hits

juli 2015

OL i diktaturer er til å bli kvalm av


Da Berlin arrangerte sommer-OL i 1936, hang hakekors og de olympiske flaggene side om side - og Adolf Hitler fulgte lekene fra tribunen. (Foto: Flickr/Père Ubu).

 

Den internasjonale olympiske komitéen har valget mellom to land med systematiske brudd på menneskerettighetene.

Senere i dag får vi vite om det er Kinas hovedstad Beijing eller Almaty i Kazakhstan som får arrangere vinter-OL i 2022.

Det er en kamp mellom to land med omfattende brudd på menneskerettighetene.

- Kinesiske og kazakhstanske myndigheter er åpent fientlige til media og aktivister som kritiserer myndighetene, og mislykkes i å beskytte ytringsfrihet, retten til å samles og organisere seg og andre grunnleggende menneskerettigheter, fastlår Human Rights Watch.

- Ingen av landene har effektive og uavhengige juridiske mekanismer for mennesker som søker beskyttelse mot forfølgelse, skriver Human Rights Watch.

Les rapporten: Kina/Kazakhstan: 2022-lekene blir en stor test på olympiske reformer

Både IOC og FIFA har en skammelig historie når det gjelder å legge store idrettsarrangementer til diktaturer.

Bildene av Adolf Hitler på Olympiastadion i Berlin viser at selv historiske verstinger er funnet verdige til å bruke idrett i sin propaganda. 


Nazistene brukte OL i Berlin i sin propaganda.

Da Argentina fikk arrangere fotball-VM i 1978, hørte torturofrene i Buenos Aires jubelen fra VM-stadion ned i sine celler på ESMA. Det samme regimet som satt smilende på tribunen, stjal nyfødte barn fra sine torturofre før de dumpet mødrene i sjøen fra militærhelikoptre.

Hvis IOC senere i dag gir lekene til Bejing, er det samtidig en annerkjennelse av Kina - landet som gjennomfører flere dødsstraffer enn resten av verden til sammen.

Nøyaktige tall finnes ikke, men den humanitære organisasjonen Dui Hua anslår at det årlig henrettes over 5.000 mennesker i landet.

Hver dag OL-ilden brenner i Beijing, vil myndighetene henrette 10 nye mennesker.

Kina fengsler aktivister og hindrer befolkningen i å få informasjon ved å stenge internett. 

Også Kazakhstan bryter menneskerettene systematisk ved å sensurere tilgangen til nettsider og hindre ytringsfrihet. Landet er også beryktet for knallhard diskriminering av homofile, og det sier sitt at Kazakhstan er et av landene i verden hvor det ikke finnes en eneste kjent gruppe som arbeider mot diskriminering av homofile.

- I de siste årene har myndighetene stengt talløse uavhengige medier, blandet seg inn i fredelige streiker, fengslet arbeideraktivister, og rutinemessig oppløst fredelige demonstrasjoner, skriver Human Watch Watch.

For IOC er det et valg mellom pest og kolera, etter at man nettopp arrangerte lekene i Russland. Sochi-lekene ble til ved regelrett slavearbeid fra 70.000 gjestearbeidere, og Vladimir Putin fikk OL som en klapp på skulderen omtrent samtidig som Russland støttet separatistene i nabolandet Ukraina militært og skapte en isfront mot NATO.

Da Norge sa nei til å søke om vinter-OL i 2022, banet det veien for Kina og Kazakhstan. 

Dermed blir det tre olympiske leker på rad i Asia: Sør-Korea (2018), Tokyo (2020) og altså Kina/Kazakhstan i 2022.

I forrige uke ble det kjent at Boston trekker seg som mulig arrangørby for sommer-OL i 2024.

Og i mellomtiden dør det arbeidere hver eneste dag under forberedelsene til Quatar-VM, mens FIFA-pampene velter seg i korrupsjon.

Det er til å bli kvalm av.

Hva mener du? Bør Norge delta i OL og VM som arrangeres i diktaturer?

Krafttak mot arbeidsledighet


Statsminister Erna Solberg kan pøse på med oljepenger, øke offentlig forbruk og redusere skattene hvis hun vil redusere arbeidsledigheten. Men det vil neppe Arbeiderpartiet.

 

Arbeiderpartiet etterlyser tiltak mot arbeidsledighet, men det spørs om partiet liker medisinen som trengs.

Ringvirkningene av oljeprisfallet slår inn over norsk økonomi, og arbeidsledigheten øker jevnt og trutt.

De siste tallene fra Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU) viser at vi har 118.000 arbeidsledige, eller 4,3 prosent av arbeidsstyrken.


De siste tallene fra Statistisk sentralbyrå viser et byks oppover i arbeidsledighet de siste månedene.

 

Denne utviklingen har fått LO og de rødgrønne partiene til å rase mot regjeringen, og hevde at den gjør for lite mot arbeidsledigheten.

- De har valgt å bruke milliarder til skattekutt som de finansierer ved økt oljepengebruk. Vi gjør ikke det. Dermed kan vi både ha flere på tiltak, og vi kan bruke mindre oljepenger. Vi mener det er en bedre dosering, sa Ap-leder Jonas Gahr Støre til Dagbladet.

Gahr Støre vil altså ikke stimulere økonomien mer enn regjeringen, han vil bare bruke pengene litt annerledes. Det vil gi tilnærmet null effekt på arbeidsledigheten.

Problemet for Arbeiderpartiet er at de taler med to tunger. I praksis kritiserer de regjeringen samtidig for både for lite og for mye oljepengebruk.

Et kortsiktig krafttak mot arbeidsledighet kan bare bety tre ting:

  • Det offentlige kan bruke mer penger på investeringer og drift og skape etterspørsel.
  • Regjeringen kan gi skatteletter for å stimulere til økt privat forbruk og investeringer.
  • Eller man kan sette ned prisen på penger - altså rentene - for å sparke igang nye investeringer.

