hits

juni 2012

Grisete billigsalg

Milliardær og styreformann i REC, Jens Ulltveit-Moe, fikk rabatt da han kjøpte aksjer i selskapet - og har en verdistigning på 160 millioner kroner på noen få dager. Foto: Scanpix.

 Milliardærene Stein Erik Hagen og Jens Ulltveit-Moe sikret seg billige aksjer i solselskapet REC - på bekostning av trofaste småaksjonærer.

Finansavisen har rullet opp en grisete emisjon i solcelleselskapet REC.

Kjernen i saken er at styret valset over mange gamle aksjonærer, og solgte nye REC-aksjer på billigsalg til en hemmelig krets av investorer - men de mest kjente er Stein Erik Hagen og Jens Ulltveit-Moe.

De nye eierne fikk aksjene til halv pris av børskurs, noe som førte til en utvanning av de gamle eierne som ikke fikk være med.

På godt norsk er emisjonen en plyndring av de gamle aksjonærene som ikke fikk være med på billigsalget.

Nå må Oslo børs vurdere om dette er i srid med lovforbudet om å forskjellsbehandle aksjonærer.

Det som i praksis har skjedd er at noen utvalgte aksjonærer har fått kjøpe deler av REC på billigsalg - mens de gamle eierne ikke fikk være med.

Saken er spesielt pikant fordi RECs styreleder Jens Ulltveit-Moe sikret seg selv billige aksjer.

Forkastelig, grisete og tyveri er noen av karakteristikkene de gamle eierne har gitt om fremgangsmåten.

Dette er de største kjøperne:

  • Jens Ulltveit-Moe: 267 millioner aksjer
  • Stein Erik Hagen: 107 millioner aksjer
  • Folketrygdfondet: 93 millioner aksjer
  • DNB Asset Management: 92 millioner aksjer

Disse aksjene ble kjøpt for 1,50 kroner for noen dager siden. I dag er kursen 2,10.

Det betyr at styreformann Jens Ulltveit-Moe og milliardær Stein Erik Hagen har  sikret seg 225 millioner kroner i verdistigning på bare noen få dager:

Jens Ulltveit-Moe: 160 millioner

Stein Erik Hagen: 65 millioner

Det er godt betalt for å være redningsplanke.

En pikant side er at RECs styreformann altså selv deltar. En annen interessant detalj er at Orkla, der Stein Erik Hagen er hovedeier, ikke ville være med - men det ville derimot Stein Erik Hagens private selskap. Verdistigning kom altså kun Stein Erik Hagen til del - og ikke Orklas aksjonærer som har blødd på REC.

Det nye i dag er at REC nekter å fortelle hvem som fikk superrrabatten: - Dette har jeg ingen kommentarer til, sier RECs finansdirektør Bjørn Brenna til Finansavisen.

På den annen side: REC har vært et økonomisk mareritt og en mulig konkurskandidat. Aksjekursen har falt med 99 prosent siden toppen i november 2007.

Uten nye penger fra aksjonærer kunne firmaet gått overende.

Som plaster på såret har de gamle aksjonærene fått en såkalt «reperasjonsemisjon» som først var på 300 millioner kroner, men som nå er hevet til 375 millioner kroner.

Dette er ikke nok til å hindre utvanning.

Som det het fra grisene  i den klassiske boken «Kamerat Napoleon»: Alle dyr er like. Men noen dyr er likere enn andre.

 

Milliard tapt på oljestreiken

Statsminister Jens Stoltenberg vil la oljestreiken gå lenge nok til at tvungen lønnsnemnd ikke blir for upopulært hos fagbevegelsen. Mørningen koster minst en uke og 1,5 milliarder. Foto: Statsministerens kontor.

Krangel om pensjon kastet Norge ut i en oljestreik som nå koster staten 200 millioner kroner - om dagen. Tvungen lønnsnemnd er eneste utvei.

At 2012 skulle bli det store konfliktåret, er nesten ikke til å fatte. Norske arbeidstakere får økt kjøpekraft, prisstigningen er nær null, og renten behagelig lav.

Samfunnets hjerte blør neppe for at arbeidstakere med over en million i lønn også skal ha ekstremt god pensjonsordning, men det er lov å prøve seg

Likevel er altså konfliktviljen sterk: - Vi finner oss ikke i at arbeidsgiverne raner oss for pensjonen vår, sa forbundsleder Leif Sande i Industri Energi da streiken var et faktum sist søndag.

Nå nærmer vi oss en uke med konflikt. 700 arbeidstakere streiker, og konflikten påfører samfunnet tap på 300.000 kroner per dag, per streikende!

Er det norsk rekord i ringvirkninger per streikende?

Les også saken: Streik i Nordsjøen

I arbeiderbevegelsens tidlige år var streik en mannejevning mellom arbeiderne og arbeidsplassen, der begge hadde mye å tape. De streikende tapte lønn, bedriften fikk store tap og kunne gå overende.

Årets streiker koster de streikende og arbeidsgiveren minimialt (streiken i stat og kommune), eller handler om ekstreme tap for 3. part - i dette tilfellet staten, eller skattebetalerne.

De som nå streiker har gjennomsnittsinntekter på over en million kroner i året, og en pensjonsalder på 65 år.

- Dette gjør dem allerede til Norges pensjonsvinnere. Likevel bruker de makt for å få enda bedre vilkår, sier forhandlingsleder Jan Hodneland i Oljeindustriens landsforening (OLF).

Konflikten er legitim. Det må være lov å kjempe for gode pensjonsordninger. Problemet er at samfunnsvirkningen overhodet ikke står i sammenheng med konflikten som utløste streiken.

OLF mener at streiken nå snart har kostet staten og selskapene en milliard kroner. Nå kan det innvendes at vi ikke blir fattigere av at oljen blir liggende under havbunnen. Den forsvinner ikke av den grunn. Men 200 milioner kroner i dag er bedre enn 200 millioner kroner om 30-40 år.

De største tapene kommer fra nedstenging av Oseberg feltsenter, feltene rundt og Heidrun. Det tilsvarer omlag 240.000 fat råolje og  dagen og 11,9 millioner standard kubikkmeter gass per dag.

- 15 prosent av nrosk oljeproduksjon er tatt ut av markedet som følge av streiken i oljebransjen. Hver dag taper selskapene og staten over 200 millioner kroner, mener OLF.

Les saken her: Oljestreiken har snart kostet 1 milliard kroner

Den historiske bakgrunnen for de såkalte «gavepensjonene» er noe av årsaken til konflikten. Selskapene hevder at de ble gitt som gave, ikke som en del av tariffavtalen - og at de derfor har en ensidig rett til å fjerne dem (vel å merke; ikke for ledelsen).

Arbeidstakerne protesterer mot å miste en ordning som i praksis betyr at de kan gå av med like god pensjon når de er 62 år, som de ville fått om de jobbet til de ble 65 eller 67 år.

Les bakgrunnen her: Rettighet eller gave?

Mange har prøvd tidligere å få slike pensjonsavtaler inn i tariffavtalene, uten å lykkes. Det har vært en prinsippsak for NHO at bedriftene må kunne styre dette etter bedriftenes økonomi.

Det åpenbare utfallet av konflikten er tvungen lønnsnemnd, men først må partene - og samfunnet - «mørnes». Som et bidrag i den retning har Statoil bestemt seg for å ta en rekke felt som ikke er en del av streiken, ut av produksjon. Statoil kunne bedt om dispensasjon fra streiken, og ville angivelig fått det. At man valgte å gå rett til nedstengning, kan kun forklares ut fra at Statoil ønsker å løfte konflikten inn i en tvungen lønnsnemnd.

Samfunnets hjerte blør neppe for at arbeidstakere med over en million i lønn også skal ha ekstremt god pensjonsordning, men det er lov å prøve seg.

Det negative er at man er tvunget til å gå en strafferunde med en ukes streik - og kanskje 1,5 milliarder kroner i tap for staten - før saken spilles over til tvungen lønnsnemnd.

Det som da skjer er at Rikslønnsnemnda (hvor begge parter er med) gjør et vedtak som begge parter må akseptere. Men først må regjeringen si at nok er nok.

Mitt stalltips er at det skjer i helgen, og at arbeidstakerne ikke vinner frem med sitt krav om fortsatt å få gullpensjoner.

Men det eneste sikre er at vi alle først må tape et par milliarder.

Kamp mot sjokolademafia

Sjokoladen skal angivelig være bra for helsen, men kritikk av den er direkte helsefarlig, skal vi tro sjokoladeselgerne. Faksimile: MXIs hjemmeside.

Tror du på sjokoladen som forhindrer kreft? Hvis ikke kan du vente deg et oppgjør med sjokolademafiaen.

Det pågår en voldsom styrkekamp mellom lesere på sosiale medier og deltakere i pyramideselskapet bak sjokoladen Xocai.

I skrivende stund har 11.000 på Facebook «liket» siden som beskriver trusler og sjikane mot folk som er skeptiske til sjokoladens angivelige helbredende evner.

Du kan lese bloggen her: Xocai - en stygg historie om norsk sjokolademafia

Saken begynte med at to skeptikere kritiserte markedsføringen av sjokoladen og salgsmetodene, der Xocai hovedsaklig selges via nettverksalg.

Kilde: Helsesjokolade.net

De to kritikerne stilte spørsmålstegn ved påstandene om at innholdet i Xocai styrker immunforsvaret, er gunstig for diabetikere, bedrer hukomelsen, hjelper mot depresjon og tidlig aldring, og forebygger infeksjoner.Les påstandene her: Helsesjokolade

Diskusjonen førte bloggene oppover på Googles søkefelt og de ble blant de øverste treffene på sjokoladen Xocai.

Det fikk foreningen for de over 9.000 norske Xocai-medlemmene til å tenne, og de skrev en mail til bloggerne og varslet et gigantsøksmål - for «injurierende påstander om produktet og merkevaren Xocai...»: - Ut hva de signaler vi har fått, vil søksmålet bli på et syvsifret beløp, og det er ikke i kroner.

Det ville trolig være første gang i Norge at man får en sak om ærekrenkelse av en sjokolade (!), og trusselen om et krav på titalls millioner dollar (!!) er også noe helt nytt.

De to bloggerne kunne sluset mailene direkte til søppelfolderen, haddet det ikke vært for at Foreningen Sjokoservice Norge deretter sendte mailer til bloggernes arbeidsgivere fordi bloggaktiviteten angivelig hadde skjedd i arbeidstiden - og at arbeidsgiveren dermed måtte være involvert.

Men det stoppet ikke der.

Sjokoladeentusiastene sendte også informasjon om bloggernes familie og bostedsadresse til medlemmer på kryss og tvers i Norge, og kunne informere at sannsynligheten var stor for at de ville få «en del henvendelser i ukene fremover fra norske Xocai-medlemmer».

Sjokoservice Norge drives fra Rolvsøy (mellom Fredrikstad og Sarpsborg) av et styre med Roger Meyer (58) i spissen som kontaktperson.

Du kan se styret her: Sjokoservice Norge

Denne Meyer er tydeligvis en mangslungen herre, med en fortid fra bilpleie og en nåtid i selskapet Alfa Trading (som driver med uspesifisert engroshandel).

Styreformannen heter Terje Ragnar Babsvik (58), og det er han som bor på firmaadressen til Sjokoservice Norge.

