hits

oktober 2015

Søndags-handel kun i bilfrie gater


Venstres gruppeleder Guri Melby foreslår søndagshandel, men kun i bilfrie gater. (Foto: Venstre).

 

Oslo kan få søndagshandel i bilfrie gater, ifølge et godt kompromissforslag fra Venstre.

Butikker og annen handel er svært skeptisk til planer om bilfrie sentrum. Samtidig er tendensen at stadig flere velger å bruke bil til kjøpesentre utenfor byene for å handle, slik at sentrum risikerer å bli bilfritt - og dødt.

Dette vil Venstre løse på en elegant måte: - Et kompromiss kan være å åpne for søndagsåpne butikker i bilfrie gater, sier partiets gruppeleder i Oslo til NRK Dagsnytt.

Hør innnslaget her: Søndagshandel i bilfrie gater

- Da gir vi et fortrinn til butikkene i bilfrie gater, i forhold til bilbasert handel utenfor sentrum, sier Guri Mellby.


Dette gråskraverte feltet vil bli bilfritt innen 2019, dersom de rødgrønne får det som de vil.

 

Meningene er delte om det planlagte «bilfrie» sentrum i Oslo innenfor Ring1. Nettavisens undersøkelser tyder på at så mye som 75 prosent av trafikken i dette området er nyttetrafikk, så «bilfritt» blir ikke bilfritt med alle unntakene som vil bli gitt.

Les bloggen: Hallusinasjoner om «bilfri» Oslo

Miljøpartiet De Grønne kan foreløpig ikke svare på spørsmål om hva bilfritt vil innebære, men det er rimelig å anta at det vil ramme privatbilkjøring til sentrum for å handle.

Derfor er Venstres forslag godt.

En plan om å utvide den store sonen som allerede i dag er forbeholdt gående og syklister (Karl Johan, gatene rundt Egertorget, Lille Grensen osv.) er positivt. Men det er bare positivt hvis handelen fortsetter slik at det ikke blir en død sone.

 

Å godta søndagsåpne butikker i bilfrie gater gir disse butikkene en fordel som kanskje kan oppheve ulempen ved å ligge i skyggen.

Og det kan skape liv i sentrum på søndag.

Hva mener du? Er dette et godt kompromiss, eller er det å lure søndagsåpent inn bakveien. Og bør det egentlig være opp til politikerne å vedta når butikkene kan holde åpent?

Kvinner må lære seg å gi blaffen

 
Kvinner konkurrerer om å være perfekte, blant annet på sosiale medier. Kanskje det kan være vel så smart å gi blaffen i den konkurransen, som det er å legge seg på sofaen? (Foto: Mike Mozart, Flickr).

 

Norske kvinner bør ikke legge seg på sofaen, men slutte å konkurrere med hverandre om trivielle ting som å lage mat og vaske hjemme.

En kvinnelig dansk overlege råder kvinner til å legge seg på sofaen når de kommer hjem fra jobb.

- Stressnivåene hos menn faller relativt raskt etter firetiden, mens kvinnenes stressnivå først faller mellom klokken 22 og 23, sier overlegen Ane Marie Thulstrup, og antyder at mer ansvar for arbeidet i hjemmet gjør kvinnene mer stresset.

Kan det også være slik at kvinner - i tillegg til å prestere på jobb - har begynt å prestere på andre arenaer?

  • Både ukeblader, nettsteder og blogger er fulle av motetips en moderne kvinne må følge.
  • Det holder ikke å lage hverdagsmat - selv vanlige måltider må minne om gourmetmat.
  • Både interiør, barneoppdragelse og sex har blitt arenaer for konkurranse.
  • Hovedarenaene for konkurransen er sosiale medier som Facebook og Instragram

Mitt inntrykk er at kvinner konkurrerer mot hverandre, uten at det er noe menn har bedt om.

 

Det er fristende å si: Kvinner, slapp av! Legg bort mobilen for en stund og gi blaffen i å konkurrere mot hverandre døgnet rundt.

Men er det slik at kvinner tar større ansvar hjemme enn menn?

Svaret er ja, men utviklingen går riktig vei.

  • I 1990 brukte kvinner 4,2 timer på husholdsarbeid - i 2010 hadde tidsbruken sunket til 3,5 timer.
  • I samme tidsrom økte mennenes innsats på hjemmefronten fra 2,4 til 3,0 timer.

Mennene har altså tatt en større del av fellesansvaret hjemme.

Kvinner og menn har omtrent like mye fritid, og årsaken til det er at menn arbeider mer enn kvinner. Men også det er i endring. De siste tyve årene har mennenes arbeidsinnsats i gjennomsnitt sunket noen minutter hver dag, mens kvinnene arbeider en halv time mer i gjennomsnitt.

Nå er det et problem at folk som ikke er i arbeid, trekker ned gjennomsnittallene.

Ser vi derimot kun på de som faktisk er i arbeid, så er arbeidsfordelingen jevnere.



Kanskje det likevel ikke er arbeidsfordelingen i hjemmet som er grunnen til at kvinner stresser, men snarere et samfunn som innfører konkurranser og prestasjoner overalt. Der menn ikke kan gå på ski eller løpe en tur uten å konkurrere i Birken eller på Runkeeper, konkurrerer kvinnene som å se flotte og sexy ut - samtidig som de skal være verdens beste mor, og rapportere alt løpende på Facebook, pent illustrert på Instagram.

Slapp av.

PS: Trøsten får være at kvinner kan regne med å leve fire år lenger enn menn, så de får i det minste god tid til ettertanke.

Hva mener du? Fortjener kvinnene å slappe av på sofaen etter en lang dag, eller er det ikke mer synd på kvinner enn på menn?

Flyktninghistorier tas for god fisk

 
Hver av asylsøkerne som kommer til Politiets utlendingsenhet på Tøyen har sin individuelle historie. Noen er på flukt fra krigen i Syria, andre er økonomiske migranter. (Foto: Nettavisen).

 

- Norsk asylsjournalistikk er uten kritiske spørsmål, viser en gjennomgåelse journalist og forfatter Lars Akerhaug har gjort.

Vi har etterhvert sett mange reportasjer hvor migranter forteller historien om hvordan de har flyktet fra borgerkrigen i Syria.

Men av de nær 2.000 asylsøkerne som kommer til Norge hver uke, er det både reelle flyktninger og økonomiske innvandrere.

Men det skulle man ikke tro når man leser asylsøkernes historier i mediene: - Det virker rett og slett ikke som journalister er interessert i å stille syriske flyktnigner (eller, noen ganger, angivelige syriske flyktninger) kritiske spørsmål. Asylsøkernes historier gjengis nokså ufiltrert, uten kritiske spørsmål eller forsøk på faktasjekk, skriver Lars Akerhaug i Journalisten.

Les artikkelen: Asyljournalistikk uten kritiske spørsmål

Akerhaug har tatt stikkprøver av artikler i flere medier, og mener at flere historier ikke er troverdige.

 

Familier som kommer fra trygge mellomland som Russland, blir ikke konfrontert om hvorfor de ikke søkte asyl der og om de faktisk er på flukt. I et tilfelle snakker flyktningen gebrokkent dansk, uten å bli spurt om bakgrunnen.

- Flyktningestrømmen har tilsynelatende gitt journalistene en carte blanche til å stryke kritiske spørsmål fra notatblokken, mener Akerhaug, som til daglig arbeider i Minerva.

Poenget er at migrantene kan ha gode grunner for å lyve om sin bakgrunn. I Norge får så godt som samtlige syriske flyktninger opphold, og ferske tall fra NRK Dagsrevyen (basert på tall fra Statitisk sentralbyrå) viser at en innvandrer i gjennomsnitt får rundt seks millioner kroner i offentlige ytelser gjennom sitt livsløp.

 

Det er svært lønnsomt å få asyl og opphold i Norge.

Men ikke alle er fornøyd med det som møter dem. VG intervjuet to syriske kamerater som angivelig ville flykte fra Norge: - Vi er blitt behandlet som dyr. Politiets utlendingsenhet ransaket meg som om jeg var en kriminell. De var rasistiske, sa en av dem til VG, og klagde blant annet på at menn og kvinner måtte dele dusjer på Refstad transittmottak.

Og i går kom historien fra SVT, der et tredvetalls asylsøkere nektet å gå av bussen i Lima i Dalarna - angivelig fordi det var midt i skogen.

Les saken: Flyktninger nektet å gå av bussen - ville bo mer sentralt

Jeg mener at dette er to sider av samme sak.

Hvis mediene er ukritiske og tilslører virkeligheten, vil sannheten før eller siden komme for dagen - og da blir tilbakeslaget brutalt.

Det er ingen tvil om at millioner er på flukt fra krigen i Syria, og at mange har hatt store lidelser. Samtlige partier på Stortinget er enige om at slike asylsøkere skal ha opphold og vern.

Samtidig viser avslagene at det også kommer økonomiske migranter til Norge. De har en klar egeninteresse av å jukse med sin historie for å få opphold og bli en del av den norske velferdsstaten. 

Tilliten og støtten til den norske asylpolitikken hviler på at vi kan være trygge på at kun mennesker på flukt får asyl og opphold, og at vi avviser og returnerer de andre.

