hits

mai 2011

Skal tvinges inn i helsekøen

Sykehusdirektør Stener Kvinnsland vil at helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen skal føre alle pasienter inn i samme kø. Foto: Øyvind Blom, Haukeland universitetssykehus.

Når private bruker milliarder av kroner fra sin egen lommebok på flere helsetilbud, så minsker det køene i det offentlige - ikke motsatt.

Stadig flere kjøper privat helseforsikring for å være sikret behandling hvis ulykken er ute.

Faksimile: Dagens Næringsliv.

Dette får administrerende direktør Stener Kvinnsland ved Haukeland universitetssykehus til å se rødt: - Oppbyggingen afv flere private, kommersielle tilbud betyr færre til å gi behandling i offentlige sykehus, hevder direktøren i et innlegg i Dagens Næringsliv.

Kvinnsland er dr.med og kreftspesialist og ble ansatt som toppsjef ved Haukeland for fem år siden.

Han er sikkert en flink medisiner, men hans økonomiske resonnementer henger ikke på greip.

Når folk betaler for medisinsk behandling i tillegg til det de betaler over skatteseddelen, så blir det mer penger til behandling.

Det betyr mer penger til flere leger og flere operasjoner - ikke færre - slik den offentlige helsebyråkraten ser ut til å tro.

Dersom det offentlige har for lite penger og ressurser, så er svaret enkelt: Politikerne må øke bevilgningene eller så må de offentlige sykehusene bli mer effektive.

Når folk betaler for medisinsk behandling i tillegg til det de betaler over skatteseddelen, så blir det mer penger til behandling.

Begge deler kan skje uten at man trenger å gjøre privat helseforsikring til skyteskive.

Kvinnslands poeng er at det ikke blir flere leger fordi om noen arbeider på private klinikker. Det er en tvilsom påstand så lenge Norge tiltrekker seg leger og sykepleiere i tusentall fra utlandet.

Dersom vi har for få leger, så får vi utdanne flere eller åpne for flere leger fra utlandet.

Hans andre poeng er at private helseforsikringer ødelegger for politikernes prioriteringer. Det er riktig, men bare hvis man mener at det ideelle samfunn er 100 % styrt av politikere. Hvis ikke vil det alltid være slik at politikerne styrer over offentlige ressurser, mens private får gjøre sine private valg. Og i denne saken er det private valget at man gjerne vil betale dobbelt for å være sikret medisinsk behandling - både via skatteseddelen og så direkte.

Stadig flere forsikrer seg mot å stå i offentlige helsekø. Kilde: FAFO.

I virkeligheten er Norge en sinke når det gjelder privat helseforsikring. Ifølge FAFO har rundt 200.000 nordmenn en slik forsikringsordning. - I Danmark er det nå over én million, eller 36 prosent av de sysselsatte, som er dekket av privat  helseforsikring, skriver FAFO.

Her finner du hele rapporten: Framveksten av private helseforsikringer i Norden.

- Veksten i salget av private helseforsikringer i Norden kan indikere at arbeidsgivere og enkeltindivider ønsker tilgang på helsetjenester som per i dag ikke dekkes av det offentlige, eller ønsker en kortere ventetid enn hva det offentlige systemet tilbyr, skriver FAFO.

Ventetiden ved offentlige sykehus har vokst jevnt og trutt siden 2004, og gjennomsnittspasienten må vente i 75 dager på behandling. Kilde: FAFO.

Det som skjer er at stadig flere bedrifter tegner slik forsikring for sine ansatte. Dersom en eksempelvis trenger meniskoperasjon, kan det gjøres nesten på dagen - og den ansatte er tilbake på jobb etter bare noen dager. Operasjonen skjer ved et privat sykehus.

Dette er ikke sniking i køen, men finansiering av et nytt tilbud slik at alle får hurtigere behandling enn om det offentlige skulle ta alt.

Selg øl når butikkene er åpne

Når ølteltet settes opp over pilsen i matbutikken, må Frp-politiker Aina Stenersen ut i solen. Foto: Frp.

Nordmenn er tålmodige som finner seg i at øl er forbudt å kjøpe i matbutikken etter klokken seks på lørdag. Særlig når begrunnelsen er ubegripelig.

Vel er rus et alvorlig samfunnsproblem. Men det er ikke noe argument for å beholde en foreldret og meningsløs regel om å sette opp «øltelt»i butikkene fredag kveld.

Reglene finnes i den over tyve år gamle Alkoholloven. Den sier: «Salg og utlevering av alkoholholdig drikk med høyst 4,7 volumprosent alkohol kan skje fra kl. 08.00 til kl. 18.00. På dager før søn- og helligdager skal salget opphøre kl. 15.00. Dette gjelder ikke dagen før Kristi Himmelfartsdag.».

Det er altså greit å bunkre inn ølposer klokken 18.00 for å feire Kristi Himmelfartsdag, men ikke like greit å kjøpe øl etter klokken tre på en lørdag.

Det skulle være interessant å høre en alkoholpolitisk begrunnelse for akkurat det.

Alkoholloven åpner for at kommunene kan lage egne regler, men innenfor klare grenser: Etter klokken 20.00 på hverdager og etter klokken 18.00 på lørdag skal man ikke kunne kjøpe øl i butikken - uansett.

Tanken må være at tilgjengeligheten til pils i butikken vil føre til at velgerne raver rundt i ølrus og stemmer i vanvare?

Det som altså er ulovlig i en kommune, kan være lovlig rett over kommunegrensen.

Og begge steder kan man gå fra butikken og inn på en pub for å kjøpe øl.

Den opplagte løsningen er å skjerpe inn reglene mot å selge øl til mindreårige og folk som er beruset, og la andre være i fred. Å oppleve «øltelt» klokken 20.05 gjør at folk flest mister respekten for regler og de som lager dem.

Det er heller ikke lov å kjøpe øl på valgdager (!) og 1. mai (!).

Tanken må være at tilgjengeligheten til pils i butikken vil føre til at velgerne raver rundt i ølrus og stemmer i vanvare?

Du kan lese hele loven her: Alkoholloven

Det er mulig at ølposene var et dominerende rusproblem da loven ble vedtatt.

Men siden midten av 90-tallet har ølsalget falt, mens vinsalget  er nesten fordoblet og brennevinsalget er økt med 30 prosent. I ungdomsmiljøene florerer partydop, og det er ingen åpningstid for narkosalget utenfor Oslo S og langs Akerselva.

Da er det jammen fint at familier som gjør storinnkjøp fredag kveld eller lørdag ettermiddag, og som kanskje har tenkt å kose seg med litt grillmat, blir nektet å kjøpe noen flasker pils til maten.

- Reglene er tåpelige, mener politisk rådgiver for Fremskrittspartiet, Aina Stenersen.

Det har hun helt rett i.

Irriterende mobil-avhengighet

Mobiltelefonen sender lange skygger på soverommet. Foto: Scanpix.

Manisk telefonbruk  fører til ekteskapskrangel. Er mobiltelefonen avhengighetsskapende?

Hvis du går på restaurant, ser du stadig oftere gjester som sjekker telefonen og sender meldinger mens de er i hyggelig selskap med andre.

Personlig synes jeg det er uoppdragent og irriterende, men trenden ser ut til ikke å ha noen ende og det kan virke litt «bakstreversk» å irritere seg over dette.

Men nå har jeg fått faglig belegg for min irritasjon. En ny undersøkelse viser at 3 av 10 krangler med partneren når de tar med seg smarttelefonen i sengen, skriver VG.

Salget av smarttelefoner har eksplodert de siste to årene, og med på lasset følger en like eksplosiv vekst i mobilsurfing.

Fagforeningene er opptatt av turnus og ubekvem arbeidstid, men smarttelefonen gjør at arbeidstakere er tilgjengelig nærmest 24 timer i døgnet.

Tallene fra VGs undersøkelse er i hvert fall ekstreme:

  • 35 prosent sjekker mailen med en gang de våkner
  • 77 prosent har med smarttelefonen på soverommet
  • 79 prosent sjekker eposten kontinuerlig

Muligheten til alltid å være tilgjengelig, er selvsagt et gode. Men det er også en stressfaktor som kan være helsefarlig.

