hits

april 2016

Nå åpner Frp for flere i fotlenker

Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen leier fengselsplasser fra Klaas Dijkhoff, statssekretær for nederlandske sikkerhets- og justismyndigheter. Nå kommer forslag om å utvide ordningen med elektroniske fotlenker i Norge. (Foto: Justisdepartementet)

 

Elektronisk fotlenke er en suksess. Samfunnet sparer over 100.000 kroner per fange.

Mens dømte forbrytere tidligere sto i lange soningskøer, har prosjektet med elektronisk kontroll spart samfunnet for rundt 350 celler i norske fengsler.

Det har sparer justisminister Anders Anundsen (Frp) for rundt 300 millioner kroner i året, og veksten har fortsatt under dagens regjering - selv om de to regjeringspartiene var sterkt imot ordningen da den ble innført i 2008.

  • I 2012 sonte 1.385 med elektroniske fotlenker
  • I 2013 var antallet økt til 1.727 straffedømte
  • I 2014 sonte 2.479 personer med fotlenke

Veksten har altså fortsatt etter at regjeringen til statsminister Erna Solberg overtok 16. oktober 2013. Tallene for 2015 er ennå ikke offentliggjort.

Nå kommer en evaluering som foreslår enda mer soning med fotlenker:

- Vår samlede vurdering er derfor at elektronisk kontroll for dagens målgruppe er et samfunnsøkonomisk tiltak når en sammenligner med soning i fengsel, skriver Vista Analyse i en vurdering.

Les rapporten: Evaluering av soning med fotlenke

Med fakta på bordet bøyer Frp av: - Jeg vil nå få utredet om gjennomføringstiden skal utvides og om flere skal få mulighet til å sone på denne måten, sier justisminister Anders Anundsen.

Les mer: Vi bestilte en evaluering for å få bedre kunnskap

I dag  er kravet for å «sone» med fotlenke eat man er dømt til fengselsstraff på under fire måneder, og at det ikke er til sjenanse for samfunnet eller ofrene at man soner på denne måten. Ordningen er øremerket for folk som får sin første dom, som er i ordnet arbeid eller som er unge.

Her kan du lese mer: Ønsker du fotlenke - elektronisk kontroll?

Bruken av elektroniske fotlenker har økt dramatisk. I 2008 var det bare snakk om 100 personer. To år etter var tallet tidoblet til 1.000, og allerede i år kan tallet tippe over 3.000 dømte.

Det har vært sterk vekst fra 2008 til 2014.

Det er paradoksalt at antallet som soner hjemme har økt dramatisk under justisminister Anders Anundsen.

Både Høyre og Fremskrittspartiet har vært skeptiske til denne soningsformen.

- Det er helt korrekt at vi har hatt en skepsis til denne soningsformen. Det bunner i hvordan det kan fremstå for ofre og pårørende, men også hvordan det er for andre i husholdningen å dele hjem med en som soner, sa tidligere statssekretær Vidar Brein-Karlsen da antallet steg kraftig i fjor.
 

 

 

Da ordningen ble vedtatt uttalte Frp at de «er sterkt uenig i bruk av elektronisk kontroll som soningsform», mens Høyres representanter «er prinsippielt imot å omgjøre norske hjem til fengsel når den domfelte er i stand til å sone i anstalt».

Det er bra at partiene nå endrer oppfatning siden evalueringen er så klar. Men det er også et poeng at de som soner med fotlenker som regel er dømt for kriminalitet uten konkrete ofre (som ruspåvirket bilkjøring, bedrageri og annen økonomisk kriminalitet)

Av rundt 1,45 millioner soningsdøgn, står elektronisk kontroll for rundt 100.000. døgn. Kilde: Evaluering av soning med fotlenke

Hvert år straffes rundt 2.700 personer på denne måten, og til enhver tid går inntil 342 personer rundt med elektronisk fotlenke.

Fordelen er at de kan fortsette å jobbe og gå på skole, mens de i resten av døgnet har husarrest. 

- Færre en fem prosent har brutt vilkårene og blitt overført fengsel i prosjektperioden, hovedsakelig grunnet rusmidler og i liten grad etter brudd på andre vilkår, heter det i rapporten.

Evalueringen foreslår å utvide ordningen til opp til seks måneders fengselsstraffer, noe som vil gi 45-50 ekstra plasser.

- Å øke makslengden er etter vårt skjønn ganske sikkert et samfunnsøkonomisk tiltak, skriver Vista Analyse.

Hovedpoenget er at sjansen for tilbakefall til kriminalitet er mye lavere ved å sone med elektronisk fotlenke enn å sone i fengsel. Årsaken er trolig at livet fortsetter tilnærmet som før, og man slipper å bli kjent som «fengselsfugl» og sone sammen med andre straffedømte.

En norsk fengselsplass koster rundt 750.000 - 800.000 kroner i året, så det er enorme summer å spare på å la dømte sone hjemme. Hvis evalueringen er korrekt, sparer fotlenker samfunnet for 300 millioner kroner i året. 

Hvis straffeformen samtidig gir færre tilbakefall til kriminalitet, er det også et viktig poeng.

Så kan det innvendes at det ikke er mye til straff å sone hjemme i sin egen stue, men det er et dårlig argument hvis hardere straff bare gjør fangene mer tilbøyelig til å fortsette å være kriminelle.

Hva mener du? Er elektroniske fotlenker en god tanke, eller er det for lite straff?

Rush-avgift er ikke så dumt


Byråd for miljø og samferdsel, Lan Marie Nguyen Berg, tør å innføre en forhatt rushtidsavgift. Det er faktisk ikke så dumt, samfunnsøkonomisk. (Foto: CF-Wesenberg/kolonihaven).

 

Miljøpartiet De Grønne vil innføre en rushtidsavgift på 120 kroner for dieselbiler. Poenget er at det er svært lønnsomt å dempe trafikktoppene.

Når man bygger vei, er det trafikktopppene som koster penger.

Enten så bygger man veiene så brede at alle får plass, eller så kaster bilistene bort verdifull tid i kø.

Se eksempelvis på bildet fra Sandvika: Midt på dagen er det god plass til all trafikk på samme sted som det står kilometerlange køer om morgenen.

Webkameraet til Statens vegvesen viser at det er god plass på E18 midt på formiddagen, mens det er lange køer morgen og kveld.

 

Siden trafikktoppene er dyrest, er forslag som kan få ned trafikken i rushtiden verdifulle for samfunnsøkonomien.

At de er mislikte, er en annen sak: Snart kan det koste 120 kroner dagen å kjøre i Oslo

Jeg er skeptisk til at De Grønne har gjort miljøkampen til nesten utelukkende bruk av pisk (bortsett fra den ulogiske pengestøtten på inntil 5.000 kroner til de rikeste for å kjøpe dyr elsykkel, da).

Sånn sett føyer arbeidet med å innføre en rushtidsavgift seg inn i mønsteret av pisk, ikke gulrot.

Når det er sagt, vil det være samfunnsøkonomisk lurt å heve kostnadene på å passere bomstasjonene når det er mest trafikk - men også gjøre det tilsvarende billigere å kjøre før eller etter. Rushtidsavgift må ikke bli en bortforklaring av en stadig høyere skjult skatt på bilister - den må lages slik at den premierer de som kan og velger å kjøre på andre tidspunkt.

Så kan noen innvende at svært mange ikke har den fleksibiliteten, og at 120 kroner for en passering er usosialt. Og det er korrekt. Sannsynligvis har de med dårligst økonomi også minst mulighet til å påvirke sin arbeidstid. 

Men politikerne kan ikke vedta rushtidsavgift uten å legge til rette for gode kollektive løsninger. Ta for eksempel t-banen til Fornebu. Norge er trolig det eneste landet i Vest-Europa som først hadde en hovedflyplass i femti år uten å bygge de siste par kilometrene toglinje, og som har fortsatt «suksessen» med en evig krangel mellom Bærum, Oslo og Akershus om å bygge t-banen de har lovet.

Kraftfull utbygging av innfartsparkering er et annet tiltak som kan hjelpe bilistene til å velge kollektivt.

Men isolert sett er rushtidsavgift en treffsikker grønn avgift som påvirker bilistene til å velge samfunnsøkonomisk billigere løsninger, eller bedre miljøløsninger.

Hva mener du? Er rushtidsavgift en god idé, eller er det bare et nytt sugerør inn i bilistenes lommebøker?

Slå sammen Oslo og Akershus fylke

Byrådet i Oslo. (Foto: Oslo kommune)


 

Skatt, innfartsveier og t-bane - kranglene står i kø mellom Oslo og nabokommunene. Det er på tide med politisk handling.

Landets hovedstad er i endeløse krangler med nabokommunene, og det er ikke så rart:

  • Nabokommunene drar nytte av hovedstadens arbeidsmarked, mens innbyggerne betaler skatt i sin hjemkommune.
  • Og hva er viktigst med E-18 fra Asker og Bærum - rask samferdsel i regionen eller miljøproblemene i Oslo?

Sannheten er at Norge er inndelt som et lappeteppe, totalt frikoblet fra logikk.

