hits

juli 2017

Desperat rop om hjelp i åpent brev

15-åringen som nå er siktet etter knivdrapet på Sørlandssenteret, skrev et åpent brev om sine psykiske problemer for fem måneder siden. (Kilde: Psykmagasinet).


15-åringen som er drapssiktet i Kristiansand, har gått inn og ut av barnevern og psykiatrien i mange år.

Så sent som i februar skrev hun et åpent brev om det hun selv betegner som «et desperat rop om hjelp».

- Samfunnet har et ansvar, og samfunnet har sviktet når et barn dreper. Vi er nødt til å se på hva vi gjør, og om vi kunne ha gjort ting bedre, sier konstituert virksomhetsleder på barne og familiekontoret i Kristiansand, Petter Stranger.

Tilbake ligger den 17-årige Marie Skuland (bildet) knivdrept, mens en 23 år gammel kvinne ligger livstruende og kritisk skadet på Ullevål.

Det er en tragisk historie som rulles opp i kjølvannet av knivdrapet på Sørlandssenteret.

Den 15-årige jenta som nå er siktet, har bedt om hjelp i lang tid.

Så sent som i februar forsøkte hun flere ganger å ta sitt eget liv ved å kaste seg fra Varoddbrua i Kristiansand, og saken fikk stor oppmerksomhet.

Politiet la ut denne meldingen klokken 03.00 på natten, 2. februar i år. (Kilde: Twitter).

Noen uker senere skrev jenta et anonymt leserinnlegg på Psykmagasinet om sine følelser:



- Jeg er den jenta som har skapt trafikkaos på Varoddbrua, heter innlegget, der hun åpent forteller at hun har vært utsatt for vold, er mobbet, er utagerende og har en unnvikende adferd.

- Jeg håper at dere ved å lese min side av saken også kan forstå at dette er handlinger som er utført i ren desperasjon, hvor mangelen på oppfølging i ettertid gjør at denne desperasjonen vokser seg større og større. Det har vært et desperat rop om hjelp. Om det å bli se og hørt, skriver hun.

Fem måneder senere rømmer hun fra en institusjon, drar til Coop Obs Sørlandssenteret, og knivdreper en 17-årig uskyldig sommervikar.

- Det man ikke har sett, er at hun kunne begå vold mot andre, sier sykehusdirektør Jan-Roger Olsen ved Sørlandet Sykehus.

Sett i ettertid var det en feilvurdering som kostet menneskeliv.

 

 

Nå vil Helsedirektoratet og sykehuset granske hva som har skjedd i saken, og om man burde gjort noe annerledes. 

 

Helsetilsynet vurderer gransking etter knivstikkingen i Kristiansand

Statens helsetilsyn vurderer å granske hva som er gjort for den drapssiktede 15-åringen i Kristiansand mens hun var innunder helsevesenet.

 

Hva som kommer ut av denne konkrete saken, vil etterforskningen vise. Men 15-åringens historie er dessverre ikke unik. Hun forteller om en barndom med fysisk og psykisk vold, om å bli flyttet til forsterhjem, for så å bli kasteball mellom ulike hjelpetiltak.

- Jeg har vært en svingdørpasient i psykiatrien, og jeg har hatt mange akutte, korte innleggelser. Dette har vært på forskjellige psykiatriske avdelinger, skriver hun.

Når hendelsene skjer på kvelds- og nattetid, blir utfallet innleggelse i voksenpsykiatrien.

Den drapssiktede 15-åringen har vært pasient ved Avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP) ved Sørlandet sykehus i lang tid.

Inntil nylig har hun bodd i en privat barnevernsinstitusjon drevet av selskapet Næromsorg Sør AS.

Jenta bodde på en institusjon drevet av Næromsorg Sør AS. (Kilde: Nosweb).

Næromsorg Sør (NOS) driver barneverntjenester for kommuner på Sørlandet, og har hatt en enorm vekst de siste årene - fra 28,8 millioner kroner i omsetning i 2014, til 67,9 millioner kroner i 2016.

Selskapet eies av Lena Braathen, som startet virksomheten i 1999, og er svært lønnsomt.

De tre siste årene har selskapet hatt et samlet overskudd på totalt 21,8 millioner kroner, ifølge tall Proff.no har hentet fra Brønnsøysundsregistrene.


 

15-åringen bodde på en privat institusjon i Evje og Hornes, som såkalt enetiltak - det vil si at det ikke var flere ungdommer sammen med henne.

