hits

desember 2010

Den ærlige nyttårstalen

Statsministerens nyttårstale, slik den burde holdes. Foto: Guri Dahl/SMK
 

Kjære landsmenn!

Jeg har i år bestemt meg for å holde den ærlige nyttårstalen.

La oss begynne med det løfterike: Norge er en fredelig øy i et hav av finansiel og sosial uro.

Så noe riktig har vi gjort.

Men ingen må tro at vi vil fortsette å ha det slik hvis alle våre viktigste handlespartnere i Europa kommer i en økonomisk krise.

Finansmannen Øystein Stray Spetalen har rett i at politikere og velgere i Europa har bevilget seg velferdsstater de ikke kan betale.

 Og vi må være ærlige nok til å innrømme at det samme hadde vært tilfelle for Norge - uten oljen.

2010 har vært et vanskelig år for regjeringen - både på grunn av ting vi har gjort - og ikke minst; det vi ikke har gjort.

Vår største unnlatelsessynd er at vi ikke har gått løs på helt nødvendige reformer.

  • Fortsatt står 700.000 i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet.
  • Vi har fortsatt høyt sykefravær og mange uføretrygdede.
  • Pensjonsfreformen, som trer i kraft i morgen, blir ikke så god som vi ønsket fordi offentlige ansatte i praksis ikke er en del av reformen.

Der skulle vi stått hardere på.

Våre unnlatelsessynder vil gi oss store problemer på lengre sikt.

I år har dårlig håndterte enkelltsaker gitt oss mest motgang.

Opprøret rundt kraftmastene i Hardanger kunne vært dempet med ordentlig saksbehandling på forhånd. Sykehuskrigen i Molde og Kristiansund burde vært avverget ved at vi tidlig klart forkynte at regionen kun får ett sentralsykehus, og at det må ligge mellom byene. Alle forstår at to byer med syv mil god vei mellom seg ikke kan ha to fullverdige sykehus - eller flyplasser, for den saks skyld.

Min regjering har fått lide for at statsrådene ikke tar tyren ved hornene, men bedriver politisk taktikkeri.

Min regjering har fått lide for at statsrådene ikke tar tyren ved hornene, men bedriver politisk taktikkeri. Soria Moria-erklæringens punkt om å bevare alle lokalsykehus er et godt eksempel.

På det personlige plan har jeg vært mest skuffet over at sentrale regjeringsmedlemmer har fylt sine private skap med kostbare gaver fra inn- og utland - uten å fortelle om gavene, langt mindre føre dem opp i selvangivelsen.

Jeg er redd for at en slik skattemoral fra eliten også smitter over på folk flest.

Ved inngangen til et nytt år, må vi legge det gamle bak oss og se fremover.

Jeg lover at dere de neste årene igjen vil se en reformvlllig statsminister og en regjering som vil ta krafttak for å bedre kvaliteten og prestasjonene i skolen og effektivisere offentlig forvaltning ved å kreve økt produktivitet, og sette ut tjenester på privat anbud der det er lønnsomt.

Norge har fantastiske muligheter. På grunn av likestilling har vi høy yrkesdeltakelse fra begge kjønn. Vi har nesten 3.000 milliarder kroner på fond i utlandet og vi har en høyt utdannet befolkning.

Det er en utfordring at vår lille befolkning bor spredt utover hele vårt langstrakte land, men det kan utjevnes med en storstilt veitutbygging med motorvei hele veien fra svenskegrensen til Stavanger, en moderne kyststamvei nordover til Trondheim, og et krafttak for intercitytogene på det sentrale Østlandet.

Skal vi forbli en velferdsstat fremover, må vi bruke investeringene der de gjør størst nytte - ikke der de gir flest velgere.

Det er mitt nyttårsforsett for 2011.

Godt nytt år!

Spedalsk spetakkel

I dag hyller vi Øystein Stray Spetalen - kåret til Norges minst populære finansmann.

Mens folk flest får sannheten fra barn og fulle menn, er det Spetalen som må gjøre jobben i finans.

Nyttårsforsettet er å fortsette å gi Stein Erik beinhard kamp om den viktige sisteplassen

Du ser aldri Spetalen på fotballkamp med statsministeren (Kjell Inge Røkke), eller i omfavnelse med Torbjørn Jagland på Theatercaféen (John Fredriksen).

Spetalen fjesker ikke med noen, han er sin egen mann, og han sier nøyaktig hva han mener. Slikt blir man ikke populær av.

Kun kona Charlotte står mellom Øystein Stray Spetalen og James Bond. Foto: Scanpix.

Ifølge meningsmålingsinstituttet InFact er Øystein Stray Spetalen dårligst likt av et utvalg norske rike personer, ifølge DN.no.

Hovedpersonens svar er dagens lyspunkt: - Med en fantastisk kone, vidunderlige barn, en uendelig bankkonto, et liv som kan leves uten å være kontinuerlig populær og med flere politisk ukorrekte standpunkter, så havner man i Norge garantert på bunn i en slik kåring.

Vidunderlig!

Den eneste som kan true Spetalens rangering er Stein Erik Hagen, men Spetalen har ikke tenkt å vike plass for Rimi-grunnleggeren:

- Nyttårsforsettet er å fortsette å gi Stein Erik beinhard kamp om den viktige sisteplassen. Får jeg den i 2011 også så vet jeg at jeg ikke har levd på kompromiss med meg selv. For meg er det viktigste i livet å være en fri mann som kan si og gjøre det jeg mener er riktig, ikke i det lukkede rom, men i det viktigste fora som er det offentlige rom, sier Øystein Stray Spetalen til DN.no

Norwegians Bjørn Kjos er mest populær: Du kan lese listen her

Norge har for få mennesker som går på tvers. En av årsakene kan være at vi er et korporativt samfunn hvor sterke interessegrupper bestemmer. Menn som Kjell Inge Røkke og Bjørn Kjos er avhengig av politisk velvilje for å drive sine forretninger.

Derfor gikk Røkke på fotballkamp med daværende statsminister Kjell Magne Bondevik, og stod frem som Arbeiderparti-sympatisør da vi fikk rødgrønn regjering.

Nøyaktig hvor Spetalen står politisk, er ukjent. Men hans selskap Ferncliff ga 250.000 i partistøtte til Fremskrittspartiet.

Også der er han kompromissløs. To andre «upopulære» rikinger, Stein Erik Hagen og Christen Sveaas, ga også penger til Frp, men de kastet samtidig olje på vannet ved å gi penger til Høyre også. Noe slikt ville vært utenkelig for Spetalen.

Som investor er Øystein Stray Spetalen nådeløs og følger utelukkende sine egne interesser. Det går gjetord i finansmarkedet om hvor brutal han kan være selv mot folk han kjenner.

Det har også vært skumlet om at han har egeninteresser i de saker hvor han har snakket et selskap opp eller ned. Kanskje det, men som oftest er det sammenheng mellom det Spetalen sier og det han gjør. Dumper han en aksje, så følger han gjerne opp med å begrunne det offentlig.

I likhet med de fleste andre gode kommentatorer er Øystein Stray Spetalen best når han ikke snakker for sin syke mor, men svinger pisken over vanstyre og dårlige beslutninger. Ingen kan bestride hans intelligens og analytiske evner.

I sommer varslet han kapitalismens endelikt:

Spetalen varsler slutten på kapitalismen

Enkelte rødgrønne politikere oppfattet Spetalen som «skapsosialist», men de forstod nok ikke at han i virkeligheten slaktet politikernes redningsaksjoner for bankene, og mener at Europas politikere bruker for mye penger og at befolkningene lever over evne.

Spetalen refser politikernes krisepakker

Det er vanskelig å se at Spetalen personlig tjente på å gå ut med dette krisescenariet, han sa faktisk det han mente.

Gratulerer med sisteplassen, Øystein Stray Spetalen - og lykke til med ditt nyttårsforsett for 2011!

Her ser du Øystein Stray Spetalen litt privat hvor han forteller om sin studietid og om hvorfor sivilingeniører er bedre enn siviløkonomer:

Ja til bonus på flyreiser

Noen passasjerer legger all vekt på pris, andre vektlegger service i kabinen og bonus. Foto: SAS.

SAS ønsker å gjenninnføre bonus på flyreiser. Det bør selskapet få lov til.

Norge er et av få land i verden hvor flyselskapene ikke har lov til å gi sine beste kunder fordeler.

Det er på høy tid å avvikle det meningsløse forbudet

Forbudet var viktig for å hjelpe Norwegian til å ta opp konkurransen mot SAS. Men i dag er forbudet meningsløst fordi det rammer SAS i konkurransen mot internasjonale giganter som KLM og British Airways.

Det er på høy tid å avvikle det meningsløse forbudet som er stikk i strid med det som skjer i andre bransjer. Varehandelen og bensinstasjonene er full av «fordelskort» og kombinasjonssalg hvor kundene får avslag eller noe på kjøpet.

SAS-direktør Robin Kamark vil gjeninnføre bonus på innenlandsreiser. Det bør selskapet få lov til. Foto: SAS.

- Forbudet mot fordelsprogrammer representerer en aktiv konkurranseinngripen som tvinger aktørene til en ensidig konsentrasjon om pris, skriver SAS-direktør Robin Kamark i et leserinnlegg i Dagens Næringsliv.

Han har helt rett. Pris er viktig for mange, men ikke for alle. Andre legger mer vekt på at flyene går i rute, at du får ta med baggasje uten gebyrer, at det er god plass ombord og at kundebehandlerne er vennlige.

Profesjonelle arbeidsgivere kan gjøre avtaler og innføre flypolicy som tvinger arbeidstakerne til å velge billigste alternativ. Det trenger de ikke statens hjelp til.

For private storkunder er det urimelig at de ikke oppnår fordeler ved å handle mye og være lojale mot et selskap - uansett om man flyr innenlands eller utenlands. Norwegian har nå et så godt rutetilbud at de kan konkurrere md SAS om et bonusprogram, og flyselskapet har allerede ekspandert til mobiltelefoni og bank, slik at mulighetene bør være mange for reell konkurranse.

I dag har SAS over 2,9 millioner medlemmer i sitt EuroBonus-program. Internasjonal luftfart handler om allianser og SAS satser på å gi kundene fordeler gjennom Star Alliance og samarbeid med over 60 partnere, og ulike kredittkortselskaper.

