hits

mars 2013

Ynkelig rentepolitikk


Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann Torgeir Micaelsen vil ikke stanse statens tapping av egenkapital fra DNB. Foto: Bjørn Sigurdsøn, NTB scanpix.

Opp som en løve, ned som en skinnfell.

Du har sett Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann, Torgeir Micaelsen, i uttallige medieopptredener i det siste.

Han er den fremste politikeren som raser mot DNBs renteheving på 0,3 prosentpoeng.

Derfor er det spennende å høre hva han svarer på spørsmål om staten bør stemme nei til utbytteforslaget om å tappe DNBs egenkapital for 3,4 milliarder kroner.

- Jeg vil ikke legge meg opp i dette. Vi kan ikke drive rente- eller utbyttepolitikk overfor enkeltbanker fra Stortinget. Men dette er uansett en konstruert problemstilling, sier Micaelsen til Nettavisen.

Les saken her:  Vil ikke legge seg opp i DNBs milliardutbytte til staten

Om en snau måned må staten stemme ja eller nei til å tappe DNB for 3,4 milliarder kroner i egenkapital til utbytte.

Dersom milliardene betales ut, øker behovet for å øke utlånsrentene med 0,3 prosentpoeng.

Stanser staten utbyttet (staten har normalt rent flertall av stemmene), kan banken i stedet sette ned utlånsrenten med 0,3 prosent.

Derfor er det spennende å se om finanspolitikeren faktisk vil sette handling bak sine store ord, og det vil han altså ikke.

- Vi er aksjonær i DNB, ikke aksjonist, sier Micaelsen.

Så langt strakk altså bekymringen for lånekundene seg.

For å sitere Peer Gynt: «Jeg protesterer for all verden, men er med på ferden».

Klarere kan man ikke si at hakkingen på bankene er ren valgkamp, og et forsøk på å unngå kritikk for rentehevingen som irriterer mange kunder (og velgere).

Men er det synd på DNB?

Svaret er nei. 

Landets største bank driver sin virksomhet for å tjene penger. Jobben deres er å ta seg så godt betalt som markedet åpner for. 

Om de setter opp rentene for å legge seg opp egenkapital, betale eierne milliardutbytte eller for å slippe unna kostnadskutt, er egentlig likegyldig for kundene.

Kundenes jobb er å flytte lånene til den banken som er billigst.

Are Slettan skriver det godt på sin blogg: Merkelig synsing om DNBs rentehopp

Så hva er politikernes jobb?

Foreløpig virker det som jobb nummer en er å kjefte og smelle på bankene, og la det bli med det.

Det reelle problemet er at det er for dårlig konkurranse i bankmarkedet, og for dyrt å starte en ny bank.

Finansminister Sigbjørn Johnsen skapte en unik mulighet for alle til å sette opp renten samtidig da han signaliserte nye, felles krav om økt egenkapital bak hvert boliglån.

Dette kommer hverken finansministeren eller Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann til å gjøre noe med.

Hvorfor?

Fordi politikerne egentlig vil at bankene skal sette opp boliglånsrentene for å dempe prisutviklingen i boligmarkedet..

De vil bare ikke si det og få velgernes vrede mot seg.

Ut av Norge etter 10 år på mottak


12-årige Neda Ibrahim kan bli kastet ut av Norge når som helst.

 

Historien kommer til å felle en knusende dom over vår behandling av mennesker, hvis ei 12-årig jente som har bodd ti år på et asylmottak blir deportert ut av landet.

Se godt på bildet, og tenk deg en barndom hvor du har tilbragt livet fra du var to til tolv år på Dale Asylmottak.

Forestill deg videre at du lever i angst for å bli kastet ut av landet når som helst.

Slik er den stille påskeuken for Neda Ibrahim.

Hva har skjedd med vår holdning til humanisme, menneskeverd og medmenneskelighet?

Jusprofessor Jan Fridthjof Bernt sier det meget bra på Facebook-siden Norge liker Neda - stans deportasjonen:

«Hvis noen oppfatter dette som en trussel ut fra innvandringspolitiske hensyn, bør de snarest mulig fratas etvhert ansvar for slike saker. Hvis vi ofrer vår medmenneskelighet og evne til å se det enkelte menneske, taper vi alt. Da fortjener vi ikke å fortsette vårt priviligerte liv i et tynt befolket og stenrikt land.»

- Jeg liker egentlig Norge, men det er Norge som ikke liker meg, sier Neda i et intervu med NRK.

Det er lett å forstå at en 12-åring oppfatter oss slik, og hun får støtte fra Barneombudet som mener at saken er et eksempel på «en brutal asylpolitikk».

I fjor fikk Neda Ibrahim Anette Thommessens minnepris fordi hun har gitt ansikt til de mange papirløse og lengeventende barna som tilbringer store deler av livet på et asylmottak.

Les saken her: Neda (11) vant minnepris

Neda kom til Norge i 2003, da hun var to år gammel, sammen med sin ettårige bror Nael. 

Foreldrene hevder at de er statsløse palestinere som flyktet fra Bagdad etter invasjonen, mens norske myndigheter tror at de er palestinere fra Vestbredden eller Jordan. 

Etter gjentatte avslag aksepterte foreldrene frivillig retur til Irak, men irakiske myndigheter avviste retur fordi de er papirløse. Norske myndigheter har heller ikke funnet andre land som vil godkjenne retur av familien.

Og mens årene går, har familien bodd på den nedlagte psykiatriske institusjonen som nå er Dale Asylmottak.


Her - på en nedlagt psykiatrisk institusjon - har Neda Ibrahim bodd i ti av sine 12 år. Foto: Facebook.

Det hører med til historien at broren til Nedas far fikk opphold i Norge i 2010, for seg selv, sin kone og deres fire barn.

Men i saken om Neda og hennes familie, fant UNE at «innvandringsregulerende hensyn» måtte gå foran barnas tilknytning til riket.

Her er en gjennomgåelse av saken: Bakgrunnen for Anette Thommessens minnepris

Hvis Neda kastes ut, blir hun sannsynligvis sendt til Jordan.

Landet har allerede rundt tre millioner flyktninger fra Syria, Irak og Palestina.

Nå er Jordan et relativt stabilt område av Midt-Østen, men det er ikke poenget.

Etter ti av tolv år i Norge, er Neda Ibrahim norsk - og ikke jordansk.

Hun har lidd nok i en umenneskelig og treg papirmølle som utelukkende er norske myndigheters ansvar.

Vi har ikke åpne grenser i Norge, og folk som ikke trenger beskyttelse skal ut så raskt som mulig - det er greit.

Men det er ikke Neda Ibrahims skyld at Stortinget og regjeringen ikke manner seg opp til å lage regler som sikrer raskere saksbehandling og umiddelbar retur.

Når Norge ikke har maktet å gjøre noe på ti år, så har landet mistet sin rett til «innvandringsregulerende hensyn».

Behandlingen av Neda Ibrahim er allerede skammelig, og hvis hun blir deportert ut av landet vil vi se det sanne ansiktet til et umenneskelig system.

Pressen vil ha Jens Stoltenberg

Statsminister Jens Stoltenberg er dobbelt så populær blant journalister og redaktører som blant velgerne.

Hvis journalistene får bestemme, vil Stoltenberg gjøre et brakvalg. 

Dagsavisen skriver at hele 50 prosent av norske redaktører og 49 prosent av norske journalister svarer at de vil at Arbeiderpartiets leder fortsatt skal være statsmininister.


Dagsavisen 25. mars 2013

 

At journalister er mer venstreorientert enn befolkningen, er ikke noe nytt funn.

Det ville være en sensasjon om journalister - i motsetning til alle andre mennesker - ikke lot sitt grunnsyn farge sitt arbeide.

Professor Frank Aarebrot ved Institutt for Sammenliknende Politikk på Universitetet i Bergen har gjort årlige målinger som viser dette.

Spørsmålet er hva journalistenes holdninger har å si for journalistikken.

