hits

mai 2012

Streiken ingen taper på

Administrasjonsminister Rigmor Aasrud sparer penger hver dag streiken varer. Foto: Johnny Syversen.

De rundt 50.000 streikende «streiker bort» lønnstillegget på et par dager, men får full lønn fra streikekassen.

I dag trappes streiken i offentlig sektor opp, og barnehager, skoler og sykehjem rammes. For mange familier blir det en fortvilet situasjon hvis de ikke har back up på barnepass.

  • De betaler skatt og barnehage, men mister plassen over natten.
  • De streikende, derimot, får full lønn etter skatt mens de streiker.
  • Arbeidsgiverne i stat og kommune sparer penger hver dag streiken varer.

Dette er annerledes enn i private streiker, der både de streikende og bedriften taper penger på konflikt.

Det er vanskelig å forstå at ikke den rødgrønne regjeringen og de rødgrønne støttespillerne i LO klarer å løse opp i denne konflikten

I privat sektor rammer partene først og fremst hverandre - i offentlig sektor rammer de kun uskyldig 3. part

Samtidig er streik en lovlig aksjonsform, selv om det ikke er stort man streiker for i et land som er et lite økonomisk paradis i en urolig verden.

Tall fra det tekniske beregningsutvalget viser at de offentlige ansatte har hatt sterke lønnsvekst enn private ansatte de siste årene.

Samtidig har alle norske lønnstakere hatt en fantastisk lønnsutvikling - og den har konsekvent vært mye sterkere enn regjeringen har spådd.

Ser man perioden fra 2000 0g til nå, har lønnsveksten totalt vært på 76,2 prosent - mens regjeringens anslag totalt ville gitt 68,7 prosent.

Regjeringens anslag for lønnsvekst i forhold til fasiten. Kilde: Teknisk Beregningsutvalg, Reviderte nasjonalbudsjett, Aftenposten.
En gjennomgåelse Aftenposten har gjort av tall fra Teknisk beregningsutvalg for inntektsoppgjørene og de reviderte nasjonalbudsjettene viser at regjeringen har undervurdert lønnsveksten i 10 av 12 år.

Hva betyr det?

At nordmenn har fått mye sterkere kjøpekraft.
I samme periode har prisene kun steget med 24,8 prosent.
Lønnsveksten har altså vært tre ganger høyere enn prisstigningen.
I år tror regjeringen på 3,75 prosent, og det er også det administrasjonsminister Rigmor Aasrud har signalisert at de offentlig ansatte skal få.
De offentlig ansatte tror lønnsveksten blir høyere - og vil derfor ha mer.

Frontfagene fikk 2,15 prosent sentralt, men vil også få lokale tillegg. Usikkerheten er hvor mye. De offentlig ansatte tror de privates lønnsvekst kryper over 4,0 prosent, mens regjeringen står på sitt anslag på 3,75 prosent - og vil ikke rikke seg utover det.

Det er vanskelig å forstå at ikke den rødgrønne regjeringen og de rødgrønne støttespillerne i LO klarer å løse opp i denne konflikten. De ansatte får økt kjøpekraft uansett utfall i et land med både lav rente og lav prisstigning. Og promillene det står på er ikke et være eller ikke-være for norsk økonomi.

Sannheten er at streiken i offentlige sektor dreier seg om småpenger - og at de streikende «streiker bort» de lønnstilleggene de kan presse frem.

På den annen side: I offentlig sektor får de streikende full lønn under konflikt, dekket av fagforeningenes velfylte streikekasser.

Da får vi den absurde situasjonen at streik ikke rammer arbeidsgiver (som sparer penger mens konflikten pågår) eller de streikende (som får full lønn under konflikten). Ikke handler det om mange penger heller.

Det er sikkert noe å tenke på for dem som har barn i streikestengte barnehager eller foreldre på sykehjem som nå taes ut i streik.

Politikkens Gutteklubben Grei

Utenriksminister Jonas Gahr Støre har mange bekjente, men få nære venner.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre får noen riper i lakken, men ellers er det tilbake til normalen - der vennskap og kjennskap ikke er noe hindrer i politikken.

I dag avslutter Stortinget behandlingen av saken der Jonas Gahr Støre medvirket til at 6 millioner kroner ble bevilget til opprettelsen av en stiftelse vennen Felix Tschudi hadde økonomisk interesse av.

Politikk er ikke bare å styre landet etter beste evne, det er også en kamp om makt og en interessekamp.

De rødgrønne støtter Gahr Støre, de blå kritiserer ham, mens KrF mener  at Gahr Støre burde fått vurdert sin habilitiet.

- Alle skal kunne stole på at vi politikere forvalter fellesskapets penger på en ryddig måte og alle skal forvente at vi politikere er oss bevisste på egen habiliet når vi fatter beslutninger og tildeler offentlige midler, skriver Jonas Gahr Støre på sin egen blogg «Om satsing i nord».

Problemet er at det kan vi ikke, og at dagens habilitetsregler er en vits.

Hvis man ikke er inhabil når man er barndomsvenner, har gått på Sjøkrigsskolen sammen, har vært gjester i hverandres bryllup og feirer 17. mai og Nyttårsaften sammen - ja da er reglene om habilitet og nære venneskap verdiløse.

Høyesterettsadvokat Ole Lund sa en gang at i et lite land som Norge må man i praksis velge mellom inhablitet og inkompetanse.

Det hører med til Jonas Gahr Støres historie at han rett før Tschudi-bevilgningen utnevnte sin enda nærere venn Morten Wetland til FN-ambassadør. I den saken ba han om en juridisk vurdering og fikk grønt lys. Gahr Støres poeng er at Felix Tschudi neppe ville vært regnet som en nærere venn - altså ikke behov for habilitetsvurdering.

Det kan godt være at Jonas Gahr Støre har rett. Men det er samtidig problematisk, og vi har sett det i en rekke utnevnelser av fylkesmenn. Politikken danner sin egen elite. Man er sammen døgnet rundt i måneder, og det er en karrierevei hvor grensen mellom kollega og venn ikke er lett å trekke.

I slike kulturer danner det seg lett kameraderi og vennetjenester. Velgerne får mistanke om at eks-stortingsfolk blir fylkesmenn fordi kollegaer/venner gjennom 20 år mener at «han fortjener den stillingen». Grenseoppgangen blir ikke lettere av at kravet til formell kompetanse i stillingene er vag og overlatt til skjønn og vurderinger. Kameraderi er nesten umulig å dokumentere.

Les også bloggen: Venner og venners venner

Statsråd Audun Lysbakken måtte gå av etter bevilgninger på 15 millioner kroner til stilftelsen til en nær venn, selv om stiftelsen støttet et politisk formål Lysbakken var enig i. Det var uryddighet og vennskapet på personlig plan som felte SV-lederen.

På organisasjonsnivå er det annerledes. Vi har en fiskeriminister fra fiskerinæringen, nesten alle landbruksministre (i alle regjeringen) kommer fra bondenæringen, og den rødgrønne regjeringen har vedtatt økt fagforeningsfradrag for LOs medlemmer - mens LO støtter Arbeiderpartiet med millionstøtte etc.

Politikk er ikke bare å styre landet etter beste evne, det er også en kamp om makt og en interessekamp.

I en av de famøse e-posten i Lysbakken-saken skrev lederen for Sosialistisk Ungdom rett ut at «nå som SV har inntatt BLD (Barne- og likestillingsdepartementet) lurer vi på om noen av dere som sitter der, har muligheter for å gå nøye igjennom hvilke muligheter som finnes for å få finansiert et slikt prosjekt (...) og tenke kreativt rundt dette, og komme tilbake med noen tips...».

Les også: Audun Motbakken

Lederen for Sosialistisk Ungdom oppfatter det altså slik at siden SV «har inntatt» departementet, er det bare å tenke kreativt og sende over penger.

Det er neppe bare de rødgrønne som opptrer slik, men det er en uskikk. Bevilgninger må være velbegrunnede og transparante for at vi kan stole på at politikerne forvalter fellesskapets penger på en ryddig måte, slik Jonas Gahr Støre ordlegger seg i sin blogg.

Dersom man har habilitetsregler som er så løse at man etter eget hode kan bortdefinenere nære venner som «bekjente», er reglene verdiløse. Da kan man like gjerne si at i politikken er det medlemskap i Gutteklubben Grei som avgjør - og at inhabilitet kun gjelder ved direkte blodsbånd.

Det er ikke Jonas Gahr Støres skyld, selv om han har gitt det uklare regelverket et ansikt.

 

 

Slik blir innvandring lønnsomt

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm har behov for gjestearbeidere - ikke flere permamente innvandrere.

Masseinnvandring fra fattige land koster milliardbeløp. Årsaken er enkel: Norge trenger mer arbeidskraft - ikke flere innbyggere.

Statistisk sentralbyrå har regnet på den økonomiske virkningen av innvandring.

Årsaken til at innvandring blir ulønnsom er et politisk valg om at den ekstra arbeidskraften skal integreres og gjøres «norsk».

Les rapporten: Makroøkonomi og offentlige finansier i ulike scenarioer for innvandring

Rapporten er god, og den dokumenterer det vi kan tenke oss frem til:

  • En gjestearbeider fra Sverige er svært lønnsomt for Norge.
  • En polsk snekker som tar med seg familien er mindre lønnsomt.
  • Minst lønnsomt er en arbeidsledig innvandrer fra et fattig land.

Regnestykket er nokså selvfølgelig for alle grupper. De fleste av oss er lønnsomme i perioden mellom 25 og 60 år når vi er i arbeid, og betaler skatt.

Nyføde norske (blå kurve) er lønnsomme etter 25 år. Innvandrere fra fattige land (rød stripe) er ulønnsomme hele tiden, mens innvandrere fra vestlige land eller Øst-Europa er lønne fra første dag. Kilde: Statistisk sentralbyrå.
I gjennomsnitt kommer innvandrerne når de er 25-30 år, og hvis de går rett inn i arbeidslivet er de lønnsomme nærmest fra dag en.

«Arbeidsinnsatsen er det avgjørende», skriver SSB.

I praksis betyr det arbeidsinnsats per innbygger. Den er høyest blant enslige gjestearbeidere, men synker radikalt når de tar med seg familien (fordi barn ikke jobber og kona typisk arbeider mindre enn mannen).

Den faller også hvis arbeidsinnvandreren blir boende og får barn. Etterhvert vil barna trenge barnehage og skole, mens foreldrene over tid skal på aldershjem.

På svært lang sikt blir oppfører innvandrerne seg som etniske nordmenn, og da går den samfunnsøkonomiske virkningen av innvandringen mot null.

Forskjellene er enorme:

  • 5.000 ekstra vestlige innvandrere gir en pluss på 7-8 milliarder kroner.
  • 5.000 ekstra fra østeuropa gir omlag 2,5 milliarder kroner i pluss.
  • 5.000 ekstra fra Afrika og andre fattige land gir en minus på 9 milliarder.

De siste 30 årene har Norge fått 250.000 nye statsborgere. Rundt 70.00 av dem kommer fra Europa, 40.000 fra Afrika og drøyt 120.000 fra Asia. Som regnestykkene fra SSB viser, er lønnsomheten i disse innvandrere svært ulik.

Etter 25 år har rundt 80 prosent av de vestlige innvandrere, reist tilbake til hjemlandet - mens bare 40 prosent av innvandrere fra fattige land returnerer.

Det er her nøkkelen ligger.

Vi blir ni millioner innbyggere i 2010. Rundt 70 prosent har norsk bakgrunn, mens en drøy million er innvandrere eller etterkommere av innvandrere fra fattige land.
Årsaken til at innvandring blir ulønnsomt er et politisk valg om at den ekstra arbeidskraften skal integreres og gjøres «norsk».

Økonomisk er det mye mer lønnsomt for Norge å åpne for gjestearbeidere - altså midlertidig opphold knyttet til at man har jobb.

Et eksempel er debatten om filippinske au pairer, som kun får være her i to år i en såkalt kulturutveksling.

Mange av disse flytter mellom ulike EU-land eller tar jobb i landene rundt Persiabukta eller Singapore. De oppfatter seg som hushjelper, og sender penger hjem til sine familier. Midlertidige arbeidsinnvandrere fra Sverige, Polen og andre land i Øst-Europa er her også for å tjene penger - uten egentlig å ønske å flytte hit permament.

