hits

september 2015

«Han skal føle det som et onde»


Massedrapsmannen fra Utøya og Regjeringskvartalet fortjener ikke sympati, men har krav på å bli behandlet som andre forbrytere. 

 

Utøya-drapsmannen skal føle straffen som et onde, men samfunnets motiv for straff må aldri være hevn.

Ondskapen i gjerningene til massedrapsmannen Anders Behring Breivik var så forferdelige at det er forståelig at 85 prosent av Nettavisens lesere mener at han fortjener tøffere soningsforhold enn andre innsatte. 

Men som samfunn kan vi aldri gi etter for hevn og ønske om «å lukke ham inne, og kaste nøkkelen».

Men straff skal føles som en straff. Nestoren i norsk juss, professor Johs. Andenæs formulerte det slik i 1977: «Straff er et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen, i den hensikt at han skal føle det som et onde».

Nå har Anders Behring Breivik fått nok av det han opplever som strengere soningsforhold.

Les saken: Breivik fra fengselet: - Jeg vil sultestreike til døden

Terroristen får ingen sympati fra det store flertallet av de drøyt 51.000 leserne i Nettavisen som har svart på spørsmålet om Anders Behring Breivik fortjener tøffere soningsforhold enn andre innsatte. Hele 85 prosent svarer ja.

 

Mange svarer nok ja fordi de mener at Utøya-drapsmannen skal ha strengere sikkerhet enn fanger flest, og det er både legitimt og i tråd med norsk kriminalpolitikk.

Breivik ble også etter eget ønske erklært som tilregnelig, og dømt for langvarig planlegging og ubarmhjertig henrettelse av 69 unge mennesker over flere timer på Utøya.

Hans mangel på anger og empati er trolig medvirkende til at retten mener at det er eksepsjonelt stor fare for at han vil gjøre noe lignende om igjen - om han får sjansen. Derfor er samfunnet i sin fulle rett til å gi Anders Behring Breivik det strengeste sikkerhetsregimet Norge noensinne har sett.

I så måte skal han uomtvistelig ha tøffere soningsforhold enn andre innsatte.

Men i tiden etter dommen var det også enkelte som tok til orde for at massedrapsmannen skulle behandles så tett opp mot tortur som overhodet mulig i norsk rett, og det er en feilslutning.

Norske fengsler har mange fanger som har gjort grusomme ting, og påført andre sorg og lidelser. Selv om det er lett å føle sympati for ofrene, så hviler rettssamfunnet på at fanger i prinsippet skal behandles likt.

En rettsstat straffer ikke enkeltpersoner ekstra ved unødvendig trakassering. Det prinsippet er faktisk sentralt i kriminalpolitikken som Utøya-ofrene kjempet for.

Jane Dullum, som har doktorgrad i kriminologi ved  Universitetet i Oslo sier det slik: - Det er selve frihetsberøvelsen som er straffen, ingen skal bli underlagt tiltak som føles som en tilleggsstraff.

Vanligvis mener vi at det er tre grunner for å gi noen straff:

  1. Straffen skal virke allmennpreventiv, slik at den avskrekker andre fra å gjøre lovbrudd.
  2. Straffen skal virke individualpreventivt, slik at lovbryteren lærer og unngår nye lovbrudd.
  3. I tillegg betyr fengsel at vi uskadeliggjør lovbryteren, slik at han hindre i nye lovbrudd (inkapasitering).

Hevn er derimot ikke noe sentralt motiv for straff, selv om mange ofre vil føle det som rettferdig at også lovbryterne får føle smerten.

Gjerningene 22. juli 2011 var så grusomme at de vil prege en hel generasjon. De fleste nordmenn husker den forferdelige dagen og har dyp sympati med familiene og de andre ofrene.

Samtidig skal vi ikke glemme at bomben i Regjeringskvartalet og angrepet på den politiske ungdomsleiren var et anslag mot det norske demokratiet og den norske rettsstaten. Et sentralt prinsipp er at samfunnet ikke hevner seg mot lovbrytere, men at de idømmes en passende straff.

Ved fengselet i Skien kan Behring Breivik bli kroppsvisitert og underlagt kontroll for å hindre ham i å planlegge og gjennomføre nye drap, men ikke som en tilleggstraff fordi han fortjener det.

Et sivilisert samfunn driver ikke med vilkårlig trakassering eller tortur, men straffen trenger heller ikke være behagelig.

Som Johs. Andenæs formulerte det: - Straff er et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen, i den hensikt at han skal føle det som et onde.

Hytta koster fort 100.000 i året


De fleste hyttene som er til salgs på Hafjell koster mer enn 3,0 millioner kroner. (Montasje: Finn/Familiehytta).

 

Høstferien minner mange på at det ikke lønner seg å ha hytte. Den koster deg fort 100.000 kroner i året.

Det sies at det kun finnes to lykkelige dager i en båteiers liv - dagen han kjøper båten, og dagen han selger den.

Alt i mellom er kostnader og jobb.

 

For mange er hytta noe av det samme. Den er i bruk noen få helger i året, og tjener ellers som en dårlig samvittighet og noe som blir prioritert bort til fordel for barnas fritidsaktiviteter, sosiale sammenkomster og helger i byen.


I sminken med Dyre Karterud foran sendingen på God Morgen Norge på TV 2 om økonomien i å eie egen hytte.

 

Bruktomsetningen av hytter har flatet ut på rundt 5.500 hytter i kvartalet. Det betyr at drøyt 20.000 norske familier kjøper hytte hvert år - mens like mange selger hytta.

Dette er ikke så mye, når vi vet at Norge har rundt 420.000 fritidsboliger. I snitt selger altså folk hytta hvert 20. år, så hytte er noe du kjøper - og beholder.

Men lønner det seg?

Svaret er dessverre nei for de aller fleste.

Et kjapt søk på Hafjell viser at de fleste hyttene som er til salgs, ligger på over tre millioner kroner. En hytte på 120 kvadratmeter koster eksempelvis 4,7 millioner kroner i det populære hytteområdet.

Hvis du må låne hele summen, vil bare hyttelånet koste deg 250.000 kroner i året i renter og avdrag.

Så skal det sies at avdrag i praksis er sparing. Men rentene får du ikke tilbake, og de utgjør 108.000 kroner i året. På toppen kommer eiendomsavgift, renovasjon og vedlikehold - rundt regnet 25.000 kroner i året, ifølge en undersøkelse fra Transportøkonomisk Institutt. Selv etter rentefradraget koster en slik hytte deg rundt 100.000 kroner netto i året.

La oss si at dere er en familie på to voksne og to barn. Da kan du leie to dobbeltrom på de beste hotellene i området for 4.000 kroner i en helg. Målt mot hotell må du altså bruke hytta minst 25 helger i året for at det skal «lønne seg».

Ifølge Transportøkonomisk Institutt er norske fritidsboliger i bruk cirka 40 netter i året.

De anslår at hyttelivet koster nordmenn rundt 21 milliarder kroner i året.

Les mer: 60.000 kroner i årlig forbruk per hytte

Sannsynligvis er tallet vesentlig høyere enn det fordi folk ikke regner med den døde kapitalen som ligger i hytter de har eid i årevis eller har arvet.

Den enorme hytteformuen og de mange hyttene som er lite i bruk, tyder på at vi har god råd her i landet. Eller også at ikke alt kan måles i penger.

Den britiske forfatteren Oscar Wilde skrev en gang at en kyniker er «en mann som vet prisen på alt, men ikke verdien av noe».

Det kan være en trøst for alle som nå har fått kaffen i halsen på hytta.

Alternativt så kan regnestykket være en pådriver for å komme dere til fjells oftere, så regnestykket ser bedre ut.

God høstferie!

Felles ferie gir tredoble flypriser


Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen bør utrede fleksible skoleferier, i stedet for å tvinge alle til å ha ferie samtidig. (Foto: Kunnskapsdepartementet).

