hits

august 2010

Bare fire sjøkabelutvalg?

Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen trenger fire ekspertutvalg for å se lyset. Foto: Scanpix.

Etter å ha brukt fem år på utredning trenger olje- og energiminister Terje Riis-Johansen fire utvalg for å vurdere sjøkabler i Hardanger. Har det rablet for politikerne?

Vel er sjøkabler eller ikke en politisk betent sak, men til slutt er det politikk det handler om - og ikke eksperter.

Les også bloggen: Hard anger for Stoltenberg

Politikk er kamp om å få viljen sin igjen. Og i Hardanger handler det om mer penger og dyrere strømregning for folk flest - eller skjemmende strømledninger gjennom et av landets flotteste naturområder.

Selv ikke 100 ekspertutvalg kan forandre på det. Men holder det virkelig med fire ekspertutvalg, eller burde vi sette ned tre-fire til - bare for sikkerhets skyld?

Spørsmålet er selvsagt retorisk, men ikke helt: Det er allerede flere måneder siden olje- og energiministeren og Regjeringen mente at Hardangermastene var grundig utredet. Men så kom stormen av kritikk og en åpenbar splittelse mellom regjeringspartiene sentralt, og mellom sentrale og lokale myndigheter.

Nå starter kappløpet om å vise at ekspertene ikke er uavhengige: Utvalgsleder leverer til Statnett

Den vanlige løsningen i saker som dette er å sette ned ett ekspertutvalg, og sikre gjennom valg av eksperter, mandat og andre føringer at man får den konklusjonen man ønsker.

 Men holder det virkelig med fire ekspertutvalg, eller burde vi sette ned tre-fire til - bare for sikkerhets skyld?

Selv i Fremskrittspartiet, som normalt ikke liker byråkrati og sløsing med skattebetalernes penger, er man fornøyd: - Frp er positivt overrasket over Riis-Johansens fire utvalg for å utrede sjøkabel, sier energi- og klimapolitisk talsmann Ketil Solvik-Olsen, som riktignok legger til at vi kunne klart oss med ett utvalg hvis regjeringen hadde håndtert saken bedre tidligere.

I aksjemarkedets konflikter er  normalt at hver part har sin egen juridiske ekspert, og at ekspertene - overraskende nok -  alltid kommer til at klienten har rett.

I aksjemarkedet er man ikke nødvendigvis så opptatt av å ha rett, som å få rett. Makta rår, og slik er det normalt i politikk også. Men i saken om Hardangermastene er det avmakten som rår, og hovedårsaken er at Regjeringen rett og slett etter fem år ennå ikke vet hva den vil.

Løsningen Terje Riis-Johansen nå har valgt vil trolig drepe all kritikk om at de ulike alternativene ikke er ordentlig utredet. De fire utvalgene skal være ferdig med sitt arbeid senest 1. februar.

Les saken: De skal utrede sjøkabel

Olje- og energiministeren setter sin lit til at Hardangerrådet og de berørte kommunene skal få rikelig mulighet til å si sitt. De skal også inviteres til et eget høringsmøte den 10. februar.

Og når alt dette er gjort, skal Regjeringen gjøre sin overordnete vurdering.

Det er kanskje på tide å minne på sjikanen de politiske motstanderne i sin tid drev mot britenes Social Democratic Party (SDP) tidlig på 80-tallet:

"Keep politic out of politics - vote Social democratic party"

Snytt for første skoledag

Skolebyråd Torger Ødegaard må skjerpe inn Oslo-skolens arbeid for å finne barna som ikke møtte til første skoledag. Foto: Bjørn Sigurdsøn, Scanpix.

Husker du din første skoledag? Et ukjent antall barn i Oslo fikk aldri det minnet.

Man skal ha et hjerte av stein hvis man ikke blir rørt av synet av små barn med litt for store skoleransler som holder et godt grep rundt foreldrenes hender.

For de fleste av oss er det å begynne på skolen en merkedag vi alltid vil huske som en skummel, men fin dag. I høst fikk rundt 60.000 elever oppleve den lille engstelsen av å bli så stor at mor og far gikk ut skoledøren, og lot en ny lærer overta.

Dessverre er det mange som ikke får oppleve den første skoledagen. Rapporter Nettavisen har fått fra en rekke skoler i Oslo viser at et ukjent antall barn rett og slett ikke kom på første skoledag. Ille, men det verste er at Oslo kommune ikke har noen full oversikt over hvem det var, og hvor mange det er snakk om, før 1. oktober!

Ja, du leste riktig. Skolen trenger halvannen måned for å skaffe seg en oversikt den burde hatt klar i løpet av en dag eller to.

På skolen jeg var på, var samtlige som ikke møtte opp av ikke-norsk opprinnelse (hvis man skal dømme etter navnene). Det er all grunn til å tro at den observasjonen også gjelder mange av de andre skolene. Noen er kanskje på ferie i familiens hjemland. Endel ga sikkert beskjed, mens noen rett og slett ikke møter opp. Og Oslo kommunene mener altså at det er greit om man ikke får noen oversikt over dette før 40-50 dager inn i skoleåret.

Nettavisen har sjekket hos flere skoler, men vi får ikke ut tallene over barn som ikke møtte opp. Etter mye om og men fikk vi forklart at vi ikke kunne få tallene før 1. oktober, angivelig på ordre fra kommunen.

Himmel høg og verda stor

der på trappa vinkar mor

Første skuledagen min,

ikkje rart at sola skin

Skolen er et av samfunnets mest effektive redskap for integrering og for overlevering av kultur og verdier. Skal man lykkes i Norge, må man lære språk og tilegne seg kunnskaper det er bruk for.

Når du står på trappen 1. skoledag, er alle muligheter åpne for deg.

Da er det ille at mange barn kommer skjevt ut allerede fra første start.

Trygdesvindel for milliarder

Advokaten Knut Horn (th) og Marianne Henriksen var aktorer i saken mot sigøynerkvinnen som var tiltalt for grovt bedrageri og trygdesvindel. Det enorme bevismaterialet som måtte bringes i kofferte i retten, strekker seg helt tilbake til 80-tallet. Foto: Heiko Junge, Scanpix

Norge er utsatt for omfattende trygdesvindel, og NAV tar bare en brøkdel av de som tapper systemet.

Å lure til seg trygd man ikke har krav på er en alvorlig forbrytelse, og den rammer både de som betaler regningen og andre som trenger støtte fra det offentlige.

- Vi kan regne med at det svindles for milliardbeløp årlig, sier direktør Magne Fladby i NAV Kontroll og innkreving til Dagens Næringsliv.

Stadig flere lever av offentlig stønader, og når man ser på NAVs statistikk er det knapt en trygdeform som ikke har kraftig vekst. Rundt hver tredje krone i statsbudsjettet går nå til å holde liv i folk som fullt eller delvis står utenfor arbeidsmarkedet.

Her kan du se utviklingen: Personer med stønad fra NAV

Fra 2005 til i dag har NAV politianmeldt trygdesvindel for 870 millioner kroner, og "gjennomsnittsvindleren" har tusket til seg rundt 117.000 kroner. Den største saken er drosjesvindelsaken i Oslo, men NAV har også avslørt omfattende svindel med folk som fremstiller seg som enslige forsørgere, til tross for at foreldrene egentlig bor sammen.

Da de begynte å slå ned på slike par i Hordaland, fikk NAV etterhvert beskjed om at 50 småbarnforeldre angivelig fant sammen igjen, ifølge Dagens Næringsliv.

Leilighet gir tyv, heter det, og nettopp avsløring av trygdesvindel må være en prioritert oppgave for NAV. Erfaringene til nå tyder dessverre på at hver eneste nye NAV-kontrollør er en svært lønnsom investering for det offentlige og alle som betaler trygdeavgift.

Til nå har det vært mye fokus på NAVs behandling av sine klienter, og at etaten ikke klarer å betjene dem som har rett på hjelp. Det er selvsagt svært viktig at NAV-reformen lykkes.

NAV mener at trygdesvindelen er i milliardklassen hvert år. Faksimile: Dagens Næringsliv

Men det er like viktig at man slår ned på trygdesmisbruk. Velferdsstaten bygger på tillit, men dessverre er det stadig flere som ikke er tilliten verdig.

Det rammer oss alle og det er bra at strafferammene for trygdejuks er strenge.

Ja til deltid og vikarer

 

SVs Kristin Andersen vil at deltidsansatte skal ha en lovfestet rett til full stilling. Foto: Scanpix.

LO fører en knallhard kamp mot deltid og midlertidige ansettelser. Resultatet er færre arbeidsplasser.

Med rundt 800.000 er Landsorganisasjonen en mektig aktør, og gjennom direkte pengestøtte til de rødgrønne partiene og omfattende nettverk av møter og personer har LO betydelig innflytelse på Regjeringen.

Det er lett å glemme at selv store LO bare har rundt en sjettedel av landets innbyggere som medlemmer. Det er også lett å glemme at LO er en interesseorganisasjon for sine betalende medlemmer, og at organisasjonen ikke alltid snakker for de 4,0 millioner menneskene som ikke er medlem.

Den store kampen akkurat nå handler om deltidsansatte. LO ønsker å få lovfestet at alle som jobber deltid skal ha rett på heltidsjobb, og de har fått SV med seg på dette kravet.

Etter min mening er det en dårlig sak. Dyr og uhensiktsmessig for arbeidsgiverne, og ikke til hjelp for gruppene som i dag står utenfor arbeidsmarkedet. I praksis ofrer man de svakeste for å gjøre livet lettere for de som er innenfor arbeidsmarkedet.

Heldigvis har Arbeiderparti-ledelsen til nå stått steilt imot, men SV hevder saken er ennå ikke avgjort.

? Regjeringen har ikke konkludert når det gjelder lovfesting av heltid for å sikre kvinnene som ønsker det, mulighet til å jobbe fullt, sier Karin Andersen (SV), nestleder i arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB).

