hits

oktober 2017

Dårlige tapere mot Telemark-OL

FOLKEFEST: Lillehammer-OL ble en gedigen folkefest. (Foto: Jan Greve, NTB scanpix).

 

Hvis Norge skal delta i olympiske leker, må vi være forberedt på også å arrangere dem.

I dag ble planene om å søke om vinter-OL i 2026 presentert nesten 2.000 meter over havet på spektakulære Gaustatoppen.

Ingen vet hva prislappen blir, men kalkylene for Tromsø-OL var 28,5 milliarder kroner.

At det blir et økonomisk underskudd, er ingen grunn til å tvile på. Det er heller ingen grunn til å betvile at 30 milliarder kroner kan brukes til andre gode formål, som sykehjemsplasser, flere lærere eller skattelettelser.

Likevel er det flere gode grunner til at Norge må være forberedt på å arrangere OL, hvis vi ikke vil at de olympiske lekene alltid skal arrangeres i udemokratiske regimer, og med en vanvittig kostnadsspiral.

Sånn sett er et OL i den moderne skisportens vugge et tiltak for å få OL tilbake på jorden.

 

 

Norge arrangerte vinter-OL i Oslo i 1952 og på Lillehammer 42 år senere. Sånn sett er Telemark-OL i 2026 ti år «før skjema».

Les mer: Olympiske vinterleker

Men nå er det tre vinter-OL på rad østover: Sotsji (2014), Pyeongchang, Sør-Korea (2018) og Beijing i 2022.

Siden Canada arrangerte OL i 2010, er det Europas tur denne gangen. 

SPEKTAKULÆRT: Utfor fra Gaustatoppen.

Det er fire gode grunner for at Telemark-OL kan være en god idé:

  • Norge har en moralsk forpliktelse til også å være arrangørnasjon.
  • Vi kan bidra til å få Olympiske leker ned på jorden igjen.
  • Telemark ligger under to timer fra Oslo og lett tilgjengelig for 1,5 millioner mennesker.
  • Regionen trenger den stimulansen som milliardinvesteringer vil gi.

De tre fylkene ligger relativt høyt i arbeidsledighet. Indre Telemark har også en høy andel på uføretrygd.

Sånn sett er det endel av de samme argumentene som i sin tid førte til entusiasme for et OL i Mjøsområdet.

UNDER GJENNOMSNITTET: De tre fylkene har lavere bruttoprodukt per sysselsatt en snittet i Norge.

Planene om Telemark-OL i 2026 har allerede møtt en strøm av motbør fra kreftene som mislyktes i å få OL til Oslo og Tromsø.

- Folkene fra Telemark har manglende respekt for storting, regjering og ikke minst det norske folk og har en manglende forståelse for hvilke utfordringer idretts-Norge har for tiden, sier leder Knut Bjørklund i Troms Idrettskrets, til VG.

DNBs tidligere sponsorsjef Jacob Lund er om mulig enda klarere: - Dette er noe av det dummeste jeg har hørt i år. Det er bortimot tragikomisk. Omtrent alt av anlegg må bygges fra bunnen av, så det er naivt å ha tro på noe slikt, sier han.

Idrettspresident Tom Tvedt er derimot positiv til at Telemark ønsker å arrangere vinter-OL, og sier at «det viser engasjement og ambisjoner på grasrota i idretts-Norge».

Selvsagt er det helt urealistisk å arrangere OL i Telemark. Omtrent like urealistisk som det var å arrangere Lillehammer-OL i 1994.

Det handler nemlig ikke om realisme, men om vilje.

Så lenge alle som har mislykkes i sine planer er negative til at nye prøver seg, så er det mest realistiske at det ikke blir noe nytt OL i Norge.

Når de dårlige taperne får bestemme, fortsetter galeien med gigantiske arrangementer i udemokratiske regimer.

Hva mener du? Er et OL i Telemark en god idé, eller bør Norge droppe tanken om noensinne å arrangere vinter-OL?

Ren utpressing av alvorlig syke barn

UTPRESNING: Legemiddelfirmaet Biogen krever syv millioner kroner i året for legemiddelet Spinraza.

- Prisen legemiddelfirmaet krever er rett og slett uetisk.

Rundt 85 mennesker i Norge lider av muskelsvinnsykdommen spinal muskelatrofi (SMA). Barn som fødes med den alvorligste typen av sykdommen, dør tidlig. Og deres eneste håp er legemiddelet Spinraza fra legemiddelfirmaet Biogen.

Firmaet vet å utnytte sitt monopol: Per pasient koster behandlingen syv millioner kroner første behandlingsår, og tre millioner kroner årene etterpå.

- Med dagens pris er Spinraza ett av verdens dyreste legemidler, skriver Beslutningsforum for nye metoder i en begrunnelse for å si ja til den medisinske metoden, men nei til prisen.

- Vi vil si ja til legemiddelet, men er nødt til å si nei til prisen, sier leder Lars Vorland (bildet).

Her kan du lese mer om sykdommen SMA og legemiddelet Spinraza.

- Pristilbudet for legemiddelet er klart uakseptabelt og oppfattes som uetisk. Dette gjelder både vurdert mot effekt og leverandørens behov for inntjening og fortjenestemargin, skriver Beslutningsforum Nye Metoder.

Les saken: Den vanskeligste saken vi noen gang har behandlet

Denne saken viser hvilken utpresning et legemiddelselskap kan drive når de først har forsket frem et legemiddel som virker og som de har monopol på.

Lederen for Beslutningsforum er ingen hvem som helst i norsk helse, han er administrerende direktør for det regionale helseforetaket Helse Nord, og styrer årlig over milliardbudsjetter.

Etter hans oppfatning står prisen på legemiddelet ikke i samsvar med hva det koster å produsere, men utelukkende hva legemiddelfirmaet kan presse prisen opp i.

Beslutningsforum anslår at det vil koste rundt 200 millioner kroner i året å betale prisen Biogen forlanger. 

Biogens norske direktør, Kristin Nyberg, forsvarer den skyhøye prisen overfor Aftenposten, og begrunner prisen slik: - Basert på de tre kriteriene kliniske egenskaper, verdien for samfunnet og bedriftsøkonomi for produsenten.

Du kan lese mer på Dagens Medisin: Biogen kan ikke love lavere pris

 

 

 

Det børsnoterte legemiddelselskapet hadde et overskudd på 862,8 millioner dollar i andre kvartal, eller syv milliarder kroner. Selskapet er verdsatt til 65 milliarder dollar på Wall Street.

Legemiddelet er utviklet av Ionis Pharmaceuticals, som håver inn royalty etterhvert som pasienttallet øker og øker. Det amerikanske helsetilsynet FDA godkjente Spinraza for under ett år siden, og legemiddelet er også godkjent av EU-kommisjonen.

Her kan du lese mer hos Biogen: Spinal muskelatrofi

Både legemiddelindustrien og børsen regner Spinraza som et svært godt og lønnsomt legemiddel, og aksjekursen i Biogen har da også steget kraftig det siste halve året.

Problemet er at pengene stammer fra forsikringsselskap og offentlige tilskudd, og at pasientene brukes i det som nærmer seg økonomisk utpresning.

Innvendingen er at det koster milliardbeløp å utvikle nye legemidler, og at superprofitt må til for at selskapene skal drive med forskningen. Det argumentet har noe for seg, men det må være grenser for grådighet.

At Beslutningsforum for nye metoder setter foten ned, er forståelig ut fra et økonomisk synspunkt.

Og når Beslutningsforum for nye metoder bruker så sterke ord som «klart uakseptabelt» og «uetisk», så gjør det inntrykk.

Men det verste er at legemiddelet ikke innføres til behandling av spinal muskelatrofi på nåværende tidspunkt.

Det rammer pasientene, som blir gisler i en kamp mellom et børsnotert legemiddelfirma og den norske statskassen.

Hva mener du? Bør staten betale det legemiddelbransjen krever, eller er det riktig å sette foten ned?

Siv Jensen setter SSB-sjef på plass

KLAR BESKJED: Finansminister Siv Jensen vil gi direktør Christine Meyer i Statistisk sentralbyrå klar beskjed om ikke å redusere omfanget av statistikken om økonomiske virkninger av innvandring.

 

Bare antydninger om at Statistisk sentralbyrå driver sensur av innvandringsstatistikk er uheldig for byrået og for det frie ordskiftet.

Denne uken fikk forskningsleder Erling Holmøy beskjed om at han ikke lenger får forske på de økonomiske kostnadene ved innvandring.

I likhet med 25 andre forskere blir Holmøy nektet å forske, angivelig som ledd i en omstrukturering av Statistisk sentralbyrå.

Nektes å regne på innvandring

Nå fjerner Statistisk sentralbyrå forskeren som regnet på kostnader ved innvandring. Det skader tilliten til byrået. Forskningsleder Erling Holmøy er ekspert på offentlige finanser på lang sikt, og har levert en rekke analyser på de langsiktige økonomiske virkningene av innvandring. Nå får ikke Holmøy forske for Statistisk sentralbyrå lenger, i likhet med rundt 25 andre medarbeidere i forskningsavdelingen.

Holmøy er den samfunnsøkonomiske forskeren i Norge som har arbeidet mest med dette feltet, og han ble håndplukket til å sitte i det såkalte Brockmann II-utvalget som utredet de langsiktige konsekvensene av høy innvandring.

Statistisk sentralbyrås direktør Christine Meyer har markert seg som en sterk motstander av innvandringsregnskap.

? Hadde det vært spørsmål om vi skulle gjøre det for første gang mens jeg har vært direktør, ville nok min holdning vært at vi ikke skulle si ja til dette, sa Christine B. Meyer til Dagens Næringsliv.

Ville sagt nei til innvandringsregnskap

SSB-sjef Christine Meyer kaller innvandringsregnskapet et "sårt punkt".  SSB-sjef Christine Meyer tviler på om hun ville sagt ja til at statistikkbyrået skulle utarbeide et innvandringsregnskap dersom oppdraget for første gang hadde blitt gitt i dag.

Det er ganske oppsiktsvekkende at en direktør for et nasjonalt statistisk byrå ville nektet å lage et regnskap som regjeringen utrykkelig har sagt at den ønsker, og uttalelsen skapte naturlig nok tvil om hennes objektive rolle i denne saken.

Når hun så noen måneder senere fjerner den fremste forskeren på området, så skaper det uro. Holmøy selv viser til at Meyer og SSBs ledelse ikke likte denne forskningen.

 

 

Nå har finansminister Siv Jensen kalt SSB-direktøren inn på teppet. Hva SSB-direktør Christine Meyer privat mener om innvandring og innvandringsregnskap bør være knekkende likegyldig for jobben Statistisk sentralbyrå er satt til å gjøre. Byrået skal bringe nyttig statistikk til samfunnet, uansett om topplederen liker tallene eller ei. Og det må Siv Jensen markere.

- Jeg har registrert at det er bekymring fra flere hold for endringene som gjøres i SSBs forskningsavdeling, og vil derfor invitere SSBs administrerende direktør til å orientere om situasjonen, sier Siv Jensen til NTB.

- Som øverste leder for etaten er jeg opptatt av at SSB skal fortsette å levere sine viktige bidrag til departementet, til regjeringen, til Stortinget, til partene i arbeidslivet, og til samfunnet generelt, legger hun til.

