hits

april 2013

Et lite stykke Norge - made in China


Vi tar Norge videre - Made in China.

I morgen går tusenvis av Ap-medlemmer med «Vi tar Norge videre» på brystet. Nålen er produsert i Kina.

1. mai er Arbeidets dag, og en tradisjonell profileringsdag for fagbevegelsens kamp for faglige rettigheter.

Sentrale punkter er kamp for norske arbeidsplasser og nei til sosial dumping.

Årets markering er i starten av en valgkamp der Arbeiderpartiets slagord er «Vi tar Norge videre».

Det er også teksten på årets 1. mai-pin fra partiet, som du nå kan kjøpe for 20 kroner stykket i Arbeiderpartiets nettbutikk.

Eller som det heter på kampanjesiden: «At vi skaper flere arbeidsplasser, er et tegn på at det går godt i økonomien vår, og at norske bedrifter fortsatt hevder seg i konkurranse med andre».

Det gjelder åpenbart ikke for produksjon av Arbeiderpartiets valgkampmateriell.


Det interessante med saken er at Kina-importen er noe av det som har steget mest under den rødgrønne regjeringen.

Importveksten har pågått stort sett upåvirket av at Norge ga Nobels fredspris til Liu Xiabo - og at dødsstraffer blir fullbyrdet med uforminsket styrke i Kina.

Ifølge Amnesty International henretter Kina over 3.400 fanger hvert år, eller over 90 prosent av alle henrettelser i hele verden.

Fabrikken som produserer pin for Arbeiderpartiet er sikkert ikke blant de verste, men den har neppe arbeidsvilkår tilsvarende det norske metallarbeidere har.

Det blir altså sosial dumping når arbeiderne kommer hit og får bedre lønn - mens det er uproblematisk når vi kjøper varer på billigsalg fra kinesiske fabrikker.

I 2005 importere Norge varer fra Kina for rundt 20 milliarder kroner.

I år kommer trolig importen til å nærme seg 50 milliarder.

Du kan følge utviklingen her: Utenrikshandel med varer

Til nå i år har vi kjøpt varer fra Kina for 11,9 milliarder kroner, mens vi har solgt varer for 3,2 milliarder.

Det betyr at vi hver eneste dag har et handelsunderskudd med Kina på rundt 100 millioner kroner.

Årets 1. mai-pin er et bittelite bidrag til å gjøre den statistikken litt dårligere.


Hovedtillitsvalgt Erik Qvale ved Quality Residence i Choice-kjeden la ut dette på Twitter.

Forby tigging


Ifølge politiet er tusenvis av tiggere på vei til Norge, og nå vil 60 prosent forby tigging. Foto: Thor Benjamin Brekken, Nettavisen.

Seks av ti nordmenn vil forby tigging. Hvis ikke noe gjøres, får vi tidenes tiggersommer.

Tilstrømningen av romfolk er et problem politikerne ikke vil røre. Men problemet blir ikke borte av den grunn.

Nå opplever stadig flere norske kommuner noe de ikke har hatt før - tiggere i gatene.

De mest liberale mener at vi ikke kan forby fattige mennesker å be om penger.

Jeg mener det er å snu saken på hodet. Tigging er plagsomt, uproduktivt og nedverdigende. Tiggere må hjelpes til et annet liv - det vil si hjelp til selvhjelp.


Også Askim har nå fått tiggere, ifølge ordfører Thor Hals. Faksimile: Facebook.

- Det er ikke rart at mange mener at tigging ikke er noen løsning og at det er viktig å redusere omfanget på dem som kommer til Norge for å tigge, sier leder for Oslo Arbeiderparti, Jan Bøhler, til Klassekampen.

Å akseptere at romfolk blir værende som permanente tiggere er ikke humant, det er å stikke hodet i sanden

Avisen har foretatt en meningsmåling, og nordmenns holdning er helt klar:

  • 60 prosent vil forby tigging.
  • 31 prosent godtar tigging.
  • Og ni prosent vet ikke.

Det betyr at 2/3 av alle som har gjort seg opp en mening, vil ha et forbud.

- Tigging i det omfanget vi nå ser enkelte steder nå er et uønsket fenomen, og jeg skjønner at mange vil forby det, sier statssekretær Pål Lønseth i Justisdepartementet til Klassekampen.

Han er likevel imot et forbud fordi «man ikke bør forby et utslag av sosial nød og fordi et forbud vil være ressurskrevende».

Det er ingen tvil om at mange romfolk er fattige og lever under harde kår i Romania.

Les også bloggen: Lar vi romfolk fryse ihjel?

I vinter har rundt 40 romfolk bodd under Sinsen-krysset, uten at norske myndigheter har løftet en finger for å hjelpe dem.

Unnfallenheten gjelder både den rødgrønne regjeringen og det blågrønne byrådet.

Men det primære ansvaret for å hjelpe dem ligger i hjemlandet.

Norges viktigste bidrag er å bevilge penger og følge opp at milliardene blir brukt til skole og bedre levevilkår for romfolket i Romania.

Som EU-borgere har romfolk rett til å komme til Norge, men de har også en plikt til å søke arbeid.

Det er ingen menneskerett å reise fra land til land for å tigge.

I verden finnes rundt en milliard fattige mennesker, og det må være et paradoks for politikere på venstresiden at Norge for lengst har stengt grensene for de aller fleste av dem. 

Så godt som alle politikere - uansett parti - er enige om å nekte verdens fattige å komme hit for å tigge.

Unntaket er romfolket.

De fikk rett til å reise til Norge gjennom EUs siste utvidelse østover.

Anslag tyder på at det er 10-15 millioner romfolk i Europa.

Nå frykter politiet at vi får tidenes tiggersommer over hele landet - med tusenvis av tilreisende tiggere.

Jeg mener at politikerne må manne seg opp til å gjøre tre ting samtidig:

  • Fattige mennesker som er i Norge må få tilgang til dusj og toalett.
  • Men vi bør forby tigging, som oppleves som plagsomt for de fleste.
  • Og så bør Norge øke den økonomiske bistanden til romfolk i Romania.

Løsningen for romfolket er ikke å ende opp som tiggere i alle norske kommuner.

Også romfolk må settes i stand til å bidra til verdiskapning i samfunnet de lever i.

Å akseptere at romfolk blir værende som permanente tiggere er ikke humant - det er å stikke hodet i sanden.

 

 

Hvem ødelegger 17. mai?


Fremskrittspartiets Aina Stenersen vil forby andre flagg enn det norske på 17. mai.

Alle er velkomne til å feire Norges nasjonaldag. Ingen har rett til å nekte andre å feire 17. mai med hvilket flagg de ønsker.

Det er etterhvert en årviss diskusjon: Skal man nekte innvandrere fra andre land å flagge med "sitt" flagg?

En som mener det, er listekandidat for det tidligere liberalistiske partiet Fremskrittspartiet.

Aina Stenersen sier at dagen hennes blir ødelagt av å se andre flagg: - Absolutt, ja. Når jeg ser andre flagg, blir jeg lei meg. Jeg synes det er negativt at ikke alle andre kan respektere norske verdier, sier Stenersen til Nettavisen.

Les saken her:  - De ødelegger nasjonaldagen

Saken har fått 12.000 "likes" på Facebook og 265 kommentarer, så det er liten tvil om at temaet engasjerer.

Og det er ikke så rart. 17. mai og det norske flagget er noe av det fineste vi nordmenn har.

Men i begeistringen over vår nasjonaldag trenger vi ikke å lete etter ting vi kan la oss krenke av.

Norge er et multikulturelt samfunn, og det er en styrke for den norske nasjonen at innvandrergrupper slutter opp om 17. mai og viser sin doble tilhørighet ved å markere både Norge og sitt opprinnelige opphavsland.

Initiativet fra Aspøy skole i Ålesund var å tillate flagg med det norske på den ene siden, og opprinnelseslandet på den andre.

Du kan lese mer her: Presisering av flaggbruk

Flaggene det er snakk om var små papirflagg som elevene lagde ved skolens 90-årsjubileum.

Skolen har barn fra mange nasjoner, og går først i toget i Ålesund i år.

Jeg mener at initiativet viser en flott symbolikk som viser at barna er har tilhørighet både til familiens opphavsland og sitt nye fedreland.

Elevene fra Aspøy skole går bak store, nyinnkjøpte norske flagg. Det er i tråd med at det er den norske nasjonaldagen. At elevene også har små papirflagg som viser hvor familiene opprinnelig kommer fra, viser en delaktighet og en vilje til å være brobyggere.

Hadde jeg vært i Ålesund, skulle jeg klappet ekstra for Aspøy skole i år!

Den som lar seg krenke av å se barn fra Den svenske skolen eller Den franske skolen i 17. mai-toget, forstår ikke hva Norge er i dag. 


De færreste lar seg krenke av dette synet.

Når 17. mai-toget i Oslo er full av skolebarn som er 2. generasjons innvandrere, så forteller oppslutningen meg at integrasjon faktisk virker. 

Selv om foreldrene kanskje kom hit fra Pakistan, så er barna norske og ønsker å feire den norske nasjonaldagen sammen med klassekameratene.

Det er flott og etterhvert en selvfølge.

For meg er det ikke barn med mange ulike hudfarger eller at Norge hylles med flere flagg truende for 17. mai og nasjonaldagen.

Det triste er kampanjen som nå pågår.

De som fisker i opprørt vann og forsøker å gjøre 17. mai ekskluderende, bryter med nemlig med all historie. 

Nasjonaldagens far - dikteren Henrik Wergeland - gjorde det til en livskamp å fjerne den såkalte jødeparagrafen fra Grunnloven. 

Den sa: "Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget".

Jødeparagrafen ble opphevet i 1851.

For de fleste har tiden gått videre etter det, men ikke for alle.

Vidkun Quisling gjenninførte jødeparagrafen 12. mars 1942, og den stod til frigjøringen i 1945.

Det er altså i Henrik Wergelands og 17. mais historiske ånd å være inkluderende og inviterende, slik Wergeland var det med barna i "Vi ere en Nation vi med, vi Smaa en Alen lange".

Kanskje tror de at de er nasjonale, de som nå vil nekte barn å hedre Norge og den norske nasjonaldagen ved å bruke flere flagg.

I virkeligheten er de historieløse og seiler under falsk flagg.

Hadia Tajik skuffer


Kulturminister Hadia Tajik gir den støvete bokbransjen varig vern. Foto: Simen Lønning, Nettavisen.

Kulturminister Hadia Tajik kunne blitt en moderne og digital statsråd, men river i første hinder

Du tror det ikke før du ser det, men fra nå blir det forbudt å sette ned prisen på en ny bok.

Ikke på ett vesentlig punkt har kulturmininsteren lyttet til bok-kjøperne, forbrukermyndighetene eller Konkurransetilsynet.

- Loven blir obligatorisk og skal gjelde for både papirbøker og e-bøker, heter det i forslaget.

