hits

november 2013

Dommedag i boligmarkedet

Stadig er det noen som spår dommedag i boligmarkedet, og før eller siden får de rett.

Den lange trenden i Norge har vært stigende boligpriser, og nordmenn flest har skapt mesteparten av sin formue gjennom rentefradrag og skattefri verdistigning i boligen.

Derfor er bolig et yndet investeringsobjekt.

Men det siste året har vi fått alvorlige spådommer om i verste fall en halvering av boligprisene. Foreløpig har vi ikke sett mer enn en utflating og et lite fall, men pessimistene står på sitt.

Du kan eksempelvis lese Harald Magnus Andreassen, sjeføkonom i Swedbank First Securities: - Boligkjøp nå kan svi i årevis

http://www.na24.no/article3718384.ece

Samtidig har det blitt færre som spår høyere renter fremover. Den avmatningen vi ser i resten av økonomien, gjør et rentehopp fra Norges Bank lite sannsynlig. Lave renter i utlandet teller i samme retning. Derfor blir det nå flere og flere som tror at Norges Bank utsetter rentehevingene på ubestemt tid, og det er også noen som tror på et rentekutt.

Poenget?

Utspill fra økonomiske analytikere skal taes som det de er - en begrunnet analyse, og ingen fasit. Ingen kan skråsikkert fastslå om boligprisene skal flate ut etter falle markant neste år. Fortsatt har Norge høy netto innvandring, og fortsatt er det press på boligmarkedet i Oslo - med høy tilflytting og lite ny boligbygging. Kombinert med lav rente er det vanskelig å være bombesikker på en dommedag i boligmarkedet.

Samtidig: Stigende arbeidsledighet gir en usikkerhet, og det er mye ledig i leiemarkedet. Dessuten har boligprisene steget så mye at det kan være rom for en justering nedover. Psykologien i markedet taler for et fall.

Fordelen for alle analytikere - enten de snakker om politik eller økonomi - er at folk glemmer hva de har sagt. For dommedagsprofetene er det en annen fordel, nemlig at de før eller siden får rett. Da kan de si; hva var det jeg sa?

Jeg er enig med Harald Magnus Andreassen i at det er en mulighet for et prisfall på eiendom det neste året, og at det er et godt råd å være litt forsiktig akkurat nå. Å kjøpe boliger for utleie er ulønnsomt og risikabelt.

Å leie i stedet for å eie er trolig et godt råd akkurat nå som boligmarkedet er så labilt.

Men skattesystemet gjør boliginvesteringer så lønnsomme at det på lang sikt er mest fornuftig å eie egen bolig.

Det er fornuftig å ha i bakhodet mens vi venter på dommedagen i boligmarkedet.

Norge gir mest asyl

Nesten ingen vestlige land gir like mange flyktninger asyl i forhold til folketallet som Norge.

Krigen i Syria har gitt en ny flom av flyktninger.

Typisk nok er det nabolandene som bærer den største byrden, i tillegg til de såkalt internt fordrevne - flyktninger som oppholder seg utenfor krigshandlingene i sitt eget hjemland.

Men det er ingen tvil om at syrere vil finne veien til Skandinavia også. Først og fremst til Sverige, som har en stor syrisk gruppe fra før. Men Norge regner også med rundt 1.000 syriske flyktninger.

Å gi vern (asyl) mot forfølgelse er en internasjonal forpliktelse Norge har tatt på seg. Vi tar imot såkalte kvoteflykninger, som kommer gjennom FN-systemet, og vi har forpliktet oss til å ta imot asylsøkere som kommer til vår grense og ber om beskyttelse.

Neste år regner UDI med at vi gir rundt 14.000 asyl. Tallet er på vei opp igjen, men varierer stort sett mellom 10.000 og 20.000 i året avhengig av hvor intense konflikter som pågår.

Som et av verdens rikeste og mest fredelig land har Norge både råd og en moralsk forpliktelse til å hjelpe flyktninger. Men grunnprinsippet bør være at hovedstøtten gis så nært hjemlandet som mulig, og at et eventuelt opphold i Norge uansett blir midlertidig. Når det blir fred i hjemlandet, trengs flyktningenes arbeidskraft der.

I debatten blir det ofte hevdet at Norge gjør lite, men det er faktisk ikke sant. Aftenposten har gjort jobben med å kartlegge hvor mange som får asyl i ulike europeiske land - sammenliknet med landenes størrelse.

Mens Finnland og Danmark ga asyl til rundt 350 flyktninger per million egne innbyggere, var tallet i Norge 1.280. Sverige ligger riktignok enda høyere, med over 1.600. Men uansett er Norge helt i toppen når man deler antall som får asyl mot landets innbyggertall.

- I europeisk sammenheng tar Norge imot mange asylsøkere i forhold til vårt folketall. Vi har dessuten en forholdsvis høy innvilgelsesprosent. Det skyldes at vi mottar mange asylsøkere fra krigsområder, bekrefter underdirektør Tor-Magne Hovland i Utlendingsdirektoratet til Aftenposten.

Du kan lese saken her (NB: Aftenposten har stengt nettavisen og tar betaling når du har lest over syv saker): http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Slik-handterer-Europa-asylstrommen-7386207.html

Statistikken viser at alle de andre europeiske landene tar imot en brøkdel så mange asylsøkere som Norge. Til gjengjeld pågår det også store økonomiske folkevandringer internt i EU/EØS. Som kjent er det en av de fire frihetene å flytte hvor man vil, så Norge har i praksis en åpen grense mot 550 millioner EØS-borgere, og det er de som utgjør den virkelige store innvandringen til Norge.

Likevel er det nyttig å se at Norge slett ikke er så ubarmhjertige som mange hevder, og at vi faktisk ligger høyt i å ta imot flyktninger. Det har vi råd til, men trenger ikke plage oss selv med dårlig samvittighet av den grunn.

Magnus Carlsen vant ikke tilfeldig

Hadde Magnus Carlsen vært like talentfull i fotball, ville ha neppe blitt like suksessfull.

Norge har fått sin første verdensmester i sjakk noensinne - en prestasjon som overskygger så godt som alle andre norske triumfer.

Det finnes rundt regnet 600 millioner aktive sjakkspillere i verden, og Norge har aldri vært noen stormakt i spillet. Så hva kan det skyldes at en gutt fra Bærum likevel slår igjennom?

Nettavisen har fulgt Magnus Carlsen tett siden han slo bedriftslaget vårt som 12-åring.

Jeg mener at det er en helt unik kombinasjon av et helt spesielt talent, en familie som tidlig forstod hva som kunne bo i gutten og støttespillere i verdensklassen.

