hits

september 2012

Høyre og Frp vil kutte skattene

Fremskrittspartiets finanspolitiske talsmann Ketil Solvik-Olsen mener at Høyres skatteløfter er puslete. Foto: Scanpix.

Høyre og Fremskrittspartiet vil kutte skatten med 25 milliarder kroner, men det blir smuler til lønnsmottakerne.

Skatt på inntekt så ut til å bli et ikke-tema i norsk politikk etter at Høyres programkomite tilsynelatende la bort gamle kutteplaner.

Skattekutt er ikke skattekutt, men noe lavere vekst i skatteflommen enn det ellers ville blitt.

Dermed vil skattemilliardene fortsette å flomme inn i statskassen, selv om prosentsatsene står fast.

På to år er skatten fra personlige skattytere økt med 42 milliarder kroner i årets første åtte måneder, og vi runder nok 60 milliarder i økt skattebetaling før året er omme.

Pengene går ikke til sykehus og veier, men spares i Oljefondet.

Les også: Stoltenbergs skattebløff

Nå er Høyre og Fremskrittspartiet enige om å kutte skattene med 25 milliarder kroner, men lettelsene hjelper bare de som allerede har formue.

De to partiene er nemlig mest opptatt av skattekutt for formue og arv.

Les også Elin Ørjasæters blogg: Fjern flytteskatten

Statsmininster Jens Stoltenberg har holdt sitt løfte om ikke å heve skattesatsene, men likevel flommer statskassen over av økte skatter.

Skattekutt er ikke skattekutt, men noe lavere vekst i skatteflommen enn det ellers ville blitt.

Når Statsbudsjettet kommer om en drøy uke, får vi se årets skatteopplegg.

Det blir neppe særlig annerledes enn fjorårets.

Les reglene her: Stortingsvedtak om skatt av inntekt og formue

Her er satsene: Skattesatser for 2012

Har du en lønnsinntekt på 1,0 millioner kroner, betaler du 390.000 kroner i skatt.

Kilde: Finansdepartementet.

Men for hver krone du tjener over 682.500 kroner, går 48 øre til skatt.

Inntektsskatten er ikke spesielt høy i Norge, men skatteregningen stopper ikke der.

For etter at du har betalt inntektsskatt, må du ut med 25 prosent i merverdiavgift for alt du kjøper.

Det blir penger av slikt. Nærmere bestemt 211 milliarder kroner i 2011.

Faktisk er vi velsignet med nokså mange avgifter:

  • Motorvogner: 41 milliarder
  • Engangsavgift: 20 milliarder
  • Bensin/diesel: 17 milliarder
  • Elektrisk kraft: 8 milliarder
  • Alkohol/lotterier: 26 milliarder
  • Sjokolade: 3 milliarder.
  • Dokumentavgift: 7 milliarder

Det finnes mange, mange flere - og da har vi ikke engang begynt å se på de ulike kommunale gebyrene.

Her kan du se de største avgiftene til staten: 2009 - 2011

Bruker staten disse pengene til å drive sykehus og bygge veier?

Tja, det avhenger av øynene som ser.

Enklest er å sammenlikne med et badekar med to vannkraner og et sluk.

Skatter og avgifter er den ene kranen - oljeinntekter den andre.

Og sluket er statsbudsjettet, som i år runder 1.000 milliarder kroner.

Poenget er at badekaret renner over.

Merverdiavgiften har økt fra 90 til 211 milliarder kroner fra 1995 til i dag.

På to år er de samlede skatteinntektene til staten (inkludert olje) økt med 100 milliarder kroner for januar til august.

Derfor er det en bløff når statsmininster Jens Stoltenberg sier at «skattekutt vil føre til velferdskutt».

I virkeligheten betyr skattekutt mindre penger til sparing i Oljefondet.

Min kommentar om Stoltebergs skattebløff har til nå fått 3.375 likes på Facebook.

Den var i og for seg ikke en blogg om skatten skal opp eller ned, men et oppgjør med den tomme retorikken om at skattekutt går ut over velferdsstaten.

Tilbake til Høyre og Fremskrittspartiet: Hva kan vi vente av en blåblå eller en blågrønn regjering fra 2013?

Høyre protesterer på at  jeg kom i skade for å skrive at de har lagt skattekutt på hylla.

- Utrolig, er kommentaren fra finanspolitisk talsmann, Jan Tore Sanner på Twitter. - Vi skal blant annet fjerne formueskatten og arveavgiften.

Men det blir ingen skatterevolusjon med Erna Solberg som statsmininster.

I utkastet til program for stortingsvalget 2013 sier Høyre at «Norge har i hovedsak et velfungerende skattesystem».

Partiet er for at de som tjener mest også betaler mest, men vil redusere skatt på lave og vanlige inntekter. Det skal skje ved å kutte i bunn og topp - minstefradraget skal opp, mens færre skal betale toppskatt.

Rett skal være rett - Høyre vil kutte disse skattene med rundt 25 milliarder kroner, men det er ikke kutt som kommer den vanlige lønnsmottaker til gode.

Derfor er også Frp skuffet over Høyre skattepolitikk.

- Høyre har nå senket sine ambisjoner betydelig på skatte- og avgiftsområdet. Dette viser med all tydelighet hvor viktig det er med et sterkt Frp. Det er liten vits i å bytte ut en rødgrønn avgiftsglad regjering med en lyseblå en, sier Frps finanspolitiske talsmann Ketil Solvik-Olsen til partiets nettside.

Kanskje skatt ikke er et helt dødt tema i valgkampen for 2013 likevel.

Men hva blir utfallet?

  • Blant de rødgrønne vil SV øke skattene, mens Jens Stoltenberg holder igjen. Det blir neppe økte skattesatser med en ny rødgrønn regjering, men skattebetalingene vil fortsette i været.
  • Blir det en blåblå regjering, kan vi vente fjerning av formueskatt og arveavgift, og moderate kutt i inntektsskatten.
  • Blir det en blågrønn regjering, blir skattekuttene enda mer moderate.

Noen rasering av velferdsstaten får vi ikke, men det blir neppe økte skattesatser heller.

Myten om habile politikere

Gjett hvilket yrke landbruksmininster Trygve Slagsvold Vedum egentlig har? Foto: Scanpix.

Statsrådene er inhabile i stadig flere saker, men hele ordningen er en vits.

Pressens jakt på enkeltpersoner har ført til at den sittende regjeringen har bedt om habilitetssjekk fra Justisdepartementet hele 47 ganger de siste årene.

Statsrådene er redde for å bli anklaget for kameraderi, og tar en sjekk for sikkerhets skyld.

Selvsagt er de ikke mer inhabile enn før, men varselklokkene ringer stadig oftere:

  • Bondevik-regjeringen sjekket habiliteten 9 ganger på fire år.
  • Stoltenbergs regjeringen tok sjekken 19 ganger forrige stortingsperiode.
  • Og nå til er altså tallet økt til 47, ifølge en undersøkelse p4 har gjennomført.

- Problematikken har vært veldig mye fremme i media, og det vil i seg selv føre til at politikerne blir mer varsomme, sier professor Frank Aarebrot ved Institutt for Sammenliknende politikk til P4 Nyhetene.

- Vi må være forsiktige hvis denne økningen fortsetter til la oss si hundre i neste regjering. Da må vi begynne å bli litt mer oppmerksomme på om det er litt for mye «tante Sofie» i vurderingene våre.

Som tidligere elev av Aarebrot er jeg sikkert inhabil, men pytt sann: Aarebrot har rett!

Stortinget bør lage glassklare regler for habilitet, men man kan trygt heve terskelen fra småtteri.

Det er viktig at Stortinget og regjeringen ikke deler ut millionbeløp til venner og kjente, og mange kommuner har slitt med nære forbindelser mellom enkeltpersoner i politikk og næringsliv.

I år bruker de over 1.000 milliarder kroner av fellesskapets midler over statsbudsjettet, og da må vi passe på at pengene brukes riktig uten å skjele til egeninteresse og venners venner.

Men det er et stykke derfra til den tvilsomme saken om Jonas Gahr Støre og Felix Tschudi - eller justisminister Grete Faremos plutselige bekymring for om hun var inhabil til å sparke Øystein Mæland.

Det parodiske er at statsrådene vurderer habilitet i bagatellsaker, mens andre statsråder bruker milliardbeløp på områder hvor de selv og deres familie har direkte økonomiske interesser.

La oss begynne i regjeringen:

Fiskerimininster Lisbeth Berg-Hansens visjon er at «Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon».

Kilde: Fiskeridepartementets hjemmeside.

Hennes departement har et budsjett på 4,6 milliarder kroner for å nå denne målsetningen.

Da er det jo interessant at den samme fiskeriministeren gjennom et investeringsselskap eier 10,9 prosent av aksjene i sjømatgiganten Sinkaberg-Hansen AS, som i fjor omsatte for nesten 800 millioner kroner - og satt igjen med et overskudd på 95 millioner kroner.

Habil? Neppe.

På den annen side: Ifølge ordboken er inhabilitet at man enten mangler evne, myndighet eller kompetanse til å treffe avgjørelser - eller har svekket tillit til å være upartisk.

Jeg har null tillit til at Lisbeth Berg-Hansen er nøytral, men har full tillit til at hun har evne, myndighet og kompetanse innenfor fiskerisektoren.

Landbruksministeren er en gjenganger.

Nå er enda en bonde på plass - Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum er kornbonde, og styrer over 16,5 milliarder kroner.

Han vet hvor skoen trykker for bøndene, men kan vi ha tillit til at han forvalter felleskapets interesser?

Neppe. Den ferske oste- og blomstertollsaken er et eksempel på det. Nå risikerer vi straffetoll fra EU på fisk som straff for vår tollmur mot EUs landbruksprodukter.

Les også: 72 prosent toll på blomster

En rask titt på stortingskomiteene avslører det samme bildet.

Næringskomiteen (som har landbruk) teller tre nåværende eller tidligere bønder, flere bedriftsledere og noen som kommer rett fra en fagforening.

Med andre ord:

  • Stortingspolitikerne representerer interesser og egeninteresser.
  • Statsrådene har direkte økonomisk egeninteresse av enkeltsaker.

Alternativet er å bli styrt av politiske broilere som aldri har vært utenfor partikontoret, og som heller ikke har venner utenfor politikken.

Er det det vi vil ha?