Selv statlige etater har totalt forskjellige oppdelinger av landet.
  • Statens vegvesen og en rekke andre etater har delt Norge inn i fem regioner.
  • Jernbaneverket har derimot delt Norge inn i seks områder.
  • Forskningsrådet har 13 regioner, Innovasjon Norge har 15 distriktskontorer.
  • Vi har 17 fylkesmenn, men 19 fylker.

Er det rart at det ene hånden ikke vet hva den andre gjør?

Nylig fikk Stortinget et forslag om å starte arbeidet med å gjøre om fylkene til rundt 10 regioner med folkevalgte representanter. Tanken er at de nye regionene kan overta statlige oppgaver, og samtidig ha størrelse nok til å lage gode tjenestetilbud. Men ikke hold pusten - en slik reform kan tidligst skje fra 1. januar 2020.

 

 

I mellomtiden har kommunalminister Jan Tore Sanner gitt økonomiske støtte til utredninger om så sammen fylker. Noen ligger helt oppe i dagen, som forslaget om å slå sammen Vest-Agder og Aust-Agder til et nytt fylke med rundt 300.000 innbyggere og Kristiansand som naturlig regionsenter.

Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag er også i gang med prosessen som kan ende med Trøndelag og nær 450.000 innbyggere.

I Nord-Norge stritter Finnmark imot å bli slått sammen med Troms, og de 75.000 finnmarkingene ønsker selvstendighet. Den motstanden blir trolig overkjørt i et nytt regioninndelt Norge, der Nord-Norge vil ha under 500.000 innbyggere totalt (summen av Nordland, Troms og Finnmark).

Telemark, Vestfold og Buskerud har drøftet samarbeid og eventuell sammenslåing, og det blir i så fall en region på rundt 700.000 innbyggere.

Og så kan det tenkes at innbyggerne på hver sin side av Mjøsa får en fremtid i Innlandet, basert på sammenslåing av dagens Oppland og Hedmark, og snaut 500.000 innbyggere.

Vestlandsfylkene er et kapittel for seg, der alt fra en sammenslåing av alle de fire fylkene, til en ny oppdeling har vært nevnt.

Hvis det går mot 10 regioner, vil nok Rogaland og Hordaland bestå, siden de er store, kraftfulle regioner med sterke regionsentre.

Men hva med Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal? Nordvestlandet mangler et sterkt regionsenter, men Ålesund ligger nærmest. 

Helse-Norge er inndelt i fire regioner, og der er Sogn og Fjordane en del av Vestlandet, mens Møre og Romsdal «tilhører» Midt-Norge.

Hvordan et regionkart over Norge til slutt vil se ut, er det ingen som vet. Og regjeringen har lurt nok latt være å foreslå noe konkret. Da ville piggene kommet ut før man hadde begynt på prosessen.

Tilbake til Oslo. Stortingsrepresentant Marianne Aasen (Ap) mener at tiden er moden for å slå sammen Oslo og Akerhus fylke, og peker på den langvarige tautrekkingen som har hindret utbygging av t-bane til Fornebu.

Les saken hos Dagens Næringsliv (bak betalingsmur): - Kan ikke frede Oslo

Hun har helt rett. Oslo er regionsenter, og ligger midt inne i Akershus fylke - omtrent som Vatikanstaten i Roma. Men selv om følelsene er dype, så er det tross alt mindre hellighet involvert.

Anette M. Solli (H) har vært fylkesordfører i Akershus siden 2013.



 

Tilflyttingen til Oslo-regionen vil fortsette å øke, og da trengs gode kollektivtilbud og god infrastruktur mellom storbyen og nabokommunene. Mange av disse spørsmålene er større enn Oslo - og bør avgjøres på et fylkesnivå.Hvis det går mot en sammenslåing av Oslo og Akershus, så må Byrådet i Oslo forholde seg nærmere til fylkesordfører Anette M. Solli (H) i Akershus.

Hun har vært fylkesordfører siden 2013.

For eksempel hele Oslopakke 3 og ikke minst t-bane og lokaltog mellom Oslo og nabokommunene. 

Slå sammen Oslo og Akershus!

Hva mener du? Er det naturlig at Oslo er et eget fylke eller støtter du tanken om en større region som også omfatter nabokommunene og Akershus fylke?

De sier nei, men mener egentlig ja


Kommunalminister Jan Tore Sanner vil ha 10 regioner i stedet for dagens dobbelt så mange fylker. (Foto: Kommunal- og moderniseringsdepartementet).
 

Rådgivende folkeavstemninger gir for mye makt til motstanderne av å slå sammen kommuner.

Ingen av nabokommunene til Molde og Kristiansund vil danne storkommuner.

Det er resultatet etter mandagens folkeavstemninger.

Innbyggerne sier nei, men mener egentlig ja. Årsaken er forskjellen på de som møter opp for å stemme, og folk flest.

Dessverre er valgdeltakelsen så lav at resultatene er intetsigende. I enkelte av kommunen dro bare en av tre for å stemme, og de som stemte fikk nokså forvirrende alternativer.

Les saken: Ekspert: - Nesten umulig å slå «nei-alternativet»

Problemet er ikke bare at folk i utgangspunktet frykter det ukjente - problemet er også at det er lettere å mobilisere motstanderne enn tilhengerne. Det vet vi fordi representative meningsmålinger som regel viser helt andre resultater enn de rådgivende folkeavstemningene.

Og da får politikerne valget: Skal de høre på rådet fra et mindretall som gikk for å stemme, eller skal de legge mer vekt på hva et flertall egentlig mener i meningsmålinger?

Kommunalminister Jan Tore Sanner er klar: - Avstemningene spriker. I litt over halvparten av kommunene er det blitt nei, og i litt under halvparten er det blitt ja. Det er lav valgoppslutning, og dette resultatet viser at lokalpolitikerne viser lederskap og finner de gode fremtidsrettede løsningene, sier han til NTB.

KommunalRapport har gjennomgått folkeavstemningene, og slår fast at bare i en kommune har velgerne gitt et klart mandat. 

Her er de kaotiske resultatene: Slik gikk det i folkeavstemningene

Kommunal Rapport lager hver uke et oppdatert kart over hvordan arbeidet med kommunesammenslåinger utvikler seg i Norge.

Det er uansett en voldsom aktivitet i kommune-Norge. KommunalRapport oppdaterer ukentlig et kart over  hva som skjer.

Status per 15. april er at 181 kommuner har inngått intensjonsavtaler om å slå seg sammen, 91 er i forhandlinger, mens 83 utreder.

Bare 62 kommuner har avsluttet arbeidet og vil fortsette på egen hånd.

Her er kommunereformkartet: 19 nye enige om avtaler

En av årsakene til engasjementet er at staten har satt makt og penger bak ønsket om større og mer robuste kommuner. 

Både Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre skal være enige om et nytt inntektssystem for kommunene, men de har ennå ikke avgitt innstilling i Kommunal- og forvaltningskomiteen på Stortinget. Foreløpig er stortingsbehandlingen planlagt til 7. juni.

Du kan følge saken her: Komitébehandling

Et hovedpoeng er at kommuner som ønsker å ha få innbyggere, ikke lenger skal tjene på å forbli små. Det skal altså bli mer lønnsomt å slå seg sammen.

Det nye inntektssystemet skal vedtas i Stortinget før sommeren, og fristen for å slå seg sammen er satt til 1. juli.

Norge har for mange fylker og altfor mange kommuner. Dette har et flertall på Stortinget ment i årevis, men de store partiene har kvidd seg for å ta belastningen med å gjøre noe. Sånn sett er det modig av Jan Tore Sanner å sette makt og prestisje bak ønsket.

Så lenge staten overfører milliarder av kroner til kommunene, så er det helt greit at staten også stiller krav til at kommunene organiserer seg effektivt og gir innbyggerne så gode og billige løsninger som mulig.

Derfor bør man lukke ørene for råd fra rådgivende folkeavstemninger der bare et mindretall møter opp.

Hva mener du? Bør kommunesammenslåinger avgjøres med folkeavstemning, eller holder det med meningsmålinger for å se hva flertallet av innbyggerne ønsker?

Billig frivillig retur av 500 asylsøkere


Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug betaler asylsøkere 10.000 kroner ekstra for å reise hjem frivillig. (Foto: Justis- og beredskapsdepartementet).
 

De neste seks ukene får grunnløse asylsøkere 10.000 kroner ekstra for å reise hjem frivillig. Det er et godt tiltak.

Knapt noen kan være imot UDIs ordning med frivillig assistert retur av 500 asylsøkere.

Ordningen koster fem millioner kroner ekstra, som kommer på toppen av de 10 millioner kronene de samme asylsøkerne uansett får i økonomisk støtte for å reise hjem.

Tiltaket er godt, selv om det gir økonomisk vederlag til mennesker som egentlig ikke har krav på penger.

Riktignok koster det 10.000 kroner ekstra per asylsøker som returnerer, men det sparer samfunnet for anslagsvis to milliarder kroner (som det i snitt ville kostet om de 500 asylsøkerne fikk livslange rettigheter i den norske velferdsstaten).

