hits

oktober 2010

Skal hun dumpe barna?

Kari Ann Volden har hatt omsorgen for de to tvillingene i ni måneder. Mener norske myndigheter at hun skal dumpe barna? Foto: Privat.

Norske Kari Ann Volden sitter i India med to barn ingen vil ha. Her driver Norge et umenneskelig prinsipprytteri.

Prinsipper er vel og bra, men av og til blir de nådeløse i møte med virkeligheten. Derfor er det noe som heter å la nåde gå for rett.

En slik situasjon har vi med de to surrogat-tvillingene til Kari Ann Volden. Dette er barna hverken India eller Norge vil ha.

I utgangspunktet er det norske prinsippet bra. De to tvillingene har ingen biologisk tilknytning til Volden. De har indisk surogatmor og en ukjent sæddonor, og Norge ønsker ikke å stimulere andre til å reise utenlands og «fabrikkere» barn.

Derfor har Volden fått avslag på sine søknader om å få adoptere barna fra Barne-, ungoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

Spørsmålet er hva Lysbakken mener at Volden nå skal gjøre med de to tvillingene hun har omsorg for? Skal hun dumpe dem og dra hjem?

Bufdir er underlagt Barne--, likestillings- og inkluderingsdepartementet - og dermed er det statsråd Audun Lysbakken som har det politiske ansvaret.

I mai ønsket Lysbakken at saken skulle behandles som et unntak, fordi saken har «to barn som i prinsippet er statsløse, og hvor den norske kvinnen er deres eneste omsorgsperson».

Nå hevder Lysbakken at han hele tiden har tatt forbehold om at hun måtte bli godkjent av adopsjonsmyndighetene.

- Når de sier at vi ikke kan la henne adoptere uten å bryte norsk lov, er det ingenting jeg kan gjøre, sier Lysbakken til VG.

Spørsmålet er hva Lysbakken mener at Volden nå skal gjøre med de to tvillingene hun har omsorg for? Skal hun dumpe dem og dra hjem?

Volden har seg selv å takke for situasjonen hun har kommet opp i. Hun har brutt norske regler og innrømmer å ha løyet i prosessen etterpå.

Men barna har intet ansvar for situasjonen de er i. I sine ni første måneder har de knyttet seg til sin nærmeste omsorgsperson, og det vil være umenneskelig å tvinge igjennom en atskillelse mellom barna og personen de oppfatter som mor.

Prinsippielt er det en vanskelig sak, og på Stortinget deler den representantene fra Nordland. Høyre og Frp vil hjelpe Volden og tvillingene hjem til Norge, mens de andre partiene vil stå på prinsippene.

- Vi må finne en unntaksbestemmelse. Det er helt uakseptabelt å ha to unger og ei dame i India på denne måten. Det er to unger som lider i dette, sier Frps Kenneth Svendsen. Høyres Ivar Kristiansen er enig: - De har snart ingen mor og en ukjent far. Alternativet er et barnehjem i India. Her må nåde gå for rett.

Og det er nettopp poenget.

Økokrim må etterforske Sp

Økokrim-sjef Trond Eirik Schea nøler med å etterforske ulovlig partistøtte til Senterpartiet. Foto: Scanpix.

Nå bør Økokrim etterforske klare lovbrudd og påstander om regnskapsjuks i Senterpartiet.

Det er liten tvil om at partistøtten til Senterpartiet er ulovlig, og ifølge påtaleinstruksen skal «Etterforskning foretas når det som følge av anmeldelse eller andre omstendigheter er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold...».

Derfor er det påfallende at Økokrim til nå har vært helt passiv i saken.

Partistøtteloven forbyr kommunale og statlige selskaper å gi økonomisk støtte til politiske partier. Ingen benekter heller at pengestøtten på totalt 700.000 kroner er ulovlig.

Tidligere generalsekretær Ivar Egeberg var sentral i fakturaene på 700.000 kroner til Eidsiva og Troms Kraft.

Spørsmålet Stortinget er mest opptatt av er om olje- og energiminister Terje Riis-Johansen har vært inhabil som følge av partistøtten. Etter min oppfatning er disse anklagene den mest uklare delen av pengestøtten fra Eidsiva og Troms Kraft på 700.000 kroner.

Dersom statsråder blir inhabile som følge av pengegaver til sine politiske partier, så vil den rødgrønne regjeringen få store problemer med saker og utnevnelser som involverer LO og andre som har gitt dem millionstøtte i en årrekke.

Det alvorlige i Senterpartiets tilfelle er at pengene kommer fra offentlige, felleseide selskaper - og at pengestrømmen er kamuflert i Senterpartiets regnskaper.

Det innrømmer også partileder Liv Signe Navarsete, som omtalte pengegaven som «urettmessig» og «ulovlig støtte» på møtet i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité: - Det skulle ikkje vore gjort, og som leiar tek eg ansvar for at dette skjedde, sa Navarsete.

Her er innrømmelsen: Navarsetes åpningsinnlegg

Etter høringen i Stortinget i går er det rimelig grunn til å mistenke Senterpartiet og giverne for å kamuflere lovbruddet med uriktige fakturaer: - Det er dekning for å si at det er falske fakturaer, sa Per-Kristian Foss i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.

Til nå har Økokrim vært så passiv at det må være lov å spørre om etaten kvir seg for å gå inn i en politisk betent sak.

Dette er en påstand om brudd på straffeloven fordi noen må ha laget de falske fakturaene, som er sendt ut fra Senterpartiet. Det formelle ansvaret ligger hos daværende generalsekretær Ivar Egeberg og partileder Liv Signe Navarsete.

Venstre-leder Trine Skei Grande er soleklar: - Så langt jeg kan forstå er fakturaene ulovlige. Da skal påtalemyndigheten se på det, sier hun til Dagens Næringsliv.

Også professor Atle Johnsen ved Norges Handelshøyskole mener at det kan være brudd på bokføringsloven: - Dette kan være langt mer enn et regnskapsspørsmål, sier Johnsen.

Det strafferettslige spørsmålet er hvem som skrev ordet «prosjektstøtte» på fakturaene til Eidsiva og Troms Kraft, når det ikke var et internt prosjekt med eget prosjektregnskap - men i praksis en ren ulovlig valgkampstøtte.

At partilederen ikke vet om så store pengegaver er oppsiktsvekkende. Etter Fagforbundet og LO er Eidsiva Energi AS og Troms Kraft AS de største bidragsyterne til Senterpartiet i 2009.

Senterpartiets partileder Liv Signe Navarsete forklarer at hun ikke fikk med seg to av de største gavene til partiet i hele fjor. Foto: Scanpix.

Vanligvis nøler ikke Økokrim med å gå tungt inn i mye mindre alvorlige saker, og de reagerer raskt for å hindre at beviser tåkelegges og forklaringer harmoneres.

Saken blir ikke bedre av at det viser seg at fakturatriksingen også har en skatteside: Å kalle partistøtten for prosjektsstøtte sparer Eidsiva og Troms Kraft for nesten 200.000 kroner i skatt.

Til nå har Økokrim vært så passiv at det må være lov å spørre om etaten kvir seg for å gå inn i en politisk betent sak.

Den ulovlige partistøtten er andre sak på kort tid hvor Liv Signe Navarsete er i trøbbel. Etter at hun fikk et armbånd i hvitt gull til 27.000 kroner fra Kjell Inge Røkkes selskap, ble hun anmeldt for mulig korrupsjon - men anmeldelsen ble henlagt fordi regjeringens regler for gaver er uklart:

Her er Økokrims henleggelse av gavesaken mot Liv Signe Navarsete

Garantert ikke et tog

I fjor vinter hadde NSB bare 75 prosents punktlighet. Foto: Rune Fossum, NSB.

Å få igjen billettpengene er en mager trøst når toget ikke går. Men det er bedre enn ingenting.

Både i Norge og Sverige utsteder togselskapene reisegarantier for å kjøpe seg fri fra misfornøyde passasjerer.

Det er et nødvendig tiltak etter fjorårets vinter, hvor NSB bare hadde 75 prosents punktlighet.

I klartekst betyr det at ett av fire tog kom for sent, og med rundt fire millioner togreiser per måned innebærer det større eller mindre problemer for en million reisende, noe som selvsagt er helt uakseptabelt.

Både norske NSB og svenske SJ kansellerer nå togavganger for å skaffe seg en buffer mot forsinkelser. Tiltaket er defensivt, men nødvendig. For passsasjerene er det bedre å vite at toget ikke går - enn å innstille seg til en togavgang som blir forsinket.

Reisegarantiene er like nødvendig, og den norske er best. Her i landet får du betalt alternativ transport og dekket påregnelige kostnader, og du kan kreve tilbake 50 prosent av billettprisen hvis toget ditt blir 30 minutter forsinket (60 minutter på de lange strekningene).

For passsasjerene er det bedre å vite at toget ikke går - enn å innstille seg til en togavgang som blir forsinket.

Nå følger svenskene etter. Men SJ gir bare 50 prosent som et gavekort på nye SJ-reiser, eller du kan alternativt få 25 prosent kontant.

På ett punkt kan derimot NSB lære av svenskene: SJ og SAS har en ordning som garanterer deg å komme frem i tilfeller hvor du bruker begge selskapene - typisk først flytoget, så fly.

Det reelle problemet for NSB og Jernbaneverket er for lite penger over lang tid, og for store forventninger til punktlighet og togavganger. Erfaringen fra i fjor vinter var at tidsplanen ikke fungerer når vi får en vanlig norsk vinter med frost, stort snøfall - og problemer med kjøreledninger og annet materiell. Da går ruteplanen rett og slett ikke opp.

