hits

november 2011

En gal manns onde gjerninger

Anders Behring Breivik kan ha vært psykisk syk i flere år.

Med diagnosen paranoid schizofren fremstår massedrapsmannen som en mann med bisarre vrangforestillinger. 

I dag har mange ytret seg, men hverken jurister, politikere eller journalister har fagkunnskap nok til å bestride fagmenneskenes vurdering.

Den 243 sider store rapporten beskriver Breivik som en person i sitt eget univers, der alle hans tanker og handlinger styres av disse vrangforestillingene.

Massedrapsmannen vil forbli i sitt onde univers resten av livet, bak lukkede dører på en institusjon.

De sakkyndige går særlig inn på det de kaller Breiviks grandiose vrangforestillinger, der han bestemmer hvem som skal leve og hvem som skal dø.

Dette stemmer ganske godt med innholdet i massedrapsmannens skrifter, og bildene han publiserte av seg selv (se bildet). I egne øyne var han en kommandant i Tempelridderne, i krig mot myndighetene i sitt eget land, og en korfarer mot muslimer og islam.

Slik ser Anders Behring Breivik seg selv - som en kommendant i Tempelridderne. I virkeligheten er han en enslig, gal mann.

Breivik ser på seg selv som en storslått frelser av Norge, mens han i virkeligheten er en enslig, gal mann, som ifølge rettspsykiaterne var psykotisk den 22. juli og i perioden etterpå.

Breiviks "organisasjon" besto i virkeligheten kun av en mann; ham selv.

Han kan ha vært syk i flere år før de grusomme handlingene, og rettspsykiaterne mener han lider av en tung og kanskje livslang sykdom.

Det er svært sannsynlig at han vil tilbringe resten av livet innesperret på et psykatrisk sykehus.

Paradoksalt nok er det akkurat denne behandlingen massedrapsmannen selv frykter. Med stempel som psykotisk og med vrangforestillinger vil ingen ta hans utlegninger i retten alvorlig. Den forkvaklete ideen om å bruke domstolen som en talerstol blir det aldri noe av.

Massedrapsmannen vil forbli i sitt onde univers resten av livet, bak lukkede dører på en institusjon.

Les også: Breivik forutså "gærning-stempel"

De fleste fagfolkene som har uttalt seg i dag mener at det er mulig å fremstå som rasjonell og planmessig, selv om man har vrangforestillinger og psykoser.

Vi andre sliter med å forstå at det er mulig å planlegge og gjennomføre terrorhandlingene 22. juli hvis mannen er sinnsyk.

På den annen side; er det mulig å drepe uskyldige ungdommer som ba for sitt liv hvis man er ved sine fulle fem?

Norge har en mange hundre år gammel praksis for at man ikke kan dømmes til fengsel hvis man var utilregnelig i gjerningsøyeblikket.

Testen på vårt juridiske system er at selv historiens verste massedrapsmann får en rettferdig behandling.

Det var allmennt antatt på forhånd at rettspykiaterne ikke ville regne Anders Behring Breivik som utilregnelig. Det var feil, og reaksjonene etterpå har vært sterke - både fra ofre, pårørende og fra politikere.

Samtidig er det en solid attest for vårt rettsystem at rettspsykaterne lander på den konklusjonen de er faglig trygg på - uten å skjele til hva samfunnet ellers ønsket.

Det er en rettsstat verdig.

Debatten etter 22. juli har handlet om de politiske motivene for terroraksjonene. Dagens rettspsykiatriske rapport peker derimot mot psykiatrien. Dersom Anders Behring Breivik var psykotisk i lang tid, så skjedde det uten at han ble oppfanget av vårt psykiatriske hjelpeapparat. Han var aldri innlagt på noen institusjon, men bekymringsmeldinger og mulige overgrep i barndommen er allerede rapportert.

Ingen dom kan bringe ofrene tilbake eller lindre sorgen for de pårørende og skadde etter 22. juli. Dersom Anders Behring Brevik var psykotisk, så skal han ikke dømmes til fengselsstraff.

Samtidig tegner rettspykiaterne bilde av en meget farlig person med høy risiko for gjentakelse hvis han noensinne slippes fri.

I Norge er maksimalstraffen satt til 21 års fengsel, med adgang til forvaring på ubestemt tid. Et liv på psykiatrisk institusjon er massedrapsmannens fremtid.

Som en pårørende sa det: - Jeg kommer i hvertfall aldri til å se Anders Behring Breivik på gaten.

15 år på sosialhjelp

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm satte opp sosialhjelpsatsene med 91 kroner fra i fjor til i år. Foto: Ilja C. Hendel

Når noen lever på sosialhjelp i 15 år, er det en total svikt. Svaret er ikke mer sosialhjelp, men å hjelpe folk videre.

Norge har 303.100 uføre. Denne kommentaren handler ikke om dem.

Norge har også  708.000 alderspensjonister. Kommentaren handler ikke om dem heller.

Gruppen det er snakk om er de rundt 120.000 menneskene som mottar økonomisk stønad (sosialhjelp) for å sikre at de ikke sulter ihjel. De er fanget opp av samfunnets sikkerhetsnett.

Som det heter hos NAV: «Før du kan få økonomisk stønad må du ha vurdert alle andre muligheter til selvforsørgelse, som lønnsinntekter, trygderettigheter, sysselsettingstiltak, studielån, bruk av formue eller reduksjon av utgifter».

 Les om reglene her: Økonomisk stønad (sosialhjelp)

Sikkerhetsnettet er der for å hindre at folk lever i nød og hjelpe mennesker over kneika.

Lov om sosialhjelp sier at «stønaden bør ta sikte på å gjøre vedkommende selvhjulpen».

Det er altså ikke meningen at mennesker skal leve i årevis i sikkerhetsnettet. Enten er de uføre (og har krav på uføretrygd) eller så må de komme i arbeid eller annen aktivititet. Derfor er det en fallitterklæring for hele systemet at mennesker kan leve 10-15 år på sosialhjelp.

Faksimile: Dagsavisen

Dette mener også Gjeldsoffer-Allianse: - Noen må få gjort noe med det slappe systemet. Det er noe fundamentalt galt når folk kan gå på sosialstøtte i 10-15 år. Det er galt for samfunnet og det er galt for dem det gjelder, sider daglig leder Bengt Scheldt til Dagsavisen.

Å leve på sosialhjelp er blytungt. Det er kommunene som setter satsene, men staten har veiledende retningslinjer. For 2011 er satsen 5.288 kroner for en enslig mottaker - opp 91 kroner, eller 1,8 prosent fra året før.

Har  man et barn under fem år, får mottakeren 2.017 kroner ekstra, ifølge de veiledende satsene.

Dette skal ifølge Arbeidsdepartementet være nok til det daglige livsoppholdet - til mat, drikke, klær og sko, husholdningsartikler, hygiene, NRK-lisens, avis, telefon, fritidsaktiviteter, fritidsutstyr til barn og reiseutgifter.

I praksis er selv de veiledende satsene så lave at mottakerne får det tøft. Bostøtte kommer riktignok i tillegg.

Men det verste er at satsene varierer enormt mellom kommunene, og enkelte kommuner har latt være å justere opp satsene i mange år.

Ifølge Statistisk Sentralbyrå har antallet på sosialhjelp steget fra 109.000 i 2008 til 119.000 i fjor. Over halvparten er under 40 år.

I utkantkommuner som Vardø, Hasvik, Gamvik og Lebesby er opptil 76 av 1.000 innbyggere på sosialhjelp.

Her ser du hvilke kommuner som har flest på sosialhjelp per 1.000 innbyggere.

Etter min oppfatning er det uverdig at enkelte kommuner sulteforer sosialhjelpmottakerne og bruker dem som sparetiltak på kommunebudsjettet. Vårt felles økonomiske sikkerhetsnett bør være en rettighet vi har mot velferdsstaten, ikke mot hver enkelt kommune.

Samtidig bør satsene opp på et realistisk nivå, slik at folk som faktisk trenger sosialhjelp, klarer seg.

Men sist, og ikke minst; det bør være en grense for hvor lenge man kan leve i sikkerhetsnettet. Etter et år, for eksempel, må det være mulig å si om vedkommende er ufør eller arbeidssøkende.

Når noen lever 15 år på sosialhjelp, er det bevis på et system som ikke fungerer.

Som Gjeldsoffer-Alliansen presist formulerte det:   Det er galt for samfunnet og det er galt for dem det gjelder

 

Tine styrte mot smør-krise

Norge mangler storfe og smør. Foto: Tine.

Dårlig styring fra Tine Råvare gjør at norske butikker er tomme for smør. Likevel fortsetter Norge med  høy toll på smør.

