nemlig på det sentrale østlandsområdet.

Det tør Senterparti-statsråden si rett ut, og det fortjener hun ros for!

Et barn er født i Betlehem

I denne juletiden er det opprørende å høre hvor brutalt enkelte politikere snakker om de 450 asylbarna som skal sendes ut av Norge.

To ni år gamle barn står sentralt i høyesterettsdommen som falt denne uken.

De er født i Norge, men av utlandske foreldre.

Og nå skal de tvangsendes til henholdsvis Bosnia og Iran, selv om de har bodd hele livet her i landet - snakker norsk, går på norsk skole og har norske venner.

- Vi kan ikke premiere foreldre for å oppholde seg ulovlig i Norge, sier noen.

- Det er kyniske foreldre som har skylden for dette, sier noen andre.

Selv mener jeg det er en fundamental mangel på empati hvis man ikke klarer å forestille seg hvordan det er for en niåring å bli deportert til for eksempel Iran.

Les også: Asylbarna er en skamplett

De sendes ikke "hjem". For disse barna er Norge hjem.

De tvangssendes til landet foreldrene kom fra for en årrekke siden.

De returneres heller ikke. Hvordan kan man tvangsreturneres til et land man ikke kommer fra?

Og er det kynisme som får mennesker til å klamre seg fast i Norge for å slippe å bli sendt til Iran?

Det beste med Høyesterett-dommen er at den avslører tom politisk retorikk. Rådende norsk politikk er at barn skal kastes ut av Norge, selv om de er født her og har bodd her i ni år.

Det er den politikken statssekretær Pål K. Lønseth står for - han som ikke har noen problemer med å være regjeringens ansikt utad i denne saken.

Inntil Høyesterett fattet sin dom, var det usikkert om domstolene og UDI stod for en strengere praksis enn det politikerne egentlig ønsket.

Nå vet vi svaret. Når politiet kommer uanmeldt for å tvangsdeportere familiene, så er det fordi regjeringen vil ha det slik.

Snakk om barnas beste er bare snakk.

I dag fødes nye barn i Betleheim, det vil si i Palestina på Vestbredden - på feil side av muren som er reist for å beskytte Israel.

Noen av dem vil havne som asylsøkere i Norge, og hevde at de blir forfulgt i sitt hjemland.

Vi vil fortsatt oppleve at det tar vinter og vår å avgjøre sakene deres. I mellomtiden vil noen av dem få barn i Norge, og i verste fall rekker disse barna å bli ni år før sakene blir endelig avgjort.

Da skal familiene hentes hjemme og fraktes til Trandum, mens de venter på å bli deportert.

Det er ikke systemet det er noe galt i - det er slik våre folkevalgte og mange velgere vil ha det.

Men ikke alle. Biskop Atle Sommerfelt i Borg ber justisminister Grete Faraemo om å gi asylsbarna og deres familier amnesti

? Jeg mener at Høyesterett har sendt ballen tilbake til politikerne. Jeg ber derfor om at Grete Faremo gir asylbarna en julegave som varer ? permanent opphold i Norge, sier han til NRK.

Det er humanisme i praksis.

God jul!

Asylbarna er en skamplett

Verona, hennes lillesøster Aurora og deres foreldre ble deportert til Sarajevo i mars. Høyesteretts behandling vil avgjøre om de får komme tilbake til Rjukan, der begge barna er født. Foto: Inge Fjelddalen

Norges behandling av de 450 asylbarna som har vært her i nesten hele sitt liv, er en skamplett.

I dag kan Høyesterett gjør det norske politikere ikke har klart - sette en human og verdig slutt på sakene til de 450 asylbarna som har bodd i Norge i så godt som hele sitt liv, men ennå ikke fått opphold i landet.

Det er noe som heter å la nåde gå for rett.

Venstresiden smykker seg med å være på de svakes side, men i denne saken er det ufattelig at det ikke har vært sterkere opprør fra venstresiden i Arbeiderpartiet og SV.

Derfor rant også stortingsmeldingen «Barn på flukt» ut i sanden uten at man mannet seg opp til å lage et nytt regelverk for disse sakene.

Kjernen i dagens plenumssak i Høyesterett (den første siden 2010) er avslagene på asylsøknadene til to barn som er født på Rjukan: Verona Delic og Mahdi Shabazi.

- Det har vært en lang kamp om å få bli. Vi håper dette blir den siste dagen, sier Mahdis far Hossein Shabazi til Dagsavisen.

Les historien til Shabazi: Et helt lokalsamfunn holder pusten

- Vi kan ikke reise til Iran, sier faren Hossein Shabazi til Nettavisen.

- Mahdi er ni år gammel nå, og han forstår og får med seg alt. Han leser  aviser og ser på TV, sier Shabazi til Nettavisen på spørsmål om hva sønnen  får med seg av det som skjer.

Verona og hennes familie ble hentet av utlendingsmyndighetene og sendt til Bosnia etter 11 år i Norge.

Les deres historie: Deportert til Sarajevo

Prinsippielt er jeg enig med myndighetene i at asyl bør forbeholdes mennesker som har et reelt krav på beskyttelse.

Det er også uten tvil slik at svært mange asylsøker er ubegrunnede.

Men problemet er ikke at svært mange får nei og skal sendes ut - problemet er at systemet maler så sakte at familiene og barna rekker å feste røtter i Norge før sakene er endelig vedtatt.

Og i mellomtiden lever familiene i en unntakstilstand hvor de ikke kan arbeide og tjene penger på lovlig vis.

Det ironiske er at Norge samtidig har svært høy arbeidsinnvandring. Folketallet har økt med 60.000 fra i fjor, og vi har i praksis vidåpne grenser for 550 millioner innbyggere i EØS-området.

Vi vinner altså ingenting på å være brutale og knallharde mot små barn og mennesker som har vært her i en årrekke.

Mitt håp er at Høyesterett skjærer igjennom og slår entydig fast at barnas beste skal telle mest i disse sakene - slik at retten viser det humane ansiktet politikerne ikke har klart å fremvise.

Men hva bør så skje?

Vi må speede opp saksbehandlingen for nye asylsøkere, og sørge for at ankeprosessen er så rask at vi kan returnere ubegrunnede asylsøkere før de rekker å slå rot i Norge.

Regelverket bør ha tidsfrister - for eksempel tre år for barn - som sier at barna får bli hvis ikke Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda rekker å ferdigbehandle sakene på den tiden.

Da får byråkratiet et incitament for å få unna sakene - og vi forhindrer tragiske saker som de to barna fra Rjukan.

Sykelønn er en hellig ku

 

Sterke krefter i Høyre vil at partileder Erna Solberg toner flagg om sykelønnsordningen.

Hvis det alltid skal lønne seg å arbeide, må det nødvendigvis være mindre lønnsomt å være syk.

I Sverige har de borgerlige partiene stått hardt på den såkalte arbeidslinjen.

Det er et godt prinsipp at det alltid må lønne seg å arbeide fremfor å være syk.

I Norge er det såvidt de blågrønne partiene tør snakke høyt om å røre sykelønnen.

Samtidig er det mange myter om sykelønnen.

Den største bløffen er at det offentlige tar regningen for våre generøse ordninger.

Sannheten er at det aller meste av regningen havner i bedriftene.

En annen myte er at norske arbeidstakere får dekket 100 % av lønnen sin hvis de blir syke.

Det er rett og slett ikke sant.

I virkeligheten er sykelønnsordningen et lappverk hvor de som betaler mest i trygdeavgift samtidig har de dårligste offentlige ordningene.

Selvstendige næringsdrivende har man knapt tenkt på.

Men nå tar Venstre bladet fra munnen i sitt ferske program:

«Dagens ordning gir full kompensasjon til arbeidstakere som er syke i en kort periode, mens det gis omtrent 66 prosent kompensasjon til dem som er varig syke og ikke i stand til å sikre sin egen økonomi gjennom lønnet arbeidsinnsats. Det er ikke nødvendigvis den beste løsningen», mener Venstre.

  • Venstre vil kutte ytelsene til korttids sykefravær, men øke ytelsene til uføre og langtidssyke.
  • Venstre vil stimulere bedriftene til å få sine ansatte raskere tilbake i arbeid.
  • Grupper med særlige økonomiske behov og fravær ved barns sykdom skal skjermes.

Les Venstres programforslag her: Syke og uføre

Sykelønnsordningen tar flere sider å beskrive i Folketrygdloven.

Dersom du tjener under 486.000 kroner, er du sikret full lønn i nesten ett år.

(I praksis tjener man penger på å være syk hjemme fremfor å betale kollektivtransport eller bensin og parkering for å komme seg på jobb).

Kilde: NAV.

Men det er arbeidsgiverens om tar regningen for de aller fleste sykdomstilfellene. Sykdom inntil 16 dager betales nemlig av arbeidsgiver.

Dette er også grunnen til at de selvstendig næringsdrivende rammes hardt. De er sin egen arbeidsgiver, og får null av det offentlige hvis de er syke mindre enn 16 dager.

Tjener du mer enn 486.000 kroner, risikerer du å tape penger fra første sykdomsdag.

Ifølge Statistisk sentralbyrå er gjennomsnittslønnen i Norge 453.000 kroner. Det betyr at svært mange arbeidstakere ikke er garantert full lønn ved sykdom.