Det er slike gjestearbeidere vi burde ønske oss.

Streikere i sommersol

De første streikevaktene var på plass utenfor Skatt Øst tidlig i morges. Foto: Gunnar Stavrum, Nettavisen.

Fra i dag streiker 26.000 offentlige ansatte. De har i hvertfall vært heldige med været.

På en drøy uke har den rødgrønne regjeringen lagt seg ut med to av sine viktigste støttegrupper. Først kom bruddet i jordbruksoppgjøret, og nå er det streik i offentlig sektor.

I likhet med jordbruksoppgjøret «sporet» forhandlingen av før man fikk på bordet hva staten til slutt ville gitt.

LO-leder Roar Flåthen er klar og tydelig i sin støtte til streik: - LO Stat og LO Kommune vikk ikke gjennomslag for sine rettmessige krav om lønnsutvikling på linje med resten av arbeidslivet. Da var streik ikke til å unngå, sier Flåthen.

Streiken går fra det litt kuriøse (streik ved Meterologisk Institutt) til det som merkes klarere, som streik på skoler og i barnehager.

I Asker, Bergensområdet, Drammen, Larvik, Lillehammer og Narvik, Sandnes og Tromsø, Trondheim og Ålesund sendes tusenvis av skoleungdom og barnehagebarn hjem.

Med det været som er i Norge nå, vil jeg anta at det er nokså populært hos mange av barna - om enn ikke hos foreldrene, som må lappe sammen barnevakter i hui og hast.

Her ser du hvor streiken rammer: Nærmere 26.000 tatt ut i streik

At rundt 240 er tatt ut i streik hos Statistisk sentralbyrå, kan sikkert mange leve med. Men også en rekke departementer, skattekontorer og høyskoler lammes - blant dem 39 i administrasjonsminister Rigmor Aasruds eget departement.

Streikeplakaten til Fagforbundet.
Streik er et lovlig våpen i en lønnskonflikt, og det ligger i streikers natur at den rammer 3. part. Det må vi finne oss i.

Om prosessen før streiken, er partene uenige. Arbeidsministeren mener at det var umulig å få til reelle forhandlinger når motparten tok brudd og gikk mot konflikt allerede da lønnskravet var på bordet.

De fagorganiserte ser det annerledes: - Vi har forhandlet og meklet i flere uker uten at det er kommet reelle tilbud fra arbeidsgiversiden, sier Jan Davidsen, som ledet LO Kommunes forhandlingsutvalg.

Konflikten handler om lønnsvekst, men i kommunesektoren har man også krevd økte helgetillegg og like lønns- og pensjonsvilkår for innleide arbeidstakere.

De streikende offentlige ansatte mener at stat og kommuner tilbyr dem et lønnsoppgjør som fører til at arbeidstakerne sakker akterut i forhold til de private ansatte i frontfagene (konkurranseutsatt sektor som forhandler først).

Arbeidsgiveren har et helt annet syn: - Jeg er skuffet og synes det er beklagelig at det ikke lot seg gjøre å komme til enighet gjennom meklingen. Vi har vist stor vilje til forhandlinger og kommet organisasjonene i møt emed gode forslag og en økonomisk ramme som ville sikret alle statsansatte en betydelig vekst i kjøpekraften, sier Rigmor Aasrud.

I likhet med jordbruksoppgjøret «sporet» forhandlingen av før man fikk på bordet hva staten til slutt ville gitt.

Aasrud signaliserer at de ville strukket seg til 3,75 prosent, som er anslaget for lønnsvekst i revidert nasjonalbudsjett.

- Et oppgjør i dene størrelsen ville for eksempel for en kvinnelig førstekonsulent i staten med 16 års ansiennitet bety om lag 20 000 kroner i økt årslønn.

- Kravene om en lønnsvekst betydelig over dette var vi ikke i nærheten av å kunne akseptere, sier Aasrud.

Hodepinen for statsminister Jens Stoltenberg er at det rammer konkurranseutsatte bedrifter hardt hvis offentlig lønnsvekst også presser opp lønningene for disse bedriftene, slik at de priser seg ut av markedet.

Det er derfor frontfagene forhandler først, og derfor blir frontfagenes oppgjør et «tak» for hva de offentlig ansatte kan få.

Hvis Rigmor Aasrud virkelig er villig til å legge en ramme på 3,75 prosent på bordet, så er det neppe stor støtte for enda mer til kommune- og statsansatte.

Det ville være et varig farvel til det såkalte solidaritetsalternativet.

Men foreløpig er det tomme ord, som ikke er fulgt opp med et reelt tilbud fra staten. Omtrent som landbruksminister Lars Peder Brekk sier at han ville gitt mer, men at Norges Bondelag tok brudd før de fikk sjansen.

Uansett er nå den rødgrønne regjeringen i åpen konflikt med sine viktigste støttespillere.

Arbeiderpartiet (og LO) hviler mer og mer på fagforeningene til de offentlig ansatte, og Senterpartiets støttespillere er i landbruket.

Etterhvert hisser de også på seg gruppen som rammes av streiken - uansett om de er heldig med været.

Røkke, Gjelsten og Æ

Familierådet hjemme hos Røkke på Konglungen fikk partene i bedre humør.

Ole Gunnar Solskjær blir ut 2013, og Røkke/Gjelsten spytter inn 10 millioner kroner til spillerkjøp. Partene tok til fornuften over en bedre middag på Konglungen.

Molde FK har gått fra å være «Molde for kløner» til «Molde for kompromiss».

Etter en serie klønete opptrinn har nøkkelpersonene nå snakket sammen, skværet opp, og funnet grunnlag for å fortsette samarbeidet i halvannet år til.

Det har vært som å se en katt falle fra gren til gren, men ende på beina.

Og halvannet år i fotball er tilnærmet evig tid.

Det var lokalavisen Birmingham Mail som i går kveld kunne fastslå at Ole Gunnar Solskjær er ute av løpet for å bli den neste manageren i Aston Villa.

En sliten Solskjær landet på Kvernberget i går kveld etter å ha vært på middag hjemme hos Kjell Inge Røkke på Konglungen utenfor Oslo.

Dagbladet mener å vite hva som ble utfallet: Får spiss til 10 mill., United-løfte og ny Premier League-klausul

Hans kortfattede kommentarer kunne verken tolkes som en bekreftelse eller benektelse på at det blir halvannet år til i Molde.

Les lokalavisen Tidens Kravs reportasje: Solskjær vil ikke bekrefte Villa-nei

Men flørten med Aston Villa ser ut til å være over, ifølge klubbens egen pressesjef. Og Solskjær vil ikke si noe før etter dagens Molde-trening. Såpeoperaen fortsetter, selv om publikum tror at de skjønner hvordan det ender.

I morgen kan alt likevel være historie. Med seier i hjemmekampen mot Tromsø kan den siste ukens viderverdigheter ende opp med at Molde FK igjen topper Tippeligaen (hvis Strømsgodset feiler mot Odd).

På nettet har det sirkulert mye humor.
Hva kommer så ut av den siste ukens drama?

Lite eller ingenting, tror jeg.

Det har vært som å se en katt falle fra gren til gren, men ende på beina.

Både Kjell Inge Røkke og Ole Gunnar Solskjær har ni liv å tære på rent omdømmemessig. Dersom Ole Gunnar Solskjær nå virkelig har signert på kontrakt ut 2013, har Molde-spillerne fått den roen de trenger. Til alt hell har spillergruppen håndtert treneruroen med stoisk ro - og Solskjær vil bli tatt imot med åpne hender.

Resten av rotet sier Solskjær at han vil ta som opplæring.

Les også bloggen: Molde for kløner

Røkke og Gjelsten har på sin side oppnådd det de har villet - nemlig å beholde gullgutten i en lengre periode.

At de samtidig satser 10 millioner på spillerkjøp kan vise seg som en god investering i en sesong som kan ende opp i Champions League (med ditto inntektsmuligheter).

Det sier noe om det langvarige forholdet mellom Kjell Inge Røkke, Bjørn Rune Gjelsten og Ole Gunnar Solskjær at de har evnet å snakke seg frem til et kompromiss. For en hissigpropp som Kjell Inge Røkke sitter slikt meget langt inne. Historisk har han vært svært generøs mot lojale støttespillere - og ditto hard mot folk han har oppfattet som illojale.

Nå er Ole Gunnar Solskjær tilsynelatende inne i varmen igjen - og det til tross for en pressemelding der Kjell Inge Røkke karakteriserte Solskjærs handlemåte som «uforenlig med MFK-fellesskapet som vi begge er en del av».

Spørsmålet er om Akers beslutning om å stanse den årlige pengestrømmen på 20 millioner kroner, ligger fast.

Les begrunnelsen her: Aker trekker seg ut av Molde FK etter sesongen

Den avgjørelsen kan bli vanskelig å snu uten at industrikonsernet fremstår som Kjell Inge Røkkes private pengebinge - han eier bare 2/3 av selskapet.

Hvis VG tar en ny gallup i Molde etter en eventuell hjemmeseier mot Tromsø i morgen, tror jeg et overveldende flertall vil ha tilgitt både Røkke og Solskjær.

Men det som står igjen er at Molde-treneren har vist at han er villig til å gå på dagen, gitt det riktige tilbudet. Dersom noen av spillerne får gode tilbud, kan han neppe bruke lojalitetskortet for å få dem til å bli.

Men slik er det i fotball: Investorer, trenere og spillere kommer og går. Ser man på Moldes lagoppstilling, er det rettferdig å betegne det som et kjøpelag.

Men det er et lag som ble seriemester i fjor, og som sakte, men sikkert, har fått en finger på gullmedaljene også i år.

Da glemmes og tilgis alt annet.

SISTE: Molde FK har tillyst til pressekonferanse klokken 17.00 i ettermiddag. Der vil både Kjell Inge Røkke, Bjørn Rune Gjelsten og Ole Gunnar Solskjær være til stede.

Molde for kløner

Bookmakerne er skråsikre på at Ole Gunnar Solskjær blir ny trener i Aston Villa. Foto: Scanpix.

Står Molde FK for Molde for kløner? Kanskje ikke, men makan til dårlig håndtering av et mulig trenerskifte skal man lete lenge etter.

I en fersk gallupundersøkelse gir moldenserne både klubbeier Kjell Inge Røkke og trener Ole Gunnar Solskjær det glatte lag.

VG Sporten 22. mai 2012.
Verst går det ut over Røkke. Etter å ha gitt over 500 millioner kroner til klubben, får som svar at 56,5 prosent av Moldes befolkning mener at han har opptrådt kritikkverdig eller svikefullt mot klubben.

Men heller ikke Solskjær går fri: Nesten en av tre moldenserne mener at han opptrådt svikefullt eller klanderverdig mot klubben.

Det er godt gjort av Ole Gunnar Solskjær og Kjell Inge Røkke å komme i en situasjon hvor de får kritikk fra moldenserne.

Klubbens rike onkel har brukt over en halv milliard på klubben, stått bak i tykt og tynt, og har sørget for den flotte stadionen som populært kalles «Røkkeløkka».

Solskjær utvandret som storscorer, og kom tilbake som treneren som ga Molde klubbens første seriegull noensinne.

Det er sjeldent at fotballens konflikter er så spektakulære som krangelen mellom Moldes rike onkel og Kristiansunds gullgutt.

Uten den siste ukens klønerier kunne både Solskjær og Røkke endt opp på sokkel utenfor stadion - og det ville ikke vært ufortjent.

Nå er byen tvert imot delt - om ikke helt på midten:

  • 42 prosent mener at Solskjær har håndtert saken dårlig, mens 67 prosent gir kritikk til Røkke.
  • Og motsatt: 56 prosent mener at Solskjærs opptreden har vært berettiget, mot 29 prosent for Røkke.

(Kilde: Infact for VG)

Sympatien tipper altså til fordel Ole Gunnar Solskjær, men også han står igjen med riper i gull-lakken i mange moldenseres øyne.

Ingen kan bebreide Ole Gunnar Solskjær at han vil bli manager i Aston Villa. Hans fremtid er som fotballtrener, og i den planen er Molde FK et skritt på veien mot mye større mål. Kanskje blinker selveste Manchester United et sted der fremme.

