hits

august 2012

Skal vi forby gratis parkering?

Samferdselsminister vil tvinge kjøpesentrene til å ta betalt for parkering. Snart følger skatt på gratis parkering på jobb. Montasje: Nettavisen.

Regjeringen vurderer en ny lov som skal tvinge kjøpesentrene til å ta betalt for parkering. Så skal det bli slutt på gratis parkering på jobben.

Normal fornuft tilsier at det er dumt å gasse og bremse samtidig. Men slik er norsk samferdselspolitikk.

Det er sikkert en klar tanke bak dette, men den er ikke lett å få øye på

Først bygger vi veier for milliardbeløp, så gjør vi hva vi kan for at bilistene ikke skal bruke dem.

Nå skal den samme modellen brukes på handel:

  • Først regulerer kommunepolitikerne områder for kjøpesentra utenfor byene.
  • Og når folk begynner å handle der, skal de straffes med parkeringsgebyr.

Det er sikkert en klar tanke bak dette, men den er ikke lett å få øye på.

Nettavisen skrev i går om en prøveballong, eller et høringsbrev, som regjeringen har sendt ut.

Les saken: Gratis parkering kan bli forbudt i Norge

Tanken må være at publikum da vil ta bussen til kjøpesentrene og bære hjem varene i plastposer:

- Betaling for parkering vil kunne få betydelig virkning ved å dreie eksisterende trafikk og kommende trafikkvekst over fra personbiltrafikk til kollektivtrafikk, gange og sykling, og dermed blant annet redusere Co2-utslipp og andre miljøproblemer, tror samferdselsmininster Marit Arnstad.

En viss logikk er det jo i dette. Øker man parkeringsgebyret til 1000 kroner på Liertoppen kjøpesenter, så vil færre dra dit for å handle.

Men spesielt god samfunnsøkonomi er det ikke at politikerne først sier ja til kjøpesentre utenfor byen - for så å strupe kundetilgangen.

Ser man på listen over landets største kjøpesentre, så kan et slikt forslag ramme så godt som alle de største - i en smekk.

De fleste storsentrene er utenfor bykjernene: Norges største kjøpesentre

I skuffen har man også et annet forslag, nemlig å skattlegge gratis parkering på jobben.

Det er jo også et genialt forslag.

I dag har de færreste som jobber i sentrum gratis parkering, mens arbeidsplasser utenfor har gratis parkering som et virkemiddel for å tiltrekke seg ansatte.

Siden det er bygget vei dit, så kan man vel anta at politikerne har tenkt at noen vil kjøre bil til jobben?

Og da er det jo smart å innføre en ekstraskatt for dem som oppfører seg slik politikken la opp til.

Nok en gang: Først gass, så brems!

Felles for begge forslagene er at man vil påvirke folks til å vrake bilen, og velge sykkel og kollektivtransport.

Det er et godt formål, men typisk nok er virkemiddelet i begge tilfeller økt skatt eller økonomisk straff.

Et alternativ kunne vært gratis og godt utbygget kollektivtransport eller betydelige skattefradrag for å kjøpe og bruke sykkel - eller noe så radikalt som faktisk å bygge sykkelveier!

Det mangler altså ikke på fantasi og engasjement når medisinen kan være økt skatt.

Derimot er det fullstendig handlingslammelse når det gjelder innføring av nye felles regler for parkering.

I dag er bileier ansvarlig for feilparkering hos kommunen, som også kan tvangsinndrive bøtene.

Private aktører må ta bilfører, men står i praksis nokså fritt til å kreve skyhøye gebyrer for feilparkering.

For seks år siden bestemte Samferdselsdepartementet seg for å lage et felles regelverk der bileier får ansvaret, mens bøtene blir like uansett om du feilparkerer hos Oslo kommune eller Q-park.

Det er et fornuftig forslag som kan ta knekken på parkeringsbransjens mange cowboyer.

Men så ble forslaget lagt i en skuff.

I hele denne perioden har  Senterpartiet styrt departementet. Først satt Liv Signe Navarsete på forslaget i tre år, så hadde Magnhild Meltveit Kleppa forslaget i skuffen i tre år, og nå er det altså Marit Arnstad som ruger på forslaget.

Ennå venter vi på handling: Har brukt seks år på nye parkeringsregler

Må vi vente nye fem år helt til noen finner på det helt geniale, nemlig en ekstraskatt til stat og kommuner på parkeringsgebyr?

Da vil det nok skje noe.

Økt skatt er løsningen. Hva er problemet?

Slik plyndrer staten flypassasjerene

Gardermoen innbringer to milliarder kroner i inntekter - i halvåret. Foto: Avinor.

Hver eneste flypassasjer blir tvunget til å legge igjen 200 kroner i statskassen hver gang de reiser.

Har du noen gang lurt på hvorfor det blir så dyrt å fly når flybillettene tilsynelatende er så billige?

Svaret er Avinor.

I gamle dager hadde vi grindvokterne som tok betalt for å åpne grinden for de reisende - i dag har vi et offentlig monopol med sugerør rett ned i lommeboka til flypassasjerene.

Samferdelsminister Marit Arnstad bestemmer i praksis hvor mye passasjerene skal flås

Nå er Avinor klar med sitt halvårregnskap, og det viser et driftsoverskudd på nær 1,5 milliarder kroner.

Det betyr at det 100 % statlige eide selskapet hadde åtte millioner kroner i overskudd - hver eneste dag.

Å være et offentlig monopol som flytrafikkens «grindvokter» er slett ikke dumt.

Samferdselsdepartementet og Marit Arnstad får en halv milliard i året i utbytte. Foto: Olav Heggø.

Samferdelsminister Marit Arnstad bestemmer i praksis hvor mye passasjerene skal flås: «Samferdelsdepartementet (...) fastsetter blant annet konsernets samfunnspålagte oppgaver, avkastningskrav og utbytte. I tillegg regulerer Samferdelsdepartementet luftfartsavgiftene», heter det i Avinor-rapporten.

Når du setter deg på flytoget, så går billettinntektene til Næringsdepartementet. I 2011 hadde Flytoget AS et driftsoverskudd på 150 millioner kroner. Halvparten av overskuddet gikk i utbytte til Trond Giskes departement.

Kjører du bil og parkerer (svinedyrt) på Gardermoen, betaler parkeringsselskapet avgift til Avinor.

Og når du omsider kommer innenfor, starter avgiftene å tikke i sikkerhetskontrollen.

Lurer du på hvorfor et rundstykke med brunost, melk og kaffe koster pluss/minus 100 kroner, så ligger noe av årsaken i leien til Avinor.

Det blir penger av slikt, nærmere bestemt 4.350 millioner kroner i inntekter første halvår. Det tilsvarer rundt 200 kroner per passasjer.

La oss så tenke oss at du planlegger en kort tur til Krakow. Da kan du eksempelvis fly med Norwegian, og flybilletten koster 1.448 kroner. Av dette går 388 kroner i skatter og avgifter til staten.

Også i Samferdelsdepartementet gir eierskapet i det offentlige monopolet penger i kassen.

I fjor betalte Avinor 504 millioner kroner i utbytte til samferdelsminister Marit Arnstads departement.

Pengene går sikker til en god sak.

Men hvem er det egentlig som passer på forbrukeren?

 

Hvorfor dreper eks-menn?

Skolesekken ligger igjen etter drapet der en eksmann knivdrepte sin tidligere partner og skadet deres syvårige sønn. Foto: Håkon Mosvold Larsen, Scanpix.

En blodig skolesekk og en pose med matvarer lå igjen da enda en kvinne ble drept av sin eks-mann.

Samme dag som statsminister Jens Stoltenberg beklaget fra Stortingets talerstol at man ikke har gjort nok for å beskytte innbyggerne mot en trussel ingen kunne forutse, opplevde Norge enda et drap som kunne vært forutsett.

Hvorfor klarer vi ikke å beskytte kvinner etter samlivsbrudd fra voldelige personer?

En eks-mann med besøksforbud og tidligere episoder med vold mot sin tidligere ektefelle angrep kvinnen og deres sjuårige sønn på åpen gate utenfor deres hjem på Kalbakken i Oslo.

Det er beretningen om et varslet mord, og de mange lignende eksemplene krever svar på et enkelt spørsmål:

Hvorfor klarer vi ikke å beskytte kvinner etter samlivsbrudd fra voldelige personer?

Les også tidligere saker:

Politiet utelukker ikke æresdrap

Eksmann siktet for drap

Siktet for drap på samboerens eksmann

Ble skutt av eksmannen

Hvert eneste år skjer det cirka 10 slike drap her i landet.

Siden Jens Stoltenbergs første regjering har vi altså sett over 100 såkalte partnerdrap i Norge.

Men det har aldri skjedd at noen statsminister har måttet beklage fra Stortinges talerstol at man ikke har gjort nok for å forhindre disse drapene som kommer igjen og igjen.

Knippet av saker i listen over er nokså forskjellige, men fellesnevneren ser ut til å være at for enkelte menn rakner alt ved et samlivsbrudd.

  • Noen - ofte nordmenn - forsøker å drepe både seg selv og hele familien.
  • Andre retter aggresjonen mot eks-partneren og vil ta livet kun av henne som hevn.
  • Og noen vil drepe ekskona og barna i en form kulturell æreskodeks.

Hovedforklaringen er ikke religiøs eller etnisk, men forholdet mellom menn og kvinner.

Bare i Oslo er det til enhver tid rundt 100 persomer med mobil voldsalarm, og Norge nærmer tallet seg 2000.

Her kan du lese hvordan de virker: Mobil voldsalarm

Politiet har også testet såkalt «motsatt voldsalarm» - altså elektronisk merking av voldsutøvere som har brutt besøksforbud.

Ifølge forskerne er det er i de fleste tilfeller menn som dreper sin nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer.

- I perioden 1991-2010 ble det begått 166 partnerdrap i Norge - 144 av ofrene var kvinner, 18 var menn, ifølge Susanne Kristine Fjelldalens masteravhandling «Kvinnen som eiendom - om forståelser av menn som begår partnerdrap» ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo

Partnerdrap utgjorde om lag en fjerdedel av alle drap i Norge i perioden 2000-2009, ifølge forskning.no, som skriver at internasjonale studier viser at menn dreper når de mister kontrollen over kvinnen.

Som både norske drapsssaker og internasjonal statistikk viser, blir det for lettvint å forklare partnerdrap som æresdrap i muslimsk tradisjon.

Enkelte menn dreper sin tidligere ektefelle verden over.

I Norge er det rundt 10.000 skilsmisser hvert år. De aller, aller fleste går fredelig for seg. Sannsynligheten for et partnerdrap er trolig under 1/1000 - og det er umulig å overvåke alle eksmenn for å avverge partnerdrapene.

På den annen side: Når en mann er dømt for voldsbruk og ilagt besøksforbud, er den statistiske sannsynligheten mye større. I slike saker må hjelpeapparatet på banen for å vurdere hvor farlig situasjonen er. I noen tilfeller kommer aggresjonen helt overraskende, men i andre saker er det tragedier som kunne vært avverget.