Ingenting, mener flere av redaktørene og journalistene Dagsavisen har spurt.

Det er overraskende generøst på egen stands vegne.

I pressens Vær varsom-plakat er nettopp integritet og uavhengighet et av de viktigste punktene:

2.2. Den enkelte redaksjon og den enkelte medarbeider må verne om sin integritet og troverdighet for å kunne opptre fritt og uavhengig i forhold til personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innhold.

2.3. Redaksjonelle medarbeidere må ikke ha oppdrag eller verv, økonomiske eller andre bindinger som kan skape interessekonflikter i forhold til deres redaksjonelle oppgaver. De må unngå dobbeltroller som kan svekke deres troverdighet. Vis åpenhet om forhold som kan påvirke redaksjonelle medarbeideres habilitet.

Ytre bindinger som aksjer, økonomiske vederlag eller verv er enkle å kontrollere. Verre er det med holdninger og overbevisninger, men det ville være en sensasjon om journalister - i motsetning til alle andre mennesker - ikke lot sitt grunnsyn farge sitt arbeide.

Journalister er også jevnt over opptatt av andres bindinger.

Men det faktum at norske medier deler 7,5 milliarder kroner i direkte og indirekte pressestøtte hvert år, er en binding som sjeldent drøftes ideologisk.

Journalister flest er økonomisk avhengig av støtte fra staten, samtidig som deres politiske overbevisning tipper mot Jens Stoltenberg.

I motsatt retning teller at journalistikken er et fag, at redaksjoner er profesjonelle og at kjøperne/leserne ligger mer til høyre.

Skal man selge aviser, nytter det ikke å være regjeringsorgan. 

Norske medier har vært opptatt av å rekruttere kvinnelige redaktører og etniske minoriteter, naturlig nok.

Det er enkel sosiologi at dine holdninger og referanser kommer til uttrykk i det du gjør.

Selvsagt gjelder det også politiske oppfatninger og personlige fordommer.

Derfor er det uheldig at journalister og redaktører avviker så sterkt fra befolkningen ellers. 

Det går ikke bare på politiske holdninger, men også en tendens til å bli Oslo-orientert og «opphøyd» fra hverdagslivet rundt om i Norge.

Det finnes knapt en Fremskrittsparti-velger på SKUP-konferansen, og det er ikke fordi offentlig ressursbruk og byråkratisk sløsning ikke er et godt område for gravende journalister.

Å hevde at journalistikkens verdensbilde ikke preges av journalistenes politiske oppfatning, økonomi og bosted er oppsiktsvekkende naivt.

Hele Norge bør stemme om OL

 
Holmenkollen kan igjen bli OL-bakke, slik den var i 1952 og under ski-VM. Foto: Paul Weaver.

 

Hvorfor skal bare Oslo-folk få stemme om 26 milliarder til et OL er en god idé?

Det er valgkamp og tid for å gi ferjefri E39 (150 milliarder kroner) og skipstunnel ved Stad (en milliard kroner).

Ingen av disse tiltakene har vært på folkeavstemming i hele landet.

Grunnen er åpenbar: De er populære lokalt, men ikke nødvendigvis hos alle som skal ta regningen.

Slik er det med vinter-OL i 2022 også.

Likevel mener jeg at det er et godt forslag at hele landet skal få si sin mening om OL i Oslo.

La oss begynne med det åpenbare: Å arrangere De olympiske leker er dårlig samfunnsøkonomi. 

Uansett hva som kommer av argumenter om infastruktur, turisme og ringvirkninger, så viser all forskning at OL-arrangørene ikke får igjen pengene.

Ikke vet vi prislappen heller, men det snakkes foreløpig om rundt 26 milliarder kroner. Det aller meste på staten garantere for.

Sett fra Oslos side er bildet annerledes. Får byen mesteparten av de 26 milliardene fra staten, kan det være god butikk å arrangere vinter-OL.

Byrådet i Oslo har allerede bestemt seg for å la Oslo-folk stemme over saken.

Men resten av Norges befolkning får ikke noe å si: Idrettspresidenten kritisk til kun Oslo-avstemming om OL

Norges medlem i IOC, Gerhard Heiberg, mener at et klart flertall må ønske OL for at søknadene skal ha en sjanse.

Norge må sende inn en søknad i løpet av 2014, og saken blir avgjort året etter.

Jeg tror det er fullt mulig å få et klart flertall for OL i 2022 i en landsdekkende avstemming, og det kan enkelt gjennomføres i forbindelse med stortingsvalget i september.

Et OL i 2022 kan ikke være et Oslo-arrangement. Hele Norge må stå bak for at vi skal få en folkefest lik den vi hadde på Lillehammer i 1994.

I Tromsø er det såre toner fordi byen fikk tommelen ned for sin søknad. 

Det er greit nok at de føler seg urettferdig behandlet, men det er langtfra sikkert at Norges befolkning vil gjøre felles sak med fornærmede nordlendinger.

Les også bloggen til Senterungdommen-leder Sandra Borch:  Tordner mot OL i Oslo


Senterungdommens leder, Sandra Borch, raser mot OL i Oslo.

 

«Olympiske leker 2018. Tromsøs kamp mot falske byråkrater i Oslo. Slik er det jeg husker kampen for snart fire år siden. Jeg har ikke glemt det, og kommer nok aldri til å glemme det. Idrettsstyret, med Tove Paule i spissen, viste sin mektige arroganse ovenfor Tromsø og hele Nord-Norge.»

Hun om det.

Andre kan se en forskjell på å arrangere et OL i et oppland med en million innbyggere, bedre infrastruktur og gjenbruk - fremfor et gigantarrangement i en liten by som Tromsø.

Å arrangere et OL i Oslo er ikke nødvendigvis like dumt/smart som å arrangere det i Tromsø.

Uansett; de som betaler regningen er også nærmest til å mene noe om det er riktig av Norge å bruke 26 milliarder kroner på et nytt vinter-OL.

Pengene går ikke rett ut av vinduet, en stor del går til infrastruktur i hovedstaden.

Et OL er trolig bra for Oslo, og derfor er kommunen villig til å bruke 150 millioner kroner på en søknad.

Men et flertall i en folkeavstemming er den beste måten å synliggjøre at hele idrettsnasjonen står bak.

 

Med buksene nede



Tre statsråder raser mot DNB, men det var staten selv som tappet banken for milliardbeløp og tvinger den til å heve rentene.

Den sittende regjeringen vil ikke ha ansvaret for at så godt som samtlige norske banker har satt opp boliglånsrentene med 0,3 prosentpoeng.

  • Statsmininster Jens Stoltenberg og finansminister Sigbjørn Johnsen kan ikke forstå at bankene setter opp rentene før de har fått nye krav til sikkerhet.
  • Likestillingsmininster Inga Marte Thorkildsen (SV) vil at kundene skal protestere ved å bytte bank.
  • Arbeiderpartiets finanspolitisk talsmann, Torgeir Michaelsen, er fortørnet over bankenes frekkhet.

Alle fire må ha glemt hva som skjedde den 25. april i fjor - under generalforsamlingen til DNB.

Et lite tips kan være å ringe næringsminister Trond Giske og spørre.

For enten så vet ikke statsmininster Jens Stoltenberg og de to statsrådene hva de snakker om - eller så snakker de mot bedre vitende.

Det er nemlig ikke sant at ikke DNB har fått klar beskjed om å øke egenkapitalen sin.

Nettavisen har fått tilgang til et brev banken fikk fra Finanstilsynet i fjor høst, og der står det ordrett:

«Finanstilsynet legger til grunn at DNB-konsernet pr. 31.12.2012 oppnår en ren kjernekapitaldekning på minimum 10,0 prosent og er posisjonert for å styrke kapitalen ytterligere i 2013. Etter Finanstilsynets vurdering er det nødvendig med en vesentlig styrking av kapitalen videre fremover. Finanstilsynet anser det som viktig at DNB viser at dette har svært høy prioritet.»