Det fungerer bra over hele verden, og fordelsprogrammer er en naturlig del av enhver kunderettet bransje. Det er uforståelig at Trumf-kortet i varehandelen er bra og lovlig, mens tilsvarende kort i flytrafikken skal være ulovlig.

Statsråd Victor Norman gjorde rett i å forby b0nuspoeng på innenlandsreiser da Braathens gikk overende, og Norwegian var eneste konkurrant til SAS. Men i dag er bonusforbudet modent for historiens søppeldynge.

Tre nøtter for Askepott

Senterpartiets Liv Signe Navarsete hadde et elendig 2010. Neste år blir ikke nødvendigvis bedre, med Økokrim i hælene. Foto: Scanpix.

Klokken slår snart 12 for politikkens Askepott: Senterpartiets dager i regjeringen er talte.

2010 har vært et grusomt år for Senterpartiet og partiets leder Liv Signe Navarsete.

Fasiten lar seg lese ut av Nettavisens leseres karakterbok til den rødgrønne regjeringen. Tre Sp-statsråder ligger på bunn, og den klare taperen er Navarsete selv med 1,5 i snittkarakter. Det er knapt noen trøst at partiets anonyme landbruksminister Lars Peder Brekk slipper litt billigere unna.

Du kan lese karakterboken her: Her er statsrådene som slaktes

Hovedårsaken til at alt har gått galt, er at Senterpartiets statsråder har famlet og rotet med partiets kjernesaker og fått skylden for alt som har gått galt.

Samferdselsminister Magnhild Meltvedt Kleppe får skylden både for det hun har gjort og det hun ikke har gjort. Foto: Scanpix/Statministerens kontor.

Samferdselsminister Magnhild Meltvedt Kleppa er et godt eksempel. Velgerne har gitt henne ansvaret for tiår med manglende investeringer i vei og jernbane. Rettferdig eller ei; slik er politikkens vesen.

Jeg tror hovedgrunnen til at Arbeiderpartiet har gjort det bedre enn de to regjeringspartnerne er at Senterpartiet og SV har fått administrere sine egne hjertebarn, og dermed fått skylden for alt som er galt på områder som er viktige for partiene. Som Samferdsel for Senterpartiet.

Men partiet har også klart å rote det til på områder hvor det ikke skulle være mulig. Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen har fått en storm mot seg for noen master i Hardanger, og den saken kommer tilbake som en bumerang på vårparten.

Det er interessant å følge de politiske kommentatorenes vurdering. For bare noen år siden var den rådende oppfatningen at Senterpartiet var det smarteste partiet av de tre i regjeringen, og at man hadde fått igjennom mye til tross for liten oppslutning. Et åpenbart eksempel er EU-politikken, der ingen toneangivende Arbeiderparti-politikere tør å ta en omkamp med dagens regjeringssamarbeid.

I dag er tonen en helt annen. De fleste er enige om at Senterpartiets partileder ryker ut av regjeringen hvis hun blir funnet skyldig i regnskapsjuks. Det vil true hele regjeringssamarbeidet.

For øyeblikket er det så langt mellom de gode nyhetene, at selv dårlige nyheter presenteres som triumfer. Samferdselsminister Magnhild Meltvedt Kleppa er glad for at hun ikke får straffeskatt på armbåndsgaven på 15.000 kroner:- Jeg er glad og lettet for at jeg nå kan legge denne saken bak meg, sa Kleppa i en pressemelding lille julaften.

Noen stor triumf var det knapt. Skatt Vest har bestemt seg for å gjøre om Meltvedt Kleppas selvangivelse for 2007, og kreve normal skatt for verdien av armbåndet.

Statsråden slipper trolig unna straff fordi hun ikke visste bedre.

Mest alvorlig er mistanken om regnskapsjuks i Senterpartiet for to fakturaer til Eidsiva og Troms Kraft på 700.000 kroner. Det er ingen tvil om at partistøtten er i strid med loven, og det ansvaret har partileder Liv Signe Navarsete. Nå gjenstår om partiet også har brutt regnskapsloven. - Økokrim anser at det er rimelig grunn til å undersøke om det har forekommet straffbare forhold ved utstedelsen av disse, sa førstestatsadvokat Petter Nordeng i midten av desember.

Vi får vente og se hva Økokrim finner ut, men førjulsbrevet som Navarsete sendte til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité oser ikke av stolthet. Her er en statsråd som legger seg paddeflat og håper det går over.

Så intet, hørte intet, forstod intet, er det reelle innholdet i brevet.

Nå går Senterpartiet inn i et år med lokalvalg med tre skadeskutte statsråder og en partileder som risikerer en politisak.

Det høres ut som tre nøtter for Askepott.

Fred over Henrik Færevåg

Så fikk vi beskjeden vi lenge har fryktet: Henrik Færevåg måtte til slutt gi tapt for kreften.

Henrik Færevåg døde natt til 2. juledag 2010.

Det er en av pressens mest uortodokse og selvstendige redaktører som har gått bort, bare 58 år gammel.

Henrik Færevåg startet sin journalistkarriere i Askøyværingen, men er mest kjent fra arbeid i Bergens Tidende, Bergensavisen og TV 2. Han var også en periode informasjonsdirektør i Luftfartsverket.

De siste årene startet  han nettstedene iBergen.no og iOslo.no i samarbeid med Nettavisen.

Henrik var ukonvensjonell. Han spilte aldri "safe", og var en meget talentfull journalist og forteller. Han hadde den sjeldne egenskapen at han kunne provosere med sine meninger og utspill uten å få ordentlige uvenner. En av årsakene til det var at han var storsinnet og generøs bak en rappkjeftet fasade.

Også yrkeskarrieren var original. Henrik Færevåg skulle egentlig bli arkitekt, men gav seg mens leken var god. Til alt hell valgte han mediene. I Bergens Tidende var han en annerkjent sportsjournalist, og det var slik han ble håndplukket til TV 2s oppstart - først på sporten, senere som leder for utenriksredaksjonen.

De siste årene har Henrik markert seg mest som kommentator. Han kunne som få andre sette en sak på spissen og tenne engasjement - enten leserne var enige eller uenige. Og han elsket å diskutere meningene sine.

Henrik Færevåg startet to av landets første frittstående lokale nettsteder. Først iBergen.no, senere iOslo.no. Begge steder oppnådde mange lesere, og Færevåg var nær ved å få til satsingene. Men idet økonomien i nettstedene akkurat var i pluss, fikk han finanskrisen og sammenbruddet i annonsemarkedet midt i ansiktet. Likevel ga han aldri opp før kreftsykdommen tappet ham for energi.

Henrik Færevåg kommer til å bli savnet for sitt fantastiske humør, sin gode replikk og sin store evne til å tenke selv. Han gikk sine egne veier og lot folk snakke.

Norsk presse har mistet en ukuelig optimist og et oppkomme av pågangsmot. Vi som lærte ham å kjenne kommer til å savne en god venn. Våre tanker går til samboeren Matti og de tre døtrene som har mistet ham så tidlig.

Gunnar Stavrum

God jul!

En riktig god jul ønskes alle lesere og debattanter!

Det er aldri kjedelig å skrive blogg, spesielt ikke hvis de er aktuelle og treffer en nerve. Normalt er det høyt engasjement og både moro og interessant å lese hva meningsfeller og motstandere mener.

Nå er det jul, og da får vi holde fred.

Men hvis det blir for kjedelig mellom ribba og  nøttene, så kan du lese noen av høstens mest leste blogger.

Her er de som har vært lest mest i høst:

La oss mobbe Einar Gelius

Hjernevaskede forskere

Rømmer fra Oslo bispedømme

Nei til brune skoler

Stangelands politiske selvmord

Norges lengste ferie

Refser norsk uføretrygd

Er Rosenborg bra for Norge

Skal hun dumpe barna?

Om du er enig eller uenig, vil jeg uansett benytte sjansen til å ønske deg en god jul!

Høy strømpris som ønsket

 
 .

 Utrolig nok er det ennå noen som tror at politikerne ønsker lave strømpriser.

Husholdningene bruker mindre og mindre energi, men likevel opplever mange tusenvis av kroner i økte strømregninger. Det er nøyaktig slik det politiske flertallet ønsker det.

I riktig gamle dager - det vil si på 80-tallet - var strømforsyning en kommunal oppgave på linje med vann og kloakk. Oslo Lysverker og Bergen Lysverker hadde skaffet seg kraftrettigheter langveis fra, bygget linjenett og forsynte innbyggerne med strøm basert på kostpris og litt ekstra.

Dessuten drev de gamle el-verkene dårlig siden de ikke hadde incitament for å tjene penger. Resultatet ble tykke lag med administrasjon og flotte bygg, og etterhvert så endel politikere at el-verkene kunne gi store utbytter til kommunenes budsjetter.

De lokale monopolene ga null eller ingen konkurranse, og det var store prisforskjeller på strøm i byer som Stavanger og Bergen.

Samfunnsøkonomisk var det en dårlig løsning. Strøm er en knapp ressurs. For samfunnet er det lønnsomt at strømmen brukes av dem som kan betale mest - altså der den gir best avkastning.

Dette var bakgrunnen da el-bransjen ble revolusjonert på 90-tallet. Linjenettet ble delt fra strømsalget. Hensikten var å skille naturlige monopoler (eierne av strømledningene) fra strømleverandørene. Dermed kunne også hvem som helst levere strøm hvor som helst via den norske strømbørsen.

Samtidig solgte kommuner og fylker unna el-selskapene, og resultatet ble børsnoterte selskaper som Hafslund og regionale pengemaskiner som Lyse og Eidsiva.

Formålet med selskapene er å tjene penger for eierne. Metoden er å selge strømmen så dyrt som mulig til forbrukerne.

Lavere pris til forbruker har aldri vært viktig for politikerne, snarere tvert imot. Strømproduksjon skaper klimautslipp, og forbruket bør derfor begrenses, mener de

Siden mange kommuner fortsatt har eierandeler - som for eksempel Oslo kommunes halvpart av Hafslund - går mye av milliardutbyttene fortsatt til å betale for kommunale tjenester.

Det norske strømmarkedet ble altså liberalisert for å skape konkurranse mellom tilbyderne, og for å bidra til effektiv drift og høyere samfunnsmessig avkastning.

I tillegg kjøper og selger Norge strøm over landegrensene. Det er norsk vannkraft, svensk atomkraft og dansk kullkraft som er de store bidragsyterne til et felles nordisk strømmarked. Prisen dannes av den totale produksjonen og det totale forbruket i denne regionen (dog påvirket av visse flaskehalser i ledningsnettet, for eksempel til Midt-Norge).