Årets statsbudsjett er et skritt i riktig retning, men det er et museskritt.

NSB har nå redusert produksjonen med tre avganger, og fastholder sitt mål om 90 prosents punktlighet. Det er fortsatt ambisiøst, og derfor er reisegarantien en nødvendig sikkerhetsventil.

For det NSB kan garantere er at det blir forsinkelser, også i år.

Plyndring og parkering

Samferdselsdepartementet har brukt fire og et halvt år på å lage felles regler for avgiftsparkering. Foto: Scanpix.

I snart fem år har staten somlet med å lage regler for privat parkering. Men ennå er det nesten fritt frem for bransjens banditter.

I april 2006 uttalte daværende samferdselsminister Liv Signe Navarsete at det «er viktig å få til felles og enklare regelverk som gjeld både offentleg og privat parkeringsverksemd».

Da hadde hun akkurat fått på bordet tilrådninger om hva som burde skje:

  • Felles regler for private og offentlige aktører
  • Fjerne kravet om å betale på forhånd
  • Lage felles regler for bøtene

I dag - fire og et halvt år senere - har intet skjedd. Forslagene ble riktignok sendt på høring, men siden har ingen hørt noe. 

Ser man på regnskapene til parkeringsselskapene, virker det som om forretningsmodellen baserer seg på gebyrer og avgifter.

Her er Q-Park operatør, og boten er 500 kroner.

For  forbrukerne er det en jungel det nesten er umulig å bevege seg i. Ta for eksempel parkering i nærheten av Oslo legevakt. Der varierer prisen fra 15 til 48 kroner per time, og avgiften for å parkere for lenge koster alt fra et ukjent beløp, til 500 kroner et sted og 700 kroner et annet sted - fra samme aktør!

Det er lett å mistenke bransjens verstinger for å spekulere i uklare priser og i å skrive ut bøter med gaffel.

Et par hundre meter unna vil Q-Park har 700 kroner i gebyr.

Fortsatt finnes mange parkeringsplasser hvor du må betale på forhånd (eksempelvis på kino) og hvor parkeringsselskapene spekulerer i å gå runden rett før de vet at filmene slutter.

I høringsrunden tok Forbrukerrådet opp dette poenget:

- Etterskuddsbetaling vil kunne redusere et stort antall klagesaker. I tillegg tils aker som gjelder betalingshindringer, f.eks. ved behandling/besøk på sykehus, vil  et kunne redusere klagesaker med uoverensstemmelse mellom automatens og eget ur og saker hvor man returnerer til bilen mens kontrollavgift utferdiges eller rett etterpå. Slike klagesaker mottar klagenemnda mange av. Forbrukerrådet mener at det bør kunne stilles krav til etterskuddsbetaling, skrev Forbrukerrådet i september 2006.

Og det er også vilkårlig hvor store gebyrer de utsteder, og om de aksepterer avgjørelser fra den såkalte Parkeringsklagenemnda.

Oslo Østre Frikirke opererer med hemmelig størrelse på boten.

- Forbrukerrådet mener det er naturlig å knytte kontrollavgiften til inkassogebyret for ikke å få en uforholdsmessig streng sanksjon. Inkassogebyret er indeksregulert og økningen vil være mer i samsvar med den generelle prisstigningen i samfunnet, skrev Forbrukerrådet.

Inkassosatsen er nå på 600 kroner, og dermed langt lavere enn de prisene noen av bransjens verstinger krever.

Nå må samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa snart få ut fingeren!

Arbeidsgruppen som foreslo en ny felles parkeringsregulering leverte en solid rapport. Hovedpoenget var å gjøre det enklere for forbruker å forstå hvilke regler som gjelder på hver parkeringsplass. I dag er det bileier som er ansvarlig for bøter fra offentlige parkeringsplasser, mens det er sjåføren som må betale gebyrer fra private. (Dette er for øvrig et stort hull fordi p-selskapene vil ha store problemer med å kreve inn bøtene fra eksempelvis en ukjent person fra Argentina som fikk låne bilen din).

Arbeidsgruppen forslo at alle som driver såkalt vilkårsparkering må ha offentlig godkjennelse, og at de plikter å følge avgjørelser fra en klagenemnd. Dette burde være en selvfølge.

Gruppen foreslo også at det må være mulig å betale for parkeringen etterpå (når du vet hvor lenge du trengte plassen) og at det må være mulig å betale både kontant og med kort.

Og endelig foreslo gruppen at bileieren er ansvarlig. Men tilgjengjeld burde gebyrene være like for alle aktørene. Også fornuftige forslag, etter min oppfatning.

Q-Park eies fra Belgia, og omsetningen går rett i været. Kilde: Q-Parks årsberetning.

Nå har det altså gått fire og et halvt år, og intet har skjedd. I mellomtiden har privat parkering blitt en milliardnæring. Og det er all grunn til å kikke aktørene i kortene.

En av landets største aktører - Q-Park - har ennå ikke noe offentliggjort regnskap for 2009. Men årsrapporten til det europeiske morselskapet viser at den norske datteren har to til tre ganger høyere inntjening per parkeringsplass enn døtrene i Sverige, Finland og Danmark.

Nesten daglig hører vi om tildels urimelig håndtering av parkeringsplasser utenfor kjøpesentre og sykehus, og dette pågår uten at forbrukerne har særlig vern. Det er frivillig å være medlem av Parkeringsklagenemnda og enkelte av bransjens verstingen har gebyrer som ikke ligner grisen. En av dem fikk faktisk tidligere statminister Kåre Willoch på nakken.

Mange enkelttilfeller tyder på at deler av privat parkering er den reneste vill vest, og at bransjen har sine gjengangere som skyter først og spør siden.

Derfor er det høy tide at bransjen får noen felles regler.

Norsk moské fra Saudi-Arabia

Den nye moskeen til ahmadiyyamenigheten ved E6 i Oslo rommer flere tusen troende. Denne moskeen er finansiert av medlemmene selv, og ikke av Saudi-Arabia. Foto. Erlend Aas, Scanpix.

Bør Saudi-Arabia få lov til å betale 20 millioner kroner for å bygge moske i Norge?

Hvis Norge skulle få et Muslimsk folkeparti, så ville ikke partiet ha lov til å motta penger fra utlandet.

Ifølge partiloven kan ikke politiske partier motta bidrag fra utenlandske givere - uansett om det er privatpersoner eller såkalte juridiske personer.

Derimot er det foreløpig fritt fram for utenlandsk støtte til religiøse grupper, og det har nå skapt store reaksjoner i Tromsø.

«Ishavskatedralen i Tromsø risikerer å få konkurranse fra ukjent hold. Hittil har en ukjent mann fra Saudi Arabia spyttet inn 20 millioner til oppføringen av en moské i Tromsø, og trolig vil de samme kildene spy inn ytterligere 60 millioner kroner», heter det på Frps hjemmesider.

Tromsøs ordfører, Arild Hausberg (Ap), støtter arbeidet for en ny moské og hadde igår møte med initiativtakerne.

? Investorene våre er rike finansfolk fra Saudi-Arabia. De har bare stilt én forutsetning for å gi denne pengegaven, og det er at de kommunale myndigheter i Tromsø ønsker moskeen velkommen, at byen ønsker at en slikt prosjekt skal realiseres, sa Sandra Maryam Moe til Nordlys.

Frp mener at såkalt wahabisme ikke bare er religion, men et altomfattende politisk system.

Her er en artikkel om fenomenet: Wahabisme - Saudi-Arabias islamistiske eksportartikkel

Hovedregelen i Norge er at trossamfunn får offentlig støtte basert på at rundt 95 prosent av den norske befolkning er registrert i Den norske Kirke eller andre trossamfunn.

Du kan lese mer her: Finansiering av tro- og livssynssamfunn

I tillegg kan medlemmene og andre sympatisører støtte sitt trossamfunn med pengegaver. Disse gavene kan man trekke fra på skatten.

Etter min oppfatning må skillelinjen gå mellom politiske organisasjoner og religiøse trossamfunn. Det vil være umulig å behandle en religion annerledes enn en annen religion.

Fra staten og kommunene fikk den norske kirke nær fire milliarder kroner i 2009.

- I 2009 ble det over kommunebudsjettene bevilget 2,3 mrd. kroner til kirken lokalt. I tillegg kommer overføringer på 667 mill. kroner til investeringer. Over statsbudsjettet ble det til driften av Den norske kirke utgiftsført 1,6 mrd kroner i 2009, hvorav utgiftene til prestetjenesten var på 895 mill. kroner. De samlede offentlige utgiftene til Den norske kirke var etter dette på 3,9 mrd. kroner i 2009, går det frem av statsbudsjettet.

I runde tall utgjør det omlag 1.000 kroner per medlem per år.

Utgiftene til kirkebygg vokser sterkt, spesielt posten for nybygg og oppussing.

Andre religiøse organisasjoner får utbetalt 378 kroner per medlem, ifølge et rundskriv fra Kulturdepartementet.

I Statsbudsjettet for 2011 får andre trossamfunn 210 millioner kroner fra staten.

Dermed kan tilhengere av andre trossamfunn mene at de blir urettferdig behandlet (og det gjelder ikke bare muslimer, men også katolikker og frikirker).

Spørsmålet er om det rettferdiggjør støtte fra andre stater - som Saudi-Arabia - eller ukjente givere.

Norge praktiserer religionsfrihet, og det er lang tradisjon for at norske religiøse grupper driver forkynnelse og misjonering med norsk økonomisk støtte i utlandet. Hvis vi aksepterer at mormonere går rundt på norske dører, kan vi da nekte muslimer samme rettigheter?

