hits

juni 2010

Dreper en hver dag

 
 
 

Biltrafikk dreper nesten en nordmann om dagen i sommer. Høy fart øker sjansene for dødsulykker betraktelig.

Ulykker på norske veier dreper nesten ett menneske om dagen. Slik går det i år også, hvis vi ikke skjerper oss.

Til nå har 27 mennesker mistet livet i juni, og Statens vegvesen frykter at de tre sommermånedene kan gi oss over 70 drepte og over 3.000 trafikkskadde.

Det er forferdelige tall, og det verste er at de fleste av oss kan gjøre noe for å få ned ulykkestallene.

  • Viktigst er lavere fart og å bruke bilbelte.

-  I hele 10 av 18 dødsulykker i juni med bil som er analysert brukte ikke den forulykkede bilbelte. Våre undersøkelser antyder at sju eller åtte av disse ti hadde overlevd om de hadde brukt bilbelte. I juni dominerer utforkjøringsulykker som en følge av høy fart, sier vegdirektør Terje Moe Gustavsen.

 Sju eller åtte av disse ti hadde overlevd om de hadde brukt bilbelte.

Det sørgelige er de fleste av oss er svært engasjerte når det gjelder veistander og vedlikehold, mens vi lukker ørene for formaninger og personlig ansvar. Vi innbiller oss at vi kjører bedre enn andre, og rundt halvparten ligger over fartsgrensen når det er fartsgrense på 80 km/t, viser tall fra Statens Vegvesen.

Den røde kurven viser hvor mye sjansen øker for å dø i trafikken ved høyere fart.

Dessverre er det klar sammenheng mellom høy fart og dødsulykker:

- Fem prosent fartsøkning gir ti prosent økning i ulykkene og 25 prosent økning i antall døde. Økes farten fra 80 til 93 km/t, dobles risikoen for å bli drept i en ulykke, sier vegdirektør Terje Moe Gustavsen.

Sommeren betyr mer bilkjøring for mange, og nødvendigvis høyere risiko for ulykker. Men det er ingen hvilepute for tre faktorer vi alle kan gjøre noe med: Være edru når vi kjører, bruke bilbelte og kjøre saktere.

Det er nesten vondt å skrive noe så selvfølgelig og politisk korrekt, men det er dessverre samtidig viktig. Folk bryter fartsgrensen samtidig som de oppfatter seg selv som ansvarlige bilister som kjører forsvarlig. Fartsgrensen gjelder bare "de andre", de som ikke kan kjøre.

Basert på tall fra de tidligere årene, så kan vi regne med rundt 25 alvorlige ulykker i trafikken hver eneste dag i juli. Mellom 20 og 30 mennesker vil miste livet.

Hvis du er med meg til nå, så kan vi kanskje minne hverandre på å dempe ørlite på gasspedalen?

Hjernevaskede forskere

Harald Eias skikkelse Oslo-losen er vel den som ligner mest på forskerne i Hjernevask: Skråsikker om ting han ikke har greie på. foto: Erlend Aas, Scanpix.

Etter å ha blitt tatt med buksene nede, vil ikke forskerne leke med journalister mer. Tror de vi leker butikk?

Etter sigende skal følgende skål en gang ha blitt utbragt på Matematisk Institutt: - Skål for den rene matematikk. Måtte den aldri bli til nytte for noen!

Skål for den rene matematikk. Måtte den aldri bli til nytte for noen!

Noe av den sammen holdningen - om noe mer fordekt - ligger til grunn for forskerne som nå ikke lenger vil formidle sine resulater gjennom media.

Snakk om å snu saken på hodet!

Sannheten er at mange forskere stod avslørt igjen etter "Hjernevask". Ikke fordi journalist Harald Eia lurte dem, men fordi de lurte seg selv.

Dersom de har noe å lære, så er det å slutte med å snakke om ting de ikke har greie på, og la være å ta på seg forskerminen når de uttaler seg om ting langt utenfor sitt fagfelt.

Litteraturforskere bør være litt forsiktige med å ha skråsikre meninger om biologi, for eksempel.

De siste dagers debatt om forskere og forskningsformidling viser at det fortsatt finnes lommer av forskere som tror de er til for seg selv. Det må de gjerne tro, men da får de finansiere seg selv. I Statsbudsjettet for 2010 blir det gitt 23,6 milliarder kroner til forskning og utvkling, pluss fem milliarder i ny kapital til Fondet for forskning og nyskapning.

Samfunnet gir ikke disse pengene for at forskerne skal stelle med sitt i ro og mak. Vi bruker penger på forskning for at ny viten skal gi oss en bedre hverdag - ikke bare teknologiske nyvinner og økonomisk vekst, men også ny erkjennelse om oss selv og verden rundt oss.

Massemediene er den viktigste kanalen mellom forskerne og velgerne som betaler gildet. Uten formidling av forskning blir det heller ikke noen forståelse for å bruke milliarder av kroner i året på Blindern og Gløshaugen.

Det er ille nok at enkelte forskere ennå ikke forstår hva de kan lære av "Hjernevask", men det er enda verre at enkelte av dem lever så beskyttet at de tror de kan forske i fred uten at noen lurer på hva de driver med.

Snakk om å være hjernevasket.

Hvorfor er vi i Afghanistan?

Kister med døde sivile etter en militæraksjon i Kandahar viser at sivilbefolkningen blir hardt rammet. Foto: Scanpix.

Fire norske soldater er drept av en veibombe fra Taliban. En tragedie for de pårørende og en påminnelse om hvorfor vi er i Afghanistan.

Norge har ikke soldater i Afghanistan for å oppnå demokrati, likestilling og økonomisk utvikling. Norge har soldater i Afghanistan fordi vi er medlem av NATO, og fordi NATO ønsker å nedkjempe Talibans terrorister for å beskytte oss alle.

Men disse formålene er ikke så fjernt fra hverandre. Veien til varig fred i Afghanistan går gjennom en demokratisk valgt president og en sentralmakt som får styring over landet. Skal det oppnås må befolkningen oppleve at tilværelsen blir bedre.

Den største feilen FN har gjort er for lite fokus på økonomisk utvikling, og det har gitt Taliban grobunn for sine selvmordsaksjoner.

Utviklingen går fremover, men sakte. Afghanistan er hardt hjemsøkt og regnes som et av verdens fattigste land. Befolkningen er delt i minst 14 etniske grupper. Over 90 prosent av befolkningen bor på landsbygda, tildels i uveisomme fjell og daler.

Blant landets 26 millioner innbyggere er cirka 99 prosent muslimer. Landet er svært tradisjonsbundet, islam er landets offisielle religion, og ingen lover kan stå i motsetning til islam. 

Tiår med krig  har gjort sentralmakten svak, og landet styres av et komplisert nett av klaner. Krigen etter Sovjets invasjon i 1979 drepte anslagsvis 1,3 millioner afghanere og sendte rundt 7 millioner på flukt internt i landet og til nabolandene Iran og Pakistan.

Da sovjetstyrkene trakk seg ut, overtok Mujahedin. Så fulgte en ny, blodig borgergrig mellom et utall av klaner, krigsherrer og fraksjoner. Sivilbefolkningen  fikk ingen beskyttelse.

Landet ble i stadig økende grad preget av væpnede kamper, lovløshet og overgrep mot sivilbefolkningen. Omfanget av overgrep i denne perioden er ikke kjent i sin fulle bredde, men det kan slås fast at de er svært omfattende og brutale. (Kilde: Landinfo).

Islamistene i Taliban tok over Kabul i 1996.  Bevegelsen står for en svært konservativ og kvinnefiendtlig tolkning av islam. Taliban-regimet opprettet religionspoliti, som slo ned på kvinners påkledning og adferd, og det fant sted offentlige henrettelser.

Da USas ambassader i Kenya og Tanzania ble sprengt i 1998, gikk mistanken mot Osama bin Laden, som man antok befant seg i Afghanistan. Taliban nektet å utlevere Bin Laden, og denne motsetningen ble oppspillet til 11. september 2001 og terroraksjonen mot USA.

I Afghanistan ble Taliban nedkjempet av den såkalte nordalliansen, som bestod av eks-mujahedin og andre. USA startet bombing av landet  i oktober 2001,  og Taliban ble nedkjempet i Kandahar, som var den siste byen bevegelsen holdt. Dermed gikk makten igjen til lokale krigsherrer. Den internasjonale FN-styrken (ISAF) kom til Afghanistan i 2002. Ny grunnlov ble vedtatt i 2004, og Mamid Karzai ble landets første demokratisk valgte president.

FNs rolle i Afghanistan er å støtte oppbyggingen av en sentralmakt slik at den valgte presidenten etterhvert kan ta over styringen av landet.

I praksis betyr det krig mot Taliban, som forsøker å destabilisere regimet med klassiske geriljakrig, veibomber og selvmordsaksjoner.

Uten fred i Afghanistan vil landet fortsatt ha enorme flyktningeproblemer - og en flyktningestrøm som også treffer Norge. I enkelte måneder kommer over 100 afghanske flyktninger til Norge.

Kvartermester Andreas Eldjarn var en av de fire som mistet livet i Afghanistan.

Til nå har 1.799 allierte soldater mistet livet i FN-aksjonene. I fjor døde 512 soldater, det høyeste tallet siden USAs invasjon i 2001.

Den største utfordringen nå er å utvide statsmakten ut fra Kabul. Taliban har svart med å angripe afghanske sikkerhetsfolk og FN-styrkene. Samtidig er rettsvesenet nærmest fraværende: - Svake statsinstitusjoner, manglende sikkerhet for aktørene i rettsvesenet, korrupsjon og lokale krigsherrers innflytelse bidrar til at det generelt er en lav tillit i befolkningen til rettsvesenet, skriver UDI.