Jeg er enig med sjeføkonom Roger Bjørnstad i Samfunnsøkonomisk Analyse, som sier følgende: - Det er ikke så viktig med hvilke tiltak. Det er milliardene som betyr noe. Politiske prioriteringer må velge hvor disse milliardene skal inn.

Bjørnstad ønsker en tiltakspakke på 10 milliarder kroner.

- Politikerne kan investere eller benytte anledningen til å oppjustere offentlig sektor. Det er ikke så viktig hva de bruker pengene på, men at de bruker penger, sier han til E24.

Les mer: Vil ha tiltakspakke på 10 milliarder

De viktigste virkemidlene politikerne råder over, er finanspolitikken og pengepolitikken.

Problemet er at det meste av kruttet er brent av i pengepolitikken. Styringsrenten fra Norges Bank er nå nede i 1,0 %.De aller fleste tror på minst ett rentekutt til, og da nærmer styringsrenten seg null. 


Slik tror Norges Bank styringsrenten vil utvikle seg. Den stiplede linjen indikerer minst ett rentekutt til i år. (Kilde: Norges Bank).

Det neste virkemiddelet er finanspolitikken, altså statsbudsjettet og styringen av det offentliges inntekter og utgifter. En såkalt ekspansiv finanspolitikk betyr enten en økning av statens utgifter, eller skattelettelser. Det enkleste tallet som viser hvor mye gass politikerne gir, er oljepengebruken - enten det går til å dekke opp for lavere skatteinngang, eller for økt veibygging og andre offentlige investeringer.

I statsbudsjettet for 2015 brukte regjeringen 168,8 milliarder kroner fra oljeinntektene for å stimulere økonomien og dekke opp det såkalte strukturelle underskuddet i statsbudsjettet (se grafikken).

Det aller meste av de nær 170 milliardene gikk til økte offentlige investeringer og forbruk, og en brøkdel finansierte skattelettelser.

Alt dette er etter den sosialøkonomiske «læreboken» for å stimulere økonomien, og redusere arbeidsledigheten.

Disse 170 milliardene gjør ledigheten i Norge mindre enn den ellers ville vært, og er det ingen som husker sytingen over oljepengebruken i fjor høst?

Nå nærmer vi oss en ny budsjetthøst i Stortinget.

Min spådom er at regjeringen også i år vil få kritikk for både å bruke for mye oljepenger og for lite oljepenger.

Eller som det heter i Peer Gynt: «Om jeg hamrer eller hamres - likefullt så skal der jamres».

PS: Hvis man vil gjøre noe kjapt med arbeidsledigheten, så er åpning for søndagsåpne butikker et godt tiltak. Analyser viser at det vil gi 30.000 nye årsverk. Eller kanskje det ikke er så farlig med ledigheten, likevel?

Hva mener du? Gjør regjeringen nok for å redusere arbeidsledigheten, og hvis ikke - hvilke tiltak etterlyser du?

Ingen journalister er trygge lenger


Dagens Næringsliv ble tatt med buksene nede av en filmmedarbeider på Twitter, og måtte trekke en sak. (Faksimile: Dagens Næringsliv/DN.no)

Dagens Næringslivs journalist ble tatt med buksene nede på Twitter, og det mest oppmuntrende er at sosiale medier har blitt en vaktbikkje.

Journalist Daniel Butenschøn har en tøff periode, og det er ikke min mening å helle bensin på bålet.

Butenschøn har sagt opp jobben i Dagens Næringsliv, går ut av styret for Stiftelsen for en undersøkende og kritisk presse (SKUP), og trekker seg som kandidat til en ny jobb i Schibsted-stiftelsen.

Selv om det naturlig nok ser mørkt ut nå, så er Butenschøn åpenbart en talentfull mann som har fått en knallhard trøkk. Han har erkjent sine feil, vil lære av dem, men må akseptere at ny tillit tar tid å bygge opp.

Det var filmmedarbeideren Øistein Refseth som avslørte saken.

Refseth kjente igjen teksten fra DN Magasinet, og publiserte sine funn på Twitter.

 Det mest alvorlige i avsløringen er at at Dagens Næringsliv rett og slett publiserte en fabrikasjon - altså noe som aldri har skjedd. En mann med rastafletter sa noe på flyplassen i Denver, men ble «flyttet» til Rygge flyplass i avisens reportasje.

Det endte ganske raskt med at Dagens Næringsliv trakk tilbake saken, og Refseth kunne publisere følgende på sin Twitter-konto:

Saken ble fulgt opp, blant annet av Dagbladet og Aftenposten.

Dagbladet kunne fortelle at Columbia University-professor Todd Gitlin overhodet ikke har vært intervjuet av Dagens Næringsliv: - Jeg kjenner ikke til denne avisa, sier han.

Til Aftenposten fortalte stjernearkitekten Witold Rybczynski: - Jeg har ikke blitt intervjuet av Butenschøn.

I skrivende stund har Dagens Næringsliv satt fem journalister på å gå igjennom alt reporteren har skrevet siden han var med på å starte D2 Magasinet. De har til nå funnet syv eksempler på plagiat. 

- Dette er det vi har funnet foreløpig, men jeg frykter at vi dessverre vil finne mer etterhvert som vi får jobbet oss gjennom dette, sier sjefredaktør og administrerende direktør Amund Djuve til Dagens Næringsliv.

Les saken: Fire nye tilfeller av plagiat oppdaget

 

Slik jeg ser saken, består den av tre ulike forhold:

  • Dagens Næringsliv har hentet sitater fra andre medier, uten å angi kilde for dem.
  • Dagens Næringsliv har publisert ren avskrift som nærmer seg litterært plagiat.
  • Dagens Næringsliv har publisert en fabrikasjon som aldri har skjedd.

Sett fra lesernes side er det siste mest alvorlig. Å påstå at noe har skjedd mot bedre vitende i en avis, rokker ved troverdigheten til journalistikken og kan ramme alle mediene.