Etter min oppfatning må skillelinjen gå mellom politiske organisasjoner og religiøse trossamfunn. Det vil være umulig å behandle en religion annerledes enn en annen religion.

Men et absolutt minimum er offentlighet rundt eventuelle utenlandske pengegivere.

Det er sympatisk at Saudi-Arabia setter som betingelse at norske myndigheter sier ja, men vi kan ikke basere en lovgivning på at giverne opptrer slik.

Derfor bør staten utrede hvordan man kan avgrense religiøse trossamfunn fra politiske bevegelser, og lage et regelverk for pengegaver fra eksempelvis Saudi-Arabia til å bygge en moské i Tromsø.

La oss mobbe Einar Gelius

Sogneprest Einar Gelius har skrevet bok om sex i Bibelen. Nå kan han mobbes av alle. Foto: Berit Roald, Scanpix.

Presten Einar Gelius har gjort noe forferdelig. Han har skrevet en bok om sex i Bibelen. Nå er han fritt vilt.

Drapstrusler, fordømmelser og latterliggjøring går igjen hvis man søker på Gelius eller #Gelius  på Twitter, og både radio og fjernsyn er full av debatter om sogneprestens nye bok.

Jeg er i sterk tvil om de fleste ytrerne har lest boken. Den er nemlig ikke så sjokkerende. Gelius tolker bibelske tekster inn mot relativt utbredte seksuelle handlinger og sper på med relativt få  egne erfaringer.

Det er mulig at noen lar seg sjokkere av at en sogneprest bader naken med en kvinne eller kan formulere tanker om oralsex, men det er likefullt forbausende at en serie normalt liberale og oppegående mennesker tar helt av i fordømmelsene:

  • Einar Fuckings Gelius
  • Er Einar Geilius? sexliv så spennende at det fortjener hele forsiden i Dagbladet? Neppe.
  • Hvorfor må Einar Gelius plage oss andre med alt han tenker på?
  • Synes det funker svært dårlig at Einar Gelius tror han er Norges Lady Gaga. Just say no!
  • Gelius får sex-refs fra Kirkerådet etter bokutgivelse.
  • ?Einar Gelius snakker om rå sex i ny bok?. Det er et mentalt bilde jeg aldri blir kvitt.
  • Kan noen gi Einar Gelius en fylkesmannjobb snart? Hvit vakker prestebolig på Vålerenga trenger aktiv og engasjert prestefamilie.
  • Overfor kristne har Einar Gelius ingen troverdighet. Personlig håper jeg at Gud lar han bli kjent med den virkelige Jesus.
  • Einar Gelius ? kan du ikke snart gjøre noe fornuftig? Ev. reise bort eller kanskje bare være stille?
  • Jeg kan fortelle om Gelius? førse kone om det skulle være av interesse for det norske folk.
  • Einar Gelius finner belegg i Bibelen for å være PR-kåt.
  • Kjenner meg litt glad for at jeg ikke er en del av statskirken der Einar Gelius er sokneprest.
  • Man får kalle en spade for en spade og bare innrømme at Einar Gelius er ekkel!
  • SISTE! Einar Gelius blir bærebjelken i TV3s nye realitykonsept Skal vi pule?
  • Einar Gelius bør IKKE ? jeg gjentar IKKE ? bevege seg i nærheten av scener med komikere de neste månedene.
  • Pinlig, pinlig
  • Eg har mislikt Gelius i fire år no. Han bekrefter igjen og igjen at han er ein dust.
  • Kjære Gud i Himmelen. Kan du ta Gelius hjem til deg? NÅ! Det er for liten plass her nede!
  • Kan Gud ta Einar Gelius tilbake? Værsåsnilla.
  • Nå er det rett før jeg drapstruer Einar Gelius!
  • Håper #Gelius tjener godt på boka. 30 sølvpenger for eksempel.

Vel, vel.

Det er vel neppe bare Einar Gelius som klarer å lese erotikk inn i følgende sitater fra Høysangen: «Ditt skjød er som et rundt beger; måtte det aldri mangle vin!»

Ironisk nok kommer Einar Gelius' bok omtrent samtidig med at den katolske kirke forteller at den har kartlagt 20 nye overgrep.

Også den norske kirke har hatt sine overgrepsaker, og jeg er tilbøyelig til å mene at nettopp kirkens mørkemenn og deres manglende åpenhet om sex er et større problem enn at en folkelig prest skriver sine tanker om emnet.

Eller for å si det med to av de (meget få) støtteerklæringene til Vålerenga-presten:

  • Er det ikke bedre med prester som åpent hyller sex, enn prester som ødelegger småbarn i skjul?
  • Bestyrtelse etter sex-skildringer av Gelius. Fra folk som ikke vil avsløre at prester har omtrent det samme følelsesliv som folk flest.

Jeg tror de fleste som leser Einar Gelius' bok vil slite hardt for å bli sjokkerte. Prosjektet ser ut til å være å lese Bibelen med nåtidens øyne, og se om man kan tolke bibelske tekster slik at de normaliserer ganske utbredte seksuelle handlinger.

Om tolkningene holder, får teologer og andre troende vurdere. Fra sidelinjen er ikke det noe nytt at tolkninger skaper strid. Helt siden tidenes morgen har ulike religiøse grupper tolket fragmenter av Bibelen hit og dit, og selv toneangivende tolkninger har forandret seg med resten av samfunnsutviklingen.

Det er vel neppe bare Einar Gelius som klarer å lese erotikk inn i følgende sitater fra Høysangen:

«Ditt skjød er som et rundt beger; måtte det aldri mangle vin!»

«Hans frukt er søt for min gane.»

Den eneste profilerte forsvareren for Einar Gelius jeg har registert til nå, er tidligere Se og Hør-redaktør Knut Haavik: - Jeg er en stor fan av Gelius. Han inviterte meg til kirken der jeg holdt foredraget «Tror ikke det finnes en kjærlig Gud.»

Foredraget virker fortsatt aktuelt.

Offentlig skatt er et gode

Illustrasjon: Teknofil

Vi kan mislike kikking, men offentlig ligning og åpenhet om økonomi er en bærebjelke i et demokratisk, kapitalistisk samfunn.

I natt ble ligningen for 2009 offentliggjort, og samtidig gikk startsskuddet for en årlig jammer fra Datatilsynet og andre som vil redusere offentlighetens innsyn i skattetallene.

Som vanlig er det tre argumenter som gjentas:

  • Skatt tilhører privatlivet
  • Åpenhet gir kriminalitet
  • Innsyn fører  til grafsing

Debatten er så rituell at NRKs medarbeider Anne Grosvold i dag avsluttet sin sekvens med å sukke: «Håper vi ikke må ta den samme samtalen også til neste år».

Den dårlige nyheten for Anne Grosvold er at det må hun.

I Norge  har ligningen vært offentlig siden midt på 1800-tallet, men tilgjengeligheten til dataene har variert. I dag finnes svært få - heller ikke Datatilsynet - som vil gjøre ligningen hemmelig. Det som diskuteres er begrensninger i hvordan opplysningen spres fra Skatteetaten, via avisredaksjoner og til folk flest. Trolig er den debatten er blindgate.

Hovedargumentet for åpen ligning er etter min oppfatning at det er den beste muligheten velgerne har for å etterprøve at skattesystemet er rettferdig:

  • Skatt er en offentlig sak
  • Kriminalitet er en myte
  • Innsyn gir kunnskap

Tallene for netto inntekt og netto formue har sine begrensninger, men kombinert med annen tilgjengelig informasjon gir ligningen stort sett et godt bilde.

I Nettavisens skattesøk har vi lagt på en kalkulator som beregner skattyternes reelle inntekt. For vanlige lønnsmottakere er det lønnen de mottar fra arbeidsgiver, og det er et godt verktøy for å kartlegge urimelige lønnsforskjeller på egen arbeidsplass.

Advokatforeningen arbeider hardt mot offentlig ligning. Alle som betaler advokatregninger vet hvorfor.

I Norge vet vi stort sett hvem som er rike og hvor de bor. Påstander om at skattelistene er et så verdifullt verktøy for innbruddstyver er en myte. At man har høy netto inntekt er ikke synonymt med at man har store verdier liggende hjemme. Og man kan være svært rik uten at det synes i ligningen. Skal man ta kriminaltetsargumentet alvorlig må man også forby lister som Kapitals 400 rikeste - altså et systematisk arbeid for å kartlegge reelle formuer.

Derimot er id-tyveri et stort problem. Men den siste saken om id-tyveri har mistanke om at man opererte med innsidere i bankene, og da blir debatt om offentlig ligning eller ei et blindspor. Kampen mot id-tyveri må drives ved å skjerpe inn dokumentasjon på at man er den man utgir seg for.

Den norske debatten hviler på en myte om at Norge har større åpenhet enn andre land. Det er feil. Men det er store forskjeller land i mellom på hva som er offentlig, og hvordan man tilrettelegger for systematisk bruk av kunnskapen.

Skoletall er et eksempel. Der har vi hatt uforståelig motstand mot å offentliggjøre resultater fra hver enkelt skole. Etter min oppfatning er det å skjule hodet i sanden. Arbeidet for å forbedre dårlige skoler begynner med kunnskap om resultatene. Først da kan vi få benchmarking mot de gode skolene og et press fra foreldre, skattebetalere og offentlige myndigheter.

