hits

september 2013

Ferie-nei i Osloskolen


Høyre-ordfører Fabian Stang, byråd Stian Berger Røsland og skolebyård Torger Ødegaard innfører en tøff feriepraksis i Oslo-skolen. Foto: Berit Roald, Scanpix.

Mens elever i Bergen kan søke om fri når som helst, er det garantert nei i Oslo. 

I forrige uke skrev Nettavisen om lege Marius Tyssvang som hadde fått avslag fra skolen, men som likevel tok med seg sine to barn på høstferie.

Les saken: Her trosser pappaen Oslo-skolen

Tyssvangs sivile ulydighet er et svar på Oslo-skolens nye, knallharde linje om at ingen skal få ekstra fri.

Les regelverket her: Oslostandard for behandling om søknader om permisjon fra grunnskoleopplæringen

Sett fra skolens ståsted er det forståelig: Dersom skoleplikten smuldrer opp og alle tar seg fri på ulike tidspunkt, så skaper det problemer for lærerne.

Men det er nokså blindt i forhold til den generelle samfunnsutviklingen:

  • Næringslivet krever mer og mer fleksibilitet fra de ansatte.
  • Stadig flere barn har foreldre som er skilt.
  • Stadig færre tar fellesferier på nøyaktig samme tidspunkt.

Oslos nye linje er knallhard, og kan føre til at elever mister skoleplassen sin. De har riktignok krav på en skoleplass, men kan risikere å bli flyttet til en skole som ligger lengre unna hjemmet.

- Elever som ikke er gjort rede for etter overstående prosedyre, skrives etter 14 dager ut av skolen, og plassen fristilles andre elever, heter det i Oslostandarden.

- Det skal normalt ikke innvilges permisjon til ferie eller andre festpregete familibegivenheter, står det.

Eleven skal altså få fri til å gå i en begravelse, men ikke for å delta i et bryllup eller besteforeldrenes 80-årsdag.

- Det nye regelverket i Oslo kom veldig plutselig og det var ikke noe spørsmål om hva vi foreldre mente, sier Marius Tyssvang til Nettavisen.

Tidligere har enkelte Oslo-skoler hatt forsøksordninger hvor skoleferiene er «glidende», slik at foreldrer som ønsker det, har kunnet skyve på eksempelvis høstferien.

Svært mange andre institusjoner må takle en slik fleksibilitet, så det skulle ikke være umulig for skolen å være mer tilpasset en virkelighet der halvparten av barna har skilte foreldre, og hvor ferier er et lappeteppe som fører til konflikter.

Å tilpasse seg rigide tidspunkter for vinterferier og høstferier går greit for velstående familier, men for familier med en mer presset økonomi, er det et problem at flypriser - naturlig nok - stiger eksplosivt i tidsrom hvor «alle» skal på ferie.

Dessuten er det god samfunnsøkonomi i at arbeidstakerne tar ferie på ulike tidspunkter.

Derfor er det naivt å tro at det er samfunnet som vil endre seg, når skolen og samfunnet er på kollisjonskurs.

Med buksa nede på Mongstad


Statssekretær Hans Kristian Amundsen ved Statsministerens Kontor sier at «vi har sagt det som er å si om Mongstad-avgjørelsen». Foto: Stian Lysberg Solum, NTB scanpix

Regjeringen lot milliardprosjektet på Mongstad fortsette et halvt år på overtid - og fortalte ingenting før etter valget.

Allerede i mars var olje- og energimininster Ola Borten Moe (Sp) og SVs miljøvernminister Bård Vegard Solhjell enige om at «månelandingen» måtte skrinlegges.

Dette går frem av nye opplysninger Dagens Næringsliv har funnet frem til.

Avisen har tilgang til et fellesnotat fra de to fagstatsrådene til resten av regjeringen.

- At begge de to fagdepartementene Olje- og energidepartementet og Miljøverndepartementet var enige om den oppsiktsvekkende beslutningen og at regjeringen vurderte å stanse prosjektet, fikk Stortinget aldri informasjon om, skriver Dagen Næringsliv.

Fra andre kilder vet Nettavisen at CO2-prosjektet i praksis var ansett som dødt av innsiderne allerede før jul i fjor.

Riksrevisjonens dødsstøt kom ikke før tirsdag 17. september - en drøy uke etter at de rødgrønne tapte valget, mens SV såvidt krabbet over sperregrensen.

Og regjeringen valgte å kalle inn til pressekonferanse om å legge ned prosjektet fredag 20. september klokken 15.30

Pressekonferanse sent fredag ettermiddag er et gammelt pr-triks, som også Adecco i sin tid forsøkte.

Fredag ettermiddag blir ofte valgt hvis man ønsker at saken skal dø fort i mediene.

Les også tidligere blogger om Mongstad-fiaskoen:

Månelandingen en varslet fiasko

Mongstad-fiasko lukter ille

SV-milliarder ut av vinduet

Heldigvis ser det ut som om regjeringens pr-triks feiler, og at Stortinget ikke legger saken død.

Mongstad burde vært stanset for lenge siden, og i hvert fall på det tidspunktet både Olje- og energidepartementet og Miljøverndepartementet var enige.

Spørsmålet er hvor mange hundre millioner kroner av offentlige midler som har gått tapt i perioden etterpå.

Dette spørsmålet vil nå komme opp i Stortinget.

Høyres miljøpolitiske talsmann, Nikolai Astrup, mener at regjeringen har ført Stortinget bak lyset.

- Jeg mener regjeringen burde ha informert Stortinget når den åpenbart var klar over at fullskala aldri ville bli realisert. Beslutningen om å skrinlegge prosjektet burde vært fattet for lenge siden, sier Astrup.

I stedet holdt regjeringen det feilslåtte prosjektet flytende til etter at stortingsvalget var over.

Riksrevisjonens rapport om milliardfiaskoen på Mongstad var ferdig før sommeren, men ble lagt i skuffen til etter valget.

Det er minst tre spørsmål Stortinget nå må få ordentlig svar på:

  1. Når måtte regjeringen ha forstått at det aldri ville bli noe fullskalaanlegg på Mongstad?
  2. Hvorfor ventet man til etter valget med å skrinlegge prosjektet?
  3. Og hvor mange hundre millioner kroner er kastet ut av vinduet på den taktikken?

Det som er kjent, er at olje- og energimininster Ola Borten Moe har ønsket å avslutte prosjektet i flere år.


Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell og Olje- og energiminister Ola Borten Moe var enige om at Mongstad-prosjektet måtte skrinlegges allerede i mars. Foto: Heiko Junge, NTB scanpix.

Men SV har strittet imot, angivelig fordi partiet har krevd noen andre miljøprosjekter i bytte.

Derfor er det oppsiktsvekkende at både SV og Sp var enige om å skrinlegge hele «månelandingen» allerede i mars.

Statssekretær Hans Kristian Amundsen ved Statsministerens Kontor benekter at man valgte med offentliggjøringen til etter valget av taktiske årsaker. 

- Vi har sagt det som er å si om det. Beslutningen ble tatt i forbindelse med avslutningen av arbeidet for neste års statsbudsjett, sier han til Finansavisen.

- Hvorfor ventet dere ikke til statsbudsjettet skal legges frem 14. oktober, spør avisen.

- Det er mange involverte i Mongstad, så vi synes det var viktig at de skulle få kunnskap om en beslutning som kommer i statsbudsjettet så tidlig som mulig, svarer Amundsen.

 Det var omtenktsomt.

Milliarder nok til alle fire partiene


Neste år trenger Norge å gi gass. Det betyr penger til hjertesakene til alle de fire partiene. Foto: Heiko Junge, NTB scanpix.

Nedturen i norsk økonomi er godt nytt for firkløveret i Nydalen: I 2014 er det rom for både skatteletter og partienes hjertesaker.

Valgvinnerne fortsetter sonderingene om en ny regjering.

Samtidig kommer advarsler fra ledende bankfolk om at norsk økonomi er på vei fra full gass til halv fart.

- Er det noe norsk økonomi ikke trenger nå, så er det innstramming og nedkjøling, sier DnB-direktør Rune Bjerke i et foredrag han skal holde senere i dag.

Du kan lese mer her: Bjerke varsler kraftig oppbremsing av norsk økonomi

Historisk har norske politikere vært dårlig til å gjennomføre motkonjunkturpolitikk.

De har ofte bommet på timingen, ved å gi gass i utforbakker - og bremse i motbakker.

Nå risikerer vi det samme:

Den «hellige» handlingsregelen kan få statsmininster Erna Solberg til å holde igjen unødig.

Samtidig tvinges de norske bankene til å ha kunstig høye renter for å spare opp egenkapital.

På lang sikt er det bra at vi holder igjen på offentlig forbruk og at norske banker blir solide nok til å tåle en ny bankkrise.

Men alt til sin tid, og akkurat nå er det andre forhold som er mer alarmerende:

  • Kronen stuper i verdi. Noen spår en eurokurs på 9,50 kroner.
  • Boligmarkedet er så høyt at enkelte frykter tidenes boligkrakk.
  • Arbeidsledigheten fortsetter å øke, og er nå 3,6 prosent.

Samtidig slurer veksten i USA, og det er stor bekymring for om den kinesiske veksten kan fortsette.

I dette bildet virker det mot sin hensikt at nye egenkapitalkrav setter bremser på norske bankutlån.

