hits

september 2017

Sauen bør frykte bøndene mest

Klima- og miljøvernminister Vidar Helgesen åpner for rekordjakt på ulv - det høyeste tallet siden 1920. (foto: Bjørn Stuedal).

 

Mens norske bønder slakter en million sau i året, går vi nå mot en sesong med den største nedslaktingen av utrydningstruet ulv på 100 år.

Det voldsomme engasjementet mot ulven og for sauen er litt vanskelig å forstå.

  • I fjor slaktet norske bønder 1,3 millioner sauer og lam.
  • Ulven tok påviselig ikke mer enn rundt 350 sau.

Det er altså ikke ulven som er den store trusselen for de kjære husdyrene, men den norske driveformen hvor sauene går på utmarksbeite.

Norske bønder slakter cirka 3.700 ganger flere sauer i året enn ulven tar.

Sauene har altså større grunn til å frykte bøndene enn ulven.

 

 

Likevel blir det nesten nasjonal politisk krise når miljøvernministeren viser til at vi har internasjonale forpliktelser til å ta vare på utrydningstruede villdyr. Og nå kommer svaret - den største nedslaktingen av ulv siden 1920.

I helgen starter lisensjakten på ulv. Klima- og miljødepartementet har fattet vedtak om at 26 ulver kan felles. Det åpner for muligheten for 100-årsrekord i antall felte ulv per jaktår.

- I alt 18 ulver ble skutt eller drept forrige jaktperiode, det største antallet siden 1923, da 19 ulver ble felt totalt, sier seniorrådgiver Trond Amund Steinset, i Statistisk sentralbyrå. Han legger til at vi må helt tilbake til 1920, før vi finner et totaltall på 26 felte ulver i statistikken.

I snitt slaktes cirka 100.000 sau i måneden, men tallene varierer mellom sesongene. Nå går vi inn i andre halvår, og da går slakteriene for full maskin, med 500-600.000 slaktede sau og lam i kvartalet.

De siste tre månedene av året - altså fjerde kvartal - slaktes nær 600.000 sau og lam.

I ulvedebatten kan man også få inntrykk av at de fryktede rovdyrene fortrenger sauebøndene, men statistikken viser noe annet.

De 10 siste årene har antallet voksne sauer i Norge økt fra 723.000 til 804.00 - eller en vekst på 11,2 prosent.

Som tallene viser har saueholdet økt drastisk i flere av fylkene hvor ulvemotstanden har vært sterkest, som i Østfold og Akershus, men det er stor økning i de fleste fylker av landet.

Heller ikke innmeldte skaderapporter dokumenterer at ulven er noen stor trussel for den store mengden sau - og tallet er stadig synkende:

Stadig færre sauer blir påviselig tatt av rovdyr. (Kilde: Miljødirektoratet).

I 2003 forsvant cirka 130.000 sauer, men under 32.000 av dem skyldtes rovdyr. Og av dem igjen var det bare dokumentert at 2.300 beviselig var tatt av rovdyr.

I 2016 var antallet som ble påvist tatt av rovvilt nede på rundt 1.500 - og bare 367 av dem var tatt av ulv.

Ulven står for bare en liten del av rovdyrskadene på sau. (Kilde: Miljødirektoratet).

Når vi nå går mot en rekordjakt på ulv, så er det i strid med rådene fra Miljødirektoratet

Direktoratet viser til at ulven er kritisk truet i Norge, og mener at man bør redusere antallet ulv som de regionale rovviltnemndene har vedtatt å felle.

Det norske bestandsmålet som ble vedtatt av Stortinget i fjor er fire til seks ungekull i året, hvorav minst tre helnorske. 

Nå vil rovviltsnemndene at 24 ulv skal skytes innenfor de tre etablerte revirene i Julussa, Osdalen og Slettås i Hedmark. I tillegg har de åpnet for å felle 12 ulver i regioner utenfor ulvesonen.

Vedtaket er klagd inn av en rekke organisasjoner, og ligger nå på bordet til Klima- og miljødepartementet.

Dermed er det duket for en ny politisk strid, der angivelig står mellom ulv og sau.

Da kan det være nyttig å huske at mens bøndene slakter 1,3 millioner sau og lam i året, så dreper ulven rundt 350 sau.

Bøndene dreper altså 3.700 ganger flere sau enn ulven.

Det kan også nevnes at det offentlige støtter sauebøndene med rundt to milliarder kroner i året. 

Altså ting å huske på neste gang det ropes «ulv, ulv».

Hva mener du? Skal vi utrydde ulven, eller er problemene grovt overdrevet av bøndene?

Barnevernet på nytt i søkelyset

Den 42-årige kvinnen ble varetektsfengslet, mistenkt for drap på sin egen far og sin tidligere samboer. (Foto: Google Streetview).

 

For andre gang på kort tid er barnevernet i Kristiansand i søkelyset etter en drapssak.

Det er bare to måneder siden Statens helsetilsyn åpnet tilsynsak mot barnevernet i Kristiansand etter at en ung kvinne ble knivdrept på Sørlandssenteret av en klient.

Les mer: Det blir tilsyn med både barnevernet og helsetjenesten etter drapet på ei ung jente i Kristiansand sist uke

Helsetilsynet griper inn fordi de har mottatt informasjon de omtaler som av «alvorlig karakter».

Gjerningspersonen var en 15-årig jente som rømte fra den meget lønnsomme private barnevernsbedriften Næromsorg Sør AS, der hun var alene som beboer, betalt av det offentlige.

Næromsorg Sør har hatt overskudd på totalt 20 millioner kroner de siste tre årene på tjenester for det offentlige, og måtte tåle skarp kritikk for at rømmingen ble oppdaget for sent på en institusjon der 15-åringen var som såkalt enetiltak.

Nå er søkelyset igjen på barnevernet i Kristiansand, i tilknytning til drapsetterforskningen mot den 42-årige kvinnen som er varetektsfengslet, mistenkt for drap på sin egen far i 2001 og en tidligere samboer i 2014.

Slik saken fremstår har den 42 år gamle kvinnen - samtidig med at politiet i det stille har etterforsket henne for mistanke om to drap i nære relasjoner - beholdt omsorgen for ett av sine syv barn.

Etter det Nettavisen kjenner til er folk som har vært inne i boligen overrasket over forholdene det siste barnet har bodd under.

Det gjør at to naturlige spørsmål melder seg:

  • Har politiet informert barnevernet underveis i denne etterforskningen?
  • Og har barnevernet gjort tilstrekkelig for å sikre seg at det siste barnet har fått god nok omsorg?

 

 

En gjennomgåelse av Facebook-profilen til den varetektsfengslede 42-åringen dokumenterer en årelang kamp mot barnevernet i nemnder og domstoler. 

Så sent som i fjor delte kvinnen opplysninger om at en tidligere kjæreste leverte bekymringsmelding til barnevernet etter et kortvarig forhold med kvinnen. 

Lov om barneverntjenester pålegger barnevernet å gjennomgå slike meldinger i løpet av en uke og vurdere om den skal følges opp. Hvis det er rimelig grunn, har barnevernet en rett og plikt til å undersøke forholdene nærmere. Og hvis forholdene er ille, kan barnevernets leder - uten samtykke fra foreldrene - plassere barnet utenfor hjemmet med øyeblikkelig virkning.


Barnevernet kan vedta å ta over omsorgen for et barn hvis det er alvorlige mangler i den daglige omsorgen, eller det er fare for at barnet kan bli skadet av at foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. (Kilde: Lovdata).

Men til tross for slike meldinger og politietterforskningen har altså det siste barnet bodd hjemme hos mor inntil nylig.

Foreløpig er det få offentlige opplysninger om barnevernets arbeid i denne saken.

Men det er et faktum at den 42-årige kvinnen i flere år har vært etterforsket, mistenkt for drap, samtidig som hun beholdt omsorgen for det siste barnet.

Forholdene i hjemmet skal også ha overrasket de som har vært der.

Så skal det nevnes at den 42-årige kvinnen verken er tiltalt eller dømt for drapene hun nå etterforskes for, og hun kan ha vært en god og kjærlig mor for sine barn.

Barnevernet kan ha hatt vektige grunner for å vurdere at hun ga det siste barnet god omsorg.