Slik er det med vanlig bruk av ligningstall også. Ta for eksempel en vanlig norsk arbeidsplass, hvor eieren også er sjefen. Der vil det være interessant for hver medarbeider å se hvordan verdiskapningen fordeles mellom kollegene, og mellom de ansatte og eieren. Det vil man få godt innsyn i via offentlige regnskapstall, aksjeregister og ligningen. Og dersom virkeligheten er urimelig, vil kunnskapen gi grobunn til forandringer.

For tilhengere av demokrati og liberal økonomi bør åpenhet om økonomiske forhold være en selvfølge. Markeder fungerer best når informasjonen er tilgjengelig for alle.

Det finnes en rekke eksempler på at søkelys på ligningstall har gitt regelendringer - for eksempel kampen mot nullskattytere, skatt på reell formue, høyere skatt på kapitalinntekter som egentlig er lønnsinntekter og fokus på høye inntekter i hele bransjer, som advokater og meglere.

Advokatforeningen arbeider hardt mot offentlig ligning. Alle som betaler advokatregninger vet hvorfor.

Kundene misliker staten

Fornyingsminister Rigmor Aasrud har en stor jobb foran seg. Foto: Johnny Syversen

Til tross for stadig nye milliarder inn i offentlig sektor, så er nordmenn flest lite fornøyd med store offentlige tjenester som NAV og NSB.

Så godt som ingen i hele verden har bedre forutsetninger for å løse «alle» problemer enn norske politikere. I skrivende stund passerer Oljefondet 3.000 milliarder kroner plassert i utlandet, og den stadige strømmen av milliarder fra Nordsjøen kan brukes til å saldere alle budsjetter.

Men til tross for pengerikdommen er nordmenn flest lite fornøyd med det de får servert. Det går frem av innbyggerundersøkelsen som regjeringen selv har lagt frem i Nasjonalbudsjettet. Vi taper på alle områder i forhold til Sverige, Danmark og Finland.

- Figuren viser at med unntak for barnehager, rangerer Norge sist for alle tjenestene som er representert i figuren.

Kilde: Innbyggerundersøkelsen

Norge (som har de mørke stolpene) scorer spesielt dårlig på politi, men også grunnskolen og offentlig transport skaper misnøye i befolkningen.

- Det er uklart om dette reflekterer at kvaliteten på tjenestene faktisk er dårligere i Norge eller om resultatene reflekterer høyere forventninger til tjenestene blant norske brukere, skriver regjeringen i Nasjonalbudsjettet.

Det er i beste fall en mager trøst fordi det er den opplevde kvaliteten som bestemmer hva velgerne mener. Og andre undersøkelser viser at velgerne har økende mistillit til det politiske systemet.

 Er det rart vi drikker?

Dessuten er det liten tvil om at norske skoler scorer dårlig i internasjonale undersøkelser. Og mange som er misfornøyde med offentlig transport har tatt toget selv, eller forsøkt å kjøre bil rundt om i Norge eller stanget i rushtrafikken rundt de store byene.

Stoltenbergs første regjeringn hadde fornyelse av offentlig sektor som sin fanesak. Paradoksalt nok ble de straffet av de samme velgerne som nå ikke er fornøyd med tjenestene de får fra det offentlige.

Kundene misliker NAV og NSB, men elsker Vinmonopolet. Kilde: Nasjonalbudsjettet.

Dagens regjering virker tafatt på det samme området, og den tunge børen ligger på skuldrene til den relativt ferske fornyingsministeren, Rigmor Aasrud.

Lokal motstand mot å slå sammen kommuner er med på å skape en dyr og dårlig offentlig sektor, og der har Stortinget på mange vis kapitulert.

Verstingene i innbyggerundersøkelsen er NAV, NSB og BUF-etat. Det er ikke spesielt overraskende, og her trenger man neppe mye forskning for å slå fast at misnøyen henger sammen med tjenestene som faktisk blir levert - eller snarerer; ikke blir levert.

I motsatt ende finner vi Universitetet, museer og teatre. Samt Vinmonopolet. Er det rart vi drikker?

Velgerne slakter politikerne

Statsminister Jens Stoltenberg, parlamentarisk leder Helga Pedersen og partisekretær Raymond Johansen rocker løs til Buddy Holly-musikk under Arbeiderpartiets landsstyremøte. Foto: Håkon Mosvold Larsen, Scanpix

Bare en av seks har høy tillit til politikerne. Er det mulig de rett og slett gjør en dårlig jobb?

Ukeavisen Mandagmorgen har gjennomført en undersøkelse av folks tillit til politikere.

Resultatet må være nedslående lesning: Bare 13 prosent av befolkningen har høy tillit til politikerne, viser målingen.

Norske politikere har mer penger mellom hendene enn de nordiske kollegene. Kilde. Nasjonalbudsjettet.

Avisen har spurt partienes partisekretærer og enkelte kommenatorer om årsaken til mistilliten.

Det påfallende er at ingen av dem lanserer den mulige teorien at politikerne rett og slett gjør en dårlig jobb.

Hovedforklaringen går på politikernes evne til å kommunisere - ikke politikken som faktisk drives.

Politikerne mener altså at de gjør mye godt, men at de ikke makter å fortelle det til velgerne. Media får også mye av skylden for akkurat det.

Men kan det tenkes at velgerne ser hva som blir gjort, men ikke er fornøyd?

Eller sagt på en annen måte: At Norge ikke forvalter våre enorme oljeressurser fornuftig, og at vi bruker for mye penger på en dårlig offentlig sektor og offentlige trygdeordninger fordi politikerne ikke vil/ønsker å gjøre noe med det.

De seks partisekretærene samles om fire resepter for å bedre tilliten, ifølge Mandagmorgen:

  • Konsekvent: Poltikerne må tørre å foreslå upopulære tiltak
  • Må mer ut: Politikerne må snakke med velgerne
  • Bredere rekruttering: Færre politiske broilere

Tilliten til politikerne er omtrent midt på treet i forhold til alle landene i Europa, men klart lavere enn både Danmark og Finland (og jevngodt med Sverige).

Det er ikke spesielt bra så lenge andre europeiske politikere har måttet styre landene gjennom en internasjonal finanskrise - mens norske politikerne har sluppet unna harde tiltak fordi vi kan bruke 100-vis av milliarder oljekroner hvert eneste år.

 Norge har store mangler i samferdsel, vi har et jernbarneverk under enhver kritikk, skolen presterer dårlig, og nordmenn er generelt mer misfornøyde med offentlig sektor enn innbyggerne i våre naboland. Likevel øker antallet offentlig ansatte år etter år.

Kan det rett og slett være at det er politikken - og ikke enkeltpolitikerne - velgerne har mistet tilliten til?

Bør maten bli dyrere?

Landbruksminister Lars Peder Brekk forsyner seg fra matfatet til Fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen. Foto: Kyrre Lien, Scanpix.

Norge har en landbruksminister som vil ha dyrere mat.

Landbruksminister Lars Peder Brekk (Sp) lever på sin egen planet: - Når verdien av maten er så lav at den bare kan skufles ned i søppelbøtten, er maten for billig. Hvis vi skal verdsette maten, så bør vi også betale for den, sier Brekk til VG.

Det er et genialt synspunkt, og Brekk bør ikke begrense seg til mat. Landbruksministeren bør ta seg en tur til Grønmo Gjenvinningsanlegg. Der har de sykler, bøker, komfyrer, pc'er - kort sagt alle mulige forbruksartikler. Mange fullt brukelige. Hvorfor ikke sette opp prisen på alle produkter?

Utgangspunktet er opplysninger om at nordmenn kaster over 300.000 tonn mat i året, noe som tilsvarer omlag 70 kilogram per person. Samlet verditap er beregnet til 9-10 milliarder kroner, ifølge ForMat-prosjektet.

Det er skremmende at sjefen for departementet oppriktig mener at Europas høyste matpriser ikke er høye nok.

Melk og fløte topper listen, fulgt av frukt, grønnsaker, bakervarer og ferdigmat.

Brekk har rett i at vi kaster for mye mat, men hans oppskrift for å bekjempe matkasting er på jordet. Norge har Europas dyreste matvarer - langt over gjennomsnittsprisene i de 27 medlemslandene i EU, viser tall fra Eurostats.

Nordmenn bruker hver tiende krone vi tjener til mat. I 2009 var matprisene 54 prosent høyere enn gjennomsnittet i EU. Nordmenn kunne altså spart titusener av kroner dersom norske matpriser var på europeisk nivå. Dette er ansvarsområdet til landbruksministeren.

Selv i Norden blir vi slått ettertrykkelig. For melk, egg og ost er prisene i Danmark og Finland mer enn 30 prosent lavere enn i Norge, og 54 prosent lavere i Sverige, opplyser Statistisk Sentralbyrå.

Alkohol og tobakk er også i en annen liga, men det skyldes avgifter: - I landene med de aller laveste tobakkprisene, Montenegro, Serbia og Makedonia, kostet en tobakkspakke kun en syvendel av prisen i Norge, skriver SSB.

Lars Peder Brekk får kraftig motbør fra Fattighuset, som er et tilbud til folk som har dårlig økonomi: - Han kan absolutt ikke påstå at maten er billig. For fattigfolk er det slik at vi ikke har råd til å spise sunt, det vils i å kjøpe frukt, fisk og sunn mat. Dermed spiser fattige «drittmat» i stedet, sier Johanna Engen i Fattighuset til Nettavisen.

Les saken her: - Maten er ikke billig, Brekk!

Norsk mat er dyr fordi vi skjermer norsk landbruk, og hindrer import av billige matvarer fra utlandet. Til tross for årlige direkte og indirekte subsidier på 15-20 milliarder kroner i året, så tjener ikke bøndene så bra. Det er fordi landbruket har negativ verdiskaping.