Da må mediene være våkne og ikke ta alle historiene for god fisk. Derfor er det bra og viktig at Minerva-journalist Lars Akerhaug har tatt på seg jobben med å gå kritisk igjennom historiene.

Hva mener du? Er mediene for ukritiske i sin omtale av asylstrømmen, eller er det umoralsk å stille den ene asylsøkeren opp mot den andre?

Hallusinasjoner om «bilfri» Oslo


De som tror at området innenfor Ring 1 blir slik, må tro om igjen. (Foto: Thomas Cuelho, Flickr).

 

Det aller meste av biltrafikken i Oslo sentrum er nyttetrafikk. «Bilfritt» blir ikke bilfritt.

Det nye byrådet i Oslo vil gjøre området innenfor Ring 1 «bilfritt» innen 2019. 

Forslaget er ugjennomtenkt og kan ikke gjennomføres uten at så mye som kanskje 75 prosent av bilene slipper igjennom, uansett.

De siste dagene har det vært en omfattende debatt på sosiale medier etter at Stavanger Aftenblads kommentator Sven Egil Omdal på lørdag skrev: «Både Nettavisen og Dagens Næringsliv er til tider nesten sykelig oppfatt av trender. Likevel har de ikke oppdaget at en av de tyngste trendene i vår tid er at fotgjengerne og syklister gjenerobrer Europas byer, gate for gate?».

Les kommentaren: Hallusinasjoner i hovedstaden

Det er morsomt å bli belært fra Berlin (der Omdal holder til). Spesielt morsomt fordi alle vi som bor og arbeider i Oslo for lengst har oppdaget at hovedstaden blir mer og mer bilfri.

Men det er forskjell på å barbere seg og kutte hodet av seg.

Omdals kommentar fra det fjerne er for øvrig illustrert med et købilde fra Ring1, og den vil selv ikke Miljøpartiet De Grønne gjøre bilfri.


Tatt bokstavelig skal hele det gråmarkerte området være bilfritt. Det kommer aldri til å skje. (Montasje: Nettavisen/Google Maps).

 

Jeg har skrevet før, og gjentar det gjerne: Et bilfritt sentrum innenfor Ring1 er en illusjon, rett og slett fordi unntakene kommer til å bli så mange.

Nettavisen har forsøkt å få ut tall på hvor stor andel som er nyttetrafikk, og de beste anslagene vi får er at rundt 70 prosent av biltrafikken i sentrum er nyttetrafikk. Den vil altså ikke forsvinne selv om det kommer et grønt stempel med «bilfritt».

Les saken: Kun 1 av 4 kjøretøy forsvinner med bilfritt sentrum

Som Bellona-sjef Fredric Hauge sier det: - MDG risikerer å gjøre miljøpolitikk upopulært. Det er koselig med bilfrie gater, men vi må ha faglige begrunnelser for dette. Med tall og fakta. Dere må ikke misbruke klimasaken her, sa Hauge til NRK Søndagsavisen.

Hauge har helt rett!

Poenget med miljøpolitikk er ikke å plage folk, men å oppnå miljøeffekter. Og da må man veie fordeler og ulemper med ulike tiltak opp mot hverandre. Et minimum av faktagrunnlag er at man vet hvor mange privatbiler det er snakk om, og hvor mye av biltrafikken som vil forsvinne ved et «forbud».

Det er enorm forskjell på å ha bilfrie soner og gågater (som er en politikk jeg støtter) til å foreslå at et område som er 1,5 kilometer fra den ene siden til den andre, blir bilfritt. 

Foreløpig er «bilfritt» en fjern idé som ikke hverken er utredet eller konkretisert. De Grønne kan ikke svare på hva som skal skje med parkeringshusene innenfor Ring 1, eller hvilke unntak som vil komme. Selv Byrådserklæringen gir klare signaler at «bilfritt» blir hullete som en sveitserost.


Selv i dag er opp mot 75 prosent av biltrafikken såkalt nyttetransport. Byrådserklæringen lister opp mange unntak, og sier at de skal samle erfaring og gjennomføre prøveprosjekter.

 

Jeg støtter områder forbeholdt syklister og gående. Bilfrie gater, gjennomgående sykkelveier og bedre kollektivtransport er gode tiltak. Store deler av Oslo sentrum er allerede bilfri, og områdene kan gjerne utvides.

Men det må skje på en måte som er praktisk gjennomførbar, som tar vare på sentrum som møtested og handlested, og ikke som symbolpolitikk. 

Sven Egil Omdal har rett i at bilfrie soner for fotgjengere og syklister er en trend, og den er positiv.

Men det er også en trend at både ulykker og utslipp fra privatbiler synker. Bil er et fleksibelt transportmiddel, og det viktigste er å fortsette med insitamenter som gjør den mer miljøvennlig. Der er Oslo en foregangsby i verdenssammenheng når vi ser på andelen elbiler av nybilsalget. 

Som grafikken fra Statistisk sentralbyrå viser, er NOx-utslippene fra biltrafikken halvert de siste tiårene, og den utviklingen fortsetter.

Å vedta en målsetning som aldri blir vedtatt, tjener ikke formålet. «Bilfritt» Oslo innenfor Ring1 er en hallusinasjon og en avsporing som gjør miljøkampen upopulær fordi forslaget ikke er faktabasert og utredet.

Det blir selvsagt ikke bilfritt innenfor Ring1 før 2019.

Det vet vi som bor og arbeider i Oslo.

De Grønne er best i klassen


Miljøpartiet De Grønne og partileder Rasmus Hansson vant valget tross lite penger. (Montasje: Nettavisen).

 

Valgets store vinner fikk nesten minst i pengestøtte. Miljøpartiet De Grønne brukte ni kroner per stemme, mens Høyre brukte 20 kroner.

Makt er ikke gratis, går det frem av de nye tallene fra partifinansiering fra Statistisk sentralbyrå.

Samtidig er det stor forskjell på partienes evne til å skaffe seg stemmer, og den soleklare vinneren er Miljøpartiet De Grønne.

De store partimaskinene er dyre i drift. Bare i fjor hadde partiene 626 millioner kroner mellom hendene, og to av tre kroner har de bevilget seg selv gjennom offentlig støtte.

Arbeiderpartiet og Høyre har mer penger enn alle de andre partiene tilsammen.

  • Arbeiderpartiet hadde 189 millioner kroner i inntekter, og 143 millioner kom fra det offentlige.
  • Høyre hadde 162 millioner kroner i inntekter, og fikk 120 av millionene fra det offentlige.
  • Til sammenlikning hadde Miljøpartiet De Grønne 14 millioner kroner, 12 av millionene fra det offentlige.

Det store spørsmålet er hvor avgjørende ressursene er for valgutfallet, og en gjennomgang av stemmetall og økonomiske ressurser gir argumenter både for at penger betyr noe - og for at politikken og de politiske strømningene er viktigere.



Miljøpartiet De Grønne fikk uansett best uttelling av ressursene sine. Partiet har klart minst inntekter av de store partiene, og fikk heller ikke mer enn ni kroner i valgkampbidrag per stemme.

Arbeiderpartiet vant makten i flere storbyer, men så hadde også partiet 26 kroner i valgkampbidrag per stemme (selv når vi trekker fra midler øremerket for Utøya).

Nøyaktig hvor mye hvert parti brukte på valgkampen, fremgår ikke av statistikken. Det er heller ikke sikkert at tallene for 2014 gir et representantivt bilde av inntektene i 2015.

Men dynamikken er slik at valgvinnere får et forsprang til neste valgkamp siden de offentlige millionene tildeles etter stemmetall. 

Dermed får Miljøpartiet De Grønne en økonomisk muskel foran stortingsvalget i 2017.

Årets valgkamp viser at penger er nyttig, men ikke avgjørende. Miljøpartiet De Grønne vant valget på politiske strømninger og de tillitsvalgtes entusiasme, og de var tydeligvis flinke til å få stemmer ut av pengene de brukte i valgkampen.

Spørsmålet er om den grønne bølgen fortsetter frem til neste valg, eller om velgerne blir avskrekket av grepene partiet nå gjør eksempelvis mot bilisme i hovedstaden.

Ifølge den siste gallupen som Sentio Research har laget for Dagens Næringsliv har partiet mistet 1/5 av velgerne siden forrige måling. De Grønne faller med 1,2 prosentpoeng til 4,5 prosent.

Nå bør de færreste være overrasket over at De Grønnes politikk er kontroversiell og at partiet faktisk gjør det de sa de ville gjøre.

Det avgjørende nå er om partiet er like godt i motvind som i medvind.

Gode barnehager tjener penger


Byrådet i Oslo regjerer på nåde fra Rødt, og har gått med på at private barnehager som går med overskudd til eierne må utryddes.

 

Rødt-leder Bjørnar Moxnes har fått det nye byrådet i Oslo med på en fullstendig avsporing av barnehagepolitikken.

Rødt vil innføre et sosialistisk samfunn, og mener at profitt er et skjellsord. Det er greit nok, og heldigvis er det bare 2/100 av norges befolkning som er enig.

Dessverre plasserte valgresultatet det ytterliggående røde partiet på vippen i Oslo, og det har fått Ap-byrådsleder med på noe så ekstremt som å ville forby alle private barnehager som gir fortjeneste til eierne.

