hits

juli 2013

Elendig rødgrønn sommer


Dette er et arkvbilde fra før Arbeiderpartiets toppledelse tok fellesferie.

 

Når de rødgrønne taper valget, bør noen partistrateger spørre seg om det var lurt å ta fellesferie fra valgkampen.

Det har vært tidenes kjedeligste valgkampsommer.

Dersom det er en gryende panikk på Youngstorget, så har Arbeiderparti-toppene likevel slappet av i sommersola.

Vel fortjent, sikkert, men neppe oppskriften på å gjøre stortingsvalget spennende.


Foreløpig ligger de blågrønne an til godt over 100 mandater. Kilde: Pollofpolls.no

 

I dag er det 40 dager igjen til valget, og de rødgrønne trenger minst 300.000 nye sympatisører i løpet av denne tiden.

Det klarer de ikke uten et historisk jordskjelv.

Les også bloggen fra 7. juni: Løpet er kjørt for de rødgrønne

Denne erkjennelsen ser også etterhvert ut til å bre seg blant toneangivende kommentatorer i papiravisene.

Dagsavisens Arne Strand tok eksempelvis i går selvkritikk på sin kommentar i mars om høyreballongene Frp og Høyre med tittelen «Ballongene sprekker».

- Valget av tittel kunne ha vært bedre, skriver Strand nå - nesten fem måneder senere.

 Og det har han jo rett i.

Stortingsvalget 2013 ser foreløpig ut som en 10.000 meter på skøyter hvor hjemmefavoritten faller stadig lenger bak og står i fare for å bli tatt igjen med en runde.

De mest optimistiske husker tidligere løp og tror fast på at han vil ta seg sammen mot slutten.

Eller som det heter i politiske analyser:

Høyre er fullmobilisert, og Arbeiderpartiet pleier å gjøre en god valgkamp.


Mot normalt? Eller er det normalt at oppslutningen om partier svinger? Kilde: Pollofpolls.no

Dette høres fint ut, men er på høyde med tabloidavisenes Lotto-tips som baserer seg på en forestilling om at tall har hukommelse.

Statsvitenskap (og økonomi) er vitenskaper som er gode til å forklare hvorfor noe skjedde, men desto dårligere til å forutsi hva som vil skje.

Det er ingen naturlover som tilsier at Arbeiderpartiet skal være 25, 40 eller 50 prosent.

Det vet lille Venstre, som hadde rent flertall i sin storhetstid.

Hva er poenget?

Årets valgvind handler om ønske om forandring etter åtte år med rødgrønn regjering.

Statsmininster Jens Stoltenberg blir ikke gjenvalgt ved å spå endetidens komme hvis Erna Solberg blir statsmininster.

Nye saker/løfter gir ikke stor mobilisering - trolig fordi velgerne flest mener at regjeringen allerede har hatt åtte år på seg til å få orden på helsevesenet, gjøre den norske skolen internasjonal god og bygge veier og jernbane.

De politiske analytikerne er stort seg enige med enigheten, og de skiller seg ikke fra økonomiske analytikere som - stort sett - også er enige.

En av de flinkeste forklarte meg en gang at det var 100 ganger farligere å være alene om å ta feil, enn å ta feil sammen med alle de andre.

Såkalt konvensjonell visdom (også kalt vanetenkning) sier følgende om de siste 40 dagene:

  • Høyre er fullmobilisert og kommer til å falle fra dagens gjennomsnitt på målingene på 33,1 prosent.
  • Arbeiderpartiet vil gjøre en god valgkamp og øke oppslutningen fra dagens 27,9 prosent.
  • Valget blir spennende og det blir et knapt flertall.

Hva med følgende analyse:

  • Velgerslitasjen på den sittende regjeringen vil fortsette uforminsket frem mot 9. september.
  • Arbeiderpartiets «valgkampferie» gjør at partiet kommer for sent ut fra startblokken.
  • Vi får lav valgdeltakelse fordi temperaturen i valgkampen er laber, og det taper Ap på.

Med andre ord: For hver dag som går blir det mer sikkert at Erna Solberg blir statsminister, men løpet var kjørt allerede før sommeren.

La fedrekvoten være i fred!

