hits

juli 2012

Norge trenger partysvensker

 

Hvorfor forsøker Norge å stenge grensene for den mest lønnsomme arbeidskraften som finnes - nemlig gjestearbeidere som er her en kort periode?

Hverken nordmenn eller permanente innvandrere er «lønnsomme» over et livsløp, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå.

Sammenhengen er ikke så underlig. Nordmenn arbeider færre år, og forbruker mer i barnehage, på skolen og som trygdemottakere. At regnestykket går opp, skyldes at vi har en oljeformue å tære på.

Og arbeidsinnvandrerne tar med seg ektefeller og barn, og ender opp som nordmenn etter noen tiår.

Men det finnes et stort unntak: De rundt 120.000 gjestearbeiderne som er i Norge på korttidsopphold.

Partysvensker og polske snekkere gir gull i statskassen. Tall fra Skatteetaten viser at gjestearbeiderne la igjen 4,8 milliarder kroner i skatter i 2010.

- Det er liten tvil om at gjestearbeiderne er en gevinst for norske offentlige finanser. Gjestearbeiderne drar hjem før de blir uføre eller bruker helse og eldreomsorg, sier forskningsleder Erling Holmøy ved SSB til Dagens Næringsliv.

Lønnsomme gjestearbeidere sauses ofte inn i en svart/hvitt-debatt om innvandrere generelt, eller muslimer og romfolk spesielt.

I diskusjonen om romfolk polariseres debatten slik at man enten blir umoralsk (romfolk er ikke som oss andre) eller dobbeltmoralske (skape inntrykk av at Norge vil gjøre noe for de 10 millioner romfolkene i Europa).

Hvorfor ikke skjære igjennom og innrømme følgende:

  • Norge trenger flere ledige hender - vi trenger ikke flere permanente innbyggere.
  • Gjestarbeid er bra for Norge, for den enkelte arbeidstaker og for hjemlandet hans.

NHH-professor Rögnvaldur Hannesson mener at debatten er naiv, og at man «skulle tro at det var nokså åpenbart at innvandrere ikke ville slippes inn med mindre de som er her i landet fra før tjener på det».

Les også: Mørkere skyer over Norge

Hvis vi leker litt med tallene fra Skatteetaten, så betalte altså de 117.314 gjestarbeiderne 4,8 milliarder kroner i skatt. Hvis vi sier at den effektive skattesatsen er 30 %, så hadde gjestarbeiderne 16 milliarder kroner i brutto inntekt - og satt igjen med 11,2 milliarder kroner etter skatt.

Selv om det er dyrt å bo i Norge, så legger gjestearbeiderne opp penger - og de sender penger hjem til familiene i hjemlandet.

De som ikke tror det, kan gå på Oslo S og se på aktiviteten i skrankene hos Forex Bank.

Det er derfor FNs utviklingsprogram mener at gjestearbeid er en av de mest effektive metodene for uhjelp.

Pengene kommer frem uten unødvendige byråkratiske mellomledd.

Andre tall viser at innvandrerne er villig til å flytte dit jobbene finnes.

- Innvandring bidrar til en mer effektiv fordeling av arbeidsressurser mellom fylkene i Norge. Innvandrere som kommer hit, er oppmerksomme på regionale muligheter og flytter ofte til fylker med lovende arbeidsmarked, sier forsker Marianne Rød ved Institutt for samfunnsforskning til forskning.no.

I disse dager er norske jordbæråkre fulle av utlendinger, og norske fiskeforedling er helt avhengig av utenlandsk arbeidskraft.

Norsk fagbevegelse jobber mot deltidsarbeid og midlertidige stillinger, og vi har i praksis stengt grensene for gjestearbeidere utenfor EØS-området.

Likevel er det altså 120.000 gjestearbeidere i Norge til enhver tid. De holder hjulene i gang, betaler skatt og sender penger hjem.

Tilbakte til statistikken fra Skatteetaten: De 343 sysselsatte på korttidsopphold fra Etiopia betalte i snitt 69.500 kroner i skatt i 2010.

Enda godt at de ble fratatt skattekortene og muligheten til å tjene penger på lovlig vis.

Det er dobbeltmoral i praksis.

Mørkere skyer over Norge

Statsmininster Jens Stoltenberg sier at oljen ikke kan berge oss. Det er riktig, men oljen har vært en hjelp fra oven som har reddet oss unna brutale valg.

Oljen kan ikke berge oss, sier statsmininster Jens Stoltenberg. Men oljeinntektene har skånet oss fra å ta noen tøffe valg - for eksempel i debatten om tilreisende tiggere.

Noen få tusen romfolk er ikke et være eller ikke være for den norske velferdsstaten.

Men det er en illusjon å tro at Norge har råd til å tilby 550 millioner europeere våre velferdsordninger.

Hver tiende offentlige utgiftskrone er en oljekrone.

Sannheten er at fastlands-Norge ikke er i nærheten av å bære staten og trygdeordningen på egen rygg, og Statens Pensjonsfond Utland er ikke større enn rundt 7000 kroner per europeer.

Dagens virkelighet er at Norge og nordmenn lever godt fordi vi sper på det vi tjener med å bruke av oljeformuen.

Hvert år siden 2008 har statsbudsjettet hatt et underskudd før oljeinntekter på over fem prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP).

Uten oljen ville vi vært omtrent som snittet av EU-landene, omtrent på linje med Frankrike, og såvidt over kravet i Maastricht-avtalen.

Se bra grafikk her: Eurosone-krisen

Kilde: Finansdepartementet.

Finansdepartementet sier selv at hver tiende offentlige utgiftskrone er en «oljekrone»: - I Nasjonalbudsjettet 2012 anslås bruken av oljeinntekter i 2012 til 122,2 milliarder kroner, målt ved det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet. Til sammenlikning anslås de samlede utgiftene over offentlige budsjetter til om lag 1 263 milliarder kroner i 2012.

Her ser du oversikten: Hvor mye oljepenger har vi brukt så langt?

Den såkalte handlingsregelen sier at vi ikke skal «spise» av fondet, men at vi kan bruke avkastningen, som ble anslått til fire prosent i året. Til nå har avkastningen vært lavere på børsene, men fondet stiger i verdi fordi vi pumper opp olje og gass - og setter stadig mer penger inn i fondet.

