hits

juni 2013

Høyblokka og Tom Lund


Høyblokka er et symbol på sentralstyring og velferdstaten. Foto: Stian Lysberg Solum, NTB Scanpix.

Er Høyblokkas symbolske kraft mer verdt enn 400 millioner kroner? 

At symboler har sprengkraft, er bevist av to hendelser de siste dagene.

  • Noen ukjente vandaler har kuttet hodet av Tom Lund-statuen utenfor Åråsen på Lillestrøm.
  • Og et regjeringsoppnevnt utvalg foreslår å rive Høyblokka for å bygge nytt og effektivt.

Den første hendelsen fikk den normalt ikke-sindige Ivar Hoff til å beklage at dødsstraffen er opphevet.

Mens mange i støttegruppen etter 22.juli-massakren gjerne ser Høyblokka jevnet med jorden.

Begge sakene viser hvor viktig følelser er for mange.

Søndag er det tradisjonelt «hatoppgjør» mellom Lillestrøm og Vålerenga på Åråsen, og halshuggingen av statuen utenfor stadion kommer  til å skape tenning på gressmatta og på tribunen. 

LSK-legenden Tom Lund kommer på kampen, og Vålerenga-klanen vil synge den spottende Tom Lund-sangen. 

Dermed er det duket for en eksplosiv stemning, stort sett basert på symbolikk.

Det er på samme bakgrunn vi må forstå diskusjonen om å rive eller bevare Høyblokka i Regjeringskvartalet.

Rent logisk bør den jevnes med jorden. Det er 400 millioner kroner billigere enn å sette den i stand, og det muliggjør nye og mer effektive og tidsmessige regjeringskontorer for nær 5.000 statsansatte i 2021.

Rasjonelt er spørsmålet om vi skal være sentimentale, og bruke nesten en halv milliard kroner på symbolikk, eller om vi nå skal bruke sjansen til å lage en effektiv statsadministrasjon.

Problemet er bare at det ikke blir debatten.

Allerede i går var riksaktikvar Jørn Holme på banen, og mener at Høyblokka er «et av nasjonens viktigste signalbygg».

Dagsavisen skriver på lederplass i dag at Høyblokka bør vernes fordi det er et symbol på «velferdsstatens fremvekst».

Det gode med konseptutredningen for et fremtidig regjeringskvartal er at vi har fått ryddet bort endel spørsmål. Kunsten til Pablo Picasso og Carl Nesjar kan enkelt bevares for under fem millioner kroner, så da er det spørsmålet borte.

Det er også godt sannsynliggjort at Konsept Øst er det mest rasjonelle alternativet, både økonomisk, sikkerhetsmessig og funksjonelt.

Velger vi det, får vi en moderne statsadministrasjon i 2021 for 5,9 milliarder kroner - og mulighet til å bygge et historisk signalbygg fra Norges svarte gull-alder.

Eller vi kan bruke 400 millioner kroner på å bevare Høyblokka som et symbol for norsk etterkrigstid, Gerhardsen-generasjonen med statlig styring og fremvoksende velferdsstat.

Det er symbolikken som gjør diskusjonen om Høyblokka eksplosiv.

Hva mener du?

 

Skal vi rive Høyblokka?
  
pollcode.com free polls 

Syklistene som hater bloggere


Fotobevis: Nettavisens redaktør er også syklist. 

PR-rådgiver Haakon B. Schrøder har fått 3.500 likes på Facebook, men har også hisset på seg det som kan trille av syklister.

Etter fotballfans og Israel-venner er syklister den gruppen det er verst å legge seg ut med.

Det har jeg fått god tid til å tenke på under en sykkeltur fra Kikut i dag tidlig. 

Særlig på sosiale medier raser de mot Nettavisen og bloggeren som har tillatt seg å sparke dem på skinnleggen.

Les bloggen syklistene reagerer på: Irriterende syklister

Schrøder skriver at han «misliker syklister, spesielt syklister i midtlivskrise, iført kondomdrakt, pulsklokke og dårlig oppførsel».

Slikt gjør man ikke ustraffet.

Facebook-gruppen Oslosykkel vil boikotte Nettavisen, en annen på Twitter kaller det «spekulativ provokasjon fra desperat reaksjon» og noen hevder på ramme alvor at Nettavisen fremmer hat mot syklister.

Schrøder blir kalt «prklovn».

Omtrent samme reaksjoner fikk jeg da jeg skrev en blogg om at syklister burde holde seg på gang- og sykkelveier - vel å merke der det er slike.

Les bloggen: Forby sykling i veibanen

Les bloggen: De hellige egosyklistene

Felles for reaksjonene er at de angriper budbringeren - ikke budskapet.

Og det er bare en lite gruppe hardlinere som står bak de harde ordene.

De fleste Nettavisen-leserne setter pris på engasjerende meningsytringer, som Haakon B. Schrøders.

De forstår også at Nettavisens redaksjon ikke nødvendigvis er enig i alle ytringer fra de over 700.000 menneskene som bruker vår blogg-plattform til å ytre seg.

Og så bruker de bloggenes debattfelt til å si sin hjertens mening i en skarp debatt.

Hva er så min mening?

For det første er jeg til daglig både syklist, gående, joggende og elbil-sjåfør.

For meg er det naturlig at alle gruppene tar hensyn til hverandre.

Det finnes hensynsløse individer i alle grupper, og syklist-aktivistene må finne seg i at noen kritiserer racersyklister som ikke tar hensyn til at også andre skal frem.

Politisk ønsker jeg en klarere prioritering av sykkelveier, og synes det er en skam at Oslo har et så dårlig sykkelveinett.

Jeg tror det er en stor fordel for alle grupper at vi skiller biler og sykler i trafikken.

Det er årsaken til at jeg mener at syklister bør bruke sykkelveier og gang- og sykkelstier der de finnes.

At det koster noen sekunder ekstra å ta hensyn til gående, er en innvending jeg ikke har forståelse for.

Det er ikke urimelig å kreve at også syklister viser hensyn til andre.

Hva er så mitt svar til Oslosykkel og andre som vil boikotte Nettavisen?

La være å henge dere opp i enkeltord og vendinger, og ta ballen - ikke mannen.

Det sentrale i Haakon B. Schrøders kritikk er irritasjon over enkeltpersoner blant syklistene som han mener opptrer hensynsløst.

Schrøder er ikke alene om den opplevelsen - som nevnt har altså mer enn 3.500 lesere trykket «like» på bloggen hans.

Det er en irritasjon sykkel-aksjonistene bør ta alvorlig, for det er vel neppe slik at de

a) påstår at det ikke finnes slike syklister?

b) mener at det bør være fritt frem for dem?

For øvrig er mitt råd å ta dere en lang sykkeltur for å roe gemyttene.

God sykkelsommer!

Valgflesk for 20 milliarder


I går kom denne trioen med nye valgløfter for 20 milliarder kroner. Foto: Cornelius Poppe, NTB scanpix.

Er det ansvarlig å la kommunene låne 20 milliarder kroner og skyve regningen foran seg?

Det er 75 dager igjen til valget, og uroen over lave galluptall plager åpenbart den sittende rødgrønne regjeringen.

De har ennå ikke vind i seilene, og tiden frem til valget begynner å renne ut.

I går hasteinnkalte statsmininster Jens Stoltenberg, helsemininster Jonas Gahr Støre og næringsminister Trond Giske til en pressekonferanse for å fortelle om en storstilt satsing på sykehus og skole.

Les saken: Jens vil ruste opp 1000 skolebygg

Etter åtte år med flertallsregjeringen vil altså Ap-trioen nå plutselig pusse opp skolene.

Men skolebyggene er ikke statens oppgave - men kommunenes.

Arbeiderpartiets topptrio lover altså noe som andre skal holde.

Det minner om SV-leder Kristin Halvorsens brutte løfte om full barnehagedekning (som også er kommunenes oppgave).

Les også om andre garantier: Like lange ventelister to år etter «kreftgarantien»

Les også denne bloggen: Stoltenbergs svakeste kort

Samtidig som Jens Stoltenberg plutselig vil bruke 20 milliarder kroner på å pusse opp skolebygg, advarer han i Dagens Næringsliv mot andre partiers pengebruk.

Nå er det ikke nok at Fremskrittspartiet aksepterer å holde seg under handlingsregelens grense på maksimalt å bruke 4 prosent av Oljefondet - helst må pengebruken ned mot tre prosent, mener Stoltenberg nå. 

- Å ligge vesentlig høyere enn tre prosent vil lett være uansvarlig, sier Stoltenberg til Dagens Næringsliv.

Han vil altså bruke 20 nye milliarder kroner med en hånd - og egenhendig omdefinere handlingsregelen med den andre.

Det virker smått desperat.

Eller er det slik at handlingsregelen betyr det som Jens Stoltenberg til enhver tid mener er riktig oljepengebruk?

Tilbake til gårsdagens utspill om å bruke 20 milliarder kroner på oppussing av skolebygg.

Det Ap-trioen konkret vil gjøre er å utvide en ordning med åtte års rentefrihet gjennom Husbanken for kommunene. 

Her kan du lese om ordningen: Rentekompensasjon for skole- og svømmeanlegg

I praksis betyr det at kommunene skal få låne 20 milliarder kroner i Husbanken og skyve regningen foran seg.

De første åtte årene går sikkert greit, men så vil både renter og avdrag velte inn. 