Den ekstreme bruken av mobiltelefonen tærer også på samlivet: - Jeg tror helt klart smarttelefonen kan være en kilde til samlivskonflikt, mener samlivsekspert Kristin Spitznogle.

Så hva er løsningen? Mobilfrie restauranter? En folkeskikk-app?

Eller rett og slett at folk bruker hodet oftere enn de sjekker mailen?

 

 

 

Hva skal vi gjøre med romfolket?

Carl I. Hagen foreslår bøter, men Frp vil ikke fjerne EØS-avtalen som åpner for strømmen fra Romania. Billedmontasje: Scanpix/Nettavisen.

Norge har fått en ny pariakaste. Hva skal vi gjøre med romfolket?

EØS-utvidelsen østover har gitt en strøm av lykkejegere fra Romania. Mange av dem bor i provisoriske teltleire, etterlater seg søppelfyllinger og gjør fra seg i busker og kratt slik at det må ryddes hver eneste dag.

Dette er en type innvandring der selv Fremskrittspartiet sliter med å finne effektive tiltak.

Det dårligste alternativet er dagens -  nemlig at vi later som om problemet ikke finnes, lar dem klare seg selv, og bruker ressurser på å rydde opp i ekskrementer og søppel.

Så lenge man ikke vil oppheve EØS-avtalens rett til å reise hvor man vil og Schengens passfrihet, vil Norge være attraktivt for millioner av fattige mennesker fra sørøst-Europa.

Her er dokumentasjon: Kommunens skrekkbilder

Dette handler ikke om rasisme, inkludering eller arbeidsinnvandring. Det handler om lutfattige mennesker som kommer hit for å karre til seg penger gjennom tigging og annen aktivitet. Frankrike har kjørt en tøff linje, men blir møtt med at romfolket har de samme rettighetene til å reise fritt som andre EØS-borgere.

- Dette er jo ikke flyktninger, og det er ikke asylsøkere. De kommer enten på Schengen-inngang eller på turistvisum, og de har ikke noe beskyttelsesbehov, sier byrådsleder Stian Berger Røsland.

I Oslo er resultatet at kommunen til nå i år har fjernet 50 leire, og i fjor fjernet kommunen mellom 30 og 40 tonn søppel fra slike leire.

Oslo kommune står maktesløse etter at Stortinget opphevet løsgjengerloven og tillot tigging fra 2006.

 - Etter mitt syn bør det ikke være en menneskerett å dra til Oslo, bo i et telt og tigge på Karl Johan. Så vi trenger å stramme inn, mener byrådsleder Berger Røsland.

Dagens virkelighet er at gruppen, ifølge Frelsesarméen, teller 600 personer på Oslos gater.

Vi kan ikke stanse dem på grensen så lenge vi er med i Schengen og EØS.

Da gjenstår to hovedveier:

  • ENTEN: Politiet slår hardere ned på forsøpling og ulovligheter, og får hjemmel for å bortvise dem fra landet.
  • ELLER: Vi aksepterer at de kommer hit, og legger forholdene til rette ved å tilby enkle sanitære forhold.

Carl I. Hagen: - Romfolket må bøtelegges

Hjelpearbeider: - Vondt å se at mennesker lever under slike uverdige forhold

Det dårligste alternativet er dagens -  nemlig at vi later som om problemet ikke finnes, lar dem klare seg selv, og bruker ressurser på å rydde opp i ekskrementer og søppel.

Gulrot for å binde renten

SVs Heikki Holmås har et fornuftig forslag om å favorisere fastrentelån.

Nordmenn flest er spekulanter som gambler på at lånerentene holder seg lave. Et godt forslag er å gjøre det gunstigere å binde rentene.

Unormalt lave renter har vært med på å skyve boligprisene oppover, og bankene låner villig vekk opp til pipa.

De korte rentene stiger og de lange synker. Kilde: DnB NOR Markets

Baksiden av medaljen er at mange er dårlig rustet til å møte en varslet renteoppgang. Ny statistikk viser at bare 0,7 prosent av lånene fra norske banker går til kunder som har bundet renten i mer enn fem år.

Dette har fått SVs stortingspolitiker Heikki Holmås på banen:

- Dersom nordmenn i stedet hadde finansiert en større del av sine boliglån med faste renter på 10-20 års bindingstid, ville gjeldsopptaket og boligprisene vært mer stabil, på grunn av mer stabil rentekostnad.

Her er statistikken som viser at vi er et land av rentespekulanter.

Holmås har helt rett, og dette er også normalen i de fleste andre land. Boligkjøpere tenker 10 til 20 år frem i tid, og skaffer seg forutsigbarhet ved å binde rentene (selv om det teoretisk er noe dyrere å betale en slik forsikringspremie).

Nå er det ikke noe nytt at en forsikringspremie i snitt er ulønnsom. Vi forsikrer oss gjerne mot brann, men ikke mot renteoppgang.

For å stimulere til flere fastrentelån foreslår Holmås å favorisere fastrentene:

- Samtidig ville risikoen for ikke å klare å betjene lånet ved en renteoppgang, elimineres, skriver Holmås i et leserinnlegg i Dagens Næringsliv.

Ifølge prislisten til DnB NOR koster et boliglån for en normal kunde 4,16 prosent i flytende rente, mens du får 10 års rentebinding for 5,45 prosent.

Du må altså ut med 1,3 prosent mer fra i dag hvis du ønsker «fast pris» de neste ti årene. Hvis rentemarkedet får rett, vil den flytende renten passere dagens fastrente om halvannet år.

Nesten ingen binder renten for lengre enn fem år. Kilde: SSB

Poenget mitt er ikke å påstå at det er lønnsomt å velge fastrente eller ei. Poenget er at det er tryggere, og at det er illevarslende at 99,3 prosent av låntakerne heller vil ta sjansen på kortere rentebinding eller flytende rente.

Derfor har Heikkås-forslaget noe for seg. Dersom man vil gjøre slik Finanstilsynet foreslår - nemlig å stramme inn på boliglån - så bør man skjerme fastrentelånene.

Det vil være et lite dytt for å få flere til å velge det mer forsiktige alternativet.

Jeg vil foreslå et par ekstra momenter:

Faren ved å binde renten er at du kan bli tvunget til å realisere tap - såkalt overkurs - hvis du må ut av kontrakten (ved flytting, skilsmisse el).

Du kan lese mer her: Hva er overkurs og underkurs?

Her er en kalkulator hvor du kan regne ut overkursen.

Man får skattefradrag på overkurs, men det kan likevel være et løft å ta regningen i en jafs.

For å gjøre det mer attraktivt vil jeg foreslå to endringer:

  • Kundene må kunne flytte lånet til en ny sikkerhet uten å si opp kontrakten.
  • Det samme bør gjelde selv om man bytter bank.

Ta til vettet, Giske!

Etter at nettavisen NA24 tok opp saken i april, har den vært i Stortingets spørretime. Trond Giske holder døra på gløtt.

Næringsminister Trond Giske må ta til vettet og sørge for at Norge får en moderne reklamefilm for de 11 millioner turistene som årlig besøker Epcot-senteret i Florida.

Etter at nettavisen NA24 skrev om saken i begynnelsen av april, har saken vært oppe i Stortingets spørretime etter spørsmål fra Harald T. Nesvik.

Les saken her: Elendig norgesreklame

I går belyste TV 2 Nyhetene den elendige norgesreklamen i et godt innslag fra Orlando.

Man må nesten være ansatt i Innovasjon Norge for ikke å forstå at det er billig markedsføring av Norge.

- Jeg synes det er helt forferdelig at vi ikke har gjort noe bedre ut av dette i det hele tatt, sier parfymeselgeren Geir Ness i TV-innslaget.

Du kan se innslaget her: Slik ser Norge ut for millioner av amerikanere

Næringsminister Trond Giske har ikke lukket døren, men sier at Norge må vurdere om fem millioner kroner til denne filmen er den beste måten å drive norgesreklame på.

