hits

september 2011

Ønsker vi lavere boligpriser?

Selvaag Bygg-direktør Baard Schumann mener at politikerne må legge til rette for å bygge flere billige boliger.
Det er dyrt å komme inn i boligmarkedet. Løsningen er enkel: Bygg flere billige boliger!

Norge er et langstrakt land med bare fem millioner innbyggere. Det gir store forskjeller i boligpriser.

I pressområder som Oslo og Stavanger er det nesten umulig for unge å komme inn i markedet, mens bekymringen i Vardø er spottpris på boliger og et dødt marked.

Høye boligpriser skyldes i all hovedsak at folk flytter fra utkanten og til de store byene, samtidig som økte boligpriser gir de som eier boliger høyere egenkapital (og mulighet til å kjøpe seg enda dyrere boliger).

For de aller fleste av oss er høyere boligpriser bra fordi vi får økt formue. Hovedårsaken til at middelaldrende nordmenn sitter godt i det, er nettopp at boligene deres har økt voldsomt i verdi de siste tiårene.

Velgere flest ønsker seg ikke fallende boligpriser, men en lavere terskel for unge som skal inn i markedet.

Svaret er altså ikke høyere krav til egenkapital, men flere rimelige boliger i sentrale strøk.

Det mener også de som bygger boliger: ? Krav om høyere egenkapital er feil løsning hvis man vil redusere boligkjøperes gjeld. Det beste er å redusere boligprisene. Det kan politikerne gjøre, men det virker som de ikke forstår boligpolitikk i det hele tatt, sier Baard Schumann, administrerende direktør i Selvaag Bolig.

Selvaag viser til SSB-analyser som spår 350.000 nye innbyggere til Oslo og Akershus innen 2030.

Det reguleres for få tomter, det tillates ikke å bygge i høyden, og det er innført kraftig fordyrende forskrifter. Om det ikke tas tak i dette, vil det føre til mindre boligbygging og høyere boligpriser, mener sjefen for Selvaag Bygg.

Han  har helt rett.

Siden 1993 har prisen på boliger økt dobbelt så mye som kostnaden ved å bygge nye boliger.

Prisveksten skyldes at det er større etterspørsel etter sentrumsnære boliger i pressområdene.

Samtidig har boligbyggingen falt fra 34.000 nye boliger i 2006, til rundt 20.000 de siste årene.

Sammenhengen burde være enkel å forstå. Når politikerne ikke gjør jobben, ordner markedet opp.

Vi bygger altså for få rimelige boliger der folk har lyst til å bo.

Derfor stiger prisene.

Verre er det ikke.

Sommerferien snart over på Stortinget

Stortinget tar lange ferier, og jobber døgnet rundt resten av tiden. Nøyaktig hva de forbyr andre å gjøre. Foto: Jørgen Berge, Nettavisen.

Mandag 3. oktober er det slutt på sommerferien for Stortinget. Nå skal det jobbes døgnet rundt frem til jul. Snakk om sosial dumping!

De bor på hybler i hovedstaden og har ustabil arbeidstid og turnuser de har avtalt lokalt. Nå skal de jobb døgnet rundt uten å bry seg om overtidsregler og arbeidsmiljø.

Men lovene for oss andre, gjelder ikke Stortinget.

Nei, jeg snakker ikke om polske håndverkere eller ansatte i Adecco Helse - men om landets 169 stortingsrepresentanter.

Les også: Stortingets høytidelige åpning mandag 3. oktober 2011

Landets lovgivende forsamling foretrekker altså en arbeidsmetode hvor de arbeider intenst og døgnet rundt i perioder, for å være mer sammen med familien i andre perioder.

Leser de ikke sine egne utredninger?

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm sendte i sommer ut stortingsmeldingen «Felles ansvar for eit godt og anstendig arbeidsliv».

Der heter det blant annet:

  • Ei rekkje studiar har dokumentert at lange arbeidsdagar er assosierte med større risiko for arbeidsulykker, noko som blir underbygd av observasjonar av gradvis redusert yteevne ved arbeid utover normal arbeidstid.

  • Fleire studiar tyder på ein vesentleg auke i ulykkesrisiko ved arbeid utover 8 timar per dag, men effekten er tydelegast ved lange arbeidsøkter utover 12 timar, der mange studiar viser ei dobling av ulykkesrisikoen.
  • Natt- og skiftarbeid er dokumentert å gi større risiko for forkorta søvn, nedsett yteevne og større ulykkesrisiko.

Det er altså ikke grenser for hvor ille det vil gå oss andre dersom vi arbeider lange arbeidsdager og har natt- og skiftarbeid. Stortinget vil trolig følge opp meldingen med å gi oss nye lover og regler.

Men lovene for oss andre, gjelder ikke Stortinget. Der dro de fra hverandre 17. juni, tok møtefri i 105 dager, dro på endel komitéreiser, og skal altså ta fatt på høstsesjonen på mandag.

Riktignok har det vært kommunevalgkamp i mellomtiden, men det har ikke noe med arbeidet på Stortinget å gjøre.

Nå kommer ikke alle representantene uthvilt tilbake heller. I denne uken er 15 deltakere fra helse- og omsorgskomiteen i Japan, Kontroll- og konstitusjonskomiteen har 11 deltakere i USA, Justiskomiteen har 13 detaltakere på tur til Ottawa og New York, mens Utenrikskomiteens delegasjon på 17 personer er i Tanzania og Ghana.

 Les også her: Liste over alle planlagte reiser for komiteene.

Så det er ganske naturlig at de nå må jobbe døgnet rundt for å få vedtatt budsjettet.

Hvis helsen holder.

Frp, de forfulgtes parti

Frp-leder Siv Jensen mener at mediene forfølger partiet.

Å være paranoid er ikke noen garanti for ikke å bli forfulgt.

Det er noe rituelt over skyggeboksingen mellom Fremskrittspartiet og mediene. Som i den ferske saken om Frp-politikeren som dro til Riga for å kjøpe sex. I likhet med tidligere saker erkjenner partiet at noe kritikkverdig har skjedd, men likevel mener man seg forfulgt av mediene.

Jeg vet jeg er paranoid, men jeg forstår ikke hvorfor folk på død og liv skal forfølge meg av den grunn.

Mediene svarer ved å vise til det kritikkverdige som er avslørt, og påstå at de behandler Frp som alle andre partier.

Trolig ser begge parter seg tjent med denne «skyggeboksingen».

Faksimile: Dagsavisen

I Dagsavisen skriver redaktør Arne Strand: - Frp har etter min mening aldri fått dårligere behandling av norske journalister og redaktører enn andre partier.

I VG skriver Frithjof Jacobsen: - Hoksrud-saken ble holdt varm av Siv Jensen. Men nå handlet det mest om at Frp også var et offer i saken. Som vanlig.

I Dagbladet skriver Marie Simonsen under tittelen «Forfulgt igjen»: - Etter en viss alder må du slutte å skylde på andre.

Kommentatorene er altså rørende enige om at mediene behandler Fremskrittspartiet som alle andre. Det mener neppe partiets velgere, og i hvert fall ikke partiets ledelse.

Man kan bli paranoid av mindre.

Jeg tror det er lurt å skille mellom to forhold: Medienes dekning av Fremskrittspartiets politikk - og medienes dekning av enkeltpolitikeres handlinger.

For å ta det siste først: Selv om Frp har hatt sin dose av personavsløringer, har også andre enkeltpolitikere fra andre partier fått kjørt seg i mediene.

Arbeiderpartiet har blant annet hatt Tore Tønne, Terje Rød-Larsen, Manuela Ramin-Osmundsen og Gerd-Liv Valla.

Høyre har hatt mediestormer rundt Jan P. Syse og Per Ditlev-Simonsen.

Og i sentrum har man hatt Jan Birger Medhaug (Krf) og Åslaug Haga (Sp).

Faksimile: Dagbladet

På punktet om enkeltpersoner mener jeg at Frp har fått omtrent som de andre.

Derimot kan det knapt være tvil om at Fremskrittspartiet har hatt tiår i motvind når det gjelder medienes gjengivelse av partiets standpunkter.

Partiet har vært landets største på galluper uten at noen profilerte mediemennesker kan mistenkes for å være partisympatisør.

Antallet støtteerklæringer på lederplass i noen toneangivende aviser kan telles på fingrene til en sagbruksmedarbeider.

Hovedinntrykket er at Frp er et «brunt» og fremmedfientlig parti - til tross for at politikken de har stått for på innvandringsfeltet nå har fått gjennomslag også i de andre partiene.

I sommer har partiet blitt tillagt et slags psykologisk medansvar for massedrapene til Anders Behring Breivik (som var partimedlem for ti år siden).

Det er kanskje ikke så rart at Siv Jensen fremstår som litt paranoid.

For å sitere Dusteforbundets skaper, Fredrik P. Stabel:  «Jeg vet jeg er paranoid, men jeg forstår ikke hvorfor folk på død og liv skal forfølge meg av den grunn.».