 
KrF-leder Knut Arild Hareide og Venstre vil utvide eller beholde fedrekvoten, mens statsministerkandidat Erna Solberg tipper over mot Fremskrittspartiets ønske om å fjerne kvoten. Foto: Erlend Aas, NTB scanpix.

 

De blåblå begynner valgkampen med et dårlig forslag om å fjerne fedrekvoten. Hvorfor forandre noe som har vært en stor suksess?

Det bør være en forskjell på å være konservativ og bakstreversk.

Og det er en god regel å ikke forandre noe som virker.

Derfor er det deprimerende hvis Høyre-leder Erna Solberg lander på Fremskrittspartiets ønske om å fjerne fedrekvoten - istedet for å støtte Venstre og Kristelig Folkepartis ønske om å frede eller utvide ordningen.

Etter min mening er ønsket om å fjerne fedrekvoten like dårlig som SVs ønske om å bekjempe private barnehager.

Problemet er at politikere for ofte lar ideologiske kjepphester overstyre sunn fornuft.

Prinsippielt er jeg enig i at det bør det være opp til foreldrene å fordele permisjon seg i mellom.

Betaler de selv, kan foreldrene gjøre hva de vil.

Men når permisjonen betales med penger fra fellesskapet, må de nybakte foreldrene finne seg i at samfunnet legger føringer.

Ikke alle er enige - les også: Derfor er pappakvoter latterlig

Både for barna og for likestillingen mellom kjønnene er det en fordel at begge foreldrene tar sin del av omsorgen.

Derfor har vi øremerket stadig mer av foreldrepermisjonen for far:

  • Innført med 4 uker i 1993.
  • Fra 4 til 5 uker i 2005
  • Fra 5 til 6 uker i 2006.
  • Fra 6 til 10 uker i 2009.
  • Fra 10 til 12 uker i 2011.
  • Fra 12 til 14 uker i 2013.

Dette har vært en stor suksess.

Her er reglene: Fedrekvote


En holdningsundersøkelse viser at småbarnsforeldrene ønsker fedrekvote.

- Under 5 prosent mener det ikke bør være noen fedrekvote i det hele tatt, skriver Statistisk sentralbyrå.

Les saken her: Holdninger til fedrekvote - småbarnsforeldre sier ja til fedrekvote

 Det er altså forsvinnende få som støtter de blåblås nye kampsak om å fjerne fedrekvoten.

Erfaringen er at menn tar sin tørn i takt med at fedrekvoten utvides.

Les mer: Fedre tar ut hele fedrekvoten - også etter at den ble utvidet til ti uker

Ferske erfaringer fra Danmark viser at det som er bygget opp, også kan rives ned.

Da Danmark fjernet fedrekvote, sank også fedrenes permisjon. Landet har blitt en sinke (sammen med Finland) i likestilt barneomsorg.

Etter min oppfatning bør Norge lære av Island og gå enda lenger enn de 14 ukene som fra nå av er forbeholdt far.

På Island tar fedrene over 30 prosent av foreldrepermisjonen etter en fødsel.

Der får mor og far 1/3 av foreldrepermisjonen hver, og så kan man gjøre hva man vil med den siste tredjedelen (altså fordele den seg imellom).

Men den totale foreldrepermisjonen som samfunnet dekker er ikke lenger enn ni måneder.

I Norge har venstresiden strittet imot å ta fra mor rettigheter, og utvidet fedrekvoten etter «Ole Brum-metoden»: Fra 1. juli fikk fedrene to uker til - og da økte den totale stønadsperioden med to uker.

Slikt blir dyrt.

De fleste mødre er på beina igjen raskt etter en fødsel, og med full barnehagedekning må det være mulig å forbeholde mer permisjon for far uten å utvide den totale permisjonstiden på 49 uker med 100 prosent lønn.

Altså: Mer fedrekvote, ikke mindre.

Å tukle med fedrekvoten er en ideologisk kjepphest som snarest mulig bør settes tilbake på tørkeloftet.

Liker Ikea, misliker Ryanair


Ryanair-sjef Michael O'Leary elsker å provosere alt og alle.

 

Hvorfor er Ikeas ansatte hyggelige, mens du føler deg trakassert hos Ryanair?

Det er intereressant å følge merkevarebyggingen til Ryanair-sjef Michael O'Leary, og det er imponerende å se hvilke finansielle resultater han oppnår.

