hits

juli 2010

Bløff om baroner

Private barnehager reddet Kristin Halvorsen fra mer løftebrudd, men nå vil hun baste og binde dem. Foto: Kunnskapsdepartementet

Private barnehager er ingen gullgruve, men de driver billigere og bedre enn de offentlige barnehagene.

De siste dagene har flere politikere og journalister prøvd å lansere begrepet "barnehagebaroner". Det er et klart politisk slagord, men både NRK og Dagbladet bruker det på reportasjeplass i saken om lobbyist og eks-politiker Bjarne Håkon Hanssen.

Sannheten er at barnehagedrift er meget dårlig butikk, men at de private står for nesten halvparten av alle barnehageplassene i Norge. Uten private barnehager ville ikke Kristin Halvorsen vært i nærheten av å holde sitt løfte om full barnehagedekning.

De siste tallene fra SSB viser at Norge har fått 774 nye private barnehager fra år 2000, mens det offentlige kun har maktet å bygge 98 nye barnehager i samme periode. Det betyr at hoveddelen av de over 70.000 nye barnehageplassene har kommet som følge av private investeringer.

Interessant nok drives de private barnehagene billigere og bedre enn det offentlige, hvis vi skal dømme etter hva foreldrene til barna mener. Handelshøyskolen BI har målt kundetilfredshet, og den lå langt høyere hos private enn i de offentlige barnehagene.

Årsakene kan være flere, men det er ikke utenkelig at små enheter med direkte ansvar lokalt drives bedre enn barnehager i det store offentlige byråkratiet.

Nå vil SV gjør det enda mindre lønnsomt å drive privatebarnehager: - Det skal ikke være lukrativt å drive barnehager, sier statssekretær Lisbeth Rugtvedt (SV) til NRK.

- Ren kommunisme, svarer administrerende direktør Arild Olsen i Private barnehagers landsforbund.

Det falske bildet av private "barnehagebaroner" overser glatt at hele sektoren er detaljregulert. Det finnes regler for maksimalpris, hvor store arealer barnehagen skal ha, bemanning og pedagogisk opplegg. Det er statens ansvar å sørge for at reglene blir etterlevd.

Det er også statens ansvar å sette driftstilskuddet på et korrekt nivå. Dersom statstilskuddene er for høye (lite tyder på det), får man sette dem ned. Det kan umulig være riktig å lage et system hvor de som driver bra, blir rammet. Mens de som lar kronene rulle, får drive på.

En fremtidsrettet politikk ville være å undersøke hvorfor de private driver bedre, og så forbedre de offentlige barnehagene etter såkalt best practice. I stedet forsøker Kristin Halvorsen nå å baste og binde de private barnehagene ved å gjøre det umulig å ta ut utbytte og tjene penger på privat barnehagedrift.

Det er dette forslaget Bjarne Håkon Hanssen har drevet lobbyvirksomhet mot, og det er å snu det helt på hodet når Kristin Halvorsen i dagens VG uttaler at Hanssen tar "pene honorarer for å jobbe mot fellesskapets interesser".

Tvert imot - i denne saken er det Hanssen som arbeider for fellesskapet, mens kunnskapsminister Kristin Halvorsen rir ideologiske kjeppehester.

388 barn forsvunnet

Nesten 400 barn er forsvunnet fra norske asylmottak de siste ti årene. Ingen vet om de er utsatt for noe kriminelt eller har stukket av.

Norske myndigheter ser ut til å ha svært lite kontroll med mindreårige asylsøkere som sitter i norske transittmottak. Ifølge Dagsavisen har ti barn forsvunnet fra Hvalstad transittmottak i Asker bare de siste tre månedene.

Trolig har mange av dem bare stukket av fordi de har regnet med å få avslag på asylsøknaden.

Andre kan ha vært utsatt for kriminelt, for eksempel i forhold til menneskesmuglere de skylder penger.

- Vi ser veldig alvorlig på de sakene der barn forsvinner. Unge asylsøkere er generelt en sårbar og utsatt gruppe, sier nestleder Truls Madsen på Hvalstad transittmottak til Dagsavisen.

Stort sett forsvinner rundt 40 barn fra asylmottak hvert eneste år. Dette er personer som ennå ikke er innvilget opphold, men som likevel får bevege seg fritt fordi mange norske politikere er imot såkalt internering. Baksiden av medaljen er at mange unge barn rett og slett går under jorden. For mange av dem vil kriminalitet være eneste alternativ for å skaffe seg penger til mat og husly.