For Norge er det også negativt at veksten i oljenæringen blir mindre: - Norge har gått fra å være annerledeslandet med positivt fortrinn, til annerledeslandet med negativt fortegn, og det skjedde i februar, sier DnB Markets Magne Østnor til Dagens Næringsliv.

Bildet er slett ikke nattsvart, selv om økonomer har en tendens til å svartmale.

Men bildet som tegnes tyder på at statsbudsjettet bør være ekspansivt. Med dagens oljefond på nær 5.000 milliarder kroner, kan regjeringen Erna Solberg øke oljepengebruken til 200 milliarder kroner - og fortsatt være innenfor handlingsregelen.

Normalt kan regjeringen bruke to grep:

  1. De kan sette ned skattene enda mer enn det regjeringen Jens Stoltenberg har lekket at de vil gjøre.
  2. De kan øke offentlige investeringer i vei og skole - og sørge for en robust kommuneøkonomi.

Norges Banks bidrag er å holde renten lav enda lenger. Det vil riktignok bidra til en lav kronekurs fremover, men vil hjelpe eksportindustrien (som kan prise norske varer billigere i utlandet) og stimulere til private lån og forbruk.

For sonderingene i Nydalene er dette godt nytt, fordi det gir rom for alle de fire partienes hjertesaker.

I tillegg bør regjeringen treffe tiltak for å skape vekst og omstilling i privat sektor - for eksempel en ny arbeidsmiljølov som åpner for flere vikarer og deltidsansatte, slik at det blir billigere og mindre risikabelt for private bedrifter å sysselsette flere.

Vi kan ikke leve av å pleie hverandre over offentlige budsjetter.

Papiravisenes «Komiske Ali»


Har Irak-krigens «Komiske Ali» gjenoppstått som PR-agent for norske papiraviser? Foto: YouTube.

Leserne fortsetter å dø fra papiravisene, mens de unge velger nett og mobil.

Det er nesten ikke grenser for hvilken triumf de nye lesertallene er for papiravisene - i hvertfall hvis vi skal tro på hva avisene skriver om seg selv.

Men det skal vi ikke: Sannheten er at leserne forsvinner sakte, men sikkert.

Det skulle du ikke tro hvis du leser egenomtalen.

Her er tallene: Fallet i leseroppslutningen for papirproduktene er halvert

Dagbladet har - ifølge seg selv - angivelig aldri vært større, mens Aftenposten, stadig ifølge seg selv, «vokser og er Norges mest leste avis».

Klassekampen skriver at lesertallene må «være tilfredstillende for aviser som satser på papirutgavene, ettersom flere aviser faktisk øker på papir».

Det er riktig at pressestøtteavisene Klassekampen, Nationen og Vårt Land får flere lesere.

Men det skulle bare mangle når de samme avisene får 30-40 millioner kroner hver i året fra staten for å spre sitt budskap.

Når hvert avisabonnement støttes av staten med nær 2.000 kroner i året, er det ikke så vanskelig å lykkes.

Pussig nok har ikke Klassekampen med den forklaringen i sin leder, som har tittelen «Øker igjen».

Har «Komiske Ali» gjenoppstått som PR-agent for norske papiraviser?

Engelsk fotball har sin silly season, mens den norske mediebransjen går amokk i selektiv tallbehandling når de nye lesertallene kommer.

Totalbildet er at den langvarige nedgangen fortsetter for papiravisene, som har mistet 1 av 43 leserne siste år.

Likevel er det altså triumf i alle avisenes egenomtale.

Det ser ut som om alle redaksjonene glemmer Vær varsom-plakaten, hvor det heter at redaksjonene må verne om sin integritet og troverdighet og avvise alle forsøk på å bryte ned skillet mellom reklame og redaksjonelt innhold.

Det gjelder åpenbart ikke når avisene skriver om seg selv.

Akkurat som Komiske Ali forsøkte å innbille verden om at Saddam Hussein vant Irak-krigen.

La oss begynne med det uomtvistelige:

  • I fjor sank papiravislesingen med 2,3 prosent.
  • Aviser som VG (- 70.000) og Dagbladet (-19.000) sank som steiner.
  • Og de såkalte «opplagsvinnerne» kjøper seg lesere med statlig pressestøtte.

Papiravisleserne fortsetter med å dø fra avisene, og det kommer ikke unge lesere i den andre enden.

Siste års fall i lesere er omlag dobbelt så høyt som antallet som dør fra avisene av alderdom.

Leserne velger altså stadig bort papiravisene, til fordel for internett og mobil.

En av de få som ikke ser dette, er medieforsker Sigurd Høst ved Høyskolen i Volda.

Til Klassekampen sier han: - Det kan tenkes at lesertallene er i ferd med å stabilisere seg på et lavere nivå.

Det kan tenkes at Glomma begynner å renne oppover også, men særlig sannsynlig er det ikke.

Hvis man ser på tallene med nøkterne briller, er det noen interessante trekk:

  • De eneste store vinnerne er pressestøtteavisene - altså de som får nær 40 millioner kroner hver i året fra staten.
  • Nisjeavisene er også moderate leservinnere - Dagens Næringsliv har eksempelvis fått 9.000 flere lesere på ett år. 

 

Faksimile: Dagens Næringsliv

PS: Når det gjelder Aftenposten, så er det et spesielt forhold som må nevnes.

I fjor hadde Aftenposten 610.00 lesere, mens avisens Aften-utgave hadde 278.000 lesere.

Nå er Aften nedlagt. På ett år har Aftenposten altså fått 278.000 færre Aften-lesere og pluss 43.000 i Aftenpostens morgenutgave.

Sitat Dagens Næringsliv: Aftenposten går tilbake på papir.

SV-milliarder ut av vinduet


Statsminister Jens Stolttenberg og den rødgrønne regjeringen fortsatte med prestisjeprosjektet lenge etter at ekspertene hadde gitt opp prosjektet.

Krasjlandingen med CO2-renseanlegget på Mongstad er et eksempel på SVs vilje til å kaste milliarder ut av vinduet i ren symbolpolitikk.

For hver dag som går, lukter Mongstad-skandalen verre.

Sist nytt er at olje- og energiminister Ola Borten Moe allerede i vår ville legge ned anlegget - men at stansen ble hindret av at SV hadde fått en såkalt «miljøpolitisk erstatning», ifølge Dagens Næringsliv.

Smak litt på den: SV nektet altså å stanse et mislykket kostnadssluk i milliardklassen fordi de ville ha noe annet miljøpolitisk å skryte av.

Partiet var altså villig til fortsatt å bruke milliardbeløp på ren symbolikk, selv om Olje- og energidepartementet i flere år hadde rådet politikerne til å kansellere Stoltenbergs såkalte månelanding.

Les mer her: Krangel med SV utsatte Mongstad-stopp

Det er lett å bli fartsblind av store beløp, men Bergens Tidende har anslått at CO2-fangstanlegget til nå har kostet 10,5 milliarder kroner.

Hvis man sier at en vanlig lønnsmottaker betaler 200.000 kroner i skatt i året, så har det feilslåtte symbolprosjektet på Mongstad kostet all skatt fra mer enn 50.000 vanlige lønnsmottakere i ett år.

  • Det ble satt i gang som en ren politisk hestehandel fordi den rødgrønne regjeringen trengte å bygge et utslippfritt gasskraftverk.
  • Siden starten har prisen doblet seg, mens sannsynligheten for at CO2-fangstanlegget noensinne ville bli brukt, har sunket.
  • Og det har ikke manglet på advarsler mot «månelandingen» fra første stund, men regjeringen lukket ørene og kjørte på.

Det er åpenbart at hele prosjektet bør granskes av Stortinget.

Mistanken om at nasjonalforsamlingen er ført bak lyset, blir sterkere for hver dag som går.

Les også: Månelandingen en varslet fiasko

Les også: Mongstad-fiasko lukter ille

I dagens utgave av Finansavisen bekrefter riksrevisor Jørgen Kosmo at den knusende rapporten om Mongstad-anlegget i praksis var ferdig før sommeren, men at man valgte å vente med offentliggjøringen til etter valget - angivelig for at rapporten ikke skulle bli brukt politisk.

Man skal altså holde politikk og virkningen av politiske vedtak unna valgkampen?

Samtidig får vi altså vite at oljestatsråden hadde gitt opp allerede i vår, men at pengene fikk fortsette å rulle ut fordi SV ville ha noe i bytte for å kutte det mislykkede prosjektet.

Hvis det er riktig at regjeringen fortsatt å bruke millioner på et prosjekt de hadde gitt opp, så er det ille.

Så lett er det bare ikke lov å ta på offentlige ressurser - eller den felles lommeboken for oss alle.

Hadde det vært et privat selskap, ville lederne risikert tiltale for økonomisk utroskap.

Mongstad-fiasko lukter ille


Statsminister Jens Stoltenberg tok suksessen på forskudd i nyttårstalen 2007.

Etter å ha brukt 10,5 milliarder kroner ender «månelandingen» på Mongstad i en askehaug. Nå må Stortinget granske hva som har skjedd.

I en normal verden ville både oljestatsråd Ola Borten Moe og resten av regjeringen hengt i en tynn tråd etter fiaskoen med CO2-rensing.

Men selv om regjeringen snart går av uansett, så er Stortinget nødt til å undersøke hvordan regjeringen kunne trosse alle advarsler og la så store beløp gå tapt.

Det lukter heller ikke godt at Riksrevisjonen har kjent til situasjonen siden før sommeren - og at Olje- og energidepartementet venter til en fredag ettermiddag etter valget med å offentliggjøre at hele prosjektet skrinlegges.