Det er bra med statsråder som holder på pengene og som er lojale mot egne byråkrater. Men her bør Trond Giske lytte til sitt sunne folkevett: Fem millioner fra staten utløser 15 millioner kroner fra private, og med en levetid på 10-20 år vil filmen bli sett av flere hundre millioner mennesker.

Man må nesten være ansatt i Innovasjon Norge for ikke å forstå at det er billig markedsføring av Norge. De baserer sin vrangvilje på en eldgammel undersøkelse som viste at flertallet som var på Epcot ikke hadde tenkt å reise til Norge, uansett.

Logikken er litt pussig. Men skulle trodd at filmens hovedhensikt var å få folk som ikke har hørt noe særlig om Norge til å få lyst til å dra hit?

Næringslivet er i hvert fall interessert i å gå inn med 15 millioner, gjennom Det amerikanske handelskammeret.

- Dette er interessant, særlig hvis det kan utløse ganske betydelige private midler som vi ellers ikke ville ha fått, til norgesprofilering eller markedsføring i USA. Derfor har vi ikke konkludert med et nei til denne søknaden. Vi skal være i dialog med aktørene, se hva kostnadene kommer til å bli, se om det er en mulighet til å reise disse private pengene, og så se om dette er en god bruk av pengene for norgesprofilering og for markedsføring inn mot reiselivet, svarte Trond Giske i Stortinget.

Du kan lese hele debatten her.

Så det er håp.

Problemet er at det var det i 2006 også, da daværende næringsminister Odd Eriksen åpnet for å bruke penger på å erstatte filmen som profilerer Norge som et land med hocheysveis, slengbukser og svart/hvitt-datamaskiner fra 80-tallet.

Siden skjedde det ikke noe.

Det ser sikkert slemt å minne om det, men de to næringsministrene som har vært mellom Odd Eriksen og Trond Giske har i mellomtiden satset fem milliarder kroner på Kjell Inge Røkkes Aker, og man ligger for øyeblikket an til et verditap på en milliard - eller 200 ganger prislappen på en norsk reklamefilm på Epcot.

Den saken tok daværende næringsminister på hælen, uten å bruke økonomiske rådgivere.

Snakk om å spare på skillingen og la daleren gå.

Fotball-streik for sko og ferie

Hardnakkede rykter vil ha det til at streiken begynte tidligere i noen lag. Foto: Scanpix.

For første gang på ni år er det streik i Tippeligaen. Den dårlige starten til enkelte lag tyder på at streiken begynte tidlig på sesongen noen steder.

Jeg tviler på om fotballspillere med millionlønninger har særlig sympati for sin streik, som kan føre til en avlyst tippeligarunde - og det bare en uke før Norges viktige EM-kvalifiseringskamp mot Portugal.

Og det samtidig som fotball-Norge sliter med dårlig økonomi og publikum forlater arenaene.

Personlig gleder jeg meg mest til å se spillerne stå streikevakt med krav om sko og mer ferie - ansikt til ansikt med supportere som reiser landet rundt i buss for å støtte laget.

Grovt forenklet kan vi si at mange av spillerne har lønninger som aksjemeglere, mens klubbene har økonomi som en pølsebod i utkant-Norge utenfor sesongen.

? Personlig synes jeg lønnsnivået i fotballen har tatt veldig av. Det er ikke logisk at en 20-åring uten utdannelse skal tjene mange millioner i året, sier daglig leder Cato Haug i Sarpsborg 08 til NRK.

Nettopp Sarpsborg 08 og Strømsgodset er klubbene som i særklasse har fått mest ut av pengene. Sarpsborg har brukt under en tiendel av pengene per poeng enn eksempelvis mer feterte Rosenborg, viser en budsjettabell NRK har regnet ut.

Du ser den her: Sarpsborg på topp og RBK på bunn på «Budsjett-tabellen».

De årlige skattelistene viser at lønningene varierer voldsomt, men at det ikke er uvanlig med 5-10 spillere i stallen som tjener rundt to millioner kroner, eller en dobbel «statsministerlønn».

Hadde det vært i meglerbransjen, ville det vært greit nok. For der tjener gode meglere inn det mangedoble av lønnen sin. I Tippeligaen, derimot, drives klubbene økonomisk på en knivsegg. En streik nå vil garantert koste klubbene dyrt, selv om den utsatte runden vil bli spilt senere.

Les Ivar Hoffs ramsalte kritikk: - Sjekk spillerne i skattelistene

Detaljene i bruddet er foreløpig ikke kjent, men et av tvistepunktene er at spillerne krever rett til å ha egne utstyrssponsorer (som dermed fratar klubbene en inntektskilde).

Her ser du spillernes krav om fritt skovalg: - På tide at Norge følger etter

- For å sikre en trygg økonomi for landets viktigste fotballklubber er sponsorinntekter særlig viktig. Sponsoravtaler må gjelde alle spillerne og må omfatte utstyr som fotballsko, ifølge NHO Idrett. Etter klubbenes og forhandlingsutvalgets oppfatning var det derfor umulig å gi medhold i krav om at spillerne skal ha et fritt skovalg. Konsekvensene ville økonomisk sett bli både omfattende og uoversiktlige, mener NHO Idrett.

- Det er ikke riktig som motparten hevder, at bruddet utelukkende skyldes utstyr, sier NISOs forbundsleder Joachim Walltin.

Krav om mer ferie, har også vært nevnt.

Fra i dag er 86 spillere tatt ut i streik hos NHO Idrett, og ytterligere ni spillere i Fredrikstad (som ikke er NHO-medlem), men klubbene kan velge å permittere resten.

Personlig gleder jeg meg mest til å se tippeligaspillerne stå streikevakt med krav om fritt skovalg og mer ferie - ansikt til ansikt med supportere som reiser landet rundt i buss for å støtte laget i tykt og tynt.

Alle støtter uhjelp

Statsråd Erik Solheim kan glede seg over massiv støtte til norsk uhjelp. Foto: Tore Berntsen.

 

Ni av ti nordmenn støtter norsk bistand på 28 milliarder kroner i året til den fattige verden.

Nordmenn er snille og åpner gjerne lommeboken, men bryr seg ikke så mye.

For mens de aller, aller fleste er positive til bistand, så mener stadig færre at milliardene gir gode resultater.

Likevel er det altså bare en liten gruppe som vil fjerne hele uhjelpen.

Det er et sympatisk bilde som tegnes av nordmenn i den nye undersøkelsen Statistisk Sentralbyrå har gjort av nordmenns holdninger til bistand. Vi vil så gjerne hjelpe, men vi har en utbredt skepsis til de offentlige kanalene pengene går gjennom.

- Undersøkelsen viser en nedgang i andelen som mener at bistanden gir gode resultater. Siden 2006 har andelen sunket med 13 prosentpoeng, og i 2010 oppgir seks av ti at bistand gir gode resultater, skriver SSB.

Rundt førti prosent mener altså at bistanden ikke gir gode resultater.

Her har du nøkkeltall for norsk bistand: Brasil fikk mest

Flere tiår med avsløringer av mislykkede prosjekter i korrupte regimer har gitt solid skepsis til støtte via privat næringsliv, Verdensbanken og statlige organer.

Hvis vi skal bruke penger, så tror nordmenn at frivillige organisasjoner og FN-organisasjoner som Unicef gir best resultater.

Men også her daler tiltroen:  - Selv om frivillige organisasjoner er en av kanalene flest nordmenn har tiltro til, har andelen falt siden forrige runde. I 2006 oppga 44 prosent at de hadde tiltro til frivillige organisasjoner, mens i 2010 har tallet falt til 30 prosent, konkluderer SSB.

Norge gir mest støtte til Brasil, Tanzania, Afghanistan, Sudan og Det palestinske området, men hele 114 land fikk norske uhjelpspenger i fjor.

Det mest oppmuntrende er at nordmenn er generøse, og at vi tar oss råd til å bruke nesten 30 milliarder kroner til utviklingshjelp.

Det er mindre oppmuntrende at vi egentlig gir litt blaffen i om pengene kommer frem.

