hits

september 2010

Livsfarlig å falle litt utenfor

Helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen har store utfordringer hos en gruppe på 150.000 mennesker med nedsatt funksjonsevne. Foto: Berit Roald, Scanpix

Mange som hører eller ser dårlig, faller helt utenfor. Resultatet er dårlig helse og tidlig død.

Selv enkle funksjonshemminger kan sette folk helt utenfor, og kombinert med dårlig utdannelse og svak økononomi er det oppskrift for katastrofe.

Det er den nedslående konklusjonen fra forskningrapporten «På like vilkår?» om helse og levekår blant personer med nedsatt funksjonsevne.

Inntrykket i rapporten er at selv en litt nedsatt funksjonsevne øker risikoen for å havne utenfor. Og selv om mange funksjonshemmede klarer seg bra, er det en betydelig gruppe som har det ille.

Det betyr at 150.000 - 200.000 mennesker med nedsatt funksjonsevne lever med plager som dårlig helse og utrygghet.

- Menn med nedsatt funksjonsevne har syv ganger så høy risiko, og kvinner med nedsatt funksjonsevne har en ni ganger så høy risiko for dårlig helse, konkluderer forsker Jorun Ramm  ved Statistisk Sentralbyrå.

Du kan lese hele rapporten her: På like vilkår?

Det skremmende er at mange sliter med dårlig livsstandard på områder som ikke har direkte med deres nedsatte funksjonsevne å gjøre. Det er altså ikke slik at man bare jogger mindre fordi man ser dårlig, men det faktum at man ser dårlig gjør at mange blir uttrygge, utsettes for vold og havner «på utsiden».

- De har dårligere fysisk og psykisk helse, lavere sosial deltagelse, mange har opplevd uttrygghet og diskriminering, og flere har en passiv livsstil, konkluderer rapporten.

I neste omgang gir utstøtelsen dårlig helse:

- Følelse av utrygghet, opplevd diskriminering og vold, det å ikke være i arbeid samt inaktivitet og fedme gir signifikant høyere risiko for dårlig helse i grupper med nedsatt funksjonsevne. Av grupper med nedsatt funksjonsevne er bevegelseshemmede og/eller personer med psykiske vansker særlig utsatt.

Ifølge Statistisk Sentralbyrå har rundt 15 prosent av befolkningen nedsatt funksjonsevne, og det er i denne befolkningsgruppen på 750.000 mennesker man finner dårlig helse og lavere livskvalitet. Av disse igjen er det 25-30 prosent som scorer virkelig dårlig på helse.

Det betyr at 150.000 - 200.000 mennesker med nedsatt funksjonsevne lever med plager som dårlig helse og utrygghet.

Tilstanden er en tap/tap-situasjon for både dem selv og samfunnet. Staten setter inn mange titalls milliarder kroner i støtte og trygd til denne gruppen, men det de egentlig trenger er en vennlig hånd til å lede dem inn i yrkeslivet og til en bedre spiral i livene sine. Så enkelt, og samtidig så vanskelig.

Dette er også et bilde av trygde-Norge. Funnene til SSB demonsterer klart at det ikke er noen lykke å havne utenfor med nedsatt funksjonsevne.

Begynner det først å rakne, faller man fort utenfor.

Stortinget bør reise mer

Ap-politiker Hadia Tajik har helt rett i at Stortinget bør komme seg ut av stortingssalen. Foto: Stian Lysberg, Scanpix.

Det er smålig å kritisere Stortinget for å reise mye. Trolig får vi bedre politikk av at de 169 øverste folkevalgte ser virkeligheten i øynene.

Når de 14 representantene i Energi- og miljøkomitéen kommer hjem fra Brasil i helgen, markerer det slutt på en intens reisevirksomhet for 114 av representantene.

Rundt 1.000 dagsverk er brukt på å dra verden rundt for å studere hvordan andre land løser problemer innen alt fra næringsliv og finans, til helse og omsorg.

Arbeiderpartiets Hadia Tajik har helt rett: - Alternativet er at vi er kontorrotter, sier hun til Nettavisen.

Stortingets reisebudsjett er på under 20 millioner kroner, og det er min påstand at dette er vel anvendte  0,01 promille av statsbudsjettet - rett og slett fordi det verste vi kan få er politiske broilere uten virkelighetsorientering, som blir lette ofre for byråkratiets saksfremstilling og forslag.

Les også: Norges lengste ferie

Les også: Stortingets ferie allerede over

For å ta et betent eksempel, så er det lite som tyder på at Norge er et foregangsland når det gjelder integrering av flyktninger og asylsøkere i arbeidslivet. Studier til utlandet kan vise hvordan utviklingen kan gå i verste fall, og hva de beste landene har gjort for å få nye grupper inn i produktivt arbeid.

Ifølge Stortingets årsmelding for 2009, så reiser komitéene mindre og mindre. I 2009 reiste komitéene for 4,4 millioner kroner innenlands (lys grønn i grafikken), og for 10,3 millioner utenlands (mørk grønn).

Det er lett å latterliggjøre Stortingets reiser, og mange vil nok se for seg behagelige turer på businessclass med innlagte champagnelunsjer. Forestillingen er relativt langt fra virkeligheten, selv om det faglige programmet nok varierer fra tur til tur.

Men når man ser på bruken i de ulike komitéene, så er det mest oppsiktsvekkende hvor lite politikerne reiser innenlands. Transportkomitéen var knapt ute av huset i fjor, og det er vel ikke utenkelig om Stortingets samferdelspolitikere ville hatt nytte av å se hvordan veinettet og jernbanenettet er i praksis?

Justiskomitéen la heller ikke ned mye reisevirksomhet til norske fengsler og domstoler i siste stortingsperiode. Det gjorde for såvidt heller ikke Helse- og omsorgskomitéen, som kanskje kunne lært noe av å se hvordan helsevesenet virker i praksis.

Kort sagt: Det er bra at man er oppmerksom på tendenser til pampevelde, og det er all grunn til å kritisere selve arbeidsformen på Stortinget. Nå har man eksempelvis hatt 103 dagers sommerfravær, og så går man rett inn i en høstsesjon med møter døgnet rundt. Det er en grunn til at ingen andre virksomheter arbeider på den måten.

Men reisene er det siste som bør kritiseres. Norge bør ønske seg vel informerte politikere som har store kunnskaper om hvordan Norge ser ut i virkeligheten, og som fanger opp hvordan andre land løser sine utfordringer.

Et tips kan være å sende Arbeids- og sosialkomitéen på studietur for å finne idéer som kan motvirke at Norge blir et land på trygd.

Mister hodet i Treholt-saken

Arne Treholt sette sinnene i kok, selv 26 år etter pågripelsen. Foto: Terje Bendiksby, Scanpix.

Treholt-saken handler ikke om følelsesmessig synsing, men om etterprøving av fakta.

Det har ikke manglet på sterke utbrudd etter at boken «Forfalskningen» reiser alvorlig tvil om det såkalte pengebeviset i Treholt-saken.

 Gjensidige påstander om løgn reiser et betimelig spørsmål om hvorfor alle involverte ser ut til å miste hodet. Den mest sannsynlige forklaringen er at aktørene ikke kun diskutere en dom i en straffesak, men en sak med dype politiske røtter.

Sett fra enkelte på venstresiden var Treholt offer for en stor konspirasjon under den kalde krigen, mens forsvarsvennene ser samme mann som den største landssvikeren i moderne tid.

Fakta er at Treholt ble dømt til 20 års fengsel, og at han sonte i åtte år før han ble benådet. Pengebeviset var ikke det eneste fellende beviset eller indisiet for at Arne Treholt ble dømt for å solgt hemmeligheter til Sovjetunionen og Irak, og for landsforræderi.

Parallelt med sterke følelsesutbrudd har media plukket opp flere nye kilder som hevder å ha hørt det ene eller andre. I seg selv er slike vitner mindre troverdige enn de som faktisk vet. Det betyr ikke at POT-kilder som hevder å ha hørt at pengebeviset ble forfalsket, lyver - men de kan ha oppfattet noe feil.

Derimot har ingen foreløpig kommet med en god gjendrivelse av hovedpåstanden i boken «Forfalskningen» - nemlig at bildet av pengene i Treholts stresskoffert umulig kan ha vært tatt i hans leilighet på det tidspunktet POT hevder.

Kjernen i «Forfalskningen» er at Treholts stresskoffert ikke hadde en tapebit på låsen under pågripelsen på Fornebu.

Saken om pengebeviset handler ikke først og fremst om Treholts uskyld, men om Politiets overvåkningstjeneste (POT)  fabrikkerte bevis og løy om det. De nå bekreftede anklagene om ulovlig videoovervåking av Treholts leilighet handler heller ikke om Treholts uskyld, men om en overvåkningstjeneste som opptrådte ulovlig.

Begge deler er alvorlig, og det er å håpe at Gjennopptakelseskommisjonen holder hodet kaldt og trenger til bunns i fakta.

Dersom POT har jukset med bevis, må Treholt-dommen oppheves. Det er et grunnleggende prinsipp at det er bedre at ti skyldige går fri, enn at en uskyldig dømmes.

Treholt har uansett sonet åtte år i fengsel, og de årene får han aldri tilbake. En opphevelse av Treholt-dommen sier heller ikke at han er uskyldig dømt.