 

 

 

 

Marxist inn fra kulden

SVs kommende leder var marxist, sosialist og revolusjonær så sent som i 2005. Foto: Trond Lepperød, Nettavisen.

SV kan få en partileder som var revolusjonær for få år siden. Audun Lysbakken er marxisten som kom inn fra kulden.

En dansk minister ble i sin tid tillagt utsagnet: «Man har et prinsipp til man tar et annet».

I Norge har vi mannen som nå seiler opp til å bli regjeringens viktigste støttespiller på venstresiden.

Lysbakken har selvsagt full anledning til å forandre mening, men verden har da ikke forandret seg så fundamentalt siden 2005 da Lysbakken regnet seg som revolusjonær, sosialistisk og marxistisk?

- Jeg kalte meg selv for revolusjonær og sosialist. Det gjør jeg ikke lenger. Verden har forandret seg, SV har forandret seg, og jeg har forandret meg, sa Audun Lysbakken da han lanserte sitt kandidatur som ny SV-leder.

Les også: Se hva han har sagt

- Det er sant at jeg skrev og sa en del da jeg var 23, som jeg ikke ville skrevet i dag, som jeg er 33, sa Lysbakken.

Les også:  Lysbakken vil bli SV-sjef

Når Bård Vegar Solhjell nå er ute, står kampen mellom Lysbakken og Heikki Holmås.

Begge står til venstre i partiet, så SV svarer på valgnederlaget ved å gå motsatt vei av velgerne.

Valgresultatet ga SV 98.669 stemmer. Det er 4,1 prosent av stemmene,  noe som betyr at nesten 1/3 av SV-velgerne har vendt partiet ryggen etter forrige valg. Mer enn 2,3 millioner velgere stemte på andre partier.

Den antatte nye lederen tar altså selvkritikk på utsagn han kom med i VG så sent som i 2005, da han kalte seg selv for både revolusjonær, marxistisk og sosialistisk.

Nå er visjonen en annen: - Min visjon er å skape et sosialistisk folkeparti. Det vil si et parti med troverdighet og tillit i alle de politiske debattene som preger Norge, sier Lysbakken.

Nettavisen har gjort et dypdykk i hva Audun Lysbakken har stått for. I 1998 ønsket han at SV og RV (i dag Rødt) burde stille til valg sammen. Året etter deltok han i et nettverk som skulle forhindre at SV gikk mot høyre, med målsetning som å styrke og fornye SV som «et sosialistisk, systemkritisk parti».

I 2002 gikk han imot regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet. I 2003 fastholdt han at det er riktig å se på samfunnet som oppdelt i klasser, og i 2005 mente han at «det langsiktige målet er et samfunn som ikke har behov for en børs der arbeidsplasser spekuleres bort. hvis eiendomsretten står i veien for demokraitet, er det demokratiet som skal gå foran», uttalte han.

Lysbakken har selvsagt full anledning til å forandre mening, men verden har da ikke forandret seg så fundamentalt siden 2005 da Lysbakken regnet seg som revolusjonær, sosialistisk og marxistisk?

Dengang var SV-politikeren grunnleggende negativ til aksjemarked og børs, og kritisk til kapitalisme og eiendomsrett.

Det ville vært interessant å høre hva Lysbakken mener om børsen i dag.

Mener han for eksempel at Norge bør investere 3.000 milliarder kroner i aksjemarkeder over hele verden?

Og i hvilke tilfeller mener han at demokratiet bør overstyre eiendomsretten?

Hvis han har forandret mening, så kunne det også være interessant å høre hvordan kapitalismen har blitt mer fristende siden 2005.

Moralens voktere

Frp-politiker Bård Hoksrud gjorde sitt livs feilgrep, men har fått mer enn nok nå.

Frp-politiker Bård Hoksrud gjorde sitt livs dumhet, men rettferdiggjør det massiv skandalisering i alle landets medier?

Med skjult kamera avslørte TV 2 at stortingsrepresentanten kjøpte sex i Riga. Konfrontert med opptakene innrømmet mannen forholdet, beklaget sine handlinger, trakk seg fra alle verv i partiet, og har allerede vedtatt en bot på 25.000 kroner for lovbruddet.

La den som er ren, kaste den første sten

Mot strømmen av offentlig fordømmelser er det en mann som har våget å ta Hoksrud i forsvar. Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Thor Erik Forsberg advarer mot konveksensen av alle steinene som nå kastes mot et medmenneske:

- Jeg kan ikke se at det Bård Hoksrud har gjort skal få slike konsekvenser for både han og hans familie, når han nå blir satt inn i en offentlig gapestokk, sier Forsberg til Nettavisen.

Les saken: - Det er lett å knuse et medmenneske

Saken har minst tre sider - den handler om moral, juss og dimensjonering.

Kjernen er at en person i Norges lovgivende forsamling bryter lover han selv har vært med på å behandle. Det er ikke bra, men han er neppe alene. Norge er et gjennomregulert samfunn med lover mot det aller meste, og det er rimelig å anta at en rekke stortingsrepresentanter bryter lover hver eneste dag.

Når straffen er så lav som et forelegg på 25.000 kroner, så er det uttrykk for at lovgiverne mener at brudd på sexkjøpsloven ikke er et svært alvorlig lovbrudd.

I formildende retning kommer også at Frp var imot sexkjøpsloven. Det er altså ikke tale om en forskjell på liv og lære. Hadde saken dreid seg om en SV-politiker som kjempet for loven, ville den vært mer alvorlig. Politikere lever av velgernes tillit til at de lever som de predikerer.

Dermed kommer vi til dimensjoneringen. Rettferdiggjør Hoksruds handlinger at han personlig, og ikke minst familien hans, nå gjennomgår et personlig mareritt etter å ha vært på topp i alle landets medier i ett døgn?

Pressens kommentatorer svarer egentlig ja på det spørsmålet. Men kommentarene fra folk flest tyder på at svært mange mener at media i denne saken har gått altfor langt. Det samme mener fremtredende ledere i Fremskrittspartiet. De siste kan nå la handling følge ord ved å tilgi Hoksruds lovbrud og ikke behandle ham som en spedalsk i Stortinget.

Eller som den heter i Bibelen: "La den som er ren, kaste den første sten".

Bård Hoksrud er ikke den første på Stortinget som har brutt loven. Han er heller ikke den første som har utvist dårlig dømmekraft i seksuelle affærer. Fremskrittpartiet er heller ikke det eneste partiet som har belastende sexsaker å håndtere. Både SV, Høyre og Arbeiderpartiet har tilsvarende, og kanskje mer alvorlige, saker å stri med.

Normalen i disse sakene er å omtale dem anonymt til dom felles. I den ferskeste saken nevnes heller ikke partitilhørigheten for ikke å identifisere en ordfører som er siktet for sexmisbruk av en mindreårig. Det er viktig å nevne at anonymiseringen også verner det mulige offeret fra å bli identifisert.

Hoksrud fortjener heder for at han innrømmet forholdene, beklaget, og la kortene på bordet.

Han fortjener kritikk for sine handlinger, men det er mer enn nok nå.

Dødsstraff er barbarisk

17 år gamle Alireza Molasoltani ble i går hengt på åpen gate i Iran. Foto: Iran Human Rights.

En 17-åring gråter og ber for sitt liv, men blir hengt midt i gaten utenfor Teheran i Iran. Noen timer senere blir Troy Davis henrettet i USA. Dødsstraff er en barbarisk straffemetode og en skam for statene som praktiserer den.

Norge har mange utfordringer, men vi har også mye å være stolt over. Vår reaksjon etter terrorangrepene mot Regjeringskvartalet og Utøya var kjærlighet, og ikke hat. Og knapt noen har foreslått dødsstraff for massedrapsmannen Anders Behring Breivik som drepte 77 mennesker.

En henrettelse er et drap fra statens side, et overlagt drap. Døddstraffen er grusom, umenneskelig og nedverdigende behandling av mennesker

Dette står i skarp kontrast til et regime som Iran, som med kaldt blod henretter en unggutt. Eller USA, som fullbyrder dødsdommen, til tross for at det ble reist alvorlig tvil til dommen. Det fantes ingen tekniske bevis mot Troy Davis, og sju av ni vitner som pekte ham ut, har siden gått tilbake på sine forklaringer, angivelig fordi de ble presset av politiet.

Kilde: Wikipedia
Iran henrettet en ungdom, USA en mann som kanskje var uskyldig. Men det prinsippielt viktige er at stater som fullbyrder dødsstraff, sitter fast i en straffemetode fra middelalderen. Det er brudd på FNs menneskerettigheter, som sier at «enhver har rett til liv».

For å sitere Amnesty: - En henrettelse er et drap fra statens side, et overlagt drap. Døddstraffen er grusom, umenneskelig og nedverdigende behandling av mennesker.