 

«Potetferien» koster norske foreldre tusenvis av kroner i dyre flybilletter og barnepass.

En drøy måned etter at høstsemesteret startet får alle landets skoleelever høstferie.

Utrolig nok får elevene høstferie før Stortinget kommer tilbake etter sommerferien.

Det er minst tre grunner til at høstferien bør avvikles i sin nåværende form:

  • Norske foreldre er på jobb og høstferien kommer for tidlig etter sommeren.
  • Når alle tar ferie samtidig, øker prisene på flyreiser dramatisk.
  • Tanken på at alle skal ha ferie samtidig er gammeldags og lite tilpasset nåtiden.

Et av de mest populære reisemålene for norske barnefamilier er Gran Canaria. Dit koster det akkurat nå 43.000 kroner å fly for en familie på to voksne og to barn. Prisene har steget dramatisk fordi «alle» skal til Las Palmas.



Norwegian er utsolgt til Gran Canaria, og med andre flyselskaper må du betale tredobbel pris i høstferien.

Venter du derimot til 8. oktober, koster flyprisen tur/retur for hele familien bare 15.330 kroner. Prisene er altså nesten tredoblet fra normalen fordi alle skal feriere samtidig.

Årsaken til at Oslo kommune - og de fleste skolene på østlandet - har ferien nå, er den såkalte «potetferien». Historisk fikk elevene fri fra skolen for å hjelpe foreldrene med å høste poteter. Nå gjøres den jobben av sesongarbeidere fra Øst-Europa, mens skolebarna stort sett får fri.

Neste uke er det skoleferie i Bergen, og da er naturlig nok ruten Bergen-Gran Canaria utsolgt - mens du kan shoppe deg til tur/retur med Norwegian for under 2.000 kroner per person, hvis familiene hadde ventet noen uker. Men det kan de jo ikke.

I arbeidslivet reguleres ferien av ferieloven, som gir stor fleksibilitet for arbeidstakerne. I gamle dager snakket man om fellesferien - i vår tid sier loven at arbeidstaker kan kreve en hovedferie mellom 1. juni og 30. september. Arbeidstakerne kan også avtale at 12 feriedager flyttes over til året etter.

Les reglene her: Lov om ferie

Arbeidslivet har altså en fleksibel ferie, mens skolens ferieplan er knallhard. 

Hva er alternativet?

Noen skoler har noen fleksitimer i uken, som gjør at elevene kan bygge seg opp rett til ekstra ferie. Andre har forsøkt med fleksible feriedager som familien kan ta ut.

Siden alle elever har krav å individuell opplæring, er det ikke noe godt argument at klassen da kommer litt ulikt avgårde. Slik er det allerede i dag.

Så er det et argument at en fleksibel høstferie gjør at lærerne enten må jobbe mer - og få høyere lønn. Eventuelt at skolen trenger noen flere vikarerer for å steppe inn.

En fleksibel skoleferie vil koste noen hundre millioner kroner. Men det er ikke slik at dagens ufleksible skoleferie er gratis.

Bare spør de som må betale 43.000 kroner for en ferietur som burde kostet en tredjedel - eller de som må betale barnepass og kjøpe dyre fritidsaktiviteter for barna mens foreldrene går på jobb.

Det er ikke gratis fordi om det offentlige ikke betaler.

Hareide må vise at han har troen


KrF-leder Knut Arild Hareide må få slutt på vinglingen i partiet. (Foto: Kristelig Folkeparti).

 

Nå må Knut Arild Hareide ha troen. Kristelig Folkeparti kan ikke være et parti for tvilere. 

Klokken 13.00 i dag taler Kristelig Folkepartis leder Knut Arild Hareide til partiets sentralstyre.

Da bør han effektivt slukke det gryende opprøret i partiet og vise hvem som er sjefen.

Både før og etter regjeringsdannelsen har det vært en liten opposisjon i partiet som tapte kampen om regjeringssamarbeidet, og som siden helst har villet gå til venstre.

Disse er kurtisert etter alle kunstens regler av Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre, og det har fått flere kommentatorer på venstresiden til å spå at Kristelig Folkeparti hopper over gjerdet før neste stortingsvalg.

Kanskje er det vel så mye ønskedrømmer som realisme, men Knut Arild Hareides opptreden i valgkampen ga vann på mølla. Det kanskje verste eksempelet var TV-debatten der han svekket kampen mot eiendomsskatt i Oslo - en kampsak hans eget lokalparti deltok i.

Et verdiparti som KrF kan ikke vingle frem og tilbake.

Knut Arild Hareide kan ikke den ene dagen være støttespiller for den blå regjeringen - og neste dag en flammende kritiker.

Riktignok heter det i Hebreerne 12:6 at «den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av».

Men det får være måte på.

Årets kommunevalg var ingen isolert katastrofe for KrF. Valgresultatet på 5,4 prosent, var ørlite dårligere enn forrige kommunevalg - og ørlite bedre enn forrige stortingsvalg.

Men det er tyve år tilbake til partiets moderne glansalder, da KrF fikk 12-13 prosent av stemmene i to valg på rad.

Siden gikk det nedover, for å flate ut rundt årets valgresultat. Årets kommunevalg er dårlig, men KrF har alltid gjort det svakere i lokalvalg - mest trolig fordi verdisaker partiet står for, ikke har så høy betydning og appell i kommunevalgkampene.

Jeg tror det er en feil analyse at KrF vil tjene på å hoppe over gjerdet til de rødgrønne.

Partiet må gi noe for å få noe - eller de kan være tverre og få motstand:

  • Hvis Venstre og KrF også i år vil delta i høststormen mot regjeringens statsbudsjett, så vil det tære ytterligere på samarbeidet.
  • Til gjengjeld ser KrF ut til å få nesten fullt gjennomslag i kampen mot søndagsåpne butikker og for flere asylsøkere til Norge.

Knut Arild Hareide og Kristelig Folkeparti største problem er at de får størst gjennomslag i mediene når de kritiserer sine egne. 

Det skaper begeistring å se noen sage over greinen de sitter på.

Men det lønner seg ikke i lengden.

Nytt dramatisk papiravis-fall


VG og Torry Pedersen opplever kraftig fall i lesertallene for papiravisen. (Foto: Berit Roald, NTB scanpix).

 

Papiravisene er et skritt nærmere graven, viser de nye lesertallene.

Da Nettavisen ble etablert i 1996, spådde gründerne at papiravisene ville dø i løpet av 20 år.

Spådommen ble latterliggjort, men latteren satt seg etterhvert fast i halsen.

De nye lesertallene fra Mediebedriftene viser at papiravisene er i fritt fall.

  • På ett år har lesertallene for VG lørdag falt med 20 prosent, eller 155.000 daglige lesere.
  • Hovedkonkurrenten Dagbladet lørdag har falt med 99.000 lesere, eller 20 prosent.
  • Store aviser som Bergens Tidende, Aftenposten og Adresseavisen faller god over 10 prosent.

Leserflukten gir direkte følger for annonseomsetningen.

Analysebyrået IRM spår at den digitale veksten ikke kompenserer for fallet i papirannonser. 

- Økningen av investeringene i de digitale kanalene på omkring en halv milliard kroner i 2015 veier ikke opp for tapene i de trykte inntektene, og dermed forventes markedet totalt sett å gå tilbake med 1,7 prosent, spår IRM.

Les analysen: Strukturell forandring og svak konjunktur preger reklamemarkedet i 2015-2016

Økonomisk møtte papiravisene veggen i andre kvartal i år, med et fall på 17,6 prosent i annonseinntektene mot samme periode i fjor.

- For riksavisene ble det riktig tøft med en tilbakegang på ca. 27 prosent i forhold til andre kvartal i 2014. Dette er den største tilbakegangen som IRM har notert for denne kategorien siden målingene startet i 2006, skriver IRM.