Dermed er det duket for en ny kamp mellom venstresiden og høyresiden i den rødgrønne regjeringen.

Felles for mange av kravene til LO er at gjør livet bedre for dem som er "innenfor", men at det samtidig blir vanskeligere for gruppene utenfor arbeidsmarkedet å komme inn. Ord som sosial dumping og rett til heltidsstilling høres bra ut, men det betyr i praksis at man drar opp stigen for dem som ikke har så mye å konkurrere med enn fleksibilitet og vilje til å arbeide billigere.

 Effekten er blant annet høyere arbeidsledighet hos innvandrere og ufaglærte. Felles er at disse ikke er betalende LO-medlemmer.

Arbeiderpartiets slagord er at alle skal med. Dit er det et langt stykke hvis vi ser på antallet som er på trygd.

Men også blant friske mennesker er det langt igjen til at alle er med. Norge har 3,6 millioner mennesker mellom 15 og 74 år. Av disse er 2,5 millioner sysselsatt, mens vi har rundt 0,1 millioner arbeidsledige og ytterligere 1,0 millioner som er utenfor arbeidsstyrken.

I de usikre finansielle tidene vi nå er i, vil de fleste private arbeidsgivere kvi seg for å ansette flere enn absolutt nødvendig. Årsaken er blant annet meget strenge regler for å si dem opp igjen.

Over tid skaper dette behov for ekstrahjelp i form av deltidsansatte og midlertidig ansatte. All erfaring er at disse skaffer seg kvalifikasjoner og at de over tid - hvis de vil - kan gli inn i fulle stillinger.

For disse er det en bjørnetjeneste hvis Arbeiderpartiet gir etter å lovfester rett til å bli heltidsansatt.

I praksis blir det å holde flere utenfor.

RBK ned på jorden

2-2 etter to kamper høres ikke så ille ut, men sjansestatistikken var overlegent på FC Københavns side. Foto: Scanpix.

I to kamper demonstrerte FC København klasseforskjell over Rosenborg. Spørsmålet er hva man kan lære av leksjonen i Parken.

Rosenborg-trener Nils Arne Eggen skal ha ros for at han sa det som det er etter kampen: - Resultatet var rettferdig, det beste laget går videre.

Kampene bør være tankevekkende - ikke bare for RBK-ledelsen, men også for Norges Fotballforbund. Laget som leder den norske serien klart blir i praksis rundspilt av det beste danske laget. Samtidig har ikke Rosenborg tapt en eneste kamp på 21 serierunder eller i cupen så langt i år.

I motsetning til mange fotballeksperter tror jeg ikke at løsningen på dette fundamentale problemet ville vært at Rosenborg også fikk grisebank i Champions League senere i høst.

Les også bloggen: Er Rosenborg bra for Norge?

Og: Har fotballekspertene skulket  skolen?

Faksimile: Dagbladet

Rosenborg har skuslet bort sin posisjon med manglende kontinuitet og hyppige trenerskifter etter at Eggen ga seg forrige gang. Med europacup får laget økonomiske ressurser til å fortsette gjenoppbyggingen. Usikkerheten ligger i enda et trenerskifte og en Janne Jönsson som ikke akkurat har hatt noen stor sesong i Stabæk.

Nå får Rosenborg bra matching utover høsten og millioninntekter som berger klubbøkonomien og mer til, men som ikke fullstendig ødelegger styrkeforholdene i Tippeligaen. Det kan være bra både for norsk fotball og for Rosenborg.

Paradoksalt nok vil Rosenborg bli bedre internasjonalt hvis laget får reell, god konkurranse her hjemme. Det mest realistiske håpet er at Vålerenga fortsetter sin fremgang, at Tromsø gjenfinner vårformen, og at Viking og Brann klarer å løfte seg tilbake til gamle høyder.

Hovedforskjellen på Vålerengas og Rosenborgs norske sesong i år er at RBK ikke taper på dårlige dager. De to lagene har henholdsvis 14 og 12 seire hver, og målforskjellen er nær identisk. Men der VIF står med fem tap, har RBK null. Det er slik man blir ligamester.

Men når man leser norske aviser,  fremstår Rosenborg som uovervinnelige. Kanskje er noe av problemet at norske fotballeksperter ikke ser gjennom resultatene, og gjør svakhetstegn om til styrke. Rosenborg har - med rette - fått ros for  sin seiersvilje og for at laget spiller til siste sekund. Men det er samtidig ikke tillitsvekkende for et lag med internasjonale ambisjoner å vinne 4-3 hjemme mot et av Tippeligaens dårligste bortelag (Haugesund) eller 4-3 hjemme mot Start i kvartfinalen i cupen.

I motsetning til mange fotballeksperter tror jeg ikke at løsningen på dette fundamentale problemet ville vært at Rosenborg også fikk grisebank i Champions League senere i høst.

Også i flere andre kamper har Rosenborg avslørt en klar svakhet når de blir kontret mot. Halsløs angrepsfotball med sidebackene høyt på banen straffer seg mot lag som spiller hurtig gjennombruddsfotball. Rosenborg hadde en tendens til å rakne bakover også på slutten av storhetstiden. Noen som husker Paris Saint Germain - Rosenborg 7-2 i 2000, Lyon - Rosenborg 5-0 i 2002, Arsenal - Rosenborg 5-1 i 2004?

Hvis man stikker fingrene i jorden, må man innse at det er 13-14 år siden Rosenborgs store kamper i Champions League mot Real Madrid, Juventus og Milan.

Men man må heller ikke miste perspektivet fullstendig. Rosenborg har hatt enorm fremgang de siste to årene, og den avgåtte treneren Erik Hamrén må få mye av æren for det.

I år kan laget fort ta "the double" i Norge og suge på flere karameller i europacupen i høst.

Samtidig får klubben økonomiske ressurser til å fortsette på stø kurs, og de får trolig tøffere motstand fra et Vålerenga i fremgang.

Så helsvart er det ikke.

For de som vil glede seg med gamle minner: Her er en fans 20 største øyeblikk.

Høyere boligskatt

Alle må frem med målebåndet for finansminister Sigbjørn Johnsen. Foto: Cornelius Poppe, Scanpix.

Alle nordmenn må frem med målebåndet for registerere hver centimenter hjemme. Nå får vi høyere boligskatt.

Om få dager får alle norske boligeiere pålegg om å måle opp boligen sin for skatteetaten. Motiver er greit nok, nemlig å få større samsvar mellom det boligene er verdt i virkeligheten og den såkalte ligningstaksten.

I første omgang blir det intet skattesjokk: - Sannheten er at om lag 615.000 personer får redusert formuesskatt, mens 155.000 får økt formuesskatt. Samlet gir endringen en skattelette på 760 millioner kroner, sier finansminister Sigbjørn Johnsen.

Beroliget? Ikke helt!

Problemet er at norske politikere alltid har visst å skru til skatteskruen når det trengs. Og nå som inntektene fra olje- og gassvirksomheten i Nordsjøen er på vei ned, vil behovet for økte skatter melde seg. Man skal være uallminnelig naiv om man tror at boligskatten er fredet i fremtidige skatteskjerpelser.

Sannsynligvis er nettopp hus og hytter den enkleste måten å få noen millioner ut av John Fredriksen og andre skatteflyktninger. De kan holde seg unna Norge 300 dager i året, og flytte formuen dit skatten er gunstigst. Men huset på Bygdøy og palassene på Tjøme og Geilo er vanskelig å flytte. Derfor er det nettopp dyre eiendommer som skattlegges hardt også i andre land.

John Fredriksen og Tor Olav Trøim kan skatteflykte til utlandet, men norske hus og hytter får de ikke med seg. Foto: Scanpix.

Finansdepartementet har over lang tid justert opp ligningsverdiene for boliger. Som alle økonomer ønsker departementet at formuegjenstander skal skattes likt, basert på hva de er verdt - uansett om det er aksjer, smykker, en leilighet eller et hus. Hvis ikke risikerer vi at pengene går dit skatten er lavest, slik at vi samlet bruker ressursene dårlig.

I Norge bruker vi en mye høyere andel av inntektene våre på bolig enn i andre land. Det har selvsagt med klima å gjøre, men bolig er også gunstig skattemessig. De tryller bort skattemessig formue og gir skattefrie gevinster.

På den annen side kan det virke urimelig at en familie i Oslo med en villa til fem millioner kroner skal skattlegges like hardt som en familie på Tynset med samme boligverdi. Selv om prisen er den samme, så er boligen i Oslo mye mindre og dårligere på grunn av eiendomssmarkedet. Og jobber man i Oslo, kan man ikke fritt velge hvor man skal bo.

Reglene som nå gjennomføres er ikke så ille for den jevne mann. - Et ektepar uten annen formue kan, med en verdsetting på 25 prosent (som er gjennomsnittet) av markedsverdi, eie en gjeldfri bolig verdt opptil 5,6 millioner kroner uten å betale formuesskatt, opplyser Finansdepartementet.

Det hjelper trolig lite for de 155.000 som nå får høyere formueskatt, og min spådom er at de aller fleste vil få høyere skatt på bolig - sakte, men sikkert.

Det vedder jeg gjerne en flaske rødvin på, Sigbjørn Johnsen!

Har fotballekspertene skulket skolen?

Frode Olsen var en god keeper, og en morsom og sympatisk fotballekspert - men skulket han mattetimene på skolen? Foto: Scanpix.

Fotballekspertene Nils Johan Semb, Ola Bye Rise og Frode Olsen har det til felles at de må ha skulket mattetimene på skolen.

I morgen møtes Rosenborg og FC København i kamp om å kvalifisere seg for Champions League. Taper RBK, får København over 100 millioner kroner og kan overta hegemoniet i skandinavisk fotball.