- Hun har bodd i omsorg i NOS. Utover det kan jeg ikke kommentere saken ettersom det er en pågående politietterforskning, sier eier og leder for Næromsorg Sør (NOS) til Fædrelandsvennen.

Oppholdet på hos Næromsorg Sør endte med at 15-åringen rømte.

Ifølge politiet ble hun først etterlyst en time etter knivstikkingene på Sørlandssenteret.

Næromsorg Sør vil ikke svare på om de først etterlyste henne etter å ha fått vite om voldshendelsen.

Ingen kan i dag si med sikkerhet at hjelpeapparatet har gjort noe klanderverdig, og om kritikken eventuelt skal rettes mot det private selskapet, Kristiansand kommune eller Sørlandet Sykehus.

Men historien gir et innblikk i hvordan barnevern og ungdomspsykiatri drives i Norge i dag, der unge og åpenbart syke personer blir kasteballer mellom ulike hjelpetiltak. 15-åringens historie er dessverre ikke unik, men dypt tragisk.

Som påtaleleder Cecilie Pedersen Hille ved Agder politidistrikt sier det: - Det er bare ofre i denne saken.

Hva mener du? Har samfunnet sviktet når en 15-årig psykiatrisk pasient begår knivdrap, og hva kan gjøres for å forhindre slike tragiske hendelser?

Avviser blankt Venstre-invitt

Ap-leder Jonas Gahr Støre får en rett venstre fra LO-leder Hans-Christian Gabrielsen, som totalt avviser et regjeringssamarbeid med Venstre. (Foto: Morten Quist Hommersand).

 

Ap-leder Jonas Gahr Støre får døren i ansiktet når han inviterer Venstre inn i varmen.

- Vi lukker døra for et forpliktende samarbeid med Ap, men det er med en politisk begrunnelse. Venstre er et borgerlig parti, svarer partileder Trine Skei Grande kontant.

Akkurat der er hun enig med LO, som gir Ap-leder Jonas Gahr Støre en rett venstre for utspillet.

 - Venstres arbeidslivspolitikk er helt uspiselig, sier LO-leder Hans-Christian Gabrielsen til Klassekampen.

- Det er helt uaktuelt at de skal ha noen som helst innflytelse på arbeidslivspolitikken gjennom en regjering ledet av Arbeiderpartiet - uansett om det er i regjeringslokalene eller som støtteparti.

Dermed er den døren lukket. 

De rødgrønne liker ikke Venstre, og Venstre liker ikke Arbeiderpartiet.

Venstre-leder Trine Skei Grande avviser fullstendig frieriet fra Arbeidpartiets leder Jonas Gahr Støre. (Foto: Torgeir Anda/Flickr/Venstre).

Venstre-leder Trine Skei Grande sier at Ap ikke tar inn over seg sakene som er viktige for Venstre - som lærerløft, gründervennlig politikk, bedre barnehagedekning for fattige barn, klima og en human asylpolitikk.

De siste månedene har Venstre krabbet oppover på meningsmålingene, og vi skal ikke lenger tilbake enn til januar for å finne Venstre over sperregrensen og med syv mandater på Stortinget.

Les mer på Pollofpolls: Stortinget

 

 

Hvis både Venstre og Kristelig Folkeparti kommer over sperregrensen på 4,0 prosent, er valgseier innenfor rekkevidde for Erna Solberg.

Senterpartiet har flere måneder med nedgang, og har mistet tre mandater siden april, ifølge Pollofpolls.

Senterpartiet (grønn stripe) har begynt å dabbe av, ifølge gjennomsnittet av partimålingene som Pollofpolls gjengir. (Kilde: Pollofpolls.no).


Derfor kan det være viktig at Venstre nå definitivt ikke lar seg invitere inn på rødgrønn side.

Også KrFs ledelse har rykket ut og sagt at at for dem er et samarbeid med de rødgrønne «uklokt».

Dermed står Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre igjen med Senterpartiet som sin nærmeste partner, mens forholdet til SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt er uavklart.

Det rødgrønne alternativet til regjeringen er i det blå

Selv om Ap-leder Jonas Gahr Støre stenger døren for Rødt og De Grønne, kan han likevel bli avhengig av støtten deres.

NETTAVISEN MENER: Blir det borgerlig flertall, fortsetter Erna Solberg som statsminister. Derimot er det høyst uklart hva som skjer hvis det blir et rødgrønt flertall etter valget.

Foreløpig ligger Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre best an til å bli statsminister etter valget i september.

Men han må balansere uten sikkerhetsnett.