I barnevernet er det ikke uvanlig at foreldre kan bli fratatt omsorgen for eldre barn, men få en ny sjanse hvis de får flere barn. Juridisk er det også slik at det ikke er noen automatikk i slike saker, hvert barn skal vurderes for seg.

Svært ofte kritiseres barnevernet av foreldre som reagerer på at barna er tatt fra dem, og det er hele tiden store aksjoner i sosiale medier for å legge ned hele barnevernet. Engasjementet er forståelig, for det er en stor inngripen i folks liv å miste omsorgen for egne barn.

Men det som sjeldnere kommer frem er hvor mange barn som lever i situasjoner der barnevernet burde grepet inn tidligere.

Slik saken nå fremstår er det et spørsmål barnevernet garantert vil bli stilt.

Vi må aldri glemme at det aller viktigste hensynet er barnas beste.

Hva mener du? Er barnevernet for raskt til å ta barna fra foreldre, eller er det mange foreldre som ikke er i stand til å gi barna en god omsorg og som burde vært reagert på for lenge siden?

Norsk skole gjør guttene til tapere

GUTTENE TAPERE: Kunnskapsminister Thorbjørn Røe Isaksen, som nå har permisjon, snakker gjerne om verdens beste skole, men det gjelder ikke guttene. (Foto: Regjeringen.no/flickr).

Jo lengre elevene er i den norske skolen, desto dårligere gjør guttene det. 

Hvis vi legger til grunn at jenter og gutter er omtrent like intelligente fra naturens side, så er det noe alvorlig galt med en skole som gjør guttene til tapere.

Ved slutten av grunnskolen har jentene 43,7 grunnskolepoeng i snitt, mens guttene ligger på 39,2 poeng. Jentene er klart bedre i alle de viktigste fagene - engelsk, matematikk og norsk.

Les mer: Karakterer ved avsluttet grunnskole

De nye tallene tyder også på at jentene får et visst «trynetillegg» av sine lærere:

  • Når lærerne setter standpunktkarakterer, gjør jentene det klart bedre.
  • Ved «objektive» nasjonale prøver der man ikke vet hvem som har svart, er forskjellene mindre.

 

 

Gjennomgåelsen viser at det er store forskjeller mellom elevene som skyldes foreldrenes utdannelsesnivå.

Barn av foreldre med lav utdanning gjør det systematisk dårligere enn barn av akademikere. 

Derimot er det små geografiske forskjeller. Finnmark gjør det riktignok noe dårligere enn Oslo/Akershus, men forskjellene er ikke så veldig store.

Les mer: Grunnskolepoeng etter fylke og foreldrenes utdanningsnivå

I diskusjonen om private skoler er det ofte argumentert med at det skaper ulikhet fordi de velstående kan kjøpe bedre utdannelse til barna sine.

Men de nye tallene viser at den offentlige skolen også systematisk reproduserer ulikhet. 

En gruppe som kommer spesielt dårlig ut er innvandrerbarn. De gjør det dårligere enn den øvrige befolkningen i alle fag, men det er oppmuntrende at norskfødte barn av innvandrerforeldre gjør det bedre og nærmer seg den øvrige befolkningen.

Les Erik Stephansens blogg: Andre generasjon innvandrere har snart tatt igjen andre nordmenn i å fullføre videregående skole

ULIKHET: Innvandrerbarn gjør det systematisk dårligere på skolen enn andre barn, men det er oppmuntrende at forskjellen blir mindre når vi ser på norskfødte barn av innvandrerforeldre.

Det triste med statistikken er at guttene stort sett gjør det dårligere i forhold til jentene desto lengre de er i skolen. 

I norsk er sammenhengen tydeligst: Forskjellen blir større og større.

VERRE OG VERRE: Forskjellen på nasjonale prøver i 5. klasse har vesentlig mindre forskjeller på jenter (lilla) og gutter (grønn) enn ved utgangen av grunnskolen. (Kilde. Statistisk sentralbyrå).

Kroppsøvning er det eneste faget hvor guttene i snitt gjør det bedre enn jentene.

Dessverre fortsetter disse forskjellene i videregående skole. I neste omgang dropper en del av guttene ut av skolen, og noen av dem går rett inn i trygdebudsjettet som uføre.

I aldersgruppen 18-24 år har antallet uføretrygdede menn økt fra 2.054 i 2007, til 4.014 i år.

Det store spørsmålet er hvorfor skolen systematisk gjør guttene dårligere enn jenter.

Er det klasseromsituasjonen, der gutter i denne alderen har vanskeligere for å sitte stille enn jenter?

Det som er sikkert, er at det koster det norske samfunnet dyrt at vi ikke klarer å få ut ressursene til disse guttene.

Og at det ikke er noen magisk resept mot ulikhet at norsk skole er felles og offentlig.

Hva mener du er grunnen til at guttene gjør det dårligere enn jentene på skolen?

KrF velger den farligste veien

NEI TIL REGJERINGSSAMARBEID: KrF-leder Knut Arild Hareide står fast på at partiet ikke vil inngå regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet. (Foto: Kristelig Folkeparti).

 

Partileder Knut Arild Hareide leder Kristelig Folkeparti ut på sidelinjen de neste fire årene. Det er en farlig vei som kan bety døden for partiet.

Kristelig Folkeparti kom over sperregrensen med et nødskrik, og sikret et borgerlig flertall på Stortinget.

Men partiet står steilt på sin drøm om en sentrum/Høyre-regjering, og er like steile på ikke å samarbeide med Fremskrittspartiet.

Les saken: KrFs yngste: - Derfor lukker vi døra til Frp

I sin tale etter valget viste Hareide til at partiet ønsker Erna Solberg som statsminister for en regjering av Høyre og sentrum.

At Venstre og KrF helst vil ha en sentrum/Høyre-regjering, er greit. Men det blir det ikke noe av nå.

Erna Solberg kaster ikke ut en regjeringspartner for å få dem inn.

- Dersom vi ikke lykkes med det,var vi ærlige på at regjeringssamarbeid med Frp ikke er aktuelt, sa Hareide, som da heller vil gå i opposisjon.

- Vi har sagt det samme etter valget som vi sa før valget denne gangen også. Mitt råd er klart: Vi skal gjøre det vi sier, og si det vi gjør, sa Hareide.

Her kan du lese talen: Hareides tale til landsstyret etter valget

Budskapet gikk ikke hjem hos velgerne.

Bare 123.000 velgere la KrFs stemmeseddel i urnen, eller 4,2 prosent av velgerne. 

Hadde 6.000 færre stemt på partiet, ville Kristelig Folkeparti falt under sperregrensen og blitt tilnærmet utslettet fra Stortinget.

 

 

Kristelig Folkepartis nedgang har vart siden valget i 2001, da Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg ble feid ut av kontorene, og Kjell Magne Bondevik overtok med en Høyre/KrF/Venstre-regjering.

Nå fortsetter nedgangen etter fire år som støtteparti for en regjering KrF ikke ville sitte i.

Det er vanskelig å se at å fortsette i samme spor skal gi en snarlig opptur. Og det blir ikke lettere av at Knut Arild Hareide i debatt etter debatt slet med å forklare at partiet både var for og imot en borgerlig regjering. Det blir ikke lettere de fire neste årene.

Etter valgresultatet burde Kristelig Folkeparti ha mot til å ta et klart valg mellom en blåblågrønn og en rødgrønn regjering.

Nå blir det trolig fire år en slags politisk forståelse med den borgerlige regjeringen, men uten noen klar samarbeidsavtale.

Siden ingen kunne forutsi utfallet, ville partiet kunne gått inn i en bred borgerlig regjering uten å risikere så mye.

Med 4,2 prosent er nedsiden begrenset, for å si det sånn.

Hareide må ta det brutale valget

Velgerne straffet Kristelig Folkeparti for vankelmodighet. Nå er det på tide å ta et klart standpunkt for en borgerlig regjering. Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det åpnes opp for dere. (Matheus-evangeliet, 7.7).

Nå er det ikke utenkelig at Venstre og Kristelig Folkeparti velger ulikt, og at Venstre går inn i en utvidet regjering.

Det vil neppe skje før statsbudsjettet er ferdig oppunder jul.