I følge et nær samstemt ekspertkorps er det bare for Rosenborg å glede seg med danskene. Kanskje vanker det noen småpenger til Lerkendal også, og uansett må det være fint for Rosenborg å se et nordisk lag lykkes internasjonalt?

Omtrent like ulogisk er det når de samme ekspertene forsøker å fremstille det som en fordel for andre norske klubber om Rosenborg skulle kvalifisere seg for Champions League.

Det dummeste argumentet er at de andre norske klubbene i så fall får 700.000 kroner hver. Man må nesten ha gått glipp av hele pensumet i matematikk fra tredje klasse og oppover for å tro det er en fordel å få 700.000 kroner, når hovedkonkurrentene får godt over 100 millioner kroner.

For alle del, det er morsomt å se et norsk lag i Champions League.

Og kritikken går ikke mot Rosenborg, som ikke gjør annet enn det alle andre lag ville gjort - de vil bruke sine økonomiske muskler til å kjøpe gode spillere og styrke sin posisjon her hjemme. Nøyaktig som de kjøpte opp rubbel og bit i sin forrige medgangsperiode.

Les også bloggen: Er Rosenborg bra for Norge?

De samme fotballekspertene tror det også er en fordel for motstanderne. Logikken (eller mangelen på logikk) er at siden Rosenborg får over 100 millioner kroner, vil det regne penger over de andre lagene siden de kan selge sine beste spillere til Rosenborg. 

Man må nesten ha gått glipp av hele pensumet i matematikk fra tredje klasse og oppover for å tro det er en fordel å få 700.000 kroner, når hovedkonkurrentene får godt over 100 millioner kroner.

Genialt! Omtrent like smart som å selge såkornet til nabobonden.

Det er bare å glede seg hvis København får penger til å kjøpe Rosenbergs beste spillere.

For å gjenta det åpenbare:

  • De norske utfordrerne til Rosenborg tjener slett ikke på at hovedkonkurrenten blir bedre.
  • Det er ikke mangel på penger, men mangel på  økonomistyring som er norsk fotballs største problem.
  • Man blir hverken bedre eller rikere av å selge unna sine beste spillere til den økonomiske stormakten.

Det morsomme med denne debatten er at RBK-entusiastene nekter å tenke rasjonelt i ren begeistring.

Det er greit nok det, men det blir litt komisk når et samstemt ekspertkorps - for det meste tidligere fotballspillere -tror at de andre lagene angivelig ikke unner Rosenborg sportslig suksess.

Som om det er suksessen på fotballbanen som er problemet, og ikke frykten for å få en norsk konkurrent med helt andre økonomiske ressurser enn alle andre.

Hovedlærdommen fra forrige RBK-periode var at Tippeligaen etterhvert ikke ble morsom for noen, og det verste utslaget kom da et bortkjemt Lerkendal-publikum knapt gadd å juble for seire innenlands.

Ingen andre lag maktet å løfte seg vesentlig i denne perioden, selv om Molde riktignok hadde et lite internasjonalt blaff. 

Derfor innledningen: Bytt ut Rosenborg med København og kjenn på følelsen - er det noen i Trøndelag som vil glede seg over å få en nordisk konkurrent inn i Champions League?

De rike uønsket i landet

Dersom Tor Olav Trøim og Celina Midelfart gifter seg, må Fredriksens høyre hånd holde seg langt unna Norge. Foto: Scanpix.

Skipsreder John Fredriksen flagger ut på grunn en streng regel som gjør de rike uønsket i landet.

De rikeste har aldri betalt mye skatt i Norge. Det er de med høy og middels høy lønn som betaler høye skatter. Skipsrederne har alltid vært skatteflyktninger.

At John Fredriksen og hans høyre hånd, Tor Olav Trøim, har gjort kyprioter av seg er mer typisk enn et unntak.

Den relle årsaken er formueskatten, som slår spesielt hardt ut hvis man eier børsnoterte aksjer. Er man så rik som John Fredriksen, kan regningen fort nærme seg 100 millioner kroner i året - eller nærmere en million kroner per dag han er i Norge. Så mye er ikke Nordmarka og laksefiske i Gaula verdt for verdens største tankreder, fiskeoppdretter og riggreder.

For Fredriksen er det ikke rederibeskatningen som skremmer. Der er allerede Norge et skatteparadis på linje med Bermudas og hans foretrukne flaggstat, Marshall Islands. En ørliten tonnasjeavgift kan han og Frontline leve godt med.

Inntektsskatten er heller ikke kveldende, og utbyttebeskatningen er enkel å komme unna ved å eie aksjene gjennom et holdingsselskap. Det som er trusselen er den personlige formueskatten.

Norge er et av en håndfull land som har formueskatt. De aller fleste andre land har brukt noe mer fornuftig, nemlig høyere skatt på å bo og ha eiendommer i landet. London har eksempelvis bygget seg opp som en magnet for internasjonale milliardærer fordi England ikke beskatter formue som ikke er tatt inn i landet. Britene gjør altså det motsatte av oss, de lager ordninger som frister rikingene til å flytte til landet - og så skatter man dem på bolig og forbruk.

Moralsk kan man være enig med venstresiden som mener at alle bør betale skatt etter evne. Og økonomisk teori tilsier at ulike næringer bør skattes likt, slik at vi sikrer at pengene går dit de gir verdiskapning - ikke bare dit hvor skatten er lavest.

Problemet er at både moral og økonomisk teori kommer til kort i forhold til virkeligheten. Så lenge globaliseringen gjør at rikinger som John Fredriksen kan ta med seg formuen sin dit han vil, så er norske skatteregler litt uinteressante.

For øyeblikket praktiserer Norge en regel om at du ikke har lov til å være i Norge mer enn 61 dager i året, og ha bolig her i landet, hvis du vil unngå å betale skatt her i Norge.

John Fredriksen er glad i norsk natur og Theatercaféen, men kan styre sin begeistring for norske politikere. Hans høyre hånd, Tor Olav Trøim, er forlovet med Celina Midelfart, men altså i praksis økonomisk uønsket i Norge. Skulle de gifte seg, må Trøim manøvrere forsiktig for ikke å få skatteplikt her i landet.

Årsaken er den knallharde regelen om kun 61 dager i riket. Det er vanskelig å se hva den regelen er godt for, unntatt å sørge for at de rike holder seg unna.

Slik er virkeligheten, for skatt i Norge vil de aldri betale.

Smart Storberget

Justisminister Knut Storberget redder dagen for de rødgrønne ved å sette seg på bakbeina i politihijabsaken.

Så fant han en løsning likevel, justisministeren overprøver tydeligvis Diskrimineringsnemnda.

NTB: Justisminister Knut Storberget (Ap) sier til NTB at det ikke er aktuelt å endre politiets uniformsreglement for å tillate hijab.

Hijab-bombe for de rødgrønne

Justisminister Knut Storberget trenger Snåsamannens helbredende hender for å gjøre hijabsaken til en rødgrønn stemmesanker. Foto: Erlend Aas, Scanpix.

Så kom bomben justisminister Knut Storberget kunne klart seg uten: Nå blir det fritt frem for hijab i politiet.

En ulykke kommer sjeldent alene, og i sommer har de kommet ganske tett for statsminister Jens Stoltenberg og den rødgrønne regjeringen.

Nå har både Høyre og Fremskrittspartiet gått forbi Arbeiderpartiet  på den siste meningsmålingen, og Stoltenberg er bekymret: - Vi tar signalene på alvor, skriver han i sin egen blogg.

Problemet til Arbeiderpartietog Regjeringen  er ikke bare rotet, krangelen og arrogansen rundt strømmastene i Hardanger. Problemet er også at mange av Aps sentrumsvelgere reagerer på partiledelsen lefling med SVs og venstresidens hardkjør mot alle private løsninger, eksempelvis i barnehagesaken, og raslingen med høyere skatt.

Innvandrings- og asylspolitikken er heller ingen stemmesanker, og derfor kommer den nye hijabsaken svært ubeleilig. Det er definitivt ikke en sak justisminister Knut Storberget ønsker seg nå.

Ytre sett er spørsmålet om muslimske kvinner kan bære sjal eller ikke-sak og ren symbolikk. Problemet er at den provoserer i brede lag av befolkningen, og nettdebattene vil islam-kritikerne få vann på mølla. De vil fremstille det som om muslimene tar seg til rette, og justisministeren får rollen som den som gir etter.

Saklig sett er hijabsaken et dilemma: På den ene siden kan et forbud være diskriminerende mot kvinner som bruker hijab som et religiøst hodeplagg. På den andre siden skal politiuniformen være nøytral slik at politifolk ikke oppfattes som partiske, for eksempel i en konfrontasjon mellom muslimer og islam-kritikere.

Det er Diskrimineringsnemnda som nå har avgjort at det er diskriminerende med hijabforbud fordi det hindrer personer som bærer religiøst hodeplagg å søke seg til politiet:

- Nemnda finner imidlertid ikke at departementet har godtgjort at forbudet er nødvendig for å opprettholde tilliten til norsk politis nøytralitet, eller for å opprettholde ro og orden, skriver nemda.

Klarer han å snu denne saken til en velger-vinner, så bør han få en av statministerens fjell-hijaber.

- Det er en uttalt målsetting at politiet skal avspeile det norske samfunnet på en god og pålitelig måte. Samfunnet er multikulturelt og mangfoldig og politiet bør også representere et mangfold, nettopp for å opprettholde tilliten på bred basis. Når det gjelder det politioperative synes det å være ulike oppfatninger i politidirektoratet og departementet. Det er ikke fremlagt dokumentasjon for nemnda på at bruk av hijab eller turban der det er tillatt, eksempelvis i England, har skapt problemer, heter det i nemdas enstemmige vedtak.

Blant medlemmene i nemda er den profilerte Venstre-politikeren og advokaten Abid Q. Raja.

Vedtaket får støtte fra Likestillingsombudet: - Med en ikke-diskriminerende politiuniform vil vi få et politi som i større grad speiler mangfoldet i befolkningen. Det vil også øke tilliten til politiet, sier likestillings- og diskrimineringsombudet.