Lavere pris til forbruker har aldri vært viktig for politikerne, snarere tvert imot. Strømproduksjon skaper klimautslipp, og forbruket bør derfor begrenses, mener de.

Generelt har ikke Norge høy kraftpris, men den varierer voldsomt med årstider og mellom områder av landet.

Det første kan forbrukerne enkelt forsikre seg mot gjennom å kjøpte strøm med fastpris, det andre krever politiske tiltak.

Les også: Slutt å sutre om strømprisene

Det er altså en seiglivet myte at norske strømleverandører selger all strømmen vår til utlandet, slik at nordmenn må betale blodpriser. Etter tredje kvartal i år hadde Norge importert nesten tre ganger mer strøm fra utlandet, enn vi har solgt ut.

Til nå i år har vi solgt 4,6 gigawattimer, og kjøpt 11,4 gigawattimer fra utlandet. «Nettoen» tilsvarer syv-åtte prosent av forbruket vårt. Hadde vi stengt oss ute fra markedet, ville strømprisene trolig vært mye høyere enn de er.

Poenget er at Norge er tjent med et nordisk strømmarked, og det er fornuftig med konkurranse mellom leverandørene. Slik el-markedet er organisert, så må selskaper som Hafslund og Eidsiva få lov til å tjene penger, og da må de kunne selge strømmen så dyrt som konkurransen tillater dem.

Derimot er det totalt ulogisk at merverdiavgift og elavgift til staten går strømmen enda mye dyrere i perioder med høy strømpris. For vanlige husholdninger er ikke elektrisitet en luksusvare, men en nødvendighet. Med tyve minusgrader brukes ikke varmovnene i utrengsmål.

Det totale energiforbruket i husholdningene er nå 10 % lavere enn de var i 1999,  viser tall fra Statistisk Sentralbyrå.

Nå foreligger tre forslag for å få ned strømprisen:

  • LO vil ha en lovgrense for hvor mye vannbassengene kan tappes ned.
  • LO ønsker også kontroll over elselskapenes utbytter
  • Frp foreslår at elavgiften settes ned når strømprisen øker.

Typisk nok tør ingen av dem slakte den hellige kua; nemlig den kraftsubisiderte industrien som bruker fem ganger mer strøm enn det vi  har solgt til utlandet.

LOs forslag vil ikke få noen effekt på dagens strømpriser, mens forslaget om å senke avgiftene til staten kan få umiddelbar effekt. Det siste sier imidlertid finansminister Sigbjørn Johnsen nei til, i et brev til Stortingets finanskomité: ? Prisøkninger er et signal om knapphet i markedet og motiverer husholdninger og bedrifter til å spare strøm, skriver Johnsen i brevet.

Eller sagt enda klarere: Lavere strømpriser til forbrukerne har aldri vært noe mål i seg selv.

Visa tetter Wikileaks

Wikileaks.com er foreløpig stengt, men innholdet ligger mange andre steder.

Man kan like eller mislike Wikileaks, men det går over alle støvleskaft når kortselskapet Visa leker redaktører for å stoppe lekkasjene.

De foreløpige «norske» nyhetene fra Wikileaks  kaller mer på et gjesp enn på forferdelse. At utenriksminister Jonas Gahr Støre er selvbevisst og at diplomater snakker fritt i fortrolighet, er ikke egnet til å sjokkere noen.

Både Visa og Apple bør holde seg til sine roller, og slutte å leke redaktører.

Wikileaks.com er for øyeblikket utilgjengelig, men innholdet er speilet flere andre steder.

Du finner nettstedet her:  Mirror Wikileaks

Derimot er det sterkt kritikkverdig at finansselskapet Teller, på vegne av Visa Europe, nå holder igjen støttebetalinger til Wikileaks og Datacell på Island.

Wikileaks-hovedperson Julian Assange møter motstand fra kortselskapet Visa. Foto: Scanpix.

Lekkasjene fra Wikileaks er ubehagelige, men det gjør dem ikke ulovlige. Visa bør være en nøytral pengeformidler og ikke leke redaktør. Spesielt ikke når begrunnelsen selskapet gir for å stenge pengestrømmen virker syltynn:

- Dette er en essensiell del av våre undersøkelser av donasjonene i seg selv, og om prosesseringen av dem, er lovlig, skrier Tellers klageansvarlige, Vibeke Hølmich Rasmussen, til Dagens Næringsliv.

I Wikileaks oppfatter man de stadige detaljerte spørsmålene fra Visa som ren uthaling og utmattelsestaktikk.

- Konsekvensene av å trosse USA og åpne for Wikileaks-donasjoner kan kanskje være store for Visa. Konsekvensene av å trosse oss er et spørsmål som for Visa kan dreie seg om småpenger. Men at Teller er med på dette spillet, det forstår jeg faktisk ikke, sier Olafur Sigurdvinsson i islandske Datacell til Dagens Næringsliv.

Men kortselskapet Visa og betalingsformidleren Teller er ikke de eneste som ønsker å leke redaktører og sensurere Wikileaks. Også Apple Computer forsøker å stanse Wikileaks.

Nå er det kjent at Apple har fjernet den såkalte App'en for Wikileaks for både iPhone, iTouch og iPad.

Også her finnes det omveier, men de forutsetter at du er villig til elektronisk å bryte opp Apples teknologiske lås på enhetene, eller «jailbreake» telefonen, som det heter på hackerspråket. Om du ønsker det eller ei, må du finne ut av selv ved å lese på nettet.

Men du finner fremgangsmåten her: Download Wikileaks Apps

Det er interessant at Apple utøver omfattende redaktørvirksomhet på AppStore, samtidig som norske mediehus bruker store ressurser på å utvikle iPad-versjoner.

Både Visa og Apple bør holde seg til sine roller, og slutte å leke redaktører.

Stoppeklokke-idioti

Arbeiderpartiets Libe Rieber-Mohn kan bedre enn å bruke fordummende begreper som stoppeklokkeomsorg. Foto: Arbeiderpartiet

Kan noen avlive det fordummende uttrykket "stoppeklokkeomsorg", og ta med seg "bestemor på anbud" i samme slengen?

Valget mellom private og offentlige løsninger bør handle om hva som er best for elever og pasienter, ikke om ideologi.

Jeg er akkurat operert ved private NIMI Sykehus, og er nøyaktig like fornøyd som da jeg i fjor ble operert ved offentllige Aker Sykehus (forøvrig med skader fra bedriftsidrett begge ganger, det er et tankekors..).

For meg som pasient har det liten betydning om leger og sykepleiere er privat eller offentlig ansatt.

I flere valg har de rødgrønne brukt kraftig ideologisk skyts mot private løsninger. Som om ikke de aller fleste fastleger er privatpraktiserende, og som om barna i private barnehager får dårligere behandling enn i kommunale.

Neste gang Libe Rieber-Mohn holder en tale eller skriver et avisinnlegg, skal jeg bruke stoppeklokken for å se hvor ofte hun bruker ordet "stoppeklokkeomsorg".

Slagord som "stoppeklokkeomsorg" og "bestemor på anbud" har stor kraft, men særlig gjennomtenkte er de ikke. For det første skaper de en illusjon av ubegrenset personal på kommunale institusjoner. Alle vet at enhver virksomhet har begrensete ressurser, og at man ikke kan bruke all tid på en pasient. "Stoppeklokkeomsorg" betyr ikke noe annet enn å bruke tiden fornuftig, og det er like utbredt i offentlig virksomhet som i privat. Eller er det noens erfaring at offentlige sykehjem har en døgnansatt pleier per pasient?

Sagt på en annen måte: Jeg antar at offentlige sykehjem har ansatte med arbeidstid. Da starter stoppeklokken når de kommer på jobb, og den går hele dagens mens de gjør oppgavene sine.

"Bestemor på anbud" er like tåpelig. I dag har vi forlengst satt "Lillegutt på anbud" i barnehagene. De aller fleste fritdstilbud er private - altså "på anbud" for å holde oss til den fordummende begrepsbruken. Faktisk havner ganske mange av oss i yrker som er "på anbud". Og når vi dør, så blir vi gravlagt "på anbud". Er "bestemor på fastpris" eller "bestemor på det offentlige" noe mer tiltalende?

Galluptallende tyder på at folk flest er lei av en rødgrønn regjering som er opptatt av å tegne skremmebilder av hva de er imot, og mindre villige til å fortelle om hvilke løsninger de har. Den harde medfarten SV har fått på meningsmålingene, kan tolkes i samme retning.

Faksimile: Dagsavisen

Derfor er det skuffende når Arbeiderpartiets byrådlederkandidat i Oslo, Libe Rieber-Mohn, spiller den samme gamle plata i et innlegg i dagens Dagsavisen: - Likevel fortsetter stoppeklokkeregimet i Oslo. Flere oppgaver er underlagt tidtaking, skriver hun.

Som om det var ubegrenset tid tidligere, og som om hun og partiene bak henne vil innføre ubegrenset med arbeidskraft hvis de får overta.

Jeg vet at Libe Rieber-Mohn forstår dette. Hun er etter min mening en oppegående og flink politiker. Og dersom hun ikke forstår det, kan hun spørre mannen om hvordan han solgte livsnødvendige produkter som elektrisitet (i sin forrige jobb i Hafslund) eller kreditt (som i den nåværende i DnB NOR). Jeg antar at Rune Bjerke kan fortelle at prisen på både strømpris og penger avhenger av tiden man forbruker varen.

Tid er penger, og omsorg for hvordan ressursene forbrukes er en vesentlig oppgave for en politiker.

Så neste gang Libe Rieber-Mohn holder en tale eller skriver et avisinnlegg, skal jeg bruke stoppeklokken for å se hvor ofte hun bruker ordet "stoppeklokkeomsorg".

Ikke la det bli stoppeklokke-idioti!

Verdens lengste skoleferie

Når juleferien er over, får skolebarna enda en ekstra dag med skolefri for å ta seg inn etter nyttårsfeiringen.

Mens foreldrene har svært kort juleferie, går skolebarna uvirksomme i nesten tre uker.

Med julaften på fredag blir årets romjul fem arbeidsdager for de aller fleste arbeidstakere.

For barna, derimot, begynner nedtrappingen til jula med St. Lucia-feiringen 13. desember. Deretter går det ett i ett med avslutninger og kosedager. Og over nyttår begynner de med nok en fridag den 3. januar.