Les også: Venstre bør gå inn i regjeringen

I mellomtiden får vi en ny budsjetthøst med splid på borgerlig side, der den egentlige opposisjonen kan presse Kristelig Folkeparti fra sak til sak, og fra skanse til skanse.

- Vi står i en viktig vippeposisjon. Den skal vi bruke klokt, sa Knut Arild Hareide til landsstyret.

Kristelig Folkepartis problem med Fremskrittspartiet skyldes at partiene frir til de samme kristen-konservative velgerne, men med et klart ideologisk skille. Frps liberalister står langt fra Kristelig Folkeparti i alkoholpolitikken og søndagsåpne butikker, for å ta to eksempler. Men avstanden er ikke mindre til partiene på venstresiden.

Kristelig Folkeparti er avhengig av borgerlig støtte for sine viktigste kampsaker som K'en i KRLE-faget og kontantstøtten.

Problemet er at hvert av de borgerlige partiene har oppnådd mer i forhandlinger med de andre borgerlige partiene, enn om de hadde opptrådt hver for seg i Stortinget.

Derfor er det en farlig vei Knut Arild Hareide velger når han verken vil gå til høyre eller venstre.

Hva mener du? Burde Kristelig Folkeparti støttet en borgerlig regjering, eller forstår du at de ikke vil samarbeide med Fremskrittspartiet?

Skandalen ingen tar ansvaret for

FELLES ANSVAR: Milliardprosjektet ble satt i gang under stortingspresident Dag Terje Andersen (Ap) og overtatt av Olemic Thommessen (Høyre). (Foto: Stortinget/Flickr).

 

Hvis stortingspresident Olemic Thommessen gjenvelges, er det et signal fra Stortinget til folket at milliardskandaler ikke skal få konsekvenser.

Nær to milliarder kroner av skattebetalernes penger ligger begravd i Stortingets byggeprosjekt og den famøse tunnelen på 250 meter.

Første gang Stortingets presidentskap vurderte å rehabilitere Prinsens gate 26 var prislappen 70 millioner kroner.

Under syv år senere hadde det est ut til et gigantprosjekt og en totalregning som nærmer seg to milliarder kroner.

Milliardsprekken har ikke fått noen konsekvenser:

  • Stortingspresident Dag Terje Andersen, som satte igang prosjektet, er for lengst ute av presidentskapet.
  • Stortingets direktør Ida Børresen går av med pensjon om noen få måneder.
  • Og nåværende stortingspresident Olemic Thommessen kan bli gjenvalgt.

Både Stortingets presidentskap og stortingets direktør Ida Børresen har fått flengende kritikk for håndteringen av prosjektet.

Nylig kom meldingen om at Børresen ikke vil søke nytt åremål når det utløper 30. april til neste år.

Avgangen er naturlig siden Ida Børresen fyller 68 år til neste år, og går ut i pensjon.

Hvis Høyre innstiller på å gjenvelge Olemic Thommessen vil det bli oppfattet som et klart signal om at milliarder sløst bort på innbyggernes regning ikke skal få konsekvenser for de ansvarlige.

 

 

Les tidligere blogger:

Ingen får ansvar for gigantsprekk

Amatørenes byggeskandale

Stortingspresidenten har det nest høyeste offentlige verv i Norge etter kongen, og Stortingets direktør er sekretær for presidentskapet. 

Ser vi på historikken, så er vervet så ærerikt at vi finner igjen mange tidligere stortingspresidenter som kjente gatenavn i hele Norge:

Sverdrup, Christie, Falsen, Wedel Jarlsberg og Riddervold - for å nevne noen av de historiske.

I etterkrigstiden finner vi ruvende politiske skikkelser som Oscar Torp, Einar Gerhardsen og Carl Joachim Hambro.

Les mer: Oversikt over alle stortingspresidenter tilbake til 1814

Lederen for landets øverste folkevalgte forsamling er ikke bare en symbolsk figur, men også en nøkkelstilling i demokratiet.

Derfor er det vesentlig at utførelsen av vervet også blir vektlagt når presidentskapet skal velges ved Stortingets konstituering.

Foreløpig har ikke Høyre avklart om de vil stå på Olemic Thommessen som sin kandidat.

Hovedpersonen er klar: Vil fortsette som stortingspresident

- I det foregående Stortinget har det vært flere saker hvor Stortingets presidentskap, med stortingspresidenten i spissen, ikke har gjort en god nok jobb, sier stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen (Sp) til Nettavisen.

Mener Olemic Thommessen må vrakes som stortingspresident

 - Stortinget må ha en president som har tillit i alle partier, påpeker SV. Det har stormet rundt stortingspresident Olemic Thommessen i forbindelse med byggeskandalen på Stortinget. Derfor er det knyttet spenning til valget av stortingspresident for neste fireårsperiode. Selv ønsker Thommessen å fortsette, men det er flere opposisjonspartier som mener det en dårlig løsning.

Lundteigen har helt rett.

Dette handler ikke om Olemic Thommessens person, men hans funksjon.

Ansvaret ligger på hele presidentskapet, men aller tyngst på stortingspresidenten og hans forgjenger.

Arbeiderpartiets Dag Terje Andersen slipper unna fordi det ikke er mulig å vrake ham med tilbakevirkende kraft.

Men det vil være oppsiktsvekkende hvis Høyre ikke ser at milliardskandalen må få konsekvenser.

Hva mener du? Kan stortingspresidenten gjenvelges etter milliardoverskridelsene på Stortinget?

Maktkampen i Ap har knapt begynt

TUNGVEKTERE: Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik og Trond Giske settes nå inn på to viktige poster på Stortinget. Men maktkampen i partiet har knapt begynt. (Foto: Arbeiderpartiet/Flickr).

 

Arbeiderpartiet setter inn sitt tyngste skyts på områder der de vil angripe regjeringen de neste fire årene.

At Trond Giske overtar som finanspolitisk talsmann, er ikke først og fremst en vraking av Marianne Marthinsen, men et uttrykk for hvor partiet ønsker å bruke sine toppolitikere i den kommende stortingsperioden:

  • Partileder Jonas Gahr Støre blir parlamentarisk leder og fortsetter i Utenriks- og forsvarskomiteen.
  • Partiets nestleder Hadia Tajik blir leder for Arbeids- og sosialkomiteen.
  • Partiets nestleder Trond Giske blir leder i Finanskomiteen.

At Marianne Marthinsen ble ofret for å få kabalen til å gå opp, er ikke så overraskende. Det ville vært oppsiktsvekkende om partiet ikke lyttet på ønskene til de to nestlederne. Samtidig betyr Trond Giskes nye posisjon at han vil få en tydelig rolle på politikkens viktigste felt - kampen om kroner og øre. men dermed tar han også et skritt i retning å kunne bli en arvtaker som partileder og statsministerkandidat.

 

Trond Giske blir finanspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiet gjør Trond Giske til ny finanspolitisk talsperson, og vraker Marianne Marthinsen. Etter dager med spekulasjoner er det nå klart at Ap-nestleder Trond Giske (50) blir Arbeiderpartiets nye finanspolitiske talsperson. Det opplyser Arbeiderpartiets partisekretær Kjersti Stenseng. Partiet vraker med det sin nåværende finanspolitiske talsperson, Marianne Marthinsen (37).

På den annen side - også Hadia Tajik får en fremskutt posisjon.

- Hadia Tajik blir Aps parlamentariske nestleder og leder for arbeidskomiteen, bekrefter partiets kommunikasjonssjef Camilla Ryste overfor NRK.

I sin tale til landsstyret startet partileder Jonas Gahr Støre på evalueringen av hva partiet gjorde feil i valgkampen, men antydet samtidig hvordan Arbeiderpartiet vil oppføre seg i opposisjon. 

En tolkning av talen er at Arbeiderpartiet vil bli mer brysomt og mindre konstruktive, og unngå brede kompromisser med regjeringspartiene. 

Trond Giske er en erfaren politiker og en god debattant, og vil åpenbart utfordre Siv Jensen og Erna Solbergs økonomiske politikk.

Men like viktig er signalet i at Hadia Tajik velger seg arbeids- og sosialkomiteen. Hun får dermed en tydelig talerstol på viktige saker som arbeidsledighet, trygd, ulikhet og fattigdom - altså mange av sakene som valgvinnerne i SV og Rødt profilerte seg med.

