hits

august 2013

Bevar norsk medie-enfold?

Dette er Monty Pytons versjon av årsmøtet til norske papiravislederes forening.

 

Kampanjen for å beholde 150 millioner i årlig statsstøtte til en håndfull utvalgte papiraviser har vært en fiasko.

De tre rødgrønne støttespillerne Klassekampen, Dagsavisen, Nationen er livredde for en ny regjering som kutter i pressestøtten.

Derfor bruker de daglig helsides papiravisannonser (!) på en kampanje for å beholde sine økonomiske privilegier.

«Bevar norsk mediemangfold», heter kampanjen.

Den har til nå samlet 4.355 underskrifter.

En dundrende fiasko, med andre ord.

Under en promille av landets befolkning har tatt bryet med å signere oppropet.

Dermed kan det blinke et blått lys for ordningen hvor disse avisene får mellom 1.500 og 2.000 kroner i året fra staten per abonnent for å kjøpe seg lesere.

De har valgt å være tilnærmet usynlige på internett og mobil (der leserne er).

Eller som det heter i oppropet:

«Også avisbransjen må forholde seg til den teknologiske utviklingen, men det må være på avisenes egne premisser».

Å tro at avisene kan sette premissene for den teknologiske utviklingen er rørende naivt. 

Hvis leserne velger nett, mobil og smart-TV, så avisene være med.


Hvis ikke blir de akterutseilt, og det er det som har skjedd for de største statsstøttemottakerne. 

De har neglisjert nye mediekanaler, og tror at det er de såkalte nasjonale meningsbærende avisene som sørger for en bred og opplyst debatt i landet.

Som støttespillere har de folk som Lars Roar Langslet, Kjell Magne Bondevik, Ingeborg Moræus Hansen og lederen i Bondelaget.

Felles er at de tilhører den lesergruppen som papiravisene fortsatt har grep om - middelaldrende og eldre personer som har lest papiraviser i hele sitt liv.

  • Resten av befolkningen har oppdaget Facebook, Twitter og blogger. 
  • I denne valgkampen har nettopp ytringer på sosiale plattformer korrigert skjeve fremstillinger på TV 2 og NRK Dagsrevyen.

Nettavisen har daglig 850.000 lesere og mange hundre tusen bloggere.

Så lenge de holder seg innenfor norsk lov, kan de skrive akkurat hva de vil - og ta opp de temaene som engasjerer.

Slik er en demokratisk og åpen debatt i praksis - et meningsmangfold som vokser uten hundrevis av millioner kroner fra makthaverne.

Ytringene er frie og ikke alltid politisk korrekte, og de utfordrer samfunnssynet til eliten og makthaverne.

Et godt eksempel er Miljøpartiet De Grønne, som har fått gjennomslag på tross av statlige støtteordninger og etablerte medier. 

Statlige millioner kan tilsløre og forsinke utviklingen, men det er avisene som må tilpasse seg leserne og den teknologiske utviklingen - ikke motsatt.

Kampanjen burde hett: «Bevar norsk medie-enfold».

PS: Jeg er ikke imot gode rammebetingelser for medier, men milliardene bør brukes på ordninger som støtter journalistikk og frie meninger - uansett om det publiseres på papir, nett eller mobil. Ordningene må være generelle og ikke øremerket til noen få aviser. Det er prinsippielt svært betenkelig når samfunnets vaktbikkjer støtter den sittende regjeringen for å beholde sine økonomiske privilegier.


Hestehandlerne i Senterpartiet



Senterpartiets Liv Signe Navarsete er kommunalminister frem til 9. september. Spørsmålet er hva som skjer etter et sannsynlig valgnederlag. Foto: KDR, Torbjørn Tandberg.

 

Norge får en borgerlig regjering etter valget. Det mest spennende er hva Senterpartiet gjør etter et sannsynlig valgnederlag.

Selv om Høyre som ventet faller fra sine rekordmålinger på de siste gallupene, blir likevel partiet valgets store vinner.

For dem som ønsker et regjeringsskifte er det et plaster på såret at Venstre går kraftig frem.

Styrkeforholdet mellom blokkene er altså ikke så veldig forandret av at Høyre går tilbake.

Fremdeles spår meningsmålingen at de blågrønne får rundt 95 mandater, og de rødgrønne omlag 67.

Resten går til Rødt og Miljøpartiet De Grønne.



Mandatberegningen er gjort av nettstedet pollofpolls.no, som følger alle meningsmålingene. Kilde: Pollofpolls.

Det er altså svært sannsynlig at statsminister Jens Stoltenberg og den rødgrønne regjeringen må gå av etter valget 9. september.

Da sprekker også den rødgrønne alliansen.

I opposisjon vil hvert parti snakke for seg selv, og det er naivt å ta for gitt at Senterpartiet lander til venstre for midtstreken i en ny rødgrønn allianse foran stortingsvalget i 2017.

Kommentarene fra Sp-ledelsen tyder på at partiet vil orientere seg mot sentrum - mot Venstre og Kristelig folkeparti - hvis den rødgrønne regjeringen faller.

Det er også analysen til professor Frank Aarebrot: Tror Senterpartiet kan bytte beite

- Det er ubegripelig at man glemmer hvilken rolle Sp kan spille etter valget. Det er faktisk ikke umulig at de kan havne i en ny, ikke-sosialistisk regjering, sier valgforsker Frank Aarebrot til Vårt Land.

Bildet meningsmålingene tegner er at den eneste mulige flertallsregjeringen er en borgerlig firepartiregjering.

Flertall krever 85 mandater, og det klarer ikke Høyre og Fremskrittspartiet å få alene (i dag har de 79 mandater «inne»).

Venstre og Kristelig folkeparti ligger an til å få 16 mandater, og det gir et klart borgerlig flertall på Stortinget.

Arbeiderpartiet, SV, Rødt og Sp har 65 mandater - og da er SV såvidt over sperregrensen.

At Høyre faller på noen nye meningsmålinger endrer ikke hovedbildet - Arbeiderpartiet må ha en eventyrlig valgvind for å få nok stemmer vil å vippe flertallet tilbake.


Med 11 dager igjen til valget må de rødgrønne vinne 22.000 nye stemmer hver eneste dag for å komme i mål, ifølge Pollofpolls.

 

Jeg tror som Frank Aarebrot at Senterpartiet kommer i spill etter valget. Kanskje ikke rett etter valgnederlaget, men i løpet av neste stortingsperiode.

Hvis det er en ting historien har lært oss, så er det hvor pragmatiske Senterpartiet opptrår for å få makt og gjennomslag for sine interesser.

Kunnskapen som sitter «i veggene» i partiet er at det lønner seg å alliere seg med makten.

Hvis Senterpartiet bytter side, blir det likevel ikke flere enn rundt 70 mandater for en Høyre/sentrum-regjering.

Og selv om De Grønne skulle komme over sperregrensen og Rødt få inn en representant, så kommer ikke disse på vippen.

Skal statsminister Erna Solberg regjere med et flertall bak seg, så er en firepartiregjering eneste realistiske mulighet.

Etter min mening er det mest sannsynlige scenariet at vi er tilbake til den politiske situasjonen før daværende LO-leder Gerd Liv Valla var fødselshjelper for det rødgrønne samarbeidet.

Hvis Erna Solberg ikke klarer å tømre sammen de fire blågrønne partiene, kan vi få en lang periode med ulike mindretallsregjeringer.

Det er faktisk normalen hvis vi ser litt lenger bakover i tid.

Dessuten kan Stortinget igjen bli en forsamling med reell debatt og innflytelse.

Akkurat det ville ikke være noen ulykke.

Sosialklienter bør arbeide


Høyres sosialpolitiske talsmann, Torbjørn Røe Isaksen, vil sette sosialklienter i arbeid - og fjerne ytelser hvis de nekter. Foto: Paul Weaver, Nettavisen.

Selvsagt bør mennesker som får penger fra det offentlige yte en innsats hvis det er mulig.

Norge har over 700.000 mennesker utenfor arbeidslivet.

I mange tilfeller lønner det seg å gå på trygd fremfor å arbeide.

Dette er helt meningsløst - og negativt både for den enkelte trygdemottaker og for samfunnet.

Les også saken: Frp og Høyre vil la sosialklienter måke snø

Les også saken: - Mer lønnsomt å nave enn å jobbe

Følgende er grundig dokumentert:

  • Lediggang er roten til alt vondt - grupper utenfor arbeidslivet får dårligere helse, lever kortere og har dårligere økonomi.
  • Det finnes store ubrukte ressurser og arbeidsevne hos mange trygdede - og vi har mange uløste oppgaver i samfunnet.