Sånn sett er kostnadene til frivillig retur småpenger.

Les saken her: Asylsøkere får 10.000 kroner ekstra for å returnere frivillig

- Vi skal stimulere flere til å reise tilbake frivillig gjennom å betale dem litt penger, som de får med seg når de reiser ut. Det vil spare oss for mye penger, for det er kostbart å ha folk i mottak, sier innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) til NRK.

 

 

Ulike ordinger for frivillig retur har eksistert i snart tyve år, og begynte med bosniere og Kosovo-flyktninger rundt årstusenskiftet.

Les om historien her: Frivillig retur fra Norge

De blå strekene angir hvor sannsynlig det er at en asylsøker returnerer frivillig. Avstanden mellom de grå strekene er usikkerheten i undersøkelsen. Med bedre ordninger har altså sannsynligheten for frivillig retur økt med 15 prosent. (Kilde: Oslo Economics).



Oslo Economics har evaluert slike ordninger, og konklusjonen er klar: - Det synes riktig å anta at de frivillige returordningene faktisk har en positivt effekt på antallet som velger å returnere frivillig, heter det.

En av de mest omtalte ordningen er returprogrammet til Irak, hvor en familie med tre barn uten lovlig opphold i Norge kunne får 295.000 kroner tilsammen for å returnere frivillig.

Les saken: Får 295.000 kroner - for å resie hjem frivillig

Ordningen bidro til at rundt 2.500 irakere reiste frivillig, mens bare 180 satt igjen med avslag på norske asylmottak.

I fjor var målet til regjeringen at 2.300 asylsøkere med avslag skulle reise frivillig, men under halvparten har reist, ifølge Aftenposten.

Antallet som reiste hjem frivillig har sunket de siste årene. (Kilde: UDI).


Noen vil kanskje reagere på at Norge betaler penger for at folk som har fått avlag, reiser frivillig. Hvorfor ikke sende dem ut med tvang?

Svaret er at det er billigere og bedre for alle parter om det skjer frivillig, selv om det krever et økonomisk vederlag.

Gjennom assistert retur betaler UDI flybilletten hjem, og et kontantbeløp. Dette er normalt på 20.000 kroner for en voksen, men har altså nå økt til 30.000 kroner de neste seks ukene. UDI skal markedsføre dette på plakater og asylmottak over hele landet.

Plakater med slik informasjon på arabisk, fransk, sorani og engelsk blir hengt opp på asylmottak i hele landet.

I tillegg til de frivillige returene gjennomførte Politiets utlendingsenhet (PU) 7.825 tvangsreturer i fjor - av disse var hver tredje ilagt en straffereaksjon (mest typisk folk fra Romania, Polen og Litauen).

De største gruppen var fra Nigeria, Afghanistan og land i Øst-Europa.

Les statistikken her: Uttransporter etter nasjonalitet

Akkurat nå bor det snaut 26.000 på norske asylmottak og av disse har rundt 4.000 fått foreløpig eller endelig avslag. Samtidig venter rundt 18.300 på å få sakene sine avgjort, og endel av disse risikerer å få avslag.

Ordningen med frivillig retur er bra og lønnsom. Selv om det koster noen millioner kroner, så er det aller beste om folk som ikke skal ha asyl i Norge reiser frivillig hjem - og vi har råd til å hjelpe dem i gang i hjemlandet. Det er sannsynligvis den mest effektive økonomiske bistanden Norge gir i uhjelp.

Å gjøre det med tvang er både mindre effektiv og dyrere.

Hva mener du? Støtter du å bruke offentlige penger på frivillig retur av asylsøkere?

Er det forbudt å mislike dugnad?


Da presselegenden Kåre Valebrokk ble kalt inn på dugnad i barnehagen, sendte han to snekkere. Det skulle han aldri gjort. (Foto: Paul Weaver, Nettavisen).
 

Våren er høysesong for dugnader. Noen er hyggelige, andre betyr timevis med hardt arbeid og dårlig fortjeneste.

Den avdøde presselegenden - Dagens Næringslivs mangeårige redaktør Kåre Valebrokk - ble en gang kalt inn til dugnad i barnehagen. Foreldrene skulle bygge en lekestue. Som den travle forretningsmannen Valebrokk var, valgte han å sende to snekkere fra sitt eget firma for å få gjort jobben fort og skikkelig.

- Jeg regnet med å bli populær, men der tok jeg feil. Kritikken fra de andre foreldrene var massiv, fortalte Valebrokk meg en gang.

Uten å vite det hadde Valebrokk fornærmet en nasjonalverdi - den hellige norske dugnaden. Det er ikke  noen stor overdrivelse. I 2004 kåret NRKs språkprogram Typisk norsk ordet dugnad som det norske nasjonalordet.

 

 

Likevel - i disse dager tenker tusenvis av nordmenn den samme tanken som Kåre Valebrokk:

  • Må jeg gå i dugnaden i borettslaget, for fotballlaget, for korpset?
  • Kan de tvinge meg til å betale hvis jeg ikke kan/ikke vil?

I følge Wikipedia er dugnad «et felles utført og vanligvis ulønnet og frivillig arbeid av betydning for fellesskapet eller en enkeltperson». Et typisk eksempel er vårrydding i et borettslag, men det har etterhvert glidd inn som en viktig inntektskilde for skoleklasser som skal på tur, eller idrettslag som skal på cup. 

I mange tilfeller har det en sosial funksjon (som å møte naboene og rydde opp i nabolaget sammet). I andre tilfeller er det lite sosialt, og mer langvarig arbeid for dårlig betaling.

Da kommer spørsmålet:

Hvorfor er det sosialt uakseptabelt om en jurist eksempelvis jobber en time ekstra som advokat, tjener 3.000 kroner på det, og gir pengene til korpset - i stedet for å brette bokomslag eller telle varer for 150 kroner timen?

La oss si at du er hesteeier i en klubb, og at låven må males. Det kan gjøres av malere, eller alle medlemmene kan gjøre malingen. Med fritt valg vil noen ønske å kjøpe seg fri, mens andre vil bruke av sin fritid og gjøre arbeidet selv.

Er det ene mer moralsk enn det andre?

Og hvorfor er det i så fall mer moralsk å gjøre det irrasjonelle - som juristen i eksempelet overfor?

Mange sameier og foreninger har innført en ordning hvor de som ikke bidrar på dugnad, pålegges å betale sin andel av kostnaden. Det mener jeg er helt greit. Det blir urimelig om noen kan snike seg unna fellesoppgaver som er nødvendige.

Det er også et godt prinsipp både for borettslag og frivillige aktiviteter å legge opp til mulighet for dugnadsarbeid, slik at familier med dårlig råd kan være med på aktiviteter - eller ved at barna kan bidra selv.

Men svaret på spørsmålet i tittelen er enkelt: Nei, det er ikke lov å mislike dugnader! Det fikk Kåre Valebrokk erfare.

Hva mener du? Er dugnader en flott norsk tradisjon vi bør verne, eller er dugnad modent for historiens skraphaug?

Økonomisk rot i journaliststiftelse

Bare en uke etter årsmøtet, trekker sekretariatslederen seg etter mistanker om økonomiske misligheter.


Gravejournalistenes egen organisasjon er rammet av både økonomiske misligheter og plagiat på under ett år.

Sekretariatslederen i Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse (Skup) har sagt opp sin stilling med umiddelbar virkning.

Årsaken er at revisor har påpekt at han har brukt organisasjonens penger på private kostnader.

Saken er foreløpig ikke politianmeldt, og detaljene i mistanken om økonomiske uregelmessigheter er ikke offentliggjort.

Journalisten skrev først om mistankene om økonomiske misligheter i Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse (Skup).

- Foreløpig er dette en personalsak. Vi har ikke hele bildet, og kan ikke gi flere detaljer på det nåværende tidspunkt, sier Skups styreleder Jan Gunnar Furuly.

Selv om saken er i en tidlig fase, er den pinlig for en organisasjon som samler alt som kan krype og gå av undersøkende reportere i Norge.

Revisor har korrigert regnskapet med tilsammen 42.859 kroner, og den tidligere lederen vil tilbakebetale beløpet.

Revisor Kåre Uppstrøm skriver, ifølge Journalisten, at «en faktura var av privat karakter og skulle aldri vært belastet stiftelsens regnskap».

- Skup-styret beklager at stiftelsen har havnet i denne situasjonen, skriver styreleder Jan Gunnar Furuly.

Skup-rotet begynte på årsmøtet 8. april, da årsmøtepapirene ble endret i siste øyeblikk. et overskudd på 187.000 kroner ble rettet til et underskudd på 107.000 kroner. Kontrollutvalget påpekte at økonomistyringen ikke har vært så god som forventet, og retter kritikk mot styret.

- Utvalget ser med bekymring på at oppmøteprosenten blant styremedlem på styremøta går ned. I 2014/2015 var frammøteprosenten 84, medan det i inneverandre arbeidsår er eit frammøte på 75 prosent, skriver kontrollutvalget.

- Det medfører i sin tur også større ansvar og arbeidspress på sekretariatet, heter det i rapporten.

