hits

mai 2016

Derfor liker vi Listhaug og Tajik

Innvandringsminister Sylvi Listhaug og Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik er klare og tydelige, og det gir respekt.


Et klart flertall av velgerne mener at Sylvi Listhaug gjør en god jobb i å håndtere innvandring til Norge. Det skulle man ikke tro når man leser lederartiklene i norske aviser.

I utgangspunktet burde Sylvi Listhaug og Hadia Tajik hatt store velgergrupper mot seg.

  • Listhaug er bondedatteren som angrep landbruket, og høyresidepolitikeren som vil ha en restriktiv innvandringspolitikk.
  • Tajik er muslim og datter av innvandrere, men sterk og klar på holdningen til kvinneundertrykking og religiøs frihet.

Likevel kommer begge igjennom hos velgerne, og Hadia Tajik fikk gode attester fra Flemming Rose - den danske redaktøren som er på islamistenes dødsliste for sin kamp for ytringsfrihet. 

Les saken hos Dagbladet: Folket har talt: Solid støtte til Sylvi Listhaug

Les Flemming Rose i Nettavisen: Norge skal være glad for at Hadia Tajik kan bli statsminister

Politisk står Sylvi Listhaug og Hadia Tajik langt fra hverandre, men de er ikke så ulike som politikere.

Begge er relativt unge. Sylvi Listhaug er 38 år, og oppvokst på familiegården i Ørskog på Sunnmøre, mens Hadia Tajik er 32 år og oppvokst i Bjørheimsbygd i Strand kommune i Rogaland. Begge har høyskoleutdannelse og en nokså lik politisk karriere.

  • Listhaug begynte  i Fremskrittspartiets Ungdom, og fortsatte som politisk rådgiver på Stortinget, før hun ble vara til Stortinget og senere statsråd.
  • Tajik var politisk nestleder i AUF i Rogaland, og gikk også veien via jobb som politisk rådgiver, før hun ble valgt inn på Stortinget og senere statsråd.

Internt i Arbeiderpartiet fremstår Hadia Tajik som en klar favoritt til å ta over partilederjobben Jonas Gahr Støre, hvis det skulle bli aktuelt. Og i Fremskrittspartiet er Sylvi Listhaug en stigende stjerne og en like klar favoritt hos mange.

Jeg tror det er fem grunner til at Sylvi Listhaug og Hadia Tajik er populære politikere:

Både Sylvi Listhaug og Hadia Tajik virker fryktløse. De fremstår som kunnskapsrike og hardt arbeidende. De tør å stå for kontroversielle standpunkter. Men først og fremst virker de ærlige.

 

 

Dette er faktisk veldig oppmuntrende i en tid hvor politisk merkevarebygging handler om ikke å skyve fra seg velgergrupper, og hvor en utbredt egenskap hos mange politikere er å være veike og unnfallende. Forskjellen på høyresiden i Arbeiderpartiet og venstresiden i Høyre kan minne om forskjellen på Pepsi Cola og Coca-Cola - altså produkter som ønsker å fremstå forskjellige, men som skal gli enkelt ned hos de aller fleste.

Det er ingen tvil om at Sylvi Listhaug er en rød klut for mange bønder og tilhengere av høyere innvandring.

På samme måte får nok Hadia Tajik mange til å sette kaffen i halsen, når den profilerte muslimske politikeren går ut mot Kongehuset.

Begge har opplevd betydelig motstand og harde kampanjer i sosiale medier. Motstanderne fremstiller Sylvi Listhaug som hjerteløs, mens Hadia Tajik har fått en solid dose med rasisme og muslimhets. Sylvi Listhaug har fått motbør fra etablerte medier, mens Hadia Tajik har fått gjennomgå i uredigerte medier og i kommentarfelt.

Men takke meg til politikere som står for noe!

Sånn sett er det svært oppmuntrende at de tydeligste politiske kometene på både venstre- og høyresiden akkurat nå er dyktige kvinner med tydelig ideologisk forankring.

Derfor liker jeg både Sylvi Listhaug og Hadia Tajik.

Hva mener du? Hvorfor er Sylvi Listhaug og Hadia Tajik så populære?

Skreddersydd for å ramme Ryanair

Den nye flypassasjeravgiften er nærmest skreddersydd for å ramme Ryanair og den kontroversielle toppsjefen Michael O'Leary.

 

En avgift på 88  kroner per flybillett truer 1.000 arbeidsplasser i Østfold og er skreddersydd for å ramme Ryanair og Moss Rygge flyplass.

I budsjettinnspurten før jul vedtok Stortinget med stemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig folkeparti å innføre flyavgiften.

Regjeringspartiene trengte pengene, mens støttepartiene vil gjøre det dyrere å fly for å verne miljøet.

Løsningen ble en såkalt grønn avgift.

- Om antall flyavganger blir noe redusert som følge av avgiften, viser det at den fungerer etter hensikten, mener Venstre.

Den faste avgiften på 88 kroner per flybillett er som skreddersydd for å ramme lavprisselskaper som Ryanair og Moss Rygge flyplass.

Effekten er at de som har dårlig råd og bruker billigbilletter, også vil ta de største miljøkuttene.

  • Flyr du med to selskaper som samarbeider, slipper du med å betale en gang.
  • Siden Ryanair ikke samarbeider med andre, må alle deres passasjerer betale.
  • Dessuten slår en fast avgift på 88 kroner hardest ut på lavprisbilletter.

- Prisøkningen per billett vil, dersom den overføres fullt ut i prisen til passasjerene, prosentvis være størst for lavprisbilletter, sier Konkurransetilsynet.

Sett med litt kyniske øyne: Hvis man gir blaffen i de sosiale effektene, så gir det flest sparte flyreiser per avgiftsmilliard.

Undersøkelser viser at prisfølsomheten på flyreiser er rundt - 1. Hvis avgiftene går rett over til økte billettpriser, viser undersøkelser av den såkalte priselastisiteten at 10 % økning i billettprisene gir rundt 10 % reduksjon i etterspørselen etter flyreiser.

Det regnestykket kan få smilet til å stivne hos Ryanair-sjef Michael O'Leary:

  • En Ryanair-billett til 440 kroner vil bli 20 % dyrere med den nye avgiften - noe som vil redusere etterspørselen med 20 %, ifølge tommelfingerregelen.
  • En SAS-billett til 4.400 kroner vil derimot bare bli to prosent dyrere - og oppleve helt marginalt fall i etterspørselen.

 

 

 

På direkte spørsmål svarer Avinor at de «venter en viss reduksjon i flytrafikken dersom avgiften blir innført».

Konsekvens: Avgiften er skreddersydd for å «ta» billigselskaper som Ryanair og en flyplass som Moss Rygge - mens et høyprisselskap som SAS og en flyplass som Gardermoen slipper billigere.

Les mer: Reduserte CO2-utslipp som følge av flyseteavgiften

- Avgiften vil derfor gi lavere etterspørsel etter flyreiser fra norske lufthavner. Avgiften vil dermed gi utslippsreduksjoner i Norge, svarte finansminister Siv Jensen da hun forsvarte avgiften i Stortinget.

Nå skriker Senterpartiet og Arbeiderpartiet opp mot følgene av avgiften - at Ryanair legger ned på Rygge, at flyplassen risikerer å bli nedlagt, og at rundt 1.000 arbeidsplasser i Østfold kan gå tapt, eller bli flyttet til Gardermoen.

Men er ikke akkurat det meningen med grønne avgifter?

For bare to dager siden fikk regjeringen skarp kritikk for at utslipp av klimagasser stiger i Norge, til tross for målsetningen om at de skal ned.

SVs Heikki Holmås kalte statsminister Erna Solberg for «en klimafiasko».

I Moss støtter Rødt og SV regjeringens forslag til flypassasjeravgift, til tross for mulige store tap av arbeidsplasser lokalt. 

- For å begrense de miljøbelastningene dagens luftfart bidrar med, så vil jeg støtte regjeringen i denne saken, sa Rødts Eirik Tveiten i Moss formannskap - og fikk støtte fra SVs representant.

Luftfart og sjøfart er en av våre største kilder for klimagassutslipp, og har økt med 14 prosent siden 1990. (Kilde: Statistisk sentralbyrå).

Miljøpartiet De Grønne mener det er trist at Senterpartiet og Arbeiderpartiet gir etter for Ryanairs utpressing: - Vi er for avgiften, var tidlig ute med å ta til orde for det og har forslag om høyere avgift i vårt alternative budsjett, sier stortingsrepresentant Rasmus Hansson til Nettavisen.

Les saken: - Trist at de feiger ut for Ryanairs utpressing

Også i Arbeiderpartiet er det delte meninger om saken. Arbeiderpartiets nestleder Trond Giske er kritisk til avgiften fordi den kanskje vil ramme 4-5.000 arbeidsplasser og mener at avgiften er politikk etter innfallsmetoden.

Les mer: Trond Giske ut mot Erna Solbergs Ryanair-refs

Det er ikke hans tidligere nærmeste politiske rådgiver i Kulturdepartementet, Trine Lie Larsen, enig i.