Alle tjener på at sosialhjelpklienter, arbeidsledige og delvis uføre får et meningsfullt arbeid, og det er helt legitimt at samfunnet stiller krav til innsats for å få offentlig støtte.

Det skulle bare mangle.

Dessverre skjemmes debatten av moralisering og synsing som at «de trygdede er late» eller «høyresiden vil ødelegge velferdsstaten».

Velmenende empati overfor menneske som har falt utenfor arbeidsmarkedet må ikke bli en sovepute som hindrer tiltak for å få dem inn igjen.

Norge har (foreløpig) råd til nesten 100.000 helt eller delvis arbeidsledige og 310.000 uføretrygdede.

Men det er klart dokumentert at disse gruppene får en dårligere livsstandard enn folk som er i arbeid, og da blir det en bjørnetjeneste ikke å gi dem en puff inn i arbeidsmarkedet igjen.

Lediggang blir en vane, og det er skremmende hvor raskt man faller varig ut av arbeidsmarkedet når man er langtids sykmeldt eller langtids ledig.

Siste tall fra NAV viser at Norge har 95.000 helt eller delvis ledige, eller på tiltak.

Vi har også verdens høyeste sykefravær. Bare i årets tre første måneder betalte folketrygden sykepenger for 8,4 millioner sykepengedager (og da kommer bedriftenes kostnader på toppen).

En av ti nordmenn er uføre - og stadig flere av dem er uføre under 30 år.


(Kilde: NAV)

I tillegg kommer 115.000 sosialhjelpsmottakere, som i fjor fikk utbetalt 4,5 milliarder kroner. Rundt en tredel av dem har sosialhjelp som viktigste kilde til livsopphold, og dette er altså mennesker som per definisjon ikke er uføre eller arbeidsledige.

Dette er bakteppet når Høyre og Fremskrittspartiet nå vil pålegge sosialhjelpsklienter arbeidsoppgaver som vilkår for å få penger.

Sosialdemokratisk styrte Danmark har allerede innført en slik ordning - der kaller de det for «nyttejobb».

I tillegg til å måtte utføre ryddeoppdrag og andre nyttejobber, pålegges arbeidsføre sosialklienter å søke intensivt etter jobb.

Uten egen innsats, kan de miste retten til sosialhjelp i kortere eller lengre tid.

Det samme ønsker Høyre å innføre i Norge: - Har du ikke en god grunn til ikke å delta, som sykdom eller barns sykdom, skal du bli trukket i ytelser, sier Høyres sosialpolitiske talsmann, Torbjørn Røe Isaksen, til Aftenposten.

Poenget er at det alltid må lønne seg å arbeide, og det er godt dokumentert at særlig blant lavtlønte virker slike økonomiske incitamenter.

Passivitet er ikke nødvendigvis latskap, og det er mange av oss som trenger en puff i ryggen av og til.

Det er ikke noe mindreverdig i å måke snø og rydde.

Tvert imot vil følelsen av å bidra gi selvtillit og selvrespekt og bedre helse.

Å akseptere at noen faller varig utenfor - og ikke bidrar til samfunnet - er ikke empatisk, men kynisk.

Dumt å krige mot Olav Thon



LO-leder Roar Flåthen kalte Olav Thon patetisk, og får svar på tiltale. Foto: Scanpix/Montasje.

I fjor høst bestemte LO seg for å «ta» Norges mest populære milliardær. Nå er det pay back-time: Olav Thon støtter Fremskrittspartiet.

Det begynner å bli tynt i rekkene av bedriftsledere som støtter den rødgrønne regjeringen.

Les saken: Her viser Thon hvem han heier på

For Arbeiderpartiet er det farlig. Tross retorikken har partiet alltid vært regnet som næringslivsvennlig i praksis. 

Arbeiderpartiet så gjennom fingrene på at norske skipsredere bygget opp svarte milliardformuer i utlandet, og skiftende partiledelser har forstått at en regjering ikke kan være i krig med bedriftseierne - eller «de rike», om man vil.

Når Arbeiderpartiet har snakket om å skattelegge de rike, så mener de egentlig de som tjener bra.

Det er direktørene og funksjonærene som betaler mest skatt i Norge - ikke eierne.

Derfor har Olav Thon kunnet bygget opp en formue på godt over 20 milliarder kroner uten å bli skattet ihjel.

Men diskusjonen om formueskatten har rokket ved oppfattelsen av Arbeiderpartiet som næringslivsvennlig.

Inntrykket forsterkes av at næringsmininster Trond Giske og andre ledende Ap-folk fremstiller saken som om de rike bare er ute etter å mele sin egen kake.

Eller som LO-leder Roar Flåthen sa det i fjor høst: - Olav Thon burde bidra mer inn i det norske samfunnet. Jeg synes det er så patetisk når disse gutta prøver å bruke alle andre argumenter for å fjerne sin egen beskatning.

Les bloggen her: LO hudfletter Olav Thon

Det er neppe lurt å krige med eiere og bedriftsledere som har bygget opp virksomheter med tusenvis av ansatte over hele landet.

Thon kom til Oslo med 30 reveskinn, og har blitt milliardær på eiendom, hoteller og kjøpesentre.

Han er kjent for en nøktern livsstil og for at han personlig betaler 130 millioner kroner i skatt til Hole kommune hvert år - i tillegg til årvisse, generøse bidrag til blant annet Den Norske Turistforening.

Når han dør, vil han donere formuen til en stiftelse for realfag-forskning.

Olav Thon er ikke milliardæren Arbeiderpartiet burde ønske seg som yndlingsmotstander. 

I dag har Thon rykket inn helsides annonser i papiravisene Aftenposten, VG og Dagbladet hvor han forklarer hvorfor han stemmer Fremskrittspartiet, og det er klassiske Frp-saker:

  • En mer restriktiv innvandringspolitikk.
  • Stimulering av personlig initiativ.
  • Nedbygging av byråkratiet.

 Spørsmålet er hvordan annonsekampanjen (som i liten grad treffer velgere under 40 år fordi Thon har valgt papiravisene som bærer) slår ut.

Mange vil nok mene at milliardæren stemmer Frp ut av egeninteresse.

Men for Fremskrittspartiet er det positivt at en respektert gründer som Thon åpent støtter partiet.

Trolig er ikke virkningen så dramatisk at det får alarmklokkene til å ringe høyere på Youngstorget, men det bør likevel være et tankekors for Arbeiderparti-ledelsen at de i årets valgkamp har blitt fremstilt som et anti næringslivs-parti.

Formueskatten er vilkårlig, rammer norsk innovasjon og norsk eierskap, og bidrar til at stadig flere norske eiere flytter til utlandet.

Det er ikke synd på de rike, men Arbeiderpartiet har valgt å kjempe hardt for en tapt sak.

Og gjort seg uvenner med samfunnsbyggere som Olav Thon i samme slengen.

Det er dumt gjort av Arbeiderpartiet. Thon har ingenting å tape på å krige mot Ap.

Den grønne tidsmaskinen


Toppkandidat for De Grønne i Oslo, Rasmus Hansson, ønsker seg tilbake til de gode, gamle 80-årene. Foto: Miljøpartiet De Grønne.

Miljøpartiet De Grønne vil skru klokka tilbake til 80-tallet - «til et samfunn der folk har mer tid til hverandre heller enn å jage etter mer meningsløst forbruk».

Den eneste virkelig store overraskelsen i årets valgkamp er fremgangen til De Grønne.

Et snitt av de ni siste meningsmålingene gir partiet 4,0 % oppslutning. Hvis det holder seg til 9. september kommer partiet over sperregrensen og kan få seks representanter på Stortinget, viser en analyse Bernt Aardal har gjort for Dagens Næringsliv.

Nå får de støtte fra Lars Lillo-Stenberg i De Lillos: - De er på en måte Tilbakeskrittspartiet, og det vil jeg være med på, sier han til Klassekampen.

Skal vi tolke valgvinden akkurat nå, blir dette resultatet:

  • De borgerlige får et klart flertall av mandater - trolig et sted mellom 95 og 100 på Stortinget.
  • Arbeiderpartiet blir det største partiet, og de blåblå får ikke noe flertall uten KrF og Venstre.
  • SV faller under sperregrensen og kan miste 10 representanter på Stortinget.

Og midt mellom disse etablerte partiene får vi altså en gruppe fra De Grønne, som vil opptre uavhengig av blokkene.

Hvis det siste skjer, er det trolig flere partier som må lese igjennom partiprogrammet til Miljøpartiet De Grønne.

