hits

oktober 2012

Oslo banker resten

Høyre-ordfører Fabian Stang, byråd Stian Berger Røsland og skolebyård Torger Ødegaard har langt bedre skoleresultater enn resten av Norge. Foto: Berit Roald, Scanpix.

Høyre-byråd Torger Ødegaard har stor suksess med skolepolitikken i Oslo. Igjen banker Oslo resten av skole-Norge ned i støvlene.

Oslo-skolen gjør det markant bedre enn resten av landet. Det er spesielt imponerende når vi vet at ingen andre kommuner har like mange elever med fremmedspråklig bakgrunn.

De ferske nasjonale prøvene for lesing i 5. klasse viser mønsteret vi har sett før:

  • Oslo er klart best, med et snitt på 2,2 (av 3 mulige).
  • Resten av landet har flere på dårligste nivå enn før.

Dette er selvfølgelig irriterende tall for kunnskapsmininster Kristin Halvorsen og hennes rødgrønne våpendragere i venstresidens tenketank, Manifest Analyse.

Det er stort sett bedre å gå på en av de svakere skolene i Oslo enn på noen av småskolene i distrikts-Norge.

De har blinket ut Oslo-skolen som et mål for kritikk, men så fortsetter skolebyråden i Oslo å valse over resten av landet i resultater.

Du kan sjekke selv.

Her er resultatene for Norge: Lesing i 5. klasse

Og her er tallene for Oslo: Lesing i 5. klasse

Nasjonale prøver for lesing i 5. klasse viser at Oslo aldri har hatt flere elever med topp mestringsnivå. Kilde: Skoleporten.

Grovt sett har Oslo og resten av landet omtrent like stor andel «midt på treet».

Forskjellen er at Oslo (grafikk til venstre) har flere med toppresultater, mens den nasjonale skolen har flere med bunnresultater.

Oslo har aldri hatt flere på toppnivå (37,2 prosent), mens Norge aldri har hatt flere på bunnivå (27,6 prosent).

På 8. trinn er det fem nivåer, og gjennomsnittet i Norge er en score på 3,1.

Det er sikkert irriterende at private skoler gjør det bedre (3,2 poeng) enn de offentlige, mens Oslo igjen banker resten av Norge med 3,3 poeng.

Hvis du lurer på resultatene for enkeltskoler, så finner du ikke de.

Kunnskapsministeren har nemlig bestemt seg for at de tallene ikke skal være enkelt tilgjengelig for foreldre og barn.

(Nettavisen har bedt om innsyn, og vil komme tilbake med de tallene om noen dager).

Ifølge Statistisk sentralbyrå har Norge 13,1 prosent innbyggere som enten er innvandrere eller barn av innvandrere.

Den kommunen med høyeste andel innvandrere er Oslo, med 23 prosent.

Selv de bydelene i Oslo med lavest andel innvandrere har en høyere andel enn i resten av landet.

Vi vet fra tidligere undersøkelser at en høy andel barn med fremmedspråklig bakgrunn gir svakere resultater for enkeltskoler, og at det er systematiske forskjeller mellom de ulike bydelene i Oslo.

Men vi vet også at skoler med kun etnisk norske elever gjør det litt dårligere enn skoler med 10 prosent innvandrere.

Lærertetthet og godt datautstyr betyr lite, mens det som forklarer aller mest er foreldrenes bakgrunn - spesielt på skoler der både egne og de andre elevenes foreldre har akademisk bakgrunn.

Justerer vi for dette, er det altså noen forhold som skulle trekke ned resultatene i Oslo - mens andre trekker opp.

Likevel er det stort sett bedre å gå på en av de svakere skolene i Oslo enn på noen av småskolene i distrikts-Norge (som ofte gjør det aller dårligst).

Fasiten er altså likevel at Oslo-skolen nok en gang banker resten av skole-Norge.

I stedet for å hakke på Torger Ødegaard kan det være en ide å undersøke hva Oslo gjør bedre enn resten.

Fengslet for avsløring

Redaktør Kostas Vaxevanis ble satt i fengsel etter å ha publisert en liste over grekere med hemmelig formue i Sveits.

 Redaktør Kostas Vaxevanis er satt i fengsel for å ha publisert en liste over 2.000 mulige skattesnytere med 15 milliarder kroner i Sveits.

Hellas har brukt mer penger enn landet har, og trenger hjelp fra EU for å klare sin gjeldsforpliktelser.

Det foregår omfattende skatteunndragelser og myndighetene løfter knapt en finger for å løse problemet

Et av hovedproblemene i landet er politikere som vedtar budsjetter uten å lage et effektivt skattesystem.

Det foregår omfattende skatteunndragelser og myndighetene løfter knapt en finger for å løse problemet.

Et eksempel er en liste over 2.059 navn på grekere med hemmelige konti i den sveitsiske banken HSBC i Geneve. Hellas fikk overlevert listen  fra den daværende franske finansmininsteren Christine Lagarde i 2009.

Magasinet la ut hele Lagarde-listen i sin utgave 13. oktober.

Den såkalte «Lagarde-listen» ble gitt den den grenske finansmininsteren, men både han og det greske økokrim la listen i en skuff. Finansmininsterens etterkommer forklarte først at han aldri hadde sett CD'en med navnene, men hardt presset fant han den i en skuff.

Der hadde listen ligget helt til redaktør Kostas Vaxevanis i magasinet Hotdoc publiserte hele navnelisten i sin utgave 13. oktober.

Du kan kjøpe bladet her: Hotdoc.

Det skapte et ramaskrik i landet, og Vaxevanis ble pågrepet av gresk politi under et radiointervju i Athen - angivelg for «brudd på privatlivets fred».

Velkommen til landet som setter privatlivets fred foran skattelovbrudd!

Historien kunne sluttet som en gresk tragedie, men skandalen ruller videre. For greske pressekolleger har kommet sin kollega til unnsetning. Også dagsavisen «Ta Nea» har valgt å publisere samtlige 2.059 navn over ti sider i avisen. Dermed blir det umulig å la være å forholde seg til avsløringen av den hemmelige formuen på rundt 15 milliarder kroner.

Saken med Lagarde-listen er pinlig for greske myndigheter. De forsvarer seg riktignok med at ingen av de 2.059 personene trenger å ha gjort noe ulovlig, og at politiet uansett ikke kan bruke listen fordi den er skaffet tilveie på ulovlig vis.

HSBC hadde en varsler som kopierte ut listen over personer med hemmelig formue og distribuerte listen til franske, italienske og spanske myndigheter. Det skapte et ras av avsløringer i mange land. Blant de mange som ble trukket inn var tidligere Oslo-ordfører Per Ditlev-Simonsen og de såkalte «tantene i Sveits».

For Helles er håndteringen av de 2.059 mulige skattesnyterne en test på om landet vil løfte en finger for å skape et rettferdig og effektivt skattesystem.

Christine Lagarde er nå leder for Det internasjonale pengefondet IMF og hun har neppe glemt CD'en hun overleverte til sin greske kollega for tre år siden.

Redaktør Kostas Vaxevanis er uansett en modig mann. Saken hans vil bli fulgt med argusøyne fra utlandet.

Denne gangen er bevisene så tydelige at greske politikere ikke kommer unna med å legge CDen i skuffen igjen.

PS: EUs såkalte troika har så liten tro på greske skatteinnkrevere at de har forlangt at alle sparkes innen fredag.

Kjøpt og betalt harry-forskning

Petter Nome i Bryggeri- og drikkevareforeningen er blant oppdragsgiverne og han er "veldig bekymret for økningen i grensehandelen".. Foto: Privat/Montasje.

I en uke har norske medier fortalt om problemene med grensehandel, men så viser det seg at forskningen bak er kjøpt og betalt av bransjen selv.

Du har sett dem på fjernsyn, og hørt dem i radio og i debatter.

Med alvorlige miner har de fortalt om de angivelige negative følgene av at nordmenn valfarter til Sverige for å kjøpe billig mat og drikke.

- Vi er veldig bekymret for økningen i grensehandelen, sier Petter Nome i Bryggeri- og drikkevareforeningen til Nettavisen NA24.

Men så viser det seg at forskningen bak er kjøpt og betalt av aktørene selv.

Rundt 300.000 kroner har bransjen betalt til Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning for rapporten «Grensehandel - utvikling, årsaker og virkning».

Stadig ofter ser vi at oppdragsforskning brukes som objektive funn i den politiske debatten.

Det er greit nok, men da må også media være flinke med å avsløre hvem som har betalt for forskningen.

I dette tilfellet er det disse aktørene:

  • Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN).
  • Dagligvareleverandørenes Forening (DLF).
  • Norsk Landbrukssamvirke.
  • Vin og  brennevinleverandørenes forening.
  • Bryggeri og drikkevareforeningen.
  • Handel og Kontor.

Samtlige av dem tjener på at nordmenn holder seg hjemme og handler dyr norsk mat og drikke i norske butikker.

(Det hører med til historien at Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning også delfinansieres av Landbruksdepartementet).

Les artikkelen her: Punget ut for harrytall

Nettavisen NA24 har spurt NILF-forsker Arild Spissøy om han ser det som et problem for den uavhengige forskningen at de får betalt for å gjøre oppdraget.

Kilde: Grensehandel - utvikling, årsak og virkning.

Han svarer at de ville diskutert med oppdragsgiver hvis mandatet var for snevert.

Blant de angivelige negative sidene er at 7.700 arbeidsplasser har gått tapt som følge av grensehandelen.

For det første har ikke jobbene gått tapt - de er utført av svensker.

For det andre er det et nokså dårlig argument for et land som importerer arbeidskraft i stor stil for å holde hjulene i gang.

Med andre ord: Hadde handelen skjedd i Norge, ville vi importert ytterligere 7.700 svenske kelnere og butikkansatte for å ta unna.

Handelsnæringen er også bekymret over 2,4 milliarder kroner i tapte avgifter til staten. Men disse pengene forsvinner ikke. Det er de handlende - altså vanlige nordmenn - som sparer disse pengene.

Les også denne bloggen: Hurra for harryhandel

Begge disse eksemplene viser at både oppdragsgiver og oppdragsforsker er opptatt av virkningen for bransjen selv - og ikke for forbrukerne.

Det er greit nok, og det er heller ikke noe galt i å betale forskere for å utrede disse virkningene.