Det er ingen tvil om at Magnus Carlsen har et unikt talent og at han kunne nådd langt i sjakk uansett. Men som vi også har sett i idretten, er det nyttig at noen slår igjennom først og viser veg. I Norge var det Simen Agdestein. Han hadde ikke noe stort apparat rundt seg, men klarte likevel å bli stormester og i verdenseliten som ung mann.

For får nye verdensmester var det uten tvil et lykketreff at han tidlig ble oppdaget av Simen Agdestein, som lærte ham alt han kunne gjennom mange år - og som fortsatt er en støttespiller i kulissene for Team Magnus.

Med Simen fikk Magnus både en sjakklærer og en mentor som hadde gått løypa først.

I dag er det lett å være etterpåklok, men hvor mange andre familier ville tatt fri fra jobben for å bli med sønnen verden rundt på turneriger? Både mor og far satset tidlig mye på å gi sønnen en sjanse. Hvor tidlig faren Henrik så at Magnus kunne bli verdensmester, vet jeg ikke. Men det er ingen tvil om at familien gikk langt for å dyrke muligheten.

Det tredje lykketreffet er manager Espen Agdestein, som er bror til Simen Agdestein og selv en meget habil sjakkspiller i norgeseliten. Espen er en forretningsmann med gode sosiale evner til knytte kontakter med sponsorer i inn- og utland. Da det ble mulig å leve i "Team Carlsen", ble Espen manager på heltid. Sett fra sidelinjen har han gjort en god jobb og funnet en balanse der Magnus har fått konsentrere seg om sjakken, men også om sponsorene.

Jeg har tidligere skrevet at det er nesten like vanskelig å bli verdensmester i sjakk som å bli pave. Og når man først har blitt verdensmester, er det ikke utenkelig at Magnus Carlsen blir sittende på tronen i mer enn ti år. Til nå har verdensmesteren hatt en fordel i at alle utfordrene må kjempe først om å finne en kandidat. Både alder og turneringssystem virker til Magnus sin fordel de neste årene.

Det er altså mange ting som har klaffet samtidig for Magnus Carlsen, men en helt nødvendig forutsetning har vært at alle rundt ham dyrket eneren lenge før han var 12 år. Og det er her parallellen til fotballen kommer - i Norge satser vi på breddeidrett, og lar være å plukke ut enere og toppe lagene i barnefotballen.

Slik er det ikke i internasjonal toppfotball, der talentspeidere plukker opp store talenter tidlig.

Messi ble eksempelvis hentet med hele sin familie fra Argentina til Barcelona tidlig i tenårene.

Da Simen Agdestein nylig ble intervjuet på NRK Fjernsyn om sjakk var idrett og om man burde bli med i Norges Idrettsforbund, så var han tvilende - ikke minst på grunn av idrettens regler mot å satse på enkeltutørere før de er 12 år. I sjakk er nemlig talentutviklingen i gang allerede blant barn, og Simen har lagt ned mye arbeid i talentarbeidet knyttet til sjakklinjen ved Norges Toppidrettsgymnas (NTG).

Magnus Carlsen er altså ikke et tilfeldig lykketreff, men en helt spesiell kombinasjon av talent, en oppofrende familie og hjelpere i verdenseliten i Team Carlsen.

Det hadde neppe skjedd i norsk fotball.

Kanskje har vi ikke hatt talentene, og kanskje er vi ikke nok opptatt av å plukke opp de virkelige talentene tidlig nok.

Et mulig unntak er Moldes Mads Møller Dæhlie. Sønnen til VGs fotballkommentator Truls Dæhlie har også vært satset på siden svært ung alder, og har slått igjennom tidlig i Tippeligaen og på landslaget.

Nå er det ikke gitt at dyrking av enkelttalenter fra barnsben av er like riktig i fotball, siden det er et lagspill som også krever relasjonelle ferdigheter for å lykkes i en gruppe. Dessuten er hensikten med barneidretten ikke bare å skape verdenssjerner, men å bidra til mange hundre tusen barn får en trygg og sunn oppvekst. Og det er tross alt viktigere enn å skape en norsk Zlatan.

Likevel er det ikke til å komme forbi at talentene i verdenstoppen er utviklet metodisk siden de var små, ikke så ulikt Team Carlsen.

Fotball har mange "verdensmestre", mens det bar er en verdensmester i sjakk. Det er ikke tilfedig at han heter Magnus Carlsen.

Klassekamp med millionlønn

Av og til er det langt mellom liv og lære i Arbeiderpartiet. For eksempel når de skal sette lønnen til sine egne.

De siste dagene har Nettavisen laget flere saker med utgangspunkt i at Dagsavisens avgående sjefredaktør Arne Strand ikke finner gode skjorter til under 1.500 kroner stykket.

Samme Strand har tidligere vært statssekretær for Arbeiderpartiet og regnes som en hardnakket rødgrønn kommentator.

På den bakgrunn er det litt interessant at han ikke finner noe av verdi hos Dressmann, mens de eksklusive herrebutikkene er mer i hans gate. Selv milliardær Stein Erik Hagen sier at det er mulig å finne gode skjorter til en billigere pris.

Så kommer nyheten om at Arbeiderpartiets stortingsgruppe ikke kan ansette Hans Kristian Andersen som leder for partiets stortingsgruppe med samme "luselønn" som partiets stortingsrepresentanter, nemlig snaut 840.000 kroner.

Skal man sikre seg Amundsen, må lønnen over en million kroner. Og Amundsen forsvarer seg med at nye tider gjør at man må bytte ut gamle prinsipper.

Lignende avstand mellom liv og lære ser vi i stadige diskusjoner om millionlønninger til ledere i offentlig forvaltning. Sentrale Ap-folk rykker ut, mens "halvstatlige" selskaper som DNB og Telenor betaler sjefene både 5 og 10 millioner kroner i årslønn.

Man har et prinsipp til man tar et annet, som en dansk politiker en gang sa.

Jeg unner Arne Strand fine skjorter, og Hans Kristian Amundsen er sikkert verdt en millionlønn.

Men spar oss for sutringen neste gang en lederlønn kommer opp. Det er lite sjarmerende å være hard mot andre, og så uendelig mild mot sine egne.

Fingrene fra fatet, Hareide!


Kristelig Folkepartis Knut Arild Hareide vil blande Stortinget inn i bokbransjens etiske vurderinger. Foto: Gorm Kallestad, NTB scanpix.

KrF-politiker Knut Arild Hareide blander Stortinget inn i sensur av norske bøker. Det er en farlig tanke han snarest bør droppe.

Marit Christensens bok «Moren» har vekket en gammel diskusjon om etikken i norske forlag.

I motsetning til pressen har ikke forlagene noe Pressens Faglig Utvalg eller en Vær varsom-plakat.

Men i likhet med pressen må også forlagene og forfatterne forholde seg til norsk lov. Den er vedtatt på Stortinget og setter klare grenser for ytringsfriheten.