Finanstilsynet er finansminister Sigbjørn Johnsens ansvar, og hans tilsyn har altså gitt DNB beskjed om «en vesentlig styrking av kapitalen videre fremover» og at «dette har svært høy prioritet».

Det finnes bare to måter å styrke kapitalen på: Skaff deg større overskudd eller få ny egenkapital fra eierne.

Så da kan det være relevant å se hva næringsminister Trond Giske har gjort - hans departement er DNBs største eier.

Og da må vi tilbake til DNBs lokaler i Kirkegaten 21 den 25. april i fjor, da det var generalforsamling.

Forslag nummer seks på dagsorden var å betale 2,00 kroner i utbytte per aksje - eller rundt 1,1 milliarder kroner rett til Næringsdepartementet.

Kopien av protokollen viser at Nærings- og handelsdepartementet møtte med Knut J. Utvik, som stemte for 554 millioner aksjer - og hadde rent flertall alene på generalforsamlingen.

Utvik er avdelingsdirektør i Eierskapsavdelingen, som forvalter statens aksjeposter.

Den andre store aksjonæren, Folketrygdfondet, ligger under finansmininsteren og satt med ytterligere 89 millioner aksjer.

Hva tror dere staten og Folketrygdfondet stemte?

  • Valgte de å la milliardene ligge igjen i DNB, slik at banken kunne bygge opp egenkapital?
  • Eller stemte de for å ta ut totalt 1,3 milliarder til Folketrygdfondet og Næringsdepartementet?

Her ser du svaret:

Det var 99,85 prosent flertall for å betale ut utbyttet, som over natten tappet DNB for rundt 3,3 milliarder kroner i egenkapital!

Det var den gang, men det byr seg snart en ny mulighet for regjeringen til å styrke DNBs egenkapital.

Årets generalforsamling skal holdes 30. april i DNB-huset i Bjørvika, og i år blir forslaget 2,10 kroner per aksje i utbytte.

Igjen vil det være næringsminister Trond Giske som bestemmer: Enten si ja til å tappe DNB for 3,4 milliarder kroner i egenkapital, eller la pengene stå i banken for å bidra til «en vesentlig styrking av kapitalen videre fremover», slik Finanstilsynet ønsker, og dermed dempe presset om å sette opp boliglånsrentene.
 

For det kan vel ikke være slik at klagesangen om høyere renter bare er valgkamp?

Krokodilletårer for høyere rente


Statsmininster Jens Stoltenberg gir bankene skylden for renteøkningene. Det er for lettvint.

Bare noen dager etter at regjeringen varslet nye sikkerhetskrav, klinket de største bankene til med 0,3 prosentpoeng høyere rente til de aller fleste kundene.

Bankene setter opp rentene fordi de kan og fordi de ikke frykter konkurranse

Ekstra morsomt blir det når svøpen svinges over landets største bank, DNB.

Vi snakker ikke om Frelsesarmeen, og det vet Stoltenberg godt: De siste fire årene har staten og Folketrygdfondet tatt imot 6,4 milliarder kroner i utbytte fra DNB!

Les også saken: Sigbjørn har tatt ut 5,5 milliarder

Her er nemlig staten største aksjonær og den som tjener mest på at banken hever rentene. Er man virkelig imot renteøkningen, så kan staten stemme imot nye milliardutbytter på DNBs generalforsamling i april.

Men det vil ikke skje.

Om noen få uker vil staten - og statsmininster Jens Stoltenberg - etter alt å dømme stemme for at staten skal få 1,4 milliarder kroner i utbytte fra DNB for 2012.

De klagde i hvertfall ikke på generalforsamlingen i fjor, da det vanket 1,3 milliarder i utbytte.

En enslig aksjonær kjempet imot: Ensom kamp mot grådigheten

Finanskomiteens leder, Torgeir Michaelsen, tror at bankene driver med veldedighet: - Bankene ber kundene betale en regning bankene ennå ikke har fått. Jeg vet ikke hvilke bransjer som kan tillate seg det, sier han til Dagens Næringsliv.

Det er en pussiv forståelse av hvordan finansmarkedet fungerer.

DNB er børsnotert og forsøker å drive så lønnsomt som mulig.

Banken både bør og skal sette renten så høyt den tør og kan ut fra konkurransen.

I 2012 fikk statskontrollerte DNB et overskudd på 17,6 milliarder kroner.

Du kan lese mer her: DNBs årsrapport for 2012

DNB tjener penger fordi banken har små tap på utlån, høye gebyrer og mye høyere utlånsrente enn innskuddsrente.

For å si det med Peer Gynt, så er staten med på ferden - men klager for hele verden.

Når regjeringen forhåndsvarsler nye krav til sikkerhet, så «ødelegger» man samtidig konkurransen og lukker døren opp for høyere lånerenter.

Alle bankene vet at konkurrentene må legge seg opp mer kapital bak hver utlånskrone.

Det betyr enten mindre utlån eller høyere rente, og begge deler svekker konkurransen.

Derfor tør både Nordea og DNB å sende ut brev med 0,3 prosentpoeng høyere rente til alle lånekundene.

Selv om detaljene i reglene ennå ikke er kjent, er signalene glassklare: Bankene kommer til å bli tvunget til å legge seg opp nye milliarder i egenkapital.

Det betyr enten mindre utlån eller dyrere rente.

Likevel klager politikerne:

- Jeg vil fastslå at kommende krav og og reguleringer ikke gir grunnlag for å sette opp rentene nå, sa statsmininster Jens Stoltenberg i sin tale til finansnæringen.

Og finansmininster Sigbjørn Johnsen fulgte opp: - Jeg er overrasket over at man bruker et krav man ikke har sett som begrunnelse for å øke renten.

Dette er krokodilletårer.

Nordea-direktør Gunn Wærsted sier det ganske treffende til Aftenposten: - Jeg tror kanskje det er utslag av at vi er i et valgår.

Og Jens Stoltenberg gode venn, DNB-direktør Rune Bjerke, gir svar på tiltale: - Når Regjeringen i dag sier at bankene ikke har fått krav, så er det feil. Marsjordren fra Finanstilsynet er, og har vært, helt krystallklar.

Lommepenger til husmødrene

Dagsavisen 19. mars 2013.

Hvem skal betale husmødre for å være hjemme med barna?

Likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen fikk hard medfart etter at hun brukte 8. mars til et angrep på husmødre.

Nå får hun støtte av Høyre-politiker Heidi Nordby Lunde: - Hvis du vil leve som på 50-tallet, får du be mannen din om lommepenger, sier «Vampus» til Dagsavisen.

Her kan du lese hennes blogg om saken: Tidsklemma - et verdispørsmål

Diskusjonen går langs tre akser:

  • Er det verdifullt for samfunnet at noen er hjemme med barna?
  • Bør husmødre få kontantstøtte og pensjonspoeng fra samfunnet?
  • Og er det mer eller mindre moralsk å være hjemme enn å jobbe ute?

Dette er selvsagt et verdispørsmål - i dobbel forstand.

Det er utvilsomt mindre økonomisk verdifullt at en kvinne går hjemme med barna, enn at hun er i arbeidslivet og betaler for barnehageplass.

Hadde Inge Marte Thorkildsen sagt mindre økonomisk verdifullt, ville hun stått fjellstøtt.

Men SV-politikeren sa mindre verdifullt, og det ble oppfattet som et moralsk verdisyn - altså at det er noe mindreverdig ved å være hjemmeværende med små barn. Og det ble - med rette - oppfattet som nokså formyndersk.

Folk må kunne gjøre hva de vil uten å få en moralsk pekefinger fra en statsråd.

Men - ikke kom å si at det er like økonomisk verdifullt å være hjemmeværende.

Nettopp kvinnenes høye yrkesdeltakelse er en årsak til at Norge klarer seg godt i internasjonale sammenlikninger. Vi har riktignok verdens høyeste sykefravær og rundt 310.000 på uføretrygd, men dette oppveies av at norske kvinner er yrkesaktive.