Som om det er noe galt i å tjene penger?

Faktum er at uten private drivere ville ikke de rødgrønne vært i nærheten av å holde sitt valgløfte om full barnehagedekning. Faktum er også at foreldrene i private barnehager er mye mer fornøyde enn foreldrene i offentlige barnehager?

Hvorfor? Kanskje fordi de private barnehagene har åpning for intitiativ og engasjement blant de ansatte, og kanskje fordi eierne faktisk føler mer eierskap enn en kommunal byråkrat.

 Ta for eksempel Espira, en landsdekkende kjede med 81 barnehager over hele landet, og med et spennende samarbeid med Forskerfabrikken om kunnskapsbarnehager. Espira har 2.000 ansatte og over 7.000 barn. 

 Hvis Rødt og Moxnes får Arbeiderpartiet med på sin politikk over hele landet, skal altså 7.000 barn rives opp fra sine vennemiljøer og de 2.000 ansatte miste jobben (eller få et tilbud de ikke kan avslå om å bli kommuneansatte).

Alt dette fordi Rødt har en ideologisk tvangstrøye om at fortjeneste er noe galt i seg selv.

Problemet er jo ikke om eierne tjener penger, det avgjørende er om barnehagene er gode for barna. Og for meg teller det faktisk ganske tungt at foreldrene er så gjennomgående bedre fornøyd med de private barnehagene. Det er et sterkt tegn på at den norske modellen fungerer. 

Norge har gjennomgående private og offentlige aktører side om side. Det heter blandingsøkonomi og fungerer aldeles utmerket.

Hvor i all verden var et pragmatisk parti som Arbeiderpartiet da de godtok dette ideologiske blindsporet?

Vil bryte ut av «røde» Oslo


Både de tre toppene og varaordføreren bor på østkanten. Nå vil folk på vestkanten bryte ut i egen kommune. (Foto: Arbeiderpartiet).

 

Byrådsleder Raymond Johansen får det første kravet om å dele byen mellom øst og vest allerede før han har begynt.

Det nye byrådet vil ha en særskatt på eiendom som nesten bare biter i vest, samtidig som pengene skal brukes til gratis tjenester i øst.

- Jeg vil oppfordre alle bydeler på Oslo Vest til å avholde en avstemning, for å gjenopprette Aker kommune, eller alternativt å innlemme de bydelene som ønsker det i Bærum kommune, skriver Henrik A. Christensen - en av landets mest kjente forretningsadvokater - på Facebook.


Forretningsadvokat Henrik A. Christensen får støtte for dette innlegget på Facebook.

GJENOPPRETT AKER KOMMUNEJeg mener at når Oslo`s borgere, har stemt for at 30% av befolkningen skal ilegges en sæ...

Posted by Henrik A Christensen on 20. oktober 2015

 

Innlegget har fått støtte fra en rekke kjente advokater, næringslivsledere og kjente personer på Oslo Vest.

Advokat Henrik A. Christensen er en kjent forretningsadvokat, som blant annet har vært Petter A. Stordalens «husadvokat» i en årrekke, og som også har vært styreleder i Vålerenga Fotball - i tillegg til styreverv i en rekke store virksomheter.

Han har et stort kontaktnett, og er neppe alene om å være irritert på den nye rødgrønne byregjeringen.

Ingen vet hva en folkeavstemning i bydelene som ville utgjøre Aker kommune viser, men valgresultatet viser en delt by.

Før valget var også Senterpartiet inne på dette: Sp-forslag: Vil dele Oslo i flere kommuner

- Vi i Senterpartiet frykter ikke folket. Vi har grunnleggende tro på det lokale selvstyret, sa Senterpartiets partileder Trygve Slagsvold Vedum om kommunesammenslåinger.

Spørsmålet er hva innbyggerne i de borgerlige og rike bydelene ville stemt om de kunne bryte ut i Aker kommune, slik advokat Henrik A. Christensen foreslår.

 

Politisk er byen delt på midten: 

  • I valgkretsen Furuset Skole stemte 53,7 prosent Arbeiderpartiet, og de rødgrønne fikk to av tre stemmer.
  • Uranienborg Skole stemte 51,4 prosent Høyre, og de rødgrønne fikk bare en tredjedel av stemmene.

Her er en god grafikk: Partienes oppslutning i bydelene

Arbeiderpartiets bastion er østkanten, med Groruddalen, Gamle Oslo og Søndre Nordstrand. Det er også Oslos innvandrerbydeler.

Høyre står sterkest på vestkanten, med bydeler som Vestre Aker, Ullern og Frogner -  og på Nordstrand.

- Høyres sterke bydeler er Arbeiderpartiets svake og til en viss grad gjelder det samme motsatt, er oppsummeringen på bloggen Oslopolitikk.

Tradisjonelt er det øst mot vest, arbeidsfolk mot funksjonærer og eiere.

I dag er skillelinjene like mye innvandrertette bydeler vrs bydeler med nesten bare etnisk norske.


Kartet fra Statistisk sentralbyrå over innvandrertetthet ligner til forveksling et politisk kart i Oslo. De blå prikkene viser områder med mer enn 50 prosent innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Det er også nesten uten unntak Arbeiderpartiets sterkeste områder. (Kilde: Statistisk sentralbyrå).

 

I sin ferske politiske plattform skriver Ap, De Grønne og SV at de «skal gjøre vår del av jobben for å redusere de sosiale og økonomiske forskjellene i Oslo».

Dette er fulgt opp i hele plattformen: Den nye eiendomsskatten treffer mye hardere på vestkanten, mens de nye offentlige tiltakene skjer på østkanten.

Les bloggen: Ap flår andre - verner sine egne

Vrakingen av Oslos soleklart mest populære politiker Fabian Stang som varaordfører tegner bilde av et byråd som satser på konfrontasjon.

Les saken: Politisk hestehandel mot populære Fabian Stang

Sammensetningen av den øverste politiske ledelsen tegner samme bilde:

  • Raymond Johansen er tidligere SV-politiker, men har meldt overgang til Arbeiderpartiet. Den påtroppende byrådslederen bor på Lindeberg i Groruddalen.
  • Marianne Borgen (SV) blir ordfører. Hun er født og oppvokst i Groruddalen, og bor i dag på Østensjø.
  • Khamshajiny Gunaratnam (Ap) blir ny varaordfører. Hun er oppvokst og bor i Groruddalen.
  • Lan Marie Nguyen Berg (MDG) bor i Gamle Oslo - også det på østkanten.


Slik drev Khamshajiny Gunaratnam valgkamp på Facebook. Bydelen hun bor i har mange innvandrere og mange Arbeiderparti-velgere. (Faksimile: Facebook).

I debatten om kommunesammenslåinger har sentrum og venstresiden vært klare på at innbyggerne må få bestemme. Spørsmålet er hva de mener hvis det virkelig blir en folkebevegelse for å skille Oslo Vest ut av Oslo, og skape Aker kommune.

I det minste er initiativet et tegn på hvor provosert endel velgere er over det nye byrådet, og det før det har begynt. 

På denne bakgrunnen var det spesielt uklokt å kaste Fabian Stang ut av den symbolske ledelsen av Oslo-politikken.

Hadde de rødgrønne vist samme generøsitet som Høyre gjorde ved forrige valg, ville de demonstrert vilje til å bygge bro mellom de politiske, sosiale og økonomiske skillelinjene i landets hovedstad.

Nå er inntrykket at alle goder skal komme østkanten til gode - mens regningen sendes til Oslo Vest.

Hva mener du? Er dette furting fra velgerne som tapte valget, eller har de rødgrønne gått for langt i å provosere mindretallet?

Stortingsgarasjen bør stenges først


Stortingsgarasjen med 200 parkeringsplasser under nasjonalforsamlingen, bør være den første garasjen som stenges hvis de rødgrønne skal forby bilkjøring i Oslo sentrum. (Foto: Google Streetview).


Hvis den rødgrønne byregjeringen skal forby biler i Oslo sentrum, bør Stortingsgarasjen stenges først.

Om fire år skal Oslo sentrum være bilfritt, ifølge Arbeiderpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne.


Oslos påtroppende ordfører Marianne Borgen (SV), byrådsleder Raymond Johansen (Ap) og byrådsleder Lan Marie Ngyyen Berg (Miljøpartiet De Grønne) vil forby bilkjøring i Oslo sentrum. Skal det gjelde Stortinget også?

 

Nøyaktig hva bilforbudet skal innebære, er uklart:

  • Det blir neppe forbudt å kjøre varer inn til butikkene i sentrum.
  • Hva med beboerne - skal de få kjøretillatelse og beholde sine parkeringsplasser?
  • Og ikke minst - skal alle garasjene innenfor Ring1 stenges?

Det siste er interessant, ikke minst fordi Stortinget må være i denne kategorien.

Under nasjonalforsamlingen ligger Stortingsgarasjen, med sine 200 parkeringsplasser.

Da Stortingsgarasjen stod ferdig i 1988, kostet den 124 millioner kroner med datidens kroneverdi. Omregnet til dagens priser tilsvarer det 220 millioner kroner, eller rundt 1,1 millioner kroner per parkeringsplass.

Allerde da Stortingsgarasjen ble bygget, ble politikerne kritisert for å bevilge seg selv goder.