Vi vet ennå for lite om hva som var bakgrunnen for den konkrete saken på Kalbakken, men det vi til nå har fått vite virker så altfor kjent.

Du må betale iPhone-dommen

Apple får 1,05 milliarder dollar i erstatning fordi Samsung har etterlignet formen på iPhone på sine telefoner. Foto: Scanpix.

Du taper når Samsung må betale Apple en milliard dollar i erstatning. Handelskrigen gir mindre konkurranse og dyrere telefoner.

Samme dag falt to ulike dommer ved domstolene i henholdsvis Sør-Korea og USA:

  • Både Samsung og Apple vant på «hjemmebane», men tapte borte.
  • I California ble Samsung dømt til å betale 1,05 milliarder dollar for å ha etterlignet Apples form med avrundete hjørner på telefonene.

Vi snakker om en eksplosiv blanding av religion, jus og handelskrig.

Vinnerne er juristene - og de klare taperne er forbrukerne, det vil si deg og meg.

Apple får neppe sitte igjen med et globalt monopol på lage rektangulære mobiltelefoner med avrundete hjørner

Er det en ting vi har lært etter 16 år i Nettavisen, så er det at Apple er et selskap som er elsket - og hatet. Vi kan knapt skrive en artikkel om en ny Mac, før vi får en lang serie med mailer fra Microsoft-tilhengere.

Nå er «krigen» forlenget til mobilen: iPhone vrs Android, eller snarere Apple mot Google (som lager Android).

I potten ligger et enormt marked. Analytikerne anslår at det i år vil bli solgt smarttelefoner for rundt 200 milliarder dollar over hele verden, og at det vil øke til rundt 250 milliarder neste år.

Tallet tilsvarer hele det norske statsbudsjettet.

Google og Larry Page er den egentlige fienden til Apple, som forsøker å ramme salget av Android-telefoner. Foto: Scanpix.

Googles operativsystem Android ligger på to av tre telefoner som selges, mens Apples markedsandel er omlag 17 prosent. Men selv om Apple er minst, så var deres iPhone banebrytende i brukervennlighet og design - og det er denne ledelsen Apple nå går rettens vei for å beskytte.

Til syvende og sist er det Android som er den reelle fienden. Vinner Apple frem helt til amerikansk høyesterett kan det true konkurrentenes mulighet til å etterape iPhones bruk av ikoner, småprogrammer (apper) og designet med en firkantet telefon med avrundete hjørner - altså iPhonens look and feel.

Samsung mener at ingen kan ha monopol på et rektangel med avrundete former: - Dommen bør ikke bli sett på som en seier for Apple, men som et tap for den amerikanske forbrukeren. Den vil lede til færre valgmuligheter, mindre innovasjon og potensielt høyere priser, mener Samsung.

Les også saken på Wall Street Journal: Apple vinner stort i patentsak

Fra sidelinjen kan det være liten tvil om at Samsung har etterlignet Apple. På den annen side er PC-verdenen full av eksempler på tilsvarende saker. Apple fant hverken opp mus eller navigasjonssystemet med å peke, klikke og dra på skjermen - men det var Apple som fikk salgssuksessen.

Deretter rappet Microsofts Windows ideene fra Apple og skapte en enda større suksess.

Nå ser vi det samme på mobil. Litt forenklet vant Apple saken i California på designlikhet, mens Samsung vant i Seoul på det som ligger under dekselet.

Apple er faktisk den største kunden av deler fra Samsung, og koreanerne mener at Apple har brukt deres teknologi og betalt for dårlig. Men der Seoul-domstolen ga bøter i 100.000-kroners klassen, klinket den amerikanske domstolen til med seks milliarder kroner etter 21 timer og 37 minutter i rettssalen.

De entydige vinnerne er juristene, som nå har startet prosesser i åtte land. Den juridiske regningen blir gigantisk nå som også EU har kastet seg inn.

Etter Apples knusende seier, er den mest sannsynlige utgangen at Samsung anker - men at partene etterhvert kommer til en avtale.

Apple får neppe sitte igjen med et globalt monopol på lage rektangulære mobiltelefoner med avrundete hjørner, og forbrukerne er tjent med at produsentene konkurrerer så bustene fyker om både teknologi og design.

Til syvende og sist handler det om markedsandeler - ikke moral.

Privat helse tidoblet under Stoltenberg

Antallet med privat helseforsikring er tidoblet siden Jens Stoltenbergs første regjering. Foto: Scanpix.

Siden Jens Stoltenbergs første regjeringen er antallet med privat helseforsikring ti-doblet. Nå betaler 330.000 nordmenn for å slippe offentlige helsekøer.

Norske bedrifter og privatpersoner betaler over 600 millioner kroner i året for å forsikre seg mot offentlige helsekøer.

De kjøper seg ikke forbi køen, men betaler for et ekstratilbud i tillegg til det offentlige.

I praksis betaler de to ganger: Først den obligatoriske offentlige «helseforsikringen» gjennom trygdeavgift og skatt, og så privat helseforsikring for å være sikker på å få hjelp.

? Det offentlige er gode på å behandle akutte skader som for eksempel benbrudd raskt, mens det tar lengre tid slitasjeskader i rygg, nakke, skuldre og knær, sier kommunikasjonsdirektør Leif Osland i Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO).

Les meldingen her: 330.000 forsikret mot helsekø.

Tallene fra Finansnæringens Fellesorganisasjon er kommentert langs to akser: Noen kritiserer at 330.000 kjøper seg forbi helsekøen - andre vektlegger at veksten har skjedd under den rødgrønne regjeringen.

Ser vi på hele Skandinavia, er det et paradoks at privat helse er mest utbredt i sosialdemokratiske Norge og Danmark - og minst i borgerlige Sverige:

  • Norge: 330.000 med helseforsikring
  • Sverige: 465.000 med helseforsikring
  • Danmark: 1,2 mill. med helseforsikring

Jeg mener at privat helseforsikring er bra fordi det finansierer ekstra kapasitet utover det offentlige.

Ingen samfunn kan tilby all behandling øyeblikkelig til alle. Og det er bred politisk enighet i Norge om at et godt helsetilbud er et gode som alle skal kunne nyte, uavhengig av privat økonomi.

Hvor godt det offentlige systemet er, avhenger av politikernes vilje til å prioritere og styre.

Men det er en kortslutning å kreve at pasientene skal finne seg i offentlige ventelister hvis de ønsker å kjøpe operasjonen privat.

Å betale privat for forsikring eller behandling er er ikke å kjøpe seg forbi køen - men tvert imot å gå ut av køen, slik at nestemann rykker et skritt frem.

Da Jens Stoltenbergs første regjering i 2001 innførte Fritt sykehusvalg, var det et langt skritt fremover for å effektivisere det offentlige helsevesenet ved gi pasientene mulighet til å reise dit det er ledig kapasitet.

Her kan du sjekke norske ventelister: Fritt sykehusvalg

På Akershus Universitetssykehus (Ahus) må du vente 45 uker på å få undersøkt menisken og ytterligere 30-40 uker på behandling.

Det er en operasjon du kan kjøpe nesten på dagen ved en privat klinikk, eller du (eller arbeidsgiver) kan tegne en forsikring som gir deg et slikt tilbud hvis uhellet er ute.

Med Fritt sykehusvalg kan du også få offentlig behandling på to måneder hvis du er villig til å dra til Kragerø eller Rjukan.

Riksrevisjonen har undersøkt ordningen, og slår fast at «fritt sykehusvalg brukes i størst grad av pasienter med høy inntekt, høy utdannelse og som er tilknyttet arbeidslivet».

Har de da reist forbi køen?

Ondskap ingen kunne forestille seg

Anders Behring Breivik må tilbringe hele eller mesteparten av livet bak lås og slå for sine drap på 77 mennesker.

Massedrapsmannen Anders Behring Breivik kan bli holdt i forvaring resten av livet.

Med dommen mot Anders Behring Breivik har vi fått en ny type kriminell - nemlig terroristen som drevet av en fanatisk tro dreper barn og uskyldige mennesker.

Det er en ondskap som ingen lovgivere har forestilt seg i norsk strafferett.

Dommen forteller hvordan han gikk rundt på Utøya og skjøt flyktende og redde barn i ryggen i sin feige aksjon.

Resultatet blir lovens strengste straff på 21 års forvaring for en mann som gikk rundt med halvautomatiske våpen og skjøt barn og unge med kaldt blod på Utøya.

På papiret er det omlag tre måneders forvaring per drap, men i praksis kan påtalemyndigheten be om forlengelse av forvaringen med fem år om gangen.

- Forvaring er i dag det eneste virkemidlet det norske rettsvesenet har til disposisjon for å idømme lovbrytere en reell livstidsdom, da det ikke er noen øvre grense for en slik doms varighet, heter det på Wikipedia.

Her kan du lese mer: Forvaring

I Norge har vi vanskelig for å forestille oss direkte onde personer. I vårt humane menneskesyn er alle mennesker gode.

Derfor leter vi etter forklaringer i barndommen for å forklare ondskap, og har tro på behandling og rehabilitering for å hjelpe folk tilbake til samfunnet.

Det er i tråd med denne tradisjonen at rettspykiaterne først konkluderte med at Anders Behring Breivik er utilregnelig.

Å  latterliggjøre og fremstille en human straffepleie som naiv, er likevel for enkelt.

Det er et faktum at Norge har svært lite kriminalitet i internasjonal sammenheng. Og mye forskning viser at strenge straffer ikke har særlig allmennpreventiv virkning.

Anders Behring Breivik ville gjort det samme, uansett strafferamme.

Dommen forteller hvordan han gikk rundt på Utøya og skjøt flyktende og redde barn i ryggen i sin feige aksjon.

Samtidig var han forberedt på å dø 22. juli 2011, men fullførte likevel sin massakre.

Heldigvis er det ikke mange som har tatt til orde for at Norge skal innføre dødsstraff.

Et nytt drap i statlig regi bringer ikke tilbake de 77 menneskene som mistet livet.

Henrettelsene av barn og unge den 22. juli i fjor er umulig å hevne.

Retten mener at Anders Behring Breivik er tilregnelig nok til å kunne straffes, selv om premissene peker på en forvirret sjel.

  • Anders Behring Breiviks barndom var dårlig og han var flere ganger vurdert av Barnevernet uten tiltak.
  • Han fullført aldri gymnas, livnærte seg av lovbrudd og murte seg inne på gutterommet for å spille dataspill.
  • Han gikk på en mikstur av anabole steroider og oppkvikkende midler, og mediterte til musikk for å «av-emosjonalisere» seg.

Retten peker på at han spilte Word of warcraft 12-16 timer i døgnet og rundt 150 timer på Call of duty, modern warfare - og konkluderer med at de ikke har funnet noen holdepunkter for at Knight Ridder finnes noe annet sted enn i Anders Behring Breiviks eget hode.