Stortinget må granske hvordan regjeringen klarte å kaste bort 10,5 milliarder kroner på den mislykkede «månelandingen» på Mongstad.

- Vi mener det bør iverksettes en granskning, trolig også med ekspterer fra utlandet, for å belyse hva som egentlig har skjedd, sier Venstre-leder Trine Skei Grande.

Hun har helt rett, og hun før støtte fra en tradisjonell rødgrønn støttespiller:

- Havariet er så alvorlig at normalt burde oljestatsråden ha gått av, skriver Dagsavisen på lederplass,og legger til at saken «er altfor alvorlig til at den skal gå i glemmeboken».

Det verste med saken er at fellesskapets milliarder er sølt bort på en politisk hestehandel.

FINN FIRE FEIL: Statsrådene som har hatt hovedansvaret er alle fra Senterpartiet: Terje Riis-Johansen (2008-2011), Odd Roger Enoksen (2005-2007), Åslaug Haga (2007-2008),  og altså Ola Borten Moe, som nå går av med regjeringen.

 

Uten et CO2-fritt gasskraftverk på Mongstad ville det ikke blitt noen rødgrønn regjering.

Derfor trosset man alle advarsler og innvendinger underveis:

  • «Månelandingen» har fått fortsette til tross for at lignende teknologi for lengst er utviklet i utlandet.
  • Og regjeringen har akseptert å betale for arbeidet, mens Statoil har kunnet skrive regninger.

Årsaken er selvsagt at Statoil ikke har ønsket å garantere for at CO2-prosjektet noengang ville bli en realitetet.

Likevel fortsatte man arbeidet - og fikk utbetalt milliardbeløp - til tross for at det ble stadig mindre sannsynlig at et fullskala renseanlegg noensinne ville bli bygget.

Les også bloggen: Månelandingen en varslet fiasko

Mongstad-prosjektet fikk fortsette lenge på overtid rett og slett fordi regjeringen hadde investert så mye politisk prestisje i prosjektet.

Eller som statsmininster Jens Stoltenberg sa det i sin nyttårstale i 2007:

«Vår visjon er at vi innen 7 år skal få plass den teknologien som gjør det mulig å rense utslipp av klimagasser. Det blir et viktig gjennombrudd for å få ned utslippene i Norge. Når vi lykkes, vil verden følge etter. Dette er et stort prosjekt for landet. Det er vår månelanding».

Det tjener ikke den avgående regjeringen mye til ære at man ventet til siste slutt med å trekke proppen ut av prosjektet.

Mongstad ville fått dødsstøtet av en ny regjering, uansett.

Men Stortinget kan ikke finne seg i å bli ført bak lyset med halvsannheter i en årrekke - spesielt ikke når resultatet har blitt så katastrofalt som i denne saken.

Derfor må saken granskes og de ansvarlige må stilles til ansvar.

Det er tross alt fellesskapets milliarder som er sølt bort.

 

Alle vil kneble Tybring-Gjedde


Alle vil stoppe kjeften på leder for Oslo Frp, Christian Tybring-Gjedde. Foto: Heiko Junge, NTB scanpix.

«Ingen» liker at Christian Tybring-Gjedde uttaler seg, men er det meningene eller ordvalget hans som skal straffes?

En ting skal sies om Christian Tybring-Gjedde, og det er at han har sine meningers mot.

Mens de fire borgerlige partilederne sonderer i Nydalen, holder Fremskrittspartiet internasjonal pressekonferanse for å slå tilbake inntrykket av at partiet er fremmedfientlig og høyrepopulistisk.

Partiets nestleder, Kjetil Solvik Olsen, vedgår at ordet «snikislamifisering» er uheldig, og alle håper på ro.

Da klinker Christian Tybring-Gjedde til: - Hvis det er ordet «snikislamifisering» de ikke liker, kan vi kalle det «tilpasning til islamsk kultur basert på sharialovgiving», sier han som en dårlig skjult provokasjon til Aftenposten.

Tybring-Gjedde lar seg ikke kneble.


Også ledelsen i Fremskrittspartiet ville satt pris på at Christian Tybring-Gjedde tok seg en ferie. Faksimile: Aftenposten.

Jeg mener at Fremskrittspartiet åpenbart er et høyrepopulistisk parti, i den forstand at partiet - i likhet med andre høyrepopulister - mener at det er en grunnleggende konflikt mellom folk flest og eliten.

At Frp protesterer på den merkelappen, forstår jeg ikke.

Men å knytte partiet og Christian Tybring-Gjedde til massedrapsmannen Anders Behring Breivik er totalt urimelig. 

Og det må være lov å være kritisk til innvandring og feilslått integrering, uten å bli kalt fremmedfientlig. 

Der følger jeg Fremskrittspartiet.

Men Tybring-Gjedde er i tillegg spesifikt kritisk til islam.

Han mener islamsk kultur undergraver det opprinnelige norske, og at tettheten av muslimer spesielt i Groruddalen er truende for norsk kultur.

Det er dette han kaller «snikislamifisering».

Interessant nok vil verken Wikipedia eller Store Norske Leksikon forsøke seg på en definisjon av ordet.

Det er således uklart om Tybring-Gjedde mener at muslimer bevist «sniker» inn sin kultur overalt, eller om det er en følge av at det kommer flere muslimer til Norge.

Jeg er uenig med Christian Tybring-Gjedde i at det finnes noe opprinnelig og vaskeekte norsk, men reagerer på at Tybring-Gjedde latterliggjøres for ord som «norsk kultur» og «norske verdier».

De er vanskelige å definere, men samtidig er det noe som skiller Norge og nordmenn fra Sverige og svensker.

Dette «noe» er det norske.

Men det norske har ikke blitt til i et vakum. Norsk kultur er et produkt av folkevandringer og impulser gjennom hele historien, slik også det norske forandrer seg som følge av at vi får innvandrere.

Derfor spiser vi mer pizza, taco og sushi - og mindre fårikål og betasuppe.

I Nettavisens valgomat spurte vi leserne om hvilke saker de var mest opptatt av, og som var viktige for deres partivalg. Innvandring, asylpolitikk og integrering var definitivt viktigst for rundt 40 prosent av de som svarte.

Det viser at Christian Tybring-Gjedde ikke er alene om sitt syn på islam.

Men i motsetning til mange av hans meningsfeller har han mot til å ytre meningene offentlig, og delta i den offentlige diskusjonen.

Det skal han ha ros for!

Ikke ofre asylbarna


Statssekretær Pål K. Lønseth (t.h) advarer den nye regjeringen om å gi amnesti til asylbarna. Foto: Justisdepartementet/Flickr.

På vei ut døra kommer siste utspill fra Ap-topp: Dropp amnesti til asylbarna!

Omtrent samtidig som statsmininster Jens Stoltenberg forsøker å fri til Kristelig folkeparti, kommer partiets egen «hauk» i asylspørsmål med en klar advarsel til Høyre om å gi etter i en av Krfs hjertesaker.

- Jeg er redd for at det, på sikt, undergraver vår evne til å beskytte de som har et beskyttelsesbehov, sier Lønseth til P4 og Vårt Land.

Du kan høre intervjuet her: Ap advarer Høyre: - Dropp asylamnestiet

I Lønseths verden vil et amnesti til barn som har sittet i en årrekke i asylmottak gi et signal til resten av verden om at det er lett å komme inn i Norge.

Dette er en påstand uten noe faglig grunnlag.

Forestillingen mangler fullstendig forståelse for hva det betyr for et barn å leve i opp til ti år i uvisshet og frykt for at politiet kan komme hvilken natt som helst for å kaste ut familien.

Mens Arbeiderpartiet har forvaltet en innvandringspolitikk som lekker i alle ender, så har de vært inhumane og knallharde mot den aller svakeste gruppen - nemlig de langtidsboende asylbarna.

Det er all grunn til å håpe at Høyre og Fremskrittspartiet ser at det er godt mulig å stramme inn på søknadsprosessen og få en raskere utkastelse av folk uten beskyttelsesbehov - samtidig som man viser et minimum av menneskelighet for dem som har lidd under det nåværende inkonsekvente og tungrodde systemet.

Les også bloggen: Kriminelle i asylstrømmen

I dag er politiet maktesløse mot kriminelle innvandrere som er i Norge ulovlig, og som blir tatt gjentatte ganger for narkotikasalg og annen kriminalitet.

Hvilke signaler gir det til utenomverdenen at politiet pågriper titalls vestafrikanske narkolangere på en uke i Oslo - uten at det strammes inn, Lønseth?

I praksis er dagens innvandringspolitikk som å ha væpnet vakt ved kjøkkeninngangen, mens hoveddøren står vidåpen.

Derfor er den største utfordringen for den påtroppende statsministeren, Erna Solberg, ikke Frps retorikk - men hva hun skal gjøre med den enorme tilstrømmingen av kriminelle som utgir seg for flyktninger.

Det er det reelle problement Pål K. Lønseth etterlater seg - ikke noen hundre asylbarn som har bodd i Norge nesten hele sitt liv.

Jeg er enig med Lønseth i at det er et stort problem hvis det lønner seg å motarbeide systemet og holde sin identitet skjult.

Lønseths frykt er at asylbarnamnesti vil føre til at «enda flere barn blir brukt til å skaffe seg oppholdstillatelse».