Denne tabellen viser utviklingen i lesertall. VG lørdag faller altså fra 783.000 til 628.000 lesere på ett år - eller et fall på 19,8 prosent. Som tabellen viser har en rekke aviser over ti prosent fall i lesertallene på ett år. (Kilde: Mediebedriftene).

 

Flukten fra papir betyr ikke at leserne er mindre interessert i mediene. Ser vi eksempelvis på Aftenposten, så står papiravisen nå for under 40 prosent av dekningen - når vi ser på papir, nett og mobil sammen.

VG har 437.000 lesere på papir, men klarer å samle 2,4 millioner lesere daglig fordelt på alle plattformene.

Det er altså ikke en mediekrise eller en krise for journalistikken - det er en krise for papiravisene og mediehusenes økonomiske avhengighet av dem.


Nettavisens gründere bommet ikke så veldig da de spådde at papiravisene ville være døde innen 2016. Tallene fra Statisisk sentralbyrå viser at det er mange år siden nettavisene passerte papiravisene, og nå er fallet dramatisk. (Kilde: Statistisk sentralbyrå).

 

Selv om leserfallet nå går rett utfor bakke, så er det ingen ny trend. Det urovekkende er at både leser- og annonsefallet akselererer. Mediebedriftene har vært flinke til å skape nye plattformer, men ikke like flinke til å skape lønnsomhet i dem. Problemet nå er at andelen av felleskostnader til trykk og distribusjon kan øke etterhvert som avisene skal frem til stadig færre.

Fallet i annonsemarkedet viser noe av det samme: Det er en treghet i annonsefall, men når markedet først sklir utfor, går det fort - og beløpene er store.

Nå er Mediebedriftene flinke til å se lyspunkter i utviklingen. Alt er nemlig ikke nattsvart: - At 85 prosent daglig bruker tjenester fra våre mediehus, viser at folk fortsatt vil ha godt norskprodusert innhold. Det gir oss tro på fremtiden til norsk presse, sier MBL-direktør Randi S. Øgrey.

Det har hun rett i. Problemet er at alt for få er villig til å betale for innholdet.

Hvem lyver om Nobelprisen?

Geir Lundestad kastes ut av kontoret på Nobelinstitutttet etter denne boken. (Illustrasjon: Kagge Forlag).

 

Å kaste Geir Lundestad ut av kontoret på Nobelinstituttet er å skyte budbringeren fordi man ikke liker budskapet. 

Nobelkomitéen hevner seg fordi de mener at Lundestad har brutt taushetsplikten gjennom boka «Fredens sekretær».

Jeg forstår irritasjonen i komitéen, men det vesentlige for offentligheten er at Geir Lundestad påstander om hvordan norske myndigheter flere ganger har forsøkt å påvirke prisutdelingen. 

Det er klassisk tåkelegging å forsøke å få debatten til å handle om Geir Lundestad og ikke om det han faktisk hevder.

Kjernespørsmålet er om Geir Lundestad lyver om det som skjedde.

Les saken: Lundestad kastet ut av kontoret

Den mest sentrale avsløringen i boken er at daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre ved to anledninger angivelig forsøkte å påvirke Nobelkomitéen til ikke å gi prisen til den kinesiske dissidenten Liu Xiabo.

Lundestad skriver at Jonas Gahr Støre to ganger oppsøkte Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland og advarte mot konsekvensene det ville få å gi prisen til Xiabo.

Jagland forstod henvendelsen slik at Jonas Gahr Støre advarte mot at det ikke ville bli noen frihandelsavtale med Kina, at Norge ville miste sin påvirkningskraft overfor Kinas brudd på menneskerettighetene og at norsk næringsliv i lang tid ville tape på en slik pris.

- Aldri før i min tid hadde et medlem av regjeringen så direkte fremført slike synspunkter overfor komiteen, skriver Lundestad i «Fredens sekretær».

En ting er at ettertiden har gitt Jonas Gahr Støre rett i de angivelige advarslene.

Men det vesentlige er at episodene - hvis de er riktig gjengitt - dokumenterer langt tettere forbindelser mellom den «uavhengige» Nobelkomiteen og norske myndigheter enn vi vil innrømme.

Når Stortinget fyller komiteen med eks-politikere, så gjør det saken enda verre.

I den første Nobelkomiteen, var dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson et toneangivende medlem - sammen med jusprofessor Bernhard Getz (se faksimilen til venstre).

Så skal det nevnes at komiteen dengang var enda tettere knyttet til offisiell norsk politikk - siden både statsministeren, utenriksministeren og en stortingspolitiker satt i komiteen.

Siden den gang har Stortinget sluttet å oppnevne sittende politikere. Til gjengjeld dominerer eks-politikerne. Av dagens fem medlemmer, er fire - eller 80 prosent - tidligere politikere på nasjonalt nivå.

Når Thorbjørn Jagland er statsmininster den ene dagen, og leder Nobelkomitéen den andre, så er det helt forståelig at utlandet oppfatter det offisielle Norge som prisutdeler.

Og det er like forståelig at et land som Kina «straffer» det de oppfatter som den reelle prisutdeleren.

«Fredens sekretær» mener at Stortinget bør endre oppnevnelsen til komiteen: - Jeg ble stadig sterkere overbevist om at tidligere norske stats- og utenriksministre ikke burde sitte i Nobelkomiteen, skriver Lundestad.

Stortinget har sagt ja til å utnevne folk til Nobelkomiteen. Men det er en fordel både for norsk økonomi og for komiteens integritet at den er fri og selvstendig.

Lundestad har rett i at stadig oppnevning av eks-politikere er et problem - ikke bare for norsk økonomi og næringsliv, men også for tilliten til komiteens uavhengighet.

Så skal det nevnes at Kinas økonomiske hevn er litt ulogisk i akkurat denne saken. 

Komiteen valgte jo nettopp å trosse de angivelige advarslene fra utenriksminister Jonas Gahr Støre, og klarere enn det kunne ikke Nobelkomiteen vist sin selvstendighet i denne saken.

Så skal det også nevnes at Jonas Gahr Støre blånekter: - Som jeg har sagt tidligere har jeg aldri forsøkt å påvirke Jagland i hans stilling som leder av Nobelkomiteen, og jeg har heller aldri erfart at komiteen har latt seg påvirke til å ikke tildele prisen til den kandidaten de har samlet seg om, sier Støre til NRK.

Jonas Gahr Støres uttalelse er interessant. 

Hvis spillereglene blir fulgt, så kan ikke Jonas Gahr Støre vite noe om komiteen har latt seg påvirke - rett og slett fordi ingen utenfor komiteen skal ha innsikt i hvem de helt eller delvis har samlet seg om.

Når det gjelder første ledd, står ord mot ord.

Der gjenstår tre mulige tolkninger:

  1. Geir Lundestad og har funnet på det han skriver om Thorbjørn Jagland og Jonas Gahr Støre.
  2. Thorbjørn Jagland løy da han fortalte Nobelkomiteen om forsøket på påvirkning fra Jonas Gahr Støre.
  3. Jonas Gahr Støre husker feil/tolker annerledes samtalen han hadde med Thorbjørn Jagland om Liu Xiabo.

 Spesielt ryddig fremstår ikke denne uklarheten.

Politikk med narreblekk


I debatt etter debatt sa Miljøpartiet De Grønne og Rasmus Hansson at de er blokkuavhengige. Mange tvilte, og de får vann på mølla når De Grønne på Gjøvik underskriver avtaler - og trekker seg dagen etter.

 

Er Miljøpartiet De Grønne som en vannmelon - grønne utenpå, og røde inni? Eller er de et uavhengig parti i vippeposisjon. Svaret får vi nå.

I disse dager konstitueres kommunestyrer og man forbereder ordførervalg over hele landet.

Det er tid for politiske hestehandler, og det mest usikre er hvordan Miljøpartiet De Grønne (MDG) vil opptre.