Det er ikke noe galt i å pusse opp skolebygg, men norske kommuner er allerede forgjeldet.

Siden slutten av 90-tallet har kommunenes gjeld økt fra drøyt 100 milliarder kroner til 400 milliarder kroner.

Er det ansvarlig å gi de samme kommunene rentefrihet i noen år, slik at de kan ta opp ytterligere 20 milliarder kroner i gjeld?

Uansett er det langt frem før gårsdagens valgkamp-pressekonferanse får noen virkning.

Først skal forslaget om å utvide Husbankens ordning gjennom i Stortinget.

Så må kommunene budsjettere og planlegge skoleoppussingen.

Det vil i beste fall ta mange år før den storstilte planen om 1000 nyoppussede skolebygg blir virkelig.

PS: I valgkampen for 2005 lovet statsmininsterkandidat Jens Stoltenberg at regjeringen ville sørge for å fylle alle norske svømmebasseng. 

Etter den tid er enda flere bassenger blitt tømt.

Nå forklarer Arbeiderpartiet at det ikke var snakk om et politisk løfte - men en valgkampplakat.

- Det var en valgkampplakat vi hadde i 2005. Det er ikke et løfte vi har gitt i programmene våre fra Soria Moria-erklæringer, sier statssekretær i Kulturdepartementet, Mina Gerhardsen, til NRK.

Les saken: 300 norske basseng er uten vann

- De siste 10-15 årene har det blitt lagt ned rundt 300 bassenger. Situasjonen var prekær allerede i 2005, og den er kanskje overprekær nå. De bassengene som fortsatt har vann i seg er så gamle og utslitte at det er fryktelig dyrt å drifte dem, sier president i Norges Svømmeforbund, Per Rune Eknes, til NRK.

De fleste svømmebassengene er også en kommunal oppgave, så valgkampløfter til et stortingsvalg er null verdt.

Omtrent like forpliktende som å love oppussing av 1000 skoler ved å åpne for at kommunene låner 20 milliarder kroner ekstra og skyver regningen foran seg.

Godt det snart er valg.

Europas dyreste mat


Landbruksmininster Trygve Slagsvold Vedum ga nylig bøndene et rekordoppgjør - og gjorde norsk mat enda dyrere for forbrukerne. Foto: Torbjørn Tandberg.

Norge har Europas høyeste matpriser. Er det rart at nordmenn bruker feriedager på å valfarte til Sverige?

Se godt på bildet av landbruksmininsteren og grafikken for matpriser i Europa.

Polen ligger lavest, mens norske priser er klart høyest av alle de 27 landene som er målt.

- Norge hadde i 2012 Europas desidert høyeste prisnivå på mat. Melk, ost og egg er spesielt dyrt i Norge, fastslår Statistisk sentralbyrå.

Hvis du må betale 100 kroner for noen varer i Europa, er dette prisen i Norge:

  • Matvarer og drikke: 187 kroner
  • Melk, ost og egg: 214 kroner
  • Brød og kornprodukter: 183 kroner
  • Tobakk og alkohol: 270 og 288 kroner.

Tror du det ikke, kan du se tabellen her: Prisnivå for utvalget varegrupper og land

Norsk landbrukspolitikk er en katastrofe.

Vi bruker rundt regnet 20 milliarder kroner i året på direkte støtte og importvern.

Likevel har vi altså Europas dyreste mat - og landbruket avvikles i rekordtempo.

- Fra 1959 til 2011 er antall jordbruksbedrifter redusert fra 198.000 til 45.500, skriver SSB.

I samme periode er antallet årsverk redusert med 85 prosent. Vi har under 50.000 bønder, svært mange er deltidsbønder, og det er kanskje like bra: - Jordbruket utgjorde 1,8 prosent av den totale sysselsettingen, og 0,3 prosent av Norges brutto nasjonalprodukt (BNP), skriver SSB.

Landbruksansatte har altså 1/6 av produktiviteten til resten av den norske økonomien.

Så hvorfor fortsetter vi å bruke milliardbeløp på å dyrke dyr mat vi kunne importert til en brøkdel?

Nylig ga regjeringen bøndene 1,3 milliarder kroner i i årets landbruksoppgjør. Halvparten kommer fra staten, mens resten betales av forbrukerne gjennom dyrere matpriser.

Les også: Valgflesk til bøndene

Senterpartiet forsøker å innbille oss om at norsk matproduksjon er viktig for å sikre oss mat, men det er en total misforståelse.

For et lite land som Norge er det mye større sikkerhet i at mat er en global handelsvare. 

De siste 13 årene kunne vi eksempelvis kjøpt korn for halv pris på hvetebørsen i Paris, fremfor å dyrke den selv i vårt klima.


Den røde streken er prisen på norsk hvete - den grønne er markedsprisen i Europa.

 

Det er altså ikke tilfeldig at Norge har Europas desidert høyeste matpriser.

Vi velger å bruke milliarder på et ulønnsomt landbruk. Det betaler vi gjennom skatteseddelen.

Norge har brukt over et halvt oljefond (2.500 milliarder kroner) på å holde liv i denne næringen siden 70-tallet.

Men det er ikke nok. I tillegg betaler forbrukerne hver eneste dag regningen i form av Europas høyeste matpriser i butikken.

Til daglig har vi ikke noe valg, for Norge har tollmurer for å hindre import av billigere mat fra utlandet.

Spørsmålet er hvor lenge norske forbrukere - og velgere - finner seg i dette.

Tegn tyder på at tålmodigheten snart er slutt.

For øyeblikket ligger Senterpartiet rett rundt sperregrensen, mens nordmenn i hopetall drar til Sverige, Danmark og Tyskland og kjøper billig mat.

Kanskje noen har sett en sammenheng.

102 dagers sommerferie



Stortingspresident Dag Terje Andersen har 102 dagers ferie før neste møte i Stortinget. Foto: Berit Roald, NTB Scanpix.

 

Glem lærerne, det er stortingspolitikerne som har landets lengste ferie.

De forvalger enorme ressurser, men har en arbeidsform som stammer fra tiden da representantene dro til Stortinget med hest og kjerre.

I dag er det stortingsferie for de 169 representantene, og det nye stortinget trer ikke sammen før 1. oktober.

Det betyr 102 dager uten møter.

Sommerferien er faktisk betydelig lenger enn hele høstsesjonen, som starter med høytidelig åpning først 9. oktober.

Slik ble tilværelsen skildret av Nils Kjær i «Det lykkelige valg»:

«Men tenk deg selve Stortinget, tenk deg de lange, lyse måneder da vi sitter på Stortinget. Lavinia, Lavinia - der er det godt å sitte.»

(Stortingsmann Celius til sin kone, Lavinia).

Stortingets admininstrasjon jobber sikkert hardt, men årsmeldingen fra 2012 er ennå ikke lagt ut på nettsidene.

Så da får vi klare oss med 2011-rapporten, som viser at det med smått og stort koster rundt en milliard kroner i året å drifte Stortinget.

Stortingsrepresentantene synes at det er urettferdig å bli anklaget for latskap.

Les også: - Kun de eksepsjonelt late får 15 uker ferie

De fleste av dem vil peke på at de nå skal ut i en intensiv valgkamp, og det er riktig.

Men kampen for å bli valgt er ikke en del av jobben de får nær 800.000 kroner i året for.

Alle som bor mer enn 40 km (!) unna Stortinget har også rett på en pendlerbolig. Stortinget har 147 slike boliger, de fleste er to- eller tre-roms.

Stortinget har totalt rundt 440 ansatte, og det har gradvis vokst frem en skog av rådgivere og sekretærer.

Det skjer stort sett uten diskusjon, for Stortinget har ikke vært så veldig opptatt av Stortingets kostnader - pussig nok.

I tillegg til godgjørelsen til de 169 representantene, får også hver partigruppering noen millioner kroner ekstra.


Kilde: Stortingets årsrapport 2011.

Skulle Miljøpartiet De Grønne få inn en fra Oslo, vanker altså over fem millioner kroner i støtte til «gruppen».

Men hva gjør de 169 representantene, nå som det er møtefri?

Husk at mange av dem ikke skal gjenvelges. Formelt er de representanter - og får godtgjørelse - helt til valget er gjennomført i september og det nye stortinget trer sammen.

Likevel går «beslutningsmaskinen» på lav fart, noe som er bortkastet i en tidsalder med mobile kontorer og it-løsninger.

Hvilken bedrift ville sendt hjem nøkkelpersonene fra juni til oktober?

I den siste stortingsperioden har Stortinget vært på sidelinjen siden den rødgrønne regjeringen har hatt rent flertall.

Dette har åpnet for en spørsmålsflom av de sjeldne.


Kilde: Stortingets årsrapport 2011.

I en periode med flertallsregjeringer strør Stortinget sand på beslutninger, og da er oppisjonen henvist til å spørre og grave - ikke bare i salen, men også direkte til departementene.

Det er garantert en del byråkrater som nå priser seg lykkelig over at stortingsrepresentane har dratt hjem og snart blir opptatt med valgkamp.

Og hvordan får partiene hjulene til å gå rundt?

Svaret er stort sett via offentlig pengestøtte.

Ifølge Partifinansiering.no mottok de syv stortingspartiene i fjor 364,4 millioner kroner i økonomisk støtte fra stat og kommune.

Det hører med til bildet at pengestøtten regnes ut etter stemmetall, noe som gjør at utfordrerpartier som Rødt og Miljøpartiet De Grønne får en brøkdel av disse ressursene.