Men media må være våkne, og ikke ta slike rapporter for god fisk.

Et minimum er å opplyse hvem som har betalt for forskningen slik at seerne forstår hele bildet.

Sett doperne i fengsel

Dopingmisbruker Steffen Kjærgaard (til høyre) sammen med de to norske toppsyklistene Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen. Foto: Scanpix.

Bruk av doping er ikke bare idrettsjuks, det er økonomisk bedrageri og bør straffes deretter.

Eks-syklist Steffen Kjærgaard innrømmer at han har brukt doping i en årrekke, men sannheten kom ikke på bordet før avsløringene om dopingen i US Postal rykket nærmere og nærmere den norske sykkellederen.

Hadde de drevet med aksjehandel eller vanlige næringsvirksomhet, ville tilsvarende lovbrudd hatt en strafferamme på seks års ubetinget fengsel

Fra før er Lance Armstrong strippet for ære og 7 Tour de France-titler etter å ha blitt avslørt for doping, og skiidretten er hardt plaget av juks.

Men dette er ikke bare et internasjonalt fenomen. Norge har hatt flere dopingskandaler innen friidrett.

Fellesnevneren for alle disse sakene er at ulovlige prestasjonsfremmende midler hjelper utøveren til bedre resultater enn uten juks.

Å stille på startsstreken etter å ha dopet seg, er å jevnstille med svindel.

Men det har også en økonomisk side: Jukset gir pengepremier og sponsorinntekter. For enkelte er det snakk om millioninntekter på juks og bedrag.

Hadde de drevet med aksjehandel eller vanlige næringsvirksomhet, ville tilsvarende lovbrudd hatt en strafferamme på seks års ubetinget fengsel.

Det er å på tide å ta bort de naive skylappene og dømme idrettens svindlere på linje med andre bedragere.

- De legene som beviselig har bidratt til doping, er verre en doperne selv, sier professor Inggard Lerheim til Dagsavisen.

- Det er de som er de største skurkene.

I sommer sendte Helsedepartementet ut på høring et forslag om å forby doping i norsk lov. Forslaget får støtte fra idretten selv: - Antidoping Norge mener et lovforbud vil være et tydelig signal fra storsamfunnet om at doping ikke er akseptert. Vi ønsker ikke at unge mennesker skal ødelegge sitt eget liv, påføre andre lidelse og påføre samfunnet betydelige kostnader grunnet dopingmisbruk, sier leder for Antidoping Norge, Anders Solheim.

Les begrunnelsen: Antidoping Norges høringssvar

Straffeloven gir allerede en strafferamme på to år for den som omsetter doping, men disse er vanskelig å få has på siden produktene ofte selges via internett.

Kilde: Lovdata

Ved grove overtredelser kan man straffes med inntil seks års fengsel for dopingsalg.

Det er bra at salg er straffbart, men de virkelige jukserne er de som tar doping for å prestere bedre.

Derfor må det også være forbudt å kjøpe, ha og bruke dopingmidler.

Internasjonal idrett er ikke lenger en lystbetont kappestrid, det er også et kynisk spill om millioninntekter. Å jukse er et økononomisk bedrageri og bør straffes deretter.

I samfunnet ellers holder det ikke å betale tilbake pengene hvis man snyter på skatten eller driver trygdebedrageri: I tillegg til at gevinsten blir beslaglagt må man betale straffeskatt. Det skal straffe seg økonomisk å bli tatt for svindel.

Til nå er dopingmisbrukere straffet av idretten selv, som om det er en lukket verden som bare angår dem selv.

To års utestengelse har vært «straffen», og det er mange eksempler på nasjonale forbund som har hjulpet jukserne tilbake gjennom å skreddersy uttak etc. foran store mesterskap.

Men doping er ikke bare et bedrag mot konkurrentene. Det er også et bedrag mot samfunnet, og svindlerne tjener store beløp på å vinne med juks.

Sett dem i fengsel!

Dødslisten ingen tør lage

Den himmelske freds plass på Leirin ved Fagernes.

En flypassasjer fra Berlevåg koster staten 3.216 kroner. Hvorfor har vi flyplasser på hvert minste nes?

På Leirin ved Fagernes ligger flyplassen som lokalt har fått navnet «Den himmelske freds plass».

Den ligger ikke mer en drøyt to timers kjøring fra Gardermoen og har nesten ikke flyanløp. Likevel legges den ikke ned, men koster skattebetalerne 2.111 kroner per passasjer, ifølge en gjennomgåelse Finansavisen har gjort av lokalflyplassenes regnskaper.

Det norske flyplasskartet er absurd. Noen steder ligger lokalflyplassene tett som haggel - i andre befolkningsrike områder kan det være 20 mil til nærmeste flyplass.

Vi har bygget gode veiforbindelser mellom Kristiansund og Molde og mellom Førde og Florø, men like fullt skal hver by han sin lite trafikkerte flyplass.

Det er åpenbart bedre å ha en lokalflyplass uten ruter enn å kjøre like langt som Oslo-folk må gjøre til Gardermoen for å få en flyplass med dobbelt så mange avganger.

- Det er helt klart at vi har for mange flyplasser i Norge, noen av dem ligger veldig tett. I tillegg til Lofoten og Helgeland burde man se på Førde og Florø, og Vardø og Vadsø. De ligger også veldig nære hverandre. Fagernes er det også naturlig å se på, og Narvik bør definitivt legges ned, sier Harald Thune-Larsen ved Transportøkonomisk Institutt til Finansavisen.

Her er den økonomiske verstinglisten:

  • Berlevåg: - 3.216 kroner
  • Båtsfjord: - 1.632 kroner
  • Honningsvåg: - 1.615 kroner
  • Røst: - 1.338 kroner
  • Vardø: - 1.313 kroner

(Tallene viser driftsunderskudd per flypassasjer. Kilde: Avinor/Finansavisen)

Hovedbildet er at de store sentrale flyplassene går med store overskudd.

Oslo, Bergen og Stavanger har totalt 2,1 milliarder i pluss, mens de aller fleste småflyplassene går med rundt 20 millioner kroner i året i underskudd.

I virkeligheten er bildet enda verre. Samferdselsdepartementet betaler nemlig flyselskapene for å fly på de minst lønnsomme rutene.

Her kan du se hva flyselskapene krevde for å fly rutene: Anbudsprotokoll

Akkurat nå har departementet en detaljert anbudskonkurranse for å fly på Nord-Troms og Finnmark frem til 2017: Anbudsinnbydelse

Systemet fungerer slik at det flyselskapet som krever minst statsstøtte for å fly rutene til bestemte tider og til maksimale passasjerpriser, får oppdraget.

På kjøpet vanker det altså en millioninntekt fra staten.

I et land som Norge er det naturlig at staten bidrar til å jevne ut reisekostnadene og sikrer at man innenfor rimelig tid kan komme seg rundt om i landet. Det er slike oppgaver vi har staten for.

Men det er ikke like selvsagt at vi skal ha en håndfull flyplasser innenfor en times bilkjøring (Sogn og Fjordane) eller en rekke småflyplasser langs kysten av Nord-Norge.

Og hvorfor har vi ikke noen flyplass langs E6 mellom Gardermoen og Trondheim, for eksempel i det nordlige mjøsområdet?

Poenget er at norsk luftfartspolitikk har vært overlatt til ivrige lokalpolitikere, og at vi har et flyplasskart som viser en total mangel på sentral styring.

Parallelt med veibygging bør vi få en plan for å legge ned flere flyplasser, og satse på store regionale flyplasser med både innenlands og utenlands trafikk.

Men det kommer ikke til å skje fordi det er en dårlig valgkampsak, og kampen om velgere trumfer enhver logikk.

Giske fanget i eget nettverk

Næringsminister Trond Giske styrer mye for tiden.

Næringsmininster Trond Giske er edderkoppen som fanget seg selv.

Det må være forsmederlig å være en maktkåt næringspolitiker med ansvar for statens eierskap. Så nær makten, og likevel så fjern.

De to siste utnevnelsene lukter vennetjenester lang vei

I praksis har staten gjort seg selv impotent gjennom eierskapspolitikken. Den tviholder på aksjepostene, men har laget effektive membraner mellom eierskapet og styringen.

Selv ikke lederlønningene kan Trond Giske dirigere som han vil.

På 70-tallet styrte Industridepartementet store industribedrifter, og vi fikk økonomiske skandaler som Jernverket i Mo i Rana, Tyssedal og Kongsberg Våpenfabrikk.

Samtidig var Norsk Hydro en suksesshistorie basert på at staten, som hovedaksjonær, holdt seg på armlengs avstand.

Erfaringene modnet en politikk hvor staten beholder over 1/3 av aksjene for å sikre norsk eierskap, men ellers holder fingrene fra fatet unntatt i store prinsippielle spørsmål og gjennom generalforsamlingen.

I fire saker er det reist spørsmål ved Trond Giskes håndtering av statlig eierskap:

  • Han prøvde å påvirke Telenor til å stanse salget av TV 2 til danske Egmont.
  • Han ble anklaget for kameraderi ved styreoppnevelse og direktøransettelse i Entra.
  • Han har presset LO-sjef Roar Flåthen inn som godt betalt varamedlem på Kongsberg.
  • Og nå sist ved å forsøke å presse inn sin gode venn Tore O. Sandvik i Telenor-styret.

De vanskeligste sakene er TV 2 og Entra, fordi det er en salig blanding av konspirasjoner, kameraderi og næringspolitikk.

I TV 2 står det klart at Trond Giske gjorde hva han kunne - og litt til - for å hindre at en av landets viktigste mediebedrifter gikk ut av landet.

I Entra er det uklart hva Giske ville, men næringspolitisk handler det om hvor stor del av den statlige eiendomsgiganten som skal børsnoteres og selges ut.

Næringsministeren tapte begge sakene, men med litt velvilje handlet de om overivrig næringspolitikk.

De to siste utnevnelsene lukter derimot vennetjenester lang vei.

Da styret på Kongsberg var fullt, fikk Roar Flåthen en godt betalt varamannstilling med fullt honorar, men uten stemmerett.

Det er påfallende.

I Telenor forsøkte Giske å presse inn sin partifelle og fylkesordfører fra Trøndelag, Tore Sandvik, til styret.