For samfunnet er det en fordel, og da kan vi heller ikke forlange at fellesskapet skal «spleise» på det økonomiske velferdstapet som oppstår når noen velger å være hjemme.

Hvis to foreldre blir enige om at en skal være hjemmeværende, så er det rett og rimelig at den yrkesaktive kompenserer den hjemmeværende økonomisk.

Og det er her mange hjemmeværende går i fella: De får «lommepenger» av mannen (som oftest), og går glipp av pensjonspoeng og trygderettigheter.

Ved en skilsmisse står de på bar bakke, og de risikerer en fremtid som minstepensjonister.

Den hjemmeværende har i praksis gjort seg økonomisk avhengig av mannen (som regel).

Det er synd, men det er ikke fellesskapets problem.

Hvis man absolutt ønsker å være hjemme med barna, er det et lurt råd å gjøre en skikkelig avtale med partneren slik at man fordeler den reelle økonomiske byrden - også i form av pensjon.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Første bud for likestilling er at kvinner utdanner seg til yrker hvor de kan forsørge seg selv.

I praksis har norske kvinner likestilling på papiret, men svært mange velger tradisjonelle kvinneyrker innen omsorg og undervisning i offentlig sektor - og får dårligere betalt enn menn som velger private bedrifter og tekniske yrker.

Les også bloggen: Ekte menn skyr omsorg

Poenget - også i diskusjonen om lommepenger til husmødre - er at man høster som man sår, og at det er enhvers plikt å ta vare på seg selv og tenke langsiktig.

Vær hjemme med barna - for all del.

Men ikke krev at jeg skal ta regningen.

Halv million utlendinger i Norge

Arbeidsminister Anniken Huitfeldt får først gleden over mye ny arbeidskraft, men så faller mange ut av arbeidsmarkedet.

Vi nærmer oss en halv million utlendinger i Norge. De kommer med stor arbeidsevne, men for urovekkende mange går det over.

Ved årsskiftet bodde det 449.000 utlendinger her i landet.

Nesten to tredjedeler av all folkevekst er innvandring.

I fjor kom det 41.500 nye - den største veksten noensinne.

Vi trenger flittige hender, og de fleste som kommer hit er arbeidsinnvandrere. Men nå viser ny forskning fra Frisch-senteret at svært mange faller ut av arbeidsmarkedet:

- Vi ser noen foruroligende trekk, selv om det er altfor tidlig å trekke konklusjoner om denne gruppen, sier Knut Røed til Dagens Næringsliv.

I et livsløpsregnskap er de fleste av oss ulønnsomme.

Det høres rart ut, men barnehage og skole koster mye i oppveksten - og så lever vi stadig lenger, og trenger ditto med pleie når vi blir pensjonister.

Regnestykket går opp fordi vi kan tære på oljeformuen vår.

De mest «lønnsomme» er voksne arbeidsinnvandrere, som kommer hit ferdig opplært - og som ikke trenger mange offentlige ytelser.

Det urovekkende er at mange av disse svært arbeidssomme menneskene ikke bevarer arbeidsevnen så lenge i Norge. Vi vet ennå ikke sikkert hva det kommer av.

Rent økonomisk er det altså lønnsomt å åpne grensene for gjestearbeidere, men regnestykket ser annerledes ut når de nye gruppene henter ektefelle og barn - og blir netto brukere av offentlige ytelser.

Fra før vet vi at mange av de pakistanske gjestearbeiderne som kom til Norge på 70-tallet endte opp på trygdeordninger. Mange av dem arbeidet hardt, og hadde flere jobber, og de er overrepresentert blant uføre.

Nå tyder ny forskning på at det samme kan være tilfelle for polakker og litauere, som kom hit i 2003-2007 og som fikk finanskrisen i ansiktet.

Forskningen viser at arbeidsledigheten blant disse økte til 14 prosent på det høyeste, ifølge Dagens Næringsliv.

- Når ledigheten øker for denne gruppen, er tegn til at den holder seg høy, opplyser forskerne fra Frisch-senteret.

Det urovekkende er at mange av de som går ut i ledighet, forblir arbeidsledige.

Samtidig er det en stri strøm av nye polske gjestearbeidere på vei inn. Antallet polske menn i Norge har økt fra 8.700 i 2007 til 44.500 i fjor.

Hva er problemet?

Vi importerer arbeidskraft for å få gjort arbeid vi trenger. Det er bra for begge parter.

Men så kommer familiegjenforening, og arbeidsinnvandrerne trenger barnehageplasser og skole for barna. Da forandrer regnestykket seg.

Og så ser vi altså tegn til at gruppene blir overrepresentert på statistikken for arbeidsledige - og kanskje etterhvert trygdeytelser.

Det er også en side av arbeidsinnvandringen.

 

 

Lønnsfest i kommunene

Mens LO-leder Roar Flåthen (t.v) og NHO-direktør Kristin Skogen Lund forhandler om småpenger, har de kommuneansatte eventyrlig lønnsvekst. Foto: Lise Åserud, NTB scanpix.

Mens private  krangler om småpenger, er det noen som har det fett: De ansatte i kommunene fikk 6 prosent lønnsvekst i fjor.

Akkurat nå pågår årets lønnsoppgjør mellom NHO og LO.

Det blir et magert oppgjør fordi det er tøffe tider for norske eksportbedrifter.

Samtidig kommer nye tall fra Statistisk sentralbyrå, og de viser at 2012 var et gullår for de ansatte i kommunene.

- Lønnsveksten fra desember 2011 til desember 2012 var 6,2 prosent for kvinner og 5,5 prosent for menn, skriver SSB.

I snitt er det 2.200 kroner mer i månedslønn.

Les statistikken her: 6 prosent lønnsvekst for kommuneansatte

Kilde: Statistisk sentralbyrå

De ferske tallene viser at det var en lønnsfest på alle nivåer i kommunene.

De kommuneansatte fikk over 50 % mer i lønnshopp enn resten av befolkningen.

Et gammelt munnhell sier at vi ikke kan leve av å klippe håret på hverandre.

Lønnsveksten i kommunene tyder derimot på at vi kan leve godt av å pleie hverandre - gitt at vi har oljeinntektene i bunn.

Med et lite unntak for 2011 har offentlig sektor hatt bedre lønnsoppgjør enn privat sektor fire av de fem siste årene.

Veksten i kommunene er faktisk en av årsakene til at statsmininster Jens Stoltenberg kan skryte av høy vekst i Norge.

Fra 2005 til 2011 har antallet sysselsatte i kommunene økt fra 407.000 til rundt 470.000.

Vi har altså fått 63.000 nye kommuneansatte på syv år.

Her ser du hva de jobber med: Sysselsette i kommunal sektor

Norge har i praksis en tresporsøkonomi:

  • Oljesektoren har enorm investeringsvekst, og suger til seg folk.
  • Det offentlige øker og øker.
  • Privat konkurranseutsatt sektor sliter.

Andelen offentlig ansatte varierer fra fylke til fylke.

Det siste norgeskartet jeg har sett, viser at rundt 40 prosent av de sysselsatte i Nord-Norge jobber i det offentlige.

Tallene er riktignok fra 2001, men hovedbildet har neppe endret seg veldig.

Hvis vi sier at den snaue halve millionen kommuneansatte fikk rundt 2.000 kroner hver i økt månedslønn fra desember 2011 til desember 2012, så koster det rundt regnet en milliard kroner - i måneden.

Det er godt vi har penger til det.

 

 

 

 

 

 

Munch-løsning i sikte

Kulturminister Hadia Tajik legger 480 millioner grunner på bordet for at Oslo-politikerne skal bli enige om Munch-museet. Foto: Simen Lønning.

Kulturmininster Hadia Tajik tar grep for å løse Munch-floken. Helt nødvendig, og på tide.

Selv om Oslo kommune arvet Munchs kunstsamling, så er et internasjonalt kjent Munch-museeum et nasjonalt ansvar.

Det er ikke rimelig at en kommune skal løfte hele investeringen på rundt 1,6 milliarder kroner.