Virkeligheten er uansett at vi spiser av formuen- og at vi har tunge kostnader foran oss.

Eldrebølgen kommer nå for fullt, og forsørgerbyrden vil øke for de som er i arbeid.

Les også: Langsiktige utfordringer som følge av en aldrende befolkning

Fremskrivningen tyder på at det i 2060 vil være 1 pensjonist per 2,5 yrkesaktive.

For staten betyr det enten økte inntekter (les: økte skatter) eller lavere utgifter (les: kutt i velferdsordningen).

- Med dagens pensjonssystem kan dette bidra til at alders- og uførepensjoner fra folketrygden øker fra i underkant av 10 prosent av verdiskapingen i fastlandsøkonomien i dag til nærmere 16 prosent i 2060, tror Finansdepartementet.

Altså: I år går staten med rundt 120 milliarder kroner i underskudd - og hvis vi ikke legger om kursen, snakker vi om minst det doble etterhvert.

Før eller siden må vi våge å ta noen valg, som sommerens debatt om romfolk såvidt har vært innom:

a) Skal vi ha høyere terskel for å bli medlem av Folketrygden?

b) Skal vi begrense innvandringen til grupper som bidrar sterkere i norsk økonomi?

c) Eller skal vi akseptere at det statlige sikkerhetsnettet blir dårligere for oss alle?

NHH-professor Rögnvaldur Hannesson skriver i dagens Aftenposten at den norske innvandringsdebatten er naiv, og at man «skulle tro at det var nokså åpenbart at innvandrere ikke ville slippes inn med mindre de som er i landet fra før tjener på det».

- Har vi behov for flere gatemusikanter, tiggere og lommetyver? spør økonomiprofessoren.

Det er brutalt sagt, men vi har også et brutalt valg: Vil vi akseptere høyere skatter eller dårligere trygdeordninger for nordmenn som en konsekvens av fri flyt av mennesker innenfor EØS-området?

Pinlig for Bjurstrøm

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm innrømmer nå at gatesalg av blader kan gi rett til trygd i Norge.

Det må være pinlig for arbeidsminister Hanne Bjurstrøm at VG og organisasjonen Folk er folk kan trygderegelverket bedre enn hennes eksperter.

Opp som en løve og ned som en skinnfell.

Slik fremstår arbeidsministeren og hennes støttespillere, blant dem Arbeiderpartiets stortingspolitiker Anette Trettebergstuen.

Først var det ikke måte på hvor langt på jordet og uredelig VGs sak om at gatesalg kan gi trygverettigheter var. Og nå må arbeidsmininsteren krype til korset: - Gatesalg organisert på fast måte med fastsatt lønn og en arbeidsgiver som vet å betale, kan kvalifisere til et arbeid etter EØS-retten, sier Bjurstrøm til VG.

Les saken: Innrømmer at gatesalg kan gi trygd

Det er andre toner enn for bare noen dager siden, da eksempelvis Anette Trettebergstuen skrev følgende melding på Twitter: "Om VG hadde tatt inn ADs kommentar om trygd og romfolket ville de ikke hatt noen sak".

Vel, vel.

Når man bortforklarer, vekker det mistanke om

a) at man ikke ønsker fokus på noe

b) ønsker å fremstille virkeligheten annerledes enn den er.

Spørsmålet er hvorfor?

Hvis vi nå lar romfolkene være i fred, og heller ser på det prinsippielle: Hva skal til for at en utenlandsk statsborger kommer inn under norske trygderegler? Og hva burde være regelen?

Alle EØS-borgere har rett til å reise til Norge, og være her i inntil seks måneder mens de søker arbeid. Er hjemlandet medlem av Schengen (det er ikke Romania), kan man dra hit uten å vise pass.

Problemet er at vi i Norge har enkelte universelle trygdeytelser (som barnetrygd og kontantstøtte), som man ikke må ha gjort seg "fortjent til". De gjelder alle hvis man blir medlem av Folketrygden.

Problemet er at det åpenbart ikke er en absolutt nedre grense for utlendinger som kommer hit for å kvalifisere for å bli medlem - det er rom for skjønn.

Ifølge politiet har man godtatt ned mot ti timers arbeid i uken, og det er - naturlig nok - ingen regler som sier at bladsalg ikke er arbeid godt nok.

Dette smutthullet er det Folk er folk utnytter, og det spesielle er at relativt små inntekter kan utløse mye større trygdeutbetalinger (i motsetning til for eksempel ledighetstrygd, som betales i forhold til lønnen du hadde før ledigheten).

Satt på spissen kan man altså kjøpe bladene selv, skatte for "inntekten" og få utbetalt barnetrygd og kontantstøtte i hjemlandet - betalt at den norske staten.

Trolig hindrer EØS-lovgivingen at vi har andre trygderegler for nordmenn enn for utlendinger. Barnetrygd og kontantstøtte er for alle - bladselgere, arbeidsledige og skipsredere.

Men det er UDI som fastsetter reglene for å få registreringsbevis, og forutsetningen er at man har en gyldig arbeidskontrakt. Men det nåværende regelverket godtar altså ned til ti timers arbeid i uken, og Folk er folk skriver nå ansettelseskontrakter på løpende bånd.

I stedet for å komme med bortforklaringer, bør arbeidsmininster Hanne Bjurstrøm se på regelverket og svare ordentlig på om man vil godta at Folk er folk ansetter mange hundre nye bladselgere - og samtidig gjør dem til medlemmer av Folketrygden.

 

Avinor og ned

Avinors konsernsjef Dag Falk-Petersen må få orden på flygelederne - eller be om hjelp. Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen.

Hvis flygeleder-mangelen fortsetter, må samferdselsmininisteren gi både Avinor og Avinors flygeledere konkurranse. Vi kan ikke ha en luftfart som drives etter innfallsmetoden.

Ingen vil si rett ut at problemene ved kontrollstasjonen i Oslo henger sammen med at flygelederne nettopp har bak seg et dårlig lønnsoppgjør.

Hos Avinor skyldes problemene «mangel på tilgjengelige flygeledere», og statsselskapet har lenge visst at de hadde hull å fylle i vaktplanene i sommer.

Les meldingen: Mannskapsmangel ved innflygningkontrollen til Torp, Rygge og Oslo lufthavn Gardermoen

Det er nokså normalt for selskaper som har skift og turnusarbeid. Vanligvis løses slike hull ved smidighet mellom arbeidsgiver og arbeidstakere som har fri.

