hits

oktober 2011

Skattefri båt

Jens Stoltenberg fikk en båt til 380.000 kroner og skatten på 350.000 kroner betalt av LO og Arbeiderpartiet. Foto: Arbeiderpartiet.

En gyllen regel når man gir gaver, er ikke å stille mottakeren i forlegenhet.

Da statsminister Jens Stoltenberg fylte 50 år i 2009, vanket det en rekke gaver. Det gikk i bøker, vin og blomster - som normalt er ved slike anledninger.

I det siste utsagnet er Aarebrot på jordet. Det er  ikke vanlig at noen i næringslivet får en gave verdt 730.000 kroner i 50-årspresang

Men en gave skilte seg ut - en båt til 380.000 kroner. Den ble overlevert først i juni i fjor, og det er først i år at vi har blitt kjent med alle omstendighetene rundt gaven.

Kilde: Arbeiderpartiets årsberetning
Det viser seg nemlig at Stoltenberg ikke bare fikk båten. Arbeiderpartiet betalte også skatten på 347.362 kroner.

- Skattekostnaden for gaven er innberettet som lønn og innbetalt i sin helhet som skatt. Dette er i overenstemmelse med intensjonen til bidragsyterne, heter det i Arbeiderpartiets årsberetning for 2010.

Her kan du lese mer: Gaveliste til Jens Stoltenbergs 50-årsdag

Gaven til 380.000 kroner var et spleiselag mellom Arbeiderpartiet og LO. Rundt 40 givere - i hovedsak fylkeslag og forbund - bidro med «normale» ytelser på noen tusen kroner hver.

Hoveddelen av pengene kom fra Arbeiderpartiet sentralt, og det var også partiet som tok skatteregningen.

Reglene politikerne har vedtatt, sier nemlig at «alle gaver fra arbeidsgiver skattepliktige, men det er unntak for såkalte jubileums- og oppmerksomhetsgaver».

Unntaket gjelder kun for verdier inntil 3 000 kroner.

Les om reglene her: Spørsål og svar til Skatteetaten

Jubileumsgaver er altså skattefrie opp til 3.000 kroner, og så er det full skatt.

Båtgaven må kalles en uvanlig generøs gave fra Arbeiderpartiet, som årlig får rundt 120 millioner kroner fra staten og kommunene for å holde virksomheten i gang.

Arbeiderpartiets generalsekretær Raymond Johansen sier til Dagbladet at «vi var derfor stolte av å kunne gi ham en raus gave han vil ha glede av i mange år fremover», og valgforsker og Arbeiderparti-medlem Frank Aarebrot hevder til samme avis at «mange i næringslivet sikkert får dyrere gaver enn det Stoltenberg fikk».

I det siste utsagnet er Aarebrot på jordet. Det er  ikke vanlig at noen i næringslivet får en gave verdt 730.000 kroner i 50-årspresang.

Folk flest reagerer på gaven.
Til meningsmålingsinstituttet Synovate  svarer 71 prosent av befolkningen at gaven ikke er passende.
Også Arbeiderpartiets egne velgere reagerer. Hele 58 prosent av dem svarer at gaven var upassende, ifølge avisen.

Aarebrot står på sitt, og mener at det er folket som bør skamme seg. - Hvis folk mener dette, har vi et smålig folk. Folk burde skamme seg, sier Aarebrot til Dagbladet.

Her er det  Arbeiderparti-sympatisøreren og ikke valgforskeren som snakker.

 

 

Scoret på returen

Direktør niels Røine i Norsk Toppfotball ble hudflettet i sommer, men nå har han kommet sterkt tilbake. Foto: Scanpix.

Sjefene i Norsk Toppfotball ble hudflettet, men har de scoret på returen. Hele 1,6 milliarder kroner for neste tv-avtale er gull.

Dermed kan president Yngve Hallen i Norges Fotballforbund peke nese til kritikerne: - Samlet sett for Canal Pluss og denne avtalen nå, har det en verdi over fire år på 1,6 milliarder. I tillegg kommer landslagsverdiene, som ikke er solgt, Verdien er økt med vel 35 prosent, sier Hallen til Nettavisen.

Prisen norsk fotball har fått for tv-rettighetene virker skyhøy, tatt i betraktning den synkende publikumsinteressen og nivået i norsk fotball for tiden.

Les saken her: Fotballavtalen verdt 1,6 milliarder

Prisen norsk fotball har fått for tv-rettighetene virker skyhøy, tatt i betraktning den synkende publikumsinteressen og nivået i norsk fotball for tiden.

Det må være en fin revansje for nøkkelpersonene som solgte rettighetene til hovedrunden til Canal Pluss i juni - uten å ha hatt en budrunde. Dengang manglet det ikke på kritikk.

- Dette betyr i realiteten at Fotballforbundet har brutt samarbeidet med TV 2, sa TV 2-sjef Alf Hildrum.

Nå er det samme TV 2 som har kjøpt rettighetene til to tippeligakamper per runde for perioden 2013 til 2016. På kjøpet får TV 2 rettigheter til et høydepunktmagasin, og til Adeccoligaen.

For den jevne seer betyr det at mandagskampen forsvinner, at fredagskampen går til TV 2 Zebra og at det blir en søndagskamp på allmennfjernsyn - som nå.

- Dette er en historisk god avtale for klubbene. vi får bedre betalt enn noengang, sier administrerende direktør Niels Røine i Norsk Toppfotball.

Både Hallen og Røine kunne kostet på seg et «hva var det vi sa». De har fått rett i at prisen de sikret seg fra Canal Pluss var god, og at de også ville lykkes i å få noen (det vil si TV 2) til å kjøpe rettighetene for de åpne kampene.

Bakgrunnen for at tv-aktørene er villig til å betale 1,6 milliarder kroner for norsk fotball er kampen om kundene til norske betalkanaler. Der er store rettigheter som Tippeligaen, Premier League, Champions League og spansk fotball ingredienser for å lage et attraktivt innhold.

TV 2 sikret seg Premier League foran nesen til Canal Pluss i februar 2010, og kjøpet av Tippeligaen nå i sommer var på mange måter et nødvendig grep fra Canal Pluss.

For klubbene og spillerne betyr avtalen mer penger. Ondsinnede tunger ville legge til: For et dårligere produkt.

For publikum betyr dette at det blir en kamp mindre på en gratiskanal. Det er til å leve med.

Verkebyllen MS Thorbjørn

Undersøkelseskommisjonen skal nå undersøke hva som skjedde med MS Thorbjørn under skytingen på Utøya. Foto: Terje Bendiksby, Scanpix.

Få minutter etter at drapsmannen gikk i land på Utøya, flyktet AUF-lederen, hans rådgiver og sju andre med stålferja MS Thorbjørn. Først nå kan dette omtales i de største mediene.

Snart har det gått 100 dager siden 69 mennesker ble skutt og drept på Utøya.

I denne perioden har de store mediene satt søkelys og reist kritikk mot politiets beredskap, de første politifolkene som kom til stedet, og et utall av andre små og store vurderinger som kan ha hatt betydning for massakrens omfang. Selv personer som har vært negative til islam har fått kritikk.

Sannheten må frem selv om den kan være ubehagelig, også for oss i AUF

Men det har vært ett unntak: Ingen store medier, med unntak av Nettavisen, har skrevet om hva som skjedde med stålferjen og ilandssettingsfartøyet MS Thorbjørn.

Les Nettavisens artikkel: - Kulene ville neppe gått gjennom skroget

Les matrosens beretning i Nettavisen: Flyktet i AUF-ferjen

Artiklene utløste harmdirrende kritikk fra to stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet, og PR-rådgiver Jan-Erik Larsen fra FirstHouse - drev aktivt arbeid for å få mediene til å la være å omtale saken.

Som kommentator Anders Giæver skriver i dagens VG: - Både Arbeiderpartiet og AUF har lagt lokk på denne delen av hva som skjedde, og har konsekvent avvist å kommentere det ytterligere. Antagelig for å beskytte de som var om bord.