Stoltenbergs skattebløff

Politiker Jens Stoltenberg (t.v) advarer mot at skatteletter vil rasere velferdsstaten. Sosialøkonomen (t.h) vet at skattemilliardene spares i utlandet. Foto: Scanpix/Montasje

Mens rødgrønne politikere frykter skatteletter, strømmer flere og flere skattemilliarder inn i statskassen.

Nordmenn er et tålmodig folkeslag.

Vi finner oss i at politikerne vedtar over 50 prosent marginalskatt, og betaler uten å mukke 25 prosent moms av pengene vi har igjen etter å ha betalt skatt.

I praksis er vårt høye skattenivå en form for offentlig tvangssparing hvor formuen flyttes fra hver og en av oss, og plasseres på statens sparekonto i utlandet

Når statsmininster Jens Stoltenberg snakker om skatteletter, høres det ut som om det vil gå ut over veibygging, syke og eldre: - Vi vet at  omfattende skattekutt fører til velferdskutt, sa han nylig.

Men slik er det ikke. I praksis er vårt høye skattenivå en form for offentlig tvangssparing hvor formuen flyttes fra hver og en av oss, og plasseres på statens sparekonto i utlandet - bedre kjent som Statens pensjonsfond utland eller Oljefondet.

Nå har også Høyre lagt skattelettelser på is. Trolig fordi velgerne er overbevist om at det vil gå ut over velferdsstaten.

Men de kan umulig å ha lest regnskapet over hvor mye staten faktisk får inn i skatter.

Her er de virkelige tallene (januar - august):

  • 2010: 471,4 milliarder
  • 2011: 520,8 milliarder
  • 2012: 567,8 milliarder

På to år er altså skattene økt med nesten 100 milliarder kroner eller nesten 20 prosent!

Hvis du ikke tror det, kan du se tallene selv: Skatteregnskapet

I politiske debatter høres det ut som om vi må spinke og spare for å få råd til nye veier, midtdelere, opprusting av NSB eller et bedre helsevesen.

I det virkelige liv klarer ikke politikerne å bruke opp pengene (selv om de gjør så godt de kan).

Norge har eventyrlige overskudd på statsbudsjettet og pløyer pengene inn i bedrifter over hele verden.

Kanskje er det næringslivet og oljeselskapene som betaler skatten, tenker du?

Vel, litt slik er det - men ikke helt.

Dette er tallene for skatteinngangen fra personlige skattytere:

  • 2010: 308,5 milliarder
  • 2011: 327,6 milliarder
  • 2012: 350,8 milliarder

Skatt fra personlige skattytere har altså økt med 42,3 milliarder kroner på to år - og mer blir det før året er omme.

Norge er definitivt et rart land.

Norske velgere er bekymret over at uansvarlige politikere skal ødsle skattelettelser over oss - mens det som egentlig skjer er at skatteskruen strammes mer og mer.

Statsminister og politiker Jens Stoltenberg er god når han diskuterer skatt og han får det til å høre logisk ut at "høyresidens skatteløfter vil undergrave velferdsstaten".

Budskapet gjentas og gjentas og Høyre og sentrumspartiene tør ikke utfordre denne vedtatte «sannheten».

Men sosialøkonom Jens Stoltenberg vet bedre enn å tro på egen politisk retorikk.

Derfor skulle det vært morsomt å høre sosialøkonomen forklare mer om den påståtte offentlige armoden.

Jeg tipper han ikke ville klart å holde seg alvorlig.

PRESISERING: I debattfeltet har jeg fått motbør på to punkter. Marginalskatten er ikke over 50 prosent, slik jeg skriver, men 47,8 prosent. For mye Møllers tran, der altså. Et mer perfid poeng er momsen. Jeg skriver at du må betale 25 prosent moms av det du har igjen etter skatt. Det er i og for seg riktig at hvis du kjøper noe til 100 kroner, så legges det på moms på 25 prosent. Men, hvis du sier at du må ut med 125 kroner, så utgjør momsen 20 prosent.

Løssalgsaviser på tiggerferd

Kulturmininster Hadia Tajik kurtiseres allerede av løssalgsavisene som forsøker å skaffe seg statsstøtte på papir. Foto: KUD/Wenche Nybo.

Hvorfor skal staten bruke våre penger på å betale folk for å lese VG og Dagbladet på papir?

Kulturmininster Anniken Huitfeldts ville åpne statskassen for pressestøtte til løssalgsavisene.

Utspillet kom etter at Dagblad-redaktør John Arne Markussen var på hemmelig møte i Kulturdepartementet i august.

Statssekretær Minna Gerhardsen nekter å fortelle hva som skjedde på møtet: - Vi refererer ikke offentlig fra møter i departementet, sier hun gjennom departementets informasjonstjeneste (ifølge Dagens Næringsliv).

Så mye for åpenhet.

VG og Dagbladet får allerede indirekte statsstøtte for rundt 350 millioner kroner i året. Nå vil de også ha direkte pressestøtte.

Den brutale virkeligheten er at internett har overtatt rollen papiravisene hadde som nyhetsformidler.

Løssalgsavisene har svart med journalistikk om du og jobben, om flått, sunne og usunne matvarer, været og kjendiser.

Denne miksen er ikke leserne villig til å betale for.

Derfor velger stadig færre å betale 15 kroner for å få gårsdagens nyheter på papir.

  • I 2008 hadde Dagbladet 657.000 daglige lesere.
  • I dag vil kun 346.000 personer lese dagens oppslag: «5 kjente dietter. SLIK VIRKER DE. Så lett lever du sunnere».

Lesertallet er altså nesten halvert på kun fire år.

Og da kan det ikke være riktig å bruke statlige millioner på å betale folk for å lese produktet de ikke vil ha.

Det er forfriskende å følge den danske debatten om pressestøtten.

Kulturmininster Uffe Elbæk (Radikale Venstre) har forstått det som Anniken Huitfeldt aldri forstod.

Han skrev nylig en kronikk hvor hovedpoenget er at digitaliseringen er det første han vil ta fatt på.

- Akkurat som biblioteksavgiften er mediestøtten forhistorisk siden den kun tildeler støtte ut fra antall trykte papiraviser i stedet for produksjon av innhold.

- Nyhetsformidlingen foregår allerede i dag minst like mye på digitale medier som i papiraviser, og den utviklingen vil kun fortsette.

- Derfor skal mediestøtten støtte produksjon av nyheter i stedet for å felle svenske skoger.

Les hele kronikken her: Den nye kulturpolitiske dagsorden

Den norske staten bruker rundt 1,6 milliarder kroner på nullmoms og ytterligere 300 millioner kroner i direkte pressestøtte til papiravisene.

Ser vi på regnskapstallene, har dagens papiraviser en forretningsmodell med tre ben: Opplag, annonseinntekter og statsstøtte.

VG og Dagbladet er blant dem som får mest (via nullmoms).

Mediestøtteutvalget beregnet hva nullmomsen betød for disse avisene i 2008:

  1. VG: 296 mill.
  2. Aftenposten: 189 mill.
  3. Dagbladet 147 mill.

Samlet var verdien av nullmoms til de ti største papiravisene 900 millioner kroner - i året!

Noen av dem fikk også direkte pressestøtte, slik at statsstøtten totalt var over en milliard kroner.

Mediestøtteutvalget regnet også på hva statsstøtten innebar per solgte avis årlig.

  • Dersom du kjøpte VG og Dagbladet hver dag, ble du sponset med 1000 - 1100 kroner fra staten.
  • Mens støtten til Nationen, Dagsavisen og Klassekampen oversteg 2000 kroner per årseksemplar.

Men mye vil ha mer.

Som konkurrent på nettet møter vi allerede dopete konkurrenter som drar nytten av at redaksjonens kostnader er momsfrie.

Nettavisen, Startsiden og SOL har overlevd fordi vi har omstilt oss til markedets krav og betalingsvilje.

Papiravisene har gjort seg avhengig av penger fra politikerne og utsatt en nødvendig omstilling.

Nå har de altså vært på hemmelig møte hos kulturmininsteren for å be om direkte pengestøtte på toppen.

Etter at Anniken Huitfeldt gikk av, blir etterfølgeren tatt imot med åpne hender på lederplass i Dagbladet: - Det er all grunn til å ønske Hadia Tajik velkommen som medieminister (...) Tajik kan stå for endringer i pressestøtten og forme den nye medieeierskapsloven (...) I den situasjonen kan det være godt med en ung medieminister med pressebakgrunn, skriver Dagbladet.

- Klarer hun å legge til rette for endring og vekst, samtidig som hun sikrer fortsatt mangfold i mediene vil hennes første statsrådsår bli stående. Det er ikke mange gitt å ta historiske valg før de fyller tretti år, heter det i lederen (eller den litt tidlige Takk for maten-talen, om man vil).

Det begynner å bli noen år siden Kåre Valebrokk tok over som sjefredaktør i Norges Handels- og Sjøfartstidende. Han overtok en avis som ble holdt i live med pressestøtte, og noe av det første han gjorde var å si nei takk til statens penger og skifte navn til Dagens Næringsliv.

Slik skapte han en av de største suksessene i norsk pressehistorie basert på kritisk og fri journalistikk - uten fem øre i direkte pressestøtte.

Valebrokk mente at en fri og uavhengig avis ikke skal leve av penger bevilget av politikerne.

Noe av den samme tankegangen ligger bak den såkalte Tekstreklameplakaten, der det heter at «sponsorer ikke skal ha innflytelse på redaksjonelt innhold».

Dagbladet har rett i at Hadia Tajik kan bli historisk.

Hun kan bli den første norske medieministeren som ikke fordeler milliardstøtte til noen utvalgte aviser.

Hun kan også bli den kulturmininsteren som endrer mediestøtten til produksjon av innhold på like vilkår - uavhengig av politisk oppfatning eller tilhørighet til interessegrupper - og uavhengig om innholdet skrives på papir, internett eller til mobiltelefonen.

Milliardene skal gå til godt innhold - ikke til  «å felle svenske skove», for å sitere hennes fremtidsrettede kollega i Danmark.

Kjøp Mæland fri

Politidirektør Øystein Mæland gikk av for en måned siden, men har ennå ikke kommet til døren.

 Politidirektør Øystein Mæland har ikke gått av likevel, og krever en million kroner for å gå frivillig. Det bør han få.

Det er over en måned siden politidirektøren tok konsekvensen av manglende politisk tillit og signaliserte at han ville gå av.

I like lang tid har settestatsråd Bård Vegar Solhjell forsøkt å forhandle frem en sluttavtale.

Nettavisen har daglig spurt om innsyn i sluttavtalen, men svarene fra Justisdepartementet har hele tiden vært at man arbeider på spreng med dette - og at man ennå ikke har noe resultat.