Norske forbrukere har i ukevis opplevd at butikkhyllene er tomme for smør.

Allerede i juni hadde Tine Råvare prognoser som viser at årets melkeproduksjon blir den laveste på ti år.

Dersom du tror markedet har skylden, så er det feil. Få sektorer er mer styrt og gjennomregulert enn produksjonen av smør og melk. Likevel klarer man altså ikke å skaffe smør på bordet.

Opplysningskontoret for Meieriprodukter har følgende trøst: - Å lage sitt eget smør er morsomt, sier matfaglig konsulent Marianne Hayes Antonsen til melk.no.

Les saken her: Smør deg med tålmodighet.

Årsaken til smørmangelen er at Tine Råvare har undervurdert etterspørselen. Det er nemlig Tine Råvare som på vegne av staten har rollen som markedsregulator. Tine tar inn omsetningsavgift, og disse pengene skal brukes til å ha lagre for å sikre stabile leveranser til butikkene.

- Vi har dessverre en knapphetssituasjon på smør på grunn av lavere tilgang på melk og høyere etterspørsel etter smør. Hovedårsaken er at hittil i år har norske kuer produsert 20 millioner liter mindre melk enn på samme tid i fjor. Dette skyldes at fòret er av dårligere kvalitet på grunn av mye nedbør. Samtidig er det også et lavere fettinnhold i melken, noe som reduserer anvendelse til smørproduksjon, opplyser  Tines kommunikasjonssjef Kari Raunedokken på nettsidene.

Krisen kunne vært avverget ved økt import.

Nå får Tine så ørene flagrer på selskapets egen nettside: - Forbruket har kun økt 7 % og dette klarer dere ikke å håndtere. Problemet er at Tine har monopol - slik som det var i de gamle østblokkland, skriver en innsender.

Følge debatten her:  Mer enn lavkarbo bak smørknapphet

Få bransjer har mindre marked enn landbruket. Alt er gjennomregulert. Bøndene får melkekvoter, og de får en økonomisk straff hvis de produserer for mye melk. Melken selges til Tine, og skyhøye tollsatser på rundt 400 % holder utenlandsk melk unna norske forbrukere.

Kilde: Nortura

Når vi mangler melk, så er det fordi Tine Råvare har undervurdert etterspørselen.

Allerede i juni hadde Tine Råvare prognoser som viser at årets melkeproduksjon blir den laveste på ti år.

Her er beviset: Siste gjeldende landsprognose for kumelk

Dette er tall Tine Råvare får fra Nortura, basert på slakting og kalving.

Årsaken er blant annet stadig færre melkekyr. Vi spiser mer storfekjøtt enn vi produserer, og det blir ikke bedre til neste år. Kalvingen er også på full fart nedover.

Stadig færre melkekyr. Kilde: Nortura

Det finnes en enkel løsning, og det er å fjerne toll på smør, melk og melkefett i en periode og kjøpe det vi trenger fra utlandet.

For øyeblikket er det rundt 400 % toll på melk, og importører må betale 25,20 kroner per kilogram for smør.

Du finner tollsatsene her:  Tolltariffen

Foreløpig har ikke landbruks- og matminister Lars Peder Brekk (Sp) funnet grunn til å senke tollsatsene midlertidig.

Derfor er norske butikker tomme for smør - og det rett før mange norske familier skal til med julebaksten.

- Tine er trygg på at situasjonen vil normalisere seg framover, og at norske forbrukerne skal ha god tilgang på matlagingsprodukter slik at blant annet julebaksten kan gå som planlagt, skriver bedriften på nettsidene sine.

Hvis ikke, kan man altså laget smøret selv.

Skinnhellig fordømmelse

Skoleminister Kristin Halvorsen avviser klasseinndeling etter etniske grenser. Men at hele skoler er delt etter samme kriterium blir det ikke gjort noe med.

 

Bjerke Videregående Skole får så ørene flagrer for sin inndeling av skoleklasser etter etnisk bakgrunn. Et mye større problem er at alle skolene i Oslo i praksis er delt på samme måte.

Stakkars rektor Gro Flaten ved Bjerke. Hun hadde tre klasser å fylle, og kun cirka 1/3 av elevene hadde etnisk norsk bakgrunn.

Virkeligheten er at hele Oslo-skolen er delt etter etnisitet. Ikke ved bevisste valg, men på grunn av et etnisk delt boligmarked

Utfordringen taklet hun ved å ha en klasse uten etnisk norske, og fordele de etnisk norske på de to gjenstående klassene.

Bakgrunnen for den uortodokse inndelingen var erfaring fra tidligere år, der etnisk norske elever flyttet og byttet skole når de ble i et lite mindretall. For å demme opp for dette, valgte Flaten sin løsning.

Det skulle hun aldri gjort. Både kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) og skolebyråd Torger Ødegaard (H) kom raskt på banen med klar beskjed om å omgjøre inndelingen. Flaten la seg langflat: - Vi ønsker ikke å drive en skole i strid med loven, sier hun til Groruddalen.no.

Faksimile: Groruddalen.no
Som en filosofisk øvelse kan vi spekulere over hva hun nå vil gjøre uten på en eller annen måte å dele inn klassene etter etnisitet. Fordeler hun de etnisk norske på alle de tre klassene, så fordeler hun i praksis etter samme metode.

Eller skal hun trekke lodd?

Virkeligheten er at hele Oslo-skolen er delt etter etnisitet. Ikke ved bevisste valg, men på grunn av et etnisk delt boligmarked.

Det er også et faktum at skoleresultatene følger omtrent de samme linjene.

Årsaken til det går ikke på hudfarge, men på foreldrenes utdannelse. Årsaken ligger i boligbyggingen og flyttemønstre.

Mange undersøkelser viser at foreldrenes utdannelse er den faktoren som forklarer mest hvordan barna går på skolen. Og jo flere av foreldrene i klassen som har høy utdannelse, desto bedre resultater.

Samlet sett burde ikke Oslo-skolen ha noe uoverstigelig problem med integrering. Tvert imot gjør Oslo-skolen det totalt sett bedre enn snittet av skoler ellers i landet. Men det er enorme forskjeller mellom skolene. Noen skoler har 100 % elever med etnisk norsk bakgrunn - andre skoler har nesten ikke en eneste elev med etnisk norsk bakgrunn.

Det skal også nevnes at en fersk gjennomgåelse av eksamensresultatene i år, viser at norskfødte barn av innvandrerforeldre gjør det tilnærmet likt de etnisk norske elevene. De er født i Norge og snakker godt norsk.

Bjerke-rektor Gro Flaten prøvde å gjøre noe konstruktivt ut av situasjonen, men fikk passet sitt påskrevet. Det er greit nok, tiltaket var kontroversielt og burde vært forankret høyere oppe i systemet. Det innser også rektor Flaten.

Derimot er det tydeligvis helt uproblematisk at den samme uønskede - og ubevisste - inndelingen skjer år ut, og år inn.

Bussing er uaktuell politikk, men det finnes i hvertfall et fritt skolevalg. I praksis betyr det at enkelte barn av ressurssterke foreldre går på skoler lengre unna, eller på religiøse skoler som Kristelig Gymnas eller St. Sunniva.

Unnfalne lokalpolitikere snakker i bomull når de skal forklare hvilke tiltaks om skal avhjelpe situasjonen. Noen snakker om en annen boligpolitikk, men da handler det om tiltak som ikke får noen virkning på 10-20 år.

I mellomtiden er det nok best å stikke hodet i sanden.

Hvor forsvant Utøya-verdigheten?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre kritisterte Frp for å ta offerrollen, Siv Jensen mener borgfreden er over, og i bakgrunnen står Arbeiderpartiets Helga Pedersen, som forlot stortingssalen med tårer i øynene. Foto: Scanpix.

Frp er lei av å bli slått i hardtkorn med den verste massedrapsmannen i Norges historie, men trenger ikke miste hodet av den grunn.

Den 22. juli ble 77 mennesker drept, og flere hundre andre opplevde sitt livs mareritt.

Mot denne alvorlige bakgrunnen er de siste dagers politiske markeringer - både på Stortinget og på et fagforeningsmøte på Gol - lite følsomme

Både ofrene, familiene deres og vennene deres ble ofre for en brutal og nådeløs drapsmann.

Mot denne alvorlige bakgrunnen er de siste dagers politiske markeringer - både på Stortinget og på et fagforeningsmøte på Gol - lite følsomme.

Det begynte med AUF-leder Eskil Pedersens innlegg på LO Stats kartellkonferanse. Etter et innlegg om ettervirkningen av 22. juli, sa han følgende til NRK: - Fremskrittspartiet misbruker ytringsfriheten. Deres innvandringssyn har ført til en hatsk debatt.