Du kan lese lovforslaget her: Regjeringen fremmer forslag om boklov

Dagens lovforslag er en gavepakke til Gyldendal-eier og milliardær Erik Must, de rike familiene som eier Aschehaug og de utenlandske milliardselskapene som står bak Cappelen Damm.

Les bloggen: De stakkars bok-millionærene

Det er bare å gratulere med fullt gjennomslag for det lange PR-arbeidet med bokloven.

Fra før deler forlagene på rundt 1,7 milliarder kroner årlig i direkte og indirekte statsstøtte.

Momsfritaket gjør blant annet at staten subsidierer husmorpornobøkene «50 shades of Grey» med 15 millioner kroner.

Les også: Statsstøtte på 15 mill. til  mykporno

Og nå har de altså fått gjennomslag for en egen lov som setter tilside alle regler for konkurranse og markedspriser - og gjør det ulovlig for en bokhandler som brenner inne med mange bøker, å sette ned prisen før 1. mai året etter utgivelsen.


Kulturdepartementet mener at loven kommer leserne til gode. Det er pussig, siden den sikrer at Norge fortsatt har verdens høyste bokpriser. Faksimile: Pressemeldingen.

De store forlagene har allerede bukta og begge endene i milliardmarkedet. De kontrollerer rundt 70 prosent av «markedet» fordi de eier distribusjonsleddet (Forlagssentralen, bokklubbene og de store bokhandelkjedene).

Nå kan de gi inntil 50 prosent rabatt til sine egne bokhandlere, og bruke loven til å presse igjennom at konkurrentene må selge til fastpris.

Slik kan de tyne konkurrentene, siden det er likegyldig for forlagshusene om fortjenesten ligger igjen i forlaget eller i den eide bokhandelkjeden.

De siste tiårene har forlagene fått lov til å samarbeide om pris, og har hatt unntak fra Konkurranseloven.

Nå velger altså kulturministeren å gjøre unntaket obligatorisk.

Og det skal også gjelde e-bøker.

Dermed senker hun omstillingen i en dønn konservativ bransje.

  • Norske bøker er 2-4 ganger dyrere enn svenske bøker.
  • Eierne av de store forlagene er søkkrike.
  • Og Norge er en internasjonal sinke i å innføre e-bøker.

Det siste er viktig. 

Norge er verdensledende i utbygging av bredbånd og mobilnett, og mobiler og lesebrett florerer.

Fremtidens bokomsetning er elektronisk, og sikrer at alle i hele Norge får den samme boken samtidig.

Alt ligger til rette for å være verdensledende i e-bøker, og bokhandelen er på vei ut - slik videobutikkene snart er det.

Men forlagene sleper beina etter seg.

Mens Storbritannia har 20 prosent av bokomsetningen som e-bøker, ligger Norge på 0,6 prosent.

Det er denne bransjen kulturminister Hadia Tajik nå har gitt varig vern i den nye bokloven.

Skuffende!

 

 

 

 

 

 

 

 

DNB melker privatkundene


DNB-sjef Rune Bjerke melker privatkundene, mens staten melker DNB. Foto: DNB.

Landets største bank tjente 2,4 milliarder kroner på norske kunder i årets tre første måneder. Hovedgrunnen er økte utlånsrenter.

DNB-sjef Rune Bjerke er en solid melkeku for vennen, statsminister Jens Stoltenberg, og hovedeieren, staten.

Staten eier rundt 40 prosent av banken og tar inn milliardbeløp i utbytte hvert eneste år.

Grovt sett melker DNB privatkundene, mens staten melker DNB.

Grovt sett melker DNB privatkundene, mens staten melker DNB.

Foreløpig ser det ut til at 2013 blir nok et godt år for den statskontrollerte banken.

Og det er norske personkunder og bedriftskunder som bidrar mest til bankens overskudd.

Rundt regnet tjente DNB 1.150 kroner per norske bankkunde i første kvartal.

Her kan du lese tallene: Kvartalsrapport DNB

Tidligere i vinter fikk DNB mye kritikk fordi banken satte opp utlånsrentene med 0,3 prosent. (Effekten av den rentehevingen kommer for øvrig i neste kvartal).

Banken forsvarte seg med at myndighetene krevde at DNB la seg opp mer egenkapital.

Men uenigheten er ikke større enn at staten i neste uke etter alt å dømme vil stemme for forslaget om å tømme banken for 3,4 milliarder kroner i utbytte.

Lederen i Stortingets finanskomité mener at DNB bør kutte utbytte: - Nå må dere kutte utbyttet til aksjonærene, DNB!

Hadde overskuddet blitt i banken, ville man ikke trengt å heve prisene på utlån.

For hvem er det som betaler mesteparten av gildet?

Rapporten viser at DNB har solid fortjeneste på sine 2,1 millioner personkunder.

Overskuddet for Retail Norge (den norske privatkunde-delen av banken) økte med 24 prosent til 2.431 millioner kroner fra første kvartal i fjor til i år.

Utlånene øker sterkt, mens utlånstapene er lik null.

Og når banken setter opp utlånsrentene, øker marginene (se grafikken).

Resultatet er at privat kundene stod for 3/4 av hele overskuddet i det internasjonale DNB-konsernet.

Les også disse bloggene:

Fete banker, dyre utlån

Med buksene nede

Ynkelig rentepolitikk

Hva er moralen?

Politikerne og staten kan ikke både kreve at DNB legger seg opp egenkapital og samtidig ta ut milliardutbytte - og følge opp med å skjelle på banken når den øker sine marginer.

Det er nokså dobbeltmoralsk.

DNB-sjef Rune Bjerkes jobb er å setter lånerenten så høyt han kan i markedet.

Tallene for 1. kvartal viser at det har DNB klart.

DNB melker privatkundene, og staten melker DNB.

Det går så lenge bankkundene er sløve.

 

 

 

Ikke steng grensene for au pairene


Justisminister Grete Faremo mener at au pair-ordingen henger i en tynn tråd. Foto: Torgeir Haugaard.

 

Det enkleste er ofte det beste: La de filippinske au pairene få arbeidstillatelse og normale rettigheter.

De siste dagene har det vært hard debatt om situasjonen for de rundt 3.000 filippinske au pairene her i landet.

En blanding av dobbeltmoral og fordommer hindrer politikerne i å se den enkleste løsningen:

  • Åpne grensene for gjestearbeidere som gjør husarbeid.
  • Gjør husarbeid «hvitt» ved å innføre skattefradrag.
  • La Arbeidstilsynet føre tilsyn med gjestearbeiderne.

Ikke la oss miste det grunnleggende av syne, og det er at de rundt 3.000 au pairene kommer til Norge (og Europa) fordi lønnen er god, sett med deres øyne.

Løsningen er åpne for tidsbegrenset arbeidsinnvandring for å utføre husarbeid.

Vi har hørt groteske eksempler på sex-misbruk og slave-kontrakter, men normalen er at au pairene hjelper til i huset hos vertsfamiliene innenfor regelverket på maksimalt fem timer lett husarbeid om dagen.

Det er sant at au pairene er den svake part, og det er bra hvis tilsyn og rettigheter blir bedret.

Seksuelt misbruk og slavearbeid er grov kriminalitet - og må straffes deretter.

Men det er en katastrofe for de 3.000 au pairene hvis «løsningen» blir å stenge grensene.

Hvis vi skal hjelpe de filippinske kvinnene mot utnyttelse innenfor au pair-ordningen, må vi gjøre flere ting:

  1. Føre tilsyn og stikkontroller.
  2. Gi au pairene rett til å bytte familie.
  3. Straffeforfølge og svarteliste verter som misbruker ordningen.

Men den gode og varige løsningen er å skrote hele au pair-ordningen og ta konsekvensen av at dette er mennesker som kommer til Norge for å arbeide med det de kan - rengjøring, matlaging og barnepass.

Vertsfamiliene er som regel dobbeltarbeidende par som ønsker å kjøpe disse tjenestene for å få hverdagen til å gå rundt.

Selvsagt er det også en viss kulturutvekskling i at en fattig kvinne fra Filippinene bor to år i en vestlig, demokratisk velferdsstat - men det er ikke hovedhensikten.

Løsningen er åpne for tidsbegrenset arbeidsinnvandring for å utføre husarbeid.

Slik sett er au pair-ordningen en vinn/vinn-situasjon for begge parter.

De aller fleste au pairene drar hjem til Filippinene med en helt annen økonomisk trygghet enn da de dro, og med en langvarig kontakt med sin vertsfamilie etterpå.

 

HVA SIER REGLENE?

En au pair skal maksimalt gjøre fem timer lett husarbeid om dagen - eller 30 timer i uken.

Ifølge reglene kan hun ikke jobbe overtid eller ta arbeid på si.

Her er reglene: Au pairens rettigheter

For dette får hun minimum 5.000 kroner netto i måneden, pluss kost og losji.

Verdien av kost og losji er beregnet av Skatteetaten til 190 kroner i døgnet.

Her ser du satsene: Kost og losji

Minimumssatsene tilsier altså at au pairen får 5.000 i skattefri lønn og 5.700 kroner i kost og losji måneden.

Det gir en årslønn på 128.400 kroner, eller rundt 90 kroner timen.

Lønnen er skattefri, slik at au pairenes har en økonomi som rundt regnet tilsvarer en normal brutto årslønn på 140.000 kroner - for en 2/3 stilling.

Omregnet til full dag, tilsvarer det rundt 200.000 kroner i årslønn.

 
Dette er formålet med ordnngen. Kilde: Utlendingsdirektoratet

 

STATEN TAR SITT

Det er verdt å merke seg at staten tar sitt, og at au pairene faktisk må betale skatt for fordelen av fri bolig og mat.

Så mye for kulturutveksling!

 

HVORDAN BØR DET VÆRE?

Utlendingsdirektoratet har mange unntak for gjestearbeid utenfor EØS-området.

Se listen her: Ulike typer for oppholdstillatelser for arbeid

Landbruket kan for eksempel ansette sesongarbeidere.

Hvis man virkelig vil hjelpe de filippinske kvinnene, bør man lage en tidsbegrenset oppholdstillatelse for hushjelper.

Det kan kombineres med den svenske ordningen for skattefradrag for kjøp av tjenester i hjemmet.

Siden salg av tjenester samtidig blir skattepliktig, blir regningen for staten blir marginal.

Men gevinsten er formidabel: Hushjelpene får rettigheter som en vanlig arbeidstaker, kan bo hvor hun vil, og kommer inn under norske trygderegler siden hun betaler skatt og trygdeavgift.

Justismininster Grete Faremo uttalte i Stortinget at «au pair-ordningen henger i en tynn tråd».

Hvis den ryker uten å bli erstattet med noe bedre, er det de fattige filippinske kvinnene som stuper ned i en økonomiske avgrunn.

Glem sutringen mot nasjonale prøver


Den nye rapporten gjør at kunnskapsminister Kristin Halvorsen kan begrave motstanden mot nasjonale prøver. Foto: Kunnskapsdepartementet.