Dette er gigantiske problemer som burde bekymre landbruksministeren. I neste statsbudsjett har departementet hans 16,1 milliarder kroner til disposisjon.

Det er skremmende at sjefen for departementet oppriktig mener at Europas høyste matpriser ikke er høye nok.

Skrinlegg månelandingen

Når Jørgen Randers snakker, lytter politikerne. Her statsminister Jens Stoltenberg og USAs tidligere visepresident, Al Gore. Randers med ryggen til. Foto: Scanpix.

Norges internasjonalt mest kjente mijøøkonomiekspert, BI-professor Jørgen Randers, foreslår å skrinlegge CO2-prosjektet på Mongstad.

All fornuft har for lengst forlatt statsminister Jens Stoltenbergs såkalte «månelanding» på Mongstad.

Til tross for at prosjektet synker stadig dypere i en teknologisk gjørme, handler debatten på Stortinget om hvem som har skylden - ikke om prosjektet er fornuftig å fullføre.

Det blir månelyst når finansminister Sigbjørn Johnsen til slutt må ut med syv milliarder for månelandingen på Mongstad. Foto: Scanpix.

Opprinnelig skulle teknologisenteret på Mongstad (TCM)  koste 700 millioner kroner og stå ferdig i år.

Nå ligger regningen an til å bli syv milliarder og testanlegget er flere år forsinket.

Først når testanlegget omsider blir ferdig, får man i beste fall teknologi til full rensning av gasskraftverket på Mongstad - det såkalte fullskalaanlegget CO2 Capture Mongstad (CCM).

Ingen vet når det anlegget vil stå ferdig og om det blir bygget - men i beste fall snakker man om 2018.

Det eneste riktige nå er å vurdere hele prosjektet på nytt: - Jeg foreslår at regjeringen avlyser CO2-rensing av Mongstad og Kårstø, og i stedet - i løpet av tre år - bygger et gasskraftverk med CO2-håndtering på Vestlandet, skriver BI-professor Jørgen Randers i et debattinnlegg i Dagens Næringsliv i dag.

Randers er kanskje Norges mest kjente ekspert på miljøøkonomi, og var allerede i 1972 medforfatter for den banebrytende og internasjonalt kjente boken «The Limits to Growth».

Han er cand.real fra Universitetet i Oslo, har doktorgrad fra Massachussets Institute of Technology (MIT) og har blant annet vært styremedlem i internasjonale storselskaper som British Telecom og The Dow Chemical Company.

I tillegg til å være professor og ekspert på klimastrategi ved Handelshøyskolen BI er Randers også kjent som leder for det såkalte Lavutslipputvalget, som la fram planer for hvordan Norge kunne redusere CO2-utslippene med 2/3 frem mot 2050.

Det er altså ingen hvemsomhelst som nå vil avlyse hele månelandingen: - Arbeidet med CO2-rensing av Kårstø og Mongstad er dominert av stadig økende kostnader og stadig utsatte frister, mener Randers.

BI-professoren mener at det kun er motstand mot å spise kameler som hindrer den opplagt riktige løsningen - nemlig å bygge et nytt gasskraftverk på et nytt sted, med CO2-håndtering, etter anbud.

Randers har rett. Med den siste dårlige nyheten i en rekke av mange, er det nå, ifølge Statoil, påvist betydelig kreftfare ved metoden som etter planen skulle brukes på Mongstad, såkalt aminrensning.

Jørgen Randers foreslår å skrinlegge månelandingen. Foto: Scanpix.

I statsbudsjettet ønsker regjeringen derfor å teste ut også andre teknologier.

Nå er det på tide at Stortinget manner seg opp til å evaluere hele prosjektet i lys av det vi nå vet.

Ifølge en pressemelding i mai var kostnaden oppe i 5,1 milliarder kroner, og nå tyder mye på at den blir enda større fordi man må teste alternative teknologier. Alternative teknologier er stikkord for kraftige kostnadsoverskridelser så sent i prosjektet, men fakta får ikke Stortinget på bordet før i desember.

Poenget med månelandingen er å utvikle ny teknologi for CO2-rensning som etterpå skal selges rundt om i verden.

Ifølge Statoils Masterplan vil det endelige renseanlegget koste rundt 25 milliarder kroner, med årlige driftskostnader på 1,0 - 1,7 milliarder kroner.

Randers foreslår i stedet at man bygger gasskraftverk som håndterer CO2 - eksempelvis ved å pumpe gassen ned i tømte oljefelt i Nordsjøen.

Det bør veie tungt når en mann som Jørgen Randers, som er annerkjent nettopp for internasjonalt arbeid med miljøutslipp og økonomi, foreslår at man skrinlegger hele månelandingen.

Oslo-skolen lukker øynene

To måneder etter skolestart aner ikke skolebyråd Torger Ødegaard hvor mange av elevene som ikke møtte til første skoledag. Foto: Scanpix.

To måneder etter skolestart aner ikke skoledirektøren i Oslo hvor mange av elevene som ikke møtte på første skoledag.

For de aller fleste av oss er første skoledag en merkedag, hvor vi står på skoletrappen med ny, stor ransel og stolte foreldre.

Utdanningsdirektør Astrid Søgnens etat har brukt to måneder på å telle opp noe som kunne vært gjort på noen timer. Foto: Scanpix.

I Oslo skulle cirka 5.000 møtt til første skoledag, men mange var borte. Hvor mange aner ikke undervisningsdirektør Astrid Søgnen eller byråd for utdanning, Torger Ødegaard (Høyre).

Nettavisen fikk rapporter og så ved selvsyn at mange elever som ble ropt opp, ikke hadde møtt opp. Derfor har vi «plagd» Oslo kommune med denne saken i snart to måneder uten å få svar.

Les også: Snytt for første skoledag

Det skulle være en overkommelig oppgave for et skolebyråkrati som årlig bruker milliarder av kroner.

Les også: Når gode rådhus er dyre

Oslo har 135 grunnskoler, ifølge Utdanningsetatens nettsider (med forbehold om at det er riktig).

Ifølge Utdanningsetaten fikk skolene to måneder på seg til å rapportere tallene til Utdanningsetaten. Dit kommer de angivelig i disse dager (15. oktober), og så skal de kvalitetssikres før de kan offentliggjøres: - I løpet av november er de tallene klare til å gis ut, opplyser etatens informasjonskonsulent til Nettavisen.

Og som hun sier det: - Slik er prosessen.

Det er forsemmende å se hvor lite alvorlig skolebyråkrater og byrådet tar noe som kan være et stort problem. Erfaring fra tidligere år er at drop out første skoledag er høyere blant barn av innvandrere. Det kan skyldes kultur, at de har lange sommerferier i familiens opprinnelige hjemland, eller at de ikke har samme forhold til første skoledag som mange etnisk norske familier.

Uansett forklaring er det ikke bra at barn dropper ut av skolen, for nettopp barnehage, aktivitetsskole og grunnskole er de viktigste grepene samfunnet gjør for å integrere barn i det norske samfunnet.

Les også: Gratis barnehage gir flinke elever

Enten lukker Utdanningsetaten øynene mot bedre vitende, eller så vet de ikke bedre. Å bruke to måneder på å skaffe seg oversikt er å stikke hodet i sanden og unndra seg ansvar for å gjøre noe.

Nå vil stortingsrepresentant Mette Hanekamhaug (Frp) ta opp saken i spørretimen. Hun er bekymret over at man heller ikke nasjonalt har noen oversikt over hvor mange barn som ikke møter til første skoledag. Hun mener det haster med å få gjort noe med et problem som på landsbasis kan dreie seg om hvere tusen elever:

- Vi mener den retten og plikten elevene har til grunnskoleutdanning, er det absolutt viktigste. Vi kan ikke ha en situasjon der erfaringsmessig 4-5 tusen elever ikke møter til skolestart, sier hun.

Statssekretær Lisbet Rugtvedt (SV) mener at Oslo følger dette tett opp. Foto: Bjørn Sigurdssøn, Scanpix.

Statssekretær Lisbet Rugtvedt (SV) hevder at det i Oslo i 2008 bare var 15 barn som ikke møtte til skolestart: - Så vårt inntrykk er at Oslo kommune følger dette tett opp.

Det er mulig at Rugtvedt sitter på slike tall, men bare på den skolen jeg var på ble mellom 5 og 10 elever lest opp uten å være der. Og det er som sagt snakk om 135 grunnskoler - bare i Oslo.

Men det er kanskje før tallene er kvalitetssikret.

Grove påstander ryster Frp

2. nestleder Per Arne Olsen ber om å bli fritatt fra sine verv etter at politiet åpner etterforskning om påstander om korrupsjon. Foto Stian Lysberg Solum, Scanpix.

Fremskrittspartiets 2. nestleder ber om å bli fritatt fra verv etter grove insinuasjoner om økonomisk snusk og korrupsjon.

 Det er en langvarig lokal konflikt som nå er dramatisert av at Vestfold politidistrikt åpner etterforskning mot 2. nestleder i Frp, Per Arne Olsen.

Olsen trakk seg i går fra vervet i partiet, og i dag melder Tønsberg Blad at også Fremskrittspartiets varaordfører i Tønsberg, Bent Moldvær, tar permisjon mens etterforskningen pågår.

Kjernen i anklagene er at Olsen og Moldvær kjøpte ettertraktede leiligheter fra den lokale utbyggeren Jarlsø Eiendom AS, og i Olsens tilfelle går også anklagene på at han fikk en garasjeplass verdt 220.000 kroner «på kjøpet».