Ifølge Dagsavisen står unge personer med nordafrikansk bakgrunn for mer enn halvparten av forsvinningene.

- Nordafrikanere får oftere avslag på asylsøknaden, og det kan tenkes at noen av dem som blir borte ikke har et reelt behov for beskyttelse. Vi har god grunn til å anta at de aller fleste forlater mottaket etter eget ønske, sier assisterende direktør Frode Forvang i UDI til Dagsavisen.

Nordafrikanere får oftere avslag på asylsøknaden, og det kan tenkes at noen av dem som blir borte ikke har et reelt behov for beskyttelse.

I praksis betyr det at rømlingene utnytter at de ikke er satt i internering til å stikke av og skaffe seg ulovlig adgang til Norge. Fra før er det anslått at flere tusen personer oppholder seg illegalt i Norge.

Dette er en utvikling som ikke kan fortsette. Nesten uansett hva man mener om innvandring og asylspolitikk, så må man være enige i at folk uten gyldig grunn til asyl lurer seg inn i landet ved å stikke av fra asylmottak. Spesielt alvorlig blir det når det er snakk om unge mennesker som kan ha stor gjeld til menneskesmuglere.

Den åpenbare løsningen er sterkere kontroll med asylsøkere som sitter i transittmottak, og som ennå ikke har fått innvilget opphold. Justisminister Knut Storberget arbeider med å lage lukkete mottak. Trolig er det høyst nødvendig, men det bør ledsages av en maksimumstid for å behandle søknadene.

Løsningen på Høyre-koden

Høyre har funnet et effektivt middel mot den rødgrønne regjeringen - nemlig å sitte helt stille.

Høyre har blitt landets største parti på gallup ved å sitte musestille. Det holder neppe til å vinne et valg.

Arbeiderpartiets Martin Kolberg gjorde et stort nummer av å knekke Frp-koden, men partiet famler i blinde overfor høyrebølgen som nå har gjort både Høyre og Frp populære blant velgerne.

Kanskje er det regjeringsslitasje, og kanskje er det en statsminister som er fraværende og lite visjonær. I hvertfall skinner det ikke akkurat av den rødgrønne koalisjonen for tiden, og det er en stund siden de skulle fylle vann i alle svømmebasseng og garantere for en norsk månelanding på Mongstad.

Ingen tidligere regjering har hatt like mye penger som den nåværende, og foreløpig er hestekur og innstramming mest snakk. Likevel får Regjeringen skylden for alt som ikke er perfekt, og det kan knapt tolkes som noe annet enn slitasje - og at mange velgere ønsker seg noe nytt. Det er dette ønsket som har løftet Høyre og Erna Solberg på meningsmålingene - ikke utspill eller politikk partiet selv har lansert.

Høyres store problem er at partiets forslag lett kan demoniseres av de rødgrønne. Når Høyre vil ha mer helse ut av hver skattekrone, svarer venstresiden med slagord som "bestemor på anbud" og "stoppeklokkeomsorg". Slagordene spiller effektivt på folks behov for trygghet, og venstresidens politikere er flinke til å gjenta og gjenta de samme begrepene så de fester seg.

Vi må tilbake til 80-tallet for å finne en periode hvor Høyre-sidens retorikk var like effektiv. Dengang handlet det om valgfrihet og konkurranse. I dag går hovedskillene på hvordan velferdsstaten skal finansieres, og hvilke krav det er rimelig å stille til den enkelte.

Bestemor har det neppe verre på et privat aldershjem, og det er vel de færreste som tror at sykepleierne på offentlige sykehjem har ubegrenset tid til hver enkelt pasient. Om ikke de bruker stoppeklokke, så føler nok personalet både på private og offentlige sykehjem at de ikke har ubegrenset med tid.

Tunge krefter i Høyre ønsker å stramme inn trygdeordninger og sette makt bak ønsket om å få folk ut i arbeid. Karensdager ved sykdom og sterkere incitamenter for å få halvsyke i jobb tidligere, er forslag mange i Høyre er enige i. Men partiet har erfart at det er mer lønnsomt blant velgerne å påpeke problemer, heller enn å lansere upopulære tiltak.