Det fikk byggeprosjektets leder, daværende stortingspresident Jo Benkow, til å tenne: - Jeg innrømmer at jeg ble kraftig irritert da byggekostnadene ble sammenlignet med hvor mange sykesenger man kunne bygd for beløpet, sa Benkow da garasjen ble åpnet i oktober 1988.

Lederen av Stortingsets næringskomité, Geir Pollestad (Sp), har liten tro på om tiltaket er mulig å gjennomføre: - Må bli vedlig dyrt å flytte nedkjøringen til stortingsgarasjen utenfor Ring 1. Og vi vil jo alle at Rasmus (Hansson, red.anm.) skal komme seg på jobb, skrev han på Twitter, og siktet til Rasmus Hanssons private SUV.

 

Til Dagsavisen utdyper han kommentaren: - Dette var mest ment som en spøk, men det vil nok bli en krevende øvelse å stenge av biltrafikken i Oslo sentrum, og ikke minst avgjøre hva som er nyttetrafikk og hva som ikke er det, sier Pollestad.

 

Handelsstanden i Oslo synes ikke det er like morsomt. De oppfatter handel, overnatting og service som nyttetrafikk - og ser en viss nytte i at kundene kommer seg frem til butikkene i sentrum, og ikke bare til kjøpesentrene utenfor sentrum.

I saker som handler om liv og lære, er det viktig at politikerne går foran som et godt eksempel. (Foto: Stortinget).

I slike saker er det viktig at politikerne går foran som et godt eksempel, og ikke trer regler ned over alle andre. Stortinget var eksempelvis svært sent ute med å stenge sine røykerom, og nasjonalforsamlingen bør heller ikke ha privilegier som gir politikerne rett til å kjøre bil til jobb - mens alle andre blir nektet.

Min spådom er at «bilfritt sentrum» er en illusjon som aldri blir vedtatt. Unntakene vil være så mange, at forbudet mot bilkjøring bare til treffe noen ganske få. Og at Stortingsgarasjen aldri blir stengt.

Det blir nok «en krevende øvelse», for å sitere Geir Pollestad.

Knallhard smekk til Jan Egeland


Finansavisen presser Flyktninghjelpens Jan Egeland fra skanse til skanse, helt til han innrømmer ikke å ha satt seg inn i saken. (Faksimile: Finansavisen).

 

Flyktninghjelpens Jan Egeland blir tatt med buksene nede etter en lettvint bortfoklaring av milliard-kostnadene med asylflommen.

Med basis i tall fra Statistisk sentralbyrå har Finansavisen regnet ut at 100.000 syriske flyktninger vil koste anslagsvis 430 milliarder kroner.

Dette fikk generalsekretær Jan Egeland i Flyktninghjelpen til å uttale at «Finansavisens regnestykker ikke var særlig realistiske».

Konfrontert med hva som er feil, svarer Egeland: - Jeg er ikke noen økonom, jeg er hjelpearbeider.

Egeland innrømmer at han ikke har satt seg særlig inn i regnestykket, men mener at han tror at forutsetningene i regnestykkene vil vise seg å være feil.

Argumentet må i så fall være at syrerne kommer raskere i arbeid, og arbeider i flere år, enn tidligere innvandrere fra den 3. verden.

Her kan du lese Nettavisens mening: Frykter gigant-regning for syriske innvandrere

Statsminister Erna Solberg anslår kostnadene for 50.000 asylsøkere til 40-50 milliarder kroner på en fem års-periode.

Det tilsvarer rundt regnet 200.000 kroner per person per år, og virker å være et lavt, men realistisk anslag for de første fem årene..

I løpet av fem år må vi altså regne med rundt en million kroner i kostnader per flyktning.

SSBs tall beregner hele livsløpet og tar også høyde for familiens og barnas bidrag til velferdsstaten, og da kommer de til en nåverdi på 4,3 millioner kroner per innvandrer fra den 3. verden.

Les tidligere blogger:

30.000 asylsøkere på norsk velferd?

Tåler ikke fakta om flyktninger

Fornuft, følelser og flyktninghjelp

Det er ingen naturlov som sier at 100.000 flyktninger vil koste 430 milliarder kroner, selv om det har vært situasjonen til nå.

Men det er dessverre foreløpig lite som tyder på at vi vil bli noe bedre til å integrere innvandrere i fremtiden.

Og da blir det for lettvint av en sentral og innflytelsesrik person som Jan Egeland å slenge ut av seg en påstand om at regnestykkene er lite realitiske.

Et minimum er at han i så fall legger på bordet andre forutsetninger som gir et annet resultat.

Det er greit nok at Norge er et av verdens rikeste land, men 430 milliarder kroner er vanvittig mye penger.


Deltakerne i Underhuset er Liv Tørres, Norsk Folkehjelp, kommentator Jon Hustad og statssekretær Jøran Kallmyr, samt Gunnar Stavrum.

PS: I ettermiddag diskuterer jeg denne saken med Dag og Tid-kommentator Jon Hustad, statssekretær Jøran Kallmyr og generalsekretær Liv Tørres i Norsk Folkehjelp. Programmet heter Underhuset, og går klokken 18.00 på TV 2 Nyhetskanalen. Programleder er Yama Wolasmal.

 

Gapestokk mot skatte-sjekk

 
Finansminister Siv Jensen har foreløpig fått siste ord. Mens SVs finansminister Kristin Halvorsen (på veggen bak) ønsket offentlige skattetall, har fikk Siv Jensen Stortinget med på å innføre en varsletjeneste der naboen eller kollegaen din får beskjed om at du har lest de offentlige opplysningene. (Montasje: Skatteetaten/Finansdepartementet).

 

Bruken av ligningstallene har stupt etter at Skatteetaten begynte å «sladre» til din kollega eller nabo om du sjekker dem. Gapestokk for å hindre folk i lese offentlig informasjon er tvilsom og bør avskaffes.

I natt kommer ligningstallene for 2014.ø

Slike skattelister har vært offentlige i flere hundre år, og gitt befolkningen i hvem som betaler - og hvem som ikke betaler - skatt.

Ikke bare skal du kunne sjekke egne inntekts- og formuetall - du har også rett til å sjekke hva andre har som skattbar inntekt og skatt.

De offentlige skattetallene gjør det norske samfunnet gjennomsiktig, og tilgang til informasjon er en bærebjelke for enhver økonomi.

Men nå er denne rettigheten i praksis fjernet ved at Skatteetaten tyster til de du søker på:

  • Første uken tallene ble offentlige i 2013, var det 8,6 millioner sak.
  • Etter at «sladringen» ble innført i fjor, sank søkene til 1,0 milloner.

Professor i samfunnsøkonomi, Alexander W. Cappelen, er en av få som har satt søkelys på dette:

- Det er en ærlig sak å mene at folk ikke bør ha muligheten til å søke i skattelistene. Det er derimot ikke en ærlig sak å gjennomføre en reform som effektivt sett fratar folk denne muligheten uten å ta den politiske debatten om hvorvidt vi ønsker offentlighet rundt hva folk tjener og hva de betaler i skatt, skrev han nylig i en kommentar i Dagens Næringsliv.

  • Det finnes mange eksempler på at søkelys på skattesystemet gjennom ligningstallene har gitt lovendringer og nye skatteregler.
  • Ved systematisk å se hva forretningsadvokater og meglere har i inntekt, har ført til offentlig debatt om salærer og honorarer.
  • Skattetilpasninger som indre selskaper og å sjonglere mellom næringsinntekt og lønnsinntekt er dokumentert.

Felles for de fleste eksemplene er at de ikke ville kommet uten innsyn i hva enkeltpersoner tjener - rett og slett fordi Statistisk sentralbyrå og Skatteetaten ikke leter etter slike sammenhenger.

I sin kronikk viser Alexander W. Cappelen til en undersøkelse økonomene Mari Rege (bildet) og Ingeborg Solli har gjort av bruken av skattetall. Deres undersøkelse gikk på lavlønte personer som mistenkte at kollegene fikk bedre betalt for samme jobb - et ikke helt ukjent fenomen for mange kvinner, blant annet.

- De finner at arbeidstagere som oppdaget at de hadde lavere lønn enn sine kollegaer ble mer tilbøyelig til å søke ny jobb og i snitt fikk de høyere lønn, skriver Alexander W. Cappelen.

NHH-professoren viser også til at folk flest tror at ulikhetene i samfunnet er mindre enn de egentlig er, og at ligningstallene kan korrigere en slik feiloppfatning.

De fleste norske arbeidstakere arbeider i små og mellomstore bedrifter. Mange av dem mangler innsyn i kollegenes lønn, og stiller med lua i hånda når de skal forhandle seg opp.

Det er åpenbart lite fristende å søke på kollegaen hos Skatteetaten, når vedkommende får en skriftlig melding fra Skatteetaten om søket.

Tautrekking for eller imot offentlige skattelister har vært en gjenganger i Stortinget i flere tiår.

 

Det var finansminister Sigbjørn Johnsen som i 2010 innførte regelen om at man må logge seg inn med med MinID for å lese skattetall.

På Stortinget mente Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet at «offentliggjøring av skattelistene er viktig for tilliten til skattesystemet og bidrar til den samfunnsmessige kontrollen med ligningsmyndighetene».