Men det norske rettsvesen kan ikke leve med påstander om at POT har jukset med beviser for å få ham dømt.

Stortingets ferie allerede over

Nå kan olje-og energiminister Terje Riis Johansen glede seg til at stortingssalen fylles igjen. Foto: Stian Lysberg Solum, Scanpix.

Da er sommerferien slutt også for våre 169 folkevalgte etter 103 dagers fravær.

Fredag 1. oktober kommer Stortinget sammen for første gang siden stortingsrepresentantene tok ferie 18. juni.

Men reiseaktiviteten er ikke helt over. I disse dager kommer enkelte komitéer hjem fra reiser til Australia, New Zealand, Japan og Brasil - for å ta noen av reisemålene.

Les saken her: Verden rundt på 32 dager

Selv etter 103 dagers ferie kommer trolig mange hjem utslitte fra anstrengende komitéreiser. Og nå står en beinhard, intens høstsesjon for døren.

Med mange fraværsdager og reiser, må stadig flere og lengre møter presses inn i en stadig trangere møtekalender. For samtidig som politikerne har 15 ukers opphold på sommerne, blir møtene totalt sett både flere og lengre.  Stortingets arbeidsform er overmoden for en reform.

Med en flertallsregjering blir færre og færre saker avgjort i Stortinget. Likevel stiger kostnadene år for år, og i 2010 vil det koste rundt 700 millioner kroner å drive nasjonalforsamlingen.

I tillegg til at det jevnt og trutt blir flere stortingsrepresentanter, så stiger antallet rådgivere og personer i administrasjonen.

Nå skulle man kanskje trodd at en stortingsrepresentant klarte seg selv, men slik er det ikke. Hvert parti får 2,1 millioner kroner i året i gruppetilskudd. I tillegg får hver representant 0,7 millioner kroner til for å lønne politiske rådgivere og sekretærer. Til overmål får partigruppene i opposisjonen 2,0 millioner kroner per parti.

Min kritikk går på at Stortinget har pålagt seg selv en håpløs arbeidsform.

Godtkjørelsen og reisetilskuddet til de folkevalgte kommer i tillegg.

Her kan du se ordningene: Norges lengste ferie

I praksis betyr det at det koster nesten seks millioner kroner å holde en stortingssepresentant fra et lite opposisjonsparti i sving!

Før sommeren skrev jeg en blogg om dette med ingressen «De har lenger ferie enn lærerne og tjener 700.000 kroner i året».

Dette skapte reaksjoner fra lærerne, som ikke vil ha på seg at de har så lang ferie. Dem om det.

Men poenget mitt er ikke å beskylde stortingspolitikerne for å være late. De fleste er nok både idealistiske og arbeidsomme.

Min kritikk går på at Stortinget har pålagt seg selv en håpløs arbeidsform.

Det spesielle med Stortinget er at det er befolket av mennesker fra hele Norge, men politikerne er ikke de eneste i Norge som bor et sted og som arbeider et annet. Spør eksempelvis alle som ble med på Statoils flyttelass eller de som arbeider i de statlige direktoratene som ble flyttet ut fra Oslo.

Ingen av dem har 15 ukers sommerfravær.

Propaganda om sykefravær

Ser alltid lyst på livet: Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm. Foto: Ilja C. Hendel, Scanpix.

Det finnes løgn, forbannet løgn og statistikk. Nå forsøker staten å innbille oss at sykefraværet synker. Det er dessverre tull.

Både Statistisk Sentralbyrå og NAV har sendt ut meldinger om at sykefraværet faller kraftig.

- Det er en stor inspirasjon i arbeidet med å få ned sykefraværet, sier arbeidsminister Hanne Bjurstrøm.

Sterkest i gladmeldingen var SSB, som la til: - Siden 2. kvartal 2001, som var året da avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv første gang ble inngått, har sykefraværet gått ned 9,4 prosent.

Fem år med debatt og ulike tiltak for å få ned sykefraværet har altså ikke gitt noen effekt!

Isolert er det riktig, men alle slike sammenligninger kommer an på tidspunktet man velger å sammenligne med.

Sykefraværet er nøyaktig likt i år i forhold til i 2005. Fem år med debatt og ulike tiltak for å få ned sykefraværet har altså ikke gitt noen effekt!

Det mest påfallende er likevel at sykefraværet faller hvert eneste år fra 1. til 2. kvartal. Kan du tenke deg grunnen? Eller virker det logisk som det er sesongmessige grunner til at flere er sykmeldt i januar til mars, enn i april til juni?

Kan det ha noe med været å gjøre? Kan det være derfor bygg og anlegg er den sektoren med størst fall i sykefraværet?

Hvis man ser på sykefraværet med litt andre briller enn de mest optimistiske, så ser man at sykefraværet har falt fra 1. til 2. kvartal hvert eneste år siden 2000.

Årets nedgang er ikke spesielt sterk.

Går man gjennom alle tall fra 2000 og frem til i dag, så har sykefraværet i gjennomsnitt falt 0,71 prosentpoeng fra 1. til 2. kvartal.

Årets "nedgang" er altså ørlite mindre enn det som er normalt.

Det nye i tallene ser ut til å være at vinterens fall som kom da debatten om sykefraværet var sterkest, nå har flatet ut. Og det dokumenterer et annet funn: Når det er høyt fokus på sykefravær, så faller det. Men når fokuset forsvinner, så øker sykefraværet igjen.

Dersom noen tør vedde imot, så satser jeg en flaske rødvin på at sykefraværet stiger igjen i neste kvartal!

(Statistikken gir meg gode odds - sykefraværet har økt fra 2. til 3. kvartal hvert år de ti siste årene!)

Ja til mer pappaperm

Likestillingsminister Audun Lysbakken vil utvide pappapermisjonen med to uker. Foto: Berit Roald, Scanpix.

Likestillingsminister Audun Lysbakken vil utvide foreldrepermisjonen, og øremerke to nye uker for far. Det er et bra forslag.

Av en eller annen grunn har Høyre valgt kampen mot øremerket pappapermisjon som en god politisk markeringssak. Hovedargumentet er at fordeling av foreldrepermisjon er noe famliene selv bør få gjøre uten at staten blander seg inn.

Etter min mening snur Høyre saken på hodet: Det normale med trygdeytelser er at de er individuelle, og altså rettigheter hver og en av oss har spart opp gjennom å betale skatt og trygdeavgift. Blir far syk, kan ikke mor overta sykemeldingen. På samme måte er det naturlig at far har en selvstendig rett til pappapermisjon når et par får barn.

I utgangspunktet kan to foreldre være hjemme så lenge de vil med et nyfødt barn. De står altså fritt til å avtale seg i mellom.

Saken her gjelder bruk av milliarder av kroner av fellesskapets midler, og da er det rimelig at fellesskapet legger føringer. En føring som deles av de fleste politiske partier er ønske om at far skal ta mer av ansvaret for barna, og det er mange grunner til et slikt ønske.

Før pappapermen ble innført tok kun 3 prosent av fedrene ut slik permisjon. I dag tar ni av ti fedre pappapermisjon.

Alt tyder altså på at øremerket fedrekvote virker.

Det er bredt dokumentert at fedre som er hjemme hos barna får nærmere kontakt med barna enn fedre som velger å gå på jobb. Det er også dokumentert at hjem der fedre har tatt foreldrepermisjon også er mer likestilte på andre områder som legging av barna, å være hjemme med sykt barn eller å leke med barna.

Alt tyder altså på at øremerket fedrekvote virker.

Her kan du lese om regelverket: Fedrekvote (tidligere kjent som pappapermisjon)

Alt tyder også på at lengden på mors permisjon er avgjørende for hennes fremtidige yrkeskarriere og sjansen for likelønn. Mye statistikk tyder på at fravær på grunn av omsorg for barn er en av årsakene til at kvinner sakker akterut i arbeidslivet.

Den rødgrønne regjeringen foreslo i statsbudsjettet for 2009 å utvide fedrekvoten fra 6 til 10 uker, og nå kommer altså forslaget om å utvide den til 12 uker.

Øremerkingen er bra, men det er typisk rødgrønt at den ikke kommer på bekostning av mors rettigheter, men som en utvidelse av den totale foreldrekvoten. I årets statsbudsjett er det et kompromiss: Foreldrene får en ekstra uke, men to flere øremerkes for far. Mor mister altså en, mens staten bidrar med enda en uke. Det er en dyr utvidelse av verdens allerede mest generøse foreldrepermisjonsordning, og det må være lov å spørre om ikke det er nok når det nærmer seg et helt år med full lønn.

Den logiske fordelingen av foreldrepermisjon er å øremerke de første ukene for mor av medisinske årsaker. Men når hun er restituert etter fødselen, er det naturlig at  mor og far har like rettigheter til foreldrepermisjon. Erfaringen fra de ti siste årene viser også at far tar ut mer permisjon, men at de kraftige hoppene kommer når han får øremerkete uker.

Årsaken er åpenbar: Enten tar far ut de 12 ukene, eller så mister man rettighetene. Det er en sterk føring for den enkelte far, og det er også mye vanskeligere for konservative arbeidsplasser å komme med innvendinger. Derfor er det bra med øremerket fedrekvote.

