hits

april 2011

Heltidsbonden på vei ut

Bondelagets leder Nils T. Bjørke krever 2,6 milliarder kroner mer til landbruket. Foto: Norges Bondelag

Stadig færre bønder bruker mindre og mindre arbeidstid på å produsere mer ulønnsom mat.  Nå krever Bondelaget 2,6 milliarder for å fortsette karusellen.

Diskusjonen om landbruket gjør ofte den enkelte bonde til skyteskiven. Det er litt urettferdig for hovedproblemet i norsk landbruk er ikke grådige bønder.

  • Næringen har flere byråkrater per bonde enn det er barnehagelærere per barnehagebarn.
  • Mellom bonden og forbruker ligger Tine og Nortura med 35 milliarder i kostnader.
  • Maten blir ekstra dyr fordi vi kjøper dyre merkevarer.

Det er altså noe fundamentalt galt med reguleringen av norsk landbruk. År ut og år inn bruker vi 20-24 milliarder kroner på å støtte landbruket. Likevel er heltidsbonden snart borte, og Norge har Europas dyreste mat.

En optimistisk tolkning er at den enkelte bonde har stor evne og vilje til omstilling, og at det beste vi kan gjøre er å avregulere jordbruket.

NHH-professor Rolf Jens Brunstad har regnet ut at en standard norsk husholdning betaler 10.000 kroner for landbruket over skatteseddelen, og rundt 8.000 kroner over husholdningsbudsjettet.

Han viser også til at bøndene har det bedre enn de later som. Ifølge SSB var bondens gjennomsnittsinntekt 449.000 kroner, eller rundt 30.000 kroner mer enn andre arbeidstakere i full stilling.

Årsaken er at de aller fleste bønder har tid til å ha annet arbeid ved siden av gårsdriften.

Men like sikkert som at politikken fortsetter, er at Norges Bondelag trofast fremmer sine krav om penger for å sikre norsk matproduksjon og gi bøndene et inntektsløft.

Her ser du årets krav: 2,6 milliarder kroner.

Det eneste som faktisk virker i landbruket er produktivitetsveksten. Sett med økonomiske øyne er det svært bra at vi får stadig mer ut av hver arbeidstime i landbruket. Bare det siste tiåret er 24.000 årsverk effektivisert bort.

Bondelaget mener at den årlige veksten i produktiviteten er på hele seks prosent.

En optimistisk tolkning er at den enkelte bonde har stor evne og vilje til omstilling, og at det beste vi kan gjøre er å avregulere jordbruket.

Årets krav er å beholde systemet slik det er, og sende 580 millioner kroner av regningen videre til matkjøperne gjennom såkalte målprisøkninger: 10 øre mer per liter melk og 1,20 kroner mer per kilo svinekjøtt vil neppe velte noens husholdningsbudsjetter, men når Tine, Prior og matkjeden har lagt på sin del, blir det nok noen milliarder i økte matpriser også i år.

Uten at bonden blir så mye rikere, eller at man klarer å dempe fraflyttingen.

Er Obama fra Jupiter?

En løgnkampanje har fått hver fjerde amerikaner til å tvile på at president Barack Obama er født i USA og lovlig valgt som president.

Det blir smått absurd når en forretningsmann som Donald Trump prøver å lure det amerikanske folk til å tro at president Barack Obama ikke er født i USA.

Det er sent på kveld når små menn kan sende lange skygger.

Men det er illevarslende for vår nye mediefremtid at et kobbel av bloggere og konspiratorer verden over lar seg bruke i ren skittkasting.

Eiendomsinvestor Donald Trump har lykkes i å spre usikkerhet.

Saken drives frem av eiendomsinvestor, casinoeier og tv-personlighet Donald Trump. Han har hevdet at Obama er født i Kenya - og dermed er ulovlig valgt som president - og at det sikkert også er noe muffens med Obamas utdannelse på prestisjetunge Harvard University.

Begge deler er rent oppspinn, men det forhindrer ikke at Nettavisen får en strøm av henvendelser fra norske konspirasjonsteoretikere som lurer på hvorfor vi ikke skriver om den falske Obama.

Svaret er enkelt: Det er fordi påstandene er rent tøv.

Likevel har Trump lykkes i å få en stor gruppe amerikanere til å tvile. Og ved valg er velgernes oppfattelse en virkelighet kandidatene må ta hensyn til. Derfor har Det hvite hus nå lagt frem ugjendrivelig bevis for at Barack Hussein Obama II ble født klokken 19.24, den 4. august 1961 i Honolulu Hawaii.

Det neste fra Trump & co er vel at fødselsattesten er falsk, at jordmoren er en FBI-agent og at alle vestlige medier deltar i en storstilt konspirasjon for å skjule at verdens mektigste mann er ulovlig valgt.

birth-certificate

Sertifikatet er sjekket av FactCheck, og de slår fast at «Obama ble født i USA, akkurat som han alltid har sagt».

Det neste fra Trump & co er vel at fødselsattesten er falsk, at jordmoren er en FBI-agent og at alle vestlige medier deltar i en storstilt konspirasjon for å skjule at verdens mektigste mann er ulovlig valgt.

Her kan du lese mer om konspirasjonsteoriene.

Obama tar påstandene med humor, men mener at medias interesse  kaster bort viktig tid: - Vi kommer ikke til å løse problemene våre hvis vi blir distrahert av «sideshows and carnival barkers», sa Obama.

Ifølge Wikipedia er en barker en person som står og skriker og forsøker å skape oppmerksomhet og lure folk inn på show og attraksjoner som «verdens sterkeste dame».

Ikke spesielt flatterende for Donald Trump, altså.

Men den godeste Trump vet hva han driver med. Som mulig republikansk presidentkandidat har han lykkes i å så tvil med sin svertekampanje. En undersøkelse fra CNN viser at 27 prosent av amerikanerne tror at Obama helt sikkert eller mest sannsynlig er født i et annet land.

Rundt en fjerdedel av amerikanerne tviler altså - og har gjort det i en serie meningsmålinger.

Når man har fått 1/4 av velgerne til å tro at presidenten er ulovlig valgt, har løgn vist seg å være et nyttig våpen. Og all verdens bloggere og konspirasjonsteorietikere har vært nyttige idioter.