Du kan sjekke selv: Politikk fra a til å

Og der er det mye kontroversielt:

  • Oljefondet skal brukes i kampen mot internasjonal fattigdom og utvikling av fornybar energi.
  • Oljeutvinningen i Norge skal halveres innen 2020, og være helt borte innen 20 år.
  • Importert mat skal bli dyrere og det skal bli totalforbud mot å bruke matjord til boligtomter.
  • I løpet av de to neste årene skal vi fase ut alt nybilsalg av diesel og bensinbiler.
  • Og Norge skal ta imot flere flyktninger.

De Grønne fremstiller seg som nøytrale i forhold til venstre/høyre-aksen, og vil kreve gjennomslag for sin miljøpolitikk for å støtte en regjering.

Men hvis man ser på programmet, så er politikken nærmere venstresiden enn høyresiden.

Det støttes også av at mange av partiets profiler har vært aktive på venstresiden tidligere.

De Grønne vil begrense midlertidige ansettelser og deltid, og ønsker en ordning der man skal kunne ta seg fri med 85 prosent av dagpengene «dersom det finnes en arbeidsløs som kan være vikar i perioden».

De er imot kommersielle privatskoler, for aktivt statlig eierskap og ønsker seg flere grønne skatter og avgifter.

Dersom de får viljen sin, skal vi arbeide kortere og tjene mindre.

Glem turen til Syden eller å kjøpe ny iPhone, du blir ikke lykkeligere av det, ifølge De Grønne:

«I løpet av de siste 50 årene har levestandaren i Norge økt jevnt og trutt. Vi tjener mer enn noen gang tidligere, og bruker pengene på flatskjermer, smart-telefoner, sydenturer eller oppussing av badet. Samtidig viser undersøkelser at nordmenn ikke har blitt lykkeligere siden 60-tallet, på tross av at det private forbruket har blitt mangedoblet.»

Den idealistiske politikken har en bakside. Hvis vi kutter oljeproduksjonen og bruker oljefondet på å bekjempe fattigdom, blir det vesentlig mindre penger til den norske statskassen og velferdsmodellen.

De som ønsker seg tilbake til 80-tallet, må ta med på kjøpet en fremtid med lange helsekøer, dårligere veier og vesentlig lavere velstand.

Men vi skal altså bli mer lykkelige, ifølge Miljøpartiet De Grønne.

Akkurat nå er nok Høyre-leder Erna Solberg lykkelig over De Grønnes fremgang, spesielt hvis partiet bidrar til å dukke SV under sperregrensen.

Da er det game over - ikke bare for regjeringen Jens Stoltenberg, men også for det rødgrønne samarbeidet inntil videre.

Innvandring er Frps gullkort


Fremskrittspartiets Per Sandberg og Christian Tybring-Gjedde sitter i bærekraftutvalget til Fremskrittspartiet. Foto: Krister Sørbø, NTB scanpix.

Innvandring er gullkortet for Fremskrittspartiet. Jo mer de andre hakker på Siv Jensen, desto bedre er det.

Ingen andre saker skiller mer mellom partiene enn holdningene til innvandring.

I underlaget til Nettavisens partitest, ber vi velgerne fortelle hvilke saker som er viktige for deres partivalg - og det definitivt beste skillet er innvandring.

Sjekk ditt eget partivalg: Nettavisens valgomat 2013

For partileder Siv Jensen er det en strategisk utfordring:

  • Mye innvandringsdebatt vil styrke Fremskrittspartiets valgresultat.
  • Samtidig vil frontene mot Venstre og Kristelig folkeparti bli skjerpet.

Innvandring er saken hvor Fremskrittspartiet vinner velgere, men reduserer sjansen for å komme i en firepartiregjering.

Dette er bakgrunnen for at partiet har lekket dokumentet «Tiltak for en økonomisk og kulturell bærekraftig innvandring» til NRK.

Det geniale er at saken vekker debatt, samtidig som Siv Jensen ikke hefter for alle forslagene siden de ennå ikke er vedtatt i partiprogrammet.

Forslagene egner seg godt i valgkampen, men forplikter ikke Siv Jensen i en eventuell regjeringsforhandling etter en blågrønn valgseier.

Og reaksjonene lar ikke vente på seg:

- Dette er det drøyeste politiske angrepet på menneskers grunnleggende rettigheter jeg noensinne har sett i Norge, sier utviklingsminister Heikki Holmås (SV) til NRK.

Les reaksjonene her: De borgerlige seiler av Frp-utvalg

Formelt er dokumentet innspill fra et utvalg, og ikke partiets offisielle politikk.

Som navnet på utvalget indikerer, ser Bærekraftutvalget to hovedproblemer med dagens innvandringspolitikk:

  1. Partiet mener at innvandringen ikke er økonomisk bærekraftig, og frykter at den vil koste 50 milliarder kroner i året hvis den fortsetter som nå.
  2. Partiutvalget mener at strømmen av ikke-vestlig innvandrere på sikt truer norsk kultur, og at den således ikke er kulturelt bærekraftig for det norske.


Her kan du lese dokumentets hovedpoenger:

TILTAK for en økonomisk og kulturell bærekraftig innvandring

Valgkamp handler om å fortelle historier som plasserer partiet - eller det Jan-Erik Larsen kaller strategisk historiefortelling som verktøy for posisjonering.

Fremskrittspartiets historie når det gjelder innvandring, er enkel: Alle de andre partiene er liberale på innvandring, og skylder på internasjonale regler og avtaler. Frp er det eneste partiet som er villig til å gjøre det som trengs for å redusere innvandringen.

Man kan være enig eller uenig med Fremskrittspartiets Bærekraftutvalg.

Men for et parti som ligger rundt 15 prosent på gallupene er det åpenbart smart å løfte en debatt som har sterkt potensial hos tre ganger flere velgere.

Innvandringsliberalister vil aldri stemme Fremskrittspartiet.

Derfor er innvandringsdebatt gullkortet for Siv Jensen.

Strategisk historiefortelling


Arbeiderpartiets PR-rådgiver Jan-Erik Larsen gir oppskriften på valgseier. Faksimile: Aftenposten.

Valgkamp handler om å fortelle historier. Akkurat nå er Jens Stoltenberg den beste historiefortelleren.

De borgerlige partilederne bør lese intervjuet med Arbeiderpartiets PR-rådgiver Jan-Erik Larsen i lørdagens Aftenposten.

Der finner de oppskriften på hvordan man sikrer en seier i et stortingsvalg:

- Det handler om strategisk historiefortelling som redskap for posisjonering, sier Larsen.

- Ved valget i 2005 hadde vi funnet tilbake til historien; å danne en rødgrønn regjering som ville gi mer penger til velferd i stedet for skattekutt til de som hadde mest fra før.

Stoltenbergs første regjering gikk løs på tunge reformer i offentlig sektor, men tapte valget så det sang med rekordlave 24,3 prosents oppslutning.

Lærdommen var at det hjelper ikke så mye hva du gjør, hvis du ikke evner å fortelle historien.

Både i 2005 og 2009 har Arbeiderpartiet fortalt den samme historien:

Valget står mellom penger til de rike eller velferd for alle.

Det er godt gjort å få velgerne til å tro på den motsetningen i et land som har 4.500 milliarder kroner på konto i utlandet og enorme overskudd på statsbudsjettet.

Høyre-leder Erna Solbergs problem er at hun ennå ikke har en like slagferdig historie å fortelle.

Det burde ikke være så vanskelig:

  • De rødgrønne har styrt i åtte år med rent flertall og et økonomisk handlingsrom ingen andre har hatt.
  • Likevel har Norge en internasjonalt sett dårlig skole, ingen universiteter på verdens topp 100-liste (!), dårlige veier og lange helsekøer.
  • Oljepengene brukes til drift av verdens dyreste sykelønnsordning og stadig flere på uføretrygd - og ikke på investeringer for fremtiden.
  • Vi har også en offentlig sektor hvor den ene hånden ikke vet hva den andre gjør, og hvor politiske vedtak ikke blir satt ut i livet (grundig dokumentert i Gjørv-kommisjonen).

Jeg tipper at Jan-Erik Larsen enkelt kunne laget en strategisk historiefortelling med dette bakteppet.

For eksempel ved å si at vi skal få bedre velferd ved å ta i bruk både offentlige tilbud og private - ikke kaste bort penger på løsninger som ikke virker.

Valgkamp er evnen til å fortelle gode historier, men politikk er også å sørge for at historiene har et godt innhold i virkeligheten.

Det er Stoltenbergs achilleshæl etter åtte år med rent flertall, og det budskapet må Erna Solberg lære seg å fortelle for å bli statsmininster.

PS: Samme Jan-Erik Larsen har skrevet en interessant blogg om debatten om lederskap.

Du kan lese den her: Alarm i Høyres hus

Her er forøvrig min mening om samme debatt: Statsministere må tåle lupe

Statsministere må tåle lupe


Erna Solberg kan bli statsminister, og må tåle å bli veid på gullvekt. Men det må også Jens Stoltenberg finne seg i.