Når fire norske soldaterer mister livet, er det en påminnelse av hvor farlig tjenesten i Afghanistan er. Men alternativet er også farlig, slik statsminister Jens Stoltenberg presiserte det på pressekonferansen i dag.

Norge og FN kan ikke bare kaste kortene og akseptere at terroristene i Taliban igjen tar makten i landet. En uttrekning kan ikke skje før den afghanske regjeringen blir sterk nok til å styre landet. Derfor er det viktig å sørge for at også sivilbefolkningen får det bedre under Karzai enn under Taliban. Det betyr skoler, sykehus, helsevesen og økonomisk vekst.

Norge har soldater i Afghanistan for å bekjempe grobunnen for internasjonal terrorisme. De norske soldatene er i landet for vår egen sikkerhets skyld og for å unngå at landet igjen blir en treningsleir for internasjonale terrorister. Samtidig vil en stabil sentralmakt sikre sivilbefolkningen og stoppe et enormt flyktningeproblem.

Gårsdagens tragiske hendelse er en påminnelse av  hvilke risiko de som tjenestegjør i landet tar på vegne av oss alle.

Hjelp flyktningene der de er

Statsminister Jens Stoltenberg er fornøyd med den norske økonomien på sin halvårlige pressekonferanse. Foto: Magnus Blaker, Nettavisen.

I år får Norge 7.200 færre asylsøkere enn i fjor. Det er ikke fordi vi har løst verdens flyktningeproblem.

Justisminister Knut Storberget har langt på vei lykkes i å få ned strømmen av asylsøkere.

I 2009 kom det 17.200 asylsøkere til Norge, mens det nye anslaget for 2010 er nedskalert til 10.000.

- Nedgangen i antall asylsøkere til Norge kan tyde på at Regjeringens innstrammingstiltak har hatt effekt på asylankomstene til Norge, sier justisminister Knut Storberget.

Det er rimelig at Norge, som et av verdens rikeste land, bidrar mer enn vi gjør, nå som asylsøkertallet synker.

Det er vel og bra, for det viktigste er ikke å få flyktninger til Norge, men å hjelpe mennesker som er på flukt. Mest effektivt er å hjelpe flyktningene der de er, og det vil være et godt rødgrønt tiltak om de bruker pengene som spares på færre asylsøkere til å intensivere nødhjelp til mennesker som er på flukt fra voldelige konflikter - som i Afrika, Irak og Afghanistan.

En som har førstehånds kjennskap til det enorme flyktningeproblemet er Bjørn Heidemstrøm, mannen som etter 333 dager på sykkelsetet kan presentere The Shirt-prosjektet for publikum under fotball-VM i Sør-Afrika.

Les om ham her: Den imponerende sykkelmannen

Flyktningehjelpens årlige rapport viser at 43,2 millioner mennesker er drevet på flukt fra sine hjem. To tredeler av dem er på flukt i sitt eget hjemland, mens over 13 millioner mennesker har flyktet fra hjemlandet sitt. I den målestokken er de 10.000 som kommer til Norge en dråpe i havet.

- Det som er skremmende er at antall flyktninger øker, og at dette er det høyeste tallet vi har hatt totalt i dette årtusenet, sier generalsekreætr Elisabeth Rasmusson i Flyktningehjelpen til Nettavisen.

I en ideell verden er løsningen på flyktningeproblemene å løse de militære konfliktene. Men det kan være tilnærmet umulig, som i konflikten mellom Israel og palestinere. I andre tilfeller er konfliktene forbigående, og behovet for vern midlertidig. Uansett er det ofte fattige naboland som må ta støyten. Det er rimelig at Norge, som et av verdens rikeste land, bidrar mer enn vi gjør, nå som asylsøkertallet synker.

Det er en dyr og dårlig løsning for flyktningene å blir revet opp fra en kultur og en historie, for så å bli forsøkt integrert i et helt annet samfunn, på den andre siden av jorden.

Les også bloggen: Innvandrere må i arbeid

Integrering av innvandrere er en av våre største utfordringer, og mangel på integrering er farlig for samfunnet og en ulykke for den enkelte.

Les også bloggen: Nei til brune skoler

At vi nå får færre asylsøkere gjør at vi kan ta et lite pusterom til å arbeide med konkrete tiltak for å få nyankomne inn i skole og arbeidsliv. Det er bra, og det er også bra at økonomiske lykkejegere nå avvises og sendes hjem.

Derimot er det kynisk hvis utfallet blir at Norge i praksis gjør mindre for verdens 43,2 millioner flyktninger. Kynisk fordi det i praksis er en holdning om at noen mennesker er mer verdt enn andre.

Skatteparadiset som forsvant

 
 

Administrerende direktør i Huseiernes Landsforbund, Peter Batta, markerer sin misnøye mot eiendomsskatten. Foto: Heiko Junge / Scanpix

Når skatteoppkreverne ikke får tak i noe annet, skatter de hus og hytter. På to år er skatten økt med 25 prosent.

Ingen lokale skatter skaper større konflikter enn eiendomsskatten. Den sniker seg inn i alle kommuner etterhvert, og kostet ifjor hus- og hytteierne 2,7 milliarder kroner.

For kommunepolitikerne trosser edder og galle, og skur skatten opp - omdreining etter omdreining.

Av de 6,5 milliardene, bidrar hus- og hytteeierne med 2,7 milliarder ? og det er her skatteskruen strammes mest til akkurat nå.

I fjor økte innbetalingene fra hus- og hytteeierne med 10,7 prosent - året før økte denne eiendomsskatten med 13,5 prosent.

Og slik kommer det til å fortsette.

Årsakene er enkle:

  • Formue blir stadig vanskeligere å beskatte fordi de rike kan flytte seg og pengene sine dit det er gunstig.
  • Lønnsmottakerne er allerede høyt skattet.
  • Norge  har relativt høy merverdiavgift og andre  avgifter.

Dermed er det hus og hytter som gjenstår. De kan som kjent ikke flyttes.

Problemet er at eiendomsskatten gir helt urimelige forskjeller mellom enkeltpersoner.

Det er kommunestyret som bestemmer om en kommune skal ha eiendomsskatt, og de må holde seg mellom to og sju promille av eiendommens verdi.

Les reglene her: Lov om eigedomsskatt til kommunane

Dermed kan en relativt tilfeldig kommunegrense - for eksempel mellom Oslo og Bærum langs Lysakerelva - gi to naboer med identiske hus helt forskjellig skatt.

Ille nok, men verre er at kommunestyret også kan innføre store forskjeller innen kommunen. Noen skattlegger bare hytter, andre tar kraftverk, og noen innfører maksimal eiendomsskatt i hele kommunen.

Her ser du forskjellene i de 299 kommunene som har eiendomsskatt.

De som bor i kommunen har en viss innflytelse gjennom valg, mens hytteeierne ikke har noe de skulle ha sagt. Normalt er det derfor lavere sperrer for å skattlegge fritidseiendommer og kraftanlegg, enn å skattlegge boliger.

At eiendomsskatten irriterer mange, er sikkert. Det finnes Facebook-grupper mot eiendomsskatt generelt, og gruppen "for oss som hater eiendomsskatt å meinar at Fitjar kommune bør leggast ner!!".

Noe ny skatteform er ikke eiendomsskatten. Vilhelm Erobreren innførte den i England i 1066, og i Norge er forløperen biskop Eysteins jordebok og skattematriklene på 1600-tallet.

Men dengang fantes få andre skattemetoder. I mellomtiden har skatteoppkreverne vært kreative (og de rike enda mer kreative), så nå er ringen sluttet: Når alt annet blir vanskelig, får man legge skatt på det som er naglet og murt fast.

- I 2009 benyttet 299 kommuner eiendomsskatt. Av disse hadde 112 kommuner eiendomsskatt i hele kommunen, mot 79 kommuner året før. Kommunene fikk til sammen 6,5 milliarder i inntekter fra denne skatten, en økning på 6,1 prosent fra 2008, skriver Statistisk Sentralbyrå.

Av de 6,5 milliardene, bidrar hus- og hytteeierne med 2,7 milliarder - og det er her skatteskruen strammes mest til akkurat nå.

Da lov om eiendomsskatt ble innført i 1975, var det kommunale selvstyret sterkere. Nå er kommunene pålagt mange oppgaver og mer detaljregulert, og kommunes økonomi er avhengig av store overføringer fra staten.

Samtidig har kommunene skrudd opp avgiftene på ulike kommunale tjenester som før ble dekket av eiendomsskatt. Huseiernes Landsforbund mener at det i praksis betyr at huseierne skattlegges for over 40 milliarder kroner og betaler overpris for kommunale tjenester.

Men så kan det innvendes at huseierne stort sett er innbyggere i kommunene, og at de drar nytte av ytelsene som kommer fra rådhusene.

Viktigst er at eiendomsskatten blir urettferdig med de store forskjellene fra kommune til kommune. I mange tilfeller er det urettferdighet man ikke kan påvirke uten å selge hytta. På den annen side vil fast eiendom garantert bli skattet hardere og hardere.

Den naturlige løsningen er å innføre faste regler for eiendomsskatt over hele landet, som i sum tilsvarer dagens skatteinngang.

Det vil noen vinne på og andre tape på, men det blir i det minste rettferdig.

Mirakelet som gjør syke friske

 
 
 

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm tror søkelyset på sykefravær har fått folk på jobb. Her i møte med LO-leder Roar Flåthen.

Sykefraværet går ned, selv om vi ikke er særlig friskere. Et mirakel!

Sykefraværet er 10 prosent lavere enn i fjor. Det er svært gledelig, men det aller morsomste er å lese analysene av hvorfor.

Ikke en eneste forklarer nedgangen med at vi har blitt friskere.