Nå kommer kulturmininsteren på banen, og hun har valgt en smart strategi:

  • Oslo får inntil 30 % av kostnadene betalt av staten.
  • Til gjengjeld må Oslo-politikerne bli enige om planen.

Det er nokså opplagt hvor Munch-museet bør ligge, og det er i Bjørvika.

Et skritt nærmere Munch-museum i Bjørvika - her vinneren i arkitektkonkurransen; Lambda.

Regningen blir nokså lik, men i Bjørvika er tomten klar, arkitektkonkurransen ferdig, museet får dobbelt så mange besøkende, og ikke minst - det står ferdig syv år tidligere enn alternativene.

Les tidligere blogg: Munch kan gå med et skrik

Til nå har Munch-museet vært en lokaldemokratisk lidelseshistorie.

Mens resten av verden er opptatt av malerens 150 års jubileum, blir kunst verdt 20-40 milliarder kroner stemoderlig behandlet på et falleferdig museum på Tøyen.

Alle unntatt Fremskrittspartiet ønsker et flott museum, men Arbeiderpartiet har satt seg fast i sin kamp for å få museet til Tøyen.

Høyre-byrådet står like steilt på Lambda i Bjørvika, og partene har overhodet ikke maktet å løse opp i konflikten.

Dermed har Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen fremstått som en vinner.

Er du imot å bruke mye av Oslos penger på et museeum, kan en lang utsettelse være en stor seier.

Hadia Tajik har valgt en smart strategi ved å bidra til å finne en løsning på Munch-floken.

Hun legger mye penger på bordet, og - nesten like viktig - legger seg ut av lokaliseringskrangelen til Oslo-politikerne.

Les Det store intervjuet med Hadia Tajik her: Ingen snill pike

Nå gjør hun et dristig grep ved å love statlige penger for å løse floken.

Akkurat hvor mye staten vil bidra med, er uklart. Men det er grunn til å forvente mellom 20 % (som Stavanger fikk til konserthus) og 30 % (som er en maksgrense).

Kalkylene for Munch-museum ligger på rundt 1,6 milliarder kroner.

Tar staten 30 prosent, betyr det rundt 480 millioner kroner.

Det er godt betalt for å løse en lokaliseringsstrid som handler om noen få hundre meter.

Skrekk og gru i valgkampen

Bent Høie og Linda Cathrine Hofstad Helleland la frem Høyres forslag til partiprogram i går. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Høyre vil la pasientene velge privat behandling hvis det er fullt på offentlige sykehus. Skrekk og gru, hvordan skal det gå?

En bekjent fikk nylig ryggprolaps, og måtte sykemeldes umiddelbart.

Svaret fra det offentlige helsevesenet var at han kunne få MR-undersøkelse i mai.

Alternativet var å betale undersøkelsen selv, men da kostet det 3.300 kroner.

Hva tror dere mannen valgte, der han lå stiv på sofaen hjemme med store smerter?

Og hvem bør skamme seg - mannen som «kjøpte seg forbi køene» eller det offentlige helsevesenet som krever skatt, men ikke leverer behandling i tide?

Eksempelet er på ingen måte unikt.

Side2 har hatt flere reportasjer om pasienter som kjøper privat behandling fremfor å vente i lange offentlige køer.

I min verden er dette enkelt:

  • Offentlige sykehus har lange ventelister, mens det er ledig kapasitet blant private aktører.
  • Ventende pasienter er sykemeldte, og koster milliardbeløp i sykelønn (og uføretrygd).
  • Når private pasienter bruker egne penger, så utvider de totalkapasiteten og alle vinner.

Et godt eksempel er kjøp av privat helseforsikring som nå treffer over 300.000 arbeidstakere i Norge.

Arbeidsgiver betaler fordi forsikring sikrer at de ansatte får behandling raskt, og kommer tilbake på jobb.

Ironisk nok er DNB (hvor staten er største aksjonær) en ivrig selger av nettopp denne forsikringen.

«Helseforsikring er en forsikring som sikrer rask medisinsk behandling på privatklinikk. Forsikringen garanterer undersøkelse og behandling innen 20 dager, de fleste blir behandlet raskere. Dermed kan du få dine ansatte tilbake i arbeid hurtigere», skriver DNB.

Se reklamen her: Helseforsikring

Helseminister Jonas Gahr Støre liker ikke de private tilbudene, og har nylig forbudt de private MR-sentrene å reklamere for tilbudene sine overfor pasienter i offentllig helsekø.

Det er altså bedre at de venter noen måneder med ryggprolaps enn at de blir utsatt for fristelsen til å betale for privat behandling over natten?

Helse blir en naturlig valgkampsak, men den skjemmes av retorikk og svartmaling.

Jeg tror vi bør si oss enige om følgende:

  1. Det vil alltid forekomme unødvendige dødsfall og ventetid i et offentlig helsevesen.
  2. Skal vi behandle flere og få ned køene, vil det koste ekstra milliarder.
  3. Noen få små private aktører er ingen trussel for det statlige helsevesenet.

Høyre vil la pasientene velge selv hvor de skal behandles, og la det offentlige betale. Det gir flere behandlinger, men vil koste penger.

Fremskrittspartiet støtter Høyres forslag, men etterlyser penger: - Vi syns Høyres forslag er godt, men savner at partiet også setter av friske penger. Vi vil ikke svekke det offentlige helsetibudet, men er helt enige i at det private bør kunne ta toppene. Å vente syv år på en brystoperasjon eller fem år på fedmeoperasjon holder jo ikke når det finnes ledig privat kapasitet, sier Kari Kjønaas Kjos, som sitter i helse-og omsorgskomiteen for Frp til Aftenposten.

Dagsavisen 12. mars 2013.

I Dagsavisen går Arbeiderpartiets nestleder Helga Pedersen hardt ut mot Høyres forslag, og advarer mot fortjeneste til «helkommersielle helsekonsern som får sugerør i statskassa».

Det høres ikke bra ut!

Og hun følger opp med en ny skrekkvisjon: «Om fortjenesten i tillegg sendes til Cayman Islands, kommer det heller ingen skattekroner tilbake til felleskassen».

Det er en merkelig forestilling at firmaer som selger varer og tjenester for å tjene penger, er en fare.

Det er nesten så man hører Martin Tranmæl i bakgrunnen.

Det fleste som lever i privat sektor mener at vi både kan levere gode varer og tjenester - og samtidig ha god lønnsomhet.

Ikke er beskrivelsen særlig treffende heller. Det store problemet i norsk helsevesen er at vi bruker stadig flere milliarder kroner i et uoversiktelig system, uten at ventetidene går ned. Kan det være rom for bedre styring og drift av de offentlige milliardene?

Ta for eksempel Helse sørøst, som eier Ahus. I 2012 kommer helseforetaket til å bruke over 50 milliarder kroner av offentlige penger.

Helseforetaket eser og eser.

Grafen under viser hvordan bemanningen øker: Rød kurve er 2009, gul er 2010, grønn er 2011, lyseblå søyle er 2012 og mørkeblå er 2013.

Til sammenlikning hadde Aleris Helse AS i 2010 en omsetning på 1,8 milliarder kroner og kun 6,0 mill. i overskudd. Selskapet er for øvrig eid av den svenske Wallenberg-familien, som har drevet industri i over 100 år.

Volvat Medisinske Senter AS omsetter for nær 400 millioner kroner, og sitter igjen med 27 millioner kroner på bunnlinjen.

Selv om man godtar private aktører, så har staten bukten og begge endene. Det er det offentlige som avgjør hvor store tilskudd man vil gi til ulike behandlinger. Blir noe urimelig lønnsomt, kan man skru ned tilskuddet.

Med dette bakteppet skal man se verden gjennom nokså rødfargede ideologiske briller for å mene at hovedfaren er «helkommersielle helsekonsern som får sugerør i statskassa» og at fortjenesten «sendes til Cayman Islands».