Mælands arbeidsavtale åpner for at han kan beordres til en spesialrådgiverstilling (som er statens kodespråk for å sette folk på tørkeloftet med samme lønn og arbeidsvilkår som før).

Ifølge VG ønsker ikke Mæland en slik stilling, og han vil heller kjøpes fri gjennom en sluttavtale.

Les også: Mæland krever 1 million for å gå av

Min oppfatning er at det er en mye bedre løsning enn å finne opp stadig nye spesialrådgiverstillinger som besettes uten vanlige ansettelsesprosedyrer.

I næringslivet sikrer ofte arbeidsgiver seg rett til å avslutte et arbeidsforhold ved å avtale på forhånd hva direktøren skal ha ved en eventuell oppsigelse.

Bakgrunnen er at oppsigelser ofte kan være usaklige i arbeidsrettslig forstand fordi eier eller styre ønsker en kursendring.

Vanligvis er man enige om en eller to årslønner i sluttvederlag - noe som pressen (og politikerne) ofte kaller «gylne fallskjermer».

Selv om man er kritisk til Øystein Mælands rolle som politidirektør, så er han en person med familie, hus og gjeld som alle andre. Det er urimelig at han settes på bar bakke fra den ene dagen til den andre. Det skjer ikke med noen andre fast ansatte.

Statens løsning er å opprette spesialrådgiverstillinger, noe som er en uting. Jeg husker fortsatt møtet med en tidligere etatsdirektør som ble gjort til syndebukk og plassert på et tomt kontor langt inne i Finansdepartementet etter bankkrisen på 90-tallet. I årevis satt han uten arbeidsoppgaver. Det er en brutal og umenneskelig behandling ingen er tjent med.

Justisdepartementet har ikke juridisk grunnlag for å avskjedige Øysten Mæland. Han kan kritiseres, men hadde knapt vært på jobb før 22. juli. Og manglende politisk tillit er foreløpig ikke avskjedsgrunn i Norge.

Mæland har fem år igjen av sin åremålsperiode, men er villig til å gå av frivillig. Han ønsker å få et halvt års lønn for å gå på dagen. Det er vesentlig bedre enn å plassere ham i en stilling som finnes opp - og dessuten vesentlig billigere.

Never change a losing team

Nå setter Stoltenberg Jonas Gahr Støre på statsministerskolen foran utfordreren Trond Giske.

Oppslutningen om den rødgrønne regjeringen har aldri vært lavere. Likevel løses slitasje stort sett med å flytte rundt på statsrådene.

Kritikerne mener at statsmininister Jens Stoltenberg er unnvikende.

Omskiftingene handler om å flytte de samme folkene rundt omkring etter melodien «hit eit steg, og dit eit steg».

Et godt eksempel er Karita Bekkemellem, som ble skjøvet ut av regjeringen uten å høre noe personlig fra statsmininisteren:

- Ja vel, så Jens har ikke tenkt å fortelle noe selv (...) Typisk Jens. Han bruker sitt sendebud. Jeg synes det er latterlig, det er feigt og pinglete, skrev hun i selvbiografien «Mitt røde hjerte».

De eneste reelle utskiftingene er ut med Hanne Bjurstrøm (som har slitt med dårlig rygg og ønsker å slutte) og inn med Hadia Tajik.

Resten av omskiftingene handler om å flytte de samme folkene rundt omkring etter melodien «hit eit steg, og dit eit steg».

Det er i hvertfall lettere enn å gi folk avskjed på grått papir.

Justisminister Knut Storberget ville ligget tynt an, men han luktet lunten og gikk selv.

Les også saken: Stoltenberg skifter statsråder: Støre blir ny helseminister

Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen er det beste eksempelet. Det har blåst hardt rundt henne, nå sist med Ahus-saken. Hun startet som forsvarsmininster i oktober 2005, men gikk til Helsedepartementet i 2009. Nå er det tilbake igjen til Forsvarsdepartementet. Der gjorde hun en god jobb sist.

Ny helseminister blir Jonas Gahr Støre. Det blir første gang Stoltenbergs kronprins vil få skitne hender i et ordentlig departementet. Klarere kan man ikke fortelle at nå skal Gahr Støre gå statsmininisterskolen. Lykkes han som helsemininister, seiler han opp som arvtaker i en fremtidig rødgrønn regjering. Nedsiden er at historien er full av upopulære helseministre.

Les også bloggen: Hvem etterfølger Jens Stoltenberg?

I denne rokaden blir Espen Barth Eide utenriksmininister.  Det  er i så fall en lynkarriere til en av de mest prestisjefulle postene i regjeringen. Barth Eide (48) har solid akademisk bakgrunn, har arbeidet i UD og på NUPI, har vært generalsekreætr i Europabevegelsen og rykker opp etter under ett år som forsvarsminister.

En annen som løftes er Anniken Huitfeldt. Hun går fra Kulturdepartementet uten å ha satt dype spor - mediestøttepolitikken er for eksempel like forhistorisk. Men Huitfeldt regnes som en god, lojal politisk arbeidshest og overtar nå den viktige jobben som statsråd i Arbeidsdepartementet etter Hanne Bjurstrøm. Anniken blir NAV-minister og får ansvar for sykelønn, uføretrygd og trygdeeksport. Her er mye å ta tak i, men valget tyder på at Stoltenberg ikke ønsker seg en drivende reformator.

Sett med nasjonens øyne er det skuffende. Sett med rødgrønne valgtaktiske øyne er det lurt.

Den eneste reelle fornyeren er Hadia Tajik, og det er et spennende valg. Vi setter et kryss i taket for at Norge endelig får en kulturminister som har oppdaget nye medier, og som er en hyppig bruker av sosiale medier som Twitter.

Kanskje gir det et ørlite håp om en vridning hvor vi slutter å bruke to milliarder kroner i året på døende papiraviser, og heller vrir om støtten til journalistikk - uavhengig om det skjer på papir, nett eller mobil?

Annikens siste embedsgjerning var å åpne for pressestøtte også til VG og Dagbladet.

Et tips til Hadia Tajik er å lytte til andre enn papiravisenes støttemottakere.

Les også: Fra pressestøtte til gravferdstøtte

Totalinntrykket av dagens regjeringskabal er lite fornyelse, og at svaret på slitasje og fallende popularitet er å sette inn lite reformvennlige fredsmeglere på tunge poster.

Selv om Jonas Gahr Støre er satt på statsministerskolen, er det for tidlig å regne kampen mot Trond Giske for avgjort.

Gahr Støre blir statsråd for alt som er vondt og vanskelig. Giske er statsråd for det som går bra. Begge er tungvektere i regjeringen.

Det mest tydelige er at statsminister Jens Stoltenberg ønsker å gå inn valgkampen med ro i båten.

Sett med utenlandske øyne burde det være en suksessoppskrift: Norge har en velstand uten sidestykke, nær null arbeidsledighet, en romslig velferdsstat og høy lønnsvekst.

Problemet er bare at velgerne ikke stemmer ut fra takknemlighet, men ut fra fremtidsvisjoner.

Og da er det dristig ikke å gjøre forandringer på taperlaget.

Fra pressestøtte til gravferdstøtte

Klassekampens Bjørgulv Braanen, Klassekampen-direktør Marga Van der Wal, og Vårt Land-direktør Helge Simonnes får offentlig støtte til å forlenge dødskampen. Foto: Scanpix

De eneste papiravisene som vokser, er de som får statlige millioner for å forlenge dødskampen.

2012 er året hvor demningene virkelig brast for de norske papiravisene.

Det er 16 år siden Nettavisen så dagens lys, noe som bekrefter den amerikanske medieforskeren Nicholas Negropontes ord i Beeing Digital:

Tekniske gjennombrudd tar lengre tid enn ingeniørene tror - men får større gjennomslag enn folk flest forstår.

Papiravisleserne subsidieres helt til de går over til gravferdstøtte.

Rent teknisk kunne internett erstattet papirdistribusjon for mange år siden.

Men det er innebygde forsinkelser i omdanningen:

  • De eldre leserne er vant til papir og beholder papiravisen til de dør.
  • Annonsørene er vant til papiraviser og kjøper papirannonser av gammel vane.
  • I mediebyråene og reklamebyråene tviholdt papirekspertene på makten.

Kort sagt: Selv store tekniske skift skjer ikke over natten.

Da Nettavisen startet, brukt tilnærmet null personer internett en vanlig dag. Samme år leste 84 prosent en papiravis.

Fire år senere - i år 2000 - var avislesingen nokså konstant, mens nettbruken hadde økt til 27 prosent.

Nå bruker over 80 prosent internett, mens papiravislesingen har falt til 63 prosent.

Her ser du tallene hos Statistisk sentralbyrå: Daglig mediebruk

Da Nettavisen startet, lo resten av bransjen over spådommer om at papiravisene ville dø.

I dag ler de ikke lenger - nå gråter de.

For når demningen brister, er det lite som holder igjen. Siste året har avisenes papirutgaver samlet gått tilbake med 5,6 %.

Det er et alarmerende fall, og betyr at to-tre ganger flere enn de som har dødd fra papiravisen har vendt den ryggen.

Les også: Leserne rømmer fra VG og Dagbladet

Mediebransjen trøster seg med at enkelte nisjeaviser holder stand, og peker på Morgenbladet og Klassekampen.

Ifølge statistikken økte Morgenbladet fra 94.000 til 99.000 lesere, mens Klassekampen økte fra 77.000 til 78.000 lesere siste år.

Men det er samtidig eksempel på aviser som får millioner av kroner i offentlig støtte for å forlenge dødskampen på papir.

De siste ukene har mange papiraviser hatt lange leserinnlegg fra bransjefolk og såkalte medieeksperter. Felles er at de ser mørkt på fremtiden.

Jeg har ennå til gode å se en eneste medieforsker som ser noe positivt i at nyheter og kunnskap har blitt digitalt og gratis tilgjengelig for hele befolkningen.

Det er derimot forståelig at papiravisenes ledere er bekymret.

Fall i abonnementsinntekter og leserfrafall betyr nedgang i annonseinntektene.

Hullet i demningen kommer til å bli enda større, for fortsatt har papiravisene en vesentlig større andel av annonseinntektene enn de har av lesere og lesertid.

I klartekst betyr det at mange annonsører ennå ikke har forstått hva som skjer.

Stadig flere skjønner det, og internett vokser sterkt. Slik vil det fortsette i flere år fremover. Hundrevis av millioner skal flyttes fra papir til nett.