Økonomisaken kommer under ett år etter at styremedlem Daniel Butenschøn trakk seg fra Skup-styret med øyeblikkelig virkning, etter å ha innrømmet plagiering i saker han skrev for Dagens Næringsliv.

- Det jeg har gjort er uforenlig med norsk journalistikk og Skups idealer. Følgelig trekker jeg meg fra vervet i Skup, sier Butenschøn.

Les mer: Butenschøn trekker seg fra Skup-styret

Skup har i en årrekke organisert de undersøkende journalistene i Norge, og deler årlig ut priser for gravearbeid - ofte rettet mot ledere som har beriket seg selv eller brutt lover og regler for økonomisk vinning.

At organisasjonen selv blir rammet av kritikkverdige forhold, er negativt - ikke minst for virksomheten medlemmene driver. Derfor er det viktig at man kommer til bunns i hva som har skjedd og skjerper økonomikontrollen for fremtiden. 

Når man driver med kritisk journalistikk mot andre, er det et absolutt krav å ha orden i egen økonomi. 

Oljefondets moral koster 5.000 per person


Oljefondets sjef Yngve Slyngstad har tapt rundt 30 milliarder kroner på etiske regler fra politikerne. (Foto: Norges Bank).
 

 

Høy moral har kostet nordmenn 30 milliarder kroner av Statens pensjonsfond utland. Oljefondet får ikke investere i produkter som er fullt lov å selge i Norge.

Det er Financial Times som har regnet på de etiske tapene og over halvparten av tapet på 30 milliarder kroner kommer fra boikotten av tobakk-aksjer.

Avisen anslår tapet på tobakk til rundt 1,94 milliarder dollar, og Finansdepartementet sier at det svartelister selskaper som Philip Morris og Imperial Tobacco uavhengig av de finansielle konsekvensene. Til nå har altså tobakk-boikotten kostet rundt 16 milliarder kroner.

 

 

- Det er ingen planer om å vurdere å be fondet reinvestere i tobakksektoren, sier statssekretær Paal Bjørnestad.

Med andre ord: Norge boikotter tobakkaksjer, koste hva det koste vil. Ikke vil vi investere i kull, og nylig kom forslag om at Oljefondet skal ut av alle selskaper som er registrert i et skatteparadis (en rekke selskaper på Oslo børs er det).

Oljefondets moral sjekkes av Etikkrådet, som stadig anbefaler fondet å utelukke aksjer eller sette selskaper under observasjon.

Blant de utelukkede er verdens største gruveselskap, Rio Tinto, en rekke tobakkselskaper, verdens største handelskjede Wal-Mart Stores Inc. - samt selskaper som driver med kull.

Det store brasilianske oljeselskapet Petrobras er satt under observasjon.

Regnestykket til Financial Times viser at Oljefondet har gått glipp av rundt 30 milliarder kroner i verdistigning på denne måten. 

Her er listen: Utelukkede selskaper per 1. februar 2016

Siden sist er følgende selskaper anbefalt svartelistet:

Disse selskapene er anbefalt svartelistet i løpet av det siste året.

Det interessant er forskjellen i moral hos Oljefondet og Etikkrådet, og den norske staten.

  • Som kjent er nesten samtlige av de store norske halvstatlige selskapene involvert i ulike korrupsjonssaker.
  • Det er også et paradoks at tobakk er svartelistet samtidig som det er en helt legal vare i norske butikker.

Oljefondet krever altså høyere moral av andre, enn vi praktiserer selv.

Økonomisk øker enhver svartelisting risikoen for fondet (målt mot en referanseindeks av alle aksjer). Alternativet til svartelister er å åpne for investeringer i alle børsnoterte aksjer, selv om de driver med palmeolje eller kull. 

Det ville altså gitt 30 milliarder kroner mer i pensjons til fremtidens norske pensjonister - eller rundt 5.000 kroner per nordmann.

Høy moral er ikke gratis.

Hva mener du? Støtter du Oljefondets etiske standard, eller mener du at det er dobbeltmoral?

Karpe Diem ikke jødefiendtlige


Karpe Diem-duoen Chrirag Raschmikant Patel (t.v) og Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid.
 

Karpe Diem er Norges viktigste band, og det er misforstått å tolke dem som jødefiendtlige.

Med låten «Attitudeproblem» har den norske rapduoen fått internasjonal oppmerksomhet.

Det begynte med et sitat spredt verden rundt via Jewish Telegraphic Agency, og har fortsatt i norske aviser og på sosiale medier, for til slutt å ende opp med drapstrusler mot de norske artistene.

Les saken: Karpe Diem drapstruet etter sangtekst

Jødiske aviser verden rundt hevder at Karpe Diem bruker ordet jøde som et skjellsord.

Ingen ser ut til å legge vekt på hva de selv sier: - Linja er enkel: Jeg ramser opp ord som dessverre blir brukt so skjellsord i samfunnet. Også poengterer jeg ordrett at det ikke er det jeg mener, skriver Magdi i en forklaring på Facebook.

Les teksten og forklarlingen her: Kjærlighet til alle (bortsett fra de som sender drapstrusler)

Det omdiskuterte refrenget går slik:

Shamener, det er'ke kjønn jeg mener
Det er'ke tispe eller pød jeg mener
Eller bikkje eller bøg eller skjøge jeg mener
Eller fitte eller jøde eller kødd jeg mener
Shamener, en vits er en vits, Ariel Sharon
Og dette er bars, bars, bars, ikke en saklig sjargong

(Leserveiledling: Shamener er «kebab-norsk» for skjønner du hva jeg mener).

Årsaken til at jeg liker Karpe Diem er at de tør å utforske nesten dialogfrie soner - ofte over etniske og religiøse skillelinjer. 

 

 

Det er Karpe Diems varemerke at de de bruker ord som normalt er skjellsord og snur dem. Når de eksempelvis skriver om vestkantsvartinger eller siterer kommentarfelt på internett om flyktninger som i linjen - «Bikkjer er ikke hester født i staller» (fra låten Rebell i kjellerleiligheten, så er det åpenbart ikke uttrykk for hva de selv mener. 

Slik er det også i låten som nå har vekket en storm av kritikk. Karpe Diem lister opp en rekke ord som brukes (av andre) som skjellsord, men det betyr ikke det samme som at de mener at bøg (homofil), skjøge, tispe, fitte, jøde eller kødd er bra ord å bruke - tvert imot. 

Så kan man innvende at en tekst må være selvforklarende og endimensjonal, uten tolkningsrom, og at det er Karpe Diems problem hvis noen går på konsertene deres, hører etter med et halvt øre, og oppfatter at teksten er jødefiendtlig.

Det er jeg uenig i. Karpe Diem engasjerer seg i samfunnsdebatten og lager tekster som krever aktiv lytting, tolkning og refleksjon. Man kan være enig eller uenig med dem i sak, men det gjør dem ikke til et uviktig band.

Hør debatten mellom Monica Csango og meg på NRKs Ukeslutt i dag: Forklar dere, Karpe Diem!

Det er nettopp personer som Magdi og Chirag Norge trenger - folk som ikke sitte fast i skyttergraver, men som tør å utfordre fordommer på begge sider av skillelinjene, og tvinger mennesker til å utfordre egne fordommer og tenke selv.

Magdi sier det slik på Facebook:

Jeg mener ikke «kvinne» hvis jeg kritiserer en kvinnelig politiker. Jeg mener ikke «homofil» hvis jeg snakker om en fyr som tilfeldigvis er homofil. Og jeg mener ikke «jøde» når jeg skriver om Ariel Sharon. Jeg mener Ariel Sharon. DET er poenget mitt. Skillet mellom politikk og religion. Skillet mellom religion og person.
Det er derfor det var så viktig for meg å filme musikkvideoen til «Tusen tegninger» i ulike gudshus, men å ha med synagogen og moskeen i samme video var det aller viktigste. Så ungdommen ser at det er lov å hate okkupasjonen samtidig som man elsker jøder.
Kjærlighet til alle (bortsett fra de som sender drapstrusler). <3
Hilsen Magdi

Jeg kjøper denne forklaringen, og den støttes av en rimelig tolkning av teksten. Sånn sett er debatten i tråd med det underliggende budskapet i sangen: Måten vi snakker til hverandre på, og skjellsordene vi bruker, stenger for en dialog og forståelse av hverandre.

Hva mener du? Er det rimelig å tolke Karpe Diem som jødefientlige, eller er det en overraksjon?

Nettavisen har aldri vært større

Ser vi på summen av lesere fra datamaskin og mobiltelefon har Nettavisen aldri vært større.


Mobilen overtar som den viktigste kilden til nyheter. Derfor er Nettavisen større enn noensinne.

Hvis du akkurat nå leser denne bloggen på mobiltelefon, så er du ikke alene. Du er tvert imot ganske normal:

  • Sist uke hadde Nettavisen 1,8 millioner unike brukere på internett, og 2,2 millioner brukere på mobil.
  • Samme uke i fjor var tallene 1,6 millioner brukere fra datamaskin og 1,8 millioner brukere på mobil.

Vi har altså fortsatt leservekst, men den store veksten er på mobil.

