hits

desember 2011

Godt nytt år!

Nettavisen ønsker alle lesere, annonsører og kilder et riktig godt nytt år!

Vi er i ferd med å legge bak oss et dramatisk år med høydepunkter og tragedier.

"Må du leve i interessante tider", lyder en kinesisk hilsen.

Når historien skal skrives for 2011, er det selvsagt tragedien 22. juli som vil bli husket for alltid. Meningsløst, brutalt, ondt - og med enorme lidelser for ofre, familie, venner. 77 mennesker drept av en forstyrret massedrapsmann.

Internasjonalt er to begivenheter historiske - den arabiske våren og den økonomiske krisen i Eurolandene. Foreløpig er det for tidlig å si hvor varige endringene vil bli.

I Libya og Egypt er diktatorene avsatt, regimene vakler i Syria og Jemen. Men det er en lang vei å gå før landene får stabile demokratier av vestlig type. Både i Syria, Jemen og i Egypt er det store interne konflikter som ikke er løst ved å fjerne en diktator. Også i 2012 vil den arabiske våren prege nyhetene.

Krisen er langtfra over i Eurolandene heller, selv om politisk enighet har sørget for enorme innsprøytninger av kapital. Det grunnleggende problemet med høy gjeld og lav vekst i Sør-Europa er ikke løst. Interessant nok har de europeiske landene valgt teknokratier i stedet for folkevalgte til å løse problemene.

Vi lever i interessante tider!

For oss i Nettavisen har 2011 vært et godt år. Vi har opplevd sterk vekst i lesertall, og vi har klart å snu driften til overskudd. Det høres kanskje ikke så flott ut, men husk at alle våre konkurrenter er subsidiert med rundt syv milliarder kroner årlig i direkte pressestøtte, kringkastingsavgift og momsfritak,

Nettavisen er den eneste store nyhetsavisen som ikke får fem øre fra staten. Vi må klare oss med det vi tjener selv. Omtrent som alle andre private bedrifter, får vi legge til.

Derfor går vår spesielle nyttårshilsen ut til alle der ute som arbeider hardt for å gjøre Norge et lite hakk bedre dag for dag - til de som jobber på sykehus, i skolen og i private bedrifter Norge rundt.

Vi lever av hverandres arbeid, og vi har (stort sett) arbeid å gå til.

Det er noe å glede seg over!

 

 

Skattefradrag for sykkel og buss

Mange velger å sykle hvis det er attraktivt nok. Foto: Flickr Commons

Glem planen om å skattlegge fri parkering på jobb. Gjør det heller mer attraktivt å ta bussen eller å sykle.

Når myndighetene skal påvirke oss, skjer det nesten alltid i form av straff - gjerne gjennom høyere skatter eller avgifter.

Nå sysler politikerne med forslag om å skattlegge fordelen av fri parkering på jobb.

I en stat som har et overskudd på statsbudsjettet på 340 milliarder kroner og over 3.000 milliarder kroner på bok, er det ikke nødvendig å straffe folk til bedre adferd.

Det er kjent økonomisk teori at den siste matpakkebilisten i rushtiden også er den dyreste fordi det er trafikk-toppen som bestemmer hvor mye vei som må bygges.

Flere steder har man rushtidsavgift for å gjøre spleiselaget mer rettferdig. Som regel utformet slik at rushavgiften kommer på toppen som en ekstrainntekt. Jeg har til gode å se at man ledsager forslaget med å gjøre det gratis å passere bomringen andre tider av døgnet.

Poenget er at man aldri klarer å legge fra seg tanken om å ta inn litt ekstra i avgifter.

Det samme gjelder forslaget om å inntektsbeskatte fordelen av gratis parkeringsplass på jobb. Hensikten skal være å gjøre det mer lønnsomt å ta buss eller å sykle.

Det er greit nok, men den effekten kan man oppnå på en helt annen måte, nemlig ved å heve skattefradraget for å sykle, gå eller reise kollektivt.

For eksempel ved å fjerne bunnfradraget, slik at selv den første bussreisen gir skattefradrag.

Tanken om å skattlegge fri parkering er også vanskelig fordi det vil være umulig å sette en riktig verdi på parkeringen.

Skal det eksempelvis være likt for alle, uansett hvor det er i Norge?

Eller skal en skattyter (som fra før bærer belastningen for høye boutgifter i et pressområde) straffes fordi jobbens hans ligger et sted hvor parkeringen i nærområdet er dyr?

Hva er markedspris for parkering på Flesland flyplass eller et stort sykehus, der parkeringen er et styrt monopol (og hvor parkeringsselskapene går med store overskudd)?

Mitt forslag er å legge tanken om skatt på parkering på jobb nederst i bunken, og ta opp det bedre forslaget om å gjøre det lønnsomt å sykle og ta bussen ved å bruke økonomiske gulrøtter - og ikke pisk.

Dobbelt så syke som svenskene

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm regjerer over verdens beste sykelønnsordning - og verdens høyeste sykefravær. Foto: Erlend Aas, Scanpix.

Hvorfor er norske ansatte mer enn dobbelt så syke som svenske?

Norge og Sverige har mye felles.

  • Vi har omtrent det samme klimaet
  • Vi har verdens mest sysselsatte befolkning

Likevel er altså svenskene mye friskere enn nordmenn.

Sett med arbeidstakernes øyne har Norge verdens beste sykelønnsordning. Du kan sykemelde deg selv, og får 100 % av lønnen din utbetalt av arbeidsgiveren uten en eneste karensdag.

Samtidig har vi verdens høyeste sykefravær.

De fleste ser sammenhengen, men dette er likevel en hellig ku ingen politikere tør å røre.

Norge har 6,6 prosent sykefravær. Kilde: Statistisk Sentralbyrå.

Det skulle  ikke være noen grunn til at norske arbeidstakere er så mye sykere enn alle andre:  Vi har mindre manuelt arbeid enn andre land, vi har god hygiene og et helsevesen de aller fleste land bare  kan misunne oss.

Sykefraværet koster enorme beløp.  I 2009 ble kostnadene beregnet til 32 milliarder kroner.

Den høye kostnaden skyldes at det norske sykefraværet er nesten tre ganger høyere enn i Sverige.

Mens svenske arbeidstakere har et sykefravær på 2,4 prosent av arbeidstiden, er fraværet i Norge på 6,6 prosent.

Hovedforskjellen på Norge og Sverige er hverken helse, klima eller hvor stor del av befolkningen som er i arbeid.

Dette er ganske likt.

Den store forskjellen er at Sverige har tatt den vonde, men nødvendige medisinen, og innført en karensdag.

Svenskene får ikke sykelønn den første dagen de er borte fra arbeid.

Hadde vi klart å senke sykefraværet til svensk nivå, ville samfunnet spart  20 milliarder kroner!

Hvorfor er vi så mye sykere?

En vanlig bortforklaring er å vise til at Norge har høy sysselsetting blant kvinner, og erfaringsmessig har kvinner betydelig høyere sykefravær enn menn.

Noe sant er det i denne forklaringen, men den gir ikke  hele bildet.

Alle de nordiske landene er nemlig på topp i sysselsetting, viser tall fra Eurostat.

Sveits og Island er faktisk over oss, men i snitt arbeider rundt 75 prosent av alle innbyggerne mellom 15 og 64 år.

Det er altså ikke forskjell i sysselsettingsgrad som forklarer at nordmenn er så mye sykere enn disse landene.

Her er en undersøkelse over hele Europa: Sickness Abcence: A Pan-European Study

Norge har fem-seks ganger høyere sykefravær enn Island, nesten tre ganger høyere sykefravær enn Sverige og 50 % høyere sykefravær enn Finland og Danmark.

Du kan finne tall her: Sykefravær i Norden

Statistikken viser at det er egenmeldt fravær som øker, mens det legemeldte synker.

Se endringen her: Sykefraværsdagsverk

Med 100 % dekning av lønn har vi også verdens mest lukrative sykelønnsordning for de ansatte fra første sykedag. Tar man i betraktning utgifter til å komme seg på jobb, så tjener man faktisk på å levere sykemeldingen.

La  oss se det i øynene: Det er tverrpolitisk enighet om å bruke 20 milliarder kroner i året på å holde oss med verdens høyeste sykefravær.

 

Slik skaffer de seg veimilliardene

Disse fem har bare hver niende norske innbygger bak seg. Fra venstre Anne Marit Bjørnflaten (Troms),  Jan-Henrik Fredriksen (Finnmark)  Lars Myraune (Nord-Trøndelag), Janne Sjelmo Nordås (Nordland)  og Susanne Bratli (Nord-Trøndelag), 

De fordeler hundrevis av milliarder til vei og jernbane, men ingen fra Oslo sitter rundt bordet.

Stortingets Transport- og kommunikasjonskomité har mye makt over hvilke veiprosjekter som skal få offentlig støtte, og når dobbeltspor til jernbanen skal bygges mellom Lillehammer, Skien, Halden og Oslo.

Komitéen har 16 representanter. Ikke en av dem fra Oslo.

Det verste er at slik har det vært i en årrekke.

Tidligere veidirektør Olav Søfteland forklarer hvorfor norske motorveier uteble. Faksimile: Aftenposten.

- Det er i hvert fall riktig at det tidligere var helt uvanlig at Oslo hadde noen med i transportkomiteen på Stortinget. Men det var også mye større interesse for samferdsel ute i distriktene. Så sent som i 1981 var filosofien i Oslo at trafikken skulle strupes, det skulle ikke være så god kapasitet inn til byen, sier tidligere veidirektør Olav Søfteland til Aftenposten.

Tautrekking om penger til veier, flyplasser og bruer har alltid vært en kampsak for distriktspolitikere.

Derfor har de også tatt godt for seg av vervene i den mektige Transportkomitéen.

De fire nordligste fylkene har rundt 600.000 innbyggere. Det utgjør snaut 1/8 av landets befolkning. Likevel har de samme fire fylkene fem av 16 medlemmer i Transportkomitéen.

Oslo har  flere innbyggere, men ingen Transportkomitéen.

I dag sitter det tre fra Hordaland og fem fra fylkene fra Steinkjer og nordover.

Hele det sentrale østlandsområdet er dårlig representert. Komiteen som fordeler veimilliardene har ingen fra de 1,3 millioner innbyggerne i Vestfold, Buskerud, Oppland og Oslo.