Hva mener du? Tror du at Jonas Gahr Støre lykkes med sine frierier til Venstre og Kristelig Folkeparti, eller er den døren lukket for godt?

Milliarder til teater - null til rockekonserter

Kulturminister Linda Hofstad Helleland og Stortinget bevilget i år milliardbeløp til teatre og symfoniorkestre. Rock og pop får smuler over statsbudsjettet. (Montasje: Nettavisen).

 

Mens vi bruker milliardbeløp på offentlig støtte til teater, må store internasjonale artister som U2, Coldplay og Eminem droppe Norge.

Hver gang du går i Nationalheateret, mottar du en sjekk fra staten på rundt 720 kroner.

Går du på en rockekonsert, får du stort sett ikke fem øre i offentlig støtte.

I 2016 fikk Nationaltheateret 197,3 millioner kroner i offentlig støtte, og forestillingene trakk til seg 275.000 tilskuere.

Til sammenligning har store internasjonale artister ofte 40-50.000 tilskuere på en kveld.

Men til tross for publikumsinteressen har ikke Norge en eneste arena som gjør det lønnsomt å hente de aller største internasjonale artistene.

I likhet med Nationaltheateret er det neppe lønnsomt å bygge en slik konsertarena uten offentlig støtte - og derfor drar artistene forbi Norge.

Coldplay og Chris Martin kommer ikke til Norge, men spilte to konserter i Göteborg. (Foto: Paul Weaver, Side2).

- Coldplay spilte to konserter i Göteborg istedenfor å komme hit. De hadde selvfølgelig kommet til Norge om det fantes et sted som passet dem, sier Peer Osmundsvaag i Atomic Soul til Aftenposten.

Han nevner både Beyoncé, Eminem og Rolling Stones blant toppene som ikke kommer til Norge.

Mens politikerne ikke vil bruke penger på en stor nok konsertarena som mange ville besøkt, er kontrasten enorm når det gjelder finkultur.

Så sent som i april bevilget regjeringen 1,9 milliarder kroner for å pusse opp Nationaltheateret i Oslo.

Men teaterets styreformann, Merete Smith, er ikke fornøyd: - Det er veldig bra at regjeringen i vår bevilget 1,9 milliarder kroner til formålet. Det man ved teatret er bekymret for, er om midlene er store nok til å rehabilitere huset i tilstrekkelig grad. Forslaget innebærer å legge ned en scene, mens publikum krever flere scener, sier Smith til Aftenposten.

Tidligere er det kjent at Nationaltheateret ønsker 4-5 milliarder kroner.

Pengene til å pusse opp teatret kommer i tillegg til de årlige offentlige tilskuddene, som i år nærmer seg 200 millioner kroner.

 

Statsstøtte og besøk ved Nationaltheateret
  2014 2015 2016
Offentlig tilskudd 188,2 mill. 189,2 mill. 197,3 mill.
Publikumsbesøk 214.332 260.065

274.529

 

Offentlig tilskudd per billett varierer altså mellom 720 og 880 kroner, avhengig av hvor godt teatret treffer med forestillingene sine hvert år.

Du kan se tallene selv: Nationaltheaterets årsmelding for 2016

Prinsipielt kan man selvsagt mene at det ikke er statens oppgave å støtte hverken opera, teater eller andre kunstformer.

 

 

På Stortinget er det ingen som totalt avviser offentlig støtte til kulturformål. Tvert imot bruker staten årlig enorme beløp på å støtte slike tiltak. I år var budsjettforslaget fra Kulturdepartementet på 13,5 milliarder kroner.

Av dette foreslo kulturminister Linda Hofstad Helleland at 2,7 milliarder kroner skulle gå til musikk og scenekunst.

Over halvparten (drøyt 1,4 milliarder) gikk til noen få store, nasjonale institusjoner, mens over 800 millioner gikk til regionale teatre og symfoniorkestre.

Ord som rock og pop finnes ikke i budsjettet.

Syv store nasjonale institusjoner får i år over 1,4 milliarder kroner i støtte. (Kilde: Kulturbudsjettet, 2017).

Dette er selvsagt politikk, og er et betegnende bilde på hvem som styrer landet.

Politikerne regner åpenbart teater og symfonikonserter som mer høyverdige enn pop og rock.

Men det interessant er hva velgerne mener. Ved valget 11. september er det rundt 250.000 nye unge velgere som har fått stemmerett siden forrige valg.