Her kan du lese mer: Spørsmål og svar om dødsstraff

Lite tyder på at dødsstraff virker avskrekkende og forhindrer kriminalitet. Undersøkelser viser at antall drap ikke synker når dødssstraff blir innført, og det er heller intet som tyder på at drapstallene øker, hvis man fjerner den.

Ifølge Amnesty ble 2.024 mennesker dømt til døden i 67 land i fjor. som kartet viser, praktiserer dødsstraff i endel land (røde på kartet) - mens de aller fleste land enten har avskaffet dødsstraffen helt (blått), beholdt den for ekstreme forbrytelser i krigstid (grønt) eller ikke praktiserer henrettelser (orange).

Her er listen: Land som har avskaffet dødsstraff og land som fremdeles har dødsstraff

Å være for eller imot dødsstraff er et moralsk spørsmål. De fleste som blir henrettet har gjort grusomme handlinger, ofte kaldblodige drap.

De fortjener hard straff.

I Norge er begrunnelsen for straff både allmennpreventiv (å avskrekke andre fra kriminalitet), individpreventiv (få forbryteren til å unngå nye lovbrudd i fremtiden), beskytte oss andre (ved å sette forbryteren i fengsel).

Siviliserte samfunn har forlatt gjengjeldelse som prinsipp, og det er lett å forstå: Det er ikke mulig å gjengjelde Anders Behren Breiviks handlinger med mindre vi gjeninnfører middelalderens torturmetoder.

For Norge er det et dilemma at en av våre viktigste allierte (USA) praktiserer dødsstraff, som vi oppfatter som systematisk brudd på menneskerettighetene. Vår olje- og energiminister Ola Borten Moe er for øyeblikket på besøk i Kina, som henretter flere tusen mennesker hvert år. Og vi har omfattende handel med mange av de andre landene som henretter forbrytere.

Norge er et lite land i verden, men vi bør bruke vår lille innflytelse til å fordømme all bruk av dødsstraff - enten det gjelder en 17-åring som blir hengt på gaten i Iran, eller en mulig uskyldig mann som blir drept med gift i Georgia, USA.

 

 

Ja til privat kino

Det er neppe nyheten om en privat kino som har fått Harry Potter-trioen til å sperre øynene opp. Foto: SF Norge

Oslo skal få en privat kino., og dermed rykker kinodirektøren ut og frykter kinodød. Det er å snu saken på hodet.

Slik kino drives i dag, er det knapt noen gode grunner for at det skal være en oppgave for kommunen.

Med 100 kroner per billett kan det ikke sies at tilbudet er særlig sosialt, og Oslo Kino har lagt ned alt som fantes av bydelskinoer.

Den samme tendensen ser vi i andre byer. Kinodrift har endt opp som en melkeku for kommunale budsjetter.

Nå skal svenske SF Kino bygge et nytt anlegg under Akershus Festning - det vil si, hvis ikke forsvarsministeren stikker kjepper i hjulene helt i innspurten.

Faksimile: Dagsavisen
- Etter det Dagsavisen erfarer var det Frosvarsdepartementet med ansvarlig statsråd Grete Faremo (Ap) som forlangte å få saken på sitt bord før en endelig avgjørelse kan tas, skriver avisen.

Kinodirektør Geir Bergkastet advarer mot kinodød og mindre «smale» filmer. Det er forståelig at en monopolist ønsker å beholde sitt monopol, men det er liten grunn til å høre på innvendingene. Et nytt kjempeanlegg med 1.800 topp moderne plasser og ni kinosaler vil øke kinotilbudet i hovedstaden.

At det skal bli noen kulturell katastrofe er også vanskelig å forstå. SF Kino driver i dag kinoene i Tønsberg, Sandvika, Skien, Moss, Lillestram, Stavanger og Sandnes - og fra nyttår kommer også Sarpsborg på kartet.

At SF Kino etablerer seg betyr bare at den kommunale kinoen får konkurranse. Og hvis vi ser på 10 på topp-listen til nå i år, er det de store kommersielle internasjonale filmene som dominerer i Oslo også.

Åtte av de ti største filmene er utenlandske, og i toppen finner vi Harry Potter - interesant nok en film som distribueres av nettopp SF Film.

Deretter finner vi  Kongens Tale, Pirates of the Caribbean og Black Swan - til forvekskling lik toppfilmene på hvilken som helst kommersielle kino, verden over.

Unntaket i Norge er Hodejegerne og Kongen av Bastøy, men de filmene ville også en privat aktør vist.

Her er listen: 10 på topp siste år

Det er både prinsippielle og økonomiske grunner til at kinodrift ikke bør være kommunal.

Viktigst er at det ikke bør være politisk styring med filmutvalget. Det er prinsippet på alle andre kulturarenaer.

Film er internasjonalt en gjennomkommersiell virksomhet, og politikernes bidrag bør begrense seg til støtteordninger for gode filmideer som er høyverdige kulturelt, men kanskje ikke kommersielt drivverdige - slik vi også støtter annen kultur.

Dernest kommer det argumentet at pengemaskiner som Oslo Kino ikke har den tradisjonelle begrunnelsen for å være kommunalt drevet. Historisk kostet det penger for mange kommuner å holde liv i kinoen for å gi et kulturtilbud til befolkningen. Slik er det ikke i storbyene.

Oslo Kino omsatte i fjor for 369 millioner kroner, og hadde et overskudd på 19,2 millioner kroner.

I Norge har vi tradisjon for en blandingsøkonomi, hvor private og offentlige aktører konkurrerer og utfyller hverandre. Det skjerper begge parter. Derfor bør SF Kino ønskes velkommen under Akershus Festning.

 

 

Bompenge-baroniene

Gode, gamle dager: Det er lenge siden prisen var 20 kroner per passering. Foto: Heiko Junge, Scanpix.

Nordmenn betalte 6,3 milliarder kroner i bompenger i fjor. Mange hundre millioner går ikke til vei, men til å drive bompengeselskapene.

Det er enorme forskjeller i driftskostnadene til bomselskapene. I Trondheim går bare 70 øre per passering til bomselskapet, mens bilistene i Oslo «spleiser» med 2,80 kroner til bomselskapet hver gang de passerer Fjellinjens bommer.

Det blir mye penger av 89 millioner passeringer i året (Bærum kommer i tillegg).

- Sammenligner man summene høres kostnader på over 2,50 mye ut, sier økonomiprofessor Ola H. Grytten ved Norges Handelshøyskole til Aftenposten.

Faksimile: Aftenposten.
Regnskapstallene til Fjellinjen AS viser at selskapet tok inn 2,1 milliarder kroner, men satt igjen med 1,8 milliarder kroner etter å ha dekket lønn og andre kostnader.

Det betyr at 283 millioner kroner forsvant i drift av bomselskapet.

Her finner du nøkkeltallene: Regnskapstall på Proff

I Oslo og Bærum koster går alt 13,7 prosent av bompengene til drift av innkrevingen.

Dersom den andelen er representantiv også for resten av landet, koster innkrevingen rundt 850 millioner kroner - i året!

Dette er svært dyr skatteinnkreving.

Hovedargumentet for bompenger er at de som bruker veien  mest, også skal betale mest.

Dette er svært dyr skatteinnkreving

Men millimeterrettferdig blir det aldri. Noen kjører bil fordi de ikke gidder bruke kollektivtransport. Andre må bruke bil for å få hverdagen til å gå opp. Noen bruker bilen på ettermiddag og kveld, hvor det er god plass på veiene - mens andre bruker bilen i rushtiden, og bidrar til behovet for milliardinvesteringer.

Hvis man skal gjennomføre prinsippet om at de som har dyrest forbruk av vei, også skal betale mest, er den eneste løsningen rushtidsavgift.

Poenget er altså at ingen innkrevinger er objektivt rettferdige, og at politikerne trolig har valgt bompenger fordi bilistene aksepterer en ekstraskatt de ser går til nye veier.

Men når selve innkrevingen nærmer seg en milliard i året, er det på tide å tenke nytt. Det er uforståelig at Fjellinjen (som er størst), skal koste fire ganger mer per passering å drifte enn bompengeselskapet i Trondheim.

Dessverre er dette et fenomen man ofte ser i offentlige monopolbedrifter: Hvis ingen holder ledelsen i ørene, har kostnadene en tendens til å øke fordi ingen har reell egeninteresse av å holde igjen og være gjerrige.

Strutsepolitikk mot asylsøkere

Statsminister Jens Stoltenberg mener det er inkonsekvent å gi asylsøkere avslag med en hånd, og skattekort med den andre.

Norge lar asylsøkere bli i landet, selv etter å ha fått avslag. Men så de skal sultes inn i svart arbeid og kriminalitet.

- Vi kan ikke gi folk avslag på asylsøknaden med en hånd, og skattekort med den andre, sa statsminister Jens Stoltenberg i den avsluttende partilederdebatten før valget.

Men vi kan altså gi dem reisepass med en hånd, og la dem bli med den andre?