Skal fryses ut

De kan ikke sendes til Etiopia, men får ikke jobbe i Norge. Foto: Heidi Lilleås, Nettavisen.

De kan ikke returneres til Etiopia, men får ikke lov til å jobbe og betale skatt i Norge. Hvorfor må vi på død og liv skape klienter?

På nytt er det en aksjon ved Oslo domkirke, etter at 53 etiopiske asylsøkere ble kastet ut av transittmottakene på Refstad og Torshov i Oslo tirsdag.

Den opplagte løsningen er å  gi folk som har lovlig opphold i Norge en midlertidig rett til å arbeide og tjene penger og livnære seg selv.

Og på nytt vises det frem en selvmotsigende, norsk innvandringspolitikk, hvor vi skaper klienter som enten lever på offentlig omsorg  eller som går under jorden og livnærer seg med lovbrudd eller tigging.

I praksis kan den norske politikken oppsummeres som utfrysning med et varmt hjerte.

Les også: - Alt håp er ute

Fellesnevneren er at det dreier seg om mennesker som norske politikere ikke vil ha i Norge, men som ikke kan sendes til hjemlandet. For etiopiernes del skyldes det at Etiopia ikke vil ta imot tvangsreturnerte personer.

Domprost Olav Dag Hauge får igjen etiopiere som nærmeste naboer.

Da blir det midlertidige utfallet (som kan vare i en årrekke) at menneskene får lov til å bli i Norge, men ikke lov til å arbeide eller få skattekort.

Smak på den setningen: Lov til å bli i Norge, men ikke lov til å forsørge seg selv på lovlig vis!

Det er mulig noen finner det logisk. Vi andre får undre oss over hvorfor ikke stivbeinte byråkrater og deres politiske sjefer klarer å se det meningsløse i situasjonen.

Selvsagt kunne etioperne dratt hjem frivillig. Men hvem forlater frivillig et land hvor myndighetene tvinger deg til å gå uvirksom, og hvor du likevel får mat på mottakene - når alternativet er å dra til et hjemland med sult og ustabilitet?

I så måte oppfører etiopierne som nå har slått opp telt utenfor Oslo domkirke seg rasjonelt.

Det gode er at vi får se hvor tåpelig politikken er, og den opplagte løsningen er å  gi folk som har lovlig opphold i Norge en midlertidig rett til å arbeide og tjene penger og livnære seg selv.

PS: Statssekretær Pål K. Lønseth i Justisdepartementet har svart på bloggen i leserinnleggene under.

EU-skeptikere på fremmarsj

Tigging og kriminalitet følger med den nye innvandringen fra de nye EU-landene i Øst. Foto: UDI.

Både i Sverige, Finland og i Storbritannia er EU-skeptiske partier på fremmarsj, og i Norge skal man lete med lupe etter entusiastiske EU-tilhengere.

Mens det er høyresiden som er skeptiske til EU innenfra, er det venstresiden i Norges som er mest imot norsk medlemskap.

- EU har ført til mer innvandring i og til Europa enn noen gang tidligere. Det er et problem for sjåvinistene, men bør være det motsatte for venstresida. Jeg tror framgangen til Sannfinländarna og andre høyrenasjonalister vil gjøre det veldig ubehagelig for radikale å være EU-motstandere i framtida, sier Europabevegelsens generalsekretær Trygve G. Nordby til Klassekampen.

I dag lanserer Europabevegelsen boken «Radikalt Europa». Blant bidragsyterne er Ap-partisekretær Raymond Johansen og LOs Trine Lise Sundnes.

Boken er et forsøk på å få venstresiden til å bli EU-tilhengere. Det er i så fall en lang og tung jobb. I Klassekampens EU-måling for april sier 57 prosent av Aps velgere nei til EU-medlemskap, mens  86 prosent av SV-velgerne er mot.

Snarere er det mer sannsynlig at både venstresiden og høyresiden i Norge blir mer EU-spektiske.

Venstresiden er tradisjonelt imot EU fordi de ikke vil flytte nasjonal makt til Brussel. De nye høyrepartiene er imot pengeoverflyttinger til land som Hellas og Portugal, og frykter følgene av økt innvandring fra nye, fattige EU-land i øst innenfor Schengen-samarbeidet.

Den ferskeste undersøkelsen til Statistisk Sentralbyrå viser at nordmenn har et mer positivt syn på innvandring. I 2002 mente 66 prosent av de spurte at innvandrere flest gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv. Det samme tallet for 2010 var 78 prosent!

Det er faktisk ingen holdepunkter for at nordmenn flest har blitt mer innvandrerfientlig. Snarere tvert imot.

Du kan lese hele rapporten her: Holdninger til innvandrere og innvandring 2010

Tallene viser at nordmenn er positive til arbeidsinnvandring, og har et ønske om at innvandrere skal komme i jobb og bli så «norske» som mulig.

Det nye i Norge er at de fleste EØS-borgere nå kan komme til Norge, og at de kun trenger å registrere seg hos politiet for å oppholde seg i Norge i mer enn tre måneder.

En rask titt i UDIs årsmelding viser at det er folk fra Polen, Litauen og Latvia som kommer til Norge. Ser vi ut vinduet eller har øynene med oss i gatene, så er det rumenerne som dominerer. Fersk statistikk fra Danmark viser enorm vekst i vinningskriminalitet utført av borgere fra de nye EU-landene.

Det er slett ikke usannsynlig at dette vil føre til økt motstand mot EU også på den norske høyresiden.

Derfor tror jeg ikke på Trygve G. Nordby og Europabevegelsen drøm om å skape begeistring for EU på norsk venstreside.

Snarere er det mer sannsynlig at både venstresiden og høyresiden i Norge blir mer EU-spektiske.

Bankene skal ha bank

Tirsdag morgen bør Finanstilsynet banke på hos storbankene og spørre hva de driver med. Kortproblemene i påsken må få følger.

Allerede før påske burde norske bankkunder ant uråd. Da varslet DnB NOR om at banken ville ta nettbanken ut av drift fra onsdag til lørdag i påsken. - Helt greit, svarte Finanstilsynet, som var fornøyd med at banken hadde varslet kundene ordentlig på forhånd.

Slikt skal ikke forekomme, og det er Finanstilsynet som har jobben med å sørge for at det ikke skjer.