Nytt monsterkryss i Oslo

HVer dag går tusenvis av arbeidstimer tapt i den nye tunnelen i Oslo.

Tre hovedveier ledet inn i samme rundkjøring for å komme inn i Oslo. Skal man le eller gråte?

Nettavisen testet igår hovedveien inn til Oslo nordfra. Vi kjørte 06:45 og brukte 35 minutter på noen få kilometer fra Vålerenga til sentrum.

«Tragisk». »Dårlige greier». «Er dere journalister? Spør dem som har laget dette om de er stolte av seg selv».

Slik lød reaksjonene da Aftenposten sjekket Oslos nye monsterkryss. Det skal 120.000 biler igjennom krysset per døgn,og med forsinkelsene som nå oppstår går det tapt mange tusen arbeids- eller fritimer for de stakkars bilistene.

Hvis vi regner ti minutter ekstra ventetid i snitt, så snakker vi altså om 20.000 tapte timer  i døgnet.

Det kan være mer, og det kan være mindre, og vi kan diskutere hvor stort det samfunnsøkonomiske tapet er.

 Men det er snakk om millionbeløp, hver eneste dag.

Og det gjelder selvsagt ikke bare bilistene. Mandagens busskø i Bjørvikaområdet er det verste Ruters informasjonssjef Gry Isberg har sett, ifølge Akershus Amtstidende, som er opptatt av pendlerne sørfra.

- Noen få busser opplevde mer enn 20 minutters forsinkelse, kanskje litt over en halvtime, forteller Isberg.

Flere busspassasjerer avisen har vært i kontakt med snakker om mer enn en halvtimes forsinkelse på vei til jobb, og fra bussen ser de «surrete bilister som ikke vet hvordan de skal komme seg gjennom området». Passasjerene forteller at bilene forsinker bussene, men også at bussen finkes av nye trange rundkjøringer uten bussfiler.

Noe særlig trøst fra Vegvesenet får de ikke: - Krysset er ikke laget for å bedre fremkommeligheten, lød meldingen derfra.

Som om det er noe nytt i det. Fra før har bilistene på en annen hovedvei - Ring2 fra øst til vest via Carl Berner - opplevd at de samme utbyggerne har valgt å bygge verdens første firkantede rundkjøring, for sikkerhets skyld med trikkelinje tvers igjennom.

- Et kjempestort skandalekryss, innrømmer Oslos samferdselsbyråd Jøran Kallmyr, som skylder på Vegvesenet.

Lurer på hvordan det hadde gått om veimilliardene heller hadde blitt brukt for å gi fremkommelighet?

Også der valgte man en løsning til 300 millioner kroner som ikke skulle gi bedre fremkommelighet.

Lurer på hvordan det hadde gått om veimilliardene heller hadde blitt brukt for å gi fremkommelighet?

Som for å gi oslotrafikantene total knock out har Vegvesenet også en stor utbygging på den tredje hovedåren, nemlig Ring3 øst/vest gjennom Økern-krysset.

Også her er det kaos til tider, og man må være både synsk og særdeles lokalkjent for intuitivt å velge riktige løp gjennom en enorm labyrint av omkjøringer.

Det er vel bare Oslo samferdselsetat og Statens Vegvesen som kan finne logikk i tre store utbygginger og omlegginger samtidig.

Det finnes kanskje grunner for det, men det er utilgivelig at man ikke har brukt mer ressurser på bedre informasjon og skilting. Hovedveien inn til Oslo er eksempelvis elendig skiltet. Dersom du ikke er lokalkjent, vil du fort bli forvirret av inkonsekvent skilting til henholdsvis Stockholm, Sentrum Ø og Drammen.

Her har Norge mye å lære av andre land. Man får ikke bilistene til å endre adferd uten mye tydeligere signalisering, og det kan Vegvesenet gjøre noe med umiddelbart.

Fra før vet vi at Oslo er landets verste sinke i å bygge ut sikre sykkelveier, og som daglig syklist vet jeg at det er med livet som innsats man ferdes gjennom sentrum. Også det er litt ubegripelig når både sentrale myndigheter og lokalpolitikerne angivelig er opptatt av sykkelveier.

Trøsten får være at for Økern og Bjørvika blir det verre før det blir bedre. Den trøsten finnes som kjent ikke for firkantkrysset på Carl Berner.

Der skal det bli verre før det blir enda verre.

Flest klager på Facebook

Svært mange ønsker hjelp til å slette ting de selv har lagt inn - for eksempel på Facebook.

Facebook og sjikane er det største problemet for folk som oppsøker tjenesten Slettmeg.no. Mange vet ikke hvordan de kan slette en profil.

Nesten alle nordmenn har en profil på Facebook, men det er også denne tjenesten som er «verstingen» når folk vil fjerne elektroniske spor.

Nær 40 prosent av alle henvendelsene til den statlige tjenesten Slettmeg.no gjelder Facebook. Deretter følger Google og Hotmail. Den typiske henvendelsen er ønske om hjelp til å få slettet en profil.

Slettmeg.no mottok over 500 henvendelser i sommer, og nettstedet hadde 131.000 sidevisninger. Med all omtalen nettstedet har fått, tyder det på at sletting og sjikane på internett er et problem - men kanskje ikke så gigantisk som mange har fremstilt det som.

Det er like mange kvinner som menn som vil ha hjelp til å fjerne opplysninger, og den typiske klager er mellom 15 og 30 år, og bor i eller rundt Oslo, Bergen og Stavanger.

De to hovedproblemene er konkrete krenkelser og uønskede oppføringer. I den siste kategorien gjelder to av tre henvendeler hjelp til å slette ting brukerne selv har lagt inn.

Det er interessant at så godt som ingen henvendelser gjelder nettaviser og nyhetsartikler. Normalt har de fleste nettaviser høye terskler for å fjerne stoff som har vært publisert.

Derfor er det beste rådet Slettmeg.no kan gi til norske ungdommer at de tenker seg om før de legger ut bilder og intime opplysninger på Facebook.

Heller ikke oppføring i nettkataloger er noe omfattende problem. Kun rundt fem prosent av alle henvendelsen til Slettmeg.no gjelder ønske om å bli fjernet fra nettkataloger.

De mer alvorlige henvendelser gjelder hjelp mot krenkelser, og der er publisering av bilder og personopplysninger mest utbredt. - I størsteparten av tiltellene er det bekjente som står bak publisering av opplysningene, opplyser Slettmeg.no.

I en del tilfeller er det ren mobbing, enten ved at noen har legger ut sjikane eller falske opplysninger på falske profiler eller profiler som hackes.

Selv om drøyt 500 henvdendelser på tre måneder ikke er et høyt tall, så er det alvorlig nok når mange sliter med direkte mobbing og uønskede opplysninger på nettet. Brukervilkårene for Google og Facebook er så omfattende og kompliserte, at man ikke kan påstå at den jevne 15-åring tar seg tid til å lese dem og aller minst forstår dem. Helt enkelt er det heller ikke å fjerne bilder for godt.

Den ferske saken i Pressens Faglige Utvalg om Facebook-opplysninger viser at mange lever i den villfarelse at Facebook er en hemmelig og skjult verden, og at man kan legge ut opplysninger der uten å risikere at de blir gjengitt av media. Det er i så fall often en illusjon, noe også PFU-dommen slo fast.

Derfor er det beste rådet Slettmeg.no kan gi til norske ungdommer at de tenker seg om før de legger ut bilder og intime opplysninger på Facebook. Det er ikke alltid man er like stolt over opplysningene ti år senere når man eksempelvis skal søke jobb eller har fått en ny kjæreste.

Mareritt i Sverige

Sverigedemokratenes Jimmie Åkesson er på vippen. Foto: FREDRIK SANDBERG / SCANPIX

Det svenske folket stemte ikke slik politikerne ønsket seg. Marerittet er det innvandringsfientlige partiet Sverigedemokraterna på vippen med 5,7 prosent av stemmene.

Den borgerlige alliansen klarte det nesten, men bare nesten: Med 49,3 prosent må de borgerlige partiene regjere på Sverigedemokraternas nåde.

Den foreløpige mandatberegningen gir 173 mandater til Alliansen, 156 til de rødgrønne, og 20 mandater til Sverigedemokraterna.

Valet är över - nu vänter kaos, skriver Aftonbladet.

Kaoset kommer ikke som følge av noen stor støtte til Sverigedemokraterna. Selv om partiet hadde fremgang, betyr stemmetallet at 94 av 100 svensker stemte på andre. Kaoset kommer fordi de toneangivende partiene ikke klarer å forholde seg til det lille paria-partiet.

 I valgkampen forsøkte man å overse partiet, og man hadde i det lengste håpet på et valgresultat som ikke plasserte Sverigedemokraternas leder Jimmie Åkesson på vippen. Nå er det blågul blåmandag.

Sverigedemokraternas 5,7 prosent er i teorien små tall, men et parlamentarisk mareritt i praksis.

- I dag har vi sammen skrevet politisk historie, sa Jimmie Åkesson i natt.