Her ser du listen: Transport- og kommunikasjonskomiteen 

Akerhus er riktignok representert med to, men en av dem er KrF-leder Knut Arild Hareide, som kommer fra Bømlo i  Hordaland.

I forrige periode hadde Oslo en vararepresentant i komitéen, mens folketette Vestfold ikke har hatt noen i den mektige komiteen siden 2005.

Også stillingen som samferdelsminister er en godbit for distrikts-Norge:

  • Dag Josten Fjærvoll (1999-2000) - Nordland
  • Terje Moe Gustavsen (2000-2001) - Vestfold
  • Torhild Skogsholm (2001-2005) - Nordland
  • Liv Signe Navarsete (2005-2009) - Sogn og Fjordane
  • Magnhild Meltveit Kleppa (2009 - ) - Rogaland

Her er resultatet: Nasjonal transportplan 2010-2019 

I dagens Aftenposten intervjues tidligere veidirektør Olav Søfteland om hvorfor Sverige ligger langt foran oss i motorveiutbygging.

Allerede i 1962 arbeidet han med planer om firefelts motorvei fra Oslo til Porsgrunn.

Etter planen skulle veien stå ferdig i 1980, men planen ble lagt i en skuff. I dag går motorveien til Tønsberg, men det er ingen planer om å trekke den til Porsgrunn.

I mellomtiden har vi fått veier, bruer og tunneler over hele landet - samt et kostbart kortbanenett med flyplasser på Vestlandet og i Nord-Norge.

Einar Gerhardsen skaffet private sparepenger for å finansere vei- og jernbaneutbygging. Foto: Scanpix.

I går lanserte Venstre-leder Ola Elvestuen et godt forslag om å friste private til å sette sparepengene på offentlige veiprosjekter etter mønster av Gerhardsen-regjeringens «Gullfisken»-obligasjoner. Poenget er å flytte penger fra forbruk til sparing, og få på plass store vei- og togprosjekter raskere enn ellers.

Siden alle store veiprosjekter må ut på EØS-anbud, er det sannsynlig at mange av milliardene ender ute i Europa, hvor det ikke er presstendenser.

Les også bloggen: Slik løses togkrisen

Privat eller offentlig - det viktigste er uansett å ta et krafttak for norsk infrastruktur og rette opp sultefôringen som har pågått i mange tiår.

Om det skjer ved å øke offentlige investeringer, eller ved å legge til rette for privat finansiering, er mindre viktig.

Store veiprosjekter nå er en vinn/vinn-situasjon hvor rike Norge bidrar til vekst i Eurolandene ved å kjøpe entreprenør-tjenester til motorveier og jernbane i Norge.

Men kanskje ikke til Oslo, hvis pengene skal fordeles av Transportkomitéen på Stortinget...

Slik løses togkrisen

Einar Gerhardsen lånte penger fra private for å betale jernbaneutbygging. Foto: Scanpix.

Jernbanen trenger hundrevis av milliarder. Samtidig er sparing ugunstig. Her er løsningen på begge problemene.

Norge har mye dårligere veier og jernbane enn Sverige. Det har historiske årsaker, men de klattvise bevilgningen år for år hjelper oss heller ikke innpå svenskene.

Venstres nestleder Ola Elvestuen foreslår å gjeninnføre Gullfisken. Faksimile: Dagens Næringsliv.
Selv over 1.000 milliarder kroner i årets statsbudsjett gir rom for å løfte Norge opp fra jumboplassen: - Gjennom tiår har regelen vært at det er lettere å bevilge millioner til en utredning enn milliarder til jernbanen, skriver Venstres nestleder Ola Elvestuen i et debattinnlegg i Dagens Næringsliv.

Politikerne er fanget i et dilemma.

Nesten alle partiene på Stortinget er enige i at jernbanen og veinettet må rustes kraftig opp. De fleste er også enige i at staten har mer enn nok penger til å betale investeringene. Problemet er at de ikke tør å bruke mer penger i frykt for å skape press i økonomien.

Resultatet er en handlingslammelse som gjør at utbyggingen og veier og jernbane går i sneglefart, til tross for at Norge er et av verdens rikeste land med over 3.000 milliarder på bok i utlandet.

Det politikerne frykter er press i økonomien og inflasjon hvis vi bruker enda flere oljekroner. Den sammen forestillingen går igjen i diskusjonen hvor skattelette sees opp mot sykehjemsplasser - som om formueskatten har noe å si for vår evne til å betale sykehjem når vi har en søkkrik stat?

Denne motsetningen ødelegger for vei og jernbane. Det politiske flertallet på Stortinget er overbevist om at de må trekke inn privat kjøpekraft for å skaffe penger til veier og jernbane. Den tradisjonelle løsningen er økt skatt - altså at staten tar penger fra deg og meg - for å bruke dem på fellesoppgaver.

Resultatet er at vi har en søkkrik stat, mens husholdningene sparer lite: - Statens finansielle nettoformue summerte seg til 4.297 milliarder kroner ved utgangen av 2. kvartal 2011, skriver Statistisk Sentralbyrå.

Husholdningenes formue er under 1/12 av statens: - Den finansielle nettoformuen er beregnet til 310 milliarder kroner ved utgangen av 2. kvartal 2011 og utgjør nå 68 prosent av verdien den hadde ved utgangen av 2. kvartal 2007, før finansiell uro og finanskrise forårsaket store nettotap.

Du kan se tallene her: Husholdningenes gjeldsrate øker

Det er altså bare tull at staten må øke skattene for å ha penger til sykehjem, skoler, veier og jernbane.

Men la oss si at politikerne likevel ønsker å strupe privat kjøpekraft og bruke pengene på veier og jernbane.

Da finnes det en bedre løsning, og det er å gjøre sparing mer attraktivt. Det geniale er å øremerke denne sparingen for veiutbygging og jernbane. Det beste er at det har vært gjort før.

Økonomiske gulrøtter hjelper hvis man vil øke sparingen. Høyres finansminister Rolf Presthus hadde stor suksess med aksjesparing med skattefradrag og «Verdispar»-obligasjoner på 80-tallet. Presthus ønsket å dra inn kjøpekraft ved å få private til å spare.

Men også venstresiden har brukt oppskriften.

Elvestuen viser til Dagbladets kommentator Gudleiv Forr, som nylig skrev: - Da Norge ble bygd opp igjen etter depresjonen i 1930-åra og verdenskrigen i 1940-åra, var det også snakk om stramme statsbudsjetter. Da lanserte regjeringen Gerhardsen premieobligasjonen «Gullfisken». Blant annet med pengene fra dette bygde vi den infrastrukturen som nå råtner på rot.

Hvordan kan dette gjøres?

  • Staten selger obligasjoner til private, og øremerker pengene til samferdelsprosjekter.
  • Obligasjonene gjøres spesielt gunstige - for eksempel med skattefritt utbytte.
  • Staten garanterer for lånene og tilbyr betydelig høyere utbytte enn bankrente.

I stedet for å ta pengene gjennom skatt, så låner staten pengene og betaler renter. Obligasjonene kan eksempelvis ha 10 års varighet, slik at kjøpekraften trekkes inn en lang periode.

- Dette er ikke en utopisk drøm. Vi har gjort det før, skriver Ola Elvestuen.

En jul med omtanke

Freddy Lie sørger over sin datter som døde på Utøya. Foto: Jan Erik Sørlie, Halden Arbeiderblad.

Hele Norge feirer jul med tankene på de etterlatte etter terroraksjonen 22. juli.

Når klokkene ringer julen inn over hele landet, står drapene og terrorbombingen ennå friskt i minne.

Det finnes knapt det norske hjem hvor ikke terrorangrepet blir husket i julen.

Julen er en høytid for glede, men den er også vemodig og sørgelig.

Jeg vil benytte sjansen til å ønske alle lesere en fredfull og fin jul!

Og nettopp denne julen er vanskelig for mange familiemedlemmer og venner av de omkomne, samt de skadde og de som ennå plages av ettervirkningningen av den brutale drapsmannens handlinger.

En hardt rammet Freddy Lie har kviet seg til julen: - En stol vil stå tom, men jeg har to andre jenter som skal få ekstra oppmerksomhet, sier han.

Han mistet datteren Elisabeth Trønnes Lie på Utøya 22. juli, mens eldstedatteren Cathrine ble hardt skuddskadet av terroristen.

I tillegg er yngstejenta Victoria preget av det som skjedde.

Du kan lese hans historie her: - Det er en tøff jul

Hardest rammet terrorhandlingene de omkomne og deres nærmeste familie. Vi føler alle med dem og sørger med dem i savnet.

Men også de over 600 overlevende fortjener vår omtanke. Mange av dem sliter med naturlige og vonde tanker etter redselstimene. Noen får ikke sove, andre klarer ikke å konsentrere seg. Skolegang og utdannelse er satt tilbake, livene er forandret av de brutale handlingene.

Det er en selvfølge at det norske samfunnet gjør hva vi kan for å lindre deres plager. Men nærhet, omtanke og respekt er ikke noe vi kan sette bort til staten.

Mange av oss kjenner ofre eller familien til noen på Utøya, andre har ikke det samme inngrepet.

Men det forhinder ikke at hver og en av oss kan vise omtanke og viser at vi sørger med 22. juli-ofrene - enten vi møter dem i vår næreste familie, vår bekjentskapskrets eller på offentlige tilstelninger.

Nest etter terroraksjonene 22. juli minnes vi blomsternedleggelsene foran Oslo Domkirke og rosemarkeringene i mange av våre byer.

Norge er et lite land, på godt og vondt. Men noe av det fineste vi har ble demonstrert i sympatimarkeringene etter drapene.

Jeg vil benytte sjansen til å ønske alle lesere en fredfull og fin jul!

 

 

 

 

Dobbeltmoral på Svalbard

Hvem ser mest fornøyd og minst fornøyd ut? Næringsminister Trond Giske, leder av Longyearbyen lokalstyre Kristin Christoffersen, statssekretær i Miljøverndepartementet Heidi Sørensen og statsråd Eirik Schjøtt-Pedersen. Foto: Anne Cecilie Lund, NHD.

Norge liker å fremstå som en klimaforkjemper, men i praksis tar vi ikke engang regningen med å rydde opp i kulldriften på Svalbard.

Det er skuffende at næringsminister Trond Giske har gitt etter og åpner for en ny kullgruve på Lunckefjell på Svalbard.