Og det er er trolig noe de fleste kjenner seg igjen i. På dagtid, ofte på jobb eller skole, brukes den personlige datamaskinen. På kveld, i helgen, og når man er på farten, er mobilen alltid med.

Du finner tallene her: Topplisten og Mobil hos TNS Gallup

Det mest interessante med de årlige mediebarometrene fra Statistisk sentralbyrå er hvor fort utviklingen går.

Mange tar en siste kikk på mobiltelefonen når de sovner, bruker mobilen som vekkerklokke, og det første de gjør er å sjekke om det har skjedd noe i løpet av natten.

 

For en redaktør er dette fantastisk: Før Lillehammer-OL kom nyhetene med avisbudet eller når man var innom en kiosk. I dag kommer nyhetene når noe skjer, og du får dem der du er.

Andelen som har tilgang til smarttelefon og nettbrett har vokst eksplosivt de siste årene.

Mens alle piler peker opp for mobil, er trenden fortsatt nedover for papiraviser og fjernsyn.

Les mer hos Statistisk sentralbyrå: Stor nedgang i avislesing og TV-seing

Mens ni av ti nordmenn er innom internett i løpet av en dag, holder bare 42 prosent i en papiravis, og fjernsyn har falt fra 82 til 67 prosents oppslutning på 2000-tallet.

Både papiraviser og fjernsyn opplever fortsatt sterkt fall.

Også det er en trend de fleste kjenner seg igjen i: Færre holder eller kjøper papiraviser, og videotjenester som YouTube og Netflix har overtatt mye av levende bilder på storskjermen.

Som Statistisk sentralbyrå konkluderer: Færre leser trykte aviser og nettaviser per døgn i 2015 enn året før. Andelen TV-seere har sunket. Vi bruker mer tid på internett og sosiale medier er fremdeles i framgang.

Les mer: Norsk mediebarometer, 2015

Alle medietypene har egne målinger og bruker disse som «valuta» når de selger annonser. Det er noe av bakgrunnen for at papiravisene kan påstå at 2-3 personer leser den samme papiravisen. Troverdigheten kan diskuteres, og Statistisk sentralbyrås mediebarometer er den største uavhengige målingen av ulike medier. 

Det er et interessant trekk at nettavisene nå ser ut til å flatet ut på et nivå godt over papiravisene, som fortsatt faller.

Men moderat nedgang for nettavisene skyldes altså at leserne heller bruker mobiltelefonen.

For oss i Nettavisen er leserne like velkomne om de bruker mobiltelefon eller personlig datamaskin. Det viktigste for oss er at Nettavisen er tilgjengelig døgnet rundt, uansett hvor leserne våre befinner seg.

Så da lever vi godt med at antallet leser fra datamaskin har økt med 200.000 fra uke 14 i fjor til uke 14 i år, mens antallet som bruker mobiltelefonen har økt med 400.000.

Hva med deg? Leser du like mye fra PC som før, eller har mobilen overtatt mer av lesingen? Og hvordan tror du det går fremover?

Boligprisene vil fortsette oppover


Verken finansminister Siv Jensen eller hennes forgjengere de siste 25 årene har sett vedvarende lavere priser på blokkleiligheter i Oslo. (Foto: Tor Martin Bærum, Finansdepartemente og Statistisk sentralbyrå).
 

Boligprisene fortsetter oppover så lenge renten er null, og det mangler boliger der folk vil bo.

Med jevne mellomrom spår eksperter et kraftig fall i boligprisene.

De har hatt feil gang på gang mens prisene stort sett har gått en vei - oppover!

Siste året har boligprisene i Oslo og Bærum økt med 9,4 prosent, viser tall fra Statistisk sentralbyrå.

Les mer: Boligprisindeksen, 1. kvartal 2016

Hvis du lånte 900.000 kroner for å kjøpe en blokkleilighet til en million kroner i 1992, har du tjent nesten syv milliioner kroner (minus renter). Egenkapitalen har vokst fra 0,1 til 7,1 millioner kroner (minus renter).

- Stavanger og resten av Agder og Rogaland er de eneste regionene hvor det har vært nedgang i boligprisene det siste året, skriver Statistisk sentralbyrå.

Andre steder er det fortsatt vill vest i boligmarkedet. En gjennomsnittelig blokkleilighet til 237.000 kroner i 1992, koster nå 2,1 millioner kroner, ifølge indeksen.

De fleste makroøkome har smertelig erfart at boligprisene ikke bare er matematikk og økonomi, men også psykologi og boligpreferanser.

 

 

Akkurat nå koster for eksempel en 1-roms leilighet på 33 kvadratmeter på Bislett 2.590.000 kroner, mens du kan få en dobbelt så stor leilighet i Heggedal i Asker for samme pris. Oslo har både stor innenlands tilflytting og innvandring, og nettoinnvandringen nærmer seg 10.000 i året både for Oslo og Akershus.

Boligprisene fortsetter oppover av flere grunner:

  • Boliger i Oslo er et knapt gode som blir stadig knappere.
  • Med en rente på under to prosent er det nesten gratis å låne.
  • Investorer ser eiendom som en relativ trygg havn.

Prisspiralen fortsetter også fordi folk flest har tjent millionbeløp på boligen sin. Det betyr ny egenkapital og mulighet til å kjøpe seg opp i boligmarkedet. I fjor flyttet 90.000 innbyggere internt i Oslo. - Hver syvende innbygger i hovedstaden fikk altså ny bolig innenfor sin hjemby, skriver Statistisk sentralbyrå.

Konklusjonen er brutal for alle som står utenfor boligmarkedet: Dersom vi ikke får noen store endringer i arbeidsledighet, lånerente eller flyttevaner, vil boligprisene bare fortsette oppover. Slik de stort sett har gjort de siste 25 årene.

Hva tror du? Nærmer vi oss et boligprisfall, eller vil trenden bare fortsette i årene som kommer?

Surpomp, tulling, tåpe, sinnamann


Miljøpartiet De Grønne vurderer å kutte sykelønn for alle som tjener over 270.000 kroner, men vil gi el-sykkel-støtte til skipsredere og millionærer. (Foto: Julie Ness, Miljøpartiet De Grønne).
 

Når de rødgrønne blir tatt med spanderbuksene nede, går venstresidens klakkører amokk.

Omtrent samtidig som det rødgrønne byrådet fjernet 13 sykepleiere fra et aldershjem, kom nyheten om at de har brukt fem millioner kroner til elsykkel-støtte til skipsredere, millionærer og andre samfunnstopper.

For å dokumentere galskapen i dette søkte jeg - og fikk - 5.000 kroner i støtte til å kjøpe el-sykkel. 

Og så skrev jeg en blogg om at jeg ikke vil bruke pengene: Ute og el-sykler på Oslos regning

Da gikk de rødgrønne støttespillerne i svart.

Arbeiderpartiets miljøpolitiske talsperson, Andreas Halse, ble rasende: - Du er ikke en imponerende person fordi du gjør et stunt ut av å søke om penger du ikke burde få. Da er du bare en tåpe som sørger for at penger ike går til noen som faktisk har nytt av det. Det er ikke noe å skryte av, sa Arbeiderparti-politikeren.

Siden har jeg ikke hørt noe fra Arbeiderpartiet, så da får jeg anta at det er ok å betegne meningsmotstandere som «en tåpe».

Lederen for Bjerke SV ble også rasende, til tross for at han ikke hadde satt seg inn i saken og fått med seg at jeg ikke ville bruke pengene: - Grafser han til seg pengene sjøl, kan han like gjerne bare holde kjeft, sa Bjerke SVs leder Bjarne Kristoffersen til Dagbladet.

Kristoffersen arbeider for øvrig i SVs stortingssekretariat.

Les saken: Ap og SV er rasende på Nettavisen-redaktør: - Du er en tåpe

Generalsekretær Christian Steel i Samarbeidsrådet for biologisk mangfold synes at «surpompen» er et velegnet ord.



I dag er det samfunnsredaktør Irene Halvorsen i Dagsavisen  som kaster seg på: «For en tulling» og «sinnamenn» er hennes attest.

Nå er det ikke noe nytt at folk tyr til skjellsord når de er tomme for argumenter. I så måte er Irene Halvorsens kommentarartikkel betegnende. Hennes fremste argument for elsykkel-støtten er at man allerede bruker penger på mye annet dumt, for eksempel el-biler.

For å ta det med teskje:

  • Elsykkel-støtten er miljømessig udokumentert fordi det like gjerne er gående og tråsyklister som bruker ordningen.
  • Den kommunale støtteordningen på fem millioner kroner er utformet slik at den gir mest til de rike som har råd til de dyreste el-syklene.

Dagsavisens kommentator leverer selv (uten å forstå det) et bevis på det første. Som hun skriver: - Selv var jeg for sent ute, men så sykler jeg jo allerede året rundt.

Hun ville altså ha inntil 5.000 kroner fra kommunen for å skifte fra tråsykkel til el-sykkel.