I debatten navnga Pedersen Frp-politikeren Christian Tybring-Gjedde og hans leserinnlegg om integrering av innvandrere i Grorudalen.

Aps generalsekretær Raymon Johansen fulgte opp i det som ble oppfattet som et forsøk på å klistre Frp til massedrapsmannen Anders Behring Breivik.

Frp-leder Siv Jensen tok saken opp i spørretimen for å konfrontere utenriksminister Jonas Gahr Støre med utfallene mot Fremskrittspartiet, og fikk til svar at Frp her forsøker å innta en offerrolle.

Dette fikk Frps nestleder Per Sandberg til å uttale følgende: - Hvis det er noen som prøver å spille offer etter 22. juli, så er det til de grader Arbeiderpartiet. Og det bør dem også gjøre, for de var et av de store ofrene. Det har tydeligvis Arbeiderpartiet lagt en strategi på, å videreføre denne debatten gjennom å angripe Fremskrittspartiet.

Så var rabalderet i gang. Flere Arbeiderparti-representanter gikk på gangen med tårer i øynene, og Sandberg måtte beklagelse sitt ufølsomme utsagn. Det skal bare et minimum av empati til for å forstå at man ikke beskylder folk som har opplevd å miste 69 ungdommer i en massakre for å «spille ofre».

Like åpenbart burde det være at man heller ikke antyder at mennesker som bruker ytringsfriheten til å si sine meninger om norsk innvandring og integrering har noen form for skyld for Anders Behring Breviks handlinger.

Det er for øvrig lite som tyder på at det er tilfelle også. Hvis man leser massedrapmannens enorme tekst, så går det frem at han meldte seg ut av Fremskrittspartiet ti år før udåden, at han vendte ryggen både til Frp og resten av det politiske Norge, og at det som skapte aggresjonen var en følelse av at Norge ble «snikislamifisert» uten en reell og åpen debatt om innvandringen.

Derfor hatet Breivik hele det sosialdemokratiske Norge, mediene, og ikke minst Arbeiderpartiet.

Jeg har ikke sett ett eneste holdepunkt i teksten for at massedrapsmannen ble oppildnet eller mer hatsk av utspill fra Frps politikere, og da blir det spekulativt å koble et åpent leserinnlegg i Aftenposten med handlingene til en ond drapsmann.

Skjærer vi igjennom og ser på hva politikerne egentlig mener, så mener Ap-lederne at Fremskrittspartiets holdninger til innvandring skaper et hatsk debattklima. På den annen side mener Frp at Arbeiderpartiet skyver problemene under teppet, og at det skaper aggresjon hos folk som er kritisk til innvandring.

Ingen av dem vet hva som rørte seg i hodet til den verste massedrapsmannen i Norges moderne historie.

Det må man trolig langt inn i psykiatrien for å forstå.

Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon var ofre for massakren, men det var ikke Fremskrittspartiets meninger som tok livet av ungdommer på Utøya.

Fredriksens spleiselag

Skipsreder John Fredriksen (t.v) og Tor Olav Trøim vil ha et speiselag for å redde Frontline.

Etter å ha tømt kassen i Frontline for milliarder av kroner, ber skipsreder John Fredriksen om et spleiselag for å redde tankrederiet.

Den norske Kypros-rederen John Fredriksen forhandler med bankene og andre de andre eierne for å redde verdens største tankrederi.

- Bunnen er gått helt ut av markedet. Vi har innledet diskusjoner med selskapets kreditorer og motparter, sier Fredriksens høyre hånd, Tor Olav Trøim, til Dagens Næringsliv.

Siden høsten 2008 har Frontline-aksjonærene tapt 95 prosent av verdiene.

Her kan du følge kursen: Frontline

Trøsten er en utbyttetakt som mangler sidestykke. Overskuddet fra de gode tidene er tatt ut av aksjonærene.

- Siden starten har aksjonærene fått seks-syv milliarder dollar i utbytte, og har hatt en veldig hyggelig reise, sier Trøim, ifølge Dagens Næringsliv.

Det betyr rundt 35-40 milliarder kroner i utbytte. Penger selskapet godt kunne trengt i dag for å overleve.

Rederiet har tapt over en milliard kroner til nå i år, og fortsetter tapene i denne takten, går kassen tom i løpet av våren, tror analytikerne som følger selskapet.

Derfor ber Kypros-rederen om at bankene lemper på lånene, at obligasjonseierne utsetter forfall, og at de andre aksjonærene legger penger på bordet for å redde selskapet.

Situasjonen i Frontline er en illustrasjon av dagens finanskapitalisme i motsetning til «gamle dager», hvor redernes økonomi fulgte rederiet som en kork på en bølge.

I gode tider var skipsrederne landets rikeste, i andre perioder gikk selv giganter som Hilmar Reksten og Anders Jahre overende.

Fredriksen har (smart nok) tatt unna overskuddet etterhvert som det er opptjent. Det gjorde «utbyttemaskinen» Frontline til en  yndling på Wall Street.

Og med pengene på privat konto stiller skipsrederen godt skodd i forhandlingene med bankene. Det er de som har mest å tape på en konkurs.

Nordeas shippingbaksjef Hans Christian Kjelsrud er Fredriksens hovedbank. Ifølge Dagens Næringsliv har han sans for dugnadsbegrepet, og indikerer at banken vil stille opp dersom eierne legger penger på bordet.

Som det heter: «Har du lånt en million i banken, har du et problem. Har du derimot lånt en milliard, er det banken som har problemet».

Sex, løgn og Lotto-millioner

Frp-leder Siv Jensen har hendene fulle.

Stakkars Frp-leder Siv Jensen. Nå kommer enda flere pikant sexanklager fra partiets rekker.

I Storbritannia er det som regel slik at pengeskandaler rammer Labour, mens de konservative står for sex-skandalene.

Hypotesen er at venstresidens politikere er vokst opp i hjem uten så store økonomiske midler, mens de konservative gikk på kostskoler og levde i ufrivillig sølibat i ungdommen.

I Norge har Fremskrittspartiet vært «velsignet» med sex-skandalene:

  • Partiets nestformann gikk av etter å hatt sex med en 16-åring etter et møte i Fremskrittspartiets Ungdom.
  • Partiets  ordførerkandidat i Stavanger trakk seg etter å ha blitt pågrepet og siktet for utuktig adferd mot unge gutter.
  • I Bergen ble en naken full mann ledet oppe i sengen hos en Frp-politiker under et fylkesårsmøte i Hordaland Frp.
  • En stortingspolitikere ble filmet på tur til Riga, og vedtok en bot for å ha brutt forbudet mot å kjøpe sex.
  • Og nå altså  saken hvor en stortingsrepresentant fra Vest-Agder anklages for å ha sex-trakassert en bystyrerepresentant.

 Les også: Anklager stortingsrepresentant for sex-overgrep

Hva kommer det av at Fremskrittspartiet er hjemsøkt av slike saker?

Nå vil sikkert de fleste politiske journalister underskrive på at kjønnsdriften er ganske jevnt fordelt i de fleste partier.

Både SV og Høyre har lokalpolitikere med ferske dommer for henholdsvis hallikvirksomhet og seksuelle overgrep mot unge jenter.

Den mest omtalte saken er Arbeiderpartiets ordfører i Vågå, som nå  er permittert og sykmeldt fra sitt verv etter å ha blitt siktet i en overgrepssak.

Likevel er Fremskrittpartiets saker mer spektakulære: - Det var stille fram til han vant 7,7 mill. i Lotto.

I den siste saken står ord mot ord mellom stortingspolitikeren og lokalpolitikeren. Anklager om pengeutpresning står mot påstander om seksuell trakassering. Den saken er allerede på politiets bord, og utenforstående skal være forsiktig med å felle dom over hva som har skjedd her.

Men for Siv Jensen er saken en ny belastning i en tid hvor partiet akkurat er på vei opp igjen på gallupene, og hun har vært gjennom en hard runde med Carl I. Hagen.

Partipolitisk bør likevel ikke saken fra Vest-Agder få så mye å si.

Det er snakk om handlinger mellom to voksne personer, og i den grad det har skjedd noe ulovlig eller kritikkverdig så er det en politisak.

Verken i Fremskrittspartiet eller i andre partier kan partiledelsen holdes ansvarlig for hva to voksne partimedlemmer gjør eller ikke gjør på et hotellrom etter en middag.

Nordmenn flytter fra Nord-Norge

Osloordfører Fabian Stang trekker til seg både nordmenn og innvandrere.

Nordmenn flykter fra «utkantfylkene». Til gjengjeld fylles utkanten opp med innvandrere.