Bildet dommen tegner er i tråd med det også psykiaterne var enige om: Anders Behring Breivik har psykiske avvik.

Men dommen slår fast at han ikke var psykogisk og at han kan straffes for sine ugjerninger.

Paradokset er at dommen tilfredstiller både dem som ønsker straff for terroristen - og Utøya-drapsmannen, som vil at drapene ikke skal stå igjen som en gal manns verk.

Anders Behring Breivik ville bruke rettssaken som talerstol for sine ekstreme politiske synspunkter.

I dag åpnet han  med sin sedvanlige knyttenevehilsen, og tok dommen på 21 års forvaring med et smil.

Det er en krenkelse av alt den selvoppnevnte tempelridderen påstår at han ville forsvare.

Milliardkrise i papiravisene

Schibsteds konsernsjef Rolv Erik Ryssdal varsler kutt på 400 millioner kroner i de store regionavisene.

Nå rammer leserflukten papiravisene for fullt. Denne høsten skal de kutte kostnader og antall ansatte med rundt en milliard kroner.

De norske papiravisene deler på en årlig statsstøtte på rundt to milliarder kroner gjennom momsfritak og direkte pressestøtte.

Men selv to milliarder kroner fra skattebetalerne hvert år er ikke nok til å demme opp for flodbølgen som nå rammer presse-Norge.

Schibsted står foran brutale nedskjæringer i Aftenposten, Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende.

Schibsted skal kutte 400 millioner kroner i Aftenposten, Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende.

Samtidig antas det at A-pressen vil kutte kostnadene med rundt 500 millioner kroner etter oppkjøpet av Edda Media.

Det er tunge trender som forklarer kuttene:

  • Fra 1991 til 2011 har andelen som leser flere papiraviser sunket fra 50 prosent til 27 prosent av befolkningen.
  • I samme periode har tiden man bruker på papiraviser sunket fra 39 minutter til 24 minutter om dagen.
  • Den eneste gruppen som har stabil papiravislesing er aldersgruppen over 67 år.

Hvis du tror jeg overdriver, kan du lese selv: Mediebarometeret til Statistisk sentralbyrå

Til sammenlikning bruker folk flest 86 minutter på internett om dagen, og bruken av mobile medier vokser eksplosivt.

Det er bare et spørsmål om dager før internett blir det største massemediet. Kilde: Statistisk sentralbyrå

De eneste som ikke trenger å kutte er NRK, som år etter år sikres mer penger. Kringkastingsavgiften - eller «NRK-skatten» - økte med 140 millioner kroner, til over 4,7 milliarder i fjor.

I 2011 brukte statskringkasteren 4.920 millioner kroner og det blir mer i år.

Det blir alltid det.

Medregnet NRK mottar mediebedriftene statsstøtte som per journalist tilsvarer 2-3 ganger jordbruksstøtten per bonde!

Det store spørsmålet er om vi ønsker den vridningen av massemediene og journalistikken som vi nå opplever, og hvorfor kulturminister Anniken Huitfeldt fortsetter å bære havre til en døende hest (papiravisene) istedet for å bruke de samme milliardene til å støtte og bygge opp kvaliteten i de mediene leserne foretrekker - nemlig internett og mobil.

Jeg er blant dem som både leser papiraviser og følger nyhetene på internett og mobil.

For meg er journalistikken viktigst, og den skapes av journalister - ikke av papiret.

Mange bransjer er igjennom tunge omstillinger. Det papiravisene nå opplever er ganske typisk: Man vegrer seg i det lengste for å tilpasse kostnadene en ny virkelighet, og resultatet blir tøffe hestekurer.

Bare se på bank, aksjemegling eller flyselskapene.

Det verste  er at det ikke er over med denne hestekuren. Leserne fortsetter å velge bort papiravisene, og annonsørene følger etter leserne til nett og mobil.

Slik vil det fortsette.

Det er verken mulig eller ønskelig at staten bruker skattebetalernes penger til å verne papiravisene og demme opp for digitalisering, og det må være et stort tankekors at nettopp de avisene som har fått direkte pressestøtte (Klassekampen, Dagsavisen, Vårt Land, Nationen m.fl) også er dem som har sovet mest i timen ved overgangen til nett og mobil.

Nettavisene har måttet tilpasse kostnadene til inntektene

Men det betyr ikke at vi ønsker et samfunn uten massemedier som har råd til å drive kritisk, undersøkende og «ulønnsom» journalistikk.

Mediebedriftene ønsket først å verne sin nullmoms (mens det er full moms på digitale medier). Nå har de glidd, og godtar lik moms på åtte prosent på betalt innhold.

Så lenge nettavisene og mobilavisene er gratis, er dette uten betydning. Når leserne får innholdet gratis blir det ikke moms, uansett.

Dersom Stortinget ønsker å bruke rundt syv milliarder kroner i året på mediestøtte, så bør den øremerkes for journalistikk - uavhengig av om resultatet trykkes på papir eller bringes ut til leserne på pc, lesebrett eller mobil.

Hvem etterfølger Jens Stoltenberg?

 

 

Statsmininster Jens Stoltenberg går neppe av i kjølvannet av 22. juli-kommisjonens rapport. Men det er slett ikke sikkert han er Arbeiderpartiets kandidat ved valget neste høst.

Hvem av disse blir Aps statsministerkandidat neste høst? Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre eller Trond Giske?

I dag fyller Arbeiderpartiet 125 år og feirer seg selv i Folkets Hus på Youngstorget.

- Arbeiderpartiet har vært sentrum i norsk politikk gjennom 125 år, og vi er det fortsatt. Vår politikk er blitt gjennomført. Det er verdt å markere, sier partisekretær Raymond Johansen.

Les også: - Det viktigste vi har oppnådd er verdighet

Selv om partiet samler sine tropper, så foregår feiring med malurt i begeret. Tilliten til Ap og Stoltenberg styring er svekket etter nådeløs kritikk fra 22. juli-kommisjonen, den rødgrønne alliansen sliter tungt på gallupene, og «ørnen blant partiene» - som historiker Jens Arup Seip kalte Ap - er nå jevnstort med Høyre.

Tallene fra Pollofpolls.no viser at de rødgrønne er langt unna flertall på Stortinget - og det har gått jevnt nedover siden i vinter. Kilde: Pollofpolls.no

Samtidig skal vi ikke glemme at saken helt og fullt er i Jens Stoltenbergs hender.

Han har personlig støtte fra rundt 70 prosent av befolkningen i spørreundersøkelser, og regjeringen har rent flertall og tillit fra Stortinget. Kritikerne kan like det eller mislike det, men Jens Stoltenberg går av når han selv vil.

Likevel er det liten tvil om at partistrateger som Raymond Johansen nå bruker betydelig tid på å legge en plan for å komme på offensiven.

I en slik ærlig vurdering er det et åpent spørsmål om Jens Stoltenberg er den rette mannen til å lede Arbeiderpartiet inn i en ny kamp om velgernes støtte den 9. september 2013.

Jeg tror Jens Stoltenberg sliter med å forene to tanker:

  • Stoltenberg ønsker sin venn Jonas Gahr Støre - og ikke Trond Giske - som sin etterfølger.
  • Samtidig ønsker han ikke å blir skrevet inn i historiebøkene som den ansvarlige for 22. juli.

Løsningen kan bli å gå av i god tid før valget, men tilstrekkelig lenge etter 22. juli-kommisjonens rapport til at kritikken har lagt seg.

Arbeiderpartiets viktigste støttespiller er LO: - I det store bildet leverer denne regjeringen svært bra, selv om vi kan kritisere både Ap og de rødgrønne. Regjeringen har levert stort sett alt vi har bedt om, sier LO-leder Roar Flåthen i et intervju med Avisenes Nyhetsbyrå (ANB).

Flåthen og Stoltenberg har hatt et godt forhold, men LO skal velge ny leder i mai 2013 når Roar Flåthen går av for aldersgrensen. Spekulasjonene om etterfølger har begynt, og «kjøttvekten» tilsier at det blir en fra offentlig sektor. Nestleder Gerd Kristiansen fra Fagforbundet nevnes som en mulig kandidat - en annen kandidat er den andre nestlederen, Tor-Arne Solbakken, fra statlig sektor.

Formelt er det Arbeiderpartiets årsmøte som velger partileder, mens det er velgerne som velger eller vraker den rødgrønne regjeringen.

Foreløpig antar de fleste at Jens Stoltenberg står løpet og leder Arbeiderpartiet inn i en ny valgkamp.

Men hvis han velger å overlate roret til Jonas Gahr Støre for å ha regi over hvem som blir etterfølger, er følgende datoer og prosesser viktige:

  • Oslo Ap begynner nominasjonsprosessen i høst, og vil be om svar på om Jens Stoltenberg er kandidat.
  • Arbeiderpartiet skal ha årsmøte neste vår/sommer og vil be om svar på om Stoltenberg fortsetter som leder.
  • Samtidig kan Stoltenberg velge å gå av når som helst og da vil Jonas Gahr Støre den naturlige arvtakeren.

Stoltenbergs store dilemma er at hvis Arbeiderpartiet går på et valgnederlag neste høst, så kan han fort miste regien på hvem som skal etterfølge ham.

Da kan næringsminister Trond Giske seile opp som Aps neste mektige mann. Giske får gode skussmål som kulturmininister og næringsmininster, og han har gått fri for all kritikk for 22. juli.

Men forholdet til kretsen rundt Stoltenberg er dårlig, og Oslo-eliten vil for all del unngå Trond Giske som ny partileder og statsminister.

Arbeiderpartiets høyste organ er landsmøtet, og partiets vedtekter sier at det skal avholdes mellom 1,5 og 2,5 år etter forrige landsmøte (som ble holdt i april 2011).

Det er landsstyret som innkaller til årsmøte, og det skal gjøres med syv måneders frist. Neste landsmøte blir til neste år. Tidspunktet er ennå ikke kjent, men det må skje en gang mellom mars og september neste år - altså før valget.

Landsmøtet har 300 delegater fra hele landet, og det har skjedd før at landsmøtet har gått sine egne veier.

Ingen bør være skråsikre på hvem som vinner en kampvotering mellom Jonas Gahr Støre og Trond Giske.

Det er godt mulig at Jens Stoltenberg allerede har lagt en plan for tronfølgen.

La oss håpe det ikke blir som med terrorberedskapen før 22. juli 2011 - nemlig at han hadde lagt en plan, men glemt hvor han hadde lagt den.

Udugelig eller inhabil?

BARE GODE VENNER: Tidligere politidrektør Øystein Mæland og justismininster Grete Faremo.

Hvis justisminister Grete Faremo var inhabil til å sparke politidirektør Øystein Mæland, må vi utnevne en «skyggeregjering» med statsråder uten venner og forhistorie.