Her er skoleferien i Oslo: Ferie og fridager

Nå er det neppe noen få fridager før jul som ødelegger for norske skolebarns prestasjoner. Men det kommer på toppen av en sommer hvor skolene opererte med ni ukers ferie. I det minste skaper det praktiske problemer i de fleste moderne familier.

Skoleferiene er tilpasset en virkelighet hvor mor er hjemme, ikke dagens virkelighet hvor to yrkesaktive foreldre har flere barn. Det beste eksempelet er høstferien, eller potetferien, som den opprinnelig het. Hensikten var å gi barn på landet fri for å hjelpe til hjemme med potethøsten. I dag er det en ferie som passer dårlig for svært mange foreldre. Til overmål presser selvsagt felles ferie opp prisene på feriereiser for dem som har mulighet til å ta fri.

For en moderne familie med aktive barn, er skoleåret et evig jag med lange skoledager, lekser, fotball, ballett, håndball, speideren - ofte med transport hit og dit, og selvsagt på helt ulike steder i byen, på forskjellige tidspunkt for flere barn.

Så kommer ferien med fri fra de samme aktivitetene og nedtrapping på skolen. Da er problemet plutselig motsatt. Det blir lett mange uvirksomme dager.

Skoleferiene er tilpasset en virkelighet hvor mor er hjemme, ikke dagens virkelighet hvor to yrkesaktive foreldre har flere barn.

Trolig trengs en reform av skolens feriedager. I mange andre land har man tre semestre. I Oslo har man begynt med den svært populære sommerskolen, som viser at det er behov for mer skole og mindre ferie.

Leksehjelp og Aktivitetsskole er gode tiltak for å sikre at barna en lang, og ikke alt for slitsom, skoledag med godt pedagogisk utbytte. Vel å merke for de barna som er på Aktivitetsskolen.

Men hovedproblemet er at barna og foreldrene får stadig mer forskjellig arbeidsår. Mens yrkeslivet før hadde utbredt fellesferie, blir det nå mer og mer vanlig å la arbeidstakerne velge ferietiden selv - og mange tar også ut ovale week end-er og drar på storbyferie. For å få dette til å gå ihop med barnas skoledager, blir "løsningen" å be om ekstra skolefri - på toppen av de lange feriene.

Og nå er det altså utfordringen med å finne løsninger slik at barna er i aktiviet, mens foreldrene går i skytteltrafikk mellom skoleavslutninger og juleforberedelser.

Godt det snart er jul!

Sutring fra papiravisene

Utvalget som burde vært omdøpt til Papirstøtteutvalget leverte sin innstillling til kulturminister Anniken Huitfeldt i går. Foto: Heiko Junge, Scanpix.

I dag er alle norske papiraviser fulle av avisledere som kjemper for sine milliarder i statsstøtte. Ingen av dem skjenker en tanke til mediene som leserne faktisk foretrekker.

Årlig får norske mediebedrifter rundt fem milliarder kroner i statsstøtte. Det tilsvarer rundt 750.000 kroner per journalist - eller nesten tre ganger så mye som støtten til hver norske bonde.

NRK får mest, noe går i direkte pressestøtte til aviser som Nationen og Klassekampen, men den største pengestrømmen til papiravisene går til avisene som tjener best gjennom fritak for moms.

Så bør man spørre seg om det er papiravisene - som stadig færre leser - eller nettavisene, nettdebattene, bloggerne, Google, Wikileaks og Twitter som står for den genuine nyskapingen i meningsdannelse i Norge og resten av verden.

Kjøper du VG i butikken, er det null merverdiavgift. Velger du i stedet å kjøpe VG elektronisk, må du betale 25 prosent merverdiavgift.

De fleste som ikke arbeider i en papiravis forstår at denne 41 år gamle levningen er moden for historiens skraphaug. Momsen må være lik, uansett plattform.

I går fikk kulturminister Anniken Huitfeldt en utredning om mediestøtte fra et utvalg som burde vært omdøpt til Papirstøtteutvalget.

Her kan du lese utredningen: Lett å komme til orde, vanskelig å bli hørt - en moderne mediestøtte

Utvalget er delt: Den urettferdige momsforskjellen skal fortsette - ikke fem øre i støtte til nettavisene, er forslaget fra den ene halvparten av utvalget.

Faksimile: Aftenposten.

Naturlig nok applauderer papiravisene dette forslaget. Det er forståelig, ingen vil miste privilegier. Men det er å håpe at kulturminister Anniken Huitfeldt gjennomskuer propagandaen.

Det naturlige valget er lik moms for alle medier, uavhengig av om nyhetene sendes ut på papir, via internett eller til iPad.

Som medieleder ønsker jeg selvsagt null merverdiavgift for alle medier. Men dersom noen skal ha moms, må det være likebehandling. Det vil også gjøre kontrollen lettere og mindre byråkratisk.

Den største svakheten til utvalget er at det ikke går løs på hovedproblemet, nemlig at milliardstøtten i praksis går til papirproduksjon og ikke til journalistikk. Det er journalister som skaper journalistikk. Dersom man ønsker å stimulere til bedre journalistikk, så må støtten knyttes til redaksjonene - uansett om de publiserer på papir eller på nett.

Så bør man spørre seg om det er papiravisene - som stadig færre leser - eller nettavisene, nettdebattene, bloggerne, Google, Wikileaks og Twitter som står for den genuine nyskapingen i meningsdannelse i Norge og resten av verden.

Milliardstøtten går til medier leserne velger seg bort fra. I dag bruker folk flest tre ganger mer tid på internett enn på papiraviser.

Noen er bekymret over kvaliteten på nettavisene, men de glemmer at kvalitet koster penger og at nettavisene må skaffe hver krone de forbruker selv.

Skal kvaliteten heves på det produktet folk velger, så må mer av støtten gis til journalistikk - uavhengig av plattform.

Det er også logikken til den andre halvdelen av utvalget, de som står bak det såkalte Omfordelingsalternativet. Deres forslag er å innføre 8 prosent merverdiavgift for alle. Det vil gi 700 millioner kroner i nye inntekter til staten, og disse pengene skal så deles ut igjen i støtte til redaksjonelt arbeid - uansett om det er for publisering på papir eller på nett.

- Avisbransjen kommer til å kjøre kolossalt på for å beholde det gamle systemet, men vi er nødt til å tenke nytt. Mediebransjen består av mer enn bare papiraviser. Debatten blant enkelte medlemmer fra papiravisbransjen har vært preget av lite nytenking, sa utvalgsmedlem Finn H. Andreassen til Dagens Næringsliv i går.

Andreassen fikk rett i sin spådom. I dag er papiravisene tapetsert med innlegg fra bekymrede fagforeningsledere, interesseorganisasjoner og papiraviseiere. Ikke én av avisene jeg har lest har forsøkt å få en kommentar fra nettmediene!

Det er ikke grenser for ulykken en forsiktig momsøkning på åtte prosent vil gi. Forslaget vil gi færre journalistårsverk, påstår noen. Det er selvsagt feil. Staten skal ikke ta de 700 millionene selv, pengene skal fordeles i en skattefunn-lignende ordning hvor mediene får støtte i forhold til journalistiske kostnader.

Mediene vil få akkurat like mye penger som før. Men omfordelingen vil bidra til en omstilling fra papir til nett og sikre at en større del av statsstøtten går til journalistikk, og mindre til papirproduksjon og avisombæring.

Det verste i utvalget er en udokumentert idé om at papiravisene skal være spesielt høyverdige. I dag er det mer normalt at nyhetene først kommer på nett, og at avisene bruker mer plass på featurestoff og kommentarer.

Og selv om man skulle mene at papiravisene er best, så kan man ikke overse at det kan ha sammenheng med at de altså får pluss/minus 750.000 kroner i indirekte statsttøtte per journalist. Nettavisene får null.

PS: Papirstøtteutvalget nevner et uferdig prosjekt som skal undersøke hvor nyhetene kommer fra. Betegnende nok basert på en dansk undersøkelse fra 1999. Men arbeidet er ikke ferdig: - Når det gjelder nettutgavene eller nettavisene, har ikke Nyhendeveke-prosjektet tallene klare ennå, står det i utredningen.

Interessant nok kommer utvalget i en periode hvor papiravisene er full av stoff fra Wikileaks.

Kanskje et paradoks til ettertanke?

Legg ned lokale sykehus

Enormt lokalt engasjement i Molde og Kristiansund setter helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen under hardt press. Foto: Kjell Herskedal, Scanpix.

Vi bygger veier for milliardbeløp, men to åpenbare besparelser er hellige kuer: Lokalsykehus og lokalflyplasser!

Den rødgrønne regjeringen er i ferd med å vikle seg inn i en uløselig floke med sine løfter om å bevare lokalsykehus.

Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen må stå støtt i stormen. Foto: Torgeir Hauggaard, Forsvarets mediesenter

Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen går spissrot i Molde, og lokale Ap-folk truer med å bryte ut av partiet. Sør i fylket og nord i Sogn og Fjordane er det sterk strid rundt nedbyggingen av Nordfjord Sykehus, som ligger i nabofylket Sogn og Fjordane.

Felles for de aller fleste sykehusstridene er knallhardt lokalt engasjement, men også total mangel på evne til å ta inn over seg at nye veier, tunneler og bruer forandrer geografi og reisetid fullstendig.

Mellom Nordfjordeid og Volda (som også har sykehus) er det 40 kilometer å kjøre. Mellom Kristiansund (som har sykehus) og Molde (som også har sykehus) er det to alternative fastlandssamband og syv mil å kjøre.

I Sogn og Fjordane har både Førde og Florø flyplass. Det er 58 kilometer mellom byene, ifølge Google Maps. Tar vi med flyplassen i Ørsta/Volda rett over fylkesgrensen, er det 5 - fem ! - flyplasser innenfor en drøy times kjøring. Veiutbygginger, nye broer og tunneler gjør kjøretidene stadig kortere.

Det er langt mellom folk men tett mellom flyplasser i Sogn og Fjordane. Reisetidene her er fra 2007. Kilde: Strategiplan flyplasser

Det pussige er at ingen seriøst foreslår å bygge ny flyplass i Drammen eller på Lillehammer, til tross for lang reisetid og mange flere passasjerer.