Å rappe sitater, er en vanligere forseelse i de fleste medier. Så lenge den opprinnelige kilden vedkjenner seg uttalelsene, er det hovedsaklig til irritasjon for pressekollegene -og kanskje ikke så avgjørende for leserne om forsker NN sa noe til Dagbladet, til Dagens Næringsliv, eller skrev det i en artikkel vedkommende publiserte selv.

Men det er brudd på god folkeskikk å pynte seg med stjålne fjær. 

Les Agnes Moxnes gode kommentar om saken: Å låne fjær av The New Yorker

Det er likevel noe oppmuntrende med hele saken, og det er hvilken rolle sosiale medier spiller som vaktbikkjer. Det erfarer jeg daglig på denne bloggen. Litt slurv blir umiddelbart påtalt - ikke bare i eget kommentarfelt, men ofte også på Twitter. 

Det ligger i journalistikkens vilkår at vi må arbeide raskt og på mange ulike saksfelt. Å misforstå eller gjøre feil, er dessverre en del av gamet. Tidligere Dagens Næringsliv-redaktør Kåre Valebrokk sa det slik: - Journalistikk er historiens kladdeblokk. (Kjenner jeg ham rett har han sikkert rappet sitatet;-)

Slik Valebrokk lette etter gode sitater han kunne bruke, slik bruker de fleste av oss munnheld og gode replikker - som regel ikke av ond, tyvaktig vilje - men fordi det sitter i bakhodet.

Å rappe hele sekvenser nesten ord for ord, er derimot litterært plagiat.

Før internett og sosiale medier ville det vært ufarlig å «låne» fra fem år gamle utgaver av The New Yorker, og journalistene er ikke alene om dette. Skoleelever forsøker seg med å kjøpe stiler på internett, mens lærerne har funnet metoder for å avsløre jukset gjennom gode søkemetoder på nettet.

Etter å ha blitt tatt med buksene nede, har Dagens Næringsliv tatt saken alvorlig og brukt ressurser på å undersøke saken. Tiden vil vise hvor skadelidende avisen og mediene generelt blir av denne saken.

Journalisten har fått en alvorlig lærepenge, og det triste er at saken er så unødvendig. Artiklene ville ikke blitt dårligere eller mindre troverdige av skikkelig sitering av primærkildene og litt lenger avstand til primærteksten.

Men for leserne har den minst en positiv side - den viser at selv ikke journalister slipper unna feil så lenge vi har vaktbikkjer på sosiale medier som passer på oss.

Hva mener du? Vil denne saken svekke tilliten til Dagens Næringsliv på lengre sikt?

Tving sammen småkommuner


Med dagens sneglefart på sammenslåinger er det fortsatt 400 kommuner når kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner blir pensjonist. (Foto: KMD).

 

Sju av ti rådmenn ønsker å slå sammen kommuner, men innbyggerne stritter imot. Nå bør staten bruke makt og slå sammen flere hundre kommuner.

I dag kom to nyheter som sier det meste om hvorfor kommune-Norge regjeres av ordførere på hvert ness:

  1. Bare tre av 428 kommuner har til nå sagt ja til sammenslåing, tross en storstilt prosess (Dagens Næringsliv).
  2. De øverste admistrative lederne - rådmennene - vil med overveldende flertall ha sammenslåinger (Kommunal Rapport).

De aller fleste eksperter mener det vil spare penger og gi bedre tjenester med færre, og større kommuner.

 

Færre og større kommuner er også konklusjonen til Vabo-utvalget, som mener det holder med rundt 100 kommuner: - Ekspertutvalgets vurdering er at minste kommunestørrelse med dagens kommunale oppgaver bør være på mellom 15 000 og 20 000 innbyggere, heter det i rapporten.

Les mer: Kriterier for god kommunestruktur

Likevel sier altså folket og de lokalt folkevalgte nei. De vet hva de har, men ikke hva de får. Og det holder at et lite flertall i den minste kommunen er imot sammenslåing. Da blir den ikke noe av.

Mens de ansatte rådmennene til en viss grad har egeninteresse av mer spennende oppgaver i større kommuner, betyr det kroken på døra for mange ordførere. Slik sett har mange lokale folkevalgte en egeninteresse i å trenere.


De siste ti årene har det ikke skjedd stort. (Kilde: Wikipedia).

Tenk igjennom følgende:

  • Norge har 5,2 millioner innbyggere, men vi holder oss med 428 kommuner.
  • Det betyr 428 ordførere, kommunestyrer og rådhus.

Er det noen som tror at dette er effektivt, og at milliardene i kommunene uavkortet går til gode tjenester for innbyggerne?

Det norske kommunekartet er åpenbart ikke en god organisering. Kommunene varierer fra Utsira med 204 innbyggere, til Oslo med nær 650.000. Likevel har Utsira og Oslo formelt de samme pliktene overfor innbyggerne.

Her kan du bygge din favorittkommune: Velg kommunene du vil slå sammen

I flere tiår har Stortinget ønsket færre, større og mer ensartede kommuner.

Og like lenge har det gått atskillig senere og gitt færre hendelser enn å se maling størkne.

I 2013 var eksempelvis eneste hendelse av betydning at Bjarkøy gikk inn i Harstad.

Her kan du se selv: Kommunesammenslåinger fra 1988-2013

Mellom 1975 og 1988 var det null - 0 - sammenslåinger.

Kommuneforskeren Bjørn Egil Flø setter fingeren på et ømt punkt: - Det er i mange kommuner bare igangsatt en skinnprosess for å få til sammenslåing. De forhandler litt, for å fremstå som at de spiller på lag med myndighetene. men egentlig så satser de på at dette ikke blir noe av, sier Flø, som tidligere arbeidet på Norsk senter for bygdeforskning, til Dagens Næringsliv.

De samme kommunene sutrer over dårlig kommuneøkonomi og svak skatteinngang. 