På Facebook skriver hun i en debatt at «Ryan er vel ikke et selskap man vanligvis applauderer (...) flyseteavgift er en ekte miljøavgift».

Trine Lie Larsen var politisk rådgiver for Trond Giskes da han var kulturminister.

 

En annen Ap-sympatisør, Jon Evang i Miljøstiftelsen Zero, skriver at flypassasjeravgiften her klimaeffekt - og at Arbeiderpartiet må gå i seg selv.

Det er ingen tvil om at luftfart er en stor kilde for klimagassutslipp, så rent miljømessig vil færre flyreiser være et tiltak som monner.

Den foreslåtte avgiften gir rundt en milliard kroner i året til statskassen.

Problemet er at miljøeffektene er usikre.

Færre flyvninger til Europa vil trolig ikke ha miljøeffekt overhodet fordi europeisk flytransport er i et felles kvotesystem. Reduserte CO2-utslipp på grunn av mindre flyreiser fra eksempelvis Rygge, kan gi økte utslipp fra flere flyreiser fra andre land innen kvotesystemet.

Det paradoksale er da at avgiften kan gi nedleggelse av Rygge - hvor miljøeffekten blir minimal,og der motstykket vil gi mer utslipp andre steder i Europa - eksempelvis der Ryanair flytter flyene sine.

Ifølge Statistisk sentralbyrå hadde Moss Rygge flyplass 120.525 passasjerer i mars.

Flyplassen er mindre enn Bodø, rundt 1/3 av Sola i Stavanger og 1/4 av Flesland i Bergen, og stod for 2,8 prosent av all kommersiell luftfart.

I går vedtok styret ved Moss Lufthavn Rygge å legge ned flyplassen. Årsaken er at Ryanair flytter som følge av flyseteavgiften.

- Moss Lufthavn Rygge konkurrerer først og fremst om Ryanairs flykapasitet mot 70 andre europeiske lufthavner. En særnorsk passasjeravgift på kr 80 vil forverre vår konkurranse-evne med mer enn to ganger, skriver Rygge-direktør Pål F. Tandberg på flyplassens hjemmesider.

Les mer: Hvorfor er det viktig å protestere mot avgiften?

- Konsekvensen av dette er at Ryanair vil flytte sine basefly på Moss lufthavn Rygge til mere konkurransedyktige lufthavner i Europa. Vi har frem til nå, tross norsk høyt kostnadsnivå, klart å konkurrere med de internasjonale lufthavnene og blitt en effektiv Ryanair base som i år vil levere 1,5 mill passasjerer, og som har sikret lufthavnen et overskudd, skriver Tandberg.

Hvis Rygge legges ned, står Gardermoen klare til å ta over, og vurderer å tilby en billigterminal skreddersydd for selskaper som Ryanair. I praksis vil det flytte 500 arbeidsplasser fra krisefylket Østfold til vekstregionen i Akershus - eller 1.000 arbeidsplasser, hvis man regner inn ringvirkninger.

Her er alle miljøavgiftene regjeringen har innført og fjernet.

Men: Hvis Stortinget absolutt vil ha ned klimagassutslipp, så er grønne avgifter og dermed høyere priser på flyreiser en mulighet.

Det skal bety nedgang i flyreiser og dermed tapte arbeidsplasser, noe Miljøpartiet De Grønne og Rasmus Hansson ikke legger skjul på: - Selvsagt blir det kostnader når slike bransjer må ansvarliggjøres, og det må settes inn tiltak for å skaffe folk annet arbeid.

Sånn sett er flyplassavgiften og en mulig nedleggelse av Rygge en avveining mellom arbeidsplasser og klimagasser. Men det går an å utforme grønne avgifter slik at de rammer alle likt - og ikke bare de som kanskje har dårlig råd og kjøper billigbilletter.

En tur/returbillett til 1.548 kroner, inneholder avgifter på 361 kroner. Avgiftene til staten gjør altså flybilletten 33 prosent dyrere for passasjerene.

Vi har allerede flyplassavgifter og merverdiavgift, slik at en billigbillett tur/retur Oslo-Bergen til 1.548 kroner inneholder en flyplassavgift på 242 kroner og merverdiavgift på 119 kroner. Flyplassavgiften er fast, mens merverdiavgiften blir høyere, desto dyrere billetten er.

Også her er det billigbillettene som rammes relativt hardest av statlige avgifter.

Pompøst og uryddig

Martin Kolberg (Ap) nekter å lytte til massiv kritikk mot Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.

 

Stortinget bryter lover de selv har laget når kontroll- og konstitusjonskomitéen leker Økokrim-etterforskere.

Kontroll- og konstitusjonskomitéens leder Martin Kolberg (Ap) er i hardt vær om dagen. Årsaken er at han gjentatte ganger har grepet inn i styringen av børsnoterte selskaper - og dermed brutt alle regler for styring i aksjeloven og god selskapsstyring (corporate governance).

Også tidligere har komiteen fått kritikk for denne innblandingen i god selskapsstyring. 

Les Nett på sak fra desember: Hold amatørene unna Telenor!

I denne bloggen skriver jeg at «Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har oppført seg som Hardy-guttene i Vimpelcom-saken ved å innkalle vitner og potensielt mistenkte personer til åpen høring».

I dag rykker den meget erfarne og respekterte tidligere lederen for Statoil og Aker - Inge K. Hansen - ut i Dagens Næringsliv: - Poenget Martin Kolberg ikke tar på alvor, er at han som leder av kontrollkomiteen har institusjonalisert en praksis der komiteen inntar rollene som etterforsker, aktor og dommer, skriver Hansen.

- Det utfordrer ikke bare den alminnelige rettsordenen i samfunnet. Det er også svært problematisk med hensyn til det regelverket som gjelder for styring og kontroll i børsnoterte selskaper, skriver Inge K. Hansen, som også har en lang karriere seg i verdipapirbransjen.

 

 

Den nye bølgen av kritikk startet med Agenda-leder Marte Gerhardsen, som hudflettet Martin Kolberg under tittelen «Pinlig» av kontrollkomiteen.

Siden har hun fått følge av en lang rekke personer - fra Høyres Michael Tetzchner, og i dag fra en serie av landets mest erfarne toppsjefer.

- Det er nesten uforståelig for meg at medlemmer i komiteen som bærer navnet «kontroll- og konstitusjon» ikke aksepterer regler de selv har vært med å fastslå, sier mangeårig generaldirektør i Norsk Hydro, Egil Myklebust, til Dagens Næringsliv.

- På noen områder går komiteen for langt, mener avtroppende toppsjef i Posten, Dag Meidell.

Og Gerhard Heiberg sier at han støtter innspillet 100 prosent: - Jeg har vært litt skremt over at politikerne går for langt inn i beslutningstaking og kontroll av delvis statseide bedrifter. Vi har egne organer som skal ta det og styret har en generalforsamling å stå til ansvar for, sier Heiberg, som har hatt en lang karriere på toppnivå i norsk næringsliv.

Men Martin Kolberg bøyer ikke av, og hevder det ikke er noe nytt at næringslivsledere rykker ut mot komiteen: - Nå som i tidligere innlegg er de mer opptatt av å bekjempe statlig innblanding i statseide selskaper enn de tilsynelatende er av å bekjempe korrupsjon, sier han til Dagens Næringsliv.

Stort klarere kan ikke Martin Kolberg si at han overhodet ikke forstår kritikken.

La oss ta det med teskje:

  • Telenor og DNB er ikke statseide selskaper. De er børsnoterte selskaper med mange eiere, deriblant staten.
  • Kontroll- og konstitusjonskomiteen eier ikke Telenor eller DNB. Den er heller ikke noe kontrollorgan for selskapene.
  • Angivelig korrupsjon i Telenor og DNB skal etterforskes av politiet, og eventuelt dømmes av domstolene.

Dette går klart frem av Aksjeloven, som Stortinget selv har vedtatt for selskapsstyring.

«Gjennom generalforsamlingen utøver aksjeeierne den øverste myndighet i selskapet», heter det i loven

På generalforsamlingene i DNB og Telenor har staten vesentlig innflytelse som største aksjonær, men staten er ikke enerådig fordi også de andre eierne har noe de skal ha sagt. Eierne velger styret, og det er normalt styret som ansatter administrerende direktør.

Ikke noe sted står det at Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har noen rolle i styringen av selskaper som DNB og Telenor.

Det er alvorlig at ikke Martin Kolberg forstår dette, for ryddighet om eierskap er ekstremt viktig i et lite land som Norge, hvor staten har så dominerende eierinteresser i næringslivet.

Hvis vi åpner for at Stortinget skal blande seg inn i alt fra valget mellom en mannlig og en kvinnelig kandidat som toppleder eller lønnsnivå, aksepterer vi samtidig at landets viktigste selskaper skal bli ledet etter innfallsmetoden fra Stortinget.

Stortinget har full rett til å vedta retningslinjer for statens eierskap - altså hva staten skal stemme for.