PS: Den kanalen som virkelig har vekst, er mobilen.

Det er ingen dristig spådom at mobiltelefoner og lesebrett blir den dominerende mediekanalen om meget få år.

Likevel bruker staten rundt to milliarder kroner i året på direkte og indirekte støtte til papiravisene.

Les også: Mer til journalister enn til bønder

Papiravisleserne subsidieres helt til de går over til gravferdstøtte.

72 prosent toll på blomster

 

Danmarks handelsminister Pia Olsen Dyhr mener at Norge er usolidarisk mot Europa. Foto: Scanpix/Ap.

Lurer du på hvorfor en vanlig stueblomst er 70 kroner dyrere i Norge enn i Danmark?

Mens Europa er i økonomisk krise, så skrur Norge til tollsatser og importvern.

Vi er kanskje et lite land, men vi er et rikt land - og vi er blant EUs viktigste handelspartnere.

Norge kunne bidratt til å hjelpe Europa ut av krisen ved å kjøpe varene deres, men gjør det motsatte.

- Vi har et betydelig overskudd i handelsbalansen overfor EU, skryter regjeringen.

Det er kanskje ikke så rart at vi selger mer enn vi kjøper når vi har tollmurer.

Et eksempel: Av alle ting har vi en toll på 72 prosent på import av stueblomsten hortensia fra Danmark.

- Det er trist at Norge nok en gang innfører proteksjonistiske tiltak. Det er usolidarisk med et Europa som trenger å stå sammen for å få i gang økonomien. Det må være trist for norske forbrukere som får et dårligere utvalg i butikken, sier Danmarks handelsmininster Pia Olsen Dyhr (Socialistisk Folkeparti) til Dagens Næringsliv.

Hun har helt rett. Norge oppfører seg som en gratispassasjer som gjerne vil ha full tilgang til EUs indre marked for vår fiske og olje, men som svarer med å bygge tollmurer for å gjøre importen dyrere.

Et av de rareste eksemplene er 72 prosent toll på hortensia, som om det er livsviktig at vi er selvforsynte med denne stueplanten.

Hvis du går til euroflorist.no koster en hortensia 340 kroner. Nøyaktig den samme blomsten koster 270 kroner hos euroflorist.dk. For forbrukerne blir altså blomsten 25 prosent dyrere i Norge (valutakursen er omtrent lik).

Hvis du ikke tror det, kan du sjekke prisen på himmelblå hortensia selv: Euroflorist i Norge og Euroflorist i Danmark.

Tollsatsen fremgår av et brev finansminister Sigbjørn Johnsen akkurat har sendt til den danske handelsministeren: - Tollsatsen for stuehortensia fra EU til Norge (72 prosent) er altså ikke ny, men har stått uendret i mange år, skriver Johnsen, ifølge DN.

Vi har altså en tollmur for å beskytte norske gartnere. Dette skjer samtidig som fire femtedeler av all norsk eksport går til EU.

Første halvår solgte vi varer for nær 400 milliarder kroner til EU. I samme periode kjøpte vi varer for 161 milliarder kroner.

Vi selger altså fisk, metaller og olje alt hva remmer og tøy kan holde - men forsøker å holde igjen importen fra vår viktigste handelspartner - en partner som akkurat nå slåss mot arbeidsledighet, stagnasjon og finanskrise.

Også Norge merker EU-krisen: Nedgang i norsk eksport til kriserammede euroland

Lekkasjene fra Statsbudsjettet tyder på at Senterpartiet har fått gjennomslag for å øke tollen på ost og kjøtt.

Landbruksminister Trygve Slagsvold Vedum har fått igjennom økte tollsatser: - Nå gjør han maten din dyrere

Nøyaktig hva satsene blir, er ikke kjent. Men økonom Ivar Gaasland ved Universitetet i Bergen frykter at ostetollen kan bli på 277 prosent.

Og da er sirkelen sluttet.

Landbruksministeren vil frede landbruket rundt Oslo fra husbygging. Vi bruker altså landets viktigste arealer til å subsidiere produksjon av kraftfor.

Det gir melk, ost, smør og kjøtt.

Men siden det er dyrt å produsere i Norge, har vi skyhøy toll på melk, kjøtt og ost fra utlandet for ikke å bli utkonkurrert.

Jordbruket koster oss rundt 20 milliarder kroner i året, bøndene tjener dårlig og norske forbrukere har Europas dyreste mat.

Les også: Kan bønder regne?

Les også: Bygg boliger i kornåkrene

I tillegg har vi jevnlige smørkriser.

Og for å fullføre sirkelen subsidierer vi salg av norsk Jarlsbergost i USA.

Så da er det ikke så rart at vi også har 72 prosent toll på himmelblå hortensia.

 

Norske elbiler har null utslipp

SSB-forsker Bjart Holtsmark har gjort det til en kampsak å bekjempe elbiler. Foto: SSB/Nettavisen.

SSB-forsker Bjart Holtsmark tror at norske elbiler går på kullkraft. Har han hørt om norsk vannkraft?

Det slår aldri feil.

Straks norsk politikere har vedtatt et system som virker, så kommer kritikerne på banen for å få dem til å vakle.

Her er regnestykket SSB-forskeren ikke liker: 0 + 0 = 0.

Elbiler er et godt eksempel. Norske politikere har laget vellykkede støtteordninger og høstet stor suksesss: Norge er verdensledende og i august stod elbiler for 3,6 prosent av det totale personbilsalget.

Det er strålende. Elbilene har null i utslipp, bråker mindre og er mindre farlige for andre å kollidere med på grunn av sin størrelse og lave vekt.

Ifølge Opplysningsrådet for Veitrafikken slipper en ny bil ut i gjennomsnitt 127 gram CO2 per kilometer. Uten elbilene kunne politikerne glemt sitt mål om å få gjennomsnittlige utslipp ned i 120 gram per kilometer i 2012.

Klimameldingen sier at målet er 85 gram CO2 per kilometer i 2020. Da trengs mellom 70.000 og 100.000 ladbare biler de neste syv årene.

Les også: Hvor mange ladbare biler trengs i 2020 for å nå målene i klimameldingen?

- Vi må holde koken oppe i utbygging av ladestasjoner slik at uviklingen holder følge med økende elbilsalg. Nå kommer også de ladbare hybridene for fullt, og de har også behov for ladeplass. Elbilforeningen har foreslått at regjeringen setter av minst 50 millinoer årlig til utbygging av ladetasjoner, sier Snorre Sletvold i Norsk Elbilforening.

«Slangen» i paradiset er sosialøkonom Bjart Holtsmark. Han har skrevet flere artikler hvor han argumenterer mot elbilene.

Les den siste: Elbilpolitikken - virker den etter hensikten?

Elbilforkjemperne er ikke noen store fans av SSB-forskeren: Resirkulering av elbilartikkel

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Økonomen i Statistisk sentralbyrå har som forutsetning at elbiler ikke er utslippsfrie fordi elektrisitet stort sett produseres med kullkraft.

Hadde han valgt atomkraft i stedet, ville resonnementet falt.

Det er et argument globalt at elektristetsproduksjon forurenser, men SSB-forskeren overser at det er lettere å rense ett kullkraftverk enn å fjerne utslippet fra 1000 bensinbiler.

I Norge er det uansett irrelevant. Norske elbiler går på norsk vannkraft. Regnestykket er null utslipp i kraftproduksjonen og null utslipp ved elbilkjøring.

Her er regnestykket SSB-forskeren ikke klarer: 0 + 0 = 0.

Riktignok har norske politikere vedtatt å eksportere noe elkraft til utlandet for å kjøpe noe kullkraft tilbake, men det er en politisk beslutning som ikke påvirker elbilens miljøregnskap.

Det neste argumentet til SSB-forskeren er at de statlige støtteordningene koster rundt 48.000 kroner i året per elbil - hvis man bruker en elbileier i Sandvika i Bærum som eksempel (se grafikken). Men holder argumentet?

Svaret er nei.

For det første er det meningsløst å regne inn fritak for avgifter ved kjøp som et tap for staten. Alternativet til å kjøpe elbil kunne like gjerne vært å ta bussen, og da ville staten også gått glipp av de 65.000 kronene - og i tillegg subsidiert bussbilletten.

Hvis elbileieren i stedet hadde kjøpt bensinbil, ville nybilprisen vært halvert (fordi elbiler er relativt dyre) - og avgiften tilsvarende lavere.

Det samme gjelder fritaket for bompenger. Per i dag er kollektivfeltet ikke fullt, så man kan like gjerne legge som forutsetning at elbilene ikke fortrenger annen trafikk.

Eller sagt på en annen måte: Fjellinjen krever bompenger til Oslo. De er politisk bestemt. La oss si at de halveres eller fordobles - er det rimelig å regne det som en kostnad på CO2-besparelsene på en elbil?

Gratis parkering er også et teoretisk tap. Dersom Oslo kommune fordobler parkeringssatsene i sentrum - blir da CO2-besparelsen tilsvarende dyrere fordi en elbil parkerer gratis?

Alt i alt minner Holtmarks argumentasjon om de to som nødlandet med fly på et jorde og spurte en mann som stod der om hvor de var.

- På et jorde, svarte mannen.

- Han må være økonom, sa den ene i flyet til den andre.

- Hvordan vet du det?

- Det han sier er korrekt, men det er fullstendig uinteressant.

SSB-forskeren har rett i at elbiler ikke er en global løsning før vi klarer å produsere elektrisitet uten utslipp.

Norge er verdensledende i utslippsfrie elbiler. Foto: Nettavisen.

Ifølge hans beregninger er snittutslippet i en såkalt global elmiks (kull, olje etc). rundt 113 gram CO2 per kilometer.

Det er sikkert riktig, og selv da er elbiler gunstigere enn bensinbiler.

Men Norge er i praksis selvforstynt med fornybar, ikke-forurensende vannkraft. Legger vi til grunn null CO2-utslipp ved vannkraftproduksjonen og null utslipp ved kjøringen, er elbil et fremtidsrettet tiltak.

Det er et dårlig argument at de færreste klarer seg med bare elbil. Poenget er at med 130-150 km rekkevidde, må man ha en bensinbil nummer to for et normalt bruk. Hensikten med støtteordningene er å skape et marked for å utvikle elbilfabrikkene til å utvikle biler med normal rekkevidde.

For de fleste elbileiere er elbilen uansett bil nummer en.

Med plug in-hybrider som kommer nå, får man det beste av begge verdener: Elbilen for daglig kjøring, og bensinmotor for lengre turer. Da vil også behovet for en ekstrabil synke.