Hvis det er en bekymring, så må man stramme inn søknadsprosessen og ankemulighetene og sørge for rask retur ved avslag.

Akkurat nå sitter det over 5.000 på norske asylmottak som skal ut av landet.

Det er arven den nye regjeringen overtar, og den er mulig å løse uten å angripe barnas lovfestede rettigheter om at vi skal ta hensyn til deres beste.

Når systemet ikke fungerer, må vi fikse systemet - ikke la det gå ut over enkeltmennesker.

Månelandingen en varslet fiasko


Olje- og energiminiser Ola Borten Moe er siste statsråd med ansvar for «månelandingen». Foto. Berit Roald, NTB scanpix.

Norge har tapt milliardbeløp på dårlig styring og kostnadskontroll på «månelandingen» på Mongstad. Regjeringen kan ikke si at de ikke ble advart.

Arbeidet med CO2-håndtering på Kårstø og Mongstad er et eksempel på hvor galt det kan gå når politiske drømmer kommer i veien for fornuft.

For å løse et politisk problem (gasskraftverk), ble man enige om å pøse milliarder av kroner inn i et umulig prosjekt (ingen CO2-utslipp innen syv år).

Uten løfte om utslippsfritt gasskraftverk ville SV neppe blitt med i en rødgrønn regjering.

Les den fulle historien her: Stoltenbergs miljøbløff

I tillegg inngikk man en håpløs avtale hvor Statoil fikk styringen, mens staten tok regningen.

- Høye kostnader kan innebære en risiko for at nytteverdien ikke vil stå i forhold til den økonomiske innsatsen, sier riksrevisor Jørgen Kosmo.

Det betyr i klartekst at Jens Stoltenbergs «månelanding» kan bli milliarder av kroner rett ut av vinduet.

I nyttårstalen 1. januar 2007 lanserte Stoltenberg det storslåtte prosjektet:

«Vår visjon er at vi innen 7 år skal få plass den teknologien som gjør det mulig å rense utslipp av klimagasser. Det blir et viktig gjennombrudd for å få ned utslippene i Norge. Når vi lykkes, vil verden følge etter. Dette er et stort prosjekt for landet. Det er vår månelanding», sa Stoltenberg.

 

 (Kommer et cirka fem og et halvt minutt. Kilde: YouTube).

 Foreløpig er den varslede månelandingen helt i det blå, og regningen har steget fra 4,2 milliarder til 7,3 milliarder til nå.

Riksrevisjonens rapport har vært ferdig en stund, men uten å bli offentliggjort før i går.

Riksrevisor Kosmo, som var tidligere Arbeiderparti-statsråd, valgte å legge den knusende rapporten i skuffen til etter stortingsvalget, ifølge Finansavisen.

Det er synd, for Mongstad-fiaskoen burde absolutt vært en sak i valgkampen.

Den føyer seg inn i samme bildet som Gjørv-kommisjonens påpekning av mangel på styring i det offentlige.

Fra 2007 til 2012 har staten brukt 7,4 milliarder kroner til CO2-håndteringsprosjektet på Kårstå og Mongstad.

Kostnadene har galoppert siden Stortinget opprinnelig sa ja til prosjektet.

I 2008 forberedte regjeringen Stortinget på at at regningen ville bli på 4,2 milliarder kroner.

På samme tid hadde olje- og energiministeren et internt investeringsbudsjett på 5,9 milliarder.

Regjeringen visste altså at regningen kunne bli mye høyere enn hva de fortalte Stortinget.

Samtidig kan Statoil skrive regning med gaffel fordi det er staten som tar regningen.

- Statoil er gitt for få insentiver til en effektiv gjennomføring av fullskala-prosjektet. Det er nødvendig at departementet vurderer tiltak for å utøve bedre kostnadsstyring og medvirke til effektiv framdrift, sier Kosmo.

Les også: Kostnadsstyring av CO2-håndtering må forbedres

Kort sagt ble «månelandingen» vedtak i en politisk drøm om CO2-fritt gasskraftverk.

Prosjektet har blitt svært vanskelig fordi fangstanlegget skal ligge rett ved et raffineri og et varmekraftverk.

Og ennå har man ikke på plass noe avtale om hva man skal gjøre med CO2en som blir fanget.

- Etter Riksrevisjonens vurdering er det en risiko for at det ikke vil foreligge en løsning for transport og lagring ved oppstart av fullskalaanlegget slik Stortinget har forutsatt, heter det i rapporten.

Les også: Riksrevisjonens undersøkelse av statens arbeid med CO2-håndtering

Den feilslåtte månelandingen er uten tvil regjeringen Jens Stoltenberg sitt ansvar, men den er uansett på vei ut.

Statsrådene som har hatt hovedansvaret er alle fra Senterpartiet: Odd Roger Enoksen (2005-2007), Åslaug Haga (2007-2008), Terje Riis-Johansen (2008-2011) og altså Ola Borten Moe, som nå går av med regjeringen.

Ingen av dem er sentrale politikere lenger.

Det skal de være glade for.

Kriminelle i asylstrømmen


De siste månedene av Jens Stolbergs regjeringstid har det vært enorm vekst i asylsøknader. Politiets stikkontroller viser at tre av fire ikke har rett til å komme hit fordi de allerede har søkt i et annet land.

I sommer har Norge hatt enorm vekst i asylsøknader, men politiets stikkontroller viser at svært mange forsøker å jukse seg inn.

Den største utfordringen for den påtroppende statsministeren Erna Solberg er ikke Frps retorikk, men hva hun skal gjøre med den enorme tilstrømmingen av kriminelle som utgir seg for flyktninger.

At mange kriminelle kommer seg ulovlig til Norge i ly av flyktningestrømmen, skaper problemer for planen om å lage 30-40 nye flyktningemottak rundt om i landet.

- Det er skapt et bilde av at asylsøkere er synonymt med kriminelle. Mange frykter derfor asylmottak i sitt nabolag. Virkeligheten er at kriminalitet for det meste begås av små grupper som utnytter asylordningen. De aller fleste som nå kommer er reelle flyktninger og lovlydige, sier UDI-direktør Fropde Forfang, som nå må få flere kommuner til å åpne opp.

Politiets utlendingsenhet har undersøkt fingeravtrykkene til 4.350 asylsøkere til nå i år.

Resultatet er oppsiktsvekkende - tre av fire kontrollerte forsøker å jukse seg inn i Norge.

De har allerede søkt i et annet Schengen-land - ofte under annet navn - og har følgelig ikke krav på å få søknaden sin vurdert i Norge.

En av fem kontrollerte er dessuten tatt for ulovlig opphold og ulovlig grensepassering.

Vi sender dem tilbake til det opprinnelige søkerlandet, men de kommer tilbake, og politiet står maktesløse.

Les også saken: Søkte asyl i Norge og syv andre land

Alle de store politiske partiene i Norge er for innvandringsstopp.

Ingen ønsker å åpne grensene for kriminelle lykkejegere.

Men det er stor uenighet om hvilke tiltak som skal til for å stoppe strømmen.


Eritrea har eksplosiv vekst, og vi har ennå ikke sett strømmen fra Syria. Kilde: UDI.

Til nå i år har det kommet over 8.000 asylsøkere til Norge, noe som er en vekst på 30 prosent fra i fjor.

I sommer har veksten vært på nesten 60 prosent, og det er søkere fra Eritrea som øker mest.

Situasjonen i hjemlandet er så alvorlig at flyktninger fra Eritrea nesten automatisk får opphold.

De samme gjelder flyktninger fra Syria, men det har foreløpig ikke kommet så mange til Norge.

Norge har plikt til å gi asyl til flyktninger, men bare til dem som har Norge som første søkerland.

Siden det går få direktefly fra Eritrea og Syria til Norge, vil de aller fleste komme innom et annet land først.

Dermed har de ikke rett til opphold i Norge, og forsøker å lure seg inn ved å underslå at de allerede har søkt et annet sted.

At Politiet avslører at 3/4 forsøker å jukse seg inn, viser at det internasjonale informasjonssystemet fungerer.

Men det er mindre oppløftende at det for øyeblikket sitter 5.200 på asylmottak klare for å bli sendt hjem.

Nettopp rask saksbehandling og ekspeditt retur (der det er mulig) er de svake lenkene i vårt asylsystem.

Det må en ny borgerlig regjering gjøre noe med.

De siste dagers hellige


Odd Anders With var sentral i Kristelig folkeparti for ti år siden, og trakk seg fra alle lokale politiske verv for flere år siden. Foto: Tor Richardsen, NTB scanpix.

Husker du Odd Anders With? Neppe, men han er altså blant de 24 såkalte «nestorene» som nå skriver brev til Krf-ledelsen mot en regjering med Fremskrittspartiet.

Det er tungt å gå ut av politikken, og oppleve at du ikke er så sentral lenger.

De fleste takler overgangen ved å tre inn i skyggen, mens enkelte søker en rolle som 7. far i huset.

Siv Jensen har sin Carl I. Hagen, og nå kommer altså en rekke tidligere sentrale Kristelig folkeparti-veteraner på banen med et åpent brev til Knut Arild Hareide.

En av de som fronter oppropet er altså Odd Anders With.

For de som ikke har god hukommelse, så var han statssekretær i to perioder for over ti år siden. 

Og han trakk seg fra politikken for flere år siden.

Les også: Odd Anders With slutter i politikken.

Men nå har han altså skrevet brev sammen med 23 andre veteraner.