Glem sutringen over nasjonale prøver i skolen: Ny undersøkelse dreper påstander om juks og fanteri.

Etter at den første PISA-undersøkelsen i 2001 viste at den norske skolen var under snittet i OECD, er norsk skolepolitikk revolusjonert.

Et sentralt verktøy er nasjonale prøver i matte, norsk og engelsk for 5., 8. og 9. klasse.

Venstresiden har kjempet imot prøvene og lærerorganisasjonene har vært skeptiske.

Men nå viser en ny rapport at prøvene stort sett fungerer meget bra.


Kilde: Nordisk insitutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU)

Les rapporten selv: Evaluering av nasjonale prøver som system

Forskerne på Nordisk insitutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) har intervjuet skolebyråkrater, rektorer, lærere og elever over hele landet.

Resultatene er nedslående for motstanderne av prøvene - blant dem debattbokforfatter Magnus Marsdal i venstresidens tenketank, Manifest.


Han ga i 2011 ut boken Kunnskapsbløffen - skoler som jukser, barn som gruer seg.

Eller som han skriver:  «Før nasjonale prøver blir lærere befalt å legge vekk pensum for å drille barna inn mot testene. Foreldre forteller om barn som rammes av søvnmangel og vondt i magen og gråter på grunn av prestasjonspresset.»

Der påstår han blant annet at skolene jukser med prøvene ved å frita svake elever og drille elevene i prøvene.

Men stemmer dette skrekkbildet?

Svaret er nei, hvis vi skal tro forskerne som har undersøkt saken vitenskapelig.

Det er en myte at svake elever blir fritatt for å forbedre skolenes resultater.

I virkeligheten kunne mange flere elever vært fritatt. Regelverket sier nemlig utrykkelig at elever med spesialundervisning og behov for særskilt norskundervisning skal unntas - naturlig nok,

Videre står det i rapporten: «Når det gjelder forberedelser, der Marsdal (2011) har hevdet at det foregår en vridning av praksis for å forbedre resultatene og dermed tilpasse seg systemet, har vi altså ikke funnet særlige holdepunkter for at slik vridning er tilfelle».

Påstandene om juks har alltid vært basert på enkelte anonyme kilder, og de forsvinner som dugg for solen når man lar forskere gjennomføre anonyme spørreundersøkelser.

Inntrykket fra NIFU-rapporten er tvert imot at prøvene er et godt verktøy for å styre skole-Norge: - Gjennom spørreundersøkelsen og intervju gir de fleste skoleledere uttrykk for at nasjonale prøver har gitt dem et godt redskap til å utvikle skolen, heter det i oppsummeringen.

Med den nye rapporten kan motstanden mot nasjonale prøver endelig begraves.

Med den nye rapporten kan motstanden mot nasjonale prøver endelig begraves.

Samfunnet bruker titalls milliarder kroner i året på skolen, og det skulle bare mangle at vi ikke kartla mestringsnivået på elevene - både sammenliknet med utlandet, og mellom norske skoler.

Skolen er ikke bare et sted å være - det er også et sted å lære.

Testen i 5. klasse gir et godt bilde av kunnskapsnivået etter de første årene, og testene i 8. og 9. klasse (som er lik), forteller om fremgang fra ett år til et annet på ungdomstrinnet.

Normalen som beskrives i NIFU-rapporten, er at elevene forbereder seg til prøvene ved å løse gamle prøver i timene - omtrent slik man forbereder seg til teoriprøven til sertifikatet.

At man øver på å løse matteoppgaver i mattetimene, er vel helt naturlig?

Undersøkelsen viser også at større skoler og skolene på Østlandet, bruker resultatene mer bevisst enn mindre distriktskoler.

Det tyder på at de nasjonale prøvene kan gi et godt utbytte hvis de brukes bevisst.

«Vår evaluering tyder på godt utbytte fra nasjonale prøver for skoleeiere, skoleledere, lærere, elever,  foresatte og de nasjonale utdanningsmyndighetene fremmes av at kommunen har forholdsvis mange skoler/elever og et aktivt forhold til rollen som skoleeier, der lærerne på den enkelte skolen opplever å være del av et kollektiv som samarbeider med ledelsen om den pedagogiske utviklingen av skolen. Her kan prøvene ha stor betydning både for arbeidshverdagen og for hvordan skolen arbeider langsiktig med å forbedre elevenes læringsresultater.»

På et punkt er rapporten kritisk, og det er på måten resultatene forenkles før de offentliggjøres på skoleporten.no.

Forskerne foreslår en mer presis offenttligjøring - med oppgitt feilmargin. Det er et godt forslag, og Nettavisen kommer til å fortsette med vår praksis om å offentliggjøre resultatene fra enkeltskoler.

Hadde vi ikke gjort det, ville vi ikke visst hvor systematisk skoleresultatene varierer mellom øst og vest i Oslo - og mellom store og små skoler.

Uten PISA-undersøkelsene ville mange fortsatt trodd at den norske skolen er internasjonal god.

Det er den ikke, og det er en ubehagelig sannhet vi må tåle å ta inn over oss.

 

 

 

 

 

 

 

Kvinner velger lav lønn

 
Kunnskapsminister Kristin Halvorsen i Den Blå Appelsin-barnehagen. Foto: Kunnskapsdepartementet.

Mor jobber i barnehage, far vil bli ingeniør. Alt er ved det gamle, altså.

Nå foreligger tallene fra Samordna opptak, og statistikken viser at kjønnsrollene lever i beste velgående:

  • Ni av ti som har sykepleier som førstevalg, er kvinner.
  • Og åtte av ti som vil studere til å bli ingeniør, er menn.

Stort sett velger menn tradisjonelt, og dermed yrker som generelt er godt betalt.

Jentene henger også igjen i gamle kjønnsroller, og strømmer til lavlønnsyrker.

Det lille lyspunktet er at stadig flere kvinner velger utradisjonelt, men det går sent.

Se statistikken her: Søkertall fordelt på utdanningsormåde og kjønn

Konsekvensen er at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn vil fortsette også de neste tiårene.

Jeg har tidligere skrevet en blogg om dette, og valgte et ordspill som ikke alle likte: Ekte menn skyr omsorg

Ordspillet ironiserer litt med den klassiske mannsrollen som familieforsørger, men tallene viser også at holdningskampanjer har lite for seg. Gutta velger å utdanne seg til yrker som gir bedre økonomi. Fornuftig nok.

Sjekk lønnsforskjellene mellom kvinner og menn (grafikken under).

Begge grupper får høyere inntekter, men lønnsforskjellen består.



Kunnskapsdepartementets svar er en holdningskampanje til 59 millioner kroner, kalt «Verdens fineste stilling ledig».

Hensikten var blant annet å få gutter til å velge barnehageutdanning.

Pengene må ha gått rett ut av vinduet, for fortsatt er det 82,8 prosent kvinner blant de som har barnehagelærer på førsteplass.

Av 3.057 som har barnehagelærer som førstevalg, er kun 526 menn

Hvis samtlige valgte den veien som følge av kampanjen, kostet det 112.000 kroner i snitt å overbevise hver enkelt av dem.

Ikke særlig effektivt, altså.

Effekten av kampanjene er nedslående: Søknaden til barnehagelærerutdanningen er lik som i 2010, til tross for at det har kommet 13 prosent flere søkere totalt sett til alle utdanninger.

Å bli barnehagelærer har altså blitt mindre populært.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen er ikke helt fornøyd: - Vi gikk for bredt ut, og skjøt med hagle på avstand, sier hun til Aftenposten.

Det totale søkertallet til barnehagelærerutdanningen falt fra 9.189 i 2012 til 7.575 i år.

Verdens fineste stilling er altså fortsatt ledig.

Hva er lærdommen?

At kampanjepenger må følge opp med bedre lønn for de barnehageansatte.

Da må enten de offentlige tilskuddene opp, eller så må man fjerne fastprisen.

Og konkurranse om fagfolkene - for eksempel fra private barnehager - vil presse opp lønningene.

Å få opp lønningene til barnehageansatte koster enten prinsipper eller penger.

Jeg har stor tro på at intelligensen er nokså likt fordelt på kjønnene, og tror heller ikke at de finnes noe kvinnelig omsorgsgen. 

Min erfaring er også at barnehagene blir bedre av at det både er kvinnelige og mannlige barnehagelærere (og mitt inntrykk er at svært mange barnehagelærere faktisk oppfatter det som verdens fineste stilling).

Løsningen på kjønnsforskjellene er ikke bare tomme ord, men også penger:

  • Jentene må overbevises om å velge utradisjonelt.
  • Og gutta må oppleve at omsorg lønner seg.

Det holder ikke med «verdens fineste stilling» - den må også være godt betalt.

 

 

 

 

Lar vi romfolk fryse ihjel?


Romfolk har rett til å være i Norge så lenge vi er medlem av EØS og Schengen. Foto: Kyrre Lien, NTB scanpix.

Hva hadde skjedd om 40 mennesker hadde frosset ihjel under Sinsen-krysset i vinter?

Nesten hver morgen ser jeg dem, mens jeg er på vei til kontoret.

De sover under broer, på dørstokken til en butikk eller i et kratt.

Og en dag i uken står de i kø utenfor kontorene til Nettavisen for å få sine tilmålte åtte minutter under dusjen hos Frelsesarméen.

Før var tilreisende tiggere fra Romania et sommerfenomen, men i år har en hard kjerne overlevd utendørs i en kald norsk vinter.

- Vi har kunnet lese i avisen om romfolket som i vinter har bodd under Sinsenkrysset i pappesker. Hva hadde det gjort med oss som samfunn, om vi en kald vintermorgen hadde funnet 40 ihjelfrossede mennesker under Sinsenkrysset. Hvordan skulle vi ha kunnet snakket med våre barn om menneskeverd og likhet etter en slik hendelse, spurte advokat Geir Lippestad i en appell til Arbeiderpartiets landsmøte i helgen.

Det er et godt spørsmål.

Anslag tyder på at det er mellom 10 og 15 millioner romfolk i Europa.

Mange av dem livnærer seg som tiggere, og noen av dem er kriminelle.

Men alle er mennesker - og de har rettigheter og plikter som alle andre.

En av rettighetene er å reise hvor de vil innenfor EØS/Schengen.

Så lenge Norge er medlem, kan vi ikke stenge grensene for tilreisende tiggere fra Romania. 

Det er heller ingen god løsning å fortsette regimet fra denne vinteren, hvor romfolk jages fra sted til sted, og ender opp sovende i pappkasser og pledd blant kampesteinene under Sinsenkrysset.

Et humant samfunn må ta ansvar for mennesker som har falt utenfor - enten de er uteliggere, narkomane eller tilreisende fattige. Et minimum er tak over hodet, en madrass og tilgang til toaletter og dusj. 

Når tiggerne ikke har tilgang til toaletter, har de ikke annet valg enn å gjøre fra seg i busk og kratt.