Og hvis du lurer: Sykefraværet er klart lavere hos de gruppene som ikke tjener på å være syke. Det viser at økonomi spiller en rolle når folk tar valget mellom å ligge hjemme eller småhangle på jobb.

Etter 16 dagers fravær overtar folketrygden regningen - det vil si inntil 486.000 kroner i årslønn (6G).

Har du høyere lønn enn 486.000, kan du tape mye penger på å være syk - dersom ikke arbeidsgiveren tar regningen.

Dette gjelder mange hundre tusen arbeidstakere: Gjennomsnittlig årslønn

Folketrygden har et tak på sykelønn, men intet tak på trygdeavgift. Man betaler altså premie til siste lønnskrone, men rammes hardt når man blir syk.

Dette er situasjonen for stadig flere siden fylketrygdens grunnbeløp heves saktere enn lønnsutviklingen.

Et annet underlig trekk er at generøsiteten opphører når man går fra å være syk til å bli ufør. Da kuttes ytelsene med 1/3 over natten, og det er farlig når vi vet hvor mange som glir over fra å være langtids sykemeldt til å bli ufør.

Norge har nesten dobbelt så høyt sykefravær som gjennomsnittet i OECD, og organisasjonen foreslår klare innstramminger:

  • Innfør karensdager
  • Reduser ytelsene etter tre måneders fravær
  • Tving arbeidsgiver til å betale 20 prosent

Norge har svart at OECD glemmer at vi ligger helt på topp i verden i yrkesdeltakelse: Når kvinner og andre grupper med høyt sykefravær kommer i arbeid, øker samtidig sykefraværet.

Kvinner (rød kurve) har dobbelt så høyt fravær som menn (blå). Svart er gjennomsnittet. Kilde: NAV.

Det er noe sant i dette, men det forklarer ikke alt.

Økonomiske gulrøtter spiller også en rolle. Det er eksempelvis stor forskjell på private bedrifter og det offentlige. Mens private bedrifter har 5,1 prosent sykefravær, ligger det på 7,2 prosent i kommunene.

Det er også interessant å se at det legemeldte fraværet synker kraftig etter debatten vi har hatt det siste året, mens korttidsfraværet øker.

Sannsynligvis fordi både bevissthet rundt sykdom og økonomiske incentiver virker inn.

Siden 2009 har det legemeldte fraværet sunket fra 6,9 til 5,6 prosent, og bruk av gradert sykemelding har åpenbart redusert fraværet.

Neste år bruker staten 37,7 milliarder kroner på sykepenger, og privat næringsliv betaler minst noe tilsvarende.

SINTEF har gjort beregninger som viser at sykefravær koster private bedrifter rundt 2.600 kroner per dag - eller omlag 13.000 kroner i uken.

På ett år har vi over 25 millioner tapte dagsverk på grunn av sykdom - og helse- og sosialsektoren er verstingen.

De tre store årsakene er muskelplager, lett psykiatri og graviditet.

I snitt bruker norske bedrifter rundt 4 % av lønnskostnadene på sykefravær.

Sykefravær og sykepenger er altså ikke noe være eller ikke være i norsk økonomi.

Men det er et godt prinsipp at det alltid må lønne seg å arbeide fremfor å være syk.

Og det er ulogisk at folketrygden og bedriftene tar  hele regningen for fravær den ansatte selv kontrollerer.

Å innføre en karensdag eller 5 % kutt i lønn ved sykefravær er ingen katastrofe hvis man skjermer de kronisk syke.

Og hvis det er en katastofe: Hvorfor er det allerede slik for mange hundre tusen ansatte som tjener over 6G - og de selvstendig næringsdrivende, som må ta hele regningen selv.

Stoltenberg en grå sliter

Flertallet av velgerne vraker Jens Stoltenberg for Erna Solberg. For et halvt år siden var det motsatt. Foto: Guro Dahl, Scanpix/SMK.

Høyre-leder Erna Solberg siger frem, mens statsmininster Jens Stoltenberg er på vikende front.

I dag holder statsministeren pressekonferanse for å summere opp året som har gått.

Hovedinntrykket er en grå sliter som ikke har de store visjonene for å forandre Norge, men som likevel vil ta på seg å lede oss videre på den trygge vei.

Slikt gir ikke store tall på gallup.

I dagens Aftenposten svarer 48 prosent av velgerne at de foretrekker Erna Solberg, mens bare 43 prosent ønsker Jens Stoltenberg.

For et halvt år siden var Jens Stoltenberg foran.

Jens er enerådende i SV og Arbeiderpartiet, og har bra støtte i Senterpartiet.

Men så er det slutt: To tredeler av velgerne til mellompartiene KrF og Venstre foretrekker Erna.

Det er ingen tvil om at stortingsvalget i 2013 blir et statsmininstervalg mellom Jens Stoltenberg og Erna Solberg.

Dagsavisen ruller terninger for regjeringen, men summerer opp på forsiden under tittelen «Svart høst for Jens».

Statsministeren får en 4'er - som sine nærmeste medarbeidere i regjeringen; finansmininster Sigbjørn Johnsen, utenriksmininster Espen Barth Eide og helsemininster Jonas Gahr Støre.

Dagsavisen gir ikke eneste 5'er, og slett ingen 6'er.

Det er trist og grått over hele linja for det avisen kaller «Regjering på kladdeføre».

Å være statsråd har blitt et trøste og bære-yrke.

Det store spørsmålet på Youngstorget er hvordan LO og Arbeiderpartiet skal komme på offensiven.

Jeg tror svaret er å heve blikket og gravlegge myten om at man ikke har handlingsrom til å gjøre noe som helst.

Sannheten er at Norge har 4.000 milliarder kroner på bok - og et utenriksregnskap andre land bare kan drømme om.

Vi har en oljestats ressurser kombinert med en nordisk velferdsstats sosiale nettverk.

Å kalle dette for et begrenset handlingsrom er å si at man  ikke vet hva man skal med makten.

Sett fra utsiden virker det som om LO og Arbeiderpartiet startet en langspurt for cirka en måned siden. Maskineriet trakk i samme retning da LO og Ap skjøt ned de borgerliges mål om å fjerne formueskatten, og LO kjører et hardt løp for å så tvil om Venstre og Høyre vil rasere sykelønnsordningen og andre velferdsytelser.

Spørsmålet er om det virker utenfor egne rekker.

Å spille på frykt for hva de blågrønne skal gjøre galt, er indirekte å drive valgkamp med det som er oppnådd - snarere enn å blinke ut nye og fristende mål.

Det er i så fall ingen vinnerstrategi. Velgerne stemmer ikke av takknemlighet, de trenger entuasiasme og fremtidsvyer.

Og der er det nokså tomt for øyeblikket.

Regjeringens to mulige påleggskalver - Jonas Gahr Støre og Trond Giske - stråler ikke like klart som før.

Og det er slett ikke sikkert at den rødgrønne alliansen overlever regjeringsslitasje og undervannskjæret EU/EØS.

Ni måneder frem til valget er lang tid i politikken, men det er ikke et hav av tid.

Meningsmålingene er stabile på klart flertall for de blågrønne.

Akkurat nå minner statsminister Jens Stoltenberg mest om sliteren som snart skal takkes av for å gå over på AFP.

Tving flere til å binde renta

 

I stedet for å tvinge boliglånskundene til å betale overpris, bør man vurdere å få flere til å binde renta og sikre seg mot rentesjokk de neste ti årene.

I stedet for å gi alle dyrere boliglån, bør bankene oppmuntre flere låntakere til å binde renta.

Før eller siden får vi et fall i boligprisene, og bekymringene for hvordan det vil slå ut for låntakerne og bankene setter grå hår i hodet på finansmininster Sigbjørn Johnsen og Finanstilsynet.

Hvorfor ikke velge den enkleste løsningen - nemlig at låntakere med svak egenkapital binder renta for eksempel på 10 år?

Nordmenn er faktisk helt spesielle:

a) ingen bruker så mye av inntektene på bolig som oss

b) ingen har så stor andel av boliglånene på flytende rente

Pluss på tiår med erfaring i at prisene bare stiger, og veldig gunstige skatteregler for å låne penger og ha boligformue, og du har solid grunnlag for overoptimisme.

De største pessismistene i venstresidens tenketank Manifest Analyse peker på Irland der boligprisene har falt 50 prosent.

De unngår klokelig å si når det skjer: Når kommer dette boligkrakket?

Nå modererer Manifest Analyse inntrykket av rapportens henvisning til halvering av boligprisene i Irland, og rapportens påstander om de mange likhetene mellom Norge og Irland.

- Riktignok har de irske boligprisene halvert seg de siste fem årene, men verken i rapporten eller i det opprinnelige Klassekampen-intervjuet har vi sagt noe om hva vi tror om prisveksten i det norske boligmarkedet de neste årene, heter det.

Les også: Uriktig fremstilling av Irland-rapport

Men etablerte sosialøkonomer frykter at høy innvandring kan gi en boligboble - slik det skjedde i Spania og Irland.

- Norge har olje, og ikke en tilsvarende byggeboom som de landene hadde, men likevel er det grunn til å være oppmerksom, sier professor Steinar Holden ved Universitetet i Oslo til Dagens Næringsliv.