Siste kvartal ga et overskudd på 78 millioner euro - og det som vokser raskest er gebyrinntektene.

Les saken: Ryanair økte gebyrene kraftig

 Som selskapet selv sier det:

- Gebyrinntektene økte med 25 %, til 356,5 millioner euro - raskere enn veksten på 3 % i passasjerer - på grunn av en kombinasjon av forbedret produktmiks, utrullingen av reserverte seter på kryss av nettverket, høyere administrasjons/kredittkort-avgifter og internettrelaterte inntekter, heter det i pressemeldingen.

Intet er tilfeldig - les også: Ryanair truer dårlige selgere med sparken

I disse dager flyr tusenvis av nordmenn med Ryanair, og det etter en vår hvor selskapet har fightet mot både den rødgrønne regjeringen og LO.

Hovedgrunnen er åpenbart prisen, og oppfattelsen av at Ryanair er billigst.

Det er her O'Leary er genial. Han vet at hvert eneste negative presseoppslag skaper inntrykk av at han og selskapet gjør hva som helst for å kutte prisen.

Men etter å ha vært kunde hos både Ikea og Ryanair, er det påfallende hvor hyggelig de Ikea-ansatte er - mens Ryanair nærmest har gjort en sport av tyne passasjerene.

Verst er gram-pirkingen på bagasjen og centimeter-inkvisisjonen av håndbagasjen.

Er det virkelig nødvendig?

(Er du enig i at det er slik, eller er det på jordet? Gi din mening nederst i bloggen).

La oss begynne med selve produktet.

I skrivende stund koster flyreisen for fjorten dager i begynnelsen av august til Frankrike, 815 kroner tur/retur Toulon.

Det er utrolig billig - med vekt på utrolig.

Derfor velger mange å fly med Ryanair: «Smil, du har gjort en god deal», heter det i et reklameslagord.

Problemet er bare at du må bite tennene sammen og tenke klart for å slippe unna med denne prisen:

  • Trenger du å ta med en koffert på 20 kg, koster det 644 kroner ekstra.
  • Og hvis du vil slippe inn først for å velge sete, stiger totalprisen til 1.586 kroner.

Prisen er altså nesten fordoblet, og da har du klart å styre unna feilbestillinger av reiseforsikring, kjøp av reisekoffert etc.

Det hører med at Ryanair også tar ekstra for å betale med de vanligste debetkortene på nett....



Til sammenllikning koster tur/retur med Norwegian til Nice i samme tidsrom 1.423 kroner med bagasje, og SAS ned mot 1.900 kroner.

Også Norwegian har pristillegg, men Ryanair er verdensmester i forskjellen på hva du tilsynelatende tror at reisen skal koste - og det den koster i virkeligheten.

Bare glem å ha med golfkølller (920 kroner tur/retur) og huske for all del å krysse av for at du ikke skal ha en ekstra koffert eller mobiltellerskritt.

Og da har vi ennå ikke tatt den største fellen - nemlig den utilgivelige forglemmelsen av å skrive ut boardingkort.

En utskrift på flyplassen koster den nette sum av 70 euro - per boardingkort!

Det nærmer seg ren utpresning å forlange nesten 2.000 kroner ekstra for at en familie på fire har glemt å printe ut fire A4-ark.

Forskjellen på Ryanair og Ikea er nettopp dette:

Hos Ryanair er den tilsynelatende billettprisen ren lokkemat, mens Ikea klarer å forene vennlighet og service med lave priser.

Også Ikea tilbyr tilleggstjenester, men de oppleves som mer renhårige og ærlige i sin kommunikasjon.

PS: Jeg har brukt Ryanair mange ganger, og har intet å innvende mot selve grunnproduktet.

Det er greit å betale for maten og at man finner plasser som om man tar bussen.

Etter litt prøving og feiling klarer jeg også å manøvrere meg unna de tre dødssynder:

  1. Å glemme å printe ut boardingkort
  2. Å klare å bestille uten å kjøpe reiseforsikring.
  3. Å holde håndbagasjen liten nok og kofferten lett nok.

Men det irriterer meg å reise med en følelse av å måtte være på vakt mot å bli lurt ved enhver anledning...