Det er ikke utenkelig at noen av dem heller ville hatt en stor konsertarena som kunne trukket til seg de internasjonale artistene - fremfor å bruke alle kulturmilliardene til etablert finkultur.

Hva mener du? Er det rimelig at Nationaltheateret får 200 millioner kroner i året og 1,9 milliarder kroner til oppussing, mens Norge ennå ikke har en konsertarena av internasjonal klasse?

Oslo nærmer seg verdens dyreste boligmarked

Det finnes byer som har verre boligpriser enn Oslo, målt mot innbyggernes inntekt. Som Hongkong (Foto: Studio Incendo/Flickr.com)

 

I snitt koster en bolig ti årslønner for en Oslo-familie. Det er ikke mange byer i verden som har det verre.

Nobelpris-vinner Robert J. Shiller har sett på boligpriser i 92 globale byer i ni land, og hans konklusjon er klar:

- I mange av verdens store byer er boliger uoverkommelige dyre for folk med moderat inntekt. Etter hvert som boligprisene stiger i byene, føler mange innbyggere at de må flytte ut, skriver han i en gjestekommentar i Dagens Næringsliv.

Les saken her: Ulikhet og utbygging (betalingsmur)

Shiller er professor i økonomi ved Yale University, og han mener at forskjellen på gjennomsnittlig boligpris og gjennomsnittlig inntekt er et godt mål på hvor overkommelig det er å bo i en by.

Fasiten ligger i den årlige undersøkelsen Demographia International Housing Affordability Survey, som kartlegger boligmarkedet i 406 byer i ni land.

Les mer: Lenke til undersøkelsen

Ifølge undersøkelsen bruker både OECD og Det internasjonale pengefondet samme metode, og tommelfingerregelen er at folk som må betale mer enn fire ganger husholdningens årsinntekt er i et boligmarkedet som er tildels uoverkommelig.

Må man betale mer enn fem ganger, er det «svært uoverkommelig», ifølge undersøkelsen.

Oslo-prisene ligger på det dobbelte.

 

 

Dersom du er bekymret for Oslos boligpriser, bør du unngå disse «verstingene»:

  • I Hong Kong koster snittboligen 18,1 ganger husholdningenes inntekt.
  • Deretter følger Sydney (12,2) og Vancouver (11,8).
Grafikken viser at Hong Kong har verdens minst overkommelige boligmarked. En vanlig bolig koster 18,1 ganger vanlig inntekt..

Norge og Oslo er ikke med på den internasjonale undersøkelsen, men Statistisk sentralbyrå har tall på husholdningenes inntekter.

Kartet viser at fylkene med rød farge, har høyest inntekt i husholdningene. Helt på topp ligger Akershus, med 736.000 kroner i median inntekt, mens Finnmark ligger lavest med 592.000 kroner.

Det betyr at boligmarkedet er overkommelig mange steder.

I mange fylker ligger boligprisene i snitt på drøyt to millioner kroner - og klart innenfor det som i undersøkelsen regnes som overkommelig. 

Men heller ikke det norske boligmarkedet er overkommelig overalt, og det er byene som ødelegger. Spesielt Oslo, Bergen og Trondheim.

Totalt sett kostet gjennomsnittsboligen i Norge 3,4 millioner kroner i fjor - eller drøyt fem ganger middels husholdningsinntekt. 

Nordmenn bruker altså store deler av inntektene på å bo. 

På bygda og utenfor de store byene er stort sett norske boligpriser overkommelige, noe kartet også viser: Jo rødere farge, desto høyere boligpriser. 

Oslo er den røde prikken som «ødelegger» et Norgeskart hvor det stort sett er lave boligpriser. Er du villig til å kjøre en time ut av byen, finner du lett eneboliger til to millioner kroner.

  • Ifølge Statistisk sentralbyrå var medianinntekt i Oslo i fjor 575.000 kroner for alle husholdninger. 
  • Det er lavt når vi vet at snittprisen på Oslo-boliger i fjor lå på rundt 6,0 millioner kroner.
  • Dette plasser Oslo blant verdens minst overkommelige boligmarkeder.

Dersom de statistiske metodene er helt sammenlignbare, har Oslo en indeks på 10,4.

Bare Vancouver, Sydney og Hong Kong har «verre» boligmarkeder.

Spørsmålet er hva som vil skje, og hva vi kan gjøre med det?

Et nøkkelspørsmål er om dette vil presse lavinntektsgrupper ut av hovedstaden, og inn i nabokommuner med lavere boligpriser.