SSB-forskeren lever i sin teoretiske verden og der finner han få argumenter for å forurensningsfrie elbiler.

I teorien tror han ikke at de bråker mindre heller fordi det er dekkene og ikke motoren som bråker: - Støygevinsten av elbilen er derfor liten, skriver han.

Det er beviselig feil.

Det vet alle som har hørt en elbil hvisle seg avgårde, men da må man ut av kontoret.

PS: WordPress har problemer med sin Facebook debatt-modul, så debatten blir amputert i dag. Beklager!

Topp lederlønn i staten

Administrasjonsminister Rigmor Aasrud er romslig med lønnsoppgjørene for statlige ledere.

Venstresiden vil holde igjen lederlønningene i privat næringsliv, men statens egne toppledere har fått en lønnsvekst som monner.

Det er ikke alltid like lett å forene liv og lære.

Ny statistikk viser nemlig at lederne i stat og kommuner har fått mye sterke lønnsvekst enn de private de siste årene.

Og godt er det.

Jeg vil slå et slag for virkeligheten heller enn teorien.

Og i virkeligheten er det ikke ille at 138 statlige toppledere har en snittlønn på 1,1 millioner kroner.

Her ser du tall for offentlige ledere: Gjennomsnittslønn

Vi snakker om store og komplekse virksomheter som forvalter milliardverdier.

Å skaffe dyktige ledere til slike ansvarsfulle stillinger er ikke lett, og da er smålig lønnspolitikk det siste man bør begynne med.

Terje Strøm i NyAnalyse er ikke helt enig. Han skriver på sin blogg: «Det er inflasjon i spesialrådgivere med statsrådslønn. Statlige toppledere tjener over 1 million, noe bedre enn industriens adm direktører, mens ledere i mindre foretak ligger på ca 540.000 kroner.»

Strøm har et poeng når det gjelder spesialrådgivere, men jeg mener ikke at lønnsnivået for offentlige toppledere er for høyt.

Gode ledere kan regne og kjenner sin markedsverdi. Selv om det finnes idealister og individuelle unntak, så vil varige lønnsforskjeller føre til at det offentlige systematisk rekruttere ledere på andre hylle.

Jeg har altså ikke store problemer med lederlønninger og lønnsvekst i det offentlige.

Problemet er mangelen på konsekvenser hvis man gjør en dårlig jobb. Hvis man skal konkurrere med privat næringsliv på lønn, må man også ta med seg mangel på stillingsvern og ikke insistere på å sitte i stillingen til man bæres ut eller går av ved pensjon.

I privat næringsliv er det ofte korreksjoner mellom eiere, styre og toppleder.

Derfor bør staten og kommunene oftere bruke åremål og avtale på forhånd hva som skal være vederlaget hvis arbeidsgiver ønsker å avslutte arbeidsforholdet tidligere.

Vi ser et godt eksempel med tidligere politidirektør Øystein Mæland som ennå ikke har fått noen sluttavtale.

Problemet er ikke at 138 toppledere i staten tjener 1,1 millioner kroner i året, men at det er for vanskelig å bli kvitt dem som ikke duger.

Drillos dyrt og dårlig

Med scoring i siste sekund fikk de mest trofaste valuta for pengene. Foto: Nettavisen.

Halve Ullevaal var tomt i en viktig VM-kvalifiseringskamp for landslaget. Det er et krisetegn, og svaret er ikke å flytte kampene til Bergen.

Norges Fotballforbund klør seg i hodet over at det bare var drøyt 11.000 tilskuere på Norge - Slovenia.

Det må skyldes en alvorlig mangel på kontakt med virkeligheten etter at Norge tapte 2-0 mot lilleputtnasjonen Island.

Les også saken: Vil flytte landskampene etter publikumssvikten

Den brutale sannheten er at vi har et middelmådig landslag uten store profiler - et landslag som til alt overmål sliter i motvind.

Dette til tross, så tok Norges Fotballforbund 600 kroner for en billett på langsiden - og 400 kroner på kortsiden.

En familie med to voksne og to barn måtte altså ut med 2.400 kroner for å se Norge mot Slovenia.

Fortsetter det slik, kan NFF lage en variant av Lyns gamle selvironisiske sang: «20.000 tomme seter heier på Lyn».

? Vi kunne sikkert ha fylt opp andre stadioner i Norge. Du har både Bergen, Trondheim og Stavanger som mulige steder, sier Drillo til Nettavisen.

Norges Fotballforbunds generalsekretær Kjetil Siem er en dyktig og folkelig leder.

Hans uttalelser tyder på at han forstår at norsk fotball er i utakt med publikum, men det er ikke gjort i en håndvending å få snudd kulturen.

Jeg tror det handler om overbetalte, middelmådige spillere som er høye på seg selv - og et kresent publikum som kjører slalåm mellom Premier League, Real Madrid og Champions League foran 50 tommeren i kjellerstuen.

  • Er du stor nok - som Zlatan - aksepterer publikum stjernenykker.
  • Men hvis du bare har nykkene, skaper det distanse til publikum.

Men det aller viktigste er forholdet mellom prisen og opplevelsen på stadion.

Egil Drillo Olsen har alltid ment at den beste publikumsmagneten er å vinne kamper. Det har han rett i. Medgang fyller stadioner, og i så måte var John Arne Riises scoring i siste minutt viktig. Nå følger tre bortekamper, og går de bra, vil det gjøre mye for publikumsstrømmen.

Men opplevelsen på stadion er for dårlig.  Det går i kaffe, vafler, pølse og cola, alkoholservering er bannlyst for alle andre enn VIP'er og sponsorer, og billettene er overpriset.

Det kom altså drøyt 11.000 på Norge - Slovenia. Jeg kjenner ikke tallet på privatpersoner som kjøpte billettene for egen regning, men ville ikke bli overrasket om en stor del av billettene gikk via sponsorer og samarbeidspartnere.

Det er ikke så rart. Du ser kampen bedre på fjernsyn, og stadionopplevelsen er ikke fornyet. I Tippeligaen forbyr NFF reprise av kontroversielle situasjoner på storskjermen på stadion,

Alternativet er såkalte «connected stadiums». Så godt som alle tilskuerne har smarttelefoner i lomma.

De er på Facebook og andre sosiale medier, og kan se videorepriser og være med på diskusjoner.

Fotballens reelle utfordring er at sportens beste utøvere er tilgjengelig hjemme i stua, og at opplevelsen på stadion har stått nærmst stille siden Drillos storhetstid for 15-20 år siden.

Det er rett og slett for får igjen av oss som synes at 0-0 kamper kan være spennende og som synes at fotball er best sett sammen med andre fans fra tribunen.

Middelmådige norske universiteter

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen får en utfordring fra Norsk Industri: Skaff et norsk universitet en topp 100-plassering. Foto: Kunnskapsdepartementet.

Norge har aldri hatt et universitet blant verdens 100 beste. Vi bruker milliardbeløp på middelmådighet.

Nå foreligger den nye dommen fra topuniversities.com, og de rangerer Universitetet i Oslo på 111. plass i verden.

Både Oslo, Bergen og NTNU i Trondheim faller på rangeringen.

Det store spørsmålet er hvorfor vi ikke gjør det bedre, og om vi bruker de 14,5 milliarder kronene vi bevilger hvert år på en god måte.

Norge er et av verdens rikeste land. Vi har en vanskelig geografi og relativt dyr arbeidskraft.

Kilde: Norsk Industri/Topuniversities.com

Vårt beste kort er kompetanse.

Derfor er det deprimerende at de norske universitetene ikke bare bankes nord og ned av giganter som MIT og Harvard - men også av våre konkurrenter København og Helsinki og Lund.

Norge er faktisk det eneste landet i Norden som ikke har en institusjon inne på topp 100-listen.

I den internasjonale rangeringen er Universitetet i Oslo best blant de norske, men altså likevel først på en 111. plass. Det er særlig tekniske fag som trekker ned, mens sosiologi og historie trekker opp.

Her kan du lese vurderingen: Universitetet i Oslo

Universitetet i Bergen får en tilbakegang til 2009-nivået, etter å ha hatt en markant fremgang siden 2005. Ser vi nærmere på fag for fag, så er hovedinntrykket grått og middelmådig.

Her ser du vurderingen: Universitetet i Bergen

Det verste resultatet er likevel NTNU, og dermed det gamle NTH-miljøet i Trondheim. Nå får riktignok ingeniørdelen bedre score enn resten, men totalrangeringen er 289. plass.

Her kan du se vurderingen: NTNU i Trondheim

Slike tester kan sikkert diskuteres, men Topuniversities.com brukes av studenter som vurderer ulike læresteder.

De beste nordiske universitetene ligger mellom 50. og 70. plass - altså langt foran Norge.

Dette har fått Norsk Industri til å foreslå følgende: - På Topuniversities.com har ikke norske universitet vært blant de 100 beste noen gang, og det burde vært en målsetting å etablere minst ett universitet blant de 100 fremste.

 

Siden vi heller ikke kommer godt ut når det gjelder prisnivå i landet generelt, er det rimelig å anta at rangeringen neppe virker som en magnet på de beste studentene verden over.

Den suverene vinneren er Massachusetts Institute of Technolgy (MIT) i Boston på den amerikanske nordøstkysten. Cambrigde klemmer seg inn på en andreplass, mens tredjeplassen går til Harvard - som ligger rett i nærheten av MIT.

Skal du studere blant de beste er altså Boston et naturlig valg.

Ulempen er at det koster rundt 40.000 dollar i året i skolepenger.

Er Frp spedalske?

 

Karita Bekkemellem har bestemt seg for å slutte å behandle Fremskrittspartiet som spadalske.

Tidligere Ap-statstråd Karita Bekkemellem har holdt foredrag for Fremskrittspartiet. Det skulle bare mangle om ikke Legemiddelindustrien vil snakke med et av landets største politiske partier.

Norge har vært heldig med sitt høyreradikale parti.

I motsetning til mange andre europeiske land har vi et demokratisk høyreparti, som heller ikke befinner seg så veldig langt fra de andre partiene i synet på innvandring.

Partiet har hatt sine politiske skandaler, og oppfattes av de andre partiene som en upålitelig forbundsfelle som litt for ofte lar seg styre av populære strømninger.

Men slik meningsmålingene nå ligger, er det likevel all grunn til å forvente at Frp og Siv Jensen blir en del av et mulig borgerlig flertall etter stortingsvalget i 2013.