Her kan du se hva Sverigedemokraterna mener: Trygghet & Tradition

Her ser du Wikipedias versjon: Nasjonalistisk parti

Den største velgerstrømmen i Sverige er likevel fallet på 4,4 prosent for Socialdemokraterna, og Moderaternas fremgang på 3,9 prosent. Det er sterkt av de borgerlige å få ny tillit etter å ha overtatt styringen av Sverige i en internasjonal krisetid.

Statsminister Fredrik Reinfeldt har fått velgernes støtte til den såkalte arbeidslinjen, som enkelt kan beskrives slik at det skal lønne seg å jobbe, fremfor å gå på trygd. Det nye arbeiderpartiet, har vært Moderaternas slagord.

Et Sverige uten oljepenger har måttet gå hardere til verks mot offentlig forbruk enn de rødgrønne i Norge (som til nå har brukt rekordmange oljekroner og latt det bli med snakk om innsparinger).

Men det svenske valgresultatet viser at velgerne ser ut til å støtte en høyredreining bort fra staten som roten til alt godt. Fremgangen for de borgerlige i Norge peker i samme retning. Det er et rom for en  politikk som vil effektivisere byråkratiet, bygge ned trygdeforbruket og la det lønne seg å arbeide.

Likevel er det bakrus for Moderaterna-toppene Fredrik Reinfeldt, Carl Bildt og Anders Borg i dag. De vil gjerne fortsette å styre Sverige, men nekter å forholde seg til det høyreekstreme og innvandrerfientlige partiet som har kommet på vippen.

Første desperate trekk er å henvende seg til Miljöpartiet, men der møter Alliansen en lukket dør - ikke minst med Alliansens planer om å bygge nye atomkraftverk.

Men tross sin valgtriumf møtte Jimmie Åkesson en kald skulder i natt.

Verken de rødgrønne eller Alliansen vil regjere med Sverigedemokraterna som støtteparti.

De store partiene vil nok strekke seg langt for holde Jimmie Åkesson utenfor reelle makt, men foreløpig er det kaos.

Klare lovbrudd i kraftskandalen

Påvirkningsagentene - de tidligere statsrådene Odd Roger Enoksen og Bjarne Håkon Hansen (skjult bak) - her på vei inn i Statsråd. Foto: Stian Lysberg Solum, Scanpix.

Senterpartiet og to kraftselskaper kan ikke slippe unna med 700.000 kroner i ulovlig partistøtte og påvirkning, men aktørene viser liten vilje til å rydde opp selv.

Det som har reddet Liv-Signe Navarsete, Anne-Grethe Strøm-Eriksen, Jonas Gahr Støre og Magnhild Meldtvedt Kleppa er at det har vært vanskelig å påvise sammenheng mellom gavene de har fått, og handlinger de har utført som statsråder.

Nærmest trøbbel har Senterpartiets samferdelsministre vært. Armbåndet i hvitt gull til Liv-Signe Navarsete kostet 27.000 kroner, og giveren hadde direkte interesse av ministerens valg av løsninger for ferjer.

Men gavene til statsrådene handler først og fremst om integritet, tillit og grådighet.

Derimot er gavene på 700.000 fra to offentlige kraftselskaper ulovlig og kan få strafferettslig etterspill.

For Senterpartiet er forbudet glassklart:

«Politiske partier kan ikke motta bidrag fra:

a) rettssubjekter under statens eller annen offentlig myndighets kontroll»

(Kilde: Lov om visse forhold vedrørende de politiske partiene (Partiloven)).

Både Troms Kraft og Eidsiva er eid av fylker og kommuner, og umotvistelig offentlige virksomheter. Det er liten tvil om at selskapenes ledelse har brukt henholdsvis 200.000 kroner og 500.000 kroner til ulovlig støtte til Senterpartiet.

Det er heller ingen tvil om at Senterpartiets ledelse har tatt imot pengene som det er klart forbud mot å ta imot ifølge en lov partiet selv har vært med på å vedta.

Snakk om bukken som passer havresekken.

Hadde dette vært brudd på lov om verdipapirhandel, ville partene hatt etter seg både Finanstilsynet og etterhvert Økokrim.

Men i partisammenheng virker det som hovedpersonene tror det er nok at man betaler tilbake pengene og ber om godt vær.

Det er for lettvint. Saken bør få etterspill både i de to kraftselskapene og i Senterpartiet. Det er et ansvar som særlig påligger styrene. I begge selskapene har revisor latt lovbruddene skje upåtalt.

Strafferettslig er det mest alvorlig i selskapene, fordi noen ansatte der må ha brukt selskapets penger i strid med lover og regler. Det må eierne og styret reagere på.

 Eidsiva har styremøte tirsdag, mens Troms Kraft har en inhabil styreformann - tidligere olje- og energiminister Odd Roger Enoksen fra Senterpartiet.

Snakk om bukken som passer havresekken.

Leserne flykter fra papiravisene

VGs Bernt Olufsen opplevde fall over hele linja i fjor. Foto: Heiko Junge, Scanpix.

Tross milliarder i årlig statsstøtte, så flykter leserne i alle aldersgrupper fra papiravisene. Det blir stadig dyrere for staten å sponse informasjon på papir når leserne vil ha det på nett.

Det er alltid interessant å se papiravisene skrive om seg selv. Tross dramatisk leserflukt virker det som om det går riktig så bra.

Økning og økning, fru Blom.

- Bare Aftenposten øker. Alle de 18 største papiravisene i Norge taper lesere, skriver Aftenposten.

- Stabilt i Dagsavisen, skriver Dagsavisen.

Dagens Næringsliv finner bare grunn til å nevne egen avis i en oppramsing i et tosiders oppslag om at «Leserhester dropper papir».

Det er kanskje litt påfallende når DN i år har mistet en av ti daglige lesere på ett år!

Sannheten er at leserflukten fortsetter med ny styrke. Og det finnes finnes ikke ett eneste unntak blant landets største aviser.

Du finner en presentasjon for alle papiravisene her: Tilbakegang

Her kan du se tallen for hver enkelt: Total oversikt for alle målte papiraviser

VG har eksempelvis mistet 137.000 daglige lesere fra i fjor til år.

 Og de som leser Aftenpostens tittel om økning, blir kanskje overrasket når galluptallene viser at Aftenpostens hovedutgave har falt fra 731.000 til 695.000 lesere - eller rundt fem prosent - på ett år. Faktisk faller alle papirproduktene til Aftenposten.

Stabilt og stabilt, fru Blom.

Veldig stabilt er det ikke i Dagsavisen heller, når vi ser på tallene. Når du har 113.000 lesere, så er ikke et fall på 2.000 fra ifjor helt stabilt, men pyttsann! Always look at the bright side of life.

I dag fungerer pressestøtten som å gi bidrag til Den norske amerikalinjen når alle passasjerene ønskete å bruke fly.

I disse dager vurderer politikerne et nytt støttesystem for pressen. De ønsker å finne ut om den årlige direkte og indirekte pressestøtten på rundt to milliarder kroner treffer riktig. Det er et velbegrunnet spørsmål når lesertallene viser at jo mer statsstøtte papiravisene får, desto færre leser dem.

 I dag er det nullmoms som utgjør mest indirekte støtte, selv om det er den direkte pressestøtten som diskuteres mest.

Ikke fem øre av statens milliarder av kroner i støtte hvert eneste år går til nettmediene. De mediene folk vil ha, må klare seg selv i en urimelig konkurranse mot støttebaronene.

Riktignok følger annonsekronene etter leserne, men det skjer sent. Og dermed må nettavisene lage produkter som er tynnere enn de kunne vært med likebehandling.

I dag fungerer pressestøtten som å gi bidrag til Den norske amerikalinjen når alle passasjerene ønskete å bruke fly.

Tidligere har papiravisene holdt stand blant de høyt utdannede og de eldste leserne. Før var det altså slik at papiravisene falt fra med omtrent en takt på et årskull per år - folk døde bokstavelig talt fra sine abonnementer.

Nå er bildet at det er leserfrafall over hele linjen. Selv i gruppen over 60 år forlater leserne sin gamle papiravis, og velger internett og mobil i stedet.

Leserundersøkelsen til TNS Gallup viser at Nettavisen har 416.000 daglige lesere. Vi har altså 50 prosent flere lesere enn Dagens Næringslivs papirutgave, og nær dobbelt så mange lesere som Bergens Tidende, Adresseavsen og Stavanger Aftenblad (som alle er blant de største mottakerne av indirekte statsstøtte via momsfritak).

Med litt flaks går vi forbi Dagbladets papirutgave i år.

Så får vi heller leve med at papirkonkurrentene dopes med milliardstøtte når stadig færre lesere vil ha produktene, uansett.

Takk, Märtha og Ari!

Er Märtha Louise opphøyd eller akkurat som alle oss andre? Foto: Kyrre Lien, Scanpix.

Ingen har gjort mer for å avvikle kongedømmet enn Märtha og Ari.

Det er lett å latterliggjøre prinsesse Märtha Louise og hennes «hotline» til de døde.

Men det blir lett absurd når folk som kan helbrede telepatisk blir sannhetsvitner, eller når religiøse ledere rykker ut mot den nye konkurrenten.

Felles for alle disse er at de tror det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder.

Og i troen på overnaturlige evner er det fortsatt Snåsamannen som er kongen!