Vi er skråsikre på at disse hedersmennene sikkert ikke har noe med sjikanen mot bloggerne å gjøre, men de har nok ikke kontroll over alt foreningens medlemmer driver med.

Ifølge nettsiden er Sjokoservice Norge en forening hvor alle medlemmer av MXI Corp. (Xocais) nettverk i Norge kan søke medlemskap, og det koster 350 kroner per år. Dersom foreningen har 9.000 medlemmer, tilsier det årlige inntekter på 3,15 millioner kroner til foreningen.

Sjokoladen er ikke spesielt billig. En eske med 140 småbiter koster 1200 kroner på nettet. Det tilsvarer en kilopris på 1.430 kroner. Freia Premium, som er en mørk sjokolade med 86 prosent kakao, koster til sammenligning 186 kroner per kilogram. Ikke rart den koster en brøkdel, Freia sier ingenting om at den forhindrer psoriasis eller kreft heller.

Sjokoservice Norge påstår at det amerikanske selskapet MXI Corp i Reno, Nevada omsatte for over 350 millioner dollar i 2011.

Nettsiden Sjokosjokk.no hevder på sin side at MXI har et «vekstpotensiale på over 6 milliarder kroner i årlig salg» - hva nå enn det betyr.

Navnet står for Marketing Xocalate International Corporation. Forretningsmodellen er medlemskap, og at medlemmene kjøper kasser av sjokoladeprodukter som selges videre gjennom nettverksalg/pyramidesalg.

Det angivelige suksessfulle selskapet er pussig nok ikke oppdaget av noen kjente økonomiske tidsskrifter.

Stemmepedagog Jeanett Brooks (t.v) og Andrew, som ga opp sin drøm om Harvard, valgte etterhvert å satse på pyramidesalg av helsebringende sjokolade. Faksimile: Hjemmesiden.

Men på selskapets hjemmeside kan vi lese om grunnleggerne Jeanette og Andrew Brooks.

Jeanette er utdannet stemmepedagog, men gikk videre til slankeprodukter, før hun satset på den kreftforebyggende sjokoladen.

Andrew har en uspesifisert utdannelse, og ga opp drømmen om studere på Harvard for å vie seg til sukkerfri, lavkarbo sjokolade.

Hjemmesiden har i farten glemt å nevne at eier av selskapet skal være Martin Brooks, som tidligere er dømt for bedrageri og ulovlige pengetransaksjoner.

At fire av famliens tidligere selskaper har vært involvert i konkurs og søksmål, kom heller ikke med.

Sikkert bare uflaks.

Ifølge Wikipedia har amerikanske helsemyndigheter avslørt at kjeks fra MXI har hatt fem ganger så mye fett som oppgitt, mens australsk mattilsyn hevder at det er ulovlig markedsføring å hevde at Xocai «støtter immunsystemet».

Les Sydney Morning Herald: Helsepåstander er farlige for diabetikere

Les også: 16 år på en Brooks berg- og dalbane

For selgerne er gulroten økonomisk fortjeneste og muligheter til å vinne cruisereiser i gull-, platina- og diamant-klassen.

Noen vil sikkert se det ironiske i at et av cruisene går til Skagway, Alaska - også kjent for Klondyke og gullrushet på slutten av 1800-tallet.

Nå er altså mørk sjokolade det nye gullet.

Tilbake på jorden: De norske medlemmene kjøper altså esker med sjokolade, verver andre selgere, og forsøker å kvitte seg med den helsebringende sjokoladen. I denne planen er det dårlig nytt når Google-søk på Xocai bringer lenker til folk som lurer på om sjokoladen virkelig hindrer kreft og psoriasis, og er bra for diabetikere.

Les også: Den store sjokoladesvindelen

Det interessante er at sjokoladeselgernes trusler har oppnådd det stikk motsatte av det de ville, takket være bloggeren Gunnar Tjomlid og bloggen Unfiltered perception.

I går føk den opp på fjerdeplass over landets største blogger på Blogglisten.no med over 40.000 treff.

Bloggen er også omskrevet på NRK, i Fædrelandsvennen og i Fredriksstad Blad.

Les omtalen:

Sirdøl truet etter sjokoladeblogging

- Vi blir truet av «sjokomafia»

Fikk trusler etter kritisk artikkel om «helsesjokolade»

Sj0koladeselgerne ønsket å forhindre et kritisk blikk på Xocais helbredende virkning, og få avpublisert bloggene om sjokaladen.

Svaret fra brukerne på Twitter og Facebook er å republisere bloggene utallige ganger over hele nettet.

Her er de opprinnelige bloggene:

Xocai, en sunn sjokolade? Er det helse i hver bit?

30 punkter du bør undersøke før du starter som Xocai-distributør

Sjokoladeselgerne ville begrave kritikk, men har oppnådd massiv spredning på alle norske sosiale medier.

Man kan bli forbannet av mindre, men det er alltids trøst i en sjokoladebit.

Vondt å se på Enga

VIF-trener Martin Andresen er sliten. Foto: Scanpix.

«Vondt å se på Enga», sang Klanen og mente spillet på banen. Men spillet i kulissene om trener Martin Andresen er minst like dårlig.

For to år siden vant Vålerenga årets sponsorpris for verdiene klubben stod for overfor sponsorene.

Samhandlingen er totalt fraværende i noen kritiske dager for klubbens fremtid og omdømme

Nå fremstår klubben som et anarki hvor den ene baksnakker den andre, og hvor kollektivet er handlingslammet.

Det paradoksale er at tilsvarende gjentar seg igjen og igjen: Norske fotballklubber er dårlige på å håndtere interessemotsetninger. Likevel drar fotballedere land og strand rundt og holder seminarer for å lære offentlige og private virksomheter ledelse og mestring.

Varefakta først: Undertegnede er Vålerenga-supporter, har barn som er aktive i klubben, og kjenner både Martin Andresen og mange av de andre aktørene som hyggelige og flinke mennesker.

Men det er altså ikke til hinder for at samhandlingen er totalt fraværende i noen kritiske dager for klubbens fremtid og omdømme.

For å ta en parallell til næringslivet, så vet vi at en leder kan være glimrende i en bedrift og en katastrofe i en annen. En leder kan også ha strålende resultater i en periode, får så å gjøre det dårlig. Sjefer kommer og går, og en stor bedrift har organer og mekanismer som håndterer slike sjefsbytter uten dramatikk.

Som trener har Martin Andresen gode resultater. Under hans ledelse har klubben en cupfinaleseier og sølv i serien, men nå butter det forferdelig. Spillerstallen er god, men samhandlingen mellom treneren og laget resulterer ikke i godt spill. Tapene mot Sandefjord i cupen og mot seriens absolutte bunnlag, Stabæk, virker ikke som arbeidsuhell.

Likevel er ikke løpet kjørt. Vålerenga er på 8. plass med en kamp mindre. Vinner de den, er de på 7. plass - i ryggen på Rosenborg og Tromsø. Taper de kampen, derimot, er det bare tre poeng ned til nedrykkstriden.

Klubbledelsen forklarer selv at Martin Andresen har gitt uttrykk for at han er sliten, og at meldingen kom i forrige uke (etter tapet mot Sandefjord, før tapet mot Stabæk). Det er altså ikke snakk om å sparke Martin Andresen, men å forhandle seg frem til en løsning hvor han får en avløsning.

Treneren har en uoppsigelig kontrakt ut 2013, og skal angivelig ha fem millioner kroner i lønn for å stå ut perioden. «Uoppsigelig» betyr ikke mer enn at partene må bli enige om en løsning.

I trenerteamet finnes erfarne, dyktige folk som Andrea Loberto og Andre Bergdølmo. Begge disse har forutsetninger for å lede klubben i en mellomperiode.

Det høres altså ut som en klassisk situasjon med forhandlinger, hvor Martin Andresen blir fristilt - mot en kompensasjon som er mellom 0 og 5 millioner kroner. I arbeidslivet er lønn uten arbeidsplikt i en oppsigelsesperiode helt vanlig.

Alternativet er at han arbeider ut 2013, men får en annen rolle - for eksempel som sportsdirektør.

Det ideelle og normale er at slike saker løses på kammerset, men i Vålerenga blir saken offentlig, og «alle» skal ha et ord med i laget.

Først rykker informasjonssjefen i hovedsponsor Hafslund ut med en twittermelding hvor han ber noen (les Martin Andresen) om å ofre seg for møbelbransjen (les Skeidar) på heltid. Riktignok ment som en privat utblåsning, men i full offentlighet.

Så sier Klanens talsmann, Christian Kjelsen, at «det er på tide at Andresen tar hatten sin og går»: - Det ser ikke ut som spillerne har tro på dette lenger, og da er spørsmålet om Vålerenga bør sparke halve spillergruppa eller Andresen.

Deretter sier styreformannen at Andresen er trener frem til første kamp (Stabæk). Samme styreformann siteres nå nå på at Andresen også er trener frem til neste (Aalesund på mandag). Signalet er en tidshorisont frem til neste kamp.

Leder for sportslig utvalg, Håvard Lunde, sier at man ikke har penger til å sparke Andresen: - Nei, det har vi ikke råd til. Vi må se på andre løsninger.

Situasjonen er altså

  • Martin Andresen er sliten og ønsker avløsning
  • Supporterne krever at han går av
  • Hovedsponsoren slenger seg på.
  • Styreformannen gir treneren tillit en kamp av gangen
  • Leder for sportslig utvalg sier at de ikke har råd til å sparke ham.

Den profilerte sportskommentatoren Davy Wathne (som også kjenner Martin Andresen godt), skriver følgende på sin blogg:

- Det er klinkende klart for alle at Martin Andresen ikke lenger kan lede Vålerenga (...) Et forvirret styre trenger åpenbart enda litt tid på å ta realitetene innover seg.

Les bloggen her: Kulturkollisjon på Oslo øst

Onsdag møter treneren styret og sportslig utvalg. Da må situasjonen løses, og det er umulig å se en annen løsning enn at Martin Andresen får slutte som trener.

Det er eiernes, styrets og ledelsens ansvar å rydde opp, og kaptein Kristoffer Hæstad setter ord på situasjonen: - Vi er fullstendig blotta for selvtillit. Vi har ikke troen på det vi gjør. Vi har mer frykt for å tape enn vi har lyst til å vinne, sier Hæstad til Nettavisen.

Det er vondt å se på Enga.

Velgerne er lei Jens Stoltenberg

Være eller ikke være for statsminister Jens Stoltenberg.

Rettferdig eller ei - nå er velgerne lei av regjeringene til Jens Stoltenberg.

På den siste partimålingen går Høyre frem 1,9 prosentpoeng og fosser inn til 33,9 prosent. Arbeiderpartiet faller 2,2 prosentpoeng og lander på 28 prosent, viser den nye målingen Ipsos MMI har gjort for Dagbladet.

Trenden bekreftes i flere andre målinger: Velgerne er lei og den rødgrønne regjeringen rammes av slitasje etter snart to perioder ved makten.

Velgerne straffer regjeringen til tross for at Norge har eventyrlige overskudd på statsbudsjettet, bortimot null ledighet, lav rente - og stadig økt kjøpekraft for de fleste gruppene i landet.

Slik styreforholdet mellom blokkene ser ut, kan de blågrønne partiene samlet få over 100 mandater, mens de rødgrønne kan krype under 70 mandater, viser en beregning fra pollofpolls.no (som samler tendenser fra alle meningsmålingene).