 

 

Røkke var smart, svenskene smartere

 

Daværende næringsminister Dag Terje Andersen kjøpte aksjer for fem milliarder uten å bruke finansielle rådgivere. Foto: Scanpix.

 Kjell Inge Røkke var smart, men den svenske Wallenberg-familien har vært ute en vinternatt før.

Svenskene slipper unna med gevinst, mens den norske staten ligger an til å tape en milliard kroner på aksjekjøpet i Aker Holding.

Forskjellen er at svenskene gjorde hjemmeleksen - kombinert med sunn skepsis og forsiktighet.

Derfor kan Wallenberg nå forlange at Røkke kjøper tilbake aksjene og betaler 1,8 milliarder kroner.

Svenskene får ikke bare igjen det de la inn - de krevde og fikk også en rentekompensasjon på rundt 200 millioner kroner!

Statens aksjekjøp fremstår som naivt og dårlig gjennomført. Det verste er at statens fem milliarder kroner ble skutt inn uten reell innflytelse.

Staten har ingen slik opsjon, og har for øyeblikket et verditap på en milliard kroner - pluss at man frivillig låste seg inn i Aker Holding i ti år uten noen exit.

Ansvaret har daværende næringsminister Dag Terje Andersen.

Les også saken: Røkke må ut med 1,8 milliarder

Statens aksjekjøp fremstår som naivt og dårlig gjennomført. Det verste er at statens fem milliarder kroner ble skutt inn uten reell innflytelse. Staten eier nemlig ikke aksjer i Aker Solutions (som var selskapet man ville holde på norske hender), men i eierselskapet Aker Holding (der Røkke har full kontroll).

Dette, kombinert til at man betalte full børskurs og ikke har noen fluktmuligheter, tegner bilde av statens glade amatører.

I ettertid er det vanskelig å forstår hvordan Næringsdepartementet kunne havne i denne suppen. Daværende statsråd Andersen har forklart at man ønsket å sikre Aker Solutions i Norge, og at man ikke brukte finansrådgivere fordi børskursen var riktig å bruke.

Det siste er åpenbart feil, fordi det er en forskjell på prisen på en aksje du kan kjøpe og selge neste dag - og en post hvor du er innelåst i ti år med Kjell Inge Røkke.

Etter at svenskene nå forlater holdingsselskapet, sitter staten igjen med 30 prosent av Aker Holding AS. Kjell Inge Røkkes Aker ASA eier 70 prosent (hvis de ikke bruker sin rett til å kjøpe en andel av svenskenes aksjer).

Dersom Dag Terje Andersen i sin tid trodde at eierposten ville gi ham en hånd på rattet, er staten nå redusert til passasjer.

Dessverre ikke gratispassasjer.

Milliardtap på kortslutning

Rødts gruppeleder Bjørnar Moxnes står bak en politikk som har gitt Oslo kommune et verditap på over 10 milliarder kroner på Hafslund de siste tre årene. Foto: Ingar Holt Steinholt

Venstresidens aksjespekulasjon har kostet Oslo kommune et verdifall på 10 milliarder kroner de siste tre årene.

Tenk deg at noen for alvor hadde foreslått for Bystyret at Oslo kommune burde satse over syv milliarder kroner på aksjespekulasjon. Tenk deg ramaskriket som hadde kommet fordi det ville gått ut over skoleelever og pleietrengende.

Forklar meg så hvorfor Oslo kommune likevel velger å beholde sine 105 millioner aksjer i børsnoterte Hafslund.

Diskusjonen som igjen har oppstått om kommunens milliardspekulasjon er smått absurd. På rekke og rad har rødgrønne politikere stått frem og advart mot salg, og argumentene de bruker ville strøket til innføringskurset i bedriftsøkonomi på Oslo handelsgym.

Mitt poeng er ikke at Hafslund er noe dårlig selskap. Men det kan ikke være Oslo kommunes oppgave å spekulere med syv milliarder av innbyggernes penger i en børsnotert enkeltaksje?

Les bloggen fra desember 2007: Verre enn Terra

Det kan godt tenkes at kommunen bør ha en aksjeportefølje, men da bør man spre investeringene og redusere risikoen. Dette har jeg foreslått flere ganger.

Les bloggen fra august 2007: Milliardtap for Oslo

Hadde de rødgrønne politikerne hørt på rådene tidligere, kunne Oslo kommune i dag sittet med en portefølje aksjer på Oslo børs for 10 milliarder kroner mer enn det som er igjen av verdier i Hafslund-aksjene.

Men de rødgrønne aksjespekulantene er tydeligvis døve på det høyre øret, og de sitter fast i gammel overtro om strømaksjer og utbytte.

Også andre aksjer har utbytte.

Hadde kommunen for eksempel solgt Hafsund og kjøpt DnB Nor-aksjer ved utgangen av 2007, ville kommunen hatt en liten verdistigning og unngått verditapet på over 10 milliarder kroner. I tillegg ville Oslo i 2010 fått et utbytte på nesten en milliard kroner på toppen - til drift av skoler, sykehjem og andre gode formål.

Dette poenget med alternativ avkastning forstår ikke de rødgrønne og deres sentrumsvenner. De frykter tydeligvis at Oslo vil brenne opp pengene hvis de selger Hafslund-posten.

Les bloggen fra 2006: Spekulanten fra venstre

For å begynne med gruppeleder Bjørnar Moxnes i Rødt: - Kommunens eierskap i vannkraft gir oss store årlige inntekter som kommer svært godt med når vi blant annet bygger ut skoler og sykehjem. Dette er potensielt evigvarende inntekter for fellesskapet.

Les også: Vil selge Oslos oljefond

Moxnes prøver seg også som analytiker: - Det er ingen grunn til å tro at vannkraft blir mindre verdt i årene som kommer.

Hafslund-kursen har falt med 100 kroner per aksje siden slutten av 2007.

Vel, historien bekrefter ikke akkurat standpunktet.

  • Ved utgangen av 2007 var Oslo kommunes aksjepost verdt 17,6 milliarder kroner.
  • I dag er de samme aksjene verdt 7,3 milliarder kroner.
  • Oslo har altså hatt et verdifall på over 10 milliarder kroner på denne overtroen.

Man må trolig være Rødt-representant for å forstå hvordan dette verdifallet på 8,5 millioner kroner hver eneste dag de siste tre og et halvt årene «kommer svært godt med når vi blant annet bygger ut skoler og sykehjem».

Han er ikke alene.

Leder for Oslo SV, Per Østvold, skriver at «Frp vil igjen selge Oslos arvesølv. Privatisering for enhver pris er åpenbart deres motto».

Det er å snu saken på hodet. Her er det snarere snakk om kommunalt eierskap for enhver pris.

Parti mot skatter og avgifter

Grasroten i Frp vil tilbake til røttene - og kamp mot skatter, avgifter og høye offentlige utgifter. Foto: Fremskrittspartiet

Fremskrittspartiet ble stiftet som et protestparti mot skatter og avgifter. Helgens landsmøte viser at partiet vil tilbake til røttene.

Fastlands-Norge har høye skatter, og innbetalingene har økt med 70 milliarder kroner fra 2009 til anslaget for 2011 i det ferske nasjonalbudsjettet.

Fremskrittspartiets forslag om å fjerne eiendomsskatten (beregnet til 6,5 milliarder kroner) er altså under en tiendel av det skatten har økt med på to år.

Det er dessuten under en prosent av alle skatter og avgifter fra Fastlands-Norge.

Likevel er det nesten ikke grenser hvilket ragnarokk det ville bety for kommune-Norge om eiendomsskatten fjernes, skal vi tro rødgrønne finanspolitikere som Torgeir Michaelsen (Ap):

 - Finansdepartementet har beregnet at det vil koste 6,5 milliarder kroner i året å fjerne eiendomsskatten. Det er ikke sånn at du bare tryller fram disse pengene sånn uten videre. Da må det gå på bekostning av et eller annet, sier Micaelsen til Nettavisen.

Vel, nå er det vel de færreste som ser for seg at reaksjonen blir å velte eldre og syke ut av sengene.

I første rekke handler det om å flytte formue fra statens hånd til private. Norge blir verken fattigere eller rikere av at folk som i dag betaler eiendomsskatt beholder pengene selv, fremfor å sende pengene til kommunene.