Og Stortinget fortsetter med å finne seg i treneringen, og bruker nesten 1/5 av pengene på statsbudsjettet i overføringer til kommuner og fylker.

I år overfører staten 206 milliarder kroner for å finansiere barnehage, skole, helse og omsorg.

Det kan være spesielle lokale og geografiske grunner til at småkommuner ikke slår seg sammen.

Andre steder rekker du å kjøre innom 10 rådhus på en times biltur, og det kan umulig være rasjonelt. Innbyggerne ønsker å ha makt lokalt, men tar ikke inn over seg at regningen blir betalt med dårlige og dyre kommunale tjenester.

Hva må skje?

For det første må Stortinget og regjeringen sette makt og økonomisk press bak ønsket om større kommuner.

Det er ikke populært, men slike tvangssammenslåinger kalles sentral styring. 

Nyhetene fra Kommunal Rapport om at syv av ti rådmenn faktisk ønsker å slå sammen kommunen til en større kommune, er tankevekkende. Adminstrasjonen ser altså nytten ved større enheter, men får det ikke igjennom.

Les saken (bak betalingsmur): Flere rådmenn for sammenslåing

Videre er det en udemokratisk uting at sammenslåinger avgjøres med folkeavstemnniger, der det må være flertall i hver kommune.

Det vil være minst like demokratisk å la flertallet i den kombinerte kommunen bestemme. 

Med det tempoet kommunesammenslåinger skjer nå, vil Norge fortsatt ha 400 kommuner når kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner går av med pensjon.

Og det er en stund til.

Hva mener du? Bør kommunene få bestemme selv, eller må staten tvinge frem kommunesammenslåinger?

Kristne skoler på statens regning


Generalsekretær Øyvind Åsland i Norsk Luthers Misjonssamband får rundt 150.000 kroner per elev på 23 grunnskoler og videregående skoler. (Foto: Jonathan Ekström).

 

Skoler som forlanger at lærerne er imot sex utenfor ekteskapet, får det meste av utgiftene dekket av det offentlige.

Norsk Luthers Misjonssamband krever at alle lærerne undertegner et verdidokument der de går imot homofile ekteskap og sex utenfor ekteskapet.

En ting er om dette er lovlig, tatt i betraktning at norsk lov utrykkelig forbyr diskriminering av homofile.

Noe helt annet er at de samme skolene får rundt 150.000 kroner i statsstøtte - per elev!


(Kilde: Utdanningsdirektoratet satser for tilskudd til private skoler).

 

I Norge har vi den absurde situasjonen at staten tar regningen for religiøse privatskoler og privatskoler basert på avvikende pedagogikk. Private skoler som ikke har andre særheter enn at de ønsker å være faglig dyktige, er derimot i praksis ulovlig.

At bare religiøse og sære pedagogiske retninger får drive privatskoler, er resultat av et kompromiss mellom de rødgrønne og Kristelig Folkeparti.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (bildet) ønsker å si ja til noen få «normale» privatskoler - altså skoler som bare er gode, uten å bygge på kristen forkynning er avvikende pedagogikk.

Regjeringens forslag om at departementet kan gi dispensasjon til noen få privatskoler ble vingeklippet i Kirke- utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget, med KrF på vippen.

KrFs komitemedlem, Anders Tryvann, sa den gang at «selv om KrF er for privatskoler, så ønsker de ikke et frislipp når det gjelder hvem som får etablere skoler».

 

Dermed får kommuner og fylker vetorett - men vel å merke kun mot normale privatskoler.

Religiøse eller spesielle pedagogiske skoler som Steinerskolen eller Montesorri blir fortsatt godkjent på autopilot, uten at kommunen og fylket får noe de skal ha sagt.

Norsk Luthers Misjonssamband er eier eller medeier i ni grunnskoler, 14 videregående skoler og flere folkehøyskoler og bibelskoler.

I årets statsbudsjett er det bevilget 3,9 milliarder kroner til slike private skoler.



Vanlige privatskoler, som ikke har annet ønske enn å gjøre elevene flinke på normalt vis, blir derimot bekjempet med nebb og klør.

Dermed bør ingen bli forbauset når mediene avslører at de kristne privatskolene faktisk praktiserer streng kristendom av lærerne - noe jeg vil anta at andre religiøse skoler gjør med sine lærere.

Alt på statens regning. Velsignet av de rødgrønne og Kristelig Folkeparti på Stortinget.

Det var Stavanger Aftenblad som første avslørte at «lærere på alle skoler som drives av Norsk Luthers Misjonssamband (NLM) må skrive under på at de tar avstand fra homofile ekteskap, som en del av arbeidskontrakten».

Dette står i strid til første ledd av diskrimineringslovens paragraf 7, der det heter at arbeidsgiver ikkehar lov til å «be om at søkerne skal gi opplysninger om hvordan de stiller seg til religiøse eller kulturelle spørsmål».

Men loven har et unntak hvis det «inngår i formålet for vedkommende virksomhet å fremme bestemte religiøse eller kulturelle syn og arbeidstakerens stlling vil være av betydning for gjennomføring av formålet».

Likestillingsombud Sunniva Ørstavik er ikke fornøyd, men mener i følge NRK at det er trist at vi ikke har kommet lenger - og at holdningene til homofile fortsatt skal være så fordomsfulle.

Det gjelder i så fall også utdanning av journalister. Et lignende lojalitetskrav finnes for lærerne ved Mediehøgskolen Gimlekollen, hvor alle ansatte må være lojale tl et livssyn som innebærer nei til selvstemt abort, nei til sex utenfor ekteskapet, nei til homofile ekteskap og sjeldent ja til skilsmisse, ifølge Fædrelandsvennen.

Les saken: Lojalitetskrav til ansatte på journalistkole: Nei til abort, homoekteskap og skilsmisse (bak betalingsmur)

Høyskolen har rundt 2.000 studenter i Oslo, Bergen og Kristiansand og utdanner, ifølge Fædrelandsvennen, rundt 20 prosent av alle nye journalister her i landet.