I tillegg fikk ungdomspartiene totalt 21,0 millioner kroner i offentlig støtte i fjor.

Politikerne bevilger altså penger til sine egne organisasjoner slik at de får ressurser til å kjempe om gjenvalg.

I rettferdighetens navn skal det sies at mange på Stortinget jobber hardt og samvittighetsfullt, og at det ikke er noen dans på roser å drive en utmattende valgkamp.

Men poenget mitt er heller ikke at de er late mennesker, men at Stortinget burde reformere sin arbeidsform slik at landets viktigste politiske arena ikke tar møtefri i over 100 dager. 

Det normale i verden ellers er at ansatte ukependler, reiser mye og jobber mobilt - uten 15 ukers sommerferie.

Stoltenbergs svakeste kort


Statsmininster Jens Stoltenberg advarer mot etterfølgerne. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB scanpix.

Statsmininster Jens Stoltenberg advarer mot de borgerlige, men er lite selvkritisk for den slakten hans regjering har fått for styringsevne.

Jens Stoltenbergs første regjering tok fatt på de krevende oppgaven å fornye offentlig sektor.

Tretten år senere senere er nettopp mangel på styring regjeringens svakeste kort:

Da er det merkelig at statministeren satser på nettopp styringsevne som sitt trumfkort i valgkampen: - De to partiene som vil vinne valget er uenige i selve grunnmuren i den økonomiske politikken. For oss er det igjen mulig å vinne valg på ansvarlighet, sa Stoltenberg i sin halvårsoppsummering.

Ifølge Stoltenberg står altså valget mellom ansvarlighet og stabilitet på den ene siden - og «økonomiske eksperimenter og usikkerhet» på den andre siden.

Det er 80 dager igjen til valget, og foreløpig er det svært lite som tyder på at velgerne deler Jens Stoltenbergs oppfatning.

Tvert imot er det nettopp manglende evne til å styre som er Stoltenbergs aller svakeste kort.

Velgerne har ikke glemt at 22. juli-kommisjonen feller en knusende dom over statlig beredskap og handlekraft.

For å ta to av hovedpunktene:

«Angrepet på regjeringskvartalet 22/7 kunne ha vært forhindret gjennom effektiv iverksettelse av allerede vedtatte sikringstiltak».

«Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt mulig. Gjerningsmannen kunne vært stanset tidligere 22/7.»

Hvis du har glemt den drepende rapporten, kan du lese den her: Rapport fra 22. juli-kommisjonen

To år senere har lite eller intet skjedd i politiet.

Den ferske politirapporten viser at kun 5.000 av 11.500 i politiet jobber med vanlige politioppgaver.

Bare 13 av 353 tjenestesteder har døgnåpent.

Kort og godt mangler politiet organisering og ledelse, de får penger nok.

Her kan du lese den skarpe kritikken: Ett politi - rustet til å møte fremtidens utfordringer

Betegnende nok sier justismininster Grete Faremo at hun nå «vil gå nøye gjennom analysen og vurdere alle forslag og høringsinnspill».

Fellesnevneren er mangel på styring, organisering og handlekraft.

Derimot er det stor vilje til å bruke offentlige milliarder og ansette byråkrater.

Bare i denne valgperioden har antallet ansatte i offentlig sektor økt 37.000 ansatte.

Likevel ser velgerne elendige veier, et helsevesen med store mangler og en dårligere skole enn mange andre land.

Norge er den vestlige verdens Kuwait, men vi har Europas dyreste mat, noe av verdens høyeste sykefravær, og rundt 700.000 mennesker i normalt yrkesaktiv alder som står utenfor arbeidsmarkedet.

Dessuten er syv av ti norske vei- og jernbaneprosjekter kraftig forsinket.

Vi har en oljefyrt økonomi som gir oss enormt handlingsrom på offentlige budsjetter og en sterk offshorenæring, men eksportbedriftene sliter tungt og vi passerer 100.000 arbeidsledige til tross for at naturen har gitt oss ressurser alle andre kan drømme om.

Mange er også kritisk til det de oppfatter som en integreringspolitikk av innvandrere som ikke fungerer.

 
Statsminister Jens Stoltenberg møtte Erna Solberg i Oddvar Steenstrøms duell på TV 2 i går. Foto: Vegard Grøtt, NTB scanpix.

Det velgerne lurer på, er hva de to statsmininsterskandidatene vil gjøre med disse problemene.

Og da tror jeg det ikke holder inn for Jens Stoltenberg å advare mot eksperimenter og dårlig styring.

Det er knapt noen i hele Norge som virkelig tror at Erna Solberg vil føre en uansvarlig økonomisk politikk.

Enkelt og greit mener et klart flertall at det er rettferdig å forlange mer etter åtte år med flertallsstyre for de rødgrønne og statsmininster Jens Stoltenberg. 

Les også: Løpet er kjørt for de rødgrønne

Velgerne vil ha løsninger og visjoner - ikke trusler og krisemaksimering.

Lav rente i lang tid fremover


Hovedstyret i Norges Bank vil rolig la renten bli uforandret, tror analytikerne. Fra venstre Liselott Kilaas, Egil Matsen, Jan F. Qvigstad, Eirik Wærness, Øystein Olsen, Brit K. Rugland og Ida Helliesen Foto: Espen Schive.

Hvis du har et bein i isvann og det andre i glohett vann - bør du da heve eller senke temperaturen?

Slik kan Norges Banks dilemma beskrives.

Før dagens rentemøte venter de aller fleste analytikerne at hovedstyret holder styringsrenten uendret på 1,5 prosent.

Det er i seg selv et argument for at det blir slik - Norges Bank liker ikke å overraske markedet.

For de fleste lånekunder spiller det ikke så stor rolle heller.

Bankenes utlånsrenter ligger på rundt 3,5 prosent, og er for øyeblikket nokså frikoblet sentralbankens styringsrente. 

Siden forrige rentemøte i mai har det kommet litt motstridende nyheter som kan påvirke beslutningen.

På den ene siden har renten svekket seg litt og inflasjonen er litt høyere. Det taler (ørlite) for renteøkning.

Men i motsatt retning teller at vi har en arbeidsledighet som har passert 100.000 mennesker, at eksportbedriftene sliter tungt og at bedrifter rundt om i Norge ser for seg dårligere tider. 

Det går tyngre i norsk økonomi, og det bekreftes av undersøkelser gjort både hos Norges Banks regionale nettverk og hos NHO.

Landets største bank, DNB, spår at veksten vil falle fra 2,6 prosent i år til 1,9 prosent neste år.

- Grunnet vårt noe mindre optimistiske syn på norsk økonomi fremover, tror vi at Norges Bank vil se seg nødt til å holde styringsrenten uenret rem til slutten av neste år, tror analytiker Ole André Kjennerud i DNB Markets.

Jeg er helt enig, og det stemmer med virkeligheten de siste årene. Rentehaukene har konsekvent tatt feil og årsaken er at situasjonen i Europa har tatt lenger tid å reparere enn antatt. Rundt 70 prosent av norsk eksport er til Europa, og når «kunden» vår sliter - går det ut over oss også, selv om vi har olje og stor offentlig sektor.


Slik så Norges Bank for seg renteutviklingen på forrige rentemøte (stiplet linje). Men blåfargene viser også at banken er i totalt villrede om rentebanen videre. De er bare 70 % sikker på at renten vil holde seg mellom 1 og 5 prosent i 2016, og det er et nokså vidt spenn.

 

Tilbake til bildet med en fot i varmt vann og en fot i kaldt. Det mest sannsynlige utfallet er handlingslammelse, altså at Norges Bank lar renten stå stille.

Men tegnene til avmatning i norsk hytte- og boligmarkedet, økende arbeidsledighet og svakere vekstforventninger tyder på at neste renteendring blir et kutt.

Før eller siden betyr det også lavere boliglånsrenter for folk flest.

Dessuten er det valg snart.

SV-garanti med narreblekk


Kunnskapsminister Kristin Halvorsen er i gang igjen med gratis skolemat. Foto: Kunnskapsdepartementet.

Foran valget i 2005 lovet Kristin Halvorsen full barnehagedekning, gratis skolemat og å bekjempe fattigdommen. Hva med å holde løftene?

Hvis Forbrukerombudet hadde brydd seg om brutte valgløfter, ville SV-politiker Kristin Halvorsen ligget tynt an.

For åtte år siden lovet hun gratis mat på skolen, og nå er hun igang igjen. 

Vinner de rødgrønne, skal SV innføre gratis skolemat - innen 2017.

- Denne gangen skal vi få det til, sier SV-partileder Audun Lysbakken og kunnskapsminister Kristin Halvorsen i et intervju med Aftenposten, som tørt og treffende slår opp saken med tittelen: «SV lover gratis skolemat - igjen».

Aftenposten konfronterer SV-duoen med at velgerne allerede i 2005 oppfattet at partiet lovet varm mat.

- Nei, SV har aldri lovet å tilby elevene varm mat hver dag. Men folk fikk inntrykk av det fordi vi serverte varm kylling og laks under den sentrale valgkampåpningen i 2005 da vi også lanserte forslaget om gratis skolemat, sier Kristin Halvorsen.

Når det gjelder SVs valgløfter gjelder det altså å lese det med liten skrift....