Men meningsmålingene gir ikke noe fasit på hvorfor velgerne vender regjeringen ryggen.

Blant lyspunktene for de rødgrønne er at SV har bunnet ut og etablert seg over fem prosent på tre målinger på rad. Nedbryting av tallene tyder på at partiets lederfigurer blir gjenvalgt på Stortinget.

Både Audun Lysbakken, Heikki Holmås, Bård Vegar Solhjell og Inga Marte Thorkildsen er inne, ifølge Pollofpolls.

Det samme gjelder faktisk Senterpartiet, som kan håpe på stortingsplass for både Slagsvold Vedum, Navarsete, Borten Moe og Arnstad.

Men Arbeiderpartiet er i krise: - Aps nivå på 28,0 prosent ville blitt partiets nest svakeste siden krigen, skriver Pollofpolls.

På borgerlig side er Høyre den store vinneren med fordoblet oppslutning siden siste valg.

Høyre gikk forbi Arbeiderpartiet i mai, og har konsekvent vært større på de syv siste meningsmålingene - alle med nivåer på rundt 32 prosent, som ville vært fantastisk for partileder Erna Solberg.

Valgforsker (og Ap-velger) Frank Aarebrot mener at Arbeiderpartiet har seg selv å takke: - Det er noen aktivister i regjeringsmiljøet som tror de representerer folket, men sannheten er at Arbeiderpartiet har mistet grepet om hverdagspolitikken., sier han til NTB.

Streiken blant de rødgrønne kjernevelgerne i offentlig sektor, bruddet i Jordbruksoppgjøret og skuffende lite nytt i Miljømeldingen er eksempel på saker hvor den rødgrønne regjeringen er i konflikt med sine egne støttegrupper.

Forskjellene øker i skolen, det skinner ikke av eldreomsorgen og opprustning av norske veier og jernbane går i snirklefart. Nå har regjeringen sittet så lenge at de får ansvaret også for ting som går sent og galt i Norge, og resultatet er velgerflukt.

To forhold kan likevel hindre en borgerlig regjering:

  • De fire borgerlige partiene spenner ben på hverandre i spørsmålet om Frps rolle.
  • De rødgrønne partiene klarer å lokke Erna Solberg ut av skyggen og inn i rampelyset.

Stadig utspill fra rødgrønne politikere viser at de har blinket seg ut disse to hovedområdene, og forsøker å ramme et borgerlige alternativ ved å vise til Fremskrittspartiets asylpolitikk, skattepolitikk og miljøpolitikk.

Erna Solberg skal utfordres på private skoler og skatteletter til de rike.

Men sakene har mistet sin eksplosive kraft. Et eksempel er asylpolitikken, hvor Arbeiderpartiet har trumfet igjennom en nådeløs holdning til de 450 asylbarna som er født i Norge eller har bodd her hele livet. Målt mot dette er det vanskelig å tegne skrekkbilder av Fremskrittspartiet.

Dessuten har Erna Solberg til nå vært tålmodig og lur nok til å ikke å bite på agnet, og velgerne tror ikke på et skrekkbilde av at Høyre vil rasere velferdsstaten. «Bestemor på anbud» er ikke verre enn «Bestemor på offentlig sulteforing».

Hovedproblemet for statsmininister Jens Stoltenberg er at han fremstår som uten visjoner og regjeringen som et forretningsministerium.

Ja da, vi er rike - og jo da, det går godt i Norge. Men hva nå?

Hvis ikke de rødgrønne kommer opp med et godt svar relativt fort, blir det regjeringsskifte neste høst.

Når sikkerhetsnett blir en hengekøye

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøms viktigste oppgave er å lage ordninger som holder folk unna en utenfortilværelse i arbeidsledighet eller langtids sykefravær.

Blir du arbeidsledig en periode etter skolen, kan det brennemerke deg for resten av livet.

Ett av de mest skremmende funnene i ny forskning er hvor fort man kan falle ut av yrkeslivet - og konsekvensene det får for din økonomi og helse.

- Jeg synes brennemerking er en god beskrivelse. Dett er noe som ikke forsvinner, men som hefter ved deg over tid, sier professor Øivind Anti Nilsen ved Norges Handelshøyskole til NHH Bulletin.

En ny studie ved NHH viser at unge mennesker blir brennemerket av ledighet. Jo yngre de er, desto større sjanse for å stå uten jobb senere, er hovedfunnet i rapporten «Scaring effekt og unemployment».

NHH-forskerne har forsket på 30.000 arbeidstakere og tatt for seg gruppen som ble arbeidsledige kort tid etter avsluttet utdannelse, men etter å ha vært i arbeid i to år, slik at de dermed fikk rett på dagpenger.

Denne gruppen ble sammenliknet med en annen lik gruppe, som ikke ble arbeidsledige.

Fem år senere er 17,8 prosent fortsatt ledige, mens tilsvarende andel i kontrollgruppen er 7,8 prosent.

Selv ti år senere er forskjellen tydelig: - De har prøvd og funnet at det går, det er sosialt akseptabelt i enkelte miljøer og noen venner seg til ikke å stå opp om morgenen. I denne læringsprosessen utvikler individet andre sosiale holdninger til det å gå ledig, mener professor Øvind Anti Nilsen.

Du kan lese artikkelen i NHH Bulletin: Brennemerket etter arbeidsledighet

Forskning på sykemeldinger viser det samme: Blir du først langtids sykemeldt er det skremmende mange som faller ut for godt og ender i uførestatistikken.

Dette tyder på at offentlige trygdeytelser er en gråsone mellom  yrkeslivet og utenforlivet.

Dersom ytelsene er så gode at de frister folk inn i dem, så kan man gjøre folk en bjørnetjeneste for resten av livet.

Å gå på uføretrygd gir både dårlig økonomi, helseproblemer og kortere levealder.

Alt dette vet politikerne, men de tør ikke røre problemet fordi arbeidstakerorganisasjonene vokter som hauker over alle rettigheter de har kjempet frem. Det er forståelig, og det er et godt prinsipp at samfunnet har et sikkerhetsnett under mennesker som blir arbeidsledige eller syke.

Men samtidig må fagbevegelsen ta på alvor dem skremmende statistikken som viser hvordan folk brennemerkes av ledighet eller sykefravær.

Samfunnet trenger omstilling. Bedrifter skal startes og nedlegges, og folk må regne med jobbskifter. Derfor er det også god samfunnsøkonomi å sørge for at omstillingene er så smertefri som mulig.

Problemet er at sikkerhetsnettet også kan bli en hengekøye, og at mange skremmende fort venner seg til et liv i lediggang.

Når land som Spania har ungdomsledighet som nærmer seg 50 prosent i enkelte grupper, er det utrolig skremmende.

I Norge kan ferske tall tyde på at fokus på leger og sykemelding har ført til en trendendring i såkalt legemeldt sykefravær. Det har falt fra 6,1 til 5,7 prosent, og den totale sykefraværet er nå det laveste i første kvartal på minst 12 år. Derimot øker det egenmeldte sykefraværet (altså fravær der den enkelte selv melder seg syk).

Det er liten grunn til å tro at debatt om sykelønn har en helbredende effekt på sykdom.

Mer sannsynlig er at oppmerksomheten har skjerpet legene til å holde igjen, og det er svært viktig for å hindre folk i å droppe ut av yrkeslivet.

Lediggang er faktisk roten til alt vondt.

Folk flest skal ikke dømme Breivik

Massedrapsmannen Anders Behring Breivik har fått en rettferdig og god rettssak.

Massedrapsmannen fra Utøya har oppnådd et motsatte av det han ville, og har fått en omfattende og ryddig straffesak etter drapene på 77 mennesker.

I dag konkluderer aktoratet etter all sannsynlighet med at det ikke er hevet over enhver tvil at Anders Behring Breivik er strafferettslig tilregnelig.

Vi kan være stolte av at Norge har bestått prøven og at vi lever i et land hvor rettferdighet ikke er et spill

Dette skjer samtidig som 3/4 av Norges befolkning mener at han er frisk nok til å sitte i fengsel.

Les saken: Flertallet vil ha Breivik i fengsel

Flere ledende juristier har rådet retten til å dømme Anders Behring Breivik til fengsel på grunn av den allmenne rettsfølelsen.

Jeg mener tvert imot at det ville være livsfarlig om domstolen skulle begynne å dømme etter meningsmålinger (som er et annet ord for det samme - nemlig hva folk flest mener er rett eller galt).

Vi velger Stortinget, som vedtar lovene som domstolene dømmer etter. Forandrer samfunnet seg, må vi endre loven eller vedta nye lover. Lovene kan aldri ha tilbakevirkende kraft.

Dette er viktige byggestener i en rettsstat.

- Prisen for å leve i en rettsstat er at rettsystemet fra tid til annen tar avgjørelser utfra regelverk som follk flest er misfornøyd med, sier den kjente juristen Kjetil Lund til NRK.

Det ser heldigvis ut til at både forsvarerne, aktoratet og dommerne er innstilt på å gjøre sin jobb i retten - og ikke søke popularitet gjennom viljeløst å følge folkemeningen til enhver tid.

På vegne av NRK har Norstat spurt: Er Breivik frisk nok til å straffes?

Bare 15 prosent av befolkningen er usikker. 74 prosent vil ha ham straffet, mens 10 prosent ønsker medisinsk behandling.

Vi har gjennom 40 dager i retten fått høre om drap, lemlestelser og ødeleggelser. Ofre og pårørende har fortalt om store lidelser og liv som er skutt i stykker.

Vi har sett en drapsmann som ikke angrer noe, men som har forsøkt å dempe sine tidlige forklaringer om at han er leder for Tempelridderne - en organisasjon som etter all sannsynlighet bare finnes i Anders Behring Breiviks eget hode.

Vi har sett en drapsmann som tror han er utvalgt for å redde den vestlige sivilisasjon fra muslimene, og som mener seg berettighet til å avgjøre hvem som skal leve og hvem som skal dø.

Og midt i mellom rettspsykiatere som er faglig uenige - trolig fordi verden aldri har sett et monster som Anders Behring Breivik tidligere. Psykiaterne er enig i at han har store mentale forstyrrelser, men faller ned på hver sin side når det gjelder psykose og tilregnelighet. Den tvilen overlates til domstolen å avgjøre.

Svaret får lite å si for drapsmannens fremtid - han blir sittende inne i mange tiår, uansett. Ikke som en straff for terroraksjonen 22. juli, men fordi han blir vurdert som farlig. Og den vurderingen blir lik, uansett om han er i fengsel eller under tvangsbehandling i et enmanns-sykehus i det samme fengselet.

Les også: Breivik får ikke livsvarig uansett

Rettssaken har gjort oss litt klokere på hva som har skapt en mann som bomber og skyter ihjel 77 mennesker.

Vi har hørt om et oppløst hjem, og en barndom som sporet av, om mangel på venner, om gradvis isolasjon før Anders Behring Breivik endte opp i sin syke verden med dataspill og politiske konspirasjoner på gutterommet hjemme hos mor.

Han har ingen empati eller medfølelse, men sykelig store tanker om seg selv.

Han påberoper seg nødrett på vegne av den vestlige sivilisasjon, men er klar over at det han har gjort er ulovlig og grusomt.

Tre av fire nordmenn mener altså at Anders Behring Breivik er frisk nok til å settes i fengsel.

De fleste av oss mener nok også at barnemorderen på Utøya bør sperres inne og glemmes.