Høyres strategi fungerer så lenge den rødgrønne regjeringen ikke er offensiv og fremtidsrettet. Statsminiser Jens Stoltenberg har sittet så lenge at han lykkes i å ta æren for alt som er bra, men baksiden av medaljen er at han også må ta skylden for alt som er galt. Verken problemene i skolen eller dårlige veier og upålitelig jernbane vil gå over før neste valg.

Høyres strategi fungerer så lenge den rødgrønne regjeringen ikke er offensiv og fremtidsrettet

De rødgrønne fikk flertall på Stortinget fordi de borgerlige snublet i beina på hverandre. Fortsatt er det uklare linjer på borgerlig side, men med dagens galluptall er det lettere å bortforklare klare regjeringsalternativer fordi alle forstår at et flertall av Høyre og Fremskrittspartiet vil gi et annet bilde, enn et valgresultat med sentrumspartier på vippen.

Med slitasjen blant de rødgrønne er det ingen grunn for Høyre til å forandre på vinneroppskriften, som er å ligge lavt med egne løsninger, og kritisere de rødgrønne for alt som er galt i skolen, helsevesenet, trygde-Norge, på veiene og i jernbanen.

Det kan holde helt inn for Høyre, men utfordringen blir større hvis de rødgrønne kommer opp med en Soria Moria III eller en nye statsministerkandidat (som Jonas Gahr Støre). Da må Høyre-leder Erna Solberg være klar til å fortelle i klartekst hva en borgerlig regjering vil gjøre.

Men foreløpig er det best å sitte helt stille.

Høyt henger de og sure er de

Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen (Sp) tok beslutningen om å godta 90 kilometer med høyspentledninger gjennom Hardanger.

Vedtaket om å bygge ni mil med 40 meter høye kraftmaster gjennom Hardanger må stoppes slik at vi unngår ødeleggelse av landets fineste natur.

Arbeiderpartiet har alltid slitt med troverdighet i miljøpolitikken, og Regjeringens vedtak om å bygge høyspentledninger fra Sima til Samnanger gjennom Hardanger er en ny triumf for ?kraftsosialistene?.

Vedtaket kommer tross sterk lokal motstand.

Granvin-ordfører Jan Ivar Rødland (Ap) sier det kort og konsist til Dagsavisen: - Folk er forbannet. Politikerne kan nekte deg å sette opp ei lita sjøbu. Men når de vil ha noe, så bare pløyer de seg tvers gjennom landskapet vårt i jakten på egne mål.

Striden står om en tredje tilførselslinje av elektrisitet til Bergens-området. Det finnes minst to gode alternativer til Hardangerledningen ? sjøkabel og/eller en ny kabel sørover mot kraftkrevende industri i Rogaland (som kan stenges ned ved en el-krise eller en feil ved sjøkabelen).

Problemet er at alternativene ikke er skikkelig utredet, noe som er påpekt av både lokalpolitikere og av to av landets fremste samfunnsøkonomer, Einar Hope og Steinar Strøm.

I Dagens Næringsliv forsøker vassdrags- og energidirektør Agnar Aas å forsvare saksbehandlingen i et syltynt innlegg. Direktørens hovedpoeng er å forsvare ren synsing:

- Jeg vil likevel advare mot å tro at alle forhold knyttet til utbygging av kraftnettet kan settes inn i samfunnsøkonomiske regnestykker, skriver NVE-sjefen.

- I tillegg må det legges inn faktorer som ikke lar seg prissette på en meningsfull måte, og som best beksrives gjennom skjønnsmessige vurderinger.

Altså ren synsing.

NVE-sjefen har rett i at Hardangerledningen handler om mer enn kroner og øre. En slik faktor er verdien av uberørt natur, og NVE har ikke engang forsøkt å sette en verdi på et Hardanger som ikke skjemmes av nye store høyspentmaster.

Send saken tilbake til NVE for en ordentlig utredning av alternativene til å ødelegge noe av landets fineste natur!

Hovedargumentet til NVE er at en sjøkabel ikke vil la seg reparere like raskt som en luftkabel, og følgelig gi dårligere forsyningssikkerhet til Bergen. Det hører med til historien at behovet for Hardangerledningen kommer fordi man ønsker å få ned CO2-utslippene på norsk sokkel ved å elektrifisere oljeutvinningen.