Etter litt innledende ros, kommer brevskriverne til frykten for samarbeid med Fremskrittspartiet:

- For noen av oss vil et slikt samarbeid bety svekket motivasjon. For andre av oss - og flere til - vil det bety at vi parkeres som aktive partipolitiske ambassadører, heter det i brevet.

Les Vårt Lands gjengivelse her: Topplag advarer Hareide mot Frp

I tillegg til With er brevet undertegnet av blant andre tidligere parlamentarisk leder Kåre Gjønnes, eks-statsård Hilde Frafjord Johnsen og tidligere generalsekretær Inger Helene Venås.

Noen stor bombe er det ikke at gårsdagens ledere i Kristelig folkeparti advarer mot en kursendring som var utenkelig da de selv var aktive.

Men Kristelig folkeparti har gjennomført en valgkamp basert på en garanti om en borgerlig regjering, og Knut Arild Hareide har myknet fronten mot Fremskrittspartiet betydelig.

Nå er han opptatt av å få gjennomslag for partiets politikk i en eventuell firepartiregjering: - Det er politikken som avgjør. Går vi inn i en firepartiregjering, så må vi kunne stå inne for helheten. Og det er fortsatt lite sannsynlig, sier Hareide til Vårt Land.

Utspillet fra Krfs eldstebrødre minner om 10 punkt-listen fra Fremskrittspartiets 7. far i huset.

For partiledelsen er det ikke nødvendigvis skadelig.

Det skaper inntrykk av uro, men klare krav og ultimatum styrker også partiets troverdighet i kamp om hjertesakene under regjeringsforhandlingene.

Når kravene kommer fra personer uten makt og formelle roller i partiet, så «binder» de heller ikke partiledelsen.

Jeg vil ikke falle av stolen om Lars Sponheim («Heller Jens enn Jensen») snart kommer på banen med formaninger i Venstre, eller at noen tidligere Høyre-topper advarer Erna Solberg mot å være for smidig.

Sånn er spillet.

En god forhandler er både ettergivende og krevende, det handler om å gi og ta.

Det som i bunn og grunn vil avgjøre om det blir en firepartiregjering eller ei er hverken kravene til Odd Anders With eller Carl I. Hagen, men den reelle forhandlingsviljen til de fire partilederne.

For rent maktmessig er det utvilsomt mer å hente på å være en del av regjeringen, enn å sitte og jamre i Stortinget.

Det vet de etter åtte år i skyggenes dal.

Full frifinnelse, hvor var media?

 

Veigar Pall Gunnarsson hilser på aktor Morten Stene under rettsaken forrige måned. (Foto: Erlend Aas,NTB scanpix)

 

Hvis dommen i den såkalte overgangssaken blir stående, bør mange medier tenke igjennom hva som gikk galt.

Helt til i dag har tre tidligere leder i Stabæk og Vålerenga levd med risikoen for å bli dømt for grovt bedrageri, og dømt til tre til fem måneders fengsel.

I dag kom dommen: Samtlige tiltalte ble frikjent i Asker og Bærum tingrett. Dommen er enstemmig.

For flere medier er dommen en total overraskelse i forhold til inntrykket som har vært gitt før rettssaken.

Noen har medier har vært mer toneangivende enn andre, men det hersker ingen tvil om at fotballlederne har vært massivt forhåndsdømt i offentligheten.

Hva kommer det av at mediene - spesielt i økonomisaker - stort sett spiller på lag med påtalemyndighetene?

Og hvorfor er det ingen medier som har drevet undersøkende journalistikk og plukket fra hverandre aktoratets argumentasjon slik det skjedde i tingretten?

Den sentrale påstanden i saken er at Vålerenga og Stabæk ble enige om å sette prisen på Veigar Pall Gunnarsson kunstig lavt, slik at Stabæk kunne la være å betale en andel av kjøpesummen videre til en fransk klubb.

For å få dette til, satte man en kunstig høy pris på en opsjon på å kjøpe talentet Herman Stengel.

Påstanden ble underbygget med lekkasjer av fortrolige avtaler som lå hos Norges Fotballforbund, og fikk næring av at Rosenborg kunne fortelle at de var villige til å betale vesentlig mer for Veigar Pall Gunnarsson enn kjøpesummen til Vålerenga.

Frifinnelsen var faktisk som ventet, for under rettssaken framkom vesentlige momenter som svekket konspirasjons-påstanden.

Veigar Pall Gunnarsson fikk høy lønn (som kom i tillegg til kjøpesummen på en million kroner), han ønsket ikke å flytte til Trondheim, og daværende Vålerenga-trener Martin Andresen var svært interessert i å få opsjon på Herman Stengel.

Tingretten mener at Vålerenga betalte det de kunne for Gunnarsson og at opsjonsprisen på fire millioner kroner for Stengel er reell, slik at det ikke er noen sammenheng mellom de to avtalene.

Samtidig ble det skapt usikkerhet om hvem av de titlalte som visste hva på ulike tidspunkt (og som dermed teoretisk kunne vært med på en konspirasjon). Blant annet ble det sannsynliggjort at Vålerenga ikke var kjent med forpliktelsen Stabæk hadde til å dele salgssummen, og hvis det var riktig, kunne ikke Vålerenga-lederne vært med på bedrageriet.

Som redaktør erkjenner jeg å sitte i glasshus, men etterpåklokskap er et annet navn på å lære av sine feil.

Nettavisen har på ingen måte vært verst i klassen, men heller ikke vi satte like mye energi inn på å forsøke å belyse saken fra de tiltalte og klubbenes side.

Hva kan vi lære av overgangssaken?

Min lærdom er at mediene aldri må være på politiets og anklagernes side, men forsøke å være nøktern og belyse saken balansert.

Jeg mener at det var riktig å belyse de oppsiktsvekkende overgangene mellom Stabæk og Vålerenga.

Selv om det foreligger en frifinnende dom, så er det ikke rart at mediene reagerte på at en toppscorer i Tippeligaen gikk for en million, mens opsjon på en 15-åring kostet fire ganger mer.

Det så - og ser - rart ut før man kjenner hele bildet.

Men problemet med konspirasjonsteorier, er at de som regel er nesten umulig å motbevise. Spesielt ikke hvis man ikke går inn med et åpent sinn og bruker like mye energi på å lete etter dokumentasjon på at konspirasjonen er konstruert.

Av og til er det røyk uten ild.

I dag kunne sportslig leder Inge Andre Olsen i Stabæk Fotball, tidligere styreleder Lars Holter-Sørensen i Stabæk Fotball AS og tidligere sportsdirektør Truls Haakonsen i Vålerenga vandre ut av tingretten, blankt frifunnet for tiltalen for grovt bedrageri.

Aktoratets påstand var fem måneders ubetinget fengsel for Stabæk-lederne og tre måneder for Haakonsen.

Uansett om dommen blir stående eller ei, så nyanserte bevisførselen det offentlige inntrykket vesentlig - og den jobben burde media gjort.

For de tiltalte er rettssaken og dommen en solid oppreisning, men den nullstiller ikke alt de har vært igjennom.

Derfor bør frifinnelsen mane til ettertanke både i Norges Fotballforbund, i media og i flere av de involverte fotballklubbene.

Ernas mål er flertallsregjering



Både Erna Solberg og Knut Arild Hareide har investert mye i jobben for en borgerlig flertallsregjering.

 

De fire borgerlige partiene vil prøve å danne regjering sammen. Dette er stikk i strid med hva så godt som alle politiske kommentatorer trodde på forhånd.

Det har ikke manglet på spådommer om hvor vanskelig det vil bli å samle eksempelvis Fremskrittspartiet og Venstre i samme regjering.

Men da glemmer man hvordan de tre rødgrønne partiene samlet helt sprikende partier:

  • SV hadde en sentral figur (Audun Lysbakken) som langt ut på 2000-tallet regnet seg selv som en revolusjonær sosialist.
  • Sterke krefter i både Senterpartiet og SV er imot EØS-avtalen.
  • Og det var store motsetninger mellom Senterpartiets ønske om jordbruksstøtte og Arbeiderpartiets ønske om fornyelse.

Dette er bare noen få nærmest uoverstigelige hindringer som ble lagt til side i Soria Moria-erklæringene. Og da har vi ikke nevnt en av sakene som SV er bygget på; nemlig motstand mot norsk krigsdeltakelse i utlandet, og skepsis til Nato.

Jeg tror den skråsikre avvisningen av en borgerlig firepartiregjering skyldes at mange forveksler hva de håper skal skje, med en nøktern analyse.

Skrekkbildet av Fremskrittspartiet er mye sterkere på rødgrønn side enn i de borgerlige partiene.

Og finansmarkedene har på ingen måte latt seg skremme av tanken på Siv Jensen som finansmininster.

Dessuten har de borgerlige partiene erfart i åtte år hvor avmektige man blir i oppisisjon på Stortinget under en flertallsregjering.

Venstres Trine Skei Grande unner temmelig sikkert de rødgrønne partiene minst fire år i skyggenes dal.

Sonderingene om en firepartiregjering er allerede i gang.

- Vi er enige om at vi alle fire skal kartlegge mulighetene for å gå i regjering sammen. Når vi er ferdige med de interne klareringene som alle partier må gjøre etter et valg, så skal vi sette oss ned, sier Høyre-leder og påtroppende statsminister Erna Solberg til TV 2.

Det er lett å spå at de neste ukene vil være fulle av mediespekulasjoner og ultimatum fra de fire partiene. Dette er et spill der alle partiene ønsker å farge den politiske plattformen sterkest mulig - men samtidig komme i regjering.