Men derfra til å foreslå et smaksorgan eller et tilsyn for høy moral er definitivt ikke en jobb for en politiker.

Derfor raser også Aschehoug-sjef Mads Nygaard: - Det er urovekkende at politikere tar til orde for innskrenkende ordninger basert på en ladet og nokså skjev mediedebatt. Her burde ryggmargrefleksen knyttet til ytringsfrihet slå tungt inn. Politikere bør ikke gjøre seg til stemningsofre - verken på religiøst, moralsk etter etisk grunnlag, sier Nygaard til Dagsavisen (se illustrasjon).

Nygaard er ansvarlig for utgivelsen av «Moren», som har fått stygg medfart på  grunn av omtalen av Anders Behring Breiviks mor.

Hadde den samme teksten stått i avis, tyder mye på at den ville blitt felt på en rekke punkter i pressens etiske regelverk.

Aschehoug gjort innrømmelser: Gjør endringer i boken om Breiviks mor

Både journalister, redaktører og utgivere står sammen om Pressens Faglige Utvalg (PFU) og et sett felles etiske regler.

Blir man felt, er straffen en offentlig uttalelse om at man har brutt god presseskikk - og mediet blir pålagt å offentliggjøre kjennelsen.

Det er litt vanskelig for en forfatter, hvis han ikke skal utgi en ny bok.

PFU kan dessuten bare uttale seg om den organiserte pressen. Hvem som helst kan gi ut en avis med hårreisende artikler, uten at PFU har noe det skal ha sagt.

Også det er et problem for et «Forlagenes Faglige Utvalg»: Med ebøker kan hvem som helst være forfatter og/eller forlegger.

Viktigst er likevel at litteraturen er full av viktige bøker som ville blitt nullet av fellesmoralen i sin samtid. 

James Joyces «Ulysses» og Agnar Mykles «Sangen om den røde rubin» er to eksempler, og Karl Ove Knausgårds «Min kamp» ville blitt felt så det synger i PFU.

Jeg har stor tro på at norske forlag generelt har høy etisk bevissthet, selv om de ikke har et felles moralsk regelsett.

Jeg har også  tiltro til at forlagene selv klarer å vurdere om de trenger noen felles kjøreregler, eller om de vil stå fritt til å lage egne regler, så lenge de holder seg innenfor loven.

Dersom Stortinget mener at ytringsfriheten er for vid, så får lovgiverne gjøre det de er satt til - nemlig forandre loven.

Ifølge forslaget vil felles kjøreregler for bokbransjen «kunne øke den etiske bevissthet hos forleggere og forfattere» og det «bør derfor være interessant for bransjen selv å vurdere et faglig utvalg eller et etisk råd».

I så fall klarer forleggerne fint å tenke det selv, uten å få en prinsippløs oppfordring fra Stortinget. 

Representatforslaget fra Geir Jørgen Bekkevold, Knut Arild Hareide, Olaug V. Bollestad og Rigmor Andersen Eide (alle fra Kristelig Folkeparti) kan snarest begraves under seks fot med dokumenter.

Norsk rasisme


Under Twitter-kontoen @somalieren har Warsan Ismail satt søkelyset på rasisme i Norge. Foto: Twitter.

Norge er ikke et spesielt rasistisk land, men norsk rasisme finnes. Det er det enkle budskapet fra den modige kvinnen Warsan Ismail.

- Norge er ikke rasistisk, Norge er et vanvittig bra land og jeg er stolt av å være nordmann. Men norsk rasisme finnes, skriver Ismail på Twitter-kontoen @somalieren.

Hun er student og informasjonsansvarlig i Somalisk Studentforening, tidligere asylsøker, men oppvokst på Oppsal.

På bloggen sin skriver hun godt om hvordan det er å leve mellom de «sosiale forventningene som er på begge sider av bindestreken mellom norsk og somalier», slik hun selv formulerer det.

Les bloggen: Gi finger'n for samfunnets skyld

Debatten har tatt av på Twitter, og mikrobloggen er full av vitner som forteller om stygg rasisme i Norge under stikkordet #norskrasisme.

- Sto i køen i en butikk da en gammel, norsk mann gikk foran meg og sa «du er utlending, du må gå bakerst», forteller @reemjumaily.

- Den gangen noen satte fyr på et stort kors midt på plenen på asylmottaket, og kastet en murstein gjennom vinduet vårt, skriver Liridona Qaka.


Det fine med Warsan Ismail er at hun også tar oppgjør med den sosiale kontrollen i somaliske miljøer, eller det såkalte «moralpolitiet».

Rasisme finnes, det er det ingen tvil om.

Det er nokså deprimerende at rasisme finnes.

Vi burde vite og oppføre oss bedre, nesten 250 år etter den amerikanske uavhengighetserklæringen klart slo fast: «Vi anser disse sannheter for å være selvinnlysende, at alle mennesker er skapt like, og at de fra sin Skaper har fått visse umistelige rettigheter, slik som retten til liv, frihet og søken etter lykke».

Rasisme handler ikke om kritikk av norsk asylpolitikk.

Det handler heller ikke om ønsket om lukkede asylmottak, misnøye med dårlig integrering eller trygdeforbruk, eller kritikk av religion og religiøse bevegelser.

Rasisme handler om den absurde ideen om at mennesker med ulike hudfarge har ulik verdi. 

I Norge er rasistiske ytringer forbudt. Straffeloven åpner for opptil tre års straff for «den som forsettelig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring» mot noen på grunn av deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse.

Paragrafen er meget sjeldent i bruk, men debatten om #norskrasisme viser at hverdagsrasismen lever.

Derfor trenger vi mennesker som Warsan Ismail, som nøkternt og ærlig forteller om hva hun har opplevd på gata i Norge.

Det er til å skamme seg av.

Dyre boliglån i mange år


Finansminister Siv Jensen må bestemme seg for om hun fortsatt vil pålegge bankene å legge opp ny egenkapital ved å skvise lånekundene. Foto: Lise Åserud, NTB scanpix.

 

Norske boliglån er dyre, og vil forbli dyre i mange år fremover. Men skyt på Siv Jensen - ikke på banksjefene.

Det er lettere å være stor i kjeften når du er i opposisjon, enn når du får makten og ansvaret selv.

Det er problemet for finansminister Siv Jensen, som ennå ikke har redusert kapitalkravene for norske banker.

Hun har riktignok sendt forslaget på høring, med frist til 10. februar: Høringsbrevet

Hvis ikke hun gjør noe, vil de norske bankene fortsette å tyne norske boliglånskunder de neste tre årene.

Det er snakk om enorme beløp.

Bare DNB må bygge opp 40-60 milliarder kroner i egenkapital frem til 2017, hvis myndighene står fast på sine krav om økt kapitaldekning.

For kundene betyr det enda grådigere banker, som handler på myndighetenes ordrer.