Frykten er hva som skjer hvis Norge får økonomisk tilbakegang og innvandrerne reiser hjem.

Finanstilsynet har gjort flere grep for å hindre at vi får en ny bankkrise som følge av boligprisfall.

I desember 2011 vedtok man nye retningslinjer om at bankene ikke fikk låne ut mer enn 85 prosent av boligens verdi uten en særlig grundig vurdering av låntakers betjeningsevne.

Det innebærer at en ung boligkjøper som vil ha en bolig til to millioner, først må spare 300.000 kroner i egenkapital.

Det er beintøft for unge kjøpere, og andelen av lån til personer under 35 år har falt fra 35 % i fjor - til 27 prosent i år, viser en fersk boliglånsundersøkelse fra Finanstilsynet.

Tall fra Finanstilsynet viser at rundt åtte prosent av låntakerne binder renten - det høyeste på ti år. Kilde: Finanstilsynet.

Undersøkelsen viser også at stadig flere binder renten. Nå har rundt 8 prosent lån med fast rente - det høyeste nivået på ti år.

Men også bankene skal tvinges til å være forsiktige ved at de må sette av mer egenkapital som buffer for tap på boliglån.

Og dette til tross for at bankene går så det griner.

I de tre første kvartalene av 2012 et samlet resultat før skatt på 28 milliarder kroner.

Noe tap å snakke om er det heller ikke. Bankenes utlånstap har sunket så langt i 2012, og utgjorde bare 0,19 prosent av utlånene, ifølge Finanstilsynet.

Grove anslag sier at kravene til buffer koster låntakerne rundt en prosent ekstra i rente.

I praksis betaler boliglåntakerne overpris, og bankene sparer fortjenesten til egenkapital mot usikre tider.

Hva skjer hvis det fryktede boligkrakket kommer?

Sannsynligvis vil bankene bremsene på nye utlån og skru opp renta enda mer.

Da kan vi få en negativ spiral som rammer boliglånkundene mest.

Hvorfor ikke velge den enkle løsningen - nemlig å kreve at låntakere som trenger full finansiering og som har utsatt økonomi binder renten?

Og lempe kapitalkravet til bankene på slike utlån.

Er innvandrere lønnsomme?

Frp-leder Siv Jensen vil ha et innvandringsregnskap.

Fremskrittspartiet vil vite om innvandrerne er lønnsomme. Svaret er nei.

Norge har over 500.000 innvandrere, og Frp-leder Siv Jensen vil ha et nytt innvandringsregnskap for å se om innvandringen er lønnsom.

Selv om svaret er nei, så er det ikke sikkert at Siv Jensen vil høre hele svaret.

Det svaret Siv Jensen kanskje ikke vil høre når det gjelder innvandrerne er at de blir mer ulønnsomme desto norskere de blir.

Det enkle svaret er nemlig at vi er ulønnsomme alle mann.

På kort sikt bruker vi 125 milliarder oljekroner i året for å «gå rundt».

På lang sikt er oljeformuen på 4.000 milliarder kroner sikkerheten for at vi får pensjonene staten har lovet oss.

Sånn sett betyr en ny innvandrer enda en å dele oljeformuen på.

Men det svaret Siv Jensen kanskje ikke vil høre når det gjelder innvandrerne er at de blir mer ulønnsomme desto norskere de blir.

Den økonomisk «perfekte» innvandrer kommer hit i arbeidsfør alder, har med seg en god utdannelse, og forlater landet når han er ferdig å jobbe.

Les også: Norge trenger partysvensker

Svært mange arbeidsinnvandrere er slik. De kommer hit for å arbeide og tjene penger - ikke for å bli norske.

Faksimile: Dagsavisen.

Men det er også en stor gruppe som først kommer hit for å jobbe - typisk en polsk håndverker - og som får familiegjenforening med kone og barn etter noen år, og etablerer seg her i landet.

De blir forbløffende fort norske. Allerede 3. generasjon innvandrere er så godt som gjennomsnittlige når det gjelder skolegang og yrkesaktivitet.

Det betyr at de trenger offentlige ytelser, som alle oss andre.

Økonomisk blir de ulønnsomme, som resten av oss: Jo norskere familiene blir, desto verre.

Barna (3. generasjon) trenger barnehager og skoler, mens 1. generasjons innvandrere etterhvert blir pensjonister og pleietrengende. I likhet med resten av befolkningen blir den yrkesaktive andelen (2. generasjon) for få til å bære byrden uten oljepenger.

Unntaket er de rundt 120.000 gjestearbeiderne  som er i Norge på korttidsopphold.

Tall fra Skatteetaten viser at gjestearbeiderne la igjen 4,8 milliarder kroner i skatter i 2010.

- Det er liten tvil om at gjestearbeiderne er en gevinst for norske offentlige finanser. Gjestearbeiderne drar hjem før de blir uføre eller bruker helse og eldreomsorg, mener forskningsleder Erling Holmøy ved Statistisk sentralbyrå.

Sett med globale øyne er Norge en eksklusiv klubb hvor medlemmene nyter enorme privilegier.

Folk som vil arbeide i Norge opplever at klubben ikke etterspør flere medlemmer (permanente innbyggere), men større betjening (gjestearbeid).

Unntaket er det 500 millionene som er medlem i en annen klubb (EU), og som dermed automatisk får medlemskap i Norge.

Jeg er blant dem som mener at tall og kunnskap er bra, også de gangene statistikken ikke viser nøyaktig det vi skulle ønsket.

Derfor har jeg ingen problemer med et innvandringsregnskap.

Det er et syn som deles av redaktør Majoran Vivekananthan i avisen Utrop. Han kom til Norge som 12-åring og arbeider og betaler skatt. Sånn sett en nokså typisk «lønnsom» innvandrer.

Utrop-redaktøren viser til at innvandrerbefolkningen i snitt har 6 prosent ledighet - mot 3 prosent hos etniske nordmenn. De aller fleste er i arbeid, er Vivekananthans poeng.

- Fordi så mange av innvandrerne i Norge tross alt er i jobb og betaler skatt på lik linje med etniske nordmenn, vil et innvandringsregnskap derfor gå i overskudd, sier redaktøren til Dagsavisen.

Jeg mener at det er litt rett og litt feil.

Rett fordi forskjellen er mindre enn mange innbiller seg, men feil fordi vi alle blir ulønnsomme etterhvert - også innvandrerne.

Når kommer dette boligkrakket?

Manifest Analyse og utreder Ebba Boye spår halvering av boligprisene. Statistikken til høyre viser at vi betaler stadig mindre av lønnen i renter. Fotomontasje: Manifest/Nasjonalbudsjettet.

Venstresidens tenketank Manifest Analyse spår halvering av boligprisene. Yeah, right.

Problemet med å diskutere med økonomiske ragnarokk-spåmenn er at de fra tid til annen treffer, selv om de stort sett tar feil.

Det er som en klokke med påmalte visere: To ganger i døgnet viser den riktig tid.

Det kan altså bli ganske dyrt å går rundt og vente på boligkrakket

Forskjellen er at dommedagsprofeter får offentligheten ry som «han som forutså krisen», men det gjør det ikke nødvendigvis riktig å følge rådene.

I rapporten Når boligboblen brister foreslår Manifest en tradisjonell venstresideløsning: Fjern rentefradraget på boliglån og innfør boligskatt.

Denne uspiselige medisinen skal hjelpes ned i halsen med frykt: - Mot halvering av boligprisene, spår økonom Ebba Boye i Manifest Analyse.

Som sagt er timing viktig. Når kommer dette boligkrakket?

Jeg vedder her og nå en kasse rødvin på at norske boligpriser ikke ligger på halvparten av dagens nivå ved utgangen av 2013.

Er boligprisen det halve den 31. desember 2013, skal jeg egenhendig kjøpe en kasse rødvin til staben i Manifest Analyse - og de skal slippe å vedde imot.

Det mangler ikke på dommedagsprofetier. Først kommer Maya-kalenderens varsel om at verden går under 21. desember.

Les også: - To milliarder mennesker vil dø

Skulle vi overleve den dagen, står altså halvering av boligprisene for tur, ifølge Manifest Analyse.

Nå står det riktignok ikke rett ut i den ferske rapporten, selv om den sammenligner boligmarkedet i Norge med Irland.

Du kan lese den her: Når boligboblen brister

Boligrapporten er ledd i et program hvor Manifest Analyse, ifølge dem selv, «formidler fakta om kapitalismens krise i et forståelig språk».

Når det gjelder boligboblen, er det snarere drømmen om en krise det er snakk om.

Den faste staben i Manifest kommer fra Klassekampen, Rød Ungdom og andre organisasjoner på venstresiden, og virksomheten finansieres hovedsaklig av millionstøtte fra fagbevegelsen.

Det farlige med rapporter som denne er at de kan få folk til å holde seg utenfor boligmarkedet i frykt for prisfall.

Historisk har det uhyre sjeldent vært lurt. Selv kraftige boligprisfall er som fegel snart snudd til gevinst for boligeierne.

Det kan altså bli ganske dyrt å gå rundt og vente på boligkrakket.

Manifest står temmelig alene i sin spådom.