Så spørsmålet står der: Hvorfor kan ikke Ryanair lære av Ikea og levere en god deal med et smil?

Pressestøtte på dødsleiet

Pressestøttens største mottakere - Klassekampens Bjørgulv Braanen, Klassekampen-direktør Marga van der Wal og adm.dir. i Vårt Land, Helge Simonnes. Foto: Scanpix.

 

De får nesten 40 millioner kroner hver i årlig statsstøtte, og er livredde for å miste sine privilegier. 

Hvert år bruker Stortinget nesten to milliarder kroner på å støtte papiravisene.

Alle har momsfritak, og i tillegg kommer 308 millioner kroner i direkte pressestøtte.

Det er ikke små nummer to-aviser som får mesteparten av pengene, men et knippe aviser i hovedstaden:

  • Dagsavisen
  • Vårt Land
  • Nationen
  • Klassekampen

Disse avisene har gjort seg totalt avhengig av støtte fra staten, og mottar hver mellom 30 og 40 millioner kroner hvert eneste år.

Som en følge av at hver tredje krone disse papiravisene tjener kommer som en sjekk fra staten, har de også vært sinker på internett.

Og det er ikke så rart.

I praksis er det viktigste benet i forretningsmodellen millionstøtte fra staten til papiravisen.

Og da er det ikke så fristende å konkurrere på like vilkår med oss andre på internett.

Nå har de borgerlige partiene varslet at de vil se på pressestøtten (på høy tid), og det har fått pressestøtteavisene til å starte en kampanje.

Kulturminister Hadia Tajik varsler avisdød, og Klassekampen har funnet frem tre tidligere Høyre-politikere til å slå ring om pressestøtten.

- Jeg støtter ikke forslaget. Hvis det er riktig at at det vil ramme aviser som Vårt Land, Klassekampen og Dagsavisen, vil det være et stort tap for norsk presse, sier tidligere kulturminister Lars Roar Langslet (77) til Klassekampen.

Han får støtte fra Ingeborg Moræus Hansen (74): - Det er ikke mulig å puste uten disse avisene, sier hun til Klassekampen.

Og tidligere Høyre-medlem Georg Apenes (73) kaster seg på: - Å redusere pressestøtten vesentlig vil ikke være et godt bidrag til å bibeholde den samfunnsbetydning en mangfoldig presse har, sier han til avisen.

Det er interessant at den revolusjonære avisen har funnet frem til tre politikere på 70-tallet, som har det til felles at store deler av yrkesgjerningen skjedde før internett så dagens lys. 

Noen vil sikkert også mene at det er påfallende at ikke en eneste representant for den voksende mediekanalen - nettavisene - er intervjuet.

I dag er det nemlig slik at papiravisenes statsstøtte øker fra år til år, mens nettavisene ikke får fem øre.



Faktisk er det enda verre:

  • Nettavisenes dominerende inntektskilde er annonser, så de må betale 25 prosent moms på så godt som alle inntekter.
  • Papiravisene har momsfrittak for sine hovedinntekter - løssalg og abonnement.

Det positive er at nettavisene har måttet klare seg selv. Det har tatt tid og krevd tålmodighet fra de private eierne, men hard kostnadskontroll og enorm trafikkvekst har skapt et nytt massemedium som eksisterer uten privilegier fra skattebetalerne.

Nå vil papiravisene ikke bare beholde sine privilegier, men også ha statsstøtte til å bli digitale.

De skal altså ikke bare ha økonomisk doping på papir, men ta med seg de samme privilegiene i en ny urettferdig konkurranse mot de som har klart seg selv.

Det er oppmuntrende at tidligere Høyre-statsminister Kåre Willioch ikke kaster seg på klagekoret fra papiravis-generasjonen: - Tiden er overmoden for en gjennomgang som gjør systemet mer rettferdig, sier Willoch til Klassekampen.

Det er klokt sagt.

Hvis man fortsatt vil bruke to milliarder kroner i året på å støtte avisene, så bør støtten kanaliseres til journalistikk - uansett om den publiseres i papiraviser (som færre og færre leser) eller nettaviser og mobilaviser (som stadig flere foretrekker).

Å holde liv i publisering på papir fordi det alltid har vært sånn, er bakstreversk. 