Kundene var neppe like fornøyd. Spesielt ikke når også andre banker ble satt ut av spill av underleverandøren Ergo Group.

Les også: Feil i banksystemene har tømt bankkontoene til mange kunder

Slikt skal ikke forekomme, og det er Finanstilsynet som har jobben med å sørge for at det ikke skjer. Finanstilsynet skal "bidra til finansiell stabilitet og ordna marknadsforhold og til at brukarane kan stole på at finansielle avtalar og tenester blir følgde opp etter føremålet."

Når 1,5 millioner DnB-kunder står uten nettbank i påsken, så er det ikke noe godt eksempel på at brukerne kan stole på at finansielle tjenester blir fulgt opp.

Les også: - Flaut å ikke kunne betale for seg

Og kundene som stod med kortet i en bensinautomat eller i en butikk uten å få betalt, har ingen grunn til å være fornøyd. I et gjennomdatafisert samfunn som vårt, er det jevngodt med at pengesedlene blir verdiløse noen dager. Det holder rett og slett ikke når folk risikerer å stå med tom bensintank fordi kortautomaten ikke aksepterer kortet.

Underleverandør EDB Ergo Group legger seg flat på sine nettsider og "beklager at en rekke brukere opplevde at deres kort ble avvist".

Hos DnB NOR og Nordea har man påskeferie, der står det ingenting på nettsidene om hverken kortproblemer eller nedetid i nettbanken.

Postbanken er bedre, og opplyser i det minste på sine nettsider at på grunn av sammenslåing vil "nettbanken til både Postbanken og DnB NOR være nede i påsken. SMS-tjenestene, Kontofon og Mobilbanken vil heller ikke fungere. Bank-, kredittkort og minibanker vil fungere som normalt i hele perioden".

Det siste viste seg å være en sannhet med modifikasjoner for mange, takket være EDB ErgoGroup.

Dessverre er det ikke første gang vi har opplevd langvarige driftsproblemer hos de største nettbankene. Det er helt uakseptabelt, og nå må Finanstilsynet reagere.

 

 

 

Hver mann sin høne

Snart får Lars Sponheim viljen sin.

 

Venstre-leder Lars Sponheim vakte latter med kravet om «hver mann sin høne». I disse påsketider er det verdt å merke seg at han har fått det som han ville.

Norge bruker rundt 24 milliarder kroner i året på direkte og indirekte støtte til jordbruket.

Jobben gjøres av stadig færre mennesker, og stadig flere av dem har andre jobber ved siden av.

Det er mye penger, men ikke nok til å hindre at landbruket avfolkes. Men ett unntak finnes: Hønene. Nå går det 4,0 millioner av dem rundt på norske gårder. Altså ikke langt unna Sponheims mål om en høne per nordmann.

Likevel er jordbruket i kraftig nedbygging.

I 1992 var det 55.761 gårder med husdyr her i landet. I år - knappe tjue år senere - er tallet redusert til 31.124. Vi nærmer oss altså en halvering på to tiår!

Kilde: Statistisk Sentralbyrå

Men bak tallene skjuler det seg en kraftig omstilling og produktivitetsvekst. Færre bønder og færre gårdsbruk produserer stadig mer. Antall kyllinger er for eksempel firedoblet i samme periode. Østfold, Hedmark, Rogaland og Nord-Trøndelag har blitt «kyllingfylkene» som hver for seg produserer nesten like mange kyllinger som hele landet i 1992.

Melkeproduksjonen har vært relativt stabil, tross færre gårdsbruk og bønder.

Stadig færre bønder klarer også å holde i drift et helt stabilt areal.

Det skyldes selvsagt mer maskiner og større bruk (når et bruk legges ned, overtar naboen driften av jorda).

Jobben gjøres av stadig færre mennesker, og stadig flere av dem har andre jobber ved siden av.

I 1979 hadde Norge 124.000 gårdbrukere. I år nærmer tallet seg 40.000.

Oppsummert produserer altså det norske landbruket like mye som før, og klarer også å drifte like mye jord. Samtidig er jordbruksstøtten krympet, og med høye priser på verdensmarkedet er det såkalte importvernet også billigere for forbrukerne.

Samtidig er 80.000 bønder frigjort til annet arbeid.

Alt er altså ikke nattsvart i det norske jordbruket om man ser det med økonomøyne.

Og snart er også Lars Sponheims mål  nådd, med en høne per nordmann.

God påske!

 

 

 

 

 

Velkommen tilbake, Maria Amelie!

Lysbakken lot nåde gå for rett for Kari Ann Volden. Foto: Privat

Lørdag kom Madina Salamova tilbake til Norge som arbeidsinnvandrer. Dagen før åpnet statsråd Audun Lysbakken hjertet for de to surrogatvillingene i India.

Den rødgrønne regjeringen fortjener honnør for til slutt å ha landet på den opplagte og riktige løsningen for disse to betente sakene.

Madina Salamova (også kjent som Maria Amelie) er tilbake i Norge - denne gang på lovlig vis.

De kommer selvsagt til å gi innvandringsmotstanderne vann på mølla, men hvis skadevirkningen er at Norge blir nedrent av flinke folk med doktorgrad og jobb, så er jeg villig til å leve med det.

Norge bør definitivt ikke stenge grensene og bli et slags nordisk Nord-Korea.

For mennesker som er i samme situasjon som Madina Salamova er lærdommen grei: Du får amnesti for lovbrudd dersom du reiser ut, og søker opphold på lovlig vis. I praksis betyr det at mennesker som har utdannelse og jobb får innreise.

Hvis det kan føre til at mennesker som i dag lever og arbeider illegalt i Norge, får en lovlig tilværelse, så er min oppfatning at det er bra.

Mens Madina Salamova/Maria Amelie har ført til en regelendring, så er ikke det tilfelle for Kari Ann Volden og de to tvillingene hun har hatt hånd om det siste halvannet året.

Der har integreringsminister Audun Lysbakken latt nåde gå for rett, og latt hensynet til barna veie tyngst. Det har tatt sin tid, men alternativet har vært vanskelig å se.

Les også bloggen: Skal hun dumpe barna?

Volden løy om sin biologiske tilknytning til barna. I virkeligheten viste et seg at barna var født av en indisk surrogatmor, uten noen fysisk tilknytning til Volden. Det er derfor lett å se bakgrunnen til den prinsippielle motstanden mot å la Volden komme hjem til Norge med barna.