I valgkampen sa partileder Rasmus Hansson gang på gang at partier er blokkuavhengig, at de kan samarbeide både til høyre og venstre, og at det avgjørende er hvor de får størst gjennomslag for grønne saker.

Slik skaffet de seg grønne stemmer både fra høyresiden og venstresiden, og mange av de 101.610 velgerne som la MDG-listen i urnen må ha stolt på blokkuavhengigheten.

Og slik så det ut til å bli i praksis på Gjøvik, da De Grønne skrev under en felles politisk plattform på 20 punkter og støttet Senterpartiets ordførerkandidat på Gjøvik.

Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum tok turen over Mjøsa for å gratulere sin partifelle.

Og valgforsker Tord Willumsen uttalte at det ikke var så overrraskende at De Grønne valgte borgerlig side: - De har jo sagt at de er blokkuavhengige, så sånn sett bør det ikke være overraskende, uttalte han.

Og la til: - Men mange har tvilt på det.

Den tvilen ble innfridd under et døgn etter at blekket på underskriften på den politiske avtalen på Gjøvik var tørrt.

Allerede dagen etter at de skrev under avtalen, gjorde De Grønne kuvending.

Lokalstyret beklager at de har opptrådt «ufullstendig og uryddig», og «har besluttet å oppheve avtalen og gå inn i nye forhandlinger med alle parter».

Ordvalget er underlig. En part kan ikke oppheve en avtale. Det De Grønne har gjort på Gjøvik, er å bryte en avtale.

Det velgerne nå må spørre seg om, er om den påståtte blokkuavhengigheten gikk ut på dato dagen etter valget.

De andre partiene må vurdere om Miljøpartiet De Grønne er en seriøs avtalepartner. 



Det hører med til historien at De Grønnes ordførerkandidat i Årdal kommune lot sønnen på fem år trekke lodd om hvem hun skulle forhandle med først.

Der endte loddtrekningen med at Senterpartiet er skuffet over at de aldri kom i reelle forhandlinger - noe som er litt pussig i en industrikommune som Årdal, der forurensende tungindustri har gått hånd i hånd med Arbeiderpartiet og fagbevegelsen i mange tiår.

I valgkampen ble Miljøpartiet De Grønne anklaget for å være som en vannmelon - grønn utenpå, og rød inni. 

Andre mener at partiet er en ensaks protestbevegelse uten et helhetlig program som lar seg gjennomføre i praksis.

Den første avtalen på Gjøvik viste at De Grønne åpenbart hadde brukt vippeposisjonen sin til å få igjennom grønne saker - og reelt opptrådt blokkuavhengige - slik de også sa gang på gang i valgkampen.

For et lite parti som De Grønne (de har bare 1/25 av velgerne bak seg) er det taktisk smart å bruke vippeposisjonen til å få gjennom sin politikk.

Men når et politisk parti skriver under en avtale, for så å trekke seg på under et døgn, så er det useriøst. 

Et uferdig parti som De Grønne tåler noen feilskjær, men avtalebrudd er i den alvorlige enden av skalaen.

Et seriøst parti kan ikke skrive avtaler med narreblekk.

Hvem skal ut av regjeringen?

Nå starter Erna Solbergs jobb mot stortingsvalget i 2017. Flere av disse statsrådene vil trolig bli byttet ut. Hvis du ikke husker hva alle heter, så finnes fasiten nederst. Der kan du også gi din mening om hvem som bør byttes ut. (Foto: Thomas Haugersveen, Statsministerens kontor).

  

Nesten 450.000 velgere har forlatt Høyre og Fremskrittspartiet etter to år i regjering.

Det er for lettvint å tolke velgerstrømningene som at hele Norge har vendt ryggen til Erna Solberg og regjeringen, for aktivt å velge en rødgrønn politikk.

Men målt mot 2,4 millioner avgitte stemmer, er motvinden for regjeringen sterk siden forrige stortingsvalg.

  • Høyre har 210.000 færre stemmer på to år.
  • Frp har 240.000 færre stemmer enn forrige valg.
  • Venstre går frem 0,4 prosent, men har likevel 17.000 færre stemmer.
  • Kristelig folkeparti rundt 30.000 færre stemmer.

Sett med borgerlige øyne er det mest dramatiske tilbakegangen for Fremskrittspartiet. 

Ser vi kun på den prosentvise oppslutningen, er Arbeiderpartiet vinneren. Men det er interessant å se at det ikke betyr flere velgere. Ved forrige stortingsvalg hadde partiet 875.000 stemmer. I går var det bare 786.000 velgere som la partiets stemme i urnen.

Her er stemmetallene fra 2013: Stortingsvalget

Her er stemmene fra 2015: Kommunevalget

Så hvem har fått stemmene?

Svaret er at «Hjemmesitterpartiet» tok mest. Over 1,6 millioner stemmeberettigede valgte ikke å stemme.

Ved forrige valg stemte 2,8 millioner - i går var tallet nede i 2,4 millioner.

Derfor er det ikke så mange partier som samler flere velgere.

Senterpartiet fikk 45.000 nye stemmer, mens Miljøpartiet De Grønne tok rundt 22.000 nye stemmer.

Den aller største vinneren er altså hjemmesitterne. En fremmøteprosent på 59,7 prosent er nesten historisk svak. Med unntak av valget i 2003 er det den laveste på nesten 100 år.

Hvordan skal dette tolkes?

Velgerne er åpenbart ikke begeistret over den sittende regjeringen, men det er heller ikke noe flammende raseri.

En litt slapp resignasjon er kanskje merkelappen som passer best på landsbasis.

Lokalt er det politiske jordskjelv i Tromsø og Bergen, men der har Høyre skutt seg selv i foten.

I Oslo gjør Arbeiderpartiet det svakere enn ellers i landet, så grepet med eiendomsskatt var ingen suksess. Men det holdt akkurat.

De rødgrønne fikk 26 mandater, mot 28 mandater til de fire borgerlige byrådspartiene. I Oslo er det en vinner - og det er Miljøpartiet De Grønne, som nå kan få ordføreren.

I kampen om makt ble kommunevalget 2015 en blåmandag for Erna Solberg og spesielt Siv Jensen. Spørsmålet er nå hva de kan gjøre for å snu stemningen frem mot valget i 2017.

Det enkleste grepet er å bytte ut statsråder:

  • Jeg tror justisminister Anders Anundsen (Frp) ligger tynt an. Han har vist seg lite ydmyk og lydhør,og har ikke evnet å markere Fremskrittspartiet positivt på en tradisjonell hjertesak, nemlig en streng asylpolitikk. Dessuten er han en rød klut for støttepartiene.
  • Miljøvernminister Tine Sundtoft (H) har vært usynlig på et område hvor velgerne åpenbart har engasjement. Hun har kanskje ikke gjort så mye galt, men hva har hun gjort? I hvertfall ikke markert seg som en grønn terrier, og det vil regjeringen trenge frem til neste valg.
  • Fiskeriminister Elisabeth Aspaker (H) er på vei ut, som påtroppende fylkesmann. Regjeringen har ikke råd til å ha statsråder på sidelinjen. 

Fremskrittspartiets statsråder har gjennomgående klart seg bra, med samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen i spissen. Arbeidsminister Robert Eriksson har klart seg bra, tross negative spådommer. Oljeminister Tord Lien er det ingen som laster for oljeprisfallet og landbruksmininster Sylvi Listhaug har satt seg i respekt.

Høyres stjerner er moderninseringsminister Jan Tore Sanner, kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide.

Jeg tror alle disse forblir i regjeringen, men ikke nødvendigvis på samme post.

Den kanskje største tabben i regjeringsdannelsen var å løfte Monica Mæland ut av bergenspolitikken, og inn i en «usynlig» rolle som næringsminister. 

Tradisjonelt finnes tre løsninger: Erna Solberg kan skifte ut personer, statsrådene kan bytte departement, eller man kan slå sammen departementeter.