Han har påført andre store lidelser og rammet hele det norske samfunnet med sin fanatisme.

Likevel har han fått en grundig og god rettssak, som har belyst alle sider av saken. Han har ikke fått den talerstolen mange fryktet, og rettssaken har heldigvis ikke handlet om Anders Behring Breiviks bisarre forestillinger.

Han skal dømmes for sine handlinger, ikke sine meninger.

Det norske rettssystemet har bestått en krevende test og gjennomført en ryddig rettssak. Nå må dommerne dømme i tråd med det loven sier og på bakgrunn av bevisene de har hørt i retten. Da er det ikke så viktig hva folk flest - og mediene, for den sakks skyld - mener om denne konkrete saken. Hvis dommen - og loven - er på tvers av den allmenne rettsfølelsen, må Stortinget vedta nye lover om grensen mellom fengel og tvungent psykisk helsevern.

I sangen «Hurricane» synger Bob Dylan om justismordet på Rubin Carter (historien ble senere film), og om hvordan det kan gå når politiet, vitner og media spiller på lag og dømmer en uskyldig mann: «Couldn't help but make me feel ashamed to live in a land where justice is a game».

Her er teksten: Hurricane 

Bokseren Rubin Carter og massedrapsmannen Anders Behring Breivik er helt forskjellige, men likheten er at det bærer galt avsted hvis dommere lar seg påvirke av forhold utenfor det som skjer i rettssalen.

Rettssaken mot Anders Behring Breivik har kostet mye - både i form av økonomiske midler, arbeidstid, men ikke minst som en belastning for pårørende og ofre. Men det har vært verdt det.

Vi kan være stolte av at Norge har bestått prøven og at vi lever i et land hvor rettferdighet ikke er et spill.

Tvert imot det Anders Behring Breivik har trodd.

Derfor blir Telenor i India

 

Telenors Asia-sjef Sigve Brekke holder døren åpen for å forlate India hvis satsingen ikke blir lønnsom. Foto: Gunnar Stavrum, Nettavisen.

Telenor har 50 dager på seg for å redde milliardverdier i India, og beholde sine 31,5 millioner telekunder i landet.

Det er et finansielt drama som pågår mellom indiske politikere, indisk høyesterett og Telenor.

Aksjeanalytikerne hater usikkerhet og vil at Telenor skal kaste kortene, men det sannsynlige utfallet er at selskapet fortsetter i India - og får noen hundre millioner kroner i økte årlige kostnader.

Telenor slipper ikke fotfestet i India uten å strekke seg veldig langt

Dette vil derimot ikke Brekke bekrefte i samtale med Nettavisen: - Vi trekker oss definitivt ut av India hvis vi ikke kan regne hjem nye investeringer. Vi er der ikke for å plante et plagg, sier han.

Brekke var på Fornebu i går for å informere de Telenor-ansatte om Asia-satsingen. Tallene er imponerende. Rundt 45 prosent av Telenors globale omsetninger er nå i Østen. De store landene er Thailand, Bangladesh, Pakistan - og India.

Sistnevnte er verdens nest største land målt i folketall med 1,2 milliarder mennesker, og Telenor har på få år etablert seg som landets 6. største teleoperatør, med nær 5 % markedsandel og en årlig omsetning på 3,0 milliarder kroner.

Det er denne posisjonen som står på spill etter at indisk høyesterett har erklært Telenors lisens for ugyldig, i en prosess som kan ende med at alle landets mobillisenser kommer ut på auksjon i månedsskiftet august/september.

Telenor kan velge å kaste kortene, eller selskapet kan kjempe for å få en posisjon i hele eller deler av India. Landet består av 22 teleregioner, og det antas at det vil koste 16- 18 milliarder kroner å kjøpe en 20 års lisens for hele landet.

Men Telenor trenger ikke å kjøpe en posisjon i hele landet, og man kan også dele investeringen med flere.

Trolig er altså «worst case» en ny årlig kostnad på pluss/minus en halv milliard kroner.

I «potten» ligger en virksomhet som har doblet antallet kunder på ett år, i et finmasket forhandlernett med rundt 500.000 utsalgssteder i landet, og der en stor del av omsetningen er pengeoverføringer og andre finansielle tjenester.

- Operasjonelt er vi der vi planla å være. Posisjonen er oppnådd innenfor den økonomiske rammen vi la på forhånd, og vi går i pluss første halvår neste år, sier Brekke.

En av årsakene er at Telenor har måttet kutte kostnadene i et marked med enormt prispress. IT-drift og kundekontakt er outsourcet, og Telenor har klart å klemme ut ti ganger mer teletrafikk gjennom utstyret i India i forhold til nivået i Europa.

Sånn sett er landet en spydspiss i å utvikle Telenor som en global, konkurransedyktig teleoperatør.

Akkurat nå ligger ballen hos et underutvalg i den indiske regjeringen. Det sannsynlige utfallet er at hele telespekteret vil bli auksjonert bort til høystbydende, og det blir opp til kjøper om han vil bruke frekvensene til tradisjonelt mobilnett (2G) eller satse på 3G eller 4G.

Alt er ikke bestemt, men slik Telenor oppfatter situasjonen går det mot 20 års lisenser og et auksjonsprinsipp hvor nye aktører skal betale det samme som de etablerte - og det blir lov å selge videre lisensene. Det er anslått en pris på 160-180 milliarder rupi (16-18 milliarder kroner) for en landsdekkende lisens i hele perioden, samt 3 prosent av omsetningen (som i dag).

Telenor betalte i sin tid 16,5 milliarder rupi - eller rundt 1,6 milliarder kroner - for sin lisens.

For å komplisere bildet ytterligere har presidenten bedt Høyesterett revurdere deler av sin beslutning rundt Telenors lisens, og det skjer på et møte i juli.

Mye er altså uvisst, men det sannsynlige scenariet er en  ny kostnad på pluss/minus en halv milliard kroner i året. Det er mye penger, men alternativet er å miste en kundebase på 31,5 millioner kunder og et fotfeste i marked som vil få eksplosiv vekst de neste årene - ikke minst på datatrafikk og finansielle tjenester.

Sigve Brekke er taktisk, og ønsker å signalisere at Telenor ikke lar seg utpresse av indiske myndigheter. Her står alle de store mobiloperatørene sammen, mens India ser at landet kan få flere titalls milliarder kroner for frekvensene landet tidligere har gitt bort. Samtidig må India stimulere kjøperne til å bygge ut sine nett og tilby tjenester i hele landet.

Det er snakk om å gi og ta i en nervekrig som kommer til å vare ut august.

Telenor er ikke lenger Televerket, og selskapet har i dag ti ganger flere kunder i både Bangladesh, Pakistan og India enn selskapet har i Norge.

Telenor slipper ikke fotfestet i India uten å strekke seg veldig langt.

Breivik får ikke livsvarig uansett

 

Ingen kan garantere at Anders Behring Breivik blir sperret inne for resten av livet.

Ingen kan garantere at Anders Behring Breivik blir sperret inne for resten av livet. Det gjelder uansett om han blir straffet eller tvangsbehandlet.

Om Anders Behring Breivik er tilregnelig eller ei, kan bare fagfolkene gi svar på - og knapt nok dem.

Teoretisk kan Anders Behring Breivik bli friskmeldt eller benådet om få år, men hvis man ser bort fra teori er det overveldende sannsynlig at han blir sperret inne de neste 10-15 årene uansett hva som skjer.

Etter at rettspsykiaterne har sagt sitt, er observatørene omtrent der de var på forhånd:

  • Noen mener man må være psykisk syk for å klare å skyte 69 ungdommer med kaldt blod.
  • Andre mener han ikke kunne planlagt og gjennomført terroraksjonen hvis han var psykotisk.

Dette handler ikke bare om psykiatri, men også om politikk:

Noen ser drapene på Utøya som en høyreekstremistisk terroraksjon, og et varsku om å bekjempe slike farlige holdninger.

Andre ser Anders Behring Breivik  først og fremstsom en massedrapsmann, som skal dømmes for sine handlinger - ikke sine meninger.

Det viktige er at alle disse standpunktene finner argumenter i den snart 40 dager lange gjennomgåelsen vi til nå har sett.

Det indikerer at dommerne får alle kort på bordet, slik at de kan felle en riktig juridisk dom - uansett hva folk flest måtte mene om at en mann som Anders Behring Breivik må straffes eller ei.

Det drapsmannen selv frykter er å bli dømt utilregnelig slik at man kan se bort fra hans meninger, og underlegge ham psykisk helsevern.

Siden skyldsspørsmålet og hva som skjedde er uomtvistet, er det store spørsmålet om Anders Behring Breivik var tilregnelig eller ei.

Men er det så viktig?

Etter at «Lex Breivik» ble hastevedtatt i Stortinget, vil Anders Behring Breivik måtte sone i et enmanns psykiatrisk sykehus på Ila hvis han blir kjent strafferettslig utilregnelig.

Dersom han derimot dømmes til lovens strengeste straff på 21 års fengsel, vil han sitte samme sted. I tillegg vil han få forvaring på ubestemt tid samme sted fordi han er en fare for vår alles sikkerhet.

Teoretisk kan Anders Behring Breivik bli friskmeldt - eller benådet - om få år.

Men hvis man ser bort fra teori, er det overveldende sannsynlig at han blir sittende inne de neste 10-15 årene uansett hva som skjer.

Da vil han enten ha sonet ferdig fengselsstraffen og gå over til forvaring, eller han vil fremdeles være under psykiatrisk behandling.

I begge tilfellene blir innesperringen fornyet med jevne mellomrom.

Dersom han blir dømt til forvaring på ubestemt tid, blir den forlenget med inntil fem år av gangen ved dom - om nødvendig resten av livet.

Det er det nærmeste vi kommer livsfarig fengsel.

Men ingen kan garantere at Anders Behring Breivik blir sittende livet ut - heller ikke om han dømmes til fengsel og forvaring.

Her er reglene: Forvaring

Som det heter i forskriften: «Gjennomføring av forvaring skal ivareta samfunnets behov for sikkerhet mot ny alvorlig kriminalitet fra den forvaringsdømtes side. Innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer skal den forvaringsdømte gis mulighet for å endre sin adferd og tilpasse seg et liv i frihet.»

Alternativet er at domstolen kommer til at Utøya-massakren og bombingen av regjeringskvartalet var en gal manns verk, erklærer Anders Behring Breivik for utilregnelig, og pålegger ham tvungent psykisk helsevern på ubestemt tid, fordi han «utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget elle andres liv eller helse».

En dom om tvunget psykisk helsevern må fornyes av domstolen med tre år av gangen, og kan i prinsippet forlenges til resten av livet.

Heller ikke i dette alternativet kan noen garantere at Anders Behring Breivik blir innesperret resten av livet. Han kan når som helst be om at det psykiske helsevernet opphører, og kan klage et avslag inn for Kontrollkommisjonen som må ta stilling til dette hvert år.

Her er reglene: Etablering og opphør av tvungent psykisk helsevern

Uansett utfall blir det opp til domstolen med jevne mellomrom å ta stilling til om Anders Behring Breivik fortsatt utgjør en alvorlig fare for sitt eget eller andres liv. I motsatt fall kan han bli løslatt. Det er konsekvensen av at vi har en strafferamme på 21 års fengsel her i landet, og at folk ikke skal straffes ved å sperres inne på et galehus, slik Anders Behring Breivik formulerer det.