En bedre bekreftelse av at sykefravær ikke bare skyldes sykdom, skal man lete lenger etter.

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm sier det rett ut: - Vi vet at debatt og oppmerksomhet virker positivt på sykefraværet. Derfor er jeg ikke overrasket over at det går ned, sier hun til Dagens Næringsliv.

Sykefravær. Kilde: SSB.

Bjurstrøm har helt rett og kaller en spade for en spade. Det er bra, fordi debatten om sykefravær ofte ligner på debatten om innvandring og integrasjon: Frontene er steile og man diskuterer ikke virkeligheten slik den er.

Da sykefraværet økte i høst, påstod man at det skyldtes influensaepidemien.

Når det nå synker igjen, forsøker man å ta æren: - Nedgangen kan bety at vi har snudd den negative utviklingen i sykefraværet, sier Jens Stoltenberg til Aftenposten.

Personlig har jeg mer tro på Bjurstrøms analyse.

  • Økt oppmerksomhet om sykefravær, hever terskelen for å legge seg syk hjemme.
  • Økt oppmerksomhet om legenes praksis, gjør at også de blir mer tilbakeholdne.

Det hører også med til historien at en sykemelding kan være svært lønnsomt for arbeidstakere som risikerer nedbemanning eller permitteringer. Dette er trolig hovedårsaken til det store sykefraværet i bygg og anlegg i fjor, som skjedde samtidig som bransjen hadde store økonomiske problemer.

Mange leger skriver også ut sykemelding i slike situasjoner fordi de vet at ledighet i seg selv er roten til alt vondt.

Poenget er at sykefravær ikke er svart/hvitt, men i gråtoner.

Poenget er at sykefravær ikke er svart/hvitt, men i gråtoner. Mange er så syke at de ikke kan jobbe. Andre skulker. Og så er det noen i midten som er halvsyke, og som kan gå på jobb eller holde seg hjemme - litt avhengig av hvilket bein de stod opp på om morgenen.

Her kan du se statistikken: Sykefravær

Problemet med de halvsyke er at de ikke har noen økonomiske incitamenter for å gå på jobb så lenge de har full lønn fra første dag. For mange er det mer lønnsomt å holde sengen enn å gå på jobb.

På den andre siden er det legitimt å kjempe for en god sykelønnsordning slik at de som virkelig er syke - og spesielt de kronisk syke - får godt økonomisk sikkerhetsnett.

Dette er en avveining og trolig et reelt dilemma: Hvis man ikke godtar karensdager eller lønnskutt ved sykdom, så må man akseptere mer sykefravær og milliardkostnader for staten og arbeidsgiveren.

Jeg har dessverre liten tro på at sykefraværet er på vei ned som resultat av politikken på området, og setter en tikroning på arbeidsminister Hanne Bjurstrøms analyse om at søkelys på sykefravær gir lavere fravær.

Dessverre varer det ikke evig.

Norges lengste ferie

Ikke alle er like lei seg for at Stortinget nå har ferie i 15 uker. Foto: Stian Lysberg Solum, Scanpix.

De har lenger ferie enn lærerne og tjener 700.000 kroner i året.

De er 169 personer, og de dro på ferie 18. juni.

Neste gang de møtes på jobb er ikke før 30. september.

Det betyr 15 ukers ferie! Ikke verst når du tjener 697.000 kroner i året, og får 182 kroner i såkalt daggodtgjørelse ekstra (bortsett fra i juli).

At de også har landets beste pensjonsordning, hører med til historien. Etter 12 år på Stortinget kan de motta 460.000  i årlig pensjon. De 354 personene som har stortingspensjon kostet i fjor 55,3 millioner kroner.

Etter valget i fjor har det vært kjedelig å sitte på Stortinget. Med en rødgrønn flertallsregjering er den gamle slagordet om "all makt i denne sal" blitt erstattet med dagens "avmakt i denne sal".

Men tenk dig selve Stortinget, tenk dig de lange, lyse måneder da vi sitter på Stortinget. Lavinia, Lavinia - der er det godt at sitte. (Celius i Nils Kjærs Lykkelige valg).

Regjeringen spiller få saker inn til Stortinget, de folkevalgte føler seg satt på sidelinjen. Likevel blir møtene lenger og lenger, og nå nærmer det seg 500 timer i stortingssalen hvert år. De skriftlige referatene av hva som blir sagt, har økt fra 3.000 sider i 2005/2006 til 4.139 sider i 2008/2009.

Om ikke Stortinget har så mye det skulle sagt, så representantene mye de skulle ha sagt.

Og når de ikke er i salen eller på kontoret, så er stortingsrepresentantene på farten.

I snitt reiser komiteene for rundt en halv million kroner i året, og det aller meste av pengene går utenlands (mørk grønn).

Noen av komiteene begynner litt mykt når sommerferien er over i slutten av september:

  • Utenriks- og forsvarskomiteen skal på studietur med 17 personer til Japan og Kina.
  • Næringskomiteen med 14 turdeltakere skal til Kina og Singapore.
  • Energi- og miljøkomiteen drar med 14 personer til Brasil.
  • Justiskomiteens 13 reisedeltakere har valgt mindre eksotiske Romania og Polen.
  • Arbeids- og sosialkomiteen drar med 13 personer til Afrika.
  • Kontroll- og konstitusjons-komiteen drar med 11 deltakere i Australia og New Zealand.
  • Transport- og kommunikasjonskomiteen skal med 16 personer til USA og Canada.

Les mer: Liste over alle planlagte reiser for komiteene

I tillegg reiser stortingsrepresentantene innenlands, slik at de totale reisekostnadene beløper seg til 20,5 millioner kroner i året for totalt nesten 8.000 enkeltreiser.

Tross mindre makt, blir det stadig flere rådgivere og annen bemanning på Stortinget.

Eller for å sakse direkte fra årsrapporten:

"Til blant annet å lønne politiske rådgivere og sekretærer bevilger Stortinget et årlig tilskudd til gruppene. Fra 15. april 2009 var gruppetilskuddet per gruppe 2.111.587 kroner/år, pluss 668.617 kroner per representant.

Grupper i opposisjonen fikk i tillegg et opposisjonstilskudd på 1.967.263 kroner per gruppe."

Det blir penger av slikt. Nærmere 700 millioner kroner i årlige driftskostnader, for å være mer presis.

Det eneste man ikke tar seg råd og tid til, er å gjøre noe med Stortingets antikvariske arbeidsform. Derfor blir det 15 ukers ferie i år også - før stortingssesjonen starter med sene kveldsmøter som er vanskelig å forene med et normalt familieliv.

Hvis de ikke kan styre seg selv - hvordan kan de styre oss andre?

 

Nei til brune skoler

Byråd for kultur og utdanning, Torger Ødegaard.

Skoler med nesten 100 % innvandrere er et overgrep. Nå må Byrådet i Oslo våkne!

Norges hovedstad er i ferd med å bli en by inndelt i hudfarger, og det er for lettvint når Høyre-skolebyråd Torger Ødegaard nekter å se en etnisk delt skole som et problem.

På den annen side er heller ikke rene, "hvite" skoler uproblematisk. Norge kommer til å forbli et multikulturelt samfunn for all fremtid. Skal man lykkes i fremtiden, er det trolig en forutsetning å kjenne til andre kulturer og kunne omgås kolleger med annen hudfarge og bakgrunn.

Nesten fire av ti elever i grunnskolen i Oslo er innvandrere eller barn av innvandrere. Svært mange er født i Norge og snakker godt norsk, men Oslo har også en stor befolkning som har vært her i kort tid. Disse har ingen naturlig tilknytning til en bestemt bydel, men likevel klumpes de sammen.

Man må nesten være byråd for ikke å forstå at enkelte 100 % hvite skoler og 100 % brune skoler er en dårlig metode for økt integrering. Den opplagte løsningen er å fordele elever med språkproblemer på flere skoler, både på østkanten og blant Høyres kjernevelgere på vestkanten. På lang sikt kan det gjøres med boligpolitikk, men på kort tid finnes ingen annen løsning enn å flytte på elevene. Dessverre.

Daværende sosialbyråd Hanne Harlem fra Arbeiderpartiet foreslo dette allerede i 1992, ifølge Aftenposten.

Det er bra at politikere fra flere partier nå ønsker å gjøre noe, og det er langt viktigere enn å fordele historisk skyld. Oslo har vært en delt by i mange tiår, og den såkalte Osloundersøkelsen i 1973 påviste store forskjeller i levealder mellom øst og vest. Dette skyldes økonomiske og sosiale forskjeller i levestandard - ikke etnisk opphav.

Og skillene har fortsatt uavhengig om det er venstresiden eller de borgerlige som styrer. Litt avhengig av bydel kan en innbygger på Oslo Vest forvente 10-12 år lenger levetid enn en gjennomsnittsborger på Oslo Øst. Den meningsløse beslutningen til justisminister Knut Storberget om å skyfle 17.000 asylsøkere i året gjennom et transittmottak på Oslo øst er siste bidrag fra de rødgrønne.

Storberget selv ser ingen problemer: - Uproblematisk med mottak i Oslo

Selv om det er noe bedring, er skillene grundig dokumentert: Utvikling av levekårene i Oslo indre øst

Tilbake til grunnskolen: På begynnelsen av 2020-tallet vil Norge ha over en million mennesker med innvandringsbakgrunn. Mange er godt integrerte, og gjør det bra på skolen. Men i gjennomsnitt scorer gruppen dårligere enn et gjennomsnitt av alle elever. Språk og tilhørighet er utfordringer som vi må løse for at hele denne befolkningsgruppen skal bli en stor ressurs for Norge.

Les også tidligere blogger:

Innvandrerne må i arbeid

Lysbakken in the ghetto

Hva bør gjøres?