 

Valget står mellom Jens Stoltenberg og Erna Solberg som statsminister. De må tåle en debatt om lederegenskaper uten at rådgiverne blir såre.

Endelig er det litt temperatur i det som til nå har vært en kjedelig valgkamp.

Høyresiden er sår for at Stoltenberg har trukket Solbergs lederegenskaper i tvil, mens venstresiden er sår for at Stoltenberg får ansvar for den harde kritikken i Gjørv-rapporten.

Etter min oppfatning er det saklige argumenter på begge sider, og både Jens Stoltenberg og Erna Solberg må finne seg i å bli målt på gullvekt for landets viktigste maktposisjon.

Det var Jens Stoltenberg som åpnet konflikten ved å stille spørsmål ved Erna Solbergs lederegenskaper siden man ennå ikke har laget noe klart regjeringsalternativ på borgerlig side.

Dette fikk Kristin Clemet til å rykke ut med en kritikk av Jens Stoltenbergs lederevne etter den knusende rapporten til Gjørv-kommisjonen. Rapporten avdekket total svikt i beredskapen foran 22. juli-massakren, og Stoltenberg blir utfordret på mangelfull evne til å følge opp rapporten senere.

Les hva Clemet mener her: Gjennomføringskraft

Jeg mener at det er helt legitimt av Stoltenberg å påpeke at Erna Solberg ikke har samlet borgerlig side til et klart regjeringsalternativ.

Men det er like legitimt å holde landets statsminister gjennom åtte år ansvarlig for den knallharde kritikken som Gjørv-kommisjonen fremmet.

Du kan lese rapporten her: Gjørv-kommisjonen

Som ansvarlig for en utgiftsside i statsbudsjettet på over 1.000 milliarder kroner, må det være riktig å konfrontere Stoltenberg med de åpenbare manglene som Gjørv-kommisjonen påpekte - spesielt fraværet av handlekraft og koordinering mellom de ulike etatene. Det er et lederansvar, og Jens Stoltenberg er den øverste lederen.

Skattebetalerne har rett på gode svar når de undrer på om det stadig større offentlige byråkratiet drives effektivt, og hvorfor vi har en dårlig skole, enorme utfordringer i samferdsel og lange helsekøer - i et land med et økonomisk handlingsrom nesten ingen andre har.

På den annen side vil mange velgere tenke at "vi vet hva vi har, men ikke hva vi får". Og det er et tungt ansvar på Erna Solbergs skuldre at hun ikke kan fremvise et klart alternativ før velgerne har bestemt styrkeforholdet mellom de fire borgerlige partiene. Alle forstår at de blågrønne ville tjent på en fasttømret politisk plattform. Erna Solberg må finne seg i å bli spurt om hvordan hun kan lede en regjering etter valget - når hun ikke har klart å samle partiene før valget.

Det er forståelig at både rødgrønne og blågrønne partistrateger forsøker å avspore debatten om lederegenskaper ved å bruke retoriske triks, men det er synd hvis mediene går på fintene uten å bite seg hardere fast.

  • Jens Stoltenberg er en sympatisk person og en god debattant, men Gjørv-kommisjonen ga stygge riper i lakken for det som tradisjonelt har vært Arbeiderpartiets fremste kvalitet - styringsevne. I valgkampens siste uker bør mediene grave dypere i hva som har skjedd etter Gjørv-kommisjonen og om vi fortsatt har en offentlig sektor som samhandler dårlig og hvor politiske vedtak ikke blir satt ut i livet.
  • På den annen side har Høyre-lederen lenge klarte seg godt ved å ligge lavt og unngå å provosere. Slik sett har hun fremstått som en statsleder som er hevet over den vanlige politiske kjeklingen. Denne strategien har den ulempen at lederskikkelsen Erna Solberg blir utydelig og unnvikende. Det er naturlig å spørre om hun har autoriteten som skal til for å styre Siv Jensen, Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande i en eventuell firepartiregjering.

Dette er helt sentrale spørsmål i valgkampens innspurt, og vi må reise dem - selv om hovedpersonene og deres rådgivere blir såre.

Stem Ap, få skattelette

LO-leder Gerd Kristiansen lover medlemmene mer fagforeningsfradrag hvis mange  nok stemmer rødgrønt.

 

LO-medlemmer og andre venner av den rødgrønne regjeringen loves nye milliard-skatteletter hvis de stemmer på den sittende regjeringen.

I går var statsminister Jens Stoltenberg og LO-leder Gerd Kristiansen i møte med "gutta på gølvet" - nærmere bestemt på Ringnes Bryggeri i Nittedal.

Hovedbudskapet var å fortelle at Arbeiderpartiet spiller på lag med LO, og at de rundt 30 prosent av LO-medlemmene som vil stemme Høyre eller Fremskrittspartiet nærmest ikke vet sitt eget beste.


Klassekampens gjengivelse av møtet med gutta på gølvet.

LO-lederen og statsmininsteren hadde også med seg en liten gulrot: Hvis Stoltenberg blir gjenvalgt, vil han øke fagforeningsfradraget også de fire neste årene.

 I klartekst betyr det enda mer skattelette til Arbeiderpartiets økonomiske støttespillere.

Det er altså rom for litt skattelette, likevel.

De siste årene har statsbudsjettets gulrot til fagbevegelsen vært på et par hundre nye skattelettemillioner - hvert eneste år.

"LO-skattefradraget" er mer enn fordoblet siden Stoltenberg overtok i 2005, mens statens skatteinntekter for øvrig har økt kraftig.

Les også: Skattene økt med 26 milliarder

I alt får 1,7 millioner fagforeningsmedlemmer et fradrag på 3.850 kroner på selvangivelsen, mens den andre halvparten av arbeidstakerne - de som ikke vil være medlem i LO eller andre fagforeninger - ikke får fem øre.

Nettavisen har regnet ut at denne skatteletten kan ha kostet statskassen over fem milliarder kroner siden den rødgrønne regjeringen overtok i 2005.

Les også bloggen: LO-skattelette på fem milliarder

Vanligvis påstår Jens Stoltenberg at skattelette betyr dårligere offentlige tjenester, og mindre til sykehus, skoler og veier.

Nå kommer altså nye skatteletter for de som har mye fra før (fast arbeid og lønn), og tilsvarende mindrer til å redusere køene i helsevesenet, løfte norsk skole ut fra et internasjonalt bunnivå, fjerne fattigdommen eller bygge veier.

Vel å merke hvis det er riktig at mindre skatt øyeblikelig går ut over offentlige ytelser.

Det økonomiske samrøret er ganske spesielt:

  • Skattefradraget gjør at de 860.000 LO-medlemmene kan betale mer i kontingent siden statskassen tar endel av regningen.
  • Den rødgrønne regjeringen har altså gitt fem milliarder i skattelette til LO-medlemmer og andre fagorganiserte.
  • Samtidig betaler LO rundt 16 millioner kroner i valgkampstøtte til de rødgrønne partiene.

Tilhengerne av "LO-skattefradraget" forsvarer seg med at arbeidsgiverne kan trekke fra kontingenten i NHO på bedriftsregnskapet, men det er et nokså tåpelig argument. Selskapene betaler skatt av sitt overskudd, og da går naturlig nok kostnader til fradrag først. 

Det andre argumentet er at alle tjener på et velordnet arbeidsliv. 

Kanskje det, men hvis LO er i medlemmenes interesse, så har de vel råd til å betale kontingenten sin?

Eller mener man at folk som betaler medlemskap i idrettslag, frivillige organisasjoner eller legger ned et betydelig arbeid som frivivillige i barne- og ungdsarbeid ikke utøver samfunnsgavnlige oppgaver.

Skal de også få statsstøtte?

Høyres arbeidspolitiske talsmann, Torbjørn Røe Isaksen, sier rett ut at partiet ikke vil øke fagforeningsfradraget: - De pengene vil vi heller bruke på noe annet en skatteletter, sier han til Klassekampen.

Hva skulle det være? Kamp mot fattigdom, bedre skole, kortere helsekøer?

Handlingsregel uten innhold


Regjeringen Stoltenberg har en helt egen tolkning av handlingsregelen. Foto: Statsmininsterens kontor.

Handlingsregelen er så utvannet at den har blitt en vits. Likevel besverger politikerne dyrt og hellig at de vil følge «regelen».

Ikke er de enige om hvor mye oljepenger handlingsregelen åpner for å bruke - og ikke er de enige om hva pengene skal brukes til.

Likevel later både statsminister Jens Stoltenberg og den sannsynlige påtroppende statsmininsteren, Erna Solberg, som om handlingsregelen er hugget inn i stein.