Med ett eneste unntak øker alle norske fylker folkemengden. Unntaket er Nordland, der man ikke klarer å fylle på tilstrekkelig med innvandring til å holde folketallet oppe, viser ferske tall fra Statistisk Sentralbyrå.

Les også: Nest høyeste folkevekst noensinne

Norge vil passere fem millioner innbyggere til neste vår, og det blir drøyt 5.000 flere av oss hver eneste måned.

Kilde: Statistisk Sentralbyrå

Bak den hurtige folkeveksten ligger to flyttestrømmer:

  • Nordmenn flytter fra Nord-Norge til Trøndelag og Østlandet.
  • Alle fylker har storstilt nettoinnvandring fra utlandet.

De mest ekstreme utslagene er i de tre nordligste fylkene og «utkantfylkene» Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal.

Cirka tre av tusen nordmenn flytter fra Finnmark, og skiftes ut med litt flere innvandrere fra utlandet.

Som en ekstraservice for dem som er opptatt av religion, kan det opplyses at de aller fleste innvandrerne kommer fra katolske land - med Polen som suveren vinner.

Kilde: Statistisk Sentralbyrå
Svensker, derimot, flytter ut igjen. Mens det året før var stor nettoinnvandring, er det nå jevnere. Siste kvartal kom det bare 150 flere svensker til Norge enn det reiste fra oss. En mulig forklaring er bedre økonomiske muligheter i Sverige enn tidligere.

Samlet sett flytter altså nordmenn til mer sentrale områder, og Oslo er den klare vinner med en folkevekst på 12.261 innbyggere siste år. Deretter kommer Bergen, Trondheim og Stavanger - og nabokommunene til storbyene.

Her kan du lese utviklingen for din kommune: Endring i folketall 2011

Taperne er nesten uten unntak småkommuner i distriktet, der «verstingskommunen» Fjaler opplevde et folketap på 4,6 prosent av innbyggertallet i fjor. Åtte andre kommuner hadde fraflytting på over 2 prosent.

Felles for disse kommunene er både fødselsunderskudd, fraflytting - og få innvandrere.

Hvis man skal trekke noen slutninger av tallene, så dokumenterer de at det norske arbeidsmarkedet trekker til se arbeidsinnvandring fra EØS-området.

Samtidig går flyttestrømmen blant nordmenn helt motsatt retning av hva mange politikere ønsker seg - nemlig fra utkantene og inn til byene.

Nok et eksempel på at velgerne ikke oppfører seg slik politikerne skulle ønske.

Bedre resultater i private skoler

Elever på norske privatskoler får mye bedre karakterer enn elevene i den offentlige skolen.

Statistisk Sentralbyrå har offentliggjort resultatene fra grunnskolen. De viser systematisk bedre resultater i de private skolene enn i den offentlige.

Les mer: Karakterer i grunnskolen

Det mest påfallende er likevel hvor systematisk skolen reproduserer sosiale forskjeller. Utdanningsminister Kristin Halvorsen er en hard motstander av private skoler og begrunner det med at alle skal ha like muligheter.

Men karakterene viser at forskjellene består. Barn av foreldre med høy utdannelse gjør det vesentlig bedre på skolen enn andre barn. Den offentlige skolen visker altså ikke bort forskjeller.

Her ser du beviset: Resultater etter foreldrenes utdannelse

Karakterene viser også at integreringen av mennesker med innvandringsbakgrunn faktisk fungerer. Første generasjons innvandrerbarn gjør det systematisk dårligere på skolen ( hvilket ikke er overraskende når man tar hensyn til språk etc.) men det er desto gledeligere å se at norskfødte barn av innvandrerforeldre gjør det tilnærmet like bra som nordmenn flest.

Integreringen virker: Karakterer etter innvandrerbakgrunn

Spesielt gjør norskfødte jenter det bra.

Jentene ser i det hele ut til å trives bedre i grunnskolen enn guttene. I snitt får de 42 grunnskolepoeng, mot guttenes 37,9 poeng. Forskjellen er stor i et viktig fag som norsk, mens guttene er omtrent like flinke i matematikk.

Karaktergjennomgangen viser også at de omdiskuterte nasjonale prøvene treffer ganske bra.

Stort sett stemmer karakterene elevene får med hvordan de gjør det på nasjonale prøver. Det underbygger at man trygt kan fortsette med å offentliggjøre resultatene dersom man vil holde øye med hvordan skolene gjør det.

Se sammenhengen: Karakterer mot nasjonale prøver

Dersom norsk skole skal bli bedre, er det viktig å lese slike undersøkelser og ta inn over seg resultatene. Dersom man virkelig ønsker å gi barn av foreldre med lav utdannelse bedre resultater, så må man sette inn tiltak som profesjonell leksehjelp.

Men det er også interessant at de private skolene konsekvent får bedre resultater, og her må vi huske at dette kun er skoler med livssynsbakgrunn eller spesiell pedagogikk. Den rødgrønne regjeringen har som kjent forbudt private skoler ellers.

Det må være utfordrende for Kristin Halvorsen å bortforklare de systematiske forskjellene den offentlige skolen reproduserer - og samtidig lukke øynene for at de private skolene gjør det best.

Er romfolk umennesker?

Romfolk har full rett til å komme til Norge, men vi later som vi ikke ser at de lever i nød rett foran øynene våre.

Les oss: - Vi gir dem et minimum av verdighet

Norge er medlem i EØS og vi er en del av Schengen-samarbeidet. Det betyr at vi godtar at alle innbyggerne i de 27 EU-landene har rett til å dra hvor de vil.

Fri mobilitet har gitt oss svenske kelnere og polske snekkere, men også rumenske tiggere. Den siste gruppen håndterer vi ved å late som vi ikke ser at de lever i nød rett foran øynene våre.

Sigøynere, romfolk - det finnes mange navn på den sammensatte gruppen. Mange nordmenn hadde nok helst sett at de ikke er her. I praksis er det importert nød, tigging og kriminalitet.

Problemet er at vi må leve med romfolk så lenge vi er medlem av EØS og Schengen. Til nå er likevel strategien i Oslo kommune at vi ikke skal legge to pinner i kors for dem, for å hindre at det kommer enda flere. Resultatet er helt umenneskelige forhold rett foran øynene våre.

Politikken er både inhuman og korttenkt. Norge kan ikke være bekjent over hvordan de aller svakeste lever rett foran øynene våre. Å legge til rette for at de får vasket seg og gått på toalettet er et minimum. Det ervfaktisk baksiden av medaljen når vi ellers har stor glede av fri flyt av arbeidskraft over landegrensene.

Det er forståelig at Oslo ikke ønsker å bli en europeisk magnet for romfolk. Men vi trenger ikke kaste alle idealer på båten av den grunn.

Det sies at en velferdsstat kan måles etter hvordan vi behandler de svakeste. I så fall er romfolket en skamplett. Snart kommer vinteren, og vi snakker om mennesker som lever på gaten uten noe som helst.

Kanskje burde ikke Norge vært en del av Europas indre marked. Kanskje burde vi styrt våre egne grenser. Men slik er det ikke, og inntil vi velger en annen politikk er romfolket her for å bli. Da må vi også ta baksiden av medaljen og gi dem et minimum av verdighet.

En partieiers fall

Tidligere Frp- leder Carl I. Hagen trodde han fortsatt eier en bit av partiet. Nå er det hans tur til å bli dolket.

Det er et bittert oppgjør i Fremskrittspartiet etter at Carl I. Hagen ble vraket som partiets kandidat til å sitte i Nobelkomiteen. Et stort flertall av stortingsgruppen ville heller ha 70-årige Inger Marie Ytterhorn, og Hagen svarte med å trekke seg fra partiers og rydde kontoret.

Les også: - Har primadonnanykker

Slik reagerer en mann som praktisk talt har eid partiet siden 1973, og som selv har stått for brutale utrenskninger - mest kjent landsmøtet på Bolkesjø (senere kalt Dolkesjø).

Både valgkampen, de umusikalske utspillene etter 22. juli og nå kampen om Nobelkomitevervet tegner bilde av en person som har mistet sin politiske teft. Vrakingen må tolkes som et takk og farvel fra partiets maktkjerne. Det gjenstår å se hvordan dette vil farge Hagens innsats for partiet i Bystyret i Oslo.

Hagen sier at han føler seg ydmyket og uønsket.

«Jeg har sjelden vært så satt ut i en forsamling av det jeg har regnet som kolleger, venner, forbundsfeller og politiske allierte som også til alt overmål også til en viss grad satt der takket være blant annet være min innsats siden 1973», står det i et brev han sendte etter hendelsen.