Informasjonen er også skandaløst dårlig

Slik er det ikke i Avinor. De tilgjengelige flygelederne er åpenbart ikke motiverte for å jobbe ekstra, og det er neppe sommersolen som frister dem ut av kontrollsentralen.

Problemene toppet seg mandag 9. juli og varte hele natt til 10. juli. Gardermoen ble stengt i perioder, mens det gikk verst ut over de private lufthavnene Rygge og Torp.

Resultatet ble at tusenvis av mennesker fikk ødelagt ferien i det flygelederne bedyer ikke er aksjoner.

Her i Nettavisen blir vi nedringt av flypassasjerer som ønsker å vite om deres fly vil ta av som planlagt.

For informasjonen er også skandaløst dårlig.

Hos Avinor heter det at passasjerene «oppfordres til å holde seg orientert om sin flygning gjennom sitt flyselskap eller turoperatør».

Som om Norwegian eller Ryanair vet når Avinor har fulle skift eller ikke.

Ingen kan bevise at flygeledernes motvilje mot ekstravakter har sammenheng med at de ikke fikk det som de ville i lønnsoppgjøret.

Forpostfektingene var tøffe, med flere varsler om streikeuttak fra Norges Flygelederforbund (NFF).

Les også: Varsel om streikeuttak

Ifølge flygelederne gikk ikke uenigheten på lønn, men på den sosiale profilen: - Det drives fra Avinors side det vi oppfatter som utstrakt rovdrift på flygeledere ved enkelte flykontrollenheter i Norge, når man ser på arbeidstid, belastning og bemanning. Det er svært viktig for NFF å beskytte våre medlemmer mot ekstrem slitasje på grunn av slike forhold, skrev foreningens formann, Robert Gjønnes, i en pressemelding.

Flygelederne viser til at enkelte arbeider overtid tilsvarende 4-8 uker ekstra arbeidstid i året

Nå ble det ingen streik, og det pågår altså - angivelig - ingen aksjoner. Så får partene krangle om «mangelen på tilgjengelige flygeledere» skyldes at Norges Flygelederforening hadde rett - eller om de nå sørger for å få rett.

Men flyselskapene og passasjerene fortviler, naturlig nok: - Vi har bedt om et svar på hva Avinor gjør for å sikre flytrafikken nå i sommer, sier Anne-Sissel Skånvik, kommunikasjonsdirektør i Norwegian.

I går ble det holdt møte mellom SAS, Widerøe, Norwegian og Avinor, uten at passasjerene kan slappe av av den grunn.

Den eneste som ikke er på banen er samferdselsminister Marit Arnstad, som har ansvar for lufttrafikken og kontrollerer 100 % av statsselskapet Avinor.

To tiltak bør vurderes:

1. Rask opptrapping av utdannelsen av nye flygeledere - evnt kurs for flygeledere som hentes fra utlandet.

2. Vurdere en splittelse av Avinor, åpne for en konkurrent og sørge for dobbeltdekning av flykontrollen.

Med 40 millioner passasjerer i året er luftfarten kritisk for norsk infrastruktur.

Likevel er ikke en styrking av bemanningen på kontrollsentralene prioritert i den ferske Nasjonal Tranportplan frem til 2023. Det er for dårlig.

Samfunnet kan ikke basere seg på at Avinor og Avinors flygeledere har monopol på å kontrollere luftrommet etter tiår med aksjoner og/eller dårlig samspill mellom de ansatte og ledelsen.

Vi trenger flere flygeledere og en back up når Avinor igjen opplever «mangel på tilgjengelige flygeledere».

Ikke Rom for dem på Berget?

Romleiren utenfor Sofienberg kirke samler nå rundt 200 mennesker. Foto: Martin Jacob Kristoffersen, Nettavisen.

Oslo har nå rundt 2000 uteliggere og tiggere fra romfolket. Hvorfor ikke legge til rette for at vi får 4000 eller 8000 til neste år?

Vi står overfor et brutalt, men enkelt, dilemma:

  • Enten må vi innse at bostedløse tiggere vil strømme til Norge, og legge forholdene til rette med dusjer og toaletter.
  • Eller så får vi forby tigging, og bortvise folk som slår seg til på steder der det ikke er lov å slå leir.

Vi står også overfor et moralsk dilemma:

Aviser og nettforumer er fulle av debattinnlegg. Dagsavisen 12. juli 2012.

På den ene siden er det synd på de fattige, fortvilte menneskene.

På den annen side er det helt forståelig at folk ikke ønsker å tråkke i avføring eller oppleve tyverier midt i sin egen by.

Den nye leiren ved Sofienberg kirke setter konflikten på spissen. Rundt 200 romfolk er i praksis kirkens gjester, mens naboene raser og fortviler.Denne Facebook-siden har nå over 3000 likes:

«Vi som bor i området rundt Sofienberg parken, er så fortvilet. Områder som vi alle er så stolt av er nå forsøpplet av Romenere. Er det virkelig slik at folk bare kan ta seg slik til rette i byen vår? De forlanger at Oslo kommune skal sette opp toaletter, dusjer og plukke opp søppel etter de. Vi har oppserver tyverier fra bakgårdene våre, ringt politiet som ikke gjør noen ting! Vi ser de tar med seg møbler, materialer og alt annet av løsøret som ikke er låst fast. Dette finner vi oss ikke i!!! Blir det ikke gjort noe snarest, er jeg redd folk vil ta saken i egne hender».

Rumenske fattige har inntatt gatene i alle de store norske byene. De har dårlig råd, men er ingen homogen gruppe. De fleste kalles riktignok romfolk, men det er et romslig begrep som rommer mange ulike grupper.

Det er ikke rasisme å håndheve lovene vi har vedtatt, eller vedta en ny lov mot tigging

Leder for vinningsgruppa ved Majorstua politistasjon mener at det ikke er tiggerne som begår kriminelle handlinger, men andre - organiserte grupper - av multikriminelle.

Andre politifolk sier at også tiggerne har kriminelt rulleblad. Politiet gjennomførte nylig en aksjon på Karl Johan: - Etter at de hadde kontrollert idenditeten til 69 av disse tiggerne, fant de ut at 68 av disse var registrert med straffbare forhold, sa visepolitimester Roger Andresen til NRK Dagsnytt.