Snur ryggen til varsleren


Edward Snowden avslørte avlyttingen mens han oppholdt seg i Hongkong. Foto: Ap/NTB scanpix.

Hvorfor tier norske politikere i spørsmålet om asyl til Edward Snowden, som har avslørt massiv og ulovlig avlytting av milliarder av mennesker?

Hver gang du skriver en epost hos Gmail eller publiserer en statusoppdatering på Facebook, blir informasjonen lagret og analysert hos National Security Agency (NSA) i USA, der mesteparten av verdens datatrafikk går.

Slik overvåkning er klart ulovlig i Norge og høyst tvilsomt også i USA.


Derfor har Snowden fått støtte fra høyre til venstre i amerikansk politikk, og rundt halvparten av befolkningen støtter Snowdens offentliggjøringer.

- For meg virker dette som en ulovlig aktivitet (...) noe som gjør den straffbar, og han skulle hatt en form for immunitet, sier det republikanske kongressmedlemmet Thomas Massy.

Senator Ted Cruz (også republikaner), sier: - Hvis det er sant at federale myndigheter innhenter millioner av personopplysninger om lovlydige innbyggere, og hvis det er sant at det er minimale restriksjoner på hvem som kan se disse opplysningen, så mener jeg at herr Snowden har gjort en formidabel offentlig tjeneste med å bringe søkelys på det.

Les mer om reaksjonene her: Reaksjoner i USA

Det er ingen tvil om at Edward Snowden er en varsler i klassisk forstand. 

Personlig har han alt å tape på sine bidrag til at to av verdens mest respekterte aviser, The Washington Post og The Guardian, kunne avsløre massiv overvåkning av mennesker over hele verden.

USA er også et av de landene i verden som bruker dødsstraff oftest, noe som norske politikere ofte bruker som argument mot å tvangsutsende mennesker som Mullah Krekar.

Men i spørsmålet om asyl til Edward Snowden har det vært musestille.

Snowden har søkt om asyl i 19 land, og fikk sprenstreks et formalistisk avslag fra UDI fordi Snowden ikke var på norsk jord eller ved en norsk grensestasjon da han søkte.

Her er begrunnelsen: UDIs avgjørelse

Justismininster Grete Faremo toer sine hender: - Departementet tar UDIs avgjørelse til etterretning. Det er ingen viktige nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn som tilsier at Justis- og beredskapsdepartementet skal gripe inn i saken, heter det.

Snowden-asyl er saken hverken Faremo eller utenriksmininster Espen Bart Eide har lyst til å røre.

Norsk presse har også vært nokså stille. 

Et unntak er Klassekampen, som på lederplass i dag skriver: «Det er dessverre utenkjeleg at ei norsk eller vestleg regjering vil utfordre USA på en så kraftfull måte. Vi får i det lengste håpe at andre land kan gje innhald til den amerikanske svadaen om den frie verda».

Etter min oppfatning er ikke massiv overvåkning av lovlydige innbyggere bare et spørsmål om vern mot terrorisme, men også om forholdet mellom enkeltmenneskets frihet og statlig kontroll.

I USA har verdens fremste aviser kjempet en modig kamp mot statlige maktovergrep, og for demokrati, åpenhet og ytringsfrihet.

Mest kjent er New York Times offentliggjøring av Pentagon Papers om Vietnam-krigføringen på 70-tallet og Washington Posts avsløring av Watergate.

I saken om Pentagon Papers avslørte New York Times hvordan amerikanske myndighter systematisk løy om krigen i Vietnam.

Avisen trosset egne jurister og amerikanske myndigheter, og varsleren ble truet med å bli tiltalt for spionasje.

Men New York Times stod imot - og fikk etterhvert støtte fra 15 andre aviser som også publiserte dokumentene.

Papirene ble nedklassifisert i 2011, og ettertiden har gitt New York Times rett.

Det er et lignende press amerikanske myndigheter nå retter mot andre land for å hindre at Edward Snowden får asyl. 

Foreløpig oppholder han seg på Sheremetyevo-flypassen i Moskva, uten pass.

Hvis ingen land innvilger ham asyl, risikerer han å bli sendt tilbake til USA, som i fjor gjennomførte 44 henrettelser.