Men samtidig var ikke dette et valg de to tvillingene har gjort. De kjenner bare en omsorgsperson, og etter halvannet år ville det vært hjerterått å tvinge igjennom at Kari Ann Volden skulle forlatt dem på et indisk barnehjem.

Les også: Skammelig og umoralsk

Nå er begge sakene løst på den humanistiske beste måten.

Det har tatt sin tid, men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.

Varig vern av Brustad-bua

Daværende statsråd Sylvia Brustad ville aldri foreslått Brustad-bua i dag. Men nå får den varig vern i Stortinget. Foto: Scanpix.

 

Norske forbrukere skal fortsatt tvinges til å kjøpe maten dyrt på bensinstasjoner eller trangt i Brustad-buer. Det har de rødgrønne  og Kristelig Folkeparti bestemt.

Det er påske, og nåde den familien som ikke er spesielt religiøse og som ikke gjør påskehandelen i tide.

Da er valget å kjøpe rekorddyre matvarer på bensinstasjon, eller stå i kø i en trang «Brustad-bu» og velge i et ytterst begrenset vareutvalg.

Nå velger man altså å fortsette en ordning som gir både dårlig vareutvalg og høye priser!

Hvis du irriterer deg, så kan du vite at det er akkurat slik flertallet på Stortinget ønsker at det skal være. Et flertall av SV, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har akkurat avvist et forslag om å godta søndagsåpne butikker.

Det morsomme er at de samme politikerne akkurat har fått en utredning bestilt av den rødgrønne regjeringen, og levert av en tidligere KrF-politiker, der nettopp dyre matpriser og dårlig vareutvalg beskrives som et stort problem i Norge.

Nå velger man altså å fortsette en ordning som gir både dårlig vareutvalg og høye priser!

Her er forslaget: Avskaffing av Brustad-bua

Forbudet mot søndagshandel lekker som en sil. Butikkjedene forsøker å stappe maksimalt med varer inn på 100 kvadratmeter.

Samtidig fremstår bensinstasjonene mer og mer som matbutikker, og de søndagsåpne hagesentrene utvider vareutvalget.

I stedet for at dagligvarehandelen gjør jobben, faller søndagarbeidet på ansatte på bensinstasjoner, i Brustad-buer, i butikkhjørner på campingplasser og på hagesentrene.

Men flertallet av rødgrønne og KrF vil ikke høre på dette øret, og nøyer seg med å si «at det ikke er behov for eller hensiktsmessig» å utvide søndagshandelen

Forslagsstillerne fra Høyre og Fremskrittspartiet «ser det som hensiktsløst at offentlig ansatte kontrollører skal foreta åpningstidskontroll i helger og på helligdager utstyrt med målebånd».

Selv statsråd Sylvia Brustad (som er lite glad for navnet «Brustad-bua») har i ettertid angret, og har i flere intervjuer sagt at hun aldri ville fremmet dette forslaget i dag. To andre tidligere Arbeiderparti-statsråder, Bjarne Håkon Hanssen og Karita Bekkemellem, har også foreslått søndagsåpne butikker.

Nå er alle tre ute av Stortinget, og kan stå i kø sammen med oss andre, skulder til skulder, i Brustad-buene de i sin tid var med på å få igjennom.

Tiden er ute for kontantstøtten

KrF-leder Knut Arild Hareide er åpen for å øke kontantstøtten. Det bør han droppe! Foto: Gunnhild Sørås.

Kristelig Folkeparti vil tredoble kontantstøtten til 10.000 kroner måneden for ettåringer. Stortinget bør gjøre det motsatte: Fjern hele ordningen!

I en tid der bare noen få utvalgte hadde barnehageplass var kontantstøtten rettferdig. Når staten ikke maktet å gjøre jobben sin, fikk småbarnsforeldrene penger til å løse barnepasset selv.

Det siste disse kvinnene trenger er økonomiske gulrøtter for å forbli hjemme. En skattefri barnetrygd og kontantstøtte på nær 132.000 kroner er nesten det verste man kan finne på.

I dag nærmer vi oss barnehage for alle, og da er det på høy tid å fjerne en ordning som betaler kvinner for å holde seg ute av yrkeslivet.

KrF-politiker Kjell Ingolf Ropstad foreslår å øke støtten fra 3.300 kroner per måned til 10.000 kroner per måned for ettåringer, og til 5.000 kroner måneden for toåringer. Legg til 970 skattefrie kroner per måned i barnetrygd, så begynner det å nærme seg en inntekt for å holde seg unna yrkeslivet.

Kontantstøtten er skattefri, og man kan ta med seg støtten og barnet til et annet land i EØS-området.

Oppptil 131.640 kroner skattefritt vil KrF-politikeren gi foreldre - som oftest mødre - for å være hjemme med barna.

Faksimile: Dagsavisen

Et av Norges største problemer er å integrere innvandrere i yrkeslivet. Hvor mange som er i arbeid, varierer sterkt med hvor de kommer fra. Kun 22,5 prosent av  kvinner fra Somalia er ute i arbeidslivet, og sysselsettingen er bare litt høyere for kvinner som stammer fra Pakistan, Irak og Tyrkia.

Det siste disse kvinnene trenger er økonomiske gulrøtter for å forbli hjemme. En skattefri barnetrygd og kontantstøtte på nær 132.000 kroner er nesten det verste man kan finne på.

Statistikken viser at bare en av fire foreldre til 1-2 åringer mottar kontantstøtte og at tallet er i fritt fall. Men det finnes klare unntak. Over halvparten av foreldre fra Afrika og Asia får kontantstøtte, og blant foreldre fra EU-området vokser antallet på kontantstøtte.

Ordningen er altså et effektivt virkemiddel for å hindre integrering av barna i barnehagene, og for å sikre at mødrene holder seg hjemme.

Integreringsminister Audun Lysbakken uttaler at «KrF vil rasere integreringspolitikken».

Det er hardt sagt fordi det forutsetter at dagens integreringspolitikk, som Lysbakken har ansvar for, er særlig vellykket.

Når fire av ti kvinner som stammer fra Tyrkia ikke er i arbeid, så viser det at de fleste - Lysbakken inkludert - bør gå forsiktig i dørene.