I klimaspørsmål minner den rødgrønne regjeringen om et barn som får beskjed om legge seg, men som svarer: «....jeg skal bare gjøre noe først...».

  • Norge er imot kullkraft, men vi dekker energibehovet i Longyearbyen med et kullkraftverk som spyr røyk rett ut i polarnatten.
  • Norge er imot kullkraft, men vi utvinner kull så fort transportbåndene rekker - og selger kullet til utlandet.

Tidligere regnestykker har vist at utvinning på Lunckefjell vil gi like store klimautslipp som 1,3 millioner privatbiler.

Greenpeace har vært imot kulldriften i en årrekke. Foto: Erlend Aas, Scanpix.

Ikke rart statssekretær Heidi Sørensen (se bildet) er trist, og miljøvernminister Erik Solheim har tatt juleferie.

Les også bloggen: Kutt kull på Svalbard

Nylig feiret vi 100 års jubileum for Roald Amundsens Sydpol-ferd. I den forbindelse skrev polfarer Erling Kagge at han ønsket at Antarktis skulle forbli «frosset i tid»,  et uberørt gigantisk naturområde uten næringsvirksomhet og forurensning.

Kagges drøm er flott, men på Svalbard har utviklingen gått for langt allerede. Men det betyr ikke at øygruppen bør være fritt vilt for enhver næringsutbygging.

Det unike med Svalbard er ikke forurensende bylignende samfunn, men polar villmark og fantastisk natur. Norge hevder sin suverenitet, men den vil miste oppslutning hvis vi ikke viser for alvor at vi vil ta vare på øygruppen.

Utviklingen i Longyearbyen har gått fort siden 70-tallet, da det var en «one company town» med stengt flyplass halve året, og eneste mulighet for overnatting var å leie krypinn av Store Norske Spitsbergen Kulkompani.

I dag er det 2.500 innbyggere på Svalbard, og en næringsvirksomhet som ikke bare består av kulldrift, men også av turisme og forskning. En redusert kulldrift vil naturligvis føre til f'ærre innbyggere og mer ødemark. Men det er ingen ulykke.

Vi har Svalbard til låns fra fremtidige generasjoner - gjerne «frosset i tid», for å låne Erling Kagges ord.

Vern Høyblokken

Skal Høyblokken rives, eller er den verneverdig? Foto: Nettavisen

Skal vi bruke fem milliarder kroner på å bygge opp igjen Høyblokken, eller skal vi bruke pengene på en mer effektiv arbeidspass?

Lenge før Statsbygg har sagt sitt, begynner debatten. Riksantikvar Jørn Holme er soleklar: - Høyblokka bør fredes, sier Holme - riktignok som et utspill og intet vedtak.

Ett er irrelevant, og det er hva en psykotisk schizofren massemorder med vrangforestillinger må ha ment eller ikke ment

Statsministeren «har ikke bestemt seg», og på sosiale medier raser debatten: - Er Høyblokken det fremste Norge reiste på 50-tallet? Dagens uttalelser fra Jørn Holme i Aftenposten svekker Riksantikvarens stilling, mener rikssynser Vetle Lid Larsen på Twitter.

Linjene går omtrent slik:

  • Noen vil frede Høyblokken fordi det er et av våre fremste modernistiske bygg.
  • Andre vil rive Høyblokken fordi den er stygg og lite effektiv som arbeidsplass.
  • Og så er det noen som vil bevare Høyblokken slik at ABB ikke skal få viljen sin.

Av disse argumentene mener jeg ett er irrelevant, og det er hva en psykotisk schizofren massemorder med vrangforestillinger må ha ment eller ikke ment.

Rive eller gjenoppbygge? Foto: Nettavisen/J.P.Fagerback, Wikipedia.

Selv om man tillegger Anders Behring Breivik rasjonalitet, så var han ikke imot makt og maktapparat - han var imot maktutøvelsen til Arbeiderpartiet. I sin mentale tankeboble er det ikke utenkelig at drapsmannen ville sett for seg en tilværelse på toppen av Høyblokken.

Poenget er at vi må slutte å tillegge Anders Behring Breivik meninger, og så forholde oss til hva vi tror han mener/har ment. Da gir vi en ond massedrapsmann en påvirkningskraft verken han eller hans grusomme gjerninger fortjener.

Selv om vi setter Anders Behring Breivik på sidelinjen, som han fortjener, så er likevel Høyblokkens skjebne en blanding av to debatter: Skal vi ta vare på bygningen, og i så fall - bør regjeringen holde til der?

Jeg mener ja på det første, og er i tvil om det andre.

Høyblokken er utsmykket av Pablo Picasso. Foto: Leif Ørlund, Wikipedia.
Uansett om man privat mener at Høyblokken er pen eller ei, så er den et sentralt monument over norsk etterkrigstid. Den er tegnet av arkitekt Erling Viksjø, fullført i 1958, og utsmykket av kunstnere som Carl Nesjar og Pablo Picasso.

Det hører med til historien at Høyblokken ble presset igjennom av statsminister Einar Gerhardsen, mot Oslo kommune og den daværende riksantikvarens vilje. De ville bevare det såkalte Empirekvartalet som ble revet for å gi plass til murkolossen.

Selv om man skulle mene at blokken er stygg, så er den uten tvil et symbol på norsk gjenbygging og etterkrigstid. Den er også symbolet på statens fremvekst, og Regjeringskvartalet huset før 22. juli rundt 4.000 arbeidsplasser.

Høyblokken ble bygget mellom 1953 og 1958, og medførte at man måtte rive Empirekvartalet. Foto: Leif Ørlund, Wikipedia.
Kvartalet er bygget i etapper, og man er ennå ikke ferdig med planen fra 1890 om en samlet utbygging. Også før 22. juli var sentraladministrasjonen spredt på flere steder i Oslo sentrum.

Nå har vi sjansen til å bygge effektive lokaer og å samle hele statsapparatet - men ikke nødvendigvis på området hvor Høyblokken og de lavere regjeringsblokkene står i dag.

Akkurat nå får vi vente på Statsbyggs rapport og anslag for om byggene lar seg redde og til hvilken pris. Men vi bør også utrede alternative plasseringer og bygg.

Først når alle fakta er på bordet, kan vi bestemme oss for om Høyblokken skal vernes - og om den også i fremtiden skal huse Regjeringen.

Det er slett ikke usannsynlig at konklusjonen er at Regjeringen og statsapparatet bør få nye og mer effektive lokaler, et annet sted i Oslo - finansiert ved å selge eller leie ut dagens regjeringskvartal.

Sikkerhetsaspektet lar seg løse både i Regjeringskvartalet og på andre steder.

Både politisk makt og finansiell makt er samlet i høyhus over hele verden, så det ville være underlig om akkurat det skulle være et argument mot en høyblokk i Oslo.

Høyblokken bør vernes, men at det er ikke sikkert at regjeringen bør holde til i den.

Mediemangfold og medieenfold

Syn som blir sjeldnere i norske hjem.

A-pressens oppkjøp av Edda Media har satt sinnene i kok hos mange papir-redaktører. Har de hørt om Google, Facebook og Twitter?

Det pågår en tung kampanje mot A-pressens kjøp av Edda.

Bekymringen går på at en aktør får kontroll over de fleste lokalavisene i Norge, og kritikerne viser til medieeierskapsloven som skal «fremme ytringsfriheten, de reelle ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud».

Du kan lese loven her: Lov om eierskap i medier

For å ta varefakta først: Nettavisen er eid 50/50 av A-pressen og danske Egmont (vi har altså samme eiere som TV 2).

Jeg skriver daglig kommentarer som neppe leses høyt på Youngtorget, men har aldri hørt noe fra LO, som indirekte eier 22 % av Nettavisen via sitt A-pressen-eierskap. Jeg har heller aldri hørt fra den andre store indirekte eieren via A-pressen, Telenor.

Nettopp forholdet mellom redaktør og eier er et viktig prinsipp i norsk presse: Eierne ansetter redaktør - og har tung innflytelse gjennom det -  men de legger seg ikke opp i den daglige redaksjonelle friheten. Det begynner å bli noen tiår siden A-pressen sendte sentralskrevne lederartikler på rødt ark til A-presseavisene.

Likevel er det  ingen tvil om at A-pressens kjøp av Edda bryter noen av begrensningene i Medieeierskapsloven.

Her er brevet fra Medietilsynet til A-pressen: Varsel om midlertidig forbud

Men konsekvensene av brudd på eierbegrensningene er ikke så store som kritikerne later som.

Loven sier eksplisitt at Medietilsynet har tre valg:

  • Medietilsynet kan forby oppkjøpet.
  • De kan kreve at A-pressen selger unna noen aviser.
  • De kan tillate kjøpet hvis det uansett fremmer et allsidig medietilbud.

Praksis til nå har vært at Medietilsynet har akseptert rene omgåelser av loven, som å gi Schibsted rett til å parkere sine aksjer i Polaris Media hos aksjemeglere i en årrekke via finurlige opsjons- og tilbakekjøpsavtaler.

Dersom Medietilsynet gjør noe i A-pressen/Edda-saken er det mest sannsynlig at de ser på Skien (hvor man eier konkurrentene Varden og TA), og Fredrikstad (hvor man får både Demokraten og Fredriksstad Blad).

Mer interessant er at hele loven er moden for skraphaugen, og at man har startet arbeidet med å fornye loven gjennom et eget utvalg.

Det er på høy tid. Papiravisene synker som en stein, og leserne flykter. De dominerende mediaktørene er internasjonale, elektroniske og gigantiske.

I 1991 brukte nordmenn i snitt 39 minutter på papiraviser hver dag - i fjor var tallet 23 minutter. Internett er målt fra år 2000, og har på disse årene økt fra 18 minutter til 85 minutter.

Kilde: Statistisk Sentralbyrå

(Kilde: Statistisk Sentralbyrå)

Elektronisk er det helt andre aktører enn norske lokalaviser som dominerer.

Blant norske aktører, dominerer Schibsted - med VG, Finn, de store regionavisene og E24 høyte oppe på internettlistene.

Men selv Schibsted blir smågutter målt mot Facebook (som stjeler tidsbruk, infoinnhenting og debatt) - og Google (som i praksis er startsside og landets dominerende aktør på nettannonsering).

Dette er reelle trusler for muligheten til å finansiere god norsk journalistikk, og da blir det litt bakpå å beskrive overtak av norske lokalaviser som noe overgrep på ytringsfriheten.