I fotball kan man ikke velge timingen selv. Når sjansen byr seg, må man ta den. Solskjær har en klausul i kontrakten om at han kan gå til Premier League, men det betyr ikke et fripass til å lage så mye støy som mulig.

Solskjærs største feil var å tro at et privatfly fra Aston Villa-eieren kunne gå ubemerket til Kvernberget flyplass i Kristiansund uten at noen ante uråd. Det tok lokalavisen Tidens Krav bare noen minutters journalistisk arbeid å avsløre den linken. Og dermed var ballen i spill.

Hva om dette hadde handlet om en leder i næringslivet?

Det er utenkelig for en norsk toppsjef å vurdere en ny arbeidsgiver i offentlighet. Den slags rekruttering skjer i hemmelighet. En toppleder vil ikke gamble med sin autoritet eller åpne for tvil om hvor lojaliteten ligger.

Det finnes bare to forklaringer på Solskjærs offentlige flørt med Aston Villa: Enten var det et utslag av dårlig dømmekraft, eller så har prosessen allerede gått så langt at han var rimelig sikker på å havne i Birmingham.

Men om  Solskjær utviste dårlig dømmekraft, så ble det ikke bedre da Kjell Inge Røkke og Aker entret manesjen med sin pressemelding om å stanse alle bidrag til Molde FK etter utløpet av 2012.

Igjen finnes bare to forklaringer i mitt hode: Enten var løpet kjørt for Solskjær i Molde FK - slik at det handlet om fordeling av Svarte-Per - eller så var også den offentlige skittentøyvasken utslag av dårlig dømmekraft av Røkke og hans stab av PR-rådgivere.

Men hovedpersonene er ikke alene om å kløne det til. Et mulig bunnpunkt kom da Molde-ledelsen gikk offentlig ut med Solskjærs svar til sin egen arbeidsgiver.

Vi har altså en leder som vurderer en annen arbeidsgiver i full offentlighet og signaliserer at han er på vei bort. Vi har en eier som i affekt drar tilbake pengestøtten til fotballklubben, og en klubbledelse som offentliggjør interne samtaler med en nøkkelansatt.

Klønete er et mildt ord!

Det er sjeldent at fotballens konflikter er så spektakulære som krangelen mellom Moldes rike onkel og Kristiansunds gullgutt.

Begge to er personer som nyter høy anseelse på hver sitt felt, og selv om de nå har fått en liten smell, så har de mye å gå på.

Dessverre føyer Molde-krangelen seg inn i en serie tilfeller av dårlig personalhåndtering i norsk fotball. Trenere sparkes over en lav sko, og trofaste klubbspillere opplever å bli skjøvet ut i kulden mot slutten av karrieren.

Selv om fotball skal være en prestasjonskultur hvor kun resultatene teller, så går det an å opptre skikkelig.

Det er oppmuntrende at Ole Gunnar Solskjær og Kjell Inge Røkke skal ha skværet opp på telefon, og det er respektabelt at Solskjær innrømmer at privatflytransporten var en feil som han skriver på kontoen for læring.

Men det er vanskelig å se for seg at ting vender tilbake til normalen. Aker åpner neppe pengekranen igjen, og bookmakerne er skråsikre på at Ole Gunnar Solskjær blir ny trener i Aston Villa.

Dermed blir Molde FK den uskyldige tredjeparten som rammes - på noen få dager mister klubben både 20 millioer kroner i året fra Aker og gulltreneren.

- Vi må ta lærdom av dette. Det er rom for forbedring her, sier styreleder Øystein Neerland i en kommentar til VG.

Det har han rett i.

Gladnyhet: Færre bønder

Noen bønder kjører traktoren til byen for å protestere. Andre følger finansminister Sigbjørn Johnsen og drar fra bygda for å jobbe i byen eller tar andre jobber i tillegg til å drive gården.

Norge får heldigvis færre bønder. Den gode nyheten er  at vi likevel får mer norsk mat.

Vi bruker 23 milliarder kroner i året på jordbruket, men likevel flykter bøndene i rekordtempo. Løsningen er ikke enda mer penger, men at landbruket fortsetter sin storartede omstilling.

Landbruksminister Lars Peder Brekk later som om han vil ha flere hender inn i landbruket, men er ikke villig til å betale det det koster.

Det store paradokset i landbruket er at næringen koster enorme summer - samtidig som bøndenes arbeid med jorda er lite lønnsomt.

Det eneste som er konstant er bøndenes misnøye med egen økonomi, og økonomenes misnøye med bøndene.

Selv  kritikerne må innrømme at norsk jordbruk har vist sterk evne til omstilling.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

- Jordbruket viser vedvarende høy produktivitetsvekst - høyere enn de fleste, nesten alle, norske bransjer og på samme nivå som oljebransjen, skriver Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning i rapporten «Innovasjon i landbruket».

Hva betyr det?

Bøndene blir færre, arbeider mindre på gården, men produserer likevel mer mat.

Likevel får de personlig bedre økonomi fordi de bruker ledig tid på mer lønnsomt arbeid utenfor gården.

Det er dette årets bondeaksjoner handler om. Landbruksminister Lars Peder Brekk (Sp) sier at han vil øke norsk matproduksjon og få flere hender inn i landbruket, mens Norges Bondelag mener at årets tilbud er for lite til å snu trenden.

Sagt på en annen måte: Landbruksministeren vil snu flukten fra landbruket, mens statsministeren - og sosialøkonomen - Jens Stoltenberg ikke vil legge nok penger på bordet for at det skal skje.

Hvorfor? Vi trenger arbeidskraften på andre, og mer lønnsomme, steder. Og det vil ikke true matvaresikkerheten fordi jordbruket fortsatt vil omstille til mer mat per årsverk.

Se på følgende fakta (sakset fra rapporten):

Jordbruksarealet i drift «har vært relativt konstant siden midten av forrige århundre på rundt 10 millioner daa».

  • Arbeidsinnsatsen «er redusert med 43 prosent fra 185 000 årsverk i 1990 til 105 800 i 2009».
  • Offentlige overføringer og tilskudd er redusert med «35 prosent for perioden regnet i faste priser».
  • Likevel: I samme periode er produksjonen av kjøtt økt med 50 prosent - fra 210 000 tonn til 315 000 tonn.

Se bare på illustrasjonen under (som viser hvordan produktiviteten har økt i ulike bransjer):

Sammenligning av årlig endring i totalfaktorproduktivitet (TFP). Størrelsen på boblen viser næringens verdiskapningsandel i 2007. Kilde: Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning.

Omstillingen av landbruket er ikke ferdig, og den voldsomme rasjonaliseringen viser hvor mye det var å ta av fra dengang Norge hadde mange småbruk med hvis sin bonde.

- Sammenliknet med utvikling i nesten alle bransjer er produktivitetsveksten i jordbruket høy, konkluderer forskerne.

Les analysen her: Innovasjon i landbruket

Det eneste som er konstant er bøndenes misnøye med egen økonomi, og økonomenes misnøye med bøndene.

Årsaken til det er at staten i praksis kunne sendt den årlige sjekken rett til hver bonde uten at han behøvde å løfte en høygaffel.

Næringen har tilnærmet null verdiskapning, slik økonomene måler den.

Ser vi på rene pengeoverføringer, betaler staten rundt 285.000 kroner per bonde, ifølge Kapital-redaktør Trygve Hegnar.

Samtidig sitter bøndene igjen med 287.000 kroner på å være bonde (resten av inntekten er arbeid utenom landbruket).

Hva betyr det?

Jo, at det ville vært like gunstig for bonden å sitte i solveggen og ta imot en sjekk enn det er å jobbe og slite for de samme pengene.

I tillegg kommer skjermingsstøtten eller importvernet på rundt syv milliarder kroner. Dette er toll som hindrer billigere mat fra utlandet, og som er en regning norske forbrukere betaler (fordi maten blir dyrere).

Vi legger altså 23 milliarder kroner inn i potten hvert eneste år, og hva får vi igjen for pengene?

På positiv side:

Færre og færre bønder produserer mer og mer mat. De tjener stadig mer, men får pengene for arbeid utenfor gården.

På negativ side:

Vi bruker 23 milliarder kroner på å støtte en næring som avvikles, og sitter igjen med verdens dyreste mat.

Tilbudet til Norges Bondelag var på 900 millioner kroner, mens bøndene krevde 2,2 milliarder.

Norges Bondelag har rett i at tilbudet ikke er nok til å snu strømmen av årsverk fra landbruket, men ønsker vi virkelig det?

PS: Undertegnede har fått over 2.200 "likes" på min blogg om at offentlig støtte per norske journalist er rundt tre ganger høyere enn offentlig støtte per norske bonde.

Du kan lese den her: Mer til journalister enn til bønder

Forskjellen er at landbruksstøtten er hjelp til omstilling, mens pressestøtten er vern mot omstilling fra papir til nett.

Hurra for 17. mai!

Vi har grunn til å være stolte over hvordan Norge stod sammen etter 22. juli. Foto: Gunnar Stavrum

Norge er et paradis for de aller fleste av oss. Det er det grunn til å feire!

Den norske grunnloven av 1814 var forut for sin tid, og har dannet grunnlaget for at Norge i dag er ett av verdens fremste demokratier.

Norge er ikke noe perfekt land, og Norge anno 2012 er ingen perfekt tilstand.

Likevel: Vi lever i en harmonisk krok av verden med tilnærmet null arbeidsledighet, velstand for de aller fleste, og med små politiske motsetninger.

I år er det umulig å feire nasjonaldagen uten å gjøre det i minnet om 22. juli.

Vi har hørt beretningene om 77 liv som ble brått avbrudt, og sett tapre overlevende og pårørerende fortelle om livet før og etter de brutale hendelsene.

Det minner oss om hvor skjørt demokratiet er mot ekstremister. Det skulle bare en mann til for å skape et nasjonalt traume.

Samtidig viser rosetogene og omtanken oss sider av Norge vi kan være stolte av. De fleste av oss har et annet politisk syn enn AUF. Likevel var vi alle AUFere etter 22. juli.

Statsminister Jens Stoltenberg og Oslo-ordfører Fabian Stang stod frem som ledere - uavhengig av hvor de står politisk.

Det minner oss om at våre felles verdier er mye større enn de politiske motsetningene.

Vi er et rikt og godt utdannet land, som har en økonomisk handlekraft ingen andre land er i nærheten av. Det forplikter. Norge er en del av et Europa i økonomisk krise, og en del av en verden hvor en milliard mennesker fortsatt lever i nød og sult.

Det er ikke vår skyld, men det er heller ikke vår fortjeneste at vi hadde den eventyrlige flaksen at det lå enorme oljeressurser i Nordsjøen.

I år kan vi feire 17. mai i stolthet over hvordan vi har håndtert 22. juli, samtidig som vi bør tenke at vi ikke er oss selv nok.

Internasjonal solidaritet er en viktig verdi på dagen vi feirer vår nasjon.

Mer til journalister enn til bønder

Norske medier - med Klassekampens Bjørgulf Braanen og Marga van der Wal, og Vårt Lands Helge Simonnes i spissen - får offentlig støtte for over 1,0 millioner kroner per journalistårsverk. Foto: NTB scanpix.

Staten gir mer økonomisk støtte til norske journalister enn til norske bønder. Det er mediene lite opptatt av å fortelle videre.

Mens bøndene aksjonerer med traktorer og stenger møllene, sitter medie-Norge ganske rolig i båten.

Det har vært ganske vellykket, for pengene har fortsatt å strømme inn fra staten, selv om brukerne har flyttet til internett (som ikke får fem øre i statsstøtte).

For Norges Bondelag (som får så hatten passer av mange lederskribenter) må det være en trøst å lese følgende regnestykke:

Norske medier mottar 7,1 milliarder kroner i direkte og indirekte pressestøtte, mens jordbruket får 23 milliarder.

Jordbruksstøtten er altså på 434.000 kroner årsverk, mens mediestøtten utgjør 1,25 millioner kroner per journalist.

Bedriftene som får mediestøtte har 5.900 journalister, mens Norge har 53.000 årsverk i jordbruket.