Nå foreslår Fremskrittspartiet at det settes ned en bredt sammensatt kommisjon for en bedre integreringspolitikk.

- Velgerne ønsker løsninger som fungerer, ikke bare debatt og krangling, sier stortingsrepresentant Per-Willy Amundsen (Frp) til Avisenes Nyhetsbyrå. Han viser til at så godt som alle partiene på Stortinget har interne utvalg for å se på integrering.

- Da kan vi i det minste samle oss om et minste felles multiplum i dette spørsmålet, sier Amundsen.

Det har han rett i, og et godt sted å begynne er å fjerne hele kontantstøtten.

De forfulgte i Frp

Fremskrittspartiets partileder Siv Jensen har fått hard motbør i media i det siste. Men blir partiet forfulgt? Foto: Bård Gudim.

Stakkars Fremskrittspartiet. Alle er ute etter dem.

Det slår aldri feil. Når Fremskrittspartiet får perioder med motgang, så velger de alltid å spille to kort:

  • Noen kontroversielle utspill om innvandrere.
  • Klaging på at «alle» i media er ute etter dem.

Personlig synes jeg det blir noe søkt når det partiet som er flinkest til å samarbeide med mediene, samtidig klager over å være forfulgt.

Et godt eksempel er gruppeleder i Moss Fremskrittsparti, Erlend Wiborg.

Jeg mener at analysen er feil, og at man glatt hopper over saker hvor media har kjørt hardt og navngitt mot rødgrønne politikere for det som i ettertid har vist seg å være bagateller

Han har en egen blogg hvor han forklarer hvorfor han mener at media forskjellsbehandler Fremskrittspartiet.

Den sentrale anklagen er at mediene har gitt bred omtale av sexanklagene mot Frps ordførerkandidat i Stavanger, og at vi samtidig har navngitt Trond Birkedal.

Wiborg lurer på hvorfor mediene ikke samtidig har navngitt andre politikere i tilsvarende saker:

Sextiltalt politimann i Østfold (som også er lokalpolitikere fra Høyre).

SV-veteran var hallik (sak fra Sør-Trøndelag).

Wiborgs analyse er klar: "Det er en kjent sak at media misliker Fremskrittspartiet og at de fleste journalister tilhører venstresiden. I en meningsmåling blant journalister hadde ikke Fremskrittspartiet vært representert på Stortinget, noe som tydelig illustrerer medias syn på FrP. Det skinner også tydelig gjennom at dette påvirker hvordan media vinkler forskjellige saker og ikke minst hvor glad media er i skandaler i Fremskrittspartiet."

Jeg mener at analysen er feil, og at man glatt hopper over saker hvor media har kjørt hardt og navngitt mot rødgrønne politikere for det som i ettertid har vist seg å være bagateller. I farten husker jeg Arbeiderpartiets Manuela Ramin-Osmundsen, Fatma Jynge eller Senterpartiets Åslaug Haga.

I alle redaksjoner er det en daglig øvelse å vurdere om vi skal bruke navn og bilde på personer som er anklaget for kritikkverdige forhold. Presseetisk er det et av de vanskeligste områdene, og Vær varsom-plakaten er på ingen måte krystallklar:

«Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning (...) Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere (...) når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans til de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.»

De fleste forstår at valg om identifisering er en gråskala, med rom for skjønn.

I Nettavisens vurdering av å navngi politikere som er anklaget for kritikkverdige forhold legger vi vekt på om de påståtte kritikkverdige gjerningene har direkte tilknytning til vervet som politiker, og om de er i strid med partiets grunnsyn.

Det teller også for oss om personen allerede er identifisert - for eksempel av lokale medier (slik tilfellet var i Birkedal-saken). I mange tilfeller velger også politikerne å ta til motmæle offentlig.

Det er altså mange faktorer, og ingen saker er helt like.

Men det spesielle med Birkedal-saken er at det som begynte som en enkeltpolitikers handlinger ble en sak om partiledelsens håndtering av den samme saken. Den var dårlig. Det har Fremskrittspartiet selv erkjent, og det er ikke medias skyld.

Supperåd om matpriser

Landbruksminister Lars Peder Brekk satte ned Matkjedeutvalget. De foreløpige lekkasjene tyder på at utvalget har lukket øynene for det som gjør norsk mat dyr. Foto: Landbruksdepartementet.

Kan vi tro på et Matkjedeutvalg som ikke vurderer de viktigste grunnene til at Norge har Europas dyreste mat?

I morgen kommer Matkjedeutvalgets innstilling. Men minst like interessant som hva de har kommet frem til, er hva de ikke har sett på:

  • Hvordan kan Norge bruke 20 milliarder kroner i året på landbruksstøtte - og samtidig oppleve fraflytting i stort tempo?
  • Er samvirkebedriftene Nortura og Tine effektive, eller er det noe å hente i de 35 milliardene disse to selskapene har i kostnader?

Intet av dette skal Matkjedeutvalget se på. De foreløpige lekkasjene tyder på at de kun har sett på dagligvarekjedene. Og da blir det litt som å gå rundt med en hammer: Alt du ser på ligner en spiker.

Her er utvalgets mandat: Matkjedeutvalget

Når det gjelder priser til forbruker, er det svært liten grunn til å tro at kjedene har skylden for de høye matprisene. Tvert imot så tyder mer på at nettopp kjedene har gjort dagligvarehandelen mer effektiv - og billigere.

Det er altså svært lite som tyder på at det er Rema-Reitan som har skylden for matprisene.

Eller sagt på en annen måte: Rema 1000 har like stor margin i Norge som i Danmark. Likevel har danskene 30-40 prosent lavere matpriser enn i Norge. Årsaken er med andre ord tidligere i verdikjeden.

Det er gjort et stort nummer av at det «bare» er fire matkjedegrupper. Men fire er normalt ikke noe hinder for konkurranse. Tvert imot vil teori og empiri tyde på at fire relativt jevnbyrdige konkurrenter er helt optimalt for å få konkurranse.

Nå skal det legges til at alle de fire store har produsert milliardærer blant eierne, så de slåss nok ikke så fillene fyker. Men tre prosent margin tyder ikke på at Rema, Kiwi og Ica har skylden for at norske matpriser er 50 prosent høyere enn i Europa.