Skolebyråd Torger Ødegaard har rett i at Oslo-skolen gjør det bedre enn ellers i landet, og mange skoler på Oslo øst gjør en kjempejobb og har gode resultater.

Men barnehagen og skolen er samfunnets viktigste virkemidler for å påvirke unge og overføre normer. Dersom man vokser opp i en gate med nesten bare innvandrere, og går i barnehage og på skole med nesten 100 % innvandrere, så sier det seg selv at samfunnets viktigste verktøy virker dårligere. Det kan vi ikke leve med.

Mange foreldre har allerede tatt konsekvensen og kjører barna sine. Ironisk nok med motsatt fortegn. Mange ressurssterke foreldre på Oslo øst melder barna over på livssynsskoler, og det er eksempler på innvandrerforeldre som kjører barna til skoler med flere etnisk norske elever.

Mitt forslag til løsning er å ha en maksimum- og en minimumsgrense for antall elever med problemer med norsk språk, og frakte elevene dit det er ledige plasser.

En by delt inn etter hudfarge er et alvorlig problem som må løses med metoder som virker, ikke med godt snakk.

Regjering på tomgang

Statsminister Jens Stoltenberg er regjeringens beste kort, men i vår har han gått på tomgang. Foto: Stian Lyberg Solum, Scanpix.

Etter en begredelig vårsesjon bør statsminister Jens Stoltenberg finne ut hvorfor han vil styre landet.

Det er en regjering på tomgang som tar sommerferie etter en vår hvor de har levert pinlig få saker til Stortinget.

Med rent flertall gjør regjeringen hva den vil. Det som mangler er politisk vilje til å gjøre forandringer og reformer.

Dessverre er det idétørke i opposisjonen også. Fremskrittspartiet er på desperat jakt etter en ny sak som kan skape engasjement, mens Høyre-leder Erna Solberg har steget på gallupen under mottoet "nå gjelder det ikke å støte noen".

Men la oss begynne på toppen, med statsminister Jens Stoltenberg.

Nettavisen gir ham en 3'er med følgende begrunnelse:

Fremstår som fraværende i viktige debatter, går politisk på tomgang. Ser ut til å ha mistet illusjonene om å gjøre større endringer i norsk politikk, og styrer landet nærmest som et forretningsministerium. Hans siste periode?

Det er dumt for regjeringen, for etter min oppfatning er Jens Stoltenbergs dens sterkeste kort. Ingen slår Stoltberg i økonomiske debatter, og det er synd at han har lagt død prosjektet fra første periode om å modernisere staten. Regjeringen er uten handlekraft i klimatiltak, mangler grep for å sikre bedre integrasjon av innvandrere og få flere ut av trygd og inn i arbeidslivet.

Fremskrittspartiet synes den rødgrønne regjeringen er så tafatt at de forsøker å rappe slagordet "Vi bygger fremtidens Norge".

Velgerne ser en jernbane og et veinett som forfaller, til tross for at utgiftene i statsbudsjettet er på 1.000 milliarder kroner i året. Derfor må de rødgrønne finne seg i - med rette - at Frp forsøker å stjele det historiske slagordet "Vi bygger framtidens Norge".

Alt dette handler om mangel på visjoner. Å være usynlig er sikkert behagelig og kanskje taktisk smart for Stoltenberg personlig, men det etterlater inntrykk av en regjering og en statsminister på tomgang.

Kongehuset opium for folket

Kronprinsesse Victoria, Daniel Westling prins Carl Philip og prinsesse Madeleine. Foto: Claudio Bresciani, Scanpix
 

Når de narkomane skal få gratis heroin, er det vel naturlig å beholde kongehuset som opium for folket.

Så er vi i gang igjen. To vanlige svensker skal gifte seg, og det får hele nabolandet til å stå stille i kongelig bryllupsrus. Vettuge mennesker bruker tid og tankekraft på å analysere Daniel Westlings egenskaper og fremtidige rolle.

Hva er det som gjør at vi i Norge, Sverige og Danmark - som svært få land i verden - holder oss med statsoverhode-posisjoner som går i arv? Hvorfor har vi ikke for lenge siden avskaffet kongedømmene og innført det opplagte, demokratiske alternativet?

For eller mot kongedømmet er en debatt som sjeldent blir tatt på alvor i Norge. SV har foreslått republikk i hver stortingsperiode siden 1968, men forslaget ledsages gjerne med en flau og unnskyldende begrunnelse, som om kongedømmet er noe vi har "fordi de fortjener det".

Sist gang saken var oppe, stemte bare 17 av 169 representanter for republikk. SV fikk bare med seg noen slengere fra Arbeiderpartiet for å ville innføre folkestyre.

For noen år siden ville Dagbladet sette saken på dagsorden, men opplevde at et flertall av Stortinget ikke ville svare på om de er for eller mot republikk. Mange av våre fremste folkevalgte turte altså ikke flagge en mening om selve grunnloven for Kongeriket Norge.

Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige. Dets Regjeringsform er indskrænket og arvelig monarkisk.

Meningsmålinger viser at kongehusene har relativt stor oppslutning, selv vi synes det er litt dyrt.

Det mener danskene ogsåFor eksempel mener 59 % av leserne i Ekstrabladet at kongehuset ikke er verdt appanasjen, mens hele 76 prosent i en annen meningsmåling vil beholde kongedømmet.

I Norge har oppslutningen falt fra rundt 80 prosent etter 1945, og ned mot rundt 65 prosent litt ettersom når meningsmålingene er gjort.

I den siste debatten sa Martin Kolberg (Ap), ifølge Stavanger Aftenblad, at det er svært få som mener at makt og stillinger skal gå i arv, men Kolberg hevdet samtidig at det norske monarkiet ikke er noe demokratisk problem.

- Kongehuset er en stabiliserende faktor som samler folket. Jeg tror statsformen vil vare lenge, sa Høyres Per-Kristian Foss, ifølge avisen.

For en gangs skyld skal jeg si meg 100 % enig med SVs Hallgeir H. Langeland: - Arvelige stillinger har ikke noe med demokrati å gjøre,

I dag tjener kongehuset først og fremst som et nasjonalistisk samlingssymbol, på linje med flagget og nasjonalsangen. Det er en viktig rolle. Men det vil en folkevalgt president også gjøre.

Personene i dagens norske og svenske kongehus ligner mer og mer på folk flest. De er normale mennesker, hverken mer eller mindre. Ikke har de blått blod i årene heller.

Personlig synes jeg ikke det er galt.

Men så kan det ikke være hver enkelt kongelige person eller den økonomiske prislappen som er avgjørende for et prinsippielt syn på kongedømme vrs. republikk. Like lite som det er et stort argument at kongehuset angivelig åpner dører for norsk næringsliv i utlandet.

Noe spesielt godt argument mot republikk er det heller ikke å holde frem skremselsbilder over hvem som ville blitt president. Vedkommende ville blitt utnevnt etter valg. Kort sagt ville vi fått den presidenten vi fortjener.

Innvandrerne må i arbeid

Statsminister Jens Stoltenberg og lederen for EU-toppmøtet, Herman Van Rompuy. Det er EØS-avtalen som de siste årene har gitt Norge sterk nettoinnvandring.

Om noen tiår vil hver fjerde nordmann være innvandrer. Skal det gå bra, må de 2,3 millioner menneskene arbeide like mye som alle andre.

Innvandring til Norge kommer hovedsaklig fra tre kilder: Asylsøkere, familiegjenforeninger og arbeidsinnvandring.

Norge vil passere en million med innvandrerbakgrunn tidlig på 2020-talelt.

Det Statistisk Sentralbyrå har gjort er å beregne hvor mange nordmenn som vil ha innvandrerbakgrunn. Det er et romslig begrep fordi det også omfatter personer som er født i Norge, har gått vanlig skolegang og er godt integrert i arbeidslivet.

De siste årene har ikke den jevne innvandrer vært en flyktning fra Somalia, men enn håndverker fra Polen. Men også de nye arbeidsinnvandrere tar med seg kone og barn, som i neste omgang etterspør ytelser fra den norske velferdsstaten.

Dersom fremskrivningene til Statistisk Sentralbyrå stemmer, vil Norge i 2020 ha drøyt 800.000 "innvandrere" fra resten av verden, cirka 550.000 fra Øst-Europa og omlag 400.000 fra Vest-Europa.

Du kan se anslagene her: Innvandrere og deres norskfødte barn

- Den sterke veksten skyldes særlig utvidelsen av EU i 2004 og 2007, som førte til at borgere av tolv nye land fikk nesten ubegrenset adgang til å bo og arbeide i Norge gjennom EØS-avtalen, skriver SSB.

Netto innvandring fra EØS-området er hundredoblet de siste fem årene.

I dag har Norge rundt 550.000 innvandrere og barn av innvandrere. Tallet vil passere en million på begynnelsen av 2020-tallet.

Statsminister Jens Stoltenberg har flere ganger sagt at befolkningen er Norges største ressurs. Verdien av vår arbeidskraft og våre kunnskaper er flere ganger høyere enn oljeformuen i Nordsjøen, ifølge sosialøkonomen Stoltenberg, og her er de rødgrønne enige.

- Verdien av pensjonsfondet er ikke mer enn i overkant av ett års arbeid, sier statsministeren.

- Jeg pleier å si det slik at vi har en årslønn i banken. De 40 andre årene må vi jobbe. 70-80 prosent av nasjonalformuen er mennesker, sier kunnskapsminister  Kristin Halvorsen.

- Arbeidskraften er vår viktigste ressurs. Derfor må vi ta vare på kompetansen når arbeidslivet nå skal omstilles, sier kommunalminister Liv Signe Navarsete.