Jordbruksstøtten er altså på 434.000 kroner per årsverk, mens mediestøtten utgjør 1,25 millioner kroner per journalist.

Kan dette virkelig stemme? Sjekk selv!

Her er regnestykket:

Medietilsynets oversikt over produksjonsstilskudd, viser at de største mottakerne er:

  • Bergensavisen  32,1 mill.
  • Dagenmagazinet 14,0 mill.
  • Dagsavisen 40,4 mill.
  • Klassekampen 26,1 mill.
  • Nationen 25,2 mill.
  • Vårt Land 38,7 mill.

Disse seks store mottok altså godt over halvparten av all direkte pressestøtte.

Kilde: Mediestøtteutvalget.

Det er statens penger som holder hjulene i gang hos «opplagsvinnere» som Dagsavisen, Klassekampen og Morgenbladet.

Sistnevnte får sine penger fra Norsk kulturråd, og summen av direkte støtte og indirekte støtte gjennom fritak for merverdiavgift utgjør rundt regnet 13-14 millioner kroner - eller omlag 500 kroner per abonnent.

Det er likevel småpenger i forhold til «støttebaronene», eller de såkalte nasjonale meningsdannende avisene. Politisk fordeler de seg fra Kristelig folkeparti og til venstre. Det samme gjelder for øvrig pengene fra Norsk kulturråd.

Samlet er det bønder, målfolk, de kristne og venstresiden som drar avgårde med de aller fleste direkte støttekronene.

Les også: Frekkhetens nådegave

Ser vi på pressestøtteavisene, så ville de gått dukken uten pengene fra staten. I snitt hadde de 60 øre i inntekter per krone i kostnader: - De 138 avisene som mottok produksjonstilskudd i 2010 hadde et underskudd før støtte på 179 millioner kroner, skriver Medietilsynet i en gjennomgåelse av norsk medieøkonomi.

Men det er ikke små lokalaviser som får de store pengene. Hovedtyngden av lokalavisene får ikke mer enn 4-500.000 kroner i året.

Totalt ble det utdelt 281,4 millioner kroner i produksjonstilskudd i 2011 - mot 272,9 millioner året før.

I tillegg får de samiske avisene Sagat og Avvir snaut 20 millioner kroner, lokalradioene får 2,2 millioner kroner, og avisene i Finnmark får et ekstra tilskudd på snaut to millioner kroner, og det gis en drøy million til minoritetsspråklige publikasjoner.

Du finner oversikten her: Støtteordninger

Også Norsk Kulturråd tildeler søtte til uke- og månedsaviser. Største mottaker er Morgenbladet, som fikk 4,6 mill. kr i 2011, Dag og Tid, som fikk 4,6 mill. kr, og Ny tid, som fikk 3,0 mill. kr.

Totalt deler Norsk Kulturråd ut rundt 20 millioner kroner i støtte til uke- og månedsaviser.

De direkte støtteordningene utgjør altså rundt 330 millioner kroner i året.

Spørsmålet er hvor mange journalister som drar nytte av ordningene. Ifølge høringsuttalelsen til Mediebedriftenes landsforening sysselsetter norske aviser «mer enn 3.600 journalister og redaktører».

MBL har flere undersøkelser som viser at 8 prosent merverdiavgift på aviser vil gi opplagsfall mellom 5 og 10 prosent for VG og Dagbladet, men at det også vil ha virkninger for abonnementsavisene som «er blitt vesentlig mer prisfølsomme enn for få år siden».

Les høringsuttalelsen her: Mediebedriftenes landsforening

Samlet hadde papiravisene overskudd på 1,9 milliarder kroner i 2010 - men det er altså etter at de har fått direkte og indirekte statsstøtte for 2,6 milliarder kroner.

Her kan du se en gjennomgåelse: Økonomi i norske medievirksomheter

Den største støtten til papiravisene er at de har null merverdiavgift (mens nettet har 25 prosent, som de fleste andre).

Avisene får 2,6 milliarder i direkte og indirekte statstøtte - og sitter igjen med 1,8 milliarder i overskudd etter statsstøtten. Kilde: Medietilsynet.

Verdien av nullmomsen ble anslått til 2,3 milliarder kroner i 2008. Siden har det solgte opplaget falt, men prisene steget, slik at opplagsinntektene har økt fra 6,1 i 2008 til 6,3 milliarder i 2010. Hvis vi sier at 2,3 milliarder fortsatt stemmer, er vi snille. Det er trolig litt mer, men pytt pytt.

Så kommer NRK-lisensen, som nå nærmer seg fem milliarder kroner. For 2012 har Stortinget vedtatt at alle må betale kringkastingsavgift på 2.580 kroner, og alle disse pengene går til NRK.

- Rundt 95 prosent av NRKs inntekter kommer fra lisensen. I 2010 utgjorde lisensinntektene 4,5 milliarder kroner, heter det på NRKs hjemmeside.

NRK-lisensen stiger jevnt og trutt, og nærmer seg fem milliarder kroner i året.NRK hadde i 2010 3.442 årsverk. Trekker vi fra sentraladminstrasjonen og sier at alle andre er journalister (det er de ikke), så har NRK 2.300 journalistsårsverk.

Se oversikt: Antall ansatte i NRK

Da kommer vi frem til følgende regnestykke:

  • Fritak for merverdiavgift:   2,3 milliarder.
  • Direkte støtte: 0,3 milliarder
  • NRK-lisens: 4,5 milliarder
  • Total mediestøtte: 7,1 milliarder kroner

For papiravisene samlet gir statsstøtte på 2,6 milliarder kroner liv for 3.600 journalister - altså 722.000 kroner i støtte per journalistårsverk.

For NRK er regnestykket at 4,5 milliarder kroner i kringkastingsavgift holder liv i maksimum 2.300 journalistansatte - altså minst 2,0 millioner kroner i støtte per journalistårsverk.

Samlet snakker vi om 1,25 millioner kroner i direkte og indirekte støtte per journalist.

Jordbruksstøtten tilsvarer 480.000 per bonde - under halvparten av mediestøtten per journalist. Foto: NTB scanpix.
Til sammenligning får jordbruket ca 23 milliarder kroner i tilskudd og skjermingsstøtte. Norge har 53.000 årsverk i landbruket.

Den offentlige støtten er altså 434.000 kroner per årsverk.

Mye penger, absolutt, men altså rundt 1/3 av den offentlige mediestøtten per journalistårsverk.

Det er et regnestykke aviser og kringkasting sjeldent nevner.

Lurer på hvorfor.

PS: Nettavisen får ikke fem øre i offentlig mediestøtte. Det gjelder nettaviser generelt. Likevel oppgir 45 prosent av befolkingen at internett dekker deres interesser best. Fjernsyn kommer på andreplass med 27 prosent, og papiravisene 16 prosent.

Nettet dekker altså interessene for publikum bedre enn fjernsyn og papiraviser til sammen.

Gi oss i dag vårt utenlandske brød

Bondelaget vil stoppe utkjøring av matmel fra Lantmännen Cerealias mølle på Bjølsen i Oslo. Foto: Vegard Grøtt, NTB scanpix.

Norske bønder får statsstøtte for å dyrke korn, men forbrukerne foretrekker å kjøpe brød fra utlandet.

«Ingen mat uten bønder», står det på t-skjortene til de aksjonerende bøndene.

Norske forbrukere kunne svart: «Gi oss i dag vårt utenlandske brød».

En ting er hva folk svarer på meningsmålinger om bøndenes aksjoner - noe helt annet er hva de gjør i butikkene. Der handler de nemlig stadig oftere utenlandske matvarer. Importen av matvarer har økt med 222 prosent siden 1995.

Dette gjelder alle matvarer, også brød. Bøndene kan stanse utkjøring av mel fra de norske møllene, men de kan ikke hindre import av brød fra utlandet.

Forbruk av korn (røde søyler) synker, mens importen av brød (blå stripe) stiger.
Siden 1997 er importen av brødvarer økt fra 21.000 til 65.000 tonn. I samme tidsrom har det innenlandske forbruket av hvete sunket med rundt 60.000 tonn.

Hva betyr det?

At norske forbrukere velger å kjøpe importert brød i stedet for å kjøpe brød bakt på norske, subsidierte rådvarer.

Den norske staten støtter jordbruket med drøyt 20 milliarder kroner i året. Pengene gis delvis direkte til bøndene, og delvis som skjermingsstøtte - det vil si tollmurer som gjør det ulønnsomt å importere melk og andre råvarer fra utlandet.

På bearbeidete produkter som brød (RÅK-varer), blir tollen lagt på råvarenes andel av det ferdige produktet. I praksis betyr det at man verner bonden, men ikke bakeriene. De lave tollsatsene på bearbeidete landbruksvarer er en del av EØS-avtalen.

Kilde: Mat og industri 2011.
- Mens matindustriens hjemmemarkedsandel lå på 89 prosent i 1995, er denne nå på 80 prosent, skriver forskerne Gro Steine og Johanne Kjuus ved Norsk Institutt for landbruksøkonomisk forskning i rapporten Mat og industri 2011.

Ser vi bort fra fisk, så kjøper vi matvarer fra utlandet i stort monn. Importen har gått fra rundt 7 milliarder kroner i 1995, til nær 25 milliarder kroner nå.

Tar vi med fisk, endrer bildet seg: Da solgte vi matvarer for nær 60 milliarder kroner, mens vi importerte for rundt 40 milliarder kroner.

Ser vi kun på jordbruket (tar bort drikkevarer, sjokolade etc), så er bildet nattsvart sett med bondebriller: - I alt ble det importert jordbruksbaserte matvarer for 11,4 mrd. kroner i 2010, en økning på 222 prosent siden 1995, skriver forskerne.

Norge avvikler landbruket sakte, men sikkert - mens bøndene får stadig bedre økonomi.

Kort sammenfattet er det slik at færre bønder produserer mer mat, samtidig som de tjener mer og mer - fordi de jobber stadig mer på si.

Les også bloggen: Norske bønder tjener på å slutte

Utviklingen som har skjedd under den rødgrønne regjeringen vil glede sosialøkonomen Jens Stoltenberg mer enn kollegene fra Senterpartiet. Ideen bak globalisering er at hvert land selger varer de har komparative fortrinn for å produsere. Norge selger olje og fisk, og vi importerer jordbruksvarer fra EU-landene. Med den krisen EU-landene er inne i, er eksporten til Norge svært viktig.

Norske bønder blir deltidsbønder, mens vi kjøper mat billigere fra EU - og skaper arbeidsplasser i EU-landene.

Alle blir glade, bortsett fra bøndene.

Bøndene tjener på å slutte

Landbruksminister Lars Peder Brekk er betydlig mindre populær blant norske bønder enn dette bildet tyder på.

Norske bønder får det bedre og bedre fordi de jobber mindre og mindre med landbruk.

Landbruksminister Lars Peder Brekk har tøffe dager etter at Norges Bondelag har erklært krig mot Senterparti-statsråden.

Men faktum er at bøndene får det bedre og bedre: - Gårdbrukernes inntekter økte med 8 prosent, viser siste årstall fra Statistisk sentralbyrå.

Så hva er det bøndene klager over?

Da den rødgrønne regjeringen tok over 17. oktober 2005, var det over 50.000 gårdsbruk i Norge.

Senterpartiet har hatt landbruksministeren hele perioden, og i løpet av de 2.400 dagene er det lagt ned tre gårdsbruk hver eneste dag!

Vi nærmer oss nå 40.000 gårdsbruk, og nedbyggingen går i rekordtempo.

Årsaken til at bøndene likevel har grei økonomi, er at de tjener penger på arbeid ved siden av.

Eller riktigere: For stadig flere er jordbruk ren hobby eller en attåtnæring.

Mer enn 2/3 av bøndene har under halvparten av inntektene sine fra jordbruket.

Bøndene får det altså bedre og bedre økonomisk - fordi de jobber stadig mer utenfor gårsbruket.

Sannheten er landbruket er i en storstilt omstilling og produktivitetsvekst.

Norske melkebønder produserer mer melk nå enn de gjorde på 50-tallet, til tross for at det bare er en brøkdel så mange bønder.

Kjøttproduksjonen er tredoblet i samme periode.