 

 

Støttespillerne sliter med å forsvare at de kommunale millionene går til velstående personer, men mener at de burde ha skamvett til ikke å søke på ordningen. Det er for lettvint. Hvis Byrådet ønsker at el-sykkel-støtten skal være sosialt treffsikker, så må de ta bryet med å gjøre den behovsprøvd. Et utvalg i Miljøpartiet De Grønne vil eksempelvis redusere sykelønnen for alle som tjener over 270.000 kroner.

Det interessante med reaksjonene er hvor frikoblet venstresidens klakkører er fra folk flest. Støtten har nemlig vært massiv og hjertelig fra vanlige folk som skjønner hvor dårlig gjennomtenkt el-sykkel-støtten er.

Velgerne er opptatt av at offentlige penger skal brukes med vett og forstand, ikke på symbolordninger som kommer rett fra en studiesirkel. Derfor reagerer de på at byrådet kutter i sykehjemstilbudet, og deler ut millionstøtte som går til skipsredere, millionærer og andre samfunnstopper.

Venstresiden blir ofte anklaget for å kaste penger på et problem, i stedet for å løse det. Min påstand er at de fem millionene til el-sykler ikke vil ha noen som helst betydning for miljøutfordringene vi er oppe i.

At ikke Irene Halvorsen forstår dette, er forståelig. Hun arbeider i en avis som overlever på over 40 millioner kroner i årlig statsstøtte, vernet av de rødgrønne, og Dagsavisen betaler ikke fem øre i moms.

Når du lever av offentlig støtte blir du naturlig nok heller ikke så kritisk til offentlig ressursbruk.

Slik blir fremtiden med Miljøpartiet De Grønne

Slik blir fremtiden med Miljøpartiet De Grønne -Leste du egentlig partiprogrammet?

Posted by NRK Satiriks on 16. september 2015

Hva mener du? Er man en surpump, tåpe, tulling og sinnamann når man kritiserer Miljøpartiet De Grønne, eller er elsykkelstøtten latterlig?

Rune Bjerke må rydde opp selv


En kampvillig Rune Bjerke får jobben med å rydde opp av DNBs styreleder Anne Carine Tanum. (Foto: Heidi Schei Lilleaas, Nettavisen).
 

DNBs konsernsjef Rune Bjerke går ikke av: - Jeg fighter så lenge det er noe å fighte for, svarte han pressen.

Etter en uke med ekstern kritikk, kom endelig DNB-ledelsen på banen. DNB-sjefen var åpenbart engasjert og sint, og signaliserte klart at han føler seg urettferdig behandlet for forhold han ikke var klar over.

Noen har sett for seg at DNB-sjefen må gå av, men spenningen varte ikke lenge.

Noe av det første styreleder Anne Carine Tanum sa var at ansvaret for å rydde opp var gitt til konsernsjefen.

Altså ingen oppsigelse, slik de største dramatikerne hadde sett for seg.

Les saken: DNB: - Hjelper ikke kundene med å unndra skatt

DNB-styret har engasjert interne og eksterne jurister til å gjennomgå saken. Undersøkelsene viser at tilbudet om å opprette selskaper for kundene i lavskatteland kom som en del av strategiplanen for DNB Luxembourg i 2005.

Det pikante er at planen ble utarbeidet av bankens internrevisor, som for øvrig nå er ute av banken.



 

- Undersøkelsene gir et klart bilde av at internrevisjonen i DNB Luxembourg ikke fungerte i perioden 2005 til 2008, heter det i redegjørelsen.

Men lavskatte-planen ble behandlet i styret i DNB Luxembourg, og altså ikke informert om videre til DNB-ledelsen i Oslo, ifølge granskingen. Det er i strid med de interne retningslinjene i banken at ikke slike nye tjenester ble sendt på høring til ledelsen og skattejuristene.

De første selskapene ble opprettet via Mossack Fonceca i 2006, og det kostet rundt 1.500 dollar. DNB har ikke funnet holdepunkter for at det ble opprettet selskaper i andre lavskatteland enn Seychellene.

- Det å legge til rette for denne typen tjenester ble ikke ansett som kontroversielt av den lokale ledelsen i DNB Luxembourg på det aktuelle tidspunktet, heter det i DNBs redegjørelse til næringsminister Monica Mæland.

Les den her: DNB Luxembourg - Redegjørelse fra styret

DNB har gjennomgått materiale i flere land og epostmateriale med flere millioner dokumenter: - I materialet som er gjennomgått, har vi ikke funnet spor av at informasjon om etablering av selskaper i lavskatteland har vært løftet opp til konsernsjef, konsernledermøter eller styremøter i DNB Bank eller DNB ASA, heter det i redegjørelsen.

DNB slo ned på en ansatt som aktivt medvirket til at en kunde kunne holde pengene unna norske myndigheter, ifølge rapporten.

Det er lite konkret nytt i DNBs pressekonferanse eller redegjørelse, og inntrykket er at DNBs medvirkning i den store internasjonale Panama-skandalen er liten og gammel. Både banken og bankens ledelse har fått en skrape i lakken, men det er lite som tyder på at DNB-sjef Rune Bjerke visste om hva som foregikk.

Hvis ikke noe nytt fremkommer, er lærdommen enkel: Av skade blir man klok, men ikke rik.

Hva mener du? Er dette en fjær som ble til ti høns, eller har du mindre tillit til DNB enn tidligere?

Ikke stanset etter krenkelser i 20 år

Dette er bare et lite utsnitt av en rekke presseoppslag om mannen i 30-årene som bor i Røyken i Hurum.

 

Han er dømt for flere hundre tilfeller av seksualiserte, plagsomme meldinger til unge jenter - men politiet klarer ikke stoppe ham.

Han er fradømt retten til å ha PC og telefon, men den såkalte «trusemannen» er i gang igjen.

Les saken: Christine oppfordrer alle foreldre om å sjekke barnas mobiler: - Dette er en syk, syk mann

Politiets operasjonssentral i Buskrud bekrefter at telefonnummeret i den siste saken knyttes til mannen som i en årrekke har drevet med straffbar og seksuelt krenkende adferd via SMS-meldinger fra mobilen.

Mannen har trakassert unge jenter i snart 20 år, og var allerede i 2013 i sin sjette rettssak.

Les saken: «Trusemannen» jakter truser og tights fra unge jenter - rettssak nummer seks starter til høsten

Den notoriske personen er straffedømt en rekke ganger for mer enn 100 forhold.

Han er en mann midt i 30-årene fra Røyken, lider av asbergers syndrom, og bor i et omsorgsfellesskap.

Han er fradømt retten til telefon og PC, men klarer likevel å skaffe seg en rekke SIM-kort som står på andre personer.

Som det heter i en dom, har han «en alvorlig psykisk lidelse med en beetydelig svekket evne til en realistisk vurdering av sitt forhold til andre mennesker», ifølge Drammens Tidende.

Over 3.700 mennesker er med i den lukkede Facebook-gruppen «Stopp G-streng/trusemannen».

Over 3.700 har meldt seg inn i en lukket Facebook-gruppe for å dele informasjon og stoppe den plagsomme adferden.

Formålet for gruppen er å sikre at ansvarlige myndigheter finner en langsiktig løsning for dem som blir plaget, og for mannen selv. 

Det er et rimelig ønske,og det er litt vanskelig å forstå hvorfor man ikke klarer å hindre denne adferden. I Norge er det ikke lov å opprette et anonymt telefonabonnement. Dersom noen medvirker til å skaffe mannen telefon, kan det være straffbart.

Hjelpesiden på Facebook har gode råd til foreldre og rimelige krav til politi og andre offentlige myndigheter.

Med mannens historikk må det være mulig å stenge hans tilgang til mobiltelefoni ved å sperre alle numre som knyttes til ham øyeblikkelig - og sørge for at nye saker blir behandlet umiddelbart.

I den siste saken starter mannen kontakten med den unge jenta ved å utgi seg for å være en 18-årig russejente fra Oslo, som vil dele russekort. Heldigvis reagerte moren fort da hun så SMS-utvekslingen, og rådet til foreldre er å advare barna mot å ha kontakt med fremmede på SMS.

Det er politiet i Buskerud som er ansvarlig for å stoppe mannens kriminelle adferd, men de står makteløse. Cirka annenhvert år blir mannen dømt, soner, og kommer ut, for så umiddelbart gå igang igjen.

- Vi så umiddelbart at det kom nye anmeldelser så fort han slapp ut, men ikke alvorlige nok til at vi kunne gå inn og varetektsfengsle. Det dreier seg om tekstmeldinger, telefonoppringninger, men lite direkte kontakt, sa påtalejurist Ann Irén Svane Mathiassen i Sødre Buskerud politidistrikt til Drammens Tidende. - Vår erfaring er at han uansett ikke slutter, sier hun.

Nå har han altså i gang igjen med å kontakte småjenter over hele landet med plagsom seksualiserte henvendelser.

Og ingen stopper ham. Det store spørsmålet er om Politiet tar saken alvorlig nok, eller om vi har en lovgiving som ikke definerer gjentatt seksuell trakassering av småjenter alvorlig nok til umiddelbar varetektsfengsling.

Hva mener du? Er det forståelig at en mann får drive med seksuell trakassering av småjenter i 20 år uten å bli stanset?