I dagens utgave av Finansavisen spår samtlige økonomer og boligeksperter at prisene vil stige, og de fleste plasserer seg rundt 6 prosent prisvekst i 2013.

Det samme tror landets største bank, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

En av driverne i det norske boligmarkedet er høy arbeidsinnvandring. Vår oljefyrte økonomi trenger stadig mer arbeidskraft - og boligbyggingen følger ikke opp. Kilde: Nasjonalbudsjettet.

Men Manifest vet bedre. Manifest ser nemlig store likhetstrekk mellom boligboblen i Irland og prisutviklingen i Norge.

Jeg ser få andre likhetstrekk enn at prisene har steget kraftig i lang tid.

Hele den irske økonomien var en boble - Norge lever godt på oljevirksomheten.

Irland hadde også høy innvandring, men den norske staten har råd til å importere arbeidskraft.

Statens pensjonsfond nærmer seg 4.000 milliarder kroner, oljeinvesteringene er rekordhøye og alle de ledende økonomiske miljøene spår rundt 2,5 prosent vekst i BNP i Norge i 2013.

Renten er lav, inntektene øker, det bygges for få boliger og vi har høy arbeidsinnvandring.

Spe på med kraftig vekst i privat konsum og at stadig flere lever av å jobbe i det offentlige.

Med disse faktorene i bakhodet er det tilnærmet umulig å se hvordan boligprisene i Norge skal halveres i 2013.

Kjøperne har høy kjøpekraft og det er - og bygges - for få boliger i attraktive områder.

Men det betyr ikke at ikke også boligpriser kan falle. Som statsmininister Jens Stolteberg har sagt, er det intet som vokser inn i himmelen.

Men det betyr ikke nødvendigvis at det går til helvete, for å fortsette i bibelske termer.

Hva kan forandre alt dette?

  1. Oljeprisen kan falle og ramme statens finanser
  2. Europas krise rammer norsk eksportindustri
  3. Rentestigning rammer psykologien i boligmarkedet

Før eller siden vil boligprisene peke nedover, men foreløpig er det svært få tegn til at boligprisene skal halveres.

Selv om du på lang sikt tror på spådommen til Manifest Analyse, så er det et dårlig råd å holde pusten mens du venter.

Likevel er rapporten interessant på et punkt, og det er drøftelsen av de skattemessige incitamentene som frister folk til å flytte mer og mer penger inn i boligen.

Du kan lese gårsdagens blogg: Her er ditt skatteparadis

Låner du fem millioner for å kjøpe hus til åtte millioner, tryller du samtidig bort formuen - og indirekte formueskatt.

Rentene kan du trekke fra i selvangivelsen, og gevinsten er skattefri.

Den historiske lærdommen har vært å kjøpe hus alt remmer og tøy kan holde, fordi prisveksten over tid gir deg en skattefri formue.

Det er farlig, og det har Manifest Analyse rett i.

Men medisinen de anbefaler er like farlig. Manifest sin oppskrift med å innføre boligskatt og fjerne rentefradraget, gir garantert et boligprisfall.

Det vil ingen politiker med overlevelsesinstinkt foreslå.

Derfor er jeg trygg på å slippe å sende en kasse rødvin til Ebba Boye og staben i Manifest Analyse i 2013.

Her er ditt skatteparadis

Kjell Inge Røkkes hus på Konglungen kan være illustrasjonen. Hvis milliardæren flytter penger fra aksjer til eiendom, faller ligningsformuen og formueskatten radikalt.

Nesten halvparten av alle norske familier er millionærer. Likevel blir det ramaskrik av forslag om å fjerne formueskatten.

Det er ikke så mange årene siden en «millionær» var en rik person, og fortsatt skriver avisene om folk som bor i «millionvillaer».

Boligen er de velståendes virkelige skatteparadis.

Den gode nyheten er at du som leser dette sannsynligvis både er millionær og bor i millionvilla.

Den dårlige nyheten er at det snart bare er romfolket som ikke er i denne kategorien.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Høyre og Fremskrittspartiet er på taktisk glideflukt bort fra forslaget om å fjerne formueskatten.

Samtidig viser ferske tall fra Statistisk sentralbyrå at boligen er de velståendes virkelige skatteparadis.

Dette smutthullet  tør hverken de rødgrønne eller de blågrønne tette igjen - naturlig nok.

Rører du boligskatten, så taper du valget.

Enkelt og greit.

De nye tallene viser at bare rundt 340.000 norske husholdninger er millionærer hvis man bruker ligningsverdien på boligen.

Hvis man derimot bruker markedsverdien, så øker antallet millionærer til godt over en million husstander.

Trøsten for de som ikke er millionærer på papiret, er at de heller ikke er det i selvangivelsen.

Det er spesielt hyggelig for den halve millionen husstander som i virkeligheten har en formue på over to millioner kroner. De sparer milliardbeløp i formueskatt. Det viser hvor tilfeldig skattbar formue - og dermed formueskatt - beregnes.

Se på tabellen. I likningen er det bare 37.000 husstander som på papiret har en formue på over fem millioner kroner. Regner man derimot med virkelig verdi på boligen, øker tallet til 117.000 husstander.

Grov hoderegning tilsier at lav ligningstakst tryller bort boligformuer for flere hundre milliarder kroner.

Siden formueskatten er 0,7 prosent til kommunen og 0,4 prosent til staten, betyr det at det offentlige går glipp av flere milliarder kroner årlig i formueskatt ...

Hva er poenget?

Statsmininster og sosialøkonom Jens Stoltenberg beholder en skatt som straffer bedriftseieren Kjell Inge Røkke, men som verner huseieren med samme navn.

De rødgrønne har vunnet retorikken om formueskatt.

Media har ikke gjennomskuet propagandaen.

De rødgrønne slipper unna med påstander om at det vil gå ut over offentlige ytelser om vi fjerner en skatt på 13 milliarder kroner.

Dette er selvsagt tøys i et land med 1.650 milliarder kroner i totalte utgifter i statsbudsjettet.

Av dette velger politikerne å bruke 1.065 milliarder over statsbudsjettet, og spare 400 milliarder i aksjer i utlandet.

Formueskatt er ikke noe være eller ikke være for statens evne til å finansiere offentlige tilbud.

Sannheten er at fjerning av formueskatt vil ha null å si for det offentlige tilbudet på kort sikt.

Handlingsrommet til politikerne er vesentlig større enn de vil ha det til.

I praksis vil fjerning av formueskatt (eller andre skatteletter på 15 milliarder kroner) flytte penger fra offentlig sparing til privat sparing. Pengene blir ikke borte.

Nå blir den umulig å fjerne fordi Høyre og Fremskrittspartiet ikke vil stemples som partier for de rike, og få skylden for å skape nullskattytere.

Samtidig beholder vi en skatt som slår helt vilkårlig og urimelig ut.

De fleste økonomer ønsker å fjerne formueskatten, men øke eiendomsskatten.

Poenget er at de rike kan flytte til London og slippe unna formueskatt, mens eiendomsskatten er knyttet til hus og hytter som ikke kan flyttes.

En bedriftsleder som har millioner investert i maskiner og bygning, i en bedrift som går med underskudd, må tappe bedriften for å betale en kunstig høy formueskatt.

Velstående mennesker som tilpasser seg ved å kjøpe eiendom, slipper unna.

Og slik vil det bli.

100 nye uføre hver dag

Arbeidsmininster Anniken Huitfeldt har 310.000 uføre under sine vinger. Foto: Ilja C. Hendel.

Hver eneste dag får Norge 100 nye på uføretrygd. Det er et kjempeproblem som krever mer handling og mindre snakk.

Med smått og stort går 1/5 av hver nordmann i arbeidsfør alder på trygd.

Uføre som ikke har medisinske grunner for å oppholde seg hjemme, må gå på jobb til vanlig tid.

Det er et utrolig høyt tall. Bak tallet skjuler det seg enorm sløsing med talenter og arbeidsevne for samfunnet - og for mange trygdemottakere et liv med dårlig økonomi og helseproblemer.

I dag lanserer tre av norges største eksperter på området et klart løsningsforslag: - Vi tenker oss at mange skal være 100 prosent på arbeidsplassen selv om de er delvis uføre, sier professor Steinar Holden ved Universitetet i Oslo til Dagens Næringsliv.

Sammen med to forskere fra Frischsenteret har han skrevet en artikkel som kommer i fagbladet Sosialøkonomen denne uken.

Det svulmende trygdebudsjettet er den største utfordringen for  norske politikere foran stortingsvalget i 2013, men også en utfordring politikerne kvier seg til å gå løs på.

Veksten i uføre fortsetter. Kilde: NAV.

Venstresiden verner trygdeytelsene, mens høyresiden ikke tør gå løs på problemet. Resultatet er at antallet uføre vokser og vokser. Bare i løpet av årets ni første måneder er det 23.000 nye uføre.

Over åtti prosent av dem er 100 % uføre. Det er åpenbart feil.

- Vi er overbevist om at den omfattende bruken av 100 prosent uføretrygd på ingen måte kan oppfattes som uttrykk for en nøktern beskrivelse av de trygdedes potensielle arbeidsevne, sier seniorforsker Knut Røed ved Frischsenteret til Dagens Næringsliv.

I disse dager passerer Norge 310.000 uføre. Det er flere enn alle innbyggerne i Sør-Trøndelag fylke.