Og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomites jobb er å sørge for at statsråden følger opp denne politikken.

Men å late som man driver med korrupsjonsetterforskning i Telenor og Vimpelcom er ikke bare pompøst.

Det er også svært uryddig. 

Hva mener du om kritikken mot Martin Kolberg og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité?

Folk flest vil handle på søndag

Inntil videre har kulturminister Linda Helleland fortsatt i forgjengerens spor når det gjelder søndagsåpne butikker. Så lenge det gjør vondt å ta en beslutning som provoserer Krf, er det enklest å utsette. Foto: Wenche Nybo/Kulturdepartementet

 

Folk flest vil ha søndagsåpne dagligvarebutikker.

I en fersk meningsmåling for Vårt Land svarer 80 prosent av at de ønsker søndagshandel som i dag, eller betydelige lettelser. Det er bare et lite mindretall som ønsker innstramminger.

Spørsmålet var: «I dag har dagligvarebutikker på mindre enn 100 kvadratmeter lov til å holde åpent på søndager. Det samme gjelder butikker som selger blomster, planter og andre hageartikler. Det finnes også unntak for turiststeder, gallerier, flyplasser, campingplasser og noen andre typer utsalg. Hvordan ønsker du at lovgivningen om søndagshandel skal være?»

Svarfordelingen er helt klar:

  • 22 prosent svarte at lovgivingen bør strammes inn.
  • 41 prosent svarte at den bør være som i dag.
  • 19 prosent svarte at de ønsket å fjerne 100 kvadratmeter-grensen.
  • 17 prosent ønsker ikke noen begrensninger på søndagshandel.
  • 2 prosent svarte vet ikke.

Vårt Lands oppsummering er totalt misvisende. Avisen skriver: Sier nei til søndagshandel, men handler likevel

Tittelen i Vårt Land er misvisende. I realiteten ønsker nesten 80 prosent enten dagens Brustad-buer, eller en betydelig liberalisering av søndagshandelen. (Faksimile: Vårt Land).

Det er fantasifull matematikk, så lenge det bare er 22 prosent - eller drøyt 1/5 av de spurte - som ønsker innstramming.

I realiteten er resultatene en solid støtte for mer liberale regler. 

 

 

Utgangspunktet er dagens regler, hvor dagligvarebutikker på under 100 kvadratmeter er åpne på søndager over hele landet. I tillegg kommer en rekke butikker i såkalte turistkommuner, der det ikke er begrensninger.

Hele 77 prosent vil beholde dagens regler, eller tillate betydelige lettelser som å fjerne 100 kvadratmeter-grensen (Brustad-bua) eller fjerne hele loven.

Til nå har det vært et stort sprang mellom hva folk svarer på meningsmålinger, og hva de faktisk gjør. I praksis bruker folk søndagsåpne butikker hvis de finnes.

- Vi gjør det som er bekvemt for oss, og de som er imot søndagshandel vil likevel bruke søndagene til suppleringshandel. Mange tenker nok at det ikke er handling, men en nødvendighet dersom de mangler noe til middagen, sier forsker Randi Lavik ved Statens institutt for forbruksforskning til Vårt Land.

I denne ferske meningsmålingen er det ingen motsetning mellom det folk svarer og det de gjør. Nesten åtte av ti ønsker dagens søndagshandel eller enda mer liberale regler. Jeg tror det er fordi lovgivingen er bakpå i forhold til livet folk flest lever, og de reelle holdningene deres.

Når nordmenn drar på ferieturer til utlandet, er shopping en del av underholdningen. Sannsynligvis vil åpne handlesentre på søndager bidra til mer underholdningsshopping - uansett om man liker det eller ei.

Stadig færre holder hviledagen hellig av religiøse årsaker. Deltakelsen på gudstjenester på søndager og helligdager har sunket jevnt og trutt de siste ti årene.

I 2005 samlet gudstjenestene 6,7 millioner besøkende i sum - i fjor var tallet 5,8 millioner. I snitt går vi altså i kirken rundt en gang i året.

Ennå ligger spørsmålet om søndagsåpne butikker på hyllen hos regjeringen. Både Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet ønsker mindre statlig dirigering av søndagshandelen - mens Kristelig folkeparti er sterkt imot mer søndagshandel. 

Og til nå har kulturminister Linda Helleland fortsatt den enkleste løsningen hun arvet fra forgjengeren: Så lenge det gjør vondt å ta en beslutning, er det lettest å utsette.

Selv om altså et stort flertall av velgerne både handler på søndag - og svarer at de vil ha dagens liberale regler eller ytterligere liberalisering.

Hva mener du? Er det bare et tidsspørsmål får dagligvarebutikkene får holde åpent på søndager, eller er det en viktig skanse mot søndagshandel som vi bør beholde?

Forlater et synkende SV

Av disse syv i SVs stortingsgruppe, har Snorre Valen (bakerst) allerede frasagt seg gjenvalg. Også Bård Vegar Solhjell, Karin Andersen og Heikki Holmås teller på knappene.

SV ligger under sperregrensen, og risikerer å bli nesten radert ut av Stortinget. Grunnspørsmålet for partileder Audun Lysbakken er hvem som trenger partiet.

Litt brutalt sagt har SV gitt miljøsaken til Miljøpartiet De Grønne, fordelingspolitiken til Rødt og ofret sin sikkerhetspolitikk på alteret under åtte år i den rødgrønne regjeringen.

Les også saken: Sentrale SV-politikere vurderer stortingsfremtiden

Jeg mener at hovedårsaken ikke er partileder Audun Lysbakken, men en uklar profil. I den siste meningsmålingen for Avisenes Nyhetsbyrå får SV 3,4 prosent av stemmene. Det gir kun ett mandat på Stortinget, ifølge mandatberegningen til Pollofpolls.

SVs ene mandat i en nasjonalforsamling med full kontroll for samarbeidspartiene på borgerlig side. (Kilde: Pollofpolls).

Meningsmålinger går opp og ned, og det er feilkilder. Men SV var under sperregrensen også på Aftenpostens nylige måling (3,9 prosent), noe som ga to mandater. Riktignok fikk partien 5,1 prosent på NRKs undersøkelse, men det er unntaket som begrefter regelen.

På Norfaktas meningsmåling for Nationen og Klassekampen var partiet nede på 3,7 prosent - og partiet var på meget svake 2,6 prosent i TV 2s meningsmåling 2. mai.

Les saken: SV har aldri hatt lavere oppslutning

- Partiet er faktisk nær ved å bli helt utradert fra Stortinget, men berger det nest siste mandatet i hovedstaden med en margin på 1200 stemmer, skriver TV 2s valgekspert Kjetil Løset.

Det er langt opp til partiets storhetstid, med 12,5 prosent av stemmene i 2001, 8,8 prosent i 2005 og 6,2 prosent i 2009.

Vi snakker altså ikke om et nylig, brått fall - men en vedvarende utforbakke i snart 15 år. 

SVs valgkampmateriell understreker at partiet har slipt klørne, og fremstår som mindre tydelige. For partileder Audun Lysbakken er grunnspørsmålet hvem som trenger SV. (Foto: SV).

De to siste stortingsvalgene har SV karret seg over sperregrensen og fått god uttelling i mandatfordelingen. Det kan partiet klare igjen. Grunnfjellet er lojalt, og SV har vist evne til å mobilisere i motgang.

At fire av syv stortingsrepresentanter kan forlate gruppen, trenger heller ikke være noen katastrofe. Akkurat nå er det ikke et vinnerlag som forandres, og personutskiftninger gir muligheter for nytt blod og nye perspektiver.

 

 

Grunnproblemet er politikken, og det begynte med at partiet ofret to av sine kjernesaker i den rødgrønne regjeringen. Tiden som finanspolitiker ansvarliggjorde finansminister og tidligere SV-partileder Kristin Halvorsen. Partiet ble bundet til løfter om ikke å øke skattene, og hemmet i sin fordelingspolitikk. 

Men det største kursendringen kom i sikkerhetspolitikken. SVs partihistorie er preget av Nato-motstand og fredsarbeid, og det skapte stor splid internt når partiet satt i en regjering som deltok i krigføringen i Afghanistan og bombingen i Libya.

Det siste har partiet offentlig angret på: «FN-mandat er ikke noen garanti for at krigsdeltagelse er riktig, noe Libya-krigen ble et eksempel på», vedtok SVs landsmøte i 2015.

Fire år tidligere gikk daværende nestleder Audun Lysbakken ut i Klassekampen, og sa at «venstresida må støtte intervensjonen i Libya».

Samlet tegnes et bilde av et SV som har slipt klørne, og som fremstår som ufarlig både i økonomisk politikk og i sikkerhetspolitikk. Og mens partiet har vært opptatt med sine egne problemer, har Miljøpartiet De Grønne «rappet» miljøaktivistene.

Men på ett område fremstår SV som klare - og det er i asylpolitikken. Der har partiet nektet å være med på de brede forlikene på Stortinget, og fremstår som det klareste alternativet for de som ønsker en liberal innvandringspolitikk. Når du har under fire prosent oppslutning, er en slik fanesak viktig. Du har råd til å skyve fra deg de aller fleste velgerne, så lenge partiet fremstår som et tydelig alternativ. Men SV kan ikke overleve kun på asylpolitikk.