Når vi atpåtil har nesten null ledighet, så betyr det at overflødige årsverk i jordbruket har gått til andre private bedrifter, eller til skole og omsorg. Vi har altså flyttet arbeidskraften fra et sted vi ikke trenger dem - til andre steder der de behøves.

(Nå skal det legges til at trygdebudsjettet også har tatt sin del, og at mange tradisjonelle jordbrukskommuner - for eksempel i indre Aust-Agder og Telemark - er på uføretoppen).

Hovedbildet er likevel at færre bønder produserer mer mat, og at ledig arbeidskraft brukes bedre andre steder.

Når Norges Bondelag har slagordet «Ingen mat uten bønder», så er det en tvilsom påstand. I virkeligheten har vi fått mer mat med færre bønder. Samtidig har vi verdens dyreste mat fordi vi fortsatt holder oss med et kostbart landbruk, og bruker tollmurer for å verne norske matvarer mot internasjonal konkurranse og import.

Et større problem er fraflyttingen. I dag har Norge bare rundt 32.000 lønnsomme gårder, av ialt nær 190.000 jordbrukseiendommer. Resten er fraflyttet eller brukes ikke til landbruk. Likevel dreier det seg om rundt 2/3 av alt arealet i Norge. Konsekvensen er at landsbygden gror ned, og at det norske kulturlandsskapet går tilbake til naturen.

Men løsningen er ikke mer matproduksjon, men å gjøre det lønnsomt for eierne å vedlikeholde eiendommene, eller sørge for at hobbybøndene har nok inntekter på siden av landbruket.

Landbruksminister Lars Peder Brekk kan late som noe annet, men i virkeligheten fortsetter han på samme løpet som alle sine forgjengere siden krigen - nemlig med en gradvis avvikling av landbruket.

En beskjed til en massemorder

Massedrapsmannen Anders Behring Breivik har fremstått helt upåvirket mens retten har hørt hvordan han drepte barn og unge på Utøya. Foto: Heiko Junge, Scanpix.

Endelig fikk massedrapsmannen Anders Behring Breivik føle raseriet fra noen han har rammet så hardt.  Det var en lettelse for mange pårørende som har hørt grusomme detaljer fra en upåvirket barnemorder.

«Du har drept min bror. Dra til helvete», sa en av tilhørerne og kastet en sko etter Behring Breivik.

Noen timer etter hendelsen ble mannen intervjuet, og han står for sin handling:

- Broren min ble drept på Utøya. Han var alene i Norge, uten familie. Drapsmannen tok livet hans. Og han ødela livet til meg og familien. Jeg har reist fra Irak til Norge for å være tilstede i retten. Og det har gjort enormt inntrykk på meg, sier Haydar Mustafa Qasim til Aftenposten.

Det er en grense for alt.

I dag etter dag har retten og tilhørerne fått innblikk i hvordan Anders Behring Breivik skjøt og drepte forsvarsløse barn ned til 14 års alderen. Hjerterådt, kaldt og metodisk gikk han fra gjemmested til gjemmested, lokket ungdommene fram og skjøt dem med gjentatte skudd.

Noen ble skutt mens de lå nede og holdt seg for hodet, andre forsøkte å flykte  - andre ble lokket frem og likvidert.

Venner og familier har fått høre hvordan deres kjæres siste minutter var i et inferno av frykt og flukt - og hvordan de forsvarsløse barna og ungdommene til slutt ble drept av en feig massemorder som ikke tok noen sjanser på å bli overmannet.

Ett av ofrene var Karar Mustafa Quasim, som kom til Norge som 16-årig enslig asylsøker fra krigsherjete Irak. Møysommelig bygde Karar opp en tilværelse i Norge. Han skulle begynne på Vestby videregående skole i fjor høst, og AUF-leiren i fjor var hans første sommerleir. Han karakteriseres som «en positiv, glad og skoleflink gutt».

Den 22. juli i fjor ble han drept av fire kuler fra Anders Behring Breivik.

Her kan du lese mer: Gråt for Karar Mustafa Qasim i Oslo tingrett

Etter ukene i Oslo tingrett har det vært imponerende å følge de tapre pårørerende.

De har fått beskrevet drapshandlingene, og sett hvordan Anders Behring Breivik upåvirket har hørt de hjerteskjærende detaljene uten en mine.

I dag fikk en nok, han tok det eneste han hadde foran seg - sin egen sko - og kastet den etter massedrapsmannen.

- Vi hadde øyekontakt. Jeg måtte gi drapsmannen en beskjed, fra alle han har ødelagt livet for. Han er en morder, en terrorist, sier Haydar Mustafa Qasim til Aftenposten.

Det er ikke vanskelig å forstå ham. Gjennom rosetog og snakk om kjærlighet og demokrati har de fleste følt på raseri og hat mot massedrapsmannen fra Utøya.

Rettssaken er ingen filosofisk-intellektuell øvelse, drapene på Utøya var ikke dataspill eller en vellykket aksjon.

Det var nådeløse henrettelser av forsvarsløse barn.

Derfor er det ikke vanskelig å føle sympati for skokasteren i Oslo tingrett:

- Jeg skal snakke med psykolog. Men det er ikke noe galt med meg. Jeg ville bare gi morderen en beskjed. Ingenting kan forandre det han har gjort.

 

Sene aborter brutale valg

Legene klarer å berge noen barn ned til 23 svangeskapsuke - mens andre gjennomfører aborter etter 22 uke. Illustrasjonsfoto: Joshua Smith, Flickr (Creative Commons)

Klagenemnda har ikke innvilget aborter i 22. uke for moro skyld. Det kan eksempelvis være ofre for voldtekt eller incest. Nå skal de tvinges til å føde.

Det er et brutalt valg gravide kvinner blir stilt overfor når de vurderer abort.

I Norge er det kvinnene selv som bestemmer frem til utgangen av 12. svangerskapsuke, eller når kvinnen er rundt tre måneder på vei.

De påfølgende seks ukene kan svangerskapet avbrytes etter beslutning i en abortnemnd, hvis fødselen «kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon».

Jo lengre svangerskapet har vart, desto sterkere grunner skal til.

Loven sier at «etter utgangen av attende svangerskapsuke kan et svangerskap ikke avbrytes med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det. Er det grunn til å anta at fosteret er levedyktig, kan tillatelse til svangerskapsavbrudd ikke gis».

Her kan du lese teksten: Lov om svangerskapsavbrudd

To ulike kvinners skjebne illustrerer det brutale valget:

  • Den ene kvinnen har blitt gravid etter mange års forsøk og føder prematurt i den 23. svangerskapsuke.
  • I nabosengen ligger ei jente som ble voldtatt av sin far, og som er gravid i 22. svangerskapsuke.

I det første tilfellet gjør helsepersonalet alt de kan for å berge barnet. De klarer det tidligere og tidligere.

Men det er fortsatt svært høy dødelighet når mødre føder i 23. svangerskapsuke.

Dette er også grunnen til at Klagenemda har godkjent aborter i 22. uke: - Vi har basert oss på undersøkelser som viser at av dem som er født før uke 23, overlever ingen, sier leder for Klagenemnda, Britt Ingjerd Nesheim, til Aftenposten.

I uke 23 overlever ett av seks barn.

Både i 2008, 2009 og 2010 ble det innvilget aborter etter uke 22.

I 2010 ble det gjennomført 13 aborter i uke 22, og 7 etter. Av disse 20 fostrene, var seks friske, ifølge Aftenposten.

Vi kjenner ikke grunnen til hvert tilfelle, men det har åpenbart vært svært alvorlige saker - misdannelser, mors situasjon eller incest/voldtekt.

For helsepersonalet er det vanskelig å takle:

På det ene rommet setter de inn store ressurser for å redde et prematurt barn - i naborommet legges det tidligfødte barnet til incestofferet til side og dør.

Ingen av barna overlever uten omfattende medisinsk hjelp. Men lovens formulering om «grunn til å anta at fosteret er levedyktig» tilsier at man ikke utfører aborter når det selv er en liten sjanse for overlevelse.

Nå setter Helsedirektoratet en absolutt grense etter uke 22, men den er per definisjon på glid etterhvert som medisinsk videnskap blir i stand til å utvikle barn som overlever utenfor mors mage.

Konsekvensen er at de kvinnene som har fått aksept i Klagenemnda i spesielt alvorlige situasjoner, fra nå vil tvinges til å gjennomføre svangerskapet.

I praksis betyr det kvinner som er voldtatt eller utsatt for incest. Man trenger ikke mye empatisk evne for å skjønne hvor traumatisk det kan bli - både for mor og for

På den andre siden har ikke barnet i magen gjort noe galt, og det er en moralsk grense mellom å avbryte et svangerskap og aktivt ta et liv.

Dette er et ekstremt dilemma i grenselandet mellom liv og død.

Det er en moralsk avveining hverken lovgivere eller medisinsk etikk kan fjerne, og som hovedregel må være den gravide kvinnens valg.

Fete skolebarn dør tidligere

Dårlig kosthold, gatekjøkkenmat og lite mosjon har skapt en bølge av fedme. Illustrasjonsfoto: Helge Hansen, Scanpix.

Fedme er en internasjonal epidemi som også rammer Norge, og som nå slår inn i barneskolen.

Den gode nyheten er at Norge klarer seg bedre enn de aller fleste land.

Den dårlige nyheten er at en av fem voksne nordmenn har fedme.

Dagsavisen 10. mai 2012

Man kan skylde på arv, psykologi, miljø og hormoner: - Den enkleste og viktigste forklaringen er likevel at vi får i oss mer energi enn vi forbruker, skriver SSB-forsker Arne Jensen i en analyse.

Les saken her: Er nordmenn så overvektige?

I dag er Verdens aktivitetsdag, og det er ingen tvil om at også norske skolebarn blir mer overvektige - samtidig som de beveger mindre på seg. Derfor oppfordrer Norges idrettsforbund alle landets skoler til å markere dagen med minst en time fysisk aktivitet for elever og lærere.

Denne oppfordringen burde gjelde hver eneste skoledag, for utviklingen er alarmerende.

Dagsavisen har intervjuet gymlærer Tore Bakker, som har arrangert skoleløpet Årvollia rundt i 37 år.

- Siden 1989 er det ikke satt en eneste klasserekord, sier Bakker.

Dårligere form og høyere vekt er starten på et farlig livsløp. Undersøkelser viser at personer som er overvektige når de er 20 år, får økt dødelighet senere.

Fedme blant barn vokser sterkt. I 3. klasse er nå nær 20 % av alle barna overvektige eller har fedme. Ett av fem barn i skolen, altså.

- Lange perioder med overvekt i barndommen kan føre til økt risiko for hjerte-karlidelser, skriver Folkehelseinstituttet.

Det er en mager trøst at Norge har minst fedme i hele Europa.

I 1973 var 15 prosent av nordmenn overvektige, og det gjaldt både kvinner og menn.

I 2008 hadde andelen økt til 32 prosent for menn - og 21 prosent for kvinner.

Den verste gruppen er middelaldrende menn: - En norsk 40-åring veier i dag fem kg mer enn en 40-åring gjorde rundt 1985. Over halvparten av norske 40-45-åringer er overvektige, mener Folkehelseinstituttet.

Vekten øker, selv om stadig flere trimmer. Problemet er at det fortsatt er mange som knapt rører på seg. I de fleste befolkningsgrupper finnes det rundt 20 % som ikke trimmer overhodet. Resultatet er at hjerte- og karsykdommer og diabetes kryper stadig lengre nedover i aldersgruppene.

Problemet er at når du spør folk, så oppgir de at de er slankere enn de virkelig er.

Og når du fysisk veier folk, så er det mange som ikke er med på undersøkelsene.

Men alt tyder på at vi blir fetere.

De vernepliktige er blitt stadig fetere de siste 15 årene.
De vernepliktige har blitt tre kg tyngre de siste 15 årene, mens høyden nå har stabilisert seg på 180 cm.

Det er altså ikke «cola, chips og Facebook»-generasjonen som er verst - men «øl, chips og tv-fotball»-segmentet.

Her ser du fasiten: Andel overvektige

PS: Du regnes som overvektig hvis du har en kroppsmasseinndeks (BMI) på over 27.