Veimilliardene går til kyst-Norge

En ferjefri E39 samler fra venstre Marit Arnstad (Trøndelag), Liv Signe Naversete (Sogn og Fjordane) og Magnhild Meltveit Kleppa (Rogaland).

Tre samferdselsministre på rad fra distrikts-Norge. Er det rart at Oslo er taperen i veiutbygging?

Før helgen kom meldingen om at regjeringen går inn for å bygge en ferjefri vei mellom Kristiansand og Trondheim.

Nå er det ikke noen ferjer mellom Kristiansand og Stavanger, så det praktiske startpunktet er hjemfylket til Magnhild Meltveit Kleppa - den første av Senterpartiets tre veistatsråder.

Ferjefri E39 vil koste rundt 150 milliarder kroner og forbinder hjemfylkene til de tre veistatsrådene vi har hatt siden 2005:

  • Magnhild Meltveit Kleppa, Rogaland.
  • Liv Signe Navarsete, Sogn og Fjordane.
  • Marit Arnstad, Nord-Trøndelag.

Dersom E39 går gjennom i Stortinget, har de sikret seg 20 nye år med veimilliarder til distrikts-Norge.

Distriktspartiet har sikret seg makten over Samferdselsdepartementet, og det samme bildet ser vi i Transport og kommunikasjonskomitéen på Stortinget. Her er det distrikts-Norge som dominerer, og slik har det alltid vært.

Det kunne nesten vært finnerlønn for å oppdage Oslo-politikere blant de som fordeler veimilliardene.

Her ser du listen: Transportkomitéen

Konsulentselskapet Oslo Economics, som nylig ble brukt av regjeringen i en annen sammenheng, har sett på sammenhengen mellom veibevillinger og antall innbyggere.

Det klare vinnerfylket er Sogn og Fjordane, som pussig nok hadde statsråden i halve perioden de har sett på.

Med ferjefri E39 er det bare å ruste seg for 20 nye, gode år for fjordfylkene.

Ferjefri E39 innebærer en hengebro på 3,7 kilometer over Sognefjorden til rundt 20 milliarder kroner. Illustrasjon: Statens vegvesen.

- Vi finner at fylkene Hordaland, Sogn- og Fjordane, Møre og Romsdal og Nordland har mottatt høye investeringer i riksvei, på tross av at riksveiprosjektene i disse fylkene ikke har høy trafikk, heter det i rapporten Oslo Economics har laget for NHO.

Se på denne grafikken: Den svarte stripen viser hvor urettferdig pengene fordeles. Oslo har svært små investeringer i forhold til trafikkmengden, mens kystfylkene som altså skal få ferjefri E39 får mange flere veimilliarder enn trafikken skulle tilsi.

Kilde: Geografisk fordeling av investeriner i riksvei. Laget av Oslo Economics for NHO.

Oslo Economics har sett på perioden 2006 - 2013.

De har sammenliknet veibevillinger med behovet for vei, målt i antall innbyggere, antall kilometer med riksvei og dagens trafikk.

Også her er Liv Signe Naversetes hjemfylke en vinner i hennes statsrådsperiode.

Med ferjefri E39 er første prosjekt å bygge tunnel under Boknafjorden i Rogaland.

Prisen blir rundt 10 milliarder kroner.

Rørbro er lansert som en av løsningene på den ferjefrie veien mellom Kristiansand og Trondheim. Illustrasjon: Statens vegvesen.

Gjett hvilke fylker som har fått mest penger i forhold til antall innbyggere fra 2006 til 2013?

Svaret er «Vestfold, Sogn- og Fjordane, Møre og Romsdal og Nordland som har mottatt store investeringer i forhold til befolkning».

Er det fortsatt noen som lurer på hvorfor folk i Asker og Bærum stanger i køen på E18 inn til Oslo, eller at regjeringen ikke kan love at Intercity-triangelet med tog bygges helt ut til Skien, Lillehammer og Fredrikstad?

Tynn boligmelding

Kommunalmininster Liv Signe Navarsete presenterer en melding med mange fine ord, men få konkrete tiltak. Foto: Samferdselsdepartementet.

Fine ord og luftige tanker løser ikke behover for å øke boligbyggingen med 10.000 flere boliger i året.

I dag la regjeringen frem sin boligmelding, men få er imponert over handlekraften til kommunalmininster Liv Signe Navarsete.

- Hovedutfordringen er at det bygges for få boliger. LOs krav er at boligbygging holder tritt med befolkningsveksten. I dag bygges 10.000 færre boliger enn behovet, sier LO-sekretær Kristian Tangen.

LO ønsker mer krutt og ber Stortinget om å forsterke tiltakene som ligger i boligmeldingen.

Her kan du lese meldingen: Bygge - bo - leve

Det er ikke bare regjeringens største støttespiller som er skuffet.

- Regjeringens boligmelding er ikke nok til å fjerne presset i markedet som dytter særlig unge og vanskeligstilte ut. Dette skaper større forskjeller mellom fattig og rik, og ung og gammel, på boligmarkedet, sier KrFs boligpolitiske talsmann, Geir Jørgen Bekkevold.

Også Boligprodusentene etterlyser tiltak for å få flere boliger bygget.

- Viktige faktorer for bygging av nye boliger, som garantikrav, egenkapitalkrav for boligkjøper og innstramminger i boligfinansieringen, er ikke behandlet i meldingen, mener foreningens leder, Per Jæger.

Her kan du lese uttalelsen: Lite forpliktende om boligbygging

Hovedinnvendingen er at det ikke foreslås krafttak som vil øke boligbyggingen. Riktignok sies det mye om å forenkle planlegging og å utforme «en ny nasjonal strategi», men tydelige mål og virkemidler mangler.

Ifølge meldingen er det rundt 150.000 vanskeligstilte i boligmarkedet, og omlag 6.000 mennesker uten fast bopel.

Kilde: Boligmeldingen.

Problemet for mange er at inngangsdøren har blitt trangere. Siden år 2000 har byggeprisene økt mer en dobbelt så mye som vanlig prisstigning, men prisen på brukte boliger er økt med 119 prosent.

Det er nok boliger i Norge, men det mangler boliger der folk vil bo. Og verre blir det. Ifølge meldingen vil folketallet øket fra 5,0 millioner til 6,0 millioner frem til 2029. Og veksten blir sterkest der det allerede er press i boligmarkedet - nemlig i Oslo-området og Stavanger-området.

Kommunesektorens organisasjon KS mener at det viktigste grepet mangler: - Den statlige innsatsen til kollektivtrafikk i byområdene må øke langt sterkere enn hva Boligmeldingen legger opp til, sier styreleder Gunn Marit Helgesen.

Nylig har Finansdepartementet pålagt bankene å kreve 15 prosent egenkapital ved boligkjøp, og nå skal også bankene skru opp prisen på boliglån for å legge seg opp reserver.

Det blir altså dyrere å finansiere kjøp av ny bolig, men det blir ikke flere boliger av den grunn.

Derfor har mange ventet i spenning på boligmeldingen, og i dag er de skuffet.

Kilde: Boligmeldingen.

- Vi savner fokus på virkemidler som stimulerer tilbudssiden i boligforsyningen. Vi ser heller ikke signaler om tiltak og virkemidler for å redusere byggekostnadene, sier Per Jæger hos Boligprodusentene.

- Vi savner en tydelig prioritering av bygging av studentboliger. Flere studentboliger vil åpenbart lette situasjonen i leiemarkedet. Det må bygges 3 000 studentboliger hvert år!

Konsernsjef Martin Mæland i OBOS mener at meldingen har bra anslag og målsetninger, «men har få konkrete forslag».

- OBOS hadde ønsket at regjeringen kunne vært mer konkret når de har utredet dette i et par år, mener Mæland, som tradisjonelt har stått nær Arbeiderpartiet.

Det har han helt rett i.

Ekte menn skyr omsorg

Likestillingsmininster Inga Marte Torkildsen må få sine medkvinner til å utdanne seg til yrker som gir status og høyere inntekter.