  • NRKs utspørrere krever svar på om en ny regjering vil følge regelen, uten å spørre om hva regelen egentlig sier.
  • Økonomene er livredde for en diskusjon om handlingsregelen fordi de frykter at Stortinget da vil gå amok med oljemilliardene.

Men alle lukker øynene for det åpenbare: - I praksis har ingen regjeringer klart å holde oljepengeforbruket innenfor det handlingsregelen tilsier, konkluderer Wikipedia.

Formelt er det en regel for hvor mye penger Stortinget kan ta fra Oljefondet.

Grensen skal tilsvare realavkastningen til fondet, anslått til fire prosent.

I skrivende stund er Oljefondet på 4.487 milliarder kroner, og med litt påfyll av oljepenger, vil det være på nærmere 5.000 milliarder ved inngangen til 2014.

Formelt kan altså Stortinget bruke nærmere 200 milliarder oljekroner - eller 75 milliarder mer enn i år - uten å bryte uttaksregelen.

Her kan du lese regjeringens tolkning: Retningslinjer for bruk av oljepenger (handlingsregelen)


Man skulle trodd at politikerne i det minste er enige om at fire prosent er grensen, men slik er det ikke.

Noen - blant andre Jens Stoltenberg - er på glid ned mot tre prosent.

Dette åpner for et tolkningsrom på 50 milliarder kroner i neste års statsbudsjett - uten at man har brutt den hellige handlingsregelen.

Regel-tilhengerne er heller ikke enige om hva pengene skal brukes til.

Flertallet i Stortingets finanskomite i 2001 var enige om at oljepengene skulle brukes til å heve vekstevnen i økonomien, gjennom «å prioritere oljepengebruken til utdanning, forskning, infrastruktur og vekstfremmende skatte- og avgiftskutt.»

Dette formålet har ikke Stoltenberg-regjeringen fulgt. NHO har beregnet at bare 10-15 prosent av oljepengene har gått til disse formålene.

Oljemilliardene brukes altså i liten grad til å bygge for fremtiden, men bidrar til at vi har verdens dyreste sykelønnsordning og høyeste sykefravær, over 300.000 uføre og en offentlig sektor som stadig eser ut. 

- Når Stoltenberg har brukt 754 oljemilliarder, betyr det at 640-680 milliarder er brukt i strid med handlingsregelens forutsetninger, konkluderer finansanalytiker Christopher Rødsten i Dagens Næringsliv.


I samme avis er statssekretær Hilde Singsaas i Finansdepartementet uenig i at det er en forutsetning at oljepengene skal brukes til forskning, utdannelse, vekstremmende skattelettelser og infrastruktur.

- Det er ikke nevnt en eneste gang, hevder Singsaas i diskusjon med Høyres finanspolitiske talsmann, Jan Tore Sanner.

 Høyre og Arbeiderpartiet er altså helt uenige om en helt sentral tolkning:

  • Høyre vil bruke oljemilliardene til å investere i veier og utdanning for fremtiden.
  • Arbeiderpartiet vil bruke oljemilliardene til å utjevne svingninger i økonomien.

De to mest regeltro partiene er altså verken enige om hva grensen for oljepengebruk er (50 milliarder i forskjell) og de er helt uenige i om pengene hovedsaklig skal brukes til å å investere for fremtiden - eller bare til å dekke opp vanlig pengebruk i budsjettet.

Handlingsregelen er som Den hellige ånd - de troende kan selv velge å legge innhold i begrepet, så lenge de bekjenner seg til den rette tro.

Om de vil eller ei, så må Stortinget manne seg opp til en ny runde hvor de blir enige om noen faste punkter.

Det er tre gode grunner til at vi bør ha en regel for oljepengebruk:

  1. Oljefondet  fordeler «engangsinntekter» til flere generasjoner.
  2. Regjeringen tvinges til å prioritere og effektivisere.
  3. Vi hindrer ukontrollert oljepengebruk som skaper press i økonomien.

Jeg er altså for en regel for uttak fra Oljefondet.

Men den er nokså verdiløs når politikerne i praksis hverken er enige om hvor mange milliarder de kan ta ut - og hva de kan bruke pengene til.

De skjønner nok Stortinget og den nye regjeringen også, når bare valgkampen er over.

LO-skattelette på fem milliarder


LO-leder Gerd Kristiansen har fått en halv milliard i fradrag for sine medlemmer. Foto: Stian Lysberg Solum, NTB scanpix.

Statsminister Jens Stoltenberg har gitt sine egne støttespillere et fradrag i selvangivelsen på 1,9 milliarder kroner i året.

 Når Stoltenberg skal ta høyresiden, så gjentar han at de heller vil gi skattelette til de som har mest fra før - enn å bruke penger på skole, veier og helse.

Mindre fokus har det vært på at Stoltenberg selv har gitt gigantiske skattefradrag til sine egne støttespillere.

En beregning Nettavisen har gjort, viser at LO-medlemmer og andre fagforeningsmedlemmer har kunnet spart over fem milliarder kroner i skatt i Stoltenbergs regjeringstid (se tabell lenger nede i bloggen).

Til gjengjeld er det ingen som gir så store pengegaver tilbake til partiene.

Ifølge nye tall har LO og fagbevegelsen gitt de rødgrønne partiene 11,7 millioner kroner for å drive valgkamp.

Ingen er i nærheten av de beløpene LO-familien deler ut til SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet:

  • Arbeiderpartiet får 8,6 millioner kroner.
  • Senterpartiet får 1,9 millioner kroner.
  • SV får 1,2 millioner i valgkampstøtte.

Du kan lese tallene selv: Valgkampbidrag 2013

Disse bidragene er vedtatt av organisasjonene, selv om kanskje halvparten av medlemmene støtter de blågrønne partiene.

I tillegg får Arbeiderpartiet årlig rundt 5 millioner kroner i partistøtte fra LO.

De blågrønne får ikke fem øre.

Her er siste regnskapstall: Bevilgninger og regnskap, Arbeiderpartiet.

LO-ledelsen støtter de rødgrønne partiene for å få igjennom sine kampsaker.

Til gjengjeld har den rødgrønne regjeringen vedtatt et øremerket skattefradrag - kun for fagforeningsmedlemmer.



 «LO-fradraget» har hatt eksplosiv vekst siden Stoltenberg ble statsmininster i 2005.

  • I 2005 var fradraget på maksimalt 1.800 kroner per person.
  • I 2013 er fradraget økt til 3.850 kroner - eller mer enn fordoblet.

Når venstresidens politikere snakker om skatteletter, så fremstilles det som om de går ut over offentlig velferd.

Hvis det er riktig, så tapper skattegaven til LO-medlemmene og de andre statskassen for 1,9 milliarder kroner - bare i år!

For å bruke politikernes egen retorikk, så er dette skatteletter til de som har mye fra før (lønnsarbeid), og de tas fra svake grupper som pensjonister, arbeidsledige og syke.

For LO-medlemmene betyr fradraget at de kan trekke fra 3.850 kroner i inntekten på selvangivelsen.

Det gir 28 prosent spart skatt, eller 1.078 kroner mindre til statskassen fra hver av de drøyt 1,7 millioner fagorganiserte.

Den andre halvparten av de yrkesaktive - de som ikke ønsker å være medlem i en organisasjon som gir partistøtte til Ap og de rødgrønne - får ikke noe fradrag.

I forhold til nivået da Stoltenberg-regjeringen overtok i 2005, sparer LO-medlemmene og de andre nå årlig nær en milliard kroner mer i skatt.

Totalt er skatteletten på drøyt fem milliarder kroner i Stoltenbergs regjeringstid.

Det er forøvrig den samme medlemskontingenten som betaler lønningene til LO-leder Gerd Kristiansen og de andre fagforeningslederne.

Altså de viktigste politiske støttespillerne til den sittende regjeringen, som har gitt dem skattefradraget.

Det er ikke noe ulovlig i dette.

Men skal bli spennende å høre svaret når den første oppegående politiske reporteren spør Jens Stoltenberg om hvilke offentlige ytelser som konkret er rammet som følge av milliardfradraget til Arbeiderpartiets sponsorer.

Eller er det slik at rødgrønn skattelette på fem milliarder kroner ikke er så farlig?

Unge snur rygg til politikken


Aftenposten står i spissen for kampanjen for å få unge til å stemme. 

Rundt 20 aviser lanserer i dag en kampanje for å få unge under 30 år til stemme. Det store spørsmålet er likevel hvorfor de snur rygg til politikken.

Det er under 30 dager igjen til stortingsvalget, så valgkampen nærmer seg slutten selv om den offisielt knapt er i gang.