Her kan du lese en vurdering av alle norske lokalflyplasser - og hvilke som bør legges ned: Strategiplan

I Østfold holdt man seg med fem sykehus (Askim, Moss, Sarpsborg, Fredrikstad og Halden). Med en passerspiss midt i fylket, for eksempel i Rakkestad, var det fem sykehus innenfor fire-fem mils bilkjøring. Der har man nå fornuftig nok besluttet å bygge et nytt moderne sykehus utenfor Sarpsborg.

Politikerne bør holde løfter, men de må også bruke sunn fornuft.

Hva er poenget?

Milliardinvesteringer i vei endrer norgeskartet, og må få konsekvenser i form av innsparinger og effektivisering. Færre sykehus og flyplasser er åpenbare muligheter, og den rødgrønne regjeringen burde ikke lovet å frede lokalsykehusene.

At de ga løftene gjør at Anne-Grete Strøm-Erichsen nå får hard motvind på nordvestlandet, men det vil være en dårlig løsning om man nå kaster nye milliarder ut av vinduet. Det vil gi mindre helse per krone.

Politikerne bør holde løfter, men de må også bruke sunn fornuft.

I Molde og Kristiansund lekte man med tankene om å fronte et felles sykehus midt mellom byene, men lokalpolitikerne gjorde en hemmelig pakt om å begrave tanken.

Nettavisen har tidligere foreslått Batnfjordsøra - et lite senter temmelig nøyaktig midt mellom Kristiansund og Molde: Hva med å legge sykehuset her?

Poenget er enkelt og greit at politikerne må ta initiativet til å tegne sykehus- og flyplasskartet på nytt.

Norges befolkning er best tjent med flyplasser av en viss størrelse, slik at rutetilbudet blir fyldig. Og kraftfulle sentralsykehus som er store nok til å tiltrekke seg medisinsk ekspertise og vinne erfaring. Ingen bør ha lyst til å føde på sykeshus som er små, dårlig utstyrt og som har få fødsler.

Samtidig er en moderne ambulanse nesten et lite sykehus i seg selv. For folk som bor fem mil unna et sykehus er akuttberedskap viktigere enn om det er to-tre mil lengre til selve sykehusbygningen.

Alt dette vet helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, og den rødgrønne regjeringen visste det også da de ga sitt famøse løfte om å bevare en foreldret lokalsykehusstruktur.

Men nå får de stå opp i stormen. Norge trenger færre lokalsykehus og færre småflyplasser.

Trygd farligere enn Koranen

Selvmordsbomberen i Stockholm kunne dratt med seg hundre uskyldige i døden. Foto: Magnus Hjalmason Niedeman, Scanpix.

Islamistene bruker frykt som våpen når de utførerer terroraksjoner i Vesten. Svaret er ikke panikk.

Mange forsøker å nøre opp i muslimhets etter at 28-åringen Taimour Abdulwahab sprengte seg til døde midt i Stockholm sentrum på lørdag.

Religiøs fanatasme fikk Taimour Abdulwahab til å dra fra Luton til Stockholm for å bombe uskyldige til døde. Foto: Afp.

Bare flaks gjorde at den ekstreme islamisten ikke dro med seg flere hundre i døden i den travle førjulshandelen.

Slik aksjoner er selvsagt skremmende, men det er også frykt de er ment å fremskaffe.

Det viktigste tiltaket for å dempe radikal islamisme er integrering. Det betyr ikke åpne grenser, men tiltak for å sørge for at de som er her gjennomfører skolegang og kommer inn i yrkeslivet.

Dette synet deles også av den amerikanske ambassaden, som neppe kan mistenkes for å være rødgrønne i sin sikkerhetspolitikk:

- Unge norskpakistanere som står utenfor arbeidslivet, pekes ut som en risikogruppe. Radikalisering og ekstremisme kan føre til terrorvirksomhet også i Norge, går det frem av et notat til utenriksminister Condoleezza Rice, CIA og FBI i november 2007, ifølge Aftenposten.

Norge har gode trygdeordninger som finansierer et liv «utenfor» samfunnet ellers, og som medvirker til at små barn ikke går i barnehage eller integreres. Samtidig er arbeidslivet i praksis rasistisk ved at mange vel utdannede barn av innvandrere ikke får jobb til tross for gode kvalifikasjoner. Slik skaper avstand og sinne til samfunnet ellers. Også her er ledighet roten til alt vondt.

Det er skremmende at vi har en reell risiko for terror også på norsk jord. Men trusselen kommer fra en liten gruppe ekstreme islamister, og ikke fra muslimer flest. Vi bekjemper ikke fanatikerne ved å oppfatte fredelige mennesker som fiender.

Erfaringene spesielt fra Storbritannia er at ytterliggående religiøse idéer og et liv utenfor samfunnet ellers er en livsfarlig cocktail. Vi har tendenser i Norge også, men det er heldigvis langt igjen og mange tiltak som kan settes inn før vi er der.

For eksempel:

  • Alle barn bør i barnehage, spesielt barn av fremmedkulturelle
  • Vi må gjøre noe med skolene slik at ingen har 80-90 prosent av innvandrerbakgrunn
  • Arbeidslivet må bekjempe rasisme, og være fargeblinde i ansettelsesprosesser
  • Det må lønne seg å jobbe - trygdejuks må bekjempes hardere.

Jeg tror alle disse tiltakene er mye viktigere enn å bekymre seg over hijab i grunnskolen eller å frykte moskeer. NAV og ekstrem lesing av Koranen kan være en farlig miks.

USA hudfletter Gahr Støre

USAs utenriksminister Hillary Clinton ble advart mot Jonas Gahr Støres personlige egenskaper i brev fra ambassadøren i Norge. Foto: Ragnhild Imerslund, UD.

Den rødgrønne regjeringen får det glatte lag av amerikanske ambassadører i Norge. Noe annet ville vært en bombe.

Spesielt er amerikanerne rystet over SVs rolle: - De siste fem månedene har vært ville, med nye og overraskende utspill - fra å lansere idéen om sikkerhetsdialog med Iran til at norske tjenestemenn har blitt enige om å møte Hamasrepresentanter, skrev daværende USA-ambassadør Benson K. Whitney våren 2006.

«En løs kanon» og «arroganse» er noen av karakteristikkene som brukes

Dette går frem av lekkasjer på nettstedet WikiLeaks, gjengitt i Aftenposten. Lekkasjene viser at forholdet mellom Norge og USA har kjølnet etter at de rødgrønne kom til makten i 2005.

En ting er vurderingen av SV, noe annet er at også utenriksminister Jonas Gahr Støre får det så ørene flagrer: «En løs kanon» og «arroganse» er noen av karakteristikkene som brukes.

I Norge topper Jonas Gahr Støre ofte eksperters vurderinger av regjeringens medlemmer, og han scorer bra på meningsmålinger. Men dette bildet av en internasjonal statsmann stemmer lite med vurderingene de amerikanske ambassadørene har sendt hjem til Washington, ifølge gjengivelser i Aftenposten:

  • Støre klarer bare ikke å stå stille, og ønsker å være over alt (2006).
  • Selv om han er smart og dynamisk, lurer noen på om hans arroganse kanskje ikke fungerer så godt under forhandlinger (2009).
  • Støre trenger trolig å høre fra Washington at for mange uventede sprell vil føre til at det stilles spørsmål ved hans troverdighet (2006).

Amerikanerne ser en egenrådig norsk utenriksminister som er hyperaktiv og går sine egne veier, noe som kan sette vennskapet mellom Norge og USA i fare.

Kilde: Aftenposten.no

- Dette er ikke det Norge mange husker, og relasjonen til norske myndigheter innebærer mer uenighet enn før, skrev USAs ambassadør Whitney så sent som slutten av januar 2008.

Her kan du lese en rekke punkter hvor amerikanerne er kritiske: Korrespondanse fra den amerikanske ambassaden.

Nå er det knapt noen bombe at USA har en annen utenrikspolitikk enn en rødgrønn regjering med SV som deltaker. Men det er overraskende hvor negativt bilde ambassadørene tegner av politikeren Jonas Gahr Støre.

Amerikanerne beskriver en hyperaktiv, selvtilfreds utenriksminister i et lite land som har urealistiske ambisjoner om å spille viktige roller. Denne vurderingen deler også Obamas Oslo-ambassadør Barry White, som mener at Norge spiller en stadig mindre og tildels uhjelpsom rolle i Midt-Østen.

Det er et farlig signal fra Norges viktigste allierte.

Naken humor i Frp

Frp-politiker Siv Gørbitz fikk en full og naken mann geleidet til sin hotellseng. Foto: Bergensavisen.

Frp-humor: Hva er vel morsommere enn å lede en naken full mann opp i sengen til en sovende partikollega?

Fremskrittspartiet er ikke som politiske partier flest. Det fikk Frps lokalpolitiker Siv Gørbitz erfare under fylkesårsmøtet til Hordaland Frp i fjor, da hun våket med en full og naken mann i hotellsengen sin.

- En kvinnelig partikollega hadde plassert ham der «for å spøke»,  ifølge Bergensavisen.

Spesielt god humor er det vel knapt. Gørbitz er gift, har flere barn, og syntes ikke mye om å få en ubedt nakengjest ført opp i hotellsengen.

Spesielt god humor er det vel knapt.

Hun følte seg krenket,  og dersom saken er slik hun beskriver kunne vel både partiets «spøkefugl» og den nakne mannen risikert et ublidt møte med politi og alvorlige bestemmelser i straffeloven.

Men utrolig nok er det Gørbitz som har fått problemene. Nå er hun ekskludert fra partiet, angivelig fordi hun i ord og handlinger aktivt har meldt seg ut av partiet.

I styret som ekskluderte Gørbitz sitter sentrale Frp-politikere som ordfører Gunnar Bakke, Os-ordfører Terje Søviknes og stortingsrepresentant Arne Sortevik. Fra dem er det ikke lang avstand til partiets nasjonale ledelse.

- Jeg har skadet Frp ved å fortelle om skremmende trusler og stygg mobbing. Dette skulle holdes internt i partiet, skriver Gørbitz på Facebook.

Styret i Bergen Frp har bedt fylkesstyret i Hordaland Frp om å vurdere ekskludering av Gørbitz, og det ble altså besluttet i helgen.

Eksluderingen av Gørbitz kommer på toppen av andre interne motsetninger i Bergen Frp. Femtekandidaten på partiets liste, Janne Halvorsen, var en av dem som angivelig stod bak nakenstuntet: - Det var en spøk. Utover det vil jeg ikke uttale meg. Jeg har snakket med Siv om dette før,og det er helt unødvendig å trekke frem gamle ting, sier Janne Halvorsen til BA.