Også Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann Trond Giske frykter at omorganiseringen av SSB betyr mindre anvendt forskning på norske forhold.

Fra utsiden er det vanskelig å avgjøre om fjerningen av Erling Holmøy har et politisk bakteppe, eller om han er et mer tilfeldig offer for en større omorganisering av hele forskningsavdelingen.

Men uroen er skadelig for Statistisk sentralbyrå, og det vil være negativt om innvandringsdebatten ikke får tilgang til økonomiske analyser av kostnadene ved innvandring. Derfor er det bra at Siv Jensen setter skapet på plass og ber om informasjon om det som nå skjer.

Hva mener du? Er dette storm i et vannglass, eller frykter du at det ligger politikk bak?

Liv, lære og gratisparkering

KRAFTIGE REAKSJONER: Mange reagerer på at Oslo-politikerne fjerner gateparkeringen for folk flest, men beholder sine egne gratis parkeringsplasser på Rådhuset. (Skjermbilde: Nettavisen).

 

Folk blir irriterte når politikerne stenger andres parkeringsplasser, men beholder sine egne.

Hver morgen kjører Oslos ordfører og andre ledende politikere inn til gratis parkering i Rådhuskjelleren.

Bare et steinkast unna bygger Stortinget en 250 meter lang tunnel til de 200 gratis parkeringsplassene stortingspolitikerne har hatt flere tiår.

Samtidig ryddes Oslos sentrumsgater for parkeringsplasser. Til nå er 400 parkeringplasser fjernet, og innen utgangen av neste år skal ytterligere 300 parkeringsplasser bort.

- Nå blir jeg rammet på verste vis som håndverker, sier rørlegger Espen Andersen til Nettavisen. - Det er vanskelig for oss å få satt fra oss en bil og utføre en jobb i sentrum nå. Det har blitt nærmest håpløst.

Les saken: Reagerer på politikernes gratisparkering.

Rådhusgarasjen har 37 parkeringsplasser. Der parkerer ordfører, varaordfører, byrådslederen, åtte byrådsledere, samt flere andre politikere og byråkrater.

Oslo-politikerne må kjøre forbi parkeringsplasser de nå har fjernet for folk flest, for å komme inn til sine egne parkeringsplasser.

 

 

Og det er foreløpig lite som tyder på at Stortinget vil stenge sin garasje, som ligger langt innenfor området for «bilfritt byliv».

Stortingsgarasjen bør stenges først

Om fire år skal Oslo sentrum være bilfritt, ifølge Arbeiderpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne. Nøyaktig hva bilforbudet skal innebære, er uklart: Det blir neppe forbudt å kjøre varer inn til butikkene i sentrum. Hva med beboerne - skal de få kjøretillatelse og beholde sine parkeringsplasser?

Noen mener sikkert at det er smålig og skaper politikerforakt å fokusere på politikernes egne parkeringsplasser. De kan ha gode grunner for å kjøre bil til jobb eller ha egen sjåfør av sikkerhetsgrunner.

Det er selvsagt korrekt.

Men det samme gjelder andre folk. De færreste har råd til egen privatsjåfør, men det er mange som har behov for bilkjøring for å få arbeidsdagen til å gå opp.

Problemet er at politikerne slipper å føle på kroppen ulemper de har vedtatt for andre, og da er det også lettere å avfeie innvendingene.

Når våre politiske ledere skaffer seg selv særordninger, og slipper å stå ute i regn og vind, for å få plass i en overfylt buss, så blir de fort oppfattet som en høytlønnet elite. Det skaper politikerforakt. 

Nøkternt vurdert har verken Byrådet eller Stortinget så spesielle arbeidsoppgaver at de må særbehandles på transport og parkering.

Når de vedtar å fjerne bilkjøring og parkeringsplasser i Oslo sentrum, så bør de gå foran med et godt eksempel.

Er kollektivtransport eller sykling bra nok for innbyggerne og skattebetalerne, så burde det være bra nok for politikerne også.

Hva mener du? Er dette storm i et vannglass, eller opplever du det som en forskjell på liv og lære?

Nektes å regne på innvandring

MISTER JOBBEN: Forskningsleder Erling Holmøy er Statistisk sentralbyrås ekspert på milliardkostnadene ved innvandring og integrering. Nå blir han fjernet. (Foto: Statistisk sentralbyrå).

 

Nå fjerner Statistisk sentralbyrå forskeren som regnet på kostnader ved innvandring. Det skader tilliten til byrået.

Forskningsleder Erling Holmøy er ekspert på offentlige finanser på lang sikt, og har levert en rekke analyser på de langsiktige økonomiske virkningene av innvandring.

Nå får ikke Holmøy forske for Statistisk sentralbyrå lenger, i likhet med rundt 25 andre medarbeidere i forskningsavdelingen.

Mannen bak innvandringsregnskapene får ikke forske for SSB

 - Jeg er lei meg og sint. Dette er urimelig, sier Holmøy til Nettavisen. Forskningsleder Erling Holmøy blir omplassert og får ikke lenger drive med forskning i Statistisk sentralbyrå (SSB), skriver Minervanett. - Jeg fikk offisielt beskjed mandag, sier Holmøy til Nettavisen.

Som den kanskje fremste eksperten på dette området ble han blant annet hentet inn til det såkalte Brockmann II-utvalget.

Les utredningen: Utvalg om langsiktige konsekvenser av høy innvandring

INNVANDRING KOSTER: Denne tabellen viser at ikke-vestlige innvandrere i snitt koster staten 94.000 kroner i året, mens nordmenn bidrar med 54.000 kroner per år. (Kilde: NOU/Brockmann II).

Et av funnene er at en norsk mannlig 25-åring i gjennomsnitt bidrar med 54.000 kroner til staten i snitt resten av livet, mens en innvandrer fra landgruppe 3 (ikke-vestlig) koster staten i gjennomsnitt 94.000 kroner per gjenstående leveår.

For kvinner er tallene enda verre, sett med statens øyne: både norskfødte og innvandrere fra landgruppe 3 får større ytelser enn de bidrar med.

Et interessant funn er at dårlig integrering er dyrt, mens god integrering forandrer regnestykket totalt.

ENORME FORSKJELLER: Den gule linjen viser at en innvandrer som kommer til Norge som 25-åring ved minimal integrering koster samfunnet rundt 300.000 kroner i året - mens en maksimalt integrert person bidrar med omtrent det samme til staten i de yrkesaktive årene. Forskjellen per person er altså rundt en halv million kroner i året. (Kilde: NOU/Brockmann II).

Uansett om du er for eller mot innvandring, så er nøytrale tall om samfunnsøkonomien viktige.

Og det er avgjørende at vi har tillit til at Statistisk sentralbyrå er en nøytral aktør som legger frem tallene slik de er, og ikke lukker øynene for virkeligheten.

Den tilliten blir nå svekket, og det er et ansvar som ligger hos SSB-direktør Christine Meyer.

 

 

Da Nettavisen spurte Erling Holmøy om hans forskning om de negative økonomiske sidene ved innvandring har noe å si for at han mister forskerjobben, svarte han:

- Det er på det rene at deler av ledelsen er skeptiske og kritiske til mine analyser. Det inkluderer SSB-sjef Christine Meyer.

Les saken: Mannen bak innvandringsregnskapene får ikke forske for SSB

På sosiale medier er reaksjonene sterke på at Erling Holmøy nå blir fjernet.

Sosiolog Kjetil Rolnes skriver på Facebook at «avskiltningen av Norges fremste forsker på "innvandringsregnskap", går rett inn i tidens største debatt, om asylpolitikk, om velferdsstatens fremtid, om fakta og mørkelegging, om tillit til elitene og institusjonene».

Over 1000 lesere har likt den første posten Kjetil Rolness skrev om saken:

Problemet for Christine Meyer er at hun tidligere har flagget at hun mener at innvandringsregnskapet er et ømt punkt,og at det allerede er en skepsis til henne fra de innvandringskritiske. Og det hjelper ikke at mange mener at Statistisk sentralbyrå tidligere klart undervurderte hvor mange innvandrere som ville komme til Norge. De mest konspirative mener at byrået underdrev med vilje.

Når den fremste eksperten på feltet fjernes, øker skepsisen blant de som er negative til innvandring. Det er synd, for akkurat denne debatten trenger absolutt forskere som regner nøkternt og legger frem sine funn - uansett om de er populære eller ei.

Hva mener du? Er det urimelig at denne forskeren mister jobben, når 25 andre også må gå - eller er du skeptisk til Statistisk sentralbyrå på dette området? 

Puslinger, bøller og integrering

FYRER LØS: Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik mener at Høyre styrer unna de vanskelige debattene om innvandring og integrering. (Skjermdump: NRK).

 

Arbeiderpartiets nestleder mener Høyre styrer unna de vanskelige temaene om innvandring. Det har hun rett i. Men hvor har Arbeiderpartiet vært?

- Hvis Frp er bøllene i integreringsdebatten, så er Høyre de puslete gutta som gjerne henger med bøllene, men som selv ikke har så mye å bidra med, skriver Hadia Tajik.

Hun sier ikke hvilken rolle Arbeiderpartiet har, men det kan være nærliggende å utpeke partiet som tilskuerne som haster forbi, gjør seg usynlige og som helst ikke vil bli blandet inn.

For både Høyre og Arbeiderpartiet har gått med museskritt på gummisåler i debatten om konkrete tiltak mot negativ kontroll i innvandrermiljøene og bedre integrering.

Handlingsplaner har det ikke manglet på.

Googler du «regjeringen handlingsplan integrering» får du en rekke treff tilbake til 2006. 

Det begynte under Stoltenberg II-regjeringen, og Solberg-regjeringen har ikke vært noe dårligere. 

Her kan du lese mer: Regjeringens mål for integrering

Hvis vi ser på partiprogrammene, så har ikke innvandring og integrering noen fremtredende plass hverken hos Høyre eller Arbeiderpartiet.

I dag karakteriserte Hadia Tajik Høyre som «de puslete guttene som henger sammen med bøllene» i integreringsdebatten.

PUSLINGEN OG BØLLEN: Ifølge Hadia Tajik er Høyre og statsminister Erna Solberg puslingen, mens Fremskrittspartiet og Sylvi Listhaug er bøllen i integreringsdebatten.

Du kan lese hennes kronikk i Aftenposten her: Mangfoldsnaivistene i Høyre

 

 

Arbeiderpartiets program, som Hadia Tajik ledet arbeidet med, har to sider om integrering - og fremstår ikke som spesielt dristig eller spenstig.

IKKE VELDIG DRISTIG: Dette er de konkrete forslagene om integrering i Arbeiderpartiets ferske partiprogram.

Både Høyre og Arbeiderpartiet nevner selvsagt innvandring og integrering på andre steder i programmet, men også Høyre har to sider øremerket til mangfold og integrering. Her er de konkrete forslagene:

IKKE VELDIG DRISTIG II: Høyres konkrete punkter om integrering i deres ferske program.

Det er vanskelig å se at programmene gir Hadia Tajik rett i at Høyre er puslingene som styrer unna de tunge konfliktene med bøllene, mens Arbeiderpartiet er det modige tøffingene som står opp mot bøllene. 

Der Arbeiderpartiet vil «utarbeide føringer for skolens arbeid med barnehijab» vil Høyre «ha et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende plagg i norske utdannelsesinstitusjoner». 