Dagsavisens kommentator Hege Ulstein kalte det «smakløse antydninger»  og mente at saken burde «aldri vært publisert».

Les også bloggen: Heksejakt og sannhet

Selv redaktør Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad svingte svøpen: - Det finnes spørsmål ingen journalist bør stille. Det finnes sannheter vi ikke trenger å kjenne. Det burde Nettavisen ha forstått, skrev han i en kommentar.

Som Anders Giæver oppsummerer i dagens VG: - Det ble reagert knallhardt mot Nettavisen da de i dagene etter terrordramaet laget nyhetsstoff på hvor mange passasjerer MS Thorbjørn kunne ha tatt om bord, og spekulasjoner på hvorvidt skroget kunne ha motstått massemorderens kuler.

Tausheten gikk så langt at de fleste store norske medier skrev om den overfylte oppblåsbare båten som terrorpolitiet mislykket prøvde å ta seg over til Utøya med - uten å spørre hvorfor politiet ikke brukte MS Thorbjørn.

Mens mediene for noen år siden  var portvoktere til virkeligheten, fungerer det ikke slik lenger. Fakta om MS Thorbjørns ferd er for lengst allemannseie via sosiale nettjenester.

Debatten har gått høyt - ikke bare på nettet, men også i de tusen hjem og på mange arbeidsplasser. Folk undrer seg oppriktig over hvorfor MS Thorbjørns ferd ikke har kunnet la seg omtale.

Flere har skrevet åpne, saklige brev til våre største medier og spurt - uten å ha fått tilfredstillende svar.

Nå innrømmer politisk redaktør Harald Stanghelle i Aftenposten at det har vært et tabu: - Selv med vår åpne tidsånd finnes en form for tabuer. Et av dem har vært AUF-ledelsen og den tidlige evakueringen fra Utøya med M/S Thorbjørn, skriver han i en kommentar i dagens Aftenposten.

Aftenposten 27. oktober 2011
Tirsdag sprakk den selvpålagte tausheten. Da fortalte NRK Dagsrevyen i sitt toppoppslag at den såkalte 22. juli-kommisjonen skal granske MS Thorbjørn og AUFs beredskap og evakueringsplaner for Utøya.

Du kan se innslaget her: NRK Nett-tv

Les også: Flere vil granske MS Thorbjørn

Saken er senere omtalt både hos VG Nett og i Aftenposten, som i dag har saken: Utøya-ferge dro under skytingen

Medienes unnlatelse med ikke å skrive om MS Thorbjørn har skapt en verkebyll.

- Problemet med ikke å ville snakke om noe, er at det skaper grobunn for rykter og spekulasjoner. Jo lengre tid som går, jo mer kan det skape et inntrykk av at man hadde noe å skjule. Eventuelt at man fryktet detaljene ville underminere Eskil Pedersens lederposisjon, skriver Anders Giæver i Verdens Gang.

Det tjener 22.kommisjonens leder, Alexandra Bech Gjørv, til ære at hun gjør det helt åpenbare og naturlige - nemlig å undersøke hva som egentlig skjedde med MS Thorbjørn, og hvorfor den ikke ble brukt av politiet.

Å få sannheten på bordet ikke er det samme som å jakte på syndebukker. Ingen har rett til å sette seg til doms over de som var på Utøya.

Kun massedrapsmannen - og han alene - har personlig ansvar for de brutale drapene på 77 mennesker.

Det ansvaret skal han ikke dele - verken med med islamkritikere, politifolk eller politikere.

- Sannheten må frem selv om den kan være ubehagelig, også for oss i AUF, sier 20-årige Jorid Holstand Nordmelan, som overlevde Utøya-massakren, til Aftenposten.

Det er klokt sagt, og det gir tillit å se at det mener også 22. juli-kommisjonen.

Den dramatiske dagen

Angela Merkel går på talerstolen i den tyske nasjonalforsamlingen rundt klokken 12.00 i dag. Første test blir om hun får flertall for EUs redningspakke. Foto: Scanpix.

Denne dagen er den mest dramatiske i EUs økonomiske historie. Sent i kveld kan vi få en midlertidig løsning og unngå kollaps.

Dramaet som nå pågår er både økonomisk og politisk.

Gigantiske tap skal fordeles på europeiske banker og land, og beslutningene krever enstemmighet i 27 EU-land.

Når man vet hvor lang tid Stortinget kan bruke på små detaljer, er det ikke underlig at det tar tid å bli  enige om skaffe flere tusen milliarder kroner i en storstilt redningsaksjon.

Sannsynligvis vil løsningen bestå av tre brikker:

  • Avskrive 50-60 prosent av den greske gjelden.
  • Skaffe 110 milliarder euro til europeiske banker.
  • Øke EUs hjelpefond (EFSF) til minst 1.000 milliarder euro.

Et enkelt bilde er en dominokjede, hvor den første brikken - Hellas - allerede har veltet. Nå handler alt om å støtte de neste brikkene, for å hindre at Italia og Spania

også velter - og drar med seg bankene som har lånt landene penger. Da er helvete løs.

Kilde: DnB NOR Markets
Hellas har enorme indre problemer, men landet er ikke større enn den amerikanske staten Connecticut. Hellas har 366 milliarder euro i statsgjeld - altså omtrent som det norske oljefondet. Det er ikke mer enn rundt en tiendedel av den samlede gjelden i de såkalte PIIGS-landene (Portugal, Italia, Irland, Hellas og Spania).

Det er smitteeffekten som er farlig - spesielt mot de større og viktigere landene Spania og Italia.

Den jevne greker vil få det vanskelig i mange, mange år fremover. Det er regningen for at landet har levd over evne og at velgerne har valgt svindlere til å styre landet.

Men hestekuren i Hellas blir ikke verre enn den Belgia var igjennom. Selv om vi ser dramatiske tv-bilder fra Athen, så har de fleste land i verden det verre enn Hellas.

De fleste økonomiske kommantatorer tror at EUs løsning kun blir midlertidig. - Vår vurdering er at Euroledernes plan neppe vil være tilstrekkelig for å stagge markedsuroen denne gangen heller, men den vil være et viktig steg på veien, skriver analytiker Kjersti Haugland i dagsrapporten.

Det siste døgnet har det vært diskutert om Norge bør bruke penger fra Statens pensjonsfond (Oljefondet) til støttekjøp av europeisk gjeld. Det er en dårlig ide fordi det ødelegger hele forvaltningen av Oljefondet.

Et annet spørsmål er om Norge og Norges Bank skal være med på redningsaksjonen, eller om vi fortsatt skal være gratispassasjer. Svaret er ikke gitt. Med rundt 70 prosent av vår eksport til EU-land er Norge det landet som tjener mest på at EU-krisen blir løst.

De europeiske børsene er svakt opp i dag, til tross for at Wall Street falt markant mot slutten i går kveld.

Her kan du følge utviklingen: De europeiske børsene

Det kan tolkes som at aksjemarkedene tror at EU finner en løsning i kveld. I hvertfall midlertidig.

Skattejakt på boligformuen din

Først kom han med målbåndet - neste besøk blir fra skattefuten.

Boligen din er verdt flere millioner kroner mer enn det som står i selvangivelsen. Vil du ha en god eller dårlig nyhet?

Statistisk Sentralbyrå har målt og regnet og funnet ut at norske boliger tilsammen er verdt nær 3.600 milliarder kroner.

Det er rundt fem ganger mer enn det som står i selvangivelsen.

  • Den gode nyheten er at vi er rikere enn vi tror.
  • Den dårlige nyheten er at vi får høyere skatt.

Sentralbanksjefen pleier å si at man setter opp eller ned renten med små skritt. Det samme er tilfelle for overgangen til mer boligskatt.