Utad er alle sentrale personer i Arbeiderpartiet opptatt av at de er på samme lag, og at det ikke er en maktkamp under oppseiling.

Men under overflaten ulmer det. 

Det er stor misnøye på grunnplanet etter valgnederlaget, men meningene er delte om hvem som har ansvaret.

Nå vil det komme en omfattende debatt i Arbeiderpartiet der både Jonas Gahr Støre, Trond Giske og Hadia Tajiks innsats blir evaluert.

Etter valgnederlaget var mange raskt ute med en skråsikker spådom at Arbeiderpartiet ikke vil gå inn i neste valg med Jonas Gahr Støre som frontfigur.

 

Nå må Jonas Gahr Støre kjempe for sitt politiske liv

Ap-leder Jonas Gahr Støre må kjempe for sitt politiske liv etter valgnederlaget. Men det er alt for tidlig å avskrive ham.

NETTAVISEN MENER: Det er historieløst å avskrive Jonas Gahr Støre bare på grunn av valgnederlaget. Men internt i partiet er det mange som tviler på at han er riktig person til å fronte Arbeiderpartiets hjertesaker.

 

Andre pekte på at den store bommerten var at Arbeiderpartiet bommet på den økonomiske situasjonen i Norge, og fremsto som et revisjonsparti som ikke ville ta ansvar for viktige, men nødvendige reformer.

Les Nettavisen mener: Arbeiderpartiet satset alt på feil kort og tapte valget

At Trond Giske blir finanspolitisk talsmann, betyr på ingen måte at han har vunnet noen maktkamp i partiet. 

For å si det med Winston Churchill: «Dette er ikke slutten. Det er ikke en gang begynnelsen på slutten. Men det er kanskje slutten på begynnelsen».

Hva mener du? Kommer det til å bli en maktkamp mellom Trond Giske, Jonas Gahr Støre og Hadia Tajik?

Hyklere og nyttige idioter

FLENGENDE ANGREP: Dagsavisens kommentator Hege Ulstein er oppbragt over at Venstre vurderer å gå inn i regjeringen.

En rødgrønn kommentator kaller Venstre for «hyklere» og «nyttige idioter». En annen advarer mot partiets selvmord. Tanken på en borgerlig flertallsregjering er tydeligvis skremmende.

Sett med rødgrønne øyne er det nå en mulighet for at både Venstre og Kristelig Folkeparti går inn i regjeringen, og at vi får en borgerlig flertallsregjering de neste fire årene. Da vil ikke  de rødgrønne partiene bare ha tapt valget - de vil i praksis være uten innflytelse i en årrekke.

På valgdagen rådet Ulsteins avis, Dagsavisen, leserne til å stemme på de partiene som vil skifte ut dagens blåblå regjering, og skrev at «en stemme til de rødgrønne partiene Sosialistisk venstreparti, Senterpartiet eller Arbeiderpartiet garanterer et nødvendig skifte».

Aller helst ville avisen at leserne skulle stemme på Arbeiderpartiet.

I stedet fikk de borgerlige flertall, takket være 4,4 prosent til Venstre. Disse stemmene kom til tross for åpne og skjulte kampanjer mot Venstre-velgere med advarselen om at en stemme til Venstre er en halv stemme til Fremskrittspartiet.

FALSKE PLAKATER: Før valget ble det trykket opp og delt ut falske Venstre-plakater for å advare mot at en stemme til Venstre er en stemme til Sylvi Listhaug.

Selv om Venstre-velgerne ønsket en fortsatt Erna Solberg-regjering og trosset disse advarslene, så mener Dagsavisens kommentator at de er tatt ved nesen og at partiet oppfører seg hyklersk.

Les Hege Ulsteins kommentar: Tatt ved nesen

Hennes kollega i Dagbladet, Martine Aurdal, skriver at «å danne mindretallsregjering med Fremskrittspartiet (Frp) og Høyre vil være selvmord av Venstre som sosialliberalt sentrumsparti.

Les kommentaren: Sosialliberalt selvmord

Martine Aurdals avis, Dagbladet, skrev på lederplass at det er tid for et skifte og minnet om at «Dagbladet har ved alle valg i nyere tid advart mot å slippe til Frp i maktposisjoner», og at «Ernas regjeringsprosjekt bør avsluttes».

Så skal det nevnes at Martine Aurdals kommentar på ingen måte er så hatsk og rabiat som Dagsavisens, og Hege Ulstein gjentok - og forsterket - synspunktene sine i Dagsnytt18.

Les saken på NRK: Kommentator i strupen på Venstre: - Hyklere

Aggresjonen er forståelig, men den skyldes ikke omsorg for Venstre eller Venstre-velgerne.

 

 

Vi som stemte Venstre forstod godt at en stemme på Venstre i praksis ville være en stemme for en fortsatt Erna Solberg-regjering med Fremskrittspartiet. Hadde vi ønsket noe annet, ville vi stemt på ett av de rødgrønne partiene som Hege Ulsteins avis anbefalte på lederplass.

At valget ga en mulighet for en borgerlig flertallsregjering som trenger både Venstre og KrF for å få flertall, er en ny situasjon som partiene må vurdere i ro og mak. Som Kjetil Alstadheim helt riktig skriver i Dagens Næringsliv: «Venstres viktigste løfte var ikke å si nei til Frp, men å si ja til innflytelse».

Det er egentlig ganske selvfølgelig. Venstres velgere ønsker at partiets politikk blir gjennomført, og partiledelsens taktikk må være å velge en posisjon som gjør det mest sannsynlig. I motsetning til både Hege Ulstein og Martine Aurdal tror jeg det er ved å gå inn i regjeringen.

Les bloggen: Venstre bør gå inn i regjeringen

Så veldig risikabelt er det neppe siden alle Venstre-velgerne visste at en stemme til partiet ville være en stemme til fortsatt Høyre/Frp-regjering.

Dersom Venstre går inn i regjeringen, blir det en ny situasjon for Kristelig Folkeparti også. Partiet må ta et valg, men vil sannsynligvis få mest ut av å gå inn i en bred borgerlig blågrønn regjering.

Hareide må ta det brutale valget

Velgerne straffet Kristelig Folkeparti for vankelmodighet. Nå er det på tide å ta et klart standpunkt for en borgerlig regjering. Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det åpnes opp for dere. (Matheus-evangeliet, 7.7).

Valgresultatet viser at det farligste for Kristelig Folkeparti er å fortsette med vinglingen. Partiets grunnfjell er de kristenkonservative på sørvestlandet, og for dem er frykten for SV større enn bekymringen for å delta i en bred borgerlig regjering med Erna Solberg som statsminister og Knut Arild Hareide som utenriksminister, med ansvar for norsk bistandspolitikk.

Dette er selvsagt et skrekkscenarium for de rødgrønne. 

Hva mener du? Er det hyklersk av Venstre å gå inn i regjeringen, eller kommer angrepene fordi dette er en mulighet som de rødgrønne misliker?

Hareide må ta det brutale valget

MÅ TA VALGET: Det dummeste Knut Arild Hareide og Kristelig Folkeparti kan gjøre, er å fortsette i spagaten mellom de borgerlige og de rødgrønne. (Foto: Facebook).

 

Velgerne straffet Kristelig Folkeparti for vankelmodighet. Nå er det på tide å ta et klart standpunkt for en borgerlig regjering.

Be, så skal dere få.
Let, så skal dere finne.
Bank på, så skal det åpnes opp for dere.
(Matheus-evangeliet, 7.7).

Med 122.800 stemmer og 4,2 prosents oppslutning var Kristelig Folkeparti en hårsbredd unna sperregrensen og en liten katastrofe for partiet.

Partiet gikk tilbake over hele landet, og står nå kun igjen med en solid kjernevelgergruppe på sørvestlandet.

  • Vest-Agder: 12,6 prosent
  • Aust-Agder: 9,8 prosent
  • Rogaland 8,4 prosent

Partiet står sterkt i tradisjonelle kristenkonservative miljøer, og har ennå ikke noe tungt fotfeste blant moderne verdiorienterte velgere.

Til tider var det vondt å se KrF-leder Knut Arild Hareide forklare i valgdebatter at Kristelig Folkeparti både vil ha Erna Solberg som statsminister, men at de ikke kan støtte en regjering med Fremskrittspartiet.