Det er ikke usannsynlig, for det er store forskjeller mellom ulike husholdningsgrupper i Oslo.

Aleneboende under 30 år har 214.000 kroner i snitt, mens par med voksne barn har 829.000 i medianinntekt.

Det gir helt ulik kjøpekraft.

Yale-økonomen mener at det er viktig at storbyene sørger for at det finnes boliger for folk med lav inntekt - ellers risikerer vi, ifølge ham, byområder med lite empati, humanitære impulser og ulike typer mennersker, noe han mener kan være farlig.

Men han er ikke kategorisk: - I noen tilfeller er kanskje en by på vei til å bli en «bra by», og markedskreftene bør få lov til å presse ut lavinntektsbeboere som ikke kan ta full del i den nye byens tilbud, skriver Robert J. Shiller.

Boligprisene i Oslo tyder på at den utviklingen for lengst har begynt.

Hva mener du? Er det naturlig at folk med dårlig råd presses ut av dyre boligmarkeder i de store byene, eller er det viktig at byene har mange forskjellige typer mennesker?

Dyrt, ulønnsomt og forurensende

Senterpartiet vil tvinge norske forbrukere til å kjøpe dyre agurker og tomater fra norske drivhus - og ha høyere tollmurer på utenlandske grønnsaker som er dyrket i fri luft og under åpen sol. (Foto: Senterpartiet, innfelt Nationen).

 

Senterpartiet vil ha høyere toll på agurker og tomater, slik at norske bønder kan dyrke grønnsaker i drivhus i 20 minusgrader.

Det nærmer seg valg, og Senterpartiets leder i næringskomiteen på Stortinget, Geir Pollestad, må åpenbart ha lært av Donald Trump:

  • Jo villere og mer proteksjonistisk, desto bedre.
  • Håp at velgerne ikke forstår sammenhenger.

Pollestads siste utspill er så vilt at det nesten ikke er til å tro:

- Senterpartiet har tidligere fått sikret ostetollen,  nå må neste grep være å styrke grønnsakstollen, sier Pollestad til Nationen.

Les saken: Økt toll skal styrke norske produsenter

Dersom Pollestad vår viljen sin, skal norske forbrukere presses til å kjøpe tomater og agurker fra drivhus i Rogaland - fremfor utenlandske grønnsaker som er dyrket i fri luft og under åpen sol.

Forslaget er både miljøfiendtlig og forbrukerfiendtlig.

Norske forbruker skal få dyrere grønnsaker slik at norske bønder kan produsere agurker og tomater med oljefyring.

For å begynne med miljøet:

  • Senterpartiet vil ha tomater og agurker som varmes opp ved hjelp av olje og gass fra Nordsjøen.
  • Produksjonsmetoden gir dermed en klar økning av norske klimagassutslipp.

NRKs forskningsprogram «Schrødingers katt» beregnet i fjor drivshustomatene gir utslipp på 3-5 tonn CO2 per tonn tomat - eller ti ganger mer CO2-utslipp enn spanske tomater.

Ti ganger høyere utslipp, altså.

Les saken: Spanske tomater mer klimavennlige enn norske

Riktignok protesterte Norsk Gartnerforbund mot regnestykket, men selv de innrømmer at utslippet er inntil syv ganger høyere i Norge enn i Spania.

Les saken: Tomater og klimaavtrykk

Anslagene kan variere, men det er uansett bagateller. De fleste forstår at det er mer klimavennlig å dyrke tomater og agurker under åpen himmel og naturlig varme, enn ved å bruke olje- og gassfyrte drivhus i norsk vintervær.

 

 

For å fortsette med økonomien:

Ifølge Nationens forside vil Senterpartiet skjerpe tollen «for å gjøre det lønnsomt».

Spørsmålet er lønnsomt for hvem?

Hvis noen lurer på om det er lønnsomt å dyrke agurker og tomater innendørs i Norge, når det kan gjøres utendørs i varmere strøk - så er svaret selvsagt nei.

Det er utrolig ulønnsomt, og den regningen vil Senterpartiet sende til skattebetalerne og matkjøperne.

Men det bekymrer ikke Senterpartiets utrettelige stortingsrepresentant, som nylig rykket ut på Twitter med denne meldingen:

Noen dager senere kom utspillet i bøndenes egen avis - for øvrig også grundig statsstøttet.

For å avslutte med matvareprisene:

Senterpartiet vil gjøre det lønnsomt for bøndene.

Punktum.

Metoden er høyere tollmurer - altså en økonomisk avgift på importerte grønnsaker.