Fremskrittspartiet ønsket hemmelig ligning fordi «offentliggjøring krenker privatlivets fred og at slik offentliggjøring kan misbrukes av kriminelle for å velge ut offer».

Det var Høyre som kom på tanken om varsling av naboen/kollegaen: - Disse medlemmer mener at en løsning der den som søkes på fikk en melding om hvem som søkte, ville være et riktig virkemiddel,skrev de, og ba regjeringen utrede dette.

Les debatten: Endringer i reglene om offentlige skattelister

Finansminister Siv Jensen gjorde kort prosess, og fikk Stortinget med på varslingen i 2013 - mot stemmene til Arbeiderpartiet og SV, fordi de mente at det ville føre «til mindre åpenhet».

Les merknadene: Innstramming i reglene om offentlige skattelister

Det er grunn til å håpe at partiene fjerner denne gapestokken hvis de igjen får flertall på Stortinget.

Fri tilgang til informasjon er viktig for en effektiv økonomi, det burde ikke minst økonomiske liberalister som Siv Jensen og Fremskrittspartiet forstå.

Det er bra for oss alle at underbetalte medarbeidere søker seg til arbeidsplasser med høyere lønnsevne og produktivitet.

I Norge er regnskapstall offentlig, og det er offentlig hvem som eier eiendommer og hva de er omsatt for. 

På samme måte er ligningstallene offentlige. De skaper nysgjerrighet og misunnelse - ja vel - men også gjennomsiktighet og åpenhet.

Derfor er det så uheldig at Skattetaten nå har en offentlig gapestokk over de de som bruker sin rett til å oppsøke offentlig informasjon.

Fornuft, følelser og flyktinghjelp


Stortinget burde diskutere hvorfor vi skal bruke 50 milliarder kroner på den aller dyreste måten å hjelpe flyktninger.

 

Norge skal bruke 50 milliarder kroner på den dyreste og dårligste måten å hjelpe Syria-flyktninger.

Knapt noen i Stortinget steilet over regningen de fikk på bordet i går: - Tilstrømmingen av flyktninger til Norge vil koste 40-50 millarder kroner de neste årene, sa statsminister Erna Solberg.

Les saken: Flyktningestrømmen vil koste Norge 40-50 milliarder kroner

Debatten er allerede i gang om milliardene skal hentes fra planlagte skattelettelser, ved å kutte andre steder i statsbudsjettet eller ved å bruke mer oljepenger.

Rundt 50 milliarder kroner er så mye penger at det vil gi utslag andre steder, enten det er høyere skatter, kutt i offentlige bevilgninger til skole, vei og helse, reduksjon i norske trygder og sosiale ytelser eller å bruke mer penger fra Oljefondet.

Men hvorfor stopper ingen opp ved den åpenbare mangelen fornuft?

  • Å hjelpe en flyktning fem år i Norge koster altså rundt en million kroner.
  • I Syrias naboland kan du hjelpe 10 flyktninger for den samme summen.

Å bruke 50 milliarder kroner på flyktninger som har reist gjennom hele Europa, er ikke økonomisk fornuftig uansett hvordan man ser på det.

  • Ved å bevilge penger til FN, ville man reddet like mange flyktninger for fem milliarder.
  • Eller man kunne bevilget 50 milliarder, og reddet 500.000 flyktninger i nabolandene.

Den store ulykken er at det har sneket seg inn en misforstått tro på at det er mest moralsk å hjelpe flyktninger ved å gi dem asyl i Norge.

 

Det har nærmest blitt inhumant å ytre at det beste er å hjelpe flyktningene der de er.

Følelsene har tatt over for fornuften og overkjørt vanlige prinsipper i flyktningearbeid - nemlig å gi mennesker trygghet nær konflikten for at de skal kunne flytte tilbake og bygge opp landet sitt.


En av verdens fremste eksperter på statistikk og utviklingshjelp, professor Hans Rosling, går god for at det er mer enn 10 ganger dyrere å hjelpe flyktninger i Sverige enn å gjøre det lokalt. (Kilde: Twitter)

 

Les også bloggen: Tåler ikke fakta om flyktninger

Norge har en plikt til å gi flyktninger asyl og beskyttelse, men målet må være at så mange som mulig flytter tilbake når det blir trygt. 

I asylpolitikken velger vi nå å hjelpe på den aller dyreste måten - selv om flyktningestrømmen og migrasjon ikke er et norsk, men et globalt, problem.

I klimapolitikken er det helt motsatt. Der er et samlet storting enige om at det er fornuftig å bevilge penger til kutt i utlandet, i stedet for å bruke pengene på mye dyrere klimakutt her hjemme.

Det som er moralsk og fornuftig i klimapolitikken, er altså umoralsk og forferdelig i asylpolitikken.

Om vi kutter klimautslipp i Norge eller i Brasil, er irrelevant for miljøet.

Slik er det også for flyktninger: Det viktigste er at vi gir flest mulig en trygg tilværelse. Det gjør vi ikke når vi med åpne øyne skal bruke 50 milliarder kroner de neste fem årene på den dyreste og minst effektive måten.

Hva mener du? Er det riktig å bruke 50 milliarder kroner på flyktninger i Norge, eller burde vi heller brukt pengene på flyktningeleire i FN-regi i Syrias naboland?

Raske asyl-avslag er helt nødvendig


Statsminister Erna Solberg og justisminister Anders Anundsen må finne en løsning hvor reelle flyktninger så raskt som mulig får en annen behandling enn økonomiske migranter som vil få avslag. (Foto: Olav Hegge, Fotovisjon).
 

Norge må grovsortere flyktninger fra økonomiske migranter så fort som mulig, og helst allerede på asylmottaket

Fersk statistikk viser at over 40 prosent av asylsøkerne får avslag eller skal returneres til et trygt tredjeland.

I praksis bruker vi milliardbeløp på midlertidig bosetting og søknadsbehandling for personer som ikke skal ha asyl og varig opphold i landet.

Om man liker det eller ei, så er det et faktum at mange av de 2.000 asylsøkerne som kom til Norge i forrige uke, ikke vil få asyl.

Samtidig får alle som har flyktet fra krigen i Syria nesten automatisk asyl.

Dette er viktig fordi et godt mottakssystem så raskt som mulig må grovinndele asylsøkerne i tre grupper:

  • De åpenbart grunnløse asylsøkerne må få avslag og bli returnert så raskt som mulig.
  • Den store gruppen av uavklarte asylsøkere kan ikke integereres i Norge før de får opphold.
  • Gruppen som åpenbart vil få asyl, må komme i virksomhet så raskt som mulig.

Dette er kjernen i diskusjonen i Kommunalkomitéens innstilling, som skal drøftes i Stortinget i formiddag.

- Vi må raskt gi alle som skal bli i Norge plikter og rettigheter for å lykkes med integreringen, mener komiteens flertall, som legger til at «en rask og effektiv saksbehandling både er viktig for å sikre at de som ikke har krav på beskyttelse får avslag og kan returneres raskt, og for å sikre at arbeidet med integrering og bosetting for dem som skal bli i landet starter så fort som mulig».

Dette er vel og bra, men spørsmålet er hvordan. Med en tilstrømning på opp mot 2.000 nye asylsøkere i uka, vil det åpenbart ta for lang tid å vente på en grundig saksbehandling av hver enkelt. Derfor er en form for grovsortering viktig.

Det neste hinderet for aktivitet er et underlig krav om at ingen kan få midlertidig arbeidstillatelse uten først å ha vært i intervju hos UDI. Og når asylstrømmen øker dramatisk, vil også ventetiden for intervju øke.

Kommunalkomitéens flertall (Ap, KrF, Sp, Venstre og SV) vil fjerne kravet om intervju, og ber regjeringen «komme tilbake til Stortinget med en vurdering av forslag til nye kriterier som gjør et enklere å få midlertidig arbeidstillatelse mens asylsøknaden er til behandling».

Det er åpenbart et godt forslag, og i USA får asylsøkere automatisk arbeidstillatelse hvis ikke søknaden deres er ferdigbehandlet på seks måneder.

Et annet godt forslag er en rask kartlegging av asylsøkernes utdannelse og kompetanse, og en norskopplæring som er bedre tilpasset det hver enkelt har forutsetninger for.

Men komitéen griper ikke hovedproblemet, nemlig hvordan man lager ulike løp for ulike grupper.

Ser man på asylstatikken, fremgår det tydelig at Norge får en rekke søknader som aldri vil bli innvilget.

 

Av 7.865 vedtak til nå i år, har 1.267 fått avslag fordi de kan returneres til et annet trygt land, 1.958 har fått regelrett avslag eller så er søknaden trukket eller henlagt.

Se statistikken: Asylvedtak etter statsborgerskap og utfall

Det betyr at fire av ti asylsøknader ble avslått.

godt som samtlige søknader fra Ukraina, Tunisa, Tyrkia, Russland, Nigeria og Marokko blir avslått.  

Men det betyr også at reelle flyktninger som skal få asyl vil få mye bedre behandling hvis vi klarer å luke ut disse 40 prosentene så raskt som mulig.

Norge har allerede en form for grovsortering.