Som republikaner er det bare å takke og bukke. Hvis det da ikke er slik at prinsesse Märtha Louise er tidsriktig, og rir på en bølge av tidsriktig mystisisme.

Kan det tenkes at hennes engleskole og kontakt med de døde bidrar til å folkeliggjøre kongehuset hos en stor del av befolkningen?

Det kan nok ikke utelukkes at Märtha Louise taler til en relativt stor gruppe, men det er nok en enda større gruppe av royalister som reagerer på en kongefamilie som nå ligner en vanlig norsk familie, med en kronprinsesse som har et barn fra før - og altså en prinsesse (som riktignok ikke er en formell del av kongehuset) som gjør seg sine tanker om det hinsidige.

Og i troen på overnaturlige evner er det fortsatt Snåsamannen som er kongen!

Norge er et av ganske få land i verden hvor posisjonen som statsoverhode går i arv. Og kongehuset er bemerkelsesverdig slitesterkt: Vår kongefamilie ble valgt til sin posisjon gjennom en folkeavstemning, og kongehuset har fortsatt stor oppslutning blant folk flest.

Men begeistringen har falmet. I debatter om kongehuset er kronargumentet til de fleste tilhengerne den jobben kongefamilien gjør for norske bedrifter i utlandet, og ikke minst frykt for hvem vi kunne fått som president. (Det siste er litt absurd, siden vi jo hadde fått den presidenten vi hadde valgt.)

Problemet med Märtha Louises svermerier er at det demonstrerer kongehusets største problem: Enten må de tviholde på sin opphøyde rolle og oppføre seg deretter - eller så blir de som folk flest. Og hva skal vi da med et kongedømme?

Kraftsaken er styggere

Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen må behandle saker om to kraftselskaper som ga Senterpartiet 700.000 kroner. Foto: Thorbjørn Tandbeg

Gavene til statsrådene er en ting, men 700.000 kroner i partistøtte fra offentlige selskaper til Senterpartiet er grisete.

Gavene på flere titalls tusen kroner til Sp-statsrådene Magnhild Meltvedt Kleppa og Liv Signe Navarsete er kritikkverdige, og det har også statsrådene erkjent ved å beklage at de ikke tidligere la alle kort på bordet og ved å gi tilbake gavene.

Hvor alvorlige følger dette får for statsrådene personlig er nå opp til velgerne og statsminister Jens Stoltenberg.

Det spørsmålet handler om tillit.

Men avsløringen av gaver på 700.000 kroner fra de offentlige selskapene Eidiva og Troms Kraft til Senterpartiet handler om noe langt mer alvorlig enn enkeltpersoners tillit - den saken handler om misbruk av offentlige midler, om kameraderi og i verste fall påvirkning av beslutningsprosesser.

Dessverre har debatten om kraftpengene druknet litt i diskusjonen om gullarmbånd, og det hjalp nok også at Senterpartiet umiddelbart bestemte seg for å gi tilbake pengene.

Saken blir ikke bedre av at Senterpartiets tidligere olje- og energiminister,  Odd Roger Enoksen, er styreformann i Troms Kraft

Men saken bør få etterspill, for det er hårreisende at ledelsen for to kraftselskaper bruker skattebetalernes penger til å støtte et enkelt parti. Spesielt ille er det forbi både Eidsiva og Troms Kraft har konsesjonssaker inne som skal avgjøres av olje- og energiminister Terje Riis-Johansen fra Senterpartiet.

Saken blir ikke bedre av at Senterpartiets tidligere olje- og energiminister, Odd Roger Enoksen, er styreformann i Troms Kraft.

Dessuten er gavene ulovlig, og de burde Senterpartiet vite. Og det er ingen fullgod løsning at Senterpartiet nøyer seg med å sende pengene tilbake etter at gavene har blitt offentlig kjent.

Nettstedet Partifinansiering.no forteller i detalj om gaver fra enkeltpersoner, organisasjoner og bedrifter til politiske partier.

Hensikten med å ha offentlighet om dette, er å forhindre at økonomiske interesser kan "kjøpe" seg innflytelse gjennom pengestøtte til partiene. Mest omdiskutert har fagbevegelsens støtte til de rødgrønne partiene vært, men også enkelte rike investorers støtte til Høyre er debattert ut fra en mistanke om at man ønsker å kjøpe seg lavere formueskatt.

Her kan du se pengegavene til alle de store partiene: Partifinansiering

Disse diskusjonene er viktige, men det er horribelt når selskaper eid av det offentlige støtte ett enkelt parti.

Ikke gullkantet hukommelse

Samferdelsminister Magnhild Meltvedt Kleppa tok imot et gullarmbånd til 15.000 kroner, men gaven gjorde angivelig ikke noe stort inntrykk.

Akkurat idet vi trodde at de fleste gavene var ute av skapet, så kommer det jammen en til. Nå er det samferdelsesministeren som har fått bedre hukommelse, og plutselig husket at hun i 2007 fikk et armbånd til 15.000 kroner som hverken er oppgitt til ligningsmyndighetene, Stortingets gaveregister eller til Statsministens kontor.

- Dette var en feil. Jeg skulle umiddelbart ha returnert armbåndet, eller levert det til Stortingets kontor. Jeg beklager at dette ikke ble gjort, sier Meltvedt Kleppa i en pressemelding.

Meltvedt Kleppa fikk sin gullenke da hun var gudmor ved dåpen av MF Sand.

Ferjen ble levert fra Fiskarstrands Verft til Nor-Ferjer (senere Tide Sjø) i 2007.

Rederiet mottar betydelig statsstøtte fra Meltvedt Kleppas departementet, og det er nettopp denne statsstøtten som gjør at rederiet kunne bestille ferjen.

Som forgjengeren Liv Signe Navarsete fikk altså Magnhild Meltvedt Kleppa armbåndet fra et verft som indirekte tjente godt på millionbevilgninger ministrene ga til ferjeselskapene som hadde bestilt ferjene.

Nettopp for å hindre slik mistenkeliggjøring har man regler om at slike gaver skal skje i åpenhet. Men både Navarsete og Meltvedt Kleppa unnlot å føre gavene inn i Stortingets gaveregister. Og det er altså ikke snakk om en t-skjorte eller en flaske vin, men armbånd til henholdsvis 15.000 kroner og 27.000 kroner.

Den ene sliter med å forklare sin åpenbart selektive hukommelse, den andre må forklare folk flest og ligningsvesenet hvorfor en gave til 15.000 kroner blir skattefri når du har den på kontoret.

Gaver i denne størrelsesorden er de færreste av oss forunt, men de to statsrådene «glemmer» altså å føre dem opp.

Navarsete husker derimot å få armbåndet i hvitt gull taksert og fører det opp i selvangivelsen, men så går teppet ned.

Meltvedt Kleppa husker ikke engang å føre det inn i selvangivelsen.

Den ene sliter med å forklare sin åpenbart selektive hukommelse, den andre må forklare folk flest og ligningsvesenet hvorfor en gave til 15.000 kroner blir skattefri når du har den på kontoret.

Også forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen har en ganske fiks tolkning av skatttereglene når hun først fikk taksert sine afghanske tepper til 44.000 kroner, men bare førte opp 8.000 kroner i selvangivelsen.

I disse dager er alle norske skattytere pålagt å måle opp boligene sine på ære og samvittighet, slik at vi skal få riktig skatt.

Skal vi bruke forsvarsministerens metode og føre opp 1/5 av størrelsen eller er det bedre å velge samferdselsministerens metode med å glemme hele greia?

Knusende dom mot Tine

Tine får 30 millioner i bot for å ha presset Synnøve Finden ut av ostehyllene hos Rema 100. Foto: Ann Iren Ødeby

Lagmannsretten feller en knusende dom over Tine, og gir dem 30 millioner kroner i bot for å ha presset ut konkurrenten Synnøve Finden.

Det enkleste er ofte det beste, men ikke alltid. Det er lærdommen etter at dommen har falt i maratonsaken mellom meierigiganten Tine og Konkurransetilsynet.

Bakgrunnen er at Tine og Rema i 2004 avtalte seg imellom å holde konkurrenten Synnøve Finden unna Remas hyller. Til gjengjeld fikk Rema 36,6 millioner kroner for ytelser i årsavtalen for 2005.

Du kan lese dommen her: Dom fra Borgarting lagmannsrett

Det er et skremmende bilde av metodene i dagligvarehandelen som vises i dommen. I detalj går man gjennom hvordan Tines forhandlere forsøkte å presse konkurrentene Synnøve Finden (ost) og Kavli (Q-melk) ut av hyllene hos Rema og Ica.

Resultatet ble at Rema kastet ut Synnøve Findens osteprodukter, noe som ville gitt forbrukerne mindre valgmuligheter.

Det enkleste er ofte det beste, men ikke alltid

Lagmannsretten mener enstemmig at dette er i strid med konkurranseloven, og har gitt Tine BA et overtredelsesgebyr på 30 millioner kroner. I tillegg må meierigiganten dekke sine egne saksomkostninger på 9,2 millioner kroner - hvorav 7,9 millioner kroner er salær til Tines advokater.