Sannheten er vel at verken Arbeiderpartiet eller Høyre har vært barrierestormere på integrering, rett og slett fordi det er et saksområde som nesten bare Fremskrittspartiet tjener på å diskutere. Det så vi også i den nylige valgkampen der Frp-politiker og statsråd Sylvi Listhaug «eide» sakskomplekset på høyresiden - mens en mann som Rødts Bjørnar Moxnes tok henne hardt.

God integrering forutsetter at innvandrere deltar i yrkeslivet, og at barna deres lærer norsk og lykkes på skolen. Holdninger i konservative muslimske miljøer er åpenbart et hinder for god integrering, særlig av kvinner. 

Det er ingen tvil om at utfordringer står i kø etter ti år med handlingsprogrammer. Fortsatt er det bare 60 prosent som kommer inn i arbeid og utdanning etter introduksjonsprogrammet.

I mellomtiden har kommunenes bevilgninger til integrering økt fra 3 til 10 milliarder kroner i året, så det er snakk om enorme beløp.

Veldig ofte blir den norske integreringsdebatten en metadebatt, eller en debatt om debatten.

Som «fillesaken» om 1,8 millioner kroner til Human Rights Service over statsbudsjettet. Den engasjerte både mediene, politikerne og folk flest.

Dessverre er også Hadia Tajiks utspill nokså fritt for konkrete forslag, utover å peke på at problemet er kultur i innvandrermiljøer.

Det er lengre mellom heftige debatter om konkrete tiltak på de store områdene - som hva som skal til for å få flere inn i arbeidslivet og gjennom skolen, og færre på trygd og andre støtteordninger..

Et sted å begynne er partiprogrammer med flere håndfaste forslag, og mindre selvfølgeligheter alle kan være enige i.

Hva mener du? Har Hadia Tajik rett i at Høyre styrer unna de vanskelige debattene om integrering? Og hva mener du om Arbeiderpartiet på samme område?

Butikk og etikk på billigsalg

GAMBLER MED OMDØMMET: Coop-direktør Geir Inge Stokke dumper prisen på godteri, og bidrar til økt sukkerforbruk og mer fedme og overvekt blant barn og unge.

Overvektige barn er en stor trussel mot folkehelsen. At dagligvarebransjen fyrer opp ved å halvere prisen på smågodt, er uansvarlig.

Flere norske barn lider av fedme, og det har ikke falt vesentlig de siste årene.

Dette hindrer ikke Coop i å sette igang en prisdumping på godteri - en priskrig resten av bransjen umiddelbart kaster seg på.

I tredje klasse har hvert sjette barn overvekt eller fedme, og når ungdommene kommer på sesjon i Forsvaret som 17-åringer, er mellom 20 og 25 prosent overvektige.

Det mest oppmuntrende er at andelen med overvekt synker i barneskolen, men den er altså økende i ungdomsskolen og på videregående skole. 

- Andelen unge med overvekt har økt de siste 40 årene og fortsetter å øke. Det er en urovekkende utvikling, skriver Folkehelseinstituttet i den ferske rapporten «Overvekt og fedme».

Når dagligvarebransjen nå dumper prisen på godteri, så kan man huske på følgende:

  • Høy kroppsvekt er blant de de viktigste risikofaktorene for død.
  • Overvekt og fedme bidro til 2.400 dødsfall i Norge i 2015.

Som det også heter: - Barn og unge er spesielt utsatte og prisgitte omgivelsene; familien, barnehagen, skolen og nærmiljøet.

Når dagligvarebransjen nå skal dumpe hundrevis av tonn av sukkervarer til halv pris, så har det en helsekostnad.

Overvektige har tre ganger så mange sykedager

Overvektige nordmenn i 50-årene er mer borte fra jobb enn deres jevnaldrende, viser ny statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB).

Usunn mat og mye sukker er ikke bare en fare for barna, det bidrar også til økt sykelighet og fravær fra arbeidslivet.

Stortinget har vedtatt en sukkeravgift for å redusere sukkerinntaket - og nettopp dagligvarebransjen kunne spilt en nøkkelrolle for bedre folkehelse.

Når Folkehelseinstituttet oppsummerer farer og tiltak mot overvekt og fedme, så er nettopp det å bekjempe markedsføring av usunn mat viktig.



Men hva hjelper offentlige helsekampanjer når hele milliardbransjen i samlet flokk tilbyr godteri til halv pris?

Og hvor ligger samfunnsansvaret i å dumpe en matvare som er noe av det minst helsebringende barna kan spise?

Så er det sikkert noen som vil si at noen dagers prisdumping på godteri ikke er så farlig, og at det får være grenser for moralisme og overformynderi. 

Det er selvsagt et poeng, og folk flest må ta hovedansvaret for hva de selv - og barna deres - stapper i seg. 

At dagligvarehandelen fokuserer på billig frukt og grønt, eller bidrar til å profilere sunne nøkkelhullprodukter, er glimrende. 

Men halv pris på godteri er stikk i strid med vedtatt norsk politikk om «tiltak som begrenser markedsføring av usunn mat og drikke rettet mot barn og unge, herunder arbeidet i Matvarebransjens faglige utvalg (MFU)».

 

 

Når alle de tre store - Kiwi, Rema og Coop - nå setter ned prisen på smågodt, så er det nettopp å øke markedsføringen av usunn mat rettet mot barn og unge.

Ironisk nok er Coop en av initiativtakerne - en bedrift som nylig var på omdømmetoppen, ifølge Ipsos nylig måling.

Nå er altså Coop med på å gjøre godteri til en lokkevare, og velger kortsiktig profitt fremfor langsiktig samfunnsansvar. 

De er neppe noe verre enn resten av bransjen, så her har de tre store et fellesansvar, og her har de valgt butikk foran etikk.

Når barna går rundt på Halloween, kan de regne med store godteriposer som varer i mange uker fremover.

Sunt er det ikke.

Hva mener du? Er det fint at dagligvarebransjen halverer prisen på godteri, eller lukker de øynene for at sukker bidrar til fedme og overvekt, som er en av de de viktigste årsakene til dødsfall i Norge?

Dette er ulogisk, Siv Jensen!

FOR TIDLIG: Elbilsalget har flatet ut, og det er et dårlig timet forslag å øke avgiftene på elbiler nå. (Kilde: Finansdepartementet/Statsbudsjettet 2018).

Pussig hvordan selv oppegående folk mister hodet i diskusjonen om avgifter på elbiler.

Egentlig er det ganske enkelt hvis vi ønsker å få ned utslipp fra bilkjøring og en mer trafikksikker bilpark:

  • Det må være gunstig å kjøpe utslippsfrie biler.
  • Nye biler bør bli billigere å kjøpe, men dyrere å kjøre.

Logikken er så enkel at det er deprimerende å se hvordan den sporer av blant normalt oppegående økonomer og politikere. 

Den klareste misforståelsen er at staten «taper» penger på lave avgifter på elbiler.

Det er i så fall fordi avgiften på forurensende bensin- og dieselbiler er for lave. 

Forutsetningen for et grønt avgiftsskifte er at summen av bilavgifter er konstant, men at man vrir avgiftene fra utslippsfrie biler og over til forurensende biler.

 

 

Hvor store de totale bilavgiftene skal være, er et finanspolitisk spørsmål om skatt- og avgiftsnivået generelt.

La oss si at politikerne er enige om at 45 milliarder kroner i bilavgifter er et riktig nivå.

I så fall er de sentrale spørsmålene:

  • Hvor mye lavere må elbilavgiftene må være for å friste nok kjøpere til å velge utslippsfritt?
  • Hvor høye avgiftene på bensin- og dieselbiler må være for å avskrekke kjøperne?

Staten «taper» hvis summen av avgiftene er for lav - ikke på grunn av elbilavgiftene isolert sett.

Regnestykket har for øvrig en plusside man glemmer - nemlig verdien av lavere CO2-utslipp.

LAVERE BILAVGIFTER: Både den blåblå regjeringen og den foregående rødgrønne regjeringen har bidratt til å senke bilavgiftene fra 70 til 44,5 milliarder kroner. (Kilde: Statsbudsjettet 2018).

 

Nå foreslår finansminister Siv Jensen å øke avgiftene på elbiler og doble skatten på elbiler som firmabil.

Så lenge over 80 prosent av nye biler forbrenner bensin eller diesel, er det ulogisk forslag på et feil tidspunkt. Og det er et godt håp om at Venstre og Kristelig Folkeparti stanser forslaget i Stortinget.

Skadelig å doble skatten på elbiler som firmabil

Finansminister Siv Jensen vil gjøre det dobbelt så dyrt å ha elbil som firmabil. Det er et svært uheldig signal.

NETTAVISEN MENER: Regjeringen foreslår å doble skatten på firmabiler, men bare på elbiler. Det er et dårlig forslag som trolig blir stanset i Stortinget, men som allerede har gitt skadevirkninger.

Den norske bilparken består av rundt 2,6 millioner biler, og rundt 2,5 millioner av dem forbrenner bensin og diesel og bidrar til utslipp av CO2. Årlig kommer det over 100.000 nye og bruktimporterte forurensende bensin- og dieselbiler.

Man trenger ikke være hjerneforsker for å konkludere med følgende:

For de fleste kjøperne oppleves fortsatt bensin og diesel som mest gunstig.

Problemet er ikke at det er for gunstig å kjøpe elbil eller elbil som firmabil, men tvert imot.

Verre er det ikke.

Vi får stole på at Venstre og Kristelig Folkeparti slår et slag for mer logikk og mindre misunnelse.

Hva mener du om bilavgifter generelt, og elbilavgiftene spesielt?

LOs medlemmer lei politiske bånd

FOR TETT: LO-leder Hans-Christian Gabrielsen har over 500.000 medlemmer som er helt eller delvis enig i at fagforeningene er for tett koblet til politiske partier.

 

Flere hundre tusen LO-medlemmer mener at fagforeninger er for tett koblet til politiske partier.

To av tre LO-medlemmer er helt eller delvis enig i at fagforeninger er for tett koblet til politiske partier, viser en undersøkelse Arbeidsforskningssinsituttet har laget for YS. Det innebærer at nesten 2/3 av LOs 920.000 medlemmer mener at samrøret med partiene er for tett.

STOR MISNØYE: Bare 31 prosent av LOs medlemmer er uenig i at fagforeninger er for tett koblet til politiske partier. (Kilde: YS Arbeidslivsbarometer/Arbeidsforskningsinstituttet).

- Dette viser at arbeidsfolk er lei av samrøret mellom LO og Arbeiderpartiet, mener stortingsrepresentant Atle Simonsen (Frp).

- Når LO gir Ap valgkampstøtte og får sentralstyreplasser i retur så skader det demokratiets omdømme. Det sørger også for at mye makt blir samles på få hender, mener Fremskrittspartiets representant i Stortingets arbeids- og sosialkomite.

 

 

I valgkampen bevilget LO store beløp til de rødgrønne partiene.

Ulike LO-forbund og organisasjonen sentralt bevilget 4,8 millioner kroner til SV, rundt 25 millioner kroner til Arbeiderpartiet og rundt 3,5 millioner kroner til Senterpartiet, går det frem av tall partiene har oppgitt til Partifinansiering.no

ENORME BELØP: LO bevilget titalls millioner kroner til SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet til valgkampen. (Kilde: Partifinansiering.no).

I tillegg til valgkampstøtte og årlige millionbidrag er det også et tett politisk samrøre mellom LO og Arbeiderpartiet.