Derfor er ikke spørsmålet bare om Audun Lysbakken er en god partileder. Det er like mye hvorfor man skal stemme SV.

Hva mener du? Er SV dømt til undergang, eller vil det komme politiske og personlige endringer som løfter partiet igjen?

Når det enkleste er å bryte loven

Rema 1000 stengte av deler av butikkene med sperrebånd - et klart brudd på loven mot søndagshandel.


Med sine åpenbare lovbrudd har Rema 1000 satset sitt omdømme i kampen om søndagsåpne butikker.

Reitangruppen ønsker å bli kjent for å drive selskapet basert på verdier, og en av de viktigste er: «Vi holder en høy forretningsmoral».

Verdiene er bokstavelig talt hugget inn i stein, og forklart i en bok av Odd Reitan.

Men de siste ukene har slagordet «det enkleste er ofte det beste» blitt til at «det enkleste er å bryte loven».

Det er en dristig strategi av Rema 1000 når butikkjeden velger lovbrudd for å protestere mot at konkurrentene også utfordrer lovverket.

Nå er aksjonen over. Rema 1000 avslutter bruken av sperrebånd, og nøyer seg med å holde åpent i turistkommuner og for butikker som har under 100 kvadratmeters butikkareal.

-Det har ikke vært lett for oss å dra dette så langt. Men vi har sett det som helt nødvendig for å få nok fokus på saken. Vårt mål har hele tiden vært å få fokus på at våre konkurrenter bryter loven hver søndag og har gjort det i mange år uten at verken politikere eller politiet har grepet inn. Det har ikke hjulpet å foreslå endringer, deltatt i høringsrunder, klage i media eller anmelde til politiet, sier Mette Fossum Beyer, direktør for kommunikasjon og samfunnskontakt i Rema 1000.

 

 

Hun er likevel fornøyd med å ha oppnådd sine mål: - Når vi først gjorde det samme som våre konkurrenter, da ble det bråk, og ikke minst en politisk bevegelse mot en ny utredning av loven. Da har vi oppnådd våre mål.

Les pressemeldingen: Rema 1000 avslutter bruk av sperrebånd

Spørsmålet er hva de bevisste lovbruddene har gjort med Rema 1000s omdømme. Forbrukere flest er nok mest opptatt av om varene har rimelig god kvalitet og om butikkene er tilgjengelige. Men det er en risikosport å utfordre både Stortinget og norske lover slik Rema 1000 har gjort i denne saken.

Budskapet er litt vanskelig. Rema 1000 holder ikke åpent i protest mot søndagsstengning, men i protest mot at konkurrentene også holder åpent.

Grunnproblemet er en meningsløs lov som begrenser butikkene til å ha 100 kvadratmeter - et kompromiss som følge av at Stortinget ikke klarte å lande saken på en fornuftig måte. Loven sier ja til søndagsåpne butikker i typiske turistkommuner, men sier nei til at landets største turistkommuner - som Oslo - har søndagsåpent.

Det er altså ikke handel på søndag som er forbudt - men handel i butikker over 100 kvadratmeter, som ikke ligger i en turistkommune og som ikke er et hagesenter. Hvis motstanden er religiøst motivert, så er det altså stort rom for synd i ordnete former.

Hva mener du? Er det greit at Rema 1000 bryter loven som en protest, eller må de følge loven som alle andre og påvirke den på andre måter?

Hvem er landets mest arrogante?

Bystyremedlem Eivind Trædal i Miljøpartiet De Grønne slår tilbake mot PR-rådgiver Jarle Aabøs og hans kritikk mot miljøbyråd Lan Marie Nguyen Berg.

 

Det siste døgnet er Nettavisen virvlet inn i en krangel på sosiale medier mellom Miljøpartiet De Grønne og bloggeren og PR-eksperten Jarle Aabø. 

Det er egentlig imponerende at en diskusjon om noen parkeringsplasser på Rådhusplassen i Oslo kan være drivstoff for nesten et døgns tvekamp på Twitter og Facebook.

Men siden Nettavisen har fått mange spørsmål om vår håndtering, vil jeg gi interesserte en bakgrunn for saken - og redegjøre for hva vi har gjort.

Alt begynte med PR-eksperten Jarle Aabøs blogg, der han mener at Oslo-byråd Lan Marie Nguyen Berg «på rekordtid har utvidet seg til å bli en stilstudie i hovenhet og tro på egen storhet.»

Jarle Aabø mener at Oslos miljøbyråd har satt norgesrekord i arroganse.

Les bloggen: Har MDG satt ny Norgesrekord i arroganse?

Les også: MDG slår tilbake etter kritikk fra Jarle Aabø

Bakgrunnen for bredsiden er at Oslo kommune har fjernet en rekke parkeringsplasser foran Oslo rådhus, og erstattet dem med motorsykkel-parkering (i vinter!). Det er så dårlig skiltet at nesten 3.000 bilister har fått nær 1,5 millioner kroner i bot for å ha parkert bilen på motorsykkel-parkeringen.

Og som vi alle vet - lite er så irriterende å få parkeringsbøter når man har vært i god tro.

Mannen som reagerte på dette var den mangeårige bystyremedlemmet fra Høyre, Hermann Kopp, som i februar stilte spørsmål til Lan Marie Nguyen Berg om de hyppige bøtene under tittelen «Bondefangeri på Fr. Nansens plass?».

Høyres bystyrerepresentant Hermann Kopp stilte dette spørsmålet til Oslos miljøbyråd i februar.

Kopp har utvilsomt rett i at skiltingen er for dårlig når bøtene har vært skrevet ut på løpende bånd i hele vinter. 

Hvorfor man prioriterer motorsykkelparkering på vinteren, er også et åpent spørsmål.

Men Lan Marie Nguyen Berg stod på sitt, og svarer at Rådhusplassen uansett skal bli bilfri, og hun viser null sympati for de uheldige bilistene: - Når det gjelder spørsmål om oppmerking, viser jeg til at alle trafikanter plikter å gjøre seg kjent med skiltreguleringen på stedet. Det aktuelle skiltet er godt skiltet og i henhold til skiltnormalen. Jeg ser derfor ikke noe behov for ytterligere oppmerking, svarer Lan Marie Nguyen Berg, og opplyser at det fra midten av oktober og frem til begynnelsen av mars er skrevet ut 2.810 gebyrer - tilsvarende drøyt 1,4 millioner kroner.

KJERNEN I SAKEN: Er dette svaret fra Oslos miljøbyråd Lan Marie Nguyen Berg arrogant eller ikke?


Rundt 20 bøter om dagen, altså. Men ikke behov for ytterligere oppmerking. Og dette fikk PR-rådgiver Jarle Aabø til å tenne på alle pluggene, og kalle opptredenen for norgesrekord i arroganse.

Nettavisen fant bloggen hans så oppsiktsvekkende at vi fronten den på vår forside, samtidig som vi ba Mijøpartiet De Grønne om en kommentar. Det ble avslått søndag kveld.

Så begynte krangelen på Facebook. Aabøs blogg ble delt mer enn 3.000 ganger, mens Eivind Trædal fra Miljøpartiet De Grønne påviste flere feil i bloggen - blant annet at det ikke er Lan Marie Nguyen Bergs som har innført de omtvistede parkeringsplassene, men det forrige byrådet.

Trædal rettet skytset mot Nettavisen: «Så må jeg nesten spørre Gunnar Stavrum: hvorfor fronter dere på forsiden en anklage om at MDG/Lan om at vi har nådd en topp av arroganse, når selve faktagrunnlaget for bloggen er feil? Det stemmer rett og slett ikke at hverken MDG eller Lan har satt opp noe skilt på Rådhusplassen som forvirrer Herman Kopp og andre som ønsker å parkere der. De borgerlige gjorde det», skriver MDG-representanten, som for øvrig er Miljøbyrådens samboer.

Svaret er ganske enkelt:

1. PR-rådgiver Jarle Aabø er en erfaren reporter med mange års erfaring fra Dagens Næringsliv. Han er vant til å innhente fakta, og bloggen virket gjennomarbeidet og vel dokumentert. Men siden han også var så krass, ba vi Miljøpartiet De Grønne om en kommentar. Det avslo partiet.

2. Oslos miljøbyråd har det politiske ansvaret nå, selv om parkeringsplassene ble besluttet av det forrige byrådet. 

3. Svarbrevet fra mars er relativt arrogant, noe Jarle Aabø er i sin fulle rett til å påpeke.

Så er det også kommet frem at Lan Marie Nguyen Berg senere har kommet på bedre tanker, ved nå i slutten av april å be om en tydeligere skilting på Rådhusplassen.

Først 29. april skriver Oslos miljøbyråd at hun har bedt Bymiljøetaten sørge for bedre skilting og merking av de aktuelle plassene.