Den mektige forretningsadvokaten Ole Lund hadde så mange styreverv at han fra tid til annen satt på alle sider av bordet. I et humoristisk hjertesukk formulerte han følgende: - I et lite land som Norge må man ofte velge mellom en inkompetent eller en inhabil person.

Er man habil til å gjøre vennetjenester, kan man ikke erklære seg inhabil når det blir ubehagelig

Det er selvsagt en overdrivelse, og selv et land med fem millioner innbyggere må etterstrebe at folk som tar avgjørelser på vegne av oss alle ikke samtidig har egeninteresse av beslutningen.

Men det går over alle støvleskaft hvis man virkelig blir inhabil av å arbeidet sammen for mer enn ti år siden og etterpå har pleid et vennskap.

Les også: Politidirektørens naturlig avgang

Riktignok var Lovavdelingen i Justisdepartementet i tvil, og det er heller ikke departemenets byråkrater som lager norske lover. Men uklarheten som nå er skapt må det ryddes opp i.

Ifølge Wikipedia er hovedprinsippet at man ikke skal ha personlige interesser:

«Inhabilitet (av nektende -in og habil) eller ugildhet (det motsatte av uhildet) betegner det å ha personlige interesser i en sak som skal behandles slik at man etter vanlig skikk ikke kan delta i behandlingen men må fratre sin stilling midlertidig, ihvertfall gi avkall på å utføre handlinger som kan påvirke utfallet av behandlingen.»

Jeg forstår at Grete Faremo kviet seg for å sparke sin venn, men hennes unnfallenhet kan ikke sette en ny terskel for saksbehandling.

Nå var det ikke Faremo som ansatte Øystein Mæland, men det finnes en rekke eksempler på at tidligere AUF-ere og partivenner har fått norske toppjobber uten at statsråden har erklært seg inhabil. Er man habil til å gjøre vennetjenester, kan man ikke erklære seg inhabil når det blir ubehagelig.

Ole Lund har rett i at Norge er et lite land, og det er uungåelig at man må forholde seg profesjonelt til personer man har studert juss sammen med på Universitetet, gått på Sosialøkonomisk Institutt sammen med eller tilbragt tid sammen med på Norges Handelshøyskole.

Politiske partier er tilsvarende møteplasser, og det er de færreste av oss som kapper alle bånd til vår fortid når vi får et yrkesliv. De fleste av oss må forholde oss profesjonelt til kolleger selv om vi er venner (eller uvenner).

Det underliggende problemet er forholdet mellom politikerne og byråkratiet. I Norge bytter vi statsråden og den politiske ledelsen ved valg, mens 90-95 prosent av departementet blir værende. Det er en av grunnene til at norsk finanspolitikk nesten ikke forandret seg med Per Kristian Foss (Høyre) eller Kristin Halvorsen (SV) som finansmininster.

Politikerne kommer og går - byråkratiet består.

Interessant nok fikk Øystein Mæland full støtte fra politisjefene, men ingen ryggdekning politisk.

Les også: Mæland trekker seg som politidirektør

I departementene har likevel politikerne mulighet for å ta styringen, men det blir vanskeligere i underliggende etater som Politidirektoratet, som har mer egenrådige roller. Slik må det også være. For å ta et ferskt eksempel, så hadde både Medietilsynet og Konkurransetilsynet innvendinger til A-pressens kjøp av Edda Media.

Men tilsyn og etater utøver fortsatt politikk, og det er grunnen til at statsråder fra alle partier bruker sin makt til å utnevne ledere som står for den samme grunnholdningen som regjeringen.

Statsmininister Jens Stoltenberg fratrådte på grunn av inhabilitet da Øystein Mæland ble utnevnt som politidirektør. Det er forståelig, så lenge Mæland var Stoltenbergs forlover - noe som indirerer et svært nært vennskap. Men Mæland, som er cand.med, hadde ikke spesiell politikompetanse, og da oppstår raskt mistanke om at det er en politisk utnevnelse.

Nå har man - fornuftig nok - ansatt det som fremstår som en upolitisk fagmann: Rett mann til rett tid

Her er det viktig å holde tunga rett i munnen: Man blir ikke automatisk kvalifisert til å bli politidirektør fordi om man er sympatisk og Arbeiderparti-sympatisør. Men man blir ikke diskvalifisert heller. Dette er en gråsone.

Men noe bør stå fast, og det er at hvis man er habil til å ansette og til å samarbeide i hverdagen - ja da må man også ta med seg forpliktelsen til å gjøre helt nødvendige og ubehagelige grep.

Som å bytte ut ledelsen for Politidirektoratet etter den knusende kritikken fra 22. juli-kommisjonen.

Rett mann til rett tid

Politidirektør Øystein Mæland (t.v.) trakk seg i går. Inn kommer Odd Reidar Humlegård, som har vært sjef for Kripos og UP.

Kripos-sjef Odd Reidar Humlegård virker som et riktig valg som leder for den krevende opprydningen i norsk politi.

Politidirektoratet ble opprettet i 2001 for å styre og følge opp hele politiet.

Det ville rett og slett vært helt feil av justisminister Grete Faremo å love politidirektør Øystein Mæland full tillit og ryggdekning

Ingelin Killengreen ble håndplukket til stillingen, og fikk sitt åremål forlenget slik at hun ledet Politidirektoratet ti første år.

Da hun gikk av i april 2011, overtok assisterende politidirektør Vidar Refvik midlertidig.

Så ble statsmininster Jens Stoltenbergs forlover og nåværende justisminister Grete Faremos nære venn, Øystein Mæland, ansatt.

Den nye politidirektøren var på jobb i to uker før han tok ferie i juli i fjor, og Refvik steppet igjen inn som politidirektør-vikar.

Da Mæland kom på jobb etter bombingen av Regjeringskvartalet den 22. juli i fjor, visste hverken han eller Refvik hvem som egentlig fungerte som politidirektør.

I ettertid peker begge på Mæland, men i regjeringens kriseråd trodde man Refvik var sjefen, og daværende justisminister, Knut Storberget, har forklart kommisjonen «at han opplevde at denne dagen og kvelden var det Refvik som var politidirektør».

Når ingen visste hvem som var sjef, er det ikke underlig at det meste annet også gikk galt i Politidirektoratet:

Ledelsen hadde glemt passordene og klarte ikke å logge seg inn på krisesystemene, og de brukte to timer på å beslutte seg for å iverksette grensekontroll. (Husk at man på dette tidspunkt trodde det var snakk om en terroraksjon!).

Politidirektoratet var likevel rimelig fornøyd i sin egen evaluering: «Alt i alt ser det ut til at staben i POD i hovedsak løste sine oppgaver på en tilfredstillende måte», het det.

Selv om Mæland ikke kan lastes for beredskapen før 22. juli, så er han i høyste grad ansvarlig for denne evalueringen.

Hvor tilfredstillende man løste sine oppgaver, fremgår av  rapporten fra 22. juli-kommisjonen.

Systemet med Riksalarm fungerte ikke. Hos Nordre Buskerud (Utøyas politikammer) havnet eposten i en ulest fellesmappe på en bortgjemt PC  i en krok.

Politiet klarte ikke å iverksette grensekontroll eller sende internasjonalt varsel om terroraksjonen.

Selv informasjon om at det kunne være ytterligere to terrorceller til klarte man ikke å varsle politikamrene om.

Konklusjonen i 22.juli-kommisjonen er nådeløs: «Omfanget av svakheter og feil er så omfattende at det samlet utgjør en foruroligende indikasjon på ledelsens manglende oppmerksomhet på utviklingen av Politi-Norge op beredskapsområdet, ledelsens evne og vilje til raskt å korrigere feil og ikke minst sørge for at investeres tilstrekkelig til å etabler robuste systemer for å kunne løse politiets primære oppgaver».

Kritikken rammer Politidirektoratet hardest, siden det er nettopp felles ledelse og sentral styring som sviktet mest.

Men rapporten dokumenterer også helt håpløse tilstander på politikamrene over hele landet.

  • Riksalarm - den alvorligste beskjeden som kan sendes ut - ble stort sett ikke oppfattet lokalt.
  • Bare fire av 27 politidistrikt registerte at man fryktet ytterligere to terrorceller.
  • Kun åtte av 27 politidistrikter oppfattet beskjeden om skjerpet grensekontroll.

Det er altså ikke bare i Politidirektoratet det trengs opprydning, men i så godt som samtlige norske politidistrikter.

Mot denne bakgrunn er det ikke noen solid attest at landets politisjefer ønsket at Øystein Mæland skulle fortsette som politidirektør.

Det ville rett og slett vært helt feil av justisminister Grete Faremo å love politidirektør Øystein Mæland full tillit og ryggdekning.

De som skriker høyest om at Faremo sviktet sin venn for å berge sitt eget skinn, bør stille seg følgende spørsmål: Ville det vært riktig å «frede» den gode vennen i denne situasjonen?

Selvsagt ikke.

Nå har man hatt ti år med en person med lang politierfaring som politidirektør (Ingelin Killengreen), og et drøyt år - minus ferier og pappaperm - med en lege.

I dag valgte justisminister Grete Faremo med øyeblikkelig virkning å sette inn det som virker som et trygt kort.

Odd Reidar Humlegårds bakgrunn er som skapt for jobben han nå skal lede.

Han er cand.jur, og begynte sin karriere i Det norske Veritas.

Han har gått gradene i politiet fra politikonstabel, til overkonstabel og politiinspektør.

Humlegård har befalutdanning, Politiskolen og har vært sjef for Utrykningspolitiet og Kripos.

Og han er (såvidt jeg vet) ingen en nær venn av verken statsmininsteren eller justisministeren.

Bare det er et fremskritt.

Politidirektørens naturlige avgang

Politidirektør Øystein Mæland trakk den eneste naturlige konsekvensen av 22. juli-kommisjonens rapport ved å trekke seg. 

Ingen kan laste Øystein Mæland for at Norge var katastrofalt dårlig forberedt på terroraksjonen mot Regjeringskvartalet og Utøya.

Han hadde kun vært politidirektør i 14 dager før udåden, og mistillit følger ikke stillingen - men personen.

Slik situasjonen utviklet seg ble han feil mann til feil tid

Å rette baker for smed tjener ingen hensikt.

Men 22.juli-kommisjonens rapport viser at Politidirektoratet også sviktet sin oppgave under og etter terroraksjonen.

Først ved mangel på ledelse under og rett etter terrorangrepet - og så med bortforklaringer og ansvarsfraskyvelse i den såkalte Sønderland-rapporten.

Dette er bakgrunnen for at justisminister Grete Faremo ikke har gitt politidirektøren full støtte, men hun valgte altså å erklære seg inhabil.

Uten ryggdekning fra justismininsteren hadde ikke Mæland et annet valg enn å gå av.

Avgangen er i tråd med det jeg skrev i bloggen: Dagen derpå

I de siste dagene har det vært en massiv kampanje mot Mæland på sosiale medier.