Justisminister Knut Storberget og statsminister Jens Stoltenberg har tidligere sagt både ja og nei til hijab.

Klarer Storberget å snu denne saken til en velger-vinner, så bør han få en av statministerens fjell-hijaber.

Peker nese til Trond Giske

Skipsreder John Fredrisken og hans høyre hånd, Tor Olav Trøim, er ikke lenger Trond Giskes pr-agenter. Foto: Scanpix

Du går ikke i krigen med skipsreder  John Fredriksen. Det forstod næringsminister Trond Giske for sent.

Uansett hva rødgrønne næringspolitikere og maritime lobbyister vil ha det til, så har det i praksis null betydning om norske redere i eksil flagger skipene sine hjem til Norge.

Dette poenget gikk en samlet norsk presse hus forbi da Giske gjorde et stort nummer av Fredriksens hjemflagging. Men det er rettferdighet i verden, så nå latterliggjør den samme pressen Trond Giskes mislykkede pr-fremstøt.

Opp som en løve, ned som en skinnfell er en nokså presis beskrivelse av Trond Giskes frierferd til rederne. Nå har han riktignok ikke tapt annet enn ansikt. Men for en normalt mediedyktig politiker som Giske er det viktig nok.

- Jeg synes selvfølgelig det er synd. Han er jo en stor aktør, han er symboltung, og det at han sa ja til å flagge skip hjem, det ble lagt merke til, sier Giske til VG.

Opp som en løve, ned som en skinnfell er en nokså presis beskrivelse av Trond Giskes frierferd til rederne.

Næringsministeren og hans statssekretær Rikke Lind (som kom rett fra Rederiforbundet) gjorde et stort nummer av forsoningen med John Fredriksen. Takken er at milliardæren behandler dem som luft. Tor Olav Trøim, som er rederens høyre hånd, gidder ikke engang å begrunne hvorfor man nå flagger skipene ut igjen.

Til en avis sier Trøim at "vi gjør våre forretningsmessige vurderinger" - til en annen svarte han kort at han satt i møte.

Hvorfor gjør John Fredriksen og Tor Olav Trøim kuvending?

Den mest rasjonelle forklaringen er at de to skatteflyktningene ikke ønsker å gi norske ligningsmyndigheter noen holdepunkter for å hevde at de egentlig er norske. Både Fredriksen og Trøim har vært under observasjon, men ligningsmyndighetene har aldri klart å dokumentere at Trøim og Fredriksen  reelt bor i Norge, eller at virksomheten i virkeligheten  drives fra Norge.

Med børsnoterte milliardformuer ville Fredriksen og Trøim risikert mange titalls millioner kroner årlig i formueskatt dersom de lignet til Norge. Derfor er det nøye med å holde seg utenfor landets grenser tilstrekkelig til å bli regnet som skattemessig utflyttet. Å flagge skipene hjem til Norge, er et argument for det motsatte. Det ville vært typisk Fredriksen om utflaggingen kommer som reaksjon på noe han er misfornøyd med fra norske myndigheter.

Likevel er det noe nytt at norske milliardærer blåser av norske politikere, og gjør som de vil. I så måte er Kjell Inge Røkkes hardkjør mot Giskes forgjenger, Sylvia Brustad, en parallell. Dette er en konsekvens av at kapitalen er global. Når John Fredriksen ikke lenger ønsker å kaste glans over Trond Giske, så kaster han loss.

Til Marshall Islands.

Farlig hat mot muslimer

Moa er en av 170.000 nordmenn som enten har flyttet til Norge fra et muslimsk land, eller er barn av foreldre fra et slikt land. For meg er han først og fremst en dyktig fotballspiller. Foto: Kyrre Lien, Scanpix.

Enkeltpersoners hat mot muslimer forurenser en sunn debatt om innvandring.

Den norske internettdebatten blir bedre og bedre. Men på et punkt henger det fortsatt igjen mye grums: I debatten om innvandring generelt og muslimer spesielt.

I går og i dag har flere hundre engasjerte fotballsupportere diskutert Rosenborg på denne bloggen, og debatten er både saklig og full av temperatur. Det er bra, og med et litt provoserende utgangspunkt må man finne seg i motbør.

Les bloggen her: Er Rosenborg bra for Norge?

Og les reaksjonene: - Makan til misunnelse og sutring

I debatten om innvandring, asylsøkere, islam og muslimer går det derimot ofte over stokk og stein. Det verste er ytringer som er direkte menneskefientlige. Enkelte innlegg er så hatefulle at de avslører skremmende holdninger. Hvor mange det er snakk om, er vanskelig å si. Kanskje ikke mer enn noen håndfull personer, men de klarer å avspore nesten enhver nyansert debatt om temaet.

I disse dager diskuteres det om negative holdninger til muslimer er årsak til liten givervilje til flommen i Pakistan. Det tror ikke jeg. Snarere er det vel det at katastrofen er så langt borte både geografisk og mentalt som gjør at nordmenn flest ennå ikke har åpnet lommebøkene. Når vi får enkeltmenneskers skjebne nær innpå oss, har nordmenn alltid vært både generøse og empatiske. Det er et sympatisk trekk.

Likevel er det skremmende at spørsmålet kan stilles, og det er ikke tvil om at mange nordmenn er skeptiske til islam og enkelte direkte fientlige til religionens tilhengere. Noen tror i fullt alvor at Norge om kort tid blir muslimsk.

Fakta er at Norge har rundt 170.000 innvandrere og norskfødte fra land der islam er hovedreligion, ifølge Statistisk Sentralbyrå.

Gruppen teller alt fra nyankomne kvinner fra Somalia, til arbeidsvinnvandrere fra Pakistan på 70-tallet og til voksne personer som er født og har bodd hele sitt liv i Norge. Noen er sterkt religiøse, andre er ikke-troende, og noen har vendt ryggen til sin religiøse bakgrunn.

Iranske kvinner i Tehran er rimelig langt unna Moa. AFP PHOTO/ATTA KENARE

Når eksempelvis Moa spiller med det norske flagget på brystet, så er han først og fremst norsk. Og det er relativt langt fra Hannover-spilleren til strengt religiøse og militante muslimer som tyr til vold. Blant to milliarder mennesker er det rimeligvis store variasjoner.

Lærdommen er å skille snørr og barter. Det er bra med en kritisk diskusjon om islam. Religionens tilhengere må finne seg i ikke-troende kritiserer de religiøse forestillingene sønder og sammen.

Det er også greit med en skarp kritikk av holdninger innenfor enkelte muslimske miljøer. I Norge aksepterer vi ikke omskjæring, kvinnediskriminering og mangel på toleranse. Men vi må også tåle kritikk mot vår vestlige livsstil, selv om vi ikke lar andre ta fra oss individuelle rettigheter vi har brukt hundrevis av år på å kjempe frem.

Men derfra til å akseptere hat mot en gruppe personer kun fordi de har en religiøs tro, er uaktuelt.

Å la enkeltpersoners hatefulle ytringer få stå uimotsagt kan være farlig, selv om de kun snakker for seg selv og sine nærmeste pårørende.

Er Rosenborg bra for Norge?

Rosenborg-trener Nils Arne Eggen får fylt sine tomme hender hvis klubben kommer til Champions League. Foto: Gorm Kallestad, Scanpix.

Det som er bra for Rosenborg, er ikke nødvendigvis bra for norsk fotball.

Rundt 100 millioner kroner vil RBK tjene dersom de slår Ståle Solbakkens FC København og går til Champions League.

Det vil sette RBK i stand til å plukke Starts  Christian Bolaños eller Strømsgodsets Marcus Pedersen, dersom de skulle få lyst.

Slik de i foregående sesonger har kjøpt Fredrik Winsnes, Trond Olsen og Morten Moldskred - blant andre.

Jeg har problemer med å se hvorfor det er bra for norsk fotball at nøkkelspillere på andre lag kjøpes opp og flyttes som stallfyll på Lerkendal. Slik Starts midtbanejuvel Christian Bolaños fort kunne bli satt  på benken i Trondheim.

Trond Olsen var en stjerne i Bodø-Glimt - i år har han kun startet seks kamper for Rosenborg.

Og Morten Moldskred var en viktig brikke for Tromsø, i år har han startet 10 kamper og blitt byttet ut åtte ganger.

Når Nils Arne Eggen snakker, høres det ut som om Rosenborg bygger sten på sten og har en nøktern stil.

Det er en sannhet med store modifikasjoner:

  • Klubben driver ikke barnefotball, men lar andre lag i Trøndelag produsere talenter som RBK overtar på juniornivå.
  • I fjor gikk Rosenborg med 44 millioner kroner i underskudd, og uten Champions League blir det underskudd også i år.

Eller for å ta spillerstallen:

Hovedkeeper Daniel Örlund er svensk, og nykjøpt for året.

Det er altså flere svensker enn trøndere i RBKs start 11'er.

Forsvarsfireren teller to svensker (Mikael Lustig, Mikael Dorsin) og en danske (Kris Stadsgaard).

Nøkkelspilleren på laget, Anthony Annan, er fra Ghana.

Og fremme er det kjøpespillerne Trond Olsen, Morten Moldsked og Rade Prica (Sverige) som må hjelpe Steffen Iversen med å score.

Det er altså flere svensker enn trøndere i RBKs start 11'er.

(Det skal i rettferdighetens navn nevnes at Roar Strand, Fredrik Winsnes, Per Ciljan Skjelbred og Markus Henriksen må regnes som "hjemmeavlet".)

Jeg har vanskelig for å se at det er bra for norsk fotball om ett lag får helt andre økonomiske ressurser enn konkurrentene, og at det beste ville være om tre-fire lag klarte å etablere et økonomisk sunt fundament for et sportslig nivå i Champions Leagues grenseland.

