hits

mars 2012

Bompenger uten å bygge vei

Samferdselsministrene Liv Signe Navarsete og Magnhild Meltveit Kleppa har regjert i store deler av en periode hvor bompengene er tredoblet - og Norge fortsatt har dårlig veistandard. Foto: Kommunaldepartementet.

Opptil 150 kroner for hver passering må norske bilister betale i stadig flere bompengestasjoner. Nå har dette landeveisrøveriet tatt fullstendig overhånd.

Den norske staten har over 3.000 milliarder kroner på bok og statsformuen er nok til å betale de veiprosjektene som trengs. Likevel har det jevnt og trutt sneket seg inn en ekstraskatt på norske bilister.

Før var bompenger et spleiselag hvor bilistene tok sin del av regningen for å få raskere veiutbygging. Men i det siste har vi sett eksempler på rent landeveisrøveri:

  • Ved Lillesand stenges E18 med bom for hente inn penger til å planlegge en vei mellom Tvedestrand og Arendal.
  • Oslofjordtunnelen er ferdig nedbetalt, men der vil Vegdirektoratet la bommene stå for å betale en ny tunnel.
  • I Drammen og i Oslo vurderes det å innføre bompenger som skal gå til buss.

Les også: Vil kreve bompenger tross betalt tunnel

Les også: Krever bompenger før de vet om veien blir bygget

De stadig mer utspekulerte prosjektene ødelegger all tillit til at bompenger finansierer veier som kommer bilistene til gode. I praksis har det blitt en straffeskatt som går «under radaren» - bompenger er ikke med i Finansdepartementets oversikt over særavgifter i Norge.

Men tall fra Vegdirektoratet viser at det har eksplodert: Målt i 2010-kroner har bompengene økt fra 2,4 milliarder kroner i 2000 til 6,7 milliarder kroner i 2010.

Vi snakker altså om en tredobling!

Strømmen av protester tyder på at bompengeiveren har gått for langt. Bilistene finner seg ikke å betale penger for veier de ikke får.

Bilistene ved Lillesand skal betale for en vei som hverken er planlagt, vedtatt eller prioritert i Nasjonal Transportplan til 2023. Det finnes med andre ord ingen forpliktelser eller føringer til at veien skal bygges på de ti neste årene, og hvis den noensinne bygges - så er det flere mil unna der bompengene kreves inn. Det er direkte frekt.

Bilistene skal altså betale for en vei langt unna, ute i det blå. Det synes samferdselsminister Magnhild Meltvedt Kleppa er fint, og sier at «fylkeskommunen her har tatt et aktivt grep for å posisjonere seg i en kø».

Her er listen over norske bomprosjekter: Opptil 150 kroner per passering

Prinsippielt er bompenger en fornuftig metode som sikrer at de som bruker veien også er med på å betale den. Spesielt fornuftig er såkalt køprising hvor bilister som alternativt kunne brukt kollektivtransport eller sykkel, må betale ekstraregningen for å dimensjonere veinettet for å ta unna rushtrafikken.

Men bompenger må være øremerket for ny og bedre vei der de kreves inn. Regelen må være først å låne penger og bygge veien, så kreve inn bompenger til veien er nedbetalt, og deretter rive bommen.

Men eksemplene vi nå ser - hvor bilistene blir krevd for penger til veier som hverken er planlagt eller besluttet (Lillesand), ferdig (Oslofjordtunnelen) eller går til buss og tog (Oslo og Drammen) er en ren straffeskatt.

I andre sammenhenger er det forbudt å kreve penger for en vare man ikke får.

Det er en god regel for bompengeprosjekter også.

Stoltenbergs største fiasko

Å være eller ikke være, er spørsmålet statsminister Jens Stoltenberg bør stille for raffineriet på Mongstad.

«Månelandingen» på Mongstad er i ferd med i bli en milliard-fiasko. Om prosjektet noensinne blir fullført er det en stor fare for at utslippet allerede er nedlagt.

Raffineriet på Mongstad har tapt 9,2 milliarder kroner de siste tre årene.

Årsaken er at oljeprisen har økt, samtidig som forbrukerne ikke er villig til å mer for bensin og diesel. Legg på norske særskatter og du sitter igjen med et pengesluk på Mongstad.

Raffineriet drives av elektrisitet fra et urenset gasskraftverk.

Kanskje miljøbevegelsen og fagbevegelsen nå vil stå sammen og kreve statsstøtte til raffinieret slik at man kan fortsette med CO2-utslippene helt til renseteknologien er ferdig?

Det er dette gasskraftverket statsminister Jens Stoltenberg ville gjøre utslippfritt i det han i en nyttårstale kalte det norske månelandingsprosjektet.

Sjeldent har så store ord avfødt så små resultater.

Teknologien er ennå ikke utviklet. I beste fall står et testanlegg ferdig i 2016. Deretter må det besluttes om det skal bygges ut til et fullskala renseanlegg, med nye gigantinvesteringer.

I mellomtiden kan Mongstad-raffineriet være historie. Statoil vil neppe fortsette å drive det med milliardtap i det uendelige.

Miljøbevegelsen spår at hele renseanlegget skrinlegges hvis Mongstad legges ned: - Da er det jo ingen utslipp der lenger. Og uten noen utslippskilde så har man ikke et CO2-fangstanlegg, sier avdelingsleder Marius Gjerset i Zero til Dagsavisen.

- Mongstad har gått fra å være en veldig god butikk til å bli en ren utgiftspost. Det er en veldig alvorlig situasjon vi har, sier pressetalsmann Morten Eek i Statoil til den samme avisen.

Norge har altså brukt milliarder av kroner på til nå mislykkete og forsinkede forsøk på å utvikle en teknologi for CO2-rensing.

Uansett gir rensing av Mongstad lite nytte for pengene. Hadde man brukt de samme milliardene på andre rensetiltak, ville man fått mindre utslipp. I rettferdighetens navn skal det legges til at målet for CO2-prosjektet på Mongstad er å utvikle en teknologi som kan selges over hele verden.

Men dit er det langt frem.

Omtrent like langt frem som det er til lønnsomhet på Mongstad.

Kanskje miljøbevegelsen og fagbevegelsen nå vil stå sammen og kreve statsstøtte til raffinieret slik at man kan fortsette med CO2-utslippene helt til renseteknologien er ferdig?

Regjeringens «månelanding» er langt ute i det blå.

Livsfarlig i kruttønnen Sudan

Sudans president Omar al-Bashir har igjen begynt å bombe nabolandet Sør-Sudan. Foto: Scanpix/AFP.

Norge har stadig mottatt flyktninger fra Sudan, og det er dårlig nytt at det hardt hjemsøkte landet igjen trues av krig.

Sudan ligger midt i verdens kanskje mest urolige hjørne, med naboland som Eritrea, Etiopia og Libya.

Flere runder med borgerkrig har kostet mer enn 200.000 menneskeliv, og drevet over to millioner mennesker på flukt - noen av dem helt til Norge.

Er er en god bakgrunn på BBC: Sudan

Nå kommer stadige meldinger om krigshandlinger på grensen mellom Sudan og Sør-Sudan. Det er illlevarslende, og det er viktig at verdenssamfunnet er på alerten og slår ned krigshandlingene før vi får en ny stor konflikt. Skulle konflikten blusse opp igjen, vil også Norge få en ny bølge av asylsøkere fra regionen.

En utbombet oljeinstallasjon i Sør-Sudan. Foto: Scanpix/AFP.

Sudan har 70 prosent sunni-muslimer, styres av en islamistisk militærjunta, og har vært i sammenhengende borgerkrig siden 1982.

De stridende parter er de dominerende og økonomisk sterke muslimene i nord, mot den kristne, ikke-arabiske folkegruppen i sør. Den konflikten har pågått siden midten av 50-tallet. Etter en folkeavstemning klarte sør å rive seg løs og oppnådde selvstendighet i Sør-Sudan i juli i fjor.

I tillegg har Sudan siden 2003 vært rammet i vest av konflikten i Darfur, som er mer kompleks, men som handler om ressurskamp mellom ulike militsgrupper. Flere hundre tusen har omkommet, og minst 1,8 millioner har flyktet fra Darfur-konflikten.

På toppen er hele området lutfattig, har har spedbarnsdødelighet, og over 40 prosent analfabetisme.

De siste dagene har det kommet nyhetsmeldinger om at Sudan bomber oljeinstallasjoner i Sør-Sudan. Den nye staten i sør skal foreløpig ha latt være å svare på provokasjonene, men det rapporteres også om kamper i grenseområdene. En full krig mellom Sudan og Sør-Sudan er et skrekkscenarium for alle som ønsker fred og stabilitet i regionen.

Sudans president Omar al-Bashir etterforskes for krigsforbrytelser i Darfur, mens hans regime anklager Sør-Sudan for å ha rykket inn i Sudan med bakkestyrker.

Nå har al-Bashir avlyst et planlgt besøk i Sør-Sudans hovedstad Juba 3. april, der han skulle hatt samtaler med sin sørsudanske kollega Salva Kiir.

Sør-Sudan og Sudan samarbeider om oljeutvinning og transport, men krangler om inntektene.

FNs sikkerhetsråd er dypt bekymret for krigshandlingene, og ber «regjeringene i Sudan og Sør-Sudan utvise maksimal tilbakeholdenhet og opprettholde en meningsfull dialog for på fredelig vis å løse de spørsmål som skaper mistillit mellom de to land».