Argumenet med forsyningssikkerhet er trolig overdrevet. For det første oppstår det sjeldent feil ved sjøkabler, og dessuten er argumentet tilbakevist av økonomiprofessorene som har pekt på at forsyningssikkerheten kan løses ved å skru ned produksjonen ved den kraftkrevende industrien i en krisesituasjon.

NVE svarer med at de har brukt skjønn, men altså ?glemt? verdien av uberørt natur.

Regjeringen bør også bruke skjønn og lytte til erfarne fagfolk:

Send saken tilbake til NVE for en ordentlig utredning av alternativene til å ødelegge noe av landets fineste natur!

Gi asyl til private

Det er ingenting galt i at private som driver asylmottak tjener penger.

Å drive asylmottak kan åpenbart være god butikk. Ifølge Dagbladet har de største private aktørene flere titalls millioner kroner i året i overskudd.

I serien av lange artikler og krasse kommentarer er det et faktum som mangler: Koster de private asylmottaksplassene mer eller mindre enn mottaksplasser drevet av det offentlige?

Svaret på det spørsmålet bør interessere skattebetalerne som betaler for mottaksplassene, uansett om de drives av private eller av det offentlige.

Innen barnehager, helsevesen og skoler finnes samme diskusjon. Av en eller annen grunn fremstilles det som problematisk at private eiere tjener penger på å drive tjenester for det offentlige. "Standardforklaringen" er at de private jukser på kvaliteten, underbetaler de ansatte og gir brukerne et dårligere tilbud.

Det er en mulig hypotese. Men en annen, og minst like god teori, er at private som eier virksomhetene selv har bedre kostnadsstyring og holder mer på utgiftskronene enn de offentlige konkurrentene. Kanskje har de færre fagforeninger og dårligere lønninger - hvis de da ikke klarer seg uten byråkrati og avtalte ordninger som gjør offentlige plasser dyrere - vel å merke uten at mottakene blir bedre for dem som bor der.

Erfaringer med private barnehager viser i hvertfall at private på noen områder kan drive både bedre og billigere enn offentlige. I brukerundersøkelser er foreldre med barn i private barnehager gjennomgående langt mer fornøyde enn foreldre med barn i den offentlige barnehagen. Dette går blant annet klart frem i BIs årlige undersøkelse av kundetilfredshet.

Det viktigste er ikke om katten er svart eller hvit, så lenge den fanger mus.

Derfor gjør det lite inntrykk når det er de offentlige fagforeningene som advarer mot de private asylmottak-driverne. Derimot er det mer alvorlig når det påvises at asylmottakene svært sjeldent har tilsyn. Poenget må være å stille krav til tilbudet og kvaliteten på tjenestene, og der kan ikke det offentlige snike seg unna sin kontrolloppgave.

Det viktigste er ikke om asylmottaket er privat eller offentlig. Det er heller ikke viktig om eierne av asylmottaket tjener penger. Kjernespørsmålet er om de private asylmottakene drives effektivt og om de har et godt tilbud til beboerne.

Eller som den kinesiske kommunistlederen Deng Xiaping sa det: - Det viktigste er ikke om katten er svart eller hvit, så lenge den fanger mus.

Minister med skylapper

Forsøker statsråd Tora Aasland å sette ny bunnrekord for hvor kunnskapsløs man kan være på en ministerpost?

Forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland

SVs minister for forskning og høyere utdanning er intervjuet om fordeler og ulemper ved kapitalismen i en avis-sommerserie.

Det er greit at en gammelsosialist ser noen ulemper, men det er direkte oppsiktsvekkende at en norsk politisk leder i 2010 klarer å lire av seg følgende:

- Det beste med kapitalismen er at når kapitalistene får problem kommer de løpende til staten. Da skjønner de at noen setter grenser.

En av Norges ledende politikere har altså ikke annet godt å si om det overlegente beste økonomiske systemet i verdenshistorien ? et system som har løftet milliarder av mennesker ut av fattigdom, finansiert velferdsstater i hele den vestlige verden og sørget for vekst- og velstand her i landet.

Hvem tror hun kjøper den norske oljen, oppdrettsfisken og annen norsk eksport? Hugo Chavez? Fidel Castro?

Stort sett har de fleste som er intervjuet i Dagens Næringslivs sommerserie svart at kapitalisen er effektiv i å skape produktivitet, men dårlig til å skape likhet. Kaken blir større, men det blir langtfra like store biter til alle.