Ekslusjonen i Bergen er neppe hva Frp-leder Siv Jensen ønsker seg i førjulstriden, men hvis ikke partiledelsen nå griper inn vil de indirekte akseptere at kvinnelige politikere risikerer å få ubedte menn nakne i hotellsengen som humoristisk innslag på partiets møter.

Det er neppe Siv Jensens mening.

SISTE: I rettferdighetens navn skal det nevnes at Bergen Frp har en annen versjon av hva som skjedde med den fulle mannen på Gørbitz hotellrom. Ifølge partiet ble mannen ført til hennes hotellrom for å hente sin bagasje som var oppbevart der, og at det var ham selv som valgte å låse seg inn og legge seg i sengen.

Kutt kull på Svalbard

Kulldriften på Svalbard gjør seg best som historiske levninger, som her i Ny Ålesund. Foto: Scanpix.

Store Norske ønsker en ny kullgruve på Svalbard som vil gi like store klimautslipp som 1,3 millioner biler. Det bør være enkelt å si nei.

Kulldriften på Svalbard er en viktig del av øygruppens historie, og var i mange tiår grunnlaget for norsk suverenitet.

Energibehovet i Longyearbyen dekkes av forurensende kullkraft. Foto: Scanpix.

Slik er det ikke lenger. Longyearbyen har omfattende turisme, og mange ansatte i forskning og undervisning. En ny kullgruve trengs ikke for å holde liv i Svalbard-samfunnet.

Derfor bør Norge si nei til Store Norskes ønske om å bygge ut den såkalte Lunckefjellgruven. Ifølge Dagens Næringsliv vil den gi årlige utslipp på 5,6 millioner tonn Co2 - like mye som 1,3 millioner personbiler.

Miljøargumentene for Lunckefjellgruven er syltynne. Kullet har angivelig større energiinnhold enn konkurrentenes, og vil følgelig gi 20-30 prosent mindre utslipp dersom europeiske kullkraftverk erstatter kullet de i dag bruker med kull fra Svalbard.

I forrige uke prøvde Statoil det samme trikset. Da var det norsk gasskraft som ville være miljøvennlig fordi den kan fortrenge forurensende kullkraft. Miljøvernerne vil innvende at det ikke er snakk om å erstatte kullkraft, men å bygge ny gasskraft i tillegg. Og da vil man få høyere CO2-utslipp, og ikke lavere. Hovedproblemet er at energiforbruket øker raskere enn vi rekker å fase ut forurensende produksjon.

Røde Robert fikk til svarte tall i Svea. Nå er Store Norske sulten på mer. Foto: Scanpix.

Det er mange grunner til at regjeringen bør si nei til en ny kullgruve på Svalbard:

  • Vi trenger ikke kulldrift for å opprettholde norsk suverenitet.
  • Svalbard må ikke utsettes for veiutbygging og andre inngrep.
  • Norge bør bidra til avvikling av kullkraftverk

Norge har satt seg høye mål i klimapolitikken, men til nå har vi vært større i ord enn i handling. Et tiltak som å bygge ned kraftsubsidiert norsk industri vil ha stor effekt, men ringvirkningene blir for store til at politikerne våger å bruke tiltaket.

Men en ny kullgruve på Svalbard bør de kunne si nei til. Da er gasskraft langt å foretrekke.

Prisvinner med knebel

I dag står stolen til Liu Xiabo tom. Det er det klareste symbolet på at Kina har en lang vei å gå til ytringsfrihet og demokrati. Foto: Ap.

Nobels fredspris har blitt en pris for menneskerettigheter. På den bakgrunn kunne både det kinesiske regimet og Liu Xiabo fått prisen.

I Alfred Nobels testamente var arbeid for forbrødring mellom folk og for nedbygging av armeer nevnt som hovedkriterier for å få Nobels fredspris.

Men Nobelkomitéen har lang tradisjon for å vektlegge andre kriterier. Vi har sett priser for treplanting og mikrokreditt, og årets pris er en pris for arbeid for ytringsfrihet.

Man kan kanskje tenke seg fred i udemokratiske land uten menneskerettigheter, men historien har vist at det før eller siden blir ustabilitet i land som undertrykker folkemeningen som en trykkoker.

Samtidig har knapt noe land i verdenshistorien raskere bekjempet fattigdom enn Kina. Hundrevis av millioner mennesker er revet ut av armod og fått noen av de viktigste menneskerettighetene oppfylt, som rett til mat, skole og helsevesen.

Dette er bakgrunnen for at mange kinesere opplever årets fredspris som et slag i ansiktet. At prisen går til en person de færreste har hørt om, gjør ikke undringen mindre. Med den omfattende sensuren som foregår i Kina vet den jevne kineser knapt hva Liu Xiabo står for. Og reaksjonene fra Kina tyder dessverre heller ikke på at man nå vil ta et krafttak for ytringsfrihet.

I Kina skal prisen forbigås i taushet, og restaurantene har fått forbud mot å arrangere store selskaper.

Men Nobelkomitéen gjør rett i å fastholde sin suverene stilling og utdele prisen uten å skjele til norske økonomiske interesser. Man kan kanskje tenke seg fred i udemokratiske land uten menneskerettigheter, men historien har vist at det før eller siden blir ustabilitet i land som undertrykker folkemeningen som en trykkoker.

Om det ikke er i tråd med en bokstavtro tolkning av Nobels testamente, så er jeg enig i at arbeide for ytringsfrihet og menneskerettigheter er reelt fredsarbeid og at Liu Xiabo er en fortjent vinner.

Som en av grunnleggerne av Charta 08 arbeider Liu Xiabo for et reelt folkestyre, tilnærmet likt de nordiske landene.

Vox Publica har oversatt originalteksten, og du kan lese den her:  Det kinesiske demokratimanifestet i sin helhet, i norsk oversettelse.

Sett med norske øyne er manifestet en opplisting av de grunnleggende rettigheter som bør være i en moderne velferdsstat.

Utfordringen til Kina nå er å reformere sitt politiske system like vellykket som styresmaktene har revolusjonert sin økonomi. Dessverre tyder reaksjonene på årets fredspris mer på at den nødvendige reformen er satt tilbake. Men det er i så fall et ansvar som påhviler Kina, og ikke den norske nobelkomitéen.

Når prisen i dag utdeles står stolen til Liu Xiabo tom. Det er det sterkeste symbolet på at Kina har en lang vei å gå for å bli et stabilt folkestyrt demokrati med ytringsfrihet.

Dynastiet i Grimstad

Nå er det niesen Ellen K. Dahl Pedersen som seiler opp som ny arving til milliardverdiene i Grimstad. Foto: Fredrik Bjerknes, Dagsavisen.

Arvefeider er ikke noe nytt i norske rederfamilier, men det uverdige spillet som nå foregår i Ugland-familien i Grimstad slår alle rekorder.

Historien om Dynastiet Ugland er en familietragedie i flere akter, der mor slåss mot sønn, og hvor far gjør sønnene arveløse.

Faksimile: Dagens Næringsliv

Økonomisk er det en sjelden suksesshistorie, tuftet på livsverket til Johan Milmar Ugland som stiftet Uglands Rederi i mellomkrigsårene. Også i Ugland-familien har det gått opp og ned, men hovedinntrykket er at de har vært flinke til å bygge virksomhet og skape milliardverdier.

Derimot har de vært dårlige til å holde fred med hverandre.

Grunnleggeren hadde de to døtrene Evy Kaarvang og Lisen Ugland Bergshaven, samt sønnene Johan Jørgen Ugland og Andreas Ugland, og de to sønnene drev rederigruppen videre sammen til slutten av 80-tallet da de skilte lag.

Hendelsene som nå utspiller seg er som sakset ut fra en episode fra såpeoperaen Dynastiet. Som vanlig handler det om arv og milliardverdier

De tre sønnene til Andreas har stort sett holdt fred, og driver blant annet bank sammen på Caymanøyene - for øvrig i Ugland House, som USAs president Barack Obama har angrepet som det verste eksempelet på skatteparadis - eller «the biggest tax scam on record».

Skipsreder Atle Bergshaven har vært i strid med sin egen mor. Foto: Scanpix.

Den mest kjente arvekrangelen har vært i familiegrenen til Lisen Ugland Bergshaven, der hennes sønn og JM Uglands barnebarn, Atle Bergshaven, etter tiår med familiestrid og krangel kontrollerer tankrederiet Bergshav. Krangelen mellom mor og sønn har ikke bare handlet om milliardverdier, men også om noen meter brygge på landstedet.

Nå er det  rederigruppen til den andre sønnen av grunnleggeren - nylig avdøde Johan J. Ugland - som er i spill. Også den grenen har milliardverdier i verft og 36 fartøy.

Hendelsene som nå utspiller seg er som sakset ut fra en episode fra såpeoperaen Dynastiet. Som vanlig handler det om arv og milliardverdier.

Det begynte med at  Johan J. Uglands mot slutten av sitt liv besluttet å gjøre sine to sønner arveløse utover lovens minimum på en million kroner hver.

Arven gikk i stedet til rederens enke, Ellen Ugland, og til barnebarnet Knut Nilolai Tønnevold Ugland (24).

Ugland døde i boblebadet om kvelden søndag 28. mars i år, og han ble ikke funnet før etter en god stund. Sønnen, Lars T. Ugland, har nå skrevet brev til politiet med spørsmål rundt farens død. - Jeg reagerer på at det gikk så lang tid fra han gikk for å ta seg et bobleblad like etter klokken 20 til han ble funnet kl. 23.30. Han var jo ingen ungsau, så derfor er det rart at han ble liggende så lenge alene, sier Lars T. Ugland til Dagens Næringsliv.

Utsagnet peker naturlig nok mot enken og arving Ellen Ugland, som overfor politiet skal ha forklart at hun var trett og hadde lagt seg da rederen gikk i boblebadet.

Nå er det Ellen Ugland som er død, og hun ble funnet i påkledt i leiligheten sin på Lysaker - et dødsfall Asker og Bærum politidistrikt etterforsker som mistenkelig.

Det er Ellens niese, Ellen K. Dahl Pedersen, som stod Ellen Ugland nærmest - og det spekuleres i at hun også vil arve milliardverdiene.

- Jeg forstår også at det spekuleres i omstendighetene, men jeg tror dette vil vise seg å være veldig udramatisk, sier Ellen K. Dahl Pedersen til Dagens Næringsliv.