Jeg har egne kilder som bekrefter TV 2s versjon - næringsmininsteren kom med sin kandidat etter at valgkomiteen var ferdig med sitt arbeid.

Det er også høyst påfallende.

Sannsynligvis er styrevervene like lukrative kjøttbein som direktørstillingene.

Årlig deler de hel- og halveide statlige bedriftene ut 75 millioner kroner i styrehonorarer - i mange tilfeller godt betalt for et fåtall møter i året.

Fylkesordfører Tore O. Sandvik var Giskes mann, og han ble altså spilt inn på overtid, noe valgkomiteen oppfattet som press.

Likevel intervjuet Telenors valgkomite Sandvik, men kom til at han var for lett.

Det virker som en demonstrasjon. Tore O. Sandvik har vært statssekretær i Næringsdepartementet og fylkesordfører i Søt-Trøndelag i  nesten ti år.

At han skal være inkompetent til å sitte i Telenor-styret er smått utrolig.

(Nå fikk Giske inn en annen kjenning fra Arbeiderpartiets venstreside - Hallvard Bakke - som plaster på såret, og Sandvik fikk plass i Bedriftsforsamlingen).

Resultatet av avsløringene er en vingeklippet Giske.

Det er legitimt å forsøke å få inn personer man har tillit til i styrene til de offentlig eide selskapene, men det er farlig å lansere kandidater som kan fremstilles som kameraderi.

I tillegg til å svekke Arbeiderpartiets og næringsmininsterens anseelse, risikerer man å miste kontrollen.

Når selv styreoppnevnelser kan mistenkeliggjøres og overprøves, er det ikke mye igjen av den statlige eierstyringen.

Hurra for harryhandel

Finansminister Sigbjørn Johnsen taper 2,4 milliarder avgiftskroner på at nordmenn drar på svenskehandel. Foto: Scanpix.

Nordmenn tar rundt syv millioner handleturer til Sverige i året. Takk og pris for muligheten til å kjøpe billig mat.

Norge har Europas dyreste mat, men det finnes en sikkerhetsventil mange bruker: Grensehandelen øker eksplosivt.

- Antallet turer økte med 21 % til 7 millioner, står det i et nytt notat om grensehandelen fra Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF).

Mens forskerne og handelsnæringen ser grensehandel som et stort problem, får vi andre glede oss over at de handlende sparer milliardbeløp på billig mat og avgifter.

Grensehandelen er bare et nytt bevis på hvor vanskelig det er å opprettholdet «Annerledeslandet» i en åpen global økonomi.

- Regjeringen kan ikke lenger sitte stille å se på at grensehandelen vokser i rekordfart. Den store grensehandelen rammer hele verdikjeden for mat. Nå trenger vi en gjennomgang av mulige tiltak for å hindre at flere arbeidsplasser forsvinner over grensa, mener direktør Thomas Angel i Virke.

Men er det virkelig et stort problem at grensehandelen koster 7.700 norske arbeidsplasser, slik forskerne hevder?

Det er i hvertfall ikke et problem for de handlende - de som foretar de syv millioner handleturene og legger igjen rundt 11,5 milliarder kroner på den svenske siden av grensen.

Det er kanskje ikke et så stort problem for handelsnæringen heller når vi vet at norske aktører som Olav Thon investerer stort på svenskesiden.

Staten taper riktignok avgiftsmilliarder, men de pengene forsvinner ikke. Det er penger spart for forbrukerne.

Og i et land som importerer arbeidskraft i rekordtempo er det kanskje ikke en så farlig at vi fristiller 7.700 årsverk til andre oppgaver?

Tidligere ble svenskehandelen stemplet som «harry», men det treffer dårlig når vi vet at rundt halvparten av befolkningen drar på handletur.

- Bare de tre siste årene har nordmenns totale grensehandelbeløp økt med nesten 30 %, heter det i forskningsrapporten.

Du kan lese hele rapporten her: Grensehandel - utvikling, årsaker og virkning

Norsk landbrukspolitikk hviler på at vi har dyre matvarer og at vi stenger grensene for konkurrenter - for eksempel ved å vedta 277 prosent toll på ost.

Grensehandelen nærmer seg 12 milliarder totalt. Kilde: SSB.

Grensehandelen er en liten sikkerhetsventil. Når prisforskjellene blir for store, øker lekkasjen.

Det er en av grunnene til at nordmenn legger igjen milliardbeløp i Strømstad, Charlottenberg og Töckfors.

Mat utgjør nesten halvparten av handelen, mens alkohol og tobakk står for nesten en tredjedel.

I tillegg kommer det smugling, som også er en verkstnæring.

Men prisforskjeller forklarer ikke alt. Svenskehandel er også et sosialt fenomen - man tar en tur over grensa på nye veier og broer.

Mens vi i Norge anslår grensehandelen til rundt 12 milliarder, mener svenskene at det dreier seg om 21,5 milliarder kroner når man tar med overnatting og varige forbruksvarer.

Forskningsrapporten foreslår også noen tiltak for å snu grensehandelen:

  • Mer attraktive handlesentre på norske side.
  • Reduserte avgifter på alkohol og tobakk.
  • Kutte ned på tollfrie kvoter på alkohol.
  • Lavere priser på kjøtt i Norge.

Alle disse tiltakene vil føre til ramaskrik, så da vil nok grensehandelen fortsette å øke - som en sikkerhetsventil mot Europas dyreste matvarer.

Munch kan gå med et skrik

Nå bør treneringskameratene gi seg i kampen mot nytt Munch-museeum.

De holder på å gå tom for argumenter

Et nytt museum i Bjørvika blir ferdig fem år tidligere og koster tilnærmet det samme som alternativene på Tøyen og i Nasjonalgalleriet

Nå viser det seg også at et klart flertall av velgerne ønsker seg Lambda-alternativet i Bjørvika foran Tøyen, og det gjelder også de rødgrønne Lambda-motstandernes egne velgere, ifølge en meningsmåling i Aftenposten

Rundt 40 prosent vil ha Lambda, Tøyen har drøyt halvparten.

Det er snart bare lokalpolitikerne selv som står fast i sin "klippe, klippe, klippe"-motstand mot Lambda

De fleste objektive fakta taler for Lambda

  • Et alternativ i Bjørvika kan regne med rundt 500.000 besøkende i året
  • Alternativene på Tøyen og ved Nasjonalgalleriet regner med under halvparten
  • Lambda blir ferdig i 2017 - de andre i 2022/23.
  • Prisen blir rundt 1,6 milliarder kroner for alle alternativene

Frps Carl I. Hagen kan mistenkes for å trenere byggesaken for å utsette investeringen eller spare penger

Hans partnere i de rødgrønne partiene ønsker utvilsomt et nytt museum, men har blitt enrealiserings verste fiender.  De kjemper kun for å få museet noen få hundre meter unna - på Tøyen - og er villig til å vente ytterligere fem-seks år på det.

I mellomtiden skal Munchs kunst til 20-40 milliarder kroner fortsatt behandles stemoderlig, og Oslo viser verden at vi ikke er verdige til å forvalte denne verdensarven.

Verden over feires Munchs 150 års jubileum, og den 12. desember er malerens fødedag

Da skal også saken på nytt opp i Bystyret

Den gamle fjellvettregelen kan være et godt råd til de rødgrønne som nå både har fornuften, velgerne og argumentene mot seg: Det er altdri for sent å snu!

Derfor er det bra å sjekke naboen

I dag får vi se hvor de rundt 1.000 milliardene i private inntekter tar veien.

I dag er det julaften og nyttårsaften samtidig for alle nysgjerrige. Du kan sjekke hva sjefen, eks-kona og naboen tjener. Og det er bra.

Offentlige ligningstall har vært en tradisjon i Norge i mange hundre år.

Tjenesten er ikke bare for at du skal kunne sjekke dine skatteopplysninger, men også for at allmennheten kan se i praksis hvordan skattesystemet virker.

Vi mister noen klikk, men til gjengjeld slipper vi unna mange som klikker i sinne over nysgjerrigheten

I «gamle» dager trykket idrettslag opp skattelistene i bokform for å tjene penger, mens aviser og nettaviser hvert år bruker mange spaltemeter på å fortelle hvem som er rikest og betaler mest skatt.

Det finnes mange eksempler på at fokuset på skattelistene har ført til skattendringer:

  • Nullskattyterne med høy formue og null skattepliktig inntekt og skatt ble avdekket.
  • Høytlønnte advokater med næringsinntekter og lav skatt fikk søkelys.
  • For ikke å snakke om milliarder i utbytte som var skattefrie hos mottakerne.

Den mest gjennomlyste gruppen er alle landets daglige ledere og topplederne i de store børsnoterte selskapene.

Alle selskaper er pliktig til å opplyse om lønn og godtgjørelser til toppsjefen, og børsselskapene følger opp med ytelsene til ledergruppen.

Når de samme personenes skatteopplysninger også er offentlige, får ansatte et godt verktøy for å gjennomlyse lederlønningene.

Dette er bra - et marked fungerer best når informasjonen er åpen og tilgjengelig.

Derimot tok de offentlige skatteopplysningene helt av enkelte år, da noen lagde automatiske apper på mobiltelefonen som automatisk fortalte hvem som var rikest i den aktuelle gaten. Slike tjenester hadde liten informasjonsverdi, men kunne misbrukes av tyver (det finnes få eksempler på det) og tjente mest som underholdning.

Nå er informasjonsflyten strammet inn. For å sjekke naboens lønn må du logge inn med brukernavn og passord hos Skatteetaten, og det er lagt en begrensning på 500 søk (som burde være nok for de fleste). Det er også forbudt for nettaviser og andre å legge ut hele ligningen.

Vi mister noen klikk, men til gjengjeld slipper vi unna mange som klikker i sinne over nysgjerrigheten.

Åpne skattedata er bra, men det skal tjene en hensikt utover ren nysgjerrighet.

 

 

Farlig ostekrig

Landbruksmininster Trygve Slagsvold Vedum er ikke akkurat ostepop i EU. Foto: Scanpix.

Nå kaster også Sverige seg inn i den gryende handelskrigen mot Norge. Vi kan ikke vente annet etter vedtaket om å sette 277 prosent toll på ost.

Landbruksmininster Trygve Slagsvold Vedum (Sp) kan bli en dyr mann for norsk eksport.