Den norske PEN-klubben roser Snowden:

- Gjennom medieoppslag den siste tiden er det fremkommet at amerikanske sikkerhetsmyndigheter har kunnet avlese alt som er skrevet, sagt og gjort av ikke-amerikanske borgere igjennom amerikanske tjenester som Facebook, Google, Skype med mer.


Slik foregår overvåkningen gjennom programmet PRISM. Kilde: WikiCommons.

- Varsleren Edward Snowden har vist et sjeldent mot og prinsippfasthet ved å avsløre denne virksomheten, skriver lederen William Nygaard, som selv har følt ekstreme belastninger i forsvar for ytringsfriheten, i en pressemelding.

- En viktig del av ytringsfriheten er nettopp friheten til å kunne si ifra om overgrep, særlig når slike utføres av myndighetspersoner eller institusjoner.  Det som gjør denne saken spesielt grov er at amerikanske myndigheter, uten noen rimelig forklaring eller begrunnelse, krenker privatsfæren til borgere i et annet land gjennom direkte overvåking og sensur av nettbaserte meningsutvekslinger.

Les den her: Om forfølgelsen av varsleren Edward Snowden, samt hans asylsøknad.

Jeg er nokså overbevist om at norske politikere langt på vei er enige, selv om de tier stille.

Ved å tie samtykker de også til en massiv overvåkning av deg og meg, og av alt vi foretar oss på nettet.

Fri flyt av kriminelle


Justisminister Grete Faremo og statssekretær Pål Lønseth vil tidoble straffen for ulovlig retur til Norge. Foto: Arbeiderpartiet.

Når Schengen gir fri flyt av kriminelle, må vi kreve at hjemlandene tar sine egne innbyggere tilbake som fengselsfanger.

Regjeringen vil fengsle i inntil to år utviste kriminelle som returnerer til Norge uten lov.

Men det må følges opp med at de sendes til fengsler i hjemlandet.

Det er ikke lett å holde unna kriminelle innenfor Schengen-området.

Opptil 60 prosent av lovbrytere som pågripes på Grønland i Oslo har ingen tilknytning til Norge.

De får en straff, så tvangsutsendes de.

Og etter kort tid er de tilbake på gaten i Oslo.

- Det er som å øse en lekk båt med en teskje, sier en polititjenestemann til NRK.

Etter den siste EU-utvidelsen deler Norge grenser med rundt 500 millioner mennesker som kan reise fritt innenfor Schengen-området uten å vise pass.

Norge har i praksis ingen grensekontroll.

Det betyr at kriminelle og utkastede EU-borgere fritt kan kjøre over grensen ved Svinesund.

Brudd på innreiseforbudet til Norge straffes med maksimalt 35 dagers fengsel.

Dermed gjengangerne kommer igjen fordi de ikke har noe å frykte.

Dette er grunnen til at regjeringen nå vil utvide straffen til opptil to års fengsel, og samtidig angi ett år som «normalstraff».

Spørsmålet er hvor avskrekkende det blir, hvis alternativet er et liv på gaten i Sør-Europa eller Baltikum.

Statssekretær Pål Lønseth tror at en tidobling av straffen vil virke avskrekkende, men han vedgår at det er problematisk å få til at de kriminelle soner i sine hjemland.

- Europas fengsler er fulle, og vi har ingen plasser vi kan kjøpe, sier Lønseth til NRK Dagsnytt.

Politiets kriminalstatistikk viser at Norge importerer mange tyder kriminalitet fra utlandet.

Både vinningsforbrytelser og narkotikaomsetning domineres av ulike grupper innvandrere.

For politiet er det fortvilende å pågripe kriminelle den ene dagen, kjøre en tung prosess med å få dem tvangsutsendt, for å oppleve at de nokså raskt er tilbake på gaten igjen.

Det norske svaret er å gjøre avtaler med andre Schengen-land om at de kriminelle skal sone sine straffer i hjemlandenes fengsler.

Problemet er at det som er fint på papiret, ikke virker i praksis.

Romania har for eksempel ikke tatt imot en eneste fange etter at avtalen ble inngått.

Nå foreslår altså regjeringen å utvide normalstraffen for ulovlig retur til ett år i norsk fengsel.

Hvis vi ikke lykkes i å få fangene ut, risikerer vi å øke soningskøene til allerede fulle norske fengsler.

Dette er helt uholdbart.