Romfolk er en sammensatt gruppe, men har vedtatt et felles flagg.

Som borger i EØS-området har man både rettigheter og plikter. Den frie retten til å flytte henger sammen med plikten til å bidra i samfunnet.

I Norge er skolegang obligatorisk for alle, vi har forbud mot menneskehandel, bortgifting av 13-åringer og seksuell omgang med mindreårige. Det er heller ikke lov å småstjele, forsøple eller slå leir hvor man vil.

Det er ikke rasisme å håndheve lovene vi har vedtatt, eller vedta en ny lov mot tigging.

Men: Så lenge vi er medlem av EØS, så kan vi ikke stenge ute folkegrupper. Derimot kan vi kreve at enkeltpersoner som kommer til Norge har økonomisk evne til å forsørge seg selv, og at de holder seg unna straffbare handlinger.

Fattige rumenere reiser fra et land i politisk kaos. Landets tidligere statsminister ble nylig dømt til to år i fengsel for korrupsjon, presidenten risikerer riksrett, og ifølge New York times er mer enn 1000 offentlige ansatte anklaget for korrupsjon.

På den annen side er ikke Romania spesielt dårlig stilt økonomisk. Arbeidsledigheten er under snittet i EU, landet hadde sterk vekst på fra 2006 og utover, og prisstigningen er på rundt tre prosent.

Det viktigste Norge kan gjøre er å bidra til å bedre levekårene for romfolk og andre fattige i hjemlandet, og de siste fem årene har vi bidratt med totalt 2,2 milliarder kroner til Romania for blant annet å bedre levekårene for romfolket.

En av de fire frihetene i EU er innbyggernes rett til å flytte hvor de vil - en rettighet Norge også har sluttet seg til gjennom EØS-avtalen.

Enhver EU-borger har rett til å være her i tre måneder, og i ytterligere tre måneder hvis de søker arbeid. Men det er ingen kontroll med at de reiser etter disse seks månedene.

Effekten er at rundt 550 millioner mennesker - blant dem rundt 25 millioner arbeidsledige - kan flytte til Norge når de vil.

Retten til å flytte internt i EØS-området betyr også at man får rett til trygdeytelsene i det landet man flytter til.

Norge har Europas beste sosiale sikkerhetsnett, og nå er det i praksis spent opp under alle de 550 millioner EU-borgerne.

Den som ikke ser at dette er en latent bombe stikker hodet i sanden.

Det er også å stikke hodet i sanden å late som om 2000 bostedløse fattige tiggere og kriminelle ikke utgjør et problem.

Men inntil vi forbyr tigging, innfører grensekontroll eller krever økonomisk forsørgerevne for å komme hit, så må vi legge forholdene til rette for å minimalisere problemet.

Det betyr et minimum av sanitære forhold, som dusjer og toaletter.

Å la 200 opprette en leir midt i et boligområde, er en dårlig løsning.

Selv SV-politiker og bydelsutvalgsleder Per Østvold vil ha dem vekk fra Sofienberg fordi leiren skaper utrygghet og ikke er egnet for opphold.

- Byrådet bør anvise dem til et sted der de kan oppholde seg lovlig, med et minimum av sanitære forhold, sier Østvold til Aftenposten.

Aftenposten 12. juli 2012.

- Helt uaktuelt, svarer byrådsleder Stian Berger Røsland: - Når man reiser til Norge som EØS-borger, kreves det at man kan ta vare på seg selv. Man kan ikke forvente at byen man er i skal sørge for livsopphold. Det ville være å rive fundamentet til EØS-avtalen, sier han.

Begge har gode poenger. SV-politikerens forslag er kortsiktig, men nødvendig - mens Høyre-byrådens forslag krever at regjeringen kommer på banen.

Oslo og andre byer må legge forholdene til rette for at de fattige tiggerne kan dusje og gjøre fra seg uten å plage andre , og regjeringen må manne seg opp til å gjennomføre tiltak mot fri flyt av tiggere og kriminelle som ikke bidrar i samfunnet.

Siste nytt fra slagordfabrikken

 

LO-nestleder Gerid Kristiansen tror høyresiden har en drøm om skattelette til sølvpuss. Foto: Trond Isaksen.

LOs nestleder Gerd Kristiansen tror kjøp av tjenester i hjemmet handler om skattefri sølvpuss.

Fra slagordfabrikken som ga norsk politikk slagord som «bestemor på anbud» og «stoppeklokkeomsorg» kommer årets slager: Skattelette til sølvpuss.

Fellesnevneren er at slagordene er fordomsfulle, fordummende og avsporende.

Ingen ønsker seg skattelette til sølvpuss. Formuleringen er billig retorikk

Man trenger hverken være liberalist eller blåruss for å lure på om kommunalt ansatte alltid sikrer best eldreomsorg, eller om private kan utføre tjenestene både bedre og billigere.

Det bare virker sånn når slagordfabrikken har vært inne.

Det er tenketanken Civita som har fått LOs nestleder til å se rødt. Det provoserende utgangspunktet er rapporten om sosial jumping, som påviser at innvandrere har hatt markant bedre lønnsutvikling enn resten av Norge.

Poenget er altså at slagordet «sosial dumping» er feil, og at det egentlig er snakk om sosiale hopp for innvandrerne.

I tillegg til å være en kamp om fakta, er det altså en duell om ord: Sosial dumping vrs. sosial jumping.

Språk er makt, og språk kan være tilslørende. Ingen ønsker seg skattelette til sølvpuss. Formuleringen er billig retorikk.

Det saken handler om er at Sverige har hatt stor suksess med skattefradrag for kjøp av enkle håndtverks- og husarbeidstjenester i hjemmet - den såkalte ROT/RUT-ordningen, som ble innført i 2007. RUT (rengjøring, underhåll og tvätt) og ROT (reparasjon, ombygging og tilbygging) ble innført for å stimulere byggebransjen, og for å få svarte hjemmetjenester inn i ordnede former.

Skattereduksjonen gis for halvparten av beløpet, og det er en maksimalgrense på 50.000 kroner.

Ordningen har skapt minst 12.500 nye hvite jobber: ROT ug RUT gir nye hvite jobber

Dagens Næringsliv 10. juli 2012.