For mange norske lånekunder er det stor forskjell mellom den lave renten til Norges Bank - og det de faktisk betaler:

  • Styringsrenten har stått fast på 1,5 prosent siden 14. mars i fjor.
  • DNB krever nå 4,25 prosent i boligrente fra sine helkunder.
  • Rentemarginene gir bankene fantastiske overskudd.

Bare DNB hadde et overskudd på 4,9 milliarder kroner i 3. kvartal.

Det tilsvarer rundt 50 millioner kroner i overskudd - per dag!

Kurven til venstre (rentemarginen) viser forskjellen på hva DNB betaler for å låne inn penger, i forhold til hva de krever fra lånekundene.

Den er rekordhøy, og det må den være for å tilfredstillene kravene Norges Bank, Finansdepartementet og Finansinspeksjonen stiller.

Hvis ikke Siv Jensen modererer de særnorske kravene, må bare DNB legge seg opp mellom 40 og 60 milliarder kroner i ny egenkapital de tre neste årene.

Og da blir selv dagens rekordresultater for lite.

Den store melkekuen er boliglånskundene.

De betaler dyrt, selv om de historisk nesten ikke gir tap for bankene.

Enkelt sagt tynes boliglånskundene slik at bankene kan legge seg opp egenkapital til å tåle enorme tap på næringslivet.

Nå kan ikke lenger Siv Jensen kritisere dette uten at hun samtidig griper inn.

Og motsatt: Hvis ikke hun griper inn, så er hun for de særnorske kapitalkravene.

Kampen står om Frps sjel


Frp-nestleder Per Sandberg lengter tilbake til da partiet ikke var ansvarlig. Foto: Heiko Junge, NTB scanpix.

Frp-nestleder Per Sandberg lengter tilbake til den politiske russetiden, men for Fremskrittspartiet er det ingen vei tilbake.

Førti år etter at Anders Lange stiftet Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep sitter partiet selv ved makten.

Protestpartiet har fått makt og ansvar, og kan ikke lenger skylde på udugelige politikere og alle de andre.

Partileder Siv Jensen er finansminister, og opptatt av ansvarlighet og enighet.

Det får nestleder Per Sandberg til å gå i svart: - Konsensus får aldri til noe. Konsensus gjør deg i stand til å flytte småstein, men aldri flytte fjell, skriver han i sin biografi «Mot min vilje - oppklaring av et politisk liv».

Den nye boken til Per Sandberg har fått stor oppmerksomhet, og mange leser den som et oppgjør med partiet og partiledelsen.

Jeg tror de bommer, og at Siv Jensen kanskje ikke er så misfornøyd med boken som mange tror.

Hvorfor?

Fordi Fremskrittspartiets nye ansvarlige profil blir tydeligere når den sees mot en bakgrunn av politisk russetid. Siv Jensen kan nok leve med å bli betegnet som for ansvarlig av Per Sandberg.

Det blir litt som stormløpet mot Sylvi Listhaug og First House.

PR-rådgiverne gnir seg trolig i hendene av pressedekningen, som fremstiller First House som et selskap med tryllepulver til å påvirke beslutninger i hemmelighet, mot god betaling.

En slik profilering kunne ikke First House kjøpt for penger.

Slik er det for Fremskrittspartiet og Siv Jensen også: Når partiets folkekjære politikere kritiserer ledelsen for å være for ansvarlige, så er det vanskelig å anklage Frp for uansvarlighet.

Nå er seks av Frps syv statsråder akademikere.

Christian Tybring-Gjedde er parkert godt ute på sidelinjen, mens Bård Hoksrud og Per-Willy Amundsen er «nøytralisert» som statssekretærer.

Per Sandberg har blitt en libero, etter å ha vært på Stortinget siden 1997 - og med en fortid som partiets nestformann siden 2006 og leder for partiets programkomite.

Han sier selv at boken er skrevet for å tømme seg og for å komme videre. Nå er han en fri mann.

Selv et ansvarlig regjeringsparti trenger profilerte personer som står på partiprogrammet, selv om det irriterer lederne for Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti. Det er rollen Per Sandberg nå står fritt til å ta - uten formelle posisjoner.

Det er en misforståelse å tro at Fremskrittspartiet er partiet for folk flest.

Ved siste valg fikk Frp 16,3 prosent av stemmene, og partiet ligger omtrent der på gallupene. Om det går litt opp og litt ned, så er fortsatt 5 av 6 nordmenn uenige med partiet.

Den store utfordringen for Siv Jensen er at hun har byttet bort posisjonen som protestparti mot makt.

Da må hun få gjennomslag for beslutninger, spesielt på viktige områder som innvandring, samferdsel og justispolitikk.

Og det blir uansett vanskelig å gjøre hele partiet strømlinjeformet - Per Sandberg er ikke den eneste som advarer mot politikere som er «så skyggeredde for debatt om kontroversielle tema at det var en skam for et parti som vårt», som det heter i boken.

Kampen om Fremskrittspartiets sjel blir avgjort av politisk gjennomslag og velgeroppslutning.

Hvis Frp går i SV-fellen og blir usynlig, står Per Sandberg i kulissene - klar til å dra igang en ny fest.

Dit blir ikke Siv Jensen nødvendigvis invitert.

Publikum svikter Tippeligaen


Vålerenga jubler over å beholde plassen i Tippeligaen, mens tribunene i bakgrunnen står tomme. Foto: Berit Roald, NTB scanpix.

For sjette år på rad synker tilskuertallet i Tippeligaen. Fotballforbundet må gjøre noe med opplevelsen på stadion.

Nye tall viser at det i år i snitt var 6.824 solgte billetter på en vanlig tippeligakamp.

For seks år siden var det tilsvarende tallet 10.515 tilskuere.

Nå er ligaen utvidet med lag som «vanner ut» tilskuertallet siden den gang, men i snitt er det altså 1/3 færre tilskuere på en vanlig kamp i år i forhold til i 2007.

Jeg mener at det er tre viktige årsaker:

  • Norsk fotball er i en bølgedal og sportsinteresserte velger heller å se internasjonale topplag på fjernsyn.
  • Tippeligaen er spredt ut over en rekke dager, og supporterne vet knapt om kampen er på fredag eller søndag.
  • Selve opplevelsen på stadion er for dårlig - du ser kampen bedre på fjernsyn.

Samlet sett var det nesten 44.000 færre tilskuere i år enn i fjor.

Tilskuertallet i Tippeligaen faller for sjette år på rad, mens Adecco har snudd trenden. Kilde: Norges Fotballforbund.

 

Hvor mange som går på kamp, avhenger av hva det koster, hva som er alternativet og hvor god opplevelse du har på arenaen.

Og så er mange medgangssupportere. Det er hyggeligere å se laget sitt spille god fotball og vinne, enn å hutre på en kald tribune og se laget tape.