En viss usikkerhet finnes også om hva Venstre og Kristelig folkeparti gjør. De har sluppet unna regjeringsstøtten uten store skrammer, men lever i et skjebnefellesskap. De kan gå inn i regjeringen (minst sannsynlig) eller kreve større politisk gjennomslag i saker som kan skape begeistring.

Politisk er det enklere å si hva som må til for å skape begeistring, og det er å gi full gass i årets statsbudsjett. Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen kan regne med milliarddryss til nye veier, jernbane og annen infrastruktur. Velgerne vil ha handlekraft mot arbeidsledighet, og det er større tilgivelse for å pøse på med oljepenger enn å velge mer ansvarlig og langsiktig omstilling.

To år er normalt en lang tid i politikken, så løpet er ikke kjørt for Høyre-leder Erna Solberg.

Det politiske jordskjelvet var ikke så stort.

 

NB: Bloggen er oppdatert. Førsteutkastet hadde store regnefeil. Beklager!

Fire nye år uten eiendomsskatt


Oslo har en dyktig og populær ordfører i Fabian Stang. Han bør få fire nye år. (Foto: Oslo kommune).

 

Oslo har ryddig økonomi og landets beste skole. Jeg stemmer for å la Byrådet fortsette i fire nye år.

Arbeiderpartiets byrådslederkandidat Raymond Johansen har hatt en vanskelig valgkamp.

Partiets kardinalfeil var å gå til valg på en dårlig forberedt, juridisk tvilsom og sosialt tilfeldig eiendomsskatt.

Jeg tror ikke et sekund på forsikringer om at eiendomsskatten kommer til å ligge fast. All erfaring tilsier at når politikerne får en ny skatt, så skrur de til skatten når de trenger penger og ikke vil prioritere.

Min spådom er at eiendomsskatten over tid vil bli skjerpet:

  • Skattesatsen vil øke fra 0,3 til 0,7 prosent av boligenes verdi.
  • Bunnfradraget på 4,0 millioner kroner vil bli senket betydelig.
  • Og ligningsverdiene vil nærme seg reelle verdier.

I sum betyr det en kraftig bolligskatt for svært mange Oslo-familier hvis den først blir innført.

Motstand mot en dårlig forberedt og usosial boligskatt er likevel ikke min hovedgrunn for partivalg.

Det er tre grunner til at jeg vil støtte det sittende byrådet:

  1. Oslo har landets beste skole på grunn av systematisk kartlegging.
  2. Oslo har orden i økonomien og har satt tæring etter næring.
  3. Oslos populære og gode ordfører Fabian Stang bør fortsette.

Jeg ønsker altså ikke et uklart rødgrønt alternativ, med behov for støtte fra Miljøpartiet De Grønne.

Jeg ønsker aller minst en tukling med politikken som har skapt landets beste skoleresultater, tross et elevgrunnlag hvor mange har svake norskkunnskaper. 

Årets valg er et lokalvalg, der hver kommune har sine konfliktsaker og partipolitiske allianser.

Partivalg som er riktig for en velger i en kommune, er ikke nødvendigvis riktig sor samme velger i en annen kommune.

Ved forrige stortingsvalg stemte jeg Venstre. 

Les bloggen: Derfor stemmer jeg Venstre i år

I ettertid er jeg skuffet over at de fire borgerlige partiene ikke fant sammen i en regjering, og at Venstre - og spesielt Kristelig folkeparti - til tider har opptrådt lite støttende overfor statsminister Erna Solberg.

Det har gjort jobben lettere for opposisjonen.

Som Jan P. Syse en gang treffende formulerte det: «Enten henger vi sammen, eller så blir vi hengt en for en».

I Oslo står de tre byrådspartiene samlet bak Fabian Stang som ordfører og Stian Berger Røsland Berg byrådsleder.

Men det betyr ikke at styrkeforholdet mellom partiene er ubetydelig. Det betyr heller ikke at Oslo er feilfri.

Men løsningen er ikke å late som man får ubegrenset med ressurser i eldreomsorgen ved å innføre en ny skatt. Tvert imot er det med målsstyring, kartlegging og ikke minst med åpenhet om resultatene og tilstanden, man kan få en bedre eldreomsorg.

Jeg ønsker å gi en stemme til en kunnskapsbasert skolepolitikk, til næringsutvikling og fortsatt utbygging av kollektivtransporten. Altså en næringsliberal politikk, med det grønt stempel.

Derfor lander jeg på Venstre, også i år. Partiet har vist mot til å stå imot fagforeningskrav når de er på tvers av hva befolkningen er tjent med. Samtidig vil Venstre dra byrådet i grønn retning. 

Min stemme går til fire nye år med ordfører Fabian Stang og byrådsleder Stian Berger Røsland, men med en partner som holder dem litt i ørene.

Ap flår andre - verner sine egne


Arbeiderpartiets lederduo, Tone Tellevik Dahl og Raymond Johansen, sliter med en eiendomsskatt som slår sprekker allerede før lansering. 

 

Arbeiderpartiet beskytter sine egne velgere mot eiendomsskatt i Oslo, men metoden kan være ulovlig.

Grunnprinsippet i skatterett er at en skatt skal være rettferdig og allmenn,og ikke skreddersydd for å ramme bare noen få.

Slik er det ikke med Oslo Aps modell for eiendomsskatt.

Den vil gi en helt urimelig skattesmekk på 10-40 prosent for flere tusen mennesker med dårlig økonomi, viser en ny rapport fra Menon Business Economics.

Du kan lese rapporten her: Hvordan vil eiendomsskatt i Oslo ramme husholdninger med lav inntekt?

Ifølge Oslo Ap skal bare 22 prosent av boligeierne betale eiendomsskatt etter deres modell.

Hvis det er riktig at fire av fem slipper unna, kan det være ulvolig.

Modellen er juridisk tvilsom, mener en av landets fremste skattejurister, professor i skatterett Fredrik Zimmer ved Universitetet i Oslo: - Her er man iallfall i nærheten av en grense, sier han til Dagens Næringsliv.

Den generelle regelen er at eiendomsskatt minimum bør omfatte minst halvparten av eiendommene for å være rettferdig. 

Finansdepartementets skattelovavdeling følger opp: - Det er frivillig for kommunene om de ønsker å skrive ut eiendomsskatt eller ikke, men når de først velger å skrive den ut, så må de følge lovens regel. Det skal være et bunnfradrag, ikke et generelt fritak, sier Ole Todal Jensen i Skattelovavdelingen til Dagens Næringsliv.

I praksis har Arbeiderpartiets skattemodell kullseilt før den er sjøsatt:

  • Enten må de senke bunnfradraget og innføre eiendomsskatt for 130.000 boligeiere.
  • Eller så må Oslo Ap stå på en juridisk tvilsom skatt som rammer tilfeldig og usosialt.

Men Raymond Johansen står fast på at eiendomsskatten bare rammer 22 prosent av bolligeierne, og i denne egenproduserte videoen hevder han både på urdu og svensk at det er småpenger.

Raymond strekker seg langt for å forklare eiendomsskatten

Mulig jeg bommer litt på uttale og ord, men i kampen mot desinformasjonen fra høyresiden strekker jeg meg langt i å forklare folk hva som egentlig er greia med denne eiendomsskatten. For de som lurer skal alle pengene gå til en verdig eldreomsorg og full barnehagedekning. Kjenner du noen som er usikker på greia? Del denne videoen videre med dine venner.

Posted by Raymond Johansen on 8. september 2015

I videoen velger Raymond Johansen kun eksempler fra bydeler med lave ligningsverdier.

Dermed går det ikke frem at hovedproblemet er at eiendomsskatten rammer folk som bor i vanlige boliger med Oslos skyhøye boligpriser - uansett om de har høy eller lav inntekt, og uavhengig om de har måttet låne til pipa for å skaffe familien en bolig.