I motsetning til hva LOs nestleder tror, så handler det ikke om puss av sølvtøy: Over en million svensker har brukt ordningen.

Ordningen er enkel: Huseier får trekke fra halve arbeidskostnaden på skatten, men beløpene blir samtidig skattepliktig for mottaker.

Staten taper noe hvis huseier har høyere skatteprosent enn tjenesteyteren, men til gjengjeld får man kontroll over en stort svart økonomi som også finnes i Norge.

Dette forslaget ble 22. mai 2012 fremmet av Fremskrittspartiet i finanskomiteen på Stortinget:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å innføre et såkalt ROS- og ROT-forslag for å bekjempe svart arbeid, grov utnyttelse av arbeidskraft («sosial dumping») samt tilrettelegge for økt sysselsetting».

- Gjennom å åpne for at private husholdninger skal få skattefradrag på tjenester som gjøres i hjemmet, bolig og fritidseiendom, vild et kunne føre tila t flere som står utenfor arbeidslivet pga lav eller ingen utdannelse, får en mulighet til å komme seg inn på det formelle arbeidsmarkedet. Vi vet også at flere og flere unge dropper ut av videregående skole og havner som passive mottakere av sosialstønad, mener politisk rådgiver Wenche Storsveen Bjerke fra Fremskrittspartiet.

Forslaget ble forkastet av alle de andre partiene, men Venstre og Senterpartiet har luktet litt på forslaget tidligere.

Her kan du lese saksdokumentene: Innstilling fra finanskomiteen

Utformingen av et skattefradrag for tjenester i hjemmet kan diskuteres. Det finnes gode argumenter mot; blant annet at gevinst på salg av bolig er skattefri i Norge.

Men det viktigste er å ta inn over seg noen tunge kjennsgjerninger:

  • Vi trenger et ordnet arbeidsmarked for ufaglærte.
  • Vi bør akseptere en gråsone inn i arbeidsmarkedet
  • Kjøp av tjenester er en vinn/vinn-situasjon.

Det pussige er at kjøp av historisk «maskuline» gjøremål som maling og snekring er legitimt, mens det er noe moralsk tvilsomt i å kjøpe historisk «feminine» tjenester som rengjøring.

Tilbake til LOs nestleder Gerd Kristiansen, som later som hun tror dette handler om skattelette for puss av sølvtøy.

Hun er utdannet hjelpepleier, men har stort sett arbeidet i fagbevegelsen hele sitt yrkesaktive liv  -  først i Norsk Helse- og Sosialforbund, deretter i Fagforbundet, og siden mai 2009 som nestleder i LO.

Der tjener hun rundt 1,1 millioner kroner i året - eller rundt regnet tre hjelpepleierlønninger.

Jeg antar at LO-nestlederen har folk til å vaske og støvsuge kontoret, og at hun har en krevende jobb med mange arbeidstimer.

Sånn sett ligner hun litt på gruppen hun tror drømmer om skattelette for sølvpuss.

På seg selv kjenner man åpenbart ikke andre.

En bønn om lønnsnemnd

Arbeidsmininster Hanne Bjurstrøm måtte gripe inn med tvungen lønnsnemnd. Foto: Scanpix.

Når oljearbeiderne streiker bort en milliard i uka - og arbeidsgiverne svarer med å ville stanse hele Nordsjøen - da er det en bønn om lønnsnemnd.

Norge har fri forhandlingsrett, men en sikkerhetsventil hvor samfunnet kan si at nok er nok.

Det er denne sikkerhetsventilen Hanne Bjurstrøm brukte ved 23.30-tiden natt til tirsdag for å forhindre at alle olje- og gassproduksjon i Nordsjøen ble stanset.

Arbeidsministeren tok ansvar da partene kastet kortene.

NHO kan notere seg for et lite stikk, siden trusselen om lock out fikk den rødgrønne regjeringen til å bruke det upopulære grepet med tvungen lønnsnemnd for å stanse konflikten

Forbundsleder Leif Sande i Industri Energi kan rase så mye han vil, men innerst inne visste han at dette ble utfallet når arbeidsgiverne tok ut hele Nordsjøen i lock out fra midnatt.

For at en streik i oljesektoren skal virke, må man drive seigpining. Industri Energi tok ut akkurat nok streikende til at konflikten kostet samfunnet en milliard i uken, men holdt samtidig nok igjen til at tvungen lønnsnemnd ville virket urimelig før det hadde gått en tid.

Når Oljeindustriens landsforening svarte med full lock out, så var det et åpenbart ønske om tvungen lønnsnenmnd.

Les også bloggen: Milliard tapt på oljestreiken

Det er grunn til å rose Hanne Bjurstrøm for måten hun har håndtert konflikten:

I første fase gjorde hun ikke annet enn å forsøke å bringe partene sammen.

Så gav hun dem et klart ultimatum: Finn frem til enighet før lock out'en, eller risikerer lønnsnemnd.

Og da det ikke lyktes, hindret hun en lammende konflikt med 1,8 milliarder kroner i tap i siste øyeblikk.

Ifølge Finansavisen viser aksjekursen til Statoil at aksjemarkedet veddet på at det ville bli tvungen lønnsnemnd.

Gårsdagens Næringsliv: FAFO-forskeren er feilsitert og er lovet en rettelse. Dagens Næringsliv 10. juli 2012.

Børsen traff bedre enn FAFO-forsker Kristine Nergaard, som i Dagens Næringsliv i dag spår at regjeringen ikke vil bruke tvungen lønnsnemnd: - Når partene havner i en slik situasjon så er det opp til begge å komme seg ut av den også, sier hun på trykk i avisen når konflikten allerede er avblåst - med tvungen lønnsnemnd.

Det er sikkert en trøst for DN at Aftenposten bruker to sider i dagens avis på konsekvensene av full lock out i Nordsjøen.

Av og til er det sikkert trist å jobbe i en papiravis...

Det vanskeligste spørsmålet i oljekonflikten er pensjonsordningen, der arbeidsgiverne vil ta bort en gavepensjon de har gitt de siste tiårene. Arbeiderne kjemper for retten til å gå av etter 62 år med tilnærmet full lønn.

Spørsmålet skal nå avgjøres i Rikslønnsnemnda, hvor begge parter er representert.