Da blir det en vanskelig balansegang for de andre borgerlige partiene å på den ene siden være avhengig av partiets støtte - og på den annen side behandle Siv Jensen som politisk spedalsk.

Det er dette Karita Bekkemellem trolig har sett når hun som leder for Legemiddelindustrien har sagt ja til å foredra på et strategimøte i Frp.

- Jeg er ikke lenger Ap-politiker og hadde stilt opp for både Høyre, Venstre og KrF hvis de hadde spurt om det samme, sier hun til Nettavisen.

Hun leder en bransjeorganisasjon med 4000 ansatte, som leverer varer og tjenester for rundt 18 milliarder kroner årlig til helse-Norge.

At det i hele tatt blir en diskusjon om Karita Bekkemellems foredrag skyldes at hun holdt det for Fremskrittspartiet. Hadde hun snakket for andre partier, ville knapt noen leet et øyelokk.

Fra sidelinjen er det et underlig rollespill mellom Frp og omverdenen - enten det er snakk om konkurrerende partier eller medier. På den ene siden behandles partiet annerledes enn alle andre partier - på den annen side er partiet også flink til å ta en offerrolle.

Det er ikke noen rett for Frp å være med i allianser, og det er lov for de andre partiene å være taktiske. Samtidig bidrar det til politikerforrakt når velgere år ut og år inn opplever at deres støtte til Frp ikke gir noe politisk gjennomslag.

Om ett år er det slett ikke usannsynlig at Frp får rundt 15 prosents oppslutning, og like mange stemmer som Venstre, KrF og Senterpartiet til sammen.

Da vil Siv Jensen neppe finne seg i å bli behandlet som spedalsk.

Hvis det er en truende tanke, så er det bare å venne seg til den.

Blir det regjeringsskifte, vil det skje med Frps støtte eller deltakelse. Det betyr at partiet får makt, og da er det logisk for interesseorganisasjoner som Legemiddelindustrien å venne seg til en ny virkelighet.

I dårlig selskap

Næringsminister Trond Giske er hovedaksjonær i Yara, som nå rystes av en stor korrupssjonssak. Foto: Henrik Kreilisheim.

Den statskontrollerte gjødselsgiganten Yara rystes av en korrupsjonsskandale. Til å rydde opp har man en ledelse som selv har en fortid fra korrupsjonsbedrifter.

Næringsmininster Trond Giske håndplukker styret til Yara, og det er styret som ansetter toppsjef.

I en serie artikler har Nettavisen NA24 avslørt hvordan topplederen og styret er gjennomsyret av folk med bakgrunn fra bedrifter med omdiskutabel fortid:

  • Toppsjef Jørgen-Ole Haslestad ledet en divisjon i Siemens som ble tatt for 89 tilfeller av bestikkelser for totalt 130 millioner kroner.
  • Nåværende styreformann Bernt Reitan er dratt inn i en tvilsom aluminiumshandel hos sin tidligere arbeidsgiver, Alcoa.
  • Den forrige styreformannen, Øivind Lund, var leder for ABBs norske virksomhet - og godtok 13,5 mill. kr i bot for prissamarbeid.

Det var Lund som var styreformann da Ole-Jørgen Haslestad ble hentet fra Yaras styre til jobben som toppsjef i det samme selskapet.

Haslestad bekrefter at han var leder for en avdeling som fikk ansvar for 89 tilfeller av bestikkelser, men sier at han personlig ikke er navngitt i noen rapporter.

Haslestad bekrefter at han personlig dro mellom land i Asia med store kontantbeløp - blant annet for å betale konsulenter: Dro fra land til land med penger i kofferten

Haslestad og Lund satt altså i styret sammen før ansettelsen, og bare noen måneder etter at Haslestad ble ansatt kom rapporten fra det amerikanske kredittilsynet (SEC) som endte med 10 milliarder kroner i bøter i USA og Tyskland for gjennomgripende korrupsjon.

Mindre kjent er at at også Øivind Lund har ledet en virksomhet i trøbbel med myndighetene. Under hans ledelse fikk ABB Kraft en bot for ulovlig prissamarbeid med Siemens på over 100 ulike prosjekter ved 40 energiverk.

- Jeg spilte ingen rolle i det og vi vedtok jo den gangen foretaksboten for å få lagt den saken død, og vi presiserte jo at selv om vi gjorde det, så var det ikke innrømmelse av skyld, sier Lund til Nettavisen NA24.

Innrømmelse av skyld eller ikke - både Siemens og ABB betalte seg senere ut av et søksmål fra 23 kraftsselskaper som hadde tapt på det angivelige prissamarbeidet - et forlik på totalt 55 millioner kroner.

Det er Næringsdepartementet og næringsminister Trond Giske som er største aksjonær i Yara.

Det halvstatlige selskapet er siktet for grov korrupsjon etter mulige ulovlige utbetalinger til Sveits og Libya i forbindelse med selskapets etablering i landet, og for et samarbeid om produksjon og salg av gjødsel i India. Dette er forhold fra perioden 2004 - 2007.

Selskapet hyret inn advokatfirmaet Wiersholm til å granske fortiden, og også Økokrim er inne i saken. Det er avslørt en ubetaling på en million dollar til en konsulent i India i 2007 og en rekke utbetalinger på totalt 15 millioner dollar fra selskapet Balderton i Sveits.

Les også saken: Yara-rapport bekrefter korrupsjon

Den tidligere konsernsjefen, Torleif Enger, nekter kjennskap til korrupsjon: - Min klient kjenner ikke til noen irregulære utbetalinger i sin tid som konsernsjef i Yara, sier advokat Ellen Holager Andenæs til Aftenposten.

Les mer: Thorleif Enger siktet for grov korrupsjon

Det er nåværende styreformann Bernt Reitan som har hovedansvaret for å rydde opp i korrupsjonssaken, men også Reitans fortid gir nå presseoppslag.

Les også saken: Ny Yara-sjef kobles til korrupsjon

Felles for flere av Yaras nåværende og tidligere topper er at de har hatt sentrale fuksjoner i bedrifter som er tatt for prissamarbeid eller korrupsjon. Felles er også at man har vedtatt straff, men uten å innrømme skyld - og at de selv uansett ikke har vært direkte involvert.

Snakk om uflaks.

I det minste må man kunne si at de har havnet i dårlig selskap.

En tikkende, psykiatrisk bombe

Den siktede 37-åringene hadde en offentlig blogg og Facebook-side hvor han poserte med kniv og truende fakter.

16-årige Sigrid Giskegjerde Schjetne kan ha blitt offer for en tikkende, psykiatrisk bombe.

Politiets hovedteori er at Sigrid ble kjørt ned med vilje, at hun overlevde påkjørselen og ble fraktet bort og tatt livet av senere.

Det har altså ikke manglet på advarsler til politi og psykiatri. Bloggen og Facebook-siden til 37-åringen er full av trusler mot psykiatri og politiet.

Etter å ha vurdert de foreløpige bevisene mener Oslo tingrett at det er sannsynlig at 16-åringen ble offer for et forsettelig drap, og at 37-åringen er hovedmannen.

- Slik saken til nå er opplyst finner retten det mest sannsynlig at Sigrid Giskegjerde Schjetne ble utsatt for et forsettelig drap, og at det således ikke dreier seg om  noen trafikkulykke, heter det i kjennelsen.

At akkurat Sigrid ble drept, var tilfeldig.

Men dersom 37-åringen fra Ålesund blir tiltalt og dømmes for dette drapet vil det bli en ny debatt om norsk rettsvesen og rettspsykiaternes rolle.

Spørsmålet er om 16-åringen ble et offer for en tikkende, psykiatrisk bombe.

Den fengslede har en lang historie fra norsk psykiatri både før og etter han  i 2006 nesten ble drapsmann.

Helt fra slutten av tenårene har han hatt jevnlige dommer for tyveri, grovt tyveri og pengeforfalskning.

De senere årene har det dreid seg om vold, besøksforbud og trusler med øks.

Ifølge en legeerklæring var han pasient i barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) i tenårene og senere innlagt på flere psykiatriske poliklinikker og senere psykiatrisk avdeling på Ullevål sykehus tidlig på 2000-tallet. Dengang skrev legen at han «har vært preget av personlighetsforstyrrelse, ustabil, vansker med impulskontroll, periodevis deprimert, urolig (...) stadig episoder hvor han hører lyder, stemmer i hodet, paranoide forestillinger.»

Legen skriver at han har vært aktiv innen kampsport og har forbindelser i MC-miljøet: - I lengre tid har han hatt en håpløst sosial situasjon med elendig økonomi, ingen fast bopel, bodd i en verkstedbrakke uten sanitære nødvendigheter, heter det i erklæringen fra februar 2004.

Legen ga ham medisiner mot angst og paranoia, og koblet inn sosialkontoret og trygdekontoret.

To år senere slo han helt umotivert en nabokvinne flere ganger i bakhodet med en jernstang slik at hun fikk brudd på hjerneskallen, knusningsbrudd i bakhodet og et syv centimeter langt kutt.

«...handlingen var utført med forsett, altså at tiltalte var klar over at han slo og at det også forelå forsett knyttet til skadefølge», het det i dommen.

Den gang husket 37-åringen ingenting.

Mens han var på flukt forklarte han til en venn at han holdt seg unna politiet fordi han hadde kjørt ned en kvinnelig syklist og rømt fra stedet.

Hvis han ble tatt, skulle han skylde på psyken, forklarte han vennen.

Etter at  han ble pågrepet av politiet etter få dager, ble han umiddelbart innlagt på den psykiatriske akuttavdelingen på Lovisenberg diakonale sykehus.

De akuttpsykiatriske fagfolkene skrev i epikrisen at pasienten har vært psykotisk, og «...at hans alvorlige personlighetsforstyrrelser kombinert med tidligere traumatisk hjerneskade i 18 års alder gir grunnlag for å vurdere det som en alvorlig sinnslidelse for etablering av TPH».

TPH står for tvunget psykiatrisk helsevern. Fagfolkene på Lovisenberg mente altså at man burde vurdere å legge 37-åringen inn på en psykiatrisk institusjon.

Men dette ble avvist av rettspsykiaterne Pål Abrahamsen og Steinar Hauge.

De mener riktignok at han er dyssosial, emosjonelt ustabil og at han har en panikklidelse: - Han har en åpenbar personlighetsforstyrrelse (...) som ikke gjør at at de sakkyndige finner det trolig at han har noen alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, het det i rapporten.