Fakta i saken er altså at det var det gamle Byrådet som besluttet å gjøre om bilparkeringsplassene til motorsykkelparkering, og skiltingen skal ha kommet opp rett før det nye Byrådet tiltrådte.

Men samtidig har den sittende miljøbyråden ansvar for å la utskrivingen av bøter pågå lenge etter at hun ble gjort klar over den dårlige skiltingen. Det må hun tåle kritikk for.

Men PR-rådgiver Jarle Aabø har neppe så mange med seg i at dette er norsk rekord i arroganse, selv om sikkert ganske mange er irritert over å få bøter selv om de har betalt parkeringsavgift fordi de overså de nye skiltene.

 

 

 

Konklusjon:

Nettavisen hadde ingen grunn til å betvile faktagrunnlaget i Jarle Aabøs blogg. Men siden karakteristikkene var så harde, tilbød vi Miljøpartiet De Grønne et tilsvar (som de avslo). Da det fremkom nye opplysninger, lagde vi mandag morgen en oppfølger hvor Miljøpartiet De Grønne fikk komme med sin versjon og en skarp kritikk av Jarle Aabø.

Hadde vi vært klar over at det var enkelte faktafeil i Aabøs første blogg ville vi ikke publisert den på front uten å be bloggeren korrigere feilene. Men det er viktig å huske at det er bloggeren selv som er ansvarlig for bloggen sin. Nettavisens oppgave er å vurdere den redaksjonelt hvis vi velger å fronte den. 

Bloggeren er i sin fulle rett til å mene at miljøbyrådens håndtering er arrogant, selv om han hadde noen faktafeil om hvem som innførte ordningen.

Hva mener du? Er det riktig å kalle Oslos miljøbyråd for arrogant, eller blir det feil siden det ikke var henne som innførte den nye motorsykkelparkeringen?

Skjønnmaling om integrering

Arbeiderpartiets innvandringstalsman, Helga Pedersen, mener at integreringen i all hovedsak har lykkes i Noge. Hadde det enda vært så vel.



 

Når hver ikke-vestlig innvandrer i snitt koster velferdsstaten 4,2 millioner kroner, er det rett og slett skjønnmaling å hevde at integreringen i Norge i hovedsak har lykkes.

I morgen legger regjeringen frem sin integreringsmelding. Arbeiderpartiet har allerede kvesset klørne, og uttrykker bekymring for at regjeringen tar et hvileskjær i integreringsarbeidet.

Alt var angivelig bedre før:

- Integrering i Norge har i all hovedsak lyktes så langt, men det er ikke en selvfølge at det skal fortsette å gjøre det, sier innvandringspolitisk talskvinne i Arbeiderpartiet (Ap) Helga Pedersen til Nettavisen.

Les saken: Pedersen om parallellsamfunn

Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talskvinne mener at altså integrering i all hovedsak har lykkes.

 

 

Det er en oppsiktsvekkende påstand fordi den rett og slett er feil. Det er korrekt at Norge har gjort det vesentlig bedre enn Sverige, men det er en mengde fakta som dokumenterer at også Norge har store problemer med integrering av mange innvandrergrupper.

  • SSBs tall viser at hver ikke-vestlig innvandrer og hans etterkommere i snitt får 4,2 millioner kroner mer fra fellesskapet enn de vil bidra med. (*)
  • I grove tall lever innvandrere på Oslo Øst 10 år kortere enn etnisk norske innbyggere på Oslo Vest (på grunn av levevilkår og livsstil) (*).
  • Sysselsettingen i store innvandrergrupper er svært lav - ikke bare somaliere, men også innvandrere fra Midt-Østen.

 

Når sysselsettingen av både kvinner og menn fra Somalia er under 33 prosent, så er det ikke integrering som i hovedsak har lykkes.



 

Oslo en by med fargeskiller, det går igjen i skoleprestasjoner i ulike bydeler. Vi har store grupper som er motstandere av vestlige verdier, og som praktiserer et kvinnesyn fra middelalderen. Og vi har tusenvis av asylsøkere som venter på norske asylmottak - noen av dem har ventet i mange år.

For å nevne noe.

Jeg er altså konkret uenig i at integreringen i Norge i all hovedsak har lykkes. Og det er et ansvar Arbeiderpartiet også må bære. 

Arbeidsinnvandrer gjør det vesentlig bedre enn andre innvandrergrupper. Når det gjelder økonomisk integrering av flyktninger, er det ikke bedring å spore.



 

Derimot er jeg enig med Helga Pedersen i at integrering må være en hovedjobb i årene som kommer. 

Hvis nåverdiene av kostnadene med dårlig integrering er mange hundre milliarder kroner, så viser det også hvor lønnsomt det er å få til integrering. 

Det begynner allerede i barnehagen, der barn lærer norsk og får relasjoner til norske barn.

Fortsatt er det høyt frafall i skolen. Det mest oppmuntrende er at barn av innvandrerforeldre scorer bedre enn sine foreldre, og at 3. generasjon nærmer seg gjennomsnittet av befolkningen.



 

Det fortsetter i skolen, der det er et grunnleggende bevis på dårlig integrering at frafallet er stort fortsatt - og høyest blant enkelte innvandrergrupper. Det klarte ikke Arbeiderpartiet å løse under sine åtte år med regjeringsmakt, og det er umulig å forlange at dagens regjering skulle ordne det på to år.

Nei, integreringen i Norge funger ikke i all hovedsak.

Og det er i all hovedsak Arbeiderpartiet som har hatt makten de siste ti årene.

Hva mener du? Hva kan gjøres for å forbedre integreringen av innvandrere i Norge, eller fungerer det allerede i dag i all hovedsak?

* PRESISERING: I en tidligere versjon av denne bloggen var det noen unøyaktigheter, som her er rettet opp. Nåverdien av kostnadene ved hver ikke-vestlig innvandrer og vedkommendes etterfølgere ble beregnet til 4,1 millioner 2012-kroner. Levealderforskjellen mellom Oslo øst og Oslo vest er rundt ti år, men det er usikkert om dette kan knyttes til innvandring og integrering generelt, selv om det er utvilsomt at økonomiske forskjeller betyr noe for helsen.

Mye å lære av svensk asylpolitikk

Den svenske politikeren Ali Esbati (Vänsterpartiet) mener at Sylvi Listhaug må gå av for å hindre at vi får svenske tilstander i Norge. (Faksimile fra Dagbladet innfelt).

 

Den svenske politikeren Ali Esbati (Vänstrepartiet) mener at Sylvi Listhaug må gå av for å hindre svenske tilstander i norsk innvandringspolitikk. 

Det er en pussig analyse. I mange tiår har Norge «lånt» politiske løsninger fra Sverige, men hvis det er et punkt vi skal holde oss unna, så er det svensk innvandrings- og integreringspolitikk.

Den har vært en katastrofe.

Sverige har ikke kontroll på innvandringen, og mangel på integrasjon har skapt et hundretalls parallelle samfunn hvor lovløsheten regjerer, og hvor svensk politi nesten ikke tør å gå inn.

Dette har fått pågå fordi svenske politikere, spesielt på venstresiden, har nektet å forholde seg til virkeligheten alle kan se. Det toppet seg da vidåpne svenske grenser gjorde at landet fikk over 160.000 flyktninger og migranter i fjor, før alt brøt sammen.

Siden 2014 har Stefan Löfven vært statsminister i Sverige, i en regjering av Socialdemokraterna og Miljöpartiet De Gröna - og med uformell støtte fra Ali Esbatis parti Vänsterpartiet. 

Asyltilstrømningen til Sverige er doblet fra i fjor til i forfjor, og firedobleet siden 2012. (Kilde; Migrationsverket).

Sett fra Norge har svensk innvandrings- og integreringspolitikk vært naiv, moralistisk og lite faktabasert. Svenskene mangler tall på økonomiske langtidskonsekvenser, og rasismekortet har sittet løst overfor alle som har vært kritiske til konsekvenser av innvandringen.

Men tross gode intensjoner har utviklingen vært skremmende i mange forsteder.

Men dette er ikke en beskrivelse Ali Esbati deler: - Jeg har opplevd segregeringen som langt verre i Norge enn i Sverige. Det er for eksempel helt påfallende hvor får med mørk hud som er på norsk tv, bortsett fra å snakke om innvandring da, sier Esbati, som har bodd syv år i Norge, til Dagbladet.

 

 

Esbati er valgt inn i Riksdagen fra Vänsterpartiet, som tidligere het Vänstrepartiet Kommunisterna (VPK) og som karakteriseres som et svenskt sosialistisk og feministisk parti, på økologisk grunn.

I asylspolitikken vil partiet oppheve Dublin-forordningen (som gjør at asylsøkere kan sendes til EU-landet der de først søkte asyl) og ta bort visakrav for mennesker fra land som er i krig eller i konflikt - samt åpne for flere kvoteflykninger.