Skolen får 20 millioner kroner i årlig tilskudd fra staten.

Norsk Luthers Misjonssamband mener at det ikke er problematisk at lærerne må skrive under på verdidokumentet. - Det er ikke nødvendigvis slik at lærerne er enige i alt som står i verdidokumentet, sier informasjonssleder Espen Ottosen.

Resultatet er altså statlige millioner til skoler som krever at lærerne tar avstand fra sex før ekteskapet og homofile ekteskap.

Alt på statens regning - takket være en hestehandel mellom venstresiden og Kristelig Follkeparti.

Hva mener du? Er det rimelig at staten betaler 150.000 kroner per elev på kristne privatskoler?

Slik fjerner vi kø og får bedre veier

 
Oljefondet er nå på over 7.200 milliarder kroner. Det kan det bli mye vei og jernbane for. (Kilde: Norges Bank).

 

Tenk over følgende når du står i kø på norske veier i sommer: Hvorfor bruker vi ikke noen av de 7.213 milliardene vi har i Oljefondet på bedre infrastruktur?

Det amerikanske Senatet gjør nå det som er helt «umulig» i Norge - de vedtar snart en lov om å selge olje for 75 milliarder kroner, og vil investere pengene i et motorveifond.


At Norge har behov for enorme investeringer i infrastruktur, er de fleste enige om. Bare spør alle de tusenvis av NSB-kunder som nå må bruke buss for tog på deler av sin reise.

Som administrerende direktør Bård Bjølgerud i Pangea Property Partners sier det i dagens Finansavisen: - Tog er et fantastisk reisemiddel. Hvis dør til dør med tog Oslo-Stockholm eller Oslo-Bergen gikk unna på 3-4 timer, så dropper jeg fly.

Slik er det ikke. Faktisk tar det lengre tid i dag å kjøre tog mellom Oslo og Tønsberg enn det gjorde på 1970-tallet.

Årsaken til at folk står i kø på dårlige veier og at det tar vinter og vår å ta toget til Bergen, skyldes en enkelt ting - mangel på investeringer over mange år.

Problemet er at Stortinget ikke skiller mellom løpende drift og langsiktige investeringer når de vurderer den såkalte oljepengebruken.

Sett gjennom målestokken til handlingsregelen, er det like ille om vi bruker 10 milliarder kroner på økte trygdebetalinger eller lønn til offentlig ansatte, som at vi investerer de samme milliardene i jernbane, bedre vei, eller gratis trådløst internett til alle.

Godt hjulpet av norske sosialøkonomer har Stortinget akseptert følgende mantra: Stortinget disponerer allerede 1.300 milliarder kroner. Dersom de vil investere mer i vei og jernbane, så må de kutte i andre offentlige utgifter.

Problemet er at dette er skrivebordsteori. I praksis klarer ikke Stortinget å kutte i løpende driftskostnader og trygdeytelser som øker nærmest automatisk. Dermed blir det investeringene det går ut over.

En mulig løsning er å skille klarere mellom løpende drift og langsiktige investeringer, og holde de to størrelsene fra hverandre i budsjettet og i den politiske debatten.

En annen løsning er å øremerke noe av Oljefondet til lønnsomme investeringer i norsk infrastruktur - eksempelvis gjøre som i USA; selge olje og sette pengene i et motorveifond.

 

Men slike tanker får det til å gå kaldt ned over ryggen til sosialøkonomene i Finansdepartementet og Norges Bank.

De er livredde for alt som gir politikerne frislipp på pengebruk. Med god grunn, vel å merke. Men kun fordi driftsutgiftene øker og øker - og ikke fordi politikerne overinvesterer i infrastruktur. Tvert imot.


Disse kurvene viser at Stortinget bruker mye mindre penger enn de har fått lov til av sosialøkonomene. Men det er ingen trøst. (Kilde: Revidert nasjonalbudsjett).

 

Hvis du lurer på hvorfor veiene fortsatt er dårlige og jernbanen fortsatt like treg, så er det fordi politikerne lar seg styre av sosialøkonomene. 

Nylig la det såkalte Thøgersen-utvalget frem sin innstilling om oljepengebruk, og der er det ingen

- Økt effektivitet oppnås ikke med øremerking eller ved å unnta enkeltområder fra en enhetlig budsjettbehandling.

- Å øremerke oljeintektene til bestemte formål vil fragmentere budsjettet, og kan svekke evnen til å prioritere helhetlig.

Les Thøgersen-utvalgets konklusjon: Anbefaler mer gradvis innfasing av oljeinntektene

Teoretisk har Thøgersen-utvalget rett, men i praksis politikk er det skrivebordsteori. I valget mellom kortsiktig velgergevinst og langsiktig nytt, vil Stortinget ha en tendens til å tenke kortsiktig. 

Da Stortinget vedtok handlingsregelen om oljepengebruk i 2001, var hovedpoenget at oljepengene skulle brukes til å øke vekstevnen i norsk økonomi - ikke bare til å la budsjettene svulme. 

Lavere skatter, infrastruktur, forskning og utdanning var eksempler som ble trukket frem. I stedet har oljepengene gått med til stadig stigende driftskostnader.

For å hindre politikerne i å bruke enda mer, er 7.200 milliarder plassert i aksjer, obligasjoner og eiendom i utlandet. I fremtiden skal vi altså til en viss grad leve av investeringer vi har gjort i andre land.

Det kunne vært et alternativ å bruke mer av oljepengene til investeringer i egen konkurranseevne - bedre veier, jernbane, havner, forskning og utdanning. Slik at vi i større grad kan overleve på det vi selv produserer og selger til utlandet.

Tenk på det når du står i bilkøen.

Hva mener du? Er det en idé å skille klarere mellom drift og investeringer, eller har Stortinget nok penger? Og bør vi investere mer av oljepengene i Norge?