I partiet sentralstyre sitter både LO-leder Hans-Christian Gabrielsen, Fellesforbundets Jørn Eggum og Fagforbundets Mette Nord. Dermed er fagforeningslederne med i organet som har ansvaret for partiets virksomhet, og som skal se etter at landsmøtets vedtak blir gjennomført.

Gjennom årene har fllere sentrale fagforeningsledere har tatt til orde for å bryte de tette båndene mellom fagforeningene og Arbeiderpartiet.

Den ferske undersøkelsen for YS viser at de tette båndene ikke er i tråd med alle medlemmenes meninger.

- Relativt mange er av den oppfatning at fagforening er for tett koblet til politiske partier, faktisk så mange som 40 prosent, skriver forskerne fra Arbeidsforskningsinstituttet.

FÅ STØTTER BÅNDENE: Av alle som svarte, er det bare hver fjerde som er uenig i at de politiske båndene er for tette. (Kilde: YS, Arbeidslivsbarometer).

- Det er verdt å merke seg at LO-medlemmer ikke skiller seg ut, også i LO er det flere som er enige enn uenige i at fagforeninger er for tett koblet til politiske partier, er konklusjonen.

Du kan lese undersøkelsen her: Norsk Arbeidsliv 2017

Problemet for fagforeningene er at de satset på de rødgrønne partiene, og at de nå har havnet i en ny mindretallsposisjon på Stortinget. 

- Mitt råd til fagbevegelsen er å kutte de politiske båndene og heller opptre partipolitisk uavhengig som en konstruktiv samarbeidpartner. Det tror jeg ville gitt dem bedre gjennomslag på vegne av medlemmene deres, mener Fremskrittspartiets Atle Simonsen.

Fremskrittspartiet er selvsagt imot at LO støtter de rødgrønne med titalls millioner kroner, til tross for at mange av medlemmene som betaler kontingent stemmer Høyre eller Fremskrittspartiet. 

Men han har et poeng i at denne undersøkelsen er et problem for LO-ledelsen og båndene til Arbeiderpartiet:

  • Når flertallet er kritiske til båndene, så opptrer organisasjonene på tvers av hva medlemmene mener.
  • I neste omgang kan de tette båndene til de rødgrønne partiene ødelegge en konstruktiv dialog med regjeringen.

Samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet har lange historiske tradisjoner, mens det tilsvarende samarbeidet mellom borgerlige partier og arbeidsgiverorganisasjonene er løst opp.

Når medlemmene sier så tydelig fra, burde det være en pekepinn også for LO-ledelsen.

Hva mener du? Er LO for tett knyttet til politiske partier, eller er det naturlig at fagforeningen og venstresiden samarbeider?

Thorbjørn Jagland har fått nok

FURTER: Generalsekretær Thorbjørn Jagland i Europarådet bruker Facebook til å furte over norske medier, og til å klage på norske myndigheter.

 

Tidligere statsminister og Arbeiderparti-leder Thorbjørn Jagland er i konflikt med både norske myndigheter og norske medier. Hvorfor er det ingen i Norge som anerkjenner Jaglands storhet?

«Hanne og jeg har fått nok».

Slik begynner et langt innlegg på Facebook-profilen til Europarådets generalsekretær. Innlegget oser av selvrettferdighet og furting over at ingen norske medier har brydd seg om Thorbjørn Jaglands åtteårige tunge slit, mens det nå angivelig er satt i gang en bred svertekampanje «som ingen har sett maken til i Europarådets historie».

Les saken: I årevis ble Thorbjørn Jagland varslet om korrupsjon i Europarådet. Kritikerne mener han ikke gjorde noen ting.

Det voldsomme utfallet skyldes noen artikler i Aftenposten om hvorfor Thorbjørn Jagland ikke ville møte en avhoppet ambassadør fra Aserbadsjan, og motta informasjon om systematisk korrupsjon.

Jaglands forsvar er at vedkommende kilde stod i ledtog med folk han ikke vil assosieres med. Altså en nokså triviell konflikt med en avis, men nå har Jagland fått nok:

- Dette har vært en belastning for oss som overgår det meste. Det sier ikke lite, skriver Jagland på Facebook.

- Nå er det beste for både min kone og meg, og mine to sønner at vi i de to årene vi har igjen her i Strasbourg vier oss til det unike systemet vi har bygget opp i Europa for beskyttelse av menneskerettigheter, skriver Thorbjørn Jagland.

Aftenposten svarer: Jagland velger angrep, ikke selvransakelse

Europarådets generalsekretær fører en tofrontskrig. I tillegg til å kjempe mot Aftenposten, har han lagt seg ut med norske myndigheter - også det på Facebook. Den 1. oktober la han ut et innlegg som kritiserte norske myndigheter for å være passive overfor politivolden i Katalonia..

Også dette Facebook-innlegget fikk etterspill. For to uker siden leverte Utenriksdepartementet en formell klage til Europarådet, og viste til at Jagland har feilsitert norsk politikk på området.

Les mer hos NRK: UD leverte klage på Jaglands Facebook-innlegg

Thorbjørn Jagland hadde flere av viktigste lederrollene i norsk politikk. Han var partileder i Arbeiderpartiet, utenriksminister og statsminister helt til han ble utmanøvrert av Jens Stoltenberg. I ettertid har han også vært leder for Nobelkomitéen, samtidig som han altså har vært generalsekretær for Europarådet.

 

 

Det begynner å bli et mønster at Europarådets generalsekretær driver med udokumentert synsing på sin offisielle Facebook-profil, slik han under valgkampen la ut stadige innlegg mot kritisk journalistikk mot Arbeiderpartiets statsministerkandidat Jonas Gahr Støre. Også den gang mente han at pressen var et ledd i en organisert svertekampanje.

Les Nettavisen mener: Jagland høres ut som et ekko av Donald Trump

Problemet den gang er det samme som nå. Thorbjørn Jagland er generalsekretær i Europarådet, og ikke en privatperson som kan lire av seg påstander og hypoteser på sosiale medier. Han har en selvsagt rett til å protestere mot Aftenpostens journalistikk og vinklinger, men fremstår ufrivillig pompøs når han gjør det til en selvrettferdig furting over at ingen bryr seg om hans storslagne arbeid. 

Det anstrengte forholdet til norsk presse ser ut til å begynne med at VG i 2009 skrev at Thorbjørn Jagland har 2,2 millioner kroner i året, skattefritt, og at han bor gratis i et herskapshus fra 1800-tallet som en gang tilhørte bilgründeren Bugatti og har fire tjenere. Samtidig mottok han i en periode også etterlønn fra Stortinget.

Les saken på VG: Jagland tjener 2,2 millioner, men betaler null i skatt

Les svar på TV 2: Jagland tilbakeviser kritikken om nullskatt

Europarådet har et årlig budsjett på 3,8 milliarder kroner, hovedsaklig bidrag fra de 47 medlemslandene. Over 30 prosent av budsjettet - eller rundt 1,3 milliarder kroner - går til administrasjon og styrende organer. Kostnadene til generalsekretærens kontor er budsjettert til 2,7 millioner euro.

Ifølge budsjettet deler Thorbjørn Jagland og to andre ledere 832.000 euro, eller 7,8 millioner kroner - eller rundt 2,6 millioner kroner hver.

IKKE VELDIG HØYT LØNNET: Rundt 2,6 millioner kroner er ikke en spesielt høy lønn, men Thorbjørn Jagland nyter godt av fri bolig og en internasjonal ordning som gjør inntekten skattefri.

Jaglands skattefrie lønn har vært en gjenganger på sosiale medier, der politiske motstandere hakker på motsetningen mellom å være uttalt sosialist, og samtidig nullskattyter med millionlønn. Etter min oppfatning er det en smålig kritikk, men noe Thorbjørn Jagland likevel må finne seg i.

På sin Facebook.profil skriver Jagland at «som privatperson er jeg fortsatt sosialist», men først og fremst konstitusjonalist - altså tilhenger at man styrer etter lov og rett.

Det hadde vært en fordel om han også anerkjenner hvilken rolle kritiske medier har for en åpen debatt i et demokrati, og at han følger vanlige spilleregler mellom maktmennesker og mediene, og ikke henfaller til en ensidig klagesang på sosiale medier.

Over tid gjør det noe med tilliten til generalsekretærens dømmekraft, og i verste fall oppfattelsen av Europarådets arbeid.

Thorbjørn Jagland har poenger i sin konflikt med Aftenposten, men avisen har tilbudt ham tilsvarsrett og spalteplass for å fremme sitt syn. Og hvis Thorbjørn Jagland fortsatt reagerer på avisens metoder, kan han gå til domstolen eller til Pressens faglige utvalg med sine klager. I stedet velger han Facebook.

Mitt råd til Thorbjørn Jagland er følgende: Neste gang du irriterer deg over mediene - tell sakte til 36,9,  åpne en flaske rødvin og ta deg et lavendelbad!

Hva mener du? Forstår du Thorbjørn Jaglands reaksjon, eller synes du han burde unngå denslags diskusjoner på Facebook?

Trofé og andre fe

DÅRLIGE RESULTATER: Liverpool-trener Jürgen Klopp leder et lag som allerede ligger langt etter lederlagene på tabellen. (Foto: Reuters/NTB scanpix).

 

Liverpool-fans er skuffet over at de «bare» klarte uavgjort hjemme mot Manchester United. De har misforstått hva fotball handler om.

Det er farlig å være borte fra desken. Snur du ryggen til, kan følgende innlegg komme høyt på front i Nettavisen:

Les bloggen: Mourinho dreper fotballen

Innlegget er skrevet av en Liverpool-fan som dro til kampen med en svigerfar som trodde på 4-2.

ARBEIDSUHELL: Hvordan kunne det skje? (Skjermdump: Nettavisen.no).

Når resultatet ble 0-0, er dommen knallhard:

«Jose Mourinho gikk til kampen mot Liverpool for å ødelegge mest mulig for motstanderen».

Er det mulig? 

Gikk Manchester Uniteds manager inn for å ødelegge for Liverpool?

Virkelig? Så grusomt!

La oss høre hva Store Norske Leksikon skriver om poenget i idretten: - I en fotballkamp er det viktigste for lagene å score flere mål enn motstanderen i løpet av en kamp, heter det.

Liverpool-fans kan sjekke selv: Fotball

Det står ingenting om stilkarakterer, at man får ekstrapoeng for ballbesittelse, eller et halvpoeng for en sjanse eller et skudd.

Fotball er enklere enn som så. Ikke slipp inn mål. Forsøk å score mål, men avvei det mot risikoen for å slippe inn mål. 

Hvordan har det så gått til nå i sesongen?

BEDRE I BEGGE ENDER: Manchester United har scoret et mål mer enn Liverpool per kamp, og sluppet inn en sjettedel så mange mål.

På åtte kamper har Liverpool scoret 13 mål, og sluppet inn 12 mål.

Manchester United har scoret 21 mål, og sluppet inn to mål.

Det er en knusende seier for José Mourinho over kollega Jürgen Klopp i Liverpool.

 

 

Mourinhos menn er altså Liverpool overlegne både offensivt og defensivt, og de gir klare utslag på tabellen. Etter åtte kamper ligger Manchester United på andreplass, syv poeng foran Liverpool, som man må ha en stor mobilskjerm for å få inn på tabellen der laget er på 8. plass.