Samtidig som konflikten blusser opp, trenger 80.000 flyktninger i Sør-Sudan akutt nødhjelp. Regntiden står for døren, og når den kommer er det tilnærmet umulig å få inn hjelp.

- Disse flyktningene trenger akutt nødhjelp for i det hele tatt å overleve de neste månedene. Og hjelpen må komme nå. Når regntiden kommer er det for sent, sier Morten Rostrup i Leger uten grenser til Aftenposten.no.

Les også: - Kamp mot klokken for flyktnnger i Sør-Sudan

Krigshandlinger mellom Sør-Sudan og Sudan er som stadig gnister i en kruttønne. Norge har vært aktive i det internasjonale arbeidet med å løse konfliktene i Darfur og i Sør-Sudan, og det er viktig at det internasjonale samfunnet ikke lar konflikten blusse opp igjen.

Da får vi en ny gigantisk flyktningestrøm.

Krekar en truende gjest

Najmuddin Faraj Ahmad blir beskyttet, men truer andre på livet. Foto: Håkon Mosvold, Scanpix.

Mullah Krekar har hemmelig adresse og beskyttes av norske myndigheter - samtidig som han truer andre på livet og utsetter Norge for terrorfare.

Et av demokratiets store paradokser er at det gir ytringsfrihet også for dem som vil bekjempe folkestyret.

Et annet paradoks er menneskerettighetene, som gir vern for selv det verste uhyre. Norge tvangsutsender ikke folk til land hvor de risikerer dødsstraff.

Gud vet hvor mange millioner kroner beskyttelsen av Najmuddin Faraj Ahmad har kostet norske myndigheter

Dette er demokratiske friheter Najmuddin Faraj Ahmad utnytter til fulle. I ly av vår gjestfrihet oppfordrer han til terrorisme og har truet flere kurdere og Høyres leder Erna Solberg på livet.

Hvis dommen på fem års fengsel blir stående, blir Najmuddin Faraj Ahmad flyttet fra en hemmelig bopel til en fengselscelle.

Gud vet hvor mange millioner kroner beskyttelsen av Najmuddin Faraj Ahmad har kostet norske myndigheter. Det er fullt forståelig at mange ønsker ham tvangsutsendt til Irak, dødsstraff eller ei.

Men det vil ikke skje før norske myndigheter får en garanti fra Irak om at de ikke vil dømme Najmuddin Faraj Ahmad til døden, til tross for at han har oppfordret til selvmordsangrep i landet og stått bak oppbyggingen av en militant geriljaorganisasjon. Det er lite trolig at Irak vil gi en slik garanti. Og dermed er vi like langt.

Najmuddin Faraj Ahmad markerte dommen med å angripe TV 2s fotograf, slik han også i sin tid gjorde mot Nettavisens journalist utenfor Politihuset i Oslo.

Ifølge Aftenposten undersøker nå PST påstander om at Najmuddin Faraj Ahmad kom med trusler mot norske interesser i utlandet i løpet av helgen.

Dommen på fem års fengsel er allerede anket, men Høyre-leder Erna Solberg sier at fengselsdommen uansett ikke må bli en sovepute i arbeidet med å få Najmuddin Faraj Ahmad utvist.

Dessverre er det urealistisk å få utvist Najmuddin Faraj Ahmad før norske myndigheter får en troverdig garanti for at han ikke blir dømt til døden.

Men fem års fengsel vil uansett begrense mannens muligheter for å true mennesker på livet og oppforde til terroraksjoner i utlandet.

Dommen demonstrerer at Norge setter menneskerettigheter høyt, men at vi ikke aksepterer at vern mot dødsstraff utnyttes til å fortsette med vold og trusler.

 

To indre og vekk med Solheim

Heikki Holmås og Audun Lysbakken gjorde kort prosess med Erik Solheim. Foto: Lise Åserud, Scanpix.

SVs mest erfarne politiker hadde to ministerstoler, men falt mellom begge. Ennå har jeg ikke sett noen begrunne hvorfor Heikki Holmås er en bedre statsråd enn Erik Solheim.

Inntil midt i forrige uke trodde Erik Solheim at han hadde gjort en god jobb som bistands- og miljøminister. Det var også skussmålet fra de fleste politiske kommentatorer. Solheim pleide å få høy score i avisenes karakterbøker.

Utviklingsminister Erik Solheim besøker tomten der Norge skal bygge nytt nasjonalbibliotek og arkiv for Sør-Sudan. Foto: Ragnhild H. Simenstad, Utenriksdepartementet.
De fleste var altså enige om at Erik Solheim hadde vært en god statsråd for Norge.

Problemet er at han ikke lenger er en god statsråd for SV.

Sannsynligvis ble Solheim ofret i en hestehandel mellom Audun Lysbakken og Heikki Holmås. Sistnevnte lot være å bære ved til bålet da Audun Lysbakken ble grillet om sine millionbetalinger til venner og kjente, og lot Lysbakken bli valgt uten motkandidat som SV-leder.

Lysbakken måtte ut av regjeringen fordi han brøt loven, og trengte plass til sine nærmeste medarbeidere - Bård Vegar Solhjell, Inga Marte Thorkildsen og Heikki Holmås.

To måtte ut, og dermed exit for anonyme Tora Aasland og Erik Solheim. Ingen av dem har gjort en dårlig jobb, men de er heller ikke velgermagneter. Lysbakken valgte fred i partiet og fornyelse for å få flere velgere.

For partiet kan det ikke bli verre. På siste gallup lå SV på drøyt tre prosent. Det betyr at rundt 1 av 40 stemmeberettigede vil bære en SV-stemme til urnen. Verre kan det ikke bli.

Hensynet til SV ble satt foran hensynet til Norge, mener Solheim, og mange er enige i den vurderingen. Det må ha kommet som et sjokk for Solheim at han ikke bare mistet ett av fagfeltene, men begge.

Hva så med erstatterne? Kan Bård Vegar Solhjell og Heikki Holmås til sammen gjøre en like god jobb som Erik Solheim?

Miljøorganisasjonene er splittet. Bellona mener at et bytte kan gi en revitalisering av miljøpolitikken, mens Greenpeace frykter at SV taper på å miste innflytelse i regjeringen.

Bistandsaktuelt gir Erik Solheim en god attest for å være en «nytenker i norsk utviklingspolitikk» og mener at det har bidratt til at Norge har spilt en større rolle internasjonalt enn folketall og økonomiske bidrag skulle tilsi.

- Det går ikke automatisk i arv, skriver Bistandsaktuelt i en kommentar.

Personmessig er Solhjell og Holmås ulike. Solhjell er teoretisk og intellektuell, Holmås er litt mer armer og bein. Begge har relativt lang politisk erfaring, og verken Norge eller verden går nedenom og hjem av statsrådsskiftene.

Spørsmålet er om SV ønsker en venstredreining av norsk utenrikspolitikk.

På årsmøtet i Oslo SV sa partileder Audun Lysbakken at han ønsker at Norge blir mindre bundet til USA og EU. Det siste er spesielt interessant etter at også utenriksminister Jonas Gahr Støre ga uttrykk for EU-tvil.

Les også: Støre tviler i EU-troen

Det triste er at en ringrev som Erik Solheim valgte å slamre i dørene på vei ut. Selv om han skulle være en bedre bistands- og miljøminister enn de to erstatterne, så er det dårlig dømmekraft i å si det selv. Da ble Solheim et lett bytte for en enda eldre 7. far i huset i SV:

- Dette er nok mer leit for Erik Solheim enn for SV og kongeriket, sier SV-veteran Stein Ørnhøi til Dagsavisen, og legger til at «sutringen» skulle tatt slutt tidligere.

Det er nesten gamle Venstre-takter over krigingen i minipartiet.

Kaster ut 9-åring

Hun er født i Norge, er ni år gammel, og snakker norsk. I dag blir hun tvangsutsendt. Foto Asbjørn Torgersen, Telemarkavisa.

I går banket Politiet på hjemme hos Verona (9) på Rjukan. I dag tvangsutsendes hun fra Norge.

Justisminister Grete Faremo og statssekretær Pål Lønseth står for en knallhard linje i asylpolitikken.

De vil ikke høre snakk om enkeltskjebner, men det er for lettvint: Politikk må tåle å bli målt på hvordan den virker på enkeltpersoner.

Justisdepartementet straffer små barn for å dekke over sin egen sendrektighet.

Som familien til 9-årige Verona Delic: - De har bodd her i 11 år og datteren Verona på ni er født og oppvokst her - hun er norsk. Dette er inhumant, sier Finn-Arild Bystrøm, leder av Tinn Arbeiderparti.

Om kort tid settes familien på flyet til Bosnia, mot deres vilje.

Dette er ikke handlekraft og en rettferdig asylpolitikk. Det som skjer er at Justisdepartementet straffer små barn for å dekke over sin egen sendrektighet.

Asylsøkeren Damir Delic og hans familie har bodd i Tinn kommune siden 2003.

I går ble de hentet hjemme av Politiets utlendingsenhet og fraktet til transittopphold på Trandum.

I dag skal de tvangsutsendes.

- Jeg er skuffa over at vi i Norge fører en asylpolitikk overfor barn som jeg ikke kan kalle annet enn inhuman. Dette er en familie som har vært i Norge i 11 år. Verona er ni år gammel, hun er norsk. Hun er født her, har gått på skole her, hun er en nordmann. Hvorfor kaster vi ut våre egne barn, sier Bystrøm til Telemarkavisa.