Så inkonsekvent er nemlig norsk innvandringspolitikk. Resultatet er - forutsigbart nok - svart arbeid og kriminalitet.

Det er noe dypt inkonsekvent i at vi sier nei til asylsøknader, når vi samtidig har å gjøre med regimer som nekter å ta imot sine egne innbyggere.

Med TV 2 på hjul gjennomførte Skatt Øst, Politiet og Arbeidstilsynet i går en razzia hos bilvaskere på Oslos østkant.

Les også: TV 2 ble med på skatterazzia: Ulovlige bilvaskere hadde slavekontrakter.

Flere av bilvaskerne ser ut til å være kurdere fra Nord-Irak. De har fått avslag på sine asylsøknader, men er såkalt ureturnerbare.

I praksis betyr det at de heller vil leve svart i Norge enn å reise tilbake til et krigsherjet hjemland.

Norske myndigheter har ikke hjerte til å sende dem hjem, men lukker øynene for at de lever som slaver under jorden.

Samtidig sitter 25 palestinere i en teltleir utenfor Kulturkirken Jakob i Oslo. "To år i Norge, men lever på gata", heter det på et av bannerne deres.

Felles er at ingen nordmann med vettet i behold frivillig vil flytte og bosette seg på Vestbredden eller i Nord-Irak (eller for den saks skyld i Ethiopia, som tidligere har vært i fokus i lignende saker).

Det er noe dypt inkonsekvent i at vi sier nei til asylsøknader, når vi samtidig har å gjøre med regimer som nekter å ta imot sine egne innbyggere.

Men det viktigste er at vi ikke kan fortsette å late som om disse tusenvis - eller kanskje titusenvis - av menneskene er her i landet.

Vi kan ikke forbauses over at de samme menneskene vil gjøre hva de kan for å holde seg i live. Og når den lovlige måten å tjene penger er stengt, finnes det bare svart arbeid, tigging og kriminalitet igjen.

Enten får vi gi dem avslag og tvangsutsende dem - eller så får vi innse at de er her, og legge forholdene til rette for at de kan brødfø seg selv og betale skatt.

Den verste saken gjaldt ethioperne som har vært i Norge i en årrekke, og som hadde fått skattekort og som både arbeidet og betalte skatt. Da det fornuftige smutthullet ble oppdaget, svarte myndighetene med å ta fra dem skattekortene.

Tilbake til vaskerazziaen. Skatt Øst, Arbeidstilsynet og Politiet har selvsagt visst lenge at bilvaskerne arbeider svart, men i går var det på tide å demonstrere handlekraft for å hindre "utnytting av mennesker uten oppholdstillatelse", som det het i TV 2s innslag.

Er det noen som tror at disse menneskene nå reiser hjem?

Eller er det mer sannsynlig at de igjen går under jorden og dukker opp igjen i andre svarte jobber eller i kriminalstatistikken?

Ulykken er at dette er mennesker som arbeider hardt - riktignok for en luselønn.

Det moralsk riktige er å legge forholdene til rette for at de kan arbeide lovlig og betale skatt. Selv om de senere kan returneres, så vil de returnere med fersk arbeidserfaring og en bedre økonomi.

Det må da være bedre for alle parter enn å fortsette med en inhuman strutsepolitikk?

Slakteren Stein Erik Hagen

Orkla-hovedeier Stein Erik Hagen er bedre til å selge enn til å kjøpe og bygge. Foto: Scanpix.

Stein Erik Hagen har solgt  til utlandet for 70 milliarder kroner. Nå skal Orkla konsentrere seg om merkevarer.

Investor Stein Erik Hagen får så hatten passer, nesten uansett hva han foretar seg.

Han er en yndet fiende for venstresiden etter sin klaging på det norske skattenivået - samtidig som han uttrykte at venstresiden egentlig er fordekte sosialister.

I Orkla, derimot, har han nedkjempet alle motstandere.

Samtidig er tidligere eiendeler lempet ut og solgt til utlandet.

Spesielt vellykket har det ikke vært, hvis vi ser på aksjekursen. De to siste årene har Orkla-kursen falt 11,3 prosent, mens børsindeksen OSEBX har steget 13,4 prosent i samme periode.

Dermed gjør Hagen klart for et nytt utsalg, og han får ros i aksjemarkedet.

Les også: Goldman Sachs anbefaler Orkla-aksjen

Hagens største feil i Orkla er enorme tap på solselskapet Rec. Samtidig har han forvandlet Jens P. Heyerdahls livsverk til noe helt ugjenkjennelig. Under Heyerdahls periode hadde Orkla fantastisk verdistigning som et såkalt konglomerat. Dengang var Orkla en salig blanding av industriselskapet Borregaard, en betydelig finansdivisjon, og flere av landets fremste merkevarebedrifter.

Så falt egenrådige Heyerdahl for sitt eget grep, og eierne tok makten. Inn kom Stein Erik Hagen, og ut forsvant lønnsomme biter av konsernet.

Kongstanken nå er å selge unna aksjeporteføljen og industrisatsingen, og sitte igjen med Orkla som et rent merkevareselskap.

LO-leder Roar Flåthen raser, og sier at Hagen ikke er noen industribygger - men en rå kapitalist.

Det er riktig.

Hagen er ingen industrialist, han er en handelsmann som har blitt rik på å kjøpe og selge.

Problemet med Orkla er at det som er godt for Stein Erik Hagens lommebok ikke nødvendigvis er godt for Orkla.

Til nå har Orkla under Hagen vært flinkere til å selge enn til å kjøpe. Det er liten grunn til å tvile på at Orkla vil klare å kvitte seg med virksomheter som Borregaard, Rec og Sapa - og få inn kanskje 30 milliarder kroner i kassen.

Det er ikke noe galt i å selge virksomheter, og det kan meget godt tenkes at industribedrifter som Borregaard og Sapa får en bedre fremtid hos andre eiere enn kjøpmannen Stein Erik Hagen.

Men det er ikke noen stor prestasjon å slakte et industrikonsern. Den store prestasjonen ligger i å bygge ny virksomhet. Orkla har en fantastisk god merkevaredivisjon, og med 30 ny milliarder i kassen har den et glimrende utgangspunkt for å bygge noe stort.

Men foreløpig har jeg større tro på at pengene havner som utbytte på Stein Erik Hagens bankkonto.

 

Bruker ikke UDI hodet?

Matematikkprofessor Helmer Aslaksen. Foto: Aslaksens hjemmeside

Etter 22 år som matematikkprofessor i Singapore, ønsket nordmannen å flytte hjem. Men Utlendingsdirektoratet (UDI) nekter ham å ta med kona.

Det er en absurd sak som fremkommer på debattplass i dagens Aftenposten.

Den norske professoren Helmer Aslaksen har vært matematikkprofessor i 22 år i Singapore, og skal nå flytte hjem for å jobbe på Universitetet i Oslo. Med på flyttelasset har han to barn og sin kone, som er lærer fra Singapore.

Aslaksen regnet med at det var plankekjøring å få med seg kona hjem: - Det var derfor et sjokk da søknaden ble avslått - UDI mente jeg ikke hadde dokumentert at jeg kan forsørge min kone, skriver Aslaksen.

Faksimile: Aftenposten.

- Hvordan kan UDI avslå en søknad om oppholdstillatelse for en lærer fra et land som slår Norge ned i støvlene i internasjonale skoletester, som har vært gift i åtte år og som har to barn med en nordmann med fast jobb ved UiO?, spør professoren.

For å vri på det gamle ordtaket: En vis kan spørre mer en ti dårer kan svare!

Nå er jeg temmelig sikker på at selv UDI forstår at dette avslaget er ubegripelig og feil, og at matematikkprofessorens lærerkone får oppholdstillatelse raskere enn UDI-sjefen får skoene på beina.

Her kan du lese mer om professoren: Utdannelse på Berkeley

Men saken er trolig symptom på noe farlig:

  • UDI ser på seg selv som portvoktere, og er lite opptatt av ressurssterke innvandrere som faktisk tilfører oss kunnskap.
  • Samtidig tyder denne saken på at UDI ikke er ydmyke til å rette opp i åpenbare feilvurderinger.

Hvis vi ser ut over denne saken, så bør vi bruke den nasjonale oppvåkningen etter Utøya til å se på innvandring med nye øyne.

Det må nemlig gå an å ha flere tanker i hodet samtidig:

  1. Norge er ikke fullt, det er plass til flere her i landet. Vi bør lete målrettet etter innvandrere som tilfører oss etterspurt arbeidskraft eller ekspertise.
  2. Dette er en helt annen problemstilling enn den vi vanligvis diskuterer; nemlig hvor mange flyktninger Norge kan ta imot og hvordan vi integrerer dem.

At folk flytter på seg, er ikke et problem i seg selv. «Alle» tjener på at dyktige mennesker flytter dit de har størst verdiskaping.