At det er en stor potensiell ressurs, er hevet over tvil. Men da må vi  slutte å ha et arbeidsmarked som diskriminerer folk med annen hudfarge, og gjøre noe med et skolevesen hvor sønner av innvandrerforeldre i gjennomsnitt har dobbelt så høy drop out som elever flest.

Kanskje har det sammenheng med hvordan vi mottar spesielt asylsøkere. I praksis blir de klienter i det de lander på norsk jord. Kan det være noe av årsaken til at eksempelvis mange fra Somalia sliter med å få fotfeste i arbeidsmarkedet i Norge, er blant innvandrergruppene som lykkes bra i USA?

Hva er det vi gjør galt når mange som vil skape seg en trygg økonomisk fremtid, blir klienter av velferdsstaten?

Ifølge siste tall hadde Norge 79.000 helt ledige. Av disse fra 22.000 innvandrere.

Mens den etnisk-norske befolkningen har 2,5 prosent arbeidsledighet, er den fire ganger høyere hos innvandrere fra Øst-Europa og hele 13,7 prosent hos innvandrere fra Afrika.

Innvandringen øker sterkest fra EØS-området.

Her kan du statistikken: Arbeidsledige etter innvandringsbakgrunn

For den som vil se, finnes et utall beviser på at Norge sliter med å integrere innvandrerne.

Halvparten av innvandrerne stemmer ikke, og de har rundt tre ganger høyere sjanse for å være på sosialhjelp enn befolkningen ellers (litt gamle tall), og majoriteten av folk som bruker krisesentre har innvandrerbakgrunn (58 prosent).

Alt dette tyder på at mange ikke finner seg helt til rette.

Aller viktigst er å få alle inn i arbeidsmarkedet, og da kan velmente rettigheter som likelønn, minstelønn og forbud mot midlertidige ansettelser være effektive stengsler  for å holde disse gruppene ute.

Det er på høy tid at vi vrir innvandringsdebatten til å dreie seg om hvordan alle grupper i Norge ikke bare skal motta etter behov, men yte etter evne.

Den imponerende sykkelmannen

Bjørn Heidenstrøm er mannen bak The Shirt. Han har syklet fra Oslo til Sør-Afrika for flyktningesaken.

Etter 333 dager på sykkelsetet er Bjørn Heidenstrøm fremme i Cape Town. Snakk om brennende engasjement for flyktningesaken.

Kan en vanlig mann gjøre en forskjell?

Svaret er selvsagt ja, men få har gjort så mye for å gjøre en forskjell som Bjørn Heidenstrøm. Han bestemte seg for å sykle fra Oslo til Sør-Afrika for å sette søkelys på flyktningenes situasjon.

Prosjektet The Shirt er en studie i pågangsmot og kontaktskapende evner, og det er få jeg mer unner oppholdet under fotball-VM enn verdens mest tålmodige syklist.

Du kan følge Bjørn Heidenstrøms prosjekt her: The Shirt

Det fysiske resultatet av Bjørns mange mil på sykkelsetet er verdens største fotballtrøye, sydd sammen av signerte enkeltdrakter som er samlet inn underveis.

Michel Platini er med på laget.

Symbolikken er enkel - Heidemstrøm har fått fotballledender som Michel Platini og Sir Alex Ferguson med på gi sitt bidrag for å sette flyktningenes situasjon på kartet. The Shirt er et samarbeidsprosjekt hvor Flyktningerådet (NRC) og Nettavisen har bidratt med støtte.

Passende nok ble Flyktningeregnskapet for 2010 fremlagt samme dag som Bjørn Heidenstrøm kom frem til Cape Town. Flyktninghjelpens årlige rapport viser at 43,2 millioner mennesker er drevet på flukt over hele verden. To tredjedeler er på flukt i eget land, mens en tredel har flyktet fra hjemlandet sitt.

Blomsten forglemmegei er symbolet Flyktninghjelpen og Bjørn Heidenstrøm har brukt. Det er velvalgt, og det kan minne oss om at byrden Norge bærer er marginal i forhold til de enorme problemene sult og væpnede konflikter skaper over hele verden.

- Det som er skremmende er at antall flyktninger øker, og at dette er det høyeste tallet vi har hatt totalt i dette årtusenet, sier generalsekretær Elisabeth Rasmusson i Flyktninghjelpen til Nettavisen.
Selvsagt kan ikke Bjørn Heidenstrøm løse verdens flyktningproblem der han har tråkket seg mil etter mil gjennom Europa og det afrikanske kontinentet. Men han har gjort mer enn man kan forvente av en enkelt mann for å sette flyktningeproblemet på dagsorden.

Vel tråkket, Bjørn!

PS!

Akkurat hvor mange mil Bjørn Heidenstrøm har tråkket, er vanskelig å beregne. Googles kartmotor ga opp å beregne ruten....

Men turen gikk gjennom Sverige og Finland og rundt Østersjøen via Baltikum, gjennom Tyskland, innom England, Frankrike og ned mot Middelhavet - for så å fortsette på vestsiden av Afrika, nord til sør.

Etter 333 dager var han fremme, og tatt imot som en helt på VM-stadion. Da hadde han ihvertfall syklet godt over 1.000 mil.

Her kan du se det rørende øyeblikket da The Shirt blir rullet ut foran Sør-Afrikas president Zuma - og med Bjørn Heidenstrøm på tribunen. 

Bjørn Heidenstsrøm på YouTube

Spetalens kapitalisme

Investor Øystein Stray Spetalen vil tilbake til den rene kapitalisme. Foto: Morten Holm, Scanpix.

Milliardær Øystein Stray Spetalen vil ikke fjerne kapitalismen. Han vil tilbake til den rene kapitalisme uten politikere og overbud.

Når statsminister Jens Stoltenberg er glad over Spetalens utspill, så kan han umulig ha lest hva Spetalen egentlig mener.

Her kan du lese Stoltenbergs kommentar: - Det er Spetalen som er blitt enig med oss

Eller støtter Stoltenberg massive kutt i de vestlige velferdsstatene, mer næringslivsvennlig politikk og at "kapitalismen må tiltake til sin grunneksistens"?

Debatten etter Spetalens artikkel har sporet helt av etter at Dagens Næringsliv slo den opp med tittelen Varsler slutten på kapitalismen.

Faksimle: Dagens Næringsliv

Det er i beste fall en misforståelse av hva Øystein Stray Spetalen skriver. Investoren vil ha slutt på statlige redningsaksjoner og på at kortsiktige medier og velgere får politikerne til  å drive overbudspolitikk. Det betyr ikke at han har blitt sosialist, langt derifra.

Det Spetalen ønsker er en ren kapitalisme uten at staten og politikerne blander seg inn.

- Kapitalismen må tilbake til sin grunneksistens. Hoveddelen av produksjonsmidlene må eies av kapitalister. Ikke børsspekulanter med andres penger.

Investoren ønsker politikere som setter tæring etter næring, og mener at land som Hellas, Spania, Portugal, Italia og Irland har levd over evne - med "kostbare velferdsmodeller som statsfinansene ikke kan bære".

Konsekvensen er kraftige kutt i velferdsstatene slik at landene ikke må låne penger for å gjøre opp regningen.

Spetalen advarer mot land med svake utdannelsessystemer og en vareproduksjon som er utkonkurrert av lavkostland i Asia. Det skulle ikke forundre meg om han vil ta med fastlands-Norge i den beskrivelsen.

- Utviklingen er ikke over. Den har knapt startet. Innbyggerne i mange europeiske land vil oppleve at levestandarden forverres. År for år, mener Spetalen.

Uten oljeinntektene ville denne beskrivelsen passet godt på Norge.

Også på et annet punkt er Spetalen sterkt uenig med høyresiden i Arbeiderpartiet:

- Det er helt forferdelig for et rikt land som Norge å komme inn i EU. Heldigvis, og jeg sier heldigvis, er vi ikke med i EU, sier Spetalen i et påfølgende intervju med Dagens Næringsliv.

En rimelig tolkning av Spetalens innlegg er et oppgjør med de vesteuropeiske blandingsøkonomiene, med dyre velferdsordninger og statlige redningsaksjoner. Spetalen kritiserer ikke det frie marked, men politikernes innblanding. Han vil at politikerne skal la bankene gå konkurs.

Spetalens innlegg mot finanspakker og statlige redningsaksjoner.

- Statslederne må slutte å ta telefonen fra grådige investeringsbanker. Det er det viktigste. Dørene må lukkes. Og låses, skriver Spetalen.

Nøyaktig hva Spetalens løsning er, fremgår ikke av artikkelen. Den er først og fremst et angrep på politikere som bruker for mye penger, og som redder grådige ledere i finansnæringen med milliardpakker.

Konsekvensen må være politikere som fremmer verdiskaping og som vedtar velferdsordninger landene har råd til. Det betyr massive kutt i en rekke land i Europa.

Dersom man skal tillate banker å gå overrende, kan man få en dominorekke hvor hele finansnæringen faller. Det er uklart om Spetalen mener at også innskytere bør tape penger (det vil være konsekvensen av en ren kapitalisme).

Kort sagt er konsekvensen av Øystein Stray Spetalens innlegg at vi må la huset brenne ned, for å bygge det opp solid fra bunnen, stein på stein.

Det er stikk i strid med hva den rødgrønne regjeringen til nå har stått for med sitt gullkort til finansnæringen og støtte til internasjonale redningsaksjoner for å stabilisere banksystemet i finanskrisen. Det er også lite i det reviderte nasjonalbudsjettet som viser vilje til massive kutt i velferden her i landet.

Så investor Øystein Stray Spetalen har overhodet ikke blitt enig med de norske sosialdemokratene, slik statsminister Jens Stoltenberg tror.

Eller er det den rene kapitalisme som er de rødgrønnes neste fanesak?

Spar oss for Krekar

Mulla Krekar vil ikke snakke med sine fiender i norske medier.