 

Ny strøm-skatt går rett til Sverige

Statsminister Jens Stoltenberg gir årets julegave til svenskene: Ny norsk strømskatt går til svenske elverk. Foto: Scanpix/Freefoto.com

Nordmenn bruker nesten bare fornybar elektrisitet. Likevel skal vi straffes med en ny skatt på flere milliarder kroner som går rett til Sverige.

Norge er et av få land i verden som nesten utelukkende bruker elektrisitet fra ikke-forurensende vannkraft.

Norske strømkunder er verdens mest miljøvennlige, takket være vannkraften.

Det store spørsmålet er hvorfor ikke Sverige og svenske forbrukere kan betale for det selv?

Likevel skal vi innføre en straffeskatt på alle forbrukere, kalt el-sertifikater.

Tanken er å stimulere til mer fornybar strøm, men virkningen er at alle norske strømkunder får 150 kroner mer i strømregning.

Statistisk Sentralbyrå slakter ordningen: «...elsertifikater er et lite hensiktsmessig virkemiddel i energi og miljøpolitikken».

  • Norske forbrukere får dyrere strøm.
  • Pengene går til svenske kraftutbyggere.
  • I Norge virker strømskatten mot sin hensikt.

Kjært barn har mange navn. «Grønne sertifikater» og «elsertifikater» høres miljøvennlig ut. I virkeligheten er det en ny skatt på 0,75 øre per kilowatt-time på strømregningen din.

Når vi vet at Norge produserer og forbruker rundt 130 milliarder kilowatt-timer, blir det noen kroner ut av det.

Det er ingen tvil om at verden kan redusere utslipp av klimagasser ved å erstatte fossile energikilder med fornybare.

Du kan lese mer her: Fremtiden er fornybar

I Norge er det en rituell øvelse å piske oss selv, men akkurat her kan vi ha god samvittighet. Vannkraften er ren og slipper ikke ut klimagasser.

Der andre land må gjennom store endringer, slipper vi unna.

Men til tross for at Norge altså nesten utelukkende produserer kraft fra vannkraft, har regjeringen inngått en avtale med Sverige om felles elsertifikat-marked.

Effekten blir at milliard-straffeskatten i Norge går til utbygging av ny vannkraft i Sverige.

Det store spørsmålet er hvorfor ikke Sverige og svenske forbrukere kan betale for det selv?

SSBs forslag er enkelt og greit: Legg avgifter direkte på forurensende kraft.

I stedet får vi et komplisert system hvor utbyggere av ny vannkraft og vindkraft får sertifikater de kan selge, samtidig som alle strømprodusenter må kjøpe slike sertifikater (og de velter kostnaden rett over på deg og meg).

Forskerne i Statistisk Sentralbyrå mener også at den nye strømskatten ikke vil bidra til lavere energiforbruk, og at den dermed ikke hjelper Norge til å tilpasse seg EUs fornybarhetsdirektiv.

Norge har rundt 60 % andel fornybar energi. Nesten all elektrisk kraft kommer fra vannkraft, mens resten er forurensende biltrafikk, oljekjeler i industrien etc. Disse utslippene rammes ikke av den nye strømskatten, eller elsertifikatene om man vil.

- Sertifikatordningen omfatter bare forbruk av elektrisitet, mens fornybarhetsdirektivet omfatter alt energiforbruk, skriver SSB i sin høringsuttalelse.

Dermed får vi den paradoksale virkningen at strømskatten gjør elektrisiteten litt dyrere, og andre kilder litt mer attraktive. Dermed bidrar strømskatten  til at Norges andel av miljøvennlig, fornybar energi synker - og det er jo ikke  hensikten.

Lærere som hater prøver

Foto: Utdanningsforbundet

Du tror det ikke før du får se det: Her er lærerne som hater prøver.

For lærernes fagforening i Oslo er prøver og målinger en torn i øyet.

- Det sier seg selv at det ikke gir oss mye arbeidsro til å jobbe med god undervisning, sier lærer Jannicke Backe Fredriksen, ved Nordstrand Ungdomsskole, som har skrevet brev til skolebyråden om saken.

En test i uka ødelegger skolen, mener lærernes fagforening. Faksimile: Dagsavisen.

Fagforeningen kaster seg på: - Dette er veldig uheldig, sier lederen for seksjon grunnskole i Utdanningsforbundet, Aina Skjefstad Andersen, til Dagsavisen.

Kampen mot målinger i Oslo-skolen er politisk og har vart siden Høyres Kristin Clemet var skoleminister.

Lærernes fagforening er imot målinger og offentlige skoleresultater, mens høyresidens skolepolitikerne tror at kunnskap og målinger vil gjøre skolen bedre.

Det nye nå er opptellinger som viser at Oslo-skolene har 33 prøver i løpet av et år - altså under en prøve i uka. Det dreier seg om ulike kommunale og statlige tester som måler hvordan elevene scorer på ulike fag.

Lærernes fagforening har alltid vært imot prøver - og spesielt offentliggjøring - av resultatene. At under en test i uka skal være ødeleggende for resultatene harmonerer dårlig med at Oslo-skolen i gjennomsnitt gjør det bedre enn skolene ellers i landet.

I verste fall er fagforeningens motvilje et uttrykk for at de ikke ønsker å bli kikket i kortene.

- I dette ligger også en grunnleggende mistillit til lærerprofesjonen, sier Skjefstad Andersen i Utdanningsforbundet til Dagsavisen.

Det er en ganske pussig måte å se det på, og indirekte er uttalelsen en minst like grunnleggende mistillit til dem som styrer skolenes økonomi.

Vi bruker enorme midler på grunnskolen. I snitt koster hver elev 63.000 kroner i året, og når det er snakk om  614.000 elever, så handler det om nesten 40 milliarder kroner hvert eneste år.

Likevel vet vi for lite om hvorfor Oslo-skolen gjør det bedre enn skolene i resten av landet - samtidig som det er store forskjeller også internt i Oslo.

Målinger og tester er et viktig redskap for å finne ut hvorfor en skole gjør det bedre enn andre skoler.

Det handler ikke om mistillit til lærerprofesjonen, men om å gi lærerne redskaper til å få enda bedre resultater i fremtiden.

Målingsmotstanderne har lenge hevdet at elevbakgrunn påvirker testresultatene slik at skolemålingene blir misvisende.

Nå har Statistisk Sentralbyrå undersøkt denne påstanden, og konklusjonen er oppsiktsvekkende: Skolene som gjør det godt før man justerer for slike tilfeldigheter, gjør det også godt etter justeringen.

Hva betyr det? Jo, at tilfeldigheter kan forstyrre bildet litt, men at gode skoler gjør det bra selv om man justerer for elevbakgrunn.

Du kan lese rapporten her: Value added-indikatorer. Et nyttig verktøy i kvalitetsvurderingen av skoler?

Forskerne prøver å bore dypere i hva som gjør en skole bedre en annen.

Dette er svært viktig, og det beste bidraget fra lærerne er ikke å bekjempe tester og målinger for enhver pris, men å være konstruktive - og gi innspill slik at testingene og målingene blir enda mer treffsikre.

Likevel er tendensene klare:

  • Elever som scorer godt på et trinn gjør det som regel også bra på nye tester tre år senere.
  • Skoler som gjør det godt ujustert, gjør det også godt når man justerer for andre forhold.

Spørsmålet er hvorfor den ene skolen er bedre enn den andre - der vet vi for lite.

SSB-forskerne tror på mer kunnskap, ikke mindre: - Ukorrigerte resultatmål og value added-indikatorer vil uansett bare være verktøy for å identifisere god praksis i skolen, dvs. finne de skoler som bidrar mye til elevenes læring. For å karakterisere god praksis, dvs. finne hva som kjennetegner skoler med høyt bidrag eller enda mer ambisiøst hvorfor noen skoler bidrar mer enn andre, kreves andre data og andre analyseverktøy.

Det er ingen mistillit til lærerprofesjonen, det er et bidrag til å gjøre lærerne mer profesjonelle.

 

 

 

Statsborgerskap til jul

Integreringsminister Audun Lysbakken vil la nåde for for rett for innvandrerbarn som har bodd i Norge lenge. Foto: Scanpix.

Integreringsminister Audun Lysbakken sov lenge, men nå har han våknet: Barn som har vært lenge i Norge skal få norsk pass.

Norge har åpne grenser mot 500 millioner EU-borgere, men forsøker å tette igjen overfor alle andre.

I iveren etter å stenge grensene opptrer Norge i noen sammenhenger både rått og brutalt, uten å skjele til hva som er humant.

Man skal ha et hjerte av sten hvis man mener at det er feil.

Det verste er behandlingen av ungdommer og barn som har bodd her i landet i en årrekke uten å få norsk pass.

Et eksempel er 17-åringen Yousef Shamari på Bjerke videregående skole. Han har bodd i Norge nesten hele sitt liv,men får ikke norsk pass fordi norske myndigheter tviler på hans foreldres identitet.

Yousef er etter 14 år i Norge åpenbart mest «norsk», men har rettigheter som en statsløs.

Han snakker norsk, spansk og engelsk - og ikke arabisk - og han er ivrig etter å komme igang med sitt voksne liv og være med på Norges fremtid, som han selv skriver.

Les også bloggen: Sover du, Lysbakken?

Et brev om denne saken lå ubesvart hos Barne- og inkluderingsdepartementet i syv måneder på grunn av «en administrativ feil».

Lysbakkens departement la seg flat: - Beklager, Yousef!

Men derfra har det gått i ekspressfart, og i går var Yousef Shamari og flere andre i samme situasjon i Stortinget for å få en gladmelding:

 Se innslag på TV 2: Rayna får statsborgerskap i julegave

For Dara Hussein, som har bodd i Norge i 13 år, innebærer de nye reglene at datteren Rayna (5) nå får statsborgerskap til jul.

De nye reglene er fortsatt strenge, men de har et menneskelig ansikt, og gir pass til disse gruppene:

  • Mennesker som er født i Norge.
  • Søkere som var under 14 år da de kom hit, og som har vært her i over fem år.
  • Søkere som kom hit mellom 14 og 17 år gamle, og som har vært her i 10 år.

(Kilde: Regjeringen/TV 2)

Man skal ha et hjerte av sten hvis man mener at det er feil.