Det er også et spill hvor Venstre og Kristelig folkepartis skepsis mot å regjere med Fremskrittspartiet må mykes opp med politiske konsesjoner.

Men vil det bli så umulig som mange tror?

Ta for eksempel innvandirngspolitikken. Fremskrittspartiet er klart mer negative til innvandring enn alle de andre partiene. Men det er tverrpolitisk enighet om innvandringsstopp, og både Fremskrittspartiet og Venstre ønsker å kutte ned på tiden det tar å avvise en grunnløs asylsøknad og sende søkeren ut av landet.

Fremskrittspartiet ønsker en ny handlingsregel, men det betyr ikke at partiet ønsker å gå bananas med oljepenger. Allerede innenfor handlingsregelen er det rom for å øke oljepengebruken med over 50 milliarder kroner. Det betyr at Erna Solberg har rom til både de fire partienes hjertesaker - og til skattelette.

Oljeboring i Lofoten skiller de blågrønne, men den saken skiller også de rødgrønne. I første omgang vil slaget stå om en konsekvensutredning, og hverken Jens Stoltenberg eller Erna Solberg har noe sterkt ønske om å tvinge frem en forsering av den vanskelig miljøsaken.

Fortsatt er det mange skjær i sjøen, og det handler ikke minst også om politisk kjemi. Men det viktigste etter min oppfatning er at alle de fire partilderne har satset sin politiske karriere på at det skal bli en borgerlig regjering, og at deres parti skal inn i regjeringen.

Siv Jensen vil svelge mange kameler for å få en hånd på rattet, og finansmarkedet frykter slett ikke at Norge blir kjørt i grøften om vi får en liberalist i Finansdepartementet.

Det gikk greit med en sosialist.

Alle fire må med i regjering




Arbeiderpartiet går kraftig tilbake, og de blågrønne nærmer seg 100 mandater.

 

Velgerne har fått nok av rødgrønt styre og Arbeiderpartiet gjør et av sine dårligste valg noensinne.

For statsmininster Jens Stoltenberg er det lite å glede seg over i det foreløpige valgresultatet.

Riktignok ble Arbeiderpartiet landets største parti, men det var som ventet.

Foreløpig viser prognosene at de borgerlige får et klart flertall slik at Erna Solberg etter alt å dømme vil danne regjering.

De største seierherrene ved valget er meningsmålingsfirmaene, som stort sett har truffet ganske godt.

  • De borgerlige får mellom 95 og 100 mandater - akkurat som ventet.
  • De tre små sentrumspartiene Venstre, KrF og Senterpartiet er over sperregrensen - som varslet.
  • Og SV vaker litt over og litt under sperregrensen etterhvert som kvelden skrider frem - som ventet.

 Foreløpig ligger det an til at alle de fire borgerlige partiene må støtte en regjering for at Erna Solberg skal kunne regjere med flertall i Stortinget.

Med rundt 16 prosent av stemmene gjør Fremskrittspartiet et bedre valg enn mange hadde spådd, og det gir Siv Jensen styrke til å sette makt bak sine politiske krav.

På den annen side er Høyre og Frp avhengig av både Venstre og Kristelig folkeparti for å ha flertall.

Slik valgresultatet foreligger, tror jeg fortsatt mest på en borgerlig firepartiregjering.

Hvis det ikke går, er min spådom at Erna Solberg og Høyre vil danne en mindretallsregjering med en form for støtte fra de andre borgerlige partiene.

På den rødgrønne siden har Senterpartiet klart seg best, trolig fordi partiet har fått mest ut av regjeringssamarbeidet i forhold til sin velgeroppslutning.

Arbeiderpartiet går kraftig tilbake. De gjør det riktignok bedre enn bunnen på gallupene tidligere i sommer, men skal være nokså innbitt Ap-sympatisør for å vektlegge den lille oppgangen gjennom valgkampen. Den var ikke mer enn ventet.

SV er valget store taper, spesielt hvis partiet til slutt vipper under sperregrensen og ender opp med et par representanter på Stortinget.

Om SV vipper opp eller ned spiller ikke så stor rolle for blokkfordelingen.

Selv om partiet tar utjevningsmandater, så "stjeler" de både fra høyre- og venstresiden.

Dermed ryker regjeringen Jens Stoltenberg ut av regjeringskontorene etter trontalen 14. oktober.

Erna Solberg har fått folkets støtte til å danne regjering, men hun må ha med seg alle de fire borgerlige partiene.

For å sitere tidligere Høyre-statsminister Jan P. Syse:

"Vi må henge sammen. Hvis ikke blir vi hengt en for en".

Derfor stemmer jeg Venstre i år


Venstre-leder Trine Skei Grande gjør etter alt å dømme et godt valg. Foto: Venstre.

En stemme til Venstre er en stemme for forandring med et grønt stempel.

I morgen begynner forhandlingene om en ny borgerlig regjering med Erna Solberg som statsmininster.

Et idefattig og visjonsløst Arbeiderparti trenger avløsning etter åtte år med flertall i Stortinget, og en ny regjering må ta fatt på store reformer:

  • Integrasjon av innvandrere må bli bedre.
  • Det må alltid lønne seg å arbeide.
  • Skole og samferdsel må løftes betydelig.

På lang sikt er det et stort problem at vi bruker mer oljepenger (i år 125 milliarder kroner) enn avkastningen av Oljefondet.

Vi selger arvesølv for å betale verdens gunstigste sykelønnsordning og for å ha en offentlig sektor som stadig svulmer.

Kort og godt har vi et «petroleumsfyrt» land - selv om det er bred politisk enighet om at nettopp oljeutvinning er en kilde for CO2-utslipp og global oppvarming.

Det står altså utfordringer i kø for en ny regjering.

Alt tyder på at velgerne ønsker en kursendring, og at regjeringen Jens Stoltenberg vil falle.

De fire borgerlige partiene er enige om at det skal bli en ny borgerlig regjering.

Men den politiske plattformen vil bli avgjort av styrkeforholdet mellom partiene etter valget - uansett om alle de fire partiene går inn i regjeringen, eller ikke.

I valgkampen har de rødgrønne forsøkt å skremme med en blågrønn regjering.

Skrekkbildet har vært at det påstått fremmedfiendtlige og klimafornektende Fremskrittspartiet skal få regjeringen med på en ellevil oljepengebruk.

Etter min oppfatning er det en karrikatur som fremstiller den avgående regjeringen som bedre enn den har vært.

Det blir ingen oljepengefest under Erna Solberg.

Den avgående regjeringen har slett ikke gjort radikale endringer mot klimaendringer. 

Og en ny borgerlig regjering vil neppe behandle asylbarna mindre humant enn den avgående.

Men det er grunn til å håpe at asylsøknader blir avgjort raskere og at eventuelle utsendelser blir mer effektivt gjennomført.

Det er også grunn til å håpe at en ny regjering tar fatt på klimautslipp og miljøkonsekvenser med handling her hjemme.

Samtidig må den nye regjeringen frigjøre seg fra jerngrepet LO har hatt på reformer innen arbeidstid og sykefravær.

På alle disse feltene er Venstre en pådriver.

I motsetning til tidligere år har partiet garantert at et borgerlig flertall ved valget også vil resultere i en borgerlig regjering.

Derfor får Trine Skei Grande min stemme i år.

 

PS: Hvis du sliter med å bestemme deg - ta Nettavisens valgtest her.

Unge velgere er stemmekveg


Handlingsregelen og formueskatt - finansmininster Sigbjørn Johnsens favorittemner - er ikke velgermagneter for unge velgere. Foto: NTB scanpix.

Hvorfor skal velgere under 30 år stemme etter en valgkamp som nesten ikke har handlet om deres kjerneproblemer?

Det er noe norskt over kampanjen «Min stemme 2013», som skal påvirke ungdom til å stemme.

Når unge ikke stemmer, er det ungdommene det er noe galt med.

Og da skal landets største papiraviser og Fritt Ord påvirke dem til å komme på bedre tanker.

Ved forrige stortingsvalg stemte bare rundt 56 prosent av alle mellom 18 og 25 år.

Du kan se tallene her: Valgdeltakelse

Verken Høyre eller Arbeiderpartiet vinner særlig med stemmer i denne velgergruppen med fanesaker som formueskatt og handlingsregelen.

Det er grovt regnet 60.000 velgere i hvert årskull i Norge.

Den lave valgdeltakelsen betyr at rundt 285.000 velgere mellom 18 og 30 år ikke kommer til å stemme.


Det er et høyt tall, når vi vet at den rødgrønne regjeringen trenger 80.000 nye velgere hver dag for å unngå valgnederlag, ifølge Pollofpolls.no (se grafikken)..

Jeg forstår unge hjemmesittere godt, for hvor er sakene som angår akkurat denne gruppen:

  • Hvorfor har ikke Norge en eneste høyskole eller universitet som er bedre enn internasjonalt middelmådig?
  • Alle snakker om høye boligpriser, men hvem foreslår løsninger som gir gruppen lavere rente og billigere boliger?
  • Og hvilket parti diskuterer økonomi med fokus på hvordan skaffe unge attraktive jobber i nye bedrifter?

Handlingsregelen er et godt eksempel på en sak som angår denne gruppen spesielt, men som heves til et makroøkonomisk svadanivå.

Vi selger arvesølv og bruker 125 milliarder i året på gode velferdsordninger.