Selv om UDI har et system for grovsortering av søknader, så bruker vi likevel for lang tid på å gi avslag og returnere uberettigede asylsøkere. (Illustrasjon: UDI).

 

Vi må huske at de fleste som kommer til Norge, kommer fra et trygt tredjeland som Sverige og Danmark. Noen har søkt asyl i andre EU-land, og skal returneres til det landet i henhold til Dublin-konvensjonen.

Hvis Norge aksepterer et nytt system hvor migransjonsruter går gjennom Europa uten at landene registrerer flyktningene og migrantene, så har vi fått en ny, permament innvandringspolitikk - og den må åpenbart diskuteres i Stortinget.

Vi kan ikke uten videre erstatte en felles ytre grense med en felles ingen grense.

Å bruke milliarder av kroner på uberettigede asylsøkere ødelegger tilbudet for de reelle flyktningene.

Det aksepterer ikke SV-representant Karin Andersen (bildet), som mener det er viktig at Politiets utlendingsenhet (PU) «må kunne endre prioritering fra å nå måltall for retur, til å bruke mer ressurser på ankomst, registrering og alvorlig kriminalitet, slik tillitsvalgte i PU har påpekt er nødvendig».

SV-representanten vil altså at vi skal la være å returnere asylsøkere som har fått avslag, som om det står i veien for å bruke penger på ankomst, registrering og kamp mot kriminalitet.

Tvert imot vil stans i returer signalisere at det er fritt frem å søke asyl i Norge, og det vil trolig koste atskillig mer penger i neste omgang.

Heldigvis er SV alene om denne naive tilnærmingen. 

Økonomiske migranter som kommer seg til Norge ved å utgi seg for å være flyktninger, må returneres så raskt som mulig.

For det er viktig for hele systemet at vi tydelig signaliserer at Norge gir asyl til flyktninger, men ikke til økonomiske migranter.

Etter alt å dømme vil Norge få 25.000 - 35.000 asylsøkere bare i år. De kommer til et system med store flaskehalser, der folk vil hope seg opp på asylmottak og vente årevis før de kan bosettes i kommunene. 

Da kan det ikke være riktig å bruke milliardbeløp på å integrere søkere som med stor sannsynlighet vil få avslag.

Hva mener du? Vil det være fornuftig eller i strid med asylsøkernes rettssikkerhet om vi deler dem i ulike grupper ved ankomst?

Norge kan doble oljepenge-bruken


Finansminister Siv Jensen kunne doblet oljepengebruken uten at hun trenger å tappe Oljefondet for verdier. (Foto: Rune Kongsro, Finansdepartementet).

 

Norge tapper ikke Oljefondet, slik noen tror. I virkeligheten øker fondets verdi med flere hundre milliarder kroner neste år.

Hvis vi noen gang skal gi gass, så er det nå. Arbeidsledigheten er på vei opp, og mange regioner sliter hardt som følge av oljeprisfallet.

Derfor foreslår regjeringen å øke oljepengebruken med 23 milliarder kroner til neste år, og tilføre statsbudsjettet 194 milliarder kroner fra Statens pensjonsfond utland (Oljefondet).

Men dette vil ikke opposisjonen på Stortinget eller ungdomspartiene til Kristelig Folkeparti og Venstre være med på.

- Det er helt åpenbart at dette ikke er bærekraftig på sikt, det sier en samlet opposisjon, sier Arbeiderpartiets finanspolitiske talsperson, Marianne Marthinsen. 

Les saken på NRK: Ap om skatt: Vil trekke tilbake 1.000-lappen til folk flest

Ungdommene i Venstre og Kristelig Folkeparti mener at regjeringen bruker alt for mange oljepenger.


Lederen for KrFU, Emil André Erstad, mener at oljepengebruken er å stjele fra fremtidens generasjoner. (Foto: KrFU).

 

- Ved å bruke for mye oljepenger, så stjeler vi fra fremtidens generasjoner, sa Emil Erstad, leder i Kristelig Folkepartis Ungdom, på NRK Dagsnytt i dag tidlig.

Det må i så fall være historiens snilleste tyver. 

I virkeligheten har dagens generasjon vært eksemplariske i å legge til side oljepenger.

Bare fra 2013 til i år har Oljefondet økt fra 5.000 til 7.000 milliarder kroner.


Hvilken tapping? Bare siden 2013 har Oljefondet økt i verdi fra 5.000 til 7.000 milliarder kroner. Var det noen som snakket om plyndring av fremtidens generasjoner? (Kilde: Norges Bank).

 

Det er ikke mange eksempler på nasjoner som har klart å spare så mye for fremtidens generasjoner. Bekymringen over at oljepengebruken i 2016 skal få alt til å velte, er ubegrunnet.

Hvis noen tror at vi nå tapper Oljefondet, er det feil.

Riktignok er planen for neste års statsbudsjett «kun» å skyte inn 204 millioner kroner i «nye» oljeinntekter i Oljefondet, mens man henter ut 208 millioner kroner.

Ved første øyekast høres det ut som en tapping på fire milliarder.

Men da glemmer man avkastningen. Med nær 7.000 milliarder kroner på bok, tilsvarer det rundt 420 milliarder kroner i avkastning, ifølge sjeføkonom i Swedbank, Harald Magnus Andreassen.

For å si det enkelt: Man bruker litt av rentene, men sparekontoen vokser fortsatt.

Så hvor mye kunne vi tappet av Oljefondet før vi faktisk spiste av fondet?

- Sier vi tre prosent realavkastning, kan overføringen til budsjettet økes med 210 milliarder kroner - altså en dobling av den foreslåtte overføringen før fondets realverdi blir redusert i 2016, skriver Magnussen i et leserinnlegg i Dagens Næringsliv.

Slik er regnestykket:

Markedsverdien av Oljefondet er nå 6.938 milliarder kroner.

+ Forventet brutto avkastning på seks prosent er 416 milliarder.

- Forventet inflasjon på to prosent «spiser opp» 139 milliarder.

Fondets verdi om ett år blir da på 7.215 milliarder kroner.

+ Staten legger inn nye oljepenger for 204 milliarder kroner

- Staten tapper Oljefondet for 208 milliarder kroner

= Oljefondet har vokst med 281 milliarder kroner

Det er all grunn til å passe på Oljefondet, men vi må ikke bli så gjerrige at vi ikke er villige til å bruke penger til å skape vekst og dempe effektene av oljeprisfallet.

Ingen økonomer vil for alvor doble oljepengebruken, selv om vi kunne gjort det uten å tappe fondet.

Den aller beste bruken av oljemilliardene er å sette fremtidens generasjoner i stand til å tjene pengene de skal bruke selv - ikke å gjøre dem til arvinger som kan leve godt på renteinntektene fra tidligere generasjoners arbeid.

Medlemsrotet i Den norske kirke


Kirkerådet har ansvaret for medlemsregisteret, men det praktiske arbeidet utføres av kirkerådets sekretariat. (Foto: Kirkerådet).

 

Den norske kirke slurver med å registrere utmeldinger, og har funnet en datafeil hvor folk blir feilaktig oppført som medlem.

«Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye, enn det er for en rik mann å komme inn i Guds rike», står det i Bibelen.

Den ferske gjennomgåelsen av Kirkens medlemsregister viser at det kan være omtrent like vanskelig å melde seg ut av Den norske kirke.

- Fra slutten av juli til 5. oktober 2015 er 2.800 personer korrigert ut av medlemsregisteret. Dette betyr at disse personene feilaktig sto oppført i kirkens medlemsregister, skriver direktør Jens-Petter Johnsen i Kirkerådet til kulturmininster Thorhild Widvey.

Les rapporten her: Den norske kirkes medlemsregister - kirkevalget 2015

Mens Den katolske kirke er satt under politietterforskning for bedrageri og medlemsjuks, feirer Den norske kirke snart 20 års-jubileum for systematisk medlemsrot.


De fleste feilene har gått i kirkens favør - ved at folk som ikke ønsker å være medlem, likevel er ført opp i registeret. (Kilde: Kirkerådet)

Da Kirkerådet fikk jobben med å lage et medlemsregister i 1998, aksepterte regjeringen at 50.000 til 100.000 personer som ikke burde vært oppført, likevel stod i registeret.

Siden har det gått slag i slag:

  • Da man i 2006 «vasket» registeret mot andre kirkesamfunn, ble 67.000 personer slettet fra registeret.
  • Ved utsendelse av valgkort i 2009, 26.000 som stod uriktig oppført slettet fra registeret.
  • Ved årets kirkevalg fant man ytterligere 2.800 personer, som feilaktig stod oppført i kirkens medlemsregister.

Kirkerådet mener at feilene skyldes svakheter da registeret ble opprettet, men også at utmeldinger lokalt ikke har blitt registrert.

 

Stikkprøver indikerer at rundt 1/25 av alle utmeldelser ikke blir ført inn i registeret.

I tillegg har man funnet en programmeringsfeil, som «har hatt som konsekvens at ikke-medlemmer som har bragt egne barn til dåp i Den norske kirke i særskilte tilfeller har blitt registrert som medlemmer», heter det i rapporten.

Datafeilen har gikk kirken 1.200 nye «medlemmer» de tre siste årene.