Selvsagt kan det være en trøst for lag som sjeldent vinner seriemesterskap å glede seg over laget i enkeltmatcher.

Men underholdning er relativt, og over en hel sesong er det minst like underholdende å faktisk kjempe om trofeer som sprudlende angrepsfotball i enkeltstående kamper.

Seier er gøy. Det er berusende. Det er fantastisk.

Men trofeer er enda bedre. 

Det er ikke uten grunn at spillere som har scoret fantastiske mål, for eksempel, står like slukøret som de andre etter et tap. - Det spiller ingen rolle så lenge vi ikke vinner, sier de. 

En trener som Mourinho skjønner dette. Han gjør det han må for å vinne mest mulig. Gjerne med masse mål og fantastisk fotball, men han er ikke flau over å ta i bruk hele registeret i fotball. Defensiv organisering er også underholdning, det er en kunst å få Daley Blind til å posisjonere seg riktig, for å ta ett eksempel. 

Det sies også at det er forsvarsspillet som vinner trofeer.

Manchester United var godt fornøyd med uavgjort mot Liverpool, og kunne reise hjem igjen fra et tøft bortederby med fortsatt syv poengs ledelse på Liverpool.

Derfor er José Mourinho også i år med på å kjempe om seriegull, mens knapt noen utenfor Jürgen Klopps nærmeste familie har tro på det samme for Liverpool.

Hva mener du? Handler fotball om å underholde og score mål, eller handler det også om å forsvare seg godt, score flere mål enn motstanderne og vinne mesterskap?

Støttebaronene har sovet i timen

MILLIONMOTTAKER: Nationen-redaktør Irene Halvorsen fikk 22,3 millioner kroner i pressestøtte i år, men er misfornøyd med støtten. Nationen ligger for øyeblikket på 74. plass over norske medier på internett. (Skjermdump: NRK Dagsnytt18).

Tre rødgrønne pressestøttebaroner klager over at regjeringen prioriterer lokalavisene.  

Den typiske norske lokalavisen mottar 5-600.000 kroner i året i pressestøtte. Det er småpenger, og er knapt nok til å dekke en journaliststilling. 

Her kan du sjekke hva din lokalavis får: Mediestøttebasen

Motstykket er de store pressestøttemottakerne - de såkalte nasjonale meningsbærende avisene -  som mottar rundt en million kroner i støtte per redaksjonelle medarbeider.

Se bare denne listen:

  • Klassekampen: 40,2 millioner kroner
  • Vårt Land: 39,3 millioner kroner
  • Dagsavisen: 35,1 millioner kroner
  • Nationen 22,3 millioner kroner

Kontrasten er altså enorm: Lokalavisene får kanskje nok til en journaliststilling, mens de store støttebaronene får dekket alle sine redaksjonelle kostnader - og mer til. Dette er åpenbart urimelig, og det er flott at regjeringen griper fatt i urettferdigheten.

 

 

I går møttes Nationen-redaktør Irene Halvorsen og kulturminister Linda Hofstad Helleland til debatt i NRK Dagsnytt18.

Halvorsen er misfornøyd med at Nationen «kun» får 22,3 millioner kroner i pressestøtte.

Det er greit at hun snakker for sin egen sak, men det hører med til bildet at papiravis-støttebaronene Vårt Land og Nationen ligger på henholdsvis 73. og 74. plass på listen over norske medier på internett - klart slått av Viivilla og Bygg.no.

Faktum er at begge har sovet i digitaliseringstimen. En av årsakene er at de har levd godt på den årlige millionstøtten - hovedsaklig til papiravisen - fra staten. Regner vi mediestøtten om på daglige daglige digitale leserne, får Nationen rundt 3.000 kroner i året per daglige leser på nett.

Nettavisen, som er 40 ganger større på nett - får ikke fem øre.

Når man leser omtalen av statsbudsjettet, kan det virke som om man foreslår en utslettelse av mediestøtten.

Men det er et feilaktig inntrykk. I virkeligheten foreslår regjeringen å øke mediestøtten fra 384 til 501 millioner kroner, eller en økning på 30,4 prosent.

Så skal det nevnes at hoveddelen av veksten - 135 millioner kroner - er øremerket til å støtte TV 2, eller kompensere TV-kanalen for å ta på seg allmennkringkasterforpliktelser fra Bergen.

At produksjonstilskuddet til papiraviser synker, er ikke så overraskende når leserne flykter fra papiravisene til nett og mobil.

Denne posten er altså foreslått redusert fra 313 til 294 millioner kroner, eller et kutt på 19 millioner kroner.

Som det helt riktig heter i statsbudsjettet: 

«Den store utfordringen for mediebransjen framover er å få etablert bærekraftige forretningsmodeller i det digitale markedet. I denne krevende overgangen er det særlig viktig at de mediepolitiske virkemidlene er framtidsrettede og fremmer innovasjon og utvikling».

Å fortsette å øke støtten til papiraviser er ikke akkurat fremtidsrettet eller fremmende for innovasjon og utvikling.

Statsbudsjettet sier også: «Ettersom digitaliseringen gjør at grensene mellom det som tidligere var adskilte sektorer og plattformer viskes ut, bør de mediepolitiske virkemidlene i størst mulig grad være teknologi- og plattformnøytrale».

Også det er godt tenkt, men slik er det ikke. Støtten virker for øvrig heller ikke politisk nøytral. Samtlige av de store nasjonale meningsbærerne er kritiske til den sittende regjeringen, og Nettavisen - som er den eneste avisen til høyre for sentrum i norsk politikk - får ikke fem øre i mediestøtte.

Så det er vanskelig å synes synd på aviser som mottar 40 millioner kroner i året.

Pressestøtten hviler på to forutsetninger som er feil. Da støtten ble innført, skulle den kompensere nummer to-aviser fordi annonsørene gikk til de største avisene («winner takes it all»). Dessuten var det viktig å fremme alle meninger.

I den digitale verden er dette historie. I en digital verden får avisene like mye penger per leser - det er altså ikke noe  «vinneren tar alt». Dagens digitale annonsører kjøper lesere på tvers av medier, ikke som på 60-tallet da pengene kun gikk til de største.

Dessuten: Fremveksten av sosiale medier og blogging har gjort det lettere enn noensinne å spre meninger. 

At fem aviser får over halvparten av pressestøtten er en historisk levning som virkeligheten har løpt fra.

Det kan nevnes at de store pengene går til NRK, som via den påtvungne kringkastingsavgiften skal få 5,6 milliarder kroner til neste år.

Men tilbake til papiravisene. Regjeringen vil vri støtten fra de store nasjonale støttemottakerne, og over til lokalaviser som sliter hardt.

De vil bevilge syv millioner kroner (småpenger) til en innovasjonsordning for å bidra til å hjelpe dem over i en digital verden. Det er fornuftig.

Kuttet på 19 millioner i produksjonsstøtten skal særlig tas fra de store støttemottakerne - også det fornuftig.

Dessverre har pressestøtten til de store meningsbærende avisene (som om det er et problem å spre meninger i en digital verden med Facebook og andre sosiale medier) en tendens til å ende som en hestehandel i Stortinget.

Kristelig Folkeparti støtter Vårt Land, mens de rødgrønne partiene vil verne «sine» aviser som Nationen, Klassekampen og Dagsavisen.

Og dermed fortsetter galskapen.

Hva mener du? Er det riktig at enkelte aviser på venstresiden får 40 millioner kroner i statsstøtte, mens lokalavisene får småpenger? Eller vil du skrote hele ordningen?

Akkurat like plagsom og irriterende

STYRKER NETTAVISEN: De to eierne er enige om å styrke hver sin del av Mediehuset Nettavisen, mens jeg fortsetter som sjefredaktør. Nettavisen og NA24 blir nå heleid av Amedia og Are Stokstad (t.v), mens Egmont Publishing vil eie magasinene og bloggvirksomheten. (Foto: Hallgeir Westrum).

 

Nettavisen får ny eier, men skal være akkurat like irriterende og plagsom som før for de som ikke liker oss.

Det er oppmuntrende å lese kommentarfeltene etter nyheten om at Amedia kjøper seg opp fra 50 til 100 prosent i Nettavisen, mens Egmont overtar magasin- og bloggvirksomheten.

Oppmuntrende fordi kritikk og usikkerhet har et felles utgangspunkt: Leserne våre er opptatt av vår redaksjonelle profil. De liker en aktør som de oppfatter som mindre venstrevridd en resten av mediene, og et organ som har en liberal holdning til meninger og kommentarfelt.

Til de som frykter eller håper at dette skal forandre seg, har jeg en melding: Nettavisen fortsetter som før. 

 

 

Reuters Institutes gjennomførte nylig en kartlegging av hvordan leserne oppfattet de største norske mediene.

Resultatene er klare:

  • Norske medier oppfattes om venstrevridde
  • Nettavisen er eneste store medium til høyre for sentrum

Les bloggen: Venstrevridde norske medier

Nettavisen har aldri vært en partiavis. 

Vi er liberale i moralske spørsmål, miljøvennlige og forsvarer et fritt næringsliv. 

Foran siste valg flagget jeg at jeg ville stemme Venstre, at jeg støttet Erna Solberg som statsminister fremover, og etter valget har jeg anbefalt både Venstre og Kristelig Folkeparti om å gå inn i regjeringen.

Les bloggene:

Derfor blir det Venstre for meg

Hareide må ta det brutale valget

Hyklere og nyttige idioter

I enkeltsaker har vi vært opptatt av kritisk journalistikk på innvandring og integrering, og av å løfte frem synspunktene til de såkalte sekulære muslimene som er kritiske til konservativ praktisering av islam i Norge og resten av verden.

Dette kommer til å bli kjerneområder for Nettavisen også fremover.

Blandingen av redaksjonelt stoff, kommentarer og frittstående samfunnsbloggere har vært et annet kjennemerke ved Nettavisen.

Også her fortsetter vi som før. Nettavisen skal ha stor takhøyde for alternative synspunkter og krasse meninger. 

Til syvende og sist er det redaktøren som avgjør hva som skal publiseres. Dette er nedfelt i Redaktørplakaten som alle redaktørstyrte medier har undertegnet. Der heter det:

«En redaktør skal alltid ha frie mediers ideelle mål for øye. Redaktøren skal ivareta ytringsfriheten og etter beste evne arbeide for det som etter hans/hennes mening tjener samfunnet.

Gjennom sitt medium skal redaktøren fremme en saklig og fri informasjons- og opinionsformidling. Redaktøren skal etterstrebe en journalistikk som gjør det klart for mottakeren hva som er reportasje og formidling av informasjoner og fakta, og hva som er mediets egne meninger og vurderinger.

En redaktør forutsettes å dele sitt mediums grunnsyn og formåls-bestemmelser. Men innenfor denne rammen skal redaktøren ha en fri og uavhengig ledelse av redaksjonen og full frihet til å forme mediets meninger, selv om de i enkelte spørsmål ikke deles av utgiveren eller styret».

Dette er gode prinsipper, og de har vært fulgt i Nettavisens til nå 21-årige historie.

Vi har aldri opplevd forsøk fra eierne på å påvirke vårt redaksjonelle innhold.

Med andre ord: Nettavisen skal være akkurat like plagsom og irriterende for dem som ikke liker oss i fremtiden - og vår ambisjon er at vi skal være gjenkjennelig og godt likt av våre faste lesere også i fremtiden.