I 2005 lovet Kristin Halvorsen full barnehagedekning innen 2007 - hvis ikke skulle hun gå av.

- Dette er så viktig at dere er kvitt meg hvis vi ikke får dette til, sa hun under TV 2s utspørring.

 

Løftet var ikke i nærheten av å være innfridd i 2007, som lovet. Men Kristin Halvorsen ble sittende.  

Og det er fortsatt ikke innfridd, med en normal forståelse av hva full barnehagedekning må bety.

I Oslo må småbarnsforeldre fortsatt første vente mange måneder på plass, og så  i mange tilfeller kjøre langt for å få en ledig barnehageplass på en annen del av byen.

Det er nok velgernes feil at de oppfattet full barnehagedekning som ledig barnehageplass der de bor...

De som trodde på varm mat er avspist med frukt, og skoler som klager over ekstraarbeid med å skaffe frukt og fjerne uspiste frukter før de råtner.

Også her kommer SV med «en garanti»: Det skal være sunt, det skal være gratis og organiseringen skal ikke gi merarbeid for lærerne, sier Halvorsen.

Hvem skal gjøre jobben da, spør Aftenposten.

- Også dette vil være opp til hver enkelte skole, på noen skoler har de utvidet stillingsbrøken til renholderne eller SFO-ansatte for å gjøre dette, sier Halvorsen.

Prislappen er beregnet til 2,5 milliarder kroner i året.

Ved valgkampen i 2005 lovet Kristin Halvorsen også å fjerne fattigdommen med et pennestrøk.

Senere ble det justert til at man skulle fjerne fattigdom - altså ikke utrydde fattigdommen.

I dag er fasiten at Norge har omtrent like mange fattige som da de rødgrønne overtok i 2005.

Hva er moralen?

SV har ikke makt til å garantere noe som helst.

Skoleelevene og deres foreldre må belage seg på å smøre skolemat - uansett om de rødgrønne vinner valget eller ei.

Erfaringen fra de to foregående valgene er at SVs «garantier» er skrevet med narreblekk som forsvinner ganske raskt etter valget i september.

Kirkevalget er en vits


Saksordfører Svein Harberg (fra v), Kirkerådets leder Svein Arne Lindø, ledende biskop Helga Hauglin Byfuglien, Venstre-leder Trine Skei Grande, Bente Thoresen (Frp), Krfs Dagrun Eriksen, Anne Tingelstad Wøien, Heidi Sørensen, direktør I Kirkerådet Jens-Petter Johnsen, komiteleder Marianne Aasen (ap) og Svein Gjelseth (ap) samlet utenfor Stortinget etter grunnlovsendringen som skilte stat og kirke i mai i fjor. Foto: Terje Bendiksby, NTB scanpix.

Kirken bruker milliarder av samfunnets midler, men uten demokratisk styring. Folk gir rett og slett blaffen.

Kirevalgene har blitt en vits. Det er den brutale sannheten, og i årets mellomvalg kan valgdeltakelsen bli riktig ille.

- Jeg tipper den blir omtrent som før demokratireformen, kanskje opp mot 3-4 prosent, sier leder for Molde menighetsråd, Frode Rabbevåg, til Vårt Land.

Hvis fire prosent stemmer, betyr det at bare 1/25 av de rundt 3,8 millioner medlemmene i Den norske Kirke bryr seg om hvem som sitter i menighetsrådet.


Vi har sett lignende tall før: Både i 2009 og 2011 lå valgdeltakelsen rundt 10 prosent til Kirkemøtet og Bispedømmerådet.

Siden 2005 har antallet medlemmer i Den norske kirke sunket med over 100.000.

Kristelig Folkeparti vil ha mer penger: - Vi har utfordret regjeringen til å bevilge mer penger til valgene og demokratireformen, sier Dagrun Eriksen (KrF), som sitter i Stortingets kirke-, utdannings og forskningskomité.

Ved de forrige valgene skulle det ikke mer til enn å ta en valgseddel til når man først var i valglokalet for å stemme ved kommunevalget og stortingsvalget.

Rundt 3,5 millioner medlemmer av Den norske Kirke gir altså blaffen i det såkalte kirkedemokratiet.

Og Kirken skulle ha nok penger å ta av. Hvert år får den rundt tre milliarder kroner av det offentlige - to milliarder fra kommunene og over en milliard kroner fra staten.

- Kirken får tildelt betydelige overføringer fra staten hvert år. Vi ønsker ikke overstyre kirken, men har tiltro til at kirken bruker midlene som de får til å skape et velfungerende demokrati, sier Arbeiderpartiets kirkepolitiske talskvinne, Marianne Aasen, til Vårt Land.

Hun er i det minste fast i troen.

Dessverre for de som ønsker en demokratisk kirke, så er det ikke mye å glede seg over.

Ved Kirkevalget i 2011 avga totalt 419.000 stemme - av 3,1 millioner stemmeberettigede.

Det er en valgdeltakelse på 13,5 prosent.

Her kan du se tallene: Kirkevalget 2011

Hjemmesitterne er i knusende flertall.

Spiller det noen rolle?

Vel, det bør være et stort spørsmål hvor lenge vi skal bruke milliardbeløp av samfunnets midler til å støtte en kirke som er udemokratisk og på vikende front.

Når de aller fleste som er medlemmer på papiret gir blaffen i å delta i kirkevalg, så sier det noe om hvor tett på de er.

Kirkereformen skilte Kirken fra staten, og vi ser en sterk vekst i trossamfunn utenfor den såkalte folkekirken.

Nær en halv million nordmenn er nå medlem i et annet trossamfunn.

Både islam, frikirker og katolske kirker er i vekst.

Det er også Humanetisk Forbund.

Ved «skillsmissen» fra staten fikk Kirken med seg enorme verdier. Opplysningsvesenets Fond råder over aksjer, skog og eiendommer for 7,2 milliarder kroner.

Disse verdiene kommer i tillegg til milliardbevilgningene Den norske kirke hvert år får fra det offentlige.

Med slike verdier er det rimelig å kreve at Kirken også skaper oppslutning om valg hvis den skal ha troverdighet på å være demokratisk.

Slik valgdeltakelsen er nå, kan Kirkevalget 2013 gå inn i historiebøkene som en vits.

Asylbarna ofres for sommel

 
12-årige Neda Ibraham er tvangsutsendt til Jordan etter 10 år i Norge.

 

I møtet med de 647 lengstværende asylbarna må norske myndigheter bruke både hjerte og hode

Utkastelsen av 12-årige Neda Ibrahim ryster solide rødgrønne støttespillere, spesielt i SV.

I dag står Redd Barna Ungdom, Oslo AUF og en rekke andre organisasjoner bak en demonstrasjon foran Stortinget.

- Barnekonvensjonens krav om at barnets beste skal være det grunnleggende hensyn i saker som angår dem, er ikke noe norske myndigheter kan velge om vi skal følge. Det er noe Norge, som alle andre land, er forpliktet til å følge. Nå er det nok!, heter det i oppropet.

Du kan lese mer her: Nå er det nok!

I forhold til norsk innvandring generelt er de lengstvarige asylbarna en liten gruppe.

Det blir ingen flom av innvandring av at norske myndigheter bruker hjerte i møtet med barn som har bodd i en årrekke under usikkerhet på norske asylmottak.

12-årige Neda Ibrahim er det siste symbolet på den nådeløse behandlingen.

Ikke fordi hun ble sendt til Jordan (som er et ferieland for mange nordmenn), men forbi hun brutalt ble røsket opp fra røttene hun har grodd i Norge - hennes reelle hjemland.

De hardeste motstanderne av å gi Neda og andre lengeværende asylbarn opphold viser til at det i mange tilfeller er foreldrene som har skapt de ulykkelige situasjonene.

Og det er riktig.

Særlig tre metoder går igjen:

  • Asylsøkere lyver om sin identitet og brenner identitetspapirer.
  • Ved avslag bruker de alle midler for å trenere sakene sine.
  • Og noen kommer fra land som ikke vil ta dem tilbake.

Dette skaper naturlig nok store problemer for UDI. 

Hvordan skal vi returnere noen når vi ikke vet hvor de skal sendes?

Vi kan ikke premiere folk for å jukse og trenere, vil noen si.

Vel, det er akkurat hva vi gjør i andre tilfeller. Straffeloven har foreldelse for alle slags lovbrudd.

En del økonomiske forbrytelser har foreldelse på to år, og det er mange eksempler på at det er for kort tid til at de straffbare forholdene skal komme til overflaten og bli etterforsket.

Det «premierer» lovbrytere som sniker seg unna, men er samtidig et krav til offentlige myndigheter om å få sakene unna. 

Vi må ha både hjerte og hjerne på plass når vi vurderer asylbarna.

Det er nemlig slik at barna har selvstendige rettigheter uansett hva foreldrene har gjort.

Vi kan ikke kan straffe barn og frata dem deres rettigheter fordi om foreldrene har løyet og trenert.

Jeg er enig med dem som krever amnesti for Neda og andre barn som har vært her nesten hele sitt liv.

Men jeg er også enige med dem som krever en innstramming i ankeadgang, kontrollerte mottak for dem som åpenbart skal ut og rask utkastelse ved avslag. 

Det bør ikke være mulig å anke og trenere seg til å bli norske statsborgere, men det er opp til norske myndigheter å lage et system som er raskt og rettferdig.

Inntil da er det urimelig og inhumant å kaste ut 12-åringer som har bodd her hele livet.