Det mest interessante med forslaget - og motstanden - er at den viser et ideologisk skille mellom dem som tror på stat og kommune, og de som tror at folk kan styre pengene sine selv.

Det samlede overskuddet på statsbudsjettet og i Statens pensjonsfond er i år beregnet til 313 milliarder kroner. 

Dersom Mickaelsen & co ønsker å spe på kommunekassene, så er det nok å ta av.

Avkledd retorikken handler uenigheten om det er private eller det offentlige som er best til å styre bruken av de 6,5 milliarder kronene.

Dette er en gammel uenighet som har gått mellom høyresiden og venstresiden i norsk politikk i hele etterkrigstiden.

Høyre og Arbeiderpartiet står for kontinuitet, mens de har to mer ytterliggående partier som vil ha henholdsvis mer skatt (SV) og mindre skatt (Frp).

For et mulig fremtidig borgerlig regjeringsalternativ er det trolig positivt at Frp profilerer seg som mer negative til høye skatter og avgifter enn Høyre, og det er trolig også bra at uenigheten går langs den vanlige høyre/venstre-aksen i forhold til mer betente spørsmål som innvandring.

Signalene fra grasroten på landsmøtet er at de ønsker mer av det tidlige verdigrunnlaget til Anders Lange - nemlig kamp mot skatter, avgifter og offentlige utgifter.

Eller som det het i landsmøtets vedtak mot blant annet strømavgifter og eiendomsskatt:

- Det kan ikke være meningen at vi først skal skatte folk ihjel, for at de etterpå skal søke om offentlig støtte til livsopphold.

Ståle, ære og lojalitet

Ståle Solbakken vil heller trene Köln enn å lede laget med det norske flagget på brystet. Det er et klart signal.

Norsk fotball får et mageplask hvis treneren vi har ventet på i flere år stikker til en middels tysk klubb.

Ledelsen i Norges Fotballforbund står igjen som klovner om Ståle Solbakken likevel ikke overtar landslaget etter EM i 2012.

Flere medier hevder hardnakket at Solbakken har signert kontrakt med Köln.

I så fall velger han en klubb som ligger på 13. plass i Bundesliga foran æren ved å lede laget med det norske flagget på brystet. Det sier sitt.

Men hva med holdninger, lojalitet og ære? Og den enkle leveregelen om at en mann er en mann, og et ord er et ord?

De første kommentatorene er allerede ute med støtte til Solbakkens valg.

Les Tor-Kristian Karlsens blogg: Norge kan vente

I likhet med flere andre mener Karlsen at Köln er en spennende klubb, og at det er en fotballmessig utfordring for Solbakken å gå dit.

Noen vil også innbille oss at det er bra for norsk fotball at Ståle Solbakken skaffer seg internasjonal erfaring.

Mulig det. Men hva med holdninger, lojalitet og ære? Og den enkle leveregelen om at en mann er en mann, og et ord er et ord?

Den eneste logiske forklaringen på det som nå foregår er at Köln har gitt Ståle Solbakken et tilbud, og at de sammen forhandler med Norges Fotballforbund for å kjøpe ham ut av kontrakten som landslagssjef.

Formelt har de sitt på det tørre, spesielt hvis Norges Fotballforbund gir etter. Men samtidig: En motvillig Ståle Solbakken setter fotballforbundet i en tvangssituasjon. Og da blir det «an offer they can't refuse», for å bruke et sitat fra en beslektet sjanger.

Hvis nå Solbakken går til Köln, så kan vi konstatere at det meste har gått galt i rekrutteringen av ny landslagssjef. Fotballforbunet ble sterkt advart mot å inngå en fremtidig avtale, fordi ingen vet hva som skjer i en toårsperiode. Utviklingen har gitt kritikerne rett: Solbakken har hatt sin fulle hyre med å dukke unna stadige spekulasjoner som har knyttet han til den ene klubben etter den andre.

Hadde vi ikke hatt erfarne og sindige Drillo, kunne usikkerheten vært ødeleggende for landslaget. Spesielt i sportslig motvind.

Det er en mager trøst at lykken har vært bedre enn forstanden.

Men erfaringene fra Rosenborg viser at det ikke er en varig løsning å ty til gamletreneren hver gang man kommer i trøbbel.

Med Ståle Solbakken på vei til byen som er mest kjent for katedralen og parfymen, er det bare for Nils Johan Semb & co å brette opp ermene og lete etter en annen trener for fremtiden.

Det er bare å ønske bedre lykke denne gang!

Ubetydelig rentehopp

Sentralbanksjef Øystein Olsen starter neppe karrieren med å gjøre en sentralbanksjefs kardinalfeil - nemlig å forbause eller overraske markedet. Foto: Norges Bank.

Den viktigste grunnen til at Norges Bank setter opp renten med 0,25 prosentpoeng i dag, er at alle venter det.

For de aller fleste betyr en så liten renteheving null og niks. Selv med et normalt boliglån på to-tre millioner kroner, betyr ikke det lille museskrittet mer enn fem tusen kroner i året - etter skatt.

Det heller ikke kaldt vann i årene for noen, men signalet er tydelig: Vi er forbi rentebunnen. Renten skal videre opp, og det betyr at norsk økonomi begynner å normalisere seg.

Rust deg for en prosent høyere rente i året de neste tre årene. Norges Bank tror det mørkeblå feltet er mest sannsynlig. Kilde: Norges Bank

Paradokset er at Norge er som en varm vik i et hav av kaldt vann. Internasjonalt pøser sentralbankene på med lav rente som stimulans for å få fart på investeringene, arbeidsledigheten er skyhøy og flere land sør i Europa vakler økonomisk.

Men innenlands er situasjonen en annen. Fortsatt er det full fart opp i boligmarkedet og faren er at mange setter seg i større gjeld enn de håndterer hvis rentene stiger. Derfor ønsker Norges Bank å blinke med lyset. I bankens pengepolitiske rapport fra mars varslet den at det var 50 prosent sannsynlighet for rentehevelse i mai og juni.

De lange rentene (mørk linje i nederste graf) faller sterkt. Kilde: DnB NOR Markets.

DnB NOR Markets tror at rentene skal videre opp både i september og desember, og banken tror på fire rentehevelser i 2012 og tre i 2013. Norges største bank anslår altså at rentene skal opp med cirka ett prosentpoeng i året.

Dersom det slår til - noe som i så fall innebærer at norsk økonomi fortsetter fremgangen - så bør norske lånekunder ta høyde for røfft regnet 1.500 kroner høyere renteutgifter i måneden etter skatt - for hver million de har i netto gjeld.

Den gode nyheten er at Norges Bank neppe vil se behov for å heve rentene om ikke presset i norsk økonomi tiltar. Det betyr at økte renter kommer samtidig med fallende arbeidsledighet og høyere lønninger.

Et interessant paradoks er at rentemarkedet allerede har priset inn et lite rentemusehopp i dag, og at markedet samtidig tror at de lange, norske rentene blir lavere enn de før trodde (se grafikken). I praksis betyr det at renteanalytikerne tror at de små skjeene med «medisin» vil være nok til å unngå fremtidige hestekurer.

Fallet i de lange rentene er ennå ikke lett å se ut av bankenes prislister. DnB Nor tilbyr for eksempel boliglån over to millioner kroner til 3,28 prosent effektiv rente.

Dersom du vil binde renten i fem år, må du ut med 5,09 prosent effektiv rente.

Det er altså relativt billig å forsikre seg mot at rentene går amokk - inntil videre.

Trygd en magnet for ufaglærte

Professor Grete Brochmann har ledet utvalget som har sømfart alle sider av norsk innvandring og velferdsyteler. Foto: Universitetet i Oslo.

 

Bort med økonomiske ytelser som holder folk unna arbeidslivet, er det beste forslaget fra Brochmann-utvalget.

Under ledelse av professor Grete Brochmann har utvalget brukt lupen på de norske velferdsytelsene for å se om de er levedyktige i en verden med innvandring og mange på trygd.