I Rikslønnsnemnda er det lite sannsynlig at arbeiderne får medhold. Effekten av årets streik, lock out og tvungen lønnsnemnd er trolig at den gode gavepensjonen forsvinner.

Det kostet samfunnet 2,5 milliarder kroner i utsatte oljeinntekter å komme dit.

NHO kan notere seg for et lite stikk, siden trusselen om lock out fikk den rødgrønne regjeringen til å bruke det upopulære grepet med tvungen lønnsnemnd for å stanse konflikten.

Men ikke før var oljekonflikten over, så kommer meldingene om at flyplassene på Rygge og Torp må stenge på grunn av flygelederaksjoner.

Sånn går dagene i et av verdens rikeste land.

SISTE: Dagens Næringsliv har beklaget overfor FAFO-forskeren, som er feilsitert.

Slik får vi bedre veier

SSB-forsker Ådne Cappelen vil dempe investeringsveksten i Nordsjøen. Foto: Scanpix.

Norge mangler ikke penger til å bygge veier - vi mangler arbeidskraft. Årsaken er at vi investerer et helt annet sted.

Mange lurer på hvorfor staten ikke kan bygge mer vei når statsbudsjettet har nesten 400 milliarder kroner i overskudd, og vi har en pengesekk på over 3.000 milliarder kroner i utlandet.

Svaret er: Vi mangler arbeidskraft!

Det er underlig nok når det samtidig er 25 millioner arbeidsløse i EØS-området, og vi tvangsutsender filippinske kvinner som har fast jobb etter to år i landet.

Oljen og gassen forsvinner ikke om vi demper utbyggingstakten noe, og ruster opp veinettet og jernbanen hurtigere

Les også: Uønsket i Norge

Hvis vi ikke ønsker mer arbeidsinnvandring, må vi ta arbeidskraften fra et annet sted.

For eksempel ved å dempe investeringene i olje- og gass, som har økt fra 125 milliarder kroner i året i 2010, til 186 milliarder kroner i år.

- Nå er aktivitetsnivået i den sektoren så høyt, og den legger et så stort press på andre deler av økonomien, at det hadde vært en fordel å unngå at den vokser videre, sier SSB-forsker Ådne Cappelen i Statistisk Sentralbyrå til Dagens Næringsliv.

Cappelen er en respektert makroøkonom, og hans frykt er at oljebransjen trekker til seg folk og presser opp lønningene ellers i økonomien.

Også oljearbeidernes fagforening er bekymret over det som nå skjer: - Vi ser at det økende aktivitetsnivået gir økt press på kostnader. Vi er også bekymret for hvorvidt vi er i stand til å opprettholde sikkerhetsnivået på sokkelen, sier Leif Sande, leder for Industri Energi.

Fagforeningen skrev i forrige uke brev til arbeidsminister Hanne Bjurstrøm, miljøvernminister Bård Vegar Solhjell og olje- og energiminister Ola Borten Moe for å be dem skru ned takten.

Les brevet: Ber regjeringen dempe aktivitetsnivået på norsk sokkel.

Statistisk sentralbyrå har tall som viser enorm vekst i investeringene i olje- og gass.

Her ser du tallene: Oljeinvesteringer

Så sent som i 2007 investerte vi 110 milliarder kroner årlig i Nordsjøen. Neste år passerer vi 194 milliarder kroner.

Det tilsvarer nær 40.000 kroner per innbygger i Norge - i året.

Industri Energi spår at næringen vil trenge 3.000 - 3.500 nye medarbeidere for å ta unna.

De store feltubyggingene som nå står for døren er Goliat, Eldfisk II og Edvard Grieg. I tillegg er det planlagt milliardinvesteringer på gamle felt som Troll, Ekofisk, Oseberg og Åsgard.

Historien vil vise om det er lurt eller dumt å pumpe opp oljen og gassen i Nordsjøen i det tempoet vi nå gjør. Det avhenger av oljeprisen, og den kan ingen forutse. Oljeprisen er påvirket av global etterspørsel etter energi, problemer med leveranser knyttet til at olje utvinnes i mange ustabile regimer, og ikke minst om vi går mot en fremtid med mangel på olje eller om alternative energikilder vil ta over.

Svaret på det har ingen. Oljeanalytikerne nøyer seg som regel med å spå prisen fremover ved å se i bakspeilet.

Oljen og gassen forsvinner ikke om vi demper utbyggingstakten noe, og ruster opp veinettet og jernbanen hurtigere.

Kraftig vekst i oljeinvesteringene til nesten 200 milliarder kroner i året betyr at nye veier og nye jernbanestrekninger må vente - selv om vi har penger nok.

Boligpolitikerne er en katastrofe

Politikerne mener ofte at løsningen på et problem er mer skatt til finansminister Sigbjørn Johnsen.

La unge få trekke fra husleien på selvangivelsen. Det er rettferdig og hjelper dem inn i boligmarkedet.

Det går helt galt når politikere og økonomer skal peke ut riktig kurs for boligpolitikken.

NRK 4. juli 2012.

Det eneste de er enige om er at boligpolitikken er en katastrofe, og at økt skatt kan være en løsning:

  • 11 av 12 økonomer Dagens Næringsliv har snakket med vil ha høyere boligskatt.
  • Mens Sosialistisk Ungdom vil ha en nasjonal eiendomsskatt på bolig nummer to.

Som om dette vil gi flere og billigere boliger.

Det grunnleggende problemet er at det er for få boliger der folk vil bo. Vi blir flere og flere her i landet - og spesielt i pressområdene - uten at det bygges nok nye boliger.

Det grunnleggende problemet er at det er for få boliger der folk vil bo.

Når vi i tillegg har gode lønnsoppgjør og svært lav rente, trenger man ikke Nobelprisen i økonomi for å skjønne hva som skjer med boligprisene.

- Hovedproblemet er at det bygges for lite boliger, sier Unge Høyre-leder Paul Joakim Sandøy.

Skyteskiven for ungdomspolitikerne er såkalte «spekulanter» og andre som leier ut boliger. Men det er en total misforståelse. Disse menneskene har kjøpekraft til å betale for nye boliger, og fungerer som en bank for dem som ikke har råd til å kjøpe boligen selv.

Økonomene er bekymret for at vi binder for mye av formuen vår i boligen fordi vi får rentefradrag og skattefri gevinst. Det er viktig nok, men forslag om økt boligsskatt vil føre til mindre boligbygging og høyere husleie.