Pål Abrahamsen (t.h.) er en av norges mest kjente rettspsykiatere. Her sammen med Synne Sørheim, som er kjent for Anders Behring Breivik-saken. Foto: Erlend Aas, Scanpix.

Retten trodde på psykiaterne og dømte 37-åringen til to års ubetinget fengsel.

- Det var aldri noen tvil, sier rettpsykiater Pål Abrahamsen til Dagbladet om mannens tilregnelighet i 2007.

Da dommen falt i april 2007 hadde han allerede sonet mesteparten av straffen i varetekt, og ble sluppet ut til sin tilværelse som uføretrygdet.

Etter den tid har han vært tvangsinnlagt på psykiatrisk institusjoner flere ganger, og også forsøkt tvangsinnlagt tidligere i år.

Så sent som i juni ble han vurdert som psykotisk i en trusselsak på Sunnmøre.

Det har altså ikke manglet advarsler til politi og psykiatri, og bloggen og Facebook-siden til 37-åringen er full av trusler mot psykiatri og politi.

I et intervju med Dagbladets reporter i Ålesund følte han seg forfulgt og avlyttet, og mente at familie og politiet samarbeidet for å få ham tvangsinnlagt.

På Facebook poserte han med en stor jaktkniv på ett bilde og på et annet lot han som han avfyrte en pistol.

- Vi har visst at han har slitt lenge, og han burde vært fanget opp av systemet for lenge siden, sier en av hans bekjente til Nettavisen.

-  Vi har forsøkt å få ham til å oppsøke hjelp, men han ville ikke det. Min samboer synes etter hvert at han var veldig mistenksom, og da hun til slutt begynte å bli redd han, så gikk det ikke lenger. Da trakk vi oss unna.

Politiet mener at Sigrid ble et tilfeldig offer.

Men de tror også at 16-åringen ble kjørt ned med vilje og drept av en mann som har gått inn og ut av psykiatrien i hele sitt liv.

Politisk jordskjelv

Høyre-leder Erna Solberg leder nå så mye at det går mot dødt løp om det blir hennes eller Jens Stoltenbergs parti som får flest stemmer ved stortingsvalget i 2013. Foto: Tor Erik Schrøder, NTB Scanpix.

Ett år før valget ligger det an til et politisk jordskjelv med Høyre på rekordhøye 34,8 prosents oppslutning.

Dersom den ferske meningsmålingen fra TNS Gallup stemmer, ligger de blågrønne an til å feie de rødgrønne ut av regjeringskontorene.

Det er heller ikke urealistisk at vi kan få et valgresultat der Høyre er større enn Arbeiderpartiet.

Les også: Helblå rekord på ny gallup

Målingen er laget for TV 2, og politisk redaktør Stein Kåre Kristiansen oppsummerer nokså treffende: ? Høyre er nå like stor som de tre rødgrønne partiene samlet. I tillegg til at de tre rødgrønne partiene er akkurat like store som Arbeiderpartiet var alene ved valget i 2009.

Aftenposten 6. september 2012.

Det store spørsmålet er om dette holder inn til valget, og en fersk analyse i Aftenposten er at det gjør det ikke: Typisk Høyre å tryne i valgkampene (finnes kun i papiravisen).

Valgforsker Bernt Aardal har sett på de fem siste stortingsvalgene, og tendensen er ganske entydig:

  • Høyre pleier å falle to-tre prosentpoeng i løpet av valgåret.
  • Arbeiderpartiet pleier å stige tre-fire prosentpoeng.

Svakheten med slike analyser er at tidligere valg ikke trenger å være utslagsgivende for 2013-valget. Valgkamper har ikke «hukommelse». Verden forandrer seg.

Men historisk ser SV ut til å gjøre et dårlig valgkamper, Venstre litt opp og ned, Senterpartiet pleier å øke, mens Kristelig Folkeparti er temmelig stabile.

Her ser du Aardals grafikk: Partisvingninger i valgår

Fremskrittspartiets store svingninger påvirker mye, og i 2009 gikk for eksempel både Høyre og Arbeiderpartiet frem i valgåret.

Sånn sett er det viktigste man kan lese ut av Aftenpostens analyse at intet er avgjort selv om det har vært en blå vind.

Arbeiderpartiet pleier ikke å tape på walk over.

Derimot viser både fersk og litt eldre historie at SV-leder Audun Lysbakken risikerer et meget dårlig 2013.

Det blir ikke bedre av at anonyme krefter i Arbeiderpartiet nå tviler på partilederens evne til å snu partiet.

Les saken hos Dagens Næringsliv: Ap-topper tviler på at SV lar seg redde

Nettstedet pollofpolls.no følger et gjennomsnitt av meningsmålingene og de tegner et dystert bilde av statsminister Jens Stoltenbergs sjanse til å bli gjenvalgt.

I forhold til valget i 2009 har de tre regjeringspartiene alle tilbakegang, og har tapt 7,9 prosent i opplslutning.

Venstre og KrF har klart seg rimelig bra, mens Høyre har hatt en formidabel fremgang.

En mandatberegning basert på gjennomsnittet viser at Frp, Høyre, KrF og Venstre nå nærmer seg 110 mandater på Stortinget, mens de rødgrønne krabber nedover mot 60. Det ville i så fall vært en katastrofe for de rødgrønne.

Slik gallupene ser ut nå, vil ikke en normal valgvind hjelpe de rødgrønne.

Ofte hjelpes Arbeiderpartiet av krisetider fordi partiet har tillit som styringsparti. Spørsmålet er om den nådeløse kritikken etter 22.juli-kommisjonens rapport har svekket det inntrykket varig - og gitt statsmininster Jens Stoltenberg store riper i lakken.

Selv med vanlig god mobilisering vil Arbeiderpartiet slite med å komme over 35 prosent, SV har lite trøst å finne i historien og Senterpartiet vil normalt krype oppover mot fem prosent.

Konklusjonen hvis man vil spå fremtiden ved å se i bakspeilet er at de borgerlige kommer til å vinne klart.

Men det betyr som kjent ikke at de samtidig vil klare å forene seg om en flertallsregjering. Riktignok sier alle partiene at de vil bidra til et regjeringsskifte, men en 4 parti-regjering er like langt frem nå som det alltid har vært.

Kan bønder regne?

Landbruksmininster Trygve Slagsvold Vedum vil verne gårdsbruk fra å bli boligtomter nær Oslo og andre storbyer. Her fra Glittre gård i Nittedal. Foto: Stian Lysberg Solum, Scanpix.

Hva tror du en bonde får betalt for ett mål med korn?

Test deg selv:

a) 100.000 kroner

b) 10.000 kroner

c) 1000 kroner

(Svar lenger nede i bloggen)

Når man pirker litt i landbrukspolitikken, får man svar på tiltale.

Etter at landbruksminister Trygve Slagsvold Vedum foreslo å frede matjord for heller å bygge i Marka, landet jeg på det motsatte.

Les også: Bygg boliger i kornåkrene

Dette fikk bøndene og deres sympatisører til å se rødt. «En provokatør» og  «grenseløst naiv» er blant karakteristikkene i debattfeltet.

Jeg er Havren. Jeg har Bjælder paa,

mer end tyve, tror jeg, paa hvert Straa.

Bonden kalder dem for mine Fold.

Gud velsigne ham, den Bondeknold!

Slik er straffen for å pirke i det hellige jordvernet.

Utgangspunktet er at Oslo med omegn teller rundt en million innbyggere og står foran storstilt innflytting.

Hvis det ikke bygges flere boliger, vil de høye boligprisene fortsette rett til værs.

Dette krever nye tomteområder, og det er her Senterpartiet setter landbruket foran natur og friluftsliv i Marka.

De vil heller ha bønder i byen, enn å gi byfolk naturopplevelser.

Les også Elin Ørjasæter: Høye boligpriser er dårlig nytt

Mitt poeng er at det er en tullete debatt fordi det er plass nok til både å bygge nye boliger og verne både hveteåkre og Marka.

Stort sett handler det om politisk vilje til å regulere tomteområder og til å bygge ut tog og t-baner.

Konklusjon: Vi kan bygge nok boliger uten å spise av Marka eller bruke hveteåkre.

Men hvis jeg hadde måttet velge mellom turområder og hveteåkrer, så ville jeg satt spaden i åkeren.

Årsaken er at Oslo vil fortsette å vokse, og da må jordbruk vike for at befolkningen skal få tilgang til natur og rekreasjon.

Dessuten er boligbygging atskillig mer lønnsomt enn korndyrking, både samfunnsøkonomisk og for den enkelte bonde.

Kronargumentet for å verne åkrene er selvforsyning og matvaresikkerhet.

Men la oss se på samfunnsøkonomien først:

  • De siste 20 årene har hveteprisen på verdensmarkedet variert mellom 1000 og 2000 kroner per tonn.
  • På Østlandet gir et mål en avling på rundt 0,4 tonn hvete.
  • Skulle Norge solgt hveten til markedspris, gir ett mål rundt 800 kroner i inntekter.

Det hører med til historien at også EU-landene subsidierer sitt landbruk. De eksporterer rundt 16 millioner tonn hvete i året til Egypt og andre afrikanske land.

Vi kunne jo latt EU tatt seg av subsidieringen?

For bonden er regnestykket litt annerledes. Årsaken er at vi først gir bonden arealstøtte for å drive jordbruk, og etterpå subsidierer prisen for kjøperen.

  • En Oslo-bonde får altså rundt 400 kg hvete ut av et mål.
  • Hos Felleskjøpet ligger prisen nå rundt 2,50 per kg.
  • Med subsidier tjener bonden altså rundt en tusenlapp i året (svar c).

Man stryker på innføringskurset i økonomi for ungdomsskolen hvis man svarer feil på følgende:

Hva gir størst verdi - en boligtomt i Oslo eller 800 - 1000 kroner årlig i kornsalg?

Økonomisk er det åpenbart mest lønnsomt for Norge å bygge boliger på hveteåkrene i Oslo-området, og kjøpe korn på verdensmarkedet.

Kort sagt betaler samfunnet bonden for å drive med ulønnsom produksjon, og det koster rundt 20 milliarder kroner i direkte statsstøtte og såkalt skjermingsstøtte eller importvern.

Men likevel er svaret på bloggens overskrift - ja, bøndene kan regne.

Det er ikke særlig lønnsomt å produsere hvete, og derfor bruker de arealet til andre ting, jobber deltid utenfor jobben, eller forsøker å få omregulert jordbruksområdet og solgt det til en mye bedre pris.