Det er det relativt enkelt å gjøre noe med.

Men retten til å reise til Norge er ingen automatisk rett til å tigge overalt.

Rettighetene henger sammen med borgernes plikt til å la barna gå på skole og ta utdannelse slik at de kan jobbe og bidra til samfunnets verdiskapning. 

Retten til velferdsytelser henger sammen med plikten til å bidra etter evne.

Om få uker starter årets høysesong for tigging, og med erfaringene fra 2012 er det grunn til å frykte en stor tilstrømming.

Over hele Norge kommer forslag om å begrense eller forby tigging på offentlige områder, og det er høyst forståelig. 

Det er nemlig mulig å ha to tanker i hodet samtidig:

  • Ta konsekvensen av at romfolk er mennesker, og gi dem tak over hodet, og tilgang til dusj og toaletter.
  • Og samtidig slå ned på tigging og kreve at romfolk  - som andre mennesker - arbeider for å livnære seg.

Med andre ord: Gi romfolket en mulighet til å leve noenlunde anstendig, men sett også krav.

Eller som det heter: Yte etter evne og motta etter behov.

Innvandringen vil fortsette


Innvandringen til Norge vil fortsette, uansett om det blir Erna Solberg eller Jens Stoltenberg som regjerer etter september. Foto: Høyre.

Hvis du tror de fleste innvandrerne kommer fra Somalia, så tar du helt feil.

Dette kartet fra Utlendingsdirektoratet gir en god illustrasjon over hvilke land innvandrerne kommer fra - og hva som er grunnen til at de slapp inn i Norge.

Men kartet mangler en stor fiolett runding.

Gjett hvor?


Illustrasjonen viser hvor innvandrerne kommer fra - og hvilket grunnlag de har hatt for innvandring. Kilde: Utlendingsdirektoratet.

 

For å hjelpe deg på vei: De største rundingene betyr rundt 3.000 innvandrere til Norge, og i den kategorien er bare Somalia og Filippinene.

Totalt er det 34.600 mennesker på kartet fra UDI.

Det mangler en sirkel som er cirka 20 ganger større enn sirkelen for Somalia.

Hva mangler?

Svaret er innvandrere fra Europa.

I fjor kom det 56.132 innvandrere fra EØS-området.

Av rundt 90.000 innvandrere, er altså over 60 prosent fra Europa.

Den brutale behandlingen av familier og barn som har vært her i en årrekke, er bare symbolsk terror mot enkeltpersoner.

Det viser samtidig hvor illusorisk det er å snakke om å begrense innvandringen til Norge betydelig hvis man ikke vil røre EØS-avtalen og Schengen-samarbeidet.

Den typiske innvandrer er ikke en mørk, muslimsk kvinne fra Somalia, men en lyshudet, katolsk mann fra Polen.

Her ser du tallene: EØS-registreringer

Den europeiske innvandringen viser for øvrig et annet interessant trekk: Nesten 12.000 av våre nye landsmenn fra Europa kom som familiegjenforening. 

Typisk kommer det en østeuropeisk håndverker først (nesten utelukkende menn) - og så kommer kona og resten av familien etter noen år.

Statistikken fra UDI gir et interessant bilde av den globale migrasjonen Norge er en del av.

Utenfor EØS-området var det nesten tre ganger flere som kom hit for å jobbe og studere, enn de 6.200 som fikk asyl og beskyttelse mot forfølgelse.

Her er tallene for alle land: Antall innvilgede førstegangstillatelser

Kommer du fra Eritrea, Somalia, Irak eller Afghanistan, så får så godt som alle innvilget oppholdstillatelse: Permament oppholdstillatelse etter statsborgerskap.

På topp i bortvisning finner vi land som Nigeria, Russland og Albania.

Over tid blri snaut 10.000 asylsøkere avvist hvert år - mens rundt 6.000 får opphold.

Tallene fra UDI er nyttige å ha i bakhodet inn i en valgkamp hvor innvandring blir en av sakene.

Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå viser at innvandring har kostet over 70 milliarder kroner under den rødgrønne regjeringen siden 2005.

Tall fra Brochmann-utvalget viser at vestlige innvandrere er «lønnsomme», mens innvandrere fra østeuropa og resten av verden er «ulønnsomme». Det hører med til historien at også nordmenn er «ulønnsomme».

Les også disse bloggene:

Er innvandrere lønnsomme?

Slik blir innvandring lønnsomt

Røkke tjener på innvandrere

Halv million utlendinger i Norge

Innvandrere koster 70 milliarder

Den mest lønnsomme innvandreren kommer hit med utdannelse eller fagkunnskap, utfører en tidsbegrenset jobb, og drar hjem igjen.

Et godt eksempel er filipinske au pairer, som er den største gruppen av innvandrere til Norge.

De er her i maksimum to år, og må så dra hjem igjen.

Moralen er at man ikke kan snakke om innvandring og innvandrere som en ensartet gruppe. 

Vi gir asyl og beskyttelse mot forfølgelse til personer som trenger det, og kan ikke forvente at det er lønnsomt. 

Den brutale behandlingen av familier og barn som har vært her i en årrekke, er bare symbolsk terror mot enkeltpersoner.

Det vi bør diskutere er hvordan vi sikrer oss de flinkeste og best utdannede innvandrerne - for eksempel en spansk ingeniør til norsk oljeindustri.

Og så bør vi diskutere hva det er med det norske samfunnet som gjør at mennesker som kommer hit med arbeidslyst for å gi seg selv og sin familie et bedre liv, for ofte havner på trygdebudsjettet.

For innvandringen kommer til å forbli høy så lenge ingen vil røre EØS-avtalen og den frie retten til å reise og bo hvor man vil.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvem er redd Erna Solberg?

 
Uansvarlige Erna: Noen som er redd for at hun vil stå for en uansvarlig pengebruk? Foto: Høyre.

 

Media og politikere kappløper om å svartmale økonomien til stat og kommuner. Men er det noen som frykter at Erna Solberg blir uansvarlig?

Trumfkortet til de rødgrønne er å påstå at en borgerlig regjering vil tømme offentlige kasser for å gi skattelette.

Det er nokså søkt.

I virkeligheten øker skattebetalingene jevnt og trutt.


Fornem nød: Skatteinngangen er 7,7 milliarder høyere til nå i år enn i fjor - med samme takt blir den 30 milliarder høyere året sett under ett. Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Selv uten å endre skattesatsene, så øker skatteregningen: - Dei personlege skattytarane auka sine skatteinnbetalingar med 6,5 prosent frå i fjor, skriver Statistisk sentralbyrå.

Sjekk tallene selv hos SSB: Skatteregnskap, mars 2013.

Statsminister Jens Stoltenberg advarer i Dagsavisen: - Skal vi bruke penger på skattekutt eller skole og omsorg?

Med nesten 4.000 milliarder kroner i aksjer og obligasjoner i utlandet er det en kunstig konflikt.

Og med en skatteflom som til nå ser ut til å bli 30 milliarder kroner mer enn i 2012, kan svaret være: 

Vi kan bruke penger både på skole og omsorg - og skattekutt!

Eller vi kan fortsette som nå - ved å la offentlige budsjetter svulme, spare i utlandet, og ta oss råd til Europas høyeste sykefravær og nær 700.000 mennesker på trygd.

Norge og norske politikere har et enormt handlingsrom, og det skyldes ikke at vi er så flinke, at vi jobber hardt eller at vi har spesielt god økonomisk politikk. Forklaringen er oljevirksomheten og oljeformuen.

Oljepengebruken - eller forholdet til den såkalte handlingsregelen - er ikke noe stort problem.

I år bruker regjeringen 125 milliarder oljekroner - eller omlag 3,3 prosent av Statens pensjonsfond utland.

Handlingsregelen setter et tak på 4 prosent. 

Stoltenberg-regjeringen kunne altså brukt 25 milliarder kroner til på skole og omsorg i år - uten å bryte handlingsregelen.

Og skatteflommen gir enda større rom for å gjøre den norske skolen bedre, fjerne helsekøer eller bygge nye veier.


Det er frisk vekst i skatteinnbetalingene over hele landet - kommune-Norge har liten grunn til å sutre.

Konklusjon: Uansett om Jens Stoltenberg eller Erna Solberg blir statsminister etter stortingsvalget i september, så vil regjeringene holde oljepengebruken under fire prosent av Oljefondet.

Det gjelder uansett om de danner regjering med «utgiftspartiene» SV og Frp.

Se på disse tallene, Hadia!


Kurven viser tidsbruk - nordmenn bruker halvparten så mye tid på papiraviser som for 20 år siden.

For femten år siden var papiravisene det største massemediet. Nå viser nye tall at papiravisene har stupt til en fjerdeplass - bak radio.

Årlig betaler norske skattebetalere på en regning på rundt to milliarder kroner for å holde liv i norske papiraviser.

Det hjelper ikke stort på leserinteressen - papiravisene ligger nå bak både internett, fjernsyn og radio, viser ferske tall fra Statistisk sentralbyrå.



De siste som kommer til å oppdage at papiravisene er på vei ut, er mediepolitikerne.

Kulturminister Hadia Tajik finpusser nå på et forslag til ny mediestøtte som fortsatt prioriterer milliardbeløp til avisene færre og færre leser.

Det kalles riktignok «plattformnøytral» mediestøtte, men det er ren retorikk som ikke forandrer på at pengene kun vil gå til papiravis-utgivere.

Ikke fem øre skal gå til uavhengige og gratis nettaviser, som for lengst har blitt det viktigste massemediet for de fleste leserne under 65 år.

Alternativet er så enkelt: Bruk de to milliardene til å støtte journalistikk - ikke til å forlenge papiravisenes dødskamp!

  • Siden 1991 har andelen som leser papiraviser falt fra 84 prosent til 55 prosent.
  • På samme tid har internettbruken gått fra nær null til 80 prosent av alle mellom 9 og 79 år.

Som kjent har løssalgsavisen Dagbladet drevet lobby for å pressestøtte til papiravisen.

Nye tall viser at inntektene og lesingen av Dagbladet stuper, mens Bernerkonsernet investerer på nett.

Les saken: Resultatsmell for Dagbladet

Det fremstår ikke som spesielt logisk å bruke to milliarder kroner i året på å støtte papiraviser når leserne foretrekker nettaviser og mobilaviser.



Ikke bare forsvinner leserne - de som er igjen bruker også stadig mindre tid på papiravislesing.

Regner man inn momsfritak og direkte pressestøtte blir en abonnent på Dagsavisen og Klassekampen støttet med pluss/minus 1.500 kroner i året.

I tillegg får mange avisene skattefritt betalt av arbeidsgiver (det er bare abonnement nummer en som fordelsbeskattet).

Ta for eksempel Dagens Næringsliv, som nå krever 5.963 kroner i året for et fullabonnement på avisen på papir og digitalt.

En næringslivsleder som får Dagens Næringsliv som skattefri avis nummer to, får i praksis en skattegave på 3.000 kroner.