  • Er det riktig at vi over lang tid har brukt vesentlig mer enn rentene (og spist av formuen)?
  • Og bør vi spare pengene i aksjer i utlandet, eller bygge landet slik at fremtidige generasjoner kan leve av eget arbeid og ikke utbytte på aksjer i utlandet?

I stedet handler diskusjonen om statskassens ve og vel.

Det engasjerer makroøkonomer, revisorer, og de som er opptatt av det politiske spillet.

Men er det rart at 285.000 velgere mellom 18 og 30 år føler seg fremmedgjort og holder seg hjemme?

Normalt ville man forklart fremgangen for Rødt og Miljøpartiet De Grønne med at de har lansert saker som fenger yngre velgere.

Men resultatene fra skolevalget viser at De Grønne ikke har sterkere oppslutning her enn på meningsmålingene.

Betyr det at heller ikke miljødebatten har fått frem at bærekraft handler om fremtiden til dagens unge slik at det engasjerer?

Vi har sterke talsmenn for seniorsaken, men få unge stemmer som sier at vi bare kan drømme om lukrative alderspensjoner og trygdeytelser som skal finansieres av oljeformuen?

Perspektivmeldingen er rystende lesning for de som skal overta ansvaret for et samfunn som velter enorme forplikteler over på neste generasjon.

De må arbeide mer, betale høyere skatt og få dårligere offentlige ytelser hvis vi fortsetter som i dag.

Mandag kveld vil det være mange analyser om hvorfor de rødgrønne tapte valget.

De vil handle om styringstretthet, og at skrekkpropagandaen mot en borgerlig regjering ikke har virket.

Selv om de rødgrønne har pøst ut med valgløfter i milliardklassen de siste ukene, har de ikke skapt begeistring for fire nye år.

På den annen side har heller ikke høyresiden maktet å gjøre valgkampen engasjerende og aktuell for velgergruppen under 30 år.

Og da hjelper det ikke med en offentlig støtte papiraviskampanje for å påvirke dem til å stemme, nærmest ut fra en plikt..

Det er den politiske debatten det er noe galt med - ikke de unge velgerne.

De politiske partiene høster som de sår, når de rundt 720.000 velgerne under 30 år kun behandles som stemmekveg uten å bli tatt på alvor.

Bøndene svartmaler

 
Bondelagets leder, Nils T. Bjørke, frykter en Høyre-regjering. Foto: Norges Bondelag.

 

Bondelaget frykter en Høyre-regjering, men bør se seg selv i speilet: Syv gårdsbruk er lagt ned hver eneste dag under regjeringen Jens Stoltenberg.

Desperasjonen over å tape valget har seget inn i Bøndenes Hus.

Nå har Bondelaget bestilt en meningsmåling fra AgriAnalyse og publisert resultatet i Nationen:

- Tre av ti bønder vil avvikle om Høgre får regjere, heter det i avisen.

Her kan du lese undersøkelsen.

Undersøkelsen er sakset av NTB og publisert ukritisk i aviser over hele landet, også Nettavisen.

Det kan være på sin plass med litt varefakta:

  • AgriAnalyse het tidligere Landbrukes Utredningskontor og holder til i Bøndenes Hus - eid av Norges Bondelag.
  • Styreformannen i AgriAnalyse er Ole Hedstein, administrerende direktør i Norsk Landbrukssamvirke.
  • Nationen forteller ikke at antallet gårsdsbruk er nær halvert under den rødgrønne regjeringen.

Som kjent er Nationen en av de største mottakerne av direkte pressestøtte fra staten - en pressestøtte Høyre og Fremskrittspartiet vil barbere.

Her er det altså bukken som passer havresekken.

Men lederen for Norges Bondelag, Nils T. Bjørke, er skikkelig bekymret over undersøkelsen fra utrederne som holder til i samme hus:

- Det er overraskende store utslag, og svarene sier ganske mye om politikken til Høyre, sier Bjørke til Nationen.

 Jeg er ikke spesielt overrasket over at 30 prosent av bøndene svartmaler en fremtid hvor partiet deres ryker ut av regjeringen.


Men jeg er nokså overrrasket over at de samme bøndene ikke har fått med seg hva som har skjedd de siste 50 årene.

  • I 1969 var det rundt 150.000 gårsbruk i Norge.
  • Tallet var mer enn halvert, til 70.000 gårdsbruk i 1999.
  • Siden den gang er antallet redusert til drøyt40.000 gårdsbruk.

Statistisk sentralbyrå oppsummerer enkelt og greit: Antall gårdbruk ble redusert med nesten sju bruk hver eneste dag mellom 1999 og 2008.

Du kan lese statistikken her: Ett av tre gårdsbruk lagt ned siden 1999.

Sannheten er at Høyre og Ap stort sett er enige om å nedbygge landbruket og gradvis redusere statsstøtten og tollmurene som gir Europas dyreste mat.

Landbruket har svart med å øke produktiviteten.

Det blir færre og større gårder, og vi produserer omlag like mye mat med mindre arbeidskraft.

Det er en ønsket utvikling, og den vil fortsette - uansett om det er Jens Stoltenberg eller Erna Solberg som blir statsmininster etter 9. september 2013.

Bøndene er etterhvert en liten velgergruppe, og Senterpartiet har såvidt karret seg over sperregrensen.

Skrekkpropaganda kommer ikke til å redde Senterpartiet denne gangen.

 

Siste spiker for Stoltenberg


Erna Solberg blir landets neste statsminister.

Selv statsmininster Jens Stoltenberg nærmeste våpenfeller innser at slaget er tapt. Skolevalget var siste spiker i kisten for den rødgrønne regjeringen.

Med fem dager igjen til valget er det game over.

Regjeringspartiene må skaffe nær 50.000 nye velgere per dag (se grafikken fra pollofpolls.no) for å vinne valget, og det vil aldri skje.


I praksis var valget avgjort allerede i vår.

Men gårsdagen slukket to håp:

  • Erna Solberg vant den siste TV-duellen mot Jens Stoltenberg.
  • Og Høyre gjorde sitt beste skolevalg på 24 år.

I dag innser selv redaktør Arne Strand i Dagsavisen valgnederlaget: «Kampen er over», er tittelen på hans kommentar.

Dermed kan også rødgrønne kommentatorer begynne å analysere hva som vil skje etter valget, uten behov for å tegne et skremmebilde som skjemmer analysene.

Slik det ser ut nå, vil alle de etablerte småpartiene klatre over sperregrensen.

  • Det betyr at både SV, Senterpartiet, Venstre og KrF komme inn på Stortinget med rundt ti mandater hver.
  • Fremskrittspartiet kan håpe på opp mot 30 mandater.
  • Høyre og Arbeiderpartiet får rundt 50 hver, og det er et åpent spørsmål hvilket parti som blir størst.

Arbeiderpartiet har hatt mest sig på gallupene i det siste, men skolevalgene er et stort varsku for de som har vært sikrest på at partiet blir størst.


Høyre gjør sitt beste skolevalg noensinne, mens Ap og Frp faller fra forrige skolevalg. Venstre stiger jevnt og trutt, og SV er en skygge av tidligere valg.

Her kan du lese tallene: Skolevalget 2013

Slik valgresultatet nå fremstår, tror jeg på følgende:

  • Den rødgrønne regjeringen går av, og den rødgrønne aliansen er historie.
  • Senterpartiet vil orientere seg mot sentrum og gamle partnere i Venstre og KrF.
  • Høyre vil heller regjere alene enn sammen med bare Frp eller sentrum.

Arbeiderpartiets strateger håper at partiet blir størst, slik at det kan bli invitert til å overta regjeringsmakten hvis en borgerlig regjering faller.

Jeg tror - i motsetning til de fleste andre kommentatorer - at de fire borgerlige partilederne har investert så mye i et regjeringsskifte og at de selv skal delta i regjeringen, at det vil sitte langt inne å gå først fra forhandlingsbordet.

Forhandlingsstyrken avgjøres av valgresultatet, men slik det ser ut nå må en ny borgerlig regjering ta hensyn til både Frp og Venstre/KrF.

Jeg har ingen tro på oljepengebruk som overstiger 4 % av Oljefondet (innebærer en økning på 75 milliarder kroner fra i år).

Selv om skarp retorikk skiller i innvandringspolitikken, er det tverrpolitisk enighet om å stramme inn - og gjennomføre avslag på asylsøknader raskere.

Med nesten 5.000 milliarder kroner i utlandet, kan skatteletter gjennomføres uten at det går ut over statlige finanser og velferdsstaten.

De fire partiene er enige om å slippe flere private aktører til i veibygging og helse, og det vil ikke være noen ulykke for folk flest.

Å tippe Erna Solberg som ny statsminister gir dårlige odds - seieren er så godt som i lomma.

Derfor skal jeg våge meg på et dristigere tips: Alle de fire borgerlige partiene vil delta i regjeringen Erna Solberg etter valget.

Tar jeg feil, blir det en ren Høyre-regjering.

Å velge enten Frp eller sentrum vil ødelegge den borgerlige aliansen Erna Solberg har brukt åtte år i opposisjon på å bygge opp.

Overkjørte naboer, flyttet asylmottak



Statssekretær Pål K.Lønseth i Justisdepartementet bagatelliserte motstanden mot et transittmottak for asylsøkere i boligområdet Refstad i Oslo. Montasje: NTB scanpix/faksimile Akers Avis Groruddalen.