Der det derimot er monopoler, er i leddene foran. Nortura har tilnærmet monopol på kjøtt (Gilde) og eggprodukter (Prior), Tine har total dominans på melkeprodukter, og så skal det legges til at BAMA har ståkontroll på frukt og grønt.

I dag tar en av landets fremste eksperter på varehandel, dr. oecon Odd Gisholt ved Handelshøyskolen BI, bladet fra munnen. Som tidligere rektor ved Norges Varehandelhøyskole peker han på etpar momenter:

  • Europas høyeste momssatser og en rekke særavgifter på sjokolade, drikke, tobakk og alkohol.
  • Strengt importvern som hindrer utenlandske og billigere matvarer til norske butikker.
  •  At prisen på melkeprodukter settes gjennom landbruksoppgjøret.

Det er altså svært lite som tyder på at det er Rema-Reitan som har skylden for matprisene.

Men det er en sannhet som ikke passer for landbruksminister Lars Peder Brekk (Sp).

Derfor har han satt ned et utvalg som snakker om det som ikke betyr noe særlig for matprisene.

Postmann Patt

For mange i Norge er det slik Posten fungerer. Foto: Stine Gabrielsen, Posten Norge.

Posten skal frem - koste hva det koste vil.

Det er lite glede i ledelsen for Posten Norge etter at Arbeiderpartiets landsmøte sa nei til EUs postdirektiv.

Dersom Norge bruker vetoretten, kan det føre til at Posten stenges ute fra EUs postmarked.

Den sentrale konflikten er om post skal være en kommersiell tjeneste med konkurranse, marked og prispress - eller et offentlig gode med postbud seks dager i uken over hele landet, og lik porto overalt.

Det kan true en internasjonal omsetning på 5,9 milliarder kroner.

Det tar ikke de tillitsvalgte så tungt:

- Det skal skattebetalerne takke oss for. Det går flere titalls millioner kroner hvert år for å dekke Postens engasjement i Sverige, sier fagforeningsleder Odd Christin Øverland i Postkom til Aftenposten.

Den sentrale konflikten er om post skal være en kommersiell tjeneste med konkurranse, marked og prispress - eller et offentlig gode med postbud seks dager i uken over hele landet, og lik porto overalt.

For EU er det tredje postdirektivet et ledd i det sentrale prosjektet med fri flyt av tjenester innen EU-området. Det er lite sannsynlig at EU kommer til å gi seg, og da er det relativt sannsynlig at Norge kan bli utenfor det gode post-selskapet.

Post i butikk har erstattet de gamle postkontorene over hele landet. Foto: Posten Norge.

Det er i så fall første gang på 17 år at Norge bruker vetoretten som EØS-avtalen åpner for. Ekspertene strides om hvor dramatisk det vil være for EØS-avtalen, men det er verdt å merke seg at datalagringsdirektivet ble hastevedtatt en uke før Arbeiderpartiets landsmøte. Enkelte spekulerer i om også dette direktivet ville blitt skutt ned på landsmøtet, men det får vi aldri vite.

Veto mot postdirektivet betyr at Arbeiderpartiet setter hensynet til de ansatte foran argumentene om at fri konkurranse kan gi rimeligere og bedre posttjenester. Synet på det avhenger av om man ser verden fra utkants-Norge eller fra et sentralt byområde. Lik porto over hele landet betyr skjult subsidiering. På den annen side er neppe portotakstene det som «biter» i et vanlig husholdningsbudsjett.

Det er verdt å merke seg at Posten har advart sterkt mot å legge ned veto, noe som kan true den store utlandssatsingen. Posten beskriver seg selv som et nordisk post- og logistikkonsern med løsninger innenfor post, kommunikasjon og logistikk og Norden som hjemmemarked.

Med veto mot postdirektivet kan man fort komme inn i den situasjonen som heter patt på sjakkspråket: Det er umulig å bevege seg uten å miste kongen i neste trekk.

Dermed er det symbolske i saken viktigere enn selve saken. Vedtaket betyr et skritt mot venstre for Arbeiderpartiet, men også at Norge utfordrer EU på et sentralt område - med uvisse følger for EØS-avtalen.

Navarsete ser rødt

Ett er sikkert; dette bildet er ikke tatt på Nordfjordeid. Foto: Scanpix/SMK.

Senterparti-leder Liv Signe Navarsete mistet fatningen og skjelte ut en motstander. Flott. Vi trenger politikere av kjøtt og blod.

Hvis man leser partiprogrammer, er det nesten umulig å finne formuleringer man kan være uenige i. Partiene - og politikeren - profilerer seg som samlende og for alle.

Den saken har hun trolig tapt. Og så får hun kjeft etterpå av sine egne. Er det rart hun blir forbannet?

Det er et system av halvsannheter og «spinn», altså forsøk på å få saken til å handle om noe annet, og på å avlede oppmerksomheten til velgerne fra ubehagelige sannheter.

Valgprofessor Frank Aarebrot tror tv-bildene vil forfølge Navarsete i månedsvis: - Du skal ikke «lose your cool», sier han.

Aarebrot vet hva han snakker om. Sannsynligvis er lønnsomt for politikerne å være behersket og fattet. Men samtidig kan mangel på temperatur være dårlig for politikken. Når skillelinjene blir så utydelige som forskjellen på Coca-Cola og Pepsi Cola, så forsvinner engasjementet blant velgerne.

Derfor er det deilig å se en politiker vise følelser. Hardt presset av lokale sykehusaksjonister på Nordfjordeid glapp det for Liv Signe Navarsete.

Her mister Navarsete fatningen: Du vet ikke hva du snakker om

Taktikken med å få de rødgrønne topp-politikerne til lokale folkemøter i sykehusstriden virker. Først var det helseminister Anne Grete Strøm Erichsen som møtte et fakkeltog i Molde, og nå måtte altså Navarsete finne seg i å bli stilt opp mot veggen.

Mediamessig fungerer det bra: Seerne får lett inntrykk av at «alle» mener det samme som de lokale aksjonistene. De som tjener på bedre opprustede og større sykehus er vanskelig å samle i fakkeltog. Sånn sett er det politiske aksjonisme av beste sort.