Hvem tror hun kjøper den norske oljen, oppdrettsfisken og annen norsk eksport? Hugo Chavez? Fidel Castro?

Vår minister for forskning og høyere utdanning er ganske alene om ikke å se en eneste fordel ved et økonomisk system som har fremmet konkurranse, innovasjon og tekniske nyvinninger ? og som har vunnet frem i så godt som hele verden. I motsetning til andre økonomiske systemer som har spilt fallitt overalt hvor de er forsøkt.

Det er ganske avslørende.

Nå kan det være at Tora Aasland er feilsitert. I så fall bør hun rykke ut umiddelbart for å fjerne inntrykket av at norsk forskning og høyere utdanning ledes av en kunnskapsløs person som styres av ideologiske skylapper.

Ferietid

Det er sommerferie og tid for å la bloggingen hvile.

Jeg ønsker alle lesere - meningsfeller, som motstandere - en riktig fin sommer.

Imponerende, Sør-Afrika!

Durban har en ny fantastisk stadion.

Bortsett fra litt kluss foran den ene semifinalen, så har fotball-VM vært en triumfferd for arrangørnasjonen.

MAPUTO, MOZAMBIK (Nettavisen): Så barker der løs igjen etter et par fridager med mulighet til å reflektere over Sør-Afrika som arrangørnasjon og afrikansk fotball generelt.

Fasiten er klar - landet har klart testen med glans. Selv ikke noen idioter av noen privatjetpiloter kan forandre på det. Transportsystemet funger, stadionene er fantastiske og det går relativt raskt å komme seg inn og ut av arenaene.

Den norske nasjonalarenaen Ullevaal fremstår til sammenlikning som en umoderne, klumpete koloss som er halvparten så stor som den burde være på de virkelig store kampene. Slik vil det forbli, takket være at Norge aldri ble enige om noen overbevisende EM-søknad.

I Sør-Afrika er planen å bygge ned stadionene noe ned for etterbruk, og da får en by som Cape Town en hypermoderne, tilpasset stadion.

Selv her i Mozambik er det stor entusiasme rundt fotball-VM. Alle har en mening om hvem som vinner finalen, og basert på de vi har snakket med, er det Spania som er mest populært.

I hvertfall her sør på det veldige afrikanske kontinentet omtales fotball-VM med begeistring, og med en stolthet over at alt til nå har gått så knirkefritt.

Trist nok er det ikke like mye begeistring over kontinentets innsats på banene. Ghana er et hederlig unntak, men ellers har det vært nattsvart. Bufana Bufana (Sør-Afrika) staret forrykende, men så var det slutt. Også Sør-Amerikas lag er eliminert ett etter ett for en heleuropeisk finale. Hvorfor?

Personlig har jeg problemer med å trekke noen klare konklusjoner om vinnerlagenes fotball-filosofi. Lenge mente jeg at Brasil - som i dette VM har vært gode også defensive - stod for noe nytt og fremtidsrettet. Det mener jeg fortsatt, selv om laget litt tilfeldig ble slått ut av Nederland.

Personlig har jeg problemer med å trekke noen klare konklusjoner om vinnerlagenes fotball-filosofi.

Hos Nederland og Spania ser jeg glimrende individuelle spillere, men ikke noe egentlig nytt fotballmessig. Kanskje går det litt fortere fremover enn før, og kanskje er Spania flinkere til å presse  høyt og gi motstanderne lite rom. Nedkjempelsen av Tyskland var ihvertfall overbevisende.

Tilbake til Afrika.

For fire VM siden inngikk jeg et veddemål med min fetter Arild (fotballtreneren), som trodde at Afrika ville vinne ett av de tre neste VM. Slik gikk det ikke, og dessverre ser ikke lagene ut til å være nærmere nå. De har fortsatt enkelte verdensstjerner - som Drogba - men de svikter på kollektiv organisering og kynisme.

De hjelper lite med internasjonale topptrenere hvis det ikke følges opp med langsiktig møysommelig satsing. Nigerias presidents beslutning om å trekke laget fra internasjonale kamper i tre år er forhåpentligvis ikke symptomatisk for systematikken i noen av landene.

Sør-Afrikas fremtidige suksess hviler på om landet klarer å bygge videre på det solide fundamentet VM har vært. I kulissene finnes nordmannen Kjetil Siem, som har arbeidet hardt med å få plass en liga som fungerer, med tv-rettigheter og god økonomi. Det er en viktig jobb for afrikansk fotball, for trolig er det bare en kjede som går fra barnefotball, via fotballakademier og til lokale toppklubber som over tid kan skape en afrikansk verdensmester.