Politikerne benekter at det er planen.  Men man skal være temmelig godtroende hvis man tror at tvangsmåling av alle boliger og nye anslag for hva de er verdt, ikke før eller senere gir høyere formue- og boligskatt.

Dette har også vært en årlig slager for Statistisk Sentralbyrå.

2010: 3 600 milliarder i boligformue

2009: Dyre boliger har lav ligningsverdi

2006: Dyre boliger har lav ligningsverdi

2001: Dyre boliger har lav ligningstakst

Kilde: Statistisk Sentralbyrå
I snitt «bor» hver nordmann for 720.000 kroner. En gjennomsnittelig familie på fire har en bolig til 2,9 millioner kroner. Til nå er denne formuen beskattet med noen få promille.

Spørsmålet er hva vi kan forvente.

I dag er boligen et skatteparadis. Nordmenn har cirka 2.000 milliarder kroner i gjeld på boligen. Med vanlig rente gir det 80 milliarder kroner i året i rentefradrag, eller 22,4 milliarder kroner i spart skatt.

Gevinsten av å selge egen bolig er normalt skattefri. Den jevne nordmann låner penger, trekker fra rentene, og selger boligen med skattefri gevinst - for så å reinvestere i dyrere bolig og fortsette spiralen.

Økonomer misliker dette fordi det fører til at vi overinvesterer i bolig, og fordi det kan skape en boligboble. Både rentefradrag og skattefri gevinst har vært en torn i øyet på mange økonomer.

Men slapp av - de reglene vil aldri en politiker som håper på gjenvalg røre.

Derimot er det mindre farlig å øke boligskatten i små skritt.

Fratrukket gjeld er boligformuen 1.600 milliarder kroner. Hvis man skal betale normal formueskatt på 1,1 prosent, blir det 17,6 milliarder kroner i økt skatt årlig - fordelt på landets 3,9 millioner skattytere.

I snitt blir det 4.500 kroner per skattyter.

Asyl-industrien vokser

UDI og Ida Børresen får stadig mer kompliserte asylsøknader.

Selv om Norge får stadig færre oppholdssøknader, øker saksbehandlingstiden og utgiftene. Asyl-industrien er en vekstnæring for norske kommuner.

Utgiftene til Utlendingsdirektoratet (UDI) øker kraftig. I fjor kostet det 4,3 milliarder kroner å holde hjulene i gang - ti prosent mer enn året før.

Det besynderlige er at utgiftene vokser, mens antallet søknader synker. I fjor behandlet UDI 95.000 saker. - Det er en nedgang på 9.000 fra året før, skriver Statistisk Sentralbyrå.

Les saken her: Utgiftene til plasser på asylmottak tredoblet

Asyl-industrien består av byråkratiet i Oslo rundt UDI og Utlendingsnemnda, men også av oppholdsplasser som kjøpes lokalt.

Vi er ikke lenger utenforlandet, selv om vi er annerledeslandet.

Milliardene går til kommuner og private som driver asylmottak:

- 3 milliarder kroner av de totale utgiftene gikk med til å betale private og kommunale eiere av asylmottak for kjøp av oppholdsplasser. Statens utgifter til kjøp av slike plasser var mer enn tre ganger høyere i 2010 enn i 2007, skriver SSB.

Gjennom EØS-avtalen er Norge bundet opp i EUs regelverk. Grunnprinsippet er at asylsøknader skal behandles i landet asylsøkeren først kommer til, at regelverket for å få asyl skal være likt og behandles likt over hele EU, at mennesker som har fått opphold fritt kan reise mellom landene etterpå.

For Norge er det en utfordring at vi har gode velferdsordninger, samtidig som typiske mottaksland som Hellas, Italia og Spania har enorme økonomiske problemer.

Grensen mellom Tyrkia og Hellas er en vanlig vei inn til EU fra land som Iran og Irak, og forholdene på greske asylmottak er forferdelige.

Samtidig er det stadige brudd på behandlingsreglene -  noe som er forståelig gitt de enorme problemene landet er i.

Den norske statistikken viser at vi bruker 17.000 kroner på å behandle søknadene, og at de nær 1.400 ansatte i UDI og UNE behandler rundt 60 søknader hver i året - altså et snitt på fem søknader i måneden - eller en i uka.

Kostnadene skyter i været, selv om antallet søknader ikke gjør det.

-  Saksbehandlingstiden i UDI for asylsaker var på 198 dager i 2010. Det er en økning på 29 dager fra året før, skriver SSB.

- Til tross for relativt stabilt antall behandlede saker har både driftsutgifter og årsverk økt kraftig. Dette skyldes i hovedsak at sammensetningen av saker har endret seg: Det er blitt langt flere asylsaker, som er mer ressurskrevende å behandle enn andre saker, heter det.

Tallene skjuler en virkelighet hvor svært mange søknader om opphold er ren rutine, men hvor mange asylsøknader er enormt komplekse. Hvis vi skal yte søkerne de rettighetene de har krav på - og som Norge har tatt på seg - så er det kanskje ikke så mye å gjøre med det.

Også på dette lille feltet er Norge avhengig av at EU fungerer etter planen. Norge er tjent med at Hellas blir i stand til å fungere som et første mottaksland for asylsøkere.

Norge betaler flere milliarder kroner hvert år til ulike EU-prosjekter.

I 2011 skal endel av pengene brukes på asylbehandling i Hellas. Problemet er at Hellas ikke er i stand til å bruke pengene på forsvarlig måte. Dermed blir også norsk byråkrati en eksportvare.

Det er en påminnelse om at EUs økonomiske krise ikke er noe som er langt unna oss. Cirka 70 prosent av norsk eksport går til EU-landene, og norsk innvandringspolitikk gjennomføres på mange måter ved alle EU-grenser.

Vi er ikke lenger utenforlandet, selv om vi er annerledeslandet.

Dramatisk EU-helg

Berlaymontbygningen som huser EU-kommisjonen er symbolet på EUs makt og avmakt. Foto: Gunnar Stavrum

Få i EU-hovedkvarteret tror at helgens krise ender med at Hellas går konkurs, og bytter ut euro med drakmer.

BRUSSEL (Nettavisen): Denne helgen reiser Europas statsledere i skytteltrafikk for å finne en løsning på unionens dypeste økonomiske krise.

Kilder Nettavisen har snakket med i EU-kommisjonen og Ministerrådet ser for seg en løsning som består av en miks av kortsiktige og langsiktige tiltak.

Det mest presserende kortsiktige tiltaket er å skaffe til veie nok penger og/eller garantier for å sikre at Hellas kan betjene gjelden sin etter at bankene har tatt sin andel av tapene (haircut). Anslagene varierer, men beløp på både 1.000 og 2.000 milliarder euro nevnes.

Hellas har enorme beløp utestående fra EUs strukturfond fordi landet simpelt hen ikke klarer å ta imot pengene på en betryggende måte

Mest sannsynlig er at det skjer i form av garantier, slik at EU kan låne penger for å finansiere de neste låneforfallene. Samtidig må bankene som eier greske statsobligasjoner ta en betydelig nedskriving.

Gjeld erstattes av ny gjeld med 30 års nedbetaling. Det mest sannsynlige scenariet gjør at Hellas må bruke rundt 6 prosent av alt landet produserer (BNP) til å betjene gjelden. Det er hardt, men har vært gjort før. Belgia måtte på det verste bruke 10 prosent av BNP til å betjene gjeld, blir det sagt.

Ingen i Brussel tar lett på problemene, men de virker relativt optimistiske til å få til en kortsiktig løsning.

Derimot har de færre grep for å løse de innenlandske problemene i Hellas. En illustrasjon på det er at Hellas har enorme beløp utestående fra EUs strukturfond fordi landet simpelt hen ikke klarer å ta imot pengene på en betryggende måte.

Det gjelder også store beløp fra Norge - Hellas har for øyeblikket bare brukt 9 prosent av pengene de har fått fra Norge til en rekke prosjekter.