Historiske synder som medlemsjukset i AUF er dratt frem, og folk har spurt om vi kan ha en tidligere militærnekter som øverste sjef for Politiet - og om det er forsvarlig av politidirektøren å ta pappeperm i den situasjonen Politiet nå er i.

Dette blir akademiske spørsmål nå som Mæland har trukket seg frivillig.

Det er umulig å vite sikkert hvilken enkeltfaktor som ribbet politidirektøren for politisk tillit.

Les også saken: Mæland har trukket seg

Men slik situasjonen utviklet seg ble han feil mann til feil tid.

Hadde Øystein Mæland blitt sittende, ville vi fått en lege med partiboken i orden som leder for kanskje den mest dyptgripende reformen i Politiets historie.

Det hjalp heller ikke at Mæland prioriterte sin egen rettighet som arbeidstaker til å ta pappaperm foran landets behov for en aktiv politidirektør.

Mæland har rett i at et barn ikke kan avbestilles, men det er heller ingen menneskerett å være politidirektør i en livsfase hvor man ikke kan gjøre jobben.

Ved å ta pappaperm som nyutnevnt politidirektør i etatens største krise i moderne tid, satte Øystein Mæland sine egne rettigheter som arbeidstaker foran Politidirektoratets behov.

Av og til kan man tape på å trumfe igjennom en rettighet.

Pappapermen styrket neppe hans omdømme som leder på Stortinget.

Når Øystein Mæland nå går av med øyeblikkelig virkning fordi han ikke oppfatter at han har tillit, så er det likevel en vurdering som fortjener respekt.

Vi skal ikke glemme at det bare er en mann som har ansvaret for de 77 drapene 22. juli i fjor.

Dessuten har Øystein Mæland personlig intet ansvar for at beredskapen og koordineringen av politiets ressurser sviktet.

Den massive kritikken i 22. juli-kommisjonens rapport må føre til en grundig opprydning i Politiet.

Det krever en fast, kompetent og handlekraftig leder - og en slik reform er ikke mulig uten autoritet i organisasjonen.

Det får man ikke hvis man på ny henter en person uten politifaglig bakgrunn fra Jens Stoltenbergs nærmeste vennekrets.

Norge er et lite land, men ikke så lite at det er naturlig at justisministeren erklærer seg inhabil til å vurdere politidirektørens stilling.

Med Øystein Mælands avgang har en serie polititopper forsvunnet, mer eller mindre som en direkte følge av 22. juli.

  • Justisminister Knut Storberget gikk av, og er nå på Stortinget.
  • Ingelin Killengreen var politidirektør i ti år, men gikk av før 22. juli.
  • PST-sjef Janne Kristiansen gikk formelt på en annen sak, men var kraftig svekket.
  • Oslos politimester Anstein Gjengedal skal snart gå av.

Den eneste som fortsatt er igjen, er politimester Sissel Hammer i Nordre Buskerud.

Hun sier at hun blir sittende så lenge hun oppfatter at hun har tillit.

Det varer neppe evig.

En hyllest til Lars Peder Brekk

Tidligere statsråd, nå parlamentarisk leder for Senterpartiet, er kritisk til utdelingen av Nobels fredspris til den kinesiske dissidenten Liu Xiabo. Foto: Scanpix/Montasje

Senterpartiets parlamentariske leder Lars Peder Brekk kritiserer Nobelkomiteen for fredsprisen til kinesiske Liu Xiabo. Det er glimrende.

Jeg skal innrømme at den tidligere landbruksministeren ikke har vært bortskjemt med skryt fra denne spalten.

Heller ikke denne gang er jeg enig i standpunktet hans, men jeg synes det er befriende at en profilert politiker fra ett av regjeringspartiene tar bladet fra munnen.

Stortingets nobelkomite bør erkjenne at det hadde vært fornuftig å tenke seg om

- Hva kan Norge gjøre for å bedre forholdet til Kina?, ble Brekk spurt i en uhøytidlig sommerspalte i Dagens Næringsliv.

- Det er to ting. Arbeide videre med den dialogen vi trenger gjennom næringsliv og politikk. Og så synes jeg Stortingets nobelkomite bør erkjenne at det hadde vært fornuftig å tenke seg om, svarte Brekk.

Les også: - Stortingets nobelkomite burde tenkt seg litt om

Jeg er altså uenig med Brekk i at det var feil å utdele prisen til en kinesisk dissident, og jeg mener at vi overdriver betydningen av at forholdet til Kina er på frysepunktet. Vi er netto storimportør fra Kina, og erfaringen er at varer finner sin vei uansett.

Dessuten er ikke kineserne surere enn at vi fortsatt har stor økonomisk samhandel, selv om politiske toppmøter ikke står på agendaen med det første. Det kan vi leve med.

Det grunnleggende er at Kinas politiske ledelse må gjennomføre demokratiske reformer, og spørsmålet burde heller være hva kinesiske myndigheter kan gjøre.

Samtidig skal det sies at Kinas økonomiske vekst og utvikling har dratt hundrevis av millioner mennesker ut av fattigdom og sult, så det er ikke helt på jordet å hevde at kinesiske myndigheter faktisk kunne fått Nobels fredspris for sitt arbeid med denne grunnleggende menneskerettigheten - og den konfliktdempende effekten det har å fjerne nød.

Dagens Næringsliv 14. august 2012.

Men dette er ikke en kommentar for eller imot fredsprisen til Liu Xiabo.

Det riktige svaret på Dagens Næringslivs spørsmål er etter min oppfatning at det beste vi kan gjøre er å fjerne inntrykket av at Nobels fredspris er en utdeling hele Norge står bak.

Derfor trenger vi uenighet og diskusjon om hver eneste pris - om den går til treplanting i Kenya, til en amerikansk president som knapt hadde blitt varm i stolen, eller en kinesisk dissident få kinesere har hørt om.

Nobelkomiteen er ikke synsk. Modige prisutdelinger vil av og til føre til valg som ikke står seg i historien. Slik må det være. Det er ingen grunn til at hele nasjonen skal være enige om hver eneste utdeling.

Hvis Lars Peder Brekks svar var gjennomtenkt, kan det innebære et brudd med den knugende norske enigheten om det som bør være provoserende, diskutable og modige utnevnelser.

En synlig uenighet vil signalisere at dette ikke er Norges fredspris - heller ikke den norske statsmininsterens fredspris. Derfor fortjener Lars Peder Brekk honnør for å tørre der andre tier.

  1. Stortinget må slutte å oppnevne avdankede politikere til komiteen.
  2. Ledende politikere bør tone ned sin overstrømmende hyllest til hver eneste pris.
  3. Og sentrale politikere (som Lars Peder Brekk) burde vite at det ikke er «Stortingets nobelkomite».

Slik prisutdelingene har vært de siste årene, er det ikke det minstre rart at Kina oppfatter at hele den norske politiske ledelsen står bak utdelingen til Liu Xiabo.

 

Politisk dom over 22. juli

Statsmininster Jens Stoltenberg har et svært tøfft år foran seg frem mot stortingsvalget i 2013. Foto: Krister Sørbø, NTB scanpix.

Rundt 70 prosent av befolkningen har fortsatt tillit til statsminister Jens Stoltenberg. Men han får neppe bonus for styringsevne ved valget neste høst.

VGs krav på lederplass om at Stoltenberg må gå av, lander som et mageplask.

Med både folket og et flertall på Stortinget i ryggen sitter Jens Stoltenberg trygt, men ikke bekvemt

Svært få har kastet seg på, og på Stortinget har den rødgrønne regjeringen - og Stoltenberg - fortsatt rent flertall.

Samtidig viser en helt fersk undersøkelse at et stort flertall av velgerne har tillit til Jens Stoltenberg: Opplever svekket tillit, men bare 19 prosent vil at han skal gå av.

Med både folket og et flertall på Stortinget i ryggen sitter Jens Stoltenberg trygt, men ikke bekvemt.

Det er også det i tråd med det jeg skrev i går: Det var først og fremst Politiet som sviktet 22. juli i går, og det er liten tvil om at det vil få personlige konsekvener for politiledelsen.

Les også: Dagen derpå

Noen mener at Jens Stoltenberg har en moralsk forpliktelse til å ta konsekvensen av at han personlig har ansvar for den knusende kritikken i 22. juli-kommisjonens rapport.

På den annen side innrømmer både Høyre-leder Erna Solberg og KrF-leder Knut Arild Hareide at situasjonen ikke ville vært annerledes om deres partier hadde styrt.

Svikten som påpekes er først og fremst i byråkratiet og i nødetatene, og det er her det må ryddes opp.

Det krever en fast politisk ledelse, og testen for Jens Stoltenberg blir om han nå makter å ta grep. Også den ferske meningsmålingen viser at stadig flere tviler på hans evne til å styre.

La oss for øvelsens skyld tenke igjennom konsekvensene av at Jens Stoltenberg (og dermed regjeringen) gikk av.

Norge har ikke nyvalg, så de rødgrønne har fortsatt flertall på Stortinget. Den sittende regjeringen er sammensatt av de sterkeste politikerne de tre partiene besitter, så det er sannsynlig at en ny regjering stort sett vil bestå av den sittende - muligens med Jonas Gahr Støre som ny statsmininster.

  • Justisminister Grete Faremo blir neppe byttet ut - den ansvarlige justismininsteren, Knut Storberget, er allerede ute.
  • Politidirektør Ingelin Killengreen (som var sjef for Politidirektoratet i ti år før 22. juli) er allerede ute.
  • Ute er også PST-sjef Janne Kristiansen, toppbyråkraten i Justisdepartementet, og Oslos politimester Anstein Gjengedal går av om kort tid.

De første som burde sparkes, er allerede ute.

Men ingen av dem har tatt konsekvensen av sitt ansvar i moralsk forstand.

Politidirektør Øystein Mæland, som ble utnevnt med partiboken i orden, ligger tynt an fordi han ikke tok kommandoen 22. juli i fjor - og fordi han i ettertid har bedrevet bortforklaringer.

Og politisjef Sissel Hammer i Nordre Buskerud har fått så hard medfart at det er vanskelig å se hvordan hun fortsatt har tillit. Stoltenberg har allerede varslet personutskiftninger.

Partisekretærens brev til alle medlemmer av Arbeiderpartiet.

Tilbake til de politiske konsekvensene:

Til nå har statsmininister Jens Stoltenberg surfet på en stemningsbølge etter den nasjonale tragedien.

Nå er dommen at bombingen av Regjeringskvartalet kunne vært unngått ved å stenge Grubbegata, og at massakren på Utøya kunne vært forhindret ved resolutt og koordinert opptreden fra Politiet.

Norge var ute av stand til å takle en nasjonal katastrofe. Stoltenbergs evne til å styre sviktet i den viktigste jobben for noen statsmakt - nemlig borgernes sikkerhet.

Mindretallet på Stortinget kommer neppe til å fremme et mistillitsforslag de er dømt til å tape, men Stoltenberg kommer til å bli offentlig hudflettet av opposisjonen. Det er ingen tvil om at landets øverste leder har ansvaret når så mye sviktet.

Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansen har skrevet et brev til alle Ap-medlemmer for å overbevise dem om at «det beste vi nå kan gjøre er å stå ved roret»: - Arbeiderpartiet har langt tradisjon for å ta ansvar ? også når det blåser. Det skal vi gjøre igjen, skriver Raymond Johansen.

Han skriver også at Stoltenberg «har vist at han tar ansvar både før, under og etter katastrofen».

Det er grunn til å minne Johansen om at Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg ikke tar ansvar - de har ansvar.

Velgerne må vurdere om partiet og statministeren også tar konsekvensen av ansvaret.

Det er et drøyt år igjen til neste valg.

Det er da den politiske dommen over 22. juli 2011 faller.

Dagen derpå

Disse tre har ansvaret for svikten hos Politiet: Fra venstre politimester Sissel Hammer, Buskerud, politidirektør Øystein Mæland og politimester Anstein Gjengedal i Oslo. Foto: Cornelius Poppe, Scanpix.

Politiet står ribbet tilbake etter 22. juli-kommisjonen. Men det er en illusjon å tro at Norge aldri kan oppleve terror igjen.

Det verste med drapene på 77 mennesker i fjor var at det skjedde med så velkjente midler som en hjemmelaget bombe og en skytemassakre - og at den norske beredskapen  likevel var så mangelfull.

Men de som nå skriker høyest om at statsminister Jens Stoltenberg og administrasjonsmininster Rigmor Aasrud må gå av, må spørre seg selv: Ville dere ment det samme 21. juli 2011?

Hverken Stoltenberg eller Aasrud tar ansvar. De har ansvar.

Stoltenberg har ansvar for sikkerheten til  norske borgere og Aasrud har ansvar for sikkerheten i Regjeringskvartalet.

På Utøya valgte politiet å stå på land og se på, og man kom seg ut på øya 35 minutter etter at man kunne vært der

Begge deler sviktet 22. juli, men er det rimelig å kreve statsmininisterens avgang som følge av at en soloterrorist klarer å ta livet av 77 mennesker?

Og er det realistisk å forvente at Norge noensinne kan være 100 % sikret mot en tilsvarende hendelse?

Les også Elin Ørjasæters blogg: Landet uten konsekvenser

Enhver som har lest Anders Behring Breiviks skriftlige dokument vet at han vurderte en rekke terrormål og drap på flere konkrete mennesker. Selv Slottet og Kongefamilien var mål for den selvoppnevnte beskytteren av det norske.

Det spesielle med massedrapsmannen var hans private oppkok av ideologi herfra og derfra, men dessverre er det nokså typisk at soloterrorister innbiller seg at de har legitim rett til å drepe andre for sin sak. Når de i tillegg er så utspekulerte som Anders Behring Breivik, så er det vanskelig å oppdage.

I Behring Breiviks tilfelle er det det snakk om mange faser:

  • Hans mentale utvikling/radikalisering (avhengig av øynene som ser).
  • Hans finansiering og produksjon av kunstgjødselbomben på Rena.
  • Hans kjøp av halvautomatiske våpen og andre forberedelser.

De færreste ønsker et overvåkningssamfunn, men 22. juli-kommisjonen vurderer om PST kunne oppdaget Behring Breivik etter at man fikk tips om kjøp av bombekjemikalier fra Polen - og koblet det med innehav av flere våpen og islamfientlige ytringer på internett.

Det er lett å være etterpåklok, og i etterpåklokskapens klare lys er dette - kombinert med hans plutselige kjøp av seks tonn kunstgjødsel - fragmenter som teoretisk kunne vært fanget opp.

Skulle vi forhindret Anders Behring Breiviks bombeangrep, måtte samfunnet fanget ham opp tidligere da han sporet av/ble radikalisert - eller oppdaget bombeproduksjonen.

22. juli-kommisjonen mener at PST kunne gjort mer, men lander likevel på at man ikke kan kritisere PST for at de ikke oppdaget bombeproduksjonen.

Nå har PST forhåpentligvis skjerpet kontrollen og årvåkenheten, men frem til 21. juli i fjor hadde man ikke systemer som fanget opp bombeproduksjonen på Rena.

Selvsagt burde Grubbegata vært stengt. Men det ville ikke forhindret Anders Behring Breivik fra å bombe et annet mål.

Den brutale sannheten er at nesten ethvert annet mål ville drept atskillig flere enn de åtte mennskene som mistet livet i Regjeringskvartalet.

Skytingen på Utøya er en helt annen sak, fordi vi har sett en rekke eksempler over hele verden - også så nært som i Finland - på at unge menn går amokk med skytevåpen. Derfor har norsk politi en «skyting pågår»-instruks som pålegger dem å gripe inn. På Utøya valgte politiet å stå på land og se på, og man kom seg ut på øya 35 minutter etter at man kunne vært der.

Norge har over 400.000 registrerte jegere med våpen, og rundt 200.000 av dem er aktive. Det betyr at det er enkel tilgang til skytevåpen, og ingen kan forhindre en fanatiker i å skyte vilt rundt seg på en offentlig plass.

Men vi kan begrense omfanget av slike massakrer ved våpenkontroll, beredskap som fungerer og et resolutt politi. Her sviktet det totalt 22. juli 2011.

Anders Behring Breivik brukte to halvautomatiske våpen - en halvautomatisk rifle av typen Ruger Mini og en halvautomatisk pistol av merket Glock.

De var bygget om til drapsvåpen, og ingen av dem er lov til å bruke på jakt.

22. juli-kommisjonen foreslår forbud mot halvautomatiske våpen.

Det er et fornuftig forslag - ingen nordmenn har noe tvingende behov for å eie halvautomatiske våpen med store, utskiftbare magasiner. Og konsekvensene av en skytemassakre blir mye større ved bruk av slike våpen enn vanlige jaktrifler (som må lades om hyppigere).

Når man leser tiltalen, ser man at barnemorderen brukte de halvautomatiske våpnene til å henrette barn ned til 14 år ved å skyte dem i ryggen og i bakhodet.

Slik myrdet han 69 mennesker uforstyrret i en time og tjue minutter på Utøya.

Et moderne samfunn kan ikke verne seg 100 % mot forvirrede mennesker eller voldelige fanatikere, men vi kan begrense konsekvensene ved beredskap.

22. juli-kommisjonen slår fast at Politiet burde grepet inn mye tidligere, og i beste fall vært på øya klokken 35 minutter tidligere.

Det ville trolig berget livet til de 18 menneskene som ble skutt ved Pumpehuset og på Sydspissen.

Når skyting pågår, må politiet gripe inn - også med risiko for eget liv.

Faren til AUF-talentet Håvard Vederhus, som ble drept ved Pumpehuset,  sier at Utøya er den største politiskandalen siden 2. verdenskrig.

Han har rett.

Politet sviktet 22. juli i fjor.

Siden har de sviktet ved bortforklaringer og ved å frikjenne seg selv i den såkalte Sønderland-rapporten.

Det må få konsekvenser for den ansvarlige ledelsen.

Privat helse dårlig business

SV-leder Audun Lysbakken vil forby utbytte fra private helseforetak.

 SV ser for seg profitthungrige spekulanter, men virkeligheten er annerledes: Det er nesten ikke penger å tjene på å drive private helseforetak.

Å kjempe mot myter er tungt, men Finansavisen har tatt jobben med å undersøke lønnsomheten blant private aktører i helsevesenet.

Bakgrunnen er SV-leder Audun Lysbakkens forslag om at det bør bli forbudt å ta ut utbytte fra disse selskapene.

Det er altså ikke slik at alt som er offentlig er bra - mens private kun driver rovdrift og tar ut profitt

I virkeligheten er det smalhans å drive privat helse. Gjennomgåelsen til Finansavisen viser at dr private omsetter for rundt 1,6 milliarder kroner, og betalte et utbytte på 19 millioner kroner.

Dersom frykten til Lysbakken var riktig, «fordyret» altså utbyttet tjenestene med rundt en prosent....

Finansavisen 13. august 2012.

- Det er ikke de 19 millionene jeg er opptatt av, men potensialet for hva det kan bli, er Lysbakkens kommentar etter å ha blitt konfrontert med tallene.

Lysbakken var inntil få år siden en selverklært marxist, men fremstiller seg nå som en demokratisk sosialist.

I hans verden er overskudd og utbytte onder som fordyrer tjenestene, og penger som heller kunne vært brukt på helse.

Problemet er bare at ingen private eiere vil satse millionbeløp på en bransje uten å kunne tjene penger.

- Lysbakken kunne vært mer ærlig og sagt at han ikke ønsker private aktører, sier direktør Petter Furulund i NHO Service til Finansavisen.

Det pussige er at SV stort sett står bak den norske blandingsøkonomien. Hovedregelen i Norge er at vi har en blanding av private selskaper og offentlige etater.

Dette gjelder også i helsevesenet. Fastlegene er private, vi kjøper våre medisiner på private apoteker, og de er utviklet av børsnoterte, private legemiddelselskaper.

Felles er at det ikke er noen motsetning mellom å tjene penger og utføre gode tjenester - snarere tvert imot.

Det er nemlig ikke slik at selskaper som går med underskudd og trenger kapitalinnsprøytning fra eierne gir bedre tjenester.

Vi vet fra barnehagesektoren at de private barnehagene konsekvent har mer fornøyde foreldre enn de offentlige barnehagene.

Resultatene fra nasjonale prøver viser at noen av landets beste skoler er private.

Og beboerundersøkelser fra sykehjem viser at pasientene ofte er svært godt fornøyde med private aktører.

Det er altså ikke slik at alt som er offentlig er bra - mens private kun driver rovdrift og tar ut profitt.

Helsedepartementet vil bruke 130 milliarder kroner i år, og det kan tenkes at noen av disse pengene kan brukes mer effektivt og gi bedre helse for mindre penger.

For å holde det offentlige i ørene er det viktig at å ha et innslag av private aktører.

Det er min påstand at Oslo legevakt aldri hadde vært like brukervennlig uten utfordringen fra Volvat.

Jeg er enig med Audun Lysbakken i at helsevesenet stort sett bør være et offentlig fellesgode som sikrer gode tjenester for alle, uansett.

Men selv om helsevesenet stort sett bør være offentlig, trenger vi noen kraftfulle, brysomme private aktører.

Problemet i dag er at det offentlige setter ut for lite av helsedriften.

Og når de private eierne samlet tar ut 19 millioner kroner, så er det ikke stort mer enn Lysbakken personlig ga ut i ulovlige bidrag til sine venner i sin statsrådstid.

Les også: Lysbakken en merket mann

 

SV vil ha mer streik

Audun Lysbakken er tilbake fra pappaperm, og noe av det første han foreslår er tiltak for å få streikene til å vare lenger.

Etter en vår med meningsløse streiker, ønsker SV-leder Audun Lysbakken å endre loven slik at streikene kan vare lenger.