  • Hver uke selger Norge laks for rundt 500 millioner kroner til utlandet.
  • Leverandørene til oljeindustrien får en årsvekst på åtte prosent - hovedsaklig til eksport.
  • Vi har solgt varer til Sverige for 45 milliarder kroner og til Danmark for 24 milliarder til nå i år.

Men vi kjøper også varer fra de to nabolandene - Sverige og Danmark står for rundt 20 prosent av vår matvareimport.

Leserinnlegget til den svenske handelsmininsteren, Ewa Björling i Dagens Næringsliv.

Nå er forholdet til våre nærmeste kunder og handelspartnere på et lavmål.

- Foruten å sende et feilaktig signal, er Norges skadelige handelspolitikk beregnet å koste Sverige opp mot 700 meierirelaterte jobber. Det er ikke noe vi kan eller bør tolerere, skriver Sveriges handelsmininster Ewa Björling (Moderaterna) i et leserinnlegg i Dagens Næringsliv.

Den danske landbruksministeren kaller den norske ostetollen for et dårlig signal. Foto: Nettavisen.

Fra før har hennes kollega i Danmark, sagt det samme: - Det er et riktig uheldig signal fra den norske regjeringen, uttalte den danske  næringsministeren Pia Olsen Dyhr (Socialistisk Folkeparti), til Nettavisen  NA24.

Les saken her: - Sigbjørn Johnsen er på barnehagenivå

Den norske landbruksministeren har akkurat banket igjennom 277 prosent toll på ost fra EU og 429 prosent toll på biffkjøtt.

Hensikten er å hjelpe norsk landbruk ved å holde rimeligere utenlandske matvarer unna norske butikker - angivelig for å gjøre oss mer selvforsynte på mat, og sikre tilgang til mat.

I Sverige har de en helt annen filosofi. De tror ikke matvaresikkerhet går gjennom selvberging, men gjennom at det finnes et stort verdensmarked for matvarer.

Slår rishøsten feil i et land, kan man kjøpe ris fra et annet.

Norge hverken kan eller bør være selvforsynt av mat (vi er for øvrig nettoeksportør, så hvis det kniper kan vi kanskje spise fisk?).

Som et av verdens rikeste og minste land vil vi alltid ha tilgang til mat på et verdensmarked. Et fritt verdensmarked uten tollhindre vil også være positivt for fattige, råvareproduserende uland - eller vi kan leve godt på matvarer fra andre land som velger å subsidiere sitt landbruk.

Dette har Sverige forstått: - Den svenske regjeringen vil se senkede handelshindre på jordbruksvarer ettersom det vil gi forbedringer for forbrukerne i fattige land, men også for svenske husholdninger. Et par prosent lavere matpriser kan innebære omkring tusen kroner mer i lommeboken for en typisk svensk barnefamilie, skriver Ewa Björling.

Det vil altså bli stadig mer lønnsomt å dra på shopping over svenskegrensen.

Ingen dør av 277 prosent toll på ost.

Men landbruksmininsteren snakker ikke sant når han påstår at det ikke vil gi høyere priser til forbruker.

Selvsagt vil det det - og det skriver også regjeringen selv: «Omleggingen vil også kunne gi økt pris til forbruker».

Sp-statsråden forsvarer seg med at det i dag er 7.200 tonn ost på såkalte tollfrie kvoter fra EU.

Tollfrie og tollfrie, fru Blom.

Sannheten er at de siste 2.700 tonnene auksjoneres bort av staten. Man gir altså kvoten til den som vil betale mest til staten - altså en form for toll etter budkrig.

Synnøve Finden og Tine ville betale 24 kroner per kilogram, men fikk ikke en ost i auksjonen - i likhet med 28 andre importører som fikk nei.

Man kan også søke om å få noen av de 4.500 tonnene som stort sett har vært delt ut til historiske kvoteeiere.

Neon slanter har gått til andre, men da skal du være tidlig ute:  - Tollkvote for ost er i praksis så populær at sjansen for å få en andel av kvoten ved registrering etter søknadsfristen er minimal, heter det hos Statens landbruksforvaltning.

Konklusjon:

Norge ypper til handelskrig mot vår viktigste handelspartner - 4/5 av alt vi selger går til EU-land.

Vi har nytt godt av at Sverige og Danmark har snakket vår sak i Brussel - nå har vi skapt en isfront.

Eller som den svenske handelsmininisteren sier det: - På handelsmøtet som nylig fant sted i Brussel lyktes Sverige sammen med Danmark å få støtte i sin kritikk av den norske tollen, noe som er positivt.

Våre nærmeste venner har altså blitt våre motstandere - alt takket være 277 prosent toll på ost.

Dobbelmoral og lederlønn

Statsmininster Jens Stoltenbergs virkelige lønn er rundt 3,7 millioner kroner, mens hans nære venn - DNB-direktør Rune Bjerke - er blant de høyest lønnede halvoffentlige lederne. Foto: Håkon Mosvold Larsen, Scanpix.

I dag gir Stortinget seg selv 30.000 kroner i lønnsøkning. Dermed får de nesten 80 prosent høyere lønn en folk flest.

Lyst på en jobb med 811.505 kroner i årslønn, fri bolig og 104 dagers ferie?

Har du lyst til å vedta din egen lønn?

Da er Stortinget noe for deg!

Men hvis du virkelig vil tjene bra, er stortingspresident eller statsmininster midt i blinken.

Les også: Kutt Stortingets ferie en måned

Med dagens vedtak får både stortingspresident Dag Terje Andersen og statsmininster Jens Stoltenberg rundt 60.000 kroner i lønnstillegg.

Stortinget får et lønnshopp på over 60.000 kroner fra i fjor, men halvparten er godtgjørelse for at de mister diettpenger. Kilde: Stortinget.

Både Stoltenberg og Andersen får altså 1.425.352 kroner i ny lønn.

En lønnsvekst på småpene 4,4 prosent.

Stortingets visepresident Akhtar Chaudhry (SV) protesterer mot at politikerne vil gi seg selv høyere lønn. Foto: Erlend Aas.

Nesten alle på Stortinget er enige om å gi seg selv og sine høyere lønn, men det finnes enkelte unntak: ? I et Europa der Hellas brenner, Italia nærmer seg konkurs, og vanlige folk mister lønn og pensjon, kan ikke norske politikere vedta en slik lønnsvekst for seg selv, sier visepresident på Stortinget Akhtar Chaudhry (SV) til Klassekampen.

Her er den nye godtgjørelsene: Lønnskommisjonens innstilling

I gjennomsnitt tjener nordmenn 453.000 kroner i året. Stortinget tjener altså 80 prosent mer enn folk flest, mens statsminister Jens Stoltenberg - på papiret - tjener mer enn tre ganger mer enn velgerne.

I virkeligheten tjener statsministeren mye mer når vi tar med pensjonsavtalen: Får 12.2 millioner i superbonus

Med Entra-saken i friskt minne er debatten om offentlige lederlønninger en miks av halvsannheter og dobbeltmoral.

Den største løgnen er at man ikke sammenligner epler og pærer. Politikerne har vedtatt regler om at alle godtgjørelser skal regnes inn i de offentlige lønningene til toppsjefene, mens de kamuflerer egne gullordninger.

Statsmininisteren tjener ikke 1,4 millioner kroner når vi regner på «direktørmåten» og tar med pensjonen: - Etter den gamle opptjeningsordningen er da reell årslønn 3,4 millioner kroner, sier pensjonsekspert Agnes Bergo, som har gjort regnestykket for Nettavisen NA24.

Statsmininsteren har også fri bolig. Skal vi sammenligne epler og pærer er dette en ordning verdt anslagsvis 300.000 kroner i året på toppen.

Når «ingen skal tjene mer en statsmininsteren», snakker vi altså om rundt 3,7 millioner kroner i årlig godtgjørelse.

Men dobbeltmoralen stopper ikke ved egne ordninger - den går også igjen i diskusjonen om offentlige lederlønninger, nå sist i saken om Entra-direktør Rune Olsø.

Offisielt skal lederlønningene være konkurransedyktige, men ikke lønnsledende. Og dette har vært brukt i diskusjonen om Rune Olsø, som fikk 3,1 millioner i grunnlønn og mulighet til opptil 25 prosent bonus på toppen (forgjengeren fikk over seks millioner kroner).

En gjennomgåelse av de 52 hel- og halvoffentlige selskapene viser at Olsøs lønn er midt i feltet: Ifølge Statens eierberetning deler de 52 direktørene 211 millioner kroner i totale godtgjørelser.

Det er 4,1 millioner kroner i snitt - altså litt høyere enn Entra-sjefen.

Det er ikke bare næringsminister Trond Giske som har nære venner blant toppsjefene.

Nesten helt på topp finner vi statsmininsterens mangeårige venn, DNB-direktør Rune Bjerke, som fikk 10,8 millioner kroner.

I 1990 var de to henholdsvis partisekretær og partileder for Oslo Arbeiderparti.

Her ser du fasiten: Godtgjørelser og honorarer

Staten er enda romsligere med de som jobber med å flytte penger for Statens pensjonfond. Forvalterne deler på årlige honorarer på fire milliarder kroner.

Les også: Statens hemmelige lønnsadel

Hva er poenget?

Politikerne kamuflerer sine egne ordninger, og spesielt statsministeren har hatt mye høyere lønn enn folk flest har trodd.

Samtidig er det stor forskjell på liv og lære når det gjelder offentlige og halvoffentlige lederlønninger.

Men er det egentlig så galt at lederlønningene varierer fra 1,0 mill hos Electronic Chart Center AS til 16,9 mill i Statoil?

Jeg mener nei fordi dette er noe styrene må vurdere fra sak til sak. Det mener politikerne også, selv om de later som noe annet.

I praksis har styrene stort monn for skjønn hvis de lukker ørene for utidig politiske skrål i enkeltsaker.

Regjeringens forventninger er ganske ulne og det er åpengbart bevisst: Regjeringens forventninger til lederlønn.

Mitt forslag er å forenklet det betydelig: «Ansett den beste, men betal minst mulig. Og sørg i hvertfall for at vi slipper kritikk».

 

PS: Stortingets direktør Ida Børresen har skrevet et leserinnlegg til denne bloggen. Det finner du blant kommentarene under saken.