Kanskje er ulykken at de fleste i Norge tenker flyktninger og integrasjonsproblemer når de diskuterer innvandring, og glemmer at de aller fleste som kommer hit er fra EØS-området, at det er svensker som står bak bardisken og i klesbutikkene i Oslo, at polske håndtverkere jobber over hele landet, og at vi knapt ville fått høstet et jordbær uten gjestearbeidere.

 

 

1,4 millioner hjemmesittere

Høyre og Erna Solberg fikk 676.000 stemmer. Det er under halvparten av hjemmesitterne. Foto: Høyre.

Tross massive oppfordringer om å stemme, valgte 1,4 millioner nordmenn å bli hjemme. Det er nesten like mange som Høyre og Arbeiderpartiet til sammen.

Norge har snart fem millioner innbyggere, og under halvparten av dem stemte ved årets kommunevalg.

Hvis vi sier at drøyt halvparten av stemmene er det som skal til for å bestemme i norske kommuner, kan man grovt si at våre folkevalgte ordførere i gjennomsnitt bare har aktiv støtte fra en fjerdedel av befolkningen.

Hva kommer det av? Og hva kan vi gjøre med det?

Allerede før valget så enkelte hvor det bar, og tre forslag er lansert:

  • Allmenn stemmerett ned til 16 år.
  • Tvungen stemmegiving for alle.
  • Slå sammen stortings- og lokalvalg.

Ingen av forslagene berører selve kjernen, nemlig at nesten fire av ti velgere ikke blir nok engasjert av lokal valgkamp til å stemme. Jeg tror det henger sammen med at makten reelt er flyttet fra kommuner og fylker, og over til staten.

Av forslagene har jeg mest sans for å gi 16-åringer stemmerett. Med den kommende eldrebølgen vil politikerne nødvendigvis måtte prioritere mellom eldreomsorg og skole. «Kjøttvekten» vil gå i de eldres favør, og det må være riktig å gi 16-åringene tilsvarende innflytelse. Med internett er også dagens 16-åringer bredere informert enn 16-åringer var tidligere.

Tvungen stemmegiving er mer en tildekking av problemet. Reelt folkestyre innebærer at innbyggerne slutter opp om valg, og aksepterer utfallet. Dersom man stiller seg likegyldig, er det et faretegn for demokratiet.

I samme skuffe ligger forslaget om å slå sammen stortings- og lokalvalg. Man sparer en tur til valglokalet, men faren er at lokalvalgene kommer enda mer i skyggen. Og det blir enda vanskeligere å få fokus på lokale kampsaker.

Her er det endelige resultatet: Landsoversikt med 99,9 prosent opptalt

Trolig finnes det ingen lettvinte løsninger. Vi får neppe flere til å stemme ved kommunestyrevalgene før de opplever at kommunestyrene har reell makt.

Rødgrønn blåmandag

Kristin Halvorsens SV er halvert, og nå går hun av som partileder. Foto: Aleksander Winger, Nettavisen

Fremgang for Arbeiderpartiet til tross - årets vinner er høyresiden som ser ut til å vinne Oslo, Stavanger, Bergen - og kanskje Tromsø.

Den endelige historiske dommen over kommunevalget 2011 kommer ikke på lang tid ennå. Men det er en naturlig analyse at slitasjen for den rødgrønne regjeringen har vært sterkere enn sympatieffekten for Arbeiderpartiet etter Utøya.

Målt i taburetter og posisjoner er uansett resultatet en rødgrønn blåmandag,  med borgerlig styre i tre av de fire største byene.

At Ap også synker i forhold til forhåndsstemmene, tyder dessuten på at sympatieffekten har falt etterhvert som valgdagen har nærmet seg.

Hovedstrømningene ble som ventet:

  • Fløypartiene SV og Fremskrittspartiet har gjort elendige valg.
  • Høyre er valget store vinner og beholder sine viktigste posisjoner.
  • Arbeiderpartiet har gjort et godt valg.

Det mest dramatiske utfallet er SV-leder Kristin Halvorsens avgang på landsmøtet til våren.

Og kveldens triumfator er Erna Solberg, som kunne slå fast at de første stemmetallene var "deilige".

Det store spørsmålet nå er hva nattens valgresultat får å si for valgkampen frem mot stortingsvalget i 2013.

Ikke akkurat innertier for VGs dobbeltside om Kristin Halvorsen i dag. Faksimile: VG.

I regjeringen blir den største utfordringen at SV og Senterpartiet taper omtrent like mye som Arbeiderpartiet vinner. SV-statsråd Erik Solheim sa rett ut at han er lei av at SV får skylden for alt som er galt, mens Ap får æren for alt som går bra.

Hvis Audun Lysbakken blir ny SV-leder, vil det også bli en venstredreining av partiet. Det kan skape spenninger for regjeringssamarbeidet.

Når SV hverken får gjennomslag for sin politikk eller nye velgere, vil de før eller senere trekke seg fra den rødgrønne regjeringen. Samtidig blir det en utfordring å gå til venstre når velgerne har gått til høyre.

På høyresiden er det like uvisst. Fremskrittspartiet har gjort et katastrofevalg, og spørsmålet er hva det gjør med partiets samarbeidsvilje hvis det blir borgerlig flertall. I Oslo er de første signalene at partiet står fast på ønsket om borgerlig samarbeid.

Målt i taburetter og posisjoner er uansett resultatet en rødgrønn blåmandag,  med borgerlig styre i tre av de fire største byene. Det er en trøst at de rødgrønne beholdt ordføreren i Trondheim, men det er malurt i begeret at de borgerlige overtar i Tromsø.

 

 

Valgets vinner og taper

Høyres Erna Solberg blir valgets vinner - Siv Jensen blir taperen. Foto: Håkon Mosvold, Scanpix.

Høyre blir valgets store vinner, Frp den store taperen.

Alt tyder på en forferdelig natt for partilederne på høyre og venstre fløy. Mirakler skal til hvis ikke SVs Kristin Halvorsen og Frps Siv Jensen må bruke natten på å forklare sterk tilbakegang.

Like klart er at Høyre-leder Erna Solberg blir nattens dronning. Ifølge snittet av meningsmålinger (pollofpolls.no) ligger Høyre an til 25,6 prosent, eller en fremgang på 6,3 prosent.

Kilde: Pollofpolls.no

Forklaringen er trolig en slitasje for den rødgrønne regjeringen. Både SV og Senterpartiet går tilbake, mens Arbeiderpartiet har en ørliten fremgang i forhold til valgresultatet i 2007. Dersom ikke sympatistemmer og mobilisering i siste øyeblikk gir store utslag, blir valgresultatet en klar høyrevind i forhold til valget i 2007.

Gjennomsnittet av de siste meningsmålingene spår dette utfallet:

  • Oslo: Borgerlig fremgang, fortsatt blått byråd
  • Stavanger: Klar seier til de borgerlige
  • Bergen: Borgerlig fremgang, fortsatt blått flertall.
  • Trondheim: Rødgrønn seier tross litt tilbakegang.
  • Tromsø: Knapp rødgrønn seier, kan bli dødt løp.

Dessuten en liten lokal spådom for Drammen: Glem tanken om at Drammen får Masud Gharahkhani fra Ap som ny ordfører!

Årets valgkamp har vært nedtonet og tildels kjedelig. Gamle saker som skole, helse, eldreomsorg og innvandring har vært temaer, men noe av energien har vært borte fordi politikerne har vært enige om å tone ned retorikken etter terroraksjonene mot Regjeringskvartalet og Utøya.

Dette har trolig et polariserende og konfronterende parti som Frp tapt på, mens det blir spennende å se om valgdeltakelsen virkelig blir så høy som valgforskerne tror.

Norge har hatt lav og fallende deltakelse ved de siste lokalvalgene. Ved de fire siste valgene har bare mellom 59 og 63 prosent stemt ved kommunevalget, og deltakelsen er enda lavere i fylkestingsvalget.

Årets valgkamp har vært kjedelig. Det skulle tilsi en lav valgdeltakelse. På den annen side kommer formaningene om å stemme for å slå ring om demokratiet etter Utøya.

Valgets kval for hjemmesitterne, altså.

 

 

 

Fjern små og dårlige kommuner

Senterpartiets Liv Signe Navarsete er kommunalminister. Noen som tror hun vil være en pådriver for å tvinge kommunene sammen? Foto: Scanpix/Statsministerens Kontor.

Svært få tror det er lurt å dele opp Norge i 431 kommuner, så hvorfor tør ikke politikere gjennomføre tvang?

Mange aviser har hatt oversikt over hvordan blå kommuner gjør det i forhold til rødgrønne kommuner.

Fortsatt later politikerne, både lokalt og nasjonalt, som om de gjør noe med størrelsen på kommunene. Men ingen ting skjer.

Forskjellene er små og ofte overraskende. Men det er fordi journalistene ikke ser på det som virkelig forklarer bildet - nemlig ulikheten mellom små og store kommuner.

Dette underbygges av Forbrukerrådet, som har testet kommunenes servicenivå.