  • Straffen for å drepe 77 mennesker med kaldt blod er maksimalt 21 års fengsel.
  • Er du psykotisk og utilregnelig, så skal du ikke straffes, men få behandling.

Men så lenge Anders Behring Breivik utgjør en fare for eget og andres liv, skal han uansett holdes innesperret - om nødvendig livet ut. Uansett.

Bil er smartere enn tog

Påtroppende samferdselsminister Marit Arnstad må gjøre det billigere å velge tog fremfor bil på enkeltturer - og tilby pendlerne raskere tog.

Forskerne lurer på hvordan de skal få folk til å velge tog fremfor bil. Svaret er enkelt: Raskere og hyppigere  tog!

Aftenposten gjengir i dag to undersøkelser om tog vrs bil på strekninger mellom Oslo og Intercity-triangelet Lillehammer, Halden og Skien.

Både Transportøkonomisk institutt (TØI) og Vista Analyse har regnet på dette, men den beste analysen ser bilfører Arild Skillinghaug (39) ut til å ha - han er intervjuet som «5 på gaten»:

Aftenposten 18. juni 2012

- Jeg hadde tatt tog hvis det ikke hadde tatt meg dobbelt så lang tid å komme frem. Fra Holmestrand tar det 1 t 45 min. med kollektiv transport, og kun 55 minutter på bil.

Intet tyder på at Skillinghaug er en dåre, men han svarer bedre enn ti vise.

Med det tilbudet som i dag er på vei og tog, er det  direkte dumt å velge toget hvis du har bil.

La oss si at du er på Lillehammer, eller i Halden eller Skien, og skal til Oslo.

La oss si at det er en familie på fire, hvor barna går gratis.

Fra Skien tar turen over en time mer med tog, og denne familien taper nesten 1.000 kroner på å ta toget tur/retur.

Det verste er at det også er mye gunstigere å kjøre selv om du er alene i bilen. Tidsbesparelsen er den samme, men i de tre eksemplene sparer du mellom 120 og 178 kroner på å bruke bil.

Og så er det  noen som lurer på hvorfor togene går halvtomme?

Kilde: Google Maps/NSB.

For strøturer er det altså stort sett raskere og mye billigere å bruke bilen.

For pendlerne er regnestykket helt annerledes. For dem er det klart lønnsomt å kjøpe månedskort på NSB fremfor å sette seg i bilen hver dag.

Månedskort koster 4.628 kroner fra Skien, Lillehammer koster 5.045 kroner og Halden 3.842 kroner  (inkludert overgang t-bane i Oslo).

Det betyr at hvis du kjøper månedkort og tar tog hver arbeidsdag, så sparer du rundt 1.100 kroner fra Skien, drøyt 1.200 kroner fra Halden og over 3.000 kroner i måneden fra Lillehammer.

Hva betyr dette?

  • Det lønner seg for pendlerne er å være tro mot NSB.
  • Uten månedskort er det klart mest lønnsomt å bruke bil.

Staten kan påvirke dette valget ved å gjøre togtilbudet bedre, droppe veiinvesteringer, eller bruke økonomisk belønning eller straff.

Bompenger gjør regnestykket enda mer gunstig for togpendlerne. Fra Lillehammer, Halden og Skien koster det 40-60 kroner hver vei bompenger - eller 1.600 til 2.400 kroner ekstra i måneden.

Her ser du hvor: Kart over bomstasjoner

Haken er at bompenger ikke påvirker strøturene. For selv om man regner inn bompengene, blir det altså betydelig billigere å velge bil fremfor tog på enkeltturer.

Men regnestykket viser at det neppe er prisen som er avgjørende for pendlerne - for dem handler det om tid og bekvemmelighet. De velger varm bil fra dør til dør, fremfor å fryse på en stasjon og vente på et forsinket tog.

Et utvidet pendlerfradrag gir deg 1,50 kr i fradrag per kilometer (men det fradraget får du uansett om du velger bil eller tog).

Nå tar staten mye av disse kostnadene gjennom skattelette: Pendlerfradraget økes

NSBs achilleshæl er tiden (og bekvemmeligheten). Ingen velger tog hvis det i prakis tar en time ekstra hver dag.

Skal man få flere på toget, må man gjøre det mer bekvemt å kjøre til stasjonen, parkere gratis og halvere reisetiden til Oslo.

Svaret er dobbeltspor og store jernbaneinvesteringer - ikke økt straffeskatt på bilister som oppfører seg rasjonelt.

105 dagers sommerferie

De neste 105 dagene blir det tomt i stortingssalen.

Stortinget bevilger seg 105 dagers sommerferie. Det er noen som har det.

Våre 169 øverste folkevalgte drar fra hverandre i dag, for å møtes igjen i nasjonalforsamlingen 1. oktober.

De betyr 16 ukers fri fra Stortinget.

Hvert år forsvarer representantene seg med at de arbeider politisk og for partiene om sommeren. Andre tar sommerjobber eller en lang ferie.

Og det er viktig å huske at det er ikke er et eventuelle, frivillige politiske arbeidet de får godtgjørelse for: - Det at Stortinget skal slutte litt tidligere enn elevene på skolen, og starte opp igjen en og en halv måned etter skolen, er jo ingen naturlov, sier tidligere stortingsrepresentant Erling Folkvord (Rødt) til Nettavisen.

Les saken her: Nå tar Stortinget en laaaang sommerferie

Stortinget er folkevalgt og skal være våre utvalgte. De må kjenne hverdagen til velgerne, og da er det bra om de har noenlunde samme levevilkår som dem som velger dem.

  • I dag får en stortingsrepresentant 777.630 kroner i året i godtgjørelse.
  • Stortingspresidenten mottar 1.366.700 kroner.

Dette lønnsnivået illustrerer et dilemma: Godtgjørelsen ligger betydelig over det mange av representantene ville fått i det sivile liv (derfor har de etterlønnsordninger) - samtidig som godtgjørelsen er for lav til å friste næringslivsledere over i politikken.

Stortingspresident Dag Terje Andersen mottar nær 1,4 millioner kroner i årlig godtgjørelse - samt gratis møblert leilighet og hjemreiser hver helg. Foto: Scanpix.
Dette dilemmaet må vi leve med hvis vi ikke innfører et system basert på tapt arbeidsfortjeneste - altså at representantene mottar det samme som i det sivile liv.

Her er reglene: Lønn og andre godtgjørelser

Men det som ikke er like bra er at Stortinget har pålagt seg en antikvarisk arbeidsform hvor de jobber døgnet rundt mange uker i året - for så å gå fra hverandre i nesten fire måneder på sommeren.

Det hører med at Stortinget har 147 møblerte leiligheter som stilles gratis til disposisjon for alle som bor mer enn 40 kilometer unna.

Alle får gratis hjemreiser i helgene, og stortingsrepresentantenes familier får dekket to Oslo-turer per år, per person.

I år bruker vi 1,1 milliarder kroner på driften av Stortinget. Det er her lover vedtas, budsjetter bankes igjennom og viktige politiske føringer blir avgjort.

Den lange ferien kommer i tillegg til andre ordninger hvor Stortinget har vært generøse med seg selv.

Les også: Stortingets julegave til seg selv

I 2010 «nøyde» man seg med bare 103 dagers ferie: Stortinges ferie allerede over

I alle andre deler av samfunnet forventer vi at slike organer er i virksomhet hele året.

Slik er det også i staten ellers. Flyttes en statsetat eller Statoil til for eksempel Stavanger, så forlanger man at de ansatte ukependler. De ansatte får ikke 16 ukers fritid av den grunn.

Men så får ikke de statsansatte vedta sin egen arbeidstid heller.

PS: Mens Stortinget er på ferie, arbeider statsmininster Jens Stoltenberg og regjeringen tilnærmet normalt. Her blir det ikke 105 dagers fritid for å drive politiske arbeid. Det kommer kanskje av at statsrådene mener de har viktige ting å utrette?

 

 

Nå kommer dieselpolitiet

Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell har lovet å frede elbilene frem til 2017, men har blinket seg ut dieselbiler. Foto: Miljøverndepartementet/Flickr.

Først fristet politikerne privatfolk til å kjøpe dieselbiler, men nå vil politikerne forby folk å bruke dem.

Politikerne vil gjerne styre våre liv, men evnen til å styre er ikke alltid like god.

Et godt eksempel er hva som er mest miljøvennlig av diesel og bensin.

  • I 2007 reduserte Stortinget avgiftene for å folk til å kjøpe dieselbiler.
  • Og nå ønsker Oslo bystyre å forby bruk av dieselbiler enkelte dager.

Det er ikke lett....

For vanlige folk er kjøp av bil en stor privatøkonomisk beslutning, og for de fleste den nest største investeringen etter kjøp av egen bolig.

Derfor har politiske føringer stor betydning for svært mange mennesker.

Da politikerne av miljøhensyn gjorde det mer lønnsomt å kjøpe dieselbiler fra 2007, fulgte folk opp. I 2005 ble det kjørt mer enn tre ganger flere kilometer med bensinbil enn med dieselbil, mens de to biltypene nå er likeverdige.

Politikerne sa hopp, og folk hoppet.

Samtidig har vi kjøpt mer utslippsvennlige biler, slik at utslipp per kilometer nå er rundt 20 prosent lavere enn på 90-tallet - til tross for at biltrafikken har økt rundt 40 prosent i samme periode.

Problemet er at politikerne ikke forstod virkningen av det de bestemte i 2007.

De reduserte et utslipp, men fikk et annet: Utslippene av klimagasser gikk ned, men lokal luftforurensning økte i storbyer som Oslo og Bergen.

Miljømessig er bensinbiler verst for klimagasser (CO2), mens dieselbiler er verst for lokal luftforurensing (NO2).

Og det er den lokale forurensningen som nå gjør at Oslo bystyre har vedtatt forbud mot å kjøre dieselbiler enkelte i steder i hovedstaden på de verste dagene.

Les også: Midlertidige trafikkregulerende tiltak ved høy luftforurensing i Oslo

Vi får tro at både stortingspolitikerne og lokalpolitikerne ønsker vel, men vilje til å styre er ikke alltid forenlig med evnen.

I Oslo er det dessuten slik at ulike offentlige organer mener forskjellige ting.

Oslo bystyre kan ikke vedta dieselforbud uten at Statens veivesen region Øst gjør det samme.

Den venstre hånden vet ikke alltid hva den høyre hånden gjør - og ingen av dem gjør det samme som for fem år siden.

Reglene for luftforurensning har grenseverdier for nitrogenoksid. Det skal normalt ikke være mer enn 40 mikrogram per kubikkmeter i gjennomsnitt, og ikke mer enn 18 timer i året med over 200 mikrogram.

Målinger i Oslo viser at den lokale luftkvaliteten er langt dårligere - spesielt innfartsårene fra vest ved Frognerstranden (Hjortnes) og Bygdøy Alle (hvor antall timer med høy konsentrasjon var 3-4 ganger høyere enn grensen.

Nå er det ikke svært alvorlige konsekvenser av høyt nitrogendioksidnivå (kreft er eksempelvis ikke påvist), men det er plagsomt for astmatikere og andre med pustevansker.

De verste dagene er fine, stille vinterdager hvor det dannes et «lokk» over hovedstaden slik at forurensningen ikke slipper ut av oslogryta.