Politiske Munch-ranere

Carl I. Hagen vil selge Munch-bilder, mens Libe Rieber-Mohn kjemper intenst for 1.500 meter i luftlinje. Montasje: Nettavisen.

Det gikk som fryktet - parhestene Carl I. Hagen (Frp) og Libe Rieber-Mohn (Ap) stanset Lambda-prosjektet i Bjørvika. Skattebetalerne kan få regningen på over en halv milliard kroner.

Etter to vedtak i Bystyret og godt over 100 millioner kroner i planlegging ombestemte Carl I. Hagen seg, og gikk sammen med de rødgrønne om å vrake det nye Munch-museet i Bjørvika.

For venstresiden handlet det om å flytte bygget 1.500 meter i luftlinje for å bruke kunstmuseet som «motor» for bydelen Tøyen.

Det er 1.500 meget dyre meter

Hva Fremskrittspartiet vil, er vanskeligere å forstå.

Den 16. mars i år sa Carl I. Hagen følgende til Dagsavisen: «Personlig synes jeg at Lambda er et staselig bygg som kan bli et viktig landemerke».

Faksimile: Aftenposten.

I går foreslo han å selge Munch-bilder for å finansiere bygget.

For en gangs skyld la han ikke til: «...i et av verdens rikeste land.».

Aftenpostens kulturredaktør Knut Olav Åmås spør rett ut i en kommentar i dagens avis: - Er Carl I. Hagens problem sviktende hukommelse, spekulativt publikumsfrieri elle ren uærlighet?

Slik saken nå står er det ikke politisk flertall for noen plassering. Dermed må Munch-museet ta frem igjen nødvendige planer om vedlikehold for 400 millioner kroner for å hindre at verdensarven ikke ødelegges. Regningen har sikkert økt siden den kalkylen ble laget, og den kommer på toppen av de over 100 millioner kronene som er brukt på Lambda-prosjektet (som altså er vedtatt to ganger tidligere i Oslo bystyre før Carl I. Hagen ombestemte seg).

Hvilke argumenter ble så brukt i debatten?

Venstresiden fremstiller valget mellom Bjørvika og Tøyen som en kamp mellom øst og vest - som arbeidere mot fiffen. En kikk på kartet over viser at det er en ren konstruksjon. For en som har gått i området de siste 15 årene er det lett å avfeie argumentet som ren retorikk. Munch-museet har ikke vært noen «motor» for Tøyen de siste 47 årene, og kommer ikke til å bli det de neste 50 årene heller.

I Oslo-folks bevissthet er både Bjørvika (som grenser til Grønland og Gamlebyen) og Tøyen på østkanten. Forskjellen er at Bjørvika tilbyr samlokalisering med Operaen, og en mulighet til å lage et kultursentrum av internasjonal klasse - på en flott tomt ned mot vannet. Dagens plassering på Tøyen er i en dump mellom et loslitt Tøyen-senter og en parkeringsplass, som til overmål blir en byggetomt for Naturhistorisk Museum de neste årene.

Carl I. Hagen er bekymret for kostnadene. For å sette den bekymringen i en sammenheng, så handler det altså om bygget som skal romme en kunstarv verdt 60-70 milliarder kroner. Hva Munch-museet vil koste på Tøyen eller Tullinløkka, aner verken Carl I. Hagen eller resten av flertallet i Oslo bystyre.

Det vi vet er at gårsdagens vedtak setter prosessen mange år tilbake, gjør planleggingen til over 100 millioner kroner  bortkastet, og at Munch-museet må pusse støv av midlertidige behov for utbedring.

Det er 1.500 meget dyre meter.

Nå skal saken utredes på nytt, og legges frem for Bystyret innen 1. juli.

Slik saken nå står er det beste alternativet å finne frem utkastet som kom på 2. plass i konkurransen; nemlig Yin Yang.

Yin Yang tilfredstiller alle krav, det er lavere - og det passer fint inn i Bjørvika.

 

Smålige politikere stopper Munch

Arbeiderpartiets Libe Rieber-Mohn og Frps Carl I. Hagen kan i kveld forpurre et nytt Munch-museum i Bjørvika.

Etter å ha brukt 100 millioner kroner på planene om nytt Munch-museum i Bjørvika, vil Frp og venstresiden sende saken ut på ørkenvandring. Krangelen er typisk norsk - smålig.

Når noe skal lokaliseres i Norge, finnes ikke grenser for hvor små politikere kan gjøre seg.

I kveld får vi et nytt eksempel når Oslo bystyre skal behandle forslaget om et nytt Munch-museum i Bjørvika - det såkalte Lambda-prosjektet.

Alt er klappet og klart. Bystyret har stemt for prosjektet to ganger, en internasjonal arkitektkonkurranse landet på tegningen til spanske Herrerors Arqiutectos, ledende fagfolk er for prosjektet som ville gjort at Oslo og Norge endelig kan få en slutt på den skammelige behandlingen av vår største billedkunstner.

Men nei. Først snur venstresiden for å beholde Munch-museet på østkanten, eller nærmere bestemt Tøyen.

Hvis noen tror at dette er viktig, så anbefaler jeg å ta en kikk på kartet. Det er faktisk norsk rekord i politisk smålighet. Vi snakker om en luftlinje på 1.500 meter mellom Bjørvika og Tøyen.

Det er faktisk norsk rekord i politisk smålighet. Vi snakker om en luftlinje på 1.500 meter mellom Bjørvika og Tøyen

Munch-museets eksperter er ikke i tvil. De mener at Lambda er perfekt for Munchs kunst og at det ligger midt i smørøyet for å dra publikum.

- I tillegg er Operaen rett ved, og dit kommer det mange. Jeg er sikker på at mange av dem som besøker Operaen ville tatt turen til Munch-museet også. Beliggenheten i Bjørvika gjør at vi når bredt ut, sier informasjonssjef Sture Portvik til Aftenposten.

Dagens Munch-museum ligger bortgjemt og har slitt i 47 år med å trekke publikum ut fra sentrum. Bygget er i elendig forvatning, og etter ranene har museet redusert utstillingen til en brøkdel av samlingen.

? Lambda er attraktivt, spennende og lett tilgjengelig for tilreisende. I tillegg er bygget det beste for Munchs utstilling, er konklusjonen fagfolkene har.

Fremskrittspartiet har tidligere støttet Lambda, men gjorde i høst kuvending og kan sette en stopper for hele prosjektet ved å stemme sammen med Rødt, SV og Arbeiderpartiet.

Aftenposten har spurt de folkevalgte hva de vil stemme.

I Arbeiderpartiet vil alle stemme mot Lambda - de fleste med henvisning til partilinjen om å stimulere til virksomhet på Tøyen.

Kahlid Mahmood kan være et godt eksempel: - Jeg er en del av Aps gruppe og stemmer med dem.

SV, Rødt og De Grønne følger også partilinjen.

- Jeg står det det samme som jeg alltid har gjort, Tøyenalternativet. Det er ikke lenger til Tøyen fra sentrum enn det er til Frognerparken, sier Rune Gerhardsen.

Ja ja, sånn kan det også sies. Uttalelsen demonsterer fint hvordan norske lokalpolitikere forvalter en internasjonal kulturarv.

Det er fristende å sitere ordfører Fabian Stang, som er «flau over at de som ikke forstår kunstens betydning vinner voteringen i dag».

Det verste er at venstresiden og Fremskrittspartiet ikke er enige om noe annet enn å stanse det som kunne blitt et internasjonalt blikkfang og gjort området rundt Operaen i Bjørvika til en publikumsmagnet.

Fremskrittspartiet stemmer nei for å spare penger, mens Arbeiderpartiet vil ha et luftslott ingen kjenner prisen på, 1.500 meter unna - av lokaliseringsgrunner.

«Pinlig» og «skandaløst» er kommentarene fra de mest annerkjente norske kunsterne om Norges behandling av Edvard Munch.

De har helt rett, men glemte smålig.

 

Smør-bukken til havresekken

Tines konsernsjef Stein Øiom gjør lurt i legge seg flat i mangelen på det forgjettede smøret. Foto: Tine.

Tine har skylden for smørkrisen, det er det ingen tvil om. Spørsmålet er om den også betyr slutten på å sette bukken til havresekken.

Selvsagt finnes større tragedier enn at Norge mangler smør før jul.

Men vi har liksom vent oss til at et moderne samfunn klarer å fylle butikkhyllene med meieriprodukter.

Norsk landbruk er gjennomregulert. Smørkrisen er en styringskrise

Når nordmenn reise til Sverige for å hamstre smør, så minner det om etterkrigstidens rasjoneringskort.

De fleste andre bransjer takler svingninger i etterspørsel, så  Tines konsernsjef Stein Øium gjør klokt i å beklage, legge seg flat og innrømme at de handlet for sent.

Smørmangelen var varslet siden i sommer, men først den 28. november ba Tine Råvare om lavere tollsatser på smør slik at det ble mulig å importere.

Hadde Tine Råvare gjort det før, ville vi ikke hatt noen smørkrise - uansett lavkaloridietter og dårlig sommerbeite.

Så enkelt er det.

For en gangs skyld er det nemlig umulig å skylde på markedet. Norsk landbruk er gjennomregulert. Smørkrisen er en styringskrise.

Det største paradokset er at det er bøndenes eget selskap - Tine - som er satt til å bestemme hvor mye smør som skal trengs.

Som om det ikke er nok, er også Tine en konkurrent i butikkhyllene med private aktører som Synnøve Finden.

Likevel har Tine i praksis monopol på melkeomsetning..

Bukken er altså satt til å passe to  havresekker.

Det er ingen tvil om at smørkrisen kunne vært avverget. Det er nok smør i verden. Smør er en børsnotert vare, og både EU og USA har store smørlagre (se grafikken).

Her kan du følge lagerne: Smørlagrene i USA og EU 

Smørprisen er heller ikke eksepsjonelt høy.

Her kan du følge smørprisene: Priser fra smørbørsene 

Som et av verdens rikeste land, med Europas høyeste matpriser, har norske forbrukere både vilje og kjøpekraft til å betale for smør. Men i spillet om landbruksvarer har ikke forbrukerne noe de skulle ha sagt.

Det er bondeorganisasjonene som bestemmer.

Kilde: CLAL.it

Smørkrisen er en varslet krise. Melkeproduksjonen har falt de siste årene, men likevel har bøndene regler som «straffer» økonomisk de bøndene som produserer mer enn melkekvoten sin. Denne absurde regelen ble ikke fjernet før i denne uken!