Allerede i dag er det høye tollmurer i agurk- og tomatsesongen (for å hjelpe bøndene), men satsene settes til null i perioden fra 15. oktober til 10. mai (når det norske klimaet er for tøft for tomatdyrking).

Senterpartiet vil ha høye tollmurer hele året, slik at det skal bli «lønnsomt» å bruke elektrisk strøm til å dyrke agurker og tomater i drivhus.

- Det vil være en prioritet for oss i valgkampen, og selvsagt også etter valget, sier Geir Pollestad til Nationen.

Dette betyr nødvendigvis dyrere tomater og agurker for norske forbrukere.

På verdensmarkedet flyter det over med agurk. Prisene ligger på rundt 500-700 dollar per tonn, eller i underkant av fem kroner per kilogram agurk.

I landbruksoppgjøret ble partene enige om at norske bønder i gjennomsnitt skal ha 10,37 kroner per slangeagurk - mot 8,19 kroner året før.

Prisene varierer gjennom året, og akkurat nå noteres agurkene til i underkant av seks kroner.

Normalt veier en agurk rundt 300 gram, så det tilsvarer en kilopris på rundt 18 kroner til norske bønder - eller tre ganger råvareprisen på verdensmarkedet.

Derfor vil Senterpartiet innføre høyere toll på de utenlandske agurkene, slik at de prises ut av markedet.

Logikken er ikke lett å få øye på:

Jo mindre lønnsomt det er å produsere i Norge, desto høyere tollsatser (og dyrere mat for norske forbrukere):

Norge importerer jordbruksvarer for 50-60 milliarder kroner i året. Matvarene blir dyrere fordi mange varer har toll for å beskytte norske bønder. (Kilde: Importvernet for jordbruksvarer, Regjeringen.no)

Tollen på agurk varierer fra 7,50 til 11,50 kroner per kilogram i sesongen, og settes til null fra oktober til mars.

Du kan lese mer her: Tollsatser på grønnsaker

Ifølge Garnterforbundet er to av tre norske tomater importert. De viktigste importlandene er Spania (gult) og Nederland (blått):

Norske tomater selges i dag stort sett fra mai til oktober. Nå vil Senterpartiet bruke tollmurer til å hindre import om vinteren. (Kilde: Norsk Gartnerforbund).


Da blir regnestykket slik:

  • Utenlandske agurker koster 18 kroner per kilogram.
  • Norske agurker koster 20-35 kroner per kilogram.
  • Tollen på 11,50 kroner holder de utenlandske ute.

Og vips har Senterpartiet oppnådd å drive valgkamp for noen få bønder i Rogaland, og sende både den økonomiske og miljømessige regningen over til alle oss andre.

Hva mener du? Ønsker du utenlandske tomater og agurker dyrket i friluft, eller foretrekker du norske grønnsaker fra oljefyrte drivhus i Rogaland? Og hva betyr prisen for deg?

Derfor ville Støre forby lakrispiper

Som helse- og sosialminister foreslo Jonas Gahr Støre et forbud mot lakrispiper og sjokoladesigaretter. Montasje: Arbeiderpartiet/Flickr/Wikipedia.

 

Ap-leder Jonas Gahr Støre vil ikke bruke sin dyrebare tid på å fjerne tullete forbud. Men da han var helseminister brukte han mye tid på å forby lakrispiper.

- Det er viktigere ting for en ny regjering enn vannscootere, reptiler, lakrispiper og Segway, sa Ap-lederen i et nylig intervju han nylig delte på sin egen Facebook-side.

Jonas Gahr Støre har selvsagt rett i at det finnes viktigere ting enn å fjerne forbudet mot lakrispiper.

Men Arbeiderpartiets statsministerkandidat må håpe på velgernes historieløshet når nettopp han tar opp akkurat denne saken.

Eller kanskje han har glemt hvem det var som i sin tid sørget for at forbudet ble innført?


Å latterliggjøre kampen mot tøvete forbud, er lettvint - spesielt hvis man glemmer hvordan de tøvete forbudene blir innført.

Det var nemlig Jonas Gahr Støre, som helseminister, som i sin tid brukte sin statsrådstid til å ville forby «sjokoladesigarer, lakrispiper, lekesigaretter mv.».

Kilde: Endringer i tobakkskadeloven, 2012/2013

Vi kan le av forbudet i dag, men forslaget gikk først en lang vei gjennom helsebyråkratiet, ble så sendt ut på offentlig høring, og endelig utformet som et lovforslag under daværende helseminister Jonas Gahr Støre.