Det må Navarsete finne seg i. Hun kan ikke vri seg unna at Senterpartiet fortsatt sitter i regjeringen som har valgt å bygge ned sykehuset på Nordfjordeid. Sånn sett blir hun som Peer Gynt - nemlig «å protestere for all verden, men følge villig med på ferden».

Derimot trenger ikke Liv Signe Navarsete å finne seg i at noen trekker hennes motiver i tvil, eller kritikk av henne personlig. Hun er en folkevalgt politiker som arbeider hardt for sine meninger, og videoinnslaget etterlater liten tvil om at hun har sloss så fillene fyker for lokalsykehusene.

Den saken har hun trolig tapt. Og så får hun kjeft etterpå av sine egne.

Er det rart hun blir forbannet?

Melker forbrukerne

Landbruksminister Lars Peder Brekk gjør Rema-sjefen kvalm. Foto: Landbruksdepartementet.

Norge har verdens høyeste melkepriser, og likevel beskyttes bøndene med 388 prosent toll på importert melk fra utlandet.

I neste uke kommer matkjedeutvalgets innstilling. Det kommer til å starte en debatt hvor man bare ser på en liten del av grunnen til at norsk mat er dyrest i Europa.

Det store spørsmålet blir ubesvart: Hvordan kan Norge støtte landbruket med 20 milliarder kroner i året, samtidig som 4-5 gårdsbruk legges ned hver eneste dag, og vi har 30-40 prosent dyrere matvarer enn nabolandene våre?

Det innebærer at vi alle ville sparte kanskje en tusenlapp i året hvis melkeprisene hadde vært sluppet fri.

Landbruksminister Lars Peder Brekk ønsker fokus på Rema, Ica og Kiwi. Det er ønskelig sett med øynene til en Senterparti-politiker.

Men la oss ta en vare som melk. Årlig produseres noe sånt som 1,5 milliarder liter.

Så godt som 90 prosent av all melk går gjennom monopolbedriften Tine, som har en bunnlinje på to milliarder kroner i fjor - etter kostnader på 17 milliarder!

Tine leverer til dagligvarebransjen, og der gjør konkurransen at butikkkjedene nesten ikke har påslag. Rema-Reitan snakker om en brutto fortjeneste på fem prosent på melk.

Likevel stiger prisene: - For typisk norskproduserte matvarer som melk, yoghurt og fløte har det også vært en tydelig prisvekst, skriver SSB.

En gjennomsnittsnordmann bruker rundt 2.500 kroner i året på melk.

Det innebærer at vi alle ville sparte kanskje en tusenlapp i året hvis melkeprisene hadde vært sluppet fri.

Vi snakker altså om milliardbeløp som går til en internasjonalt ineffektiv melkeproduksjon, samvirkebedrifter med høye kostnader og et lite påslag hos matvarekjedene. Kun det siste blir omtalt av matkjedeutvalget.

- Landbruksministeren har gjort det til en fanesak til stadighet å gå i strupen på dagligvarebransjen. Dette kan ikke være noe annet enn en bevisst strategi for å ta oppmerksomheten bort fra det faktum at Senterpartiets politikk er den aller viktigste årsaken til at maaten i norge er for dyr, skriver Rema 1000-direktør Ole Robert Reitan i dagens Aftenposten.

- At samme parti karaktiserer norsk dagligvarebransje som en halvkriminell og samsnakket mafia, kan jeg derimot ikke akseptere. Det gjør meg kvalm, skriver Reitan.

Og i mellomtiden melker alle forbrukerne.

Staten, det er pampene

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm kommer med en stortingsmelding om arbeidsforhold i vår. Foto: Scanpix.

Hvorfor får sentrale fagforeninger være dommer og si nei når pleiere lokalt ønsker å gå «Nordsjøturnus» på en institusjon?

Tenk deg en barnevernsinstitusjon hvor barna må forholde seg til en voksen når de spiser frokost, en annen ved middag og en tredje når går til sengs.

Tenk deg en hverdag hvor man ikke får oppklart en krangel under frokosten, fordi den som legger deg er en helt annen.

Tenk deg uker ut og uker inn hvor talløse voksne kommer og går, diktert av en stiv turnus. 

Er det bra for barna?

Slik er situasjonen mange steder. I Bergen har man testet oljeturnus, og både barna og de voksne jubler. Erfaringene er at personalet foretrekker lange, sammenhengende vakter - med fåfølgende lange friperioder.

Både barna og de voksne pleierne ønsker det, de lokale fagforeningene sier ja, og det er innenfor Arbeidsmijøloven.

Så da skulle det vel bare være å kjøre på?

Nei da. Av en eller annen grunn har nemlig de sentrale fagforeningene vetorett til å overkjøre det man lokalt har blitt enige om.

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm ser ikke det prinsippielle problemet i at fagforeningene får bestemme. Faksimile: Dagens Næringsliv.

De fleste vil se at dette er prinsippielt helt feil, men ikke arbeidsminister Hanne Bjurstrøm.

Som jurist burde hun vite bedre. Men i et meterlangt innlegg i Dagens Næringsliv ser hun ikke det prinsippielle problemet.

Bjurstrøms hovedargument er at de sentrale fagforeningslederne sier ja i 19 av 20 tilfeller.

Men er det et godt argument?

Det tyder på at det er lite å tape på å la offentlige myndigheter avgjøre. Dessuten får man bare lov til å ha slike ordninger i ett år om gangen. Det er for lite.

Men min hovedinnvending er at det må være staten - altså Arbeidstilsynet - som har siste ord. Staten må være stat, og kan ikke sette bort avgjørelsen til sentrale fagforeningsledere.

Det finnes dessverre flere eksempler på dette.

Jeg forstår at det er lettvint for staten å la foreningene selv gjøre arbeidet. Men kan vi være sikker på at Tannlegeforeningen og Legeforeningen virkelig ønsker mange spesialister - og dermed hardere konkurranse om pasientene?

Og er det sikkert at de sentrale fagforeningene er saklige når de avviser «Nordsjøturnus» på en lokal barnehjemsinstitusjon, eller kan det tenkes at de lar seg styre av egeninteresser?

Etter mitt skjønn er svaret enkelt: Staten må gjøre jobben selv og ikke overlate kontrolloppgaver til interessegrupper.

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm skal lage en stortingsmelding om arbeidsforhold i vår. Der bør hun  åpne for mer «Nordsjøturnus» - men også ta makten tilbake  til staten.