Kriminelle innvandrere


Bildet er fra en knivstikkingsepisode på Stovner. Arkivfoto: Scanpix.

Ran av barn har en etnisk side vi må tørre å snakke om. Den skyldes ikke hudfarge eller religion, men integrering uten kontroll.

I et stort oppslag forteller Aftenposten om en gjeng på 20 tenåringer som har ranet barn ned til ni års alder i Groruddalen.

Saken gikk på topp i NRK Dagsnytt i hele morges.

De to politiet regner som hovedmennene er varetektsfengslet, og saken ser ut til å være oppklart.

Men en sentral opplysning mangler både i Aftenposten og NRKs gjengivelse, og det er bakgrunnen til gjerningsmennene.

Er det fordi det er irrelevant eller fordi det viser en virkelighet vi helst ikke vil snakke åpent om?

Her er saken i Aftenposten: 20 siktet for barneran i Oslo

Ifølge pressens etiske rettledning - Vær varsom-plakaten - skal pressen være tilbakeholdne med å fremheve slike opplysninger.

Paragraf 4.4 sier: «Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.»

Du kan lese Vær varsom-plakaten her.

Jeg vil anta at dette er årsaken til at Aftenposten har vært tilbakeholdne med å fortelle om bakgrunnen til de 20 siktede.

Etter det Nettavisen får opplyst er samtlige 20 siktede født i Norge, men mange av dem av innvandrerforeldre.

To er altså varetektsfengslet i fire uker på grunn av fare for bevisforspillelse.

Nettavisen har lest kjenneslene, og de to er henholdsvis 18 og 19 år gamle og har utenlandske navn.

I forklaringen til retten sier en av dem at  han har opplevd «et gruppepress i miljøet på Stovner» og at de ikke har forstått hvor alvorlige forhold det er snakk om, før de ble pågrepet av politiet.

En kartlegging Oslo kommune har gjort av barne- og ungdomskriminelle viser at innvandrerbarn og barn av innvandrerforeldre er grovt overrepresentert:

Av 113 gjengangere, var 31 % ikke norske statsborgere. - Samtidig hadde et flertall (68,1 %) ikke-norsk landbakgrunn, heter det i rapporten.

Du kan lese den her: Barne- og ungdomskriminalitet i Oslo

Men er det saken uvedkommende?

De nakne faktaene viser at innvandring og integrering åpenbart er viktig for å forstå og bekjempe barne- og ungdomskriminalitet.

Ofrene forteller at de blir truet og enkelte er så traumatiserte at de ikke tør gå på skolen eller ta T-banen etter ranet.

For noen måneder siden hadde Finansavisen et stort intervju med to etnisk norske gutter som fortalte om en oppvekst i Groruddalen der de følte seg truet og trakkasert, og lignende fortellinger har vi hørt fra norske jenter.

Lyver de?

Eller er det slik at opphopingen av innvandrere i spesielle bydeler over tid kan gi Norge de samme problemene som vi har sett i mange andre europeiske byer med samme utvikling?

Følgende er nøkterne fakta fra Statistisk sentralbyrå:

  • Oslo har langt høyere andel innvandrere enn landet forøvrig.
  • I dag er det 170.000 innvandrere eller barn av innvandrere i byen.
  • I løpet av de 30 neste årene blir tallet doblet eller tredoblet.


Om tretti år har antallet innvandrer og barn av innvandrere økt fra 170.000 til maksimalt 550.000, eller mellom 45 og 56 prosent av Oslos befolkning. Kilde: Statistisk sentralbyrå.

 

Etter min oppfatning er det ikke et problem i seg selv at det kommer innvandrere, men at integreringspolitikken og boligmarkedet gir ghettoer og rotløshet for mange ungdommer.

Tar vi bort religion og hudfarge, så minner utviklingen på den vi så i mange drabantbyer på 70-tallet.

Les også bloggen: Jeg er en innvandrer.

Det er rimelig å anta at det er vanskeligere å slå rot i det norske samfunnet desto lengre unna du kommer fra, geografisk og kulturelt.

Og vi har lang erfaring fra at rask tilstrømning av nye mennesker til en bydel kan gi uro og ungdomskriminalitet.

Det handler ikke så mye om hudfarge og religion, som om tilhørighet og forankring.

Og der har det sviktet totalt for mange.

Det finnes ingen enkel løsning. 

Men problemet forsvinner ikke om vi stikker hodet i sanden og nekter å innse at mange typer kriminalitet er nært knyttet til spesielle grupper og miljøer.

Det er ikke etniske norske menn som står bak overfallsvoldtekter i Oslo: 45 av 48 voldtektsmistenkte er utlendinger

En uke i fjor sommer pågrep politiet 19 lommetyver: 12 av dem var rumenske statsborgere, skriver Dittoslo.

Politiet sjekket 69 rumenske tiggere, og fant at 68 var registrert med straffbare forhold.

Når det gjelder narkotikakriminalitet, er det velkjent også i Justisdepartementet at den organiseres av utenlandske kriminelle grupper: - Politidirektoratets analyser viser at de ulike typene stoffer kommer til Norge via ulike smuglerruter, og at organisering og distribusjon foretas av en eller flere etniske grupper.

Les Justisdepartementets oversikt her: Narkotikaforbrytelser

Hva er poenget?

Vi må slutte å snakke som om det er nordmenn flest som har blitt så kriminelle.

En stor del av kriminaliteten i Norge er importert - noe gjennom innvandrere, annet gjennom EØS-områdets frie bevegelser fra Balkan og Øst-Europa.

Barneranene i Groruddalen skyldes ikke at tenåringer flest har blitt voldelige og skruppelløse.

Politiet vet dette.

De tør å snakke om det og har slått alarm mange ganger.

Pressen har også omtalt sammenhengene, men er varsom med å fokusere på det.

Og politikerne lukker ører og øyne for ikke å bli slått i hardtkorn med Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde.

Sannsynligvis fordi de ikke har noen løsning å tilby ut over tomt snakk om å endre boligpolitikken, noe som kanskje kan gi en forandring om 30-40 år.

Rike barn lærer best


Kunnskapsminister Kristin Halvorsen på besøk på Stovner skole. Foto: Kunnskapsdepartementet.

Frivillig leksehjelp virker mot sin hensikt. De svakeste elevene har faktisk sakket akterut, viser ny undersøkelse.

Det er tre år siden frivillig leksehjelp ble innført for alle landets 1. - 4. klassinger.

Til nå har rundt 50 prosent av de rundt 250.000 barna det er snakk om, brukt tilbudet.

Leksehjelp hadde to mål:

  • Elevene skulle lære mer.
  • Sosiale skiller skulle utjevnes.

For skolene betød ordningen mye ekstraarbeid, og det er store forskjeller på hvordan skolene og kommunene har innrettet seg.

Noen har satt inn flinke lærere, mens andre har satset på studenter og ufaglærte.

Nå foreligger en evaluering av ordningen, og den har to interessante funn:

  • Skoler med mye leksehjelp gjør det bedre på nasjonale prøver.
  • Men de sosiale forskjellene mellom elevene blir bare større.

Trolig er forklaringen så enkel at flinke og motiverte elever av ressurssterke foreldre stort sett vil profitere på ethvert system. 

Som grafikken viser er det en klar sammenheng mellom elevenes sosiale bakgrunn og hvordan de gjør det på skolen.

Og leksehjelp har faktisk gjort den sammenhengen enda sterkere.

Derimot har det lite å si om det er utdannede lærere eller andre som hjelper elevene, ifølge undersøkelsen.

Les rapporten her: Evaluering av leksehjelptilbudet 1. - 4. trinn

«Gjennom å følge skoler over tid, har vi imidlertid påvist en sammenheng mellom høy grad av deltakelse i leksehjelp og positiv utvikling i resultater på nasjonale prøver over tid. Vi har undersøkt om sammenhengen kan tilskrives bruken av pedagoger, sammensetningen av elevenes kjønn og  sosiale bakgrunn eller økt frafall fra nasjonale prøver. Vi finner ingen tegn som tyder på at det er slike forhold som ligger bak de dokumenterte sammenhengene».

Hva er konklusjonen?

Leksehjelp virker, og det er et selvstendig argument for å utvide skoledagen - og sørge for at elevene er ferdige med skolearbeidet når de går hjem.

Det er viktig å arbeide for å gi de svake elevene hjelp, men det er også viktig å hjelpe de flinke elevene.

Problemet er at de flinke trolig har større utbytte av ekstra hjelp enn de som ikke er like flinke.

Det er kanskje uungåelig, og det viktigste er vel at elevgruppen totalt sett blir bedre.

- Ordningen hjelper foreldre ? særlig mødre ? i tidsklemma i den gradleksene er gjort før man går hjem,  elever får gjennomgått leksene, og mange får kompetent hjelp med leksearbeidet. I beste fall får elevene gjort mer eller grundigere skolearbeid enn ellers, noe som kan gi en god følelse av mestring og bidra positivt til opplæringen, heter det i rapporten.

Leksehjelp er en god ide, og den har kommet for å bli - ikke minst fordi vi ikke kan anta at alle foreldre har kunnskap og ressurser til å hjelpe barna.

Folk slakter politikerne


Nordmenn tror ikke Jens Stoltenberg og politikerne på Stortinget evner å lytte på folks problemer. Foto: Statsministerens kontor.

Bare Stortinget får verre slakt enn NAV når innbyggerne får si hva de mener.