Mulla Krekar kommer til å forbli i Norge, og det beste vi gjør er å tie mannen ihjel.

Jeg innrømmer det: Nettavisen er verken bedre eller dårligere enn våre konkurrenter når det gjelder mengden omtale av mulla Krekar.

Men så lenge Norge ikke får en vanntett garanti for at han ikke risikerer dødsstraff, vil han aldri bli sendt ut av landet.

Inntil den garantien foreligger, vil enhver debatt om å sende mulla Krekar ut være en skinndebatt. Det vet media og det vet politikerne. Likevel byr vi hverandre opp til en evinnelig runddans om Krekar.

Ulempen er at det samtidig skaper et bilde av avmektige politikere, og aggresjon mot Krekar personlig som blir symbolet på alt man er imot når det gjelder innvandring og islam. Det fortjener han ikke for det er ikke det Krekar-saken handler om.

Jeg tror ikke det er eneste toneangivende norsk politiker som ikke ønsker mulla Krekar deportert.

Krekar ser fiender overalt, bortsett fra på venstresiden:

- I have three real enemies: The right wing of the Norwegian government, the Norwegian intelligence service and the Norwegian media, sa Krekar under pressekonferansen, ifølge Views and News from Norway.

Krekar misforstår situasjonen hvis han tror han har støtte for sin sak på venstresiden. Mannen er definert som trusel mot rikets sikkerhet, og hans siste utspill må leses som en oppfordring om vold mot norske myndigheter hvis han blir utvist.

Den eneste grunnen til at Krekar fortsatt er her er prinsippet om at Norge ikke utviser personer som risikerer dødsstraff.

Problemet med et slikt prinsipp er at det stort sett vil verne personer som har begått grusomme forbrytelser og overgrep. Regelen er ikke uten unntak, for både justismord og politiske dommer kan forekomme. Men normalt blir ikke folk dømt til døden uten videre. Og hadde vi hatt dødsstraff i Norge, ville det vært våre groveste forbrytere som ble dømt.

Dermed er motstand mot dødsstraff et prinsipp som koster. Og prisen er at vi må leve med mulla Krekar i uoverskuelig fremtid.

Rikere av å streike?

Unios streikeleder Anders Folkestad

 

Er streik eneste utvei for å øke lønningene til de flinke lærerne og de flittige sykepleierne?

Debatten har rast etter at den største streiken på 30 år ga en promille høyere lønnsvekst.

Det er naturlig at partene har behov for å forsvare streiken, og ifølge støttespillerne er det kun ved å stå sammen  og aksjonere kollektivt at ansatte i offentlig sektor kan få opp lønnen.

Du kan lese mange slike innlegg i debatten under min blogg: Meningsløs streik endelig over

Felles for mange av innleggene fra ansatte i offentlig sektor er sterk motstand mot privatisering, bonus og individuelle lønnsforskjeller. De er overbevist om at mange arbeidsoppgaver ikke kan måles eller premieres. Derfor blir løsningen å stå sammen og kreve høyere lønn for alle lærere over hele landet - og ikke de beste lærerne i områder hvor man må kjempe om arbeidskraften.

Jeg tror holdningene er formet av en erfaring om at det er kamp og krav som gir høyere lønn. Det gjelder nok mange i private bedrifter også, men min påstand er at de gruppene som har gjort det best lønnsmessig har oppnådd sine fordeler gjennom å utdanne seg til yrker hvor det er rift etter arbeidskraften, og der meritter og dyktighet løfter de beste i lønn.

Mine eksempler er store yrkesgrupper som økonomer, jurister, ingeniører og ledere generelt. Disse har ikke blitt rike av å streike, men ved å bytte arbeidsgiver og få betalt etter resultater. Det finnes med andre ord flere veier til høyere lønn.

Jeg tror at de flinkeste lærerne, de beste barnehageansatte og de dyktigste sykepleierne ville fått høyere lønn hvis det var større konkurranse etter arbeidskraften deres. Legene er et eksempel som tyder på det.

Motstanderne viser til lav lønn i de private bedriftene, og hevder at privatisering derfor virker stikk motsatt. Det er et relevant poeng, selv om jeg kan nevne flere eksempler på yrkesgrupper hvor de private bedriftene er lønnsledende.

Kanskje er sannheten at løsningen hverken er 100 % offentlig eller 100 % privat, men at det er reell konkurranse om de ansatte?

Mange av debattantene mener at det er umulig å skille gode lærere fra dårlige lærere, og de latterliggjør tanken om at gode saksbehandlere eller sykepleiere kan få høyere lønnsvekst enn de andre. Hvordan kan en saksbehandler eller en sykepleier måles?, spør de.

Svaret er at incitamenter og bonusordninger ikke er hokus pokus eller magi, og at det er et relativt utbredt system i privat sektor. Det må være deprimerende å jobbe et sted hvor en lærer ikke vet om han gjør en god eller dårlig jobb og hvor den enkelte saksbehandler ikke vet om vedkommende selv og avdelingen han/hun arbeider på jobber bra.

Jeg tror løsningen ligger i klare mål og systematiske undersøkelser av om man når målene. Det er en illusjon å tro at det alltid handler om penger. En god saksbehandler arbeider raskt, nøyaktig og gjør få feil. Vedkommende er hyggelig mot kundene og bidrar til godt arbeidsmiljø. Alt dette kan måles. Andre jobber i team, og da kan det være teamets prestasjoner som belønnes ekstra.

Derfor er det vel ingen som for alvor mener at en lærer skal ha bonus utelukkende basert på elevenes karakterer eller elevenes vurdering. Men en skole bør ha målsetninger som både er faglige og som går på arbeidsmiljø. For den enkelte lærer vil både karakterfremgang, generell orden og tilbakemeldinger fra kolleger, foreldre, elever og rektor telle.

Helt rettferdig vil det aldri bli, men over tid vil et slikt lite bonuselement stimulere til ny adferd. Og da får man høyere lønn fordi man fortjener det - ikke fordi man krever det.

Nå er det ikke lik lønn for likt arbeid i dag heller. Det eksisterer et bonussystem for alle ansatte i offentlig sektor. Kriteriet er enkelt, nemlig hvor mange år man har vært på arbeidsplassen. Er det noen som mener at det er treffsikkert?

Meningsløs streik endelig over

Fagforbundets leder Jan Davidsen ledet medlemmene inn i en streik som gir smuler.
 
Etter nesten fjorten dagers streik får de kommuneansatte tre promille mer i lønn. Streiken er en skam for forhandlerne.

Barnefamilier og privatpersoner kan puste lettet ut etter at den meningsløse kommunestreiken nå er over.

Etter nesten to uker får de kommuneansatte tilnærmelsesvis det samme som i oppgjøret i Oslo og i staten.

Les også kommentaren: Avslutt streiken nå

Fagforeningene kommer til å gi uttrykk for at streiken var nødvendig og seierrik, men i virkeligheten kan ikke meklingsløsningen ligge langt unna det Kommunenes Sentralforbund (KS) var innstilt på å gi fra starten av.

I praksis betyr det at folk som har vært rammet av streiken er ofret unødvendig, og at forhandlerne på begge sider bør bruke noen timer på å reflektere over hvorfor de ikke kom frem til noen løsning ved forhandlingsbordet.

Jeg tror hovedårsaken er så enkelt som at partene - i motsetning til i privat sektor - ikke risikerer noe som helst. Det er kun uskyldig 3. part som rammes. Fagforeningene har brukt sin velfylte streikekasse til å sørge for at de som ikke er tatt ut i konflikt har tapt penger.

- Våre ansatte fikk full lønnsdekning de fire dagene streiken varte, sier pressetalsmann Signy Svendsen i Unio-Spekter.

Da er det enkelt å streike!

Ansvaret for den meningsløse streiken må deles mellom partene, men hovedansvaret ligger på de ansatte som gikk ut i streik.

Resultatet etter den største streiken på 30 år er smuler: Rammen skal være på 3,4 prosent. Det er tre promille høyere enn rammen  i Oslo, og kun seks promille mer enn oppgjøret i staten.

YS-leder Tore Eguen Kvalheim vil ha oss til å tro at «avstanden var svært stor mellom partene da streiken ble iverksatt 28. mai».

Jeg tror vi i så fall snakker om den mentale avstanden mellom forhandlerne - ikke rammen i kroner og øre.

Unios forhandlingsleder Mimi Bjerkestrand sier det rett ut: - Dette ble ikke et historisk likelønnsoppgjør.

Komikerne har allerede fått ammunisjon: Løsning i kommuneoppgjøret - Streiken gjøres permanent

Utfallet etter årets kommunestreik viser hvor lite hensiktsmessig streik er i offentlig sektor. Hverken arbeidstaker eller arbeidsgiver risikerer noe som helst, og dermed mangler man incitament for å bli enige uten konflikt.

På den annen side er det et relevant argument at også offentlig ansatte må ha maktmidler. Og til nå har ingen lansert et bedre alternativ.

Men det fordrer at forhandlerne lar være å bruke streikevåpenet i tide og utide.

Maktarrogant Storberget

Justisminister Knut Storberget står fast på sitt forslag om å sluse 17.000 asylsøkere gjennom et boligområde på Oslo øst hvert eneste år.

Oslo er en by som er inndelt etter hudfarge, og der 59 skoler nå har et flertall elever med innvandringsbakgrunn.

Samtidig velger Storberget å flytte mottakssenteret for asylsøkere fra Bærum til Oslos østkant, og når Nettavisen konfronterer ham med naboenes uro kommenterer han det som en konstruert ikke-sak.

Slik taler maktarrogansen.

Den rødgrønne regjeringen er kritisert for å være dårlig til å lytte, og den dalende velgeroppslutningen kan tyde på at man ikke ustraffet lukker ørene for hva folk flest mener.