Velgerne ga heller ingen støtte til drømmen om en blågrønn regjering, men oppfattet Kristelig folkeparti som tafatt og villrådig (se forklaring på vankelmodig).

Nå er det på tide å ta virkeligheten inn over seg.

  • Erna Solberg vil fortsette som statsminister i en regjering der Fremskrittspartiet deltar.
  • Som Venstre har Kristelig Folkeparti nå en sjanse til å påvirke regjeringen, ikke stå utenfor.

Gå inn gjennom den trange porten!
For vid er porten og bred er veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den.
Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den.
(Matheus-evangeliet, 7.13-14).

Det mangler ikke på dødsdommer over Kristelig Folkeparti etter valget, men det er for tidlig å avskrive partiet.

Statistisk sentralbyrås befolkningspyramide viser at det nettopp er de eldre velgergruppene som vil øke i årene som kommer.

MANGE ELDRE VELGERE: De neste tyve årene vil velgergruppene fra 60 år og oppover øke voldsomt.

Det er ikke potensielle velgere som er Kristelig Folkepartis problem, men at partiet ikke treffer velgerne hjemme.

Over fire millioner nordmenn er medlem av statskirken eller i et kristent trossamfunn utenfor Den norske kirke.

Problemet for Kristelig Folkeparti er at de nasjonale kristenkonservative velgerne fristes av Sylvi Listhaug, mens moderne verdibaserte velgere ikke finner seg hjemme i partiet. Når man prøver å være alt for alle, er risikoen at man blir ingenting for noen.

Etter at Venstre holder døren åpen for å gå inn i regjeringen har det oppstått en ny situasjon som Kristelig Folkeparti må ta stilling til. Dette er en situasjon som partiet ikke kunne forutse før valget. At de ikke kunne gi en støtteerklæring til en Høyre/Frp-regjeringen betyr ikke at partiet må si nei til en bred borgerlig regjering som lener seg like mye mot sentrum som til høyresiden.

 

 

Les Nett på sak: Venstre bør gå inn i regjeringen

Etter valget har det ikke manglet på kommentatorer fra venstresiden som advarer Venstre og Kristelig Folkeparti mot å gå inn i en borgerlig regjering. De hevder at det er å lure velgerne, og advarer mot at det vil være partienes dødsstøt.

Men analysene skyldes neppe omsorg for Venstre og Kristelig Folkeparti, og snarere en bekymring for at en bred borgerlig allianse kan gi fire år med flertallsregjering og danne et fundament for en varig maktforskyvning.

Ta dere i vare for de falske profetene!
De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver.
(Matheus-evangeliet, 7,15).

Det eneste sikre er at det er en dødslinje for Kristelig Folkeparti å vakle videre med et utydelig budskap.

Når Venstre og Kristelig Folkeparti har tatt ansvaret for å sikre landet en borgerlig regjering, skulle det bare mangle at partiene også vil ha en hånd på rattet. For Hareide må det være fristende å få grep om norsk utenrikspolitikk, og spesielt bistandspolitikken.

Politisk er det heller ikke så stor avstand mellom Kristelig Folkeparti og Frp-statsråder som barne- og likestillingsminister Solveig Horne og samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen.

Det er først og fremst innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaugs ordbruk som er problemet.

For KrF-leder Knut Arild Hareide kan det ikke være fristende med fire nye år utenfor regjeringen.

For grunnfjellet i partiet er det utenkelig at Kristelig Folkeparti skal støtte en rødgrønn regjering.

Derfor er det ingen vei utenom å ta det brutale valget, Knut Arild Hareide.

Hva mener du? Bør Kristelig Folkeparti inn i en ny borgerlig regjering, eller bør partiet fortsette på utsiden?

Venstre bør gå inn i regjeringen

TA SJANSEN: Venstre-leder Trine Skei Grande bør benytte muligheten til å gjøre Venstre til regjeringsparti, men stille krav om varig vern av Lofoten, Vesterålen og Senja.

Venstre berget en borgerlig valgseier. Nå må partiet ta ansvar og bidra til en borgerlig miljøpolitikk.

Om Trine Skei Grande vil, kan hun i løpet av få uker bli kunnskapsminister og få ansvar for hennes politiske hjertebarn, skolepolitikken.

Med bare 72 mandater er statsminister Erna Solberg og Høyre/Frp-regjeringen avhengig av støtte fra sak til sak i Stortinget. Det blir en destruktiv periode hvis Venstre og Kristelig Folkeparti går inn i ny en fireårsperiode stående på utsiden. De vil selvsagt få innflytelse på enkeltsaker, men politikk utformes og makt utføres fra regjeringsapparatet.

I valgkampen ble Venstre presset på sitt samarbeid med Fremskrittspartiet.

Noen steder ble det laget falske Venstre-plakater som koblet partiet sammen med Sylvi Listhaug.

Det uroet nok noen Venstre-velgere, og irriterte sikker også en del.

Men effekten var ikke sterkere enn at partiet landet godt over sperregrensen, og det kan ikke være innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaugs retorikk som avgjør om Venstre går i regjering eller ei.

Venstresiden ønsker selvsagt å holde Venstre utenfor regjeringen for å synliggjøre uenighet på borgerlig side, og forsøke å få innflytelse gjennom splitt og hersk.

De siste fire årene har vist at de borgerlige partiene ville vært bedre tjent med å ta oppgjørene på kammerset, og komme til Stortinget med felles front. Der har de mye å lære av de rødgrønne flertallsregjeringene som gjorde Stortinget avmektig fordi sakene var avgjort på forhånd.

 

 

Venstres drøm om en blågrønn regjering virker fjern slik Stortinget nå er sammensatt. Det vil bli en mindretallsregjering, og veien dit krever at Venstre først er med på å felle Erna Solbergs regjering. Samarbeidsklimaet for å stable på beina en Høyre/sentrum-regjering vil være elendig.

Blant Venstres krav for å bidra til borgerlig samarbeid er satsing på skole og gründere lette å innfri. Mer krevende er kravet om nei til konsekvensutredning og varig vern av Lofoten, Vesterålen og Senja. Dette er en meget viktig sak for både Venstre og Kristelig Folkeparti, og det er vanskelig å se at de to partiene vil akseptere en handel på bakrommet mellom Høyre og Arbeiderpartiet i den saken.

Hvis Venstre får den politiske seieren, vil det være svært vanskelig for Arbeiderpartiet å kritisere regjeringens klima- og miljøpolitikk etterpå. Da ville Arbeiderpartiet være alene om å vurdere å bygge ut disse områdene for oljevirksomhet.

Nå har Erna Solberg en unik mulighet til å komme et langt skritt nærmere sin drøm om en borgerlig flertallsregjering, og Venstre kan få gjennomslag for mange av partiets viktigste saker. Den sjansen bør de ikke gå fra seg.

Med Venstre i regjering går utfordringen videre til Kristelig Folkeparti. De kan velge å være "på vippen" og få en betydelig og synlig rolle i resten av stortingsperioden. Det vil ikke være noen ulykke.

Alternativt kan Knut Arild Hareide ta skrittet helt ut, og bli med i en borgerlig flertallsregjering. Det kan neppe skje hvis Sylvi Listhaug fortsetter med sin retorikk fra statsrådsposten, men i en ny regjeringskabal er det fullt mulig å finne et viktig departement for Fremskrittspartiets velgermagnet.

Uansett bør Venstre bruke muligheten til å gå inn i regjeringen og påvirke politikken, i en mer sentrumsrettet og miljøriktig retning.

Hva mener du? Bør Venstre inn i regjeringen, og hva med Kristelig Folkeparti?

Disse partnerne skremmer Ryanair

VELGER KONKURRENT: Norwegian inngår samarbeid med easyJet - hovedkonkurrenten til Ryanair. I midten hovedaksjonær Stelios Haji-Ioannou og direktør Carolyn McCall.

Norwegian inngår partnerskap med Ryanairs erkefiende, og skaper et gigantisk samarbeid fra Europa til resten av verden.

Det er under tre måneder siden Ryanairs karismatiske toppsjef Michael O'Leary lakk nyheter om at selskapet stod foran et snarlig trafikksamarbeid med Norwegian.

To måneder siden fikk pipen en annen lyd. Nå var plutselig den mulige partneren nærmest på konkursens rand.