Hva mener du? Er du redd for at Nettavisen skal få et annet politisk grunnsyn, eller håper du at det vil skje?

Glem detaljene, se skrekkbildet

FÅR ALLE PENGENE: Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie får nye titalls milliarder hvert eneste år. (Foto: Jan Richard Kjeltsrup).

 

Etter et døgns jamring over detaljer, er det på tide å se det store skrekkbildet i statsbudsjettet: Trygde-eksplosjonen.

Hver gang det kommer et nytt statsbudsjett begynner den rituelle klagingen.

Bak hvert eneste kostnadskutt står en interessegruppe som klager sin nød, og det er lett å miste hovedperspektivet - nemlig at staten sprøyter hundrevis av milliarder kroner ut over folk gjennom et mylder av offentlige ytelser og stønader.

Når noen påstår at budsjettet øker ulikhetene i Norge, så er det totalt misvisende. 

I virkeligheten bruker samfunnet enorme beløp på å motvirke ulikhet gjennom skattepolitikken og pengeoverføringer.

ENORM VEKST: Denne tabellen viser hvordan kostnadene til de største stønadene øker fra år til år.

I den ene enden fylles det på med stadig flere penger fra Oljefondet - i den andre enden lekker pengene ut igjen i rekordtempo.

Og det er ett sted hvor pengene renner raskere ut enn andre steder, nemlig trygdebudsjettet.

Fra 2014 til 2018 har Fylketrygdens utgifter økt fra 384 til 471 milliarder kroner!

Vi trenger ikke lenger snakke om en fremtidig eldrebølge. Nå kommer den.

- Utgiftene til alderspensjon øker i hovedsak fordi det blir flere alderspensjonister. Fra 2017 til 2018 anslås det at gjennomsnittlig antall mottakere av alderspensjon vil øke med om lag 24 000, til om lag 929 000 personer, står det i Statsbudsjettet.

Utviklingen går utrolig fort. I 2009 var det bare 644.000 alderspensjonister i Norge - åtte år senere er tallet altså nesten femti prosent høyere.

DE STORE PENGENE: Folketrygdens ulike ytelser er det store sluket i statsbudsjettet, og det er alderspensjoner som øker mest i kroner.

Den enorme veksten i trygder spiser opp det meste av manøvreringsrommet for regjeringen.

Så lenge de store utgiftene øker på «autopilot», blir det lite igjen til andre satsinger hvis man ikke evner å kutte i andre kostnader, eller øke skattene.

I årets budsjett øker trygdene mer enn oljepengebruken - og underskuddet for Folketrygden øker år for år.

  • I 2014 var utgiftene i Folketrygden 114 milliarder høyere enn inntektene.
  • I 2018 ligger det løpende underskudd an til å bli 141 milliarder kroner.
  • Det årlige underskuddet har altså økt med 27 milliarder på noen få år.

 

 

Befolkningen henter altså ut stadig flere trygdepenger enn vi betaler inn i trygdeavgifter. Underskuddet dekkes av staten, eller nærmere bestemt Statens Pensjonsfond Utland - det såkalte Oljefondet.

For å være litt ironisk: De som bekymrer seg over lite vekst, vil finne glede i trygdebudsjettet.

Her er det vekst nærmest over hele linja.

Vi får flere uføre og vi får flere alderspensjonister. Og alle får mer penger fordi grunnbeløpet i Folketrygden (G) øker fra år til år.

- Økningen skyldes både flere mottakere av alderspensjon, sykepenger og uføretrygd og effekten av økning i gjennomsnittlig G, står det i budsjettet. - Økningen fra anslag på regnskap 2017 er på 18,4 mrd. kroner.

Når flere skal ha mer, øker kostnadene. Så enkelt er det. Satsene økes 1. mai hvert år.

Skal vi spare penger, må politikerne enten senke satsene eller få flere over fra trygd til jobb.

Et godt eksempel er sykelønnsordningen. Vi har verdens beste sykelønnsordning (100 % av lønn ved sykdom for de aller fleste) og ikke overraskende, verdens høyeste sykefravær. Her vil det ikke skje noen ting uten at Arbeiderpartiet er med på reformer.

Inntil det skjer, vil vi fortsette å se at de fleste nye pengene til statsbudsjettet går ut til trygd.

Og vi får en årlig jamring over detaljer i budsjettet, og lite fokus på det store bildet - nemlig trygdeveksten.

Hva mener du? Har Norge råd til så gode trygdeytelser, eller ønsker du at det blir lavere alders- og uførepensjon?

Norge har råd til et hår i suppa

FORTSATT STØTTE: Regjeringen foreslår 1,8 millioner kroner til Hege Storhaug og Human Rights Service.

Regjeringen foreslår å bevilge 1,8 millioner kroner til Hege Storhaug og Human Rights Service for 2018.

Provoserende meninger bør ikke straffes økonomisk, heller ikke når de kritiserer norsk innvandrings- og integreringspolitikk.

Derfor er det bra at regjeringen foreslår fortsatt støtte til Hege Storhaug og Human Rights Service.

Som det heter i begrunnelsen: «Tilskuddet skal sikre samfunnet kunnskap om alle sider ved integreringsprosessen, også mulige utfordringer, og hvordan disse kan håndteres».

ALLE BEHOLDER STØTTEN: Regjeringen foreslår at alle ressursmiljøene beholder statsstøtten, og at balansen sikrer bredde, fornyelse og kontinuitet - eller i klartekst; en blanding av kritiske og velvillige organisasjoner. (Kilde: Statsbudsjettet 2018, Justisdepartementet).

De siste dagene har det vært hard diskusjon om dette.

Aftenposten foreslo på lederplass å ta fra organisasjonen støtte, og de rødgrønne partiene på Stortinget er innstilt på å kutte støtten.

Begrunnelsene er vage og lite prinsipielle, og bygger på noen fakta, noen halvfakta og noen klare fordreininger:

  • Human Rights Service vil angivelig «jage muslimer med kamera».
  • Human Rights Service skriver færre rapporter enn tidligere.
  • Human Rights Service motvirker integrering med sine handlinger.

Det burde være et minimumskrav til flertallet på Stortinget at de ikke opptrer vilkårlig, og at man har en grundigere saksbehandling enn å handle i affekt bare fordi Human Rights Service har et fotoinitiativ man ikke liker.

Er det riktig at Human Rights Service vil «jage muslimer med kamera»? 

Det er et stykke fra å be leserne sende inn bilder som dokumenterer det Human Rights Service oppfatter som islamifisering av Norge, til å påstå at de skal «jage muslimer med kamera».

Hege Storhaug benekter dette, og skriver på nettsidene følgende: - Norge endres raskt. Islam dominerer mer og mer det offentlige rommet. Vi fremmedgjøres. Bli med i et unikt prosjekt for å dokumentere vår samtid.

Å tolke dette som at man skal «jage muslimer med kamera» er åpenbart på et tynt grunnlag.

Et minimum er at departementet tar kontakt med organisasjonen, får deres forklaring, og deretter tar stilling til om fotoinitiativet er i strid med målet med statsstøtten.

Siden det foreløpig bare er publisert ett eneste bilde i kampanjen er det lettvint og prinsippløst å la den saken bety noe som helst i vurderingen. Vi lever tross alt i en rettsstat som bør ha likebehandling som et selvsagt grunnlag.

Skriver Human Rights Service færre rapporter enn tidligere?

Det ser slik ut - ifølge nettsidene er siste rapport fra 2015. Men publiseringene på nettsiden er omfattende, og ingen har foreløpig påstått at Human Rights Service publiserer mindre - og er mindre aktive - enn alle de andre organisasjonene på listen.

Jeg har sans for et argument om at man bør sikre at statsstøtten brukes effektivt, og er ikke imot at samtlige organisasjoner på listen gjennomgås etter et slikt kriterium. Men det må være likt for alle.

Motvirker Human Rights Service god integrering?

Den påstande hviler på en tanke om at kritikk er negativt, og at kritikkløshet er bedre. Det er jeg grunnleggende uenig i. Tvert imot er det slik at man knapt kommer videre uten å peke på ting som ikke fungerer. Human Rights Service har eksempelvis vært svært opptatt av segregering i Oslo de siste årene. Bevisstheten om disse utfordringene har økt, og jeg mener at det er nødvendig for gode endringer.  

 

 

Les denne bloggen: Meninger bør ikke straffes økonomisk

Det viktigste spørsmålet er hvordan vi sikrer at integreringen i Norge blir bedre. Er det ved kun å gi penger til ressursmiljøer som er grunnleggende positive til innvandring og dagens politikk - eller er det ved også å finansiere kilder som er grunnleggende kritiske?

Mitt syn er at å påpeke svakheter nærmest er en betingelse for å få forbedring.

Norsk integreringspolitikk blir bedre av at ulike synspunkter brynes mot hverandre, og at statsstøtten bør fordeles på ulike organisasjoner med helt forskjellige ståsteder. Som det heter i budsjettet: «Departementet vurderer at disse organisasjonene, stiftelsene og sentrene vil gi den nødvendige balansen mellom bredde, fornyelse og kontinuitet».

Nøkkelordene er den nødvendige balansen - altså at alle syn er representert.

Vi har råd til et hår i suppa og en kompromissløs kritiker som Hege Storhaug og Human Rights Service.

Hva mener du? Bør Stortinget fjerne støtten eller bør Human Rights fortsatt få penger?

Bra å ta fra mor og gi til far

STADIG VANLIGERE: Rundt 70 prosent av norske fedre tar ut full pappapermisjon. (Illustrasjonsfoto: NTB scanpix).

 

Stortingsflertallet er enige om å ta permisjonsuker fra mor, og utvide pappapermen til 14 uker igjen. Det er en overmoden snuoperasjon.

Norske foreldre har rett til 49 uker med full lønn, fordelt med en kvote til mor, en kvote til far og en fellesperiode.

I forrige stortingsperiode ble de borgerlige partiene enige om å senke fedrekvoten fra 14 til 10 uker.

Nå bytter Kristelig Folkeparti og Venstre side, og sørger for at pappakvoten igjen blir hevet til 14 uker.

Det er bra.

Her er regelverket: Fedrekvote (pappaperm), mødrekvote og fellesperiode

 

 

Når Kristelig Folkeparti støtter Arbeiderpartiets forslag, betyr det at partiet i praksis er med på å ta permisjonstid som i dag brukes av mor, og øremerke den for far. Det er overraskende radikalt, selv om partiet vil jobbe for å få utvidet perioden med foreldrepenger (vil neppe skje).

Ulempen for KrF er at de ved å bytte side i denne saken også risikerer at deres tidligere borgerlige forbundsfeller bytter side i to viktige KrF-saker: Å fjerne kristendom fra KRLE-faget i skolen eller fjerne kontantstøtten. 

Summen vil bli store skritt bort fra Kristelig Folkepartis familiepolitikk.

Men tilbake til pappapermen. Der skrudde de borgerlige partiene utviklingen tilbake, mens det motsatte burde skjedd.

SNUDDE UTVIKLINGEN: Fedrekvoten har vært økt jevnt og trutt siden 1993, mens de borgerlige partiene ble enige om å slå kontra.

Målet må være at mor og far deler permisjonstiden likt mellom seg - eksempelvis ved å øremerke 1/3 av permisjonen til mor etter fødselen, og øremerke 1/3 til far og 1/3 til mor av restperioden. 