Det  er godt gjort å få dårligere karakterer enn veivesenet, skatteetaten og plan/bygg.

Men aller nederst på listen finner vi våre folkevalgte:  - Tilliten til politikere sentralt og lokalt er relativ lav. Særlig er det stortingspolitikernes evne til å lytte som får lave skår, heter det i Innbyggerundersøkelsen 2013.

Du kan lese selv: Innbyggerundesøkelsen 2013 - hva mener innbyggerne?


Får man under 50, er det ren slakt. Kilde: DIFI/Innbyggerundersøkelsen 2013.

Det er under 90 dager igjen til stortingsvalget, men vi kan allerede slå fast at det ikke er innbyggernes begeistringsrus som løfter de folkevalgte inn på Stortinget.

Som grafikken viser, har innbyggerne lite tillit at politikerne lytter til folk flest og jobbe for å løse deres problemer.

Det viser en alvorlig mistillit.

Faktisk er det nesten slik at jo mer penger Stortinget satser i en sektor, desto verre medfart får tjenesten fra innbyggerne.

De er godt fornøyd med bibliotekene, men slakter NAV og Statens Vegvesen.

Totalt sett er det nokså nedslående resultater når vi vet at Stortinget i år har bevilget over 1.200 milliarder kroner til ulike offentlige tjenester.

Skal man være fornøyd, bør skåren over 67 poeng (der 100 er maksimalt).

Der finner vi skole og kultur, og det er faktisk overraskende bra i forhold til hvordan norsk grunnskole og universiteter gjør det i internasjonale målinger.

Det er heller ingen helslakt av helsesektoren.

Hovedinntrykket er at det ikke er en generell mistillit til byråkratiet, men sterk misnøye med enkelte etater:

  • Bare 60 i skår for Politiet.
  • Plan- og bygningskontoret er en verkebyll.
  • «Verstinger» er UDI, NAV og NSB.

Fornyingsminister Rigmor Aasrud trøster seg med at innbyggerne generelt har blitt mer fornøyde de siste tre årene, og det er riktig. Men det er langt igjen.

Det er kanskje ikke så overraskende at innbyggerne lar sin vrede over tilstand og politikken gå ut over de stakkars offentlig ansatte som er satt til å jobbe med et felt.

For å ta et ferskt eksempel, så er det knapt UDIs feil at 12-årige Neda Ibrahim ble kastet ut av landet etter ti år.

Der vil jeg tro at misnøyen går på innvandringspolitikken - ikke nødvendigvis etaten i seg selv.

Les også bloggen: Skammelig av Grete Faremo

Samferdsel er - ikke overraskende - et problemområde.

Og problemene vil ingen ende ta for NAV, som deler ut trygdemilliarder i ekspressfart, men som bare får utakk.

Blir nordmenn aldri fornøyde?

Svaret på det er heldigvis nei. Det er bra at folk er kritiske til hvordan pengene deres forvaltes av politikerne. 

Innbyggerundersøkelsen viser nemlig at nordmenn flest er svært fornøyd med å bo i Norge (84 i skår), selv om de er kritiske til mange offentlige tjenester.

Siden 2010 er det flere som mener at de får valuta for skattepengene sine.

Men de føler seg ikke trygge. 

Etter 22. juli-massakren er det ikke unaturlig at innbyggernes tillit til det offentliges evne til å håndtere og forhindre store ulykker og katastrofer har fått en kraftig knekk.


Kilde: Innbyggerundersøkelsen 2013.

Folket har talt.

Så får vi se om Stortinget overrasker ved å lytte.

Skammelig av Grete Faremo


I natt ble Neda Ibrahim (12) hentet av politiet og sendt ut av landet.

Justisminister Grete Faremo har ansvaret for at en 12 år gammel jente kastes ut av Norge etter 10 år på asylmottak.

For bare noen dager siden gikk justisministeren hardt ut mot Fremskrittspartiets forslag til ny innvandringspolitikk, og uttalte at den er «et menneskesyn det er all mulig grunn til å ta sterk avstand fra».

I natt gikk Faremos egne ansatte inn med lommelykter på Dale asylmottak, og ga 12 år gamle Neda Ibraham ordre om å kle på seg.

Behandlingen av 12 år gamle Neda Ibrahim er umenneskelig og brutal, og representerer et menneskesyn som det er all mulig grunn til å ta sterk avstand fra.

- De kom med lommelykter og sa vi måtte kle på seg, sa Neda på telefon til mediene.

Klokken 01.30 i natt ble familien sendt på fly til Oslo og videre til København for å bli tvangsdeportert etter mer enn ti år i Norge.

Var det noen som snakket om moral, Faremo?

Eller for å si det med dine egne ord: «Dette er et område av politikken hvor vi må måle innholdet opp mot vårt moralske verdikompass. Og da trenger vi klar tale».

Klar tale skal du få: Behandlingen av 12 år gamle Neda Ibrahim er umenneskelig og brutal, og representerer et menneskesyn som det er all mulig grunn til å ta sterk avstand fra.

 Juridisk blir familien kastet ut fordi de ga feil opplysninger i asylsøknaden for mer enn ti år siden.

Familien hevder at de er statsløse palestinere, mens norske myndigheter mener at de er palestinere fra Jordan.

I begge tilfeller er det snakk om palestinske flyktninger, fordi Jordan tidligere har tatt imot svært mange palestinere.

Etter min mening er ikke det sentrale om familien ga feil opplysninger, men hvilke rettigheter 12 år gamle Neda Ibrahim har etter mer enn ti år i Norge. Det er annerkjent rett at barn har egne rettigheter, og at man skal vektlegge sterk tilknytning til Norge.

Hvis man ikke har en sterk tilknytning til Norge etter å ha bodd her nesten hele livet, så er formuleringen uten verdi.

Les også bloggen: Ut av Norge etter 10 år på mottak

Med denne tvangsutsendelsen i sikte, er det uforståelig at justisminister Grete Faremo før helgen hadde mage til å felle en moralsk dom over Fremskrittspartiet.

Jusprofessor Jan Fridhjof Bernt sier det meget treffende: - Hvis vi ofrer vår medmenneskelighet og evne til å se det enkelte menneske, taper vi alt. Da fortjener vi ikke å fortsette vårt priviligerte liv i et tynt befolket og stenrikt land.

Utkastelsen setter en uverdig sluttstrek for norske myndigheter terrorisering av 12-åringen. I påsken kom politiet og hentet faren, og familien fikk beskjed om at man forberedte utkastelse.

Det krever ikke mye empati å forstå hvordan det er for et barn å leve i et regime hvor man hver eneste natt risikerer å bli vekket av politiet.

«Nå lever jeg i skrekk og politiet kan komme i hvert eneste minutt og rive meg fra røttene mine. Kaste meg ut til et annet land jeg ikke vet noe om», skrev Neda i et dikt.

I natt ble frykten virkelig.

Det er skammelig, Grete Faremo!

Kan tjene grovt på milliardgave


Fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen kan tjene en formue på å åpne for John Fredriksen. Foto: Alexander Winger, Nettavisen.

Opptil 40 prosent av all norsk lakseproduksjon kan bli eid av en skatteflyktning på Kypros. Og den norske fiskeriministeren kan bli søkkrik.

I kulissene foregår et høyt spill om fremtiden for norsk lakseoppdrett.

Med priser på på drøyt 40 kroner kiloen, snakker vi om en verdi på 40 milliarder kroner i året!

Den 20. juni går høringsfristen ut for et forslag som kan åpne for at John Fredriksens selskap Marine Harvest kan doble sin eierandel i den norske milliardnæringen.

Og en som kan tjene grovt på det er fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen.

Som en stor aktør i næringen er hun - om hun vil det eller ei - bukken til havresekken.


Klassekampen forteller at Fiskeridepartementet kommer til å åpne for at Fredriksen kan eie 40 prosent av oppdrettsnæringen i Norge.

Det er ikke fritt frem å starte med lakseoppdrett.

Oppdretterne trenger konsesjon for å bruke fellesskapets arealer langs kysten.

På grunn av fare for sykdom etc., deles det ikke ut nye konsesjoner i særlig grad.

Derfor har konsesjonene blitt gull verdt for de heldige eierne.

For øyeblikket er den norske oppdrettsnæringen fordelt på 932 konsesjoner, og disse er eid av ialt 130 ulike foretak.

Samtidig er det snakk om store beløp.

Totalvolumet er på 1,2 millioner tonn oppdrettslaks i året, og prisene har gått rett i været i år.

Med priser på på drøyt 40 kroner kiloen, snakker vi om en verdi på over 40 milliarder kroner i året!

Slik prisene nå er, er en laksekonsesjon et gullkantet papir.

Men verdien har vært begrenset av at staten har satt et tak på 25 prosent hos en aktør.

- Per i dag er det bare ett selskap som har søkt og fått tillatelse til å eie mer enn 15 % av konsesjonsbiomassen, heter det i høringsbrevet.

Her kan du lese mer: Høringsbrevet

Det har stanset John Fredriksens oppdrettsselskap, Marine Harvest ASA, fra å kjøpe mer.

Marine Harvest har klagd grensen inn for ESA, og fått medhold. Men inntil nylig har fiskeriministeren kjempet imot å heve eierskapsgrensen.

Men nå gir hun etter.