Les mer: Rätt til asyl

- Det finnes i dag ingenting som tyder på at Sveriges segregerte områder kommer til å forbedres markant, men utviklingen har lenge gått i feil retning. Ifølge kriterier (hvor mange som jobber, skoleresultateter etc.) som brukes for å beregne omfanget av segregerte områder i Sverige, så har de vokst i antall fra tre i 1990 til 186 i 2012, skriver islamistforsker Peder Hyllengren ved Försvarshögskolan i en kronikk i Aftenposten.

Les den her: Ingenting tyder på forbedring i Sveriges segregerte områder

For å bli regnet som et utenforskapsområde gjelder følgende:

  • Færre enn 60 prosent i arbeidsfør alder er i arbeid
  • Under 70 prosent fullfører grunnskolen
  • Under 70 prosent stemmer ved kommunevalg

I 2006 levde 5,4 prosent av Sveriges befolkning i «utenforområder» - seks år senere var andelen økt til 5,9 prosent, eller rundt 566.000 mennesker.

Les rapporten: Utenförskapets karta

Disse tallene inkluderer ikke virkningen av den siste migransjonsbølgen i fjor.

Antallet asylsøkere økte fra 81.000 i 2014, til 163.000 i 2015. Under en tredjedel av flyktningene oppga å komme fra Syria, og av fjorårets asylsøkere, var 115.000 menn.

Les statistikken her: Asylsökande til Sverige

Effekten av fjorårets tilstrømming har ennå ikke slått ut i de innvandrerdominerte forstedene i Gøteborg, Malmø og Stockholm - men det vil åpenbart komme på toppen av integreringsproblemene Sverige allerede har.

Den siste som fikk oppleve tilstanden i forsteder som Rynkeby, Rosenholm og Husby, var NRK-reporter Anders Magnus, som ble steinet da han var på jobb.

- Det er lovløshet i deler av Stockholms-regionen nå, sier politiinspektør Lars Alvarsjø i Stockholms politiregion til NRK.

Utviklingen er ikke ny, og den er vel dokumentert. Svensk politikk har slått alarm i mange år, men svenske politikere har ikke funnet mottiltak som virker, eller satt inn tilstrekkelig med ressurser for å få kontroll over volden og utviklingen i riktig retning.

En av årsakene til at det har gått så galt i Sverige, er at innvandring og integrering lenge var et tabuemne i svensk politikk. Innvandringen gikk fort, mens de andre partiene behandlet Sverigedemokratene som spedalske. Så sent som i 2014 kalte den svenske statsministeren Stefan Løfven dem for «et nyfascistisk parti».

Les mer: - Debatt om innvandring er tabu i Sverige

Nå er alt snudd på hodet. I en meningsmåling gjort for Dagens Nyheter svarer 46 prosent av svenske velgere at de mener at innvandringspolitikk er det viktigste temaet - ingen andre temaer er i nærheten.

Les mer: Svenska folket om politiska prioriteringar

Men partiet Ali Esbati tilhørerer er svært innvandringsvennlige. Så sent som i september 2015 svarte 60 prosent av partiets velgere at Sverige må ta imot enda flere flyktninger.

Les mer: Svenska folket om flyktningar

Sverige har enorme problemer med sin integreringspolitikk, og de førte en flyktningepolitikk som møtte veggen i fjor sommer. Resultatet er ghettoer vi må til Frankrike for å finne noe lignende. 

Til sammenligning har Norge null - 0 - parallelle samfunn. Vi har riktignok bydeler med svært høy andel innvandrere også i Oslo, men likevel er Oslo-skolen i gjennomsnitt bedre enn resten av landet. Alt tyder på at Norge har taklet innvandring og integrering langt bedre enn Sverige.

Men Ali Esbati ser det annerledes - hans beste råd er at Sylvi Listhaug går av: - Skal Norge løse problemene som kommer med høy innvandring, så burde man nesten gå gjennom Høyre og Frps program og punkt for punkt gjøre det stikk motsatte. Bygg flere boliger. Skap en inkuderende skole, ikke en skole som forsterker forskjellene - ta sats på en offensiv politikk mot arbeidsledigheten, ikke bare tro at den gårt bort av seg selv, sier han til Dagbladet.

Det er ingen automatikk i at vi vil unngå svenske tilstander, men rådet om at Sylvi Listhaug skal gå av, og at vi skal føre en innvandringspolitikk som er stikk motsatt av Høyre og Fremskrittspartiet er dårlig, fordumsfull og lite faktabasert.

I Høyres partiprogram heter det eksempelvis om migrasjon og inkludering at partiet vil at alle som søker norsk statsborgerskap skal gjennomføre en språk-og kunnskapstest, styrke mottaksskolene og sikre at alle elever raskest mulig får tilpasset opplæring etter den ordinære læreplanen i norsk.

Les mer: Migrasjon og inkludering

Fremskrittspartiet mener at «norsk innvandringspolitikk må bygge på at man stiller krav til innvandrere som bosetter seg i landet. Arbeidsdeltakelse, språkopplæring og respekt for norske lover er sentrale elementer i en vellykket intgreringspolitikk».

Les mer: Fremskrittspartiets prinsipprogram

Ali Esbati mener altså at vi skal gjøre det motsatte?

Sverige har 7,7 prosent arbeidsledighet - langt høyere enn Norges - og den har økt sterkt i Sverige det siste året under Sosialdemokratisk styre.

Sjekk selv: Sverige - arbeidsledighet

Den norske veksten i ledighet skyldes oljeprisfallet, og det kan ingen norske politikere gjør stort med. Men nå har oljeprisen steget 45 prosent fra bunnivået, og ledigheten synker måned for måned.

Norge har mye å lære av svensk innvandrings- og asylpolitikk. For eksempel at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.

Hva mener du? Er det et godt forslag at Sylvi Listhaug går av, eller er det Sverige som bør legge om kursen?

Facebook og Google er ikke våre fiender



Denne artikkelen stod først på Mediedebatt, Journalistens nye nettsted for debatt om mediene. Den er en kommentar til Dagblad-redaktør John Olav Egelands artikkel om mediebransjen.

 

Facebook og Google er ikke journalistikkens fiender. Det har aldri vært lettere å produsere og distribuere nyheter og meninger. Problemet er å gjøre det lønnsomt.

Dagblad-redaktør John Olav Egelands artikkel "Snubler vi mot stupet, eller er vi alt i svevet?" har mange perspektiver jeg deler. Den tradisjonelle mediebransjen er i en økonomisk krise, og krisen vil bare bli verre om ikke bedriftene finner nye, lønnsomme forretningsmodeller.

Problemet er at avisene ikke oppleves som relevante nok for at leserne vil betale nok for innholdet. Betalingsmurene har til en viss grad lykkes i få gamle papirabonnenter over i en ny digital tid. Men de er også effektive sperrer mot de yngre som leser nyheter på mobilen. Kua melkes tom uten at gresset gror.

For noen år siden var jeg invitert til en paneldebatt da en norsk lokalavis stengte sin nettutgave. I debatten spurte en leser om ikke avisen var redd for at to ungdommer kunne lage en gratis utgave som stjal avisens nyheter. Jeg tenkte at det ikke er problemet, men tvert imot at befolkningen kanskje ville ofre lokalavisen i en tid med Facebook og sosiale medier.

Selvsagt kom det ingen gratisutgave utgitt av pirater. Innholdet var ikke så interessant. Og det er kjerneproblemet ? for mange lesergrupper er ikke det tradisjonelle journalistiske produktet relevant og interessant nok til å betale for. De finner tidtrøyte på Facebook, som har overtatt småsladderet som før kun sto i avisen.

I alle debatter om medieøkonomi er offentlig støtte elefanten i rommet som sjeldent nevnes. Sannheten er at norske aviser, selv i gullalderen, overlevde på hundrevis av millioner kroner i direkte og indirekte pressestøtte. Vi glemmer at selv i Dagens Næringslivs gyldne år var så godt som hele overskuddet tilnærmet lik den indirekte statsstøtten fra momsfritaket. 

Klassekampen fremstilles som en suksess, men det er en suksess om er avhengig av 30-35 millioner kroner i året fra staten. NRK vokser, men det skulle bare mangle når året begynner med en sjekk på 5,8 milliarder kroner fra staten. 

Jeg er enig med John Olav Egeland i at mediestøttesystemet er overmodent for modernisering. NRK og de direkte statsstøttede avisene vokser, mens de som er avhengig av lesermarkedet synker. Det er meningsløst å øremerke mesteparten av pressestøtten til såkalte nasjonale meningsbærende (papir)aviser. Dagens nettaviser er ikke bare nasjonale, men globale. Og meningsbryting får vi så det holder fra Facebook og andre sosiale nettverk.

Det er ikke Facebook og Google som har ødelagt mediene - like lite som Netflix. Men det er urimelig at Facebook og Google verken betaler skatt på overskudd eller moms på sine annonseinntekter. Skatteunnvikelsen er formidabel, hvis anslagene for Facebooks og Googles annonseomsetning i Norge er presise. Hvis de to virkelig selger annonser for fire milliarder kroner, skulle rundt en milliard gått til staten i merverdiavgift - og kanskje like mye i skatt på det reelle overskuddet i Norge.