Ryanair-sjef Michael O'Leary påstår at Norwegian sliter økonomisk

De brenner penger, sier O'Leary.


I dag kom forklaringen på bråvendingen. Norwegian inngår partnerskap med Ryanairs erkefiende, det europeiske lavprisselskapet easyJet.

- Ved å åpne dette markedsegmentet kan easyJet lettere nå flere passasjerer rundt om i Europa, sier easyJets toppsjef Carolyn McCall.

Alliansen mellom Norwegian og easyJet skaper et trafikksamarbeid som er større en Ryanairs.

I dag har Ryanair rundt 12 millioner passasjerer i måneden, easyJet ligger på drøyt åtte millioner, mens Norwegian hadde 3,3 millioner passasjerer i august. Siden også det kanadiske flyselskapet WestJet går inn i alliansen, blir den større enn Ryanairs passasjerbase.

For norske flypassasjerer betyr dette at det blir enklere å booke reiser til et finmasket nett av flyplasser i Europa, USA, Latinamerika og Østen.

Gatwick i London blir hub.

ENKLERE: Med avtalen med easyJet kan Norwegian-passasjerer fly med en booking og en billett til en rekke flyplasser i Europa.

- Millioner av nye passasjerer får nå muligheten til å reise til noen av verdens toppdestinasjoner, alle med billige priser, enkle flybytter og kvalitetsservice, sier Norwegian-direktør Thomas Ramdahl.

SØMLØST: Nå kan norske passasjerer reise sømløst med Norwegians partnere i euroJet og kanadiske WestJet. Gevinsten er at det blir lettere å fly til et finmasket nett av flyplasser i Europa og resten av verden.

Ryanairs toppsjef leser garantert nyhetene om den nye alliansen med interesse.

Dette er et stikk til hans hovedkonkurrent, den gresk-kypriotiske forretningsmannen og rederarvingen Stelios Haji-Ioanou (50), som startet easyJet med to leide fly i 1995 for å fly mellom London og Skottland. 

ENTREPRENØR OG MILLIARDÆR: Den gresk-kypriotiske forretningsmannen Stelios Haji-Ioannou er en tøff utfordrer for Ryanair.

I dag er han hovedaksjonær i et selskap som flyr mellom alle de 27 EU-landene, og han har skapt en omfattende virksomhet med bilutleie, busser og hoteller.

Norwegian forsøker å spile ned den potensiell konflikten med Ryanair, og uttaler at «dette utelukker ikke et mulig samarbeid med Ryanair».

Les saken: Norwegian og Easyjet inngår samarbeid

Ønskedrømmen for Norwegian er selvsagt å være interkontinental partner for både Ryanair og Easyjet til de lange rutene til USA, Latinamerika og Østen.

Et samarbeid med begge de to erkerivalene i europeisk luftfart virker ikke særlig sannsynlig. Problemet for Ryanair er at det nå vil være mer fristende for kundene å fly med konkurrenten hvis de skal videre ut i verden fra Europa. 


 

 

Ryanairs nylige utspill om at Norwegian slet økonomisk var heller ikke med på å skape et godt samarbeidsklima.

Derfor er den nye alliansen neppe mottatt med jubel hos Ryanair.

Hva mener du? Velger du SAS, Norwegian eller har du andre favoritter?

Borgerlig selvkritikk

FORNYET TILLIT: Statsminister Erna Solberg fortsetter som statsminister. Men de borgerlige partiene må ta inn over seg strømningene fra velgerne.

De fire borgerlige partiene vant valget, men tapte flere mandater enn Arbeiderpartiet. Nå er det viktig å være selvkritiske og lytte på signalene.

Markerte fall for alle de fire borgerlige partiene er et tydelig varsel.

Syv mandater færre på Stortinget, og klar fremgang for SV og Senterpartiet.

Og foreløpig ser de rødgrønne ut til å ha fått 7.000 flere stemmer på landsbasis, men taper likevel valget fordi Rødt og De Grønne ikke kommer over sperregrensen.

Dette viser at velgerne er splittet om fremtiden.

De fire borgerlige partiene har 150.000 stemmer færre enn oppslutningen ved forrige valg.

Jeg mener det er tre saker som regjeringen må ta på alvor:

  • Krav om en troverdig miljøpolitikk.
  • Reaksjon på ordbruk i innvandringspolitikken
  • Kamp mot fattigdom og utenforskap

Med 16 mandater på Stortinget er Venstre og Kristelig Folkeparti samlet litt mindre enn Senterpartiet. Likevel er Høyre og Fremskrittspartiet avhengig av begge de borgerlige partiene for å ha flertall på Stortinget.

Selv om Venstre og KrF slapp med skrekken, så er de svekket. Og kampanjen om at «en stemme til Venstre er en halv stemme til Fremskrittspartiet og Sylvi Listhaug» har åpenbart truffet endel velgere. 

Hverken Venstre eller KrF vil være støttepartier for en ny regjering med Fremskrittspartiet. Det må regjeringspartiene ta på alvor. Men velgernes tillit og et borgerlig flertall forplikter partiene til å gjennomføre samtaler og fastlegge hva de er enige om politisk de neste fire årene. 

Det er godt mulig at innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug bidro til å vinne valget ved å appellere til de mest innvandringskritiske. Men ordbruken må dempes og fokus må settes på å få til en god integreringspolitikk de neste fire årene. Å fortsette med Sylvi Listhaug på denne posten i regjeringen vil være en rød klut for sentrumspartiene.

 

 

Valgresultatet gir regjeringspartiene makt til å fortsette med nødvendige reformer. Antallet småkommuner må ned, nærpolitireformen må gjennomføres, og man må søke et bredt flertall i Stortinget for et pensjonsforlik i offentlig sektor.

Dette er krevende saker som må fullføres. 

Regjeringen har også støtte for arbeidslinjen (at det alltid skal lønne seg å jobbe fremfor å gå på trygd), for at private aktører kan ha overskudd på velferdstjenester, for flere gode lærere og for å sette krav til elevene om å møte til undervisning. 

Regjeringen har også velgernes støtte for å fortsette å fjerne formueskatten for arbeidende kapital, og for å fortsette med moderate skatteletter i stedet for en skatteskjerpelse på 15 milliarder kroner.

Arbeiderpartiet er valgets store taper. Nettavisen mener at partiet gikk til valg på feil politikk, feil strategi og kanskje feil statsministerkandidat. Forhåpentligvis kommer det et nytt parti opp fra valgruinene - et igjenkjentbart pragmatisk styringsparti som er villig til å ta ansvar for viktige og nødvendige reformer.

 

Arbeiderpartiet satset alt på feil kort og tapte valget

Med 27,4 prosent oppslutning gjør Arbeiderpartiet et av historiens svakeste valg. NETTAVISEN MENER: Arbeiderpartiet gikk til valg med en strategi om å svartmale landets økonomiske situasjon, og for å øke skattene med 15 milliarder kroner. Det var to feilgrep som kostet partiet valgseieren.

 

Både for regjeringen og Arbeiderpartiet er valgresultatet i Nord-Norge et varsku. Her har Høyre og Arbeiderpartiet godt under halvparten av velgerne bak seg, og det ble et brakvalg for SV og særlig Senterpartiet. 

Regjeringen Erna Solberg sitter til den får flertall mot seg i Stortinget. Det betyr at statsminister Erna Solberg må være lydhør for politiske krav fra Venstre og Kristelig Folkeparti for å overleve.

Les saken: Venstre og KrF diskuterer løsere støtte til blåblå regjering

I første omgang vil partiene ha samtaler om hva de kan være enige om politisk de neste fire årene. Selv om det ikke blir i form av en forpliktende samarbeidsavtale, må regjeringens politikk basere seg på denne enigheten.

  • Allerede i årets statsbudsjett må regjeringen komme med tiltak for å få ned norske klimagassutslipp.
  • Sammen med støttepartiene må regjeringen åpne for å ta imot flere flyktninger og få til bedre integrering.
  • Og man må finne tiltak for å løfte 100.000 barn ut av fattigdom i familier med vedvarende lave inntekter.

Disse sakene vil trolig være smertefulle, spesielt for Fremskrittspartiet. 

Men selv om valgresultatet gir regjeringen flertall for å fortsatte, så er det også et klart signal om å legge om kursen.