Sier nei til flere flyktninger

 
Kommunalminister Jan Tore Sanner ser ut over Karasjok kommune. De siste tre årene er kommunen bedt om å bosette totalt 60 flyktninger, og har svart med null. (Foto: Kommunal- og moderniseringsdepartementet).

 

Mens 5.200 flyktninger sitter på mottak og Stortinget har vedtatt 8.000 ekstra flyktninger fra Syria, sier mange kommuner nei til å bosette dem.

Flyktninger og innvandring blir en brennhet sak i årets kommunevalg.

Årsaken er at det er store forskjeller på statens vilje til å ta imot flyktninger og kommunenes evne/vilje til å bosette dem.

Så lenge staten ikke vil tvinge kommunene, kan kommunene si nei eller rett og slett nekte å svare.

 

NB: Meningsmålingen over kan være lite representantiv for hva folk flest i Norge mener. Utvalget er skjevt, og dessuten blir resultatet påvirket av at bare de som ønsker å stemme, avlegger stemme.  

Den siste oversikten fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) viser at under halvparten av kommunene sier ja til å ta imot alle de blir spurt om.

  • I 2014 tok kommunene imot nær 3.200 færre enn de ble bedt om.
  • I 2015 tar kommunene imot nær 1.500 færre enn de er anmodet om.
  • I 2016 ligger kommunene an til å ta imot 3.200 færre enn staten ønsker.

På disse tre årene har altså kommunene latt være å bosette 7.900 flyktninger - til tross for anmodningen fra IMDI.

Private drivere av asylmottak, sier derimot ja - og tjener gode penger på statens regning.

Les bloggen: Søkkrik på asylmottak

Resultatet er at flyktningene hoper seg opp på langvarige opphold på asylmottak, uten å komme igang med sitt nye - og forhåpentligvis produktive - liv i Norge.

Sjekk hvordan det ligger an i din kommune: Bosetting av flyktninger 2014-2016

Det ser mørkt ut for 2015 også fordi det i praksis blir færre bosettinger enn kommunene offisielt har vedtatt.

Grafikken under viser at under halvparten av kommunene sier ja til alle flyktningene.

Resten sier nei, lar være å svare, eller tar imot færre enn anmodet.

(Kilde: Integrerings- og mangfoldsdirektoratet).

For å oppsummere:

  • Staten sier ja til mange tusen flere flyktninger enn kommunene vil ta imot.
  • Flyktningene hopes opp på private asylmottak og gjør eierne til millionærer.

Man må nesten være politiker eller byråkrat for ikke å se galskapen i dette systemet.

Dessverre er det et symptom på lite handlekraft og styring mellom ulike offentlige nivåer.

Hva må gjøres?

Enkelt og greit må antallet flyktninger som slipper inn i Norge tilsvare antallet kommunene sier ja til å bosette. Et sted må de bo. Enten må staten senke sine ambisjoner, eller så må de øke tilskuddet til kommunene, slik at flyktningbosetting blir mer attraktivt.

Siste utvei er at staten bruker tvang og pålegger hver kommune å ta sin andel.

Hva mener du staten bør gjøre for å få kommunene til å bosette flyktninger? (Vær saklig - sporer diskusjonen av, må vi erfaringsmessig stenge kommentarfeltet).

Hvert år taper vi 656.000 årsverk


Arbeidsminister Robert Eriksson har 656.000 tapte årsverk å ta av. (Foto: Øyvinn Myge, ASD)

 

Norge mistet i fjor 656.000 årsverk på dårlig helse og arbeidsledighet. Det tilsvarer hele landets befolkning nord for Trondheim.

Vi har aldri hatt det bedre, og aldri levd lenger. Likevel er nesten hver femte nordmann arbeidsledig eller for syk til å gå på jobb.

- I overkant av 1,5 millioner personer står bak de 656.000 tapte årsverkene. Bak hvert tapte årsverk står det i gjennomsnitt 2,3 personer, går det frem av en analyse Jorunn Furuberg og Ola Thune har gjort for NAV.


(Kilde: NAV)

 

Les rapporten her: 656.000 tapte årsverk i 2014

Hva er årsaken til at nesten 20 prosent av befolkningen mellom 16 og 67 år står utenfor arbeidslivet?

Og hva mener du kan gjøres med det - om noe?

 

Det positive er at andelen utenfor arbeidslivet (rød kurve på grafikken under), går svakt nedover - spesielt for menn.

Kvinnene har fortsatt vesentlig høyere fravær, særlig på grunn av mange uføre, mange med nedsatt arbeidsevne og høyt sykefravær.

Også aldersgruppen 40-50 år «henger etter» i statistikken.

Mange innbiller seg at mengden arbeid er konstant, slik at vi ikke har plass til flere i yrkeslivet.

Det er en feil måte å se det på. Så lenge samfunnet har store uløste oppgaver, er arbeidskraft en ressurs.

Derfor er det et lyspunkt i statistikken at andelen tapte årsverk går ned, samtidig som svært mange finner veien tilbake til yrkeslivet.

Det siste er viktig - ikke bare for samfunnsøkonomien, men minst like mye for den enkelte. Veien til god økonomi, god helse og et langt liv går gjennom yrkeslivet.

Normalt regner vi med en verdiskaping på rundt en million kroner per årsverk i Fastlands-Norge.

De 656.000 tapte årsverkene betyr altså at vi gikk glipp av rundt 650 milliarder kroner.

I tillegg koster trygd og andre ytelser rundt 350 milliarder kroner i året.

Rundt regnet kostet altså de tapte årsverkene oss rundt 1.000 milliarder kroner - eller en syvendedel av Oljefondet.

Nå er det bare i en teoretisk idealsituasjon at absolutt alle mennesker er i fullt jobb hele tiden.

Men 656.000 tapte årsverk er svært mye.

Hva mener du kan gjøres? Er det et normalt nivå, eller kan politikerne treffe tiltak som får flere tilbake til yrkeslivet?