Retten ser alvorlig på det som skjedde:

- Ved utmålingen viser lagmannsretten til at Tine var en stor aktør på de aktuelle markedet. Selskapets dominerende stilling var sterk. Omsetningen i markedet var på cirka 2,5 mrd. kroner. Det var bare en annen aktør av betydning på det aktuelle markedet, og denne aktøren hadde hatt vanskeligheter med å etablere seg i konkurransen med tine, og var i en utsatt stilling. De potensielle skadevirkningene av overtredelsen var derfor etter lagmannsrettens vurdering betydelige, noe som vektlegges i skjerpende retning.

I formildende retning viser retten til at det er skjønnsmessig og vanskelig å vurdere hvor mye markedsmakt kan kan bruke som dominerende aktør.

Derimot fant ikke retten grunn til å ta hensyn til at Tine har vært utsatt for en «mediestorm».

Tine ble frikjent i Tingretten, men nå har altså lagmannsretten felt selskapet, og konkurransedirektør Knut Eggum Johansen mener det har vært viktig å føre saken for å få domstolen til å sette en grense for hvor langt man kan gå.

Men det spørs om siste ord er sakt. Tine-direktør Elisabeth Morthen er uenig i dommen og mener at det ikke er bevist for at Tine ønsket å ekskludere konkurrenter. Det vil ikke være noen bombe om Tine forsøker å anke.

- Jeg vil samtidig minne om at den situasjonen som er behandlet i retten ligger snart seks år tilbake i tid. De fleste i dagligvaresektoren vil være enige i at vi i dag har betydelig sterkere konkurranse. TINEs konkurrenter driver lønnsomt, og økende importkonkurranse utfordrer både TINE og våre konkurrenter, sier Morthen.

Det viktigste med saken er at den har skjerpet de store matvarekjedene, og fått frem hvilken risiko man får ved å presse ut konkurrentene. Det er viktig for forbrukerne.

Politiet må granskes i Treholt-saken

Boken om pengebeviset kommer ut senere i dag.

Dersom det blir endelig bevist at politiet selv produserte det viktigste beviset mot Arne Treholt, står vi foran etterkrigens største politiskandale.

Det såkalte «pengebeviset» er det eneste håndfaste beviset som knytter Arne Treholt til 15.000 dollar han ifølge Politiets overvåkningstjeneste (POT) fikk fra KGB.

Bildet fra pengebeviset har en tapebit som først kom på kofferten etter pågripelsen i 1984.

Nå hevder to journalister som har gransket saken, at bildet av Treholts koffert med pengene ble produsert i ettertid - og slett ikke ble tatt under en ransaking hjemme hos Treholt.

Les også: - Politiet jukset med «pengebeviset»

Daværende aktor i Treholt-saken, Lasse Quigstad, tar opplysningene ytterst alvorlig, og sier at man nå vil lese boken og sette seg nærmere inn i påstandene før man tar stilling til hvilken måte saken skal følges opp på.

Det er viktig å få med seg at politiets eventuelle forfalskning av «pengebeviset» ikke er en frikjennelse av Arne Treholt.

Den ansvarlige politilederen, Jostein Erstad, avviser påstanden som tull, og nekter for at beviset ble produsert i etterhånd: - Dette var reelt, og lagt fram som grundighetsbevis. Noe retten også godtok, sier Erstad til Aftenposten, som har fulgt opp påstandene i boka.

Treholts stresskoffert hadde ikke noen tapebit da Treholt ble pågrepet på Fornebu i 1984.

Det er viktig å få med seg at politiets eventuelle forfalskning av «pengebeviset» ikke er en frikjennelse av Arne Treholt.

I første omgang er det en politiskandale hvis det kan påvises at politiet produserte bevis man trengte i en indisiekjede. I tillegg til fotoekspertene bygger boken på kildeopplysninger fra en tidligere politimann som angivelig ikke hadde samvittighet til å leve med vissheten om at «pengebeviset» var laget i etterhånd.

Mange nordmenn er nok lei hele Treholtsaken, og hovedpersonen selv er både dømt, har sonet og siden blitt benådet. Det er slett ikke sikkert at Treholt orker en ny runde med gjenopptakelseskommisjonen.

Men det er likevel viktig å få fastslått om påstandene i boken holder vann.

Vi kan ikke leve med påstander om at politiet lager bevis hvis det passer dem.

Det er det viktigste med boken «Forfalskningen».

Navarsete lite troverdig

Kommunalminister Liv Signe Navarsete er lite troverdig i sine forklaringer, men ber likevel om å bli tilgitt. 

Nyere norskpolitisk historie er full av eksempler på at relativt små feilgrep kan koste en politisk karriere.

Senterparti-leder Liv Signe Navarsete er farlig nær grensen med sin håndtering av armbåndet i hvitt gull til 26.500 kroner som hun fikk fra Kjell Inge Røkke - samtidig som hun som samferdelsminister bevilget hundrevis av millioner kroner til rederiet som kjøpte ferjene av Røkkes Aker Yards.

Les også: Fikk gullarmbånd - bevilget millioner

Les også: - Jeg håper jeg kan få tilgivelse

Det store spørsmålet er om statsminister Jens Stoltenberg stoler på Navarsetes forklaring om at hun glemte å opplyse om gaven som en ren glipp. Forklaringen er ikke spesielt troverdig når Navarsete samtidig opplyser at hun gikk til gullsmeden for å få armbåndet taksert, og at hun husket å føre det opp i selvangivelsen.

VG skriver at Stoltenberg 10. februar i år ba alle statsrådene om å legge sine økonomiske forhold på bordet. Navarsete fortalte intet om gaven fra Aker Yards og Kjell Inge Røkke. Hun har også unnlatt å rapportere om gaven i departementet og i Stortingets register. 

Navarsete nekter å legge frem dokumentasjon på at gaven er ført opp i selvangivelsen, noe både Nettavisen og VG har bedt om.

Det var nettopp uvilje mot å legge kortene på bordet som i sin tid felte Manuela Ramin-Osmundsen, ikke selve handlingene hennes.

Erfaringen fra tilsvarende saker er at man kan slippe unna med mye, men ikke fortielser eller usannheter.

Problemet for Jens Stoltenberg er at Liv Signe Navarsete er partileder i et av de tre rødgrønne partiene - og dermed ikke lett å ofre.

- Da jeg fikk gaven, var jeg ikke kjent med verdien. Men jeg var opptatt av ligningen, og på det tidspunktet jeg fikk taksert det og fikk vite prisen, burde jeg ha reagert, sier Navarsete i NRKs politiske kvarter.

En fersk meningsmåling i VG viser at nær halvparten av befolkningen har mindre tillit til Navarsete etter gullsmykke-saken.

Navarsete vil ikke si noe om hvilke konsekvenser dette bør få for hennes videre politiske karrriere:

- Det kan jeg heller ikke si. Dette handler om tillit, noe som tar lang tid å bygge opp og kan rives ned raskt. Jeg vet ikke hva slags konsekvenser dette får. Men jeg håper det er anledning til å si unnskyldning og få tilgivelse for det, sa hun til NRK.

-  Jeg kan love det norske folk at jeg ikke kommer til å motta noen store gaver i fremtiden.

Gavesaken har åpenbart vært en vekker for statsrådene i Jens Stoltenbergs regjering, men de våknet lovlig sent.

Frp ødelegger idyllen

Siv Jensen er tilbake fra ferie, med ny brunfarge. Foto: Scanpix.

Når de borgerlige gjør det bra, er det bare et tidspørsmål før Fremskrittspartiet ødelegger idyllen.

Det har vært en fantastisk sommer på meningsmålingene for Høyre og Fremskrittspartiet. De to store borgerlige partiene kunne fått rent flertall hvis stortingsvalget var i dag.  Hovedårsaken er regjeringsslitasje og at velgerne vender ryggen til det rødgrønne prosjektet.

Erna Solberg har fosset frem på gallupene, og løsningen på Høyre-koden er enkel: Si og gjør minst mulig!

Selv om Høyres fremgang har vært sterkest, så har også Fremskrittspartiet gjort det rimelig bra på målingene. Og basert på galluptallene har Frp-leder Siv Jensen aldri vært nærmere en plass i regjeringen enn nå.

Derfor er det helt ubegripelig at partiet nå ser seg tjent med å skape uro på borgerlig side:

  • Først kom Tybring-Gjeddes utspill om innvandring til Groruddalen.
  • Siv Jensen fulgte opp med å kalle Høyre for utydelige i asylpolitikken.
  • Og nå skal altså Carl I. Hagen forsøke å bli ordfører i Oslo.

Alle de tre utspillene må være som manna fra himmelen for Arbeiderpartiets generalsekretær Raymond Johansen og statsminister Jens Stoltenberg.

Etter en sommer med "monstermaster" i Hardanger og SV-kamp mot private barnehager kan de rødgrønne lene seg tilbake og la de borgerlige krangle.

Eller som Stoltenberg ofte sier: - Vi har våre uenigheter, men vi er enige om å samarbeide. De borgerlige er ikke enige om hvem som skal samarbeid en gang.

Historien om Fremskrittspartiet handler om relativt stor oppslutning, men nær null makt på Stortinget. Partiet har trivdes i rollen som et protestparti. Det har trolig passet de andre partiene på Stortinget godt at Frps protestvelgere har nøyd seg med å stemme på et parti som ikke har evnet å komme i posisjon.