Hva mener du? Er det lurt og nødvendig av regjeringen til Erna Solberg å justere kursen?

Derfor blir det Venstre for meg

GRØNN GARANTI: Venstre-leder Trine Skei Grande er en garantist for en grønn profil på en ny borgerlig regjering. (Foto: Venstre/Flickr).

 

Ekstremvær skremmer oss alle. Men skal vi gjøre noe med klimaendringene, må vi stemme på partier med en politikk som kan gjennomføres.

I dag stemmer jeg Venstre.

Det gjør jeg av to grunner:

  • Venstre må over sperregrensen for å sikre Erna Solberg fire nye år.
  • Venstre er en garantist for at regjeringen driver en aktiv klimapolitikk.

Flere av landets største aviser har landet på samme standpunkt i år: Både Dagens Næringsliv, Finansavisen, Aftenposten og Nettavisen anbefaler en ny borgerlig regjering, og de fleste ønsker en regjering som utfordres fra Venstre på eksempelvis miljøspørsmål.

Les Dagens Næringsliv: Solberg er best med Venstre 

Erna Solberg bør få tillit for å unngå rødgrønt kaos

For tre av fire velgere er statsministervalget viktigst. Nettavisens råd er å gi Erna Solberg fire nye år. NETTAVISEN MENER: Årets valg blir etter alt å dømme jevnt og spennende. Vi vet hva vi får med Erna Solberg, mens en rødgrønn valgseier kan gi en uforutsigbar situasjon Norge ikke trenger nå.

Det er snart fire år siden Nydalen-forhandlingene mellom de fire borgerlige partiene, og Høyre/Frp-regjeringens politiske plattform (Sundvolden-plattformen).

Selv om det har vært politiske konfliktsaker - spesielt ved budsjettbehandlingene - så har flertallet gitt fire år med flertall bak Erna Solbergs regjering.

For meg er det ingen tvil om at Venstre har bidratt til en bedre miljøprofil enn regjeringen ellers ville hatt. 

Jeg har større tro på å påvirke og stille krav gjennom dialog, enn ved å stille protestkrav som aldri får gjennomslag (som Miljøpartiet De Grønnes forslag om å avvikle all norsk oljevirksomhet på rekordtid).

Du bekjemper ikke klimagassutslipp og ekstremvær ved å gå i protesttog eller forslag som har null sjanse for å bli vedtatt, men ved å påvirke politikk med realistiske forslag som er mulige å gjennomføre.

Tomme slagord gir ikke bedre klima - kampen står i Stortinget og ved å få flertall for klimatiltak som virker.

Miljøpartiet er grundig avslørt

Det mest spennende ved valget er om Miljøpartiet De Grønne faller under sperregrensen etter at deres økonomiske politikk er plukket fra hverandre. De Grønne vil avvikle oljeindustrien, innføre 30 timers uke og tømme Oljefondet. De vedgår at det betyr titusenvis av tapte oljearbeidsplasser, men "lover" å skape mange nye jobber innenfor havbruk og bioteknologi.

De siste tallene fra Statistisk sentralbyrå viser at norske klimagassutslipp falt med 0,9 prosent fra 2015 til 2016. 

Venstre har vært en pådriver for et grønt skifte og for både å bruke pisk og gulrot: Det skal lønne seg å velge miljøvennlig, og koste å gi blaffen. Hensikten med grønne avgifter er ikke mer penger til statskassen, men å påvirke folk til å ta kloke valg.

Et godt eksempel er statsbudsjettet for 2017, der Høyre og Fremskrittspartiet la frem en bilpakke med økte drivstoffavgifter. De fire borgerlige partiene har stort sett vært samlet på at det skal lønne seg å kjøpe el-bil, det skal bli billigere å bytte ut eldre og lite miljøvennlige biler, men dyrere å kjøre bil.

Venstre-leder Trine Skei Grande kalte det «tidenes miljøbudsjett», men så la hun til: - Samtidig er det viktig å understreke at hvert eneste budsjett som vedtas i Stortinget fremover må være tidenes miljø- og klimabudsjett. Det er helt nødvnedig om vi skal nå klimamålene våre, og kutte utslippene med 40 % innen 2030, slik vi har forpliktet oss til gjennom Paris-avtalen, sa hun.

Jeg ønsker Erna Solberg som statsminister i fire nye år.

Samtidig er miljø og klima viktig, og de må løses med realisme - ikke protester.

Derfor blir det Venstre for meg.

Hva mener du? Er miljø og klima en hovedsak for deg i valget, eller er det andre saker - og dermed andre partier - du velger?

 

 

Miljøpartiet er grundig avslørt

LUFTIG ØKONOMISK POLITIKK: Miljøpartiet De Grønnes økonomiske politikk er grundig avslørt som luftig og lite sammenhengende. Skulle Rasmus Hansson, Lin Marie Nguyen Berg og Une Bastholm få makt i Norge, vil politikk utarme offentlige tjenester og gi masseledighet.

 

Det mest spennende ved valget er om Miljøpartiet De Grønne faller under sperregrensen etter at deres økonomiske politikk er plukket fra hverandre.

De Grønne vil avvikle oljeindustrien, innføre 30 timers uke og tømme Oljefondet.

De vedgår at det betyr titusenvis av tapte oljearbeidsplasser, men «lover» å skape mange nye jobber innenfor havbruk og bioteknologi.

Mitt råd er ikke å holde pusten mens vi venter på de jobbene. Foreløpig er det mest drømmerier og lite konkret.

Les Nettavisen mener: MDGs politikk betyr velferdskutt og ledighet

I den siste fylkesoversikten fra Pollofpolls.no ligger Miljøpartiet De Grønne under sperregrensen på 4,0 prosent, mens Venstre ligger over.

Hvis gjennomsnittet av målingene holder stikk, er det godt mulig at De Grønne likevel ikke kommer på vippen.

En årsak kan i så fall være at når valgdagen nærmer seg, så forstår stadig flere av velgerne at partiet er et protestparti.

Den samme trenden ser vi på gjennomsnittet av landsdekkende målinger: De Grønne er under sperrregrensen, mens Venstre er over

 

 

Tidligere SV-politiker Paul Chaffey har regnet på hva Miljøpartiet De Grønnes oljepolitikk vil koste.

Les bloggen: Hva koster MDGs oljepolitikk?

Han viser til prognosen for 2017 som tilsier at oljeinntektene vil gi 179,2 milliarder kroner i netto kontantstrøm til statskassen.

179,2 milliarder.

Det er penger det også!

Så spør Chaffey hvor MDG vil kutte: - I 2017 koster de regionale helseforetakene (drift og investeringer i sykehusene) 141 milliarder. Vil man ikke kutte der koster høyere utdanning 36 milliarder, politiet 19 milliarder, jernbane 25 milliarder, foreldrepenger 20 milliarder og forskning 35 milliarder kroner over statsbudsjettet, bare for å nevne noen eksempler på steder jeg tror de må kutte. Det kan jo også være et poeng å minne om at omkring 20 milliarder i skattelettelser den borgerlige regjeringen har gjennomført denne perioden er svært beskjedent sammenlignet med det inntektskuttet på 179 milliarder som  MDG går inn for, skriver Chaffey.

I samme slengen forsvinner over 200.000 arbeidsplasser i oljesektoren - og det blir nattsvart i næringslivet langs kysten fra Aust-Agder til Møre og Romsdal.

Men De Grønne stopper ikke der. I tillegg skal alle andre kutte arbeidstiden til 30 timers uke. 

Venstre har regnet på dette, og kommer til at det forslaget vil koste stat, fylker og kommuner rundt 120 milliarder kroner i årlige skatteinntekter.

- Ved å ha redusert arbeidstid hindrer man økonomisk vekst og man hindrer fordelingen av velferdsgoder fra den norske staten. Vi trenger økonomisk vekst for å kunne fordele goder til grupper som faller utenfor, sier partileder Trine Skei Grande til Nettavisen.

Trine Skei Grande kritiserer MDGs 30-timersuke

Promotion med annonselenker - De aller svakeste kommer dårlig ut av det, sier Venstre-lederen til Nettavisen. I mai vedtok Miljøpartier De Grønne (MDG) på sitt landsmøte at de skal ha som politikk gradvis å redusere arbeidsuken fra 37,5 timer til 30, en reduksjon på 20 prosent.