Svaret på at det skattemessig er gunstigere å eie bolig enn å leie bolig, må ikke løses ved å skjerpe skatten for boligeierne. Hvorfor er det ikke like nærliggende å gjøre det gunstigere å leie? Problemet er da ikke at statskassen er tom?

Finanstilsynet er redd for at bankene skal ta for høy risiko, og har satt krav på 15 % egenkapital ved kjøp av ny bolig.

Les mer: Nye retningslinjer for forsvarlig utlånspraksis for lån til boligformål fastsatt

Det er historisk strengt, og fører til at folk som har råd til å betale renter og avdrag ikke kommer inn i boligmarkedet fordi de ikke har formue. Det er sikkert bra for bankene, men ikke for unge førstegangskjøpere av bolig. Hvem har spart opp 200.000 - 300.000 kroner etter studiene?

Og så kan vi legge til at Husbanken er et virkemiddel som ikke virker. Fra april i fjor til april i år sank søknaden om lån til nye boliger med 11 prosent - og søknadsmassen er snart nede på halvparten av nivået i 2009.

Derfor har ungdomspolitikerne rett i diagnosen: Boligpolitikken er en katastrofe.

Hva er problemet?

  1. At det er for vanskelig å komme inn i boligmarkedet i overgangen mellom utdannelse og ny jobb.
  2. Og at man risikerer å forbli utenfor fordi skattesystemet premierer eiere, og straffer leietakere.

For meg blir det voodoo-politikk å løse dette med mer skatt på bolig.

Løsningen er mye enklere: Bruk skattesystemet til å gjøre det mer lønnsomt å leie!

Leieprisene i Oslo-området har økt fra 6.500 kroner til 8.400 kroner for en gjennomsnitts toromsleilighet de siste fem årene. Det er ikke så mye, men for leietakerne er det dyre penger siden de betales av nettolønnen etter skatt.

Svaret er å la boligsøkere trekke husleien fra på skatten, og hjelpe dem å bygge opp kapital gjennom skattefri boligsparing for ungdom.

Vi trenger flere boliger. Det betyr økte boliginvesteringer. Og da kan det ikke være riktig å ramme dem som investerer i nye boliger. Det er vanskelig å begripe hvordan det skal gi flere boliger.

Politikernes jobb er å legge til rette for økt boligbygging.

I Oslo-området betyr det å regulere flere boligområder og bygge ut kollektivtilbud og annen infrastruktur. Det er nok plass, men Oslo må spille på lag med Asker, Bærum, Nittedal, Skedsmo og Ski - om nødvendig ved kommunesammenslåing til et Stor-Oslo.

Politikerne kunne hjelpe unge inn i boligmarkedet gjennom øremerkede tiltak i Husbanken. Det har de ikke gjort. I stedet har de stilltiende sett Finanstilsynet skjerpe kravet til egenkapital, og dermed innført en ny barriere.

Kort sagt trenger vi boligpolitikere som gjør jobben sin uten å skylde på «spekulanter».

Det er boligpolitikken som er problemet, ikke boligmarkedet.

PS: Vi har en fiskeriminister, en likestillingsminister og en administrasjonsminister.

Kanskje det er på høy tid med en boligminister?

Stygg norsk korrupsjon

For statsminister Jens Stoltenberg må det være pinlig at korrupsjonssakene stammer fra halvoffentlige selskaper.

Hvorfor er alle de største norske korrupsjonssakene knyttet til selskaper som er kontrollert av staten?

Den pågående opprullingen av korrupsjon i gjødselgiganten Yara føyer seg inn i et mønster: Alle store korrupsjonssaker som er avslørt i norske selskaper i utlandet, har skjedd i store selskaper med  staten som hovedaksjonær.

  • Statoils Iran-affære endte med bøter på totalt 140 millioner kroner fra norske Økokrim og det amerikanske kredittilsynet (SEC).
  • Hydro ble tatt med buksene nede i Libya, etter å ha betalt en «konsulent» 60 millioner kroner.
  • Yara er avslørt for korrupsjon i India, Libya og Sveits for rundt 100 millioner kroner.
  • Telenor kan ha kjøpt seg inn i en korrupsjonsskandale i India og kan tape 17 milliarder kroner.

Dette er listen over de største korrupsjonssakene. For norske myndigheter må det være pinlig at samtlige selskaper er kontrollert av den norske stat.

Derfor er det så pinlig at Statoil, Hydro, Yara og Telenor er involvert i stygge korrupsjonssaker med flere hundre millioner kroner i utbetalinger i korrupte land.

Hva kommer det av, og hva kan gjøres med det?

I internasjonale undersøkelser regnes Norge som et av verdens minst korrupte land.

Men sakene som nå er avslørt tyder på at bildet er annerledes når vi ser på norske halvoffentlige virksomheter i utlandet.

Jeg har tre hypoteser om hvorfor:

  1. Forretningslivet i land Libya, India og Iran er korrupt.
  2. De norske selskapene spiller etter lokale spilleregler.
  3. Man utvikler en «ser intet, hører intet, sier intet»-kultur.

Når man snakker med folk innen for eksempel shipping, får man høre at utbetalinger på et par prosent i «kommisjoner» til «konsulenter» er helt vanlig.

Det kan dreie seg om smøring, men også om å skalle av en del av fortjenesten til skattefrie postkasseselskaper i skatteparadiser.

Den samme historien får man fra hederlige mennesker som har prøvd å bygge opp legal virksomhet i land som Kina. Bestikkelser og kommisjoner er helt vanlig. Man får knapt utført noe uten å betale de rette tjenestemennene.

Hvis man ser på landene de store norske statsselskapene opererer i, så er de blant verdens mest korrupte regimer.

I tillegg til landene som er nevnt overfor, har vi omfattende virksomhet i land som Angola og Nigeria - og vi er på full fart inn i Russland.

Innen olje stammer den ene korrupssjonssaken fra det tidligere private Saga Petroleum, som ble kjøpt av halvstatlige Hydro og endte opp i Statoil (70 % offentlig eid).

Staten eier nær 60 prosent av Telenor, og har igjen 43 prosent av selskapet som nå rystes av en korrupssjonsskandale - gjødselsfirmaet Yara.

Dette skjer samtidig som norske politikere (med rette) er opptatt av å bekjempe korrupsjon.