I tillegg kommer momsfritaket på papirutgaven, som er en ytterligere «skattegave» på 1.250 kroner.

Men det hjelper så lite. 

Selv to milliarder kroner i året får ikke leserne til å velge papir - færre lesere velger papirutgaven, og de bruker mindre og mindre tid på den.

- Tiden brukt til Internett har derimot økt, fra 86 minutter i 2011 til 95 minutter ett år etter. Aldri har befolkningen brukt så mye tid i gjennomsnitt på Internett. Økningen gjelder for alle aldersgrupper og begge kjønn, skriver Statistisk sentralbyrå.

Les også: Norsk mediebarometer, 2012.

For å si det brutalt, så dør papiravisleserne ut i den ene enden - mens det fødes nettavislesere i den andre enden.

- I 2012 var det bare 30 prosent i aldersgruppen 20-24 år som hadde avisabonnement i husholdningen sin. Blant 67-79-åringene var denne andelen derimot på 90 prosent, skriver SSB.

Med andre ord:

  • Milliardene til papiravisene er en ren næringsstøtte som holder liv i en produksjonsform som er avleggs.
  • Ønsker man å bidra til bedre journalistikk, må pengene kanaliseres til journalistikk på mobil og nettaviser.

Men mediepolitikerne på Stortinget er de aller siste som vil forstå det.

Innvandrere koster 70 milliarder


Siden Jens Stoltenberg overtok i 2005, har innvandring kostet over 70 milliarder. Foto: Statsministerens kontor.

Innvandring har kostet 70 milliarder kroner siden 2005. Det tilsvarer rundt 28.000 kroner i ekstra skatt per nordmann.

Norge har en underlig innvandringspolitikk, og en enda underligere innvandringsdebatt.

Offisielt har vi innvandringsstopp, men i virkeligheten har vi Europas åpneste grenser.

Vi er liberale til familiegjenforening, men brutale mot folk som er født og har bodd her hele livet.

Og de ivrigste innvandringstilhengerne trikser med tall og later som innvandrere er lønnsomme.

Fakta er følgende:

  • Hver ikke-vestlige innvandrer koster i snitt 4,1 millioner kroner.
  • Totalt er innvandringsregningen over 70 milliarder kroner siden 2005.
  • Men på kort sikt er faktisk innvandrerne lønnsomme.

«Innvandring er lønnsomt. Uten innvandring stanser Norge», skrev avisen Klassekampen rett før påske.


«Kun» 70 milliarder skiller regnestykkene til Klassekampen og Finansavisen.

Oppslaget var en ukritisk gjengivelse av en undersøkelse NyAnalyse hadde gjort for avisen Utrop.

Det glade budskapet gikk sin seiersgang via NRK, alle de store nettavisene (Nettavisen også!), og til ivrige politikere på Stortinget.

- Innvandring skaper milliardinntekter for Norge, slo NRKs morgensending fast, og Arbeiderpartiets Håkon Haugli kunne triumfere før Utrop var på gaten:

- Senere i dag legger Utrop frem et innvandrerregnskap. Jeg er overbevist om at det vil vise at innvandring er viktig for Norge, sa han i Stortinget.

Så flott!

Men er det riktig?

Nei.

Finansavisen har plukket fra hverandre regnestykket ved hjelp av Statistisk sentralbyrå.

Deres funn er helt motsatt: - Offentlige utgifter knyttet til innvandring har oversteget inntektene fra arbeidsinnvandring med 71 milliarder kroner under den sittende rødgrønne regjeringen, skriver Finansavisen.

Hvordan er det mulig å komme til så forskjellige resultater?

Og hvorfor hopper media og politikere på en fremstilling de må vite er feil, når det finnes mengder av offentlige analyser som viser et helt annet resultat - for eksempel den ferske Perspektivmeldingen?

Er det fordi man så inderlig ønsker at innvandring skal være lønnsomt?

Hovedforskjellen er at NyAnalyse og Utrop kun har sett på ett enkelt år, uten å ta høyde for at innvandrere forblir i Norge og etterspør barnehager, trygdeordninger, og har en tendens til å falle ut av arbeidslivet tidligere enn andre.

Uten de langsiktige kostnadene er innvandring på kort sikt lønnsomt.

Hadde arbeidsinnvandrerne dratt igjen når jobben var gjort, er det bildet dekkende.

SVs stortingspolitiker Aksel Hagen tror at alt vil bli bedre i fremtiden: - Rapporten til SSB forutsetter at innvandrerne ikke kommer til å bidra mer til felleskapet, og det blir helt feil. Vi trenger arbeidskraften, innvandrerne ønsker å jobbe og trenden er at vi lykkes med språkopplæring og sysselsetting, sier Hagen.

En annen årsak er at vi alle - også innvandrerne - tapper av oljeformuen. Sånn sett er ingen av oss «lønnsomme».

Det er også poenget til statssekretær Hilde Singsaas i Finansdepartementet: - I regnestykket deres savner jeg en kolonne. Og den er for nordmenn. Også befolkningen totalt mottar mer over offentlige budsjetter enn de betaler inn. Det viser at dette er en utfordring som er bredere enn innvandrerbefolkningen, sier hun til Finansavisen.

Singsaas har både rett og feil. 

Hun har rett i at vi alle i snitt mottar mer enn vi betaler inn.

Men hun hopper bukk over at oljeformuen faktisk tilhører innbyggerne.

Sånn sett lever vi godt på oppsparte midler. 

Norge er som en eksklusiv klubb med millioner på bok. Klubben hyrer inn hjelpere til å vaske og servere.

Det fungerer på kort sikt, men så forstår de nye hjelperne at de har rett til å bli medlemmer av klubben.

Etterhvert begynner de å oppføre seg som de gamle medlemmene, og da trenger man enda flere hjelpere utenfra.

- Uten innvandring stopper Norge. Vi trenger befolkningsveksten for å møte behov for arbeidskraft både i privat og offentlig sektor, ikke minst etter hvert som eldrebølgen slår inn over landet, sier Aksel Hagen fra SV.

For hva skulle være alternativet?

At vi begynte å jobbe litt mer og litt lenger alle sammen?

Gud forby!

Alle veier fører til bom


Samferdselsminister Marit Arnstad innfører bompenger over hele landet. Foto: Olav Heggø, Fotovisjon.

Nasjonal Transportplan betyr 20 år med bompenger over hele landet. Rust deg til en ekstraskatt på 100 milliarder kroner.

I forrige uke kunne samferdelsminister Marit Arnstad strø vei og togprosjekter for over 500 milliarder kroner ut over landet.


De neste ti årene kommer veiprosjekter for over 300 milliarder. Bilistene får en stor del av regningen. Kilde: Nasjonal Transportplan.

Men etter den søte kløe, kommer den sure svie.

Det kommer også en regning, og en stor del av den må du og jeg betale via bompenger.

I år bevilger staten for eksempel 10,6 milliarder til vei, mens bilistene betaler 13,9 milliarder kroner i bompenger.

De siste 10 årene har bompengebidraget på riks- og fylkesveg blitt fire ganger større.

- Bompenger finansierer en betydelig del av vegutbyggingen i Norge, heter det i Nasjonal Transportplan.

Det er altså ikke en innbilning at alle veier fører til bom.

En firedobling av bompengene er mye - og det skal øke videre.

- Regjeringen vil i planperioden videreføre og utvikle bompenger som et viktig bidrag til finansiering av vegbygging, heter det i planen.

Les om bompenger under punkt 6.4: Nasjonal Transportplan

Nøyaktig hvor mye som skal hentes inn i bompenger, fremgår ikke av planen.

Men vi snakker trolig om minst 100 milliarder kroner i planperioden.

De 100 milliardene i nye bompenger er en ren skatteøkning, og den er dyr å kreve inn.

Normalt går 10 prosent bort til å sette opp bommer og drive bompengeselskapet.

Det betyr at 10 milliarder kroner av bompengene ikke går til vei.

I tillegg «øker» renter regningen fordi bompengene stort sett kreves inn på etterskudd. 

Normalt går det 10 år fra planleggingen starter, og til spaden settes i jorda.


I gjennomsnitt tar det ti år med planlegging før man starter på å bygge veien. Kilde. Nasjonal Transportplan.

Her er et eksempel hvor bilistene betalte 1,6 milliarder i bompenger for å bygge vei for 1,5 milliarder.

Likevel kommer Stortinget til å vedta mer og mer bompenger, .

Det hadde vært mye billigere å øke skattene eller innføre en øremerket bensinavgift, men det kommer aldri til å skje.

Politikerne gjerne vil ha æren for nye veier - og ikke ansvaret for regningen for å betale dem

Det kommer mer, ifølge planen:

  • Køprising - altså økte bompenger når folk kjører til og fra jobb i rushet.
  • Bompenger som går til «bypakker» og kollektivtransport - ikke ny vei.
  • Bompenger til jernbane, inkludert trikk og t-bane.

Normalt skal ingen prosjekter vare lenger enn 15 år, men ingen regel uten unntak:

- Dersom økonomien i et prosjekt svikter, kan bompengetakstene økes med inntil 20 prosent utover prisstigning og bompengeperioden utvides med inntil fem år, heter det i planen.

Med andre ord:

Du kan glede deg til nye veier for 300 milliarder kroner de neste tjue årene.

Men du kan også ruste deg til nye bompengeprosjekter over alt.

Det finnes ingen gratis lunsj.

Tigging, søppel og biler er verst

 
Tigging er et irritasjonsmoment for mange som bor i by. Foto: Thor Benjamin Brekke, Nettavisen.

 

Søppel, tigging og biltrafikk irriterer byfolk mest. Trenger det å være slik?

Stadig flere nordmenn flytter til byene.

Hva det kommer av, kan diskuteres.

Men det handler åpenbart om bedre jobbmuligheter og et større fritidstilbud, for å nevne noe.

Befolkningsstatistikken viser at både etniske nordmenn og innvandrere trekkes mot byene, og da er det ikke unaturlig at det gjelder både norske og utenlandske tiggere også.

I en fersk undersøkelse svarer nesten en av fem at det som irriterer byfolk mest i bybildet, er tiggere.

Her er verstinglisten:  

Kilde: YouGov

Det er handelstanden i de største byene som har bestilt undersøkelsen.

Den har sikkert feilkilder, men resultatene er ikke overraskende.

Mye av irritasjonen skyldes forhold som gjør at en by er en by - nemlig mange mennesker på et lite område, med den støy og trafikken som det fører med seg.

Men svarene er også interessante.

Kristiansand har for eksempel satset stort på kollektivtranport, sykkel og gågater i sentrum - og der er irritasjonen på biltrafikken markant lavere enn i Oslo.

Hva forteller det?

Jo, at befolkningen legger merke til forbedringer - og at politikere og kommunen kan legge forholdene bedre til rette ved å lytte på det folk mener.