Ser vi på opplandet, så må det være snakk om Brann, Rosenborg, Vålerenga og kanskje Viking.

Men har det da ingen verdi at et lag bryter lydmuren og legger lista høyere? Jo, selvsagt, og det kan hevdes at et godt klubblag og et landslag kan dra hverandre oppover i prestasjoner, slik Rosenborg og Drillos gjorde det på 90-tallet. Men i dag er Rosenborgs spillere på ingen måte bærebjelker på landslaget.

Når Nils Arne Eggen snakker om de andre klubbenes lave ambisjoner, så glemmer han at det egentlig er snakk om en økonomisk opprydning i hele fotball-Norge.

Også Rosenborg har hatt ellevill pengebruk de siste årene. I fjor gikk Rosenborg med 44 millioner kroner i underskudd tross seriegull, og i år budsjetterte klubben med 22 mllioner i minus.

Kommer Rosenborg til Champions League er de økonomiske sorgene slukket på Lerkendal - i motsatt fall er det lysene som slukkes.

Kampen mot FC København er svært avgjørende for om Rosenborg igjen skal komme på europeisk nivå. Det er uomtvistelig svært bra for klubben om den klarer å kvalifisere seg, og mange hundre tusen nordmenn vil glede seg til dramatiske gruppespillkamper utover høsten.

Men det som er bra for Rosenborg, er ikke nødvendigvis bra for Norge.

Stoler ikke på velferdsstaten

Stadig flere kjøper private ytelser fordi de ikke stoler på sikkerhetsnettet til arbeidsminister Hanne Bjurstrøm. Ilja C. Hendel

Hull i velferdsstaten gjør at stadig flere kjøper private sikkerhetsnett. 

Stadig flere bedrifter kjøper sine ansatte forbi de offentlige behandlingskøene. Ifølge Finansnæringens Fellesorganisasjon er nå 132.000 nordmenn dekket av slik privat behandlingsforsikring.

I praksis betaler disse bedriftene dobbelt for sine ansatte. Først skatter og avgifter som alle andre, og deretter ekstra for å slippe unna de offentlige helsekøene.

Stadig flere tegner behandlingsforsikring for å kjøpe seg forbi de offentlige helsekøene. Kilde. Finansnæringens Fellesorganisasjon

For venstresiden vil det bli et problem hvis de som betaler den største regningen i velferdsstaten får dårlige ordninger, og må lage sine private velferdsordninger.

Sykelønn er et slikt eksempel. Uansett hvor mye du tjener, så betaler du trygdeavgift på 7,8 prosent. Men blir du syk, er det et tak på ytelsen du får igjen. Grensen er 6G, eller 454.000  kroner. For mange er det romslig. For andre familier vil det være økonomisk krise. De aller fleste har hus, hytter, gjeld og forbruk som står i stil med inntekten.

De færreste kan omstille seg på kort tid, og dette er spesielt vanskelig ved alvorlig sykdom, hvor mange familier får enda mer å håndtere.

Derfor tegner stadig flere sykelønnsforsikring, eller sikrer seg avtale om at arbeidsgiver skal betale full lønn under sykdom.

Enda dårligere er sikkerhetsnettet ved arbeidsledighet og permitteringer. Der er maksimal utbetaling fra NAV 283.200 kroner i året - før skatt. For svært mange familier er det et nærmest fiktivt sikkerhetsnett, og mange vil få store økonomiske problemer nesten umiddelbart.

Derfor dukker det nå opp forsikringer som betaler regningene dine dersom du mister jobben i en periode.

Nå kan det innvendes at det ikke kan være statens oppgave å løse alle problemer for alle.

I neste omgang vil de spørre hvorfor de skal spleise på en velferdsstat som ikke gir dem økonomisk trygghet.

Det er greit nok, men over tid vil velferdsstaten forvitre hvis de som betaler mesteparten av gildet forstår at sikkerhetsnettet har store hull for dem selv.

Tidligere statsminister Kåre Willoch var opptatt av akkurat dette i diskusjonen om såkalt behovsprøvd barnetrygd, eller sagt på en annen måte: Ingen barnetrygd til dem som betaler mest til spleiselaget. Det kan virke meningsløst å gi barnetrygd til en millionær, men Willoch er redd for oppslutningen om velferdsstaten ved å hule ut slike ordninger som skal gjelde alle.

I første omgang vil de rike og høytlønte spe på med private løsninger, slik vi nå ser på en rekke områder.

I neste omgang vil de spørre hvorfor de skal spleise på en velferdsstat som ikke gir dem økonomisk trygghet.

Når skatt blir bingo

Så stor er skatten.....Riksrevisor Jørgen Kosmo er misfornøyd med kontrollen. Foto: Berit Roald, Scanpix.

Søppel inn, gir søppel ut. Og da er det lite tillitsvekkende at Skatteetaten kun sjekker fem prosent av de over 54 millioner dataoppgaver i norske selvangivelser.

Riksrevisjonen har undersøkt kontrollen med norske selvangivelser, og er slett ikke fornøyd med at 19 av 20 opplysninger ikke blir sjekket:

- Dette vil kunne gi provenytap for staten og svekke rettssikkerheten for den enkelte skattyter, skriver Riksrevisjonen.

Du kan lese hele rapporten her: Riksrevisjonens undersøkelse av skatteetatens kontroll av selvangivelser og grunnlagsdata

I 2009 behandlet skatteetaten selvangivelser fra 3,4 millioner lønnstakere, og over en halv million selvangivelser fra næringsdrivende og selskaper. Dette er grunnlaget for å kreve inn nesten 850 milliarder kroner i skatter.

Etter at skatteetaten gikk over til forenklete, databaserte selvangivelser, gjøres mesteparten av arbeidet som en ren datakjøring av de 54 millioner dataoppgavene som etaten får fra arbeidsgivere, banker og andre som har viktige skatteopplysninger.

Problemet er bare at det er svært liten kontroll med dataene som legges inn, selv om kontroll er svært lønnsomt for staten.

  • I 2007 kontrollerte skattetaten 3,5 prosent av arbeidsgiverne - to år etter var kontrollen økt marginalt til 3,9 prosent.
  • I samme periode økte avdekket beløp med over en halv milliard kroner.

- Svakheter ved etatens kontroll av grunnlagsdata og selvangivelser kan medføre at skattene ikke blir korrekt fastsatt, skriver Riksrevisjonen.

Med andre ord: Ren bingo.

Likevel: Riksrevisjonens rapport bør ikke overskygge det faktum at skattetaten er langt fremme, og at de aller fleste av oss er glade for å slippe det manuelle arbeidet "på ære og samvittighet".

Sannsynligvis fører også den databaserte ligningen til at kvaliteten stort sett er bedre enn før.

Men tro, håp og kjærlighet er  ikke nok. Dersom skatten ikke er korrekt, blir den urettferdig for den enkelte. Og er det slik Kosmo og Riksrevisjonen tror - nemlig at staten går glipp av penger - så er den sannsynlige virkningen at skattene for resten er høyere enn de ellers ville vært.

Det mest alvorlige er kanskje at ligningskontorene behandler helt like saker, ulikt. Og da kan de ikke skylde på mangelfulle opplysninger.

Glem skolepenger

Statsråd Tora Aasland vil ikke innføre skolepenger. Der er jeg enig med SV-statsråden. Foto: Statsministerens Kontor.

Ett av Norges fremste fortrinn er en høyt utdannet befolkning. Forslag om å innføre studieavgift bør legges tilbake i skrivebordskuffen!

Økonomiprofessor Torberg Falch ved NTNU foreslår 50.000 kroner i studieavgift.

Professoren mener at det er urettferdig at flinke studenter får statsstøtte, og at det i praksis er folk med lavere utdannelse som tar regningen for det.

Jeg mener det er å snu saken på hodet, fordi flinke elever som tar høyere profesjonsutdannelser ofte får jobber med høy inntekt - og betaler godt over 50 prosent marginalskatt i et livsløp.

I Dagens Næringsliv er samfunnets kostnader beregnet til 250.000 - 300.000 kroner for ulike treårige studier, mens lange profesjonsstudier som lege, tannlege og veterinær koster rundt 1,8 millioner kroner.

I studiåret som nå begynner, vil 71.500 studenter få plass - drøyt 5.000 flere enn i år.

  • Med unntak av olje, rimelig energi og fisk, har Norge få ressursmessige fordeler.
  • Vi har et langt og uveissomt land, og store handicap i infrastruktur.
  • Våre fremste fordeler er en høyt utdannet befolkning og relativt billige eksperter og ledere.

Jeg er overbevist om at nettopp gratis høyere utdannelse er en vesentlig forklaring på den norske utdanningseksplosjonen. Det er dessuten et viktig instrument for en annen norsk fordel; muligheten til å klatre sosialt og økonomisk ved egeninnsats - såkalte "klassereiser".

Norsk politikk og samfunnsliv er full av eksempler på enere som kommer fra små kår, men som skaffet seg høyere utdannelse og senere karriere i bedrifter, juss eller forvaltningen.

I dagens DN svarer statsråd Tora Aasland at det er viktig at alle får like muligheter til å ta høyere utdannelse.

- Det er derfor ikke aktuelt med innføring av skolepenger, skriver statsråden for forskning og høyere utdanning.

Der er jeg 100 % enig med SV-statsråden.

Hard anger for Stoltenberg

Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen (t.v) har påført statsminister Jens Stoltenberg hard anger. Foto: Erlend Aas, Scanpix.

Av skade blir man klok, men ikke rik. Statsminister Jens Stoltenberg gjorde det eneste smarte i saken om Hardanger-mastene.

Mer enn noe annet handler diskusjonen om "monstermastene" i Hardanger om elendig politisk håndverk, og maktarroganse overfor lokaldemokratiet.

Selv om omkampen skulle bli en skinnmanøver, så betyr revurderingen at alle får sagt sitt - og at motstanderne får trygghet i at sjøkabel blir ordentlig utredet.