Krisen vi nå se er er en gjeldskrise, ikke en eurokrise. Men den viser også hvor korttenkt det var å ha en felles valuta og en felles sentralbank uten gode systemer som sikret at landene hadde budsjettdisiplin. I Hellas tilfelle er det også snakk om direkte svindel med tall.

Hellas burde aldri vært med i eurosamarbeidet, men det er for sent å snu. Dersom landet skulle trekke seg ut, innføre drakmer og devaluere valutaen - så blir effekten at gjelden (som er i euro) blir enda tyngre å betjene.

Derfor er nok det mest sannsynlige scenariet at Tyskland motvillig reiser nok kapital til å holde sirkuset gående, og at Hellas blir satt under administrasjon. Det vil neppe dempe den sosiale uroen og demonstrasjonene i et land som for øyeblikket er i full oppløsning.

Skutt som en rotte

En kloakkledning var siste gjemmested for Libyas diktator gjennom mer enn 40 år.

Muhammar Al-Ghadafi er død, nedkempet og skutt i fødebyen Sirte. Slik endte et regime som begynte som en revolusjon, og som etterhvert perverterte til en gal manns diktatur.

Det mest oppmuntrende med diktatorens fall er at det skjedde gjennom et samarbeid mellom det internasjonale samfunnet og lokalbefolkningen.

Noe har åpenbart gått fremover fra da en passiv verden lot folkemordene i Sierra Leone og Rwanda skje.

Flyforbudsonen, der norske jagerpiloter spilte en liten, men viktig rolle, medvirket til Ghadafis fall. Libya vil gå inn i historien som et eksempel på at det internasjonale samfunnet kan spille en rolle også i interne, nasjonale konflikter.

Det er en lærdom som forhåpentligvis også vil bli oppfattet av andre despoter.

Du plyndres i matbutikken

Rema-eier Odd Reitan har blitt milliardær på mat. Foto: Scanpix.

I  mange land plyndrer folk matbutikkene. I Norge plyndrer matbutikkene deg.

Norsk mat er dyrest i Europa, selv varer som produseres i utlandet blir brått mye dyrere når de passerer den norske grensen og havner i butikkhyllene.

Matkjedeutvalgets rapport viser at de samme varene som koster 1.000 kroner i en europeisk butikk, koster 1.540 kroner i Norge - til tross for at det altså er snakk om intenasjonale merkevarer.

Se beviset her: Underlagsdokumenter

En av årsakene er at norske forbrukere er mindre prisbevisste: - Nordmenn benytter seg primært lite av tilbud når de er i butikken. Bare 1 av 7 velger butikk ut fra hvilke tilbud butikken har, heter det i rapporten.

Vi velger det vi tror er lavpriskjeder, men uten å sammenlikne prisene.

- Forklaringen på det relativt høye kostnadsnivået på norske dagligvarer er altså sammensatt av flere forhold som både reflekterer geografiske, demografiske, økonomiske og politiske betingelser. Samtidig er forskjellene så store at generelt høyere marginer i matkjeden i Norge som følge av konkurransebegrensninger på industri eller i dagligvare ikke kan utelukkes, heter det.

Kilde: Aftenposten.
At så godt som alle de store matkjedeeierne har blitt milliardærer, trekker i den retning. Og Stein Erik Hagen, som ble rik på matvarer i Rimi, har kun tatt et steg i verdikjeden ved å bli storaksjonær i Orkla.

Det er altså lett å tro at Reitan og «Steinrik» er med på ranet av norske forbrukere. Og helt uskyldige er de ikke.

Men nå slår dagligvarebransjen tilbake. En ny rapport som kommer i dag, viser at vi betaler drøyt 31 milliarder kroner mer for maten enn resten av Norden, ifølge Norsk institutt for landbruksøkonomi:

  • Tollbeskyttelse fordyrer matvarene med 8 milliarder.
  • Høyt kostnadsnivå og lønninger koster 13 milliarder.
  • Resten - 9,5 milliarder - er «uforklart».

Man skal ha tungen rett i munnen for å få med seg de overlappende og motstridende forklaringene.

«Alle» er enige om at norske bønder og jordbrukssamvirket gjør norske matvarer som melk dyrere.

Men det forklarer ikke at utenlandske merkevarer er dyre, eller at det er super fortjeneste på andre varer som toalettartikler etc.

- Våre grove anslag kan tyde på at halvparten av uavklart differanse går til industrien. Om det gjenstår fire til fem milliarder kroner som i vesentlig grad ligger på dagligvareleddet, er dette fortsatt en vesentlig sum, skriver Norsk institutt for landbruksøkonomi, ifølge Aftenposten.

Med andre ord: Du blir plyndret når du går i matbutikken, men det er mange som står bak plyndreriet.

Spørsmålet er om politikere og forbrukermyndigheter kan gjøre noe som helst med det.

 

 

 

 

 

 

Arbeid forbudt

Statssekretær Pål K. Lønseth kjemper en energisk kamp for å nekte asylsøkere å arbeide. Foto: Cornelius Poppe, Scanpix.

Regjeringen har husket fjellvettregelen om å grave seg ned i tide, men glemt at det ikke er noen skam å snu.

I går fulgte Bergen etter Stavanger og Trondheim.  De tre storbyene ber regjeringen om å tillate at folk som får være i Norge, også får lov til å arbeide.

- Vi må snu alle steiner, dette handler om de svakeste av de svake, sa KrFs bystyrerepresentant, Harald Myklebust, ifølge Bergensavisen.

Les også bloggen: Pinlig Nansen-jubileum

I Bergen støttet de rødgrønne politikerne forslaget, og fikk med seg Venstre, KrF og Rødt. De borgerlige stemte imot fordi de mener at bystyret ikke har ansvar for norsk asylpolitikk.

Årsaken til at storbyene reagerer er at det er her flesteparten av de tusenvis papirløse og/eller ureturnerbare asylsøkerne bor. De er ikke velkomne av norske myndigheter, men de tolereres fordi det er umulig å tvangsreturnere dem til land som Iran, Ethiopia og Somalia. Men paradokset er at de får lov å være her, men forbys å arbeide.

Vi bruker ikke tvang for å få dem ut av landet, men den rådende politikken er altså å forsøke å sulte dem ut

Det er en kamp regjeringen kommer til å tape, og motstanden går langt inn i regjeringspartiene. AUF har snudd, og en av SVs lederkandidater - Heikki Holmås - støtter også en endring av politikken.

Les også: AUF vil la asylsøkere jobbe

Men Justisdepartementet, anført av statssekretør Pål K. Lønseth, står steilt på sitt: - Når jeg likevel synes at dette er et dårlig forslag, er det fordi jeg mener at det vil undergrave asylsystemet og føre til en inkonsekvent og urettferdig asylpolitikk, mener han.

Du kan lese hele uttalelsen her: Undergraver asylpolitikken

Norge har en formue alle andre land misunner oss. Vår velstand og våre velferdsordninger er en magnet på økonomiske flyktninger fra  hele verden. Det er opplagt at vi ikke har plass til alle, og det er bred enighet om å prioritere folk som er forfulgte eller som har særlig tilknytning til Norge.

Det er også bred enighet om at folk som har fått avslag, må sendes ut av landet.

Problemet er de tusenvis av menneskene som har fått avslag på asyl, men som vi ikke kan tvangsreturnere - enten fordi vi ikke vet hvem de er (papirløse) eller fordi hjemlandene ikke vil ta imot dem. De er ureturnerbare. Vi bruker ikke tvang for å få dem ut av landet, men den rådende politikken er altså å forsøke å sulte dem ut. Problemet er bare at det ikke virker - trolig fordi det er bedre å leve under jorden i Norge enn på gaten i Somalia.

Resultatet er tigging, kriminalitet og uverdige forhold.