På slike dager kan det altså bli forbudt å kjøre dieselbil inn fra Asker og Bærum, og det vil også kunne bli forbudt å kjøre tungtransport gjennom byen. Effekten av å fjerne tungtransporten er dobbelt så høy som forbud mot private dieselbiler.

Det fremstår som uklart hvordan Oslo bystyre vil følge opp et dieselforbud. Kommer det et eget dieselpoliti for å ta ulydige bilister som gjorde det politikerne ønsket før politikerne ombestemte seg?

Trøsten får være at elbiler fortsatt får kjøre i kollektivfeltene, passere gratis i bomstasjoner og parkere gratis i sentrum frem til 2017 - hvis da ikke politikerne ombestemmer seg i mellomtiden.

 

PS: Undertegnede har både dieselbil og elbil. Helgardering altså.

Kinderegg å bli kvitt Kinderegg

Kinderegg er et produkt som bruker leker for å markedsføre sjokolade. Foto: Mysteryship/Flickr/Creative Commons.

Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen mener egentlig at Norge bør gjøre som USA, og forby Kinderegg. Er det så dumt?

Fedme er ett av verdens største helseproblemer, og WHO anslår at det i 2015 vil være 2,3 milliarder overvektige i verden - og at mer enn 700 millioner av dem vil ha fedme.

Tom Erik Hansen
Den eneste måten du kan bli kvitt feite barn på er å forby idioter å få barn.

Nå vil helsemininisteren angripe markedsføring av usunne produkter mot barn, og har blinket seg ut produkter som kombinerer leker med «mat» som er stappfull av sukker og salt, og bortimot tomme for næring.

«Verstingene» er Kinderegg og McDonalds «Happy Meal», som begge har det til felles at de markedsføres på en måte som lurer småbarn til å ønske seg de usunne matvarene for å sikre seg plastleker.

Alexander Beck
Kjernen er at sånne som deg skal detalje styre andres liv, og det finner jeg utrolig skummelt.

I et avisintervju åpnet helseministeren for å forby disse produktene, men så ble hun korrigert av statsministeren - og tvunget til å sende ut en pressemelding: Skal ikke forby Kinderegg.

Dagens Næringsliv 13. juni 2012.
Men Helsedepartementet har sendt ut et høringsbrev hvor de ønsker å se på markedsføring mot barn av usunn mat og drikke.

Dette har fått Bryggerinæringens Petter Nome til å ta i bruk store ord: - Regelverket de har lagt frem er de mest ekstreme markedsføringsrestriksjonene som er lansert i et demokratisk land, hevder Nome, ifølge Dagens Næringsliv.

Coca-Cola Norge er også rystet: - Jeg er overrasket over hvor ekstremt høringsutkastet er, sier kommunikasjonsdirektør Stein Rømmerud i Coca-Cola Norge til avisen.

Du kan lese notatet her: Høring - forslag til ny regulering av markedsføring rettet mot barn og unge av usunn mat og drikke

Det er mulig at  at helseministeren var klønete da hun antydet at man ville forby enkeltprodukter som Kinderegg.

Men næringsmiddelbransjen må også innrømme at de bruker tung markedsføring som i praksis retter seg mot barn for å selge usunne og helsefarlige produkter. Norge har forbud mot reklame rettet mot barn fordi de ikke har det samme forsvarsappratet som voksne overfor manipulerende reklame.

- Usunt kosthold og overvekt er viktige risikofaktorer for kostholdsrelaterte sykdommer, som hjerte. og karsykdommer, kreft og type 2 diabetes. Grunnlaget for livslange kostvaner legges i barneårene. For at barn og unge skal ha god helse og for å redusere fremtidig risiko for kostholdsreltaverte sykdommer, er det viktig at barn og unge opprettholder en sunn vekt og har et kosthold med lavt innhold av mettet fett, sukker og salt, heter det i høringsbrevet.

Det munner ut i følgende: Utkast til forskrift om markedsføring rettet mot barn og unge av næringsmidler

Hensikten er å forby reklame for usunne produkter som i praksis retter seg mot barn under 18 år, og så lister man opp 10 eksempler som går på alt fra å bruke barn som skuespillere i reklamen, ved å gi bort leker, fargebruk og andre reklametriks. Det blir Helsedirektoratet som avgjør hver sak, men de kan klages inn og overprøves av Markedsrådet.

Sigurd Blystad
Den overreguleringen som er i dette landet ovenfor voksne, myndige personer er en skam, men man burde ikke blande den med beskyttelsen av barn mot desperate selskaper som ønsker å selge produktene sine til barn fra en tidlig alder.

Å fremstille en slik begrensning på markedsføring av usunne lureprodukter mot barn som et demokratisk overgrep, er tøys.

Norge har mange regler som hindrer villedende markedsføring.

Butikkene har ikke lov til å vise frem et lovlig produkt som tobakk, og markedsføring av tobakk og alkohol er forbudt av helseårsaker. I Norge er det også forbudt å ha reklame for utenlandske spillselskaper, selv om de er lovlige i EU - og Statens pensjonsfond eier aksjer i selskapene.

Jeg mener at forskriften er ganske god i å definere hva slags reklame som bør forbys, men det blir selvsagt opp til Markedsrådet (hvor alle parter er med) å bruke skjønn.

Det store spørsmålet bransjen selv burde stille seg er om det er etisk å markedsføre usunne og helseskadelige produkter ved å friste små barn med en plastleke.

Og så bør vi foreldre spørre oss om det er politikerne eller oss som bør sette grenser for barna.

Les også Statistisk sentralbyrås artikkel: Er nordmenn overvektige?

Fedme skyldes at vi stapper i oss sukker og fett, samtidig som vi sitter mer og mer stille. Kombinasjonen av mye usunn mat og for lite fysisk aktivitet gjør at rundt 10 prosent av norske kvinner og menn lider av fedme. Verdens helseorganisasjon mener at fedme er en internasjonal epidemi, og at det er et av våre største helseproblemer.

Men er helsemininisterens jobb å gjøre noe med det?

Selvsagt!

Helsemyndighetene skal ikke bare helbrede sykdom, men også forebygge. Kosthold er et vesentlig element, og det er opplagt innenfor helsemininisterens jobb å se på markedsføring av usunne og potensielt helsefarlige produkter.

Vi kan ikke forby sukker og salt, men vi kan bruke avgifter til å gjøre produktene dyrere - og begrense forbruket på den måten.

Vi kan også se på markedsføringen av usunne produkter, og vurdere om det er lov med koblingssalg hvor man i realiteten driver markedsføring mot barn ved å gi dem plastleker i tilgift for å kjøpe sjokolade.

Hvis det skulle føre til at Kinderegg forsvant, så er det ikke det største overgrepet i moderne tid i den vestlige verden.

I reklamen markedsføres Kinderegg som tre ting - en overraskelse, en utfordring og en sjokolade. Man får altså tre ting på en gang.

I USA er produktet forbudt fordi små barn kan sette de små plastlekene i halsen og dø.

Det er riktignok mer dramatisk og akutt enn at dagens småbarn stapper i seg usunne produkter, og ender opp med hjerte- og karsykdommer om noen tiår - og deretter som store kostnader på helsebudsjettet.

Å bli kvitt Kinderegg er et kinderegg.

Regjeringen svikter barn på flukt

Avgående UNE-direktør Terje Sjeggestad tør å si at keiseren er uten klær. Foto: Cornelius Poppe, Scanpix.

Regjeringen har ingen planer om å slippe inn flere asylbarn som er født i Norge, og har bodd her hele livet. Det er virkeligheten i Utlendingsnemnda.

Direktør Terje Skjeggestad i Utlendingsnemnda (UNI) er en modig mann.

Han avslørte raskt at stortingsmeldingen «Barn på flukt» er et slag i luften fordi regjeringen ikke har fulgt opp sine luftige tanker med konkrete regler: - På den bakgrunn mente jeg det var viktig å få fram at man ikke kan forvente at UNEs beslutingstakere pga. stortingsmeldingen vil gi et stort antall flere barn opphold i Norge, skriver Skjeggestad i en utdyping i Dagsavisen.

Les også: Asylpolitikken endres ikke

Rundt 400 barn venter på utkastelse, til tross for at de enten er født i Norge, eller har bodd her hele livet.

Både Arbeiderpartiet og den rødgrønne regjeringen er delt på midten i denne saken.

Kilde: UDE
SV og Barne- likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen ønsker å gi asylbarna amnesti, men justisminister Grete Faremo og tunge krefter i Arbeiderpartiet sier nei.

Løsningen ble et kompromiss a la klimameldingen: SV får en symbolseier, men det skjer ingen stor omlegging av politikken.

I 2011 kom det 9.053 asylsøkere til Norge. Av disse var 2.359 under 18 år, og 858 av dem var mindreårige som kom uten sine foreldre, ifølge stortingsmeldingen «Barn på flukt».

Du kan lese meldingen her: Barn på flukt

De siste tre år har Norge uttransportert 1.780 barn - blant dem 319 enslige mindreårige, går det frem av meldingen.

På den ene siden har Norge innvandringsstopp - på den andre siden har vi forpliktet oss til å ta imot flyktninger, og underskrevet FNs barnekonvensjon som sier vi er forpliktet til «å anerkjenne, verne om og sørge for realisering av barns rettigheter».

Dette betyr at Norge er forpliktet til å legge avgjørende vekt på hva som er det beste for barnet.

- Hensynet til barnets beste må også veies opp mot andre viktige hensyn. I denne avveiningen møter vi mange dilemmaer, heter det i meldingen.

Og her kommer vi til kjernen. Justisdepartementet mener riktignok at Utlendingsnemnda i en del saker har en praksis der det «legges mer vekt på innvandringsregulerende hensyn enn hva som ble forutsatt at regelverket ble vedtatt, samtidig som praksis fremstår som lite enhetlig».

Men kritikken følges ikke opp av nye regler: - Regjeringen mener dagens regelverk om oppholdstilltallatelse til barn på grunn av tilknytning opparbeidet gjennom lang botid i Norge er hensiktsmessig, heter det.

Som plaster på såret åpner man lommeboken: - For å motivere barnefamilier til å returnere frivillig er det besluttet å øke returstøtten med kr. 10 o00 per barn.

Symboler, uforpliktende ord og 10 000 kroner i returstøtte endrer ikke situasjonen for de 450 barna som venter på utkastelse. Det er poenget til den avgående UNE-direktøren, som slår fast at regjeringen slett ikke ønsker noen liberalisering.

Om kort tid er UNE-direktør Terje Sjeggestad byttet ut, men han fortjener ros for å si rett ut at stortingsmeldingen «Barn på flukt» er tomme ord.

Dersom regjeringen virkelig vil lempe på praksis, må de følge opp meldingen med en ny lov eller en ny forskrift.

Det vil ikke justismininister Grete Faremo, og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen (og SV) har ikke noe hun skal ha sagt.

Oslo Kino kan selges

Men in Black 3 er en stor hit på kommunale kinoer - som den er det på private kinoer.

Å drive bygdekino var en kommunal oppgave på 50-tallet, men nå er tiden overmoden for at norske kommuner lar andre overta kinodriften.

En av de store filmene på Oslo Kino akkurat nå er Men in Black 3 - akkurat som den er det på kommersielle kinoer over hele verden.

Årsaken er enkel: Film er en internasjonal milliardindustri, med kommersielle aktører fra den enkelte skuespiller, via  studioene, til distributører og kinosteder.