Det er ikke akkurat rakettforskning, men spørsmålet er hvorfor ikke disse irritasjonsmomentene får høyere fokus hos politikerne.

Metodisk har YouGov spurt et utvalg på 2.228 personer totalt i de seks byene. 

De er spurt om hva det er i bybildet der du ferdes som irriterer deg mest - og respondentene har fått velge fritt.

Svarene er så sammenfallende at de gir god dekning for å si at søppel, tigging og biltrafikk er det som irriterer mest. 

Tar vi med de som har svart støy, parkering og kø, så oppgir nesten 60 % at trafikk, søppel og tigging irriterer dem mest.

Hva kan byene gjøre med disse irritasjonsmomentene?

  • Søppel handler om holdninger hos innbyggerne og bevilgninger til renovasjon.
  • Biltrafikken kan reduseres ved å satse på kollektivtransport og sykkel.
  • Det betente spørsmålet er hva man kan gjøre med tiggingen.

Det siste spørsmålet plager politikerne og de har ikke lyst til å foreslå løsninger.

En rimelig teori er at det er utenlandske tiggere som irriterer mest - og i særklasse tiggere fra romfolket.

Hva kan vi gjøre?

  1. Vi kan melde Norge ut av Schengen og EØS, og stanse dem ved grensen.
  2. Vi kan forby tigging på offentlig rom, og arrestere/bortvise/straffe tiggere.
  3. Vi kan kreve registrering at tiggerne for å legge noen kjepper i hjulene.
  4. Eller vi kan late som om tigging ikke plager befolkningen.

Foreløpig lander de fleste på alternativ 4.

Det store spørsmålet som gjenstår i undersøkelsen er om innbyggerne mener at det blir gjort nok for å fjerne irritasjonsmomentene søppel, tigging og trafikk.

Noen som vil gjette hva svaret på det ville være?

Minstelønn mot Ryanair

 
Statsminister Jens Stoltenberg flyr ikke Ryanair, men har benyttet privatjet for 35 millioner.

Mange raser mot at Ryanair betaler flyvertinnene 110.000 kroner i året, men godtar glatt at norske par leier en indisk kvinne til å føde barn for seg for en brøkdel av den summen.

To saker fra den siste uken viser hvor inkonsekvent vi tenker rundt globalisering og såkalt «sosial dumping».

I praksis er regelen at det du ikke ser, har du ikke vondt av:

  • Derfor forbyr vi å leie norske kvinner til å bli gravide og gi fra seg barnet, men aksepterer at det skjer i India.
  • Og vi godtar lave lønninger på utenlandske fly som kommer til Norge, mens det blir ramaskrik når Ryanair gjør det samme.

Litt morsomt er det når statsmininster Jens Stoltenberg vil nekte å fly med Ryaniar, samtidig som Nettavisen har avslørt at han alene har brukt privatjet og helikopter for 35 millioner kroner.

Les saken: Jens benyttet privatfly og helikopter for 35 millioner

Ryanair går nok ikke glipp av de store inntektene som følge av Stoltenbergs boikott.

Arbeidsvilkårene som er avslørt hos Ryanair er elendige sett med norske øyne.

Det hjelper ikke at norske myndigheter har sett gjennom fingrene med at Ryanair har base på Rygge, og myndighetene har latt selskapet ture frem uten noensinne å ha vært på inspeksjon.

Det er ikke bra.

Men samtidig er det slik at Norge er et rikt land med enorm kjøpekraft i en verden av fattige, lavtlønte og arbeidsløse mennesker. 

I mange land er billig arbeidskraft den viktigste eksportvaren - enten det skjer i billige varer (Kina), billige au pairer eller sjøfolk (Filippinene) eller flyvertinner fra Baltikum og Sør-Europa.

Eller altså fattige indiske kvinner som lar seg leie til å bli gravide og føde barn for andre drevet av ren nød.

Det blir litt prinsippløst å kjøpe en billig genser på Hennes & Mauritz, og samtidig beklage seg over arbeidsvilkårene hos Ryanair. I en global verden er det to sider av samme sak.

Så hva må gjøres?

Det enkleste er å innføre en minstelønn i Norge, og slutte med en synsing drevet av moral og dobbeltmoral. 

Enten er det lov å betale 110.000 kroner i året for en flyvertinne, eller så bør det være forbudt.

Fordelen med en minstelønn er at Stortinget blir ansvarlige for å sette en grense, og at arbeidsgivere vet hvor grensen går.

Til nå har LO vært imot minstelønn, offisielt fordi det vil presse lønnsnivået hos svaklønte.

Det argumentet er litt tynt så lenge det er Stortinget som vedtar normen.

Den reelle begrunnelsen er nok at en lovfestet minstelønn gir lavtlønte rettigheter de ellers måtte kjempet frem som fagforeningsmedlem, og det kan på sikt true LO.

Men slik debatten rundt Ryanair nå går, er det rimelig å kreve at politikerne også setter makt bak sine synspunkter.

 

Statsstøtte på 15 mill. til mykporno


Økonom og bokelsker Jon Gunnar Pedersen slakter den nye bokloven.

Null moms gir 15 millioner kroner i statsstøtte til husmorpornobøkene «Fifty Shades of Grey». Nå krever bokbransjen enda mer.

Dersom ikke kulturmininster Hadia Tajik tar rev i seilene, vil det bli innført en lov som forbyr billigsalg av nye bøker.

De store forlagene trenger ikke lenger få dispensasjon til å bryte konkurranseloven - de skal lovbeskyttes mot butikker som vil selge bøkene billigere.

Og momsfritaket, som gir 50-60 kroner i statsstøtte for hver nye mykpornobok som selges, skal fortsette.

- Etter 370 år med boktrykking i Norge, kommer bokloven i et av papirbokens siste tiår. Den er tilbakeskuende, innovasjonsfiendtlig og fullstendig produsentdiktert, sier økonom og tidligere politisk rådgiver, Jon Gunnar Pedersen.

Les også saken: - Fikk 15 millioner fra norske skattebetalere

- Bokbransjen statsstøttes med om lag seksti kroner pr utgitt bok, tilsvarende en kvart million kroner for hver utgitte boktittel. Det er ikke nok for dem. I tillegg ønsker 1643-kartellet unntak fra normal konkurranselovgiving, for at produsentene permanent skal kunne berike seg på lesernes bekostning, sier han.

Vidunderlig godt sagt!

Pedersen nyter høy respekt som økonomisk rådgiver for mange av landets største selskaper, og han regnes som en av landets dyktigste bankanalytikere.

Privat er han også storkonsument av bøker, og kjøper mellom 600 og 800 bøker i året.

Nå kaster han seg inn i debatten om bokloven som privatperson - og han mener at bokloven forsinker en naturlig utvikling:

- Boktrykkingen kom til Norge i 1643. Den skapte et helt nytt medium, og aviser, tidsskrifter, annonser, papirindustri, grafisk industri, innbinding, redaksjoner og forlag sprang alle ut av denne teknologien. Den multimediale fremtiden gjør at tradisjonelle bøker bare blir en av mange måter å formidle forfatternes tanker på. Ord og musikk, bilder, kildehenvisninger, fakta, fargespill, linker, lys og skygge, frekvens, skiftende innhold, kommentarfelt ? alt vil forandre boken, leseropplevelsen og produksjonskjeden, er Pedersens analyse.

- De strukturendringene er den virkelige endringen, og bokloven fremstår som en irrasjonell overlevning til forsvar for en reaksjonær, etablert elite.

Den litterære eliten har vært svært aktive for å få igjennom bokloven.

Forlagssjefer og bestselgerforfattere har stått skulder ved skulder for å forsvare et regime som gir 60 kroner i statsstøtte per bok (momsfritaket) og for å forby billigsalg av nye bøker (fastpris).

Les tidligere blogg: De stakkars bokmillionærene

Høringsrunden ble dominert av bransjen selv, og de eneste som knapt har kommet til orde er bokkjøperne.

Les også bloggen: Forbud mot billige bøker

Nå kan loven bli vedtatt, og Norge fortsetter som en internasjonal sinke i utviklng av e-bøker (som får moms):

  • Norske bøker er 2-4 ganger dyrere enn svenske bøker
  • Eierne av de store forlagene er søkkrike
  • Kun 0,6 % av boksalget er på e-bøker

Forlagene sitter med full kontroll - de eier Forlagssentralen, bokklubbene og har kjøpt opp bokhandelkjedene.

Og nå skal de altså få en lovbeskyttelse som skal sikre bokkartellet (som Pedersen vittig nok kaller 1643-kartellet) inn i solnedgangen.

For en tid siden ble jeg intervjuet i Bergens Tidende og spurt hva som var alternativet til en boklov.

Svaret er nokså enkelt: Ingen boklov!

Roser Norge for elbil-politikk


Carlos Ghosn er den eneste i verden som leder to Fortune 500-selskaper. Foto: Gunnar Stavrum

Verdens ledende el-bil-selskap, Nissan Renault, skal tidoble salget for at det skal bli lønnsomt uten subsidier.

59-årige Carlos Ghosn er noe for seg selv.

Født i Brasil med libanesisk familiebakgrunn, oppvokst i Beirut og utdannet i Frankrike.

Han er den første i verden som er toppsjef samtidig i to Fortune 500-selskaper, og pendler mellom boliger i Tokyo og Paris.

I Japan er han nærmest en folkehelt etter å ha snudd Nissan - i Frankrike blir han sett på nærmest som djevelen selv på grunn av nedleggelser og problemer i Renault.

Og så er han en svoren tilhenger av el-biler: - Jeg er overbevist om at el-biler blir en motor for vekst i Nissan og Renault, sa Ghosn på en konferanse for rundt 500 nordiske toppledere i Køpenhavn denne uken.

«Mr. Fix It» overtok Nissan i ruiner, og gikk løs på bilfabrikken med øks til japanernes store skrekk.

Selv mener han at det var en fordel å overta sjefsjobben uten å kunne lese eller snakke japansk: - Jeg ble utskjelt overalt, men skjønte ikke noe av det. Slik er det alltid. Ditt handikapp kan også være din fordel.

Her er en god profil: Carlos Ghosn

Når Ghosn forteller om snuoperasjonene han har ledet, så vektlegger han vilje og mot til å kjøre på - uansett.

Nå har han satset fem milliarder dollar på å utvikle Nissan Leaf - en gambling som fikk Business Week til å spørre om han er «crazy».

- Jeg har ikke satset Nissan Renaults fremtid på el-biler - foreløpig er det kun snakk om fem el-bil-modeller av et modellutvalg på 123 ulike biler, sier han.

- En toppsjef i et stort selskap varer i gjennomsnitt i tre år. Når man får en slik jobb, må man gjennomføre det man tror på. Det er bedre å feile etter å ha stått for en visjon, enn å feile fordi man ikke gjorde noe, sier Carlos Ghosn.

Nissan Renault-sjefen er overbevist om at el-biler er en del av løsningen hvis middelklassen i Kina og India skal ha bil. 