Samtidig oppdages stadig nye hull i Ap-modellen: Leier du ut en del av boligen, får du trekke fra bunnfradraget to ganger. Slik kan en enebolig på beste vestkant få mindre eiendomsskatt enn en leilighet på Bislett.

Nå har analysebyrået Menon gjennomgått tallene, og de viser at den foreslåtte eiendomsskatten treffer mange som ikke har god råd.

Eiendomsskatten vil ramme 2.950 husholdninger som har under 400.000 kroner i samlet inntekt.

Enkelte husholdninger med under 200.000 kroner i inntekt i middels dyr bolig kan få 30-40 prosent høyere skatt.

Tabellen under viser hvor vilkårlig eiendomsskatten treffer. 

  • For mange rike og høytlønte, vil eiendomsskatten riktignok «bare» øke skatteregningen med fire-fem prosent.
  • Andre, som har lav inntekt, men som bor i verdifulle leiligheter - eksempelvis eldre mennesker - kan få en skattersmell på 30-40 prosent.

At skatten slår så urimelig ut, er fordi eiendomsskatt kun ser på ligningsverdien av boligen - og ikke på om eieren egentlig er velstående eller har høy inntekt.


(Kilde: Menon-notat: Hvordan vil eiendomsskatt i Oslo ramme husholdninger med lav inntekt?)

 

I tillegg til de tilfeldige sosiale utslagene som kan ramme mange, er Oslo Aps eiendomsskatt som skreddersydd for at deres egne velgere skal slippe unna.

Årsaken er at helt like leiligheter har helt forskjellig ligningstakst - og dermed eiendomsskatt - i ulike bydeler.

I Alna bydel i Groruddalen kan du eie en leilighet på 160 kvadratmeter uten å betale fem øre i eiendomsskatt.

I denne bydelen, hvor altså eiendomsskatten er mild, fikk Arbeiderpartiet nesten 47 prosent av stemmene ved siste valg.


(Valgresultatet ved stortingsvalget i 2013 for Alna bydel. Kilde: NRK).

 

Da er det dyrere å betale eiendomsskatt hvis du eier en leilighet på Frogner.

Der må du betale eiendomsskatt hvis leiligheten er større enn rundt 80 kvadratmeter.

I denne bydelen hvor eiendomsskatten treffer hardt, har Arbeiderpartiet under 20 prosent av stemmene.


Valgresultatet ved stortingsvalget i 2013 for Frogner bydel. (Kilde: NRK).

 

Årsaken til de store utslagene er at Skatteetatens boligkalkulator (som viser hvordan ligningsverdier beregnes) opererer med helt annen kvadratmeterverdi i ulike bydeler. 

To nøyaktig like 15 år gamle leiligheter på 100 kvadratmeter, gir helt ulik skatt.

På Stovner er ligningsverdien rundt 7.850 kroner per kvadratmeter - mens den er over 15.000 kroner på Frogner.

Du kan sjekke her: Skatteetatens boligkalkulator

I debatten har Arbeiderpartiets byrådslederkandidat Raymond Johansen vist til sin egen bolig og at han må betale lite i eiendomsskatt.

Les saken: Her er Ap-Raymonds syvmillionersvilla - må ut med 177 kroner mer i måneden

Årsaken til at Raymond Johansen slipper billig unna, er at han bor i Alna bydel - en av bydelene med lavest skattesats per kvadratmeter.

Hva betyr forskjellene i kroner og øre?

En leilighet på Frogner på 160 kvadratmeter, får en ligningsverdi på 2,2 millioner kroner.

Nøyaktig samme leilighet i Raymond Johansens nabolag på Furuset i Alna bydel, får en ligningsverdi på 1,2 millioner - og kommer under skattegrensen på 1,25 millioner kroner.

Arbeiderparti-naboen til Raymond Johansen slipper unna uten fem øre i eiendomsskatt.

Mens Høyre-naboen til Fabian Stang på Frogner må ut med 8.736 kroner.

Vel å merke før man begynner å skru opp eiendomsskatten.

Alle er like, men noen er likere enn andre.

Den brutale sannheten om Aylan Kurdi (3)


Bildet av den døde kurdiske gutten Aylan Kurda på stranden i Tyrkia har blitt et symbol på livsfaren flyktninger utsetter seg for på veien mot en bedre fremtid i Europa. (Tegning: robertsharp, Flickr.com)

 

Bildene av Aylan Kurdi rystet en hel verden og ble et symbol på flyktningekrisen. Men den brutale sannheten er at ingen toneangivende politikere i Europa har en politikk som ville reddet Aylan.

To hyppig brukte påstander er begge manipulerende:

  • Aylan Kurdi døde på flukt fra krigen i Syria.
  • Aylan Kurdi døde fordi faren ville ha nye tenner.

Begge har elementer av sannhet i seg, men påstandene er også lettvinte fordi de kamuflerer hva som egentlig tok livet av 3-åringen.

Det er ingen tvil om at Kurdi-familien opprinnelig flyktet fra den krigsherjede grensebyen Kobani og kom seg i trygghet i Tyrkia.

Sånn sett er det riktig at de flyktet fra krigen i Syria.

Det er også dokumentert at Abdullah Kurdi (far til Aylan) hadde en tannsykdom.

Men det blir grovt krenkende å hevde at gutten døde fordi faren ville ha nye tenner.

Årsaken til at Aylan Kurdi og mange tusen med ham døde, er at flukten fra krigen også er et desperat ønske om en trygg økonomisk fremtid.

Kurdi-familien levde tre år under økonomisk kummerlige forhold i Tyrkia, men beskyttet fra krigshandlingene i Syria. Derfra fikk familien flere ganger avslag på søknader om asyl i Canada (der de hadde slektninger).

Canada sa altså nei - og den brutale sannheten er at ingen toneangivende politikere i Norge eller resten av Europa vil åpne for å hente asylsøkere fra såkalte «trygge» land som Tyrkia. Tvert imot arbeider EU nå for å regne enda flere land som «trygge».

Derfor er bildet av den omkomne gutten et symbol, men det symboliserer noe annet enn mange skulle ønske.

For de 200.000 menneskene som nå strømmer inn i Europa er ikke flukt bare å komme seg unna de direkte krigshandlingene - den handler også om å komme seg inn i en moderne velferdsstat og sikre seg og sin famillie en tryggere økonomisk fremtid.

  • Det er ingen tvil om at det viktigste bidraget verden kan gi flyktningene, er en militær aksjon som får slutt på krigen i Syria. 
  • Et storstilt økonomisk bidrag til nabolandene er utvilsomt det tiltaket som vil hjelpe flest flyktninger mest effektivt.
  • Og det er heller ikke kontroversielt å holde fast på hovedprinsippet i norsk og internasjonal asylpolitikk: Kommer det en flyktning med beskyttelsesbehov til din grense, har du en plikt til å hjelpe.

Det springende punktet er om flyktningene og de økonomiske migrantene skal bli en del av de nord-europeiske velferdsstatene, og om vi skal hente dem fra «trygge» land som Tyrkia, land i Schengen-området og Baltikum.

Svaret fra Norge og EU er til nå nei.

Derfor legger hundretusenvis av mennesker ut på farefulle båtferder over Middelhavet, og rundt en prosent av dem drukner på veien.

Det er den brutale sannheten om Aylan Kurda og det symbolske i bildet av den døde gutten.

I dag legger EU-president Jean-Claude Juncker frem en plan hvor EU skal bruke rundt 10 milliarder kroner på å flytte 160.000 flyktninger rundt om i Europa. Planen innebærer at Tyskland, Frankrike og Spania totalt skal ta imot 70.000 flyktninger, og forplikte andre EU-land til tilsvarende kvoter.

Østerrike, Hellas og Ungarn er unntatt, siden disse landene allerede har store byrder.

EU vil gi landene 60.000 kroner per flyktning som økonomisk støtte.