Nettavisen betaler eksempelvis rundt 15 millioner kroner i årlig merverdiavgift, mens de store internasjonale konkurrentene slipper unna. Kanskje vi også skulle opprette et salgsselskap i Irland som pengene kunne gå igjennom? 

Men Facebook og Google er likevel ikke årsaken til mediebransjens økonomiske krise. De er en del av problemet, men også en del av løsningen.

Det gode med internett og sosiale medier er at redaksjonene for første gang vet hva som engasjerer leserne. Vi vet når vi skriver om saker som oppleves som relevante og interessante. Vi vet hvilke saker leserne bruker tid på, deler, kommenterer og engasjerer seg i. At de ikke vil kjøpe avisen, betyr ikke at leserne er uinteresserte i alt innholdet.

Norge bruker nesten åtte milliarder kroner i året på mediestøtte. Tre fjerdedeler går til NRK, og resten er delt på avisene. Det er mye penger, men vi mangler et mål for hva vi vil oppnå med mediestøtten. Det er en av oppgavene for Mediemangfoldsutvalget.

Mediemangfold handler ikke bare om et mangfold av medier, men også et mangfold av innhold. Men innholdet har ikke stor verdi om det ikke når frem til brukerne. Mediemangfold må også handle om at leserne tar i bruk et mangfold av innhold.

En opplyst offentlig samtale krever at innbyggerne ikke bare får ammunisjon til egne oppfatninger, men også motforestillinger. Der kommer Facebook og Google sørgelig til kort. Deres algoritmer gir deg mer av det du har vist at du vil ha, og mindre av det du burde ønske deg. Derfor er heller ikke de to nettgigantene løsningen for de norske mediebedriftene.

Løsningen forutsetter at norske medier evner å lage innhold som interesserer og irriterer. Vi må lage journalistikk som leserne elsker og ikke klarer seg uten, og vi må lage inntektsstrømmer rundt innholdet - enten det er snakk om brukerbetaling, datadrevet målgruppestyrt annonsering eller innholdsmarkedsføring.

Norske medier var avhengig av offentlig støtte selv i de gode gamle dagene. Sånn blir det i fremtiden også. Det er en offentlig oppgave nedfelt i Grunnloven å sørge for en opplyst offentlig samtale. Som andre deler av kulturlivet må offentlig støtte og et fritt marked gå hånd i hånd.

Mediekrisen er ikke nødvendigvis en krise for journalistikken. Dagens lesere har tilgang til mer innhold enn noen gang tidligere. Terskelen for å starte et medium er lavere enn noen gang før i historien. Terskelen for å delta i offentlig debatt gjennom kommentarer eller blogger er lavere enn noensinne.

Mediene har mistet monopolet som dørvokter, og det er bra. Daglig ser vi enkeltbloggere arrestere mediene eller tilføre offentligheten nye perspektiver og meninger. Mediene slipper ikke unna med halvsannheter uten å få høre det i sosiale kanaler.

 

Vi ser også at enkeltjournalister og enkeltbloggere kan gjøre en forskjell. Men vedvarende journalistisk søkelys og større graveprosjekter krever kontinuitet og større redaksjonelle miljøer. Hvis ingen leser bystyredokumenter og følger sakene i Stortinget over tid, mister vi den fjerde statsmakt. Dette er oppgaver som er vanskelig å finansiere i lesermarkedet.

Det finnes mange andre eksempler på undersøkende journalistikk som krever en redaksjon. Og det er finanseringen av større redaksjoner og ?ulønnsom?, men viktig, journalistikk som nå trues.

 

En moderne mediebedrift vet hva det koster å produsere innhold, og vi vet hva innholdet gir av inntekter. Bevisst eller ubevisst vil det vri eller strømlinjeforme journalistikken. Vi får mindre brysom og ulønnsom journalistikk, og mer av det som er billig å produsere og leserne vil ha.

 

Selvsagt er det positivt at mediene lager journalistikk om emner som engasjerer og interesserer leserne. Det er bra for journalistikken at leserne kan velge mellom godt innhold fra hele verden, og har sosiale medier til å dele og diskutere sakene. Facebook og Google hjelper til å distribuere innholdet og holde det tilgjengelig i lang tid etterpå.

 

Men god distribusjon løser ikke samfunnets behov for å produsere journalistikk som går dypere, som går offentlige og private makthavere nærmere etter i sømmene, og som bidrar til en bedre forståelse av tiden og samfunnet vi lever i. Det møysommelige journalistiske arbeidet som sørger for at innbyggerne kan holde seg informert om viktige saker som er relevant for dem - men som de ikke visste om.

 

Slik journalistikk er et offentlig gode, som bør delfinansieres over offentlige budsjetter. Men støtten bør gå til redaksjonell produksjon, uavhengig av om nyhetene skal ut på papir eller mobiltelefon. Det kan ikke være riktig å øremerke offentlig støtte til innhold som legges bak betalingsmurer, når målet er å nå dem som kanskje har hele sitt nyhetskonsum fra gratis nyheter på mobilen.

 

Denne journalistikken er grunnleggende for et opplyst folkestyre fordi innbyggerne trenger et mangfold av medier for å være informerte. Sånn sett er det ikke bare redaksjonene, men hele vår samfunnsmodell, som står på spill.

Jungel av korrupsjon

Brasils miljøvernminister Carlos Minch (t.v) ledet daværende statsmininster Jens Stoltenberg og miljø- og utviklingsminister Erik Solheim inn i jungelen i Amazonas. (Foto: Scanpix/regjeringen).


 

Norge liker rollen som moralsk verdenspoliti, men har vært påfallende stille under opprullingen av korrupsjonsskandelen i Brasil.

Det er nesten ikke til å tro, men Norge gir altså milliarder av kroner i støtte til Brasil.

Landet har akkurat lagt bak seg fotball-VM (kostnad 115 milliarder kroner) og nå står OL for døren (nye 100 milliarder kroner).

Dette landet er altså blinket ut som hovedmottaker av norsk utvikingshjelp, siden daværende statsminister Jens Stoltenberg i 2008 lovet landet en milliard dollar i støtte for å redusere avskogingen i Amazonas.

Les saken: Stoltenberg gir en milliard dollar til regnskogen i Brasil

Hvordan har det gått?

Vel, fra starten sank avskogningen, men i 2015 økte den med 16 prosent.

Avskogingen falt kraftig i 2008, men er nå på vei opp igjen - til tross for milliarder av kroner fra Norge for å stoppe avskogningen. Kilde: Brasil og Amazonasfondet

I løpet av 2013 og 2014 ga Norge 4,6 milliarder til Brasil, eller tre og en halv gang mer enn vår støtte til Syria.

Omlag halvparten var støtte til å stanse avskogingen.

Les mer her: Norge gir milliarder til Brasil: - Det er ikke lett å nå ut i norsk presse med dette

Siden 2012 har avskogingen økt igjen, mens Norge har fortsatt å betale rundt en milliard kroner i året.

Intensjonen bak milliardene til Amazonfondet var bra, men pengene går til et gjennomkorrupt regime. 

Les Nett på sak: Norske milliarder til korrupte Brasil

Den såkalte «Operasjon Bilvask» har avslørt et gigantisk korrupsjonsnettverk der også norske selskaper er involvert, og korrupsjonsskandalen truer hele det brasilianske partisystemet.

Flere hundre ledende politikere og forretningsfolk er involvert, og det er snakk om over 20 milliarder kroner i bestikkelser.

Les mer her: Operation Car Wash - Operacao Lava Jato

Både tidligere president Luiz Inacia Lula da Silva og nåværende president Dilma Rousseff trues av etterforskning.

Les mer: Rousseff impeachment: How did Brazil get there?

Da Lula besøkte Norge i 2007, nektet han å svare på spørsmål om korrupsjon. Men han delte villig ut en god attest til Jens Stoltenberg: - Jeg anser Jens som  min venn og bror, uttalte den daværende brasilianske presidenten.

Brasils president Lula kalte Jens Stoltenberg for sin bror og sin venn under oppholdet i Oslo. (Foto: Regjeringen i Brasil).

I sin tale da Norge offentliggjorde milliardstøtten, returnerte Jens Stoltenberg de varme ordene, og hyllet Lula for de store økonomiske fremskrittene under hans ledelse.

Her er utdrag fra daværende statsminister Jens Stoltenbergs tale for president Lula, da Norge besluttet å gi landet en milliard dollar.

Mannen som den norske statsministeren hyllet i sin tale i 2008, skal nå etterforskes for sin medvirkning i milliardskandalen som ryster landet. Den brasilianske riksadvokaten vil ha etterforsket påstander om at det brasilianske arbeiderpartiet har finansert sine kampanjer med penger fra korrupsjon.

Les mer: Hvorfor Brasils Lula møtes av fersk korrupsjonsetterforskning

Mens hele Norge har vært opptatt av at DNB hjalp noen titalls ukjente nordmenn å opprette selskaper på Seychellene, har altså den norske staten betalt milliardbeløp til et gjennomkorrupt regime uten noe sterkt søkelys.