Til tross for at partiene bruker millioner av kroner og tusenvis av frivillige på å overbevise oss, så kan Hjemmesitterpartiet bli det største partiet.

Ved forrige valg stemte 2,7 millioner nordmenn - mens rundt 830.000 stemmeberettigede satt hjemme.

Hjemmesitterne var flere enn summen av alle som stemte SV, Senterpartiet, Kristelig folkeparti, Venstre og Rødt.

Ifølge kampanjen minstemme2013.no lar nesten halvparten av alle under 30 år være å stemme.

Det utgjør i så fall over 300.000 stemmer, eller omlag det antallet som trengs for å vippe flertallet fra blågrønt til rødgrønt.

- For samfunnet er det en stor utfordring at så mange unge ikke bruker sin stemme til å bli hørt, heter det i kampanjen, som støttes fra blant andre Mediebedriftenes Landsforening og Fritt Ord. 

 Om samfunnet klarer seg med 25 prosent hjemmesittere, så er det uansett et svakhetstegn for vårt demokrati.

Oppslutning om valg er en viktig test på hvor demokratisk et politisk system er. 

Noen sitter hjemme fordi de ikke gidder stemme, andre klarer ikke å bestemme seg, mens atter andre lar være å stemme i en stille protest.

Derfor er det viktig at politikere og medier også spør seg om hva årsaken kan være til at rundt 300.000 i aldersgruppen 18 til 30 år kan komme til å la være å stemme 9. september.

En viktig årsak kan være at de ideologiske forskjellene mellom rødgrønt og blågrønt er utvisket. 

Kampen mellom Erna Solberg og Jens Stoltenberg fremstår ofte som et valg mellom Pepsi og Coca - de er varemerker som vil tekkes alle og skyve færrest mulig fra seg.

For unge velgere kan valget stå mellom «mer av det samme» og «enda mer av det samme».

Politikken har blitt en yrkesvei for stortingspolitikere som ikke har satt sine ben i det vanlige arbeidslivet.

Vi kan lese den manglende oppslutningen ut av partienes finansiering. 

Du ser tallene her: Partifinansiering

De siste tallene er ikke offentliggjorte, men i 2011 fikk Arbeiderpartiet eksempelvis 120 millioner kroner av stat og kommune for å drive partiet.

Medlemmene betalte kun 3,2 millioner kroner.

Fremskrittspartiet fikk 72 millioner fra det offentlige, mens medlemmene betalte 2,7 millioner.

Høyre var ørlite bedre med 76 millioner fra det offentlige, og 6,0 millioner i medlemskontingent.

Poenget?

De politiske partiene er ikke selvdrevne, men er avhengige av hundrevis av millioner av kroner fra det offentlige for å holde hjulene i gang.

Valgkampen drives med store bidrag fra LO (Arbeiderpartiet) eller velstående givere (Høyre).

Se de rapporterte bidragene her: Valgkampbidrag 2013

Økonomisk er det altså offentlig pengestøtte og interessegrupper som betaler gildet - ikke medlemmene med bankende hjerter.

Mange av de unge velgerne er ennå ikke fanget opp i noen sterke interesseorganisasjoner.

Det er en digital generasjon som ikke har noe sterkt forhold til papiraviser, men som er lommekjent på Facebook og Instagram, og som bruker nettet som sin informasjonskilde.

Partiarbeid og nominasjoner er ikke deres arena, og det hjelper ikke på oppslutningen at de politiske alternativene er utydelige.

Det er for enkelt å forklare 830.000 hjemmesittere med at de er apatiske personer som ikke gjør sin borgerplikt.

Skjult i tallene er også politikerforakt og en følelse av fremmedgjorthet overfor det politiske systemet.

Sånn sett er det viktig å overbevise unge velgere om å bruke sin stemmerett.

Men det er like viktig at partiene og de profilerte politikerne tenker igjennom hvorfor så mange velger å holde seg hjemme 9. september.

Selger prinsipper for skattepenger


Medietilsynets direktør Tom Thoresen satt 20 år på Stortinget for Arbeiderpartiet. Nå kaster Medietilsynet seg inn i kampen for statsstøtte til papiravisene på venstresiden. Foto: Medietilsynet.

Fem aviser får mesteparten av pressestøtten, og nå kjører de en knallhard kampanje for å beholde sitt sugerør i statskassen.

Helsides egenannonser, daglige store oppslag og et såkalt bredt opprop er blant virkemidlene Vårt Land-redaktør Helge Simonnes og Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen bruker for å presse de borgerlige partiene fortsatt å betale 360 millioner kroner i året til papiravisene.

Nå har de fått støtte fra Medietilsynet: - Høyres kuttplaner vil medføre avisdød, spår både Medietilsynet og flere avisredaktører, skriver Klassekampen.

Nå er det arbeidsplassene det står om. - Jeg tror mange journalister er opptatt av å bevare arbeidsplassene sine, og derfor heller mot rødt. I alle fall når vi hører hvordan høyresiden vil legge ned mange av arbeidsplassene våre hvis de kommer i regjeringsposisjon, sa Dagsavisens ene sjefredaktør, Kaia Storvik, nylig.

Les også bloggen: Rødgrønn pressestøtte

Dagsavisens redaktør sier altså rett ut at journalistene blir rødgrønne for å beholde millionsubsidiene til egne arbeidsplasser.

Og de får full støtte fra Arbeiderpartiets stortingsrepresentant, Marianne Marthinsen, som spår avisdød hvis det blir kutt i statsstøtten.

Nå kaster også det statlige Medietilsynet seg inn i kampen, og de har regnet ut hva kutt på 35 prosent i statsstøtten vil si for avisene.

- Flere vil rett og slett få problemer med å klare seg uten kapitaltilførsel utenfra, sier direktør Tor Erik Engebeetsen, som er ansvarlig for tilskudd i Medietilsynet.

Hvem er sjefen i Medietilsynet?

Ingen ringere enn Tom Thoresen, som gikk rett inn i politikken etter ett år som lærer - og som deretter satt 20 år på Stortinget - for Arbeiderpartiet.

For det første er det litt pussig at et nøytralt forvaltningsorgan som Medietilsynet kaster seg inn i valgkampen og lager spekulasjoner om fremtidige kutt som ennå ikke er utformet.

For det andre forutsetter «analysen» at avisene ikke evner å tilpasse seg.

Pressestøtten er på 360 millioner kroner og går til over 130 aviser.

Bare rundt halvparten går til små nummer 2-aviser over hele landet (som Høyre og Fremskrittspartiet vil skjerme), mens de fem store støtteavisene tar den andre halvparten.

Høyre vil kutte totalt 100 millioner kroner, Fremskrittspartiet ønsker å  kutte 180 millioner kroner totalt.

De fem store støtteavisene har redusert sine kostnader, men det er fortsatt mye å ta av - spesielt hvis man kvitter seg med trykking og papirdistribusjon til hele landet.

Mentor Medier, som eier Dagsavisen og Vårt Land, har eksempelvis over 500 millioner kroner i årlige driftskostnader.

De fem støtteavisen har sovet i timen og ikke kommet seg på internett-toget, og de befinner seg fra sentrum og til ytterste venstre politisk.

Poenget er at de såkalte meningsbærende riksavisene burde vært digitalisert for lenge siden, og at de vil spare hundrevis av millioner kroner i årlige kostnader ved å gå fra papir til nett.

Det blir smertefullt, men hovedårsaken er at de fem avisene har vært digitale sinker.

Og det kan ikke være en offentlig oppgave å skjerme de bedriftene som har vært dårligst til å omstille, og fortsette å gi dem hundrevis av millioner kroner i årlig statsstøtte i konkurransen mot andre bedrifter som har tatt omstillingen?

I fremtiden må man gjøre om støtteordningene, slik at de ikke premieres for å tviholde på papir, som i dag.

Skal vi bruke statsstøtte på journalistikk, så må pengene fordeles rettferdig - og ikke øremerkes til (stort sett) rødgrønne aviser og papir.

Nå har pressestøtte-kampen blitt uprinsippiell og udemokratisk.

Pressestøtte-avisene driver en ren kampanje for sin egen syke mor, og de får støtte fra offentlige byråkrater som burde holde seg langt unna politiske spørsmål i valgkampen:

  • Rødgrønne politikere kjemper for fortsatt offentlig støtte til (stort sett) rødgrønne aviser.
  • De får støtte av journalister som,ifølge Dagsavisens redaktør, er rødgrønne for å beholde statsstøtten til arbeidsplassene sine.
  • Og kampanjen får hjelp fra et tilsynsorgan som ledes av en politiker som satt 20 år på Stortinget for Arbeiderpartiet.

Alle skal med.

Uten private stanser barnehagene


Tidligere SV-leder Kristin Halvorsen er helt avhengig av private for å oppnå full barnehagedekning.