Hagen føler seg uønsket:.

«Prosessen som beskrevet over og voteringen viste for meg klart at jeg ikke er ønsket og at man ikke unnet meg innfrielsen av mitt sterke ønske om en plass i Nobelkomiteen», skriver han.

Det er selvsagt stortingsgruppens klare rett å velge den de mener er best egnet til å sitte i Nobelkomiteen. Men denne saken handler om mer enn det. Stortingsgruppen har klart signalisert at den ikke godtar å bli diktert av Hagen - og den gamle ringreven har tatt tegningen.

Fortiden har lært oss at man aldri skal undervurdere Carl I. Hagen. Men denne gangen virker han utslått og uten touch med hva som rører seg i partiledelsen.

Siv Jensen er neppe bare lei seg for å slippe unna haukeblikket i nakken. Det er en tid for alt, og nå kan tiden være ute for Fremskrittspartiets mest sentrale politiker de siste tiårene.

Drapsmannen i åpen rett

Etter at Høyesterett på fredag avsa sin kjennelse, må massedrapsmannen fra 22. juli i dag møte i åpen rett for å bli varetektsfengslet i 12 nye uker.

Enkelte frykter at rettsmøtet vil utarte i et sirkus, men det er lite sannsynlig.

Trolig vil dommeren slå ned på ethvert forsøk fra drapsmannens side til å gjøre fengslingen til en talerstol.

Måten vi dømmer på skal tåle historiens dom også om femti år.

Drapsmannens handlinger savner sidestykke i ondskap.

Han har påført ofre og deres venner og familie store lidelser for resten av livet.

Handlingene var rettet mot hele vårt demokrati, og det er en samlet nasjon som sørger med ofrene.

Nå er det den samme nasjonen som bruker rettsstaten til å dømme drapsmannen. Han er et menneske, og skal straffes for sine handlinger.

Det viktige med Høyesteretts beslutning om å la drapsmannen møte i åpen rett, er at dette er det vanlige i norsk strafferett.

Selv en ond massedrapsmann skal ha rettssikkerhet. Selv en mann som har fåført oss alle så mye vondt skal få forklare seg for retten.

Måten vi dømmer på skal tåle historiens dom også om femti år.

Jo mer normal rettsprosessen er, desto mindre grobunn for kritikk og urimelige konspirasjoner.

Lei Storberget

Justisminister Knut Storberget går av etter seks år. Foto: Scanpix.

Justisminister Knut Storberget virker sliten og lei. Da er det like godt at han går av.

Storbergets 100 siste dager som justisminister har vært tøffe.

Først i møtet med ofrene og de pårørende etter skytemassakren på Utøya, så med kritikken mot den dårlige beredskapen som lot massedrapsmannen holde på i over en time før han ble pågrepet. Og nå til slutt med hard kritikk for overfallsvoldtektene og manglende politiberedskap i Oslo på kvelder og i helgene.

En siste hilsen fra VG.

At justisministeren nå velger å gå av, dagen etter at han holdt redegjørelsen om 22. juli-angrepet i Stortinget, åpner for spekulasjoner om at han har fått sparken.

De fleste kommentatorene holder likevel en knapp på at han hadde bestemt seg for å gå av, og at han er mer utslått enn nedslått.

Hvilket ettermæle står så igjen etter justisministeren?

Det mest interessante er attesten han fikk med seg fra Politiets Fellesforbund og den hardtslående og frittalende forbundslederen Arne Johannessen, som sier at Storberget har vært en god justisminister for Politiet.

Storberget får også gode skussmål for å ha satt fokus på vold mot kvinner og barn, og for å ville reformere norske fengsler.

Med terrorangrepet 22. juli fikk han derimot store problemer med å forsvare Politiets beredskap og handlekraft. Selv før undersøkelseskommisjonen er ferdig, virker det tydelig at det meste sviktet denne fatale dagen. Det hadde nødvendigvis også konsekvenser for antallet som døde på Utøya. Drapsmannen fortsatte å drepe forsvarsløse mennesker til siste slutt.

At Grete Faremo nå overtar et departement som blir kalt Justis- og beredskapsdepartementet betyr at man har sett behov for å gjøre noe tydelig med beredskapen. Det er en klar bekreftelse av hva som gikk galt 22. juli.

Likevel fortjener Storberget honnør for å ha stått støtt i stormen. Han stod skulder ved skulder med statsministeren de første dagene etter angrepet, og han har ikke gjemt seg unna debatten og kritikken som har pågått siden. Han valgte også å fronte Stortinget på sin neste side dag som minister.

Storberget gikk i bakken etter hardt arbeidspress i 2009, og han fremstår som klar for å få avløsning. Selv om kritikken har vært hard - og han hadde mer i vente - er det lite sannsynlig at han fikk sparken motvillig nå.

Likevel kan det være en klar fordel for regjeringen at Knut Storberget går av nå. Med Storberget på post, ville kritikken fra opposisjonen og de pårørende fra Utøya blitt hard. Når nå det fremste symbolet på regjeringens ansvar for beredskapen er borte, faller mye av kritikken bort. Den blir i så fall en kritikk mot hele regjeringen og ikke mot en svekket statsråd.

Knut Storberget hadde konstitusjonelt ansvar for politiets beredskap 22. juli, og for mye av systemsvikten denne fatale dagen.

Det vil hefte ved ettermælet til en modig, oppriktig og hardt arbeidende justisminister.

Utenforlandet

EU-komisjonen er i praksis Norges andre regjering. Foto: Gunnar Stavrum

Stadig færre vil beholde EØS-avtalen, viser en ny undersøkelse. Aner de hva de har svart på?

Nei til EU har bestilt en meningsmåling fra Sentio foran landsmøtet i organisasjonen denne helgen.

Svarene viser at oppslutningen om EØS-avtalen har sunket fra 56 til 44 prosent av befolkningen siden i fjor.

Nedgangen er forståelig når man ser på problemene i enkelte EU-land, men det store spørsmålet er hva man skulle hatt i stedet.

EU står for rundt to tredeler av norsk eksport og import. Vi oppfører oss som om vi er medlem av EU, men uten innflytelse - og uten å betale særlig mye.

I praksis er Norge omtrent som en datamaskin som får stadige oppdateringer. Du trykker aksepterer, og så oppdateres programvaren. Omtrent slik fungerer norsk implementering av EUs lovgiving.

Det varslede veto mot posttjenestedirektivet er første gang Norge - eventuelt - sier nei til noe EU har bestemt.

Belønningen er fri adgang til EUs indre marked, og tilgang til fri flyt av tjenester, varer, kapital og mennesker.

Etter at EØS-avtalen ble inngått har Norge sluttet seg til mange hyllemeter med forskrifter. EU-regler er norsk juss på nesten alle områder. Dersom Norge skulle gå ut, og inngå en frihandelsavtale, måtte dette erstattes med hundrevis av traktater.

Sveits har en frihandelsavtale, og i EU-systemet er man frustrert over den ordningen. I Brussel regnes Norge som det landet som ligner mest på et EU-land uten å være det.

Både Norge og EU har nå prosesser som evaluerer EØS-avtalen. Det er en pussig konstruksjon når området kun består av Island, Liechtenstein og Norge. Avtalen forutsetter at alle landene må være enige om å implementere nye EU-direktiver. Det er demokratisk, men det gjør også at et land kan forsinke hele prosessen - for eksempel i forhold til posttjenestedirektivet.

Et annet forhold er at EU forholder seg til en rekke små land og områder, samtidig som flere land i Øst-Europa banker på. EU vil neppe ha frihandleavtaler og et mylder av traktater med hvert av disse landene.

Å si opp EØS-avtalen nå er så fjernt at bestilte meningsmålinger fra Nei til EU ikke får mye å si.

 

Politiet har fri når tyvene herjer

Justisminister Knut Storberget må få flere politifolk på jobb i helgene. Foto: Berit Roald, Scanpix.

Politiet har fri når tyvene herjer, og sykepleierne vil ikke jobbe så mange helger.  Er de til for seg selv eller for publikum?

I kjølvannet av overfallsvoldtektene i Oslo er det avslørt at Oslo-politiet har elendig helgebemanning. Enkelt sagt er det færrest politifolk på jobb når kriminaliteten er størst.

Les også: Har fri når kriminaliteten skjer

Nå viser en ringerunde P4 Nyhetene har gjort at det er like illle i Oslo, Bergen og Trondheim.

- Vi må avvise oppdrag hver eneste helg fordi vi har for få folk og kun kan prioritere det aller viktigste. Og vi er heller ikke i nærheten av å nå regjeringens dekningsmål, sier politioverbetjent Alf Korsan i Bergen til P4.