Beslutningen om å legge et mottakssenter for 17.000 asylsøkere årlig til et boligstrøk er dårlig. Det er ingen grunner for å utsette et nabolag for denne strømmen av personer som uansett ikke skal forbli der. Og den eneste grunnen til at UDI og Politiets Utlendingstjeneste ønsker transittsenteret i Oslo sentrum, er hensynet til egne saksbehandlere.

For å ta det med teskje: Det er i seg selv negativt å ha en strøm av 17.000 ukjente personer gjennom et boområde. Og det er absolutt ingen grunn til å utsette Oslo øst for enda en slik plassering.

I utgangspunktet har mange av de 17.000 asylsøkerne ikke gyldig grunn for opphold i Norge. Over halvparten av dem vil få avslag og må returnere ut av landet, frivillig eller ved tvang.

Å stå fast på å legge mottakssenteret i Oslo øst er maktarroganse på sitt verste.
(Det paradoksale er at de passes på med ørneblikk når de kommer inn på Gardermoen, men kan vandre fritt rundt i gatene mens de venter på avgjørelsen. Ikke overraskende stikker mange av og går under jorda, men det er en annen sak).

Hva bør gjøres?

De fleste andre enn justisministeren vil forstå at det er mer logisk å flytte på saksbehandlerne enn på asylsøkerne. Det naturlige ville være å legge transittmottaket ute av byen, til et sted med få naboer, siden menneskene det er snakk om uansett ikke skal slå rot i nærmiljøet. De skal enten ut av landet, eller omplasseres i Norge uansett.

Storberget er valgt av velgerne ikke av byråkratene, og det bør være et enkelt valg å prioritere ønskene til nabolaget høyere enn ønskene fra UDIs saksbehandlere og Politiets utlendingstjeneste. Noe stort problem kan det umulig være å legge til rette for saksbehandling eksempelvis i nærheten av Gardermoen.

Så voldsom belastning er det ikke for asylsøkerne heller. En eller to uker i et mottakssenter mens de venter på tillatelse til å bli i Norge, eller avslag på søknaden, er en bagatell i forhold til hva mange av dem har vært igjennom.

Å stå fast på å legge mottakssenteret i Oslo øst er maktarroganse på sitt verste.

Avslutt streiken nå

  Streik i offentlig sektor rammer ikke arbeidsgiver, men bare folk flest.

Kommunestreiken fortsetter med full styrke etter at forsøket på å mekle mislyktes i natt. Dermed fortsetter 45.000 ansatte sin streik. Det skal lite spådomskunst til for å forutse at streiken vil ende med bagatellmessige endringer for den enkelte streikende.

Lik lønn for ulikt arbeid er kravet, og pressmiddelet er å lage søppelkaos i Bergen og påføre titusenvis av barnefamilier problemer fordi de kommunale barnehagene holder stengt.

Les også kommentaren: Lik lønn for ulikt arbeid

Erfaringene fra staten og fra Oslo kommune tyder på at det skal lite til for å løse konflikten, men det er et dårlig tegn når gårsdagens meklingsforsøk ble mislykket. Derfor er det et ansvar for begge parter å få slutt på streiken nå.

Årsaken til at konflikten fortsetter så lenge som halvannen uke, er at ingen av partene risikerer noe som helst. Dette er helt annerledes enn i en privat bedrift, hvor både arbeidsgiver og de ansatte har klar egeninteresse i å unngå konflikter som kan være ødeleggende for arbeidsplassen.

Slik er det ikke i offentlig sektor. Dermed fortsetter Unio, YS, Fagforbundet og Akademikerne konflikten. Det påfører de 45.000 streikende medlemmene noen belastninger - de som rammes hardest er vanlige folk som rammes av stengte skoler, barnehager og omsorgssentre.

Økonomisk blir streiken neppe noen triumf for arbeidstakerne. Kommunene har til nå spart mange hundre millioner kroner på streiken, og så lenge kravet i praksis handler om noen promiller i lønnsstigning, blir det neppe noen gevinst i 2010 for arbeidstakerne samlet sett.

Analyser tyder på at arbeidsgiverne sparer over 80 millioner kroner i lønnsmidler hver eneste dag streiken fortsetter. Bare fantasien setter grensene for de brede smilene i norske rådhus hvis lærerstreiken fortsetter i sommer, når skolene er stengt.

Poenget er at arbeidsgiver ikke rammes av konflikten. De streikendes motstander er en upersonlig motpart i Kommunenes Sentralforbund (KS). Dermed skaper ikke en offentlig streik de motsetningene man vil få på en vanlig arbeidsplass, og som gjør at både fagforening og ledelse strekker seg langt for å finne løsninger. Private bedrifter taper ofte på streik, noe som går ut over lønnsomhet, lønnsevne - og på sikt både eierne og de streikende selv.

Slik er det ikke i kommunene. Dersom ikke partene nå lirker fram forhandlingsvilje, vil konflikten før eller senere ende i tvungen lønnsnemnd. En lønnsnemnd vil neppe gi de streikende så mye. Derfor velger fagforeningene en langsom seigpining og står inntil videre på 45.000 streikende. De vurderer opptrapping, men tør neppe gå for langt for ikke å risikere tvungen lønnsnemnd.

Unio-leder Anders Folkestad forsøker å dra regjeringen inn i konflikten, og hevder at den er «påfallende passiv, til tross for at den har det overordnede ansvaret for økonomien i kommunene».

Det er en smart strategi så lenge mer enn 50 prosent av alle i yrkesaktiv alder lever av penger fra det offentlige. De streikende håper at den rødgrønne regjeringen skal bøye av i frykt for å bli straffet av velgerne i offentlig sektor. Til nå har statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Sigbjørn Johnsen klokelig holdt en lav profil. I regjeringskvartalet leter man etter innstramminger - ikke etter økte offentlige kostnader.

Slik streiken nå står, er det grunn til å tro at den er over om ikke så lenge, at kommunene har spart mange hundre millioner kroner og at de streikende får smuler.

Det er heller ingen stor spådom at de eneste store taperne er kundene - for eksempel de mange barnefamiliene som hver dag må lappe sammen en barnepassløsning for å kunne gå på jobb. Som skattebetalere får de regningen til slutt, uansett.

Stemmerett og stemmekveg

 

I dag er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett. Dessverre er det færre og færre som bruker stemmeretten.

Det er kanskje bare de mest historisk interesserte som har fått med seg at det i dag er 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett ved lokalvalg.

Denne merkedagen for det norske demokratiet kommer på et tidspunkt hvor stadig flere velger ikke å bruke sin stemmerett.

Kan det ha sammenheng med at mange velgere føler seg fremmedgjort i forhold til den politiske hverdagen, og at det er vesentlig å huske at demokrati ikke bare betyr formelle rettigheter, men også reell oppslutning og innflytelse?

Nettavisen har den siste uken fokusert på to saker hvor det har vært nesten umulig å finne ansvarlige politikere som vil ta ansvar. Det handler om «firkantkjøringen» til 300 millioner kroner som gjør Trondheimsveien i Oslo ufrembar, og beslutningen om å åpne transittmottak for 14.000 asylsøkere gjennom et boligområde på Oslo øst per år.

Transittmottak på Oslo øst: Lysbakken in the getto

Alle skylder på alle: Galskapens plass

Felles for begge disse sakene er at vedtakene godt kan være i strid med «folkeviljen», og at de er gjennomført av en ugjennomtrengelig mur av byråkrater og politikere som vet bedre.

Responsen vi har hatt på tidligere saker viser at det er særlig to temaer som engasjerer bredt, og det er rimelig å anta at den politiske eliten er på kollisjonskurs med velgerne. De to områdene er innvandringspolitikk og samferdsel.

Det er min påstand at velgerne ikke aksepterer standarden på norske veier, og at de finner det ubegripelig at årlig milliardstøtte til NSB ikke fører til raskere og mer pålitelige togavganger.

Problemet er bare at man mangler andre veier for å uttrykke sin misnøye enn via nettdebatter og leserinnlegg.

Stadig færre bruker stemmeretten sin, og i fjor var det 23,6 prosent ? eller 832.000 velgere ? som ikke fant bryet verdt å gå til urnene til stortingsvalget.

Ikkevelgerne var nesten like mange som Ap-velgerne eller summen av Høyre/Frps velgere.

I lokalvalg, der det i dag altså er 100 år sidene kvinnene slapp til, er det enda færre som stemmer.

Kilde: Statistisk Sentralbyrå
Kilde: Statistisk Sentralbyrå
 

Er en av årsakene at norsk politikk drives etter Coca-Cola/Pepsi Cola-metoden - at de store partiene, eller konkurrentene, profilerer seg ufarlig?

Et illustrerende eksempel er forskjellen på Arbeiderpartiet og Høyre i skattepolitikk. I praksis er begge partier enig om «nokså» høy skatt på inntekter. Eller enda mer ekstremt: Nå er Fremskrittspartiet litt mykere i sin innvandringspolitikk enn tidligere, mens SV ikke lenger vil være snillister.

SVs Akthar Chaudhry gikk fra varaplass til presidentskapet fordi Kristin Halvorsen sitter i Regjeringen.
SVs Akthar Chaudhry gikk fra varaplass til presidentskapet fordi Kristin Halvorsen sitter i Regjeringen. Foto: Aas, Erlend
 

Og Kristelig Folkeparti vurderer å gå fra å være et kristent parti til å bli et allment verdiparti.

Dermed blir det også vanskeligere for velgerne å se sammenhengen mellom utviskede ideologiske profiler og hva man må anta at partiene vil mene i viktige enkeltsaker.