Men gårsdagens kompromiss er ingen endelig seier - byggingen av mastene skal begynne som planlagt:

- For LO er det viktig å sikre nok kraft til Bergensregionen, og derfor mener vi det er riktig at Regjeringen holder fast ved ferdigstillelse av kraftledningen i 2012, er kommentaren fra LO-leder Roar Flåthen.

Hardanger er et vakkert stykke Norge, men slett ikke alle delene av fjorden er naturperler. Og NVE hevder fortsatt at man nærmest må ha kikkert for å se mastene. Til overmål er det store kraftspenn over flere andre norske fjorder.

Mer enn noe annet handler diskusjonen om "monstermastene" i Hardanger om elendig politisk håndverk, og maktarroganse overfor lokaldemokratiet.

Hardanger-mastene har blitt en symbolsak fordi skeptikerne aldri har følt trygghet for at ingeniørene i Statnett og NVE overhodet har vektlagt naturinngrepene eller lett etter alternativer med entusiasme.

Naturvernerne og el-ingeniørene har snakket totalt forbi hverandre. Diskusjonen har gått på kroner mot natur, og watt mot vett. Dessuten har Regjeringen og NVE aldri stokket beina i valget mellom å hevde at sjøkabel er for risikabelt eller for dyrt.

Det beste som kan komme ut av revurderingen er at både driftssikkerhet og reelle ekstrakostnader kommer på bordet. Mange av oss vil være villig til å betale noe ekstra for å verne naturen, men alt har sin pris. Derfor er omvurdering på ingen måte lik en beslutnng om at kablene skal gå i sjøen.

Hele saken har svekket olje- og energiminister Terje Riis-Johansen. Det var han som ga klarsignal til en overflatisk utredning av sjøkabler med begrunnelsen at ytterligere vurdering ikke var nødvendig fordi luftspenn uansett ville bli valgt. Det var arrogant og dumt, og har påført Regjeringen sitt største nederlag overfor velgerne.

Det er liten trøst for SV og Arbeiderpartiet at Senterpartiet sitter igjen med Svarteper. En regjering må dele på sine seire, men også på sine nederlag.

Gårsdagens beslutning om å starte byggingen fra motsatt kant, og slik kjøpe seg tid til en ekstra utredningsrunde, er klok. Den roer gemyttene lokalt. Og flere fakta på bordet fra uavhengige eksperter vil gi større trygghet rundt beslutningen, selv om den skulle ende med "monstermaster", kanskje i en litt endret trasé.

Dagsavisen kommenterte saken tidligere med tittelen HARD ANGER.

I dag er det ganske treffende.

Alle mot alle i Regjeringen

Kristin Halvorsen (t.v) mener at Liv Signe Navarsete og hennes Sp-kolleger i regjeringen har skapt trøbbelet for statsminister Jens Stoltenberg i Hardanger-saken. Foto: Scanpix.

SV-leder Kristin Halvorsen refser regjeringskollegene i Senterpartiet, og i Arbeiderpartiet vokser misnøyen med de rødgrønne småpartiene.

Det er åpenbart tøffe tak i Jens Stoltenbergs regjering. Nå er det ikke lenger "en for alle, alle for en".

Klarest kommer det til uttrykk i Kristin Halvorsens utfall mot Senterpartiet i saken om Hardanger-mastene:

- Det er SP og Senterpartiets statsråd som har stått på for å få denne konklusjonen. Hvis de nå har behov for å snu, er det i tilfelle det som kan føre til et annet utfall i saken, sier Halvorsen til TV 2.

Kun få dager i forveien var Halvorsen og Liv Signe Navarsete i Lofoten for å markere begge partienes motstand mot oljeboring der - en klar demonstrasjon mot sterke krefter i Arbeiderpartiet.

Og i Arbeiderpartiet murres det: - Deler av Arbeiderpartiet er lei av egenmarkeringer fra samarbeidspartnerne i Regjeringen, skriver Aftenposten etter å snakket med sentrale Ap-politikere rundt om i Norge.

Les også bloggen: Hvor er Stoltenberg?

Det er påfallende hvordan interne motsetninger blant de rødgrønne nå har kommet til overflaten. Det er ikke mange månedene siden en oppgitt opposisjon på Stortinget følte at Regjeringen overkjørte nasjonalforsamlingen.

Dengang var problemet at Regjeringen løste alt på bakrommet, nå er problemet at selv relativt små saker utspilles som offentlige konflikter.

Forskjellen er at opposisjonen hadde problemet i vår, mens det nå er statsminister Jens Stoltenberg som sliter med sprikende staur.

Hvis man tror at alt er rasjonelt og forutbestemt, så kan analysen være at Senterpartiet og særlig SV nå får lov til å markere seg for å hjelpe partiene på meningsmålingene. Dersom SV synker mer, kan partiet se seg tjent med å tre ut av Regjeringen.

Dengang var problemet at Regjeringen løste alt på bakrommet, nå er problemet at selv relativt små saker utspilles som offentlige konflikter.

En mer sannsynlig analyse er at den åpne krangelen er uttrykk for frustrasjon. Det er interessant å se at Aps politikere likevel holder seg i skinnet. Det henger sammen med at Arbeiderpartiet alltid har hatt sterk partijustis, og åpen kritikk mot partiledelsen og den gjeldende politikken er en dødssynd. Men det murres åpenbart under overflaten.

Dersom de rødgrønne ikke kommer på offensiven, men fortsetter å rase nedover på partimålingene, så er det lite sannsynlig at den rødgrønne regjeringen fortsetter til stortingsvalget i 2013.

Den største synkeminen er ikke Hardanger-mastene eller oljeboring i Lofoten, men behovet for å få ned de offentlige utgiftene.

Det vil aldri skje med et sterkt SV i Regjeringen, spesielt ikke med de utgiftspostene partiets statsråder nå bestyrer.

Det er høyst uvisst hva som da skjer, men akkurat nå ville jeg satt mitt veddemål på en fortsatt Ap-dominert regjering.

Styringsvilje og styringsevne har alltid vært Arbeiderpartiets fremste valgkampargument, og det kortet gir ikke Jens Stoltenberg fra seg frivillig.

Oslo kan takke byråkratene

Eksempel på produktivet - her fra et møte på Statsministerens kontor. Foto: Berit Roald / Scanpix .

Oslo-folk er mye mer produktive enn folk i for eksempel Østfold og Nord-Trøndelag. Er det hovedstaden som bærer lasset i Norge?

Statistisk Sentralbyrå har laget et slags brutto fylkesprodukt for alle fylkene i landet: BNP per sysselsatt høyest i Oslo.

Diskusjonen går allerede høyt etter at temaet ble diskutert i Politisk kvarter på NRK Radio i morges:

- Verdiskapning i Oslo? MUAAHAHA...Hvilken verdiskapning gir det å selge øl og kålhoder til hverandre? SSB statistikk er omtrent like troverdig som Irans president.., skriver en debatant.

SSBs offisielle tall viser at brutto fylkesprodukt (BFP) per innbygger i Oslo var 694.599 kroner. Det er nesten tre ganger så mye som tilsvarende i de minst produktive fylkene - Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland.

Her kan du se listen fylkesvis: Best i Oslo, verst i Nord-Trøndelag

De eneste fylkene som kan true Oslo i produktivetet er Hordaland og Rogaland, viser tallene fra SSB.

I store tall var BNP i Norge på drøyt 2.000 milliarder kroner i 2007. Av dette står olje. og gass for rundt 500 milliarder, tjenesteyting 210 milliarder, industri for drøyt 200 milliarder, varehandelen for noe mindre, helse- og sosialtjenester for 177 milliarder, og bygg/anlegg for rundt 100 milliarder kroner.

Den store filosofiske diskusjonen er hva som er verdiskaping. Driver Statitisk Sentralbyrå med verdiskaping?

Ja, vil byråets statistikere si - selv om det er vanskelig å verdsette arbeidet.

Og det er her den store diskusjonen ligger: SSB mener eksempelvis at offentlige byråkrater produserer like mye som lønnen sin. Slik får Oslo tillagt en "verdiskaping" på 62 milliarder kroner fra offentlig forvaltning.

Uten de offentlige ansatte, ville Hordaland og Rogaland være helt på siden av Oslo i produktivitet, viser tallene.

Nesten ingen fylker får så lite "verdiskaping" fra offentlig virksomhet som Nord-Trøndelag.

Vi kan ikke leve av å klippe håret på hverandre, lyder et gammelt munnhell.

Økonomiprofessor Victor Nordman kontret med at vi kan ikke leve av å smelte aluminium til hverandre heller.

Men i Norge kan vi til en viss grad leve av å yte offentlige tjenester til hverandre.

Takket være oljen.

Hvem har ansvar for dødsfallet?

Ragnhild Embla Helsengreen ble bare 15 år gammel, og døde mens staten hadde overtatt omsorgsansvaret for henne. Foto: Privat.

Staten har tatt ansvar for Ragnhild (15), men hun rømmer og dør av en overdose. Dødsfallet er ikke bare en tragedie, men også meget alvorlig for det statlige barnevernet.

Historien til Ranghild Embla Helsengreen er en omsorgsskandale, og mye tyder på at barnevernet har et betydelig ansvar. 15-åringen ble en kasteball mellom ulike institusjoner, og i mange måneder klarte man ikke å forhindre at den unge jenta holdt seg unna narkotika.

Ragnhild bodde på tre ulike institusjoner og et ungomshjem i løpet av det siste året av sitt liv.

? Hun har blitt en kasteball, og hun har følt at det har vært hennes feil, sier moren til BA.

Det skremmende i historien er hvor fort det går utfor med jenta, som etter det som til nå er kjent ikke brukte narkotika før i fjor. Våren 2009 ble hun akuttplassert i Bergen, men begynner noen måneder senere med hasj, kokain og amfetamin. I november overtar barnevernet omsorgen, og de plasserer henne på Motivasjonssenteret på Eidsvoll. Der bodde hun i tre måneder uten å rømme, og uten å ruse seg.