Du kan se bilder, prospekt og video her: Jarlsø - den nye boligøya

- På bakgrunn av alvorlige hentydninger om mulig korrupsjon som er fremkommet i enkelte mdier, har vi funnet grunn til å opprette sak og se nærmere på om det foreligger lovbrudd,  sier politiinspektør Jan Stapnes, som leder seksjon for økonomisk kriminalitet i Vestfold politidistrikt til Tønsbergs Blad.

Olsen fastholder sin uskyld, og hevder at han kjøpte den omtalte leiligheten på normalt vis, og at han forhandlet seg frem til å få en garasjeplass fordi hans leilighet ikke hadde en sportsbod. Olsen betalte drøyt fem millioner kroner for leiligheten og en båtplass, og hevder at det var markedspris da han kjøpte den.

Ifølge Jarlsø Eiendom ble 53 av 116 leiligheter ble tildelt etter loddtrekning i 2006, men utbygger holdt igjen noen av leiligheten.

- Etter dette møte har det ikke vært foretatt noen ny trekning, men de resterende leilgiheten har vært omsatt på ordinær måte, etter hvert som interessenter har meldt seg, skriver Jarlsø Eiendom i en redegjørelse.

 Det var en av disse leilighetene Olsen kjøpte halvannet år senere direkte fra utbygger.

Det sentrale politiet må etterforske er om Frp-politikeren har fått «en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag» (Straffelovens paragraf 276 om korrupsjon).

Man kan altså dømmes for korrupsjon hvis man har fått økonomiske fordeler, selv uten å ha gitt direkte politiske tjenester som gjenytelser. Dersom man har latt seg påvirke til å gi politiske tjenester, kan man dømmes for såkalt påvirkningshandel. Begge lovbruddene har tre års strafferamme.

Strafferammen for grov korrupsjon er inntil 10 års fengsel.

Det er lov å være lur, selv om man kan være så lur at man lurer seg selv.

Ifølge Olsen har han ikke gjort noe galt - verken i kjøpet av leiligheten, eller i forhold til utbyggeren.

Du kan lese Olsens egne ord her: Redegjørelse knyttet til mitt boligkjøp på Jarlsø

Foreløpig har ingen lagt på bordet klare bevis for at Olsen har gjort gjenytelser, og ord står mot ord når det gjelder spørsmålet om de to Frp-toppene har fått kjøpte til under markedspris.

Tønsberg Blads artikler har gått på at Frp-politikerne har fått fordeler av utbyggeren: Folk flest trakk lodd, Frp-toppene kjøpte av utbygger.

Nå er det ikke forbudt for politikere å kjøpe leiligheter fra utbyggere. Det er heller ikke forbudt å forhandle seg frem til prisavslag eller andre ytelser.  Det er lov å være lur, selv om man kan være så lur at man lurer seg selv.

Men hvis det kan påvises at Frp-toppene har tatt imot økonomiske fordeler og/eller gitt gjenytelser, så er de ferdige i politikken.

Derfor er påstandene så grove at det er bra at politiet nå etterforsker dem. For Tønsberg og Fremskrittspartiet er det vesentlig at politiet kommer til bunns i påstandene, slik at man entydig kan slå fast om dette er korrupsjon eller om det er storm i et vannglass.

Inntil saken er avklart er det bra at de to Frp-toppene har bedt om å bli fritatt for sine verv.

Kina taper mest på handelsboikott

Kina og Hongkong (bildet) er et stort marked for Marine Harvest. Foto: Marine Harvest/Kimm Saatvedt

Kina har mer å tape enn Norge på en handelsboikott.

Etter tildelingen av Nobels Fredspris til Liu Xiaobo har det kommet bekymringsmeldinger om at Kina vil handelsboikotte Norge.

Det er en bekymring vi kan ta med et gjesp. Kina har mer å tape på stans i samhandlingen enn vi har.

Dessuten hviler frykten på en misforståelse: Handel er ikke noe man driver med for å hjelpe hverandre. Man gjør en handel fordi begge parter ser seg tjent med det.

Det er altså så enkelt at Kina og Norge forhandler om en frihandelsavtale fordi begge landene er tjent med det. Dersom Kina nå utsetter avtalen, så taper landet mer enn oss på det.

Det er altså så enkelt at Kina og Norge forhandler om en frihandelsavtale fordi begge landene er tjent med det.

På kort sikt vil en utestengelse fra det kinesiske markedet være negativ for eksempelvis norsk fiskeoppdrett. Men så vil man vri salget til andre markeder og hull som oppstår.

Viktigst er uansett av vi kjøper mye mer fra Kina enn de kjøper fra oss. Tallene viser at det er en kraftig handelsubalanse. Og den blir verre og verre.

Fra januar til august kjøpte Norge varer og tjenester for 24,1  milliarder kroner fra Kina og Hongkong, mot 21,5 milliarder samme periode året før.

I samme periode solgte vi varer og tjenester til dem for 9,1 milliarder, ned fra 10,7 milliarder året før.

Vi kjøpte altså for 15 milliarder kroner mer enn vi solgte, og denne balansen er kraftig forrykket fra i fjor, da den bare var negativ med drøyt ti milliarder kroner.

Selvsagt kan Kina kjøpe oppdrettlaks fra andre enn Norge, men Norge kan også kjøpe billig produksjon fra andre land enn Kina.

Kina har ingenting å vinne på internasjonale handelskriger, spesielt ikke med Norge.

Ironisk nok kan kyprioten John Fredriksen (her med døtrene på fotballkamp) bli det første offeret for en handelskrig mellom Kina og Norge? Foto: Scanpix

Modig fredspris

Kinesiske sikkerhetsvakter vokter Liu Xiaobos hjem i Beijing, der hans kone bor. Selv er prisvinneren fengslet. Foto: Scanpix

Å gi Nobels Fredspris til Liu Xiaobo er en mobig og riktig beslutning. Økonomisk har Norge lite å frykte fra Kina.

Nobelkomitéens viktigste oppgave er å gi prisen til den som fortjener det mest, uten å skotte til norske hensyn.

Derfor bør debatten handle om prisvinnerens arbeid, og om han er en verdig prisvinner.

Liu Xiaobo er dømt til 11 års fengsel og to års tap av politiske rettigheter for ytringer som ville vært selvsagte i de fleste andre land.

Litteraturviteren og regimekritikeren viser til at Kina bryter sin egen grunnlov, som slår fast at «borgere i Folkerepublikken Kina skal nyte godt av talefrithet, pressefrihet, forsamlings- og møtefrihet, prosesjons- og demonstrasjonsfrihet».

Det er altså å snu saken helt på hodet når kinesiske myndigheter sender Liu Xiaobo i fengsel, mens landets systematiske brudd på menneskerettigheter og egen grunnlov får fortsette.

Nettopp forholdet til menneskerettigheter er Kinas største utfordring etter at landet har løftet hundrevis av millioner mennesker ut av fattigdom, og skapt en stor økonomi i sterk vekst. Kina kan beundres på mange områder, men må påskyndes til å gi sine innbyggere rett til å si og ytre det de ønsker.

Kina er det i landet som ifølge Amnesty gjennomfører flest henrettelser, med over 3.400 i året. Ni av ti dødsstraffer i hele verden gjennomføres i Kina, ifølge Amnestys tall.

Økonomisk har Kina gjennomgått en modernisering som imponerer, og landets billige produksjon er en sterkt medvirkende faktor til at Norge og Vesten har høy levestandard og lav prisstigning. Men økonomiske reformer er ikke nok.

 Nå må Kina også ta skrittet fra å være et udemokratisk uland til å bli en moderne økonomi med praktisering av allmenne menneskerettigheter. Påvirkning i den retning er ikke en fientlig handling, men en støtte til nødvendige reformer som Kina også vil tjene på i det lange løp. Det er en krevende, men nødvendig, oppgave for norske diplomater å kommunisere dette.

Her er begrunnelsen: Nobels Fredspris 2010

Norge har råd til å ta belastningen det fra tid til annen er å huse Nobelkomitéen. Over tid er vår viktigste garanti mot hevn at prisen deles ut til personer som fortjener det - og ikke som politiske utspill fra den norske regjeringen og Stortinget. Prisen til Dalai Lama i 1989 (året for Tianmen-massakren) ble dårlig mottatt blant kinesiske myndigheter, og nå snakkes det om at årets fredspris kan true en planlagt frihandelavtale mellom Norge og Kina.

En kikk på handelsbalansen tyder på at nordmenn flest ikke trenger å ligge søvnløse av den grunn.

Fra januar til og med august i år solgte Norge varer til Kina og Hongkong for totalt 9,5 milliarder kroner. I samme periode kjøpte vi varer fra Kina og Hongkong for 23,8 milliarder kroner.

Målt i kroner og øre har Kina mye mer å vinne på en frihandelsavtale enn oss.

Men dette kan ikke være det viktigste. Kina og Norge har et vennskapelig forhold. Fra norsk side er det ikke en fientlig handling å gi støtte til at Kina tar store skritt fremover i å gi sine borgere ytringsfrihet.

Når gode rådhus er dyre

Det beste kommunalminister Liv Signe Navarsete kan gjøre for velgerne er å tvinge småkommunene til å slå seg sammen. Foto: Scanpix/Statministerens kontor

Milliarder av kroner brukes på dyre rådhus og unødvendig byråkrati i kommune-Norge. Likevel jamres det over hvert eneste statsbudsjett.

Norske kommuner ansetter rundt 15.000 flere hvert eneste år, og har de siste 15 årene jevnt og trutt økt kostnadene mer enn prisstigningen generelt.

I stor grad betyr det bedre tjenester til innbyggerne og nye oppgaver som kommunene dels er pålagt av staten, for eksempel i grunnskolen.