Ellen Ugland skal nå obduseres for å fastslå dødsårsaken.

Spørmsålet er om det går an å trekke noen moral ut av stridighetene i dynastiet i Grimstad, annet enn det selvfølgelige spørsmålet om penger er så viktig at de er verdt å krangle med sin nærmeste familie i rettssalene i flere tiår.

Det spørsmålet bør også stilles til rådgivere og jurister som tjener millionbeløp på å holde på med stridighetene.

På den annen side; tar man slike hensyn så blir man kanskje ikke milliardær...

Åpne skolemålinger, bedre resultater

Øystein Djupedal overtok som kunnskapsminister da den norske skolen gjorde det dårligst. Fremgangen fortsatte under Bård Vegar Solhjell. Foto: Scanpix.

Norske elever gjør det bedre etter at de har begynt å øve på ting de gjorde dårlig. Dette viser at offentlige målinger er veien å gå.

De nye PISA-tallene bør en gang for alle legge død debatten om offentlige målinger av skolen.

Et bedre PISA-resultat viser først og fremst at vi har blitt bedre i det vi har øvd på, etter at målinger avslørte hvor dårlig situasjonen var.

Det er nemlig ikke færre private skoler som forklarer den norske fremgangen, men at den offentlige skolen har gjort noe med elendige resultater tidlig på 2000-tallet.

Enhver som har vært i en norsk førsteklasse vil erfare at lesing er satsingsområde nummer en. Og med øvelse kommer mestring: - Norske elever har gjort et kraftig hopp fremover i lesing, er konklusjonen fra den norske PISA-gruppen.

Det er ikke dårlige resultater og svartmaling i seg selv som skaper en bedre skole, men at skolen og elevene målbevist jobber med tingene de gjør dårlig. Og både elever, foreldre og lærere trenger kunnskap om egen skoles prestasjoner - og hvordan den norske skolen gjør det internasjonalt. I PISA-undersøkelsen deltar 65 land og man har målt 400.000 elever.

Utdanningsminister Kristin Halvorsen er med rette glad for at den nye PISA-undersøkelsen viser at norske skoleelever gjør det bedre, men hun tok over departementet etter at målingen var gjennomført.

Statsrådene Øystein Djupedal og Bård Vegar Solhjell var statsråder i perioden hvor norsk skole har gjort det bedre. Kilde: PISA.

Fremskrittet begynte under Øystein Djupedal og ble fullført under Bård Vegar Solhjell - som var statsråd frem til undersøkelsen ble gjennomført i 2009.

Så voldsom fremgang er det riktignok ikke snakk om, spesielt ikke i matematikk: - Norge oppnår 498 poeng i 2009 og går noe fram sammenliknet med 2003 (494 poeng) og 2006 (490 poeng). Framgangen er likevel ikke så stor at den er statistisk signifikant, og Norge ligger heller ikke signifikant over OECD-gjennomsnittet (496 poeng), heter det i oppsummeringen.

Også i naturfag scorer de norske elevene midt på treet, og langt bak land som Slovenia, Estland og Ungarn, for eksempel.

Et bedre PISA-resultat viser først og fremst at vi har blitt bedre i det vi har øvd på, etter at målinger avslørte hvor dårlig situasjonen var.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen snakker mot bedre vitende når hun forsøker å gjøre det til en diskusjon om private vrs. offentlige skoler, som intet har med dette å gjøre.

Norsk skole blir bedre når man  forholder seg til virkeligheten slik den er, og ikke slik man ønsker at den bør være.

Derfor er målinger og offentliggjøring fortsatt viktig.

.

Milliardskandale i Nigeria

Jens Stoltenberg var olje- og energiminister i perioden hvor Statoil brukte nigerianeren John Abebe som mellommann. Foto: Scanpix.

Statoil er dømt til å betale opptil to milliarder dollar etter ha brukt en mellommann med det de selv mener er «et noe tvilsomt rykte».

Den norske statens oljeselskap har omfattende virksomhet i flere av verdens mest korrupte regimer. Nå kan selskapet føye sin egen korrupsjonsskandale til serien som omfatter også tilsvarende saker i tidligere Hydro og Saga Petroleum.

Faksimile: Dagens Næringsliv

Det pinlige med Nigeria-skandalen som nå rulles opp var at den pågikk mens nåværende statsminister Jens Stoltenberg var olje- og energiminister, og samtidig Statoils generalforsamling.

Vi liker å tro at norske selskaper oppfører seg annerledes enn konkurrentene, men skandalen som nå rulles opp i Nigeria er lite flatterende for Statoil:

  • Statoil er dømt til å betale den nigerianske mellommannen John Abebe 1,5 prosent av inntektene fra Agbami-feltet.
  • Statoil har tidligere betalt 2,2 millioner dollar til Abebe, som også var styremedlem i Statoil Nigeria.
  • Mellommannens aktivitet for å lirke Statoils interesser igjennom var så omfattende at han ble kalt Mr. Statoil.

Det er åpenbart vanskelig å komme inn i et land som Nigeria uten å betale mellommenn såkalte kommisjoner. Og det er selvsagt fristende å betale noen titalls millioner kroner for å lose igjennom prosjekter verdt mange milliarder kroner.

 Et anslag basert på Statoils andel av oljereservene i Agbami-feltet tilsier at Statoil de neste årene skal betale meg mellom en og to milliarder dollar. Det er mye penger, sier Mr. Statoil.

Men nå sitter Statoil i klisteret. Ifølge Dagens Næringsliv har selskapet tapt en rettssak om dette kravet ved en regional domstol i Nigeria. Dommen er riktignok ikke rettskraftig, men John Abebe er godt fornøyd.

- Et anslag basert på Statoils andel av oljereservene i Agbami-feltet tilsier at Statoil de neste årene skal betale meg mellom en og to milliarder dollar. Det er mye penger, sier Mr. Statoil.

Like hardt i tar ikke analytikere avisen har intervjuet, men også de mener at det kan være snakk om milliardbeløp: - Det betyr i så fall mellom 135 og 200 millioner dollar, sier analytiker Trond Omdahl i Arctic Securities.

Agbami utvinnes med et flytende produkssjonsskip. Foto: Statoil.

Agbami-feltet ble oppdaget på slutten av 1998, og var det andre store dypvannsfeltet utenfor Niger-deltaet. Feltet ligger på 1.500 meters dyp, og i tillegg til Statoil er blant andre den lokala Alakija-familien i Lagos medeiere.

Statoil har prøvd å terminere den tvilsomme avtalen med Abebe i 1999, men har nå altså tapt første rettsrunde i Nigeria. Selskapet kan anke videre til en nasjonal rett, og senere til nigeriansk høyesterett. Det er altså et stykke frem før Abebe får sine milliarder.

For den daværende norske olje- og energiministeren må saken være pinlig. Da som nå hadde staten full kontroll over Statoil, og forholdet til Abebe pågikk på hele 90-tallet.

Daværende olje- og energiminister Finn Kristensen satt fra 1990 og ut 1992. Da overtok Jens Stoltenberg, som satt i stillingen frem til slutten av 1996, da han ble avløst av Grete Faremo og senere Ranveig Frøiland.

Her ser du listen over tidligere norske olje- og energiministre: Stoltenberg ansvarlig fra 1993-1996

Det var altså sentrale personer i dagens regjeringen som satt med ansvar i perioden hvor Mr. Statoil fikk utbetalt 2,2 millioner dollar - et forhold som i verste fall kan gi mellommannen milliardbeløp for sin påvirkning av lokale myndigheter.

Et land av sofagriser

Fire av fem nordmenn driver ikke med selv moderat mosjon. Nordmenn flest blir sofagriser fra de blir ti år gamle.

Tidligere undersøkelser av nordmenn og mosjon har basert seg på spørreundersøkelser. Nå er deltakerne testet med målere, og et hovedfunn er klart: Vi er et land av løgnere. De fleste av oss mosjonerer på langt nær så mye som vi svarer, vi lyver rett og slett på oss aktivitet.

Det mange flere av oss burde føye til på ønskelisten er godt og varmt treningstøy - og en dytt i ryggen.

Samtidig lar vi oss lure av rekordpåmeldinger til maratonløp og sykkelritt. Ferske, nedslående tall viser at bare en av fem nordmenn er i moderat fysisk aktivitet minst 30 minutter hver dag.

Mens enkelte aviser har blitt rene mosjonsbilag, er virkeligheten at bare en av fem tilfredstiller de nasjonale helseanbefalingene. Det går bra til vi når toppen som 9-åringer, men derfra synker vi mer og mer tilbake til sofaen. Fra 9 tl 15 år, synker aktiviteten med 31 prosent. Og derfra til man blir 20 år, synker aktivetsnivået med ytterligere 31 prosent.

- De vanligste grunnene for ikke å være i fysisk aktivitet er at man ikke har tid eller mangler ork, er konklusjonen i den nye kartleggingen til Helsedirektoratet.

Du kan lese kortversjonen her: Fysisk aktivitet blant voksne og eldre

Rapporten gir et dramatisk annet bilde enn spørreundersøkelsene, som tydet på at 40-65 prosent av nordmenn er aktive. Sannheten er altså 20 prosent. Helsedirektoratet mener at dette kan ha ført til færre tiltak for å gjøre noe siden problemet har vært feid under teppet.

Det verste er at det slett ikke er typisk norsk å være god, for å bruke et gammelt sitat. Bare land som Belgia, Japan og Saudi-Arabia har flere inaktive enn oss - og land som Canada, Australia og Kina ligger milevis foran. Utrolig nok er amerikanske menn mellom 20 og 50 år mer aktive enn sine norske jevnaldrende, viser internasjonale studier.

Man trenger ikke være Einstein for å se sammenhengen mellom lav aktivitet og dårlig helse. Når man sitter rolig i sofaen og stapper i seg mer enn man forbrenner, så lar resultatet seg avlese på badevekten.

- Én av fire nordmenn over 16 år var overvektige i 2008. Andelen overvektige nordmenn har økt med 7 prosentpoeng de siste ti årene. Det er særlig menn som eser ut, skriver Statistisk Sentralbyrå.

Undersøkelsen bekrefter at det er sammeheng mellom høy utdannelse og høyt aktivitetsnivå, men ikke så dramatisk. Heller ikke kjønnsforskjellene er så store (kvinnene er noe bedre enn mennene) og folk i byer er mer aktive enn folk på småsteder.