De får altså lov til å bli i Norge, men forbys å arbeide og forsørge seg selv. Var det noen som snakket om en inkonsekvent asylpolitikk?

 

 

Åpner for blågrønn regjering

Unge Venstre-leder Sveinung Rotevatn fikk stort flertall for å at Venstre kan gå inn i en regjering med Fremskrittspartiet. Foto: Unge Venstre.

Et stort flertall i Unge Venstre ønsker at morpartiet åpner for å regjere sammen med Fremskrittspartiet. Er det første oppmykning mot en blågrønn regjering etter 2013?

På meningsmålingene er det stort flertall for en borgerlig regjering.

Likevel har det vært en fjern drøm for de som ønsker de rødgrønnes avgang på grunn av steile fronter mellom de borgerlige partiene:

  • Frp krever å sitte i regjeringen
  • KrF og Venstre sier nei til Frp
  • Høyre vil samarbeide med alle

For statsminister Jens Stoltenberg har dette vært en ønskedrøm. Som han vittig nok har fomulert det: - Vi kritiseres for ikke å ha en plan B. De borgerlige har ikke en plan A engang.

På meningsmålingene er det stort flertall for en borgerlig regjering.

Men nå kan det komme endringer. Frp er mer ydmyke etter et elendig valg, og med styrkeforholdet på blågrønn side fremstår Høyre som det dominerende partiet. Det har lenge vært kjent at sentrale enkeltpersoner i de blågrønne partiene har forsøkt å tine opp frontene, og nå tar Unge Venstre bladet fra munnen:

- Den største trusselen mot en fremtidsrettet miljøpolitikk og en anstendig innvandringspolitikk er en mindretallsregjering som gir Arbeiderpartiet spillerom. En mindretallsregjering bestående av Høyre og Frp vil gjøre det vanskelig å finne innflytelse for Venstre i nettopp disse sakene selv om man inngår et borgerlig budsjettsamarbeid. Dette er en selvstendig grunn til å søke regjeringsdeltagelse etter valget i 2013, og å ønske et samarbeid med alle borgerlige partier, heter det i en resolusjon som ble vedtatt med stort flertall på Unge Venstres landsmøte i helgen.

Du kan lese hele uttalelsen her: Norge trenger en liberal regjering

Norge trenger i hvertfall klare regjeringsalternativer. Velgerne er opptatt av utfordringer i sin hverdag, og hvordan politikerne har tenkt å løse dem. Der er mer opptatt av politiske saker enn av partitaktikk. Foran neste valg vil de vite hva som er alternativet til fortsatt rødgrønt styre.

Nå er det det ikke uvanlig at velgere går mot sentrum og det som forener i ekstreme situasjoner som perioden etter 22. juli.

Både SV/Rødt og Frp opplevde velgerflukt. Det er slett ikke sikkert at den tendensen varer til neste valg.

Men det endrer ikke på den største utfordringen for de borgerlige, nemlig at velgerne ikke forstår hvorfor partilederne ikke klarer å lage et troverdig flertallsalternativ.

Les også bloggen: Frp inn i varmen

Velgerne hopper mellom partiene, mens KrF og Venstre fremstiller det som enorme forskjeller i politikk mellom disse partiene og Fremskrittspartiet.

Det er dette verdensbildet Unge Venstre rokker. Uttalelsen i helgen åpner for at man tar stilling til en regjeringsdannelse basert på politikk, ikke på å vende ryggen til Frp.

Men det kommer ikke gratis:

? Venstre skal delta i enhver borgerlig regjering som fører en anstendig innvandringspolitikk, en ansvarlig økonomisk politikk, demping i offentlig pengebruk og en god miljøpolitikk.

I første omgang vil kampen stå internt i Venstre. Der er skillelinjene geografiske: Venstre i Oslo har samarbeidet med Frp - mens Venstre i Hordaland er klart mer skeptiske.

Utfallet er ikke gitt, og dersom Venstre åpner dørene for Frp, vil neppe KrF-leder Knut Arild Hareide stå i veien.

Det går mot spennende årsmøter i sentrumspartiene.

AUF vil la asylsøkere jobbe

AUF-leder Eskil Pedersen foreslår at folk som får opphold seg i Norge også får lov til å arbeide. Foto: AUF.

Endelig sprekker det opp på venstresiden - nå vil også AUF tillate at asylsøkere får jobbe.

Norge har flere tusen mennesker som ikke kan kastes ut, men som likevel forbys å jobbe.

Bakgrunnen er en steil linje fra Justisdepartementet, som tror at det vil føre til en asylstrøm hvis såkalte papirløse eller ureturnerbare får lov til å arbeide.

Dette er en udokumentert påstand.

Enten må de tvangsutsendes, eller så bør de arbeide.

På den annen side har vi daglige erfaringer med hva som skjer med mennesker som aksepteres i Norge, men som tvinges til å livnære seg på tigging, gaver, svart økonomi og kriminalitet.

Les også tidligere blogg: Sett asylsøkere i arbeid

Aller viktigst er det som er så åpenbart at det har blitt ordtak:

  • Lediggang er roten til alt vondt
  • Arbeid adler mannen

Til nå har vi altså valgt en strutsepolitikk, der noen innbiller seg at palestinere eller etiopiere som ikke kan tvangsreturneres, frivillig vil dra tilbake til Ghaza eller Etiopia.

I virkeligheten forsøker mange av dem å bli i Norge og livnærer seg som best de kan.

Strutsepolitikken fører til at arbeidsføre kvinner og menn tvinges ut av arbeidslivet. Verst var aksjonen utenfor Oslo domkirke, som endte med at mennesker som har bodd her i en årrekke, arbeidet, betalt skatt og dekket sine egne kostnader - plutselig blir fratatt skattekort og kastet ut av arbeidsmiljøet.

Det er mulig justisminister Knut Storberget og hans håndtlanger, statssekretær Pål K. Lønseth, finner dette nødvendig og logisk. De har i hvert fall forsvart praksis med nebb og klør.

Svært mange andre synes det er absurd å akseptere at arbeidsføre mennesker får lov til å bli i Norge, men samtidig forby dem å jobbe og betale skatt.

Enten må de tvangsutsendes, eller så bør de arbeide.

Det mener også AUF-leder Eskil Pedersen, som sa dette på NRKs Politisk Kvarter i morges.

Kanskje er det håp likevel?

 

 

 

Frp inn i varmen

Vil finansminister Siv Jensen bli like moderat som SV-leder Kristin Halvorsen i den samme stolen? Foto: Fremskrittspartiet.

De borgerlige har to år på seg på å bygge opp et troverdig regjeringsalternativ. Da må de slippe Fremskrittspartiet inn i varmen.

Etter valget har de blågrønne partiene omtrent slik oppslutning:

  • Høyre nærmer seg 30 prosent
  • Frp ligger mellom 10 og 15 prosent
  • Venstre og Krf er tilsammen litt større enn Frp

Enkel matematikk tilsier at alle disse partiene må til for å skape en flertallsregjering.

De må sluke politiske kameler, men det er bedre å gjøre det medhårs.

Til nå har det vært umulig fordi Frp har tviholdt på en brutal retorikk først og fremst i innvandringsp0litikken, mens Krf og Venstre har lagt ned veto mot å sitte i samme regjering som Fremskrittspartiet og Siv Jensen.

Hvis situasjonen ikke forandres, vil det bli en ny, slitsom valgkamp for de borgerlige.

Faksimile: Dagens Næringsliv.

Ifølge Dagens Næringsliv er det sprekker i den harde fasaden:

- Allerede på landsmøtet denne helgen kan Unge Vensre og leder Sveinung Rotevatn åpne for regjeringsamarbeid med Frp, skriver avisen.

Erfaringen fra venstresiden er at SV har endret retorikk og politikk etter at partiet kom inn i varmen. Der Audun Lysbakken tidligere var en revolusjonær marxist, er han nå en markedstilpasset halvsosialist. Kristin Halvorsen var finansminister uten å skape store problemer for privat næringsliv.