Han understreker at det er en tverrpolitisk enighet i Tinn i denne saken.

Nettavisen 22. mars 2012
Det er noe alvorlig galt med norsk asylpolitikk når den håndheves strengt med å kaste ut en niåring som har bodd her hele sitt liv - samtidig som Hossein Ahmed Mahamuud i Svelgen krever familiegjenforening med sine 22 barn, og ønsker at de siste 11 skal hentes til Norge.

Les også: Vil hente 11 barn og en av sine koner til Norge

Jeg tror mange er enig med Frps Per Sandberg, som mener at familiegjenforening bør skje der hovedtyngden av familien bor.

Les også: - Reis hjem til barna dine

Gallup-undersøkelser viser det samme:

  • Nordmenn flest støtter kampen for de 450 asylbarna som har bodd i Norge i en årrekke.
  • Samtidig vil de ha en streng innvandringspolitikk

Lovverket sier det samme: Vi har innvandringsstans, men åpner for at barn skal behandles spesielt - og at sterk tilknytning til riket skal vektlegges.

Justisminister Grete Faremo har ansvaret for utkastelsen. Foto: Justisdepartementet.
Det uforståelige er en asylpolitikk som lekker overalt, men hvor man er brutal mot 450 barn som har bodd her i minst tre år.

De 450 barna som har bodd her i mer enn tre år har egne rettigheter selv om foreldrene har sabotert en utsendelse, og til tross for ufattelig sendrektighet fra Utlendingsdirektoratet.

Les også: Få ut fingeren, UDI!

Det er urimelig at en 9-åring som for alle praktiske fomål er norsk og som aldri har vært lenger unna enn Rjukan nå skal tvangsutsendes til Bosnia.

Det er en god test for politikere å teste om de virkelig kan stå for politikken i møtet med enkeltpersoner.

Det kan være noe å tenke på for justisminister Grete Faremo når hun tar helg, samtidig som en 9-åring tvangssendes ut av Norge til et land, en kultur og et språk som er fremmed.

Står du virkelig for dette, Grete Faremo?

SISTE: Familien sitter allerede på flyet til Bosnia

Livsvarig isolat i Norge

Her på Ila kan Anders Behring Breivik få sitt eget psykiatriske sykehus med kun ham selv som pasient. Forsvarere som Tord Jordet og Odd Ivar Grøn blir hans eneste kontakt mot utenverdenen. Foto: Eivind Griffith Brænde, Scanpix.

Regjeringen kan snikinnføre livsvarig isolat uten en åpen debatt. Det er livsfarlig justispolitikk.

Norsk straffelov har maksimalt 21 års fengsel som straff for særlig grove forbrytelser.

Er den dømte fortsatt farlige, kan han forvares på ubestemt tid til fagfolk erklærer at de ikke lenger er farlige for samfunnet.

At Norge ikke har dødsstraff eller livsvarig fengsel, er ikke tilfeldig. Det er et resultat av en langvarig justispolitisk diskusjon som det er bred politisk enighet om.

Derfor er det illevarslende når Helse- og sosialdepartementet (!) har sendt ut et forslag på hastehøring for å vedta det som i praksis kan bli livsvarig innesperring på psykiatrisk isolat for Anders Behring Breivik.

I høringsbrevet drøfter departementet åpent om dette kan være brudd på menneskerettigheter og kunne regnes som tortur.

Men departementet mener at hensynet til sikkerhet likevel taler for at en faglig ansvarlig i samarbeid med politiet kan vedta ekstreme tiltak mot sinnslidende pasienter som er dømt til tvunget psykisk helsevern.

- I praksis vil dette bli en livstidsdom, sier psykiater Thor Kvakkestad i en kommentar til TV 2 Nyhetene.

Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen bekrefter hastverket: - Dette vil bli innført så raskt som praktisk mulig etter at høringsfristen er ute, sa hun til TV 2.

Høringsfristen er 22. mars, og rettssaken mot Anders Behring Breivik starter 16. april. Det betyr at livstidsparagrafen kan være innført før dom faller.

Denne sammenhengen står rett ut i høringsnotatet:

- Stortinget bør derfor gis en mulighet til å vedta nødvendige lovendringer før sommeren, slik at eventuelle vedtatte endringer kan tre i kraft innen rettskraftig dom mot siktede faller. Dette innebærer imidlertid at tiden for høring av forslagene må kortes betydelig ned, heter det i høringsnotatet.

Du kan lese dokumentet her: Forslag om særlige regler for gjennomføring av psykisk helsevern

Dette er en livsfarlig saksbehandling. Det skumle er at Stortinget inviteres til å vedta ekstreme lover (som gjelder alle) i en stemingsbølge og et hat mot en mann. Det krever politisk mot og prinsippfasthet å gå imot dette forslaget.

Det kan være verdt å minne om hvilke prinsipper som står på spill:

  • En rettsstat gir rettigheter også til lovbrytere som har utført grusomme forbrytelser.
  • Selv om det er støtende for ofrene, har selv massedrapsmenn forsvare seg i åpen rett.
  • Vi har også strafferammer slik at det ikke er fritt frem for dommerne å dømme på stemningsbølger.

Å hate Anders Behring Breivik er menneskelig, men straff er ikke en hevn fra samfunnet.

Et moderne samfunn straffer for å avskrekke folk fra lovbrudd, for å få forbrytere på rett kjøl og for å hindre dem i å gjøre noe lignende.

Les mer: Begrunnelser for straff

I det minste må Stortinget ta seg tid til en grundig saksbehandling og en åpen diskusjon.

Selv om det er fristende å plaffe Anders Behring Breivik rett ned, skjønner de fleste at vi ikke kan innføre dødsstraff på impuls. Like selvfølgelig bør det være at vi ikke ekspressvedtar ekstreme soningsvilkår for alle, når de egentlig er myntet på en mann og hans grusomme gjerninger.

Terroristen gikk til angrep nettopp på disse prinsippene. Hvis vi gir avkall på dem, så gir vi massedrapsmannen medhold. Det må være et stort paradoks.

Regjeringen vil hasteinnføre en ny lov som åpner for livsvarlig isolat for massedrapsmannen Anders Behring Breivik. Foto: Politiet.
Foreløpig er det mest sannsynlig at Anders Behring Breivik blir dømt til tvunget psykisk helsevern fordi han var utilregnelig og psykotisk.

I så tilfelle åpner den nye høringen for en Lex Breivik.

Høringen åpner for en helt ny enhet for spesielt farlige personer. Departementet foreslår at enheten kan være innenfor et normalt fengsel - altså et slags «psykiatrisk sykehus» inne i et fengsel.

Lovforslaget åpner for at «sykehuset» kun har en pasient - i praksis isolat på ubestemt tid.

Alle besøk skal skje med kontrollpersonell til stede eller bak en glassvegg, hvis det er mer praktisk.

Departementet åpner for å kroppsvisitere pasienten og undersøke kroppens hulrom.

Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsens departement er bekymret for at langvarig isolasjon kan gi isolasjonsskader. Men hensynet til sikkerheten veier tyngre.

Lovforslaget gir all makt til den faglige ansvarlige på enheten, men sier at vedkommende bør innhente informasjon fra Politiet.

Psykiater Thor Kvakkestad er redd for at fagpersonen neppe vil overstyre politiets vurdering av sikkerheten.

Basert på dette kan den faglige ansvarlige sperre pasienten inne i den isolatlignende enheten i seks måneder om gangen. Anke kan kun skje til Kontrollkomisjonen, men avslag kan ikke ankes videre til rettsapparatet.

Departementet vil gi den faglige ansvarlige rett til å bestemme at pasienten ikke skal kunne motta besøk, sende post eller bruke telefon i fire uker om gangen.

Det blir ikke lov å ta med mobiltelefon, personlig datamaskin eller lesebrett som kan kobles opp til internett inn på avdelingen.

I høringsnotatet begrunnes tiltakene med hensynet til pasientens sikkerhet:

«I helt spesielle tilfeller kan en pasient ha utført ekstreme handlinger av en karakter som er spesielt alvorlige, grove og støtende, som for eksempel massedrap, slik at dette i seg selv gjør at det ikke kan utelukkes at enkeltpersoner eller gruper planlegger hevnangrep mot pasienten».

Anders Behring Breivik kan altså plasseres på tilnærmet isolat for å beskytte ham mot angrep. Men han kan også settes inn på spesialenheten hvis den faglig ansvarlige mener at pasienten selv har «en særlig risiko for voldelig adferd, rømning eller gisseltaking».

Kravene for å sperre pasienten inne på spesialenheten minner om en Lex Breivik:

- I en vurdering (...) vil det være naturlig å legge vekt på i hvilken grad pasienten tidligere har evnet å utføre planlagte grove voldelige handlinger, gisseltaking eller rømning. Hvor motivert pasienten synes å være med tanke på å gjennomføre planene vil også være av sentral betydning. Tidligere farlig opptreden og evne til å manipulere andre vil også kunne tillegges betydning, heter det.

Det er ikke uten grunn at Anders Behring Breivik kjemper innbitt for å unngå å bli erklært utilregnelig.

Skulle du ikke rydde opp, Giske?

Da Altinn crashet i fjor, lovet næringsminister Trond Giske å rydde opp. Spørsmålet er når opprydningen kommer. Foto: Næringsdepartementet.