Fortsatt er det lenge igjen, og jeg tar gjerne et tilsvarende veddemål for de tre neste VM, Arild!

Men jeg drar uansett gjerne tilbake til et fremtidig fotball-VM i Afrika!

Flykaos og bitterhet

Tenk deg å sitte i et rutefly med semifinalebillett i lomma, for ikke å få lande fordi flyplassen er overfylt av private jetfly.

DURBAN (Nettavisen): Afrika er Afrika. Dessverre. For hvor ellers får privatfly forkjørsrett slik at hundrevis - kanskje tusenvis - av lojale fans blir nektet å se kampene de har betalt tusenvis av kroner for å se?

Som mange andre så jeg den første semifinalen i Cape Town, og hadde problemet med å flytte meg et par hundre mil på et kort døgn for å rekke Tyskland-Spania i Durban.

Da finnes kun ett alternativ: Fly - enten hele turen, eller halve turen og kjøre resten.

Og vi var ikke alene. I Johannesburg stod hundrevis av passasjerer klare, mens de aller ivrigste altså skulle reise fra Cape Town.

Allerede på flyplassen luktet vi lunta. De aller fleste flyene var flere timer forsinket. Problemer i Durban, var forklaringen.

Til all lykke gikk vårt fly, dog med det etter navnet å dømme litt obskure selskapet, 1time Airways i tide. Det skulle vise seg å være en kortvarig triumf: Oppe i luften fortalte piloten om fortsatt store problemer i Durban, men at han ville forsøke å få oss ned i tide.

Så kom sjokkbeskjeden: Det var fullt kaos på flyplassen i Durban. Årsaken var 40 private jetfly som hadde fått lande foran nesen på ruteflyene. Blant VIPene var Spanias Kong Juan Carlos, skuespilleren Leonardo diCaprio og kjendis Paris Hilton. Forøvrig neppe på samme fly.

Dessverre for oss andre hadde privatjet-pilotene bare satt fra seg flyene og gått. Vi snakket altså om trafikkaos og fylte parkeringsplasser og gater. Derfor stengte flyplassmyndighetene flyplassen likegodt i to timer.

Selv er jeg fotballinteressert, men ikke en die hard fan av verken Spania eller Tyskland. Så jeg forholdt meg rolig, men irritert. Det gjorde ikke de spanske fansene i mitt fly. Til slutt måtte piloten true dem med å bli lagt i jern hvis ikke de stanset oppløpet foran cockpiten.

- Vi må fly til Johannesburg, forkynte piloten til massens nesten voldelige irritasjon.

Og da var det 30 minutter igjen av kampen.

En halv time senere dempet gemyttene seg noe; nå var det plass i Durban. Riktignok kraftig forsinket. Og slik gikk det. Touch down i Durban en halv time inn i kampen, 30 minutters lynkjøring, springmarsj over parkeringsplassen utenfor stadion, og på plass i setet med 30 minutter å spille.

Heldigvis 0-0, og god tid til å komme inn i kampen før Carlos Puyol stanget inn vinnermålet og våre hardt prøvete spanske venner kunne slippe en velfortjent jubel ut etter noen marerittstimer med 1time Airways.

Viva Carlos Puyol! Foto: Odd Harald Hauge

Det blir trolig last time. Urettferdig nok. For den reelle synderen - sjefen ved flyplassen i Durban - har siden vært utilgjengelig for kommentar.

Hans beslutning om å slippe alle privatjetene ned på bakken kan ha sammenheng med at et av dem tilhørte Sør-Afrikas president Jacob Zuma.

Afrika er Afrika.

Fotballens voldsomme styrke

Først hører man vuvuzelaene, så oppdager man hvor stolte alle er over at den unge nasjonen Sør-Afrika får arrangere verdens neste største sportsarrangement.

CAPE TOWN (Nettavisen): Det tar ikke mange minuttene etter landing  før man ser at hele landet står bak fotball-VM. Alle - fra passkontrollen, kaffeselgeren, drosjesjåføren, hotellpersonalet - absolutt alle vil snakke fotball.

Dersom det var landesorg da Bafana Bafana ble slått ut, så er det glemt nå. Inntrykket er at en samlet nasjon står bak ønsket om å vise verden at det nylig samlede landet klarer svennestykket.