Schengen kan ikke være en sone for fri flyt av kriminelle, uten at det følger med en plikt til å ta tilbake egne kriminelle innbyggere.

For Norge - med høy økonomisk levestandard og svært humane fengsler - blir det som å spille Svarteper uten lov til å gi fra seg kortet.

Først når risikoen er å sone ett år i rumenske eller baltiske fengsler, vil ett år straff bli virkelig avskrekkende.

Etter oss kommer syndfloden


Hvis denne gjengen blir stemt ut, er det bare å forberede seg på armod og dyrtid. Foto: Lise Åserud, NTB scanpix.

Hvis de rødgrønne trenger et valgkampslagord, er mitt forslag: «Etter oss kommer syndfloden».

Det er bare 70 dager igjen til valget, og håpet om en rødgrønn valgseier svinner dag for dag.

Ifølge Pollofpolls.no, som har et snitt av alle meningsmålingene, ligger de borgerlige nå godt over 100 mandater - mens de rødgrønne kryper under 70.

Regjeringspartiene har mistet hver fjerde velger fra 2009, og trenger et mirakel i form av rundt 300.000 nye velgere for å vinne valget.

Jeg tror ikke det går: Løpet er kjørt for de rødgrønne


Ifølge Pollofpolls.no har de tre rødgrønne partiene tapt nesten hver fjerde velger.

Nå tar partiene sommerferie, og den tunge valgkampinnspurten kommer ikke før i august.

I mellomtiden bør Jens Stoltenberg og hans team fundere på om skrekk-strategien har fungert.

Det er nesten ikke grenser for hvilken ulykke som vil ramme Norge hvis Høyre-leder Erna Solberg blir statsminister.

Selv Stoltenberg - som normalt er en sindig mann - advarer mot et brutalt og kaldt Norge hvis vi får en borgerlig valgseier.

Jeg tror velgerne oppfatter budskapet som skrekkpropaganda, og at effekten blir den motsatte av hva man ønsker.

Slik Norge er nå, stemmer ikke velgerne i takknemlighet over hva som har skjedd eller i frykt for hva som kan skje.

Folk stemmer på den statsmininsterkandidaten de tror vil gi dem bedre veier, bedre skole og bedre sykehus.

Nå har de hatt åtte år med rødgrønt styre, og da er det naturlig at Stoltenberg II-regjeringen får ansvar for alt som er galt.

Rettferdig eller ei: Tidsånden er slik at velgerne vil ha mer igjen for skattemilliardene, og at mange mener at milliardene forsvinner i byråkrati, utredninger og mangel på styringskraft.

Les også bloggen: Stoltenbergs svakeste kort

Det er ennå 70 dager igjen til valget, men foreløpig har Høyres valgkampmaskin fungert atskillig bedre enn Arbeiderpartiets.

Høyre-leder Erna Solberg er forsiktig og samlende, og scorer høyt på gallupen på spørsmål om hvem man ønsker som statsmininster.

Arbeiderpartiet har valgt å satse på frykt fremfor begeistring, og jeg tror det er en stor feilvurdering å gjøre statsmininster Jens Stoltenberg til en varsler av død og fordervelse.

Hvis velgerne ikke tror på budskapet, så hefter det også ved budbringeren.

Sannsynligvis er det for sent å endre budskapet, og mye tyder på at Ap-strategene nå er mer opptatt av å berge partiets posisjon som landets største - og i realiteten har gitt opp tanken på en ny rødgrønn regjering.

Både SV og Senterpartiet har varslet at den rødgrønne alliansen ikke varer lenger enn frem til et (eventuelt) tapt stortingsvalg.

Det betyr at de tre partiene vil opptre hver for seg i opposisjon, og da kan fort Senterpartiet komme i drift mot sentrum.

På den annen side er det høyst uvisst hvilken borgerlig regjering som blir dannet ved en eventuell borgerlig valgseier.

Jeg tror fortsatt mest på en borgerlig firepartiregjering, men ser at mange innsidere holder en knapp på en ren Høyre-regjering.

Da er uansett åtte år med politisk skyttergravkrig over, og vi kan få nye allianser.

Men kaos blir det ikke - og ikke økonomisk vanstyre heller.

Det tror ikke Ap-lederne heller, selv om de later som.