Etter å ha brukt langt over en milliard kroner på Altinn, fortsetter marerittet for norske skattebetalere: Nok en gang er Altinn utilgjengelig.

Flere millioner norske skattytere lurer på om de vil få restskatt eller penger tilgode etter fjoråret.

Hadde Google eller Facebook opplevd noe lignende, ville hoder rullet

Tallene er nå klare, men ligger dypt begravet i Skattedirektoratets datasystemer.

- Vi jobber kontinuerlig med å få rettet feilen, men kan dessverre ikke gi noe eksakt tidspunkt for når Altinn er i vanlig drift, heter det på nettsidene.

Altinn eies av Nærings- og handelsdepartementet, og det er næringsminister Trond Giske som har ansvaret. Han lovet opprydning etter at Altinn gikk ned i fjor, men sliter altså i år også.

Les artikkelen fra mars i fjor: Giske varsler oppvask etter skattekaos

Giske har for øvrig nylig lansert tjenesten enklereregler.no for å spare næringslivet for 10 milliarder kroner ved å fjerne administrative oppgaver og lage enklere regler.

Enklere rapportering er en av hovedsatsingene, og Giske etterlyser råd fra brukerne.

Han  skal få et råd gratis: Rust opp Altinn og skaler tjenesten til å takle trafikktopper!

Ved første øyekast tror man kanskje at det er ubetydelig om skattyterne må vente en dag eller to på skattetallene.

Men da glemmer man at det er hele tjenesten som er nede, og at Altinn er et innleveringspunkt for ialt 700 offentlige skjemaer. Altinn er informasjonsportal for norsk næringsliv, og ialt 37 statlige etater bruker plattformen for å drifte sine skjemaer, ifølge Wikipedia.

Cirka 85 prosent av næringsdrivende og selskaper leverer selvangivelse og momsrapporter via Altinn. Over hele Norge sitter det nå regnskapsførere som ikke får gjort jobben sin på grunn av datarotet.

Vi må ikke glemme at Altinn er en glimrende tanke. I 2002 gikk Skatteetaten, Statistisk Sentralbyrå og Brønnøysundsregistrene sammen om et system som sparer norske bedrifter for enormt mye papirarbeid.

Her ser du presentasjonen: Hva er Altinn?

Altinn står for «alternativ innrapportering» - og ikke at nå skal «alt inn» (slik mange tror).

I fjor sommer avleverte Det Norske Veritas en hemmeligstemplet rapport om Altinn II, som konkluderte med stryk, ifølge Teknisk Ukeblad. Vertias slo ned på flaskehalser i arkitekturen, og mangel på planer for hvordan man skal håndtere trafikkvekst. Veritas mener at kompetansen er for dårlig, og tror ikke at kriseberedskapen vil fungere i praksis.

Les hele saken: Altinn avsløres i hemmelig rapport

Når Altinn igjen går ned, har Veritas fått rett. Hadde Google eller Facebook opplevd noe lignende, ville hoder rullet. Altinn er en viktig datatjeneste i et bittelite land, og det er ingen uoverkommelig oppgave å skalere tjenesten slik at den takler påsketrafikk.

Det sparer samfunnet for enorme beløp å fjerne papirmøllen og gjøre den elektronisk. Men næringslivet og skattyterne må stole på at systemene fungerer. Derfor er det svært skadelig at Altinn klapper sammen gang etter gang.

I fjor lovet næringsminister Trond Giske å rydde opp. Foreløpig er det mest håndgripelige beviset på handlekraft at man har hemmeligholdt granskingsrapporten vil Det Norske Veritas.

Skulle du ikke rydde opp, Giske?

 

 

Venner og venners venner

Jonas Gahr Støre nekter for at en mann som har kjent siden barndommen og som ble invitert i 50 års-dagen er en nær venn. Foto: Berit Roald, Scanpix.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre nekter for å ha gjort noe galt da departementet hans ga 6 millioner kroner til en stiftelse startet av en nær venn.

Riktignok er Norge et lite land, men Gahr Støres sak føyer seg inn i en rekke av milde gaver fra statsråder til tidligere venner.

  • Barne- og inkluderingsminister Audun Lysbakken ga 15 millioner kroner til stiftelsen til en nær familievenn.
  • Forskningsminister Thora Aasland brevvekslet med sin tidligere partikollega Berit Ås om pengestøtte.
  • Og nå er det altså utenriksministerens tur i spleiselag med sin barndomsvenn, skipsreder Felix Tschudi.

I det minste er det all grunn til å se frem til deparementetes oversikt over slike bevilgninger de siste årene.

Her kan det være enda mer venner og venners venner.

Dagbladet 20. mars 2012.

Ifølge Jonas Gahr Støre er Felix Tschudi «en bekjent», og ingen nær venn.

Også forskningsminister Thora Aasland distanserer seg fra sin mangeårige partifelle: - Jeg er ikke inhabil: De opprinnelige stifterne representerer en tverrpolitisk gruppe, men Berit Ås har vært en ildsjel i dette, forklarer Aasland.

- Jeg har ikke et personlig nært forhold til Berit Ås, og jeg har i hele saken forholdt meg profesjonelt til Berit Ås, dels gjennom advokater, forklarer hun på sin egen blogg, der hun konkluderer at hun «mener bestemt at det derfor ikke er snakk om noe lovbrudd».

Les hele bloggen:  Kvinneuniversitetet Norden

Det Gahr Støre betegner som et bekjentskap, er i det minste langvarig. Utenriksministeren og rederen har kjent hverandre siden de gikk i parallellklasse på Slemdal barneskole. De tok Ris Ungdomsskole sammen, og reiste deretter sammen til ettårig offisersutdannelse på Sjøkrigsskolen i Bergen.

At Gahr Støre inviterte Tschudi til 50 års-dagen sin, tyder på at bekjentskapet i det minste er nokså nært.

Her forklarer Gahr Støre seg: - Jeg har ikke hatt møter med ham

Eks-statsråd Audun Lysbakken ble presset fra skanse til skanse før han gikk av, og erkjente brudd på habilitet.

De to neste rødgrønne statsrådene som Dagbladet har pirket i, erkjenner ikke noe galt. Men i Thora Aaslands tilfelle viser offentliggjorte brev at Berit Ås var temmelig familiær i sin tilnærming til departementet.

Det tegner bilde at av nærkontakt og lobbyisme med statsrådene kan være en vei å gå for å få penger.

Gahr Støre distanserer seg fra bevilgningen på 6 millioner kroner, og forklarer at det var Rederiforbundet - og ikke rederen Felix Tschudi direkte - som skrev søknaden om pengestøtte.

Uansett står det igjen at Jonas Gahr Støre og hans departementet bevilget 6 millioner kroner til et spleiselag.

Blir det flere saker nå, så vil oppisjonen kjenne blod på tann.

Da blir det mange runder i Stortingets kontrollkomité fremover.

Fem millioner nordmenn

Verdens befolkningsvekst skjer i Asia og Afrika. Hadde denne mannen fra Erithra hatt samme forbruksmønster som oss, ville verden gått under. Foto: Scanpix.

I dag passerer vi fem millioner nordmenn. Hvordan hadde verden sett ut hvis det var syv milliarder av oss?

Siden 1960 har Europas andel av verdens befolkning sunket fra rundt 20 % til rundt 10 %.

Den store befolkningsveksten har skjedd i Asia og Afrika.

Kilde: Wikipedia

Verdens befolkning er beregnet til å være litt over syv milliarder mennesker, og fremskrivningene tyder på at vi kommer til å passere ni milliarder innen 2050.

Norge er med andre ord et lite land i verden, og vår størrelse målt i mennesker er relativt annerledes enn vårt selvbilde på den internasjonale arena, for å si det mildt.

Men hvordan ville verden sett ut hvis den bestod av syv milliarder nordmenn?

Svaret er at det ville gått veldig dårlig. Jordkloden ville ikke vært i nærheten av å skaffe mat og andre ressurser for å holde liv i syv milliarder "nordmenn".

Norge har det høyeste forbruket av energi per innbyger i hele verden. Vi bruker 12 ganger mer enn gjennomsnittet i verden.

Vi er velsignet med ikke-forurensende og fornybar vannkraft, men slipper likevel ut mer enn dobbelt så mye CO2 som ellers i verden.

Også i forbruk er vi en versting. De 20 % rikeste landene i verden forbruker 80 % av ressursene. Norge er helt på topp.

Hvert år dør en million barn av sult og underernæring, mens fedme er et av de største helseproblemene i vår del av verden.

Her er en god oversikt: Fordeling av ressurser i verden

Slik kan vi fortsette - jorden ville gått under hvis alle de syv milliardene skulle hatt like mange biler, sluppet ut like mye forurensning og spist like mye som oss.

Det kan være verdt å huske på den dagen vi passerer fem millioner innbyggere.

Få ut fingeren, UDI!

 

Justisminister Grete Faremo bør fokusere på å speede opp systemet, slik at asylsøkere som får avslag kan returneres raskere. Foto: Scanpix.

Norge trenger ikke en liberal innvandringspolitikk. Men vi trenger at Utlendingsdirektoratet får ut fingeren.

Skjebnen til de 450 asylbarna som har vært i Norge i en årrekke opprører mange. Med rette. Man skal være nokså kynisk for ikke å se det umenneskelige i å tvangsutsende en 9-åring som er født i Norge og som har bodd i Norge i hele sitt liv.

- Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv, skrev Arnulf Øverland. Det kan være ord i tiden for justisminister Grete Faremo. Uretten blir ikke mindre om den fortsetter for å beskytte en systemsvikt.

Justisministerens vegring mot å gjøre noe minner om Politiet etter 22. juli. Alle som vil se, ser at mye gikk galt. Og det er lite tillitsvekkende å late som man ikke ser eller oppfatter det.

Man skal være nokså kynisk for ikke å se det umenneskelige i å tvangsutsende en 9-åring som er født i Norge og som har bodd i Norge i hele sitt liv

Årlig kommer det rundt 10.000 asylsøkere fra 100 nasjoner til Norge. Så godt som alle er enige i at asyl må gis kun til de som er forfulgte. Jeg har ikke sett noen som foreslår å åpne grensene for alle som banker på.

(Det vil si; unntatt de 550 millioner menneskene innenfor EØS-området som har fri adgang til riket).

Spørsmålet om de 450 barna kan deles opp i to delproblemer:

  • Hva gjør vi med barna som allerede har bodd her i en årrekke og som reelt er norske?
  • Hva gjør vi for å forhindre at nye 450 asylbarn kommer i samme situasjon om få år?

Ifølge tall Dagsavisen har fått er 124 av barna født i Norge og har aldri vært utenfor landet. Av disse er 103 mellom tre og fem år, mens 21 er mellom seks og ti år gamle.

En rimelig tolkning av Utlendingslovens krav om ?sterk tilknytning? til Norge tilsier at alle disse har en rett til å bli. Mener man noe annet, får man vedta en ny lov.

Så kan det innvendes at barna har fått denne retten som en konsekvens av at foreldrene ikke har reist ut av Norge etter å ha fått avslag på asylsøknaden. Det er et dilemma, men det er ikke barnas skyld. Norsk lov og FNs barnekonvensjon sier nemlig soleklart at barna skal vurderes for seg.

Noen argumenterer med at barna ikke bør tjene på at foreldrene spekulerer i norske regler. Men det er synsing, og ikke jus. Loven sier ingen ting om at barnas rettigheter avhenger av foreldrenes handlinger.

Verken politikk eller jus handler dypest sett om regler, men om rettferdighet. Reglene er ikke til for seg selv, men for å skape likebehandling. Å følge reglene kan aldri legitimere overgrep.

Men så er det heller ikke reglene som har skapt utfordringen med de 450 asylbarna, men praktiseringen av regelverket ? og treg saksbehandling. Mange av familiene burde vært sendt tilbake til sine opprinnelige hjemland for mange år siden.

Om skylden ligger i Stortinget, Justisdepartementet, UDI eller Politiet er ikke godt å si. Men det som er åpenbart er at det går for lang tid å gi noen endelig avslag og deretter får dem returnert.

Flyktningene som kommer hit oppfører seg rasjonelt. De vet at de får en bedre fremtid i Norge enn for eksempel Etiopia, og i desperasjon gjør de hva de kan for å få bli.

Det irrasjonelle er norske myndigheters adferd, hvor vi først lar familiene og barna gro røtter her i landet ? før de samme myndighetene røsker opp røttene med makt en natt.

Men løsningen på det problemet er ikke å frata 450 asylbarn deres klare rettigheter. Det er en urimelig, hjerteløs og lettvint løsning på en systemkrise.

Det gode spørsmålet er hvorfor UDI og Politiet ikke har sørget for retur tidligere. Og det er nettopp her løsningen ligger: Vi trenger en rask og effektiv saksbehandling, med normale ankemuligheter, og deretter en rask retur ut av landet.

Løsningen er en saksbehandlingsgaranti. En raskere saksbehandling og en ekspeditt utsendelse ved avslag er det beste middelet for å hindre at Norge trekker til seg mange asylsøkere uten behov for beskyttelse.

På Stortinget ser noen ut til å våkne: - Jeg mener det viktigste er rask saksbehandling og klagebehandling, og rask retur av dem som får avslag, sier Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Lise Christoffersen til Aftenposten.

Hun har rett: - Det aller viktigste er kontroll på saksbehandlingen, kanskje ligger nøkkelen i en saksbehandlingsgaranti. Vi må også vurdere om vi skal begrense klageadgangen, som i dag er ubegrenset.

Staten er flink til å gi oss innbyggere klare tidsfrister og straff hvis de ikke overholdes. Det er ikke urimelig om også staten får presise krav til tempoet i sin saksbehandling.

I USA, som på ingen måte er noe fristed for asylsøkere, har man tilsvarende rettigheter andre veien. Får man ikke svar på søknaden om opphold innen seks måneder, får man rett til å arbeide. Det setter press på myndighetene for å få unna sakene.

Saksbehandlingstiden til UDI er på vei ned. Det er bra. Og returene øker. Det er bra. Vi har også innført økonomiske belønninger for å returnere frivillig.  Det er også bra.

Men det går for smått. Og for hver dag som går uten at politikerne manner seg opp til å sette inn nok ressurser til saksbehandlingen og vedta raskere saksbehandling, så øker antallet asylbarn som har bodd her i en årrekke.

Konsekvensen er at barna har fått lære norsk, har gått i norsk skole og fått norske venner. De har fått en ?sterk tilknytning? til Norge, og har rett til å bli.

Om vi ønsker det eller ei.

Hjerterå retur av 450 asylbarn

Justisminister Grete Faremo har få støttespillere i sitt hardkjør for å kaste ut de 450 asylbarna som har bodd i Norge i en årrekke. Foto: Fredrik Varfjell, Scanpix.

Hvordan kan man «returnere» barn som er født i Norge, og som aldri har bodd noe annet sted?

Stadig flere protesterer mot regjeringens plan om å tvangsutsende 450 asylbarn som har bodd i Norge i en årrekke.

Denne saken kommer justisminister Grete Faremo og hennes våpendrager, statssekretær Pål Lønseth, til å tape.

For meg er det ubegripelig hva «særlig tilknytning til riket» betyr, hvis det ikke gjelder barn som er født her, og som har bodd her i hele sitt liv.

Selv Fremskrittspartiet reagerer mot regjeringens politikk. Kritikk kommer også fra lokallag i Arbeiderpartiet, AUF, så godt som hele SV, LO-ledelsen og nå sist Senterpartiet.

Støtten til regjeringen smuldrer opp blant deres egne.

? Sakene til disse ungene må stilles i bero til regjeringen finner en løsning, sier Senterpartiets leder Liv Signe Navarsete til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB). ? Ungene sitt beste må veie tyngst, sier hun.

Statssekretær Lønseth gikk høyt ut over kulen, men er betraktelig spakere nå. Han fant opp begrepet «returnektere» som et retorisk triks, men både han og justisminister Grete Faremo har problemer med å forklare hvordan man kan «returnere»barn som aldri har bodd noe annet sted enn i Norge.

De 450 barna det er snakk om er enten født i Norge, og har bodd her i hele sitt liv - eller så har de bodd i Norge i mange, mange år.

Barnekonvensjonen som Norge har undertegnet legger vekt på at barn har egne rettigheter uansett hva foreldre han gjort. Norsk lov sier at asylsøkere må få bli i landet hvis det er snakk om  «sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket».

Det heter videre at «i saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn».

Les hva Stortinget har vedtatt her: Utlendingsloven

Det er regjeringen som styrer Utlendingsdirektoratet og gir forskrifter for hvordan de skal praktisere lovteksten.

Alle kan ikke få opphold i Norge, og det er rettferdig at asyl forbeholdes de mest forfulgte. Men dette handler også om enkeltpersoners rettigheter.

For meg er det ubegripelig hva «særlig tilknytning til riket» betyr, hvis det ikke gjelder barn som er født her, og som har bodd her i hele sitt liv.

Hva mer skal til?

Slik sett virker praksisen regjeringen har lagt opp til langt unna ordlyden i loven Stortinget har vedtatt. Nå smuldrer støtten til regjeringens praksis opp, og hvis den ikke snur i tide vil den gå på et stort politisk og moralsk nederlag.

Stortingsrepresentant Tore Nordtun i Rogaland Ap sa det klart under lokallagets årsmøte: - Jeg er bekymret for de papirløse barna. Vi kan gjerne klandre foreldrene og si at de ikke oppfører seg ordentlig når de lar være å dra fra Norge, men vi er likevel nødt til å se på barnas situasjon og finne nye svar.

Justisdepartementet ønsker ikke å la barna bli fordi de tror det vil stimulere andre voksne asylsøkere til å skyve barna foran seg. Barna det er snakk om har som regel foreldre som har fått avslag på sin asylsøknad, men som har vist seg vanskelig å returnere. I noen tilfeller på grunn av sendrektighet hos norsk politi ? i andre tilfeller fordi opphavslandet ikke tar imot tvangsreturnerte.

I denne situasjonen velger asylsøkerne å bli i Norge, og barna begynner i barnehage eller på skole og slår sakte, men sikkert rot i Norge. Etter 3-5 år på norsk skole er de i praksis norske.

I verste fall begynner Norge nå med tvangsutsendelser til Etiopia av barn som snakker norsk, går på norsk skole, og som har bodd her hele eller mesteparten av livet.

Det er i så fall hjerterått.

Historien er full av folk som «bare følger reglene». Når det skjer uten at man samtidig har med seg hjertet og en normalt utviklet rettferdighetssans, kan det gå helt galt.