Politikk handler om kamp om makt til å få igjennom sine interesser.

I et demokrati som det norske går veien til makt gjennom kompromisser og alianser. Der har Arbeiderpartiet (og tildels Senterpartiet!) vært gode de siste tiårene. Begge partiene har gått inn i de aliansene de har trengt for å komme til makten.

Dersom Fremskrittspartiet virkelig vil inn i en norsk regjering, så må partiet ha et avklart og godt forhold til Høyre. Poenget er at både Høyre og Fremskrittspartiet må være store for at Frp-leder Siv Jensen skal ha håp om å nærme seg en statsrådstaburett.

Hvis både Høyre og Frp er sterke, så kan de ha håp om å bevege de borgerlige sentrumspartiene inn i et større samarbeid. Hvis Høyre må velge mellom sentrum og Frp, så er det enkel matematikk at en borgerlig sentrumsregjering vil ha større sjanse til å overleve enn en mindretallsregjering fra Frp og Høyre.

Derfor er det ubegripelig at Siv Jensen og hennes partistrateger nå ser seg tjent med å skape ny uro på borgerlig side.

Pinlig grådig Navarsete

Både Jens Stoltenberg og Liv Signe Navarsete har tatt imot kostbare gaver og beholdt dem privat. Foto: Scanpix.

Tidligere samferdelsminister Liv Signe Navarsete tok imot et armbånd i hvitt gull fra Kjell Inge Røkke til 26.500 kroner. Dermed gikk gavesaken over fra kun  å være kritikkverdig til å nærme seg strafferett.

Regjeringen har innført nye regler for å ta imot gaver, men det er forsøk på tåkelegging når man først fremstilte det som om det var fritt frem for statsrådene å ta med seg kostbare gjenstander hjem.

Les også: Støres mangel på dømmekraft

Helt siden 2003 - og altså i hele den rødgrønne regjeringens levetid - har statsrådene skulle fulgt Tjenestemannsloven, i tillegg til et eget regelverk for dem selv.

Tjenestemannsloven er ikke spesielt vanskelig å forstå:

§ 20. Forbud mot gaver i tjenesten m.v.

Ingen embets- eller tjenestemann må for seg eller andre motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som er egnet til, eller av giveren er ment, å påvirke hans tjenestlige handlinger, eller som det ved reglement er forbudt å motta.

Overtredelse kan medføre ordensstraff eller avskjed.

De statsansatte har et absolutt forbud mot å ta imot smøring, mens politikerne har hatt en liten ventil for souvenirer eller såkalte "erindringsgaver". Det er fornuftig siden statsrådene representerer Norge og Regjeringen.

Men det blir søkt å fremstille den ventilen som uklar. Dette handler ikke bare om regler, men også om dømmekraft. For å ta et enkelt eksempel:  Jeg vil uten videre anta at Rosenborgs kaptein Roar Strand vet forskjellen på å ta imot en klubbvimpel og en gullklokke før laget møtet Athletico Madrid senere i høst.

Sunn fornuft tilsier at et armbånd i hvitt gull til 26.500 kroner fra en av landets største næringslivsledere ikke er et souvenir.

Også tidligere forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen har problemer. Hun tok imot en klokken til neste åtte tusen kroner, samtidig som hun gikk knallhardt ut mot smørekulturen i Forsvaret der admiraler og andre ansatte dro på golfturer med leverandører. I Sverige er det gaveforbud mot statsrådene (se faksimile fra Aftenposten).

Navarsete fikk armbåndet til 26.500 kroner da hun var gudmor for ferja MS Bergensfjord, som ble bygget av Aker Yards. Hvis hun ikke tenkte over verdien der og da, så fikk hun det svart på hvitt kort tid senere da hun fikk gaven taksert hos gullsmeden der den var kjøpt. Og hun førte den altså opp i sin selvangivelse noen måneder senere.

Derimot "glemte" Navarsete å føre gaven opp i Stortingets gaveregister og hun opplyst heller ikke om gaven til Statsministerens Kontor (SMK).

Dette er i strid med reglene. I likhet med alle de andre statsrådene i den rødgrønne regjeringen meldte Navarsete seg inn i Stortingets ordning med gaveregister. Dermed påla hun seg også en plikt til å følge reglene som sier at alle gaver eller økonomiske gaver til mer enn 2.000 kroner skulle registreres. Navarsetes gave var altså mer enn ti ganger høyere enn den grensen, men likevel kimte ikke alarmklokkene hos ministeren.

I en epost til VG skriver Navarsetes statssekretær at statsråden "ikke var tilstrekkelig oppmerksom i forhold til Stortingets register for verv og økonomiske interesser", og Navarsete beklager at gaven ikke ble registrert.

Saken er mye mer alvorlig enn teppene fra Afghanistan. For det første er det ikke noe sedvane å ta imot gaver i 26.500 kroners-klassen her i landet. Nå kjenner ikke jeg gavekulturen i Liv Signe Navarsetes familie. Men for vanlige lønnsmottakere er en gave til 26.500 kroner noe man kanskje får en gang i livet. Det er ikke noe man glemmer i farten.

Navarsete fremstiller det som en glipp at hun ikke fortalte om gaven på 26.500 kroner fra Kjell Inge Røkke. Men hennes handlinger etterlater snarere et inntrykk av at hun bevisst unnlot å fortelle om gaven: Hun husket å gå til gullsmeden for å få takst og for å skrive den inn i selvangivelsen - men hun glemte å opplyse Stortinget og Statsministerens Kontor om gaven.

 - I ettertid ser jeg at jeg ikke burde tatt imot gaven, og jeg angrer på at den ikke ble returnert, sier Liv Signe Navarsete i dag.

Det blir for enkelt.

Støres mangel på dømmekraft

Utenriksminister Jonas Gahr Støre og eks-forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen har vist total mangel på dømmekraft ved å ta imot dyre private gaver.

Det er nesten så man må gni seg i øynene. VG har avslørt at de to ministrene har tatt imot personlige gaver for over 55.000  kroner fra det afghanske regimet og den sveitiske forsvarsministeren.

- Afghanistan er et av verdens mest korrupte land. Norske politikere burde være gode eksempler og ikke ta imot denne typen gaver, sier generalsekretær i Transparency International Norge, Guro Slettemark, til VG.

Ved Statsministerens Kontor forsøker statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen å bortforklare saken med at de bare fulgte reglene, og at reglene nå skal forandres.

Men det er for lettvint. Som forsvarsminister og utenriksminister skal ikke de to bare følge reglene - de må bruke hodet også. Og ved å ta imot gaver for 55.000 kroner har de to statsrådene vist en mangel på dømmekraft som ville vært utenkelig i Norges største private bedrifter.

Hadden en Statoil-leder tatt imot et teppe til 35.000 kroner fra en leverandør og tatt med seg teppet hjem, ville vedkommende trolig både fått sparken og blitt anmeldt.

Dette er regelverket i bedriftene hvor staten har store eierinteresser og er også regelverket politikerne har vedtatt for byråkratene i staten.

For seg selv har de derimot laget mer liberale regler: - Statsrådene mottar ofte større og mindre gaver, og toppolitikerne har laget en regel som gjør at de selv kan bestemme om de vil ta med seg gaven hjem, eller la den stå i departementet, skriver VG.

- En gave til 35.000 kroner ville jeg ikke vært komfortabel med å ta imot,sier etikkansvarlig i NHO, Erik Lundeby.

I næringslivet var dyre julegaver og smøreturer utbredt, men det begynner å bli lenge siden nå. De størse internasjonale bedriftene har nulltoleranse for slikt. De ønsker ikke at ansatte skal sette seg i en stilling hvor det forventes gjenytelser fra dem selv eller fra selskapet. Gratis lunsjer finnes som kjent ikke.

Dømmekraft og god moral er ikke regelfestet, det handler om karakter.

Regjeringen har åpenbart ikke fulgt med i timen. En ting er at regelverket er dårlig, og at det åpenbart bør strammes inn. Men det burde ligge i ryggmargrefleksen til ledende politikere at de ikke tar imot luksusklokker og dyre tepper - og så tar med seg gjenstandene hjem.

Dømmekraft og god moral er ikke regelfestet, det handler om karakter.

For de afghanske lederne ville det vært nyttig læring i at norske politikere klart sa ifra om at i vestlige demokratier tar man ikke imot slike dyre gaver. Og om man skulle vært misforstått høflig, så burde det vært åpenbart at gavene umiddelbart ble overlatt til departementet. Dette er ikke personlige gaver fra venner, det er gaver til representantene fra Norge som statsråder.

Både Jonas Gahr Støre og Anne-Grethe Strøm-Erichsen valgte å ta med seg gavene hjem.

Dette er Anne-Grethe Strøm-Erichsens gavefangst:

  • Teppe til 35.000 kroner i 2006.
  • To teppper i 2008 for 13.000 kroner
  • Longines Dolce Vita armbåndsur til 7.375 kroner

Statsminister Jens Stoltenberg har tatt imot tepper for 39.000 kroner, mens utenriksminister Jonas Gahr Støre har tatt imot fem tepper han hevder totalt skal være verdt 20.000 kroner - en verdsettelse andre teppehandlere blåser av (Gahr Støre har foreløpig nektet å vise frem de fem teppene).