Også før endringen var det forbud mot å selge tobakksurrogater eller tobakkimitasjoner til mindreårige, men da var loven slik at den kun forbød produkter som «kan oppfordre til bruk av slike varer, til personer under 18 år».

Det nye var at man ikke bare nøyde seg med nøyaktige tobakkimitasjoner, men strakk strikken langt inn i godterihyllen.

Begrunnelsen var angivelig at lakrispiper og sjokoladesigarer ville appellere til mindreårige, slik at de etterhvert ble røykere.

 

 

Noen dokumentasjon for teorien står ikke i dokumentene, men Helsedirektoratet støttet fullt ut et forslag om å forby lakrispiper og sjokoladesigarer.

Det er instruktivt å se hvor omfattende saksbehandling som må til for å innføre tullete forbud.

Høringsforslaget ble sendt ut til godt over 100 departementer, bedrifter og organisasjoner i januar 2012, og fikk i løpet av tre måneder svar fra 76 høringsinstanser - blant dem Nordreisa kommune, Norges Colonialgrossisters Forbund og Sameiet Tjuvholmen.

Jonas Gahr Støre overtok som helse- og omsorgsminister 21. september 2012, og fikk samtidig ansvaret for behandlingen av høringssvarene og lovforslaget.

Totalt brukte saken flere år gjennom byråkratiet og Stortinget, og flere hundre saksbehandlere må ha vært innom ulike deler av forslaget.

I rettferdighetens navn skal det nevnes at nesten ingen tok seg bryet med å ta opp i lakrispiper og sjokoladesigarer. 

Totalt brukte Helse- og omsorgsdepartementet åtte måneder på å behandle høringssvarene, før helseminister Jonas Gahr Støre fremmet lovforslaget 14.desember 2012, og fikk det godkjent i statsråd av Regjeringen Stoltenberg II samme dag.

Du kan lese lovforslaget her: Endringer i tobakkskadeloven

Fra helsebyråkratiet gikk saken videre til nasjonalforsamlingen, der det rødgrønne flertallet ikke hadde innvendinger.

På Stortinget var Senterpartiets Kjersti Toppe saksordfører, og i komiteen var det flertall for å slå ned på lakrispiper og sjokoladesigarer ( i tillegg til surrogater som tobakk- og nikitinfri snus etc) uten særlig diskusjon. 

Da saken kom opp i Stortinget i mars 2013, var det bare Fremskrittspartiet som stemte imot hele lovforslaget. Høyre hadde enkelte innvendinger, mens flertallet fra Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti sørget for at lakrispiper og sjokoladesigarer ble forbudt.

Slik helseminister Jonas Gahr Støre hadde foreslått.

Hva mener du? Er du enig med Jonas Gahr Støre i at det finnes viktigere saker å ta fatt på enn lakrispiper, eller mener du at han først burde tatt selvkritikk for å ha innført forbudet?

Slik selger de ut vår samvittighet

Olje- og energiminister Terje Søviknes bør gjøre noe med kraftselskapenes milliardfortjeneste på å selge ren kraft og god samviitighet, og overlate skitten kullkraft og dårlig samvittighet til norske forbrukere. (Montasje: SSB/OED)

Norge er i de fleste år netto eksportør av ren elektrisk kraft. Likevel svartmales norske forbrukere som miljøsvin.

Tenk deg at Norge ikke hadde noen kabler til utlandet, og heller ikke var en del av det europeiske systemet med grønne sertifikater.

I så fall ville vårt energibehov vært nærmere 100 % dekket av ren, fornybar og forurensningsfri elektrisitet.

I stedet har vi bygget kabler til utlandet, slik at vi både kjøper og selger strøm.

Samtidig har strømselskapene solgt såkalte «opprinnelsesgarantier» for 2,8 milliarder kroner de siste ti årene.

Kort fortalt:

  • Strømselskapene selger ren strøm og god samvittighet til utlandet.
  • Og de kjøper skitten kullkraft og dårlig samvittighet til norske forbrukere.

 

 

Professor Gunnar Eskeland ved Norges Handelshøyskole slår ned på denne dobbeltmoralen, og mener vi må jekke oss ned:

- Jeg snes det er åpenbart at dette er en ordning som ikke tar seg bra ut for Norges del. Å selge unna «renheten» i energien, samtidig som å skryte av at vi bruker den selv, passer dårlig overens med vår rolle som promotør av bærekraft. I så fall bør i jekke ordbruken kraftig ned, sier Eskeland til Dagens Næringsliv.