Regjeringens mål er to politifolk per 1.000 innbyggere innen 2020.

Tallet var oppe på 1,8, men har nå sunket til 1,6 politifolk per tusen innbyggere.

? Vi har hatt stor befolkningstilvekst, og under forrige regjering var det en periode med for få utdannede politifolk. Men med opptakene vi har i dag, vil vi nå målet om to politifolk per 1.000 innbyggere tidligere enn planlagt, hevder statssekretær Terje Moland Pedersen (Ap) i Justis- og politidepartementet overfor NTB.

Tiden vil vise om han får rett. Til nå har vi sett at mange ferdige kandidater går ut av Politiskolen uten å få jobb i Politiet. Fra og med 2013 kommer det 720 nuytdannede ut fra skolen i året. Et problem er at hver fjerde av dem ikke går inn i politiet.

? Vi er ikke fornøyde med at ikke flere nyutdannede politifolk fra 2011 har fått jobb. I dag mottar cirka 76 prosent med bestått eksamen lønn fra politiet, sier Pedersen, som mener tallet kan stige til 96 prosent i løpet av året.

Faksimile: VG Nett
VG avslørte tidligere denne uken en intern rapport fra Oslo-politiet, der det fremgår at det er færrest politifolk på jobb når det skjer mest.

Tirsdag klokken 12 på formiddagen er det 500 politibetjenter å jobb. Ved midnatt natt til søndag er det bare 75 politibetjenter på jobb.

Ifølge VG er 25 prosent av politistyrken i København på jobb i helgen, mens det altså er under ti prosent i Oslo - og de er ofte unge og uerfarne.

Felles for politiet og sykepleierne er at det er dyrt for arbeidsgiver og lite ønskelig for de ansatte å arbeide helger og kvelder.

Da er det en fare for at ledelsen lander på det mest bekvemme - nemlig å ha mange på jobb på dagtid, og bemanne helgene skrint.

Fokuset på overfallsvoldtektene har i hvertfall ført det gode med seg at Oslo-politiet nå må skaffe flere synlige politifolk i gatene på nattestid i helgene.

Ciao, Berlusconi!

Silvio Berlusconi har vært en stayer. Foto: Scanpix.

 

Endelig går det mot slutten for regjeringstiden til Italias seigeste mann. Faren er at Silvio Berlusconis  åpner for en lang rekke kortvarige regjeringer.

Tidligere var Italia kjent som et land hvor statsministrene satt på oppsigelse, det var stadige nyvalg, og lovgivingen var så omstendig at finansavisene tjente penger på tjenester som holdt leserne noenlunne oppdatert på hvilke forskrifter som gjaldt akkurat nå.

 Berlusconi oppfattes som en klovn i utlandet, men han skal ha kreditt for en utrolig evne til å komme tilbake på toppen i Italia. Når han nå går av, er det etter sin tredje periode som statsminister. Første gang var i 1994/95. Så fulgte en langvarig periode mellom 2001 og 2006, og den tredje perioden har vart siden 2008.

Etter at han nå har varslet sin avgang, er Italia i villråd om hva som vil skje. Den tidligere EU-kommisjonæren Mario Monti er en mulig kandidat. Kanskje blir det en teknokratisk mellomperiode hvor økonomer og andre fagfolk skal kjøre igjennom upopulære tiltak. Berslusconi ønsker nyvalg.

Det lover ikke nødvendigvis bra for politisk stabilitet og handlekraft. Betegnende nok stiller Berlusconi som krav for å gå av, at EUs sparepakke blir vedtatt.

Både i Hellas og i Italia stiller landenes store økonomiske problemer oppisisjonen overfor et tøft valg mellom å være kortsiktige og populistiske, eller å spille på lag i en nasjonal samlingsregjering for å tvinge igjennom den bitre medisinen.

I Norge er politikerforakten høy blant mange velgere, men vi skal prise oss lykkelig over å ha ansvarlige politikere. Selv om også norske politikere kvier seg mot å utfordre sterke interessegrupper, så har de norske politiske partiene vist evne til å sette nasjonens interesser først når vi har hatt kriser.

Både bankkrisen på 90-tallet, EØS-medlemskapet og den ferske finanskrisen har vært håndtert uten populistisk krisemaksimering.

Det er noe både greske og italienske velgere misunner oss.

Blått flertall på Stortinget

Venstre-leder Trine Skei Grande, Frps Siv Jensen, Høyres Erna Solberg og KrFs Knut Arild Hareide utfordrer regjeringen på sykehuspolitikk. Foto: Håkon Mosvold Larsen, Scanpix.

De fire store borgerlige partiene nærmer seg hverandre, og et borgerlig regjeringssamarbeid blir mer sannsynlig.

Det skjer store ideologiske bevegelser på borgerlig side i Stortinget. Både i KrF og Venstre er sterke krefter i sving for å mykne partienes absolutte nei til å regjere sammen med Fremskrittspartiet.

Samtidig er det uro på rødgrønn side. SV kommer til å velge en ny partileder som drar partiet i sosialistisk retning, og Senterungdommens nyvalgte leder er misfornøyd med hva partiet får ut av regjeringssamarbeidet, og åpner for samarbeid med Høyre.

Både i KrF og Venstre er sterke krefter i sving for å mykne partienes absolutte nei til å regjere sammen med Fremskrittspartiet.

- Vi står i sentrum og vi bør da være villige til å samarbeide begge veier. Høyre er absolutt et parti som vi bør kunne samarbeide med, sier Senterungdommens leder, Sandra Nygård Borch, til Finansavisen.

Velgerne ser ut til å like tilnærmingene. På Norfaktas ferske gallup for Nationen og Klassekampen får de fire borgerlige partiene 55,2 prosent av stemmene.

Dersom meningsmålingen var valgresultatet, viser mandatberegningen at de fire partiene ville fått klart flertall med 100 av 165 representanter på Stortinget.

Fortsatt er det mange skjær i sjøen før de borgerlige partiene samler seg om ett regjeringsalternativ. Med to år igjen til valget kan også mye skje med oppslutningen. Men akkurat nå er det mest sannsynlige at alle de fire partiene må stå bak en regjeringen for at den skal ha flertall.

Og det er fortsatt politisk uenighet - for eksempel mellom KrF og Frp når det gjelder alkoholpolitikk og uhjelp, og mellom Venstre og Frp i miljøpolitikk og innvandring.

Likevel er retorikken og munnhuggeriet mellom de fire borgerlige partilederne mildere enn før. Gårsdagens felles pressekonferanse om sykehusdriften i Oslo var også et ønske om å demonstrere en  felles front mot den rødgrønne regjeringen.

Erfaringene fra de forrige stortingsvalgene er at det er tungt å gå til valg med et uklart regjeringsalternativ.

Nå rigger partiene seg slik til at de kan love en borgerlig regjering, dersom det blir et borgerlig flertall.

Skulle jeg satset penger på utfallet, tror jeg Erna Solberg blir landets neste statsminister.

Men det er umulig å spå om det blir for en ren Høyre-regjering - som støtter seg på Frp og sentrum - eller om det blir for en tverrborgerlig flertallsregjering.

Mye skal på plass før «firerbanden» fra gårsdagens pressekonferanse også møtes i Statsråd på Slottet.

Men de er på glid.

 

Lederjakt på nederste hylle

Aps stortingsrepresentant Freddy de Ruiter vil senke topplederlønningene i Norge til statsministerens lønn.

Den norske statsministeren tjener 1.366.700 kroner. Det plasserer ham godt under plass 500 på listen over norske advokater, og på nivå med en mellomleder i store norske børsnoterte selskaper.

Vi  kan like det eller mislike det, men lederlønninger settes i et marked

Likevel mener de Ruiter at grensen bør gå ved statsministerens lønn.

? Jeg mener det hadde vært strålende om statslederne hadde gitt klar beskjed til styrene som ikke har fulgt moderasjonslinja: «Vær så god, finn dere noe nytt å gjøre ? vi finner et nytt styre,» sier Freddy de Ruiter (Ap) til NRK.

Ifølge ham er det  urettferdig og i strid med regjeringens moderasjonslinje at ledere hel-og delstatseide selskaper tjener mer enn statsminister Jens Stoltenberg, skriver NRK.

Forslaget er håpløst. Men de Ruiter har rett i at det er milevidt mellom hva den rødgrønne regjeringen sier at de skal gjøre med lederlønningene - og det som faktisk har skjedd.

Årsaken er selvsagt at styrene bruker hodet, og ser at de må strekke seg lengre enn 1,4 millioner kroner for å få tak i kvalifiserte ledere til helseforetakene eller Statkraft.