Det er rimelig at Norge har en velferdsstat med et godt sikkerhetsnett, men det er også rimelig å kreve at alle yter etter evne.

Enkelte politikere har allerede avfeid utvalget, men det er for lettvint og må skyldes at de ikke har lest rapporten.

Enkelt sagt har det gamle kommunistiske slagordet «yte etter evne, motta etter behov» blitt til «motta etter evne, yte etter behov»,

Den er nemlig svært interessant, og både tilhengere og motstandere av sykelønn, uføretrygd og innvandring kan finne fakta og argumenter for sitt syn.

Les rapporten selv: Velferd og migrasjon

Kilde: Brochmann-utvalget

Med vedlegg teller rapporten over 500 sider, og førsteinntrykket etter skumlesing er at den virker faglig begrunnet og nyansert.

Et hovedproblem utvalget beskriver er at Norge har trygdeytelser som sikrer folk økonomisk hvis de blir syke eller uføre, og at ytelsene virker som en magnet på ufaglærte innvandrere. I tillegg kan  pengene kan brukes i lavkostland med lav skatt.

Et eksempel er kontantstøtten. Utvalget viser til et eksempel med en polsk arbeider i Norge, som har hjemmeværende kone og to to år gamle tvillinger i Polen. Familien har rett på 6.606 kroner i måneden i kontantstøtte - utbetalt i Polen.

Hovedforslaget til utvalget er å vri ytelsene fra penger til tjenester. I stedet for å få ledighetstrygd, ønsker man å gi støtte til arbeidsgivere for å sette de arbeidssøkende i arbeid. Dette er gode forslag.

Ellen Brochmann sa det slik: - De fleste land forsøker å få

arbeid til å lønne seg ? og stønader til å bli mindre attraktive enn arbeidsinntekt

? gjennom å holde ytelsene på et slikt nivå at den enkelte får lavere kjøpekraft som stønadsmottaker enn som yrkesaktiv. I den grad stønadene eksporteres til  lavkostland, faller dette insentivet til arbeid bort, og stønadene kan framstå som

svært attraktive.

Det er rimelig at Norge har en velferdsstat med et godt sikkerhetsnett, men det er også rimelig å kreve at alle yter etter evne.

Da må vi fjerne ordninger som gir økonomiske gulrøtter for å være hjemme.

Utvalget foreslår å fase ut kontantstøtten over tre år. Det er et godt forslag.

Pengene kan istedet brukes til å innføre gratis kjernetid i barnehagen for 4- og 5-åringer. Det er også et godt forslag.

Norsk eksportvare: Pensjonister.

Utvalget gjengir også undersøkelser som viser at særlig ufaglærte velger å dra til land med gode velferdsytelser, og at det er «en tendens til at lavkvalifiserte arbeidstakere innvandrer til de mest sjenerøse velferdsstatene, mens  høykvalifiserte heller reier til de mindre sjenerøse landene» heter det i rapporten.

Høyt kvalifiserte ansatte velger seg andre land - trolig steder hvor de kan gjøre karrierer og tjene gode penger.

Det skremmende er at norske velferdsytelser er som skreddersydd for den første gruppen, mens Norge gjør lite for å tiltrekke oss en gruppe vi faktisk trenger: Høyt kvalifiserte innvandrere med internasjonal erfaring.

Himmelsk lønn til konfirmantene

PENGER INN: Den typiske konfirmanten får gaver for 26.000 kroner. Foto: Scanpix.

 

Konfirmanter får ikke bare sin lønn i himmelen. I gjennomsnitt vanker det 70.000 kroner i gaver her og nå også.

Å gjennoppfriske sitt dåpsløfte er en lønnsom affære, skal vi tro statistikk avisen Vårt Land har gjengitt. Ifølge meningsmålinger Synovate har gjort for Nordea får den typiske konfirmant gaver for 26.000 kroner, men enkelte «slengere» drar gjennomsnittet opp i utrolige 70.000 kroner.

Les mer: Konfirmantene får gaver for 3,9 milliarder

Nå sier ikke tallene noe om det er forskjell på borgerlige og kristne konfirmanter, men henholdsvis 26.000 kroner (det typiske) og 70.000 kroner (i gjennomsnitt) må karakteriseres som godt betalt for et rituale som går igjen i de fleste kulturer.

Om man er kristen, muslim, jødisk eller humaniker er mer likegyldig fremfor å ha noe å tro på - noe som gir livet større verdi enn å lure på hvem som ligger med hvem i «Paradise Hotel».

I religiøs forstand er konfirmasjonen en bekreftelse av en religiøs tro, mens overgangsritualer fra barn til voksen finnes over hele verden.

Les mer her: Konfirmasjon

Men tross romslig belønning faller antallet kristelige konfirmanter jevnt og trutt.

Men i «Bibelbeltet» holder de stand: I Hordaland, Sogn og Fjordane og i Møre og Romsdal konfirmerer man seg i kirken.

Amen.

Som kristelig konfirmant (økonomisk motivert) og senere aktiv humanetiker, vil jeg slå et slag for konfirmasjon. De fleste 15-åringer jeg kjenner har opplevd valget mellom borgerlig og kirkelig konfirmasjon som en vekker og motivasjon for å få et bevisst livssyn.

Med en allmennkultur preget av programmer som «Paradise Hotel» og deling av de mest private forhold på Facebook, er det vesentlig også å stå for noe selv.

Om man er kristen, muslim, jødisk eller humaniker er mer likegyldig fremfor å ha noe å tro på - noe som gir livet større verdi enn å lure på hvem som ligger med hvem i «Paradise Hotel».

PENGER UT: Tre-fire år senere brenner de fleste bort både en og to konfirmasjoner i russetiden.

 

Om man velger å gi arvingen en bil eller en leilighet, får være opp til hver enkelt, så lenge det ikke skygger for prosessen med å bli voksen også mentalt.

Trøsten får være at pengene kommer godt med når de samme barna tre-fire år senere brenner av både en og to konfirmasjoner på en russebuss.

Homo-hets i norsk fotball

Moldes Magne Hoset tar håndveskehumor med humør. Foto: Scanpix.

Norske supportere har stort sett sluttet med rasisme. Men på et punkt er de bevisstløse: Homohets florerer på norske tribuner.

Etter 18 minutter av gårsdagens kamp mellom Molde og Rosenborg kommer Magne Hoset til en avslutning, og kameraet zoomer inn på RBK-supporterne som henger over gjerdet bak eget mål: «HOMO» skriker den ene meget tydelig, ifølge en anmeldelse som nå er levert til politiet.

Les også: Anmeldt for homohets mot Hoset

Politianmeldelse mot en enkeltsupporter er vel drygt, men dette er en fenomen som supporterklubbene har gitt blaffen i.

Det er et paradoks at kvinnefotballen har en profil som Linda Medalen, håndballen har Gro Hammerseng, mens vi ennå har til gode å få en profilert, homofil norsk fotballspiller.

Personlig har jeg høy terskel for tribunehumor. Den skal være morsom og den skal svi, og det må være lov å herse med motspillere, motstanderlagets supportere og med dommeren.

Det som er hellig for det ene laget, kan gjerne  latterliggjøres av motstandersupporterne.

Men derfra til å bruke ordet «homo» som et skjellsord, er ganske langt. Det er ikke spesielt morsomt, relativt fantasiløst og uttrykk for antikvariske holdninger.

Men viktigere er at det gjør fotball og idrett mindre attraktivt for de som faktisk er homofile.

I Vålerenga er det fortsatt folk som skammer seg over en episode fra 1988 da «Apeberget»  kastet bananer etter mørkhudede Caleb Francis på Gjemselunden.

Oppgjøret tok livet av «Apeberget», skapte Klanen (som er grovkornet så det holder) og satte VIF i front for arbeidet med fotball mot rasisme.

Undertegnede er blant dem som synes det var større humor over at det samme lagets supporterne sang «Morgan i buret» da VIF banket Stjernen 6-1 i hockey, og Stjernen-leder Morgan Andersen var i Økokrim-trøbbel.