Med det systematiske rotet i registeret til Den norske kirke, blir det interessant å se hvor hardt Politiet vil kjøre saken mot Den katolske kirke. Det er dog en viktig forskjell: Den norske kirke får sine bevilgninger over statsbudsjettet, mens Den katolske kirke har fått titalls millioner kroner for mye i støtte på grunn av sitt medlemsjuks.

På den annen side er det offisielle medlemstallet i Den norske kirke med på å legitimere at statsbudsjettet for neste år har over 2,3 milliarder kroner i bevilgninger til Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn.

Så hva skjer?

Kirkerådet vil nå utvikle en selvbetjeningsordning, hvor folk selv kan føre seg inn og ut av medlemsregisteret.

Det er på tide.

For ofte er det altså lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye, enn for en ikke-kristen å komme seg ut av Guds rike.

Tåler ikke fakta om flyktninger


Professor Hans Rosling får kjeft for å slå fast det åpenbare - nemlig at det er mye billigere å hjelpe Syria-flyktningene ved å bidra økonomisk til arbeid i nærområdene. Faksimile: Nettavisen.

 

Ulands-professor Hans Rosling bekrefter at du får ti ganger mer ut av pengene ved å hjelpe flyktningene i nærområdene.

Stakkars den internasjonalt kjente professoren i internasjonal medisin ved Karolinska Sykehus. Rosling, som er verdenskjent for sin evne til å formidle kunnskap om uland, får skarp kritikk for sine ytringer om flyktningehjelp.

Sverige tåler ikke at han i en TV-debatt ga Sverigedemokratene rett i noe åpenbart - nemlig at du får like mye ut av 1 milliard kroner i nærområdene, som av 10 milliarder kroner i Sverige.

 
Hans Rosling står fast på at det er mye billigere å hjelpe flyktningene lokalt.

- Nå har alle slått fast at det jeg sier er nøyaktig det samme som Sverigedemokraterna har sagt. Men da sier vi at vi ikke kan la Sverigedemokraterna få monopol på sannheten. Det er veldig farlig å gjøre det, sa Hans Rosling.

Og han har fått svar på tiltale: Vi hadde fel. Hans Rosling är inte vår kung, skriver debattredaktør Totte Löfström i Nyheter24.se.

Löfströms poeng er at enighet om ett punkt ikke betyr at Rosling støtter Sverigedemokratene og Jimmy Åkeson.

Det har han rett i. Hans Rosling vil eksempelvis øke Sveriges mottak av asylsøkere og åpne for at de kan søke asyl fra utlandet - og reise trygt til Sverige etterpå.

Men Rosling og Åkeson er enige om en ting - nemlig hvordan det er billigst å hjelpe flyktninger.

Det er også relevant i den norske debatten at en av verdens fremste forskere på uland og ulandsøkonomi gir faglig støtte til noe som ikke burde være kontroversielt. Så er det et åpent spørsmål hva man gjør med det faktum at du kan hjelpe 10 ganger flere flyktninger i Syrias nærområder med samme milliardbeløp som asyl i Norge koster. 

(I praksis er det enda verre, fordi man her snakker om de direkte kostnadene - ikke nåverdien av fremtidige kostnader ved at asylantene etterhvert blir omfattet av skandinaviske velferdsordninger).

I Norge er det etterhvert blitt en moralkonkurranse om man skal hjelpe flyktningene her eller der, hvor det tilsynelatende er mer moralsk høyverdig å ta imot mange asylsøkere enn å bidra økonomisk til FNs og nabolandenes håndtering av krisen.

Det er en avsporing. Man blir ikke moralsk overlegen av å kaste milliarder ut av vinduet. Men man blir heller ikke noe moralsk eksempel ved å bruke unnskyldningen om at "det er billigere å hjelpe flyktningene der de er" til ikke å gjøre noe.

Nå starter Stortinget behandlingen av Statsbudsjettet, og da er det på tide å la penger følge moralen. Norge har økonomisk evne til å bidra atskillig mer til flyktningearbeidet i FNs regi i Syrias naboland.

Professor Hans Rosling er fortsatt kongen av fakta, og på det punktet har han rett.

30.000 asylsøkere på norsk velferd?


Tall fra SSB viser at Norge nå har over 800.000 innvandrere og barn av innvandrere. SSB-direktør Christine B. Meyer er forundret over at vi er overrasket over at det koster å hjelpe mennesker i nød. (Kilde: Statistisk sentralbyrå).

 

Neste år kan Norge få 30.000 asylsøkere. Hvis alle skal ha norske velferdsordninger, kan det koste 120 milliarder kroner.

Selv den påtroppende lederen for Statistisk sentralbyrå er redd for kostnadstallene byrået har regnet seg frem til.

- Det som har forundret meg mest i debatten om flyktninger og innvandrere, er at vi synes å være overrasket over at det koster å hjelpe mennesker i nød, skriver SSB-direktør Christine B. Meyer i et leserinnlegg i Dagens Næringsliv.

På oppdrag fra Brochmann-utvalget beregnet Statistisk sentralbyrå hvilken kostnad innvandring har for velferdsstaten. Det mest oppsiktsvekkende funnet var at en ikke-vestlig innvandrer i gjennomsnitt belaster velferdsordningene med 4,2 millioner kroner mer enn vedkommende - og hans familie - bidrar med.

Regnestykket er skremmende:

  • Bare i september kom 4.900 asylsøkere. Dersom alle får opphold og norske velferdsytelser, blir kostnaden rundt 20 milliarder kroner.
  • Neste år spår UDI mer enn 30.000 asylsøkere. Med samme regneeksempel tilsvarer det 120 milliarder kroner.

Men regnestykket forutsetter at skattesatsene står fast og at vi ikke gjør noe med trygdeytelsene.

- En eventuell fremtidig innstramming vil gjøre både innvandrere og nordmenn mer «lønnsomme» for staten, skriver SSB-direktør Christine B. Meyer.

Det siste er kjernen: Dersom Norge skal ta imot mer enn 30.000 asylsøkere i året, vil vi ikke ha sjanse til å opprettholde dagens romslige velferdsstat og trygdeytelser. Høyere skatter og/eller dårligere velferdsytelser vil tvinge seg frem.

 

Akkurat nå er tilstrømmingen enorm: - For neste år antar vi at det vil komme mer enn 30.000 asylsøkere. Samtidig kan vi ikke utelukke scenarier der antallet blir vesentlig høyere, men det kan også bli lavere igjen, sier UDI-direktør Frode Forfang.

Hvis UDI får rett, blir antallet asylsøkere tredoblet i forhold til i 2014 - da det kom 11.480 asylsøkere til Norge.

Til sammenlikning mottok Sverige 24.000 asylsøkere bare i september i år og Finland 11.000.

Les meldingen: 4 900 nye asylsøkere i september

Bare drøyt halvparten (54 prosent) av asylsøkerne i september oppgir å komme fra Syria. Det tyder på at migrasjonsrutene gjennom Europa nå brukes av mange nasjonaliteter. Til Norge kom også mange afghanere, irakere, eritreere og etiopiere i september.

Å gi midlertidig asyl er ikke så kostbart, selv om det også koster milliardbeløp. De virkelig store konsekvensene kommer hvis alle asylsøkerne etterhvert får statsborgerskap og blir en del av den norske velferdsstaten, med rett til trygder og helsetjenester som alle andre.

Spørsmålet er ikke bare hvor lenge Norge vil ta imot en asylstrøm på kanskje 5.000 nye personer i rekordmåneder, eller drøyt 30.000 i året, slik UDI spår.

Et like stort spørsmål er hvilke følger en slik innvandring vil få for norske velferdsytelser dersom alle får permanent opphold.

Og hvordan vil norske velgere stille seg til høyere skatter og lavere velferdsytelser i et spleiselag?

Jeg tror følgende vil tvinge seg frem:

  • Det vil bli vanskeligere for asylsøkere å få permanent opphold og statsborgerskap i Norge.
  • Velferdsstaten vil gradvis konsentrere seg om minimumsytelser for alle.
  • En større del av ytelsene vil komme gjennom forsikringsordninger, der hver enkelt får igjen basert på hva hver enkelt skyter inn.

Matematikken er enkel: Jo flere som skal dele, desto mindre på hver enkelt.

Som SSB-direktør Christine B. Meyer skriver, så koster det å hjelpe.

Spesielt hvis hjelp innebærer å bli varige medlemmer av den norske velferdsstaten.

Netthandel har såvidt begynt

 
Netthandelen vil fortsatt øke sterkt. Vi vil handle oftere og bruke mer penger etterhvert som de tekniske hindringene blir mindre.

 

Handel over internett knuser tradisjonelle kanaler, men barnesykdommer gjør at veksten vil bli enda mye større.

Ny tall fra Statistisk sentralbyrå viser en enorm vekst i netthandel - men også store problemer.

- Kun 39 prosent av dem som har handlet på nett de siste 12 måneder har gjort det uten å støte på problemer av ulik art, skriver SSB.

Les saken her: Bruk av IKT i husholdningene

Det er ingen tvil om at vi er midt i en handelsrevolusjon, der fremtiden er usikker for handlesentra og tradisjonelle butikker.

 

Nær fire av ti har brukt internett til å kjøpe klær og sportsartikler, mens over halvparten har kjøpt reiser og bestilt hotell over internett.