Et annet problem er at velgerne ikke har noen reell innflytelse på hvilke personer som blir valgt. Er man ikke partimedlem og dermed utestengt fra nominasjonsprosessen, har man i praksis ingenting man skulle sagt. En opplagt løsning er å gi velgerne makt til å stryke og gi ekstrastemmer. Hvor ille kan det gå hvis velgerne får bestemme?

Norge innførte allmenn stemmerett for menn i 1898, og kvinners stemmerett ble allmenn også til stortingsvalg i 1913. Begge deler er en forutsetning for et representativt demokrati. Vi har kommet langt også når det gjelder hvem som velges, selv om vi ikke er helt i mål: Ved valget i fjor, ble det valgt 67 kvinner og 102 menn.

Derimot ble det valgt kun en eneste innvandrer! Til alt hell var hun kvinne.

Lysbakken in the ghetto

Innvandringsminister Audun Lysbakken vil flytte skolebarn, men godtar en årlig strøm av 14.000 asylsøkere gjennom et boligområde på Oslo øst.    Den rødgrønne regjeringen har delt ansvaret for asylsøkere og innvandring mellom Lysbakken og justisminister Knut Storberget etter en klassisk good cop/bad cop-modell.
Lysbakken er den «snille», som skal integrere, mens «slemme» Storberget skal straffeforfølge og tvangsutsende.

Blant velgerne flest er Lysbakkens rolle minst populær. Riktignok er SVs velgere mest positive til innvandring, men likevel vil ikke innvandrerne ha SV.

Nå er SV lei av å bli oppfattet som snillister. På forslag fra Lysbakken vil partiet frata barnetrygden fra innvandrere som holder barna unna skolen. Lysbakken foreslår også å forandre skolegrensene i Oslo slik at fordelingen av innvandrerbarn skal bli jevnere mellom skolene.

Forslaget er velment, men løser ikke de enorme forskjellene mellom «hvite» Oslo Vest, og et Oslo øst hvor 59 skoler nå har et flertall av innvandrerbarn. Jevnere fordeling på Oslo øst vil bety at skoler som har en håndterlig fordeling, vil få økte integreringsproblemer - hvis da ikke Lysbakken vil busse skolebarn øst/vest.

Dessverre er også inndelingen unyansert, fordi det skjærer alle med innvandringsbakgrunn over en kamp. Det er dypt urimelig fordi det er store variasjoner mellom ulike nasjonaliteter, og fordi særlig jenter med innvandringsbakgrunn (men som er født i Norge) gjør det svært bra på skolen.

Fordomsfull, er svaret fra redaktør Majoran Vivekananthan i avisen Utrop.

Det er bra at Lysbakken vil ta tak i hudfargeinndelingen i Oslo. Men han står selv, som regjeringsmedlem, bak et forslag om å flytte det statlige transittmottaket av asylsøkere fra Tanum i Bærum til Løren på Oslo øst. (Kartet til høyre viser hvor transittmottaket skal ligge).

Der skal det opprettes 350 mottaksplasser som skal legges midt i en bydel hvor det nå foregår storstilt boligbygging. Forslaget betyr i praksis at rundt 15.000 asylsøkere skal innom boligområdet i løpet av ett år - de fleste fra Afghanistan, Eritrea og Somalia.

Riktignok skal mottaket være «midlertidig»: ? Det er vanskelig å tidfeste hvor lenge ankomstsenteret vil være på Løren. Det vil ta noe tid å få opp et ankomstmottak slik vi vil ha det, sier kommunikasjonsrådgiver Åsmund Eide ved Utlendingsdirektoratet til Lokalavisen Groruddalen.

Lederen av bystyrets helse og sosialkomité, Mazyar Keshvari (Frp) reagerer kraftig på at staten nå ønsker å plassere transittmottaket til Oslo øst: - Dette kan jeg ikke godta. Dette er ghettofisering av et allerede belastet område, sa han til Lokalavisen.

Frps Mazyar Keshvari protesterer mot mer ghettofisering av Oslo øst.
Frps Mazyar Keshvari protesterer mot mer ghettofisering av Oslo øst. Foto: Frp
 

? Oslo har allerede en stor andel av illegale og legale flyktninger og asylsøkere. Vi må gi de som er her en sjans til å lykkes i dette landet, men det er vanskelig når vi ikke får sjans til å få hodet over vannet med tempoet regjeringen nå kjører. Integreringen stagnerer, raser Keshvari, som mener området kan bli ghettofisert.

Keshvari hevder at tall fra Statistisk sentralbyrå viser at rundt 30 prosent forsvinner fra slike mottak. Mange av dem går trolig under jorden og skaffer seg illegalt, svart arbeid eller lever av kriminalitet. - I storbyen er det vanskeligere å finne disse igjen. De skaffer seg hybler og forsvinner, sier han.

Dersom SV vil motarbeide ghettofiseringen i Oslo, så kan de med hell ta fatt der de styrer, som medlem av regjeringen ? og begynne med Utlendingsdirektoratet. UDIs første tanke var å legge transittmottaket til Tøyen. Årsaken er at det er praktisk for saksbehandlerne i UDI og «behovet for å effektivisere saksbehandlingen».

Hit - til boligområdet Løren på Oslo øst - skal alle norske asylsøkere.
Man må nesten være ansatt i UDI for ikke å forstå at et stort ankomstsenter for asylsøkere vil sette preg på en bydel som allerede er landskjent for sin høye innvandrerandel, med naboskoler hvor det etter hvert nesten ikke finnes en eneste etnisk norsk elev.

- Hvis vi skal være i Oslo, hvorfor da akkurat Tøyen? Vi er ikke i den luksussituasjonen at vi kan velge og vrake blant gode alternativer, med både tilstrekkelige innkvarteringsmuligheter og kontorfasiliteter i samme område. Det aktuelle bygget på Tøyen er godt egnet i forhold til de behov vi har, skrev UDIs Ida Børresen i et leserinnlegg i Aftenposten.

Siden ble Tøyen lagt dødt, men erstaningen er bare noen kilometer unna - fortsatt på Oslo øst.

Det er vanskelig å forstå hvorfor transittmottaket ikke heller kan ligge nær Gardermoen, i et område uten mange beboere. Mange av asylsøkerne vil få avslag, og skal sendes hjem. Resten skal kun være på mottaket i en uke eller to før de fordeles til permanente mottak.

Her er et tips til Audun Lysbakken og resten av regjeringen: Sett hensynet til innbyggerne på Oslo øst foran hensynet til UDIs saksbehandlere, og legg transittmottaket permanent ut av byen. Og Lysbakken: Får du ikke regjeringen med på det, så rykk ut og signaliser motstand mot vedtaket.

Eller sagt på en annen måte: La handling følge ord.

Galskapens plass

 
 
Normalt blir det verre for å bli bedre. På Carl Berner i Oslo har politikerne brukt 300 millioner kroner på å gjøre det verre - før det skal bli enda verre.  Oslo-folk har en tendens til å le av veiutbygginger hvor ei lita øy får tunnel eller bro.
Nå har Oslo fått sitt eget monument over vanvittig veiutbygging. Det heter Carl Berners plass, og Statens vegvesen har til nå brukt  286 millioner kroner på en løsning som skal presse bilistene til å kjøre allerede overbelastede omveier!

Carl Berners «ulykke» er å være kryss mellom øst/vest-trafikken på Ring 2, og trafikken nord/sør fra sentrum mot Groruddalen, Nittedal og Gjøvik på riksvei 4 (Trondheimsveien).

Slik blir det store trafikkmengder av: Mellom 30.000 og 40.000 biler forserte krysset daglig før Statens vegvesen satte inn sine bulldosere og gravemaskiner.

For folk som ikke er så kjent i Oslo, så er Carl Berner området der NRKs serie «Borettslaget» ble spilt inn. Rundt krysset er det butikker og murblokker. Sånn sett er det forståelig at naboene ønsker seg grøntområder og mindre trafikk.

Krysset er oppkalt etter Carl Christian Berner, som var stortingspresident under unionsoppløsningen i 1905.

Verre før det ble verre: Slik har Carl Berners plass fortont seg under byggingen - som da Googles Street View kjørte gjennom plassen.Verre før det ble verre: Slik har Carl Berners plass fortont seg under byggingen - som da Googles Street View kjørte gjennom plassen.Foto: Google Street View
 

Men heller ikke naboenes ønsker vil bli virkelighet: «Nye» Carl Berner er allerede en flaskehals for tungtrafikk, busser og vogntog som forsøker å snirkle seg rundt den firkantede rundkjøringen. Ja, du leste riktig - den firkantede rundkjøringen (så kan du tenke over hvor lett det er å kjøre i en slik konstruksjon).

Tror du meg ikke, så kan du se bildene her: Denne er laget for å få folk til å kjøre omveier

Helt inntil nylig ble Carl Berner regulert med trafikklys. Det gikk sent, men virket. Og det er viktig for Oslo at knutepunktet fungerer. Over Carl Berner går det i tillegg til biltrafikken, mange busslinjer og en trikkelinje.

Med smått og stort er det ikke urealistisk å anta at kanskje 50.000 personer passerer Carl Berners plass i løpet av en dag - de fleste av dem til eller fra jobb eller skole. Vi snakker altså om en yrkesaktiv befolkning på størrelse med tilsvarende i Kristiansand.

Og da kan man ta et tankeeksperiment: Tenk om lokalpolitikerne i en mellomstor norsk by brukte 300 millioner kroner på å gjøre veitrafikken ufremkommelig.

Der har du galskapen på Carl Berners plass!

Det er for øvrig et paradoks at mannen som ledet Stortinget under den dramatiske unionsoppløsningen skal «hedres» med å få landets mest absurde veikryss kalt opp etter seg. Det nærmer seg sjikane. Galskapens plass er et bedre alternativ.

Og for dem som lurer: Det har blitt enda mer livsfarlig enn før å forsere krysset på sykkel.