Den politiske debatten om trygd er ofte svart/hvitt, og motstandernes syn karrikeres. Det fungerer på fjernsyn, men er lite egnet for å gjøre noe med vårt største samfunnsproblem.

Hvorfor ikke akseptere følgende:

  • De rødgrønne verner ikke trygdejuks, men slår ring om rettigheter.
  • De blågrønne brutaliserer ikke, men vil ha bedre kontroll med pengene.

Så kan man bruke kreftene på å foreslå løsninger.

Det er ikke noen eksplosiv vekst i antall uføre, men det er likevel et stort problem at hver tiende nordmann i arbeidsfør alder er ufør. Kilde: NAV.

Neste års statsbudsjett har 61 milliarder kroner i uføretrygd. Regjeringen tror antallet uføre øker til 313.000, og mener at uviklingen «... tilsier fortsatt noe vekst ...».

At 1/10 av alle i arbeidsfør alder er uføre, er omtrent som det alltid har vært. Nytt er at så godt som alle er helt uføre (de har altså null arbeidsevne) - og at det kommer et tilsig av helt unge uføre.

Hvis vi ikke gjør noe, risikerer vi at ungdom fra 18 år og oppover permament havner utenfor arbeidslivet. De fleste av dem er unge menn, og de vanligste årsakene er psykiske lidelser og adferdsvansker. Dette har sannsynligvis sammenheng med frafallet fra videregående skole, og tyder på at noen kommer skjevt ut før de kommer igang med sin yrkeskarriere.

Men gjør det noe at vi har 310.000 uføretrygdede?

Selvsagt gjør det det.

For det første utgjør trygdeytelser nå nesten hver tredje krone i statsbudsjettet. Det betyr mindre til vei, skole og helse.

Samtidig går vi glipp av restarbeidsevnen til de 310.000 uføretrygdede.

Men viktigst er at tidlig uføretrygd ofte gir et livsløp med dårlig økonomi og kortere levealder. Det er stort sett ikke fett å leve på uføretrygd.

De tre forskerne foreslår at uføre som ikke har medisinske grunner for å oppholde seg hjemme, må gå på jobb til vanlig tid.

Har de 50 % arbeidsevne, bør vi heller akspetere at de jobber for halv maskin - enn at de er på jobb halvparten av tiden.

Og kombinasjonen av trygd og noe jobb må gi bedre økonomi enn ved bare å være trygdet.

Dette er gode forslag som kan gi 100.000 - 150.000 nye årsverk i norsk økonomi.

Det er samtidig en utfordring til arbeidsminister Anniken Huitfeldt om å lage ordninger som gjør dette lønnsomt for private arbeidsgivere, samt å presse offentlig sektor til å bruke denne ledige arbeidskraften.

Men det aller viktigste er at det vil gi et betydelig bedre liv for dem det gjelder.

 

Er det greit å kjøpe barn?

Barneloven sier at den som føder, også er mor. Likevel dro Mette-Marit til India for å hjelpe til i en surrogatsak. Foto: Tor Erik Schrøder, NTB scanpix.

Er det greit at nordmenn drar til India og leier en fattig kvinne til å føde barn for seg for 800.000 kroner?

Kronprinsesse Mette-Marits tur til India for å medvirke til surrogati ble med rette regnet som en sterk politisk handling.

Les også: Mette-Marit tok seg av surrogatbarn i India

I Norge er eggdonasjon forbudt, og barneloven slår entydig fast at den som føder barnet også er barnets juridiske mor.

Norsk lov åpner ikke for at man gjør en avtale om at en annen kvinne bærer frem et barn som senere blir overtatt.

Kilde: Lovdata.

Barneloven er klinkende klar:

Den som føder barnet er mor til barnet.

En avtale om å føde for andre er ikke bindende.

Klarere kan ikke Stortinget si at surrogati ikke er lov. Likevel hoppet Mette-Marit over en planlagt slottsmiddag i Oslo den 25. oktober i år for å dra på privat besøk i India. Senere kom det frem at hun var på Manav Medicare Center for å ta hånd om to nyfødte babyer, født av en surrogatmor for et homofilt par i Norge.

- Noen ganger i livet står man i en vanskelig situasjon med få eller ingen gode løsninger. Det er i slike situasjoner at man må gjøre vanskelige valg, selv om det kan ha en pris. Jeg opplevde dette som en slik situasjon. For meg handlet dette om to nyfødte barn som lå alene på et sykehus i New Delhi. Jeg var den som kunne reise. For meg var det viktig å bidra med deg jeg kunne gjøre, sier kronprinsessen gjennom kongehusets kommunikasjonssjef Marianne Hagen.

Senere har debatten rast, men Mette-Marit står fast på sitt: - Jeg ville gjort det samme igjen

Stortinget ønsker ikke at noen leier andre til å føde for seg. I enkelte saker kan totalkostnadene komme opp i 800.000 kroner, og det er mange eksempler på at surrogatmødrene får betalt.

Dette er i strid med det et klart flertall på Stortinget ønsker.

Årsaken er blant annet at barn skal kunne kjenne sitt biologiske opphav, og at surrogati kan være psykisk ødeleggende for de fattige kvinnene som gjennomgår svangerskap for å gi bort barnet sitt.

Derfor har både barneloven og bioteknologiloven klare regler for å forhindre surrogati.

Uansett hva som avtales, er det den fødende kvinnen som etter norsk lov er juridisk mor til barnet. Det er ingen automatikk i at man kan adoptere barna inn i Norge, og det er straffbart å gi feil opplysninger for å få barne inn i folkeregisteret.

Vi har sett eksempler på statsløse barn - og det er nylig innført et amnesti i Norge for å ordne opp for surrogatbarn som på en eller annen måte er «jukset» inn i Norge.

Les også: Midlertidig forskrift om anerkjennelse av farskap for barn født av surrogatmor i utlandet

Amnestiet forutsetter at farskapet er rettmessig fastsatt i utlandet, at overdragelsen av barnet ikke har skjedd med tvang, og at identititen til surrogatmoren skal være kjent.

Dette er viktige prinsipper, men det aller viktigste prinsippet er å sikre barn trygge vilkår - og huske at barna ikke velger sin egen opprinnelse. Derfor har norske myndigheter i enkelte tilfeller latt nåde gå for rett.

Når man leser utredninger og lover, er det soleklart at norske myndigheter ikke ønsker å tillate surrogati.

Her kan du lese argumentene for: Surrogatiforeningen

Folk som drar til utlandet for å leie en kvinne til å føde for seg, gjør det på tvers av det politiske Norge.

Norske myndigheter i utlandet vil ikke veilede eller legge til rette for surrogati, og det understrekes at det ikke er noen automatikk i at man kan ta med seg barna hjem til Norge.

Arbeiderpartiets familiepolitiske talsmann Aril Stokkan-Grande sier rett ut: - På vegne av partiet kan jeg si at det er helt uaktuelt å vurdere surrogati i Norge. Det kommer til å være et forbud mot dette i lang tid framover.

Det er ikke helt greit å kjøpe barn i utlandet.

EU-motstandere: Hold fred!

EU-motstandere og tilhengere møttes fredelig i Oslos gater i går kveld.

Nobels fredspris til EU burde være ukontroversiell, men det er flott at noen demonstrerer.

Europa har gått fra å være krigens kontintent, til å bli fredens.

Det går an å være mot norsk medlemskap, men samtidig akseptere at EU har en fredsbevarende rolle

Den europeiske unionen har skapt et skjebnefellesskap for historiske fiender som England, Frankrike og Tyskland, og har potensial til å gjøre det samme for  500 millioner EU-borgere.

Samtidig er ikke alle problemer løst: Hellas ligger i økonomiske ruiner, etniske konflikter ulmer og Spania har ungdomsledighet på 50 prosent.

EU er ingen mirakelkur, men det skal godt gjøres ikke å se at det er fredsbevarende å skape et tett økonomisk samarbeid mellom de store europeiske landene.

Paradoksalt nok kunne Kina fått fredsprisen for sin økonomiske politikk som har løftet hundrevis av millioner kinesere ut av fattigdom.

I stedet gikk prisen til dissidenten Lin Xiabo, som kritikk for landets brudd på demokratiske menneskerettigheter.

Slike paradokser er Nobels fredspris full av:

  • USAs president Barack Obama fikk prisen samtidig som landet bruker militærmakt.
  • Andre prisvinnere har fått prisen fordi de har avsluttet lange, utmattende kriger - snarere enn for reell fredsvilje.
  • Mange har fått prisen for menneskerettighetsarbeid, selv om det på kort sikt er konfliktskapende.

Fred er altså ikke alltid det beste, men at man noe vil, som det heter.

Ved tildelingen til Lin Xiabo var Norge opptatt av å signalisere at Nobels fredspris deles ut av en uavhengig komite, og ikke av norske myndigheter.

I år får norske «dissidenter» skarp kritikk for å ville boikotte prisutdelingen fordi de er politisk uenig i at EU får prisen.

Klarere kan man ikke si at Stortinget står bak prisutdelingen, og det er uheldig.

Hvis komiteen gjør hva den vil, kan man ikke samtidig forlange at alle motstanderne skal slutte rekker bak prisutdelingen.