Reaksjonene på trusselen om å tvangsutsende de 450 asylbarna som har vært her i en årrekke, viser at folk flest finner det urimelig at barna må legge seg hver natt i frykt for å bli hentet av politi og tvangssendt til et fjernt land de aldri har bodd i.

Et minimumskrav er at de 450 asylbarna får bli inntil stortingsmeldingen «Barn på flukt» er ferdig. Å stille sakene i bero er en utsettelse som redder regjeringen fra totalt nederlag, men det er ingen endelig løsning.

For fremtiden må vi unngå å komme i en situasjon hvor barn av foreldre som får avslag likevel får bli i Norge lenge nok til at barna blir norske. Det bør settes en klar tidsfrist for retur. Utlendingsdirektoratet og Politiet må få klare incitamenter i få fortgang i utsendelsene etter avslag for å hindre at barna blir norske.

Det som da gjenstår er forholdet til land som ikke tar imot sine egne, tvangsreturnerte innbyggere. Land som Eritrea.

Men vil vi virkelig tvangsutsende mennesker til regimer som driver utstrakt tortur og sombehandler flyktninger som landssvikere?

Feil med kommentarer

De siste dagene har det vært problemer med kommentarfeltet under bloggene. Det er nå fikset opp.

Policyen på denne bloggen er åpne kommentarer på alle emner for alle som har Facebook-konto for identifikasjon.

De siste dagene har ikke feltet virket, slik at bloggene har vært uten leserkommentarer.

Nå er det fikset, og man kan kommentere følgende innlegg:

Norges Bank ser mørkt på verden

Oslo en by av innvandrere

Ingen ønsker billigere boliger

 

 

Norges Bank ser mørkt på verden

Sentralbanksjef Øystein Olsen overrasket ved å sette ned renten med 0,25 prosentpoeng. Foto: Scanpix.

Når Norges Bank velger å gi norsk økonomi en ny heroinsprøyte i form av lavere rente, så er det dårlig nytt.

Boligprisene stiger, vi har nesten ikke arbeidsledighet og staten sildrer oljemilliarder over landet.

I denne situasjonen er ikke et nytt rentekutt det mest åpenbare.

Spørsmålet er om vi - igjen - gasser i nedoverbakken.

Bortsett fra tre måneder høsten 2009 er en styringsrente på 1,5 prosent det laveste vi har sett de siste ti årene.

Her kan du se historien: Endringer i styringsrenten

Den store vinneren er norsk eksportindustri. Rentekutt svekker den norske kronekursen. Det gir eksportbedriftene bedre betalt i norske kroner for varer de selger i utlandet. Det er også herfra kravet om rentekutt har vært sterkest.

Norges Banks rentebane tilsier stabil rente i to år, så en gradvis stigning. Kilde: Norges Bank.

Sentralbanksjef Øystein Olsen vektlegger akkurat dette: - Vedvarende lavkonjunktur ute og den sterke kronen bidrar til å holde inflasjonen lav og dempe den økonomiske veksten her hjemme. Derfor settes styringsrenten ned, sier sentralbanksjef Øystein Olsen.

Dagens rentekutt tok de fleste analytikerne på sengen.

Men sjeføkonom Jan Andreassen i Terra gikk mot strømmen, og fikk rett. Han spår lave renter i mange år fremover i Europa, ifølge intervju i Finansavisen.

Heller ikke sentralbanksjefen er noen rentehauk: - Slik det ser ut nå, kan renten bli liggende lavt lenger enn tidligere anslått, sier han.

Hovedstyret, som formelt tok beslutningen, mener at analysene nå «tilsier en betydelig nedjustering av renteprognosen sammenliknet med anslagene fra oktober i fjor».

Selv om spåmennene bommet, så tok ikke Norges Bank finansmarkedene på sengen. I rentemarkedet var muligheten for rentekutt priset delvis inn. Etter rentemøtet svekket kronen seg noe, men ikke dramatisk.

Kuttet var overraskende, men ikke noe sjokk.

Ser vi utenfor Norge er det ikke sterk vekst som dominerer. Kina har nettopp lagt bak seg den dårligste måneden på handelsbalansen siden 1985, i EU-områder sjangler man videre, og det er ikke full tenning på alle sylindre i USA heller.

- Til tross for en bedring har innhentingen i den amerikanske økonomien vært frustrerende langsom, uttalte sentralbanksjef Ben Bernanke  i en tale onsdag.

På forhånd spådde renteanalytiker Kyrre Aamdal i DnB uendret rente. Der så man lysning i verdensbildet. Europa stabiliseres, USAs vekst øker, og det er presstendenser i norsk økonomi.

Problemet for både Norges Bank  og DNB er at man styrer ved å kikke i bakspeilet. Historien er full av eksempler på at Norges Bank har bremset i nedgangstider og gasset i oppgangstider.

Dette rentekuttet blir neppe ødeleggende for norsk økonomi. Det er en verden av ledig arbeidskraft rett utenfor våre grenser, og rentekutt vil dempe forventningene til lønnsoppgjøret. Hvis da bankene følger opp ved å sette ned rentene på boliglån. Det er slett ikke sikkert. Foreløpig har de vært mer interesserte i å øke rentemarginen og bygge opp egenkapital enn å gi kundene lavere rente.

For lånekundene er det derfor for tidlig å hente frem champagnen. Rentekutt er ikke noe styrketegn. Det er snarere et bevis på at også norsk økonomi, og spesielt eksportindustrien, trenger doping.

Oslo en by av innvandrere

Enten det blir Inga Marte Thorkildsen eller Bård Vegar Solhjell som blir inkluderingsminister, så er det en av regjeringens viktigste jobber. Foto: Scanpix.

 Innen 2040 vil halvparten av Oslos befolkning ha innvandringsbakgrunn. Hva så?

Statistisk Sentralbyrå har forsøkt å beregne innvandringen til Norge de neste 30 årene.

Anslagene er nokså grove:

  • Det laveste alternativet tilsier 1,1 millioner med innvandringsbakgrunn.
  • Det midterste sier at vi får 1,5 millioner med innvandringsbakgrunn.
  • Det øverste spår 2,3 millioner med innvandringsbakgrunn.

SSBs analyse er at Norge vil ha mellom 20 og 30 prosent med innvandrerbakgrunn.

Av de vil mellom 300.000 og 550.000 bo i Oslo.

Hvis det slår til, vil Oslo i 2040 ha mellom 40 og 56 prosent med innvandringsbakgrunn.

Etnisk norske vil altså bli i mindretall i løpet av de neste 30 årene.

Les analysen her: I 2040 vil nesten halvparten av Oslos befolkning ha innvandringsbakgrunn

Hva så?

Et interessant og urovekkende trekk er at det er innvandrerne fra den 3. verden som klumper seg sammen i Oslo, mens innvandrere fra EØS-området velger å bosette seg mer spredt rundt i Norge.

Dermed blir også integreringsutfordringene størst i Oslo.

Historiske tall for Oslo. Kilde: SSB.
Som om ikke Oslo-folk har slitt nok? Først kom folk fra omlandet og flyttet til Oslo øst etter krigen.

Så kom nordlendinger, vestlendinger og sørlendinger på 60- og 70-tallet. Deretter kom  innvandrerne.

I dag er Oslo en by av innflyttere og innvandrere.

Og mye vil ha mer: SSBs tall viser at bare 1/10 av innvandrere bor utenfor de store byene.

I Oslo er 70 prosent av innvandrerne fra Asia, Afrika og Sør-Amerika.

- Beregningene viser at denne sammensetningen trolig vil vedvare fram mot 2040, fordi hovedstaden i lang tid har tiltrukket seg innvandrere fra andre deler av verden, mens de nye arbeidsinnvandrerne fra Øst-Europa til nå har hatt et mer spredt bosettingsmønster, skriver SSB.

Særlig gruppen av innvandrere utenfor EØS-området har vokst raskt de siste 40 årene. I 1970 var det 5.000 med slik bakgrunn i Norge. I år er tallet 362.000.

I dag har Norge en «innvandrerbefolkning» på rundt 600.000 personer. Dette er innvandrere og norskfødte barn av to innvandrerforeldre.

Norske kvinner føder færre barn enn vi trenger for å opprettholde folkemengden. Kilde: SSB.
Allerede der er diskusjonen i gang. Definisjonen dekker alt fra en familie på tre som akkurat har innvandret fra Somalia - til et svensk ektepar som kom hit i 1991, og som fikk barn som snakker flytende norsk og går ut av videregående skole i år.

På den annen side teller man ikke med barn av norskfødte med innvandrerbakgrunn med i fremskrivningen. For eksempel regnes altså ikke norskfødte barn av to 2. generasjons innvandrere fra Pakistan med.

- Ingen barn av norskfødte skal være med i fremskrivningen, skriver SSB.

Det farlige er å trekke slutninger uten å få med seg disse nyansene. Tallene sier for eksempel ingenting om personenes religiøse tro. Det finnes null holdepunkter for å frykte en islamsk overtakelse av landet. Svært mange av de nye innvandrerne har kristen bakgrunn.

Norge ønsker og trenger arbeidsinnvandring, og vi har åpnet grensene for 550 millioner innbyggere i EØS-området. De fleste som kommer hit gjør det for å skape en bedre tilværelse for seg selv og sin familie.