Poenget er at bøndene er mer bekymret for overproduksjon enn av å bli utsolgt. De taper når vi får store lagre med smør, mens vi - det vil si forbukerne - taper mest når hyllene er tomme.

Det kan være en forklaring på at Tine Råvare reagerte mange måneder for sent.

Les også bloggen: Tine styrte mot smør-krise 

Bøndene og forbukerne har ikke samme interesser, og derfor er det underlig at bøndenes eget selskap har fått rollen som markedsregulator.

Staten har altså satt bort det som burde være en offentlig oppgave til leverandøren.

Kunne det vært gjort annerledes?

Svaret er ja, men ikke ved å slippe alt løs.

Forbrukerne er tjent med et system som gir dem stabile priser og fulle butikkhyller. For å få til det trengs en markedsregulator - det vil si en aktør som «flater ut» råvareprisene ved å kjøpe og selge smør for lager. Hvis hver bonde skulle ta beslutninger langt frem i tid, ville vi risikert stadige smørberg og smørkriser.

Men et betyr ikke Tine bør gjøre den jobben. Slett ikke. Den naturlige løsningen er at det er en offentlig oppgave, som hverken utføres av Tine Råvare eller av bøndene/leverandørene.

Tine Råvare har fått stygge riper i lakken denne høsten.

Bommer de en gang til, risikerer de å bli avskiltet.

Sneglefart i Durban

Miljøvernminister Erik Solheim mener at utfallet fra Durban var det beste man kunne oppnå. Foto: SMK.

30 timer på overtid ble landene enige om å la alt være som det var. Det beste som kan sies om klimaforhandlingene i Durban er at man ble enige om å bli enige om noe.

Dersom man - som den norske miljøvernministeren - mener at klimakrisen er menneskapt og truer hele vår eksistens, så må det være deprimerende å være på internasjonale klimamøter.

Årene går og lite skjer for å redusere internasjonale klimautslipp.

- Dette var det beste vi kunne oppnå nå, er også oppsummeringen fra miljøvernminister Erik Solheim til Aftenposten.

De 194 landene er enige om å forlenge Kyoto-protokollen, og om å forhandle frem en bindene klimaavtale innen 2015 som skal gjelde fra 2020.

Det er ikke mye å rope hurra for. Årene går og lite skjer for å redusere internasjonale klimautslipp.

Årsaken til at intet skjer er at store utslippsland som USA og Kina ikke vil forplikte seg til internasjonale begrensninger. Kyoto-avtalen har smuldret opp, og «Kyoto-landene» står nå for rundt 15 prosent av globale utslipp.

Likevel er miljøorganisasjonen Bellona fornøyd med at noe kom ut av Durban, og peker spesielt på enigheten der også Kina, India og USA er med på å forplikte seg til en juridisk bindende avtale før 2015.

- Det gir all grunn til å være optimistisk, selv om utslippsreduksjonene bør komme mye raskere enn dette, skriver kommunikasjonsrådgiver Ruth Lothe i en pressemelding.

Og snart er det jul.

 

Er dette rasisme?

Norske redaktører er uenige når det gjelder rasistiske ytringer. Heldigvis.

Etter terrorangrepet 22. juli har de fleste nettsteder revurdert sitt syn på debatter.

Rett etter massakren strammet alle inn for å unngå ufølsomme ytringer i en periode med nasjonal sorg over 77 døde.

Nettavisen hadde for lengst innført Facebooks debattsystem. Våre debatter foregår under fullt navn, og vi har en moderatorfunksjon. Men noe perfekt system finnes ikke. Noen ønsker at ytringene skal være helt fri, andre krever kontroll og sensur. Målet vårt er en åpen og fri debatt, men med respekt for meningsmotstandere og innenfor normal folkeskikk.

Spørsmålet er: Hvor bør redaktørene sette grensen mellom rasisme og straffelovens forbud mot hatefulle rasistiske ytringer?

Etter 22. juli ble honnørord som «mer åpenhet» og «mer demokrati» brukt. Nå er Norge på vei tilbake til normalen, men akkurat nå pågår en tung debatt om hvor grensene for rasistiske ytringer skal gå.

Dagsavisen har slettet et innlegg fra redaktør Ole Jørgen Anfindsen fra Honest Thinking med tittelen«Rasisme og moralfilosofi», mens Vårt Land har akseptert innlegget.

Les også: Slettet Anfindsen og 500 kommentarer

Dagsavisens debattredaktør Hege Ulstein ville slette innlegget, selv om det er ført i et sobert språk: - Jeg kom fram til at det var rasisistk og tok det opp med redaktørene. De var enige om at vi skulle slette innlegget, sier Ulstein til Journalisten.

Dagsavisens internettsjef var helt uenig i slettingen: - Vi må få meningen ut i lyset og få dem drøftet, sier han til Journalisten.

Vårt lands samfunnsredaktør Erling Rimehaug viser til at Vårt Land har bedt Anfindsen om å avklare sitt forhold til bloggeren «Fjordman», og til sine tidligere ytringer. Innleggene var svar på denne oppfordringen. -Vår vurdering har vært at dette har offentlighetens interesse, og vi har derfor latt begge innleggene stå, skriver Rimehaug.

Her kan du lese de to innleggene på Vårt Lands Verdidebatt:

Fjordman og Selvmordsparadigmet

Rasisme og moralfilosofi

Det sentrale spørsmålet er om dette er rasisme. Slik Wikipedia definerer ordet, må svaret være ja: Rasisme betegner oppfatningen om at arten homo sapiens - mennesker ? kan deles inn i forskjellige raser, hvorav noen er mer intelligente eller har andre egenskaper som gjør dem mer verdifulle enn andre.

Her kan du lese Wikipedias definisjon: Rasisme

Andfindsen mener at «rase/etnisitet er en av de aller viktigste markører for menneskelig identitet, noe som legger sterke føringer på den enkeltes opplevelse av tilhørighet og lojalitet, hvilket i sin tur påvirker en rekke valg både i store og små spørsmål». Han viser til at selv NRK nylig viste programmet «Rase og intelligens - vitenskapens siste tabu», og spør om forskjellene skyldes arv eller miljø.

Er dette rasisme? Og bør han nektes å ytre dette?

Det siste er enklest: Dagsavisen i sin fulle rett i å redigere sitt forum etter egne linjer. Det er bra at en annen avis innenfor samme eiersfære, Vårt Land, er uenig. Ytringsfrihet betyr ikke at hvem som helst kan forlange å få si hva som helst på et debattforum. Det er opp til hver redaktør.

Anfindsen ytrer seg rasistisk i den forstand at han mener at forskjeller mellom folkegrupper kan skyldes rase/etnisk bakgrunn.

Men det straffeloven vil ramme er diskriminerende og hatefulle ytringer, og der er nok Ole Jørgen Anfindsen innenfor lovens grenser.

Straffeloven sier ingen ting om at man ikke kan forske på slike sammenhenger eller mene at det er forskjeller.

Det er ikke noe forbud mot å hevde at kenyanere er de beste langdistanseløperne i verden, eller at folk fra Jamaica er de beste sprinterne.

Straffelovens forbud går på «diskriminerende eller hatefull ytring»:

«Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,

b) religion eller livssyn, eller

c) homofile legning, leveform eller orientering

Ole Jørgen Anfindsen ønsker å utfordre det han kaller «utopiske forestillinger om den manglende betydningen av rase/etnisitet», og mener at ingen skal «få strupe debatten ved hjelp av hersketeknikker og navnekalling».

Spørsmålet er: Hvor bør redaktørene sette grensen mellom rasisme og straffelovens forbud mot hatefulle rasistiske ytringer?

Stortingets julegave til seg selv

Disse fire er gullpensjonister. Foto: Statsministerens kontor

I dag gir Stortinget seg selv tidenes julegave. Også rødgrønne statsråder får millionbeløp.

Noen ganger er det lønnsomt å slepe beina etter seg, og bruke LANG tid på saksbehandling.

Det er tilfelle for Stortinget, som har brukt flere år på å vedta en ny pensjonsordning for seg selv.

Resultatet er at 97 stortingsrepresentanter får opptil 70.000 kroner mer i pensjon enn tidligere antatt.

Blant de store vinnerne er SVs partileder Kristin Halvorsen og partilederkandidat Audun Lysbakken, Senterpartiets Ola Borten Moe og statsminister Jens Stoltenberg. Disse fire tjener mellom 0,3 og 1,1 millioner kroner på utsettelsen.

Faksimile: Dagsavisen
SVs Bård Vegar Solhjell er kritisk: - Folk må manne seg opp til å gjøre det vi skal gjøre. Endringen i pensjonsordningen begynte i 2011 for vanlige folk. Da burde det være slik at vi ledere går foran og kutter i våre egne pensjoner før vi gjør noe med andres, sier han til Dagsavisen.

Stortinget kommer trolig til å vedta at gullpensjonen først skal avvikles fra neste år. Det er svært lønnsomt for alle politikerne som ble innvalgt før 2009.

Stortingets presidentskap satte ned et utvalg til å se på saken i 2007. Utvalget brukte to år og tre måneder på jobben.

Så ble Arbeidsdepartementet koblet inn, og dermed gikk det noen år til.

Meningen har hele tiden vært at gullpensjonen skulle vært avviklet for alle fra 2009. Men siden det formelle vedtaket kommer først nå velger Stortinget å gi seg selv litt ekstra på slutten - angivelig fordi ordningen ikke skal få tilbakevirkende kraft.

Dagens pensjonsordning er svært gunstig, og noe andre ansatte bare kan drømme om:  Sitter du 12 år på Stortinget, får du rett på 495.000 kroner i pensjon. I regjeringen trenger du bare å være i seks år for å få over 600.000 utbetalt i pensjon.

I fremtiden må de - som alle andre - tjene opp rettighetene gjennom et langt yrkesliv. Fra neste år gir 41 år full opptjening.

Somlingen hos Stortinget og regjeringen fører altså til en økonomisk julegave til svært mange av de involverte. Stortingets presidentskap skylder på regjeringen: - Den lange saksbehandlingstiden i regjeringen har også gjort det vanskelig med en eventuell iverksettelse parallelt med modernisert folketrygd 1. januar 2011. Etter flertallets mening er dette uheldig , skriver presidentskapet.