Slik fremstår DNB-ledelsen

SONY DSC
Kunstverket minner om konsernledelsen i DNB. (Foto: NLPD/Creative Commons)
 

DNB-direktør Rune Bjerke visste ingenting om virksomheten i DNB Luxembourg. Det holder ikke for en konsernsjef.

Østens tre vise aper minner om konsernledelsen i DNB:

  • Iwazaru ledet DNB Luxembourg, holder seg for munnen og sier ikke noe ondt.
  • Mizaru minner om mellomlederne som holder seg for øyene og ser ikke noe ondt.
  • Kikazaru minner om Rune Bjerke, han holder seg for ørene og hører ikke noe ondt.

Som det heter på Wikipedia kan bildet av apene «uttrykke kritikk av manglende ansvarsfølelse når noen lukker seg for kunnskap og nekter å innse virkeligheten, eller når de bevisst er tause om sannheten».

 

 

Panama-papirene viser at DNB har bidratt til at rundt 20 nordmenn bosatt i Norge har opprettet anonyme selskaper på Seychellene og investert penger i ulike fond i DNB Luxembourg.

Men det er viktig å huske at å flytte formue til steder med null inntektsskatt ikke er noen forbrytelse. Det er heller ingen forbrytelse å ville ligge lavt overfor offentligheten med sin private formue - heller ikke å bidra til en slik konfidensialitet, slik DNB Luxembourg har gjort.

Les Nettavisen mener: DNB-kritikk til tross for store ubesvarte spørsmål

Derimot er det klart ulovlig å holde en utenlandsformue skjult for norske skattemyndigheter, og det er ulovlig å bidra til slik økonomisk kriminalitet. Hvis det kommer frem at DNB aktivt har bidratt til skatteunndragelser, vil hoder rulle. Da er det raskt en straffesak og mulige erstatningssøkmål.

Men foreløpig er DNB-saken politikk. Politikerne raser over at DNB ikke har fulgt gjentatte signaler som er gitt fra 2007 og frem til 2014 om ikke å drive med skatteparadis-operasjoner.

Men kritikken kan snus tilbake til Finansdepartementet og Næringsdepartementet: Det var ingen hemmelighet at DNB har virksomhet i notoriske skatteparadiser som Cayman Islands og DNB Luxembourg. 

Dermed kan bildet av Østens tre vise aper også illustrere styringen fra politisk og statlig hold. Man har kanskje sendt brev, men ikke fulgt det opp. Og det minner sterkt om å ville ha sitt på det tørre - og samtidig lukke øyne og ører for hva som har skjedd.

At DNB drev med private banking i skatteparadiset Luxembourg har vært omtalt i bankens årsberetninger de siste ti årene.

Det norske selvbildet er at vi er bedre enn alle andre, og at vi ikke driver med korrupsjon og økonomisk kriminalitet - i hvert fall ikke staten.

Så viser det seg at Statoil har drevet med omfattende bestikkelser, flere deler av «gamle» Norsk Hydro er anklaget for lignende forhold - og Telenor likeså - uten at staten som største aksjonær har hindret det. 

Våre delvis statseide internasjonale selskaper oppfører seg nøyaktig som de private konkurrentene i olje og telekom - akkurat som DNB konkurrerer på lik linje med andre internasjonale banker. Driver konkurrentene med skatteparadiser og skatteplanlegging, så skulle ikke DNB være noe bedre/verre.

Denne listen viser at DNB på ingen måte er alene. Det er allerede kjent at den nordiske hovedkonkurrenten Nordea er mye mer involvert.

 

Statoil og Telenor er tatt for lovbrudd, og der vil nok alle eierne være enige om å fordømme handlingene - særlig når følgen er bøter i hundre millioners-klassen.

Det samme er ikke nødvendigvis tilfelle for DNB, der staten bare eier 34 prosent. Selv om Stortinget innbiller seg at DNB er en statsbedrift, så er staten bare en mindretallsaksjonær. Det kan godt tenkes at flertallet av eierne ønsker at DNB skal tilby private banking som i DNB Luxembourg, så lenge man holder seg innenfor loven.

Men de ønsker nok en toppsjef som både vet hva som foregår, og som har kontroll på hva banken driver med.

Hva mener du? Bør DNB-sjef Rune Bjerke gå av, eller vet vi for lite om banken har bidratt til ulovligheter?

Ute og el-sykler på Oslos regning


Det nye byrådet ga 5.000 kroner i støtte for å kjøpe el-sykkel. Takk, men nei takk!
 

Nå kommer sannheten på bordet: Oslo kommunes støtte på 5.000 kroner for å kjøpe el-sykkel går til millionærer, skipsredere og redaktører.

Samtidig som Oslo kommune kutter på pleietilbudet på aldershjem, har det nye byrådet bestemt seg for å dele ut 5 millioner kroner for å støtte 1.000 privatpersoner som vil kjøpe el-sykkel.

Dette er utrollig, men sant - jeg har selv søkt og fått bevilget støtte til el-sykkel. Det var nok å sende en mail.

Så vanvittig er ordningen!

Les også Dagbladet: Her er skipsredere, rikingene og redaktørene som har fått elsykkel-støtte

Til arge skattebetalere: Jeg kommer selvsagt ikke til å ta imot pengene og kjøpe el-sykkel, så mitt lille bidrag er 5.000 sparte kroner for kommunen - og fokus på hvor tåpelig ordningen er. 

Nå skal det sies at ingen blir rike av tilskuddet på 5.000 kroner på Oslo kommune. Tilbudet forutsetter at du tar 80 prosent av regningen selv.

Et raskt Google-søk tilsier at prisene varierer mellom snaut 10.000 kroner og 36.000 kroner. 

For å få tilbake 5.000 kroner, må du kjøpe en el-sykkel til minst 25.000 kroner.

For å få tilbake 5.000 kroner fra Oslo kommune, må man altså kjøpe en el-sykkel til minst 25.000 kroner.

Eller som jurist Knut Brofoss sier det til Dagbladet: - Jeg forstår kritikken mot den ordningen veldig godt. Pengene går til folk som uansett ville kjøpt syklene. Det er dyre sykler, og det er mange som ikke har mulighet til å finansiere det.

Det har han selvsagt helt rett i. Siden du uansett må ta 80 prosent av regningen selv, og el-sykler er dyrt, så bruker kommunen skattepenger på folk som både har råd til el-sykkel og som trolig har bestemt seg for å kjøpe uansett.

 

 

Men min kritikk mot ordningen er ikke at den ikke er behovsprøvd.

Hvis Oslo kommune vil bruke kommunale millioner på å påvirke folk til å kjøpe el-sykkel, må ordningen være universell og gjelde alle. En millionær som får bedre helse og mindre utslipp av å gå fra bil til el-sykkel er like mye verdt som en annen med dårligere økonomi.

Min innvending går på at millioner til el-sykler er misbruk av kommunale penger som heller bør brukes på barnehager, vedlikehold av idrettshaller eller andre gode formål.

Dessuten er støtten inkonsekvent og tvilsom miljømessig. Vanlige folk må betale moms på miljøvennlige sykler, mens de som har råd til å kjøpe el-sykkel får igjen momsen fra Oslo kommune hvis de i stedet kjøper el-sykkel.

Regnestykket blir annerledes for el-biler, som også er momsfrie. For der virker skatteincitamentene slik at grønne avgifter påvirker folk til å velge miljøvennlig el-bil fremfor bensin eller diesel. Dessuten er det staten som tar regningen og ikke Oslo kommune.

Så enkelt var det å få støtten:

Da det nye byrådet lanserte el-sykkellstøtten, lagde de en nettside hvor du kunne sende et søknadskjema til en ekstern konsulent.

Noen uker senere kom svaret som ga tilsagn om inntil 5.000 kroner, eller maksimalt 20 prosent av kjøpesummen. Nå er rammen brukt opp, og det er ikke lengre mulig å søke tilskudd.

Se ordningen her: Tilskudd til kjøp av el-sykkel

For mitt private vedkommende er reiseveien til jobb så kort og flat at det er penger ut av vinduet å kjøpe el-sykkel. For egen del mener jeg at poenget med å sykle eller jogge til jobb må være mosjonen. Så da jogger jeg heller - eventuelt tråkker.

Selv om jeg ikke får de 5.000 kronene byrådet har kastet etter meg. Hadde jeg derimot skullet kjøpe el-sykkel, så hadde jeg tatt imot pengene. Det er ikke alltid man finner penger på bakken.

Hva mener du? Er 5.000 kroner fra kommunen for å kjøpe elsykkel en god idé, eller er det penger ut av vinduet?

Skatteparadis er et velkjent triks

Fra en anonym gateadresse i Luxembourg rådgir DNB private kunder om investeringer i skatteparadiser. (Foto: Google Streetview).

 

Lekkasjen fra Panama viser noe alle burde visst: Internasjonale banker hjelper kunder å opprette selskaper i skatteparadiser.

Foreløpig er det lite nytt sett med norske øyne i de såkalte Panama-papers, prosjektet der 376 journalister i 76 land har studert 11,5 millioner dokumenter fra advokatkontoret Mossack Fonseca i Panama.