Neste år skal staten overføre 164 milliarder kroner til norske kommuner og fylkeskommuner.

Det vil alltid være en krangel mellom kommunene og staten om hvor mye oppgaver de er pålagt, og om staten betaler for mye elller for lite for oppgavene.

Men samtidig er det åpenbart mulig å effektivisere kommunene ved å slå dem sammen. En ny undersøkelse viser at de 20 mest effektive kommunen kun bruker 1.500 kroner per innbygger til lønnskostnader i administrasjonen - mens de 20 dyreste bruker 7.500 kroner årlig per innbygger til lønn til kommunebyråkratene.

- Størrelsen på kommunen betyr svært mye for resultatene vi finner. Det bekrefter at flere kommuneslåinger kan frigjøre mye penger til bedre tjenester, konkluderer Ny Analyse AS, som har laget undersøkelsen.

Du kan lese om funnene her: Store forskjeller i lokale byråkratiutgifter

NyAnalyse har sett på hvor mye av kommunenes kostnader som går til administrasjon, styring og fellesutgifter. Tallene kommer fra Statistisk Sentralbyrå.

- Ordførere og rådmenn i hele landet har noe å lære av de beste. både større komuner og bedre styring kan frigjøre milliarder til gode velferdstjenester, sier sjeføkonomi Terje Strøm i NyAnalyse.

Jo mindre kommuner, desto mer byråkrati per innbygger - naturlig nok.

De tre beste kommene er Røyken, Larvik og Tønsberg. En fellesnevner for de fleste på topp 15-listen er at de er relativt folketette kommuner nær sentrale områder - og at nesten alle ligger i Akershus, Vestfold og Rogaland.

Du kan leste ned hele undersøkelen her: Byråkratibarometer 2010

Den absolutt mest byråkratiske kommunen i Norge er fjellbygda Røyrvik i Nord-Trøndelag, knepent «foran» Åseral i Vest-Agder og Eidfjord i Hordaland.

Ingen av de 50 mest byråkratiske kommunene har mer enn 3.000 innbyggere, mens nesten ingen av de 100 minst byråkratiske har under 10.000 innbyggere.

Jo mindre kommuner, desto mer byråkrati per innbygger - naturlig nok.

Større kommuner bruker altså mindre penger på byråkrati per innbygger enn de små kommunene.

Konklusjonen er klar: Dersom alle norske kommuner ble like effektive som Røyken, ville det frigjøre mange titalls milliarder kroner hvert eneste år til tjenester som kommer innbyggerne til gode.

Tvinger bankene til å låne ut

Norges Bank-sjef Svein Gjedrem vil ikke ha alle innskuddene fra de norske bankene. Foto: Morten Holm, Scanpix.

Norske banker vil heller ha pengene i Norges Bank enn å låne dem til hverandre, og til deg og meg. Resultatet er høyere renter.

Man skulle tro at banker er til for å være banker, og at en av hovedoppgavene er å ta kredittrisiko og låne ut penger.

Men nå viser det seg at bankene ruger på pengene sine, og heller setter dem på trygg høyrentekonto i Norges Bank enn å låne dem ut til kunder.

Norske banker har over 40 milliarder i reserver. Kilde: Norges Bank.

Resultatet er at det såkalte rentepåslaget øker.

Enkelt sagt betyr det at forskjellen på det Norges Bank låner ut penger til, og det bankene krever fra deg og meg, øker.

I Norge er rentepåslaget rundt 0,6 prosentpoeng, mens det i resten av Europa og i USA ligger på rundt halvparten.

Som kjent bidro daværende finansminister Kristin Halvorsen og hennes «gullkort» for milliarder av kroner til bankene.  Daglig sirkulerer nå rundt 40 milliarder kroner som reservekapital i det norske banksystemet, mot rundt halvparten i årene 2003-2008. Det er altså penger nok til at rentepåslaget bør gå ned, men bankene tør ikke/vil ikke låne dem ut - og setter dem altså heller på  i sentralbanken over natten på foliokonto - og får utbetalt Norges Banks styringsrente.

Rentepåslaget viser hvor mye mer bankene forlanger for å låne pengene til en annen bank - den såkalte interbankrenten (NIBOR) -  istedet for sentralbanken.

Norske banker (rødt) har skyhøyt høyere rentepåslag enn andre banker i Europa og USA. Kilde: Norges Bank.

- Dette er et uttrykk for at rentefastsettelsen i markedet og omfordelingen av likviditet mellom bankene ikke fungerer effektivt, skriver Norges Bank.

Her kan du lese mer: Hvordan Norges Bank styrer rentene

- Det er ikke Norges Banks oppgave å skaffe bankene finansiering. Det er markedets oppgave å transformere sparing til utlån, skriver sentralbanksjef Svein Gjedrem. - Dersom en bank mot slutten av dagen har et underskudd av reserver, må bankene kunne håndtere dette gjennom handler seg i mellom.

Nå ønsker banken å sette en maksimalgrense på innskudd med høy rente, i praksis en slags «omvendt» høyrentekonto: Jo flere milliarder den enkelte bank har i Norges Bank, desto lavere rente.

 Systemet skal settes i verk neste sommer, og førte til et umiddelbart fall i de norske pengemarkedsrentene.

Det bankene betaler til hverandre er bankenes råvarekostnad. Så legger de på fortjeneste og betaling for kredittrisiko, før de låner ut til norske kunder.

Når bankene ikke ønsker å være banker, er det viktig at Norges Bank tar grep for å få systemet til å fungere bedre.

Elektronisk toll, elektronisk tull

Finansminister Sigbjørn Johnsen vil at du skal betale 25 kroner i moms hver gang du kjøper musikk for 100 kroner på iTunes. Foto: Aleksander Andersen, Scanpix.

Regjeringen vil innføre 25 prosent avgift på musikk og spill kjøpt over internett. Det er et håpløst forslag som kun rammer de lovlydige.

Mange tusen nordmenn har allerede en amerikansk iTunes-konto. Den fylles enkelt opp med gavekort kjøpt på eBay, og kan for eksempel brukes til å laste ned filmer og fjernsynsserier som foreløpig kun er tilgjengelig i USA.

Enda en fordel med amerikansk iTunes-konto: Du kan kjøpe amerikanske filmer og tv-serier med 25 prosent rabatt.

Like enkelt vil det bli å omgå den nye avgiften på 25 prosent som finansminister Sigbjørn Johnsen vil innføre fra 1. juli neste år.

Moms på elektroniske produkter vil bli helt umulig å håndheve, hvis man ikke gjør som i Kina og innfører en gedigen elektronisk handelsmur.

Den gjør musikk til 100 kroner 25 kroner dyrere hvis du følger reglene, og vil i praksis bli lett å unngå for de som vil.

Det er minst tre grunner til at elektroisk toll eller moms aldri vil virke:

  • Varen leveres sporløst over internett.
  • En hel industri hjelper deg til å finne smutthull.
  • Momsen er så høy at den er svært lønnsomt å omgå.

Ifølge statsbudsjettet omsettes det i dag for rundt en milliard kroner i elektroniske produkter her i landet. Den nye momsen vil altså i beste fall innbringe 250 millioner kroner. For staten er det en bagatell, og det er nettopp slike bagatellmessige inntekter man ikke bør opprette nye, byråkratiske regler for å tjene inn.

Men enda verre er at elektronisk moms også skal innføres på e-bøker (mens bøker på papir er momsfritt). Regjeringen fortsetter altså sin praksis med å legge avgifter på det miljøvennlige alternativet, og støtter det miljøfientlige. Både produksjon og frakt av bøker gir CO2-utslipp, som andre deler av regjeringen er opptatt av å få ned.

Den venstre hånden vet ikke hva den høyre hånden driver med.

Innstramming light

Finansminister Sigbjørn Johnsen leverer - som forventet - en innstramming light. Foto: Aleksander Andersen, Scanpix.

De aller fleste får det litt bedre i 2011, samtidig som staten snører igjen lommeboken ørlite.

Som ventet, er en passende karakteristikk på Statsbudsjettet, eller «innstramming light».

Fortsatt bruker vi 128 oljemilliarder, men vi nærmer oss den såkalte handlingsregelen, og det er bra.

Hovedinntrykket er satsing på samferdsel, og at de aller fleste får det litt romsligere til neste år. I Nasjonalbudsjettet anslås gjennomsnittelig årslønnsvekst til 3,25 prosent, og det er markert mer enn prissigningen, som anslås til 1,8 prosent.

I sine første uttalelser er LO nøkternt skeptisk til pengebruken, og uttalelsen fra LO-leder Roar Flåthen må oppfattes som han mener at regjering kunne gitt litt mer gass. Flåten er mest opptatt av ledigheten, og finansminister Sigbjørn Johnsen varsler at arbeidsledigheten vil øke fra 3,5 til 3,6 prosent fra i år til neste år.

Finansdepartementet er mer optimistisk enn de aller fleste andre anslag på vekst i økonomien. Departementet tror på 3,1 prosent i brutto nasjonalprodukt (snittet er 2,7 prosent), og på lavere ledighet enn de økonomiske analytikerne i de store bankene og meglerfirmaene.

Hovedinntrykket er satsing på samferdsel, og at de aller fleste får det litt romsligere til neste år

Da fjorårets statsbudsjett ble lagt frem, styrte regjeringen etter et oljekorrigert undeskudd på 148,5 millioner kroner. Finansminister Sigbjørn Johnsen strammet inn ved revidert, og høyere inntekter enn forventet bringer fasiten for 2010 ned til 121 milliarder kroner.