Når du har tre prosent oppslutning, har du 97 prosent av befolkningen mot deg.

Det er den enkle matematikken bak de nye utspillene til SVs partileder de siste dagene.

Husk at streikekassen er fylt opp med kontingent som gir skattefradrag

Han trenger ikke bry seg om hva som er allment populært så lenge det har appell hos den lille gruppen som støtter eller vurderer å støtte SV.

I vår har vi hatt tre streiker hvor partene i konflikt er rammet minimalt, mens alt har gått ut over den uskyldige 3. part.

Når arbeiderne i Nordsjøen går til streik og lammer norsk oljeproduksjon, så rammes ikke Statoil-ledelsen.

Kommunelederne rammes heller ikke når kommunalt ansatte går ut i streik.

Det er det som er problemet: Konfliktene rammer nesten ikke partene som er i konflikt.

Og da blir det både hult og falskt å trekke linjene tilbake til historiske arbeidskonflikter hvor bedrifter kunne gå overende og de ansatte kunne miste jobben.

Poenget er at konflikter må koste noe for de som streiker og for arbeidsgiveren. Hensikten må være at både de streikende og motparten etterhvert føler at det brenner under beina, slik at man har incitamenter for å avslutte konflikten og bli enige.

Både streik og tvungen lønnsnemnd er drastiske virkemidler som bør brukes uhyre sjeldent. I år så vi streiker om noen desimaler i lønnsvekst (offentlig sektor) og for helt særegent gode pensjonsordninger (oljebransjen). Når man utsetter samfunnet for så store konsekvenser for så lite, så svekker man legitimiteten til streikevåpenet.

Men det gir også slitasje for den rødgrønne regjeringen å måtte rydde opp ved bruk av tvang.

Slik blir det nå ingen tunge krefter virker for å få avsluttet streiken. De streikende får utbetalt like mye når de streiker som når de er på jobb, og kommunene sparte hundrevis av millioner kroner i streikeperioden.

For de streikende er det riktignok deres egne sparepenger (streikekasse), men husk at streikekassen er fylt opp med kontingent som gir skattefradrag.

Når motparten er staten, så har altså staten bidratt til at motparten får fylt opp streikekassen.

At lønnsoppgjørene til slutt kom i havn skyldes ordningen med tvingen lønnsnemnd. I praksis griper regjeringen inn når konflikten virker fastlåst, alle forsøk på megling har mislykkes, og konsekvensen av streiken ikke står i samsvar med det det streikes om. I slike tilfeller spilles konflikten over til en nøytral nemnd som treffer en avgjørelse begge må respektere.

Lysbakken foreslår nå at ordningen oppheves, og at staten i stedet kan tvinge partene til å holde igang samfunnskritiske funksjoner. Hadde dette vært tilfelle i år, kunne altså de kommuneansatte og oljearbeiderne streiket fortsatt.

Les også: Refser egen regjering

Det er mulig at Lysbakkens forslag er populært på venstresiden og at det kan bidra til at SV øker noe fra sine 2,9 prosent på siste måling.

Men selv om de skulle doble oppslutningen, så er fortsatt 94 av 100 personer motstandere av SVs politikk.

Mer streik er det de færreste som ønsker seg etter årets lønnsoppgjør.

SV i skyggenes dal

Mannen som leder SV har vært i pappaperm og har mer permisjon til gode. Foto: Scanpix.

SV er det svake leddet blant de rødgrønne. Men er det mulig å la SV skinne sterkere uten at det rammer hele regjeringen?

De siste gallupundersøkelsene er en katastrofe for SV og partileder Audun Lysbakken.

Mediene har brukt mye tid på SV de siste dagene, og det til tross for at rundt 97 prosent av velgerne ikke støtter partiet

Partiet er nå målt til 2,9 prosent, og da begynner det å bli langt opp til sperregrensen. I verste fall kan partiet sitte igjen med kun Heikki Holmås på Stortinget.

I en ny fersk måling får Rødt 3,1 prosent og kan begynne å drømme om tre mandater på Stortinget.

? De rødgrønne gikk til valg på mer rettferdighet, og lovte at det skulle bli mindre forskjeller mellom folk. Så ser vi at toppsjefene i statsselskapene håver inn titalls millioner, uten at regeringa løfter en finger. Men når de som lærer ungene våre å lese og de som tar vare på våre eldre krever en anstendig lønn, da svarer regjeringa at det skal spinkes og spares. Da er det slutt på gavmildheten, som vi så ved lønnsoppgjøret før sommeren, sier Rødt-leder Bjørnar Moxnes i en kommentar.

Men et kort blaff for Rødt er et like pålitelig signal som et solstreif i den norske sommeren. Det er intet som tyder på noen venstrevind i norsk politikk.

Ser vi gallupene over lengre tid er det to trender som gjelder:

  • Velgerne flokker seg til store, stabile partier i urolige tider.
  • Den rødgrønne regjeringen lider av styringsslitasje.

Begge trendene rammer SV, som for velgerne tydeligvis ikke fremstår som et troverdig styringsavtalernativ.

Har du hjertet på venstresiden og ønsker god styring, stemmer du Arbeiderpartiet.

Ønsker du et klart venstresidealternativ, så er Rødt mer nærliggende enn SV for mange.

De norske mediene har brukt mye tid på SV de siste dagene, og det til tross for at rundt 97 prosent av velgerne ikke støtter partiet.

SV har flere profiler og kommer godt til orde, men likevel strømmer ikke velgerne til partiet.

Det skyldes ikke nødvendigvis at velgerne ønsker seg mer SV. Det kan likegjerne at de har fått mer enn nok.

En nærliggende forklaring er at velgerne enten ikke appeleres av partiets ideologi, eller mangler tro på at partiet får igjennom politikken i praksis.

Partilederen er personlig et eksempel på utydelig politisk profil. For ikke mange år siden var han en selverklært marxist, nå ønsker han å fremstå som den demokratisk sosialist.

I praksis politikk er det svært langt mellom seirene. Utenrikspolitisk er det null, klimameldingen var ikke mye å skryte av, Arbeiderpartiet sier (klokt nok) bastant nei til skatteøkninger, og SV må dele ansvaret med resten av regjeringen for dårlige veier og problemer i eldreomsorgen.

Samlet fremstår det som et nesten uløselig dilemma:

  • SV får ikke skinne innenfor regjeringen.
  • De rødgrønne får ikke flertall uten SV.

Den mest sannsynlige utviklingen er at SV får frihet til å ha en skarpere profil det siste året frem til valget.

Men ønsker velgerne seg mer venstresidepolitikk fra den rødgrønne regjeringen?

Frihet og fravær

Utdanningsminister Kristin Halvorsen nøler med å innføre en grense for fravær i videregående skole.

Skoleelever bør være på skolen. En grense for fravær i videregående skole burde være en selvfølge.

Det finnes to motspoler i norsk skolepolitikk, og det er Oslos skolebyråd Torger Ødegaard (H) og utdanningsmininster Kristin Halvorsen (SV).

Nå vil Ødegaard innføre en maksimalgrense for fravær i videregående skole på 15 prosent av timene, mens Kristin Halvorsen sier at hun får signaler fra «skole-Norge om at en grense kan bidra til å øke fraværet».

Også i skole-Norge gjelder den gamle regelen om at landet skal bygges med kunnskap

Det viktigste er selvsagt at elevene fullfører skolen og lærer noe. Men det er en fallitterklæring for skolen om ikke tilstedeværelse er positivt i seg selv. Fravær går ikke bare ut over eleven som holder seg unna - det ødelegger også for medelevene, og det blir selvsagt nokså umulig for lærerne å sette karakterer på elever som såvidt har vært innom.

Nettopp det å  hindre elever å droppe ut er et av de viktigste tiltakene for videregående skole.

Vi har mye statistikk som viser følgen av å falle utenfor skole- og arbeidslivet, og innlede en tidlig karrerie som trygdemottaker. Et slikt livsløp gir statistisk sett dårlig økonomi, helseproblemer og ofte et kortere liv.

Oslos skolebyråd Torger Ødegaard vil innføre en grense på 15 prosent fravær.

- Norge er i Europa-toppen når det gjelder unge mennesker på uføretrygd, noe som er veldig bekymringsfullt. Samtidig vet vi at det er nær sammenheng mellom fravær og frafall i skolen, og det er viktig at vi sender et tydelig signal om at det ikke er fritt frem for fravær hverken på skolen eller i arbeidslivet, sier Ødegaard til Aftenposten.

Ødegaard kan neppe bevise at det er en tøyelig fraværsgrense som i seg selv fører til fravær hos elever som senere faller ut, men det er en god teori at et skjerpet krav til å være tilstede også vil føre til høyere tilstedeværelse.

Vi snakker ikke her om sykdom, men om annet fravær. Og fravær på 15 prosent innebærer flere hundre timer i året, noe som bør være fullt overkommelig når man har en kostbar skoleplass.

Men det viktigste er ikke om det er Høyre-byråden eller SV-statsråden som har rett. Det som står fast er nemlig at vi fortsatt har altfor høyt frafall fra videregående, og at vi bør skaffe oss kunnskap om hvordan det kan forhindres.

Nå skal departementet vurdere søknaden fra Oslo om en fraværsgrense de neste tre årene. I beste fall vil det gi oss ny kunnskap som gjør at vi enten kan forkaste tiltaket, eller innføre det over hele landet.

Så ærlig bør både Kristin Halvorsen og Torger Ødegaard være at de innrømmer at fraværet er uheldig og at man ennå ikke har funnet tiltak som begrenser det. Og da må man være åpne for forsøk på å gjøre noe med det.

Også i skole-Norge gjelder den gamle regelen om at landet skal bygges med kunnskap.

 

 

 

 

Fritt frem for oppfordring til drap

Statssekretær Pål Lønseth i Justisdepartementet vil hasteendre loven. Bedre sent enn aldri. Foto: Justisdepartementet.

Å oppfordre til å drepe politifolk bør være straffbart - uansett om det skjer på papir, på fjernsyn eller på internett. Nå må politikerne våkne og lage en ny lov!

Høyesteretts frifinnelse av bloggeren Eivind Berge demonstrerer at vi har en parodisk og antikvarisk straffelov når det gjelder ytringer via internett.

Tidligere var det nokså oversiktelig å være redaktør. Man stod strafferettslig ansvarlig for innholdet i mediet man redigerte, og måtte passe på et eksempelvis ærekrenkende ytringer var sanne.

Det har aldri vært slik at ytringsfrihet betyr rett for enhver til å si hva som helst i hvilket som helst medium.

Redaktørens jobb er å redigere. Det vil i praksis si kvalitetssikre, foredle og velge bort innhold.

Redaktørene brukte eget skjønn, og har hatt pressens etiske regler å forholde seg til.

I tillegg forbyr norsk lov nedsettende ytringer basert på rase, religiøs tro og seksuell legning.