Derfor øker lag som Rosenborg, Haugesund og Strømsgodset - mens det er slunkent i billettkassen til Vålerenga, Brann og Sandnes Ulf.

Her kan du se tallene: Tilskuertoppen

Fotballforbundet forsøker å se det lyse i tallene: - Samlet sett er det en nedgang på 2,6 prosent for Tippeligaen i 2013. Dette er en kraftig forbedring sammenlignet med 2012-sesongen og den nedadgående kurven har fortsatt å flate ut, skriver de på sitt eget nettsted.

Hva kan Norges Fotballforbund gjøre?

Det første å er innse at konkurrenten er en 50-tommers flatskjerm med godt lydanlegg og engasjerende kommentering i egen stue, der du er løpende orientert om de andre kampene og kan se omdiskuterte episoder om igjen.

Til sammenligning har stadionopplevelsen stått nesten stille siden 50-tallet.

Storskjermene får ikke vise omdiskuterte episoder, du får ikke kjøpt pils og det er kaldt.

I siste serierunde var jeg på Vålerenga - Sandnes Ulf. Der var den største spenningen etterhvert stillingen mellom Viking og Sarpsborg (som var avgjørende for om Sandnes Ulf endte på kvalikplass eller ei). For supporterne var det inderlig spennende. De så ut til å holde seg orientert via mobiltelefoner, mens de led seg gjennom Klanens sang «Rykke ned, rykke ned, rykke ned» før Viking endelig snudde kampen og reddet lillebor.

Min påstand er at Sandnes Ulf-supporterne ville hatt større glede av å sitte hjemme enn å være på Ullevaal.

Det er utfordringen Norges Fotballforbund må løse.

Pressen sutrer over små kutt

 
Klassekampens Bjørgulv Braanen og Dagsavisens Arne Strand raser mot forslaget om å kutte litt i pressestøtten. Foto: NTB scanpix.

 

Norske bønder og pressen har til felles at de tviholder på store sugerør inn i statskassen og ordninger som ikke fungerer.

Det er nesten rørende å lese pressens omtanke for seg selv, etter at regjeringen la fram et forslag om en ørliten kutt i statsstøtten.

Regjeringen foreslår å kutte statsstøtten med 26 millioner kroner fra i år, og gjøre mediestøtten plattformnøytral.

Dette får avislederne til å se rødt:

- Kuttet i pressestøtten har karakter av et politisk hevntokt mot aviser som høyresiden ikke liker, skriver Dagsavisens redaktør Arne Strand.

- Vi setter vår lit til at Venstre og KrF klarer å sette en stopper for denne feilslåtte mediepolitikken, skriver Klassekampens Bjørgulv Braanen.

- Det er et voldsomt inntektstap, så stort at vi ikke klarer å ta det inn over oss, sier sjefredaktør Helge Simonnes i Vårt Land.

Ingen av dem nevner med et ord at regjeringen også kutter det første forslaget i historien som også ville gitt mulighet for statsstøtte til nettjournalistikken.

Et forslag om en støtteordning på seks millioner kroner til kvalitetsjournalistikk, uansett medium, fjernes.

Det bekymrer altså ikke.

Man er seg selv nærmest.

I realiteten er et kutt på 26 millioner kroner småtteri for en bransje som siste år hadde totale kostnader på 13,6 milliarder kroner.

For bransjen som helhet betyr kuttet ikke mer enn to promille av samlede kostnader. Med 5,3 milliarder i lønnskostnader skulle det være litt å ta av. (Kilde: Medietilsynet).

Det gir knapt noen blåmandag.

Problemet i papiravisbransjen er ikke statstøtten, men at mange av avisene har sovet i timen og ventet alt for lenge med å omstille til nett og mobil.

De største støtteavisene - Klassekampen, Nationen, Dagsavisen og Vårt Land - har tviholdt på papirstøtten, og latt være å omstille til nye medier.

Det er nedsiden ved støtteordninger som forsøker å bevare det bestående, uten å ta inn over seg at lesere og annonsører for lengst har valgt internett.

Når de såkalte riksdekkende meningsbærende avisene må ha nesten 2.000 kroner i statstøtte til hvert abonnement, så viser det galskapen i systemet.

Selv begrepet «riksdekkende» er meningsløst i en digital hverdag hvor alle publikasjoner ikke bare er riksdekkende, men faktisk globale.

De fire store pressestøttemottakerne tar nesten halvparten av hele støtten, mens de små lokalavisene får smuler:

  • Dagsavisen: 41,0 mill.
  • Klassekampen: 29,1 mill.
  • Nationen: 25,6 mill.
  • Vårt Land: 41,0 mill.

Du kan se tildelingene her: Produksjonstilskudd 2012

Det viktigste forslaget i statsbudsjettet er ikke det marginale kuttet i den direkte pressestøtten, men at merverdiavgiften blir plattformnøytral.

Det er fornuftig. I dag kan Vårt Land selges uten merverdiavgift på papir, mens nettutgaven må selges med 25 prosent merverdiavgift.

Mediebransjen har krevd 8 prosent på både papir og nett, og det får de.

Men det er en tilsnikelse å kalle det for plattformnøytralt.

I virkeligheten er det en øremerket støtteordning for papiravisenes forretningsmodell.

Det er kun de som stenger nettavisene og tar betalt for abonnementene, som får lavmoms.

Nettavisen, og andre rene annonsefinansierte nettaviser, må fortsatt betale 25 prosent merverdiavgift for hver eneste inntektskrone.

Ikke får vi fem øre i statsstøtte heller.

Det har aldri bekymret våre konkurrenter i mediebransjen, som bruker store ord om prinsipper, men som egentlig jamrer over sin egen syke mor.

Til gjengjeld er vi fri.

Det er noe det også.

 

PS: Mediene er normalt opptatt av bindinger, men driver uten blygsel kampanjer for egne privilegier - uten å fortelle klart om sine egeninteresser. Har de glemt Vær varsom-plakaten som sier: «Vis åpenhet om forhold som kan påvirke redaksjonelle medarbeideres habilitet»?

Skatteletter for alle som jobber


Statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen hadde med seg skatteletter for alle i vesken. Foto: Håkon Mosvold, NTB scanpix.

Finansminister Siv Jensen gir skatteletter for alle lønnsmottakere. Det er en fornuftig stimulering av å jobbe.

Høyre og Frp har blitt enige om et nytt statsbudsjett som er mye bedre enn ventet når det gjelder skatt.

Den største lettelsen er ett prosentpoeng lavere skatt for alle, og det er fristende å skrive: Hva var det jeg sa?

Les bloggen fra 14. oktober: Her kommer skatteletter

Der kommenterte jeg Stoltenberg-regjeringens forslag om å senke selskapsskatten fra 28 til 27 prosent - uten å redusere skatt på allminnelig inntekt like mye.