Klok Entra-løsning

Settestatsråd Bård Vegar Solhjell overasket de fleste og fant en klok løsning på Entra-floken.

Etter anklager om kupp og kameraderi var det åpenbart at styret i den statlige eiendomsgiganten Entra Eiendom AS ikke fungerte.

Et flertall på fire styremedlemmer ansatte en nær venn av næringsmininster Trond Giske som direktør - mens mindretallet på tre protesterte.

Mitt synspunkt var at Solhjell burde bytte ut hele styret, mens enkelte andre kommentatorer mente at han burde sparke flertallet og beholde mindretallet.

I dag kom utfallet, og Solhjell valgte den kloke løsningen å fjerne to medlemmer fra flertallet og en fra mindretallet. Når vi samtidig vet at de to ansatte blir sittende, betyr det at både Olsø-tilhengerne og motstanderne av ansettelsen har to representanter hver i det nye styret.

Solhjell har hyret inn tre nye, uavhengige styremedlemmer. Ingen av dem ser ut til å ha noen stor partipolitisk historie, og en gjennomgåelse av deres CV tyder på at dette er profesjonelle, forretningsmessige styremedlemmer.

Det er en klok løsning og et godt kompromiss.

Bordet fanger i Vågå

Vågå-ordfører Rune Øygard er valgt til ordfører i tre år til. Foto: Henrik Arneberg, Nettavisen.

Rune Øygard ble nominert av Arbeiderpartiet og valgt til ordfører av innbyggerne i Vågå. Bordet fanger.

I kveld skal et ekstraordinært styremøte i Vågå Ap vurdere ordførerens stilling etter at Arbeiderpartiet sentralt har gitt råd om at Rune Øygard ikke kan fortsette som ordfører.

Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansen reagerte etter at sexpraten på Skype ble lagt frem for retten på fredag: - Dette var helt ny informasjon for oss om en kontakt og et innhold som er såvidt grov at den viser sviktende dømmekraft som er helt uakseptabel, sa Johansen (se videoklippet fra NRK).

 

 

Nettavisens blogger, Elin Ørjasæter, er soleklar: - Død som en sild

Det er påfallende hvor travelt Arbeiderpartiet har fått det etter rettsmøtet på fredag. Da rykket partiledelsen sentralt ut, og i helgen har Oppland Arbeiderparti vedtatt mistillit mot Øygard.

For å rekapitulere: Rune Øygard ble siktet av politiet allerede i september 2011, men ble likevel valgt som ordfører en måned senere.

Hverken velgerne eller lokalpartiet trodde tilstrekkelig på jenta til å ta affære, men lot valget gå sin gang.

Først da tiltale ble tatt ut i mars i 2012 fikk Øygard permisjon med full lønn.

Fra mai har han vært konsulent i  kommunen, mens varaordføreren har rykket opp.

Til nå har altså partiet valgt å slå ring rundt ham i de 13 månedene saken har versert.

Rune Øygard ville uansett ikke vært tilbake som ordfører før etter at rettssaken er over.

Det er altså ikke noe påtrengde behov for hastverk akkurat nå - annet enn å ville distansere seg fra Rune Øygard.

Også Øygards gode venn og middagspartner, statsminister Jens Stoltenberg, rykker ut: - Vi mener at det som er kommet frem, og som ikke er bestridt, er av en sånn karakter at det er uforenlig med den tilliten en ordfører bør ha, sier han til NRKs Politisk kvarter.

Når Arbeiderpartiet sentralt først kommer på banen, så kommer de altså med sitt tyngste skyts.

Det viser hvor viktig det er for partiet å distansere seg fra den tidligere så populære Vågå-ordføreren.

Nå skal han presses ut med alle midler - og det mens han kjemper for livet i rettssalen.

Vågå-saken er selvsagt vanskelig for Arbeiderpartiet - som tilsvarende saker har vært for Venstre, Frp, Høyre, SV og KrF.

Alle partiene har hatt lignende saker, og de blir spesielt vanskelige når ord står mot ord.

Kutter man båndene for tidlig, risikerer man en repetisjon på Medhaug-saken som ble henlagt som intet straffbart forhold.

Reagerer man for sent, kan man få brutale overraskelser som sexpraten fra Skype-loggen i Øygard-saken.

Nå er Rune Øygard helt isolert i Arbeiderpartiet, men han kan velge ikke å la seg presse - og gå tilbake til ordførervervet. Det kan ingen nekte ham.

Fornuftig nok sier kommuneloven at velgernes valg skal gjelde ut perioden (tenk hvor farlig det ville vært hvis valgte politikere kunne avsettes).

Men det finnes unntak. Dersom en ordfører siktes for grov uforstand i tjenesten, kan kommunestyret suspendere vedkommende fra sitt verv.

Kommunelovens paragraf 15. Kilde: Lovdata.

Det «mildeste» kravet er straffelovens kapittel 33 og paragraf 325 som rammer folk som «under utførelse av offentlig tjeneste gjør seg skyldig i utilbørlig opptreden» eller «utenfor tjenesten utviser et forhold som gjør ham uverdig til eller virker nedbrytende på den for stillingen fornødne tillit eller aktelse».

Straffelovens kapittel 30, paragraf 325. Kilde: Lovdata.

Les kommunelovens krav her: Utreden. Suspensjon.

Les straffelovens krav her: Forseelser i den offentllige tjeneste

De fleste vil nok mene at det er utilbørlig opptreden å sitte på ordførerkontoret, på kommunens datautstyr, og sexprate med en mindreårig.

Men det er ikke Rune Øygard tiltalt for, han er tiltalt for noe strafferettslig langt mer alvorlig - nemlig en serie sexovergrep mot en mindreårig.

Skulle han bli dømt for det, kan han likefullt fortsette som ordfører.

Uten tillit.

Jagland bedre enn fryktet

Å gi Nobels fredspris til EU er et fornuftig valg som vil stå seg historisk. Det var et skritt i riktig retning for komiteens leder, Thorbjørn Jagland.

De siste årenes utdelinger har skapt debatt, enten prisen har gått til en kenyansk treplanter, en kinesisk opposisjonell ingen hadde hørt om eller til Barack Obama før han knapt hadde begynt.

Selv motstandere av norsk medlemskap må innrømme at en europeisk føderasjon mellom Frankrike, Tyskland og Storbritannia virker fredsbevarende

Mot denne bakgrunnen er ikke en utdeling til EU spesielt kontroversiell. Selv motstandere av norsk medlemskap må innrømme at en europeisk føderasjon mellom Frankrike, Tyskland og Storbritannia virker fredsbevarende - og dermed i tråd med Alfred Nobels testamente som vektla at prisvinnere skulle ha bidratt til forbrødring mellom land.

Med 2. verdenskrig hadde Tyskland og Frankrike utkjempet tre kriger på 70 år. Etter stålunionen og senere EU virker en slik ny krig fjern. Årsaken er blant annet at landene er gjensidige avhengige av hverandre og at man har laget mange institusjoner for å løse konflikter fredelig og sivilisert.

De første dagene etter offentliggjøringen har kritikken gått i særlig fire retninger:

  • Den generelle og tilbakevennende latterliggjøringen av Thorbjørn Jagland.
  • Misnøye blant norske EU-motstandere.
  • Protester fra økonomisk hardt rammede grekere.
  • Og sedvanlig EU-kritikk fra store britiske aviser.

Mye av kritikken kan avfeies ved at det ikke er snakk om Nobelprisen i økonomi. Det er også fullt mulig å mene at Norge står best utenfor, mens man samtidig annerkjenner at det virker konfliktdempende å sørge for at EU-landene har felles interesser.

EU kunne selvsagt fått prisen langt tidligere, men samtidig er det en håndsrekning til EU å gi denne annerkjennelsen akkurat nå. Slik sett er ikke timingen så dårlig som enkelte av kritikerne vil ha det til.

De største problemene EU nå har skyldes innlemming av stadig flere land som står fjernt fra EU-kjernen. Serbia er på vei inn, Montenegro står for tur, og bak lurer Tyrkia. De 27 landene som nå er innenfor spriker både kulturelt og økonomisk, og det er en åpenbar fare for at EU har vokst for raskt.

Men føderalister verden over har gode argumenter for at statlig samarbeid bidrar til mindre militære konflikter. Krig mellom noen av USAs stater er knapt tenkelig, men vi har sett mange  voldelige konflikter når føderasjoner går i oppløsning. Både Sovjetuniongen og Jugoslavia er nærliggende eksempler på det.

I stedet for å gi prisen til noen uangripelige fredsaktivister, har Nobelkomiteen i år våget å gi støtte til EU i en vanskelig periode.

Det er et modig valg, og trolig et valg som vil se mindre merkelig ut i historiebøkene enn andre ferske prisvinnere. Ikke minst fordi problemene EU nå er inne i ikke må overskygge for at det europeiske samarbeidet har gjort samarbeidspartnere av Tyskland og Frankrike.

Det er historisk viktig.

Spark hele Entra-styret

OPPGAVE TIL BÅRD VEGAR SOLHJELL: Finn fem feil! (Fra venstre: Styreleder Siri Hatlen, nestleder Martin Mæland, styremedlemmene Ida Helliesen, Ottar Brage Guttelvik og Kjetil Fjerdingen.

Settestatsråd Bård Vegar Solhjell må bytte ut hele styret i Entra Eiendom AS.

Mye tyder på at den reelle konflikten i den statlige eiendomsgiganten handler om den planlagte børsnoteringen, og at støyen om kameraderi og millionlønn er spillfekteri.

Dermed mislyktes Siri Hatlen i å få styret til å fungere som et kollektiv

Et flertall i styret har ansatt Rune Olsø som ny konsernsjef. Han har vært en kompetent direktør i Entra i syv år, og har fungert som toppsjef i selskapet det siste halvåret.

Dette kan ikke en statsråd sette strek over.

Og det er heller ikke Entra-sjefen som er problemet.

Som jeg skrev i går er ikke Entra-sjefens lønn spesielt høy. Det er et blindspor og det er uansett styret som setter lønnen.

Man blir heller ikke inhabil av å vært enige om en byutvikling i Trondheim for mange år siden eller å ha vært på hyttetur sammen i 2004.

Les også: Sannheten om Entra Eiendom

Hvis terskelen for habilitet går der, så blir det umulig.