Men da hun skulle sendes tilbake til Bergen, forsøkte hun å skaffe seg hasj, rohypnol og et valiumslignende middel.

Tilbake på Flatøy utenfor Bergen tiltok rusproblemene. Ragnhild røyket hasj jevnlig, og i mai rømmer hun og ruser seg i fem døgn.

- Du overlater ungene dine til noen som sier de skal ta bedre vare på dem enn du gjør, er hjertesukket fra moren til BA.

Fredag kom ikke Ragnhild tilbake til ungdomssenteret på Flatøy, og lørdag ble hun funnet død av overdose i en leilighet i Bergen.

Dødsfallet skal granskes, og det er viktig å komme til bunns i årsaken til at Ragnhild ble en kasteball, og at staten sviktet i sin omsorg.

- At vi mister barn under omsorg, tar jeg svært alvorlig, sier statsråd Audun Lysbakken (SV) som er øverst ansvarlig for det statlige barnevernet.

Man skal være forsiktig med generelle påstander etter en tragisk sak. Fra flere hold kommer forslag om å legge ned barnevernsinstusjoner og flytte barna til fosterhjem, mens andre vil sette inn mer tvang for å holde de yngste unna narkotika.

Det skumle er at behandlingsapparatet har svært dårlige resultater i å få etablerte narkomane ut av rusproblemene. Det henger sammen med at det livet de lever - og de vennene de har - er innenfor dette miljøet. Det handler ikke bare om å slutte med rusmidler, men å skaffe seg et nytt, meningsfullt liv.

Derfor er det så viktig å hindre barn på Ragnhilds alder å begynne å skli utfor. Dessverre er det lite som tyder på at sikkerhetsnettet er betryggende. Det er akkurat i disse dager hvert år at mange unge prøver tyngre stoffer for første gang. Og mange av dem vil gå til grunne etter å ha kostet samfunnet titalls millioner kroner, og ødelagt livene for sine nærmeste.

Så brutal er virkeligheten, og det beste som kan komme ut av Ragnhilds dødsfall er en reell styrking av førstelinjetjenesten rundt i kommunene.

Men det er også viktig at granskningen finner sannheten om hvordan en 15-åring kunne dø mens hun var under statens omsorg.

Hvor er Stoltenberg?

Statsminister Jens Stoltenberg hadde pent vær på AUF-leiren på Utøya midt i juli, men siden har det skyet over.

Det er ikke bare været som har vært dårlig for statsminister Jens Stoltenberg i sommer. Men hvor er han?

Sommeren 2010 har vært dårlig for den rødgrønne regjeringen, og spesielt for Arbeiderpartiet.

Den verste saken er Hardanger-ledningen, men også styret rundt Bjarne Håkon Hanssen og utspillet om mulige skatteøkninger har tæret på partiets oppslutning.

I dag kom en ny meningsmåling som viser at Norges største parti har tapt 2,8 prosentpoeng de siste to månedene.

Bare 26 prosent av de spurte ville stemt Ap i dag, og partiet er i praksis jevnstort med Fremskrittspartiet og Høyre.

En av sakene som koster oppslutning, er den planlagte Hardangerledningen. Regjeringens vedtak om å bygge kraftlinjer i naturskjønne Hardanger møter motstand, og over halvparten av det norske folk er imot prosjektet, skriver VG.

Tankene om å øke skattene er heller ingen vinner, og det er slett ikke sikkert at kunnskapsminister Kristin Halvorsens hardkjør mot private barnehager er en vinnersak i tunge deler av Arbeiderpartiets velgermasse, selv om saken kanskje går hjem hos SVs kjernevelgere.

Samlet skaper sakene inntrykk av en rødgrønn regjering som sliter. SV-kampsaker som nei til oljeboring i Lofoten og motstand mot private barnehager, koster mer enn de smaker for Arbeiderpartiet. Velgermatematikken er trolig slik at Ap taper mer på slike saker, enn hva SV tjener.

Det som er godt for SV, trenger ikke være bra for Ap og Regjeringen.

Kommentator Magne Lerø i Ukeavisen ledelse skriver på lederplass i dag at de rødgrønne går mot sammenbrudd. Hans råd til Stoltenberg er å forberede en ren Ap-regjering i god tid før neste valg, og vri politikken mot sentrum.

Det kan være taktisk smart, men spørsmålet er om det er den vei Jens Stoltenberg ønsker å vri politikken og Norge.

Det vet vi lite om, for sist gang vi hørte fra Stoltenberg var han iført "fjellburka" (ifølge VG), og på tur i den norske fjellheimen.

Han er på ferie, så fysisk vet vi hvor vi har ham. Problemet er at det ikke er like klart hvor han står politisk. Er eksempelvis Jens Stoltenberg enig i at skatteøkninger er veien å gå for å møte økte kostnader ved eldrebølgen, eller ser han reelle muligheter for å få ned den offentlige utgiftsveksten?

Nå unner vi statsministeren en god ferie, men det er farlig hvis velgerne får inntrykk av at Stoltenberg er fraværende, utydelig og konfliktsky.

Det kan ikke landets statsminister overleve med på lang sikt.

På sitt beste er Jens Stoltenberg Regjeringens beste kort, men da må han på banen.

Lytter til dem som betaler

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen er skeptisk til pr-rådgivere, men lytter gjerne til dem som gir millionbeløp til de rødgrønne partiene. Foto: Scanpix

Alle som gir millioner til de rødgrønne partiene får uttale seg om barnehagesaken.

SV-leder Kristin Halvorsen lytter gjerne på råd fra dem som gir regjeringspartiene penger. Både LO og Fellesforbundet får uttale seg om forslaget mot de private barnehageeierne.

Både Arbeiderpartiet og SV har fått hundre tusener av kroner rett fra fagforeningene som blant annet organiserer barnehageansatte i den offentlige barnehagen - altså en gruppe som har direkte interesse i saken som nå diskuteres.

Ved valgkampen i fjor fikk Arbeiderpartiet 1,3 millioner kroner fra Fagforbundet og 5,0 millioner kroner fra LO. Begge disse interesseorganisasjonene er nå invitert til å påvirke spørsmålet om private eiere av private barnehager skal få lov til å ta ut utbytte fra sine private selskaper.

Her er listen over pengestøtten til Arbeiderpartiet.

SV har ikke noen slik detaljert oversikt over bidragsytere. Siste offentliggjorte regnskap er fra 2008, og der fremgår det at partiet har 3,6 millioner kroner i såkalte "andre driftsinntekter". Medlemmenes kontingent utgjør under en tidel av partiets kostnader.

SVs forslag om at pr-firmaene må legge frem sine kundelister vil ikke få noen betydning for de store og mektige organisasjonenen som driver hyppig påvirkning av politikerne for å få igjennom sine synspunkter.

Jeg er enig i forslaget om større åpenhet om politikernes kontakt med interessegrupper. Men det er en avsporing å begrense åpenheten til pr-firmaene, som ofte hjelper bedrifter som ikke har store informasjonsavdelinger.

En mye kraftigere påvirkning kommer fra sterke økonomiske interesser som både gir millionstøtte til partiene, og som har omfattende skjult kontakt med politikerne - både i private, halvprivate og åpne sammehenger. Dette samrøret må det også luftes i, dersom man skal bidra til mer velgermakt og mindre makt til interessegruppene.

SVs Akthar Chaudhry vil ha bedre styring på lobbyister. Foto: Scanpix.

SVs visepresident på Stortinget, Akthar Chaudhry, ønsker et tydeligere regelverk for lobbyvirksomhet. Flere av forslagene er gode:

- Jevnlig offentliggjøring av besøksloggen til Statsministerens kontor (slik Det hvite hus gjør det).

- Utrede mulighetene for et norsk lobbyregister

- Gjennomgå karanteneregelverket.

Du kan se hele listen her: SV vil ha bedre lobbyregelverk

Disse tiltakene er vel og bra, men de må utvides til også å omfatte Stortinget og stortingsrepresentantenes møtevirksomhet. Pålagt full åpenhet om egne økonomiske interesser og alle møter, vil være nyttig.

På NRK Radio i morges var Chaudry åpen for å inkludere fagforeninger og andre interessegrupper, og det er bra. Det kan ikke være slik at en lobbyist som arbeider i et firma eller i en fagforening skal ha andre regler enn de som tar slike oppdrag for flere, som pr-rådgivere.

Her er det all grunn til å vaske ut grundig, og da holder det ikke å børste litt støv i krokene - og la skitten ligge igjen under teppet.

Men en rask kikk på SVs eget korps av politiske rådgivere og informasjonsfolk, viser at den politiske ledelsen rundt kunnskapsminister Kristin Halvorsen er dominert av personer som har bakgrunn fra pr-byråer, journalistikk og interesseorganisasjoner - altså folk som selv har erfaring fra påvirkningsarbeid, og som har venner og kjente i bransjen.

Derfor blir det litt hult når Chaudhry uttaler: - Overgang fra politikken til PR-bransjen skaper mistanke om et uheldig svingdørs-demokrati.

I den konkrete saken har eks-statsråd Bjarne Håkon Hanssen arbeidet for et selskap som er invitert til høringsrunden - Espira - og Hanssen har argumentert for den politikken som har vært på området i ti år med Ap-regjeringer, og i hele perioden hvor Bjarne Håkon Hanssen var statsråd.

Kristin Halvorsen ønsker å forandre politikken mot de private eierne, og lytter gjerne på råd fra dem som har gitt SV og Arbeiderpartiet millioner av kroner i partistøtte.

Dette er ulovlig for eksempel i USA, som har strenge begrensninger på pengestøtte til politiske partier.

Norge er blant de landene som dårligst regler mot pengestøtte fra interessegrupper for å hindre politisk korrupsjon.