Mitt forslag var å kutte inntektsskatten like mye (se illustrasjon).

 

Nøyaktig det skjedde.

Selv blinde høner kan finne korn ...

Siv Jensen kutter skatten fra 28 til 27 prosent for alle, noe som betyr en skattelette på 10,5 milliarder kroner.

Mange fryktet skatteletter som kun kom de rike og velstående til gode.

Den frykten er gjort til skamme:

  • Redusert inntektsskatt for personer: 3.345 millioner
  • Redusert skatt på formue og arv:3.570 millioner
  • Redusert næringsbeskatning:1.211 millioner

Samlet reduserer regjeringen skattene med 8,0 milliarder kroner.

Mange fryktet også at høyresiden ville ta fjerne Stoltenberg-regjeringens forslag om å ta bort skatteklasse 2 (som gjør det mer lønnsomt at en ektefelle jobber, mens den andre går hjemme).

Dette forslaget har Høyre/Frp beholdt: - Regjeringen legger vekt på endringer som kan bidra til å gjøre det mer lønnsomt å arbeide. Stoltenberg II-regjeringens forslag omå fjerne skatteklasse 2 for ektepar er en slik endring. Forslaget opprettholdes, heter det i budsjettforslaget.

PS: Det er også noen skjerpelser i forslaget. For de fleste er den hardeste at regjeringen hever trygdeavgiften med 0,4 prosent, noe som i praksis «spiser opp» nesten halvparten av skatteletten på inntekt. Der ligger en avgiftsskjerpelse på 6,2 milliarder.

Men nettoen er uansett 3,3 milliarder lettelser for lønnstakerne.

Det er bra for den enkelte og det er bra for norsk økonomi.

Ikke fem øre til Egil Drillo Olsen


Fotballpresident Yngve Hallén gir Drillo en unnskyldning, men ingen økonomisk kompensasjon. Foto: NTB scanpix.

Drillo fikk en beklagelse, og ikke fem øre, fra Norges Fotballforbund. Det er en fornuftig slutt på en tåpelig ekstrarunde.

Norsk fotball sliter med dårlige resultatet på landslaget og en klubbfotball som hangler økonomisk, med få tilskuere.

I denne situasjonen har den avgåtte landslagssjefen og toppene i Norges Fotballforbund kranglet tre uker på overtid om Drillo fikk sparken eller ikke.

Det har vært en absurd diskusjon, fordi de fleste tilskuerne raskt fikk med seg hva som i realiteten hadde skjedd:

  • NFF-ledelsen ville bytte ut Drillo fordi resultatene på landslaget var elendige.
  • Men på grunn av Drillos tidligere prestasjoner og status, ville de at han gikk frivillig.
  • Så ble Drillo - mer eller mindre bestemt - geleidet ut døren.

Offisielt fikk ikke Drillo sparken, men da han fikk tenkt seg om sammen med sin kone, kom han til at han i praksis hadde fått sparken, noe han ikke hadde fortjent.

Derfor støttet jeg også Drillo i denne bloggen: Be Drillo om unnskyldning!

I opinionen vant Drillo første runde. Folk flest syntes at Fotballforbundet behandlet den gamle fotballhelten brutalt.

Men så gjorde Drillo den kardinalfeilen at han selv og hans advokat blandet penger inn i bildet.

Først gikk han ut selv på TV 2s Senkveld og fortalte at han ville fått 3,4 millioner kroner i lønn og bonus hvis Norge hadde gått til VM.

Så sendte advokaten et brev til Norges Fotballforbund, som ble oppfattet som en krav om unnskyldning - og en antydning om et økonomisk krav.

Advokaten har flere ganger, både da og senere, bekreftet at økonomi har vært en del av saken - om enn ikke hele.

Det var en tabbe som skapte en uklarhet Drillo selv må ta ansvar for.

Les også bloggen: Egil Drillo Olsens liv og ære

Drillo har hele tiden kategorisk benektet at han har krevd 3,4 millioner kroner fra NFF.

Men både Aftenposten og Dagbladet har hatt kilder på at økonomi ble oppfattet som en viktig del av brevet, som Drillo og hans advokat ennå ikke har offentliggjort: - Etter det Aftenposten erfarer er økonomisk kompensasjon noe av det mest sentrale i brevet som Drillo, via sin advokat Anne Marie Due, har sendt til Norges Fotballforbund (NFF), heter det i Aftenposten.

Les saken her: Drillo med millionkrav til NFF

En rimelig tolkning er at Drillo primært krevde en unnskyldning fra Norges Fotballforbund og at de innrømmet at han hadde fått sparken.

Men brevet og uttalelsene i pressen ga inntrykk av at det kunne komme et krav om økonomisk kompensasjon - uten å tallfeste kravet.

Dette stemmer med advokat Dues uttalelser da brevet ble sendt, hvor hun sa at «dette ikke bare dreier seg om en økonomisk kompensasjon».

Ordene «ikke bare» betyr det samme som at økonomisk kompensasjon har vært en del av bildet.

I går sa advokaten til TV 2 at «Drillo har hele veien vært tydelig på at det økonomiske ikke har vært det sentrale».

Nå er saken forlikt.

Norges Fotbalforbund «beklager prosessen i forbindelse med skifte av landslagssjef» og Egil Olsen «er også fornøyd med at saken nå har fått en løsning».

NFF har gitt en beklagelse, men ingen økonomisk kompensasjon.

Fornuftig nok.

Lensmenn gir falsk trygghet


Liv Signe Navarsete spurte statsmininster Erna Solberg om lokale lensmannskontorer i Stortingets spørretime. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB scanpix.

Den sene utrykningen til trippeldrapet på Valdresekspressen viser at det er lite trygghet i et lokalt lensmannskontor som stenger klokken 17.30.

Politiet brukte over en time og kom frem etter ambulansen og brannbilen.

Men det er et dårlig argument for å beholde de lokale lensmannskontorene.

For det er verdt å merke seg at Årdal lensmannskontor slett ikke er nedlagt.

Det var bare stengt, slik lensmannskontorer over hele landet er det på ettermiddag og kveld.

Og da er det ulogisk å bruke den sene uttrykningen fra nettopp Årdal som et argument for å spre politifolk tynt over hele landet.

Folk blir ikke tryggere av å ha et lokalt lensmannskontor som er stengt om kvelden og i helgen.

Senterpartiets leder, Liv Signe Navarsete, har i åtte år støttet en regjering som er ansvarlig for dagens organisering.

Bare siden 2009 er antallet årsverk på politikontorer med under ti ansatte redusert med 114 årsverk.

Den rødgrønne regjering har satt alle nye politifolk inn på de store og sentrale enhetene.

Nå er det nye takter.