Skal kvinner bli likestilte, er første bud å utdanne seg til yrker hvor de kan forsørge seg selv.

I morgen er det 8. mars, og tid for det årvisse ritualet hvor likestilling dominerer media.

Vi innbiller oss at Norge ligger langt fremme. Men sannheten er at utviklingen går med museskritt.

  • Kvinner går til offentlig sektor, omsorg og undervisning.
  • Menn velger private bedrifter og tekniske yrker.
  • Mennene får god lønn og lederjobbene.

Er dette samfunnets skyld, eller er det naturlig å forlange at kvinner i 2013 tar ansvar for å utdanne seg og velge yrker som gir en lønn de kan leve av?

På overflaten ser alt fint ut. Norge har svært høy yrkesdeltakelse fordi norske kvinner jobber, istedet for å være hjemme.

Høy yrkesdeltakelse blant kvinner «kamuflerer» at vi har 310.000 uføre og verdens høyeste og dyreste sykefravær.

Men likestillingen går utrolig sent, hvis vi måler i inntekt.

I 1992 tjente menn i gjennomsnitt 58.200 kroner mer enn kvinner - i fjor var forskjellen økt til 108.200 kroner.

I kroner og øre øker altså forskjellene, men det fortegner bildet litt fordi både menn og kvinner har hatt lønnsutvikling og verdien av kronene har sunket.

 

Hovedbildet er at lønnene stiger i takt, og at kvinnene relativt sett tar litt innpå.

I 1992 tjente en kvinne 56,8 prosent av en mann.

I fjor var tallet økt til 66,6 prosent av menn.

Det er ikke store jafset når vi snakker om over tyve års utvikling.

Hva kommer det av?

Er det snakk om ulik forsørgerbyrde eller slemme, mannlige sjefer som kun forfremmer andre menn?

Institutt for Samfunnsforskning har undersøkt forskjellene.

Funnene er ganske interessante:

  • De fleste velger tradisjonelt - guttene vil bli ingeniører, kvinnene sykepleiere.
  • Nesten ingen gutter velger utradisjonelle lavlønnsyrker (smart nok).
  • Endel kvinner bryter tradisjonene og velger bedre betalte yrker (også smart).

På forskerspråk: - Ettersom tradisjonelt mannsominerte fag generelt har høyere status og høyere lønn enn tradisjonelt kvinnedominerte fag, vil det generelt sett sjelden være rasjonelt for gutter å velge utdanninger som leder inn i kvinnedominerte yrker, heter det i rapporten.

Les den her: Kjønnssegregering i utdanning og arbeidsliv - status og årsaker

Kilde: Institutt for samfunnsforskning.

Det går fremover, spesielt fordi flere kvinner velger utradisjonelt. Men Norge har fortsatt et av de mest kjønnsoppdelte arbeidsmarkedene i den vestlige verden.

Rapporten anbefaler bevisstgjøring på videregående skole for å få jenter til å velge realfag, og gutter til å gå inn i helse- og sosialfag.

Det er vel og bra, men det grunnleggende problemet er lønnsforskjellene: Hvorfor skal vi overtale gutter til å velge utdanning og yrker med dårlig lønn?

Og siden det er 8.mars i morgen: Jenter må selv ta ansvar for å velge utdanning til yrker hvor de kan forsørge seg selv.

Det er likestilling i praksis.

 

Renten opp 0,8 prosent

Finansmininster Sigbjørn Johnsen krever at bankene tar større buffer på boliglån. Foto: Rune Kongsro.

Bankene skal presses til å sette opp lånerentene med 0,8 prosentpoeng. Men det blir ikke flere boliger av den grunn.

Norge får rundt 50.000 flere innbyggere hvert eneste år, og det bygges under halvparten så mange nye boliger.

Problemet er  for få boliger der folk ønsker å bo, så der stiger prisene enda mer.

Da stiger prisen på boliger.

Samtidig ønsker både nordmenn og innvandrere å flytte til Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim - og her er misforholdet enda verre.

Problemet er  for få boliger der folk ønsker å bo, så der stiger prisene enda mer.

Det kan politikerne gjøre noe med, men de mangler handlekraft.

I stedet er  «løsningen» å gjøre det dyrere å låne til bolig.

Det rammer de som har dårlig råd og lite egenkapital, men det blir ikke flere boliger av å gjøre det dyrere å låne.

Selv om mange spår ragnarokk i boligmarkedet, så er ikke prisoppgangen en åpenbar boble.

Boligprisen stiger fordi vi mangler boliger der folk vil bo, samtidig som nordmenn flest har råd og vilje til å betale mye for bolig.

  • Norge har nesten ikke arbeidsledighet.
  • Vi har en oljefyrt økonomi og mange offentlig ansatte.
  • De siste årene har reallønnsveksten vært rundt tre prosent i året.

Til overmål er det skattemessig gunstig å investere i eiendom: Boligrenter kan trekkes fra på skatten, boligformue skattes lavt og boliggevinster er skattefrie.

I mange tiår har vanlige nordmenn erfart at verdistigning på egen bolig er den sikreste veien til å bygge opp en formue.

Men dette vil ikke vare evig.

Før eller siden vil boligprisene flate ut og falle.

Men neppe uten ytre påvirkning som en ny finanskrise, oljeprisfall - eller nye, særnorske regler.

Nå krever Finanstilsynet at bankene må sette av en større buffer som sikkerhet for boliglån.

Finanstilsynet tror de nye kravene til bankene vil gi 0,2 - 0,3 prosentpoeng høyere utlånsrente.

Det er altfor lavt, ifølge landets største banker: - Boliglånsrenten vil med forslaget til nye regler måtte gå opp mellom 0,5 og 0,8 prosentpoeng, sier finansdirektør Bjørn Erik Næss i DNB til Finansavisen.

Det er ganske mye når de gunstigste boligrentene ligger på rundt 3,5 prosent.

Dersom DNB har rett, blir altså rentekostnadene for en vanlig boliglånskunde 20-25 prosent høyere.

Handelsbankens sjeføkonom Knut Anton Mork mener at Finanstilsynet bruker «storslegga»: - Hvis dette blir gjennomført, så kan vi ikke unngå en betydelig virkning på boligmarkedet, mener han.

DNB spår fallende boligpriser allerede neste år.

I frykt for boligprisfall setter man altså opp renten - og skaper et boligprisfall.

Det som skjer rent teknisk er at Finanstilsynet foreslår at bankene må ha mer egenkapital bak hvert boliglån - samtidig krever man at låntakerne også må ha 15 prosent egenkapital.

Både banker og kunder skal altså spare mer.

Bankene sparer ved å sette opp utlånsrentene.

Men hvordan skal folk med dårlig økonomi både leie dyrt, og samtidig spare penger til å kjøpe egen bolig?

- Det blir galt å stramme til uten samtidig å bedre sparemulighetene. Dette har regjeringen ikke gjort noe for, sier Høyres Jan Tore Sanner til Dagens Næringsliv.

Både KrF, Høyre og Fremskrittspartiet mener at de nye reglene «åpenbart ville gi førstegangskjøpere av bolig enda større utfordringer», ifølge avisen.

I løpet av våren kommer regjeringen med en boligmelding. Det er på høy tid. Reglene som nå er innført er kun ment for å hjelpe bankene til å overleve en ny finanskrise.

At akkurat boliglån pekes ut som spesielt risikable, er litt underlig. Norske banker har nesten ikke hatt tap på boliglån, selv under bankkrisene.

Og det er urimelig at boliglånkundene skal svi for at bankene skal bygge opp egenkapital - samtidig som eierne, med staten og finansminister Sigbjørn Johnsen i spissen, tar ut milliardbeløp i utbytte.

Det som trengs er storstilt boligbygging av rimelige boliger der folk vil bo - gjerne mange tusen nye studentboliger.

Det krever at stat og kommuner samarbeider, og at politikerne tar tøffe valg - eksempelvis ved å tillate boligbygging på dyrket mark i og nær storbyene.