Les mer hos Statistisk sentralbyrå: Fedrekvoten - mer populær enn noen gang

DE FLESTE TAR FULL KVOTE: Rundt 70 prosent av fedrene tar ut full pappapermisjon.

Statistikken tyder på at størrelsen på fedrekvoten også har konsekvenser for hvor mye permisjon pappaene tar ut: - Det kan virke som at fedrene som først velger å ta noe foreldrepermisjon, tar det de har krav på eller mer, og at svært få som først velger å ta foreldrepermisjon, tar mindre enn de har krav på, skriver Statistisk sentralbyrå.

Hver fjerde pappa tar ikke ut permisjon, mens 70 prosent tar ut full fedrepermisjon eller mer. Det er oppmuntrende tall for likestillingen og for forholdet mellom barna og begge foreldrene.

Tallene viser også at det er relativt små forskjeller mellom ulike fylker. Det indikerer at pappapermisjonen er akseptert og kommet for å bli. Naturlig nok.

Likevel var beslutningen om å redusere pappakvoten fra 14 til 10 uker et feilgrep.

Brått sank andelen av fedre som tar ut mer enn ti ukers pappaperm fra 32,8 prosent til 10,7 prosent. 

FEDRENE TILPASSER SEG: Tabellen viser hvordan norske menn tilpasser seg reglene. Da kvoten ble økt til 10 uker (50 dager) i 2011, og til 12 uker i 2013, og til 70 dager i 2015 - for så å bli reversert tilbake til 50 dager fra 2016. (Kilde: NAV).

- Det er uheldig. Derfor bør vi gå gjennom dette på nytt, var næringsminister Monica Mælands (H) kommentar da tallene kom på bordet.

Og statsminister Erna Solberg sa at hun «var kanskje overoptimistisk på vegne av norske menn og norske familier».

Når samfunnet bruker milliardbeløp på foreldrepermisjon, så er det også riktig å vurdere om pengene bidrar til å nå mål som full økonomisk likestilling mellom kjønnene og i familiene. 

Jeg er uenig med Kristelig Folkeparti i at vi trenger en lengre foreldrepermisjon enn 49 uker med full lønn, og da må regnestykket bli slik at mer permisjon til far automatisk betyr mindre permisjon til mor.

Og når all erfaring tyder på at fedre tar ut den permisjonen de har krav på, så må svaret være å øremerke mer til dem. 

Helst 16 uker, som på Island, der fedrene får en tredjedel av permisjonen øremerket.

Og slik at pappapermisjon som ikke brukes, tilbakefaller til samfunnet som sparte penger.

Hva mener du? Bør så mye som en tredjedel av foreldrepengene øremerkes til pappaperm, eller bør det være fritt frem for familiene å disponere permisjonen slik de selv vil?

Rema er verken enklest eller best

FALLENDE ANDELER: Rema 1000 og Ole Robert Reitan opplever at de andre billigkjedene løper fra dem.

Rema 1000 sliter tungt, men de siste tallene er litt mindre ille enn før.

Det norske dagligvaremarkedet er på rundt 170 milliarder kroner i året, og har vært i jevn vekst de siste ti årene.

Hver prosent i markedsandel handler om milliardbeløp, og det er en beinhard kamp mellom de tre store: Norgesgruppen, Coop og Rema.

Her er utviklingen for de største, ifølge Nielsen:

  • Norgesgruppen øker fra 42,4 til 43,3 prosents markedsandel.
  • Coop øker også, fra 28,7 til 29,3 prosents markedsandel.
  • Rema 1000s markedsandel faller fra 24,5 til 23,5 prosent.

Sett med Reitan-familiens øyne er det likevel en viss bedring å spore siden rapporten for første halvår.

Fallet har bremset litt de siste månedene, trolig påvirket av at Rema 1000 har åpnet 20 nye butikker.

Les NA24: Rema 1000 taper markedsandeler tross flere butikker

I fjor endte det norske dagligvaresalget på 169,4 milliarder kroner.

Med takten Rema 1000 hadde første halvår i fjor, var konsernet i rute til en omsetning på 42,0 milliarder kroner.

Med markedsandelen Rema 100 har nå, ville fjorårets omsetning landet på 39,8 milliarder kroner.

Fallet i markedsandeler betyr altså at Rema selger for to milliarder kroner mindre enn de burde uten tapte andeler.

Nå er det vekst i markedet, så de offisielle tallene blir ikke så dårlige.

Men all vekst går til konkurrentene.

 

 

Bak totaltallene viser Nielsen-rapporten at kundene fortsatt velger lavpriskjedene, som står for 67,3 prosent av totalmarkedet.

Butikkene blir mindre, men flere - og lavprisbutikkene stjeler kundene både fra de store supermarkedene og de små nærbutikkene.

De store vinnerne er lavpriskjedene Kiwi og Coop Extra.

- En vakker dag vil Kiwi suse forbi Rema. I mange år var Rema den legendarisk største lavpriskjeden. De tider synes snart å være forbi, sier dagligvareekspert Odd Gisholt på BI til Nettavisen NA24.

Dette sammenfaller for øvrig med tallene fra BIs kundetilfredshetsundersøkelse tidligere i år.

Resultatene fra Norsk kundebarometer viser at både Kiwi og Coop Extra scorer bedre hos kundene enn Rema 1000. (Kilde Norsk kundebarometer 2017, BI).

Rema 1000 har mindre tilfredse kunder og lavere kundelojalitet enn de to lavpriskonkurrentene.

For Reitan-familien er det noe nytt at konkurrentene tar innersvingen på dem. De var vant til å være størst, og bygget seg opp på slagordet «Det enkle er ofte det beste».

I det siste har de ikke gjort det så enkelt for seg selv, med bestevennstrategien om å lempe populære ølsorter ut av butikkene.

Akkurat nå er Rema 1000 verken enklest eller best, og hvis utviklingen fortsetter er det kun et tidsspørsmål før de heller ikke er størst.

Nå er gode råd dyre.

Hva mener du er årsaken til at Rema 1000 taper markedsandeler, og hvilke råd har du til Ole Robert Reitan?

Meninger bør ikke straffes økonomisk

KAN MISTE STATSSTØTTEN: Kritikerne vil ta fra Hege Storhaug og Human Rights Service statsstøtten. Jeg mener at norsk debatt har godt av at hennes syn er representert.

 

Å straffe Human Rights Service ved å ta fra dem statsstøtten er prinsippløst og farlig for demokratiet.

Om få dager kommer statsbudsjettet. og det er knyttet spenning til om Hege Storhaug og organisasjonen Human Rights Service vil beholde statsstøtten på 1,8 millioner kroner.

Aftenposten har på lederplass anbefalt at statsstøtten fjernes, fordi Human Rights Service i det siste har «fremstått som en blogg med stadig mindre konstruktive og verdifulle bidrag til det offentlige ordskiftet om innvandring og integrering».

 

Jeg mener at Aftenposten undervurderer betydningen Hege Storhaug og Human Rights Service har blant den delen av befolkningen som ønsker mindre innvandring, er skeptisk til hvordan integreringen foregår og kritisk til islam.

Og enda viktigere: Vi får ikke en god og åpen debatt uten at meninger brytes - også meningene til mindretallet.

Norsk debatt tåler Hege Storhaug, selv om Human Rights Service gjør feil og ting de kan kritiseres for, og selv om meningsmotstanderne mener at bidragene deres ikke er konstruktive og verdifulle.

Aftenposten reagerer spesielt på et prosjekt der rights.no har bedt leserne om å sende inn bilder av islams fremvekst i Norge, og hevder på lederplass at det vanskelig kan forstås på annen måte enn at Hege Storhaug «oppfordrer folk til å ta bilde av antatte muslimer, slik at HRS kan publisere bildene på sine nettsider».

Denne tolkningen protesterer Hege Storhaug på. Ifølge henne har prosjektet til hensikt å dokumentere de raske kulturelle endringene som skjer i Norge, og islams fremvekst - ikke muslimer som enkeltpersoner. Hun setter prosjektet inn i en sammeheng med «street photography» - altså en dokumentasjon av vår samtid på gatenivå.

Innbydelsen om å sende inn bilder ble illustrert med et bilde fra et busskur på Tøyen i Oslo, med tre kvinner i chador.

Rights dokumenterer den kulturelle revolusjonen

Innvandring Norge endres raskt. Islam dominerer mer og mer det offentlige rommet. Vi fremmedgjøres. Bli med i et unikt prosjekt for å dokumentere vår samtid. Vi lever i en tid med svært raske kulturelle endringer. Islam reiser seg. MSM og politisk lederskap snur ryggen til. Vi gjør ikke det.

Human Rights Service mener at Norge er i stor endring, og at vi ikke legger merke til endringene fordi de store mediene ikke er opptatt av å fortelle om det. Derfor ber de leserne om hjelp.

Prosjektet er ikke ulikt andre, men har etiske fallgruber fordi norsk lov har som hovedregel at bilder av personer ikke kan gjengis uten samtykke fra den avbildede.

Åndsverkloven har unntak hvis «avbildingen har aktuell og allmenn interesse» eller gjengir «forhold eller hendelser som har allmenn interesse».


 


Utfordringen for Human Rights Service sitt fotoprosjekt er ikke selve fotograferingen, men den mulige publiseringen. 

Å publisere bilder av vanlige mennesker bare fordi de antas å være muslim, er åpenbart ikke lov.

Men lovverket åpner for dokumentasjon av gateliv hvis «avbildingen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet».

Les mer:

Aftenposten mener: Human Rights Service bør miste statsstøtten
Hege Storhaugs svar: Dette er så hinsides at ord blir fattige

Å ta fra medier statsstøtte på grunn av uønskede ytringer er farlig og prinsippløst.

Det er verdt å minne om at både NRK og Aftenposten gjør feil uten at noen kommer på tanken om at de skal straffes økonomisk. I debatten om NRKs finansiering har det nettopp vært et hovedpoeng at politikerne ikke skal kunne skru opp og ned på støtten betinget av om de liker publiseringen eller ei.

Det samme prinsippet er enda viktigere for konfronterende og utfordrende medier som Human Rights Service. 

Så kan man diskutere om fotoprosjektet var en god idé eller ei.

Minervas Ivar Staurseth skriver at «det er ingen norsk verdi å jage utlendinger med kamera og henge dem ut for utseendet, slik HRS ønsker. Staten bør ikke finansiere dette lavmålet».

Human Rights Services Rita Karlsen svarer: «Når Staurseth gjør denne koblingen, må man spørre seg: Har han mistet all vett og forstand?»

Rita Karlsen fra Human Rights Serice svarer: Jage utlendinger med kamera

Det påfallende er at kritikken kommer før Rights.no har publisert et eneste bilde. De skal altså miste statsstøtten - ikke for bilder de har publisert, men for bilder man antar at de kommer til å publisere.

Det er for tynt.

Den norske innvandrings- og integreringsdebatten tjener på at ulike syn er representert, og det er ingen tvil om at Hege Storhaug har vært en viktig røst.

Hennes bok «Islam. Den 11. landeplage» har solgt titusenvis av eksemplarer, og Storhaug har vært en uredd motstander av innvandring og en hard kritiker av islam. Det har bidratt til at den norske debatten om innvandring og integrering har vært ærligere og bedre enn den svenske.