Det er ikke hele Norge som deler ut prisen, men Nobelkomiteen.

De tre EU-presidentene José Manuel Barroso (f.v.), Herman Van Rompuy og Martin Schulz under en pressekonferanse ved Det Norske Nobelinstitutt i Oslo søndag. EU mottar fredsprisen mandag.

Et lite flertall av Norge sa nei til EU-medlemskap i 1972 og 1994.

Hovedargumentet var selvstyre mot Brussel, og hva som tjener norske økonomiske interesser.

Norske EU-motstandere ønsket ikke å bli en del av eurosonen og det indre marked. De klarte å stoppe formelt medlemskap, men gjennom EØS-avtalen har Norge i praksis akseptert å bli en del av EUs indre marked og godtatt så godt som alle EU-direktiver på autopilot. Med på kjøpet følger de fire friheter, blant annet retten for de 550 millioner EØS-innbyggerne til å flytte hvor de vil.

I Norge har EUs fredsbevarende rolle aldri hatt stor oppmerksomhet, selv om vi også har vært dratt inn i kontinentale kriger gjennom mange hundre år.

Norske EU-tilhengere spilte på frykten for å bli stengt ute av det indre marked - ikke begeistringen for å skape varig fred og fordragelighet i Europa.

I dag er en krig mellom Frankrike, Tyskland og Storbritannia nesten utenkelig i en tid hvor landene er nære politiske allierte, samarbeider sikkerhetspolitisk gjennom NATO og er tett vevd sammen økonomisk gjennom EU.

Det går an å være mot norsk medlemskap, men samtidig akseptere at EU har en fredsbevarende rolle.

Det bør selv norske EU-motstandere innrømme.

 

Hvorfor reagerte ingen i Ap?

Partisekretær Raymond Johansen bør undersøke om partiet har en ukultur.

Den 25-årige kvinnen bekrefter i dag at hun ville stanse den politiske karrieren til statssekretær Roger Ingebrigtsen.

Det har gått en kule varmt i Tromsø by og Arbeiderpartiet.

Det som opprinnelig var en sak om et seksuelt forhold mellom en 17-åring og en 37-åring i 2004 er løftet til riksplan.

Det er åpenbart for enhver at det ikke bare handler om en sex-sak, men også om politisk makt og posisjoner.

I dag har kvinnen skrevet et offentlig brev i lokalavisen Nordlys: - Jeg klarte ikke å se på at en mann som kan begå slike tillitsbrudd skal  kunne bli valgt til Norges nasjonalforsamling, skriver kvinnen i  brevet.

Da saken blåste opp, stod 25-åringen på 4. plass på stortingslisten i Tromsø. Hun hadde også offentlig støttet Roger Ingebrigtsens utfordrer på listetoppen, Martin Henriksen.

Dermed hadde saken en politisk dimensjon som var umulig å beskrive uten å identifisere kvinnen - enten ved å bruke navn, eller ved å bringe så mange identifiserende opplysninger at hun uansett var identifisert.

Senere har hun trukket seg for å fjerne tvil om egen politisk vinning, og dermed svekkes også argumentasjonen for å identifisere henne med navn i nye artikler.

Det er bakgrunnen for at Nettavisen konsekvent har omtalt henne som den 25-årige kvinnen etter at hun trakk seg.

Tre ulike prosesser går nå sin gang:

  • Nominasjonen i Troms Ap er utsatt inntil videre.
  • Sex-anklagene kan få et rettslig etterspill.
  • Arbeiderpartiet strammer inn sitt regelverk.

Jeg foreslår at man setter enda en sak på dagsorden: Hvordan kunne dette pågå i år etter år uten at noen i Tromsø eller Arbeiderpartiet reagerte?

Nettavisen har gode kilder på at forbindelsen mellom den daværende 17-åringen og Roger Ingebrigtsen var kjent hos flere sentrale personer i politikken og pressen i Tromsø så tidlig som i 2005.

Men ingen slo alarm.

Senere er det kjent at en nå 30-årig kvinne mente seg utsatt for utilbørlig sexpress av Roger Ingebrigtsen i 2009, og sa fra til lederen i Troms Ap, Bjørn Inge Moe.

Heller ikke den saken fikk konsekvenser.

Før kommunevalget i 2010 varslet Ap-politikeren Svenn Arne Nielsen partiet om  Ingebrigtsen-saken før nominasjonen og kalte den «en tikkende bombe».

Les også: Ap-politiker varslet om Ingebrigtsen-saken i fjor

Nielsen hadde hørt om saken i en samtale med to kvinnelige partimedlemmer, og oppfattet at den handlet om den nå 25-årige kvinnen.

To andre partitopper har offentlig fortalt at de - og andre - har hatt  kjennskap til saken:

- Ifølge tidligere kommunepolitiker i Tromsø, Vibeke Ek, var 25-åringens forhold til Ingebrigtsen velkjent.

- Synnøve Søndergaard i nominasjonskomiteen har også bekreftet at hun  kjente til saken.

Les også: Hevder Ap-folk kjente til forholdet til 17-åringen

Man kan selvsagt hevde at samtlige av disse lyver, men det virker mer sannsynlig at Roger Ingebrigtsens forbindelser  var en offentlig hemmelighet i sentrale Ap-kretser i Tromsø.

Hvis disse visste om det, må noen ha fortalt det til dem. Ringen av hvem som visste var altså større enn de som forteller om sin kjennskap.

Både Roger Ingebrigtsen og den nåværende 25-åringen er enige om at det var snakk om et tillitsbrudd på partiets skrevne og uskrevne regler.

Det sentrale spørsmålet Arbeiderpartiet bør stille seg er om en slik stilltiende aksept også forekommer i andre partilag, og om de har en partikultur med nullaksept og rutiner for å ta opp slike forhold.

Utfallet av saken er at Roger Ingebrigtsens politiske karriere er over.

Han innrømmer å ha brutt tillit, er sykemeldt og åpenbart i en livskrise.

Ingebrigtsen  må akseptere at hans politiske tillit er borte som følge av handlingene han har bekreftet og beklaget.

Men de som nå er mest opptatt av pressens Vær varsom-regler bør gå litt forsiktig i dørene, og utøve samme varsomhet i å viderebringe påstander om misbruk, overgrep og uttalelser om at Roger Ingebrigtsen bør politianmeldes (underforstått; for straffbare handlinger).

Roger Ingebrigtsen er hverken siktet, tiltalt eller dømt for noe som helst.

Han er ikke engang politianmeldt.

Han har familie og små barn, og kan ikke være fritt vilt for anonyme anklager og udokumenterte, halvkvedete viser om at «det er noe mer».

Ap glemte 600 milliarder

Arbeiderpartiets finanspolitiske talsperson Marianne Marthinsen har mer penger å rutte med enn hun tror. Foto: Scanpix.

Har Arbeiderpartiets finanspolitikere glemt 600 milliarder kroner i statsbudsjettet?

Ap-politikerne kjemper med nebb og klør mot en mulig skattelette på 13 milliarder kroner, og hevder at det bruker opp hele handlingsrommet i Statsbudsjettet.

Det er pussig så lenge den totale utgiftssiden i budsjettet er på 1.647 milliarder kroner.

Leseprøve for Aps finansfraksjon: Hva er summen for statsbudsjettets utgifter?

 

Nå viser det seg at finanspolitisk talskvinne Marianne Marthinsen og politisk rådgiver for Aps finansfraksjon, Harald Jacobsen, begge har glemt over 600 milliarder kroner i budsjettet.

Begge to tror at budsjettets utgiftside er på 1.065 milliarder kroner, men det er fordi de blant annet glemmer overføringene til Statens pensjonsfond.

Hverken politikeren eller rådgiveren er glade for påminnelsen. «Tøv» og «tull» er blant karakteristikkene de bruker.

- At du bommer på størrelsen på budsjettet med over 50 % er en helt annen sak. til orientering er statsbudsjettet på 1.065 mrd. kr, skriver Marianne Marthinsen på Facebook - og får støtteerklæringer fra mange Ap-politikere.

Men er det riktig?

Svaret er nei, og her følger en enkel forklaring som Aps finansfraksjon og deres rådgiver kan spikre opp å kontorveggen.

La oss begynne med det helt enkle: La oss si at du tjener 100 kroner og låner 100 kroner til - hvor mange penger har du da å bruke?

Eller det litt mer raffinerte: Gitt at du har 200 kroner, men velger å spare 100 kroner av dem - hvor stort er da ditt handlingsrom?

Det interessante med diskusjonen er at den viser hvor fastlåst politikerne er på å fortsette pengebruk de allerede har satt i gang, og at de etterhvert har begynt å se på handlingsregelen og sparingen i Statens pensjonsfond utland som en naturlov.

Dermed overser de at neste statsbudsjett faktisk har 1.647 milliarder kroner til disposisjon.

En kutt i formueskatten eller andre skattekutt på 13 milliarder kroner tilsvarer under 1/100 av disse midlene.

Den reelle begrunnelsen for ikke å kutte formueskatten er altså  ikke hensynet til statens finanser - men symbolikk. Stortinget kan fjerne formueskatten uten at det går ut over en eneste sykehjemsplass.