Alle undersøkelser siden 2005 gir samme bildet: «De to viktigste funnene er at det er størrelsen som teller, ikke hvilket parti som styrer», konkluderer Forbrukerrådet.

- De med over 50.000 innbyggere, gjør det aller best i kommunetestene. Dernest kommer de nest største, med mellom 20- og 50.000 innbyggere, og slik følger testresultatene kommunestørrelsen helt ned til gruppen av de minste kommunene, de med under 2.000 innbyggere, som gjør det aller dårligst, skriver Forbrukerrådet.

Dersom undersøkelsen stemmer, spiller det altså liten rolle hva du stemmer i kommunevalget på mandag.

Det viktigste valget du kan gjøre, er å stemme for kommunesammenslåinger.

En kikk på kartet viser hvor små kommuner Norge har:

  • I gjennomsnitt har kommunene 11.443 innbyggere.
  • Men den vanlige kommunen (median) har 4.570 innbyggere.
  • Bare 13 kommuner har over 50.000 innbyggere.

Vi har altså valgt å dele opp et lite land i bittesmå enheter. Samtidig viser tallene at jo mindre kommunene er, desto dårligere service gir de til innbyggerne. Og den sammenhengen er nesten helt entydig.

Hos Statistisk Sentralbyrå kan man teste denne hypotesen i statistikkbanken KOSTRA. Der kan man eksempelvis se hvilke kommuner som har størst byråkrati i forhold tjenestetilbudet.

Som ventet er de minst byråkratiske kommunene byer som Porsgrunn, Eigersund og Arendal, hvor under fem prosent av kommunens lønnsbudsjett går til administrasjon.

I motsatt ende kommer småkommuner som Bjarkøy, Rømskog, Utsira og Røst - hvor byråkratiet spiser 20 prosent av lønnsbudsjettet.

Det paradoksale er at innbyggerne i slike småkommuner likevel stemmer for å beholde et dyrt rådhus og en kostbar administrasjon - heller enn å slå seg sammen med nabokommunen.

Les også denne bloggen: Hvem skal betale, Haga?

Mandag skal innbyggerne i Aust-Agder og Vest-Agder stemme over et forslag om å slå sammen fylkene. Sett utenfra virker det som åpenbart fornuftig. Kristiansand ligger omtrent midt i fylket, og er også den naturlige reiseveien til Setesdal, som i dag tilhører Aust-Agder).

Meningsmålingene tyder på klart flertall for sammenslåing blant innbyggerne på Agder, men det hjelper ikke hvis det er flertall mot i Aust-Agder.

En lignende historie fikk vi i Valdres. Ordførerne i Sør-Aurdal, Nord-Aurdal, Vestre Slidre og Østre Slidre ønsket folkeavstemming for å slå sammen kommunene for å skape en levedyktig fremtid for Valdres - med Fagernes som naturlig sentrum for en kommune med 15.000 innbyggere.

Det ble klart ja i Nord-Aurdal (hvor Fagernes ligger) og like klart nei i de tre småkommunen rundt.

Dermed ble sammenslåingen skrinlagt.

Fortsatt later politikerne, både lokalt og nasjonalt, som om de gjør noe med størrelsen på kommunene.

Men ingen ting skjer.

 

 

Pose og sekk for Fagforbundet

Fagforbundets leder Jan Davidsen får mye for pengene. Foto: Scanpix.

Fagforbundet bruker 16 millioner kroner på rødgrønn valgkamp. Det er ikke så rart. Medlemmene har fått ti ganger mer i økt skattefradrag.

Mens andre pengekilder tørker inn, kommer stadig mer av partienes bidrag fra det offentlige - og fra fagforeninger.

Noen partier får enorme beløp, andre får lite og ingenting. Dermed kan enkelte partier slå på stortrommen, mens andre må drive valgkamp på sparebluss.

Etterhvert som valgdagen nærmer seg, øker kampen om de siste velgerne. Det koster penger, og ingen bruker mer på markedsføring enn Fagforbundets  leder Jan Davidsen.

For alle Fagforbundes medlemmer betyr det et inntektsfradrag på 1,2 milliarder kroner

Hans 315.000 medlemmer jobber stort sett i offentlig sektor, og er mot konkurranse fra private tilbydere. Nå pøser Fagforbundet hele 16 millioner kroner inn i valgkampen. Det er dobbelt så mye som hele valgkampbudsjettet til Høyre, og like mye som Høyre og Fremskrittspartiet bruker tilsammen, ifølge Dagens Næringsliv.

Fagforbundet kjører tunge annonsekampanjer mot Høyre og Fremskrittspartiet, og de har hyret Åge Aleksandersen til en turne landet rundt - med taler fra rødgrønne politikere. I tillegg har Fagforbundet betalt 400.000 kroner til en videokampanje mot privatisering (se nederst)  med NRK-profilene Nils og Ronny.

Faksimile: Dagens Næringsliv.Annonsekampanjen Fagforbundet kjører mot private.

Til gjengjeld har Fagforbundet fått mange politiske triumfer de siste årene.

Nylig vant Fagforbundet kampen mot fleksible turnuser. Fortsatt har Fagforbundet sentralt og Jan Davidsen rett til å nekte arbeidstidsordninger selv om både ansatte og arbeidsgiver på en institusjon har blitt enige.

I tillegg er altså pengestøtten til partiene og valgkampstøtten småpenger i forhold til hva Fagforbundets medlemmer får i skattelette.

Da den rødgrønne regjeringen overtok i 2005, var det såkalte fagforeningsfradraget på 1.800 kroner. Dette er et fradrag alle medlemmer i fagforeninger kan trekke fra i selvangivelsen.

Mens alle andre skattekutt er bekjempet med nebb og klør, er dette fradraget øket jevnt og trutt. I år kan medlemmene trekke fra 3.660 kroner på skatten.

Medlemmene betaler altså kontingent for å dekke lønnen til Jan Davidsen og resten av arbeidet i Fagforbundet, og så kan de trekke fra denne utgiften. Dermed tar staten en del av denne regningen gjennom skattefradraget.

For Fagforbundes medlemmer betyr det et inntektsfradrag på 1,2 milliarder kroner.

Det gir 325 millioner kroner i spart skatt - penger som ellers ville gått i statskassen.

Vanligvis er venstresiden og fagforeningene negative til lavere skatt fordi det angivelig utarmer offentlige tjenester og raserer tilbudet for barn, eldre og syke.

Men det gjelder ikke fradraget som kun går til deres egne medlemmer.

Der er statsminister Jens Stoltenberg og LO-leder Roar Flåthen enige om at det er vel anvendte penger for å sikre et ordnet arbeidsliv.

LO-leder Roar Flåthen har uttalt at han forventer en betydlig økning av fradraget også fremover.

Les også: Milliardsjekk til LO-medlemmer

Derfor er det all grunn til å rose Fagforbundet og Jan Davisen for pengebruken. Han vet hva han gjør, og at de 16 millionene i valgkamp er vel verdt pengene. Medlemmene får godt betalt økonomisk i spart skatt. I tillegg har de fått gjennomslag i mange politiske saker.

I forhold til 2005 sparer medlemmene 160 millioner kroner mer i skatt - hvert eneste år.

Snakk om å få både i pose og sekk.

Det ville blitt ganske mange sykehjemsplasser og barnehager av en slik sum.

 

Brakvalg for Høyre

Høyre-lederen Erna Solberg, ordførerkandidat Fabian Stang og byårdslederkandidat Stian Berger Røsland med brakresultat i skolevalget. Foto: Høyre.

 

Skolevalget bekrefter meningsmålingene: Høyre gjør et brakvalg, mens SV er i fritt fall.

Tiden begynner å renne ut for SV-leder Kristin Halvorsen. Fem dager før lokalvalget opplever partiet sitt dårligste skolevalg noensinne. Med bare 4,9 prosent av stemmene har partiet mistet over halvparten av de unge som støttet dem for to år siden.

SVs partileder Kristin Halvorsen ser ut til å bli den store valgtaperen. Foto: SV.

 

Høyre er den største vinneren, med en vekst på 50 % de siste to årene. Arbeiderpartiet har også betydelig fremgang, så hovedtendensen er en moderat sentrum-høyre-vind blant de unge. Vingpartiene og småpartiene faller, med unntak av Venstre, som kommer til å gjøre et godt valg.

Dette er hovedpunkter:

  • Mer moderate: Høyre /Ap øker med 14,4 % - SV/Frp faller med 12,9 %.
  • Mer blå: De fire rødgrønne partiene har 40 % - de fire blå har 51,2 %.
  • Mer aktive: Valgdeltakelsen ved skolevalgene høyest på over ti år.

Her kan du lese tallene: Landsoversikt

Kilde: NSD/Utdanningsdirektoratet

Dersom årets skolevalg sier noe om kommunevalget, så er det at slitasjen fortsetter for de rødgrønne regjeringspartiene, og at Utøya-effekten kan leses ut som sympatistemmer til Arbeiderpartiet og  at mange vender ryggen til  Fremskrittspartiet.