Og han roser norske myndigheter for satsingen på el-bil:- Jeg var nylig i Oslo og besøkte den butikken i verden som selger flest Nissan Leaf, fortalte han direktørene.

Ifølge Ghosn har Norge hver syvende ladestasjon i Europa, og nettopp utbyggingen av ladestasjoner er ifølge ham det viktigste myndighetene kan gjøre for å skynde på utviklingen.

I fjor solgte Nissan Renault 55.000 el-biler i hele verden. Bilfabrikken har et positivt dekningsbidrag på produksjonen, men mener at offentlige subsidier er helt nødvendig.

- Vi må opp i 500.000 el-biler årlig for å få volum nok til at det blir lønnsomt uten subsidier, sier Ghosn.

 

Lønnsoppgjør i feil retning


NHO-leder Kristin Skogen Lund og LO-leder Roar Flåthen fikk i land oppgjøret på overtid. Foto: NHO.

Årets lønnsoppgjør endte uten streik, og med tillegg som ikke ødelegger norsk økonomi. Men det satt langt inne.

Et felles tillegg på 0,75 kroner per time for alle er et nivå NHO kan si seg rimelig fornøyd med.

På den annen side fikk LO gjennomslag for 1,40 kroner ekstra til de lavtlønte.

- Ekstratillegg for de lavtlønte var helt avgjørende for oss. Dette er et ekstra tillegg som betyr mye for denne gruppen, sier LO-leder Roar Flåthen til NTB.

Les også saken: Lønnsoppgjøret i havn

Sannsynligvis var det mer enn kronetilleggene som gjorde at årets mellomoppgjør ble mer dramatisk enn vanlig.

Det er sjeldent at slike oppgjør går til mekling, og i år ble også meklingsløsningen tatt med tang.

Først ved 03-tiden i natt kunne LO, NHO og YS si seg enige.

Det skjedde altså tre timer på overtid, og bare noen få timer før Norge ville våknet opp til busstreik.

Det er to prinsipper som forklarer uenigheten:

  • LO tviholder på at endel av tilleggene skal gis sentralt, mens NHO vil at lønnen skal bestemmes på hver bedrift.
  • LO er opptatt av de lavtlønte, mens NHO er bekymret for at norske lønninger gjør norske bedrifter mindre konkurransedyktige.

Dette er bakgrunnen for at en krone i mer i timen ble en stor symbolsak, og partenes forhandlere skal ha ros for at de besinnet seg og loset oppgjøret i land uten konflikt.

Oppgjøret gir rundt 1500 kroner i året i felles sentralt tillegg, og ytterligere 4.300 kroner i året til de lavtlønte.

I kommentarene virker partene nøkternt fornøyde - som vanlig:

- Dette er et ansvarlig og rettferdig resultat, som tar hensyn til arbeidsplassene og bedriftene, som sikrer kjøpekraften og gir lavlønte et ekstra løft, sier LO-leder Roar Flåthen.

NHO-direktør Kristin Skogen Lund er tilfreds med at lønnsveksten avtar: - Det resultatet vi har kommet frem til i dag er et godt grunnlag for en ytterligere lavere årslønnsvekst i 2013 enn vi har hatt de siste årene, sier hun.

Det store dilemmaet er at norsk økonomi i prinsippet er firedelt:

  1. Rundt 800.000 av de sysselsatte er i offentlig sektor, og kan stå hardt på høyere lønn.
  2. En stor del av de private bedriftene lever direkte eller indirekte av oljeinntekter.
  3. Så kommer en stor skjermet sektor - altså private bedrifter som leverer varer i Norge.
  4. Og til slutt har vi eksportindustrien, som sliter med norske lønninger og norsk prisnivå.

De tre første har råd til romslige lønnstillegg, mens eksportindustrien helst ikke vil gi fem øre.


Problemet blir når alle de private skal gi et felles sentralt tillegg, og det er det som skaper gnistningene mellom NHO og LO.

Det sentrale tillegget er kun på 0,4 prosent. I tillegg kommer overhenget fra i fjor på rundt 1,2 prosent, og lønnsglidningen fra i fjor på 1,8 prosent.

Det store spørsmålet er hva ansatte vil få ut lokalt i bedrifter som går bra.

NHO anslår at rammen i årets oppgjør totalt trolig blir på rundt 3,4 prosent, og det betyr enda et år med økt kjøpekraft for de fleste.

Men det betyr også at Norges konkurranseevne svekkes igjen.

Nå kommer nye tall fra Handelsbankens sjeføkonom, Knut Anton Mork, som tyder på at oljeinntektene øker de norske lønningene med 300 milliarder kroner.

- Fastlandsøkonomien har klart å tilegne seg store deler av den norske oljeformuen. Dette har gjort at lønnsnivået for norske industriarbeidere er 38 prosent høyere enn i de andre nordiske landene, sier Mork til Aftenposten.

Ifølge økonomen skjer det blant annet ved at leverandørindustrien får godt betalt for å levere til oljeselskapene.

Mork mener at rundt 300 milliarder kroner av samlede lønnskostnader på 1.200 milliarder kroner i Fastlands-Norge skyldes "lekkasjen" fra oljeinntektene.

Sånn sett er årets lønnsoppgjør enda et lite skritt i feil retning.

Bruk u-hjelp som pressmiddel


Utviklingsmininster Heikki Holmås gir aller mest penger til Brasil. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB scanpix.

Utviklingsmininster Heikki Holmås gir en milliard kroner til Brasil - et land som har råd til å arrangere både fotball-VM og OL på to år.

Stort sett får verdens befolkning det bedre, men fortsatt lever 1,2 milliarder mennesker i fattigdom.

De aller fleste av disse fattige lever ikke i lutfattige land, men i såkalte mellominntektsland.

Hovedårsaken til at det er mange fattige mennesker er altså ikke at landene de bor i er så fattige.

- Den globale trenden er at ulikhet innad i land er økende, heter det i sammendraget til fordelingsmeldingen «Dele for å skape».

Her kan du lese den ferske fordelingsmeldingen: Dele for å skape

Norge bruker rundt 27 milliarder kroner i året på u-hjelp. Det har vi råd til, men det er ikke så enkelt å sørge for at pengene kommer frem:

  • Skal vi gi penger til land som har mange rike, men urettferdig fordeling av godene?
  • Og skal bistanden gis som nødhjelp, eller til å bygge bedrifter og infrastruktur?

Et ferskt eksempel på dilemmaet er nyheten om at Norge i fjor ga over en milliard kroner i utviklingshjelp til Brasil - et land med fantastisk økonomisk vekst, mange søkkrike mennesker, og som tar seg råd til å arrangere både fotball-VM og De olympiske leker.

Les saken: Dette landet fikk over én milliard norske bistandskroner i fjor.

Til nå har Norge hatt en rørende naiv tro på at hvis vi bare strør penger ovenfra, så vil noe av pengene sildre ned til de fattige i bunn - den såkalte «trickle down»-effekten.

Nå vil bistandsmininster Heikki Holmås legge om u-hjelpen gjennom «tydeligere innsats for demokrati, menneskerettigheter, åpenhet og redusert ulikhet».

Meldingen foreslår tre hovedlinjer:

  1. Bruke bistand som pressmiddel for bedre fordeling og økt vekst
  2. Forberede mottakerlandene på at hjelpen etterhvert vil ta slutt.
  3. Gi støtten til opposisjonen i autoritære regimer

Dette er gode tanker. 

Norge gir ikke 27 milliarder kroner i året for å oppnå goodwill, men for å oppnå helt konkrete mål om færre fattige, økt økonomisk vekst og mer demokrati.

Som det heter i meldingen: - Det er en nær sammenheng mellom fordeling av økonomiske goder og fordeling av økonomisk makt.

Norges mål er å hjelpe de fattigste til å hjelpe seg selv, og det er åpenbart at økt politisk innflytelse for de fattigste vil hjelpe til.

Brasil er ingen fordelingsversting, men det er enorme forskjeller på den rike eliten og de fattige også i dette landet.

Og eliten gir ikke fra seg makt og privilegier frivillig.

Da må Norge bruke makten som milliardbistanden gir oss og forlange reformer i bytte.

Siden vi uansett ikke kan hjelpe alle verdens 1,2 milliarder fattige, må vi være kyniske nok til å kutte ut støtte til regimer som stritter imot.

Som Al Capone sa det: «Du kommer lenger med et smil og en pistol, enn med bare et smil».

Sex og porno i mediene


I likestillingens navn får jeg illustrere bloggen med noen lettkledte menn fra filmen Magic Mike.

Nettavisene er fulle av ledtkledte damer, men er det et viktig samfunnsproblem?

Kvinnegruppa Ottar står bak kampanjen «Stopp pornokulturen» i sosiale medier, og får støtte fra generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund:

- At man bruker kvinner som et blikkfang, er noe man burde være ferdig med i 2013, sier Kokkvold til Dagsavisen.

Hvis «man» er leserne, så tyder lite på at nakenhet er en forbigåene trend.

Sex selger og nakenhet pirrer. Det er et faktum.

Men det er også interessant at overdrevet bruk av ledtkledte kvinner irriterer mange.

Det vet jeg fordi de fleste klagene havner i min epostboks.

Men det er ikke noe nytt i at pirrende bilder selger aviser og annen litteratur. 

Forfatteren Aksel Sandemose lot en av sine romanfigurer uttale «at mord og kjærlighet er det eneste som er verd å skrive om, fordi vi ikke tenker på annet».

Det er en nokså presis oppskrift av hvordan en tabloidavis redigeres, så intet er nytt under solen.

Utvilsomt er det riktig at nettavisene bruker nakenhet som et virkemiddel for å skaffe lesere og annonsevisninger.

Men det er enøyd ikke å se at det samme gjelder kriminallitteratur, reklame, populærkultur - og ikke minst kringkasting.

NRK sender programmer som «Trekant», og «Paradise Hotel» er ikke langt unna direktesendt prostitusjon. 

Sex og nakenhet er pirrende, og det har ikke gått av moten i 2013.

Men er det et problem?

- Jeg mener at det hører til redaktøransvaret at man ikke skal delta i noe som er kvinnefientlig, sier Per Edgar Kokkvold, som mener at avkledte kvinner «bidrar til en kroppskultur som er usunn».

Medieforsker Gunn Enli er også kritisk: - Hvis redaktørene lar seg styre for mye av den logikken der seksualiserte uttrykk gir mer klipp på saker, så får vi en ensretting og en forflatning av nyhetsformidlingen, sier hun til Dagsavisen.

Likestillingsombod Sunniva Ørstavik mener at bruken av lettkledte kvinner som blikkfang i journalistikken er et stort tilbakeslag for likestillingen.

Men holder disse argumentene?

Det er utvilsomt riktig at mediene bruker sex og nakenhet til å «selge» saker. Å påstå noen annet er tull.

Dagbladet og VG har ikke en artikkel om brystkreft uten å illustrere saken med en avkledt kvinne. 