Dagsavisen 14. mars 2012
Dagsavisen har eksempelvis intervju med forsker og tannlege Bano Singh, som kom hit fra India for å studere og som giftet seg med en annen med indisk bakgrunn, som i dag er nevrolog på Sunnaas sykehus.
Uten slike innvandrere stanser Norge.

Samtidig gir høy konsentrasjon av innvandrere med dårlige norskkunnskaper store problemer i skolen. Det er en stor utfordring i Grorudalen. Likevelgjør Oslo-skolen det i snitt langt bedre enn skolene i resten av landet.

Mange innvandrerkvinner er dårlig integrert selv etter mange år i Norge, mens norskfødte barn scorer omtrent som alle andre i skolestatistikken.

Kilde: SSB.
Hovedbildet er at integreringen fungerer når tiden får virke.

Bare se på fødselstallene: Statistikken viser at for innvandrerkvinner fra Asia og Afrika i snitt føder fem barn når de kommer til Norge, mens tallen for kvinner som har bodd her over 12 år synker til under to fødsler per kvinne.

Integreringen virker, men den tar tid.

Oslo har allerede en innvandrerbefolkning på 30 prosent. Det gir et etnisk mangfold.

Men vi hadde gjort det lettere for oss selv om vestlige og ikke-vestlige innvandrere ble jevnere fordelt rundt om i landet. Når de fleste fra Afrika, Asia og Sør-Amerika trekkes mot Oslo, så får hovedstaden større utfordringer enn resten av landet.

Foreløpig har det ikke virket særlig avskrekkende på andre. Oslo er en innflytterby - i hvertfall hvis man regner inn alle innflyttere og oslofødte barn av to innflytterforeldre, for å bruke SSBs definisjon.

Andre tall viser at også etnisk norske flytter fra «helnorske» bygder og inn til pressområder som Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim.

Bildet er altså ikke svart/hvitt. Like lite som den statistiske inndelingen av norske og innvandrere.

Ingen ønsker billigere boliger

Statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Sigbjørn Johnsen bruker neppe budsjettkonferansen på Thorbjørnrud til å pønske ut hvordan de skal få boligprisene nedover. Foto: SMK.

 

Kunne du tenkt deg billigere boliger? Hvis ja, er du med på å sette ned verdien av din egen bolig med en million?

Politikere fra alle partier har en rørende omsorg for de unge som skal inn på boligmarkedet.

I virkeligheten er det krokodilletårer.

De aller fleste velgerne eier egen bolig, og de færreste vil frivillig se boligformuen gå opp i røyk.

Å forårsake et kraftig fall i boligprisene vil være et politisk selvmord.

Norge passerer om få dager 5,0 millioner innbyggere, og 82 prosent av dem eier egen bolig.

Trekk fra de som er for unge til å velge, og du sitter igjen med noe sånt som 3,5 millioner velgere som har egeninteresse i høye boligpriser.

Noen av dem har strekt egenkapitalen langt for å få lån, andre har boligen som sikkerhet for andre lån.

Ingen av dem ønsker seg et fall i boligprisene.

Kilde: SSB.

Det som trengs er storstilt bygging av rimelige og sentrale boliger i pressområder som Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim.

Men i stedet for å tilrettelegge for sosial boligbygging, har Stortinget vedtatt en haug nye regler og forskrifter som har gjort en liten toromsleilighet rundt 600.000 kroner dyrere å bygge.

Regnestykket kommer fra Selvaag Bolig - muligens den aktøren i Norge som gjennom sin historie har høyest troverdighet på å bygge rimelige boliger «alle» har råd til.

Les saken her: Regjeringens forskriftsgilde øker prisen på en liten toroms med 600.000

Selvaag-sjefen viser til krav om universell utforming (alle leiligheter skal være tilrettelagt for handikappede), radonsikring, energimerking, dobling av stikkontakter, ekstra lydisolering osv osv.

Alle tiltakene er fine saker, men vi har overlevd uten dem tidligere - og de gjør altså de billigste boligene dyrere, er Selvaag-sjefens poeng. Han foreslår å utsette tiltakene for å ta hensyn til de som nå skal inn på boligmarkedet.

Kilde: SSB.

Problemet er at det er kjøttvekta som vinner valg.

Jens Stoltenberg har større sjanser til å bli gjenvalgt som statsminister i 2013 med høye boligpriser enn etter et boligkrakk.

Statistisk Sentralbyrå har beregnet markedsverdien av norske boliger til 3.600 milliarder kroner. Gjelden er cirka 2.000 milliarder kroner.

Skattereglene er slik at gjelden slår inn 100 % i selvangivelsen, mens boligene føres opp til en brøkdel av verdien. Slik blir boliger et skatteparadis for alle som eier sin egen bolig.

For de aller fleste av oss er det fradrag av gjeldsrenter og verdistigning  på boligen som gjør at vi til slutt sitter igjen med en formue.

Det er ikke sparing i banken, for å si det sånn.

Hva er poenget?

Politikerne vil i høyden vedta inngrep som tøyler den verste boligprisveksten. De vil aldri vedta noe som senker boligprisene radikalt.

Den positive spiralen: Folk låner penger for å kjøpe dyrere boliger. Kilde: SSB.

Den eneste løsningen for å få ned inngangsprisen til boligmarkedet er storstilt sosial boligbygging nær sentrum.

De siste årene har prisen på å bygge nye boliger steget saktere enn prisen på brukte boliger.

Det viser at etterspørselen etter nye boliger er større enn tilbudet.

Løsningen er regulering og storstilt byutvikling for mindre enheter med nøktern standard nær sentrum.

Verre er det ikke.

 

 

 

Flytt permisjon fra mor til far

Både den avgåtte barneminister Audun Lysbakken og den sannsynlige etterfølgeren, Inga Marte Thorkildsen, har fått barn det siste året. Foto: Scanpix.

Her er en utfordring til Inga Marte Thorkildsen, hvis hun overtar som barneminister: Ta permisjon fra mor og gi den til far. 

Norge har en av verdens gunstigste foreldrepermisjoner, med inntil 57 ukers lønnet permisjon.

Det er bra. Norge trenger flere barn, og en god permisjonsordning er et godt incitament.

De blå fylkene har høy fruktbarhet. Kilde: SSB.

Nå trenger vi ikke flere permisjonsuker, men å fordele ukene jevnere mellom kjønnene.

Statistikken er entydig: Jo mer permisjon som øremerkes far, desto mer permisjon tar han.

Derfor er også løsningen nærliggende: Mindre til mor, mer til far.

Norge gunstige ordning er et spleiselag. Statens bidrag er full lønn opp til 6G eller 475.000 kroner.

Siden mange tjener mer enn det, og betaler arbeidsgivere flest det som gjenstår til full lønn.

Svært få land har så gode ordninger, men likevel utsetter mange kvinner å få barn.

De tar høyere utdanning og starter på sin karriere.

I dag er kvinnene i snitt 30,3 år gamle når de føder første gang, mot 26 år på begynnelsen av 70-tallet.

For samfunnet er fødsler et gode. Beregninger har vist at samfunnet trenger mer enn to fødsler per kvinne for å reprodusere seg.

Faller fruktbarheten under, synker folkemengden. Da må vi ha innvandring for å opprettholde folketallet.

Slik er det allerede i Norge. Kartet viser at det sentrale østlandsområdet og Nord-Norge har lave fødselstall.

Det samlede fruktbarhetstallet for kvinner har sunket fra 2,942 barn i snitt i 1961, til 1,946 i 2010.

Norske kvinner føder altså 1/3 færre barn enn de gjorde for 50 år siden.

Her er en god samleside: Stabile fødselstall 

Når Norge om få dager passerer fem millioner innbyggere, så skyldes det hovedsaklig stor innvandring - flesteparten fra EØS-området.

Siste år økte folkemengden med 64.700 innbyggere. Av dette var 45.700 netto innvandring fra utlandet.

Jo rikere land, desto mindre fødselskull. Kilde: Wikipedia.

Vanligvis er sammenhengen: Jo fattigere landet er, desto flere barn får kvinnene - blant annet på grunn av barnedødelighet.

Norge er et av meget få land som både er rikt og som har relativt høye fødselstall.

I EU-landene føder kvinnene i snitt 1,5 barn og enkelt land ligger helt nede mot 1,2 barn per kvinne.

Skal vi friste enda flere kvinner til å føde, så trengs ikke mer penger og permisjon  - men at far tar enda mer av den felles oppgaven.

Utviklingen går riktig vei, men det er langt igjen: -  Selv om mødrene tar hoveddelen av permisjonen, har fedrene i stor grad justert sitt uttak etter fedrekvotens lengde, konkuderer Statistisk Sentralbyrå i en fersk analyse.

Les den her: Likere deling av foreldrepermisjon

Da fedrekvoten på fire uker ble innført i 1993, ble den totale permisjonslengden utvidet til 52 uker med 80 prosent lønn.

Siden er fedrekvoten utvidet fire ganger til 12 uker, mens den totale permisjonstiden er økt fra 52 uker til 57 uker.

Løsningen har vært en klassisk Ole Brum: Ja takk, begge deler.

For å «smøre» ørermerkingen til far, har den skjedd uten tilsvarende reduksjon i mors permisjonstid.

Konsekvensen er lengre permisjoner  og høyere kostnader enn nødvendig. Nå ser vi at mødrene tar mindre permisjon enn før.

Derfor er utfordringen til Inga Marte Thorkildsen å vise at SV ikke bare er et parti som kan bruke penger, men som også kan omfordele.