- Media og helsemyndigheter slår jevnlig fast at det blir stadig flere personer med overvekt og fedme i den norske befolkningen. Årsakene til tilstandene er mange og sammensatte. Arv, psykologi, miljø, stoffskifte og hormoner er alle faktorer som spiller inn. Den enkleste og viktigste forklaringen er likevel at vi får i oss mer energi enn vi forbruker, skriver Statistisk Sentralbyrå.

Og snart er det jul, med juleribbe, akevitt og stillesittende dager.

Det mange flere av oss burde føye til på ønskelisten er godt og varmt treningstøy - og en dytt i ryggen.

Slutt å sutre om strømprisene

Kulde gir høyere elforbruk og høyere priser. Men det går over. Foto: Scanpix.

Norge får en mild forkjølelse hvis Europas økonomi blir alvorlig syk. Ingen grunn til dyp bekymring, mener Statistisk Sentralbyrå.

For de aller fleste er førjulstiden 2010 en periode hvor gode nyheter er stablet oppå hverandre: Vi har lave renter, nesten ikke prisstigning og nær full sysselsetting.

Og nå kommer den siste gladmeldingen: Norge vil klare seg godt selv om problemene i europeisk økonomi fortsetter.

Likevel sutrer vi over kulden og strømprisene. - Vi er et land av sutrere, mener polfarer og forlegger Erling Kagge. Det har han dessverre rett i!

Ifølge Dagens Næringsliv mener finansminister Sigbjørn Johnsen at det vil være kritisk for Norge dersom det går galt i Europa, og at vi risikerer at 20.000 nordmenn kan miste jobben.

Det er en måte å se den nye analysen fra Statistisk Sentralbyrå på.

En mer nærliggende tolkning er at Norge vil slippe forbausende lett unna en europeisk krise, dersom Statistisk Sentralbyrå (hvor den nye sjefen fra Norges Bank kommer fra) har rett.

Forutsetningene er at eksportmarkedene svikter, og råvareprisene og oljeprisen faller 20 prosent. Selv om dette skulle skje, vil de aller fleste nordmenn faktisk få det bedre. Effekten vil bli lavere prisstigning og fallende renter, og altså enda mer mellom hendene for private husholdninger.

Vel å merke for dem som beholder jobben, men det gjør de aller, aller fleste. Selv dette scenariet vil altså bare løfte ledigheten fra 90.000 til 110.000 personer - og vi vil fortsatt ligge helt på bunn i ledighet.

Sannheten er at vi er en liten idyllisk øy, mens land som Irland, Portugal, Helllas - og kanskje Spania - sliter meget tungt. I flere land er ungdomsledigheten på 20 prosent og det sosiale sikkerhetsnettet usikkert og dårlig. I hele EU går rundt 15 millioner unge voksne uten jobb med de følger det vil få for hele deres økonomiske livsløp.

Europa har store problemer, men vi er et land av sutrere.

Akkurat nå er det kulden og strømprisene vi sutrer mest over.

Som om 15 minusgrader er noen katastrofe.

Selvsagt vil noen rammes av høyere strømpris, men det er fordi de har valgt flytende pris og ikke bundet strømprisen. Over lang tid er variabel strømpris billigst, men kortsiktig vil prisen gå opp og ned.

Dersom man ikke har råd til det, er det soleklare rådet å binde strømprisen over lang tid og sove godt selv når det blir vanlig norsk kulde.

Som forbruker kan du velge og vrake mellom ulike forsikringer mot strømpris-sjokk. En stor tilbyder som Hafslund har åtte ulike avtaler. Man kan velge helt flytende strømpris (spot), ulike priser som helt eller delvis «glatter ut» prisutslagene over tid, garanti for en makspris og fast strømpris.

Kurven til venstre viser strømprisen i det norske elmarkedet den siste måneden. Forbrukerne betaler denne, pluss leverandørens fortjeneste og såkalt nettleie. Velger man flytende pris, må man ta høyde for normale sesongvariasjoner.

Men som sagt; de fleste økonomer mener at det over tid er billigst å spekulere i flytende rente og flytende strømpris.

Men da må man også tåle variasjonene uten å klage. Som været.

Trangt i KrF

Kristelig Folkepartis nestledere Inger Lise Hansen (tv) og Dagrun Eriksen. Foto: Heiko Junge, Scanpix .

Nestleder Inger Lise Hansen er på vei ut av Kristelig Folkeparti. Partiet står i fare for å bli utryddet.

Krisen i Kristelig Folkeparti er dyp, og foreløpig har ikke partiet funnet noen strategi for å komme ut av dødens posisjon.

Kristelig Folkeparti har hatt størst oppslutning i perioder hvor partiledelsen har tillat seg å drikke et glass rødvin eller røyke en sigar.

Paradoksalt nok sliter partiet i det som burde vært en gyllen periode, med store og engasjerende verdidebatter og religiøse konflikter. Partiets problem er ikke at flertallet er uenig, men at så få av dem som er opptatt av verdispørsmål finner seg hjemme i Kristelig Folkeparti.

Siste TNS Gallup  for TV 2 ga partiet 3,5 prosents oppslutning. Altså langt under sperregrensen. Blir det valgutfallet, kan partiet være dødsdømt.

Nå er riktignok TNS-målingen blant de laveste, men også et snitt av flere meningsmålinger plasserer KrF  under sperregrensen. I denne situasjonen kommer meldingen om at 15 av 19 fylkesledere ikke ønsker at Inger Lise Hansen skal fortsette som partiets nestleder.

Trolig er årsaken en kombinasjon av misnøye med Hansens soloutspill, hennes påståtte dristige fremtoning og politiske meninger - blant annet en mild kritikk av Israel. Hvor smart hvert utspill har vært, kan diskuteres. Men det er slett ikke sikkert at en enslig liberal blomst skyver fra seg flere velgere enn hun trekker til seg.

(Hvis det er de såkalt dristige bildene i Det Nye (se faksimilen) som støter mange, så kan vi kort konstatere at partitoleransen ikke akkurat harmonerer med å gjøre døren høy og porten vid).

Som i SV er også Kristelig Folkeparti ridd av en konflikt mellom de som vil modernisere partiet og såkalte museumsvoktere. Dersom de siste får bestemme, vil aldri KrF bli noe stort parti igjen. Trofaste Israel-venner og konservative kristne er ikke et stort nok velgergrunnlag for et folkeparti.

Den nye partilederen Knut Arild Hareide signaliserer en moderne linje. Hareide har bakgrunn fra privat næringsliv og har vært profilert på samferdselsspørmål. Han står på trygg kristlelig grunn, men kan ikke oppfatte som noen mørkemann. Og så er han relativt ung. Alt dette skulle tilsi en forsiktig kursending og fremgang i oppslutningen.

Kristelig Folkeparti har hatt størst oppslutning i perioder hvor partiledelsen har tillat seg å drikke et glass rødvin eller røyke en sigar, for å ta to eksempler.

Den sterke motstanden mot Inger Lise Hansen gjør det vanskelig for henne å bli gjenvalgt i partiledelsen.

Men det vil være synd for partiet om det ikke har plass til en litt uforutsigbar liberal fløy.

Nyttige idioter for Yunus

Tidligere fredsprisvinner Mohammad Yunus tappet norske bistandsmidler for 608 millioner kroner. Foto: Scanpix/AFP.

Hadde enkelte norske politikere fått bestemme, ville Norge gitt 10-15 milliarder kroner til forretningsmannen Mohammad Yunus.

Norske politikere og enkelte aviser har vært utrolig naive i behandlingen av fredsprisvinneren. Nå avsløres det at han har tappet 608 millioner norske bistandskroner  fra Grameen Bank.

Avsløringen bør være en vekker for politikerne som ville tvinge Telenor til å gi fra seg en stor del av samarbeidsselskapet Grameenphone i Bangladesh - aksjer verdt 10-15 milliarder kroner.

Deler av norsk presse var så positive til Mohammad Yunus at han gikk fri, mens Telenor fikk kjeft, når Grameenphone ble kritisert for arbeidsforholdene i Bangladesh.

Les også: Yunus den hellige

Utdelingen av Nobels fredspris til Mohammad Yunus og Grameen Bank kom i perioden hvor Ole Danbolt Mjøs var formann, og prisene gikk til treplanting, miljøarbeid og altså mikrokreditt. Logikken var at bærekraftig utvikling er stabiliserende og skaper fred.

Hvorvidt dette harmonerer med Alfreds Nobels testamente om nedbygging av armeer, skal jeg la ligge. Men det er ganske langt fraNobels uttalte ønsker.

Uansett: Mikrokreditt er ikke gaver, men lån. Og lånene er ikke gratis, men belastes med renter fra 30 prosent og oppover. NRK Brennpunkt avslørte i går hvordan mange har måttet selge det lille de eide for å holde mikrokreditorene fra livet.

Mohammad Yunus er først og fremst en forretningsmann. Han har blitt søkkrik på å bygge opp en bank og et teleselskap i den raskt voksende økonomien i Bangladesh. Det såkalte landsbyprosjektet (der fattige kvinner leier ut mobiltelefonen sin til landsbyen) er bare en bitteliten del av et moderne mobilselskap.

Mikrokreditt er ikke gaver, men lån. Og lånene er ikke gratis, men belastes med renter fra 30 prosent og oppover.

Nå er det altså avslørt at Yunus har tatt norske Norad-penger ut av Grameen Bank og flyttet dem til et selskap han selv kontrollerer. Dette fant Norad  ut i etterkant, men det ble ikke fortalt videre til Stortinget.

Stilt overfor de nye avsløringene ville hverken Ole Danbolt Mjøs eller bistandsminister Erik Solheim beklage at Mohammad Yunos fikk fredsprisen. Det er greit, og det må være lov å mene at mikrokreditt gir økonomisk vekst for de fattigste - og slik sett bidrar til fred og stabilitet.

Da Yunos fikk fredsprisen, ble det uttalt at tilgang til kreditt er en menneskerett. Men som det ble sagt i NRK Brennpunkt: Baksiden av den medaljen er at i så fall er også gjeld en menneskerett. Kreditt og gjeld er to sider av samme sak.

Men noen grunn til å gi forretningsmannen Mohammad Yunus milliardverdier fra Telenor var det ikke. De som dengang var nyttige idioter for mannen, bør få en emmen smak i munnen når det altså avsløres at han flyttet norske Norad-millioner rundt som om de lå i hans egen lomme.