Spesielt logiske er ikke konspirasjonsteoriene heller.

Næringsmininister Trond Giske er ansvarlig for å ha valgt Siri Hatlen som nye styreleder i vår, og hun var altså innbitt motstander av å følge flertallets ønske om å ansette «Giske-vennen» Rune Olsø.

OBOS-sjef Martin Mæland var angivelig også i mindretallet som stemte mot ansettelsen. Han er også gammel Arbeiderparti-politiker, og satt åtte år i Oslo bystyre og før han ble kommunalråd for helse. og sosialpolitikk.

Er han også inhabil?

Eller er det sånn at Ap-folkene som støttet Rune Olsø er inhabile, mens Ap-folkene som var imot er habile?

Det er påfallende at de lukrative vervene i Entra-styret stort sett går til Arbeiderparti-folk, og slik har det vært i en årrekke.

Det er heller ingen tvil om at styrevervet er særdeles lukrativt.

Sammen med de to ansatterrepresentantene håvet de fem eksterne inn 1,6 millioner kroner for 2011.

Det er rundt regnet 26.000 kroner per møte!

Styret i selskapet er problemet.

Problemene tårnet seg opp etter at uavhengige Grace Reksten Skaugen ble byttet ut med en gjenganger i offentlige styrer, Siri Hatlen, som har fått en rekke utnevnelser fra den rødgrønne regjeringen.

Et flertall av styret ville ansette Rune Olsø, som var konstituert i stillingen. Flertallet ble overkjørt på styremøtet i mai, og da styreformannen prøvde seg nok en gang i slutten av september, satte flertallet foten ned og ansatte Rune Olsø.

Dermed mislyktes Siri Hatlen i å få styret til å fungere som et kollektiv, og man fikk den absurde situasjonen at styret var delt i ansettelsen av ny direktør.

Det er påfallende at uenigheten ble dramatisk på bare noen måneder etter at Siri Hatlen som ny representant overtok formannsvervet.

Og det er underlig at Siri Hatlen ikke dro den naturlige konseksensen av å ha flertallet mot seg i en så viktig sak - nemlig å gå av.

Hatlen er kjent som nokså viljesterk og har hatt mange offentlige feider tidligere:

I november 2005 ble hun styreformann for Vinmonopolet, og to måneder senere valgte toppsjefen å fratre sin stilling.

I 2007 sa hun nei til helsemininster Sylvia Brustad som ba henne bli styreleder for Helse Sør Øst fordi hun ikke likte valget av ny direktør.

I juni 2009 ble hun ansatt som administrerende direktør i Oslo universitetssykehus, men sa opp sin stilling etter to år i protest: Siri Hatlen trekker seg som sykehusdirektør

Nå er det altså full fyr i Entra Eiendom.

Settestatsråd Bård Vegar Solhjell skal granske hva som har skjedd, men nesten uansett hva han finner ut har han lite annet valg enn å foreslå en ny generalforsamling og et helt nytt styre i Entra Eiendom.

  • Det blir politisk vanskelig å beholde de to eksterne styremedlemmene, som sammen med de ansatte, utgjorde flertallet etter kompis-påstandene.
  • Det er juridisk umulig og uetisk å sparke en nyansatt toppsjef som ikke har gjort noe annet enn å søke på og ta imot en stilling.
  • Normal praksis er å la de ansatte velge sine egne styremedlemmer.
  • Og det vil neppe være konfliktdempende å satse på mindretallet, med Siri Hatlen i spissen, som nektet å bøye seg for flertallet.

Med eiendommer verdt 23,5 milliarder kroner er ikke Entra Eiendom noe lekeselskap.

Staten skal selge seg ned, og har hyret inn DNB Markets og Goldman Sachs som rådgivere i delprivatiseringen.

I denne prosessen trenger man et styre som fungerer kollektivt.

Det betyr et helt nytt styre.

Ingen av de sittende fraksjonene bør belønnes for geriljakrigen som nå pågår.

Det er Næringsdepartementets jobb, hverken mer eller mindre.

 

Sannheten om Entra Eiendom

Rune Olsø ble ansatt som Entra-toppsjef etter syv år i ulike direktørstillinger i Entra, og han fikk markant lavere lønn enn sin forgjenger. Foto: Entra.

Få måneder etter at Siri Hatlen ble ny styreleder i Entra Eiendom As er det fullt kaos og opprør. Hva er det egentlig som skjer i den statlige eiendomsgiganten?

Sett fra utsiden er det åpenbart en maktkamp i styret for Entra Eiendom, som nå står foran en børsnotering.

Det mest oppsiktsvekkende er at styreflertallet vedtok å ansette Rune Olsø som ny toppsjef, mens mindretallet føler seg overkjørt og klager til eieren.

Det er ikke lett å sitte i et styre, men det er uhyre sjeldent at man ikke klarer å forene seg om en toppsjef.

Ifølge anonyme kilder i pressen skal styrets mindretall - med den ferske styrelederen Siri Hatlen i spissen - ha krevd at næringsmininster Trond Giske må velge mellom dem og flertallet.

For de som husker litt tilbake er det ikke mer enn tre år siden samme Hatlen trakk seg i protest fra jobben som direktør for Oslo universitetssykehus.

Les også: Siri Hatlen trekker seg som sykehusdirektør

Hatlen skal i det minste ha honnør for ikke å ha gitt opp statlig eierskap etter den erfaringen.

Følgende innvendinger er rettet mot ansattelsen av Rune Olsø:

  • Han er en gammel bekjent av næringsmininster Trond Giske.
  • Lønnen på fire millioner kroner er alt for høy.
  • Styremindretallet mener han ikke er best kvalifisert for jobben.

Basert på disse påstandene har det tatt helt av. Næringsmininster Trond Giske vurderte sin habilitet, SV-statsråd Bård Vegar Solhjell er settestatsråd, venstresiden klager over millionlønnen og høyresiden vil ha Ap-kameraderiet opp i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite.

Men er påstandene korrekt?

Entras nye styreleder Siri Hatlen er i konflikt med flertallet i styret etter fire måneder. Foto: Entra Eiendom.

Styreleder Siri Hatlen er ikke fornøyd med pressedekningen: - Store deler av den informasjon som blir presentert i mediene er dessuten ikke korrekt, upresis eller tatt ut av en større sammenheng. Dette skaper naturlig nok grobunn for rykter og spekulasjoner, heter det i et åpent brev hun har sendt ut.

Les brevet her: Åpent brev fra styreleder Siri Hatlen

«Konspirasjonen» er at Trond Giske har ansatt sin gamle venn, men den påstanden er ikke dokumentert. At de kjenner hverandre, er et faktum. Rune Olsø var kommunalråd for Arbeiderpartiet i Trondheim fra 1999 til 2005.

Men Rune Olsø har en lang karriere i Entra Eiendom.

Han har vært direktør for strategi og forretningsutvikling i Entra Eiendom siden 2005, viseadministrerende fra 2010 til 2012, og deretter konstituert som toppsjef etter at forgjengeren trakk seg etter uenighet med styret.

Faktum er at Entra-styret har kuttet toppsjeflønnen kraftig:

Et enstemmig Entra-styre ga forgjengeren 6,0 millioner kroner i lønn i 2010 og 5,3 millioner kroner i lønn i 2011.

Rune Olsø hadde 2,8 millioner i årslønn som viseadministrerende i 2010 og en økning til 3,4 millioner i 2011.

Han er nå ansatt til en årslønn på 3,1 millioner kroner, og kan få en bonus på inntil 25 prosent av lønnen ved gode resultater - halvparten av forgjengeren.

Flertallet i styret vedtok altså å la viseadministrerende direktør rykke opp etter syv år i toppledelsen, og reduserte samtidig kraftig lønnsnivået i forhold til forgjengeren.

Vel er 3,1 millioner kroner en god lønn, men det er direkte tøv å påsta at den er urimelig i forhold til tilsvarende stillinger.

Toppsjefen i Norwegian Property har eksempelvis samme grunnlønn, men inntil to millioner kroner i bonus.

Venstresiden kan like det eller ikke, men 3,1 millioner kroner i årslønn for å lede et gigantselskap med en eiendomsmasse verdt 24 milliarder kroner er ikke spesielt høyt.

Et enstemmig styre uttalte for øvrig om den vesentlig høyere lønnen til forgjengeren at den «totale avlønningen følger statens hovedprinsipp om å være konkurransedyktig og ikke lønnsledende».

Hvis seks millioner ikke var lønnsledende - hvordan kan da 3,1 millioner være lønnsledende?

Hva så med neste påstand: Er Rune Olsø ukvalifisert?

Det virker underlig når han har vært kvalifisert til å lede strategi og forretningsutvikling i milliardkonsernet i fem år.

Olsø var god nok til å bli forfremmet til viseadministrerende direktør og senere konstituert som toppsjef før ansettelsen.

Ennå har ingen påvist at næringsmininster Trond Giske har hatt noe med disse opprykkene å gjøre.

Og de som kjenner Olsø best - de ansatte - støttet ansettelsen.

Ingen har offentlig begrunnet den løse påstanden om at han ikke var best kvalifisert.

Så aldeles galt har det ikke gått med Olsø i sjefsstolen heller: Entra har akkurat lagt frem et halvårsoverskudd på 890 millioner kroner.

Det deprimerende med hele Entra-saken er at den er statlig eierskap på sitt verste.

Alle skal blande seg inn med synsing fra sidelinjen.

Problemene er reelle i Entra-styret, der næringsdepartementet har utpekt medlemmer og en ny styreleder som ikke klarer å enes om noe så enkelt som å ansette toppsjef.

Så blir næringsmininster Trond Giske handlingslammet av kameraderipåstandene og venstresidens klaging på millionlønnen.

Og høyresiden klarer ikke å holde fingrene unna, men vil ha denne fillesaken opp i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite.

Heldigvis har Stortinget vedtatt at Entra Eiendom skal børsnoteres, og at staten skal selge inntil 2/3 av aksjene sine.

Da vil aksjonærene velge et styre og en styreleder som fungerer, og de kan ansette en toppsjef uten sutring fra venstresiden og høyresidens forsøk på å fiske i opprørt vann.

Den toppsjefen får neppe mindre enn 3,1 millioner kroner i årslønn.