Nå vil fiskeriministeren heve maksgrensen til 40 prosent, samt at «det i særlige tilfeller kan gis tillatelse til erverv av mer enn 40 % av produksjonskapasiteten».

Det pikante i saken er at fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen personlig eier rundt 10 prosent av et av landets største selvstendige oppdrettsselskaper, SinkabergHansen AS, som produserer laks for rundt 800 millioner kroner i året.

Les mer her: SinkabergHansen AS

Til nå har ikke John Fredriksens Marine Harvest kunnet kjøpe dette selskapet, men hvis høringsforslaget går igjennom kan verdien på familieselskapet til fiskeriministeren øke over natten.

I tillegg er forslaget betent innen Senterpartiet. Nettopp havbruk har vært en av få vellykkede næringer i distrikts-Norge, og sysselsetter rundt 8.750 mennesker. 

- I mange kystkommuner utgjør sysselsetting i havbruksnæringen en stor andel av samlet sysselsetting, heter det i høringsbrevet, som nevner Skjervøy i troms som et eksempel - der står havbruk for 9 prosent av kommunens samlede sysselsetting.

Senterpartiets næringspolitisk talsmann, Irene Nordahl, bekrefter at Senterpartiet er skeptisk til å øke eierskapsgrensen: - Det er ingen hemmelighet at Senterpartiet hadde et annet utgangspunkt, sier hun til Klassekampen.

Og hun får støtte fra lokale aktører i næringen: - Jeg er veldig betenkt. Dette åpner for børs og storkapital, uten hensyn til lokalt eierskap, sier Hans Petter Meland i Lovundlaks AS i Nordland til Klassekampen.

Dermed står vi igjen med følgende, dersom høringsforslaget blir gjennomført:

  • Opptil 40 % av den norske oppdrettsnæringen kan bli eid av en skatteflyktning på Kypros.
  • Forslaget er i strid med ønskene til lokalmiljøer og til Senterpartiets politikk.
  • Fiskeriministerens familie kan tjene mange titalls millioner kroner på forslaget.

Med tidligere kritikk friskt in mente, regner jeg som en selvfølge at fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen har erklært seg inhabil i behandlingen av dette høringsforslaget.

I så fall er hun på sidelinjen i den viktigste politikkendringen på hennes felt i 2013.

Og familiebedriften kan uansett bli atskillig mer verdt som følge av høringsbrevet som er undertegnet av en av hennes nærmeste administrative medarbeidere, ekspedisjonssjef Vidar Landmark i Fiskeri- og havbruksavdelingen.

Les også hva Thor Bjarne Bore - tidligere sjefredaktør blant annet i Vårt Land og Stavanger Aftenblad mener:  Det er etter min mening ugreit at en fiskeriminister har klare eierinteresser i oppdrettssektoren

Løpet er kjørt for de rødgrønne


Landets nye statsmininster etter stortingsvalget i september. Foto: Høyre.

Erna Solberg blir ny statsminister. Det eneste spennende er hvem som blir med i regjeringen.

Det er 96 dager igjen til valget.

Og selv om Arbeiderpartiet har en god valgkampmaskin, så kan de ikke trylle.

Ifølge siste meningsmåling hos NRK har de rødgrønne nå cirka en million sympatisører, og de tre rødgrønne partiene trenger minst 300.000 stemmer til for å vinne valget.

Det går aldri - det er bare å bestille flyttebil, Jens Stoltenberg!

Etter min oppfatning er det tre spennende dueller i valget:

  • Blir Høyre eller Arbeiderpartiet det største partiet. Mitt tips: Arbeiderpartiet.
  • Blir det en blågrønn eller en blåblå regjering? Mitt tips: Blågrønn
  • Blir Fremskrittspartiet større enn Venstre/KrF. Mitt tips: Fremskrittspartiet

I NRK-målingen har de tre rødgrønne partiene tilsammen 36,8 prosent oppslutning, og er altså samlet sett mindre enn den grensen Thorbjørn Jagland i sin tid satt for kun Arbeiderpartiet for å regjere.


Det må skje et jordskjelv for at de rødgrønne skal vinne valget. Denne grafikken viser et snitt av alle meningsmålinger. Kilde: Pollofpolls.no

Ved stortingsvalget i 2009 hadde de tre rødgrønne partiene 47,6 prosent.

Hver fjerde velger har altså snudd ryggen til regjeringspartiene etter forrige valg.

Rundt regnet må de øke oppslutningen fra 990.000 til 1.280.000 stemmer på 96 dager.

Det er så godt som umulig og har ikke skjedd før i de valgene jeg har sett på.

Løpet er kjørt hvis det ikke skjer et politisk jordskjelv eller at de borgerlige partiene mister hodet.

Problemet for de rødgrønne er at det ikke holder om Arbeiderpartiet gjør et rimelig godt valg. Også Senterpartiet og SV må levere, og de må godt over sperregrensen (som kan være tøft nok).

De rødgrønne må få velgere ned fra gjerdet og over fra den borgerlige siden. 

Det er to virkemidler: Frykt for det ukjente og begeistring for det bestående.

Foreløpig er kruttet vått i begge de to kamrene.


Ifølge Pollofpolls har de rødgrønne drøyt 70 mandater, mens de blågrønne er såvidt under 100.

En fersk meningsmåling hos Fellesforbundet viser hvilke problemer de rødgrønne har med å skape begeistring hos sine egne.

I industriens største fagforening har oppslutningen om Arbeiderpartiet sunket fra 58 til 43 prosent i løpet av regjeringsperioden.

Mange av disse tradisjonelle rødgrønne velgerne arbeider i eksportindustrien som sliter tungt.

Samlet er det bare knapt flertall (51 prosent) for de rødgrønne.

Konklusjon: De rødgrønne siger fremover og Arbeidpartiet har en god valgkampmaskin.

De vil nok lykkes i få tvilerne ned fra gjerdet i ren mobilisering, men hverken frykt eller begeistring kan flytte fjell slik Norge nå ser ut.

Folk flest frykter ikke Erna Solberg og er ikke begeistret over den rødgrønne regjeringen.

Derfor blir Erna Solberg statsminister etter valget.

Heller prinsesser enn demokrati


Stortingspresident Dag Terje Andersen er bare en kulisse på vår grunnlovsdag.

 

I dag feirer Sverige sin nasjonaldag uten at mange bryr seg. Prinsessebryllup, derimot, er hett stoff.

Overraskende få svensker vet hvorfor de i dag feirer svenska flaggans dag.

(Vet du det? Du får svaret nederst i bloggen)

Den ble innført så sent som i 1983, og ble ikke helligdag før i 2005.

Verken Aftonbladet eller Expressen markerer svenska flaggans dag stort på sin forside i dag.

Der går det kun i bryllupet til prinsesse Madeleine og prinsessens bot for å ha kjørt i kollektivfeltet.

Både i Norge og Sverige tar kongefamilien så stor plass i offentligheten at vi nesten glemmer at det er en anakronisme.

Når Madeleine gifter seg tett opptil den svenske nasjonaldagen, så forsterker hun det svenske monarkiet.

Vår egen feiring av 17. mai er tilsvarende:

  • I skyggen på Stortinget står stortingspresidenten, og de færreste legger merke til ham (se hovedbildet).
  • Kontrasten er slående til kongefamilien, som vinker fra Slottsbalkongen - togets høydepunkt.

Symbolikken er klar: Vi går i tog for å feire Kongefamilien, ikke demokratiet, grunnloven og folkestyret.


Kongefamilien er hovedpersonene på 17. mai.

Danmark er ikke det spor bedre. Der ble grunnlovsdagen feiret i går med en halv fridag (!).

Sakset fra Wikipedia: «Danmark har ingen egentlig nasjonaldag, men grunnlovsdagen er det nærmeste man kommer».

Høydepunktet i den danske feiringen er at politikerne reiser land og strand rundt og «tradisjonelt avleverer deres budskap, som både handler om demokratiets prinsipper og om aktuelle politiske problemstillinger», som det står på Wikipedia.

Er det rart svenskene heller vil ha prinsessebryllup?

PS: For de som lurer, er 6. juni årsdagen for at Gustav Vasa ble valgt til Sveriges konge i 1523 - og dermed satte en sluttstrek for Kalmarunionen mellom Norge, Sverige og Danmark.

Lik behandling av romfolk

 
Politiet har kastet ut romfolk fra flere okkuperte hus og ulovlige teltleire. Foto: Henrik Arneberg, Nettavisen.

 

Selvsagt har romfolk rettigheter som andre borgere, men har de plikter også?

Svært mange i tiggerdebatten uttaler seg som om romfolk er helt spesielle og må ha helt spesielle regler.

Det er rasistisk og diskriminerende  - uansett om man er for eller imot romkulturen.

I debatten blir vi stilt overfor to alternativer:

  • Enten: Tigging og overnatting i teltleire eller i bygatene må forbys.
  • Eller: Vi må akseptere at fattige tigger i byene våre og overnatter ute.

Det underlige er at ingen diskuterer det normale og åpenbare alternativet - nemlig at romfolk møtes med  nøyaktig de samme forventninger som alle andre mennesker om å ta utdannelse, søke arbeid og leve av sin egen lønn innenfor de spillereglene vi har i et sivilisert samfunn.

  • Kanskje er det brutalt sagt, men EØS har ingen spesielle regler for nomadefolk.
  • EØS-avtalen gir ikke Norge noen plikt til å ta imot tilreisende tiggere.
  • Rettigheten til å reise fritt mellom landene henger sammen med en plikt til å søke arbeid.