De store pengene på dette feltet i statsbudsjettet går til integrering. I statsbudsjettet for 2016/2017 ble det foreslått 19,6 milliarder kroner til integrering og mangfold på Justisdepartementets budsjett - eller nesten hver tredje krone over departementets budsjett.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (som i fjor foreslå å fjerne støtten til Human Rights Service) fikk alene 264 millioner kroner over statsbudsjettet. - eller mer enn hundre ganger mer enn Human Rights Service.

Kritikerne av Human Rights Service peker på at organisasjon ikke gir noe bidrag for å gjøre integreringen av innvandrere lettere, men tvert i mot skaper en negativ holdning i befolkningen.

Det er et farlig resonnement fordi det forutsetter at kritikkløshet er mer konstruktivt enn kritikk. Den svenske innvandringsdebatten har lidd av denne tankegangen om at det er bedre å feie ting under teppet enn å få det frem i lyset. 

Kritikerne peker også på at Human Rights Service har hatt faktafeil, og at de for ofte skyter fra hofta uten dokumentasjon. Den kritikken er det noe i, men i pressen for øvrig håndterer vi slikt med faktasjekking, journalistikk og klager til Pressens faglige utvalg.

Svært få argumenterer for at aviser som gjør feil skal fratas statsstøtten eller momsfritaket (Aftenposten). 

Medier som lever av offentlig støtte er allerede avhengige av pengestøtte fra politikerne de skal kritisere, og da er det spesielt viktig å stå vakt om prinsippet om at økonomisk støtte skal være uavhengig av om politikerne liker ytringene eller ei.

Jeg er ofte uenig med Human Rights Service, og mener at organisasjonen - og Hege Storhaug - er for kategorisk og bombastisk i sitt syn på islam og innvandring.

Men jeg er ikke i tvil om at det norske demokratiet har godt av at de innvandringskritiske har et talerør, og at vi tåler en hard debatt og åpen om islam.

Derfor støtter jeg også økonomisk støtte til en islamsk organisasjon som representerer alle islamske trossamfunn i Norge - vel å merke ikke dagens Islamsk Råd, som mangler enhver legitimitet.

Hva mener du? Har Hege Storhaug og Human Rights Service gått så langt at det er på tide å ta fra dem statsstøtten?

Høyt verdsatt flyplasskunst

KOSTBART: Dette kunstverket betalte Avinor rundt ni millioner kroner for. (Foto: Gunnar Stavrum).

 

Synes du maten på norske flyplasser er dyr? Bare vent til du ser hva pengene går til.

Når du går ut av den nye terminalen på Flesland flyplass, er et opplyst skilt med teksten BERGEN? det første som møter deg.

- Dette er et visuelt og kraftfullt verk som vil gi området et løft. En ellers grå og brutal fjellvegg fremstår som magisk og poetisk og det at Bergen? kan sees både i lys og mørke, også fra luften, gir Flesland en ny dimensjon, sa Bergens ordfører Marte Mjøs Persen (Arbeiderpartiet) under åpningen.


​​​Ordføreren lyste opp Bergen?

I duskregnet sent tirsdag kveld stod ordføreren i Bergen, Marte Mjøs Persen, for den offisielle åpningen av kunstverket "Bergen? This Must Be The Place" utenfor nye Bergen lufthavn Flesland. Tilstede var også den internasjonalt anerkjente islandske kunstneren Ragnar Kjartansson som har laget verket.


Juryen, som blant annet bestod av lufthavnsjefen, uttaler at de valgte dette verket på «grunn av sine sterke kunstneriske kvaliteter».

- Bergen? er et stykke kunst som setter opplevelsen av å være på reise i et humoristisk og tankevekkende perspektiv, uttalte en stolt lufthavnsjef Aslak Sverdrup.

- Jeg ville lage et verk som sa noe om følelsen av det melankolske i det å være et moderne menneske, konstant på gjennomreise, fra flyplass til flyplass og alltid med en følelse av å være avkoblet, sier kunstneren Ragnar Kjartansson.

Les mer: Ragnar Kjartansson vant konkurransen om kunst på Bergen lufthavn Flesland

Verket ble valgt ut etter en konkurranse som varte i tre måneder. Det veier rundt 20 tonn og forbruker 5.600 watt for å lyse opp bokstavene.

Helt gratis er det ikke heller: Kunstverket koster ni millioner kroner, opplyser Avinor til Bergensavisen.

Det blir drøyt en million kroner per bokstav.

 

 

Det er selvsagt lettvint (men fristende) å raljere over kunsten, men det får være opp til mer kunstkyndige lesere å vurdere kunstverkets verdi.

Regningen er i alle fall betalt av Avinor, som er det statseide selskapet som driver norske flyplasser.

Det er dette selskapet som har inntektene fra tax free-salget, dyr parkering og dyr mat på flyplassene.

I år kommer Avinor til å hente inn over 10 milliarder kroner direkte eller indirekte fra norske flypassasjerer.

Avinor har rundt ni milliarder kroner i kostnader - blant annet til å kjøpe kunst.

Det som blir igjen går hovedsaklig til statskassen - og betaler for sykehus, veier og andre offentlige tjenester til innbyggerne.

Sånn sett betyr ni millioner kroner for BERGEN? litt mindre penger til offentlige tjenester.

Det kan du tenke over neste gang du betaler 100 kroner for et rundstykke og en kopp kaffe på en norsk flyplass.

Men vi skal ikke være smålige.

Så lenge passasjerene betaler er det mer enn nok penger til KRISTIANSAND! og TRONDHEIM... også.

Hva mener du? Er dette vel anvendte penger, eller synes du ni millioner kroner er mye for kunstverket?

Misforstått om private barnehager

MOT PRIVATE: Rødt-leder Bjørnar Moxnes vil til livs privat fortjeneste på å drive barnehager. (Foto: Lise Åserud, NTB scanpix).

 

Enkel logikk forsvinner bak ideologiske skylapper i kampen mot private drivere av barnehager og søppeltømming.

Norge er et av landene i verden med høyeste andel offentlig tjenester, og hvor det offentlige kjøper minst tjenester utenfra.

Resultatet er at vi har en dyr og lite effektiv offentlig sektor, ganske enkelt fordi det er en myte at det offentlige «vet best».

Venstresiden, med Rødt i spissen, har gjort kampen mot privat profitt på velferd til en hovedsak.

Les mer:

Moxnes hamrer løs mot barnehageaktør: - Festen er over for sånne som ham

Rødt-lederen har hatt datteren sin i kommersiell barnehage.

 

 

I kampen mot privat fortjeneste dekker de ideologiske skylappene for sunn fornuft når det gjelder private barnehager:

  • Private barnehager får nøyaktig like store tilskudd per barn som de offentlige  barnehagene.
  • Likevel er foreldrene i private barnehager konsekvent mer fornøyde enn foreldre med barn i offentlige.

De private har altså like vilkår, mer fornøyde kunder og kan likevel gå med overskudd.

Hva kan det komme av?

Dagens Næringsliv har i dag en sak om at barnehagekjeden Læringsverkstedet i fjor kjøpte opp 50 private barnehager, og at selgerne har en fortjeneste på over 500 millioner kroner.

Siden dette oppslaget garantert vil bli brukt for alt det er verdt, er det viktig å huske to ting:

  • Den halve milliarden kommer ikke fra det offentlige - det er altså ikke offentlige penger som har gitt privat profitt.
  • Pengene kommer fra private - det er altså private kjøpere som har betalt så mye til andre private.

Mannen bak Læringsverkstedet AS er Hans Jacob Sundby (52), en barnehagegründer med utdannelse i pedagogikk og psykologi. Kvinnen bak selskapet er Randi Lauland Sundby - utdannet lektor og spesialpedagog.

Sammen eier de et konsern med tre milliarder kroner i omsetning, og eier 178 barnehager rundt om i landet. Gruppen har også overtatt den svenske barnehagegruppen Inspira.

- Vi har gjennom flere år bygd stein på stein sammen med banken, og vi har en god relasjon til dem. De ser at ting er på stell, og at vi er en trygg betaler. Omtrent en tredjedel av barnehagene har vi bygd selv, resten er oppkjøp, sier Sundby i et intervju med Utdanningsnytt.

Les saken her: Han forvalter tre milliarder barnehagekroner

Med rundt fem tusen ansatte og 15.000 barnehagebarn er Sundby naturlig nok opptatt av at Læringsverkstedet skal ha en sunn økonomi, og har som mål at driftsresultatet skal ligge rundt fire prosent av omsetningen. Gruppen har tariffavtaler med de ansatte og pensjonsavtaler. Sykefraværet er nede i 1 prosent.

Første halvår i år hadde Læringsverkstedet en omsetning på 982,8 millioner kroner, og et overskudd på 43,6 millioner kroner. 

Så kan man spørre hvordan Læringsverkstedet har penger til å kjøpe barnehager. Svaret er ikke så veldig dramatisk - pengene kommer fra langsiktige lån i Husbanken og DNB.

Hovedinntrykket er altså et ryddig og ekspansivt konsern, som har skaffet til veie godt over fire milliarder kroner fra private kilder til å satse på drift av barnehager.

Les mer her: Delårsrapport per 30. juni 2017

Ifølge årsrapporten for 2016 brukte Læringsverkstedet rundt 900 millioner kroner på å kjøpe opp andre barnehager i fjor.

Oppkjøpene er betalt ved å låne penger i banken.

Selskapet tok nylig opp et obligasjonslån på 1,2 milliarder kroner, som vil bli notert på Oslo børs. Rundt 800 millioner kroner av dette lånet går til å nedbetale gjeld til DNB. I tillegg har gruppen banklån på totalt 2,6 milliarder kroner. I regnskapet er bygninger og andre eiendeler verdsatt til 4,9 milliarder kroner, med en bokført egenkapital på 245 millioner kroner.

Ikke fem øre har altså gått fra offentlige budsjetter på å gjøre de private selgerne rike.

I årsrapporten går det frem at Læringsverkstedet har bundet renten på 2,1 prosent.

For å forsvare oppkjøpet på 900 millioner kroner, er man altså avhengig av et overskudd på rundt 20 millioner kroner - eller omlag halvparten av det gruppen selv mener er et forsvarlig nivå - for å betjene gjelden.

Så er det riktig at et slikt overskudd i all hovedsak vil komme fra offentlige tilskudd, som er omtrent 85 prosent av inntektene for private barnehager - nøyktige som i offentlige barnehager.

Årsaken til at man kan selge barnehager med stor gevinst er ikke at driften er så voldsomt lønnsom.

Verdien fremkommer fordi kjøperne tror at barnehagedriften er langsiktig lønnsom - og at de får finansiert kjøpene med en lav og bundet rente. 

Så vil tiden vise om kjøperen tjener penger på gigantoppkjøpene, eller om de har betalt for mye.

Stortinget har vedtatt en makspris på foreldrenes betaling, så det er altså ikke mulig å skru opp prisene.

Politikerne har også vedtatt normer for bemanning og pedagogisk innhold i barnehagene, og kommunene driver oppsyn med barnehagene.

At det finnes private drivere som er villige til å satse milliardbeløp på barnehager, er ikke et problem, men en fordel.

For samfunnet betyr det uansett at milliarder av private kroner går inn i barnehagesektoren.

Det betyr flere barnehager, og flere fornøyde foreldre.

Hva mener du? Er det et problem at noen tjener penger på drive barnehager?