Biler med klimakvoter i kollektivfeltet?


Klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft bør skrote alle norske klimakvoter. (Foto: Bjørn Stuedal).

 

Norsk elbil-politikk er svært vellykket. Hvorfor ikke la bensinbilister som kjøper klimakvoter kjøre i kollektivfeltet?

En vanlig norsk familiebil som VW Passat slipper ut cirka 109 gram CO2 per kilometer.

Hvis vi tenker at familien kjører 20.000 kilometer i året, slipper bilen ut 2,2 tonn CO2.

Sett fra familiens synspunkt finnes det tre muligheter:

  • Fortsette å gi blaffen i miljøutslippene, og kjøre fordi man trenger det.
  • Bytte ut bensinbilen med en forurensningsfri bil, for eksempel elektrisk VW Golf.
  • Eller gjøre som Norge - kjøpe klimakvoter for å bli «utslippsnøytrale».

Å få ned utslippene fra veitransport er helt avgjørende for at Norge skal nå sine utslippsmål.

Veitrafikk står for rundt 20 prosent av alle norske utslipp, eller over 10 millioner tonn CO2 i året.


Kilde: Statistisk sentralbyrå

 

I hele EU, og langt inn i Stortinget og i norske regjeringskontorer, er det en annerkjent løsning på utslipp å kjøpe klimakvoter.

Tanken er at Norge kan slippe å kutte selv, så lenge vi betaler andre for å kutte sine utslipp.

Hvorfor kan ikke norske bilister gjøre det samme?

 

Og hvorfor kan ikke bilistene som har klimakvote-oblat få samme fordeler som elbiler?

Det ville i så fall være svært billig.

I dag er prisen på en klimakvote rundt 7 euro, eller snaut 70 kroner per tonn.

Hvis vi går tilbake til familien med VW Passat, kan de altså kjøpe seg «fri» fra utslippet rundt 150 kroner i året.

Nettstedet Mittklima.no, som drives av Fremtiden i våre hender, har en kalkulator hvor man kan regne den totale effekten bilen din har på miljøet.

Hvis vi legger inn alle tall for VW Passat, gir kalkulatoren svaret 3,4 tonn utslipp av CO2.


Kilde: Mittklima.no

Selv da blir ikke prisen høyere enn 670 kroner i året, og det er nok en pris mange mennesker i Asker og Bærum med glede ville betalt for å suse forbi køen i kollektivfeltet - med utslippsnøytral samvittighet.

Sjekk din egen bil: Kalkulator utslipp bilreiser

Problemet er at kvotene nå er så billige at de ikke virker. EU flommer over av dem. Sånn sett har det blitt en form for billig avlat.

Les kommentaren: Norge bør kjøpe mange klimakvoter og kaste dem

Norge har nå tre millioner CO2-kvoter til overs, og regjeringen ønsker å flytte dem over til neste periode.

Les saken: Norge vil spare på klimakvoter

For å sette tallet inn i sammenheng, tilsvarer det altså rundt en million privatbiler som VW Passat i ett år.

De fleste forstår at det er en dårlig idé å la bensinbilister få kjøpe seg inn i kollektivfeltet for 670 kroner i året.

Men det er like åpenbart at kjøp av klimakvoter med dagens system er billig avlat som ikke virker.

- Det er et trist bevis på en total handlingslammelse fra norske politikeres side de siste tiårene, mener fagsjef Hallstein Havåg i Bellona.

- Å slette disse svært billige kvotene bør være et minstemål, legger han til.

Les saken: Krever sletting av kvoteoverskudd

Klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft deltar i dag på et uformelt møte i Paris foran klimaforhandlingene i desember.

Der bør Norge ta til orde for å stramme inn betydelig i klimakvotene, slik at prisen på utslipp går i været.

Et godt første skritt er at Norge kaster alle klimakvotene vi har til overs - og ikke har dem til gode for senere utslipp.

For: Hvis den norske staten kan kjøpe seg god samvittighet med billig avlat som ikke virker - hvorfor ikke norske privatbilister også?

Søndag kan gi 20.000 nye jobber


Hvis statsminister Erna Solberg fjerner forbudet mot søndagsåpne butikker, kan det gi 20.000 nye arbeidsplasser. (Foto: Helse- og omsorgsdepartementet).

 

Åpne butikker på søndag kan gi 20.000 nye årsverk og redusere arbeidsledigheten i Norge kraftig.

Norge har økende arbeidsledighet, og venstresiden kritiserer regjeringen for å være tafatte.

Paradokset er at den samme venstresiden kjemper med nebb og klør mot noe som virkelig kan få ned arbeidsledigheten - og det er å fjerne forbudet mot å la butikker holde søndagsåpent.

At det kan få stor betydning, viser et FAFO-notat som fagbevegelsen selv har betalt.



FAFOs analyser tilsier at det trengs rundt 90.000 på jobb hver søndag: - Under disse forutsetningene vil det komme til omkring 20 000 nye årsverk, heter det i FAFO-notatet.

Hvis Norge får 20.000 nye årsverk, vil det med et knepp få norsk arbeidsledighet tilbake på «normalnivået» de siste årene.


Stort sett lå ledigheten mellom 80.000 og 100.000 under den rødgrønne regjeringen, vel å merke før oljeprisfallet slo inn.

Nå skal det i balansens navn nevnes at FAFO ikke går god for 20.000 nye arbeidsplasser, selv om det er behovet forskerne analyser seg frem til.

Forskerne vet ikke hvor mange nye arbeidstimer det blir totalt sett, fordi mange butikker kan velge å holde stengt - mens andre igjen kan åpne søndag, og redusere åpningstidene på kveldene ellers i uka.

Men det blir spekulasjoner.

Alt annet konstant, som det heter, trengs 90.000 dagsverk for å holde åpne de butikkene FAFO antar vil åpne på søndag.