Norge bruker det aller meste av produksjonen innenlands, og vi selger mer kraft til utlandet enn vi kjøper fra utlandet.

Et normalt år produserer vi rundt 140.000 GWh, og eksporterer rundt dobbelt så mye som vi importerer.

Man skal være ganske teoretisk anlagt for å overlate dårlig samvittighet til norske forbrukere som i praksis bruker fornybar forurensningsfri elektrisk kraft.

Tidligere olje- og energiminister Tord Lien er kritisk til hele ordningen, og nåværende statsråd mener også at den må gjennomgås.

Sett med øynene til norske forbrukere er norsk strømforbruk ingenting å skamme seg over.

Forbrukerne har gjennom tiår betalt for en voldsom utbygging av norsk vannkraft.

Vi er i verdenstoppen når det gjelder produksjon av forurensningsfri, fornybar energi - og vi selger mer enn vi kjøper.

Så vil teoretisk anlagte økonomer peke på at norsk strømforbruk er høyt, og at norske forbrukere dermed fortrenger eksempelvis tyske forbrukere som kunne brukt vannkraft i stedet for forurensende kullkraft.

Men det resonnementet forutsetter at det finnes kabler til utlandet, og også de har forbrukerne betalt via strømregningen (og skatteseddelen).

Til alt overmål betyr tilslutning til det europeiske kraftmarkedet at strømprisene blir europeiske - og altså dyrere - for norske forbrukere.

Det er greit nok at kraftmarkedet blir internasjonalt, og at kraftselskapene får bedre betalt for strømmen sin.

At de samtidig tjener milliardbeløp på å selge god samvittighet, er en annen side av saken.

Men det betyr ikke at vi forbrukere kjøper historien om at vi nå skal ha dårlig samvittighet.

Hva mener du? Har du dårlig samvittighet for at ditt strømforbruk står i veien for at tyskerne kan bytte ut kullkraft mot elektrisk kraft?

Skattelettelsene er bare snakk

Tross «skatteletter» har skattebetalingen økt jevnt og trutt. (Montasje: Høyre (foto), grafikk SSB).

 

«De har prioritert skattelettelser til de rikeste», er en påstand vi vil høre om igjen og om igjen frem mot valget. Pussig da at skatten faktisk har økt.

Rett før helgen kom Statistisk sentralbyrå med beviset på at skattelettene mest er snakk.

Fra juni i fjor til juni i år har skatteregningen økt med 11,0 milliarder kroner, eller 2,6 prosent, viser skatteregnskapet.

Du kan se selv: Skatteregnskap

Når man ser på de ulike skatteformene, så er det jevn vekst over hele linjen, med unntak av petroleumsskatt.

Oslo har eksempelvis hatt en enorm vekst i skatteinntektene, ifølge tallene.

Dette er interessant fordi årets valg fremstilles som et valg mellom Jonas Gahr Støre og Erna Solberg, og mellom økt skatt og bedre offentlige tjenester - eller redusert skatt og enten effektivisering eller mindre offentlige tjenester.

I virkeligheten må det være rom for å effektivisere pengebruken og velge bort tjenester som er mindre viktige - og dermed både kunne sette ned skattene og tilby bedre offentlige tjenester. Men det krever styringsevne og vilje til å prioritere.

 

 

Også i kommunene er det gode tider, selv om de stadig klager over dårligere økonomi.

I forrige uke var det skolene som oppga at de hadde svak økonomi, og en av begrunnelsene var angivelig lite penger i kommunesektoren.

Problemet er at det er feil. Kostnadene bare øker og øker, og det gjør inntektene også. På to år har skatteinngangen i kommunene økt med godt over 10 prosent, viser skatteregnskapet.

På samme tid for to år siden hadde kommunene 10 milliarder kroner mindre i skatteinntekter. (KIlde: Statistisk sentralbyrå).

Det mest interessante med disse tallene er at de avslører politikernes enestående mangel på evne til å prioritere.

Når kommunene klager over dårlig råd, så er det ikke fordi inntektene har stoppet opp - det er fordi utgiftene bare øker og øker.

Derfor blir det helt søkt å skylde på noen marginale lettelser i skattesatsene og bruke det som et argument for hvorfor vi ikke har råd til det ene eller andre gode formålet. 

I virkeligheten er det mangel på prioritering - og evne til å kutte - som mangler.

Hva mener du? Er det for lite inntekter eller for høye kostnader i offentlig forvaltning?