Det er all grunn til å tro at Fremskrittspartiet og Siv Jensen også vil gå i moderat retning hivs de kommer inn i regjering. Det er erfaringen også fra storbyene som har hatt slike alianser.

Med meningsmålinger ned mot 11,1 prosent og et elendig valgresultat, kan enten Frp bli ydmyke eller angstbiterske. Og Høyre kan falle for fristelsen til å hovere (det har partiet tradisjon for i forhold til Frp) eller spille rollen som en forsonende kraft på borgerlig side.

Les også: Rekordsvakt for Frp

På landsmøtet til Unge Venstre i helgen ligger et forslag som lyder slik: «Venstre må søke makt etter valget i 2013 for å få gjennomført sin politikk, og må stille politiske krav til en eventuell regjeringsdeltakelse for at vi ikke undergraver våre liberale verdier. Hvis kravene oppfylles, må Venstre kunne sitte i regjering med alle de nåværende opposisjonspartiene», heter det i forslaget, ifølge Dagens Næringsliv.

Uansett om forslaget vedtas eller ei, så er diskusjonen et tegn på at tidligere fronter er i ferd med å mykne.

Ifølge valgforsker Frank Aarebrot lekker Frp velger til Høyre nettopp fordi de ønsker et regjeringsskifte. - De tidligere Frp-velgerne som er veldig opptatt av et regjeringsskifte stoler nå på Erna Solberg. Det er hun som har troverdigheten på dette punktet, ikke Siv Jensen, sier valgforsker og professor Frank Aarebrot.

Det er nok riktig, men det betyr også at alle de fire blågrønne partiene trolig vil tjene på å stable på beina et troverdig regjeringsalternativ der alle de fire partiene deltar.

De må sluke politiske kameler, men det er bedre å gjøre det medhårs.

De hellige egosyklistene

Finn en feil. Foto: Berit Roald, Scanpix.

Man pirker ikke ustraffet i egosyklister som vil ha veibanen for seg selv.

For å begynne med varefakta: Undertegnede liker å sykle, og sykler ofte til jobb - også på strekningen jeg i går skrev om på Mosseveien.

Gårsdagens blogg.

Påstander om at jeg ikke aner hva jeg skriver om, og at jeg egentlig er en bilist som hater syklister, preller av - for å si det forsiktig.

Det hindrer ikke sykkelentusiaster i å gå  bananas etter at jeg i går tok til orde for å forby sykling i veibanen der det finnes gode, alternative sykkelveier.

Hersketeknikken er velkjent:

a) Jeg aner ikke hva jeg snakker om, siden jeg sikkert er en fet matpakkebilist.

b)  Det er bilene og bilistene som er problemet.

c) Sykkelstiene kan ikke brukes, for der er det gående.

Det interessante er verdensbildet til egosyklistene: Alle andre får hversågod ta hensyn til dem, og det er helt utenkelig at de selv skal ta hensyn til noen som går på gang- og sykkelstien slik at de kommer noen sekunder senere på jobb.

Verdensbildet underbygger mitt poeng: Her er det noen Birken-fantaster som insisterer på å bruke rushtrafikken til personlig trening, og som seiler under falsk flagg som miljøvennlige idealister på vei til jobb.

Du kan lese bloggen og debatten her: Forby sykling i veibanen

Nå gruer jeg meg bare til rulleskientusiastene også mener at E-18 er en fin treningsstrekning på vei til jobb....

Ironi til side, la oss se på innvendingene.

Er det bilene og bilistene som er problemet? Ja, langt på vei. Bilkjøring er risikabelt og forurensende, men for mange et nødvendig onde.

Sykkelveinettet er for dårlig og har mange «feller» for syklistene: Enig.

Men er det virkelig gode begrunnelser for å insistere i å sykle i veibanen i rushtrafikken på en av landets mest trafikerte veier, når det finnes et utmerket alternativ femti meter unna?

For å repetere:

Hver morgen ser jeg egosyklister velge veibanen foran gang- og sykkelstien på vei inn til byen. Det er først og fremst farlig for dem selv, men det skaper også farlige situasjoner fordi busser og andre biler må krysse en dobbel gul midtlinje hvis de skal forbi en syklist som ikke holder farten.

Hver ettermiddag er det bussene sin tur til å kjøre sakte i et åpent kollektivfelt fordi det er en gulkledt racersyklist foran og veibanen til venstre er full av privatbiler.

Om morgen er syklingen risikabel, om ettermiddagen er den irritabel - for alle andre enn syklisten.

Som altså kunne valgt gang- og sykkelveien, og erfart noe helt nytt: Nemlig å ta hensyn til gående noen få hundre meter.

Eller er det slik at egosyklistene er den eneste gruppen som ikke skal ta hensyn til noen?

 

Forby sykling i veibanen

Hver morgen sykler mange i veibanen på E-18, til tross for at det er en skjermet sykkelssti til høyre for gjerdet på bildet. Foto: Berit Roald, Scanpix.

Hver dag risikerer syklister livet i veibanen der det går sykkevei ved siden. Det bør være forbudt.

Å sykle på jobb er miljøvennlig og sunt, derfor bør politikerne prioritere nye gang- og sykkelveier.

Men det er ingen grunn til å støtte egoistiske racersyklister som ikke kan holde seg på sykkelveier i rushet.

- Det er livsfarlig, det de holder på med. De risikerer livet, sier en bussjåfør Aftenposten har snakket med, under tittelen «Tour de fryktløs».

Scenen gjentar seg hver morgen og ettermiddag, både på Mosseveien, i Nittedal og på innfartsveiene til de fleste store norske byene.

En enkel og god løsning er å skilte med sykling forbudt på strekninger hvor det er alternative sykkelveier.

Til tross for sykkelveier, velger de hissigste syklistene å legge seg i veibanen.

Det er livsfarlig for dem selv, og det senker farten for busser og bilister på vei til jobb.

- Enkelte steder er det så smalt at busser og trailere må krysse den doble gule stripen og kjøre over i motsatt kjørefelt for å passere syklister som ikke holder hastigheten. På det smaleste er det bare centimetre mellom syklist og murvegg - og syklist og motorkjøretøy, skriver Aften.

Det er en beskrivelse jeg kan underskrive. Det er dessverre en enkel spådom at det kommer til å skje ulykker hvis ikke noe blir gjort.

Per i dag gjør ikke syklistene noe ulovlig, selv om det er kriminelt dumt. Veitrafikkloven gir sykister samme rettigheter som biler, dersom det ikke er skiltet annerledes.

Her må Statens vegvesen våkne.  En enkel og god løsning er å skilte med sykling forbudt på strekninger hvor det er alternative sykkelveier.

Sykling må stimuleres, men den bør foregå isolert fra biltrafikken. Først og fremst av hensyn til syklistenes sikkerhet, men også for å sikre at rushtrafikken med kollektivtransport foregår raskt og smidig. Det er hull i hodet når 50 passasjerer i en full buss må snirkle seg inn hovedveien til en norsk by bak en overivrig Birken-entusiast.

Syklistene har all  grunn til å være misfornøyd med sendrektige politikere som bygger ut sykkelveier med museskritt.

Til gjengjeld må syklistene finne seg i å bruke sykkelveier når de finnes - spesielt i rushtrafikken.

Det blir ikke noe dårligere trening om man bruker et minutt eller to lenger tid på jobb.

 

Pinlig Nansen-jubileum

Fridtjof Nansen fikk Nobels fredspris for sitt arbeid for flyktninger. I dag har Norge 400 barn som har vært i Norge mer enn tre år uten noen løsning. Foto: Scanpix.

150 års-dagen til Norges største humanist, Fridtjof Nansen, feires med en uverdig behandling av rundt 400 papirløse barn.