Foreløpig er det få eksempler på at det ikke går strålende. De største skandalene er importerte dommere, Arrangørlandet har fått opp flotte stadioner i tide, og - bank i bordet - til nå ser fotball-VM ut til å gå uten alvorlige sikkerhetsproblemer.

Det kan vaere grunn til å minne om at Norge og Sverige ikke klarte å samle seg bak det mye enklere EM i fotball.

FIFA tok selvsagt en sjanse da de ga Sør-Afrika fotball-VM. I praksis ble ikke landet samlet som en nasjon før apartheidregimet med avskaffet på begynnelsen av 90-tallet. Og landet har fortsatt store sosiale skiller og fattigdomsutfordringer.

Men samtidig er det viktig at fotballverdenen også omfatter Afrika, og Sør-Afrika trengte et gigantarrangement som kunne forene landets folkegrupper og gi dem stolthet over en stor prestasjon.

I kveld er det Uruguay-Nederland her i Cape Town. De orangekledte nederlandske supporterne er allerede høylydt tilstede med vuvuzelaer (en djevelsk oppfinnelse, for øvrig).

Kampen går på en av verdens flotteste fotballarenaer, i en av verdens fineste byer. Det er en stor fornøyelse å vaere her, og ta del i et arrangement som en tapper og hardt prøvet ung nasjonalstat har all grunn til å være stolt over!

Lær innvandrerne å svømme

Hvor mange tragiske drukningsulykker må vi oppleve før alle innvandrerbarn sendes på obligatorisk svømmekurs?

Uansett hva man mener om innvandring, så bør de fleste være enige i at personer som bor i Norge bør få de nødvendige forutsetningene for å leve trygt.

Å kunne svømme er en slik ferdighet. Dessverre ser vi stadig eksempler på drukningsulykker som kunne vært unngått om ofrene kunne svømme.

Jeg har ikke funnet statistikk som bekrefter min hypotese, men det er stadig oftere meldinger om drukningsulykker med små barn. Gårsdagens forferdelige ulykke i Svarttjern på Romsås er typisk: To brødre fra Somalia drukner under bading etter fotballtrening. Ingen kan svømme, og når lillebroren får problemer i vannet, forsøker storebror å hjelpe. Begge omkommer.

Man skal ha et hjerte av stein hvis man ikke ser det tragiske i en ulykke som så lett kunne vært unngått.

Det er mitt inntrykk at samfunnet har mindre fokus på drukningsulykker enn tidligere. En mulig årsak er at det er en relativt sjelden dødsårsak for barn, og at barneulykker - heldigvis - blir stadig sjeldnere: Færre drukner og trafikken har blitt tryggere, viser tall fra Statistisk Sentralbyrå.

Men under overflaten er en ny trend, og det er mange nye barn som kommer til Norge uten å ha noe forhold til vann og svømming. De to største gruppene av enslige, mindreårige asylsøkere kommer fra Afghanistan og Somalia. Langt flere kommer med sine familier. Det er ingen dristig påstand at mange tusen av disse barna ikke kan svømme.

Nå mener flere, som konsulent Ayaan Yaslin i Kirkens Bymisjon, at barn må få obligatorisk svømmetrening.

- Mange somaliere har aldri lært å svømme, sier Yaslin, som tar til orde for at kursene må være gratis og at det må informeres om dem.

- Mange foreldre har mange barn og dårlig råd, derfor bør kursene være gratis, sier hun.

- Barna må lære å svømme når de er små, det er for sent når de blir store. I tillegg burde rene jente- og guttekurs diskuteres for de som ønsker det. En må kanskje i dette tilfelle vise forståelse for kultur- og religionsforskjeller, og det vil redde liv, sier hun.

- Hvis ikke, er det mange foreldre som kan si nei. Hvis foreldrene er motiverte, så vil det smitte over på barna. Det er veldig viktig å lære å svømme, sier hun.

Jeg er helt enig.

Aller viktigst er å lære disse barna å svømme. Dersom økonomi er et hinder, bør kurs være obligatoriske og gratis. Rene jente- og guttekurs skurrer, men hvis det er et virkelig hinder, så bør vi igjen fokusere på det viktige: Lær dem å svømme så vi slipper flere tragiske og unødvendige ulykker som den på Romsås!