Du finner en kalkulator her, men enkelt og greit:

  • Er du en mann på 180 cm, er du overvektig ved 87 kg.
  • Og er du en kvinne på 165 cm, går grensen ved 74 kg.

Spiller det noen rolle om du har noen kilogram ekstra rundt livet?

Ja, spesielt der! Bukfedme - eller vom - er det farligste.

Sunt kosthold og aktivitet i barndommen gir bedre helse og lengre levetid. Selvsagt må foreldrene skjerpe seg, men fedme og innaktivitet overføres til barna gjennom arv og miljø. Derfor er det viktig at skolen tar et grep og stimulerer skolebarna til å være mer aktive.

Det er det 20 prosent minst aktive og overvektige barna vi må få fart på - før de får livsstilssykdommer og havner i trygdebudsjettene om noen få tiår.

Overvektige barn som blir fete voksne dør tidligere enn andre.

Så brutalt er det.

 

Konkurranse i skolen er bra

Kunnskapsmininster Kristin Halvorsen vil at flere skal lære mer - bare ikke på private skoler. Foto: Kunnskapsdepartementet.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen har en fobi for konkurrenter til den offentlige skolen. Men det gjelder ikke religiøse og pedagogiske avvikere. For dem er det fritt frem.

Skole blir et hovedspørsmål i den politiske debatten frem mot valget i 2013.

Både høyre- og venstresiden er enige i at den norske skolen må bli bedre, men de har helt ulike resepter:

  • Venstresiden vil forby privatskoler og bruke mer penger på lærere og utstyr.
  • Høyresiden sier ja til private skoler og gi de beste elevene større utfordringer.

Denne motsetningen finnes bare i politikernes hoder.

Velgerne, foreldrene og elevene kan godt si: Ja takk, begge deler!

Det er ingenting i veien for å øke bevilgningene til offentlige skoler samtidig som man sier ja til private skoler og åpner for ekstratilbud for spesielt flinke elever.

De  nasjonale prøvene viser at private skoler og skoler i akademikernabolag i de store byene gjør det best - mens små, ressurssvake utkantskoler og byskoler med mange elever med ikke-norsk bakgrunn gjør det dårligst.

Les også: Bedre resultater i private skoler

Det som betyr mest er foreldrenes utdanningsbakgrunn. Og den forsterkes hvis også medelevenes foreldre har samme utdanningsbakgrunn.

Samtidig gjør skoler som har rundt ti prosent elever med innvandrerbakgrunn det bedre enn helt «norske» skoler.

Tross tro på det motsatte - skoleforskning visere at færre elever per lærer og mengden datautstyr har lite å si.

Les også: Knuser myter om norsk skole

Poenget er at vi hadde kommet lenger om kunnskap og forskning styrte skolepolitikken - og ikke motsatt; nemlig at myter og ideologi får styre.

En skole blir ikke bedre fordi om den er privat, men det blir heller ikke automatisk utjevning av at skolen er offentlig.

I dag har vi den absurde situasjonen at det er forbudt å lage private skoler som har til formål å være bedre enn de offentlige - og som tjener penger.

Begrunnelsen er at private skoler vil trekke til seg de beste elevene og lærerne - og utarme den offentlige skolen.

(Det gjelder åpenbart ikke 100 år gamle pedagogiske særheter som Steinerskolen og Montesorri - eller religiøse særskoler. Der er det fritt frem etter et kompromiss mellom de rødgrønne og Kristelig folkeparti.)

Men holder logikken?

For 30 år siden hadde NRK monopol på kringkasting og Televerket monopol på tele.

Så fikk begge konkurrenter. TV 2 og kommersielle radiokanaler utfordret NRK - mens Telenor måtte bryne seg på NetCom.

Utfordrerne kunne ansette flinke reportere, men det førte til at både NRK og Telenor omstilte seg og slo tilbake.

Er det noen som mener at Oslo legevakt har blitt dårligere av Volvat Medisinske Senter?

Og er det noen som ikke har fått med seg at uten private barnehager ville vi ikke vært i nærheten av å nå målet (som ennå ikke er nådd) om full barnehagedekning?

Den beste innvendingen mot private skoler er at de stort sett finansieres av offentlige tilskudd. Men det er det politikerne som bestemmer. Det er også dem som bestemmer hva innholdet i skolen skal være, og hvor store bevilgningen den offentlige skolen skal ha.

Det er vel kun i Norge at det er lov med private idrettsgymnas, men ulovlig med skoler som satser på norsk, matematikk og engelsk.

Derfor bør Kunnskapsministeren si nei til flere religiøse og pedagogiske sær-skoler, og åpne for Norsk Matematisk Toppgymnas.

Olav Thon ser Rødt

Olav Thon vil flå de høytlønte, mens Rødt vil flå både milliardærer som Olav Thon og de høytlønte. Foto: Ole Eikeland, Nettavisen.

Milliardær Olav Thon vil ha 100 % skatt på høye lønnsinntekter, men vil la kapitalister som seg selv slippe unna. Det vil ikke partiet Rødt.

Ytterst i venstre fil pågår en skattedebatt hvor partiet Rødt og eiendomsmilliardær Olav Thon tilsynelatende har funnet hverandre i ville flå de høytlønte.

- Ingen skal tjene over 1,5 millioner, mener Rødts nyvalgte partileder Bjørnar Moxnes.

Milliardær Olav Thon følger opp: - En personlig inntekt på to-tre millioner burde være fullt tilfredstillende.

Enige? Neppe.

For Rødt-partilederen viker ikke en tomme når han blir spurt om aksjeutbytter også skal inngå.

- Selvsagt, svarer han.

For Olav Thons vedkommende betyr det at utbyttet han ifjor tok ut fra Olav Thon Eiendomsselskap på nær 70 millioner kroner kunne vært sendt rett til kemneren. 100 % skatt altså for alt over 1,5 millioner.

Og det er nok ikke hallingdølen helt enig i: - Det gjelder jo bare en personlig inntekt, sier han.

Selv hadde Olav Thon en verdistigning på sin formue på 2,6 milliarder kroner fra 2010 til 2011, skal vi tro anslagene fra Kapital.

Samtidig tok han ut 68,7 millioner kroner i utbytte fra Olav Thon Eiendomsselskap til sitt private selskap Olav Thon AS.

Hverken verdistigningen eller utbyttet er skattelagt i Norge, og det er nok Olav Thon glad for.

Aksjene i Olav Thon Eiendomsselskap er verdt 6,0 milliarder kroner, men den smarte eiendomsinvestoren har mer på si'.

Ifølge ligningen er Olav Thons skattemessige formue 7,8 milliarder kroner. Det er denne han betaler formueskatt av.

I virkeligheten er formuen tre ganger høyere - Kapital anslår den virkelige formuen hans til 23,9 milliarder kroner.

Mens Norge har høye marginalskatter for ansatte, så er skattetrykket betydelig mindre for milliardærer.

Olav Thon personlig skatter eksempelvis ikke mer enn rundt 0,5 prosent av sin virkelige formue.

Så det er et g0dt stykke fra Olav Thon og til Rødt - selv om begge vil flå de med høye inntekter.

For å bruke Olav Thons egne ord: - En personlig formue på to-tre milliarder kroner burde være fullt tilfredstillende.

Statoil satser i skrekkregimer

Menneskerettsadvokaten Nasrin Sotoudoeh ble nylig dømt til 11 års isolat. Foto: Flickr.com

Statoil er fortsatt på plass i landet hvor offentlige henrettelser og steining pågår. Regimet i Iran dømte nylig en advokat til 11 års isolat for arbeid for menneskerettigheter.

Onsdag kommer datteren til Nobelprisvinneren Shirin Ebadi til Norge for å få oppmerksomhet for den iranske menneskerettsaktivisten Nasrin Sotoudeh.

Advokat Sotoudeh er en modig kvinne, som har arbeidet for opposisjonen og forsvart fanger som er dømt til døden for forbrytelser de gjorde som barn.

Sotoudeh er nylig dømt til 11 års isolat for propaganda og for å utgjøre en fare for Irans nasjonale sikkerhet. I tillegg er hun fradømt retten til å arbeide som advokat - og nektes å forlate Iran de 20 neste årene.

Her er Nasrin Sotoudehs historie: 11 år på isolat

Vil du lære mer om regimet Norge fortsatt handler med, kan du lese mer her: Politiske fanger - fem sterke historier

Samtidig kommer meldinger om at Iran har henrettet 9 fanger samtidig i Tehran og Tahriz.

Regimets bødler har travle dager: Antallet henrettelser har nådd 53 bare på de fire siste ukene, forteller iranske menneskrettsaktivister.

I tillegg er 85 andre fanger dømt til døden for narkotikasmugling.

- Mullahenes regime har intensivert sin undertrykkelse, spesielt antallet brutale henrettelser, for å kontrollere det iranske folkets raseri, heter det.

Det iranske regimet kritiseres stadig for alvorlige brudd på menneskerettighetene:

«Vilkårlig fengsling uten lov og dom, politisk motiverte arrestasjoner og drap, henrettelser av mindreårige, henrettelser ved steining, manglende rettsvern for kvinner, trakassering av etniske og religiøse minoriteter, manglende forsamlings- ytrings- og pressefrihet, stadige overgrep mot menneskerettighetsforsvarere, mv.»

(Kilde: Utenriksdepartementets landinformasjon).

Både FN, USA og EU har svart med økonomiske sanksjoner.

Norge har svartelistet flere hundre iranske personer og selskaper - og innført tiltak innen olje og shipping.

Men vi har ikke en generell handelsblokkade: - I forbindelse med ovennevnte brudd på grunnleggende menneskerettigheter utført av iranske myndigheter bør bedrifter som vurderer å etablere seg i landet vurdere hvordan næringsaktivitet i Iran vil virke inn på deres omdømmearbeid, skriver UD.

Ifølge Statistisk statistisk sentralbyrå kjøpte Norge varer fra Iran for 2,3 millioner kroner siste måned - mens vi eksportere for 8,2 millioner kroner. Samlet har vi eksportert varer for 2,7 milliarder kroner til regimet de siste ti årene.

Blant landene som har drevet forretninger i Iran er pumpeleverandøren Frank Mohn AS.

Bedriften vil ikke svare på spørsmål fra Bergens Tidende om sin virksomhet i landet.

Også Statoil er stadig på plass med kontor i Teheran med 30 ansatte.

Med den norske staten som hovedeier har Statoil de siste ti årene bidratt til å skape økonomisk vekst for Iran-regimet.

Det norske statoljeselskapet har bygd ut et gassfelt på iransk sektor i Den persiske golf, og har lisens for utforskning på Khorram Abad-feltet - i tillegg til å levere tekniske tjenester til det iranske statsoljeselskapet NIOC.

Denne servicekontrakten måtte avbrytes da Norge ifjor tilsluttet seg EUs sanksjoner mot Iran.

Her kan du lese mer: Statoil i Iran

Samme Statoil har for øvrig akkurat inngått en avtale med Russland i Barentshavet - også det et land hvor demokrati og menneskerettigheter er under press.

Etter Telenors ferske erfaringer i Russland og India er det i hvert fall friskt satset.

 

Gahr Støres forklaringer spriker

Utenriksminister Jonas Gahr Støres forklaringer spriker. Fotomontasje: Scanpix/Nettavisen.

Sprikende forklaringer er det største problemet for utenriksminister Jonas Gahr Støre i den såkalte Tschudi-saken.

Dagens høring i Stortinget etterlater inntrykk av en utenriksminister tilpasser sin forklaring etterhvert som nye brikker blir offentlig kjent.

Fra første stund har Jonas Gahr Støre hevdet at han og Felix Tschudi ikke er nære venner, men «bekjente» - og at det uansett ikke er problemer med habiliteten fordi søknaden kom fra Norges Rederiforbund, og ikke fra Tschudi.

- Jeg vurderte ikke min habilitet i den saken, da jeg ikke anså det som relevant, sa Gahr Støre så sent som 20. mars.

Les saken her: Støre: - Ikke relevant å vurdere min habilitet

Saken dreier seg om seks millioner kroner som UD bevilget til stiftelsen Felix Tschudi tok inititiav til.