Her kan du lese hele notatet: Arbeidskraftbehov ved søndagsåpne butikker

Både fagbevegelsen og NHO er imot søndagsåpne butikker.

Fagbevegelsen er imot fordi de vil skjerme sine medlemmer for mer helgearbeid, og NHO fordi man frykter at søndagsåpent vil være ulønnsomt for bedriftene.

Det siste er interessant, fordi argumentet hviler på en forutsetning om at omsetningen i butikkene vil være konstant - mens kostnadene vil øke. I praksis betyr det at NHO tror at det må flere årsverk - les flere arbeidsplasser - til for å betjene kundene.

Men er det så galt med flere arbeidsplasser?

Og er det i så fall samfunnets problem hvis butikkene totalt sett holder åpent flere timer enn de trenger?

PS: Jeg skrev fredag en blogg om parodien av en høringsrunde, der tusenvis av anonyme og tilfeldige privatpersoner har deltatt i en aksjon.

Les bloggen: Komikveld om søndagsåpent

I den bloggen nevnte jeg de mange meningsmålingene som er holdt om søndagsåpne butikker, og som i debatten blir utlagt som om folket sier nei til søndagsåpne butikker.

Den mest nøytrale undersøkelsen jeg har funnet, er gjennomført av Verdens Gang. 

Slik svarer folk på sin holdning til søndagsåpne butikker.

  • Bør være tilltatt fullt ut 22,1 %
  • Bør avgjøres av den enkelte kommune 12,1 %
  • Bør være som i dag 48,9 %
  • Bør forbys fullt ut 14,4 %
  • Vet ikke 2,6 %

Rundt halvparten er altså fornøyd med dagens relativt omfattende søndagshandel (bensinstasjoner, hagesentre, matbutikker under 100 kvadratmeter og full åpning i turistkommuner). Av de andre, ønsker 34 prosent en ytterligere liberalisering - mens bare 14 prosent ønsker et fullstendig forbud.

Med utsikter til kanskje 20.000 nye arbeidsplasser bør statsminister Erna Solberg og Venstre-leder Trine Skei Grande snartest finne et kompromiss hvor kommunene kan si ja til butikker som ønsker å holde åpent.

Komikveld om søndagsåpent


Kulturminister Thorhild Widveys sendte brev på høring, og har fått tusenvis av svar fra anonyme og privatpersoner. (Montasje: Nettavisen/Kulturdepartementet).

 

Flere millioner nordmenn ønsker søndagsåpne butikker. Nå er det på tide å skjære igjennom.

Høringsrunden om søndagsåpne butikker er en komedie.

Tusenvis av privatpersoner - svært mange anonyme - har levert sine innsigelser. Det er ikke stort vanskeligere enn å skrive en kommentar i et kommentarfelt på en nettavis. Forskjellen er at noen prøver å late som om høringsuttalelsene har noe som helst å si i denne saken.

Det bør de ikke ha. Til det er tilfanget helt tilfeldig og meningene syltynne:

«Adrian» er et godt eksempel. Andre sier «nei, nei, og atter NEI!», og legger ved bilde av bikkja.

Slik denne høringen er gjennomført, er den verdiløs:

  • At noen tusen enkeltpersoner har meninger, kan ikke overstyre at velgerne har valgt et flertall på Stortinget for søndagsåpent i en eller annen form.
  • Og høringssvarene bærer preg av at det er en aksjon, hverken mer eller mindre. Nøyaktig samme formuleringer går igjen i hundrevis av svarene.

Hvis du har god tid, kan du lese parodien på en høringsrunde her: Høringssvar

Som illustrasjonen til venstre viser, er den vanligste avsenderen «anonym», og det vil være en fallitt for folkestyret om et valgresultat skal overstyres av en komikveld av en høringsrunde.

Slik saken nå står, ønsker Høyre og Fremskrittspartiet å åpne for handel på søndag.

Venstre ønsker også søndagsåpne butikker, men de vil la kommunene bestemme.

 Nå er høringsrunden over. Og hvis vi ser bort fra de tusenvis av private ytringene, så er svarene omtrent som ventet. Kirken og fagbevegelsen sier nei, og de som tjener på at butikkene skal holde stengt, er imot.

Både offisielle meningsmålinger og nettavstemninger (som denne her på Nettavisen), viser at folk er delt omtrent på midten. Bare det burde være et sterkt argument for å la de som vil holde åpent og handle på søndag, få lov til det.

For hvorfor skal den halvdelen som ikke vil handle selv få bestemme over den andre halvdelen?

 

Nå er det tid for å skjære igjennom.

  • Søndagsåpne butikker kan gi tusenvis av nye arbeidsplasser. Ifølge Statistisk sentralbyrå har varehandleen 193.000 hel- og deltidsansatte. I dag er arbeidstiden stort sett fordelt på seks arbeidsdager. Blir åpningstiden økt med 1/6, tilsier det rundt 30.000 nye stillinger.
  • Det er en illusjon å tro at Norge har søndagsstengt. Forbrukerne er tvunget til å betale dyrt for matvarer på bensinstasjoner og klare seg med matutvalget som kan presses inn i en Brustadbu på 100 kvadratmeter. Det er altså greit med søndagsåpent, bare maten er dyr nok - og matutvalget er begrenset.
  • Men viktigst: Folk er omtrent delt på midten, men å åpne for søndagshandel er ikke det samme som å tvinge den negative halvdelen til butikkene. Tvert imot, det er fritt frem for å velge selv. Ønsker man å gå tur i skogen, værsågod. Ønsker man å holde stengt, værsågod.

Men det er fullstendig ulogisk at den ene halvparten av folket skal nekte den andre halvdelen å handle på hvilken dag de ønsker - så lenge det er butikker som ønsker å holde åpent.

Som det heter i høringsbrevet: «Erfaringer fra andre land tyder på at forbrukerne vil velge å handle på søndager dersom de får et tilbud, og at mange butikker vil velge å holde åpent».

De andre kan gå i kirken.