Tvert imot er det vedtatt at regnskogssatsingen ikke bare skal fortsette til 2020, men helt til 2030

Noen stor diskusjon om disse milliardene bidrar til å legitimere korrupte regimer, har jeg ikke registrert. I det hele tatt har Norge vært påfallende stille mens korrupsjonsskandalen i Brasil er avslørt og den ene politikeren etter den andre blir dratt inn.

Kanskje det kunne være en oppgave for Martin Kolberg og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite å finne ut hvordan det kunne skje, og hvor alle milliardene har tatt veien?

Hva mener du? Er det greit at Norge gir bidrag for å hindre avskogning i Brasil, eller bør vi holde oss langt unna korrupte regimer?

Dobbeltroller i Filadelfia-banken

Spareskillingsbankens direktør Kenneth Engedal nekter å opplyse om sin tilknytnnig til Filadelfia-menigheten. (Foto: Spareskillingsbanken/Filadelfia).

 

Spareskillingsbanken i Kristiansand har fått en flom av kritikk for sin medvirkning til å låne Filadelfia-medlemmer penger til å gi gaver på opptil 250.000 kroner til pinsemenigheten.

Planen var å hente inn 25 millioner kroner til inventaret i gaver fra Filadelfia-medlemmene.

De som ikke hadde penger, kunne låne dem i Spareskillingsbanken.

Les Nett på sak: Troende til hva som helst

Men i går valgte banken etter hardt press å trekke ordningen tilbake.

- Banken ønsker ikke å bli oppfattet som om vi gjennom en slik ordning oppfordrer mennesker til å påta seg en økt gjeldsbelastning, selv om hvert enkelt lånetilfelle ville blitt gjenstand for individuell behandling, skriver bankdirektør Kenneth Engedal i en pressemelding.

- Vi har ingen tilsvarende ordninger med hverken menigheter eller andre organisasjoner, sier han til Fædrelandsvennen mandag.

Det er nye toner, for først påstod både Spareskillingsbanken og Filadelfia at banklån til gaver «er fullt lovlige og vanlige i menighetssammenhenger».

Les mer: Banken trekker tilbake lovlig finansieringsordning

Det er ikke riktig. Aktive menighetsmedlemmer Nettavisen har snakket med vet ikke om en eneste slik ordning, og noen mener vi må tilbake til 1970-tallet for å finne noe lignende.

Da gjenstår spørsmålet hvordan Filadelfia og Spareskillingsbanken utarbeidet det helt spesielle lånetilbudet i dette tilfellet.

Ikke bare er Spareskillingsbankens direktør Kenneth Engedal aktiv i Filadelfia. Det er også hans nærmeste familie. (Foto: Spareskillingsbanken).

 

 

 

På direkte spørsmål fra Nettavisen nekter bankdirektør Kenneth Engedal å svare på så tilknytning til Filadelfia.

Les saken: Banksjefen nekter å svare om Filadelfia-tilknytning

- Jeg vil henvise til pressemeldingen og sier ikke noe mer enn det, sier Engedal.

Problemet er at det er tette bånd mellom Spareskillingsbanken og Filadelfia, og det har vært slik i flere tiår.

Fra andre kilder får jeg opplyst at både banksjefen og hans nærmeste familie har vært aktive i Filadelfia.

Det unike lånetilbudet fra Spareskillingsbanken er problematisk av flere grunner som er spesifisert i loven:

a) Finansforetak skal innrette virksomheten slik at det er liten risiko for interessekonflikter mellom foretaket og dets kunder ...

b) Finansforetak skal (..) gi kundene forvarlig rådgiving og veiledning ved valg av produkter ut fra kundens opplysninger og det finansforetaket for øvrig kjenner til om kundens situasjon.

Les lovteksten her: Finansforetaksloven - forholdet til kunder, markedsføring mv.

Her har vi altså en bankdirektør med en familie som har vært aktiv i Filadelfia, som samtidig står ansvarlig for et unikt lånetilbud til kunder som ikke har penger, men som vil gi gaver til Filadelfia. 

Loven pålegger banken å fraråde kunder å ta opp lån de ikke burde ta opp, og unngå situasjoner hvor kunden og banken har ulike interesser.

Men bankdirektøren er altså på begge sider av bordet. Det er en krevende dobbeltrolle i en økonomisk situasjon hvor Filadelfias pastor regner med et Guds under for å få tak i de 25 millionene menigheten trenger for å utstyre storsalen med stoler og teknisk utstyr.

 

SISTE: I formiddag svarte banksjefen på våre spørsmål. Her kan du lese hans versjon: Banksjefen svarer på kritikken

Hva mener du om samrøret mellom Spareskillingsbanken og Filadelfia.

Troende til hva som helst

Pastor Wiggo Skagestad i Filadelfia Kristiansand foreslår at medlemmer som ikke har kontanter, låner 250.000 kroner i Spareskillingsbanken og gir pengene til menigheten. (Foto: Per Arne Kvamsø, Kreativ foto)

 

Filadelfia Kristiansand oppfordrer de troende til å låne 250.000 kroner i banken og gi pengene til menigheten. Det er uansvarlig og en grov utnyttelse av folks gode tro.

Onsdag 27. april startet Filadelfia en innsamlingsaksjon som skal hente inn 25 millioner kroner til et nybygg.

«Det er mange måter du kan bidra på, alt fra å finansiere en stol til å investere betydelige midler via for eksempel «Grunnmurslauget». Eller du bare gir en stor gave som brukes der det trengs mest. Uansett størrelse er investeringer i Guds rikes arbeid, de eneste investeringene som bidrar til evige verdier!», heter det på menighetens hjemmeside.

Her kan du se menighetens presentasjonsvideo for prosjektet:

 

 

 

Du kan lese selv: Innsamlingsaksjon

Iveren etter å hente penger har tydeligvis vært stor. I hvertfall har menigheten klart å sende ut blanketter med feil kontonummer i farten, men det er nå fikset opp i. Du kan også gi 500 kroner via SMS.

 «Er du klar for å gjøre en investering med evighetsverdi», spør menigheten.

Det mest groteske er at menigheten har fått en norsk bank med på å låne pengene medlemmene blir oppfordret til å gi. Spareskillingsbanken i Kristiansand gir deg lån på 250.000 kroner med «gunstig rente, ingen etableringskostnader og en mnd nedbetaling over maks 10 år».

Spareskillingsbanken i Kristiansand låner Filadelfia-medlemmene 250.000 kroner med gunstig rente for at de som ikke har kontanter kan gi en gave til menigheten.

Den tradisjonsrike banken har aner tilbake til 1877, og er den eneste gjenlevende kristiansandsbanken. Banken ledes av administrerende direktør Kenneth Engedal (bildet), og kjerneverdien er kompetent, engasjert og nær.

Filadelfia er ikke den første menigheten som legger sterke oppfordringer på medlemmene giveriver. Da Peterskirken i Roma ble bygget, utstedte Paven avlatsbrev der de troende kunne kjøpe seg evig liv med klingende mynt.

Slagordet var enkelt å forstå: «Når pengene i kisten klinger, straks sjelen ut av skjærsilden springer».

Det groteske i aksjonen er at den kan utnytte eldre og syke menneskers gudstro, og i verste fall påvirke mennesker til å sette seg i gjeld for å gi penger til menigheten.

 

;

 

Filadelfia foreslår ikke bare at giverne kan låne penger til en gave på  250.000 kroner - et annet eksempel er at giverne like gjerne kan gi en lydmikser til 745.000 kroner. «Muligheten er mange og du bestemmer selv beløpet», heter det i brosjyren.

Pengene går til storbygget Q42, et senter med 1450 sitteplasser og 10 konferanserom, med mediesenter, servering, storkiosk og leiligheter.

Filadelfia skal bygge et nytt storsenter kalt Q42 midt i Kristiansand sentrum. (Kilde: Filadelfia Kristiansand)

At mange eldre velger å testamentere pengene sine til menigheter, er velkjent. At troen på Gud og evig liv blir sterkere når et langt liv nærmer seg slutten, er heller ikke unaturlig. 

Men dette nærmer seg en slags bankfinansiert forskudd på arv.

Når Filadelfia knytter pengegaver til ord som «evige verdier», så er det så sin sak. Men at Spareskillingsbanken låner sitt gode navn og rykte til en slik innsamlingsform, er vanskelig å forstå. Den er rett og slett usmakelig.

Som det heter i Lukas-evangeliet: «Ingen slave kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon».

SISTE: Spareskillingsbanken trekker tilbake lånetilbudet til personer som vil støtte Filadelfia. «Banken ønsker ikke å bli oppfattet som at vi gjennom en slik ordning oppfordrer mennesker til å påta seg en økt gjeldsbelastning, selv om hvert enkelt lånetilfelle ville blitt gjenstat for individuell kredittvurderering», heter det i en pressemelding fra banken.

Hva mener du? Reagerer du på at Spareskillingsbanken låner penger så folk kan gi gaver til menigheten, eller er det helt greit?