I dag er det 150 år siden Nansen ble født.  Den norske polfareren, oppdageren, diplomaten og vitenskapsmannen fikk i 1922 Nobels fredspris for sin innsats for flyktningene etter første verdenskrig.

Slike pass ble utstedt til 450.000 statsløse flyktninger.

Det mest kjente symbolet er Nansenpasset, som ga 450.000 statsløse flyktninger en identitet og muligheten til å reise over grenser.

For denne virksomheten fikk også Nansenkontoret Nobels fredspris i 1938.

Norge har altså en stolt humanitær historie i vårt arbeid for papirløse flyktninger.

Desto mer pinlig må det være for statsminister Jens Stoltenberg å få «Nansenpasset 2011» fra Jasmin Tunc (16), på vegne av de rundt 400 barna som har bodd mer enn tre år i Norge uten å ha rett til opphold.

Nei til jobb, nei til skole, nei til ferie, nei til frihet og mange andre nei'er videre som jeg ikke kan telle

Jasmin og hennes familie kommer fra Libanon. Hun har bodd ni år i Norge - og fått avslag fra Utlendingsnemda (UNE) i ni år på rad, ifølge Aftenposten.

I et åpent brev skriver hun: «Nei til jobb, nei til skole, nei til ferie, nei til frihet og mange andre nei'er videre som jeg ikke kan telle».

Barna får ikke bli her, men de kan heller ikke sendes tilbake. Og regjeringen har brukt lang tid på å finne ut hva den skal gjøre med barna.

Justisminister Knut Storberget har bebudet en stortingsmelding før jul.

Det er underlig at ikke statsminister Jens Stoltenberg møter mer motbør i egne rødgrønne rekker for behandlingen av papirløse og/eller ureturnerbare flyktninger her i landet. I iveren etter å vise fasthet og handlekraft har man fullstendig mistet Nansens humanistiske idealer av syne.

I de aller fleste andre land får man amnesti når man har vært i landet i mange år. I Norge finnes familier som har bodd her i 17 år uten å få fast opphold.

Hun er 16 år, og har bak seg ni år med avslag. Faksimile: Aftenposten.
Det mest vanvittige utslaget var da ethiopiere som har bodd her i en årrekke og hatt arbeid, plutselig mistet skattekort og muligheten til å livnære seg med arbeid.
Justisdepartementet frykter at det vil bli en «smitteeffekt» hvis man belønner folk som trosser norske vedtak og blir i landet. Det er et poeng, men hvor godt det er, kan diskuteres. Men det som åpnebart er et poeng er at folk som oppholder seg i Norge uten lovlig adgang til å jobbe og tjene penger, lett havner i kriminalitet.

Vi har tusenvis av papirløse som ikke sendes hjem, og som livnærer seg under radaren på offentlige myndigheter.

Det er ikke bare strutsepolitikk, det er en skamplett: Enten får man sende folk ut, eller så må man akseptere at de ikke kan tvangsutsendes og legge forholdene til rette for at de kan livnære selv.

Den 16-årige Jasmin Tunc er en påminnelse om at humanisme ikke handler om store og tomme ord - men om handlinger som krever mot, vilje og ofre.

Det er arven etter Fridtjof Nansen.

 

La Utøya være i fred

Slik husker vi reaksjonen på massakren. Foto: Gunnar Stavrum, Nettavisen.

Arbeiderbevegelsens egen forfatter, Roy Jacobsen, mener at Utøya bør være i fred, og bli et nasjonalt minnesmerke.

I dagens utgave av A-magasinet går Jacobsen langt i å antyde at Utøya ikke bør gjenoppbygges, men gjøres til et minnesmerke over massakren som drepte 69 mennesker.

Faksimile: Aftenposten.
Også fra annet hold melder tvilen seg om det er riktig å gjenoppbygge øya og drive videre.

Massakren på Utøya krevde 69 menneskeliv. Noen titalls ble hardt skadet, mens kanskje så mange som 500 unge mennesker vil plages av traumer i lang tid fremover.

For noen av dem er det en overvinnelse og en seier å komme tilbake til Utøya. For andre er det det siste de vil gjøre. Begge deler må respekteres.

De første dagene etter massakren var mantraet at «vi skal ta Utøya tilbake».

AUF skulle vise at Anders Behring Breiviks feige ugjerninger ikke ville seire mot folkestyret.

Det kan være en verdig og god løsning å bevare øya som den er, som et nasjonalt minnesmerke over tragedien.

Det var en idealistisk tanke, men i dag fremstår det ikke like klart.

Massedrapsmannen lyktes i å ta mange liv, men oppnådde det motsatte av det han planla. Han er isolert, og Norge har vendt ryggen til både hans gjerninger og hans tanker. Folkestyret har seiret.

Men vi skal aldri glemme ugjerningene han gjorde på Utøya. Derfor er Roy Jacobsens ettertanke viktig, og det kan være en verdig og god løsning å bevare øya som den er, som et nasjonalt minnesmerke over tragedien.

Det er samtidig en påminnelse av hva en enkelt fanatiker er i stand til å gjøre, forblindet av egne tanker, og blottet for medfølelse.

Roy Jacobsen mener at Utøya i dag minner om Spor 17 på jernbanestasjonen Grünewald i Berlin, hvor jødetransportene i sin tid rullet ut. Nå er det et enkelt, ubrukt jernbanespor på en travel stasjon.

Man har latt det være ubrukt i 65 år «slik at busker og trær fritt har vokst opp mellom skinner og sviller og forvandlet det hele til en grotesk skulptur, et av de mest sjokkerende og likevel verdige monumenter: naturens kamp mot det forgagne, tidens tann, som arbeider og arbeider uten å seire, slik det må være i et sivilisert samfunn, som skal huske, men også gå videre».

Forfatter Roy Jacobsen rapporter fra Utøya. Faksimile: A-magasinet.
Jacobsen trekker linjene til utryddelsesleiren Natzweiler, og forteller at man i dag finner «leiren slik den så ut da drapene pågikk, bare svært skånsomt vedlikeholdt, et Pompeii størknet i tiden, så man skal kunne "se"  det som skjedde med datidens briller, så godt det lar seg gjøre, etter fattig evne».

Med en enkel påskrift: «I disse skogene hersker den absolutte stillhet».

 

 

Smuler til LO-medlemmene

LO-lederen ville ha tusenlapper, men fikk 90 fattige kroner i årets budsjett fra statminister Jens Stoltenberg.

Nok en gang får de økt sitt særfradrag, men denne gangen er det bare smuler til LO-medlemmene.

Spørsmålet er om gavmildheten og takknemligheten er i ferd med å forsvinne fra den rødgrønne regjeringen, eller om det er et tegn på at når krybben er tom, så bites hestene.

I hvert fall er det en temmelig mager økning regjeringen foreslår i økt fagforeningsfradrag.

Dette er penger LO-medlemmer og andre fagforeningsmedlemmer kan trekke fra inntekten på selvangivelsen og spare skatt.

Regjeringen foreslår å øke fradraget fra 3.660 til 3.750 kroner i året.

I kroner og øre betyr det ikke mer enn 25 kroner mer i spart skatt til neste år.

Det er betydelig mindre enn LO-leder Roar Flåthen krevde i sommer: - Vi forventer at fagforeningsfradraget blir ytterligere økt denne stortingsperioden, sa han. - Hvis det skal monne, må det dreie seg om tusenlapper.

 Les også: Milliardsjekk til LO-medlemmer

Men nettopp dette fradraget har vært en rød klut for regjeringens politiske motstandere. De reagerer på at LOs medlemmer får store skatteletter, samtidig som organisasjonen gir milliongaver til de rødgrønne partienes valgkamp.

I mange andre land er slike bidrag ulovlige fordi det kan oppfattes om kjøp av politisk støtte. I Norge er det derimot en lang tradisjon.

Til neste år kan alle  de 860.000 medlemmene i LO og flere hundre tusen andre fagforeningsmedlemmer trekke fra 3.750 kroner i inntekten på  på selvangivelsen.