Tidligere har Gahr Støre forsvart seg med at pengene  gikk til Universitetet i Nordland, men det er en tilsnikelse. Millionene gikk rett til opprettelsen av Senter for nordområdelogistikk i Kirkenes - altså stiftelsen utenriksministerens mangeårige venn var intititivtaker til, og hadde økonomiske interesser av.

På UDs nettsider heter det at «bekjentskapet til sistnevnte er heller ikke av en slik karakter at utenriksministeren har funnet det nødvendig å vurdere sin habilitet...».

I dag hevdet utenriksministeren tvert imot at han vurderte dette: - Min vurdering var at jeg ikke var inhabil.

  • Først visste Jonas Gahr Større angivelig ikke at initiativet kom fra Felix Tschudi - nå innrømmer han det.
  • Så var de uansett bare bekjente - nå sier Jonas Gahr Støre at de venner, men ikke nære venner.
  • Endelig sa Jonas Gahr Større at han ikke vurderte sin habilitet - nå hevder han å ha vurdert habiliteten.

Jonas Gahr Støres nye versjon er at han visste at initiativet kom fra Tschudi, men at vennskapet til rederen ikke er nært nok til å skape problemer.

Nettopp vennskapet til Felix Tschudi er kjernen i denne saken. Og faktaene som nå er på bordet tegner bildet av et temmelig nært vennskap:

  • De gikk på Sjøkrigsskolen sammen.
  • De feirer 17. mai sammen.
  • De var gjester i hverandres bryllup.

Og Jonas Gahr Støres familieselskap har endog invester penger i Felix Tschudis rederivirksomhet.

Skipsreder Felix Tschudi har invitert utenriksminister Jonas Gahr Støre på 17. mai-middag hvert år de siste ti årene. Foto: Vegard Grøtt, Scanpix.

- Jeg kjenner Felix Tschudi. Han er en venn og en viktig aktør i nordområdene, sa utenriksminister Jonas Gahr Støre i dagens åpne høring i Stortinget.

Gahr Støres første versjon var å spille ned vennskapet: - Vi er ikke nære venner, men bekjente, var hans forklaring da saken kom opp.

Også når det gjelder inivititet til stiftelsen, er det nå rimelig klart at det kom nettopp fra Jonas Gahr Støres venn og selskapet Tschudi Shipping Company.

Det fremgår svart på hvitt i søknaden fra Norges Rederiforbund.

Etter dagens høring står det fast at utenriksministeren involverte seg personlig i en millionbevilgning til et stiftelse hans venn hadde økonomiske interesser av - uten å be Lovavdelingen vurdere habilitetsspørsmålet.

Problemet er at forklaringene motsier hverandre:

  1. Dersom Jonas Gahr Støre trodde millionsøknaden gjaldt Norges Rederiforbund, var det ingen grunn til å vurdere vennskapet til Felix Tschudi slik han nå hevder at han gjorde i 2008.
  2. Men hvis han visste at Felix Tschudi hadde økonomisk interesse av de seks millioner kronene, burde han bedt Lovavdelingen vurdere habiliteten, slik Jonas Gahr Støre har plikt til.

De rødgrønne har flertall på Stortinget, så Jonas Gahr Støre slipper nok unna møtet med nasjonalforsamlingen.

Men i møtet med velgerne har det gått dårligere.

En meningsmåling TNS Gallup har gjort for TV 2 viser at 33,7 prosent har fått svekket tillit til Støre.

Ikke nødvendigvis fordi han gjorde  en vennetjeneste til seks millioner kroner, men trolig fordi utenriksministerens mange sprikende forklaringer i sum ikke fremstår som veldig tillitsvekkende.

Fri flyt av tiggere

Rumenske tiggere bor på gaten i Oslo. Foto: Alexander Winger, Nettavisen.

 Å tigge på gaten i Norge er ingen løsning for fattige i Europa.

Det er forbudt å tigge på gaten i Romania, men det er lov å være rumensk tigger i Norge. Resultatet er en flom av tiggere som gjør livet vanskeligere for norske tiggere - og som synes organisert i kriminelle nettverk.

Paradoksalt nok er det vanskeligere for en indisk ingeniør eller en filippinsk hushjelp å komme til Norge og utføre arbeid legalt, enn det er for en rumensk tigger å komme hit

Etter at Høyres landsmøte i helgen ønsker å forby tigging, kan det nærme seg et politisk flertall for tiggeforbud på Stortinget. Fremskrittspartiet er enig, Senterpartiet er på glid, Kristelig folkeparti vil gi kommunene makt til å forby tigging, mens det er sterke krefter i Arbeiderpartiet som også vil fjerne tiggingen.

Det største problemet for Norge er EØS-avtalen som gir 550 millioner mennesker rett til å flytte hvor de vil - også til Norge. Fri flyt av mennesker kan fungere hvis landene har noenlunde like rettigheter, men blir et stort problem hvis et land har bedre trygdeytelser (eller åpenhet for tigging) enn de andre landene.

På litt sikt kan «trygdeshopping» og fri flyt av tiggere true norske rettigheter og til slutt EØS-avtalen.

Prinsippielt må det være en frihet for at mennesker i nød kan be om hjelp.

Selv om det på ingen måte er noe bidrag til å løse menneskenes grunnleggende problemer, så må vi finne oss i at mennesker sitter på et fortau med en kopp foran seg og tigger penger.

Det store problemet oppstår når det kommer busslaster med tiggere til Norge fra utlandet - altså mennesker hvis livssituasjon ikke er skapt av norske forhold. Spesielt når tiggingen er organisert eller del i nettverk av kyniske menneskehandlere.

På gaten i norske storbyer er de norske narkomane tiggerne fordrevet av hundrevis av tilreisende tiggere - mange av dem romfolk.

Det er dette fenomenet tiggermotstanderne vil til livs.

Paradoksalt nok er det vanskeligere for en indisk ingeniør eller en filippinsk hushjelp å komme til Norge og utføre arbeid legalt, enn det er for en rumensk tigger å komme hit.

Tigge-motstanderne har foreslått at kommunene kan nekte tigging gjennom politivedtektene, alternativt kreve at de må registrere seg for å gjøre det litt vanskeligere - eller forby tigging generelt i Norge.

Tilhengerne svarer med at det neppe tjener hensikten å gjøre tiggerne kriminelle, og at det vil gi politiet en ny arbeidsoppgave. De frivillige organisasjonene mener at forbud er å tråkke på folk som har det vanskelig.

Så hva kan vi gjøre?

Norge bidrar til utvikling i EU med milliardbidrag gjennom EØS-avtalen, men vi kan og bør gjøre mye mer - også av egeninteresse. Vi må hjelpe land som Hellas, Spania og Portugal slik at de ikke fortsetter som transitland for illegale innvandrere som ender som asylsøkere i Norge.

Den norske oljepengebruken gjør at vi årlig importerer rundt 50.000 arbeidstakere for å utføre oppgaver vi trenger. Pengene østeuropeiske håndtverkere sender hjem, bidrar til vekst og velstand.

Og vi kan bidra til å avhjelpe nød og fattigdom i land som Romania.

Derfor er utfordringen både til tiggemotstanderne og tiggeliberalistene å gjøre noe som har effekt, og unngå symbolpolitikk.

Å tigge på gaten er ingen løsning på fattigdommen i  Europa. Men å forby tigging løser heller ikke problemet.

Baksaas har vært en pengemaskin

Under Jon Fredrik Baksaas har staten og Folketrygdfondet økt sine verdier med 85 milliarder kroner. Foto: Telenor.

Under Jon Fredrik Baksaas har Telenor vært en pengemaskin for staten. Derfor bør næringsminister Trond Giske vende det døve øret til hevngjerrige kritikere.

En god ledelse og gode resultater er tungt å bygge opp, men lett å rive ned.

Tross fantastiske resultater har Telenor-sjef Jon Fredrik Baksaas vært en torn i øyet for venstresiden helt siden han tok over i juni 2002.

Derfor er det nokså forutsigbart at Forbundsleder Hans Felix i El- og It-forbundet, som organiserer de LO-ansatte  i Telenor, ønsker at Baksaas får sparken.

Les saken her: Krever at Baksaas sparkes

Hovedargumentet til Felix er at Telenor-sjefen har hatt høy lønn og gyldne opsjonsordninger - men da hopper han lekende lett bukk over at ordningen ble vedtatt med LOs kasserer i Telenor-styret, og at ordningen er grundig informert om og godkjent av alle Arbeiderpartiets næringsministre siden.

Felix glemmer også grunnen til at Telenor-ledelsens aksjer og opsjoner har vært så gullkantede - nemlig at verdiutviklingen til hele selskapet har vært så god.

  • Telenor-sjefen tok over i juni 2002. Da var aksjekursen 30 kroner.
  • Samtidig var verdien av alle aksjene på Oslo børs 157 poeng i den såkalte OBX-indeksen.

Hva har skjedd siden?

  • Hvis du kjøpte Telenor-aksjer for 10 millioner kroner i juni 2002, er verdien inklusivt utbytte nå økt til 40,7 millioner kroner.
  • Hadde du derimot kjøpt aksjer spredt på Oslo børs, ville investeringen din økt til 24,8 millioner kroner.

Under Jon Fredrik Baksaas har Telenor altså banket børsen sønder og sammen!

Verdien av selskapet har økt fra rundt 50 til 190 milliarder kroner.

Aksjekursen har gått fra 30 til 105 kroner, og Telenor har i mellomtiden delt ut 17,15 kroner i utbytte - og det vanker fem nye kroner i utbytte i mai.

Hvem har tjent på denne verdistigningen?

Svaret er deg og meg.

Den norske staten og Folketrygdfondet eier 941 millioner Telenor-aksjer, eller i underkant av 60 prosent av selskapet.

Når vi kommer til mai, vil Telenor ha utbetalt 20,8 milliarder kroner i utbytte til staten og Folketrygdfondet.

Samtidig er verdien av Telenor-aksjene steget med rundt 65 milliarder kroner - og da er India-tabben regnet inn.

Forbundsleder Hans Felix for de LO-ansatte  i Telenor er negativ til Jon Fredrik Baksaas sin lønn, at han har ansvar for tapene i India og at han gjorde felles sak med styreformann Harald Norvik i striden med næringsminister Trond Giske.

Jeg mener at lønnsargumentet er dårlig og gammelt, og at India-feilslaget må vurderes i ly av den eventyrlige avkastningen på andre utlandsinvesteringer.

At Telenor-sjefen var lojal mot sitt styre, er slik det skal være. Det er styret som ansetter direktør, mens det er eierne som velger styre. Derfor er det ingen automatikk i at et skifte av styreformann samtidig må bety skifte av toppleder.

Som toppsjef for Telenor har Jon Fredrik Baksaas viktigste jobb vært å skape verdier i selskapet for eierne. Det har gått over all forventning.

En verdiøkning på 85 milliarder kroner på ti år er ikke så aller verst, og det bør kritikerne som nå forsøker å utnytte situasjonen ta inn over seg.

Var det noen som  snakket om å bytte ut Telenor-sjefen?

Ja til OL-søknad for Oslo

Ski-VM i vinter gir Oslo blod på tann - nå vil byen ha De olympiske vinterlekene i 2022. Foto: Erlend Aas, Scanpix.

Oslo kommune vil bruke 130 millioner kroner på en OL-søknad. Det er vel anvendte penger.

Etter det fantastiske verdensmesterskapet på ski i vinter er det naturlig at Oslo tar mål av seg til å arrangere De olympiske vinterleker.

- Oslo kommune kan påta seg rollen som vertskap for et slikt nasjonalt arrangement hvis folket, idretten og staten støtter opp om å få vinterlekene til Oslo og Norge i 2022, sier byrådsleder Stian Berger Røsland.

Målsetningen for et Oslo-OL må være miljøvennlighet og gjenbruk, og et opprør mot IOCs hang til gigantomane arrangementer

Knapt noen på Lillehammer angrer på at byen arrangerte OL i 1994. Årsaken er enkel; det er staten som tar hoveddelen av regningen.

Ingen vet hva staten må stille opp med i økonomiske garantier for et OL i hovedstaden, men vi snakker trolig flere titalls milliarder kroner.

Samfunnsøkonomisk er det galematias, men det er alle fester: Testen er om det er populært blant folk flest, de som til slutt må ta regningen. Foreløpig er folket delt på midten og det er for dårlig.