Mot naboenes protester valgte regjeringen å plassere et transittmottak for asylsøkere midt i et fredelig boområde i Oslo: - Departementet vurderer dette som en god løsning, het det.

Dagens oppslag i Aftenposten er helt i tråd med naboene frykt.


- Bor på mottak, forsyner Oslo med narko, skriver avisen, og forteller at «nesten alle utlendinger som pågripes for narkotikasalg i Oslo, har enten avslag på asylsøknad eller er i Norge ulovlig».

Et kjerneproblem er transittmottaket som er plassert midt i et av Oslos boområder.

Dette ble lagt til området til tross for sterke protester fra naboene. De fryktet at en gjennomstrømning av 13.000 - 19.000 asylsøkere til et fredelig nabolag i Oslo, ville gi ustabilitet, uro og utrygghet.

- Dete betyr at vi her i vårt nærmiljø for 350 nye «naboer» hver 5. - 7. dag direkte fra kulturer med helt andre normer og verdier rett inn i vårt nabolag. Dette er en stor og alvorlig utrygghetsfaktor, skrev lederne for både Refstad og Bjerke vel.

De ble avfeid av Arbeiderpartiets statssekretær Pål Lønseth i Justisdepartementet:  - Jeg reagerer på menneskesynet. Erfaringer viser at transittmottak ikke er veldig belastende, og at det denne typen mottak det er knyttet minst problemer til, sa han til Akers Avis Groruddalen.

Tre år senere er enkelt å konstatere at naboene hadde rett, og at statssekretær Pål Lønseth hadde fullstendig feil.

Gjentatte ganger har politiet måttet rykke ut for å pågripe og bortvise folk som oppholder seg ulovlig ved mottaket, sover der ulovlig om natten, og selger narkotika for å livnære seg.

Les også saken fra 28. juni: 25 pågrepet under storaksjon mot asylmottak i Oslo

Les også saken: Lei åpent narkotikasalg ved Refstad mottak: Aksjonerte mot asylmottak

Les også dagens sak: Søker asyl og driver Oslos narkohandel

Problemene kom da regjeringen ville avvikle det nasjonale ankomstmottaket fra Tanum på bygda i Bærum, og inn til Refstad/Løren-området i Oslo.

Dermed sørget politikerne og UDI for at tusenvis av asylsøkere strømmer igjennom boligområdet hvert år.

Dette er en broget forsamling. Noen er flyktninger som har krav på beskyttelse, andre er åpenbart grunnløse asylsøker. Uansett skal ingen av dem integreres på Refstad:

  • Noen får avslag og returneres til sitt hjemland.
  • Andre går inn i en lang midlertidig periode uten klart svar.
  • Og noen får asyl, og skal da videre til andre asylmottak og kommuner.

Justisdepartementet overkjørte protestene av hensyn til byråkratiet.

 Eller som det heter i svarbrevet: - Det er ønskelig å ha asylmottak rundt i hele Norge, men for å sikre en mest mulig hensiktsmessig organisering og en effektiv asylsakbehandling, er det viktig at ankomstsenteret, som alle asylsøkere er innom i en kort periode, er plassert i nærheten av det stedet der asylsøkere registrerer søknaden om asyl, og der den innledende saksbehandlingen foregår, heter det i brevet som avdelingsdirektør Magnus Skaar skrev på fullmakt fra justismininster Knut Storberget (Ap).

 
Justisdepartementet vil helst ha asylsøkerne i sentrum, nær UDI - og overkjørte naboenes protester. Kilde: Brev fra Justisdepartementet, 23. juni 2010.

I klartekst betyr dette at UDI vil ha asylsøkerne nær seg - og det må nabolaget i Oslo finne seg i.

Alternativet - for eksempel et mottak på landbygda ved Gardermoen - ville vært at UDI enten opprettet en lokal avdeling, eller at de UDI-ansatte satte seg på toget med jevne mellomrom.

- Departementet vurderer dette som en god løsning, idet mottaket er lokalisert i nærheten av både Politiets utlendingsenhet og UDI, konkluderer departementet.

Og avslutter med med følgende avfeiing: «Det er ingen erfaringer for at et ankomstmottak innebærer mer kriminalitet...».


Mottaksleder Tove Gilje ved Refstad asylmottak i Oslo har omfattende problemer med utenlandske statsborgere som tar seg til rette og oppholder seg der uten tillatelse. Foto: Erlend Aas, NTB scanpix.

Skammelig Thon-boikott



Jan Davidsen er leder for Fagforbundet, som har kansellert en konferanse hos Thons Hotel Opera. Foto: Heiko Junge.


Ledelsen for Fagforbundet har kastet bort nær 60.000 kroner av medlemmenes penger på en boikott av Thons hoteller.

Ytringsfrihet og rett til en politisk oppfatning er selvsagte menneskerettigheter i Norge.

Men det skal altså ikke gjelde hotellgründer Olav Thon, som i forrige uke gikk ut med en offentlig støtte til Fremskrittspartiet.

Etter det Nettavisen erfarer har Fagforbundet i LO nå kansellert en konferanse til 560.000 kroner ved Hotel Opera i Oslo.

Konferansen skulle vært holdt i november, og Fagforbundets kuvending vil koste medlemmene 56.000 kroner i avbestillingsgebyr.

Penger ut av vinduet fordi lederne i forbundet ikke tåler at Olav Thon flagger sin politiske oppfatning.

Dette føyer seg inn i en rekke utspill fra LO hvor de nærmest har gått til krig mot den respekterte gründeren.

Les også: Dumt å krige med Olav Thon

Det er greit at LO-lederen og lederen for Fagforbundet, Jan Davidsen, er politisk uenig med Olav Thon.

Men det går over alle støvleskaft når de bruker medlemmenes penger på en personlig politisk vendetta.

Fagforbundets ledelse bør stille seg selv følgende spørsmål:

1. Ønsker de et samfunn hvor det skal straffe seg å ytre en politisk oppfatning?

2. Er det riktig å drive økonomisk boikott mot en som støtter et av landets største partier?

3. Er det riktig bruk av medlemmens penger å kaste dem bort på kanselleringsgebyr?

Som tillitsvalgt har Jan Davidsen og de andre lederne en plikt til å kjøpe tjenester der de er billigst og best for medlemmene.

Men med viten og vilje å kaste bort medlemmenes penger, er ulovlig og straffbart ifølge norsk lov.

Man må anta at Fagforbundet  valgte Hotel Opera fordi det var det beste tilbudet i november, og kanselleringen ble - etter det vi erfarer - begrunnet nettopp med Thons annonse for Fremskrittspartiet.

Fagforbundets tillitsvalgte kan bo hvor de vil på egenhånd, men det er prinsippløst å velge hoteller som er dyrere eller dårligere for å straffe en offentlig politisk ytring.

Tidligere har både Småbrukarlaget og direktør Turid Birkeland i Rikskonsertene tatt til orde for en boikott av Olav Thon.

Småbrukarlagets leder Merete Furuberg vil be Småbrukarlaget boikotte Olav Thons hoteller etter at hovedeieren uttalte støtte til Fremskrittspartiet.

At den tidligere Arbeiderparti-politikeren Birkeland er politisk uenig med Olav Thon er greit nok, og det er hennes soleklare rett å velge det hotellet hun har mest lyst til å bo på privat.

Men Birkeland må huske at hun har en offentlig stilling og at virksomheten hun leder lever av offentlig støtte.

Hun har ingen rett til å la sine politiske oppfatninger styre hotellvalget for Rikskonsertene.

Da blander hun roller.

Milliardærene fra Hallingdal har brukt sin demokratiske rett til å flagge sitt politiske syn.

Han har ikke engang støttet Fremskrittspartiet med penger, men med ord.

Når Fagforbundet, Småbrukarlaget og tidligere rødgrønne politikere vil besvare politiske ytringer med økonomisk boikott, så er det prinsippløst og farlig - med mindre man synes det er riktig å bruke økonomiske sanksjoner for å tvinge meningsmotstandere til taushet.

PS: Jeg har fått følgende epost fra Turid Birkeland:

I bloggen din i dagens Nettavisen skriver du at "direktør Turid Birkeland i Rikskonsertene [har] tatt til orde for en boikott av Olav Thon", og videre at "Hun har ingen rett til å la sine politiske oppfatninger styre hotellvalget for Rikskonsertene".

Dette er utsagn basert på feil. Det liker jeg ikke, og derfor sender jeg deg denne.

Jeg har ikke oppfordret til boikott, og jeg representerer meg selv på Facebook - ikke Rikskonsertene

Min Facebook-konto er min private, og min uttalelse der kan eller skal heller ikke tolkes som annet enn en ytring fra meg personlig. At jeg tar i bruk min ytringsfrihet i respons på en annen ytring, kan jeg ikke se noe betenkelig ved. Selvsagt har ikke min reservasjon mot å benytte meg av Thon-hotell noen betydning for hva Rikskonsertenes holdning til leverandører er. Rikskonsertene forholder seg til de offentlige innkjøpsordninger og rutiner for avtaleinngåelser som er gitt i Staten. 

Dette handler ikke om Thons stemme til FrP, men begrunnelsen for stemmen med "bærekraftig innvandring". Er det noen bransje som er avhengig av innvandring er det hans. Og er det en bransje som må heie på det flerkulturelle, er det oss i kulturlivet - uavhengig av hva hver enkelt av oss stemmer.

Vennlig hilsen Turid Birkeland