I selskaper der staten bare er en av flere eiere - som Telenor, Statoil, Hydro og Yara - må styrene følge aksjeloven. De er lovpålagt å bry seg om selskapets ve og vel, og ikke være fjernstyrt fra regjeringen. Derfor varierer også lønningene for disse lederne fra 19,3 millioner (Telenor) til 5,4 millioner kroner i DnB Nor.

Som styreleder i Statkraft, Svein Aaser, sier det til NRK: - Vi må erkjenne at for å plukke blant de beste, må vi betale det som er nødvendig, sier han.

Statssekretær Rikke Lind i Nærings. og handelsdepartementet er enig i at lederne må vise moderasjon: - Særlig nå, som det er så mye uro, så er det spesielt viktig at lederne går foran og viser moderasjon, sier hun.

Til nå har jeg til gode å se en toneangivende politiker som har sagt nei til lønnsøkning. Stortinget har satt bort jobben til Stortingets lønnskommisjon, og i forslaget for 2011 fikk statsminister Jens Stoltenberg 49.700 kroner i lønnstillegg - mens stortingsrepresentantene fikk 26.800 kroner.

Les inntillingen her:  Lønnskommisjonen

Vi  kan like det eller mislike det, men lederlønninger settes i et marked. De flinkeste og mest erfarne kjenner sin markedsverdi. Det betyr ikke at de jobber hardere om de får fem millioner kroner enn de ville gjort for tre millioner kroner, men det betyr at tar imot attraktive jobbtilbud - og da teller lønnen inn.

Å sette grensen på 1,4 millioner kroner betyr at noen av våre største og viktigste selskaper ikke kan rekruttere de beste lederne. Det er mye dyrere enn kostnadene ved å lukke øynene for rødgrønn symbolpolitikk.

 

 

Krise? Hvilken krise?

Supertramps geniale platecover er en god illustrasjon på hvordan nordmenn ser den europeiske krisen.

Kun 1 % av Norges befolkning frykter at verdensøkonomien får noe å si for privatøkonomien. Vi lever en en optimistisk boble.

Det er en avslørende undersøkelse Synovate har laget for DnB. Rundt 20 prosent av oss er bekymret for strømregningen, men så godt som ingen frykter verdensøkonomien.

Forbrukerøkonomi Silje Sandmæl i DnB. Foto: DnB.
- Optimisme er vel og bra, men det er ganske blåøyd å tro at ruskeværet bare vil passere Norge hvis det blåser opp til skikkelig storm i Europa, sier forbrukerøkonom Silje Sandmæl i DnB til Dagsavisen.

Utallige nyhetssendinger og side opp og side ned i papiraviser, magasiner og nettaviser ser ikke ut til å gjøre inntrykk på den jevne nordmann. Mer enn ni av ti tror at privatøkonomien blir like bra eller bedre til neste år.

Slik blir det når godt over halvparten av befolkningen lever av penger fra det offentlige - enten fordi man er offentlig ansatt, eller fordi man er blant de godt over 700.000 menneskene som mottar trygd.

Vi innbiller oss også at Norge er så mye mer veldrevet enn de såkalte PIIGS-landene.

Det vi glemmer er at fastlands-Norge taper penger så det synger, og at det norske sirkuset holdes i gang fordi vi til neste år regner med 353 milliarder kroner i netto kontantstrøm til staten fra petroleumsvirksomheten.

Vi bor i en oljefyrt villa i et iskaldt omland - ikke ulikt mannen på plateomslaget på Supertramps plate «Crises What crises?».

Krisen i Hellas er nokså likegyldig for Norge og nordmenn. Landet i seg selv betyr isolert sett lite eller ingenting for norsk økonomi. Det som er bekymringsverdig er om den greske smitten også forplanter seg til Italia og Spania.

Les også: Foretrekker gresk tragedie

Det kommer motstridende meldinger fra Hellas, men akkurat nå virker det mest sannsynlig at landet aksepterer EUs krisepakke uten noen folkeavstemning, og at Papandreous regjeringen blir byttet ut med en samlingsregjering.

Dermed trekker finansmarkedene et lettelsens sukk. New York gikk opp i går kveld, og de europeiske børsene starter med en forsiktig oppgang i morgentimene.

Du kan følge kursene her: De største børsene i Europa

I beste fall betyr dette at den kortsiktige krisen er løst, og at vi slipper unna en europeisk bankkrise i denne omgang. Nå vendes øynene mot Italia.

Men dette betyr ikke at 99 prosent av Norges befolkning kan lene seg tilbake og tenke «Krise? Hvilken krise?».

Uansett om den kortsiktige krisen blir avverget, så sliter vår viktigste handelspartner tungt. EU står for to tredjedeler av  norsk import og eksport. Det gjør kanskje ikke så mye for de som er offentlig ansatt eller går på trygd, men svært mange norske eksportbedrifter vil slite hvis de 500 millioner innbyggerne i EU-området går inn i mange år med lav vekst - og ditto lav etterspørsel etter norske varer.

Alt henger sammen med alt, som Gro Harlem Brundtland sa det.

Foretrekker gresk tragedie

Den greske statsministeren George Papandreou snakker med mediene under G20-toppmøtet i Cannes. Foto: Ap/Scanpix.

Hellas må velge om landet vil være med i eurosamarbeidet, eller seile sin egen sjø. Forsøk på utpresning vil neppe lykkes.

Mange kommentatorer er i villrede om hva den greske statsministeren George Papandreou egentlig vil med å arrangere folkeavstemning om EUs krisepakke.

Noen tror det er for å skaffe ryggdekning for harde innstramminger - andre mener at det egentlige motivet er å presse mer ut av EU-landene.

Vår utenrikshandel med Hellas er på rundt en promille av vår totale utenrikshandel.

På toppen er det usikkert hva som skjer om Hellas svarer nei.

Formelt virker det som grekerne kan stemme ned EUs krisepakke, men fortsatt være medlem i EU og delta i eurosamarbeidet.

Reelt vil det neppe skje, og meldingen til Papandreou fra de andre EU-lederne er at landet må stemme om ja eller nei til eurosamarbeidet - ikke bare krisepakken. I tillegg krever man at Hellas fremskyver avstemningen til begynnelsen av desember.

Ett av de følgende scenarier virker mest sannsynlig:

  • Grekerne stemmer ja til krisepakken, og støtter innstrammingene som kommer.
  • Grekerne stemmer nei, og landet forlater eurosamarbeidet og innfører drakmer.

Som en gresk kommentator sa det i går - folket må velge mellom frykt og sinne.

Begge disse alternativene er til å leve med for de andre EU-landene. De har råd til å la Hellas gå overende, og kan kanskje til og med tjene på at landet går ut av eurosamarbeidet. Den økonomiske kreftsvulsten er borte, og man kan konsentrere seg om å beskytte Italia og Spania.

Etter kraftige kursfall i forsgårs, steg børsene i Europa og USA i går.

Det verste utfallet er at grekerne stemmer nei til krisepakken, uten å melde landet ut av eurosamarbeidet. Da vet ingen hva som skjer fordi det er usikkert om de andre landene kan tvinge Hellas ut. I verste fall får vi total kollaps i Hellas og en langvarig politisk krise i EU. Dette frykter finansmarkedene mest av alt.

I går begynte G20-toppmøtet i Cannes, og den greske statsministern ble kjørt til veggs av Frankrike og Tyskland. EU vil holde tilbake de neste åtte milliarder euroene til Hellas har gjennomført folkeavstemingen.

- Papandreou fikk klar beskjed om å fremskynde folkeavstemningen til tidlig i desember og at avsemmingen må dreie seg om Hellas fortsatt skal delta i euroblokken, ikke kun en avsteming om den fremforhandlede innstrammingspakken, er oppsummeringen fra DnB NOR Markets analytiker, Kyrre Aamdal.

Hellas har et bein i avgrunnen, og henger sammen med resten av eurolandene i et tynnslitt rep. Men i Norge går alt på skinner - tilsynelatende. Ferske jobbtall viser at vi fortsatt har 3,2 prosent ledighet.

Om Hellas går konkurs, får det isolert sett minimale virkninger for oss. Vår eksport til grekerne er omtrent som vår eksport til Island. Vår utenrikshandel med Hellas er på rundt en promille av vår totale utenrikshandel.

For oss er Hellas ubetydelig, men rundt 80 prosent av all norsk eksport og 70 prosent av norsk import kommer fra EU. Landene som betyr noe for oss er Sverige, Danmark, Storbritannia, Tyskland, Nederland og Frankrike.

For oss - som for de aller fleste av de 500 millioner innbyggerne i EU - er det viktigste at den greske smitten ikke treffer Italia og Spania.