For Oslo er regnestykket annerledes. Å bruke 130 millioner kroner på å lage en søknad, gir uansett internasjonal markedsføring av Oslo i søkerprosessen. Hva den profileringen er verdt, vet ingen.

Skulle byen være så heldig å få Norges støtte i ryggen, vil det være duket for milliardinvesteringer i infrastruktur og idrettsanlegg. For ikke å snakke om ringvirkninger for servicenæringer og handelsstanden. Det er grunnen til at Tromsøs politiske ledelse kjempet som løver for å få OL - og det er grunnen til at Oslo nå bruker 130 millioner kroner på muligheten.

Normalt ser 2,5 milliarder mennesker åpnings- og avslutningsseremoniene på TV verden over.

Et OL i 2022 vil trolig bli fordelt over hele det sentrale østlandet - fra Drammen, via Oslo til Hamar og Lillehammer-området. I beste fall betyr det gjenbruk av OL-anlegg fra 1994 (og; hvis vi drar det langt; fra Oslo-OL i 1952). Men det betyr også store nye anlegg - eksempelvis på Valle Hovin, som virkelig trenger en totalombygging for å arrangere ishockey eller kunstløp.

Oslo kommune har laget en mulighetsstudie som viser at OL kan komme mange til gode:

  • Alpine grener går til Kvitfjell og/eller Hafjell.
  • Bob og aking kan gå til Lillehammer.
  • Oslos nabokommuner kan få skiskyting og snowboard.

I tillegg blir det behov for 10.000 sengeplasser for media i Oslo, og ytterligere 4.500 plass for utøvere.

- Man ser at Oslo har fremtidige behov for studentboliger, etableringsboliger, sosiale boliger, og bygg for kommunale tjenester og at utbygging av denne type boliger vil være i tråd med Oslos byutvikling og en god etterbruk vil kunne bli ivaretatt, heter det.

Les hele utredningen: Mulighetsstudien

Hva regningen blir, skal utredes i søkeprosessen. Hva Oslo må ta, blir deretter en diskusjon mellom hovedstaden og staten. Men det er grunn til å vente at etterbruken av anleggene blir en kommunal oppgave.

Slagordet for Lillehammer-OL var «compact games». Målsetningen for et Oslo-OL må være miljøvennlighet og gjenbruk, og et opprør mot IOCs hang til gigantomane arrangementer.

Norge er en stormakt i OL-sammenheng. Ingen andre land har like mange gullmedaljer som oss (107).

Før eller siden vil vi arrangere De olympiske lekene igjen, og da blir det i Oslo.

Det blir en fest, men også en økonomisk bakrus.

Men er det noen som mener vi ikke burde hatt OL i 1952 eller i 1994?

 

Naturlig å sparke Harald Norvik

Skjebnen til styreleder Harald Norvik var beseglet allerede i januar. Foto: Telenor.

Telenors styreformann Harald Norvik var i praksis ferdig allerede i januar. Det er naturlig å bytte ut en styreformann som legger seg ut med sin egen majoritetseier.

Den 13. januar inviterte jeg leserne av denne bloggen med på et veddemål om hvem som måtte ut av Telenor etter krangelen om TV 2-aksjene. Etter at lederen og styreformannen offentlig gikk ut mot sin hovedeier var det temmelig åpenbart at minst en måtte bort.

Les bloggene fra januar:

Giske trodde han har noe å si

Hvem styrer Telenor?

Høyt spill fra Telenor-ledelsen

Når næringsminister Trond Giske nå ga Norvik beskjed om at han han ikke hadde hovedeierens tillit, så er det etter boka. Det er en hovedeiers soleklare rett å peke ut den styreformannen man ønsker.

Tidligere Telenor-sjef Tormod Hermansen sier det enkelt og greit:

- Når man kommer i strid med en stor og dominerende eier som styreleder, er som regel utkommet av en slik strid gitt, sier han til Finansavisen.

- Det er lett å forstå begge to. Både at Norvik var emosjonell i sin reaksjon tidligere, og at statsråden benytter sin makt og myndighet.

Striden i vinter stod mellom Telenors økonomiske vurderinger og statens ønske om å beholde TV 2 på norske hender.

Den endte som kjent med at Telenor trosset innspillene fra majoritetseieren, sørget for at A-pressen solgte sine TV 2-aksjer  til danske Egmont for 2,1 milliarder kroner - og innkalte til pressekonferanse for å fortelle om næringsministens «utilbørlige press».

Saken ble krydret av rykter om hva Giske angivelige skal ha sagt på et nachspiel på Lorry (ubekreftet), og underbygget av at Giske angivelig skulle drevet et dobbeltspill bak ryggen på statsministeren.

Senere har regjeringen sluttet rekker bak næringsministeren. Dermed fikk næringsministeren ryggdekning. Det er hans jobb å forvalte statens 54 prosent av Telenor.

  • Telenor og styreformann Harald Norvik var i sin fulle rett til å gjøre det beste for selskapet.
  • Men næringsminister og hovedaksjonær Trond Giske har en like selvsagt rett til å bytte ham ut.

Det er lite trolig at utbyttingen får noen store konsekvenser for Telenors India-mareritt til 17 milliarder kroner. Skiftet at styreformann har neppe noe med India-satsingen å gjøre.

I India er Telenor en liten brikke i en stor politisk konflikt, og det har neppe mye å si hvem som er styreformann. Det er også søkt å holde Norvik ansvarlig for at Høyestrett i India etter politisk press omgjør en tildelingspolitikk for lisenser som er brukt i en rekke andre land.

Harald Norvik visste hva han gjorde i vinter. Han er en dyktig og respektert næringslivsleder som har vært ute i hardt vær tidligere, og han klarer seg fint uten å være Telenor-styreformann. Da han valgte å konfrontere næringsministeren i vinter, visste han nok at det var Giske eller ham.

Erfaringene fra Russland og India viser at Telenors globale investeringer har høy politisk risiko, og kontroll med denne risikoen er styrets ansvar.

Derfor har Telenor-styret flere medlemmer med internasjonal erfaring: Her er styret

Spørsmålet som gjenstår er hvem som blir ny styreformann - og hva som blir utfallet for Telenor-direktør Jon Fredrik Baksaas. Nestleder i styret er Liselott Kilaas, som er sjef for Norges største private helseforetak - Aleris. Hun har lengst fartstid og har vært i styret i snart 10 år.

Men valgkomiteen kan også velge å hente inn en ekstern.

Historien skremmer, så det er grunn til å frykte at Trond Giskes folk leter frem en kandidat med partiboka i orden - altså en næringslivsleder på høyresiden av Arbeiderpartiet - av typen Rune Bjerke. Ikke fordi Bjerke er noen dårlig mann, men fordi Telenor er en global aktør som kan plukke på øverste hylle, uavhengig av norsk partibok.

Uansett får næringsministeren nå en Telenor-styreformann som han har plukket selv, og Telenor-sjef Jon Fredrik Baksaas vet hvem som har makten.

 

 

Orklas ukultur sitter i styret

Orklas hovedeier Stein Erik Hagen sparket konsernsjef Bjørn M. Wiggen (bak) etter at saken først ble lekket til media. Foto: Orkla.

En av landets største og viktigste arbeidsgivere styres etter innfallsmetoden - og det er i styret ukulturen sitter.

Etter 30 år i Orkla sparkes konsernsjef Bjørn M. Wiggen ut på dagen. Han fikk kun 19 måneder på seg for å snu et gigantkonsern som omsetter for rundt 60 milliarder kroner i året og har titusenvis av ansatte.

Bedriftskulturen er effektivt knekt i striden mellom de største eierne og administrasjonen

- Konsernsjefskiftet innebærer ingen endring i Orklas strategi. Selskapet skal styrke sin posisjon som Nordens ledende merkevareselskap. Samtidig skal virksomheter utenfor selskapets kjerne avhendes, sier styreleder i Orkla, Stein Erik Hagen.

Sånn kan det også sies.

En annen måte å si det på er at noen måtte ofres for at styrets manglende handlekraft ikke skulle bli for åpenbar.

I flere år har strategien vært å selge unna alt annet og kjøpe seg opp i merkevarer. Det har gått for sent, og derfor fikk Bjørn Wiggen  foten bak. Fortsatt er Borregaard, Sapa og REC på salgslisten - og man har ikke funnet interessante kjøpskandidater.

Men helt uten handlekraft kan ikke Wiggen ha vært. Han kom inn i september 2010, presentere en helt ny strategi for styret i september i 2011, og i Wiggens periode solgte Orkla ut Elkem for 12,5 milliarder kroner og reduserte andre investeringer med 6,6 milliarder.

- Styret ønsker å være tettere på denne prosessen. Hovedårsaken til konsernsjefskiftet er uenighet om arbeidsform mellom styret og Bjørn M. Wiggen. Jeg er derfor glad for at nestleder i styret, Åge Korsvold, har sagt ja til å bli konstituert som konsernsjef, sier styreleder Stein Erik Hagen.

Tradisjonen tro ble nyheten lekket ut i media før den var offentlig kjent - og før konsernsjefen hadde fått beskjed.

- Det var meget spesielt. Det må jeg si, sier Wiggen til Dagens Næringsliv.

Samtidig som konsernsjefen fikk sparken, valgte Orkla å offentliggjøre regnskapstallene for første kvartal. Det viser et konsern i stagnasjon. Omsetningen fral fra 15,0 til 14,8 milliarder kroner - og resultatet før skatt sank fra 1.960 til 1.550 millioner kroner.

Fortsatt sterkt lønnsomt altså, men ingen vekstmaskin: Her er resultatmeldingen.

Under den legendariske konsernsjefen Jens P. Heyerdahl slo Orkla børsen i en 30-års periode, og utviklet seg til et konglomerat av merkevarer, industri, investeringer og aksjemegling.

Så fulgte en opprivende strid mellom Heyerdahl og investorer rundt Stein Erik Hagen. Heyerdahl ble sparket, og det innledet en serie på flere kjappe sjefsbytter. Finn Jebsen fikk sjansen - og sparken.

Selskapet som var kjent for tålmodighet og langsiktighet, ble drevet for vær og vind. Ut med aksjer, inn med sol.

Bedriftskulturen er effektivt knekt i striden mellom de største eierne og administrasjonen.

Når toppsjefvikaren Åge Korsvold nå vil arbeide med bedriftskulturen i Orkla, er mitt tips at han bør begynne med styret.

Det lekker - og har lekket - som en sil, og absolutt bunnnivå er nådd med at man klarer å lekke meldinger om at sjefen skal sparkes før han vet det selv.

Gratulerer med 1. mai!

Statsminister Jens Stoltenberg er mer sosialøkonom enn sosialist. Men så er også staten vår største kapitalist.

Gratulerer med dagen i dette lille rare landet hvor det er staten som er den største kapitalisten.

I disse dager runder Statens pensjonsfond utland 3.500 milliarder kroner.

I lys av dette blir klassekamp underlig. Norge har ingen stor overklasse som utsuger arbeiderne.

Vi er en moderne velferdsstat hvor staten er den største kapitalisten, med store eierandeler i sentrale "privatiserte" selskaper som Statoil og Telenor.

Vi lever også i et demokrati hvor det store flertallet er enige om de fleste store spørsmål: Vi står utenfor EU, får full lønn fra første sykedag, og har omtrent ikke arbeidsledighet. Arbeidsoppgaver vi ikke ønsker å gjøre selv, importerer vi arbeidskraft til å utføre. Og vi har råd til å ha over 700.000 mennesker på ulike trygdeytelser.

Verden utenfor er helt annerledes. I mange land er det enorme forskjeller på rike og fattige. Den milliarden som sultet for 50 år siden, sulter fremdeles. Og så nært som i Spania nærmer arbeidsledigheten seg 25 prosent. Mange vokser opp i et samfunn hvor det ikke er håp om snarlig bedring.

Vi har det så bra i Norge at 1. mai-feiring fremstår fjernt for ganske mange som prioriterer hagearbeid eller en tur.

I en tid hvor fattigdom og arbeidsledighet omgir oss, er det beste vi kan gjøre å kjøpe tjenester og arbeidskraft.

Ikke stenge grensene for folk som vil arbeide.