Her er det all grunn til å vaske ut grundig, og da holder det ikke å børste litt støv i krokene - og la skitten ligge igjen under teppet.

Hvem er til salgs?

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen er kjent for å utstede garantier hun ikke holder. Kanskje hun skulle snakke mindre om andres politiske moral? Foto: Morten Holm, Scanpix.

Flere rødgrønne sympatisører mener at Bjarne Håkon Hanssen er til salgs. Men i saken om private barnehager er det Arbeiderpartiet som har solgt sine prinsipper.

Både Dagsavisens kommentatorer Arne Strand og SV-statsråd Kristin Halvorsen mener at Bjarne Håkon Hanssen er til salgs, og at han har solgt sine prinsipper til høystbydende.

Det er nok fristende propaganda, men likefullt å snu saken helt på hodet. Faktum er at synspunktet Bjarne Håkon Hanssen forfekter er det samme som har vært gjeldende politikk i alle Jens Stoltenbergs tre regjeringer siden 17. mars 2000.

Siden Bjarne Håkon Hanssen ikke har brutt noen regler, blir han nå kritisert for sin moral. Men heller ikke den kritikken treffer. Private barnehager har vært en nøkkel for å oppnå full barnehagedekning, og hverken Arbeiderpartiet eller statsminister Jens Stoltenberg har hatt problemer med at eierne har tjent penger.

Det er ikke Bjarne Håkon Hanssen som har skiftet mening eller solgt sine prinsipper!

Hvis man skal være direkte ondskapsfulle, så kan man spekulere om Arbeiderpartiet her har gitt etter for press fra et lite sosialistisk parti som ved siste valg fikk en kraftig smekk av velgerne.

Og skal man bruke samme retorikk, så kan man si at Arbeiderpartiet har solgt sine politiske prinsipper for å få beholde politiske taburetter.

Spar oss for moralismen!

Det er ikke Bjarne Håkon Hanssen som har skiftet mening eller solgt sine prinsipper!

Hardskytset mot Bjarne Håkon Hanssen må skyldes at den rødgrønne regjeringen forstår at de har en dårlig sak.

Barnehagen er detaljregulert og det er stort sett dårlig butikk å drive barnehage. Likevel står private eiere bak 3.600 barnehager her i landet, og i hele Stoltenbergs regjeringstid er det utbygging av private barnehager som har sørget for stadig høyere barnehagedekning.

Les også bloggen: Bløff om baroner

Fakta er altså at Bjarne Håkon Hanssen har fulgt Regjeringens spilleregler for lobbyisme, og han har argumentert for en politikk som har vært gjeldende i de ti siste årene med Ap ved roret - en politikk som fortsatt gjelder.

Sett på denne bakgrunnen blir kritikken om umoral direkte komisk, hvis man ikke vil lovfeste at en eks-statsråd må være enig i hva som helst som regjeringen han satt i måtte finne på, etter hardt press fra minipartiet SV.

PS: Kunnskapsminister Kristin Halvorsen skulle som kjent gå av hvis hun ikke skaffet full barnehagedekning innen 2007, men ble sittende tross løftebruddet. Og hun kunne garantere den såkalte månelandingen på Mongstad innen 2014 - en garanti som viser seg null verdt.

Kanskje hun skulle være litt forsiktig med å uttale seg om politisk moral?

Moa, Moa, Moa

Moa kan ha spilt sin siste kamp for Vålerenga på Ullevaal etter å ha scoret tre og vært involvert i seks scoringer. Foto: Stian Lysberg Solum, Scanpix

Norge har fått en ny superspiss i verdensklasse. Han heter Mohammed Abdelaoue, mer kjent som Moa.

La det være sagt med en gang; denne bloggen skrives ikke av en objektiv redaktør. Den skrives av en Vålerenga-fan, som har sett fotballglimt av høy klasse.

Alle respekt til Steffen Iversen, men den norske toppscoreren heter Moa, og dessverre tyder mye på at han kan ha spilt sin siste kamp på Ullevaal.

Vålerenga er ikke økonomisk avhengig av å selge Moa, men med en tribune full av fotballagenter er det dessverre en illusjon å tro at klubben kan beholde spissjuvelen. Spesielt det siste målet er i verdensklasse.

På sitt beste kan Moa spille på hvilket som helst lag i verden. Det hadde vært morsomt om han gikk til en internasjonal storklubb og ikke til en B-klubb i Nederland eller Tyskland.

Etter 8-1 er det bare å si - for en fotballkamp! Det verste - og utrolige - er at den faktisk kunne endt helt annerledes. Start tok fortjent ledelsen og var farlig frempå mot et uvnalig usikkert VIF-forsvar i første omgang. Men så snudde kampen, og resten er historie. Til tider ble Starts forsvar og keeper rundspilt av trioen Moa, Bengt Sæternes og Harmeet Singh.

På sitt beste kan Moa spille på hvilket som helst lag i verden.

Det morsomme med årets Tippeliga er at den kan bli spennende helt inn. RBKs seier 4-3 hjemme mot Haugesund skriker ikke soliditet, og det gjør forsåvidt ikke VIFs tap borte mot Aalesund i forrige runde heller. Gitt at VIF slår Rosenborg i innbyrdes oppgjør, vil det være arbeidsuhell i enkeltkamper som avgjør gullkampen. Jeg tror man gjør klokt i ikke å dele ut gull og sølv på lenge ennå.

Både RBK og VIF spiller offensiv fotball, dog med litt forskjellig fotballstrategi. Rosenborg spiller raskt i lengedretning, mens VIF skaper ubalanse hos motstanderne gjennom ballbesittelse, kombinasjoner og landets raskeste venstreving.

For ikke å snakke om goalgetteren helt der fremme.

For dette var Moas kveld. Vi som var på Ullevaal kan prise oss lykkelig over å ha sett en sympatisk og utrolig dyktig fotballspiller ta farvel med Klanen på det mest spektakulære vis.

På denne magiske kvelden var Moa involvert i seks mål. I morgen får han en tier på fotballbørsene. Minst.

Ingen trussel mot demokratiet

Bjarne Håkon Hanssen har fulgt reglene, og saken er en fillesak. De store organisasjonenes påvirkningskanaler er det reelle problemet for det norske folkestyret.

Når stormløpet mot Bjarne Håkon Hanssen avtar, er det fordi de fleste skjønner at en telefon fra en eks-statsråd ikke er noen trussel mot folkestyret.

Hvem tror du har den sterkeste, ikke-folkevalgte innflytelsen over den rødgrønne regjeringen: Fellesforbundets Jan Davidsen eller Bjarne Håkon Hanssen?

Og hvem tror du har hatt størst påvirkning på Regjeringen i saken mot private barnehager - velgerne eller fagforeningene?

Poenget er at de utskjelte pr-firmaene ikke er alene om å forsøke å påvirke politikerne. Langt viktigere (og farligere for folkestyret) er de mektige organisasjonene. Et godt eksempel er sykelønnsordningen, der Regjeringen ble nedkjempet av LO.

Bjarne Håkon Hanssen har fulgt de vedtatte spillereglene. Hans sak kan legges død. Men det prinsippielle spørsmålet er om de folkevalgte politikerne kan og bør skjerme seg mot fagforeninger, næringsinteresser og andre som bruker millioner av kroner på å påvirke dem.

Jeg tror det er naivt, og er heller ikke så sikker på om vi får best politikk av at Stortinget blir en karrierevei for folk som aldri har arbeidet i det virkelige liv.

Og det er påfallende at Marit Nybakk og de andre politikerne som har fordømt Bjarne Håkon Hanssen slett ikke ser problemet med fagforeninger og andre interesseorganisasjoners påvirkning.

Det mest konkrete forslaget som er reist, er en ordning som Obama har innført i USA, hvor regjeringsmedlemmer ikke kan arbeide som lobbyist sålenge den regjeringen vedkommende var medlem av, fungerer.

I prinsippet må det bety totalt yrkesforbud. Det kan knapt tenkes en eneste jobb for en eks-statsråd som ikke vil innebære en eller annen form for interessekamp. Om eks-statsråden begynner i en bank, et helseforetak eller i et kraftselskap, så vil vedkommende forsøke å påvirke rammebetingelsene. Og det er vel ikke den avkrok av Norge som ikke en eller annen gang har vært i en regjeringskonferanse.

Det er en illusjon å tro at tidligere statsråder kan gå inn i en munketilværelse, hvis vi ikke gjør som ellers i samfunnet, og trygder dem.

Det kan heller ikke være noen forskjell på å jobbe i LO, i First House eller i en privat barnehage. Noen har foreslått at Bjarne Håkon Hanssen burde bli lærer, men det må i så fall være med munnkurv. Eller kan han ta fagforeningsverv i Unio som eks-statsråd?

Det er en illusjon å tro at tidligere statsråder kan gå inn i en munketilværelse, hvis vi ikke gjør som ellers i samfunnet, og trygder dem. Deres fremste personlige kapital etter en politiske karriere er kunnskap om politiske prosesser.

Derimot er det et viktig prinsipp å arbeide for åpenhet i lobbyistarbeidet. Et register for all kontakt med stortingsrepresentantene, og ikke minst full åpenhet om alle økonomiske tilskudd er viktig. Jo mer av kortene som er åpne, desto vanskeligere å spille et hemmelig spill.

Tradisjonelt har flere norske partier nære bånd til for eksempel fagforeninger, landbruksnæringen og andre økonomiske interesser. Arbeiderpartiet får eksempelvis pengestøtte direkte fra interessegrupper, og det er hyppig kontakt mellom ledelsen i Arbeiderpartiet, Regjeringen og LO-systemet.

- Stemmer teller, men ressurser avgjør, var oppsummeringen Norges mest kjente samfunnsviter, Stein Rokkan, gjorde av det norske folkestyret.

Bjarne Håkon Hanssens telefon er en fillesak.