Film handler også om kommersielle rettigheter, der en film begynner med kino, og fortsetter sin livssyklus via DVD-salg, utleie, filmkanaler og åpne tv-kanaler.

Alle disse leddene er private, og de har skapt en tilgjengelighet som gjør at du kan velge mellom å se Men in Black 3 på kino, hjemme i stua eller på din iPad (når akkurat den filmen blir moden for den utnyttelsen).

Mest sett akkurat nå på Oslo Kino er

  1. Promotheus
  2. Men in Black 3
  3. The Dictator
  4. The Avengers
  5. LOL

Det er intet som skiller Oslo Kino fra det du opplever på store, private kinoer i utlandet. Det er storselgerne som gjelder, og de ledsages av en bøtte pop corn, cola og godteri. For publikum blir kinoopplevelsen nøyaktig den samme, uavhengig om det er et kommunalt selskap eller et privat selskap som står bak.

I Norge er det bred enighet om at vi skal ha en blandingsøkonomi - det vil si en blanding av både offentlig og privat virksomhet. Det er ikke et mål i seg selv at noe skal være offentlig eller privat, men det er fornuftig å la det offentlige drive med fellestjenester - mens markedet lar private konkurrere om å lage attraktive og billige produkter.

Når stadig flere fellesoppgaver gjør at stat og kommune svulmer ut, er det viktig at man kvitter seg med oppgaver som ikke lenger trenger være offentlige.

Kino er et åpenbart eksempel.

Det betyr ikke at man skal gi den bort eller selge «arvesølvet» på billigsalg. Oslo Kino AS er landets største kinokonsern, og omsatte for 463 millioner kroner i fjor. Konsernet står for hver fjerde norske kinokrone og eier kinoer ikke bare i Oslo, men også i flere andre kommuner i Sør-Norge.

- Byrådet ønsker ikke å selge for enhver pris. Oslo Kino er en veldrevet, lønnsom kulturbedrift, sier byrådsleder Stian Berger Røsland.

Les pressemeldingen her: Byrådet åpner for salg av Oslo Kino

Fra kulturinteressert filmentusiaster fremstilles det som en tragedie om kommunen selger Oslo Kino.

Det er litt uprinsippielt at frie kunstnere ønsker at  stat og kommuner som skal drive kunstdistribusjonen.

Det er også litt pussig all den tid at det er offentlige støtteordninger til smal film som må være viktig - ikke hvem som som eier kinosalen.

Diskusjoner om salg av offentlig virksomhet handler nesten aldri om det økonomiske - altså om prisen man får, og hva man har tenkt å bruke salgssummen til.

Derfor slipper man unna med argumenter som «å selge arvesølv billig». Hvordan vet man det, før man vet hva prisen eventuelt blir?

Noen later også til å tro at man selger unna for å bruke opp pengene. For de fleste kommunene (og Oslo!) er et godt alternativ å betale ned gjeld. Det gir sparte rentekostnader og mer penger på kommunale budsjetter til å drive barnehager, skoler og andre offentlige tilbud.

Uansett om det er private eller kommunale som eier, så vil de sette opp filmutvalget etter om filmen drar tilskuere eller ei. Slik må det også være. Å vise smal film for tomme saler tjener ingen.

For Oslo kommune bør regnestykket være enkelt: Hva tjener de mest på - å drive Oslo Kino, eller selge og betale gjeld?

Regnskapene til Oslo kino har vist overskudd på 20-25 millioner kroner de siste årene.

Stabile overskudd på 20-25 millioner kroner år ut, og år inn i en monopolbedrift er like verdifullt som 400 millioner kroner i nedbetalt gjeld.

Med andre ord: Oslo trenger ikke selge en lønnsom bedrift på billigsalg, men heller ikke tviholde på en oppgave som passet kommunene på 50- tallet - og ikke i dag.

Salg eller ikke bør altså avhenge av prisen man får - og ikke oppkonstruerte prinsipper.

Forby nikab i skolen

Østfold fylkeskommune tar ansvar der kunnskapsminister Kristin Halvorsen og regjeringen er unnvikende. I Østfold blir det forbudt å bruke nikab i videregående skole. Foto: Flickr/Creative commons.

Østfold vil forby nikab og andre hodeplagg som skjuler ansiktet helt eller delvis. Det skulle bare mangle.

Bare en av fire nordmenn mener at integreringen av innvandrere i det norske samfunnet fungerer, viser en helt ny undersøkelse fra Integreringsdirektoratet.

- Det er utbredt skepsis til hvordan integreringen av innvandrere i Norge fungerer, er en av konklusjonene i Integreringsbarometeret 2012.

Samtidig kommer nyheten fra Østfold fylkeskommune om at Opplæringskomiteen vil forby nikab og andre hodeplagg som skjuler ansiktet i videregående skole.

Politikerne i Østfold - inkludert Arbeiderpartiet - tør ta stilling i en betent sak der regjeringen og Arbeiderpartiet ikke har tonet klart flagg.

Her er en beskrivelse: Nikab

Det burde være opplagt at norsk skole ikke tillater nikab i klasserommet.

Integrering må gå begge veier, men det betyr ikke at norske institusjoner må akseptere middelalderske skikker om å dekke til kvinnene.

Nikab er et plagg som hindrer utfoldelse og samhandling, og det er spesielt alvorlig i skolen, som er vår fremste arena for integrasjon.

For meg er det hensynet viktigere enn den individuelle friheten til å kle seg som man vil.

Folk flest er ganske fornuftige. De ser at innvandrere blir diskriminert, og fordeler ansvaret for dårlig integrering på nordmenn, myndigheter og innvandrerne selv.

Nordmenn er altså selvkritiske, men fritar ikke innvandrerne for ansvar: Rundt 80 prosent mener at innvandrerne selv har ansvar for dårlig integrering.

Her kan du lese hele dokumentet: Integreringsbarometeret 2012

På spørsmål om hva som er viktig for å være godt integrert, er svarene:

  • Å ha gode norskkunnskaper (80 prosent)
  • Å kunne forsørge seg selv og sin familie gjennom arbeid (71 prosent)
  • Å slutte opp om norske lover (47 prosent)

Derimot er det bred aksept for at innvandrerne ikke trenger å ha nøyaktig samme verdier som nordmenn.

Et hovedfunn er at økt kontakt gir mer positivt syn på innvandrere, men også at man stiller krav til at innvandrerne gjør en innsats for å bli integrert.

Et eksempel er bruk av hodeplagg som hijab (skaut) eller heldekkende plagg som nikab. Der er nordmenn svært negative.

Over 60 prosent er negativ til hijab på lærere i skolen, mens tre av fire er negative til at politikvinner bruker hijab.

Spørsmål: Er du positiv eller negativ til at kvinner bærer hijab? Kilde: Integreringsbarometeret 2012.

- Det er generelt stor skepsis til bruk av  hijab i det offentlige rom, er konklusjonen.

Undersøkelsen viser at innvandrere gjør integrasjon vanskelig ved å insistere på holde fast på bruk av hijab, og det er grunn til å tro at nordmenn er enda mer negative til bruk av det mer uvanlige og heldekkende hodeplagget nikab.

Det burde være selvsagt å kreve at mennesker som kommer til Norge for å leve her, lærer seg norsk, gjør en innsats for å få arbeid og forsørge seg selv og familien, samt at de slutter opp om norske lover.

Integrering er en toveisgate - som på den ene siden handler om inkludering og å bekjemte diskriminering, men på den andre siden betyr vilje til å smelte inn.

Nikab er lite utbredt, det er et kjønnsdiskriminerende og kulturelt betinget plagg som ikke hører hjemme i den norske videregående skolen.

I Østfold stemte bare Venstre og SV mot forbudet mot nikab. Deres begrunnelse er at et forbud kan få noen til å holde døtrene unna videregående skole. Det er et relevant poeng, men det må bekjempes ved informasjon og kontakt med jentene det gjelder før de kommer til videregående skole.

Målet er å få alle til å ta høyere utdannelse - uten å kle seg i nikab.

Folk må ha lov til å kle seg som de vil i sitt eget hjem, men må finne seg i bli regulert på gaten eller på arbeidsplasser. Slik er det i hele verden.

Justisdepartementet har slått fast at det ikke krenker noen menneskerettigheter å forby nikab i skolen. Det handler heller ikke om individuell frihet, men om foreldre som vil overføre diskriminerende og begrensende plagg på sine døtre. Å akseptere det er ikke toleranse, det er ansvarsfraskrivelse.

Derfor er det modig av politikerne i Østfold fylkeskommune å ta klar stilling, når Arbeiderpartiet og regjeringen ikke har klart det.

Arbeiderpartiets integreringsutvalg, ledet av Jonas Gahr Støre, foreslo ikke et forbud mot religiøse hodeplagg i skolen, men nøyde seg med å vise til at «skoler kan i dag forby elever å gå med ansiktsdekkende plagg hvis det hindrer kommunikasjon i læringssituasjonen».

Du kan lese hele her: Integreringspolitisk dokument

Løsningen er dialog: - Vi vil at det skal være tett dialog med foreldre på den enkelte skole i situasjoner der det er grunn til å tro at det ligger press bak bruk av enkelte plagg også når de er religiøst motivert eller det er utfordringer til slike plagg.

Arbeiderpartiets integreringsutvalg forsøker å snakke seg unna et problem.

I Østfold har man tatt klar stilling, før nikab blir et problem.

Når noen fraskriver seg ansvar, må andre ta det.

Milliardtap på unødvendig streik

Unio-toppene Arne Johannessen, Mimi Bjerkestrand og Anders Folkestad.

Streik er som krig - lett å starte, vanskelig å avslutte. Det tok 13 dager å få slutt på en helt unødvendig streik i stat og kommuner.

Etter en krig vil partene være uenige om hvem som startet. Slik er det i streiken i offentlig sektor også, men partene er nokse enige om at det har vært en helt unødvendig konflikt. Løsningen som nå er anbefalt gir 4,1 prosent lønnsvekst - nesten på kronen det stat og kommuner hele tiden har vært villige til å gi.

Streiker - som kriger - gir uskyldige ofre. Det må de som setter igang konfliktene være klar over

Nå ønsker Fagforbundets leder Jan Davidsen en gjennomgåelse av hvordan streiken oppstod.

Les også: - Kommunestreiken var unødvendig

Det er en god tanke.

Konflikten har kostet Norge flere hundre tusen dagsverk på skoler, i barnehager, på sykehjem og i staten.

Som en tommelfingerregel koster 50.000 i streik rundt 100 millioner kroner om dagen.

Det betyr at Norge gikk glipp av arbeid for over en milliard kroner.

Stat og kommuner sparer disse pengene i lønn på arbeid som ikke blir utført.

Samtidig er dette penger som stort sett har gått ut fra streikekassene til LO, YS og Unio.

De streikende får like mye netto etter skatt som om de har jobbet, og de offentlige arbeidsgiverne sparer penger på streiken.

Les bloggen: Streiken ingen taper på

Når jeg skrev at ingen taper på streiken, så gjaldt det selvsagt de stridende partene.

«Sivilbefolkningen» har det gått hardere ut over.

For mange har streiken vært litt irriterende, men det har gått.

For andre mennesker har streiken gitt større personlige konsekvenser fordi de ikke har hatt barnevakt i bakhånd, ikke har fått tatt eksamen, har fått bakgården full av rotter eller andre utslag av konflikten.