Venstre-lederen har helt rett, og det er helt utrolig hvis en rødgrønn regjering ledet av Jonas Gahr Støre, skal måtte lene seg på Miljøpartiet De Grønne. De rødgrønne klager og klager over skatteletter på 20 milliarder kroner, men risikerer å havne i seng med noen økonomiske drømmere som kan gi Norge et økonomisk mareritt på rekordtid.

PS! Miljøpartiet De Grønne viser til deres alternative statsbudsjett som inneholder skatte- og avgiftsskjerpelser på 25 milliarder kroner. Problemet er at det ikke inneholder 30 timers arbeidsuke eller null i inntekter fra oljesektoren. Det er forslagene de går til valg på, og som ville fått enorme konsekvenser.

Hva mener du? Henger Miljøpartiet De Grønnes økonomiske politikk sammen, og er du enig i at så sterk lut må til?

Motbydelig hets av Sylvi Listhaug

HETSES: Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug utsettes for kraftig hets i innspurten av valgkampen. (Foto: Justisdepartementet).

 

Rasistisk, fascistisk og nazistisk - merkelappene på Sylvi Listhaug kommer tett som haggel jo nærmere vi kommer valget. Det er uverdig og nedslående for norsk debattkultur å ty til slike virkemidler.

Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug er en rød klut for de rødgrønne. Politisk er hun nasjonalistisk og kristenkonservativ, og står således langt fra mitt ståsted politisk. Men det betyr ikke at hun må demoniseres av den grunn.

For å slå ned en grensepåle: I det store og hele praktiserer Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet omtrent samme innvandringspolitikk. Det er ordene som skiller, og hvis Arbeiderpartiet vil liberalisere sin linje, så bør de komme ut med det nå - før valget.

Likevel er det altså Sylvi Listhaug som får gjennomgå.

La oss begynne med PEN-leder og forlagsmillionær William Nygaard: - Jeg bryter et tabu om fascisme og advarer for egen regning: Blant våre rikspolitikere er det nok Sylvi Listhaug som ligger tettest på en autoritær og rasistisk fascisme i norsk politikk i dag, skrev han på Facebook. En som har likt dette innlegget er professor i sosialantropologi, Thomas Hylland Eriksen.

William Nygaard, med tilslutning av Thomas Hylland Eriksen, mener altså at det er riktig å klistre Sylvi Listhaug til folk som Adolf Hitler og Benito Mussolini, som vel er det nærmeste vi kommer autoritære og rasistiske fascister i historien.

Også i LO-ledelsen finnes folk som synes at slike sammenligninger er greit. LO-sekretær Are Tomasgard bruker nazist-stempelet og skriver følgende på Facebook: «En stemme til Høyre - er også en stemme til at Listhaug fortsetter på det Vigrid applauderer».

Are Tomasgard, som sitter i LOs toppledelse, synes det er relevant å trekke frem nazisme og Vigrid. (Foto: LO).

For de som ikke kjenner Vigrid, så er det en organisasjon som ifølge Wikipedia baserer sin ideologi på norrøn mytologi og raselære, og som ofte blir regnet for å tilhøre det nynazistiske miljøet.

Kanskje er det et tegn på desperasjon når normalt oppegående folk tyr til slike merkelapper. 

 

 

Sylvi Listhaug står støtt på sitt kristenkonservative livssyn, og må tåle kritikk for spekulative valgkampstunt som turen til Rinkeby.

Men å ty til ord som fasicst og nazist bidrar til å legitimere handlinger og holdninger som kan være farlige.

Les saken: Ungdommer kalte Listhaug «jævla rastis-jævel» under intervju i Oslo

Sylvi Listhaug er verken nazist eller autoritær fascist, og det er bra at professor i statsvitenskap, Bernt Aardal, setter skapet på plass:

- Å kalle Sylvi Listhaug «rasistisk fascist», kan få helt motsatt effekt, sier Aardal til Nettavisen.

Les saken: Professor: - William Nygaard gikk langt over streken

- Der synes jeg man går langt over streken og bruker såkalt «namecalling». Man bruker noen av de sterkeste ordene man har og til dels tømmer dem for innhold, sier Aardal.

Professor Bernt Aardal har helt rett, og det kan ikke gjelde andre regler i innspurten av valgkampen enn ellers. Det er god debatteknikk å ta ballen, ikke mannen/kvinnen. Sylvi Listhaug må tåle å bli motsagt på sak, og kritisert for sine utspill. Men å ty til ekstreme merkelapper er under verdigheten til folk som William Nygaard. Han bør be om unnskyldning for ordbruken.

PS: Utspillene er neppe smarte heller. En fersk meningsmåling fra NRK, som er tatt opp etter Rinkeby-turen, viser at Frp har gått frem til 17 prosent - og er den klare vinneren i målingen. Frps velgere lar seg altså ikke skremme.

Høyt kvalifisert, men ikke folkelig

ULIKE: Arbeiderpartiets partileder, og de rødgrønnes statsministerkandidat, Jonas Gahr Støre - og partiveteranen Thorbjørn Berntsen. Mannen til venstre er akademiker og mangemillionær - mannen til høyre er industriarbeideren, som ble fagforeningsleder og senere statsråd. (Foto: Arbeiderpartiet).

 

Arbeiderpartiet lekker stemmer til venstresiden. Er det fordi partilederen oppfattes som en Høyre-mann?

Er Jonas Gahr Støre en norsk versjon av Hillary Clinton?

Det mener en sentral observatør som har skrevet en kort analyse for Nettavisen.

Vedkommende må være anonym av hensyn til sin arbeidsgiver, men det er analysen - og ikke avsenderen - som er sentral.

Derfor har vi publisert den.

Les saken: Støre kan lide samme skjebne som Clinton

Analytikeren mener at Hillary Clinton og Jonas Gahr Støre har det til felles at de er rike, tilhører eliten og har lite eller intet til felles med velgere flest.

- Elitepreget skinner klart og tydelig gjennom alle valg Jonas har tatt i sitt voksne liv, er vurderingen.

 

 

Jeg er enig i at Jonas Gahr Støre er ressurssterk og velutdannet, og at han åpenbart tilhører eliten.

Men det gjelder Erna Solberg også, slik det også gjaldt Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg.

Partiveteran Thorbjørn Jagland var sentral i en annen tid, men selv da var det helt uvanlig at industriarbeidere endte i regjeringen.

Den typiske velgeren er ikke industriarbeider, men jobber i kommunen.

Av 2,6 millioner sysselsatte, arbeider over 830.000 i offentlig forvaltning. Antallet offentlige årsverk er tredoblet siden 1970.

Samtidig har hver tredje velger utdanning på universitets- og høyskolenivå - eller rundt 1,4 millioner innbyggere.

Og Jonas Gahr Støre har vært partileder mens Arbeiderpartiet hadde høy oppslutning, slik han nå er leder i dårligere dager.

Det indikerer at det ikke er Jonas Gahr Støres person som er problemet, men strategien og valgkampen partiet har gjennomført.

Tre forhold har vært trukket frem:

  • Frieriet mot sentrum åpnet for velgerlekkasje til SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne.
  • Arbeiderpartiet bommet på sin fortelling om hvor dårlig det går for Norge økonomisk.
  • Partiets ene tydelige sak er negativ, nemlig 15 milliarder kroner i skatteskjerpelser.

Dette er valg hele Arbeiderpartiet og partiledelsen har stått bak, ikke bare Jonas Gahr Støre.

Hvis Arbeiderpartiet taper valget, er det ikke på grunn av Jonas Gahr Støre.

Men hvis de vinner valger, er det heller ikke takket være Jonas Gahr Støre.

Derimot tror jeg det er riktig at velgerne ikke helt får «tak» i hvem Jonas Gahr Støre er. Som en millionær oppvokst på Oslos beste vestkant og med utdannelse fra utenlandske prestisjeskoler blir det vanskelig å spille rollen som de fattiges talsmann.

Jonas Gahr Støre er både dyktig, sympatisk og høykvalfisisert til å være statsminister i Norge.

Men folkelig blir han aldri.

Hva mener du? Vil du ha en folkelig eller en høykvalifisert statsminister, eller sier du ja takk, begge deler?