Tjener milliarder på dyr mat

Med denne boligen sliter Rema 1000-eier Ole Robert Reitan med å fremstille seg som en ydmyk tjener for billigere matvarepriser. Foto: Christian Bakken.

«Matvarebaroner» som Ole Robert Reitan er takknemlige skyteskiver for dyr mat i Norge. Har vi glemt de andre som tjener milliarder på Europas dyreste mat?

Norge har Europas dyreste mat, og prisene ligger over 50 prosent høyere enn gjennomsnittet i de 27 EU-landene.

50 prosent!

Men hva er det som gjør prisene så høye? En bit av svaret får vi når det såkalte matkjedeutvalget leverer sin innstilling i neste uke. Lekkasjene tyder på at de har blinket ut eierne av de fire store dagligvarekjedene som skurkene.

- Det er en generaltabbe at maktutredningen ikke tar for seg  hele verdikjeden. Den virker kun  ha interesse for dagligvareaktørene, og ikke produsentene og industrien. På den måten blir vi fremstilt som kjeltringene og cowboyene, sier Coop Norge-sjef Ola H. Strand til Dagens Næringsliv.

Kjøpmannen på hjørnet drev på ingen måte mer effektivt enn Rema 1000 og Kiwi, naturligvis. Rema har både gjort Norge billigere - og eierne rikere.

Nå klarer nok Ole Robert Reitan å bite fra seg, og  matmilliardærene  har definitivt til salt i grøten. Men samtidig er det liten tvil at nettopp effektivisering og rasjonalisering av dagligvarehandelen har gitt oss lavere priser.

Les også bloggen: Bønder mot milliardærer

Kjøpmannen på hjørnet drev slett ikke mer effektivt enn Rema 1000 og Kiwi, naturligvis. Rema har både gjort Norge billigere - og eierne rikere. (Reitangruppen passerte to milliarder kroner i overskudd if jor).

Likevel: Vi bruker rundt 20 milliarder kroner i året på å støtte jordbruket. Uansett fraflyttes gårder i rekordtempo. Norge har Europas dyreste mat, så noe er galt. Ifølge Ole Robert Reitan har Rema Danmark 30-40 prosent lavere priser enn Rema Norge.

Reitan peker på samvirkebedriftene Tine og Nortura (Gilde og Prior). De har i praksis monopol på melk, egg, kylling og kjøtt.

Reitan peker på samvirkebedriftene Tine og Nortura.

Nortura hadde i fjor et brutto driftsresultat (EBITDA) på 872 millioner kroner, og selskapet passerer sikkert milliarden i år. Tine hadde et driftsresultat på 1.189 millioner kroner i fjor.

Et like viktig tall er at Nortura og Tine totalt hadde kostnader på 34 milliarder kroner. Det er forbrukerne som betaler disse kostnadene gjennom matvareprisene, og spørsmålet er om Tine og Nortura driver like effektivt som Rema 1000.

Matvarer er ikke bare egg og bacon, det er også merkevareprodukter som Grandiosa Pizza. I en Rema-butikk koster den nye «hjemmelagde» Grandioasen 98,70 kroner. Av dette er råvarekostandene - altså det som går til bøndene - bare en brøkdel.

Interessant nok har «matvarebaronen» Stein Erik Hagen solgt seg ut av dagligvare og kjøpt seg inn i Orkla, som tjener gode penger på Grandiosa. Orkla Brands hadde i fjor et driftsresultat (EBITA) på 3,0 milliarder kroner.

Det er altså mange fordyrende ledd mellom landbruket og forbrukerne, og hvert ledd fordyrer varene med noen milliarder kroner i form av økte kostnader og overskudd.

En milliard her og en milliard der, det blir penger av slikt.

Usosial dumping

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm får stadig flere polakker og folk fra Baltikum bak i ledighetskøen. Foto: Ilja C. Hendel

For fjerde måned synker ledigheten, men fortsatt går 5.230 polakker ledige. Og køen fylles bakfra av folk fra Litauen og Latvia.

Norge har ikke en økonomisk virkelighet, men mange. I noen fylker kryper ledigheten mot null, mens andre har dobbelt så høy ledighet.

Ved utgangen av mars var det registrert 74 200 helt ledige hos NAV. Det 5 600 færre enn for ett år siden.

Og mens lærer-arbeidsledigheten øker, så blir det stadig færre arbeidsledige innen bygg- og anlegg og blant ingeniørene.

Hva betyr dette?

  • Den generelle ledigheten henger sammen med hvordan hele økonomien går.
  • Problemet nå er å sikre mobilitet - at folk flytter eller omskolerer seg.

Det er velkjent at Norge ikke har noe generelt ledighetsproblem, men at vi er en øy i et hav av arbeidsledighet. Hadde vi vært Sveits eller Kuwait, ville vi brukt utenlandsk arbeidskraft som en «ventil» i tider hvor vi trenger arbeidskraft.

Vår hovedventil er EØS-avtalen som gir borgere av alle EØS-land rett til å arbeide hvor som helst i området, og samtidig opparbeide seg trygderettigheter. Det er en fantastisk deal for arbeidstakere i land med høy ledighet, lave lønninger og enda dårligere ledighetstrygd.

Polakker dominerer ledighetskøene, men det kommer sterk vekst bakfra fra Latvia og Litauen. Kilde: DnB NOR/NAV.

Ifølge NAV går 5.230 polakker ledige i Norge. I tillegg kommer rundt 1.900 arbeidsledige fra Baltikum. Det innebærer at hver tiende registerte arbeidsledige kommer fra disse landene.

Mens ledigheten synker for omtrent alle andre, så stiger den med henholdsvis 47 prosent og 29 prosent fra mars i fjor til mars i år for arbeidssøkende fra Litauen og Latvia.

Trolig er det en knipetangmanøver som dytter disse ut av arbeidslivet:

  • Kamp mot såkalt sosial dumping gjør at denne arbeidskraften blir for dyr.
  • Samtidig tettes hullene for midlertidige ansettelser.
  • I tillegg har Norge eventyrlig bedre ledighetstrygd enn for eksempel Polen.

Kombinasjonen gjør det vanskelig å få arbeid og relativt lukrativt å gå arbeidsledig.

Altså dumping, men ikke spesielt sosialt.