Det mest spennende er om Arbeiderpartiet vil lykkes i å mobilisere hjemmesitterne de siste dagene, eller om sympatieffekten fortsetter å minske frem til valgdagen.

Løpet ser ut til å være kjørt for SV og Fremskrittspartiet. De kommer etter alt å dømme til å gjøre et meget dårlig valg.

I Oslo kommer Fabian Stang til å gjøre et brakvalg, hvis vi skal dømme etter skolevalget. Det tyder på at venstresidens kritikk av Oslo-skolen ikke har gjenklang blant elevene. Høyre øker oppslutningen med 11,4 prosent til 31,4 prosent, SV halveres, og de rødgrønne partiene har tilbakegang - ikke minst på grunn av et elendig resultat for Rødt.

Se tallene for Oslo her.

Også i Bergen er det en Høyre-vind, og flukt fra fløypartiene. Målt mot skolevalget i 2007, gjør Arbeiderpartiet et kanonvalg med Høyre like bak - mens SV og Fremskrittspartiet halveres.

 

 

 

Oljesmurte valgløfter

For hver dollar oljeprisen faller, taper staten 2,5 milliarder kroner i oljeinntekter. Foto: Scanpix.

Oljeprisen sklir nedover. Det betyr at internasjonal økonomisk uro velter inn over Norge.

Når vi hører politiske festtaler, er inntrykket at norske politikere er mer ansvarlige enn andre.

Noe sant er det. Den norske staten er en av verdens rikeste og vi har en utenlandsformue på over 3.000 milliarder kroner.

Alt dette er strålende, men æres den som æres bør: Uten oljeinntektene ville Norge vært i store problemer.

Oljen gjør at Norge har råd til en stor velferdsstat, gode offentlige tjenester og kostbare trygdeytelser.

Stygt sagt er fastlands-Norge et «mini-Hellas».

Det norske statsbudsjettet går med et underskudd på 130 milliarder kroner i år uten oljeinntektene, går det frem av Nasjonalbudsjettet. Vi har et underskudd på 6,3 prosent av alt Norge produserer, og underskuddet er nesten fordoblet siden 2008.

Når oljeprisen er høy og stigende, er det en fjern bekymring.

Men nå sklir oljeprisen nedover. Det gir lavere inntekter for staten. For hver tikrone oljeprisen faller, så reduseres statens netto kontantstrøm med 5 milliarder kroner.

Kommunegjelden klatrer mot 70 prosent av inntektene.

De siste årene har mange norske kommuner lånt store beløp.

I 2003 var kommunegjelden 50 prosent av inntektene, i fjor var den 69 prosent!

Det nærmer seg nivået for Portugal, som nylig måtte be om hjelp fra EU etter å skaffet seg en gjeld på 80 prosent av BNP.

Kommunenes sikkerhetsnett er en økonomisk sterk stat. Går det galt, griper staten inn, og flere kommuner er allerede satt under administrasjon. Det betyr hestekur. Derfor er oljeprisen interessant også for kommunevalgkampen.

Kilde: Nordea

Fra toppen i juni har oljeprisen falt med rundt 15 dollar. På årsbasis betyr det et inntektsfall for staten på 35-40 milliarder kroner.

Det tallet setter kommunevalgkampen i relieff.

- Vil oljeprisen klare å klamre seg til 110 dollar fatet-nivået, eller er det bare et tidsspørsmål før vi ser et brått fall til nivåer langt under det psykologisk viktige 100 dollar-fatet-nivået, spør Nordeas  oljeanalytiker Thina Margrethe Saltvedt i en fersk rapport.

Hun tror oljeprisen holder seg, fordi hun tror en internasjonal resesjon kan unngås, og at oljeetterspørselen vil fortsette å være høy i vekstmarkeder som Kina, Brasil og India.

- Derfor tror vi ikke at verdensøkonomien er i midten av en annen stor resesjon, men snarere vil gjennomgå en utvidet periode med lavere vekst, tror hun.

Vi bør alle krysse fingre for at den analysen er riktig.

Hvis ikke kan mange fagre løfter i disse dager være som å skrive ut sjekker uten dekning.

 

Unødvendig sympati-krangel

AUF-leder Eskil Pedersen mener det er udemokratisk å hevde at Ap får sympatistemmer. Foto: Henrik Arneberg, Nettavisen.

AUF-leder Eskil Pedersen anklager ordfører Fabian Stang for å være er udemokratisk når han tror Ap får sympatistemmer etter Utøya-massakren.

Vi går inn i valgkampens siste uke, og nå er åpenbart silkehanskene lagt bort: - Jeg mener det er et utrolig udemokratisk budskap å stadig gjenta at det handler om sympatistemmer, sier Eskil Pedersen til VG Nett.

Terrorangrepene den 22. juli førte til store menneskelige lidelser, og det var en naturlig reaksjon å føle sympati for de som var berørt.

I dagene etter drapene økte Arbeiderpartiets oppslutning med 11 prosent. Det var ikke fordi folk flest fikk øynene opp for at de egentlig var Ap-velgere, men et uttrykk for sympati.

- Etter sånne hendelser får man sympatistemmer, det er en den av realiteten, og det får vi forholde oss til, sier Oslo-ordfører Fabian Stang til VG Nett.

Så veldig udemokratisk er ikke den analysen. Den deles for øvrig  av alle valgforskere og kommentatorer som har uttalt seg.

Likevel er det et spørsmål om denne debatten overhodet har noe for seg. Ingen kjenner velgernes innerste tanker og motivasjon.

Kanskje får også ordfører Fabian Stang sympatistemmer for sin håndtering av saken.

Det var helt klart en sympatibølge for Arbeiderpartiet rett etter Utøya.

Like åpenbart har effekten avtatt etterhvert som hverdagen og valgkampen får prege mediebildet.

Det kan man blant annet se her:  Målingene siste fem uker

De fleste av oss stemmer i en miks av mange ulike inntrykk. Det gjelder spesielt i lokalvalg, der valg mellom enkeltpersoner kan være viktigere enn ideologiske forskjeller mellom partiene.

Kilde: Pollofpolls.no

Nettavisens forside har hver dag en grafikk hvor vi viser gjennomsnittet av ulike meningsmålinger (i samarbeid med pollofpolls.no). Ser vi den over tid de ukene, så faller Arbeiderpartiet - mens Høyre øker.

Likevel ser både Høyre og Arbeiderpartiet ut til å gjøre et godt valg.

Høyres fremgang er i tråd med gallupene før Utøya, mens Arbeiderpartiet fikk flere sympatisører etter terroraksjonene.

Siden har gallupene nærmet seg tendensen før valget.

En naturlig analyse er at velgerne er på vei tilbake dit de var før 22. juli. Valgkampen har fått frem vesentlige forskjeller i synet på særlig skole og eldreomsorg, og i Oslo handler valget også om man vil ha Fabian Stang eller Rune Gerhardsen som ordfører de neste fire årene.

Den største demokratiske seieren etter Utøya vil være at så mange som mulig stemmer etter modne overveielser og med god innsikt i hva partiene og kandidatene står for.

Årets valgkamp har vært kort, men saklig. Det er ingen grunn til å forhåndsstemme, ennå er det god tid til å gjøre seg opp en mening.

Mitt råd til Eskil Pedersen og Fabian Stang er at de bruker den siste uken på å formidle sitt syn på politiske saker, og forteller klart hvordan de vil forandre samfunnet de neste fire årene.

Å granske hjerte og nyrer på velgerne har lite for seg. Omtrent like lite som å anklage andre for å være udemokratiske når de påpeker helt åpenbare sammenhenger.

 

 

Heller barnehage enn kontanter

SVs Kristin Halvorsen lovet å gå av hvis vi ikke hadde full barnehagedekning innen 2007. Fortsatt er vi ikke helt i mål.

Regjeringen vil avvikle kontantstøtten for 2-åringer. Det er helt greit, hvis de også innfører reell full barnehagedekning.

Da kontantstøtten ble innført, var den en rettferdig ordning for dem som ikke fikk barnehageplass.

Den gang var det urimelig at noen trakk vinnerloddet (barnehageplass), mens andre måtte lappe sammen annen barnepass - og ta regningen selv.

I dag nærmer vi oss full barnehagedekning. Og da blir det urimelig å betale noen en kompensasjon for ikke å bruke et offentlig tilbud.

Kontantstøtten har mistet sin begrunnelse.

I tillegg ser vi et annet fenomen, og det er at det særlig er ikke-vestlige innvandrere som får kontantstøtte.

Minoritetspråklige barn har 20 prosent lavere deltakelse i barnehagen enn resten av barna.

Det er svært uheldig fordi all forskning viser at barn som kommer i barnehage og lærer norsk, gjør det bedre på skolen og blir bedre integrert i samfunnet.