Her kan du lese diskusjonen i presidentskapet: Presidentskapets innstilling

Presidentskapets medlem Akhtar Chaudhry vil at de nye reglene skal gjelde fra 2009, slik at stortingsrepresentantene og regjeringsmedlemmene får samme behandling som folk flest.

Han mener at stortingsrepresentantene nå gjør vedtak som gir dem sjøl vesentlige økonomiske fordeler, for å unngå at stortingsrepresentantene gjør overgrep mot stortingsrepresentantene som stortingsrepresentantene har bedt om.

Som han sier: - Dette medlem vil gi uttrykk for at dette vil være svært krevende å forsvare.

Chaudhry mener at grunnlovens vern mot overgrep fra lovgiver må være mindre strengt når det er lovgiver selv som rammes. Når den lovgivende forsamling enstemmig har bedt om at loven skal få et bestemt virkningstidspunkt, kan det ikke regnes som et overgrep fra lovgivers side å gi loven dette virkningstidspunktet sjøl om det faktisk ligger tilbake i tid.

- Dette forsterkes av at det dreier seg om økonomiske konsekvenser som ligger fram i tid, og som altså har vært forventet av dem som rammes, skriver han.

Chaudhry har helt rett i at dette blir vanskelig å forsvare.

Skattefradrag for husarbeid

Finansminister Sigbjørn Johnsen bør gjøre som svenskene, og innføre skattefradrag for kjøp av tjenester til hjemmet. Foto: Scanpix.

Hvorfor er det greit å kjøpe  tradisjonelle mannsoppgaver som maling og snekring, mens det er umoralsk å kjøpe husarbeid?

På Stortinget foregår en debatt om filippinske hushjelper, eller au pairer som det offisielt heter.

En del av debatten er viktig og riktig, og det er så sørge for at au pairene ikke behandles dårlig eller utsettes for overgrep.

Men det er en stor motvilje mot å kalle en spade for en spade: - Vi skal ikke importere billig arbeidskaft, sier Arbeiderpartiets Marit Nybakk, som vil arbeide for at hushjelper har lønn etter tariff.

Det er vel og bra, men bør ledsages av et suksessforslag fra Sverige som de rødgrønne ikke vil ta i med ildtang: Skattefradrag for kjøp av tjenester i hjemmet.

Les også artikkelen: Suksess i Sverige - ikke ønsket i Norge.

Problemet begynner med moralisme og en nedvurdering av husarbeid som kommer frem i utsagn som «jeg vasker skitten min selv».

Som om det er noe moralsk høyverdig i ikke å kjøpe tjenester.

Poenget er altså at ordningen både gir flere arbeidsplasser og reduserer den «svarte» økonomien

Det er dessuten dobbelmoralsk. De samme som aldri ville hatt en vaskehjelp hjemme kjøper uten blygsel en bluse sydd av kinesiske arbeidere på det vi i Norge oppfatter som en luselønn. Billig ufaglært arbeidskraft er et av få fortrinn et land som Filippinene har i verdensøkonomien. Å stenge dørene for det norske arbeidsmarkedet rammer dem direkte.

I dag finnes et stort svart marked for barnepass, husarbeid, vedlikehold og håndtverkertjenester.

Dette er skattestatistikken for 2009. Ordningen ble innført i 2007 i Sverige.
Den svenske løsningen var å innføre skattefradrag for slike tjenester - det man i Sverige kaller ROT- og RUT-fradrag.

ROT står for vedlikehold, reperasjon og ombygginger - RUT står for husarbeid som barnepass, rengjøring, klesvask og hagearbeid.

Her kan du lese mer om ordningen: Husarbete

Ordningen fungerer slik at du betaler snekkeren eller vaskehjelpen hvitt. Vedkommende betaler skatt og får pensjonspoeng og andre rettigheter. Kjøperen får trekke fra pengene på skatten. Man kan også trekke fra kostnader man betaler for sine foreldre.

I fjor betalte Skatteverket ut 1,4 milliarder svenske kroner i skattelette for husarbeid (RUT) - noe som tilsvarer rundt 5.000 «hvite» årsverk.

- Mange av dem som har begynt å kjøpe RUT-tjenester oppgir at de tidligere utførte arbeidet selv. Men vi kan også se at det svarte arbeidet har minsket en del, sier analytiker Annika Persson i Skatteverket.

For håndverktjenester ble det utbetalt 13,5 milliarder kroner i skattefradrag - tilsvarende 30.000 årsverk. Fradraget har gitt sterk vekst i etterspørselen etter håndverktjenester. Rundt 40 prosent av kjøperne oppgir at de ikke ville etterspurt håndverktjenestene uten fradraget.

Poenget er altså at ordningen både gir flere arbeidsplasser og reduserer den «svarte» økonomien.

I 2009 brukte 186.000 svensker dette fradraget, og gjennomsnittsfradraget lå på 4.100 kroner for husarbeid og 14.900 kroner for vedlikehold.

Summa summarum går vinningen opp i spinningen for skattemyndighetene. De de taper på fradragene til kjøperne får de igjen i økt skatt fra selgerne av tjenester. I fjor betalte Skatteverket i Sverige ut 15 milliarder kroner for de to fradragstypene.

- Svenskene synes ikke lenger det er ok å ha svart hjemmehjelp eller kjøpe svarte byggtjenester, sier Jan-Erik Bäckman, analysesjef i Skatteverket.

Hva kan vi lære av den svenske erfaringen og diskusjonen om filippinske au pairer?

Vi kan lære at folk flest ønsker å være lovlydige, og at gulrøtter hjelper for å fjerne svart økonomi. Glem moralismen, og tillat at filippinske hushjelper kommer hit som gjestearbeidere for å jobbe. Krev gjerne tarifflønn, men aksepter at kjøperne kan trekke fra kostnadene på skatten.

Og vips så får man et system som alle tjener på - det vil si; alle unntatt moralistene.

 

Politikk på helsa løs

Frps Christian Tybring-Gjedde er sykmeldt etter sjikane og trusler. Foto. Scanpix.

Når Frp-politiker Christian Tybring-Gjedde blir truet og sjikanert for å si sin mening, har den politiske debatten gått for langt. Det er et godt råd å ta ballen, ikke mannen.

Massakren på Utøya har på ingen måte skapt et nytt, fredelig debattklima om integrering og innvandring.

- Nå har debatten bikket over, sier Frp-leder Siv Jensen til NRK.

Les også saken: - Nå har det gått for langt

Engasjementet og temperaturen i debatten er ganske høy, tatt i betraktning at det er tverrpolitisk enighet om de store linjene i norsk innvandringspolitikk:

  • Partiene står bak EØS-avtalen som gir fri innvandring til Norge fra 500 millioner EU-borgere.
  • Ingen partier på Stortinget vil ha åpne grenser - alle vil begrense innvandringen.

Likevel flyr skarpe karakteristikker som kniver gjennom luften.

Christian Tybring-Gjeddes synd er at han nesten ett år før Utøya skrev en kronikk i Aftenposten med tittelen «Drøm fra Disneyland», der han advarte mot at Groruddalen var i ferd med å bli en enklave av ikke-etniske nordmenn, og han fryktet en såkalt «snikislamifisering».

Senere har Tybring-Gjedde tatt selvkritikk på egen retorikk, men det forhindret ikke at den gamle artikkelen ble dratt frem igjen av AUF-leder Eskil Pedersen på LOs kartellkonferanse 22. november. Han ble der oppfattet som at Tybring-Gjeddes ytringer hadde vært medvirkende til Utøya-tragedien.

Da han deretter ble angrepet i en artikkel med tittelen ­«Søppelmennesker», ble Tybring-Gjedde sykmeldt.

Nå er det på tide at de hissigste tar en en pust i bakken og tenker igjennom effekten av slike ytringer. Særlig når det viser seg at Anders Behring Breivik var en gal mann, med diagnosen paranoid schizofren, drevet av grandiose vrangforestillinger.

Med det vi vet nå, er det ingen grunn til å anta at Tybring-Gjeddes kronikk hadde noe som helst med Utøya-drapene å gjøre.

Samtidig er også Tybring-Gjedde ansvarlig for å ha bidratt til et opphetet og aggressivt debattklima, og stigmatisering av folkegrupper. Det er ikke mine ord, det har han selv beklaget.

Når Tybring-Gjedde tar selvkritikk, så bør den aksepteres. Han har ytret seg offentlig og i fullt navn, og innrømmer selv at han tok for hardt i.

Men det gjør ham ikke til fritt vilt for trusler, sjikane og personforfølgelse.

Det er paradoksalt at selv AUF-leder Eskil Pedersen bar ved til bålet. Pedersen selv har fått  sjofle karakteristikker etter sin evakuering fra Utøya.

I likhet med Tybring-Gjedde må AUF-lederen finne seg i at fakta kommer på bordet, og at lederes handlinger blir vurdert og analysert.

Men hverken Pedersen eller Tybring-Gjedde bør finne seg i injurier og personkarakteristikker på et lavmål.

Et godt utgangspunkt for debatt er at man respekterer folk som har et annet syn, og tar som antakelse at de ikke er undermennesker som vil noe vondt.

Synspunkter bør bekjempes med fakta og ytringer.

Vi skal tåle skarp debatt om innvandring og integrering, men vi skal ikke tåle personsjikane som er direkte helsefarlig.

Staten håver inn

Her havner pengene - hos Finansdepartementet og finansminister Sigbjørn Johnsen. Foto: Scanpix.

Politikerne har råd til både skatteletter, bedre veier og satsing på helse. Nye tall viser at staten fikk inn 17 milliarder kroner mer enn antatt i fjor.

Når norske politikere diskuterer økonomi, høres det ut som om staten går konkurs om formueskatten settes ned eller det blir lavere skatt på inntekt.

I virkeligheten er det en vrangforestilling.

I 2010 hadde offentlig forvaltning «et overskudd på 282 milliarder kroner (...) en oppjustering på 17 milliarder kroner sammenlignet med forrige publisering», skriver Statistisk Sentralbyrå.

Les saken her: Kraftig oppjustering av skatteinntektene

17 milliarder kroner er nokså mange penger, og det kommer altså overraskende. Staten fikk inn mer penger enn politikerne trodde. Til sammenlikning er summen av formueskatten i Norge på 12 milliarder kroner.