Det gir dem 1.050 kroner i spart skatt, eller totalt drøyt 900 millioner kroner for alle LOs medlemmer tilsammen.

Regjeringen har tidligere økt fradraget til  historisk høyt nivå. Men det var før, og ikke nå.

I årets statsbudsjett foreslår regjeringen kun å øke fagforeningsfradraget med 90 kroner.

Og det er vel liten grunn til å tro at de borgerlige partiene vil gi noe mer.

 

 

 

 

Norge, et oljesmurt Hellas

Å bruke eller ikke bruke, det er spørsmålet.

Statsminister Jens Stoltenberg advarer mot skatteletter og viser til Hellas. Men den største likheten er politikere som bruker for mye penger.

- Er det noe vi har lært av den internasjonale gjeldskrisen, så er det at vi ikke kan ha skattenivå som i USA og en velferdsstat som i Norge, sa Stoltenberg under trontaledebatten.

Vi trakk vinnerloddet, og oppfører oss deretter. Det går fordi vi hvert år selger unna arvesølv og lever av avkastningen

Det stemmer i mange land, men ikke i Norge. Når statsbudsjettet legges frem senere i denne uken, vil vi fortsatt bruke 130-140 oljemilliarder hvert eneste år for å finansiere Stortingets pengebruk.

Norge klarer på ingen måte å finansiere velferdsstaten med skatt og avgifter. Uten avkastningen fra oljefondet ville vi vært i samme katastrofale gjeldsspiral som de fleste landene rundt oss.

Vi trakk vinnerloddet, og oppfører oss deretter. Det går fordi vi hvert år selger unna arvesølv og lever av avkastningen. Det er for øvrig ingen partier på Stortinget som står for noen annen politikk heller.

De første lekkasjene tyder på at statsbudsjettet blir nøkternt, men ikke stramt. Finansminister Sigbjørn Johnsen holder igjen, men trygder og andre vedtatte ytelser gjør at utgiftene stiger likevel. Det blir neppe rom for store reformer i årets budsjett.

Samferdsel blir nok en av vinnerne, kanskje også skole, og man kommer ikke unna ekstra penger til politiet etter sommerens terrorhandlinger. Ellers blir det nok ganske grått, og det er liten grunn til å tro at formueskatten blir avskaffet i dette budsjettet.

Trolig er et grått og nøkternt budsjett det Norge trenger nå. Oljeprisen har falt markant de siste månedene, børsene likeså, og gjeldskrisen i Sør-Europa er ikke over. Det er fornuftig å ruste seg mot litt tøffere tider i 2012, og da må man ikke brenne av kruttet for tidlig.

Men dagens lave rente er det lite Norges Bank kan gjøre for å stimulere økonomien, dersom det skulle trengs.

Finansministeren er en nøktern mann, og budsjettet er nok i hans ånd. De eneste som blir skuffet, er velgerne. Men det er lenge til neste valg.

Mindre skatt til de rike

Statsminister Jens Stoltenberg vil beholde formueskatten, mens LO-leder Roar Flåthen åpner for å justere eller fjerne den. Foto: Heiko Junge, Scanpix.

LO vil fjerne formueskatten og spare de rikeste. Stalltipset er at man innfører en boligskatt som rammer de fleste i stedet.

Ingen skatter treffer bedre sosialt enn formueskatten. Det er stort sett de rikeste som betaler totalt 12 milliarder kroner i formueskatt.

Baksiden av medaljen er at man ikke vil verne de rike uten samtidig å flå norske boligeiere

Sammenhengen er entydig: Jo mer du tjener, desto høyere formue har du. Statistikken viser for eksempel at folk med over 3,0 millioner kroner i bruttoinntekt, samtidig har 27 millioner kroner i gjennomsnitt i formue.

Nå får de rike hjelp fra LO i sin kamp mot formueskatt: Åpner for å fjerne forhatt skatt

På den ene siden står næringsminister Trond Giske og LO-leder Roar Flåthen, mens statsminister og sosialøkonom Jens Stoltenberg stritter imot.

Det handler mer om symbolikk enn virkelig store beløp for statskassen. Formueskatten innbringer rundt 12 milliarder kroner i året til offentlige budsjetter. De rike betaler 1,1 prosent i skatt på sin nettoformue (og det finnes et vell av metoder for å trylle bort formuen i skatteoppgjøret).

Mange land har avviklet formueskatten, men den finnes fortsatt i både Frankrike, Sveits og Nederland.

De fleste andre land har innført boligskatt i stedet.

For de fleste vanlige skattytere er det et dårlig bytte. De færreste av dem betaler formueskatt i dag, mens det vil bli langt vanskeligere å komme seg unna boligskatten. For det er vel ingen som tror at LO (eller den rødgrønne regjeringen) vil sette ned skattene med 12 milliarder kroner i året?

Den norske skattemodellen kan enkelt beskrives slik:

  • Folk med lave inntekter betaler lite skatt i forhold til i utlandet
  • Merverdiavgift og andre avgifter er statens største melkeku
  • Middelklassen og høytlønte betaler mest skatt
  • De rike har aldri vært plaget spesielt i Norge.

SV kjemper imot å fjerne formueskatten fordi den er et fikenblad som skjuler at Norge er et skatteparadis for de rikeste fordi den hindrer at noen blir nullskattytere.

- Overgang fra formueskatt til eiendomskatt i Norge ville gitt betydelig skattelette til de aller rikeste, mener SV.

Problemet er at kapital er internasjonal, slik at de formuende kan flytte pengene til land uten formueskatt. Det eneste de ikke kan flytte er boligene (hvis de fortsatt vil bo her i landet).

Baksiden av medaljen er at man ikke vil verne de rike uten samtidig å flå norske boligeiere.

 

 

 

 

 

 

 

Heksejakt etter Utøya

Bør justisminister Knut Storberget gå av fordi det ble gjort feil under Utøya-massakren?

Aftenposten har langt på vei sannsynliggjort at kanskje så mange osm 20 unge mennesker ble skutt og drept det siste kvarteret før massedrapsmannen ble pågrepet.

Det er lett å forstå hvor bittert det må være for familie og venner som mistet sine kjære - for ikke å snakke om politifolk og redningsmannskaper som vil plages resten av livet av å tenke på hva de kunne gjort annerledes.

Det er viktig at vi får fakta på bordet, mem vi må være forsiktige med å la det bli en heksejakt på enkeltpersoner. I de minuttene vi snakker om var landets hovedstad bombeangrepet, og landet opplevde hendelser ingen kunne forutsett.

Den største svikten var likevel ikke enkeltpersoners vurderinger, men en systemsvikt. Justisministeren har åpenbart det konstitusjonelle ansvaret, men det må være en viss sammenheng mellom handlinger han har gjort eller ikke gjort - og ansvaret som skal legges på Storbergets skuldre.

Og det aller viktigste som kan komme ut av granskningen er at vi forbedrer systemer og rutiner som slo feil.

Massedrapsmannen forberedte sine ugjerninger i flere år, samtidig som han var aktiv på internett - uten å komme på kartet hos PST.

Han kunne kjøre bombebilen helt inntil høyblokken i regjeringskvartalet uten at noen reagerte, og uten at det var noen sperringer.

Det gikk godt over en time fra meldingene kom om skyting på Utøya, til beredskapstroppen kom til stedet, og drapsmannen overga seg. Politiets helikopterberedskap var nedlagt for sommeren.

Alt dette er forhold som vil bli rettet på nå, selv om det åpenbart er for sent til å redde de unge menneskene som mistet livet på Utøya.

Justisministerens viktigste jobb er å sikre at vi lærer av det som skjedde, og gjør hva vi kan for å hindre en ny fanatiker i å gjøre noe lignende.

Å stille Knut Storberget personlig til ansvar for at politiet gjorde feil i en ekstrem situasjon er for lettvint.