  • At DNBs Luxembourg-kontor har hjulpet klienter med å opprette selskaper i skatteparadiser, har vært kjent i en årrekke.
  • At Nordea har gjort det samme, er også velkjent. Milliardformuen til John Fredriksen er eksempelvis bygget opp i land som Kypros, Liberia og Panama - og der var Kreditkassen/Nordea hovedbanken i mange år.
  • Til alt overmål har både Oljefondet og store norske deleide statsselskaper forbindelser til skatteparadiser - blant annet har Oljefondet investert 640 millioner kroner i Panama og 178 millioner kroner på Bahamas.

Ifølge Aftenposten, som har fått tilgang til dokumentene fra Süddeutche Zeitung, finnes det rundt 200 norske navn på listene.

Det store spørsmålet er om også de norske investorene har unndratt skatt eller om pengene er tjent på kriminell virksomhet. Og om DNB og Nordea bevisst har bidratt til økonomisk kriminalitet eller skatteunndragelser.

Foreløpig er det ikke lagt frem noe slik dokumentasjon, men bankene har selvsagt visst hvorfor klienter ønsker å ha penger i anonyme stråselskaper i skatteparadiser.

Stråselskaper i skatteparadiser er fellesnevneren i de fleste norske økonomisaker.

Bruken av skatteparadiser har vært kjent og omdiskutert i de fleste store økonomiske saker her i landet - fra Anders Jahre, via Reksten, til korrupsjonssakene som knyttes til Telenor, Hydro og Statoil.

Internasjonal shipping, olje og flyindustrien bruker ofte enkeltselskaper i skatteparadiser - ofte for å redusere skatt, andre ganger for å skjule reelle eierforhold.

Begge deler er fullt lovlig. Den største enkeltinvesteringen til Oljefondet er eksempelvis Alphabet (tidligere kjent som Google) - et selskap som har fått mye kritikk for internasjonal skatteplanlegging. 

I snart 30 år har DNB og bankens forgjengere hatt banklisens i det kanskje mest notiriske skatteparadiset i verden - Cayman Islands. Også Nordea er etablert der.

Les listen: Banker på Cayman Islands

Å bruke skatteparadiser er verken nytt eller ukjent: - Størrelsen på lekkasjene er uten sidestykke, men triksene Mossack Fonseca angivelig har brukt for sine klienter er verken nye eller overraskende, sier juridsk direktør Heather Lowe i Global Financial Integrity (GFI) i Washington, en organisasjon som er opprettet for å bekjempe korrupsjon og svarte penger i finansnæringen.

GFIs estimat er at minst 1,1 billion dollar tappes fra utvikingsland i året, mer enn landene får i investeringer og uhjelp tilsammen - og mer enn hele det norske Oljefondet.

- Dette globale finansielle skyggesystemet blodtapper verdens fattigste økonomier, og bidrar til kriminalitet, korrupsjon og skatteundragelser, mener organisasjonen.

At Panama, Bahamas og Cayman Island er det finansielle hjertet i en global skyggeøkonomi, er grundig dokumentert gjennom mange tiår. Norge har samarbeidet med andre land for å tette hullene, men hver gang et skatteparadis er åpnet for innsyn, så har det dukket opp et nytt. Slik har det vist seg nesten umulig å bekjempe uvesenet.

  • Både banker, advokatfirmaer og revisjonsselskaper hjelper kunder å opprette anonyme stråselskaper som frontes av stråmenn, men der de egentlige eierne er skjult for innsyn.
  • Stråselskapene kan eie bankonti, skip, aksjer eller eiendommer uten at noen vet hvem som står bak. Systemet er effektivt og skreddersydd for økonomisk kriminalitet.
  • Dette er et system der norske myndigheter har vært maktesløse, eller man har lukket øynene for hva som pågikk - for eksempel i Anders Jahre-saken.

Lekkasjer har derimot vist seg som en nyttig metode. Wikileaks fikk eksmpelvis kundeopplysninger fra den sveitsiske banken Julius Baer, og kunne avsløre en rekke hemmelige formuer - blant annet fra politikere i India.

Panama-papers er først og fremst interessant på individnivå, når journalistene kan dokumentere at politikere og andre enkeltpersoner har brukt skatteparadiser til å unndra skatt eller gjemme unna utbytte fra kriminalitet og korrpusjon.

At 200 nordmenn har plassert penger via advokatkontoret Mossack Fonseca i Panama, trenger ikke bety at de har gjort noe ulovlig. Virkelig spennende blir det først når kortene kommer på bordet og vi får vite hvor pengene kommer fra, og om de er oppgitt til beskatning.

Hva mener du om Panama-papers? Er du overrasket over omfanget av penger i skatteparadiser, eller er dette noe du allerede visste?

Staten gir dem 500 kroner per medlem


Staten betaler nesten 500 kroner per medlem hos Central Jamaat Ahle-Sunnat-moskeen og imam Nehmat Ali Shah, som her er på støttemarkering for den henrettede terroristen Mumtaz Qadri i Pakistand. (Foto: Facebook).

Staten gir 270 millioner kroner i støtte til moskeer og andre trossamfunn uten nevneverdig kontroll med hva som predikeres.

Det muslimske trossamfunnet Central Jamaat Ahle-Sunnat, og den omdiskuterte imamen Mehmat Ali Shah, får eksempelvis støtte for 6.000 medlemmer - eller rundt tre millioner kroner i året - fra den norske stat.

Imanen som nylig deltok på en støttemarkering for en terrorist i Pakistan, er tidligere kjent for følgende utsagn: - Det er jøder som står bak mediene, det er det som ødelegger. Jøder har stor forretningsmakt i verden.

Rundt 750 trossamfunn får pengestøtte fra norske skattebetalere, og samfunnene kan få opp til 100.000 kroner i støtte uten å levere revisorgodkjent regnskap.

Her er reglene: Tilskudd til tros- opg livssynssamfunn utenom Den norske kirke 2016

Dette er et sugerør rett i statskassen.

Trossamfunnene får rundt 500 kroner per medlem som de oppgir å ha på en minnepinne eller et papirark.
Barn blir automatisk medlem av foreldrenes trossamfunn, og det er foreldrene som bestemmer til barnet blir 15 år.

Sugerøret blir stadig større: Fra 2010 til i år har antallet som man får støtte for økt fra 450.000 til over 550.000 medlemmer.

I 2015 var hvert eneste medlem verdt 486 kroner, cash betalt fra staten. I tillegg kan samfunnene søke om kommunal støtte, og ingen har oversikt over hvor mange skattekroner som går til å støtte trossamfunn.

Trossamfunnene har levert «regning» for 558.977 medlemmer, og bare den statlige støtten er på 272 millioner kroner - i året.

Støtte fra kommunene kommer altså i tillegg.

Se listen over trossamfunn og antall medlemmer her: Tilskuddstellende medlemmer 2015

De aller største mottakerne er kristne frikirker, Human-Etisk Forbund og Den katolske kirke.

Men det er også mange islamske støttemottakere:

Marokkansk trossamfunn får støtte for 3.154 medlemmer, Det islamske fellesskapet Bosnia og Herzegovina har 9.339 medlemmer, flere allbanske islamske sentre har rundt 6.500 medlemmer, Central Jam-E-moskeen har 4.661 medlemmer, og Central Jamaat Sunnat har 6.009 medlemmer - for å nevne et lite knippe.

I tillegg finnes en rekke islamske sentre på listen.

Dette er noen av de islamske samfunnene som får pengestøtte fra Norge.

I sin tid ble støtten utformet slik at trossamfunn utenfor Den norske kirke skulle få like mye støtte per medlem som Den norske kirke. Det ingen tenkte på var følgende:

Antallet medlemmer i Den norske kirke synker, mens statsstøtten øker. Dermed øker også pengestøtten til hvert medlem.

Her kan du se hvor mye hvert trossamfunn får i støtte.

Bare fra 2014 til 2015 økte støtten per medlem fra 449 kroner til 486 kroner, eller 8,2 prosent - tre ganger mer enn prisstigningen. Året før var taksten 419 kroner per medlem, mens det i 2012 var 404 kroner. 

I fjor var hvert medlem verdt 486 kroner. Det fremkommer ved å dele støtten til Den norske kirke (Dnk) på antallet medlemmer.

Effekten er slik: I takt med at flere melder seg ut av Den norske kirke, mens vi får innvandrere som melder seg inn i islamske og andre trossamfunn, går stadig flere av skattebetalernes penger til å holde liv i trossamfunn på tvers av tradisjonelle kristne norske verdier.

Norge har avskaffet statskirken, og neste skritt bør være å avskaffe den økonomiske støtten til alle trossamfunn.

Hvorfor skattebetalerne skal betale godt over to milliarder kroner i året til Den norske kirke og andre trossamfunn, er ubegripelig.

Medlemmene får betale regningen selv.

Hva mener du? Bør staten betale 500 kroner i året i statsstøtte til islamske moskeer og kristne frikirker, eller bør medlemmen av trossamfunn betale dette selv?