Dette skrev jeg i august 2006: Kontantstøtte mot sin hensikt

Nå vil de rødgrønne fjerne kontantstøtten for 2-åringer, er tiden moden.

Men forslaget bør ledsages av et lite tillegg: Alle 2-åringer må få rett til barnehageplass i sitt nærområde.

Såkalt full barnehagedekning er en illusjon for de foreldrene som pålegges flere timers reisevei hver dag for å frakte barna til og fra barnehage på andre siden av byen.

Reell full barnehagedekning betyr et tilbud i nærheten av der barna bor, og når det er innfridd er det ikke behov for kontantstøtte lenger.

Les også: Tiden er ute for kontantstøtten

Noen tror kanskje at det vil spare samfunnet for penger å fjerne kontantstøtten, men slik er det ikke. Inkluderingsutvalget landet på et estimat på 4,8 milliarder kroner for å skaffe de anslagsvis 15.000 barnehageplassene som trengs.

Til gjengjeld har forslaget en inntektssside - hvis man også lykkes i å få de foreldrene som i dag er hjemme med kontantstøtte, ut i arbeidslivet.

Les også: Ut med kontantstøtten

Kilde: Statistisk Sentralbyrå
SV-leder Kristin Halvorsen gikk til valg med en garanti på at hun skulle gå av hvis det ikke var full barnehagedekning innen 2007.

Hun brøt begge løftene, og fortsatt er det hull igjen på kartet hvor det ikke er full barnehagedekning.

Hverken i Bergen og i Oslo har man klart å gi barnehageplass i bydelen familien bor i

I snitt går 88,5 prosent av barn mellom 1 og 5 år i barnehagen, og det er store variasjoner mellom sørvestlandet og resten av landet (se kartet).

Full barnehagedekning betyr ikke at vi skal tvinge alle foreldre til å ha barna i barnehagen, men at alle skal ha et tilbud om barnehageplass.

Det blir litt lettvint å kutte kontantstøtten uten at man samtidig garanterer rett til plass i nærmiljøet.

Norge er ikke helt i mål, men nesten.

Er det synd på alle eldre?

Professor Frank Aarebrot har fått eldregeneralene på nakken. Foto: Kjell Herskedal, Scanpix.

Ikke alle er glad for å bli eldre, men er det synd på alle de gamle?

Et av valgkampens heteste temaer er eldreomsorg og sykehjem. Det er sterke følelser i sving når «eldregeneralene» svinger pisken over de som våger å ta et oppgjør med myten om at det er synd på alle eldre - for eksempel professor Frank Aarebrot, som selv er 64 år gammel.

Det hjelper ikke de fåtallige som har det vanskelig, at vi gjør hele gruppen av eldre til ofre

I debatten kan man få inntrykk av at de eldre ikke får sykehjemsplasser, eller at de må bo på dobbeltrom.

I virkeligheten er 93 prosent av plassene på norske aldershjem enerom, og bare 1/5 av kommunene mener at det er for vanskelig å få sykehjemsplass.

Dermed er vi til kjernen: De aller, aller fleste eldre har det bra. Mange har store formuer, reiser mye og har en bedre alderdom  enn noen generasjoner før dem.

Les også: Den store eldrebløffen

Det er altså liten grunn til å fremstille hele gruppen som ofre. Men det er heller ikke sant at det foregår et krafttak for eldreomsorgen over hele landet, slik noen politikere fremstiller det.

Ifølge Statistisk Sentralbyrå foregår det slett ingen storstilt bygging av sykehjem her i landet. Fra 2007 til nå har antallet plasser i institusjoner stått bom stille på 41.000.

Det er kanskje ikke så rart. Dagens 70-åringer ble født i 1941, og dagens aldershjem er stort sett fylt av personer født før 2. verdenskrig. Eldrebølgen som ble produsert av de store barnekullene etter krigen vil ikke velte over oss på mange år.

I grove tall er et norsk årskull på 60.000 personer. Dette holder seg nokså stabilt frem til man blir 65 år, men så faller flere fra.

Allerede 73 års-klassen er nede på 30.000 mennesker - noe som tilsvarer alle nordmenn fra 90 år og eldre.

Her kan du se oversikten: Norske årskull

De unormalt store årskullene er de som i dag er mellom 35 og 50 - og det er altså rundt 20 år til eldrebølgen virkelig skyller inn over den norske eldreomsorgen.

Årlig dør det drøyt 41.000 mennesker her i landet, de fleste av dem er naturlig nok gamle - oftest mellom 77 og 82 år.

Hva betyr dette? At mange bor hjemme og dør en naturlig død - uten å behøve sykehjemsplass. Men det er en situasjon som kan snu seg når eldrebølgen skyller inn, kombinert med at levealderen stadig øker.

Svært mange eldre har også god økonomi. Ifølge Statistisk Sentralbyrå har gruppen fra 55 år og oppover største netto formue i gjennomsnitt, og de aller fleste over 67 år er gjeldfrie. Her er det viktig å huske at tallene er fra skatteligningen. Der er gjeldstallene nokså presise, mens reell formue ofte er 3-5 ganger høyere i virkeligheten (fordi man blant annet eier verdifulle og nedbetalte hus).

Her er tabellene: Formue og gjeld etter alder

Poenget mitt er ikke at alle eldre har det bra. Hvis en eldre pleietrengende må stå i kø, så er det en for mye.

Men det hjelper ikke de fåtallige som har det vanskelig, at vi gjør hele gruppen av eldre til ofre.

Det er nemlig ikke synd på alle eldre.

 

 

 

I utlandet første skoledag

Skolebyråd Torger Ødegaard hevder at Oslo har et godt oppfølgingssystem. Det tror jeg den dagen de faktisk legger frem en full oversikt.

Så skjer det i år igjen: Flere hundre elever møtte ikke til første skoledag i Oslo, og mange er fortsatt borte.

Første skoledag er et minne de fleste av oss har klart, og dagen markerer starten på en vellykket integrering i den norske skolen.

Etter barnehagen er skolen det viktigste verktøyet vi har for å integrere barn med fremmedspråklig bakgrunn, og sørge for at de får en god utdannelse, lærer seg norsk og lykkes i arbeidslivet

Hovedbildet er små barn med store ransler og stolte foreldre som holder barna i hendene, og bokstavelig talt leier de frem til barnas første lærer.

Barna ropes opp og går opp til læreren.

Men så ropes det et fremmedartet navn, og ingen reagerer. Barnet er ikke der.

- Den ene eleven lurer vi på om er i Kenya. Tre elever har vi fått beskjed om fra andre at oppholder seg i Somalia, sier rektor Arild Lillehagen, på Bjølsen Skole, til Aftenposten.

Nettavisen hadde i fjor mange artikler hvor vi forsøkte å nøste opp i det manglende oppmøtet første skoledag. Vi fikk dårlige og unnvikende svar på kommunen, før de til slutt innrømte at de ikke hadde noen oversikt over hvor mange barn som var borte fra skolestart.

Les også: Snytt for første skoledag

Kilde: Aftenposten.

I år har Aftenposten gjort jobben. Avisen har fått svar fra  kun 1/3 av skolene. Typisk nok. I fjor slet Nettavisen med rektorer med selvpålagt munnkurv.

Men den tredelen som har svart Aftenposten, manglet 76 elever første skoledag. Hvis vi antar at de er representative for resten, kan vi altså regne med at over 200 barn var borte første skoledag - bare i Oslo.

- Flertallet av de forsvunne elevene er minoritetsspråklige, skriver Aftenposten.

Ansvaret for å få barna på skolen er foreldrenes. Det er straffbart å holde barna unna skolen, og i fjor anmeldte Utdanningsetaten 16 foreldre for slike forhold. - Vi har et ganske strengt oppfølgingssystem og har nulltoleranse for dette. Men vi skal huske at vi har mer enn 50.000 elever i grunnskolen i Oslo. Det betyr at de aller fleste elevene møter opp, sier Høyres skolebyråd Torgeir Ødegaard til Aftenposten.no.

Etter å ha undersøkt denne saken i fjor og sett svarene Aftenposten får i år, er det slett ikke min oppfatning at Oslo har «et ganske strengt oppfølgingssystem».

Når 2/3 av skolene ikke svarer, kan det skyldes at de mener

  1. at dette er noe offentligheten ikke har noe med
  2. at dette ikke er en spesielt viktig sak
  3. at de rett og slett ikke har svaret.

Alle svaralternativene er feil.

Etter barnehagen er skolen det viktigste verktøyet vi har for å integrere barn med fremmedspråklig bakgrunn, og sørge for at de får en god utdannelse, lærer seg norsk og lykkes i arbeidslivet. Mye forskning viser at jo tidligere barna lærer seg godt norsk, desto bedre går det for dem senere. Derfor er det helt avgjørende at foreldrene forstår hvilken bjørnetjeneste de gjør barna sine ved å forlenge ferien i utlandet - og droppe skolestarten.