Så kan man gjette på hvor sannsynlig det er med bygging på jordbruksareal, når boligmeldingen utformes av en Senterparti-politiker.

Tenk nytt, Anniken!

Arbeidsminister Anniken Huitfeldt nekter å høre på OECD. Foto: Ilja C. Hendel.

Arbeidsmininster Anniken Huitfeldt nekter å kutte i sykelønn for å hjelpe psykisk syke på jobb. Hvem tjener på motviljen til å tenke nytt?

Norge slaktes i en fersk rapport fra Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), som samler de fleste vestlige industriland.

- Mens arbeidsledigheten er lav i Norge, er kostnader til sykelønte og uføretrygd høyest i OECD, heter det i en fersk rapport, som råder Norge til å legge om kursen.

Om det er velment å plastre sår med hundrelapper, så er det en bjørnetjeneste.

- Vi kommer ikke til å følge det rådet, sier arbeidsmininster Anniken Huitfeldt til Aftenposten

Nå er det slett ikke sikkert at det spiller noen stor rolle hva hun mener etter stortingsvalget i september.

Men det er ganske forstemmende å se hvordan man lukker øynene for en sunn og viktig kritikk:

  • En av fem norske arbeidere og en av to sykmeldte har psykiske problemer.
  • Norge bruker 25 milliarder dollar i året på syketrygd - høyeste i OECD.
  • Psykiske problemer står for en stadig høyere andel av kostnadene.

OECD advarer mot ordninger som er så gunstige at folk forblir sykmeldte så lenge at de sliter hardt med å komme seg inn igjen.

- Det generøse velferdssystemet har delvis skylden fordi det er en felle for sårbare mennesker, sier OECD-rapporten.

Her kan du lese rapporten: Norge bør reformere sitt velferdssystem for å hjelpe mennesker med psykiske problemer å være på jobb

Sverige, som klarer seg uten oljeformue, regnes som det mest vellykkede landet i Europa i å takle eurokrisen. En bærebjelke er arbeidslinjen, eller økonomiske gulrøtter og ordninger som gjør at alltid det er mest lønnsomt å jobbe.

Det er bra for samfunnet, for arbeidsgiver - og ikke minst for den enkelte selv - å komme seg tilbake på jobb.

Norge har overlegent høyest sykefravær i hele OECD. Kilde. OECD.

Derfor foreslår OECD at Norge tenker nytt, og gjør det mer lønnsomt for alle parter å få mennesker med psykiske vansker tilbake på jobb.

- Sykemeldte ansatte mottar 100 % av lønnen i ett år og har lite incentiv for å gå tilbake på jobb raskt. Men lange sykefravær har en tendens til å forverre den mentale helsen og øke jobbrelatert angst - noe som gjør retur til arbeid vanskeligere, og brøyter veien for å bli permanent utenfor, sier OECD.

OECD påpeker noe alle vet - nemlig at arbeidsgiver ikke er tjent med syke som går inn og ut av sykemelding. Årsaken er at det er arbeidsgiver som betaler sykelønnen de første 16 dagene. En rasjonell arbeidsgiver vil derfor heller at sykmeldte er lenge borte, enn at de går ut og inn.

For den ansatte er det ingenting økonomisk å tjene på å bite tennene sammen og overvinne psykisk angst for å gå på jobb.

Aftenposten 5. mars 2013.

Men Anniken Huitfeldt vil ikke høre: - Nei, sykelønnsordningen står fast, sier hun til Aftenposten.

Sannsynligvis tror hun at generøse sykelønnsordninger er et gode for folk som sliter.

Sannheten er derimot at ordningen bidrar til å gjøre mennesker varige uføre.

Det er ingen god skjebne for folk som kunne klart seg i arbeidslivet. Uføretrygdede lever kortere, har mer sykdom og dårligere økonomi enn andre.

Varig vern av sykelønnsordningen er sikkert en populær valgkampsak, selv om den går på bekostning av svake grupper som skvises ut av arbeidslivet.

Om det er velment å plastre sår med hundrelapper, så er det en bjørnetjeneste.

Tenk nytt, Anniken! Se til Sverige.

Spetalen er ingen kommunist

Aksjemilliardær Øystein Stray Spetalen refser bankene, men bekjenner seg til kapitalismen. Foto: Lise Åserud, NTB scanpix.

Aksjemilliardær Øystein Stray Spetalen pisker både banker og politikere, men er ikke kommunist av den grunn.

Det er velkjent at Stray Spetalen er kritisk til finansnæringen og direktørene på toppen: - Disse finansfolkene er parasitter, men de er beskyttet av kameratene sine, som de har i styre og stell, og de er ofte beskyttet av staten. Jo før resten av samfunnet forstår at dette er parasitter, jo bedre, sier Stray Spetalen i et intervju med Manifest Tidsskrift.

Du kan lese hele intervjuet her: Finansterrorisme

Politisk fremstår Øystein Stray Spetalen som noe for seg selv:

  • Han er kritisk til frihandel og markedsteori
  • Han ønsker en styrt kapitalisme
  • Og han er erklært klimaagnostiker

Det finnes altså ikke ett parti på Stortinget som er enig med Øystein Stray Spetalen i ett og alt.

Til gjengjeld er investoren heller ikke partitro, men fritenkende.

Dagens Næringsliv gjengir intervjuet i Manifest Tidsskrift.

Han stemmer ikke rødgrønt, gir pengestøtte til Høyre, vil vingeklippe Oljefondet og svinger svøpen over toneangivende politikere som Jonas Gahr Støre.

- Jonas Gahr Støre, for eksempel, er flink til å snakke. Men det er bare store, tomme ord, mener Spetalen.

? Men jeg tror også folk flest rundt om i Europa er møkk lei. De er møkk lei av politikere som er bare ute etter egen karriere og ikke bryr seg om vanlige folk, men er fulle av store ord, sier Øystein Stray Spetalen i intervjuet med Manifest Tidsskrift.

Investoren begynte sin karriere som mangeårig aksjemegler før han begynte å investere egne penger på børsen.

Han er mest kritisk til sine tidligere kolleger i finansnæringen - spesielt bankene.

Stray Spetalen mener at spekulasjon har overtatt for verdistigning, og at storbankene holder land som Hellas som gisler i en finansiell utpresning. Bankene lånte enorme beløp til spekulasjon, og ble «too big to fail».

Investorens medisin er strengere regulering av bankene, men også av store selskaper som Statoil, Telenor og Statkraft for å få dem til å investere mer i forskning og utvikling i Norge.

Han fnyser av frihandel og markedsliberalisme, og er kritisk til at Oljefondet investerer tusenvis av milliarder i utlandet - i stedet for å støtte norsk forskning og industrioppbygging i Norge.

For en leser av intervjuet fremstår det som litt uklart om Øystein Stray Spetalen ønsker seg tilbake det statlige Jernverket i Mo i Rana (neppe), eller om han støtter tollmurer og nasjonal proteksjonisme a la Per Olaf Lundteigen i Senterpartiet (tvilsomt).

Det er også uklart hvilken rolle han mener at politikerne har hatt for slapp regulering og dårlig styring.

De fleste er enige om at den politiske styringen av finanssektoren var for dårlig. Problemet var blant annet at bankene og direktene kunne tjene eventyrlig på å ta store finansielle sjanser, uten å få tilsvarende straff når de feilet.

Men det er også bred enighet om at eurokrisen ikke bare ble skapt av finansspekulasjon, men også av politikere i Hellas og Italia som jukset med nasjonale statistikker for å skjule at landene lånte enorme beløp for å leve over evne.

Og den såkalte sub prime-krisen i USA ville vært umulig uten katastrofale politiske tiltak.

En rimelig tolkning er at Øystein Stray Spetalen mener at egoistiske banktopper utnytter offentlige sikkerhetsnett og dårlig regulering til å sko seg på samfunnets bekostning, og at svake politikere lar det skje.

Han er altså en kapitalistisk samfunnsrefser.