Les også: Får ikke beholde luksusklokken

Les også: Kan ha brutt reglene

At nå ledende norske statsråder blir avslørt som prinsippløse teppehandlere er både pinlig og skuffende.

SISTE: Nå innrømmer også samferdelsminister Liv Signe Navarsete å ha tatt imot et armbånd i hvitt gull fra Kjell Inge Røkke til 26.000 kroner.

Så mye for åpenhet rundt disse gavene.

Skatt plager de rødgrønne

"Har oppgaver - trenger penger". Bill.mrk: Håpefulle. Foto:Scanpix

Ap-politiker Jonas Gahr Støre er snublende nær løsningen på den rødgrønne gåten: Det er grenser for hvor mye skatt middelklassen tåler uten å vende ryggen til velferdsstaten (og de rødgrønne).

- Det er avgjørende at vi som betaler skatt opplever at vi får noe igjen for det, sier Gahr Støre til Dagsavisen.

Den rødgrønne regjeringen kryper nedover mot 35 prosents oppslutning blant velgerne, og det er ikke Hardanger-mastene som er hele årsaken. Jeg tror det er mer sannsynlig at mange moderate velgere vender ryggen til de mest venstreorienterte forslagene denne sommeren - som kampen mot private barnehager, lik lønn for ulikt arbeid, lovfestet rett til full stilling etc.

Paradoksalt nok har Høyre tjent grovt på å sitte stille, mens velgerne forlater de rødgrønne for hver eneste konfliktsak som kommer på bordet. Mens SV er et miniparti blant velgerne, opplever mange at partiet har gjennomslag for sine forslag i regjeringen. Og mange velgere lider ikke av samme privatiseringsangst som Kristin Halvorsen og hennes partifeller.

Samtidig føler mange velgere at de betaler mye skatt mens velferdsstaten har store huller: - Den største trusselen er om velferdsstaten ikke er bra nok. Om ikke tilbudene holder tritt med samfunnet og hvilke krav man har. Om skolen har dårligere datautstyr enn man har hjemme, og om det er for få voksne i barnehagen, er det trussel nummer én, mener SVs nestleder Bård Vegard Solhjell.

Det er nok korrekt, men jeg tror Solhjell bør legge til at velgerne slett ikke er enig med partiet i at staten og det offentlige er den eneste mulige leverandør av gode tjenester. Barnehagen er et godt eksempel. De private barnehagene har nesten halvparten av barna, og foreldrene er gjennomgående mer fornøyde enn foreldre med barn i den offentlige barnehagen.

Og i skolen er nesten alle de beste skolene private. Det bør være et tankekors.

Hvis de rødgrønne i stedet går til valg på høyere skatt for enda flere offentlige tjenester, så kan Jonas Gahr Støre begynne å pakke kontoret.

Som Jonas Gahr Støre skriver, så begynner ofte skattedebatten om man er for eller imot høyere skatter. Han mener den heller bør begynne med å se på behovet for offentlige tjenester, og deretter hvordan man skal skaffe penger

Jeg tror det også er et feil sted å begynne. Det er grenser for hvor stor andel av lønnstakernes inntekter som kan disponeres av det offentlige. De rike flykter landet, og middelklassen vender de rødgrønne ryggen. Årsaken er grunnleggende mistillit til om det offentlige bruker pengene fornuftig, og man makter å prioritere - det vil si velge bort tjenester og sette inn kreftene der de trengs.

For noen dager siden fikk vi meldingen om at Norge nå har 300.000 på uføretrygd, altså nær en av ti i arbeidsfør alder. Trygd tar nå nesten hver tredje krone i statsbudsjettet. Det er en ekstrem sløsning av samfunnets midler, og den største utfordringen for de rødgrønne er å stanse en utvikling hvor Norge blir bygd på trygd.

Hvis de rødgrønne i stedet går til valg på høyere skatt for enda flere offentlige tjenester, så kan Jonas Gahr Støre begynne på pakke kontoret.

Venstreradikale hevnere

Investor Øystein Stray Spetalen om forslaget om omsetningsavgift på aksjer:

"Foreslår heller at vi bør innføre en avgift på dumme uttalelser fra venstreradikale hevnere som føler at de ikke får sugd nok ut av felleskassa", skriver Spetalen i en epost til Finansavisen.

Foto: Scanpix

Les også bloggen om hvem som får regningen hvis alle kommuner skal innføre lik lønn for alle på likt nivå:

Likestillingsombudet vil at en hjelpepleier skal tjene like mye som en  ingeniør i kommunene. Det er du som får regningen.

Lik lønn for likt arbeid er et gammelt og rettferdig feministkrav. Det nye  kravet er lik lønn for ulikt arbeid.

Du finner hele bloggen her: Du får regningen

Likelønn rådyrt for kommunene

Barne,- likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakkenansatte ifjor Sunniva Ørstavik som nytt likestillings- og diskrimineringsombud. Foto: Kyrre Lien, Scanpix

Likestillingsombudet vil at en hjelpepleier skal tjene like mye som en  ingeniør i kommunene. Det er du som får regningen.

Lik lønn for likt arbeid er et gammelt og rettferdig feministkrav. Det nye  kravet er lik lønn for ulikt arbeid.

En fersk avgjørelse i Fredrikstad gjør at en leder for skolefritidsordningen (SFO) skal få samme lønn som fem avdelingssjefer i teknisk etat. Som vanlig betyr ikke det at de høytlønte får lavere lønn, men at SFO-lederen får et lønnshopp på 25.000 kroner.

For kommunene er avgjørelsen problematisk av to grunner:

  • Blir den gjennomført betyr det hundrevis av millioner i økte kostnader
  • Samtidig kan ikke kommunene følge markedslønn ellers i samfunnet.

Lønnsstatistikk viser at det gamle kravet om lik lønn for likt arbeid er så godt som innfridd. To personer med lik utdannelse og samme yrkeserfaring tjener i dag omtrent likt. Den gamle kjønnsdiskriminieringen på samme arbeidsplass er borte.

Derimot går utviklingen med museskritt når det gjelder kvinners yrkesvalg. Jenter velger systematisk yrker med dårligere lønn enn menn. De velger helse og omsorg foran økonomi og teknikk, og lønnsforskjellen mellom kvinner og menn viskes ikke ut. I gjennomsnitt tjener menn 4.000 kroner mer i måneden enn kvinner, viser tall fra Statistisk Sentralbyrå.

Dersom man ser på medianen, så tjener den jevne  kvinne nå 92 prosent av den jevne mann. Blant de yngre er forskjellene enda mindre, noe som tyder på at historien henger igjen for dem over 50 år. Ennå er det altså litt igjen, men det har skjedd mye siden 60-tallet, da det tilsvarende tallet var 60 prosent.

Jeg tror de aller fleste er enig i lik lønn for likt arbeid, uavhengig av kjønn.

Men det er farlig å forsøke å oppheve markedet. Lønnsforskjeller kan eksempelvis være et av motivene elever har for å velge lange og vanskelige teoretiske utdannelser. Høy lønn kan altså være et trekkplaster for å skaffe nye matematikere, ingeniører og økonomer. Og da blir det litt lettvint å si at to treårige høyskoleutdanninger har lik verdi. Det kan jo tenkes at de slett ikke har samme betydning for verdiskapningen i samfunnet.

Kjernen i saken i Fredrikstad er Likestillingslovens paragraf 5, der det heter: 

"Kvinner og menn i samme virksomhet skal ha lik lønn for samme arbeid eller arbeid av lik verdi. Lønnen skal fastsettes på samme måte for kvinner og menn uten hensyn til kjønn. Retten til lik lønn for samme arbeid eller arbeid av lik verdi gjelder uavhengig av om arbeidene tilhører ulike fag eller om lønnen reguleres i ulike tariffavtaler. Om arbeidene er av lik verdi avgjøres etter en helhetsvurdering der det legges vekt på den kompetanse som er nødvendig for å utføre arbeidet og andre relevante faktorer, som for eksempel anstrengelse, ansvar og arbeidsforhold."

Likestillingsombud Sunniva Ørstadvik støttet arbeidstakeren med henvisning til Likestillingsloven, og saken kom tilbake til politikerne i Fredrikstad kommune.

Lik lønn for likt arbeid er et gammelt og rettferdig feministkrav. Det nye  kravet er lik lønn for ulikt arbeid.

Det politiske flertallet i Fredrikstad (Høyre, Arbeiderpartiet og SV) stemte ifølge Aftenposten for å gi SFO-lederen lønn som i teknisk etat. Bare Fremskrittspartiet stemte imot. 

Det er tvilsomt om Stortinget så for seg at en hel kommune skal regnes som en virksomhet. I få fall er det åpnet for et ras av tilsvarende saker i store kommuner.

 Hvis du ikke er fornøyd med lønnen i Oslo kommune, så vil du garantert finne en annen av de 43.000 ansatte som kan egne seg for et nytt lønnskrav.

I praksis vil det bety at yrker med lav markedslønn blir bedre betalt i kommunene enn ellers i samfunnet. Det betyr mindre for pengene for vanlige skattytere og innbyggerne som betaler for kommunale tjenester. Det er også en virkning av kravet om lik lønn for ulikt arbeid!