Planen møter motstand i Øst-Europa, der Polen og Slovakia klart har sagt at de kun vil ta imot kristne flyktninger.

Samtidig skjer det også ting andre steder. Australia har akseptert å ta imot 12.000 syriske flyktninger.

- Vår fokus vil være på de som trenger det mest - kvinner, barn og familier av forfulgte minoriteter som har søkt tilflukt fra konflikten i Jordan, Libanon og Tyrkia, sier Asutralias statsminister Tony Abbott til Financial Times.

Sakte begynner det å skje noe militær også. Australia vil for første gang bombe IS-mål i Syria, mens Storbritannia og Frankrike også vil trappe opp luftangrepene mot IS. Problemet er at det samtidig letter trykket mot Assad-regimet, som selv står bak omfattende krigshandlinger som rammer sivile.

Et annet forslag som vurderes er å opprette «sikre soner» i Syria, slik at millionene av internt fordrevne får beskyttelse. 

Men det er langt frem til fred i Syria.

I mellomtiden er Norge og EU forpliktet til å gi flyktninger asyl, men hverken EU eller Norge har planer om å opprette noen lett og trygg rute fra land som Tyrkia. 

Fremskrittspartiets Per Sandberg foreslår økt milliardstøtte til nabolandene og at Norge skal åpne for flere kvoteflyktninger - altså flyktninger som er kontrollert og prioritert av FN. Det er gode forslag som reduserer behovet for å risikere livet underveis.

Men Per Sandberg bommer nå har vil kombinere de konstruktive og gode forslagene med å si nei til de som kommer seg til Norge på egen hånd.

Nødinngangen vil fortsatt være åpen, og tusenvis av mennesker vil omkomme på veien, i en situasjonen ingen har herredømme over.

Aylan Kurdi døde fordi flyktningene desperat ønsker et liv i økonomisk trygghet, mens Europa ikke aktivt vil hente flyktninger fra trygge mellomland. 

Blir flyktninger lønnsomme?


E24-redaktør Per Valebrokk mener at flyktninger kan redde Europa økonomisk. (Foto: Twitter).
 

Er flyktninger vår økonomiske redning, slik E24-redaktør Per Valebrokk påstår? 

Kollega Per Valebrokk skal ha ros for å ha sine meningers mot, men dokumentasjonen er syltynn.

Les hans blogg: Bestemor Europa trenger dem

Konklusjonen er sterk: «For å si det på «økonomsk»: Å ta imot mange båtflyktninger i Middelhavet er en utgift til senere inntekts ervervelse. Dessverre er det mange i Europa, også her i Norge, som ikke ser ut til å forstå økonomisk ABC».

De som ikke tror at flyktninger er vår redning, forstår altså ikke økonomisk ABC.

E24-redaktøren får kontant svar på tiltale fra Nina Hjerpset-Østlie i Human Rights Service: - Ja, dessverre, og det later utrolig nok til at administrerende direktør og redaktør i «Norges største nettavis for økonomi og næringsliv» er en av dem.

Les hennes blogg: Rykk tilbake til start

 



E24-redaktøren bygger på en utbredt misforståelse, nemlig at land som Norge trenger innvandrere for å gjøre jobbene våre.

Det ville vært sant om vi snakket om gjestearbeidere, men ikke når vi diskuterer permanente, nye innbyggere. Årsaken er at permanente innvandrere får barn som trenger barnehage og skolegang - samtidig som innvandrerne selv blir eldre, får trygd og helse- og omsorgstjenester.

Det er ettertrykkelig dokumentert at innvandrere generelt bidrar mindre til fellesskapet enn de henter ut igjen.

Statistisk sentralbyrå gjennomførte beregningene for Brochmann-utvalget. Kurvene under er ikke til å misforstå.

På grunn av lav sysselsetting og lav produktivitet bidrar innvandrere fra Asia og Afrika (grønn strek) vesentlig mindre til fellesskapet enn de henter ut i offentlige tjenester. (Kilde: NOU 2011:7 Velferd og migrasjon).

 

Historisk er land som Australia og USA eksempler på at innvandring kan skape vekst og store økonomier. Men forskjellen er at fattige folk som dro til Amerika, ikke samtidig fikk del i en velferdsstat. Brochmann-utvalgets bekymring er at innvandring og rask rett til norske velferdsytelser på sikt kan true den økonomiske bærekraften til den norske velferdsstaten.

For å si det «økonomsk»: Innvandring er bare lønnsomt om de som kommer er mer produktive enn vi som er her fra før, og slik er det dessverre ikke.

Det kan forklares enkelt: Tenk deg at du er en bonde og at nabobonden vil slå seg sammen med deg, og dele utbyttet. De fleste forstår at det kun er lønnsomt hvis nabobonden produserer mer enn deg selv. Det kan være lønnsomt å ansette en gårdsmedarbeider (les gjestearbeider), men det blir mindre lurt å gjøre vedkommende til medeier hvis han ikke tilfører mer enn han koster.


Denne grafen viser hva ulike folkegrupper betaler i personskatt, minus overføringer til husholdningene, fordelt på leveår. Naturlig nok bidrar de fleste av oss kun positivt til statskassen når vi er i arbeid og betaler skatt, mens innvandrere fra Asia og Afrika i snitt altså aldri bidrar positivt økonomisk. (Kilde: Figur 12.6 i Brochmann-utvalgets utredning). 

 

At innvandring til nå ikke har vært lønnsomt, er altså ettertrykkelig dokumentert av Brochmann-utvalget, som studerte hvordan ulike innvandrergrupper har gjort det i Norge. Det nedslående funnet er at selv arbeidsinnvandrerne fra Pakistan på 70-tallet ble «ulønnsomme» fordi mange av dem ble uføre etter bare drøyt ti år i arbeidslivet, mens kvinnene var hjemmeværende.

Andre innvandrergrupper har langt under 50 prosent sysselsetting.

Alle bør lese Brochmann-utvalgets utredning: Velferd og migrasjon - den norske modellens framtid

Noen relevante funn fra sammendraget:

  • «Lavest sysselsetting finner vi blant familieinnvandrere og særlig flyktninger».
  • «Sysselsettingen faller etter ti års botid for en rekke innvandrergrupper fra land i Afrika, Asia mfl».
  • «Samlet får innvandrere en større del av inntekten sin fra offentlige overføringer».
  • «Menn med bakgrunn fra land i Asia, Afrika mfl. har et høyere forbruk av sentrale velferdsytelser enn befolkningen for øvrig».
  • «Unge innvandrere har høyere frafall i videregående skole enn ungdom som ikke har innvandret».

Selv øst-europeiske innvandrere gir negativt bidrag over tid fordi familiegjenforening gjør at de forbruker mer offentlige tjenester enn de bidrar økonomisk gjennom skatt.

Finansavisen har regnet med SSBs tall, og funnet at nåverdien av fremtidige forpliktelser for en ikke-europeisk innvandrer i gjennomsnitt er 4,1 millioner kroner. Et slikt verstefall-scenario viser at kostnadene ved innvandring til nå er 2.900 milliarder kroner - eller nesten halve Oljefondet.

Nå skal det tilføres at det er en statisk fremskrivning som forutsetter at Norge ikke blir bedre over tid til å integrere innvandrere. Og det er mye som tyder på at 3. generasjon innvandrere i grove trekk gjør det som etniske nordmenn. 

Men, er det en naturlov at alle innvandrere per definisjon ikke er lønnsomme?

Svaret er selvsagt nei. 

Norge er tjent med å kjøpe arbeidskraft hvis den gjør jobben billigere eller bedre enn oss andre: Jordbruket ansetter deltidsarbeidere, svenske ungdommer bidrar til å holde hjulene i gang i servicenæringen, og helse-Norge er etterhver avhengig av utenlandsk arbeidskraft.

Så er det et paradoks at arbeidsledigheten nærmer seg 125.000 personer. Det burde altså være nok hender å ta av.