Å forvente noe annet av romfolk er rasistisk og diskriminerende.

Kommentator Hege Ulstein har en tosiders artikkel i Dagsavisen hvor hun (fornuftig nok) nekter å måtte velge mellom moral og handlekraft.

Så karikerer hun tiggermotstandernes syn: «Romfolk er velkommen i Norge hvis de har kronisk forstoppelse, intet behov for søvn og ellers er i stand til å leve tre måneder på luft og kjærlighet».

Hva med følgende: «Romfolk - og alle andre EØS-borgere - er velkommen til Norge for å søke arbeid, slik at de kan brødfø seg selv innenfor de rammene vårt samfunn har».

Anslagene varierer, men det er trolig 10-15 millioner romfolk i Europa. 

De fleste vil være enig i at ønsket om å leve som nomader ikke er genetisk, men kulturelt betinget. 

I alle europeiske land er det gratis skolegang og en forventning om at alle innbyggere søker utdannelse og arbeid.

Å kreve noe annet av romfolk er rasistisk og diskriminerende.

Det er heller ikke rasist i forby tigging eller å nekte alle å sove på gater eller i parker.

Moderne velferdsstater har både rettigheter og plikter.

Rettighetene og pliktene er universelle - de gjelder alle, uansett kultur og hudfarge.

Retten til et sosialt sikkerhetsnett henger sammen med plikten til å yte etter evne.

I alle land faller noen utenfor, og derfor setter myndighetene inn tiltak for å hjelpe folk inn i arbeidslivet.

Sannsynligvis vil det komme flere tusen tilreisende til Norge de neste ukene.

Svært mange land har som krav at tilreisende har økonomi til å skaffe seg tak over hodet, og det er ikke noe rasistisk i å behandle alle likt.


Prislisten på Ekeberg Camping er omtrent lik med Bogstad Camping.

En rask sjekk på nett viser at døgnprisen for å bo i telt på Bogstad Camping er 65 kroner i døgnet per person og 60 kroner ved Ekeberg Camping.

Et telt er nesten gratis, og kanskje finnes det enda billigere alternativer.

For alle andre tilreisende arbeidssøkende stiller vi krav til minstelønn og ordnede boforhold for å bekjempe såkalt «sosial dumping», selv om tiltakene i praksis priser dem ut av markedet.

Hvorfor skal vi behandle romfolk som noe annet enn mennesker på linje med alle andre?

Gjør ingenting med sykt fravær


Tidligere Ap-statsråd Matz Sandmann ville ha kutt i sykelønnen, men ble overprøvd. Foto: Tor Richardsen, NTB scanpix.

 

Arbeidsminister Anniken Huitfeldt bør innrømme at avtalen om inkluderende arbeidsliv er en dundrende fiasko.

Norge er en internasjonal «versting» i sykefravær.

Vi lever lenger og har en relativ sunn befolkning - men likevel er sykefraværet nesten dobbelt så høyt som i Storbritannia, og markant høyere enn i nabolandene Sverige, Danmark og Finland.

Samtidig har vi en av verdens mest lukrative ordninger for lønn under sykdom.

Er det noen som ser sammenhengen?

Den gyldne norske sykelønnen skyldes ikke bare norske politikere.

Det er nemlig en populær feiloppfatning at staten tar regningen.

De første 16 dagene betaler arbeidsgiver alt.

Først fra 17. dag tar staten en del av regningen, men bare for lønn inntil 6G (493.000 kroner). 

Tjener du mer, tar arbeidsgiveren som regel regningen.

 Men uansett koster sykefravær enorme beløp hvert år. En undersøkelse Sintef har gjort, viser at en ukes sykefravær i gjennomsnitt koster bedrftene 13.000 kroner.

Les rapporten her: Bedriftenes kostnader ved sykefravær

Tidligere statsråd og rådmann i Tromsø, Matz Sandmann, ledet utvalget som i 2001 foreslo tiltak for å få ned sykefraværet.

Den gang anslo man kostnadene ved sykefravær til 50 milliarder kroner i året.

Det mest konkrete forslaget var å kutte sykelønnen til 80 prosent av full lønn ved sykdom, men å verne kronisk syke.

Sandmann-utvalget ble etterhvert til avtalen om Inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) mellom det offentlige, arbeidsgiverne og arbeidstakerne.

Og siden fagbevegelsen protesterte, ble forslaget om kutt i sykelønn fjernet.

I stedet fikk man altså IA-avtalen og en enorm papirmølle som overhodet ikke har virket, men som partene er enige om å bevare for å «frede» sykelønnen.


Kilde: Sintefs rapport som evaluerer IA-avtalen.

 

Forskerne ved Sintef har evaluert IA-avtalen, og resultatet kan enkelt og greit kalles for helslakt.

Man er ikke i nærheten av å nå målene i avtalen:

  • Kutte sykefraværet med minst 20 prosent
  • Å få ansatt flere med redusert funksjonsevne.
  • Å øke den reelle pensjonsalderen.

For hva tror man skjer hvis de ansatte (som i IA-avtalen) får rett til å øke egenmeldingsperioden til åtte dager uten å besøke lege?

- Det egenmeldte sykefraværet utgjorde andre kvartal 2001 omtrent 10 prosent av det totale sykefraværet. I andre kvartal 2008 hadde andelen steget til 12 prosent, heter det i oppsummeringen.

Her kan du lese hovedfunnene: Sammendrag og konklusjoner

Altså: Når folk kan sykemelde seg selv mer, så øker sykefraværet.

Gosh! Den så vi ikke komme...

Evalueringen av IA-avtalen må være deprimerende lesning for alle som ønsker resultater:

  • Avtalen har ingen betydning for sykefraværet.
  • Man har ikke lykkes å få flere med redusert funksjonsevne inn i arbeidslivet.
  • Og man kan ikke si at flere eldre i arbeid skyldes IA-avtalen.

Sintef-studien ser på tallene til 2008, og siden har sykefraværet gått ned - og opp - uten at noen kan peke på at IA-avtalen har hatt noen effekt.


Så da skulle man kanskje tro at det var tid for å prøve noe nytt?

For eksempel at de sykmeldte også tok noe av belastningen?



Det er prøvd med stort hell i Sverige (som har vesentlig lavere sykefravær enn Norge), men ingen av de norske politiske partiene tør å røre ved sykelønnsordningen - selv om det kunne gitt enorme samfunnsøkonomiske gevinster.

Dermed får vi en ny IA-avtale, som kanskje heller ikke vil virke.

Den som holder seg frisk, får se.

Jeg er en innvandrer


Norges mest kjente innvandrerfamilie. Foto: Stian Lysberg Solum, NTB Scanpix.

Jeg innrømmer det like godt med en gang: Jeg er en innvandrer.

Statistisk sentralbyrå har laget en ny befolkningsfremskrivning, og spår at Norge vil ha to millioner innvandrere i 2060.

- Samlet er antall innvandrere og norskfødte barn med innvandrerforeldre ventet å stige fra 552.000 til 1,97 millioner i 2060 og videre til 2,64 millioner innen 2010, går det frem av en helt fersk rapport.

Les rapporten her: Vekst og sammensetning av befolkningen ved ulike forutsetninger om innvandring

I løpet av dette hundreåret vil Norge altså få 4,2 millioner innbyggere - og temmelig nøyaktig halvparten er innvandrere eller barn av to innvandrerforeldre.

So what?

De færreste av oss kan trekke blodslinjene tilbake til Harald Hårfargre, og det er lite som tyder på at det som kan det er noe bedre mennesker enn oss andre.

De fleste av oss er skapt av innvandring gjennom århundrene - noen kom sjøveien fra Europa, noen gikk over grensen fra Sverige.

Atter andre er barn av en nordmann som har giftet seg med en utlending.

I dagens globale verden er det ingen gode eksempler på at land uten innvandring har klart seg spesielt bra, hvis man ikke regner Nord-Korea som et vellykket eksperiment.

Kina har riktignok sterk vekst, men velferdsnivået er fortsatt svært lavt. Japan lå langt fremme, men har sakket akterut økonomisk.

Samtidig er noen av verdens mest livskraftige samfunn resultat av migrasjon.

Hva ville Silicon Valley vært uten ingeniører og studenter fra hele verden, og er det noen som tror at New York er en by i USA (for å låne et sitat fra Lillebjørn Nilsen?).

Les teksten her, så skjønner du hva jeg mener: Hei New York!

Det er jo noen som drømmer om Norge for nordmenn, men hva er en nordmann?

Er det etterkommerne av de 440.000 som bodde her i 1664?

Eller skal vi sette strek med de 815.000 som bodde her i 1814, da jøder var uønsket til riket?

Er det i det hele tatt fornuftig å betrakte folk som er født i Norge som del av innvandrerbefolkningen?

Og er det rimelig å snakke om svensker, EØS-borgere, gjestearbeidere og asylsøkere som en «sekk»?


Den svarte streken viser at «ekte» nordmenn synker mot rundt 70 prosent av befolkningen mot slutten av dette århundrede. Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Poenget: Det er ikke innvandring i seg selv som er problematisk, men hva slags innvandring - og hva slags integrering.

Befolkningsfremskrivninger kan virker mer tåkeleggende enn opplysende om de utfordringene.

Det kan jo gå bra.

Kongen er jo selv av en innvandrerfamilie.