Menn bruker jevnt over internett oftere til handel enn kvinner, men svært mange bransjer har en stor andel netthandlere. Kurvene over viser hvor mange som har bestilt ulike artikler via internett.

Kort oppsummert er «alle» nå på internett via bredbånd. PC-bruken er på vei ned, mens stadig flere bruker mobiltelefonen til å koble seg til internett.

- Her er det en oppgang på fem prosentpoeng fra fjorårets 72 prosent, heter det i rapporten.

Folk kaster ikke ut sin PC, men det blir litt færre som bruker den hver eneste dag. 



Det interessante er hvilke utviklingstrekk som kan leses ut av historikken. 

Jeg mener følgende fremstår som  klart:

  • Rundt 75 prosent av befolkningen har kjøpt varer til privat bruk via nett siste år. Andelen vil stige til rundt 95 prosent de neste årene.
  • Det blir sterkest vekst i aldersgruppen over 45 år - de vil handle oftere, og bruke mer penger.
  • Netthandel vil utvikle seg fra småhandel til omfattende handel, også med dyrere varer.
  • Og stadig mer av netthandelen vil skje fra mobiltelefon.

Det er et interessant trekk at man handler oftere - og for større beløp - desto høyere inntekt og utdanningsnivå.

Konklusjon: Når så mange som 60 prosent oppgir at de har trøbbel med teknikken ved netthandel, viser det at markedet fortsatt er umodent. Det er et dårlig tegn for de fysiske butikkene fordi netthandelen åpenbart har potensial for enda større vekst.

Stein Erik Hagen ut av skapet


Rimi-kjøpmann og Orkla-styreformann Stein Erik Hagen forteller nå at han er homofil. (Foto: Paul Weaver, Nettavisen).

 

Stein Erik Hagen fortjener honnør for å stå frem som homofil. Resultatet fra kirkevalget viser at kampen mot diskriminering av homofile seirer på mange fronter.

I flere år har det vært en offentlig hemmelighet at Stein Erik Hagen er homofil, men det er en bra tradisjon i Norge at folk selv får velge om de vil bekrefte sin seksuelle legning offentlig.

Nåværende riksrevisor og tidligere Høyre-politiker Per Kristian Foss valgte selv tidspunktet. Det samme gjorde milliardær og vininvestor Christen Sveaas.

For mange offentlige personer vil avveiningen være om de risikerer at den seksuelle legningen overskygge den offentlige oppgaven - altså om man går fra å være en homofil politiker til å bli en homo-politiker. 

Jo mer vanlig det blir med åpne homofile i alle samfunnets funksjoner, desto mindre blir den risikoen. Derfor er det så viktig at en kjent forretningsmann som Stein Erik Hagen velger å fortelle om sin legning.

Orkla-styrelederen og den tidligere Rimi-eieren forteller på Skavlan i kveld at homofili var tabubelagt i hans omgangskrets da han var ung.

- Jeg skjønte at jeg var homofil i godt voksen alder. Da jeg var i 20-årene visste vi ikke hva det var. Vi hadde hørt om det, men det var noe vi ikke assosierte oss med, sier Stein Erik Hagen.

Ingen vet nøyaktig hvor mange som er homofile i Norge, men ulike målinger tyder på at mellom tre og fem prosent av befolkningen føler seksuell tiltrekning til sitt eget kjønn.

Det er i så fall 150.000 - 250.000 mennesker, og betyr at det finnes homofile mennesker i alle yrker og samfunnslag. Homofili er rett og slett vanlig og hverdagslig.

De fleste yrkesaktive har kolleger som er åpent homofile, homofobien er på vikende front i politikken, i kulturlivet, i næringslivet og i kristenlivet.

I Norge var homofilt samliv forbudt frem til 1972, men da Danmark åpnet for partnerskap fra samme kjønn i 1989, startet det en bølge hvor likekjønnede ekteskap er tillatt i Norge og i en rekke andre vestlige land.

Men situasjonen er på ingen måte rosenrød i hele verden. Homofili har vært fordømt både i jødedommen, kristendommen og i islam.

Homofili er fortsatt forbudt i mange land, og i svært mange land i Afrika og Asia risikerer man lange fengselsstraffer for homofil praksis.

I islamske land som Iran, Saudi-Arabia og Yemen risikerer homofile å bli henrettet.

Amnesty International skriver på sine nettsider at 78 land i verden straffer homofili med fengsel - det tilsvarer 40 prosent av medlemslandene i FN.

Les også: Verdens verste steder å være homo

Mange som tar valget om offentlig å stå frem som homofil, opplever at det er som å slå inn en åpen dør. Familie og bekjentskapskretsen har svært ofte forstått det i lang tid.

Andre opplever fordømmelse eller lever i miljøer der latterliggjøring av homofile er utbredt og blir akseptert.

Det er eksempelvis et paradoks at Norge ennå ikke har noen profilerte homofile fotballspillere.

Derfor er det viktig at Stein Erik Hagen velger å stå frem i beste sendetid på NRK og fortelle om sin seksuelle legning. Ikke fordi vi andre har noe med det, men fordi nettopp normalisering i alle miljøer er viktig for å hindre diskriminering av mennesker bare på grunn av hvem de har sex med.

Få trenger høstferie nå

 

Dette klippet fra NRK viser at det så sent som i 1983 var vanlig at skolebarna hjalp til med potethøsting. 

 

Lærere og elevorganisasjonene har tynne argumenter for høstferien, som kommer bare en drøy måned etter en rekordlang sommerferie.

Denne uken er skolene på Østlandet strengt, og neste uke kommer Vestlandet etter. 

Elevene skal ha ferie, enten de vil eller ei.

Resultatet er dårlig for svært mange familier:

Norske foreldre er på jobb, og høstferien kommer for nært på sommerferien.

Når alle tar ferie samtidig, øker prisen på flyreiser og ferie dramatisk. Det gjør at mange familier ikke har råd eller vil prioritere ferie nå, og dermed får barna slenge rundt i byen en uke.

Derfor skrev jeg en blogg som forteller at «potetferien» koster norske foreldre tusenvis av kroner i dyre flybilletter og barnepass.

Les bloggen her: Felles ferie gir tredoble flypriser

Dermed startet en kampanje fra lærere og elever, der argumentet var at de heller ville satse på skolen enn billige Syden-reiser.


Det er selvsagt morsomt retorikk, men den dekker over tynne argumenter for en felles - og tidlig - høstferie.

Helt glemt er at høstferien opprinnelig var skolefri for at elevene skulle hjelpe til å ta opp poteter på gårdene.

- I min barndom og ungdom hadde vi ikke høstferie. Vi hadde «potetferie». Det var bruk for alle arbeidsføre i alle aldre for å få potetene i hus i potetonna, fortelles det på denne bloggen.

Her kan du lese mer: Potetferien

Men på klassisk norsk vis ble ferien beholdt, selv om arbeidsoppgaven forvant.

Nå gjenstår bare en ny ferieuke en drøy måned etter to og en halv måneds ferie.

Angivelig for å hjelpe elever med psykiske problemer å komme igjennom den tøffe skolehverdagen.

Svaret på det er altså ferie?

Det er vanskelig å få tak på de reelle argumentene for å ha høstferie akkurat nå, utenom vegring mot endring.

En lærer med 30-års erfaring skriver følgende til meg: - Det er virkelig bra at dere setter høstferien under debatt. 

- Høstferien hadde sin berettigelse den gangen det var et innhøstingsavbrekk. Nå er det INGEN skoleelever som er med på potetplukking lengre i Norge. Enten drar elevene på dyre sydenturer eller - svært mange av dem - henger rundt på kjøpesentra og prøver og få tida til å gå, heter det i brevet fra læreren.

Den erfarne skolemannen foreslår en ny ordning - nemlig man et par langweekender høst og vår. Noe a la det vi i gamle dager kalte «månedslov».

- Den samme motforestillingen som mange har til høstferien, har jeg også til vinterferien. Men denne siste ferien har noe mer berettigelse, iallfall hvis påska kommer seint. Neste år kommer derimot påska rekordtidlig, og noen fylker får faktisk bare tre uker mellom vinterferie og påskeferie. Det er tøv. Både høstferien og vinterferien er nok først og fremst turistindustriens mjølkeku og er ikke ferier på skolens premisser, skriver læreren.

Her er mine forslag:

  • La elevene ta ut feriedager når det passer dem og familiene (selvsagt ikke i eksamenstid etc).
  • Tilby lærerne bedre lønn i kompensasjon for å stryke høstferien.

Poenget er at felles ferie koster penger, selv om det ikke går over offentlige budsjetter. Det skaper også en forventning om at familien skal dra på en ny dyr ferie, og går du rundt på kjøpesentrene i Oslo i disse dager, så ser man raskt at svært mange skoleelever slenger gatelangs i den obligatoriske ferien.

Det er altså ikke en kamp for billige Syden-reiser, men en kamp for å modernisere skolen slik at den er tilpasset dagens familier med to yrkesaktive foreldre - uten potetåker.

PS: Hvis elevene kan ta ut ferien når de trenger den, skal man se at det også er bra for elevene som sliter på skolen. Mange vil nok oppleve at noen langhelger litt lenger ut på høsten er bedre enn en ukes ferie når de knapt har påbegynt høstsemesteret.