Som ett av landene i verden som gir mest i utviklingshjelp i forhold til økonomiens størrelse, har vi en legitim rett til å forsikre oss om at pengene kommer frem til dem som trenger utvikling - og ikke til å utvikle bankkontiene til lokale politikere og byråkrater.

Derfor er det så pinlig at Statoil, Yara og Telenor er involvert i stygge korrupsjonssaker med flere hundre millioner kroner i utbetalinger i korrupte land.

Det bør være viktig å ta fatt i for næringsminister Trond Giske og olje- og energiminister Ola Borten Moe - minst like viktig som å drive symbolrefs av lønnsveksten til noen få ledere.

Uønsket i Norge

Eve Syrrah måtte dra hjem til Filippinene etter to år som au pair i Norge. Vi har ikke plass til arbeidsomme innvandrere. Foto: Gunnar Stavrum.

I går tok vi farvel med Eve Syrrah, som har bodd hos oss i to år. Hun er hyggelig og arbeidssom, men får ikke være i Norge mer enn to år.

Det er selvsagt ingen norske politikere som har et bevisst forhold til Eve Syrrah. Og det er heller ikke så mange som vil hevde at det er viktig for Norge at akkurat hun er uønsket etter to år.

For politikere og byråkrater er hun bare et nummer i rekken.

Men for oss som har blitt kjent med henne - og mange som henne - er det en stor urimelighet at et land med press på arbeidsmarkedet ikke har plass til flittige arbeidsinnvandrere.

Men det verste er det falske inntrykket mange har klart å skape av au pair-ordningen.

Faktum er at for de aller, aller fleste som kommer til Norge, er perioden med på å løfte dem ut av et liv i fattigdom og gi dem en ny start med oppspart kapital.

Som Eve Syrrah. Hun drar fra Norge og hjem til Filippinene for å gifte seg, for deretter å reise til New Zealand - der hun får arbeids- og oppholdstillatelse på seks uker.

Det kommer til å gå bra med Eve Syrrah.

Det unner vi henne av hele vårt hjerte.

Men det er rart at et land som har store uløste oppgaver innenfor helse og omsorg ikke har plass til en arbeidssøker som henne.

Når LO og mediene lager oppslag om misbruk av au pairer, og får politikerne til å foreslå innstramminger, så rammer det ikke oss - men de fattige jentene det er snakk om.

Ifølge Utlendingsdirektoratet er formålet med au pair-ordningen kulturutveksling. Au pairene skal få bedre kunnskap om Norge og det norske samfunnet ved å bo i et norsk hjem - til gjengjeld bidrar au pairen med tjenesteytelser som lettere husarbeid og barnepass for vertsfamilien.

Les om ordningen her: Nye regler for au pair-ordningen

Det er riktig, men også feil. Å flytte midlertidig fra den fattige landsbygda på Filippinene er kulturutveksling, men det er også kjøp og salg av tjenester.

Au pairen får kost, losji,  og minst 5.000 kroner i måneden før skatt i lommepenger.

Vertsfamilien skal også dekke au pairens reiseutgifter til hjemreisen.

(NB: For staten er ikke ordningen mer «kulturutvekskling» enn at man krever skatt på inntekten som overstiger fribeløpet. )

Arbeidstiden må ikke overstige fem timer per dag, og det er ikke lov å betale ekstra for merarbeid.

Regelverket sier også: - Du kan ikke arbeide hos andre arbeidsgivere eller andre vertsfamilier enn vertsfamilien din, og du kan ikke kombinere arbeidet som au pair med annet arbeid, verken mot betaling eller gratis.

Det er bare å konstatere at politikerne er på en annen klode enn kvinnene de lager regler for. I virkeligheten snakker vi om unge kvinner mellom 18 og 30 år som har to år på seg for å hjelpe seg selv ut av fattigdommen på Filippinene. Regelverket sier altså at fem timer arbeid om dagen er maks, og at de «kan ikke arbeide hos andre arbeidsgivere».

Det store spørsmålet er: For hvem har myndighetene laget forbud mot å arbeide ekstra? Det kan umulig være av hensyn til de filippinske kvinnene som har arbeidskapasitet og ønske om å jobbe langt mer den korte perioden de får være her i landet.

Hvis vi forlater politikernes urealistiske tåkeverden og beveger oss inn i den virkelige verden, så fungerer au pair-ordningen som både kulturutvekskling og kjøp av hjelp til husarbeid og barnepass.

Hvis vi legger av oss dobbeltmoralen, er virkeligheten at verftsfamiliene med stort og smått betaler pluss/minus 150.000 kroner i året for hjelpen.

Her er regnestykket:

  • Lommepenger: 60.000 kroner
  • Bolig: 35.000 - 40.000 kroner
  • Mat: 24.000 kroner *
  • Hjemreise, norskkurs: 15.000 kroner

* Kilde: SIFOs standardbudsjett.

Hva er mitt poeng?

Det er bra at myndighetene lager regelverk som gir au pair-ene trygghet, og som sikrer at de kan bytte vertsfamilie hvis de utnyttes (det har vært noen svært få slike tilfeller).

Det er også helt ok om man hever lommepengesatsene, lager en tilsynsordning eller gjør andre tiltak som gir en bedre balanse mellom au pairene og vertsfamiliene.

Men det beste er å kalle en spade for en spade, og åpne for gjestearbeidere utenfor EØS-området som får oppholdstillatelse koblet til at de har arbeid. Det ville gitt de filippinske hushjelpene trygghet og rettigheter som arbeidstakere, kombinert med en minstelønnsordning.

Det er på tide at vi tar inn over oss at dette er kvinner som kommer hit for å arbeide, tjene penger og sparer til å gi seg selv en ny økonomisk trygghet i hjemlandet.

De bidrar til at mange tusen norske familier får hverdagen til å gå rundt - og får kulturutveksling på kjøpet.

Les mer: Au pair redder forholdet

Kvinner som Eve Syrrah fortjener hver krone de får, og de aller fleste av dem drar tilbake til Filippinene med nye kunnskaper og oppsparte midler.

Det er en vinn/vinn-situasjon for kvinnene det gjelder, og familiene de bor hos.

Det er rart at Norge ikke har plass til slike personer, men at myndighetene har bestemt at de skal settes på første fly når de har vært her i to år.