Nå sier ikke jeg at «julegratialet» på 17 milliarder kroner nødvendigvis bør gå til å kutte formueskatten. Poenget mitt er at politikerne later som om det er en rød strek som definerer hva som er forvarlig eller ikke, og fremstiller det som om skatteletter betyr dårligere offentlige tilbud.

Sannheten er staten har en enorm formue og finansielle muskler til både å sette skattene lavere og finansiere bedre offentlige tilbud - hvis man vil.

I år blir overskuddet ifølge revidert nesten 50 milliarder høyere enn antatt i Nasjonalbudsjettet. Kilde: Finansdepartmentet.

Bommen for 2010 gjaldt altså et år som for lengst er over. For 2011 tegner det også til å bli skivebom. I Nasjonalbudsjettet for 2011 (som Stortinget vedtok i fjor høst), trodde departement og politikere at overskuddet på statsbudsjettet skulle bli 266 milliarder kroner.

Et drøyt halvår senere - i revidert - er anslaget 313 milliarder. Pytt sann, det var bare 47 milliarder i bom, eller sånn røft regnet fire ganger formueskatten.

De som ville bruke mer penger i fjor høst var altså mer ansvarlige enn kritikerne ville ha det til.

Nå spår de samme bekymret at neste års overskudd blir 339 milliarder kroner.

En annen politisk gjenganger er sutringen fra kommune-Norge. Det er ikke måte på hvor sulteforet kommunene er. Også her er bildet annerledes når man ser på tallene. I 2010 økte kommunenes inntekter med 20 milliarder kroner fra året før. Det sanne bildet er at kommunene får mer penger hvert eneste år, men at de likevel går med underskudd fordi forbruket øker mer (aller mest til økte lønninger).

Et interessant fenomen er at den økonomiske politikken diskuteres relativt frikoblet fra den økonomiske virkeligheten.

På Stortinget flagrer merkelapper som «uansvarlighet» når noen vil bruke mer enn Finansdepartementet legger opp til. Spesielt hvis det er snakk om lavere skatter. I virkeligheten bommer departementet nesten alltid på sine anslag.  Eller som det heter på departementalsk, har det «vært betydelige revisjoner i Finansdepartementets anslag».

Her kan du se hvor mye de har bommet:  Anslag for strukturelt, oljekorrigert underskudd gitt på ulike tidspunkt

Forklaringen er at Norge er et Kuwait, der fastlands-Norge går med store underskudd, og der oljepengene går innom et fond av aksjer, obligasjoner og eiendom i utlandet,  før de brukes til å bygge veier, drive skoler og sykehus.

Det vi tjener i Nordsjøen, investeres på utenlandske børser for å gi avkastning til å holde hjulene i gang i kommune-Norge og annen offentlig virksomhet.

Den virkelig store diskusjonen - nemlig om vi skal bruke oljeformuen til å skape økonomisk vekst og velstand i Norge - drives ikke. Den er «uforsvarlig».

Politikerne later som om de tror at Oljefondet gir 4 prosent realavkastning i året (historisk har det vært under, akkurat nå er det krise) - og de later som om de tror at akkurat handlingsregelen er en slags naturlov for hva som er forsvarlig eller ei.

Diskusjonen om man må velge skattelettelser eller bedre veier er meningsløs.

I virkeligheten handler den om man vil spare penger selv eller om man heller vil at staten skal spare dem for oss.

Dobbeltmoralsk om au pairer

Dette er også hverdagen: En au pair som et familiemedlem som hjelper til mot å få gratis kost og losji, og lommepenger. Foto: Scanpix.

De aller fleste filippinske au pairer som kommer til Norge, arbeider seg selv og familien sin ut av fattigdom. Ordningen er stort sett til glede for alle involverte.

Norge har mellom 1.500 og 2.000 au pairer. Ordet betyr «på like fot», og ordningen var historisk en kulturutveksling hvor unge jenter (stort sett) bodde i vertsfamilier, lærte seg språk og kultur, og fikk gratis kost og losji mot å bidra noen timer med husarbeid og barnepass.

Les mer om bakgrunnen: På like fot

I dag er ordningen reelt sett en av få muligheter fattige kvinner fra for eksempel Filippinene har for å arbeidsinnvandre til land som Norge, som effektivt har stengt grensene for arbeidsinnvandring for andre enn eksperter og folk som hjelper til i landbruket (!).

Sett med en filippinsk au pairs øyne er Norge et av de beste stedene i verden

I Europa vektlegges kulturutveksklingen, mens au pairer i resten av verden omtales som hushjelper. Man skal ikke ha snakket med mange au pairer før man får høre redselshistorier om hvordan de blir behandlet andre steder i verden. Ifølge dem er «verstingene» kinesiske vertsfamilier i land som Hongkong og Singapore. Beskrivelsene tyder på at au pairene behandles som moderne slaver, behandles nedverdigende, betales med luselønn og har nesten ikke fri.

Sett med en filippinsk au pairs øyne er Norge et av de beste stedene i verden.

Norske regler sier at en au pair ikke skal jobbe mer enn fem timer om dagen med lettere arbeidsoppgaver som husarbeid, barnepass og stell av dyr.

De skal ha fri kost og losji, anledning til å lære norsk og ha fritidsaktiviteter, og de skal motta minst 4.000 kroner i lommepenger/lønn.

Dessverre er reglene også dobbeltmoralske: - Du kan ikke arbeide hos andre arbeidsgivere (...) og du kan ikke kombinere arbeidet som au pair med annet arbeid, verken mot betaling eller gratis, heter det i UDIs regelverk, hvor det heter at «formålet med au pair-ordningen er kulturutvekskling».

Alle vet at dette er bare er halve sannheten.

Lene Løvdahl, leder i rettighetsprsosjektet til Juridisk rådgiving for kvinner (JURK).
Leder for rettighetsprosjektet til juridisk rådgiving for kvinner (JURK), Lene Løvdal, har helt rett: - For å sikre au pairenes rettigheter er vi opptatt av å kalle en spade for en spade, og kalle det de gjrø for arbeid med det rettsvern som følger med.

De filippinske au pairene kommer til Norge fordi lønnen ofte er ti-femten ganger høyere enn på Filippinene. Etter to år i Norge (maksimumstid), har de forsørget familien hjemme og i mange tilfeller spart opp penger til å bygge seg nytt hus.

Samtidig er det selvsagt kulturutveksling i å lære norsk og engelsk, se hvordan en moderne velferdsstat fungerer, og i mange tilfeller skaffe seg kunnskaper som gir et helt annet liv tilbake på Filippinene.

At au pairene ikke kan arbeide legalt ved for andre enn vertsfamilien er ikke av hensyn til dem, men for å beskytte norske arbeidstakere. Da blir det ekstra hult å skyve hensynet til au pairene foran.

Dette er intet forsvar for vertsfamilier som utnytter au pairer til å arbeide 12 timer i døgnet.

Alle au pairer til Norge må via UDI for å få oppholdstillatelse. Det gjør at norske myndigheter vet hvem de er. En logisk konsekvens er at man opplyser au pairene om hvilke rettigheter de har, og innfører ordninger og instanser hvor de kan melde fra om overgrep uten å frykte utkastelse. En au pair har for eksempel full rett til å bytte vertsfamilie, men det er en rettighet ikke alle kjenner til.

Grov utnyttelse av au pairer er både umoralsk og straffbart. Når det forekommer, bør det være et signal for norske myndigheter til å gi au pairene et forsvarlig vern.

Samtidig må vi ikke glemme hovedpoenget: Au pairene kommer til Norge for å skape en bedre økonomisk tilværelse for seg selv (og ofte resten av familien) hjemme på Filippinene. Når ordningen ikke misbrukes, er den utmerket både for verftsfamilien og de som kommer hit.

Det er bra å gi au pairene bedre rettsvern, men vi gjør dem en bjørnetjeneste ved å praktisere en dobbeltmoral og late som det kun er snakk om kulturutveksling.

Sover du, Lysbakken?

Mens Audun Lysbakken driver valgkamp i SV, har departementet hans brukt åtte måneder på å svare Barneombudet. Foto: Scanpix.

Er integreringsminister Audun Lysbakken så travelt opptatt med å bli ny SV-leder at han ikke har tid til å svare på hvorfor en 17-årig som har bodd 14 år i Norge ikke kan få norsk pass?

På Bjerke videregående skole går 17-årige Yousef Shamari. Han har bodd i Norge mesteparten av livet, har to søsken som er født her, og snakker norsk, spansk og engelsk - men ikke arabisk.

Faksimile: Framtida.no
- Nå er jeg lei av å stå på sidelinja, nå har jeg også lyst til å være med på å utgjøre Norges framtid!, skriver Shamari på bloggen sin.

Les bloggen: Hva betyr det lille røde passet?

17-åringen er et av mange barn i Norge som er statsløse. Hans «forbrytelse» er at han har arvet den identitetstvilen norske myndigheter har til hans foreldre. Konsekvensen er at han er statsløs, mangler pass, og at han ikke kan stemme eller reise på skoletur til utlandet.

Da farmoren døde, kunne han heller ikke reise utenlands til begravelsen hennes.

Barneombud Reidar Hjermann mener det er svært problematisk at mange barn i Norge er statsløse.

- De kan ikke få pass, de kan ikke reise til utlandet og nå de blir voksne kan de ikke stemme engang, sier Hjermann til P4.

Du kan lese saken her: Barneombudet på P4nyhetene

Som Barne-, Likestillings- og Inkluderingsminister har Audun Lysbakken et politisk ansvar for behandlingen av 17-åringen og andre som er i samme situasjon.

I april i år sendte Barneombudet et brev til Lysbakkens departement og etterlyste saken.

Vi nærmer oss jul, det har gått syv måneder, og Barneombudet har ennå ikke fått svar.

- Det er tydelig at det er en stor skuff der borte hvor ting forsvinner ned i og vi vet ikke hva som blir gjort, sier Hjermann til P4.

Kanskje sover ikke Audun Lysbakken, kanskje har han glemt hele saken, eller kanskje er han mest opptatt av å bli ny partileder for SV.

For ikke å kaste bort viktig valgkamptid intern i SV, foreslår jeg følgende: Hva om både Audun Lysbakken og hans konkurrent, Heikki Holmås, blir bedt om å klargjøre hva de mener om statsløse barn som har bodd i Norge hele eller nesten hele livet? Skal de fortsatt behandles som en pariakaste?