- Man skal ikke plage noen, men å kødde med folk er naturligvis lov. Det er en hårfin balansegang, sa daværende Klanen-talsmann Christian Kjellsen etter episoden.

Siden har norsk fotball tatt oppgjør med rasisme.

Og med målscorere som Stabæks Ollé Ollé, Lillestrøms Anthony Ujah og Branns Kim Ojo er det de færreste fotballelskere som ønsker seg en etnisk hvit tippeliga.

Det er på tide å vaske bort homofobien også.

Og nettopp tilropene til Magne Hoset er et godt utgangspunkt. Molde-spilleren er alltid velstelt og velkledt, og må finne seg i humor for det. Som mot Brann, da supporterne fremstilte det som om Hoset løp med håndveske. Denslags er morsomt, men farlig. Og da Hoset banken inn en scoring, løp han til Brann-tribunen og viste frem «håndvesken» han hadde scoringen i.

1-0 til Hoset og stor humor.

Å henge over gjerdet og skrike «homo» er derimot primitivt, tåpelig - og skadelig. Neppe for Magne Hoset, men for de mange unge spillerne som er homofile, men som har lyst til å satse på fotball.

Det er et paradoks at kvinnefotballen har en profil som Linda Medalen, håndballen har Gro Hammerseng, mens vi ennå har til gode å få en profilert, homofil mannlig norsk fotballspiller.

Støv på hjernen

Høyres nestleder Bent Høie er neppe særlig opptatt av sølvtøy og garntere. Foto: Høyre.

Det kan bli flertall på Stortinget for å gi fradrag for å kjøpe vedlikehold og rengjøring hjemme. Både i Høyre, Frp og Kristelig Folkeparti støttes forslaget.

Norge er velsignet med en høy andel yrkesaktive kvinner. Baksiden av medaljen er en tidsklemme på hjemmebane og et stort og voksende svart marked for vedlikehold og rengjøring.

Derfor ønsker de borgerlige partiene nå å følge den vellykkede oppskriften fra Sverige. Der har vedtaket om å gi skattefradrag for kjøp av slike tjenester gitt netto merinntekter fra staten, samtidig som det er skapt 12.000 nye, «hvite» arbeidsplasser i sektoren.

- Dette har resultert i tre milliarder årlig ekstra til statskassen samtidig som andelen kjøpere av svart arbeid har gått kraftig ned, sier stortingsrepresentant Laila Marie Reiertsen i Fremskrittspartiet til NA24.

Les også saken: Foreslår himmelsk skattefradrag

Dette fornuftige forslaget får noen på venstresiden til å vrenge piggene ut, og da er det ikke grenser for polemikk og billig propaganda tas i bruk.

Et illustrerende eksempel er gårsdagens Dagbladet, som slår opp forslaget med tittelen: «Vil gi skattelette for SØLVPUSS OG GARTNER», illustrert med Høyres partilogo.

Budskapet er selvsagt at Høyre er parti for de rike, og at behovet for å få pusset sølvet står øverst på ønskelisten.

For moro skyld har jeg sjekket ligningen på Dagblad-journalisten som skrev saken. Hennes reelle inntekt ble beregnet til 607.000 basert på ligningstallene. Ifølge den siste velgerundersøkelsen til Statistisk Sentralbyrå tjener 50 prosent av Høyres-velgere dårligere enn henne, 75 prosent av Frps velgere og 80 prosent av KrF-velgerne.

Kanskje bør Dagbladet pusse støv av egne fordommer?

Dagbladet får følge av Ap's finanspolitiske talsmann Torgeir Michaelsen: - Dette er å gi skattelette for sølvpuss og gartnere til de som er født med sølvskje i munnen.

Hvilken verden lever de i?

I virkelighetens verden er dette en modell som er innført med stor suksess både i Sverige, Danmark og Finland. Der er det skattefradrag for ulike typer arbeid i egen bolig som rehabilitering, vedlikehold, barnepass, renhold og malertjenester.

Innføringen har fjernet mye svart arbeid, og det interessante er at tall fra Sverige viser at staten har tjent penger på å gjøre slike tjenester «hvite»: Hver krone utbetalt i såkalt ROT-fradrag (renhold, omsorg og service) ga staten 1,40 kroner i inntekter via økt moms, skatteinngang og arbeidsgiveravgift.

Så er det en viktig detalj som særlig Michaelsen bør merke seg: Senest i går gikk Fellesforbundet ut med advarsel mot omfattende «svart» arbeid blant polske håndverkere på norsk trygd, og mange hjem vaskes av «svarte» vaskehjelper. Disse opparbeider ingen trygderettigheter og har intet sosialt sikkerhetsnett hvis de blir syke.

Noen bærer regningen for at andre bærer på gamle fordommer.

Hvem vasker for vaskehjelpen?

Hvem lager politikken for arbeidsminister Hanne Bjurstrøm? Foto: Ilja C. Hendel.

Mange hadde stor tro på arbeidsminister Hanne Bjurstrøm, men hun er i ferd med å lande som både tradisjonell og gammelmodig.

Den ferske «superministeren» skulle lose iland betente saker som sykelønn og uførepensjon, og hun står midt i en pågående strid om vikarer og fleksibel arbeidstid.

Med bakgrunn som jurist utenfor partiapparatet hadde mange tro på at Bjurstrøm kunne stå opp mot fagforeningene, men i sak etter sak har hun gitt etter.

På veien har hun avslørt underlige holdninger, nå sist om vaskehjelper: - Hvem vasker for vaskehjelpen?, spurte Bjurstrøm retorisk.

Et mer nærliggende spørsmål er hvem som lager politikken for arbeidsministeren.

"Etter hvert som vi er blitt rikere, er tida vår blitt veldig dyrebar. Vi kjøper tjenester i stadig større skala, sa hun i intervju med Dagsavisen, og advarte om at vi må «passe oss for at det vi ikke gidder å gjøre selv, gjøres av folk fra fattige land til en veldig dårlig lønn. Det kan vi ikke akseptere».

Kristin Clemet raljerer over arbeidsministeren. Foto: Scanpix.

Tidligere Høyre-statsråd Kristin Clemet raljerer så nydelig over Bjurstrøms utspill, at jeg ikke kan gjøre annet enn å lenke til hennes blogg: Hvem lager skomakerens sko?, spør Clemet.

Poenget er selvsagt at vi alle deltar i et organiserte bytte av arbeid, og at å ønske seg noe annet er som å be om en tidsreise tilbake til naturalhusholdningen. At noen fortsatt sitter fast i 50-tallets industriretorikk av typen «vi kan ikke leve av å klippe hverandre», er ikke så overraskende. Men at norsk arbeidsliv styres av en minister med samme holdninger, er oppsiktsvekkende.

Det er rart at ikke arbeidsministeren ser at nettopp kjøp og salg av tjenester som vask og husstell kan åpne et arbeidsmarkedet for mange som har falt utenfor. Det er en pussig holdning at det er greit å kjøpe tradisjonelt mannlige oppgaver som maling og snekring, men nærmest umoralsk å kjøpe husvask.

I Sverige er denne næringen gjort hvit ved å innføre et skattefradrag på kjøp av slike tjenester. Det er fantasifullt og fremtidsrettet og gjør livet bedre for både vaskehjelpen og den som kjøper tjenestene.

Poenget er også at vi uten å mukke kjøper billige klær på Hennes & Mauritz, elektronikk på Elkjøp eller sykler på XXL uten å ofre en tanke på timelønnen til de som bygde sykkelen.

 Sannsynligvis er mange av tingene Bjurstrøm har på- og rundt seg hver eneste dag  laget av «folk fra fattige land til en veldig dårlig lønn».

Det kan være hardt å erkjenne, men faktum er at Norge og nordmenn aldri ville hatt vår velstand uten massiv import av billige varer fra Kina laget av folk med lønninger som er en brøkdel av våre. For bare få år siden arbeidet Bjurstrøm i en profesjon som tar 3.000 kroner i timen uten å mukke. Etter all sannsynlighet har hun klær i sin egen garderobe sydd av personer som tjener noen få promille av den timelønnen.