I gårsdagens spørretime i Stortinget hadde hun følgende spørsmål til statsministeren: - Mener hun at færre politi i distriktene vil gjøre at politiet kommer raskere til ulykkessteder, der kriminaliteten skjer? For det kunne ha kommet uttrykning fra lensmannskontoret i Årdal, som var bare 20 minutter unna?

Erna Solbergs svar: - Det blir en litt falsk trygghet å tro at det at man har et lensmannskontor som ikke har den kapasiteten som skal til i en situasjon, utgjør den tryggheten man trenger.

Du kan lese hele debatten her: Stortingets spørretime

Debatten om politiets organisering minner litt om overgangen fra mange lokalsykehus, til større sentralsykehus og et godt utbygget ambulansetilbud. 

Det henger sammen med den teknologiske utviklingen. En velutstyrt ambulanse har medisinsk utstyr som i mange tilfelle er bedre enn et lokalsykehus på 60-tallet, og det viktige er hvor langt tid det går til du får hjelp - ikke hvor langt det er til sykehuset.

Slik er det med politiet også.

Norge har i dag 27 politidistrikt, 270 lensmannsdistrikter og 69 politistasjonsdistrikter.

Les Politianalysen her: Ett politi - rustet til å møte fremtidens utfordringer

Hvor mange administrative stillinger betyr det, og hvor mye politiressurser går med til å holde kontorer i stand, føre timelister og avgi rapporter?

Poenger er nemlig at det ikke er noen automatisk sammenheng mellom antall lokalkontorer og hvor fort man får kvalifisert politihjelp.

Dette poenget er godt dokumentert i Politianalysen, som viser at utrykningen til drapene ved Årdal er mer typisk enn utypisk.

Som illustrasjonen under (fra Vestoppland) viser, så er Norge fullt av ettermiddagsstengte lensmannskontor.


Det hjelper ikke å ha mange lensmannskontorer, hvis de er stengt. Kilde: Politianalysen

Sp-leder Liv Signe Navarsete og den avgåtte regjeringen har altså drevet et politisystem med mange lokalkontorer som har vært stengt.

Det må opplagt være bedre å lage slagkraftige lokale enheter med døgnberedskap, enn å verne hvert lille fillekontor.

Dette underbygges også av at oppklaringsprosenten øker jo større politikontorer er.

Størrelse gir tydeligvis økt kompetanse og kvalitet.

Norge har fortsatt for mange politidistrikt og lensmannskontorer.


Norge har halvparten så mange innbyggere som Sverige, men vil ha fire ganger flere politidistrikt. Kilde: Politianalysen.

Sverige, som har rundt 10 millioner innbyggere, planlegger å reduserte til syv politidistrikt.

Og England, med ti ganger flere innbyggere enn Norge, har såvidt flere politidistrikt enn Norge.

Derfor må ikke regjeringen la se avspore og ødelegge politiet ved å spre folk tynt over hele landet.

Norge trenger flere politfolk i aktiv døgnberedskap, og færre politibyråkrater og stengte lensmannskontorer.

Lukkede mottak presser seg frem


Justisminister Anders Anundsen har ansvaret for norsk asyl- og innvandringspolitikk. Foto: Justisdepartementet.

Når en tredjedel av alle beboerne på norske asylmottak har fått avslag og venter på å bli utsendt, er noe fullstendig feil.

Drapene på Valdresekspressen har satt søkelys på en verkebyll i norsk innvandrings- og asylpolitikk.

Kort sagt handler det om hvordan vi håndterer mennesker som allerede har fått avslag - eller som åpenbart vil få avslag.

Dette er mennesker som ikke har rett til opphold i Norge, men som av ulike grunner får oppholde seg i landet i lang tid.

Den antatte gjerningsmannen har for eksempel ventet i fem måneder på å bli sendt tilbake til Spania.

Men dagen før han skulle pågripes og sendes ut av landet, drepte 30-åringen tre uskyldige mennesker.

Politiet etterforsker nå om han fikk vite om den planlagte utkastelsen på forhånd, og han er foreløpig sendt til psykiatrisk behandling.

Det kommer månedlig rundt 1.000 mennesker til Norge og søker om asyl.

Flere hundre hver eneste måned er i kategorien til den 30-årige antatte drapsmannen fra Sør-Sudan: De har allerede søkt asyl i et annet EØS-land.

Det er enkelt å fastslå. Alle asylsøkere over 14 år blir registrert i fingeravtrykkbasen Eurodac.

Med et enkelt oppslag kunne politiet avdekket at 30-åringen skulle returneres til Spania.

Med handlekraft og politisk vilje kan slike uberettigede søkere returneres før de kommer inn i Norge.

Les mer her: Dublin-samarbeidet

Samtidig opplyser UDI at rundt en tredjedel av alle som bor på et norsk asylmottak allerede har fått avslag og venter på å bli sendt hjem.

Endel av dem er papirløse, har ukjent identitet eller er såkalt «ureturnerbare» fordi hjemlandet ikke vil ta imot dem.

Men svært mange andre kan sendes hjem omgående.

Også det handler om politisk vilje og handlekraft.

Problemet er at unnfallenheten med å gjøre noe med de som ikke har rett på asyl, svekker hele asylinstituttet. Norge har med rette tatt på seg internasjonale forpliktelser til å verne forfulgte mot vold og forfølgelser. Med det følger også en plikt til å gi dem psykiatrisk behandling, et bosted og legge opp til at de skal bli integrert i Norge, med de rettigheter og plikter som følger av det.

Men før vi kommer så langt, kan asylsøkerne deles i tre grupper:

  • De som ikke vil få asyl i Norge - fordi de ikke er forfulgt i hjemlandet eller allerede har søkt i et annet EØS-land.
  • De som mest sannsynlig vil få asyl i Norge (som for eksempel flyktninger fra Syria).
  • Og de som allerede har fått avslag, og som egentlig ikke er asylsøkere lenger.

Problemet med debatten er tendensen til å skjære alle over en kam, og overse at de aller fleste berettigede asylsøkere oppfører seg eksemplarisk til tross for hva de har vært igjennom.

Avisoppslag om kriminalitet handler stort sett om gruppen av mennesker som enten har fått avslag (og som oppholder seg i Norge ulovlig) eller som venter uendelig på et vedtak.

Med dagens politikk stuer vi sammen mennesker som venter på å få en ny, trygg fremtid i Norge - med mennesker som venter på å bli kastet ut av landet.

Lukkede transittmottak kommer til å tvinge seg frem for mennesker som skal sendes ut av landet mot sin egen vilje.

Husk at mennesker med avslag når som helst kan reise frivillig.

Disse pesonene skal per definisjon ikke integreres i Norge, og allerede den forrige regjeringen var på glid mot dette ved å opprette såkalte «forsterkede mottak».

Nå ligger saken hos justisminister Anders Anundsen fra Fremskrittspartiet.