Det samme statsbudsjettet beregner at Statens pensjonsfond ved utgangen av 2013 vil ha en verdi på 4.426 milliarder kroner, og staten har ingen problemer med å finansiere den løpende driften - med eller uten formueskatt.

Hvis de samme politikerne skrur klokken ett år tilbake, så bommet de totalt på statens inntekter for 2012. Høye oljeinntekter og en skatteflom velter inn i statskassen.

Bare årets vekst i skatteinntekter er mer enn tre ganger den totale innbetalingen av formueskatt.

 

Norge er Europas rike fetter

Coveret til Supertramps album Crisis? What Crisis?

Norge har et handelsoverskudd på 100 milliarder kroner i kvartalet, og nordmenn oppfører seg som Europas rike fetter.

Snakk om å trekke vinnerloddet.

Mens andre land sliter med arbeidsledighet og gjeldskrise, fortsetter pengene å flomme inn over oss.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Fersk statistikk viser at overskuddet på driftsbalansen med utlandet til nå i år er på 316 milliarder kroner.

Det betyr kort og greit at vi selger for mer enn vi kjøper, og at resten av verden i samme periode har et handelsunderskudd mot Norge på 316 milliarder kroner.

Vår største handelspartner er EU, og lille Norge er også en av EUs største handelspartnere.

Vi kan like det eller ei, men Norge er Europas Kuwait.

Plateomslaget på Supertramps « Crisis? What crisis?» illustrerer godt nordmenns forhold til den økonomiske krisen i eurolandene.

Det er lett å lukke øynene for at det er oljeinntektene som holder liv i oss, og som gjør at vi kan ha en stadig mer svulmende offentlig sektor, over 700.000 mennesker på trygd, en høy innenlands kjøpekraft med ditto gode tider for innenlands servicenæring - mens eksportindustrien sliter med sterk kronekurs (eller rettere; svake utenlandske valutaer).

Det er ikke typisk norsk å være god, men å ha griseflaks.

Samtidig er sterk krone et krisetegn for mange eksportbedrifter. Hvis du produserer i Norge og selger til Europa, så er du en skvis. Markedet skrumper på grunn av eurolandenes problemer, og du får dårligere betalt i norske kroner for varene dine på grunn av vekslingskursen.

I praksis betyr det at marginene krymper.

Les også: Den norske kronen er rekordsterk

Men de fleste norske forbrukerne får lønnen fra stat og kommuner, eller innenlands servicenæring - og de opplever økt kjøpekraft gjennom gode lønnsoppgjør og rekordlav rente.

Når kronen atpåtil er sterk, er det bare å bestille fly til juleshopping i London eller dra over grensen til Sverige.

Les også: Her ler nordmenn hele veien til minibanken

Ferske tall viser at nordmenn i år kommer til å sette en ettertrykkelig rekord i grensehandel. Trolig vil vi handle for over 12 milliarder kroner

Veksten kommer ikke fordi vi tar flere og flere turer, men fordi vi handler for større og større beløp.

Den forrige rekorden var 7,0 millioner «harryturer» og handel for 11,5 milliarder kroner.

Her er tallene: Grensehandel

Paradokset er at grensehandel er bra. Nettopp handel med Europa er det beste Norge kan gjøre for å hjelpe eurolandene ut av krisen.

Det er bare å handle inn italiensk vin, franske trøfler og spansk skinke til jul.

Krise? Hvilken krise?

Vi er Europas Kuwait.

 

 

 

 

Hva vil Jens Stoltenberg?

Hva er visjonene til statsminister Jens Stoltenberg og de rødgrønne?

 I debatten om formueskatten virker det som om rødgrønne finanspolitikere har mistet troen på å styre Norge.

Statsbudsjettet for 2013 har samlede utgifter på rundt 1.650 milliarder kroner.

Smak på det tallet: Norske politikere har 1.650.000 millioner kroner å fordele på ulike tiltak for å gjøre Norge bedre og gi innbyggerne en trygg hverdag.

Det er 4,5 milliarder kroner per dag, eller rundt en tusenlapp daglig for hver eneste innbygger i dette landet.

Diskusjonen om formueskatten handler om 15 milliarder kroner - eller under 1/100 av statens inntekter.

De 15 milliardene vil spise opp alt handlingssrom fremover, sier Arbeiderpartiets finanspolitiske talspersoner i en rekke debatter, og i dag gjentar Marianne Marthinsen argumentasjonen:

Faksimile: Dagens Næringsliv 4. desember.

- I dag er vi fem yrkesaktive til å finansiere hver pensjonist. Allerede i 2020 er dette tallet nede i fire. Det innebærer at nesten halvparten av handlingsrommet i budsjettene vil gå til økte utbetalinger i folketrygden i årene som kommer, mener den finanspolitiske talspersonen.

- Et gjenværende handlingsrom på 12-13 milliarder kroner spises raskt opp av Høyres skattelettepolitikk, skriver Marthinsen i et innlegg i Dagens Næringsliv.

Oversatt sier Marthinsen følgende:

Vi har en enorm kostnadsvekst som er «automatisk».

Vi ønsker ikke å legge om kursen.

Vi later som om vi ikke har en formue i utlandet.

Jeg skal la formueskatten ligge (personlig ville jeg kuttet inntektsskatten), men se på forestillingen hos de rødgrønne om at de kun har 12-13 milliarder kroner de kan røre på i Statsbudsjettet.

Det er i så fall forstemmende etter den totale slakten offentlige etater fikk av 22. juli-kommisjonen, og ikke minst rapportene om dårlige veier, en jernbane som ikke fungerer, behov og ønsker om en bedre skole, og en helsesektor som vakler fra skandale til skandale.

Dersom løsningen er «business as usual», er jeg redd de rødgrønne er sjanseløse i stortingsvalget 2013.

Politikk handler om vilje til forandring og forbedring, ikke om å gå på autopilot.

Velgerne belønner «change we can believe in», for å låne Obamas slagord.

Til neste år har statsbudsjettet en kostnadsvekst på 6,3 prosent i forhold til årets budsjett. Politikerne disponerer altså over 1.650 milliarder kroner, men handlingsrommet begrenses hvis man ikke vil forandre på noe som helst.

- Er det gitt at offentlig admininistrasjon og lønn til offentlig ansatte bare skal øke?

- Kan det tenkes at utgiftssiden på 1.650 milliarder har rom for rasjonalisering?

- Er sykelønn og andre trygdeordninger fredet?

- Skal man nekte å bruke private løsninger dersom de er billigere og bedre?

Svaret på slike spørsmål «tetter» også igjen handlingsrommet.

Spørsmålet om formueskatten er en symboldiskusjon, og det er åpenbart retorikk å gjøre 15 milliarder kroner til et være eller ikke være for den norske velferdsstaten.

I år overfører staten rundt 390 milliarder kroner til Statens pensjonsfond, og neste år er planen å kjøpe aksjer og obligasjoner i utlandet for 373 milliarder kroner.

Det er penger det også.

 

 

Sex, makt og press

USAs tidligere utenriksmininster Henry Kissinger skrev en gang at makt er det ultimate middel for sexlyst. Foto: Scanpix.

Miksen av unge, pene jenter og mektige menn har alltid vært en eksplosiv cocktail i politikken.

Med Roger Ingebrigtsens fall har et seksuelt forhold mellom en voksen politiker og en ungdomspolitiker krevd nye ofre.

Fra før har vi sett tilsvarende saker i Fremskrittspartiet og Venstre, men det er neppe noen dristig påstand at kjønnsdriften er nokså likt fordelt på alle partier - også de som til nå har sluppet unna offentlige skandaler.

Hva er det som gjør at slike saker skjer igjen og igjen?

Og; hva kan partiene gjøre for å skape trygge arenaer for unge jenter som vil inn i politikken?

USAs tidligere utenriksmininster Henry Kissinger skrev en gang: «Power is the ultimate aphrodiciac».

Nord-Koreas leder Kim Jong-Un giftet seg med fotomodellen Ri Sol Un. Foto: Scanpix.

Direkte oversatt betyr det noe i retning av at makt er det kraftigste middel for å øke sexlysten.

Kissinger hadde neppe et seksuelt forhold mellom en 17-åring og en 37-åring i tankene, men snarere at mektige menn alltid har hatt en tiltrekning på kvinner.

Les også: «Umoralen» er i vekst

Ifølge norsk lov er det tillatt for voksne menn å ha sex med unge kvinner over 16 år, men det er straffbare å misbruke sin stilling eller skjenke mindreårige for å oppnå sex.

Det er ikke ulovlig for en voksen politiker og tillitsvalgt å ha sex med en ung kvinne, men partiene har regler mot slike handlinger.

Roger Ingebrigtsen erkjenner å ha brutt partiets tillit, men benekter å ha gjort noe straffbart.

Les også Elin Ørjasæters blogg: Er Ingebrigtsen-sex ulovlig?

Jeg mener at Arbeiderpartiet sentralt har behandlet Ingebrigtsen-saken hurtig og bra. Begge parter ble hørt, og det var Roger Ingebrigtsen selv som dro konklusjonen og trakk seg.

Men det er lett å forstå kritikken mot dobbeltrollen til politisk rådgiver Tonje Brenna ved Statsministerens kontor. Hun dro opp saken, samtidig som hun er samboer med Roger Ingebrigtsens rival til listetoppen, Martin Henriksen.