Statens hemmelige lønnsadel

Sigbjørn Johnsen betaler romslige forvaltningshonorarer for Oljefondet. Foto: Lise Åserud, NTB scanpix.

Oljefondet er en honningkrukke for forvalterne. Hvert år deler pengeplassererne på rundt fire milliarder kroner i honorarer.

Glem debatten om statlige ledere med høy lønn - her er den virkelige lønnsadelen på statens regning.

Finansminister Sigbjørn Johnsen er nemlig ikke så gjerrig som mange vil ha det til.

Når vi leser omtalen av statsbudsjettet, fremstår finansmininsteren som en nøktern bankfunksjonær.

Neste år vil finansminister Sigbjørn Johnsen bruke 125 oljemilliarder for å holde hjulene i gang.

Det er «bare» 3,3 prosent av Oljefondet, og pengebruken er mindre enn de fire prosentene den såkalte handlingsregelen åpner for.

Men hvis du tror at det betyr at vi sparer til dårligere tider, så er det feil.

De siste fem årene har verdien av Statens pensjonsfond falt med 0,63 prosent (se tabell) etter prisstigning.

Hvis vi sammenligner med en sparekonto: Norge bruker ikke bare opp rentene, vi bruker også av verdien av sparepengene!

Du kan lese om Statens pensjonsfond utland her: Forvaltningens resultater 

Hvordan kan da fondet øke og øke, lurer du kanskje på?

For det første blir pengene mindre verdt på grunn av prisstigning.

Men det viktigste svaret er at vi pumper opp olje og gass i rekordtempo fra Nordsjøen, slik at vi stadig setter inn på penger på kontoen.

Men dette er en engangspenger.

Dermed bruker vår generasjon opp verdiene til fremtidige generasjoner.

Handlingsregelen og Oljefondet er en avtale mellom norske politikere om å salte bort pengene i utlandet, og «kaste» nøkkelen.

Akkurat nå er fondet på 3.740 milliarder kroner.

Du kan følge utviklingen fra sekund til sekund her: Fondets markedsverdi

Rundt 60 prosent er i aksjer på verdens børser - resten er stort sett lånt ut gjennom rentepapirer, og det siste er at fondet har kjøpt 50 prosent av det britiske kjøpesenteret Meadowhall i Sheffield for 3,2 milliarder kroner.

Det er bra at politikerne er enige om å begrense forbruket av oljepenger, men det er to store problemer:

  • Realavkastningen er mye lavere enn antatt - siden 1998 er den 2,57 prosent.
  • Vi investerer hos konkurrentene til norske selskaper, og henger etter i Norge.

I praksis er forbruket av oljepenger temmelig løsrevet fra avkastningen. Det går ingen magisk strek akkurat ved de 125 milliardene som skal brukes neste år.

Bruker vi mer, øker presset i norsk økonomi.

Bruker vi mindre, må vi kutte i offentlig forbruk.

Finansminister Sigbjørn Johnsen prøver å holde igjen oljepengebruken i gode år, for å bruke mer i nedgangsår. Det er bra, men det er ikke like bra at vi bruker av formuen i både gode og dårlige år.

Men noen har det bra uansett, og det er forvalterne.

Selv om de skal investere forsiktig, så renner pengene ut i forvaltningshonorar.

Enkelte har tjent eventyrlige beløp: Svenske stakk av med 500 millioner

Oljefondet betaler eventyrlige beløp, men holder hemmelig hvem som får pengene.

Dette er statens skjulte lønnsadel.

I snitt skal forvalterne ha 0,1 prosent av formuen for å kjøpe aksjer og obligasjoner.

0,1 prosent er rundt 4.000 millioner kroner.

Det er penger det også.

429 prosent toll på lammekjøtt

Landbruksmininster og bonde Trygve Slagsvold Vedum har fått gjennomslag for 429 prosent toll på lammekjøtt.

Landbruksmininster Trygve Slagsvold Vedum får regjeringen med på 429 prosent toll på lammekjøtt.

Du tror det nesten ikke før du får se det.

Statsbudsjettet inneholder faktisk forslag om å reise en tollmur rundt Norge på enkelte matvarer:

  • Faste oster: 277 % toll
  • Biff: 344 % toll
  • Lammekjøtt: 429 % toll

- Omleggingen vil også kunne gi økte priser på ost og kjøtt til forbruker, heter det i Statsbudsjettet.

Var det noen som snakket om internasjonal solidaritet?

For å ta det med teskje:

En norsk importør klarer å skaffe seg ti tonn biffkjøtt fra Australia til for eksempel 25 kroner per kilogram.

Her er internasjonal markedspris: Månedspris på biff

Et pund biffkjøtt (0,45 kg) koster rundt 10 kroner på det internasjonale markedet. Det gir en kilopris på 20-25 kroner - før norsk toll og frakt.

Prisen for ti tonn biffkjøtt inn til Norge er altså rundt 250.000 kroner. Men så må importøren betale 860.000 kroner i toll, slik at importprisen blir 1.110.000 kroner per tonn.

Vel å merke før frakt.

Legg til frakt, avanse til importør, distributør og matbutikken - og du forstår hvorfor Norge har verdens høyste matvarepriser og ligger omtrent dobbelt så høyt som EU-landene.

I praksis gjør avgiften til staten det nesten umulig å importere en god Hereford-biff i konkurranse med norsk storfebiff (det heter det når den norske kua skifter kjønn etter døden) hvis tollforslaget blir vedtatt i Stortinget.

Det er også hensikten: - For å skape rom over tid for økte produsentpriser og markedsinntekter i jordbruket foreslår Regjeringen å gå over til prosenttoll ved import av visse produkter som er viktige for norsk jordbruk, heter det i budsjettet.

Her kan du lese forslaget: Overgang til prosenttoll for visse landbruksvarer

Senterpartiet, landbruksminister og bonde Trygve Slagsvold Vedum står bak forslaget - og han tjener selv på tollmur mot utenlandske matvarer.

Les også: Myten om habile politikere

Importvernet (som de kaller det - i praksis er det en tollmur) skal også beskytte norske gartnere: 72 prosent toll på blomster

EU er irritert over den norske dobbeltmoralen som ligger i at vi vil selge fisk for milliardbeløp tollfritt til EU, mens vi altså skal stenge grensene for produktene fra danske og franske bønder.

Norge tok inn 1,5 milliarder kroner i toll på landbruksprodukter fra EU i 2011.

Norge importerer arbeidskraft i rekordfart for å få unna arbeidet uten å skape for sterkt press i økonomien.

Landbruket har 51.400 årsverk, og matvareindustrien ytterligere 40.000 årsverk.

Samtidig er EU vår viktigste handelspartner, og EU-landene sliter med 11 prosent arbeidsledighet.

Økt import av kjøtt og ost gir helt nødvendige arbeidsplasser hos vår viktigste handelspartner, billigere mat til norske forbrukere og frigjør arbeidskraft til andre oppgaver vi trenger.

Statsbudsjettets svar er 429 prosent toll på lammekjøtt.

Var det noen som snakket om internasjonal solidaritet?

Derfor måtte Mæland gå

Øystein Mæland var toppsjefen i Politiet, som sviktet totalt under og etter 22. juli.

Tidligere politidirektør Øystein Mæland føler seg presset ut. Det er riktig, men han har glemt hvorfor.

I et stort oppslag i helgens VG tar Mæland bladet fra munnen og kritiserer behandlingen han ble utsatt for. Da han gikk av i august, var hans egen versjon at han trakk seg selv. Nå er historien at han ble presset ut.

Verdens Gang 6. oktober 2012.

Men hvorfor det var viktig å bytte politidirektør, ser Øystein Mæland ut til å ha glemt:

  • Han ble utnevnt uten politifaglig bakgrunn, men med vennskapsbånd til statsmininster Jens Stoltenberg.
  • Han ble politiets øverste leder samtidig som han fikk barn av en surrogatmor i USA - i beste fall juridisk tvilsomt.
  • Mæland startet sin nye stilling med 14 dagers ferie. Da han dro på jobb 22. juli, visste hverken han eller omgivelsene hvem som var sjef.
  • Politiets svikt under det brutale angrepet på Norge sendte etaten ut i sin alvorligste krise etter krigen. Da tok den nye politidirektøren ut en lang pappaperm.
Men han stilte seg bak etatens egen hvitvaskingsrapport, og uttalte på en pressekonferanse at politiets egen gransking ikke hadde påvist enkeltbeslutninger som kunne ført til et annet forløp på Utøya.
Dette viste seg å være direkte feil.

Mæland kan ikke lastes for arbeidet før 22. juli, men han var uklar og bortforklarende etterpå.

Da Gjørv-kommisjonen slaktet Politiet og Politidirektoratet, ble det helt nødvendig å vurdere om Øystein Mæland var den rette til å lede etaten videre.

Rapporten viste en rekke enkeltbeslutninger som fikk avgjørende betydning for antallet som døde på Utøya. Det var stikk imot det politiets - og Mælands - egen rapport påstod.

Dermed gjorde Mælands egen håndtering av kritikken - og behovet for opprydning på toppen i Politiet - det helt nødvendig å vurdere om Øystein Mæland var den rette til å lede Politidirektoratet.

Da Mæland forstod at dette var i emning, trakk han seg selv og kom justismininsteren (eller rettere, settestatsråden) i forkjøpet.

Torsdag 16. august skrev han selv: - Jeg har derfor i kveld bedt om å fratre min stilling.

Les hans egen pressemelding: Mæland trakk seg som politidirektør

Så viste det seg at han slett ikke hadde trukket seg likevel, men at Øystein Mæland tvert imot ønsket en million kroner for å gå av - alternativt en annen jobb.

Dette var bakgrunnen for at jeg skrev en blogg om at det beste ville være å betale ham penger for å gå.

Les også: Kjøp Mæland fri

Enden på visa ble at Øystein Mæland i stedet beholder lønn og privilegier for å jobbe med reformering av rettspsykiatrien for Helsedepartementet.

For Mæland betyr sluttavtalen at han får 15 måneders arbeid som spesialrådgiver, og deretter 6 måneders lønn uten arbeidsplikt.

Det er en lukrativ sluttavtale.