Selvsagt er det mer kommersielt motivert enn journalistisk, men det får samtidig flere til å lese den viktige saken.

Er det et tilbakeslag for likestillingen at det stort sett er kvinner som avbildes?

Ja, og det er også nokså avleggs.

Kjønnsfordelingen mellom leserne er temmelig jevn, så det er grunn til å anta at pirrende bilder av ledtkledte menn har omtrent samme virkning.

Dressmann-reklamen er åpenbart seksualisert og kroppsfiksert, men er den et tilbakeslag eller et fremskritt for likestillingen?

Skaper nakenbilder av fotomodeller et usunnt kroppspress?

Både ja og nei, etter min mening.

Ja, i den forstand at mange med normale kropper føler en trang til å ta skjønnhetsoperasjoner og blir misfornøyde med seg selv.

Men fokus på slanke kropper kan også motivere til å legge om kostholdet og trene mer.

Foreløpig har ikke «Stopp pornokulturen» tatt av på sosiale medier.

Facebook-siden har torsdag morgen 159 likes, og Twitter-kontoen StoppPorno har bare drøyt 1.800 følgere.

Du kan øke tallet ved å gå hit: Stopp pornokulturen

Noen folkebevegelse er det altså ikke bak kravet om å fjerne nakne kvinner fra mediene.

Sex har nok kommet for å bli, så kanskje Aksel Sandemose hadde rett i at mord og kjærlighet er stort sett det eneste vi tenker på?

Kjøpe barn i India


Hvilken reell frihet har en kvinne fra slummen i India (som her i Dharavi, Mumbai)? Foto: NTB scanpix.

Mens norsk politi driver klappjakt på sex-kunder, synes mange det er greit å leie en fattig indisk kvinne til å føde et barn.

Stadig flere norske par, med tidligere politidirektør Øystein Mæland i spissen, omgår det norske forbudet mot surrogati og drar til utlandet for å betale noen til å føde barn for seg.

I går fortalte Aftenposten om en fattig indisk kvinne som døde av gulsott mens hun gikk gravid med tvillinger for et norsk par.

Aftenpostens journalist Mala Wang-Naveen, som kommer med en bok om surrogati, fortalte også om surrogatmoren Premila Vaghela (30) som døde av hjertefeil, før legene opererte ut et for tidlig født barn som gikk til en familie i Storbritannia.

Felles er at de indiske kvinnene får liten eller ingen kompensasjon hvis de dør.

De fattige kvinnene tar sjansen for å tjene penger til å pusse opp hjemme, sende barna på bedre skole eller få råd til egne barn.

- Surrogatene som oftest rekrutteres blant svært fattige kvinner har få andre muligheter til å tjene penger, fastslår doktorgradstudent Kristin Engh Førde ved Institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo overfor avisen.

Surrogati - eller å leie en kvinne til å føde et barn for seg - er ikke lov i Norge.

Det er heller ikke lov for et norsk par å dra til India for å kjøpe et svangerskap.

Ifølge enkelte estimater er indisk surrugati en bransje som omsetter for rundt tre milliarder kroner i året.

Her kan du les en rapport: Livmor til leie - surrogatmødre i India

Ifølge reportasjen koster surrogati rundt 60.000 kroner i India, mot over 400.000 kroner i USA.

Reproduksjons-turisme har blitt en vekstnæring i India, men nå vil myndighetene stramme inn på virksomheten.

Her kan du lese om forslaget som forbyr surrogati for homofile og kunder fra land der surrogati ikke er lovlig.

India vil kun akseptere surrogati for hetereofile par som kan legge frem erklæring om at surrogati er lovlig i hjemlandet.

Slike erklæringer vil ingen norske par få, men det er foreløpig ikke straffbart å omgå norsk og indisk lov.

Ifølge den norske ambassaden i India hentet 36 par med seg barn hjem i fjor.

Jeg forstår at mange barnløse norske par lokkes av muligheten til å donere et egg, og få med seg en levende baby hjem til Norge.

Men de begir seg ut på en risikabel reise.


Slik markedsføres surrogati, med «generøs kompensasjon».

Barna risikerer å bli statsløse hvis ikke ambassaden utsteder dokumenter som gir den norske faren foreldrerett.

Dessuten er det påfallende at mange, som normalt er opptatt av «sosial dumping» og utbytting, ikke ser hvor skjevt styrkeforholdet er mellom en fattig indisk kvinne og et rikt norsk par.

Er det noen som tror at en kvinne upåvirket går gjennom ni måneders svangerskap for så å gi fra seg barnet sitt?

Noen vil kanskje mene at det må være fritt frem for en indisk kvinne å leie bort livmoren sin.

Men reell frihet forutsetter et rimelig likeverd mellom de som inngår avtalene.

  • Norsk lov forbyr kjøp av sex både i Norge og i utlandet, selv om mange prostituerte er atskillig mer ressurssterke enn de fattige indiske surrogatmødrene.
  • Vi forbyr sex med mindreårige blant annet fordi det er så stor forskjell i modenhet og ressurser mellom en voksen og et barn.
  • Vi krever at polske snekkere skal få norsk lønn på norske arbeidsplasser for å hindre utnyttelse og sosial dumping.
  • Og mange på venstresiden er opprørt over at filippinske au pairer kommer frivillig til Norge for å legge seg opp penger.

Felles er forsøk på å utjevne forskjellen på de som selger og kjøper tjenester.

Forskjellen er at kjøperne av surrogati gjerne er homofile par eller andre som har et brennende ønske om barn.

Det er forståelig at ønsket om barn vekker sympati og får normalt oppegående personer til å lukke øynene for den utnyttelsen surrogati er av fattige indiske kvinner.

Mitt forslag er enkelt:

Inntil vi aksepterer at norske surrogatmødre ligger på norske klinikker og føder barn mot betaling som de deretter gir bort, så bør kjøp av surrogati i utlandet være forbudt.

Ting forsvinner ikke fordi om vi lukker øynene.

Utslipp til himmels



Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell er ikke i mål med norske klimagassutslipp. Foto: Bjørn Stuedal.

 

Nordmenn flyr som aldri før, spesielt til utlandet. Det gjør det ikke lettere å nå norske utslippsmål.

Norge er en aktiv pådriver for internasjonale kutt i utslipp av klimagasser, men her hjemme går kuttene sent.

Ifølge siste tall fra Statistisk sentralbyrå slapp Norge i 2011 ut 53,4 millioner tonn CO2-ekvivalenter.

Utslippene har økt med 5,8 prosent siden 1990.




«Verstingen» er olje- og gassindustrien, som har økt utslippene med over 75 prosent i samme periode.

Men også luftfarten øker utslippene, og da hjelper det ikke at vi i fjor fikk 2,8 millioner flere flypassasjerer.

Les også: Vekst på 5,8 prosent fra 2011

De fleste pilene viser enten oppgang eller utflating av utslipp på et høyt nivå, og det står i kontrast til Klimameldingen, der regjeringen lover å kutte utslippene med åtte millioner tonn innen 2020.

Klimameldingen sier derimot ikke så mye om hvordan det skal skje.

- Klimameldingen skal være en oppskrift for å få dette til, men våre beregninger viser at tiltakene i klimameldingen er for få og for svake til å snu Norges utslippskurve, sier nestleder Kari Elisabeth Kaski Zero til Aftenposten.

Zero mener at regjeringen vil bomme med mellom 2 og 4 millioner tonn CO2 på målet.

Et sted hvor utslippene bare øker, er luftfart. 



I fjor økte antallet passasjerer ved norske lufthavner med 5,8 prosent - til 51 millioner passasjerer.

Veksten i reiselengde var enda større: Innenlands transport økte med 2,0 prosent, mens veksten til utlandet var på hele 8,1 prosent.

Fly nærmer seg nå de totale utslippene fra norske privatbiler.

Siden 1990 har personbilutslippene bare økt marginalt, til tross for at det har kommet vesentlig flere biler som kjører lenger og lenger.

Årsaken er mer miljøvennlige biler.

I samme tidsrom har luftfartens utslipp økt med nesten 80 prosent.

I fjor slapp lufttransport ut rundt 3,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter, mens personbiler stod for 5,6 millioner tonn klimagasser.

Det illustrerer et dilemma i miljøpolitikken:

  • Å redusere klimagassutslipp koster noe - både økonomisk, og for den enkelte.
  • Å love å redusere klimagassutslippene koster ikke så mye, dersom løftene ikke følges opp.

 For hvem har lyst til å stramme inn på sydenturene til norske velgere?

Fantastiske Magnus Carlsen

 
Magnus Carlsen kan vinne retten til å spille VM-kamp senere i år.

 

Akkurat da mange hadde gitt opp, dro Magnus Carlsen et nytt ess opp av ermet. I dag spiller han historiens viktigste norske sjakkparti.

Ikke så mange utenfor de sjakkinteresserte vet hvilken utrolig bragd det vil være hvis Carlsen får spille VM-kamp i november.

Aldri har han vært nærmere. 

Vinner han mot Peder Svidler i dag, er det VM-kamp uansett hvordan det går med de andre spillerne.

Ballen ligger på krittmerket og Magnus Carlsen kan avgjøre alt selv.

Det er bare en mild overdrivelse å si at det er nesten like vanskelig å bli verdensmester i sjakk, som det er å bli pave.

Men kommer man først på tronen, er det vanlig å bli sittende en stund. 

Sjakkens regler er slik at verdensmesteren har walk over til finalen hver gang han skal utfordres.

Derfor spiller de åtte toppspillerne i verden nå mot hverandre i London om retten til å møte Anand til VM-duell.

På forhånd var det ventet at Magnus Carlsen ville kjempe mot tidligere verdensmester Vladimir Kramnik og tidligere juniorverdensmester Levon Aronian om seieren.

Og slik har det blitt, med Magnus Carlsen et lite hestehode foran store deler av turneringen.

Men så snublet han, og dermed gikk Kramnik i ledelsen.

Men da det så som svartest ut, tryllet Magnus Carlsen frem en seier og gikk foran Kramnik igjen.

Foran dagens runde er stillingen slik:

Vinner begge, eller spiller begge remis (uavgjort), så går Magnus Carlsen foran på flest seire (5-4).

Vinner Kramnik, så må Carlsen vinne.

Det kommer til å bli noen nervepirrende timer, for de første trekkene tyder på at både Carlsen og Kramnik har kastet hanskene og spiller for seier i dag.

Kramnik fordi han må, Carlsen fordi det er sikrest, tross alt.

Her kan du følge partiene: Kandidatturneringen live

Og uansett hvordan det ender, så er det den største prestasjonen noen norsk sjakkspiller noensinne har utført.

Fantastiske Magnus Carlsen!

SISTE: Så skjedde det ingen hadde forutsett. Både Carlsen og Kramnik tapte sine siste partier. Dermed snek nordmannen seg foran, og er klar for VM-kamp i november.

Norge kan få sin første verdensmester i sjakk!