Les også: Politisk henrettelse

En gruppe som trolig følger sexsaken i Troms spesielt tett er foreldre til unge jenter og gutter i politikken. De færreste ønsker at deres barn skal inngå seksuelle forhold med 20 år eldre politikere.

I flere saker har skjenking av alkohol til mindreårige vært nevnt, og også en politisk kultur hvor partimøter på hoteller ender som nachspiel med alkohol, og ungdomspolitikere og eldre tillitsvalgte som deltakere. Det er velkjent at alkohol kan svekke dømmekraften.

Etter min mening må partiene ha nulltoleranse for skjenking av mindreårige.

Partiarrangementer hvor ungdom under 18 år er er med, bør være alkoholfrie.

Dette er såvidt jeg vet også retningslinjene til Arbeiderpartiet og AUF.

Men forsker Siri Søfteland ved avdeling for barn og unges psykiske helse ved  Sørlandet sykehus mener at foreldre som har barn i AUF ikke kan være trygge på at barna er  godt nok beskyttet mot seksuell trakassering i Arbeiderpartiet. - Aps retningslinjer mot seksuell trakassering er direkte dårlige, sier  Søftestad til Vårt Land.

Partiene kan neppe regulere seg unna at tillitsvalgte mister hodet - like lite som foreldre kan være sikre på at deres barn ikke har sex med eldre partnere.

Men partiene kan begrense omfanget ved å ha klare regler for tillitsvalgtes omgang med ungdomspolitikere - og ved å være mer bevisst på alkoholservering.

I samfunnet er det lov å ha frivillig sex med personer over 16 år, men forbudt å skjenke dem fulle med alkohol eller utøve press for å oppnå det.

Politiske partier kan sette andre grenser fordi de er en møteplass mellom unge og voksne - og fordi det i ordet tillitsvalgt ligger nettopp det; tillit.

Det er den tilliten Roger Ingebrigtsen erkjenner å ha brutt.

Politisk henrettelse

Roger Ingebrigtsen innrømmer å ha handlet uakseptabelt, og trakk seg fra alle verv. Faksimile: Facebook.

Førstekandidat Roger Ingebrigtsen ble felt av en syv år gammel sex-historie. Men både offeret og varsleren har mye å tjene på Ingebrigtsens avgang.

Det er en utrolig historie som ryster Troms Arbeiderparti.

Saken har nå blitt så stor og viktig at det er umulig å skrive om den uten at 25-åringens navn og posisjon blir beskrevet

Sentralt i saken står tre av listetoppene før saken blåste opp:

  • Førstekandidat-favoritt Roger Ingebrigtsen har trukket seg.
  • Tidligere AUF-leder Martin Henriksen kan ende opp på førsteplass på listen.
  • Tidligere fylkesvaraordfører Kristina Torbergsen står på fjerdeplass på listen.

Men nominasjonen er langt fra ferdig: Nå vil Tromsø Ap vil vrake samboeren til Tonje Brenna som listetopp.

Normalt offentliggjør ikke norsk presse navnet på den svake part i sex-saker.

Bakgrunnen er at man ikke vil bære stein til byrden for et offer.

Men i denne saken er det sterke allmenne grunner for å omtale at sexanklagene kommer fra en av Roger Ingebrigtsens motkandidater på toppen av listen - den 25-årige tidligere fylkesvaraordføreren Kristina Torbergsen.

Like relevant er at saken ble løftet opp av Tonje Brenna, som er samboer med Ingebrigtsens hovedmotstander - Martin Henriksen.

Det er ikke bare en sak om et offer, en varsler og en gjerningsmann.

Det er også en politisk kamp mellom førstekandidat Roger Ingebrigtsen, hans to utfordrere Martin Henriksen og Kristin Torbergsen og deres hjelper, Tonje Brenna.

Etter min vurdering er det umulig å opplyse denne saken uten å fortelle hvem den handler om.

Den 25-årige kvinnen er allerede indirekte identifisert i tradisjonelle medier og navngitt overalt på sosiale medier.

Både NRK og Dagsavisen skriver kvinnens alder og at hun er foreslått på stortingslisten.

Alle som leser den offentlige listen og leter etter kvinner på 25 år, vet hvem det er: Nominasjonslisten til Troms Ap

- Alle med en viss kjennskap til Ap-politikk i Tromsø, vet hvem hun er, skriver Dagsavisens redaktør Arne Strand.

Det er helt riktig. Alle andre vil finne navnet med få klikk på Google, Facebook og Twitter.

Tiden er for forbi hvor tradisjonelle medier er portvoktere for sannheten. Slike opplysninger blir allment kjent på sosiale medier uansett.

Det betyr ikke at tradisjonelle medier er fristilt fra sitt redaktøransvar, men det blir spillfekteri å opptre som om navnet ikke allerede er kjent.

I min vurdering teller også at saken har høy allmenn interesse fordi den avgjør hvem som kommer på Stortinget, og det hører med til vurderingen at anklagene kommer fra en voksen, politisk motstander med sentrale politiske verv.

Faksimile: Facebook.

Så sent som fredag 23. november skrev Kristina Torbergsen følgende på sin Facebook-side: «Strålanes måling for Arbeiderpartiet i dag! God oppladning før neste helg der vi skal stemme Martin Henriksen på topp:) Sjøl e æ innstilt på en 4. plass på lista, og om partiet ønske mæ, e æ motivert mer enn noen gang for å drive frem valgseier!»

Dagen etter - lørdag 24. november - fortalte 25-åringen om sitt seksuelle forhold med Roger Ingebrigtsen i en privat sammenheng til Tonje Brenna.

Brenna er samboer med Roger Ingebrigtsens motkandidat, Martin Henriksen, og er også politisk rådgiver ved Statsmininsterens kontor.

Neste dag - søndag 25. november - ringer Brenna tilbake til 25-åringen for å meddele at dette er en sak hun må gå videre med.

Brenna sier til VG at hun var klar over at dette ville påvirke nominasjonsprosessen i fylket.

- Jeg måtte vurdere hensynene opp mot hverandre og kom til at dette var så alvorlig at jeg måtte si ifra, til tross for den pågående nominasjonsprosessen, sier Brenna.

Her er Arbeiderpartiets fremstilling: Logg Troms

I Tromsø Arbeiderparti mener flere toneangivende politikere at hele saken er en «drittpakke» mot Roger Ingebrigtsen.

Faksimile: Twitter.

Ordfører Jens Johan Hjort (H) i Tromsø er soleklar: - Tidenes største/best timede skittpakke, skriver han på Twitter.

Det er ikke ulovlig å ha sex med 17-åringer i Norge. Om det er galt av en 37-åring å gjøre det, er et moralsk spørsmål.

Roger Ingebrigtsen mener selv at han handlet umoralsk for syv år siden, og har tatt konsekvensen av det ved å trekke seg fra alle verv.

Han hadde trolig lite valg. En nominasjon handler om tillit, og det er ingen menneskerett å være førstekandidat på listen.

Dersom flertallet mener at en syv år gammel sexhistorie er bevis på dårlig dømmekraft, så er det deres soleklare rett å vrake Ingebrigtsen.

Spørsmålet er om medlemmene vil belønne dem som bragte opp saken etter sju år, bare dager før nominasjonsmøtet.

Man kan beklage det eller ikke, men saken har nå blitt så stor og viktig at det er umulig å skrive om den uten at 25-åringens navn og posisjon blir beskrevet.

Samtidig er hele den politiske konflikten en saus av inhabilitet og vennskap og kjennskap.

Ved stortingsvalget i september 2013 får Troms seks mandater på Stortinget, mot sju ved forrige valg.

Arbeiderpartiet har tre representanter i inneværende periode, men får sannsynligvis bare to i neste.

Det ene sikre mandatatet går trolig til nåværende stortingspolitiker Tove Karoline Knutsen, og da står kampen om førsteplassen (sikker) og tredjeplassen (teoretisk mulighet).

Så sent som for en drøy uke siden seilte Roger Ingebrigtsen opp som favoritt til førsteplassen, ifølge en undersøkelse gjort av avisen Nordlys.

Tidligere AUF-leder Martin Henriksen ville trolig blitt henvist til tredjeplassen - og mest sannsynlig utenfor Stortinget.

Dette var situasjonen før den syv år gamle sex-saken kom til overflaten.

Nå er alt i spill.

Den nå 25-år gammel kvinnen har gjort lynkarriere i Arbeiderpartiet. Hun var fylkevaraordfører i Troms, og er foreslått på 4.plass på stortingslisten.

Nå er 3. plassen borte (Roger Ingebrigtsen) og Tromsø Arbeiderparti vil fjerne Martin Henriksen fra 1. plassen på listen.

Dermed handler ikke dette lenger bare om en syv år gammel sexaffære, men om hvem Arbeiderpartiet skal sende på Stortinget fra Troms.

Valget skal først gjøres av partiets nominasjonsmøte (som er utsatt på ubestemt tid), og vil til syvende og sist bli avgjort av velgerne.

De har krav på å vite hva som har skjedd, og det hensynet må gå foran personvernet i denne helt spesielle saken.

SISTE: Kristina Torbergsen har trukket sitt kandidatur til stortingslisten.