Slik er det overalt. Noen land forbyr kritikk av statsoverhoder, blasfemiske ytringer, avvikende historiesyn eller flaggbrenning.

Sånn sett er det ikke noe spesielt i at den norske straffeloven gir inntil åtte års fengsel til den «som offentlig opfordrer eller tilskynder til iværksettelsen av en strafbar handling eller forherliger en saadan».

Kilde: Lovdata

Les straffelovens paragraf 140 her: Oppfordring til straffbar handling

Det spesielle i tilfellet Eivind Berge er lovens krav om at oppfordringene må ha skjedd på «offentlig sted» eller i «trykt skrift eller i overvær af et større Antal personer».

Høyesterett slår fast at norsk lov tilsier at en blogg hverken er et offentlig sted eller i et trykt skrift.

Kjennelsen sier altså at den mest offentlige og distribuerte muligheten for å oppfordre til drap - ytringer gjennom internett - er lovlig.

Statssekretær Pål Lønseth (Ap) vil nå endre loven i all hast, fordi man ikke kan leve med rettstilstanden Høyesterett legger til grunn: - Derfor kommer vi med det aller første til å foreslå en lovendring som vil kriminalisere den type forhold som den saken gjelder, sier han til Dagsavisen.

Det er litt sent, men bedre sent enn aldri.

Selvsagt må ytringer via internett ha samme lovbegrensninger som andre ytringer, og hovedprinsippet bør være at den som ytrer noe samtidig har straffeansvaret.

Hverken Facebook, blogger eller Twitter er private rom.

Mange nettaviser - også Nettavisen - har et hovedområde som underlegges vanlig, redaksjonell kontroll der vi etter beste evne forholder oss til egen redaksjonell profil, norsk presseetikk og norsk lov.

Samtidig har vi debattforum som ikke forhåndsredigeres (slik heller ikke Facebook eller Twitter forhåndsredigerer ytringer). På vårt forum forholder vi oss til EUs ehandelsdirektiv, som tilsier at vi ikke har en plikt til å forhåndsmoderere - men at en tilbyder må fjerne ulovligheter så raskt man blir gjort klar over forholdet.

Etter at vi som et av de første norske mediene innførte Facebook som debattsystem, skjer debattene stort sett under fullt navn. Ytringene er skarpe og meningsbrytningene kan være brutale, men vi er kvitt mye av «grumset» som fulgte av anonyme og uregistrerte debatter.

Internett har demokratisert debatten ved at portvokterne har mindre å si - og ved at langt flere deltar i diskusjonene.

Men det bør ikke være noen frisone for personlig sjikane, diskriminerende utsagn eller oppfordring til straffbare handlinger.

Universitetet ut av Oslo

DNB-økonom Øystein Dørum foreslår å flytte Universitetet ut av Oslo. Foto: DnB.

DNB-økonom foreslår å flytte Universitetet ut av Oslo. Det er ingen dum ide å løfte 27.000 studenter ut av hovedstadens opphetede boligmarked.

Øystein Dørum er en modig mann, som tør å lansere et forslag som vil vekke en storm av protester.

- Flytt universiteter og offentlige etater ut av byen, skriver økonomen i et innlegg i Dagens Næringsliv.

Øystein Dørum i Dagens Næringsliv 2. august 2012.

Han medgir at det er vanskelig å gjennomføre: - Men det er i utgangspunktet en dårlig ide å sende de minst bemidlede (studentene) ut i ett av de heteste boligmarkedene i landet, mener han, og legger til at det er «en menneskerett å bo, men ikke på Frogner».

Sant nok, og mye av boligkrisen vi ser omskrevet i alle landets medier skyldes en mangel på vilje til å flytte litt unna bykjernen.

Det er nok plass rundt Oslo, men det er naturlig nok begrenset plass i sentrum.

Problemet er at der utbyggerne kan bygge boliger, der vil ikke folk bo. Og der det er mest lønnsomt å bygge, har ikke studenter og førstegangskjøpere råd til å bo.

DNB-økonomen har sett på Statistisk sentralbyrås befolkningsfremskrivninger, og mener at vi med samme byggetakt som i dag vil mangle 60.000 - 70.000 boliger i Oslo. Skal gapet fylles, må boligbyggingen øke med 50 prosent, mener han.

Norge mangler ikke boligareal totalt sett, men det er stor ubalanse mellom tilbud og etterspørsel i de store byene.

Det blir ikke noen bedre balanse av økt skatt eller å fjerne rentefradraget. Løsningen er enten flere sentrumsboliger eller å dempe etterspørselen i sentrum og gjøre det mer attraktivt å bo 10-15 kilometer fra sentrum. Nøkkelen er at det skjer noe der (restauranter, kino, konserter) og at det er god infrastruktur.

Å bygge ut intercity-triangelet mellom Halden, Lillehammer og Skien vil utvide pendleområdet rundt Oslo radikalt.

Men det er også et godt forslag å flytte ut utdanningsinstitusjoner og offentlige etater. Hvis politikerne velger å legge det nye regjeringskvartalet midt i sentrum, så vil det øke presset på boligmarkedet i Oslo. Det illustrerer at valg et sted gir konsekvenser et annet sted.

Det spennende med Dørums forslag er at mange sikkert vil foretrekke å bo nær sentrum, men arbeide utenfor.

Samtidig kan man flytte institusjoner som ikke trenger å ligge i sentrum, og da er Universitetet i Oslo et godt alternativ. Flyttelasset vil inneholde 27.000 studenter og over 7000 ansatte og det vil monne for boligmarkedet i Oslo.

Store vitenskapelige innvendinger er det neppe. Det finnes et lass av eksempler på at noen av verdens fremste universiteter og høyskoler ligger utenfor storbyene i store campuser hvor utdanning og studentboliger samlokaliseres.

Tenk på Harvard, Stanford, Berkeley - eller egne universitetsbyer som Lund og Uppsala i Sverige, eller Oxford og Cambrigde i England.

Likevel spørs det om politikerne tør ta ballen, når man ser hvilke protester det vakte å flytte Veterinærhøyskolen og Veterinærinstituttet til Ås.

I Norge ligger de store utdanningsinstitusjonene nær sentrum av storbyene: Universitetet i Bergen ligger på Nygårdshøyden, NHH i Sandviken, BI i Nydalen og NTNU på Gløshaugen/Dragvoll.

Det gir etterspørsel etter titusenvis av sentrumsnære boliger.

Men da man også betale.

Det er ingen menneskerett å bo på Grünerløkka, Nygårdshøyden eller på Frogner - og det er heller ingen vitenskapelige grunner for å legge norske høyskoler og universiteter midt i landets heteste boligmarkeder.

Man kan ikke få i pose og sekk.

 

Mindretalls-tyranni

Kommunalmininster Liv Signe Navarsete blir neppe noen dampveivals som overkjører lokalpolitikerne. Foto: Kommunaldepartementet.

Hvis flertallet får bestemme, blir det fart på sammenslåing av kommuner. Slik kan vi bli kvitt 200 rådmenn, ordførere og rådhus og spare milliardbeløp.

«Alle» ser galskapen i at et lite land som Norge er delt inn i 429 lokale, administrative enheter med hver sin stab.

Over halvparten av kommunene har under 5000 innbyggere, og hvis man reiser rundt i landet vil man ofte oppleve at rådhuset er kommunens flotteste bygg.

Ingen private selskaper ville organisert seg slik, selv om også de selger sine tjenester i hele landet

Slikt koster penger: I år bruker kommunene rundt 400 milliarder kroner.

Halvparten av pengene kommer fra skatter og avgifter, mens resten er overføringer fra staten - det vil si deg og meg.

Så lenge vi tar halvparten av regningen bør vi heller ikke finnes oss i det lokale mindretallstyranniet som hindrer sammenslåing av kommuner.

Her ser du hovedtallene: Inntekter og utgifter

Helt siden Stortinget i 1995 diskuterte kommunene, har man satset på økonomiske gulrøtter og frivillighet for å få redusert antallet kommuner.

Resultatet etter disse 17 årene er at vi har fått seks - 6 - færre kommuner. Vi har faktisk flere kommuner i dag enn vi hadde i 1838.

Tror du det ikke, så kan du se fakta her: Utviklingen i kommunestrukturen fra 1838 til i dag.

Årsaken er blant annet at innbyggerne vet hva de har, men ikke hva de får.

Dessuten kan et flertall i en småkommune hindre sammenslåing med en større kommune, selv om det totalt sett er flertall for den nye storkommunen.

Dette er ikke lokaldemokrati, men mindretallstyranni.

Ta for eksempel de fem småkommunene i Valdres: Sett utenfra virker det fornuftig å slå dem sammen til storkommunen Valdres med 20.000 innbyggere og Fagernes som naturlig kommunesenter. I dag vil en slik sammenslåing kreve flertall i hver av kommunene.

Et bedre forslag er å kreve flertall blant de 20.000 innbyggerne totalt sett.

Da slipper Stortinget å bruke tvang, men det blir en føring hvor flertallet får bestemme.

Ta et annet eksempel: Modalen i Hordaland. Det er en av landets minste kommuner med 374 innbyggere - og samtidig en av landets rikeste kommuner, fordi den har store kraftanlegg. Partipolitikken har ikke fått fotfeste i kommunen. Ved kommunevalgene står det mellom Solrenningslista, Vandringslista og Samlingslista for Modalen.

Nabokommunen Vaksdal har mer enn ti ganger flere innbyggere, og dårligere økonomi. Til gjengjeld har kommunen tettstedet Dale, med snaut 1200 innbyggere. Det er 49 kilometer fra det naturlige kommunesenteret Dale og til Modalen.

Sett utenfra virker det naturlig å slå sammen Vaksdal og Modalen (og kanskje enda flere av småkommunene rundt). Men det vil aldri skje hvis det krever flertall i hver av kommunene.

Hvorfor?

Jo, fordi en sammenslåing kan være negativ for de 374 modølene, mens de 4136 innbyggerne i Vaksdal vil få det bedre.

Resultatet av mindretallstyranniet er at flertallet får det verre fordi mindretallet ikke vil dele på sine privilegier.

Poenget er ikke disse eksemplene. Det kan være gode lokale grunner som jeg ikke kjenner for at Valdres og Vaksdal forblir som nå.

Men det kan ikke være riktig å fortsette med over 200 kommuner med under 5000 innbyggere - samtidig som kravene til kommunene blir stadig større.

Ingen private selskaper ville organisert seg slik, selv om også de selger sine tjenester i hele landet.

Heller ikke andre offentlige tjenester finner det naturlig å dele seg opp i over 400 enheter.

Siden 1995 har vi altså fått seks færre kommuner. I samme periode har Politiet gått fra 54 til 27 politidistrikt, og slått sammen 70 lensmannskontorer.

Med ansvar for skole, barnevern, sykehjem og renovasjon er kommunene den viktigste tjenesteyteren vi har.

Og da kan vi ikke surre bort milliardbeløp på flere hundre unødvendige rådhus og kommuneadministrasjoner.