Og med partiets sterke retorikk i slike saker er det en sterk forventning blant velgerne om at han lar handling følge ord.

Enveisbillett ut av landet


Med ti års mellomrom har det vært drap utført av asylsøkere på Valdresekspressen. Foto: Cornelius Poppe, NTB scanpix.

Drapene på Valdresekspressen retter på nytt søkelyset mot den psykiatriske oppfølgingen asylsøkere får når de kommer til Norge.

Det er ikke første gangen at en asylsøker utøver vold.

Men det er lett å bli unyansert i den vanskelige debatten om asyl, innvandring og integrering.

Og saker som denne setter følelsene i sving: 31-årig asylsøker fra Sør-Sudan pågrepet etter trippeldrapene

Foreløpig vet vi lite om den antatte gjerningsmannen, ut over hvor gammel han er og at han kommer fra et av de mest krigsherjede områdene i Øst-Afrika.

De aller fleste asylsøkere fra borgerkrigen i Sudan får innvilget asyl.

Sør-Sudan har vært i en nesten sammenhengende løsrivningskrig de siste 20 årene.

Alle partiene på Stortinget er enige om å innvilge asyl for flyktninger fra dette området.

Men den antatte gjerningsmannen har fått avslag, og skulle, ifølge VG, sendes ut fra Norge i dag.

Han bodde sannsynligvis på det private Årdal mottakssenter, som er drevet av Hero Norge.

Les saken her: Bussdrapssiktede skulle sendes ut fra Norge i dag

Han skulle reise alene uten vakthold til Oslo før videre transport ut av landet, ifølge avisen.

Spørsmålet er vi har god nok psykiatrisk oppfølging av de som søker asyl.

Svaret er åpenbart nei, og årsaken er enkel: Norsk psykiatri har alt for lite ressurser.

Et søk på Fritt Sykehusvalg viser for eksempel at det mange steder på Vestlandet er mer enn 20 ukers ventetid for å få behandling for personlighets- og adferdsforstyrrelser.

Se ventetidene her: Personlighetsforstyrrelser hos voksne

Selv pasienter med psykoser må vente flere uker og måneder på behandling.

Tror noen at situasjonen er bedre for asylsøkere på mottak spredt rundt om distrikts-Norge?

Om få dager kommer Høyre/Frp-regjeringen med sitt reviderte statsbudsjett, og det er varslet en storstilt opprustning av rus og psykiatri. 

Uansett hva som er forklaringen på drapene på Valdresekspressen, så må den psykiatriske oppfølgingen av asylsøkere også opprustes.

Den brutale sannheten er at Norge har hatt få episoder som de grusomme knivdrapene i går kveld.

De aller fleste asylsøkerne som kommer hit takler tilværelsen på mottak overraskende bra, når man tar hensyn til at mange av dem har opplevd ufattelige lidelser og vold.

Men 31-åringen på Valdresekspressen fikk avslag - trolig fordi han enten kan returnere til Sør-Sudan uten fare, eller fordi han har søkt asyl tidligere i et annet EØS-land.

Hvis VGs opplysninger er riktige, ble han satt på bussen med enveisbillett ut av landet.

Da svartnet alt.

SISTE:

Politiet opplyser at 30-åringen kom til Norge i april, og fikk avslag på asylsøknaden i mai fordi han allerede hadde søkt asyl i Spania. Mannen skulle vært utsendt i dag, men politiet vet ikke om han var kjent med det i går.

Norwegian må velge billige ansatte


Norwegian kan ikke bruke norske lønninger på internasjonale ruter. Foto: Norwegian.

Hvis Norwegian skal overleve, så kan de ikke bruke norske lønninger på internasjonale ruter.

Langt på overtid forhandler Norwegian med sine piloter om lønn, og passasjerene må leve med en stor risiko for streik.

Uansett utfall er dette en konflikt som ikke kommer til å gå over.

Fasiten er dessverre enkel: Dersom norske flyselskaper skal konkurrere utenlands, så kan de ikke ha høyere lønninger enn konkurrentene.

For å illustrere poenget:

  • Når Thai Airways flyr Oslo-Bangkok, bemanner selskapet naturlig nok flyene med thailendere. Lønninger, diett og andre ordninger følger lønnsnivået i Thailand.
  • Hvis Norwegian skal fly Oslo-Bangkok med norske ansatte og norske lønninger, vil flyselskapet tape i konkurransen. De norske passasjerene velger det billigste selskapet.

Prisnivået på billetten er nemlig gitt. 

Det er bare å sjekke en tjeneste som Expedia.com, så ser man at alle konkurrentene ligger på pluss/minus 5.000 kroner for en flyreise i en vanlig helg i november.

Du kan sjekke her: Flypriser Oslo-Bangkok

Flypassasjerene velger det billigste og mest praktiske alternativet, selv om lønnsnivået ombord ligger langt under norske lønninger.

Solidariteten med flyvere og flyvertinner strekker seg stort sett ikke lenger enn til egen lommebok.

Norske politikere kan vedta norske lønnsforhold i Norge, men de kan ikke bestemme internasjonale lønninger.

I dag er det fri flyt av arbeidskraft innenfor EØS, og 550 millioner borgere kan tilby sin arbeidskraft hvor de vil.

I motsetning til mange andre land har ikke Norge noen lovfestet minstelønn.

Resultatet er innvandring av arbeidskraft, som får dårlig betalt etter norsk standard, men vesentlig bedre lønn enn de ville fått i hjemlandet.

Et annet svar er import. Når vi kjøper en genser for 179 kroner på Hennes & Mauritz, importerer vi samtidig kinesisk lønnsnivå.

Det er bra for alle, unntatt norske tekstilarbeidere.

I internasjonalt luftrom råder det internasjonale arbeidsmarkedet, på samme måte som norske redere i mer enn 20 år har kunnet ansette utenlandske sjøfolk på lokale lønninger.

Norwegian-sjef Bjørn Kjos er selskapets største aksjonær, og kommer aldri til å fly med underskudd hvis han kan unngå det. Hvis han må, registrerer han datterselskap i utlandet og finner på andre omgåelser norske politikere ikke kan gjøre noe med.

«Gråsonen» oppstår når arbeidet utføres av folk som bor i Norge og som møter på jobb her i landet (luftfarten) eller der hvor utenlandsk arbeidskraft også utfører arbeid i Norge (lastebiler som tar ekstrarunder i Norge, såkalt kabotasje) eller skipsanløp som er innom flere norske havner.

Spådommen er enkel: Norske myndigheter klarer ikkel å forhindre at Norwegian bruker thailandsk arbeidskraft på thailandsk lønnsnivå på ruten mellom Oslo og Bangkok.

Og skulle de klart det, ville selskapet enten priset seg ut av konkurransen eller gått med underskudd.

Bangkok ville blitt Bang-konk.