Kritikerne mener at Øystein Mæland ble politisk ansatt, og viser til at han var forlover og nær venn av Jens Stoltenberg ved utnevnelsen. Hans vennskapsbånd inn i Arbeiderpartiet understrekes av at justismininster Grete Faremo følte seg inhabil overfor sin egen politidirektør som nær venn (men det var altså ikke Faremo som utnevnte ham).

Mæland forteller i VG-intervjuet at han kontaktet Jens Stoltenberg før han søkte på jobben som politidirektør, og at de nå har avtalt å ta opp igjen kontakten etter at han har undertegnet sluttavtalen.

Samtidig skal altså Øystein Mæland arbeide med en så sentral oppgave som reformering av rettspsykiatrien - i skjæringsfeltet mellom Grete Faremo og helsemininister Jonas Gahr Støre.

Vi får anta at Mæland og Gahr Støre ikke er nære venner, men bare bekjente.

Det sies at det er bedre å ha noen i teltet pissende ut, enn det er på ha dem utenfor pissende inn.

Men det verste er å ha noen i teltet som pisser inne.

 

Evig pappaperm

SV-leder Audun Lysbakken vil utvide pappapermen. Foto: Cornelius Poppe, NTB Scanpix.

To nye uker pappaperm til 600 millioner kroner viser SVs sanne ansikt: Partiet klarer ikke å prioritere.

Ifølge en styrt lekkasje til VG vil likestillingsmininster Inga Marte Thorkildsen (SV) utvide pappapermen fra 12 til 14 uker.

VG 5. oktober 2012.

Det er et godt forslag, men det burde vært gratis for staten og skattebetalerne.

Hvordan?

Enkelt og greit ved å ta de to ukene fra mors permisjon og flytte den til fars!

En umulig tanke for SV.

Arbeiderpartiets slagord er «Alle skal med».

SVs slagord burde være «Alle skal ha mer».

Jeg er grunnleggende enig med den rødgrønne regjeringen i at foreldrepermisjonen bør fordeles likere mellom far og mor, og at staten er i sin fulle rett til å bruke økonomiske gulrøtter for å skynde på utviklingen.

Foreldrene kan gjøre hva de vil, men kan ikke forlange statsstøtte til å gjøre hva de vil.

Etter mitt syn er den beste ordningen en tredeling, hvor en tredjedel av foreldrepermisjonen er øremerket henholdsvis far og mor, mens foreldrene kan gjøre hva de vil med den siste tredjedelen.

I praksis ville mange par velge 32 uker til mor, og 16 uker til far. Og det vil være en gratis reform, men den krever politikere som tør prioritere.

Mitt poeng er at dette kan gjøres uten å utvide den totale permisjonstiden.

Norge har en av verdens gunstigste ordninger for fødselspermisjoner. Det er bra, og er med på å forklare at Norge har en av Europas høyeste fødselsrater.

Her er reglene: Foreldrepenger ved fødsel

Slik fungerer pappaperm: Fedrekvote

Men langvarig fravær fra jobben har kostnader, spesielt for kvinnene.

Svangerskap er ikke noen sykdom. Det er lenge siden kvinner flest var sengeliggende på sykehus i lang tid etter fødselen.

Nå er det hjem etter noen få dager, og kvinnene kommer seg raskt på beina. Mange vil hurtig tilbake på jobb.

Det store spørsmålet er hvorfor vi likevel har utvidet den totale permisjonstiden fra 44 til 49 uker siden 2009.

Prislappen ligger på den utvidelsen ligger på rundt 1,5 milliarder kroner i året.

Regjeringen har altså øremerket 1,5 milliarder kroner i året for å gi nye foreldre inntil 59 uker fri med 80 % lønn.

Jeg har ikke sett noe massivt krav om å utvide den totale fødselspermisjonen.

Altså er alt dette for å kunne gi fedrene mer permisjon uten å ta fra mors permisjonstid.

Alle skal ha mer.

Problemet er at 1,5 milliarder kroner til mer foreldrefri betyr 1,5 milliarder kroner mindre til andre formål - som bedre skole, mer sykkelvei, bedre kollektivtransport eller 50 sparte liv i trafikken.

Les også: Livet ditt er verdt 30 millioner.

PS: Partileder Audun Lysbakken har valgt å ta pappaperm samtidig som han er partileder for SV. Det er i hans fulle rett og er et valg som må respekteres. På samme måte som velgerne er i sin fulle rett til å vende partiet ryggen.

Livet ditt er verdt 30 millioner

Finansmininster Sigbjørn Johnsen har fått noe å tygge på. Foto: Esben Johansen.

Noen har satt en prislapp på 30 millioner kroner på hodet ditt. Det kan føre til flere og bedre veier i sentrale strøk.

I forslaget til Nasjonal transportplan foreslår regjeringen å bruke 22 milliarder kroner i året på vei.

Men hvorfor velger politikerne å bygge broer og tunneler dit «ingen» bor - fremfor å bygge ut veinettet utenfor de store byene?

Svaret ligger blant annet i hvordan man beregner samfunnsøkonomisk nytte.

Nå har åtte fagfolk laget nye kalkyler, men ikke tro at vi får mer vei av den grunn: - Nye analyser påvirker ikke budsjettrammene, advarer finansminister Sigbjørn Johnsen.

Her kan du se hvordan regjeringen vil bruke pengene: Nasjonal transportplan 2010 - 2019

Johnsen har rett i at det alltid vil være en grense for hvor mye penger vi vil bruke på vei. Men samtidig er det viktig å sikre at vi prioriterer de viktigste veiene først.

Nå har et ekspertutvalg ledet av NHH-professor Kåre Petter Hagen laget et nytt verktøy for slike valg.

Dette er hovedpunktene:

  • Verdien av et spart liv settes til 30 millioner kroner (barn er verdt 60 millioner).
  • Ekspertuvalget senker krav til avkastning, og utvider tidshorisonten fra 25 til 40 år.
  • Ekspertene setter også høyere verdi på spart tid  og ringvirkninger av ny vei.

Samlet gjør dette at veibygging i sentrale strøk vurderes som lønnsomme enn tidligere.

Men finansmininsteren akter ikke å gi økonomene tømmene: - Skjønn og politiske hensyn, for eksempel distriktspolitikk, må vi ha på toppen, sa han da han fikk rapporten.

Ekspertutvalgets leder Kåre Petter Hagen mener at kravet til samfunnsøkonomisk avkastning har vært satt alt for høyt. Dermed gir den annerkjente samfunnsøkonomen indirekte støtte til bilaksjonister som mener at vi bygger for lite vei.

Hovedendringen nå er å sette høyere verdi på nytten veien får for trafikantene. Det er nok i tråd med folks egen oppfatning. Det koster å sitte i kø. Tid er penger og bedre veier gir høyere produktiviteten for den enkelte og for arbeidsgiverne.

Hvorfor et barn er verdt 60 millioner og en voksen liv er verdt 30 millioner, kan sikkert diskuteres.

Men ved å sette en høy og økende verdi på sparte menneskeliv kan investeringer i sykkelveier og midtdelere bli mer lønnsomme enn de til nå har vært vurdert som.

Det er bra.

Så kan vi håpe at politikerne lytter litt mer til samfunnsøkonomien og litt mindre til eget politisk skjønn neste gang de skal velge mellom en bro eller en tunnel der «ingen» bor - fremfor å løse trafikkproblemene som vil tårne seg opp i Oslo-området de neste tiårene.

Kutt Stortingets ferie en måned

I går var det flagging og høytidelig åpning av Stortinget - og slutt på 105 dagers stortingsfri. Foto: Jørgen Berge, Nettavisen.

Etter 105 dagers ferie er Stortinget endelig samlet. Nå går de inn i en knalltøff høstsesjon og tvinges til å utsette mange saker.

Det er lenge siden de 169 stortingspolitikerne forsaket lønn og karriere for å sitte på Stortinget.

Sannheten er at de aller fleste får bedre betalt på Stortinget (777.000 kroner i årslønn) enn de ville fått i det sivile liv.

Stortinget holder fast på en arbeidsordning som stammer fra dengang representantene dro hjemmefra med hest og karjol

Stortingspresidenten får nær 1,4 millioner kroner i året, og får dermed solid vederlag for sitt folkevalgte verv.

Alt dette er vel og bra. Stortinget er vårt viktigste folkevalgte organ. Her vedtas lover, budsjetter og politiske føringer.

Det er derfor vi bruker 1,1 milliarder kroner i året på et stadig mer svulmende Storting med politikere, rådgivere og egen administrasjon.

Stortinget er et tungt styringsmaskineri.

Likevel bevilger Stortinget seg lang ferie: 105 dagers sommerferie

Man må nesten sitte på Stortinget for ikke å se det åpenbare: Denne arbeidsformen er antikvarisk. Stortinget holder fast på en arbeidsordning som stammer fra dengang representantene dro hjemmefra med hest og karjol.

I dag flyr de gratis innenlands. Ukependling er ikke et problem, og de kan også dra hjemom innimellom på ukedager hvis det kniper.

På Stortinget er det misnøye med at det gamle slagordet «all makt i denne sal» er erstattet med «avmakt i denne sal». Årsaken er selvsagt en stabil flertallsregjering med full ryggdekning, noe som har redusert Stortinget til et organ for småflikking og høringer for å irritere regjeringen.

Men kanskje spiller også arbeidsformen inn. Regjeringen har normal sommerferie, men statsrådene jobber jevnt og trutt i perioden juni-oktober når Stortinget er stengt.

Dermed må Stortinget ta igjen med hestekurer og krafttak hver eneste høst. Budsjettarbeidet tar mye tid, men gir små resultater for opposisjonen. Og man havner fort i en skvis hvor selv lange kvelder ikke kan hindre utsettelser av tunge saker.

Hva er løsningen?

Opplagt kortere ferie!

Stortingets visepresident, Marit Nybakk (Ap), foreslår en måneds kortere stortingsferie. Foto: Stortinget.

Derfor er det løfterikt at visepresident Marit Nybakk nå tar bladet fra munnen i intervju med p4 Nyhetene, og går inn for en måneds kortere stortingsferie: - En kortere ferie gir Stortinget bedre tid til å behandle saker i plenum og komiter, sier Nybakk.

- Arbeidsfordelingen gjennom året blir mye bedre hvis vi starter første arbeidsdag i september i de årene hvor det ikke er stortingsvalg, sier Nybakk.

Det er en god start.

Hurra for Marit Nybakk!