Det er urettferdig for den enkelte, men streiker - som kriger - gir uskyldige ofre. Det må de som setter igang konfliktene være klar over.

Faren er at hissige forhandlere glemmer at streiker er lette å starte, og vanskelige å avslutte.

Les også: Streiker til ingen nytte

Nå må partene sette seg ned og analysere hvorfor det sporet så fullstendig av denne gangen.

Trolig skyldes det to årsaker: Det er uklart hva det betyr at man skal ha lik lønnsutvikling som de såkalte frontfagene, samt at avsporing i statlig sektor nesten automatisk drar med seg kommunal sektor ut i konflikt.

Administrasjonsminister Rigmor Aasrud stod på sitt, og fikk en stor offentlig konflikt i fanget.
Alt hviler på en ukjent X - nemlig lønnsutviklingen i frontfagene.

Problemet er for det første at de offentlige arbeidsgiverne vil sammenligne med industriarbeiderne, mens eksempelvis Unio ønsker å sammenligne med industrifunksjonærene (som har hatt sterkere lønnsvekst).

I tillegg får de private noe i sentrale tillegg, og omtrent like mye i tillegg lokalt på bedriften.

Dermed blir summen vanskelig å anslå, og staten har konsekvent bommet på dette i ni av ti år.

For begge parter er det viktig å tenke ut over 2012, og sørge for at man får et referansepunkt som er gunstig i mange år fremover. Det er grunnen til at man ikke ble enige, selv om det skilte bare 0,2-0,3 prosent mellom partene i statlig sektor.

Og da streiken var et faktum i staten, stod kommunepartene i offside. Riksmekleren kunne ikke bidra siden det var umulig å legge frem en økonomiske skisse (som normalt bygger på statens oppgjør).

Modellen er fornuftig. Det er ansvarlig å la den konkurranseutsatte industrien sette et «tak» på lønnsutviklingen, og det er fornuftig at staten går foran i det offentlige, siden det er staten som har pengesekken.

Det vil aldri bli slik at lønnsoppgjør blir matematikk med en fasit. Partene har egeninteresse av å vektlegge enkelte tall fremfor andre. Det heter forhandlinger, og jobben er å forhandle seg frem til en løsning uten konflikt.

På offentlig side er det administrasjonsminister Rigmor Aasrud som har regien, men det er statens personaldirektør som leder forhandlingene.

Statens personaldirektør Merethe Foss Liverud har bare fire måneder bak seg i stillingen. Foto: Regjeringen.no
Arbeidstakerne skylder på statens ferske personaldirektør, Merethe Foss Liverud, som ble kastet inn i oppgjøret etter kun fire måneder i stolen.

Kanskje det, men Unio-trioen Arne Johannessen, Anders Folkestad og Mimi Bjerkestrand er heller ikke lette å bryne seg på. De fremstår som folk man gjerne går i krigen med, men neppe som opplagte kandidater til fredsmekleroppdrag. Selv da de tre andre organisasjonene godtok løsningen i staten, stemte 12 av 13 i Unios forhandlingsutvalg for å fortsette konflikten.

For regjeringen var det viktig å holde igjen økonomisk, og for de fagorganiserte ble det mer en konflikt rundt langsiktige prinsipper enn lønnsvekst i 2012.

I år endte det med 13 dagers streik og milliardtap, nærmest til ingen nytte.

Vi har fått et resultat som ligger svært nær det partene kunne blitt enige om på forhånd.

Det er et nederlag for alle parter - og ikke minst for 3. part.

 

PS: Kan noen fortelle Unio Stat og Arne Johannessen at det er over nå?

 

 

 

 

Private barnehager, ja takk!

Oslo byråd (fra venstre): Byråd for byutvikling, Bård Folke Fredriksen (H), Byråd for kultur og næring, Hallstein Bjercke (V), Byråd for finans, Kristin Vinje (H), Byråd for eldre, Aud Kvalbein (KrF), Byrådsleder, Stian Berger Røsland (H), Byråd for helse og sosiale tjenester, Anniken Hauglie (H), Byråd for kunnskap og utdanning, Torger Ødegaard (H) og Byråd for miljø og samferdsel, Ola Elvestuen (V).

Oslo vil overlate kommunale barnehager til private. Det er på høy tid. Ingen ting tyder på at kommunene er bedre enn private til å drive barnehager.

Det er en velplassert provokasjon det borgerlige flertallet i Oslo har vedtatt, og reaksjonene er som forventet:

- Fagforbundet i Oslo er rystet over at barnehagebarna i Oslo skal anbudsutsettes, svarer Fagforbundet Oslo.

De samme fagorganiserte som nå lammer søppelutkjøring og offentlige barnehager over hele landet er altså «rystet» over at Oslo vurderer å bytte offentlige drivere med private i barnehagene.

Hvorfor er de så rystet?

Kilde: EPSI Norway
Det er neppe av hensyn til barna eller foreldrene.

Undersøkelser viser nemlig at private barnehager har mye mer fornøyde brukere enn de offentlige.

Dette kommer blant annet frem i Norsk Kundebarometer, som gjennomføres i samarbeid med Handelshøyskolen BI:

- Med unntak av eierform (privat kontra offentlig) er kravet til innhold og kvalitet identisk: de opererer under samme kontrakt med myndighetene.

- At de private har en tilfredshetsscore som er syv prosentpoeng høyere enn de offentlige barnehagene, er svært interessant. En større involvering fra foreldrene, ledelsen og ansatte kan være forklaringen.

- At utvikling av personalet (ansettelser, trening og oppsigelser) foretas lokalt kan også være en forklaring, kommenterer BI-forsker Tor W. Andreassen  om undersøkelsen.

Hans tolkning er at brukerne liker at det både finnes private og offentlige tilbydere.

- Poenget er at det offentlige skriver kontrakt med det private som opererer parallelt med de offentlige. På denne måten får man også bedre anledning til sammenligning med hensyn til kostnadseffektivitet og hva som påvirker brukertilfrdsheten, skriver Andreassen på sin blogg.

Les innlegget: Tilfredshet med offentlige tjenester

Også EPSI måler hvor fornøyde kundene er, og finner nøyaktig det samme som BI.

  • 2011: «Private barnehager får en noe bedre skår enn kommunale barnehager».
  • 2010: «Private barnehager har vesentlig høyere tilfredsthet enn kommunale barnehager».
  • 2009: «Private barnehager får meget gode tilbakemeldinger».

Les mer her: Barnehager

Foreldrene er generelt godt fornøyd med både offentlige og private barnehager, men de private barnehagene scorer konsekvent bedre. Både i 2009, 2010 og 2011 har private barnehager 5-6 prosentpoeng bedre score.

EPSI undersøker hvorfor de private gjør det bedre - og finner at de private er bedre både på kvalitet, service, verdi for pengene og tilfredshet - og følgelig får klart mer lojale kunder.

- Analysen viser blant annet at private barnehager scorer vesentlig bedre enn kommunale på «kvaliteten på lekeområder, leker og lokaler» og «kvaliteten på maten som blir tilbudt».

Likevel sender altså Fagforbundet ut en pressemelding om at det er «rystet» og at det er «nok et angrep på kvaliteten på barnehagetilbudet i Oslo».

- Oslo bør drifte sine egne barnehager, høyresida argumenter med at konkurranse sikrer kvalitet, men kommesiell barnehagedrift dreier seg om å kutte på ansattes lønns- og arbeidsvilkår, og hente ut mest mulig profitt, sier prosjektleder i Fagforbundet Oslo, Randi Færevik.

Her ser du begrunnelsen: Fagforbundet Oslo er rystet over at barnehagebarna i Oslo skal anbudsutsettes

Til det er å si at det mest rystende er at Fagforbundet sover i timen og ikke har fått med seg at foreldrene i private barnehager konsekvent, over tid og i flere uavhengige undersøkelser er vesentlig mer fornøyde enn foreldre med barn i offentlige barnehager.

Leser man grundig, ser man at Fagforbundet slett ikke bryr seg om kvaliteten i barnehagen - men kun om deres egne medlemmer.

Det er greit nok.

Men spar oss for krokodilletårer og forsøket på å skyve barnehagebarna foran.

Streiker til ingen nytte

Fra torsdag vil 3400 Unio-medlemmer streike i staten - til ingen nytte. Her er streikegeneralene Arne Johannessen, Mimi Bjerkestrand og Anders Folkestad. Foto: Fredrik Varfjell, NTB scanpix.

Unio fortsetter streiken i staten, men kommer ikke til å få fem øre. Nå risikerer fagforeningene å miste velviljen de hadde.

De ansatte i stat og kommuner vil ha like høy lønnsvekst som privat ansatte - det vil si; ikke som private arbeidere, men som private funksjonærer.

Etter to uker med streik ble partene i helgene enige om anseelige 4,1 prosent lønnsvekst for LO Stat, Akademikerne og YS. Dermed får de streikende rundt tre prosent økt kjøpekraft - noe som er høyt i de økonomisk usikre tidene vi er enne i.

Men Unio gir seg ikke, og vil trappe opp statsstreiken til 3.400 personer fra torsdag. Streikegeneral Arne Johannessen innrømmer at det vil være «usedvanlig vanskelig å få endre noe».

Det er et understatement. Staten vil aldri gi Unio en premie for å streike, og de tre andre organisasjonene vil ikke godta at Unio får mer. Dermed streiker de til ingen nytte, og utfallet blir enten tvungen lønnsnemnd eller en skinnmanøver for å komme seg ut av uføret.

De mest profilerte streikende er politi, metereologer og høyskoleansatte.

Det er selvsagt fristende for administrasjonsminister Rigmor Aasrud å la dem streike til fellesferien, men det vil neppe skje.

Unio Stat vil nok falle på plass i løpet av denne uken, til samme ramme som de andre.

Men situasjonen i kommunene er langt mer alvorlig og fastlåst. Den dominerende organisasjonen er Fagforbundet, som denne uken trapper opp til 30.000 streikende. Også Unio har 13.000 i streik, og streiken får store konsekvenser for 3. part gjennom stengte skoler, barnehager og fraværende sykepleiere.

Kilde: Fagforbundets hjemmeside
- Streiken i kommunesektoren fortsetter med full styrke. Forbundets tillitsvalgte melder om stor aktivitet og sterk streikevilje, heter det på Fagforbundets hjemmeside.

Streiken i kommunene sparer kommunene for rundt 100 millioner kroner i lønnsutgifter hver dag - og disse pengene taes ut av streikekassene.

De streikende får utbetalt det samme som de får i lønn etter skatt, men tærer på streikekassene de har bygget opp gjennom kontingenten (vel å merke med sponsing fra staten gjennom fagforeningsfradraget på skatten).

Uansett: Partene rammes ikke noe særlig av konflikten - det er en lønnskonflikt som føres gjennom utpresning av 3. part - det vil si uskyldige mennesker som må lappe sammen barnepass når barnehagene stenger.

Det er et paradoks at arbeidskonflikten bare rammer uskyldige, og ikke partene som er i konflikt.

Les også bloggen: Streiken ingen taper på

Med rammen på 4,1 prosent fra staten er det håp om ny mekling også i kommunesektoren, slik at vi kan få slutt på en streik hvor virkningene overhodet ikke står i sammenheng med det streiken handler om.

Streik er alltid et nederlag for forhandlerne, som ikke har lyktes i å finne en løsning over bordet.

Dessverre rammer ikke nederlaget dem selv - bare 3. part.