Barnehager er milliardbusiness, og de private har økt kraftig under den rødgrønne regjeringen. Heldigvis.

Uten private ville ikke Norge vært i nærheten av full barnehagedekning, og daværende SV-leder Kristin Halvorsens famøse barnehagegaranti ville vært uoppnåelig.

Nye tall viser også at det er de kommersielle aktørene som kapper land, mens ideelle organisasjoner forsvinner.

- Den store veksten i aksjeselskapsorgansiering er en tydelig indikator på en kommersialisering av sektoren, mener rådgiver i For Velferdsstaten, Linn Herning, til Klassekampen.

Det er uklart hvilken dekning hun har for den ytringen.

At barnehagene omdannes fra en stiftelse til et aksjeselskap, kan også være uttrykk for profesjonalisering.

Det er tre store aktører i bransjen:

Trygge Barnehager AS omsatte i 2011 for 144,6 millioner kroner, og hadde et driftsresultat på 40,0 millioner kroner.

Espira Barnehager AS omsatte for 32,8 mill kroner i 2012, og et resultat før skatt på 1,0 millioner kroner.

Norlandia Barnehagene AS omsatte for 441 millioner kroner, og et driftsresultat på 21,4 millioner kroner.

Den økonomiske organiseringen varierer, men ofte er det snakk om franchisevirksomhet med lokale driftsselskaper og et sentralt eiendoms- og serviceselskap.

Regnskapstallene viser at det er lønnsomt å drive private barnehager - spesielt for de største aktørene.

- Skal du tjene penger på barnehage, bør du drive store barnehager, siden tilskuddet er per barn, mener Linn Herning.

Dette underbygges av utviklingen, der gjennnomsnittsstørrelsen per barnehage har økt fra under 30 til 40 barn i den rødgrønne regjeringsperioden fra 2005.

I dag er omtrent halvparten av landets 3.411 barnehager private, og av de private igjen er over halvparten aksjeselskaper.

At stadig flere barnehager drives av private under en rødgrønn regjering, viser at de politiske forskjellen i Norge er små.

Alle partiene som er i nærheten av å komme i regjering etter valget, støtter en blandingsøkonomi med både statlig og privat eierskap.

De private barnehagene er ikke mer «private» enn at de styres tydelig av retningslinjer for bemanning, pedagogisk tilbud og krav til lokaler.

En stor andel av inntektene kommer som offentlige tilskudd, og det er fastsatt en maksimalpris som regulerer hva barnehagene kan ta i betaling fra foreldrene.

Dette er en fornuftig arbeidsfordeling, som sikrer at de 286.000 norske barnehagebarnene får et noenlunde likt tilbud over hele landet.

Det er ikke noe galt i at private barnehager er økonomisk solide og tjener penger - men det er heller ikke noe feil i offentlig styring som sørger for at profitt ikke er den eneste målsetningen.

Uten private aksjeselskaper ville ikke SV-leder Kristin Halvorsen vært i nærheten av å innfri sitt løfte om full barnehagedekning.

Heldigvis.

Rødgrønn pressestøtte



Klassekampen er blant avisene som får mest pressestøtte, og som nå lanserer en kampanje for å bevare sine privilegier.

Fire av de fem avisene som får mest pressestøtte, er tradisjonelle rødgrønne aviser. Nå er de redde for å miste sugerøret i statskassen.

Uansett hvem som vinner valget, så vil det komme en omfattende forandring av mediestøtten.

Det er på høy tid, for de siste ti årene har Stortinget brukt nær to milliarder kroner i året på å støtte papiraviser - mens publikum og leserne har strømmet til nett og mobil.

Brutalt sagt brukes støttemilliardene der færre og færre henter sin informasjon.

Denne urettferdigheten har pressestøtte-mottakerne gjort hva de har kunnet for å beholde, mens de nye mediene har bygd opp store redaksjoner finansiert ved annonseinntekter.

Les også: Frekkhetens nådegave

Mediepolitikerne har lenge sovet i timen og sløvt delt ut årlige milliarder uten å vurdere effekten:

  • Norge har null moms på papiraviser, men 25 prosent merverdiavgift for mer miljøvennlig distribusjon via internett.
  • Og all direkte og indirekte støtte går til papir, noe som hindrer en fornuftig omlegging til elektronisk distribusjon.

Effekten kan enkelt leses ut av topplisten til TNS Gallup, som  måler hvor store de ulike avisene er på internett:

  • Dagsavisen ligger på 60. plass - godt bak Lommelegen og homosjekkestedet Gaysir.
  • Nationen er nummer 71, med 10.500 lesere daglig på nett siste uke - bak Mammanett.
  • Vårt Land og Dagen er på henholdsvis 77. plass og 104. plass.
  • Og Klassekampen finner jeg ikke på listen over de 180 største norske nettstedene.

(Bergensavisen er et hederlig unntak - de satset tidlig på nett).

Og det er kanskje ikke så rart. Når du får nesten 2.000 kroner fra staten per papiravis-abonnent, er det fristende å leve som mediebransjens NAV-klienter.

Men fremtidsrettet er det ikke.

Ikke spesielt hensiktsmessig heller, hvis målet er å spre revolusjonære (Klassekampen) eller kristne budskap (Dagen og Vårt Land) ut over landet.

Hvorfor gjøre det på papir gjennom posten, når det kan gjøres gratis og lynraskt på internett?

Jeg har tidligere skrevet at papiravisenes kamp mot nettet er som konkurransen mellom SAS og Ryanair.

Men det er faktisk verre - og ligner mer på Den Norske Amerikalinjes konkurranse mot flyene.

I 1956 hadde Amerikalinjen sitt beste år: - Etter dette begynte flyene å ta stadig større andeler i markedet for passasjertransport over Atlanteren, og Amerikanlinjens passasjerbelegg minket år for år, heter det på Wikipedia.

Parallellen er slående til de norske papiravisene, som får to milliarder i direkte og indirekte pressestøtte hvert år - men som likevel opplever leser- og annonsørflukt.

Nye milliarder i statsstøtte vil ikke forandre det.

Nåtiden - og fremtiden - er digital, ikke papir.

Eller som vi sier det: «10 av 10 trær foretrekker Nettavisen».

Det er uklart hva en eventuell fortsatt rødgrønn regjering vil gjøre med mediestøtten. Det er saken kulturmininster Hadia Tajik (smart nok) ikke har forhastet seg med å bli ferdig med.

Både en blåblå og en blågrønn regjering vil innføre lik moms på papiraviser og digitale utgaver (slik papiravisbransjen har krevd).

Det er indirekte en gulrot for å ta betalt for nettutgavene, og vil ikke ha noen betydning for gratis, annonsefinansierte aviser som Nettavisen.

Vi må fortsatt betale moms av alle våre inntekter.

I tillegg vil Høyre kutte den direkte pressestøtten med 100 millioner kroner, mens Frp vil kutte med 180 millioner kroner.

De vil skjerme lokale nummer to-aviser, og kutte mest i støtten til de såkalte meningsbærende riksavisene.


Klassekampens Bjørgulv Braanen (t.v) og Marga van der Wal, og Mentor Medias Helge Simmones får årlig mer enn 100 millioner kroner fra staten for å holde liv i papiravisene Klassekampen, Vårt Land og Dagsavisen. Foto: NTB scanpix.

 

Det er det siste forslaget som har fått de rødgrønne pressestøtteavisene Klassekampen, Nationen og Dagsavisen til å lansere sitt såkalte «brede opprop».

I skrivende stund har 107 mennesker skrevet under, så det er ikke akkurat noen bred folkebevegelse.

Etterhvert kommer nok de ansatte i avisene og deres nærmeste familier til også å skrive under, så da blir det vel noen tusen underskrifter.

Hvis du ønsker fortsatt pressestøtte til papiravisene, så finner du underskriftlisten her: Et opprop for pressestøtten

At papiravisene selv bruker internett som kanal viser hvorfor de tar feil når de tror at det er papiravisene som sikrer mediemangfoldet.

Nettavisene er først med nyheter, og sikrer at alle i hele landet får nyhetene samtidig.

Les også: Pressestøtte på dødsleiet

Den folkelige og brede debatten er allerede digital - den finner du i debattforumene på nett, og på sosiale medier som Twitter og Facebook.

Den arabiske våren viser hvilken kraft som ligger i frie sosiale medier utenfor statsstøtte og statskontroll.

Slik er det i Norge også, og derfor satser de politiske partiene store ressurser på internett og sosiale medier.

Sånn sett lever den demokratiske debatten i beste velgående, uten statsstøtte.

For fremtiden burde ikke pressestøtten gå til papirdistribusjon, men til godt innhold.