Grekerne får det blytungt, men alle landene rundt vil foretrekke en gresk tragedie fremfor å la seg utpresse.

 

 

 

Et annet Norge

Nettavisen var en av de første norske nettavisene som ble etablert uten en papiravis i ryggen. Nettavisen ble lansert 1. november 1996. Gründere var Stig Eide Sivertsen (t.v), Odd Harald Hauge(i midten) og Knut Ivar Skeid (t.h). Knut Ivar Skeid døde i desember 2010.

På de 15 årene som har gått siden Nettavisen startet har internett forandret de fleste områder av samfunnet.

Nettavisen så dagens lys 1. november 1996, startet av tre gründere med tro på at nyhetsdekning ville gå fra papir til internett.

Denne utviklingen har gått uhyre raskt, til tross for at Stortinget fortsatt velger å støtte papiravisene med to milliarder kroner i året gjennom nullmoms og direkte pressestøtte. Nettavisene får ikke fem øre, men klarer seg fordi publikum velger bort papir til forhold til nett uansett.

Nyhetsformidling ligger vårt hjerte nært, men er likevel bare et eksempel på den voldsomme transformasjonen samfunnet har gjennomgått.

Vi brukte Nettavisens lille jubileum til å vise hvilke endringer Norge har gjennomgått - og plukket ut 15 selskaper og produkter vi mener har bidratt sterkest.

Det mest åpenbare er kanskje informasjon og kommunikasjon, der Nettavisens jury falt ned på favoritter og markedsledere som Google og Facebook, men også ga annerkjennelse til Hotmail som ga enkel og gratis epost til alle med internetttilgang.

Her kan du se hele listen: Her er vinnerne av Nettavisens store internettkåring

Vår vurdering er at noen bransjer er forandret dramatisk - for eksempel bank, reiser og underholdning (musikk og video). Digitaliseringen har feid bort reisebyråer og bankfilialer.

Selvsagt kan det diskuteres om det er TV 2 Sumo eller YouTube som har betydd mest for video på nett i Norge, eller om Finn er bedre enn Norsk Tipping på netthandel.

Men det er likevel oppmuntrende å se at mange norske aktører har slått bra fra seg i konkurranse mot utenlandske giganter.

Små pionerer som Skandiabanken og Netfonds snudde opp/ned på bank og aksjemegling, og det var NextGenTel som tvang fram bredbåndsutbyggingen her i landet.

Vi skal også være ærlige og generøse nok til å peke på den store suksessen Schibsted har hatt elektronisk, kanskje mest spesielt med rubrikktjenesten Finn.

Telenor mobils vekst på verdensmarkedet viser at Norge har forutsetninger til å lykkes internasjonalt når vi klarer å koble høyteknologi, tilgang på høyt utdannede fagfolk, en bevisst merkestrategi og vilje til å satse kapital.

I vår egen lille verden har internettpublisering vært en økonomisk berg- og dalbane. Forretningsmodellen har vært skjør, ikke minst fordi nettavisene har måttet klare seg selv - mot konkurrenter som samlet får over fem milliarder kroner årlig fra staten (når vi regner md NRK).

I Danmark foreslås det nå å vri pressestøtten fra papir til redaksjonelt arbeid (altså uavhengig av plattform). Den diskusjonen tvinger seg frem i Norge også.

Nettavisen har klart å bli 15 år og vi står på tryggere ben enn noensinne.

Det takker vi både leserne og annonsørene for!

JURYEN: Nettavisens innovasjonssjef Pål Nisja-Wilhelmsen, seksjonssjef Magnus Blaker og sjefredaktør Gunnar Stavrum, samt journalist Linn de Lange (ikke tilstede). Foto: Henrik Arneberg ( Mediehuset Nettavisen )

Tomt prat mot voldtekter

Justisminister Knut Storberget må på banen med konkrete forslag for å bekjempe overfallsvoldtektene. Foto: Scanpix.

Fakkeltog og prat hindrer ikke overfallsvoldtekter. Vi trenger nyansert informasjon om hvem som begår overfallsvoldtektene og hvorfor.

Rekken av politikere som vil gjøre noe mot overfallsvoldtekter er lang, men det er også festtalene.

I år har det vært 49 overfallsvoldtekter i Oslo. Politiet har tatt syv antatte gjerningsmenn, alle har ikke-vestlig bakgrunn.

Dette sammenfaller med tidligere statistikk: Det er nesten utelukkende personer med ikke-vestlig bakgrunn som står bak.

Mange tror at det bare dreier seg om asylsøkere eller personer uten lovlig opphold, men det er ikke riktig.

- Fra tidligere år har man sett at det er noen  av overgriperne som er asylsøkere. Fra 2008/2009 hadde vi identifisert 13  overgripere som sto bak 35 overgrep. Seks av disse hadde på et tidspunkt søkt  asyl, og enten fått ja eller nei. Derfor kan vi ikke si at det er asylsøkere som  overfaller og voldtar, sier politiinspektør Hanne Kristin Rohde ved Oslo politidistrikt til Dagbladet.

- Det finnes ikke enkle løsninger i kampen mot voldtekt sies det, men kanskje det nettopp er så enkelt at vi gutter/menn må lære at nei er et nei. Hvis dette var medfødt lærdom ville mye vært vunnet, skriver de to stortingspolitikerne Jan Bøhler (Ap) og Thor Lillehovde (Ap) i en pressemelding.

Hvis dette var medfødt lærdom ville mye vært vunnet????

Problemet er at det er det ikke, og hva gjør vi da?

Et forslag er at vi legger fordommer til side, og analyserer presist det vi tror vi vet:

  • Nesten ingen etniske nordmenn gjennomfører overfallsvoldtekter.
  • Noen få personer står bak mange overfallsvoldtekter.
  • De er ikke-vestlige, men ikke nødvendigvis med illegalt opphold.
  • Ofrene er alene, enkelte områder av byen er mer utsatt enn andre.

Det vi trenger nå er politikere som er villige til å gjennomføre akutte tiltak for å bekjempe overfallsvoldtektene.

Det vi ikke trenger er politiske markeringer og en kamp mellom det borgerlige byrådet i Oslo og den rødgrønne regjeringen om hvem som har skylden. Det er uansett et felles ansvar. Politiet og innvandringspolitikken er regjeringens ansvar, mens Oslo kommune har ansvar for at byens gater er trygge og at integreringen fungerer.

En undersøkelse blant leserne på Dagbladet.no viser at 65 prosent av de 38.000 som har stemt, mener at det tiltaket som vil gi størst effekt er lukkede mottak for asylsøkere og personer uten gyldig opphold eller kjent identitet.

Problemet er at slike tiltak også rammer den store majoriteten som aldri ville finne på å overfalle og voldta - samt at tiltaket er virkningsløst mot de  som har lovlig opphold.

Hvis Hanne Kristin Rohde (som tidligere har utvist mot til å bruke fakta, selv om det ikke har vært politisk korrekt) har rett, så er det altså bare en minoritet av overfallsvoldtekene som gjennomføres av mennesker uten lovlig opphold.

Mer systematisk DNA-registrering og obligatorisk psykologi-testing har også vært foreslått. Også her er ulempen at tiltakene mistenkeliggjør en hel gruppe.

VGs kommentator Hanne Skartveit mener at Knut Storberget må finne en løsning, eller gå av.

Bakgrunnen er at 9 av i alt 12 foreslåtte tiltak mot voldtekter ikke er gjennomført.

Les saken: Voldtektsbølgen: 9 av 12 tiltak droppet

Nå skal det sies at flere av de 12 forslagene ville hatt liten eller ingen betydning for overfallsvoldtektene i Oslo. Andre kunne hatt betydning - for eksempel å opprette en landsdekkende spesialenhet for seksualisert vold - Sepol - etter mønster av Kripos - samt å ha seksuelle overgrep som tema i grunnskolen og videregående skole.

Men de langsiktige tiltakene vil ha liten betydning for alle kvinnene i Oslo som akkurat nå føler seg uttrygge, og for kvinnene som har vært utsatt for overfallsvoldtekter.

Akkurat nå handler det om gatebelysning, politi i gatene og tiltak for å hjelpe kvinner trygt hjem fra byen om kvelden.

At de fleste voldteker skjer mellom hjemmets fire vegger og begås av nordmenn med etnisk norsk opprinnelse, er korrekt.

Det er også korrekt at det stort sett er menn som begår voldtekter, og at voldtekt i bunn og grunn handler om holdninger og mangel på respekt og empati for andre mennesker.

Det er likevel en avsporing for det som gjelder akkurat nå - nemlig å få stanset overfallsvoldtektsmennene som terroriserer Oslos befolkning.