De siste årene har Norge i en serie saker bevilget oss ordninger som fastlands-Norge ikke har råd til. Vi har verdens beste sykelønn, der et spleiselag fra staten og arbeidsgiverne gir de aller fleste arbeidstakere 100 % av vanlig lønn ved sykdom. Nesten hver tiende person (9,5 prosent) mellom 18 og 67 år er ufør.

Nå står kampen mot fleksible arbeidstidsordninger og mot private vikarbyråer, som om det vil gjøre fastlands-Norge mer rustet for fremtiden.

Bjurstrøm spør hvem som vasker for vaskehjelpen.

Et mer nærliggende spørsmål er hvem som lager politikken for arbeidsministeren.

Møljeidrett

Tove Paule går av, men istedet for å få gullklokke vil man grave i hva som skjedde før valget i 2007...

 

I disse dager møtes idretts-Norge til det årlige Idrettstinget. Som vanlig er det et salig kaos.

Det er trolig bare de nærmeste pårørende som kan beskrive styringsstrukturen i norsk idrett.

Kanskje må det være slik, men det er en evig tautrekking mellom idrettskretser, utøvere, idrettslag og ulike særforbund.

Norges Idrettsforbund organiserer over to millioner medlemmer.

Min påstand er at bare et lite mindretall vil klare å navngi personen som rykker opp som ny idrettspresident.

Test deg selv (trykk på lenken du tror på):

1. Er det Tove Paule?

2. Eller Yngve Hallen?

3. Eller Børre Rognlien?

Dersom du hadde rett, så vil du se at den riktige kandidaten er 66 år gammel og vil være  nesten 75 år gammel når vedkommende går av etter to perioder som idrettspresident.

Idretten favner alle, og det virker som om en stor del av dem også får plass i Idrettsstyret. Innstillingen som ligger på bordet teller ikke mindre enn  12 navn. Det blir altså 13 personer rundt bordet når generalsekretæren er til stede, uten at vi skal dra den bibelske sammenligningen for langt...

I media er det eneste tilløpet til dramatikk foran Idrettstinget en sak fra 2007 om to av de avgående fra idrettstyret hadde en hemmelig økonomisk avtale. Gjesp.

Dersom du er interessert, kan du lese mer her: Idrettstopper vil granske Tove Paule

- Kaos, er stempelet ansvarlig redaktør Erik Unaas i Sportsanalyse gir et døgn før tinget åpner.

Det virker som en rimelig vurdering.

Under overflaten er det store konflikter. Unaas mener å ha belegg for at store idretter som fotball, golf, friidrett og ski vurderer å melde seg ut av Norges Idrettsforbund. Disse kreftene vil få ny styrke hvis særforbundenes kandidater taper valget om å bli visepresidenter.

Det sentrale spørsmålet er likevel om tinget betyr noe som helst for de 2.047.000 medlemmene, eller om det kun er en lekestue for idrettsbyråkrater og idrettspolitikere.

Det som er virkelig synd er at Idrettstinget ikke skjer i en jubelatmosfære. forbudnet har 150 års-jubileum - og har akurat fått gjennomslag for økonomiske triumfer som momsrefusjon og mer spillemidler fra Norsk Tipping.

Når folk flest trekker på skuldrene, er det grunn til å være på vakt for de som er glad i Norges Idrettsforbund. Trolig oppfatter medlemmene særforbundene som viktigere enn paraplyorganisasjonen.

Skal organisasjonen overleve, må den sørge for at de to millioner medlemmene oppfatter Idrettstinget som vesentlig.

Da må man diskutere viktige veivalg for norsk idrett - og ikke snøen som falt i fjor.

Fri flyt av kriminelle

Jubelscener ved EU-utvidelsen i 2004. Foto: Ap.

Mens kriminaliteten i Norge synker, er det en gruppe som går motsatt vei: Over 14.400 siktede for lovbrudd var utenlandske statsborgere.

Ny statistikk viser at nordmenn blir stadig mer lovlydige, og at kriminaliteten synker sterkt - spesielt hos de yngre.

Men en gruppe har sterk vekst, og det er utenlandske statsborgere fra ulike EU-land.

Nordmenn blir mer lovlydige, ifølge tall fra Statistisk Sentralbyrå.

- Over 14.400 siktede for lovbrudd i 2009, det vil si 17 prosent av alle siktede , var uten norsk statsborgerskap. Dette er en betydelig høyere andel enn i årene 2003-2006, skriver Statistisk Sentralbyrå i den ferske analysen.

EUS indre marked er som kjent tuftet på de frie friheter; nemlig fri flyt av personer, varer, kapital og tjenester.

Etter EU-utvidelsene østover fra 2004 kan vi føye til en femte frihet - nemlig fri flyt av kriminelle.

Både i Norge og Danmark er det eksplosiv vekst i kriminalitet knyttet til borgere fra spesielt Romania og Litauen.

- Antall siktede med statsborgerskap fra europeiske land har også økt i de påfølgende årene, spesielt for dem med statsborgerskap utenfor Norden ? som har økt fra drøyt 4 200 i 2005 til nesten 6 900 i 2009, skriver Statistisk Sentralbyrå.

Hvorfor er det så lite debatt om denne nye bølgen av kriminalitet?

Det er påfallende sammenhenger mellom hvor de siktede kommer fra, og hva slags krimialitet de er siktet for.

Afrikanere er sterkt overrrepresentert innen narkotika, mens hele 24 prosent av siktelsene for tyveri, naskeri og annen vinningskriminalitet, gjøres av utlendinger.

Ingen tårer for bin Laden

Osama bin Laden bodde i et hus verdsatt til en million dollar litt nord for Pakistans hovedstad.

Etter ti års jakt klarte amerikanske spesialstyrker i går å drepe Osama bin Laden. Symbolet er død, men ikke årsakene til terroren.

Det felles ikke mange tårer for Osama bin Laden - den mangeårige lederen for al-Qaida og sjefarkitekten for terrorhandlingene mot USA 11. september 2001 som drepte nesten 3.000 mennesker.

Nøyaktig hvor mange hundre tusen mennesker som har mistet livet av hendelser aksjonen satte igang, er det ingen som vet.

Terrorangrepene på New York og Washington hadde stor symbolverdi for militante islamister verden over, og symbolikken fikk ytterligere kraft da verdens mest ettersøkte mann klarte å leke katt og mus med verdens mektigste krigsmakt i nesten ti år.

Nå er det samlende symbolet for terror drept av en CIA-styrke i et bolighus rundt 17 mil nord for Islamabad i Pakistan. Amerikanerne har sikret seg liket. Også det har symbolkraft.

USAs president Barack Obama ga den formelle ordren om å drepe bin Laden på lørdag: - Dagens handlinger er et bevis på vårt lands storhet og på det amerikanske folkets vilje. Jobben med å sikre vårt land er ikke over, men i natt blir vi igjen minnet om at Amerika kan gjøre hva som helst som vi bestemmer oss for. Det er historien om vår historie, sa Barack Obama.

Også moderate amerikanske muslimer støtter henrettelsen av bin Laden.

- Bin Laden representerte aldri muslimer eller islam. I virkeligheten forårsaket han døden til talløse muslimer verden over, i tillegg til drapene på tusener av amerikanere, skrev Rådet for amerikansk-islamske relasjoner (CAIR).

Men selv om symbolet for militant islamisme nå er drept, er ikke kampen mot terror over. De første reaksjonene i USA er en påminnelsen om frykt for gjengjeldelse. Den amerikanske staten advarer amerikanere verden over mot mulig anti-amerikansk vold.

Terroreksperter verden over er samstemmige i at henrettelsen av bin Laden ikke svekker Al-Qaidas evne til å gjennomføre terroraksjoner. Men samtidig viser CIA-aksjonen at man ikke kan gjennomføre store terroraksjoner mot USA og regne med å slippe unna.

Terrorangrepet på USA i september 2001 forårsaket en kjede av hendelser som har drept hundretusener av mennesker og ødelagt livene til enda flere over hele verden. Hjernen bak angrepet sitter på Guantanamo, mens den øverst ansvarlige ble drept i Abbottabad søndag.

En terrorist er død, men terroren lever dessverre videre.