Slik kan det gjøres: Statsstøtte til god journalistikk

Den store tabben pressestøtteavisene nå gjør, er å gjøre en fornuftig omlegging av mediestøtten til en høyre/venstre-konflikt.

Spesielt når alle de største mottakerne finnes fra de kristelige avisene i sentrum og godt ut på venstresiden.

De som får mest i pressestøtte fra dagens rødgrønne flertall støtter også et rødgrønt gjenvalg.

Det er prinsippielt uheldig at en politisk kommentator som Dagsavisens sjefredaktør Arne Strand er økonomisk avhengig av makta som rår.

Eller som Dagsavisens andre sjefredaktør Kaia Storvik sa det: - Jeg tror mange journalister er opptatt av å bevare arbeidsplassene sine, og derfor heller mot rødt. I alle fall når vi hører hvordan høyresiden vil legge ned mange av arbeidsplassene våre hvis de kommer i regjeringsposisjon.

Skattefri vaskehjelp


Den nye skattedirektøren, Hans Christian Holte (t.v), bør slippe å gå på jakt etter svarte hushjelper i norske hjem. Bak tidligere skattedirektør Svein Kristensen. Foto: Anette Karlsen, NTB scanpix.

 

Halvparten av alle som kjøper vaskehjelp hjemme, betaler svart. Løsningen er ikke mer politi, men å gi skattefradrag.

I praksis er det ingen risiko med å kjøpe svart hushjelp.

En undersøkelse hos Skatteetaten viser at rundt halvparten betaler svart, mens knapt noen er straffet for medvirkning til svart arbeid.

Les saken: Halvparten bryter loven - ingen blir tatt

Det betyr trolig at nordmenn kjøper vasketjenester for milliardbeløp, og at de samme pengene gir inntekt til tusenvis av mennesker som er utenfor det normale arbeidslivet.

Og slik har det vært lenge - i 2006-2009 hadde 23 prosent av befolkningen kjøpt svart arbeid.

Vi kan bare spekulere i hvem det er - men det er nok snakk om både hjemmeværende husmødre, arbeidsledige, innvandrere og trygdemottakere.

Årsaken til det omfattende svarte arbeidet er enkelt - både for kjøper og selger av vasketjenester er det mest lønnsomt å gjøre det svart.

Tidligere har man kunnet skylde på papirarbeidet, men forenklinger gjør det svært enkelt å betale hvitt.

Her er skjemaet du trenger: Lønnsarbeid i hjemmet

Problemet med svart arbeid er ikke bare at staten går glipp av skatteinntekter, men at arbeidstakerne risikerer å ende som minstepensjonister.

Betaling rett i lommen innebærer at man ikke betaler trygdeavgift. Dermed opparbeider man seg heller ikke rettigheter til ledighetstrygd, sykepenger eller pensjonspoeng - naturlig nok.

For politikerne finnes det tre alternativer:

  • De kan lukke øynene og late som om problemet ikke eksisterer.
  • De kan gjøre kjøp av svart arbeid straffbart og sette inn politiet.
  • Eller de kan gjøre det attraktivt å kjøpe tjenestene «hvitt».

Helt frem til 2011 valgte politikerne det første alternativet, og selv statsmininster Jens Stoltenberg innrømmer at han har kjøpt barnepass uten å innberette det.

Så valgte man alterantiv to, og gjorde det straffbart å kjøpe svart arbeid.

Eller som det heter i loven: «Den som kjøper tjenester, eller varer sammen med tjenester, kan gjøres medansvarlig for inntektsskatt, trygdeavgift og merverdiavgift som den næringsdrivende har unndratt, dersom vederlaget overstiger 10.000 kroner og ikke er betalt via bank eller annet foretak med rett til å drive betalingsformidling.».

Ved nyttår var ingen personer dømt for brudd på denne regelen.

- Skatteetaten er svært forsiktige med å gå inn og kontrollere i private hjem (...) Derfor har ingen blitt gjort medansvarlig for kjøp av svart vaskehjelp i hjemmet siden regelen kom i 2011, heter det i en epost underdirektør Henry Larsen i Skattedirektoratet har sendt til NRK.

Den eneste årsaken til at politikerne ikke har valgt alternativ tre er dobbeltmoral. 

Det fremstilles som umoralsk å kjøpe vasketjenester og barnepass i hjemmet.

Typisk nok er det helt legitimt å kjøpe arbeid menn tradisjonelt har gjort - ingen blir sett skjevt på hvis de kjøper malertjenester eller snekkertjenester, og elektrisitet eller rørarbeid tør ingen å utføre selv lenger.

Men når man kjøper tradisjonelt kvinnearbeid, da kommer moralistene med utsagn som at de vil rydde i sin egen skitt, selv. (Pussig nok gjelder det ikke på kontoret, der de færreste rydder selv).

Sverige har innført en ordning hvor man kan trekke fra utgifter til vaskehjelp på selvangivelsen. Forutsetningen er at man oppgir inntekten for den som utfører arbeidet.

I 2009 hadde nesten 900.000 svensker brukt ordningen.

Les også: Skattefradrag for husarbeid

Økonomisk kommer det ut nesten ut på ett for staten i forhold til svart arbeid.

Kjøperen av tjenesten sparer skatt, mens selgeren betaler skatt.

Den store fordelen er at arbeidet blir hvitt, og at hushjelpene betaler trygdeavgift og opparbeider seg rettigheter.

Det er løsningen på svart husarbeid - ikke mer politi og flere skattebyråkrater.

Skattene økt med 26 milliarder


Finansmininster Sigbjørn Johnsen har fått 26,5 milliarder kroner i økte skatteinntekter første halvår i år i forhold til i fjor. Foto: NTB scanpix.

Skattekutt på 25 milliarder kroner de neste fire årene betyr null og niks for offentlige tjenester. Spørsmålet er om du vil spare pengene selv eller la staten spare for deg.

Skatter og avgifter fortsetter å flomme inn i statskassen, og inntektene er så høye at statsminister Jens Stoltenberg ikke klarer å bruke dem raskt nok.

Likevel fremstiller han det som om Høyre-leder Erna Solberg vil rasere velferdsstaten hvis hun står fast på løftene om å kutte skattene med rundt 6 milliarder kroner i året.

Det er ren skremselspropaganda i et land som har over 4.000 milliarder kroner på bok i utlandet.

Det er også skremselspropaganda når man ser på den enorme veksten i skatteinntekter her i landet.

Første halvår har skattene økt med 26,5 milliarder kroner fra i fjor.

Se selv: Skatteregnskap, juni 2013.

For å repetere: Bare veksten i skatteinntekter på et halvår er større enn summen av det en blågrønn regjering ønsker å kutte skattene med de neste fire årene.

Hvor kommer pengene fra?

- Personlige skatteytere har betalt inn 289,7 milliarder kroner, og dette er 6,7 prosent mer enn i første halvår i fjor, heter det i omtalen hos Statistisk sentralbyrå.

Skatteregnskapet viser at skattene har økt fra 447,6 til 474,1 fra første halvår 2012 til i år, og da blir Høyres skatteletter for musepiss å regne.

Verken Høyre eller Arbeiderpartiet vil gjøre noe dramatisk med den automatiske kostnadsveksten i offentlig sektor.

Det Høyre-leder Erna Solberg og statsminister Jens Stoltenberg krangler om er hva de skal bruke resten av pengene til - når offentlig sektor har fått sitt. og vel så det.

Alternativene er omtrent slik:

  • Fremskrittspartiet vil på sikt kutte skattene med 100 milliarder og redusere offentlig byråkrati.
  • Høyre vil kutte skattene med 25 milliarder på fire år uten å redusere offentlig sektor.
  • Arbeiderpartiet vil fryse skattesatsene, og spare det overskytende i Oljefondet.
  • Venstresiden av SV ønsker å heve skattesatsene.

Med unntak av Fremskrittspartiet er det kun marginale forskjeller på partiene fra Høyre til SV når det gjelder skatt og offentlige utgifter.

Les også blogg fra desember 2012: 55 milliarder i skatteøkning

Handlingsregelen sier at man kun kan bruke 4 % av Oljefondet (anslått avkastning) hvert år.

Det tilsvarer rundt 175 milliarder kroner, men i 2013-budsjettet ønsket den rødgrønne regjeringen kun å bruke 125 milliarder kroner.

Det er greit nok, men det er juks å fremstille det som om eneste alternativ for å finansiere skattekutt er å redusere offentlige tjenester.

Selv med Høyres Erna Solberg som statsminister vil det være rom både for kraftig vekst i offentlige utgifter og skattekutt.

Spørsmålet er om du vil spare pengene selv eller om du heller vil betale høyere skatt og la staten spare pengene for oss alle.