I forslaget for 2011 ligger oljepengebruken bare syv milliarder kroner over den såkalte handlingsregelen.

Det er ganske bra, tatt i betraktning at Norge etter 2011 vil sitte igjen med 3.400 milliarder kroner i oljefondet.

Når det gjelder skatter og avgifter, er det ikke så mye å hyle opp over. Pensjonistene får en lettelse, men vanlige lønnsmottakere  får ikke store endringer. Unntaket er en ny skjerpelse for alkohol og tobakk.

Alt i alt leverer finansminister Sigbjørn Johnsen omtrent som forventet.

Spark Annan med gofoten

Etter to dager med bortforklaringer, bør Rosenborg-trener Nils Arne Eggen vise hva gofot-teorien er i praksis. Foto: Gorm Kallestad, Scanpix.

Rosenborg-trener Nils Arne Eggen burde gi rumpeklyper Anthony Annan et spark bak. Istedet spiller han rasismekortet.

Eggen er landets fremste klubbtrener og et forbilde for mange. Derfor er det så skuffende å se hvor ynkelig han bortforklarer Annans sjofle opptreden.

Det burde være så enkelt: Man godtar ikke at fotballspillere fester grep rundt motstandernes kjønnsorgan og klyper dem i rumpen.

I stedet har Eggen og Rosenborg prøvd de bortforklaringer som finnes:

  • Først nektet Eggen å se det alle kunne se på fjernsyn
  • Så hevder man at Annan holder seg fast fordi han er i ferd med å falle.
  • Og sist, det ynkeligste: «Annan er mørk. Jeg bare nevner det.»

Heldigvis var Rosenborgs sportslige leder Erik Hofthun raskt ute og la «rasismekortet» dødt: - Vi tar avsand fra «rasismekortet», som du kaller det. Ingen av oss har tenkt tanken, sier Hofthun.

Hva er Godfot-teorien i praksis, Eggen?

Nå, to dager etter affæren og med friske tv-bilder som viser at Annan holdt VIF-spilleren foran og bak, er det på tide at Rosenborg viser hva klubben er god for etisk.

Nå må det bli slutt på bortforklaringer. Annan falt ikke, han tok et godt grep helt bevisst. Og det er ikke første gangen, eller mener RBK at Annan også var i ubalanse da han bet (!) Aalesunds Tor Hogne Aarøy i brystet?

- Jeg fikk høre av en spiller at Annan hadde dratt ham i understellet. I tillegg hadde h an slått og bitt. Man kan jo ikke oppføre seg sånn på en fotballbane, sa Aalesund-trener Kjetil Rekdal etter den episoden.

Også den gang hadde ingen i RBK fått med seg noe som helst, og episoden gikk over. Dermed slapp Anthony Annan unna. Som det er all grunn til å vente med slik manglende konsekvens, har Annan fortsatt med unotene.

Derfor er det viktig at Rosenborg-trener Nils Arne Eggen nå snart blir tydelig: Er det greit at Rosenborg har en spiller som biter, sparker og tar grep rundt motspillernes genitalia - eller er dette holdninger Rosenborg vil ta et oppgjør med?

Hva er Go'fot-teorien i praksis, Eggen?

Gratis barnehage gir flinke elever

Gamle Oslo har innført gratis kjernetid i barnehagen. Effekten er enorm for barnas skoleprestasjoner.

Å få barna i barnehage er noe av det viktigste innvandrerforeldre kan gjøre for å hjelpe barna sine inn i det norske samfunnet.

Det første skrittet for å gi dem et økonomisk puff i riktig retning er å fjerne kontantstøtten som gir foreldrene 3.300 kroner i måneden når de holder barna unna barnehagen.

En ny studie viser at særlig jenter gjør det mye bedre på skolen hvis de har gått i barnehage: - Minoritetsjenter som fikk gratis barnehage, har mye bedre skoleresultater i 10. klasse enn andre minoritetsjenter, skriver Dagsavisen, som også forteller at gratis kjernetid fjerner nesten hele karaktergapet mellom jenter med innvandrerbakgrunn og andre.

Trolig er hovedårsaken at jentene blir flinkere i norsk, og at de dermed også blir flinkere til å lære matte og naturfag.

Gratis kjernetid er et virkemiddel som virker for dem som ikke bruker barnehage på grunn av økonomi

Selv om stadig flere innvandrerbarn går i barnehage, er det fortsatt store forskjeller mellom barn med minoritetssbakgrunn og etnisk norske barn. Mens 89 prosent i snitt går i barnehage, er andelen blant barn av innvandrere nede på 68 prosent.

Utviklingen går riktig vei, men for sent. Og tallene betyr at 1/3 av innvandrerbarna ikke går i barnehage.

Kontantstøtten ble innført for å gi økonomisk støtte til dem som ikke fikk barnehageplass. Når vi nærmer oss full barnehagedekning, blir det underlig å subsidiere folk som ønsker å holde barna hjemme med 3.300 kroner i måneden. Kontantstøtten hadde mening da den ble innført, men nå bør den avskaffes.

I Gamle Oslo har man begynt å gi gratis kjernetid til alle treåringer både i private og offentlige barnehager. Det er et godt tiltak så lenge økonomi fortsatt teller for mange.

- Gratis kjernetid er et virkemiddel som virker for dem som ikke bruker barnehage på grunn av økonomi, sier avdelingssjef Kerstin Berglund i Gamle Oslo til Dagsavisen.

Hun kjenner seg igjen i undersøkelsen som viser at barna som går i barnehage klarer seg bedre, og mener at det er viktig å få alle inn i barnehage.

I tilfellet Gamle Oslo har vi altså to offentlige ordninger som koster penger, og som virker i stikk motsatt retning. Kontantstøtten bidrar til å holde innvandrerbarn hjemme, mens gratis kjernetid stimulerer foreldrene til å la dem gå i barnehagen.

Slik bør det ikke være. Barnehage er ikke bare en oppbevaringsplass for barna mens foreldrene jobber. Erfaringene fra Gamle Oslo er at barnehagen er viktig for å gi barna kunnskaper til å klare seg i det norske samfunnet. Og da må virkemidlene være slik at de stimulerer til å ha barna i barnehage, uansett om foreldrene arbeider eller ei.

Kraftsosialistene er tilbake

Norge anno 2020 sett fra bakken. Foto: Statnett.

Statnett vil bygge nye strømledninger for 40 milliarder kroner de neste årene. Hardanger er bare en forsmak på hva vi kan vente fra «Monsterfabrikken».

Norge har enormt tilfang av ikke forurensende vannkraft, men likevel har utbygging av vannkraft skapt sterkt miljøengasjement.

I Norge kan vi oppleve nasjonale politiske kriser om synsinntrykket av en kraftledning i Hardanger eller om vi i det hele tatt skal utrede oljeboring i Lofoten.

Statnett-direktør Auke Lont er en modig mann.

Sett på denne bakgrunn er det modig av Statnett å lansere planer om 3,5 millioner meter med nye eller ombygde kraftledninger, med en total kostnad på 40 milliarder kroner.

Ifølge Statnett var 1980-tallet det store tiåret for de som bygger kraftledninger, med investeringerpå rundt to milliarder kroner årlig. Siden har investeringene innenlands gått på lavbluss, mens kraftforbruket har økt jevnt og trutt. Redningen har vært nye linjer til utlandet og reservekraftverk.

Nå ønsker Statnett en utbyggingstakt innenlands som får 80-årenes kraftsosialister til å fremstå som veike. Kraftbygging for mellom tre og fire milliarder kroner årlig er fremtidsscenariet til Statnett.

Snakk om å plassere en het potet på tallerkenen til den rødgrønne regjeringen.

Problemet er at vi enten må få ned energiforbruket eller akseptere gasskraft eller annen utbygging av energi (atomkraft). Og siden man ikke kan flytte strømmen trådløst, så betyr det tusenvis av kilometer med nye master og ledninger.

Her kan du lese Statnetts rapport: Verdiskaping i Norge avhenger av nytt strømnett

Marerittet er at kraftmangelen fra i fjor vinter kommer tilbake, med rekordhøy kraftpris og store forskjeller mellom ulike områder i Norge på grunn av flaskehalser i ledningsnettet. Statnett har tidligere varslet at strømtilførselen til Bergen kan bli kritisk.

De gode nyhetene er at det går mot overproduksjon i Norden, og at den langsiktige effekten av finanskrisen kan bli mindre energiforbruk for den svenske papirindustrien og den norske kraftintensive industrien. Dessuten er det omfattende planer om energiøkonomisering.

Norges kraftforbruk har vært løst med utenlandslinjer. Kilde: Statnett.

Den dårlige nyheten er at det vil kreve enorme kraftmengder hvis oljeinstallasjonene i Nordsjøen skal bli elektrifisert - kanskje rundt 10 terrawatt- timer, eller opp mot 8-10 % av det årlige norske kraftforbruket.

Alt i alt virker Statnetts rapport overbevisende. Norge vil trenge enorme utbygginger av nye master og ledninger dersom vi skal dekke det antatte behovet for strøm de neste tiårene. Et vesentlig behov er å frakte strøm fra sørvest-landet og inn til Oslo-området, og fra Nord-Norge til Trøndelag.

Alternativet er at vi klarer å få ned kraftforbruket.

Stridens kjerne - de foreslåtte ledningene over Hardangerfjorden.

Begge deler vil kreve kløkt og politisk handlekraft, og de politiske skillelinjene går tvers igjennom regjeringen - med kraftsosialistene på den ene siden, og miljøbevegelsen på den andre siden.

Hardangermastene er bare den første leveransen fra Monsterfabrikken.