Men som alle andre forsikringsordninger er velferdsstaten i fare dersom det er for lett å bli medlem uten å yte.

Det enkleste målet på hvor lønnsomme innvandrere er, er grad av sysselsetting og antall år i arbeidslivet. E24-redaktørens visjoner kan bli virkelige, men det krever helt annen bruk av pisk og gulrot for å få alle gjennom videregående skole, innvandrerkvinner ut i arbeidslivet og arbeidsdeltakelse som varer lenger enn 10-15 år. 

På sosiale medier har E24-redaktøren fått kjeft og ros, og avisen har lukket kommentarfeltet under bloggen hans.

Men han får også støtte fra kjente personer i norsk offentlighet på Twitter.



Det beste med E24-redaktørens ytring er at den utfordrer vår forestilling om at flyktninger aldri kan bli økonomisk lønnsomme.

For det er ingen økonomisk naturlov som sier at E24-redaktør Per Valebrokk får feil i fremtiden, selv om lite til nå tyder på at det vil skje. Derfor fremstår hans kommentar mer som en ønskedrøm enn en realitet. Dessverre.

Men det betyr ikke at Norge ikke bør ta imot flyktninger. 

Poenget er at Norge bør hjelpe flyktninger av humanitære grunner, og ikke dikte opp en forestilling om at det er økonomisk lønnsomt. Alt trenger ikke være økonomisk lønnsomt. Som et av verdens rikeste land bør vi dele på vår rikdom og hjelpe medmennesker som flykter fra krig og nød.

Fordi vi er mennesker.

Hva mener du? Er Europa en bestemor med aldrende befolkning som trenger flyktninger og innvandrere til å gjøre jobbene, eller vil dårlig integrasjon sørge for at det fortsatt blir ulønnsomt? (Vær saklig - tipper kommentarfeltet over i rasisme eller sporer av til religionsdebatt, vil vi stenge det).

Kommunal boligspekulasjon


Boligprisene øker også fordi det blir dyrere å bygge boliger (se innfelt grafikk). Det henger sammen med lønninger og krav politikerne stiller til boligene. (Foto: Rødt/SSB).

 

Rødt-leder Bjørnar Moxnes tror kommunal boligbygging gir lavere boligpriser. Et bedre forslag er at politikerne gjør det de skal gjøre og overlater boligbygging til private.

Norge bygger rundt 28.000 nye boliger i året, samtidig som folkemengden øker med 52.000  - hovedsaklig på grunn av innvandring.


Innvandring og fødselsoverskudd gjør at folkemengden i Norge øker med rundt 14.000 i kvartalet. 

 

Samtidig flytter folk til byene.

Er det rart at boligprisene øker i byer som Oslo og Tromsø?

Her kan du se mer: Folkemengde og endringene i kvartalet

I gårsdagens valgsending på NRK tok Rødts Bjørnar Moxnes til orde for at kommunene skal bygge boliger selv.

Les mer: - Kommunene må bygge rimelige utleieboliger

Problemet med forslaget er at det vil utsette kommunene for stor økonomisk risiko, samtidig som det tildekker det reelle problemet.

Kommunene skriker om svak økonomi, og da er det en dårlig idé å begynne med kommunal boligspekulasjon i milliardklassen.

Det er nemlig ikke private boligbyggere, men politikerne selv, som stikker kjepper i hjulene for boligbygging.

Hvis du flyr over Oslo-området, fremstår det som en vits at det ikke er plass nok.

Problemet er at Oslo og nabokommunene ikke alltid har felles interesser og heller ikke klarer å samle seg om fornuftig utbygging av infrastruktur, kollektivtransport og boligutbygging.

Et godt eksempel er at Arbeiderpartiet i Bærum vil ha E-18-utbygging, mens Arbeiderpartiet i Oslo tviler.

Det er et politisk ansvar å legge til rette for at man enkelt kan komme på jobb.


Bildet fra Google Earth viser at det er plass nok rundt hovedstaden. Problemet er dårlig infrastruktur. Hadde politikerne gjort jobben sin, ville det vært 15 minutters reisevei inn til Oslo fra de fleste stedene på dette kartet.

 

Rekken av unnlatelsessynder er lang:

  • Etter 76 år med flyplass og utbygging har Oslo-politikerne ennå ikke klart å bygge t-bane til Fornebu.
  • Innfartsårene er fulle av kø, og dersom de rødgrønne får flertall, blir det ikke noe E-18-utbygging mot Asker og Bærum.
  • Politikerne tviholder på jordvern nær storbyene, og vil ikke bruke tvang til å få kommunesammenslåing.
  • Til tettsteder som Hakadal og Askim har man ennå ikke klart å bygge rask jernbane for effektiv pendling.
  • Og stadig nye tekniske krav til boligene gjør boligbyggingen stadig dyrere.

Ideelt burde det vært helt annerledes:

  • Storbyene burde vært slått sammen med nabokommunene for å ha helthetlig planlegging.
  • Politikerne må bygge ut kollektivtransport slik at det blir attraktivt å bo utenfor bysentrum.
  • I stedet for å ødelegge Marka, må boligbyggingen skje i Asker, Bærum, Lillestrøm, Nittedal og Ski.

Men dette krever langsiktighet, politisk samhandling og færre ideologiske skylapper.

I Bjørnar Moxnes verden er fortjeneste et skjellsord, og «profitten» fordyrer boligene. Det er noe av grunnen til at han vil at kommunene selv skal bygge boligene.


Det bygges rundt 28.000 nye boligere i året i Norge, og slik har det vært i mange år. (Kilde: SSB).

 

Det er uklart om Bjørnar Moxnes vil etablere store kommunale boligentreprenørselskaper og ansette tusenvis av bygningsarbeidere, eller om han vil kjøpe byggingen på anbud.

Uansett modell vil kommunen pådra seg stor økonomisk risiko som boligeier. 

I det første tilfellet pådrar kommunen seg stor økonomisk risiko for byggevirksomheten, i det andre tilfellet vil utbyggerne selvsagt legge inn fortjeneste i sine anbud.

Det er en god regel at politikerne og det offentlige konsentrerer seg om nøkkeloppgaver og gjør dem godt, i stedet for å ese ut og påta seg enda flere oppgaver.

Bygging av boliger er en typisk oppgave privat næringsliv og de store boligbyggelagene har skjøttet utmerket. Dersom politikerne legger til rette for god infrastruktur og forutsigbarhet, så kommer boligene.

Hovedproblemet er at uansett hvem som bygger ut, så er det en risiko for å få solgt/leid ut boligene til den prisen man må ha for å få regnestykket til å gå i hop. Norge går mot høyere arbeidsledighet, og det tar mange år fra boliger prosjekteres, til byggingen settes i gang og boligen etterhvert står ferdig solgt.

Dessuten er det et problem at boliger bygges der få vil bo, mens de blir for dyre der boligkjøperne helst vil bo.

Dette er en politisk utfordring, og løsningen er å gjøre det mer attraktivt å bo utenfor bykjernen - samtidig som man lemper på kravene til teknisk standard og størrelse på de helt sentrumsnære boligene.

Til nå har politikerne gjort det motsatte.

Denne usikkerheten gjør at private utbyggere er forsiktige, og nølingen blir ikke mindre av at politikerne er helt uforutsigbare.

Hvem vil eksempelvis bygge ut boliger i Asker og Bærum når E-18 er helt i det blå, siden det ligger an til at Aps Raymond Johansen må styre hovedstaden på nåde fra Miljøpartiet De Grønne?

PS: De rødgrønne er enige om å innføre eiendomsskatt som varierer fra 12.000 til 36.000 kroner, avhengig av hvilken modell som blir vedtatt, for en bolig verdt 8,0 millioner kroner eller en ligningstakst på 2,4 millioner kroner. Er det noen som tror at boutgiftene blir lavere av det?