Ser vi på jordbruksarealet i hele Norge, så er det totalt sett nokså konstant.

Årsaken er at nydyrking veier opp for areal som forsvinner til boliger og veier i sentrale strøk.

I 2011 steg faktisk kornarealet noe: Sjekk tallene her

Når kornproduksjonen synker, så har det sammenheng med været og at korn er mindre lønnsomt enn annet jordbruk.

Tilbake til kronargumentet - selvberging og matvaresikkerhet.

Noen mener at Norge må ta sin del av verdens behov for mat, men de pleier som regel å se bort fra vår fiskeeksport.

Eller for å si det med samfunnsøkonom Ivar Gaasland ved Universitetet i Bergen: - Matvaresikkerhet er imidlertid ikke det samme som at vi under normale omstendigheter skal være selvforsynte. Ved en krisesituasjon kan man omstille både produksjon og forbruk. For eksempel kan vi spise mer fisk, korn og potet, og mindre kjøtt og melk, sier Gaasland til forskning.no.

Les saken her: - Norske subsidier er sløsing

I verdensmålestokk er Norge uansett en ubetydelig lilleputt i kornproduksjon. I 2011 produserte Norge cirka 265.000 tonn hvete.

Det ga oss en 47. plass i verden. Vår hveteproduksjon var cirka 1/2 av Sveits, 1/1o av Etiopia og 1/100 Australia.

Her ser du tallene: Hveteproduksjon per land

Om Norge la ned hele sin kornproduksjon ville det knapt gitt utslag på den internasjonale kornprisen.

Vi ville ikke sultet i Norge heller.

I 2011 stod norsk produksjon for kun 17 prosent av det norske forbruket av matkorn.

Se tallene: Rekordimport av matkorn

Som nylig utnevnt provokatar og grenseløs naiv som jeg er, lurer jeg fortsatt på to ting:

a) Hvordan kan vår minimale kornproduksjon ha noe å si for verdens matbehov?

b) Når vi uansett importerer mesteparten av matkornet - betyr det noe fra eller til om vi bruker noen promille av landets kornareal til å bygge boliger i Oslo-området?

Slik kan en dåre spørre.

Vi må jo nesten få lov til å undre oss siden det jo er oss skattebetalerne og boligeierne som betaler regningen.

Payback i Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiets valgvake i Folkets Hus - LOs høyborg på Youngstorget i Oslo. Foto: Adrian Nøttestad, Arbeiderpartiet.

Det er payback-time i Arbeiderpartiet etter at flere kjente stortingspolitikere frontet det omstridte vikarbyrådirektivet.

Men det sentrale spørsmålet er om det er medlemmene eller fagbevegelsen som skal avgjøre partiets politikk og nominere til Stortinget.

Det gir pluss i margen i partiet, men koster dyrt i LO

LO-forbund over hele landet er innstilt på å hevne seg på direktivtilhengerne.

Disse ligger dårligst an:

  • Vestfold: Steinar Gullvåg.
  • Østfold: Svein Roald Hansen.
  • Hedmark: Annette Trettebergstuen og Knut Storberget.
  • Nord-Trøndelag: Gerd Janne Kristoffersen og Arild Stokkan Grande.

Aftenposten 4. september 2012.

LOs distriktssekretær i Vestfold, Kim-Louis Belaska, tar et oppgjør med partiveteran Steinar Gullvåg: - I innlegg og intervjuer har han ikke vært villig til å lytte til fagbevegelsen i det hele tatt og gitt inntrykk av at vi har problemer med å forstå helheten, sier Belaska til Aftenposten.

Selvsagt har de Ap-innmeldte medlemmene fra fagbevegelsen like stor rett som alle andre til å påvirke nominasjonen.

Men det blir litt som å slå på skjeka når du mener merra.

For  vikarbyrådirektivet ble vedtatt i regjeringen (mot Senterpartiets og SVs stemmer), og der sitter som kjent både statsmininster Jens Stoltenberg og de mest sannsynlige etterfølgerne - Trond Giske eller Jonas Gahr Støre.

Anette Trettebergstuen ønsket seg neppe jobben som saksordfører for Vikarbyrådirektivet. Foto: Stortinget.

Vikarbyrådirektivet gikk også igjennom Stortinget. De som nå risikerer å bli vraket stod på partilinja. Tyngst er det nok for Anette Trettebergstuen, som ble utpekt som talsperson for Aps fraksjon på Stortinget. Hun er normalt til venstre i partiet og hadde neppe ønsket seg akkurat denne uriasposten.

Men hun smilte tappert og fikk saken igjennom. Det gir pluss i margen i partiet, men koster dyrt i LO.

Den suksessen kan ha kostet dyrt.

For fagbevegelsen går nemlig ikke løs på de sentrale partitoppene.

De blir riktignok heller ikke nominert i Vestfold, Østfold, Hedmark eller Nord-Trøndelag, men samtidig er det enklest å svinge fagforeningspisken over mer ukjente lokale figurer.

I Hedmark vil det lokale Fellesforbundet vrake både Trettebergstuen og tidligere justismininster Knut Storberget.

Vikarbyrådirektivet støttes av fagbevegelsen over  hele Europa fordi det sørger for like vilkår for vikarer og fast ansatte. Den norske fagbevegelsen er imot fordi den mener at direktivet også gjør det lettere å ansette vikarer.

Gjennom EØS-avtalen blir slike direktiver norsk lov hvis vi ikke bruker reservasjonsretten, og det har vi kun varslet at vi vil gjøre en gang - i saken om Postdirektivet.

Hvert år støtter LO og fagbevegelsen Arbeiderpartiet med 5,4 millioner kroner.

Til valgkampen i 2011 fikk partiet i tillegg 4,8 millioner kroner fra fagbevegelsen - og det meste av pengene kom fra Fellesforbundet og Fagforbundet.

Både i saken om sykelønnsordning og pensjonsreformen har fagbevegelsen stilt klare krav og fått gjennomslag.

De fikk også gjennomslag for å legge ned veto mot EUs postdirektiv.

Vikarbyrådirektivet er det klareste eksempelet på at Arbeiderpartiet har tatt et annet standpunkt.

Det er Arbeiderpartiets 56.000 medlemmer som skal bestemme politikken - ikke milliongiverne i fagbevegelsen.

Men samtidig er det fagbevegelsens soleklare rett å stemme inn kandidater som står for deres politikk.

Derfor blir det knalltøft på partiets nominasjonsmøter.

Det er bare et problem - og det er at det er velgerne som skal bestemme til syvende og sist.

Spørsmålet er om de foretrekker politikerne som følger instrukser lydig eller politikere som tør ta egne standpunkter.

Bygg boliger i kornåkrene

Flyr man over Oslo, er det ikke knapphet på plass som trer mest frem. Innfelt landbruksminister Trygve Slagsvold Vedum, Senterpartiet. Foto: Google Earth/Landbruksdepartementet.

Landbruksmininster Trygve Slagsvold Vedum (Sp) vil fjerne markagrensa for å bygge boliger. En bedre løsning er å bruke landruksområdene nær de store byene.

Vedum er sentral i et parti med under fem prosents oppslutning, men som regjeringsmedlem har partiet makt langt ut over det.

Nå legger Vedum frem et nytt partiprogram der han vil justere på markagrensa i Oslo: - Matjord sikres sterkere vern enn utmark i hovedstadsregionen. Senterpartiet vil revidere markagrensa, står det i forslaget, ifølge Aftenposten.

Norge har 15 innbyggere per kvadratkilometer, Storbritannia 246 og Nederland 479.

Det er altså ikke trangt her i landet, vi har plass nok.

Derfor er det en tullete debatt landbruksminister Trygve Slagsvold Vedum og Senterpartiet trekker opp.

Det er fullt mulig å bygge hundretusener av boliger i Østlandsområdet uten å bruke verken Nordmarka eller jordbruksområdene.

Mørk rødfarge viser kommuner med over 33.000 dekar jordbruksareal. Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Men dersom man må velge lander jeg på motsatt side av Slagsvold Vedum: Bygg boliger i kornåkrene!

Selv i Oslos nabokommuner brukes store områder til landbruk.

Både Nittedal og Skedsmo har 15-20.000 dekar jordbruksareal, mens Oslo, Asker og Bærum ligger på rundt halvparten.

Her kan du se tallene: Jordbruksareal per kommune

Norge bruker rundt 20 milliarder kroner i året på å holde liv i landbruket. Det er grovt regnet 400.000 kroner i statsstøtte per bonde.

Hvis du vil lese om noen får enda mer, kan du se her: Pressestøtten

Det er særlig to formål som begrunner landbruksstøtten:

a) Sysselsetting i distriktene

b) Matvaresikkerhet.

Når det gjelder kornåkrene i Østlandsområdet, kan vi stryke punktet sysselsetting i distriktene.

Da står vi igjen med matvaresikkerhet.

Det norske forbruket av hvete synker markant, mens vi importerer stadig mer ferdige brødvarer fra utlandet. Det er også et argument mot å båndlegge store områder i Østlandsområdet til kornåkre. Kilde: SSB/Statens landbruksforvaltning og Norske Felleskjøp.

Senterpartiet tror på selvberging, mens nye matkriser viser at global handel gir bedre sikkerhet. Svikter rishøsten i et område, kan de rammede landene kjøpe ris fra andre land.

Norge har sterk betalingsevne og vårt beste vern mot matmangel er et internasjonalt matmarked - ikke å bruke områder rett utenfor Oslo sentrum til å dyrke korn.

Store kornåkre i og rett utenfor Oslo må vike for utviklingen dersom man må velge mellom det og å gi 600.000 innbyggere et rekreasjonsområde.

Begynner vi å fikle med marka, blir den spist opp bit for bit.

Oslo må fortettes, men det er mye areal å ta av i nabokommunene.

Det sentrale østlandsområdet trenger flere boliger, og det er nok plass å ta av hvis vi legger til rette med nye veier, forlenget t-bane, lokaltog og intercity-triangelet mellom Lillehammer, Skien og Hamar.

Senterpartiets partileder Liv Signe Navarsete sa tidligere i sommer at hun likevel ikke kunne love at intercity-triangelet skulle prioriteres. Nå vet vi hvorfor.

Senterpartiet vil bygge veier der få bor, og bygge boliger i hovedstadens viktigste friluftsområde.

Senterpartiets forrige landbruksminister mente at norsk mat godt kunne være dyrere, og den påtroppende vil altså bygge boliger i Marka for å verne bybøndene.

Samtidig faller partiet under sperregrensen.

Er det noen som ser en sammenheng?