Målet bør være en tredeling av permisjonstiden: 1/3 øremerkes til far, 1/3 øremerkes til mor og foreldrene kan fordele den siste 1/3 etter eget valg.

Hvis vi sikrer at fedrene tar 1/3 av permisjonen, fordeles byrden likere mellom kvinne- og mannsarbeidsplasser.

Samtidig blir det mer fristende for norske kvinner å få barn.

Det tjener vi alle på.

Frekkhetens nådegave

Ikke rart de smiler - pressestøttens største mottakere - Klassekampens Bjørgulv Braanen, Klassekampen-direktør Marga van der Wal og adm.dir. i Vårt Land, Helge Simonnes. Foto: Scanpix.

Etter å ha fått hundrevis av millioner kroner i statsstøtte, har seks papiravisredaktører frekkhetens nådegave til å kreve enda mer penger - bare for dem selv.

Frem til 70-tallet drev Stortinget med næringsstøtte for å holde liv i døende industri.

Leserne velger internett og mobil, mens pressestøttebedriftene sover

Statsstøtten ble avviklet fordi de statlige pengene hindret omstilling og skapte dårlige og ulønnsomme bedrifter som til slutt ble utkonkurrert og lagt ned.

I mediebransjen ser vi det samme: Leserne velger internett og mobil, mens pressestøttebedriftene sover.

Likevel har Stortinget årlig betalt ut nær 300 millioner kroner i pressestøtte til utvalgte papiraviser.

Hvis man regner inn all mediestøtte, så deler staten ut tre ganger mer  til norske journalister enn til norske bønder.

Denne tiden kan gå mot slutten. Kulturdepartementet og Stortinget vurderer å legge om hele mediestøtten. Politikerne ønsker å støtte journalistikk - og ikke ulønnsom papirproduksjon.

Politikerne har forstått at leserne er på internett, og at nettet har den store fordelen at det er minimale kostnader i å formidle journalistikken til leserne.

Man trenger ikke koke cellulose av døde trær, trykke aviser og sende tonnevis med papiraviser med fly og bil landet rundt.

Med internett kan redaksjonelt innhold gjøres tilgjengelig for hele verden, på få  sekunder. Innholdet kan deles, kommenteres og kritiseres.

Papirstøtteredaktørene slåss mot en informasjonsrevolusjon - en revolusjon som har enorme, positive konsekvenser for demokratiet og for nordmenns likerett til å bli informert hurtig og til å delta i ordskiftet.

Partiene har tatt konsekvensen av dette ved å bruke Facebook, nettsider og twitring i dialogen med velgerne.

Papirstøtteredaktørene, derimot, er som eierne av Den norske amerikalinjen etter at flyene hadde overtatt.

Løsningen deres er mer penger - en løsning som ble forlatt på 70-tallet for norsk industri.

Mange tror at de nær 300 millioner kroner i pressestøtte i hovedsak går til små, fattige lokalaviser. Men det er feil.  De største sjekkene sendes til en håndfull aviser i Oslo.

Øverst troner adm.dir Helge Simonnes i Mentor Media, som i år kommer til å passere 100 millioner kroner i statsstøtte og momsfrittak til sine to hovedaviser - Vårt Land og Dagsavisen.

I 2006 mottok eierselskapet 37,1 millioner i offentlig tilskudd for Vårt Land.

Siden har de kjøpt opp Dagsavisen og andre mindre publikasjoner, og i 2010 lød sjekken fra staten på 82,3 millioner kroner. Null moms kommer i tillegg.

Med sitt sugerør i statskassen har Mentor Media bygget opp en bokført egenkapital på 190 millioner kroner.

Ifølge siste regnskap kommer 18 prosent av inntektene - altså en av fem kroner - i form av statsstøtte.

Du kan lese tallene selv her: Årsapport 2010 

Statsstøtten  kommer også direktør Helge Simonnes personlig  til gode:

  • Han er direktør og toppsjef med 1,9 millioner kroner i året i lønn og pensjon.
  • Simonnes er også medeier gjennom sitt  private selskap Kamato AS.
  • Simonnes har også lånt 3,8 millioner kroner fra Mentor Media.

Som de andre aksjonærene hadde Helge Simonnes personlig glede av at Mentor Medier i fjor doblet aksjeutbyttet - noe som ikke ville vært mulig uten den romslige statsstøtten på 82 millioner kroner.

Når det regner på presten, så drypper det på klokkeren.

Klassekampen ligger ikke langt bak, med 26 millioner kroner i statsstøtte. Det tilsvarer 1.690 kroner per abonnent - i året - fra staten.

Det interessante er at de samme avisene samtidig er kjørt fullstendig av lasset ved overgangen til internett.

De rene nettavisene - som Nettavisen, NA24, ABC Nyheter og E24, ligger milevis foran - og de får ikke fem øre fra staten i pressestøtte.

Hvorfor er det slik?

Trolig fordi statsstøtten har hindret omstilling og gjort de største støttemottakerne til papirdinosaurer. Leserne dør ut i den ene enden, og det kommer ikke yngre lesere til i den andre enden. Slik  har det vært i en årrekke, og hvert år forsvinner det titusenvis av daglige papirlesere.

På Toppplisten til TNS Gallup ligger Dagsavisen på 69. plass og Vårt Land på 74. plass - begge klart slått av Romsdals Budstikke, Babyverden og Gaysir - for å plukke noen.

Se de største nettstedene på internett: Topplisten

Listen dokumenter at Vårt Land, Dagsavisen og Klassekampen har sovet i timen og ikke fått med seg leserforandringene. Nå vil de ha oss andre til å ta regningen.

Pressestøtte-baronene vil ha mer penger, kun for seg selv. Dagsavisen 9. mars 2012.
De har kunnet sove fordi de hvert år har fått en stor sjekk fra Kulturdepartementet. I praksis er avisene gjennomsponset av staten og regjeringen, og denne pressestøtten har hindret den naturlige omstillingen som hele resten av bransjen har vært tvunget til å gjennomføre.

Nå krever de fortsatt pressestøtte, og har lagt frem et felles brev som er publisert på nettstedet til journalistenes fagforening og i dagens Dagsavisen.

I praksis foreslår de følgende:

1. Stortinget må sende enda flere penger i pressestøtte

2. Den må øremerkes til såkalte «meningsbærende aviser».

3. Den må knyttes til betalte abonnementer.

4. Nettavisene «må holdes utenfor».

5. Papirstøtten må flyttes til internett for de avisene som får støtte - ingen andre.

Dette er dårlige forslag og de er skreddersydd for å sikre Klassekampen, Vårt Land og Dagsavisen et fortsatt sugerør i statskassen.

De vil ikke bare ha mer penger øremerket til seg selv - de krever til og med å ta med seg støtten fra papir til nett. De må ha hentet inspirasjon fra Bibelen: «De siste skal bli de første».

Pressestøtte-redaktørene tror at det kun er papiraviser som er meningsbærende.

I virkeligheten har nettedebatter, Facebook og Twitter tatt over for leserinnlegg i papiravisene.

Et godt eksempel på at fremtiden er elektronisk er kampanjen mot geriljalederen og drapsmannen Joseph Kony, som til nå er sett over 50 millioner ganger på YouTube.

Meningsdannelsen er ikke lenger knyttet til såkalte «meningsbærende» papiraviser.

Argumentet er foreldet.

Fremtiden er digital og elektronisk. Derfor bør mediestøtte knyttes til produksjon av innhold, ikke distribusjonsform. Og den bør gå til de mediene som har minst kostnader mellom journalistikken og leserne. Det gir mest effekt for skattebetalernes penger, og er raskest og mest miljøvennlig.

Slik tenker ikke de seks papirstøtteredaktørene. De skriver tvert imot: «Gratisprodukter og løssalgsprodukter, som på nettet er de klikkbaserte gratismediene, må holdes utenfor».

De skal altså ikke bare ha pengene selv - andre «må holdes utenfor».

Papirstøtte-redaktørene forsøker å mele sine egen kake, men kulturpolitikerne bør ikke gå på limpinnen enda en gang.

Det er likevel underholdende å se at venstresiden og den kristne avisen har funnet sammen i denne uhellige aliansen.

Trolig har Vårt Lands direktør og aksjonær, Helge Simonnes, funnet inspirasjon i følgende sitat fra Matteus-evangeliet:

«Mange er kalt, men få utvalgt».

For Klassekampens redaktør har det kanskje vært mer nærliggende å tenke på utsagnet til grisene i George Orwells bok Kamerat Napoleon:

«Alle dyr er like. Men noen dyr er likere enn andre».

Går av med millionlønn

Departementsråd Harald Nybøen går, men ikke lenger unna enn at han beholder lønn på 1,1 millioner kroner og kalles speisalrådgiver. Foto: Ilja C. Hendel. 

Nær 1,1 millioner kroner i årslønn er godt betalt for å «ta ansvar» for regelbrudd og rot under egen ledelse.

Barne- likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken «tar ansvar», men gjenoppstår trolig som ny partileder for SV i helgen.

Det kan være grunn til å minne om at Lysbakken ikke tar ansvar - han har ansvaret

Departementsråd Harald Nybøen går av «med øyeblikkelig virkning».

Hva det betyr? At han blir spesialrådgiver med 1,1 millioner kroner i årslønn.

Hva stillingen går ut på og hva Nybøen skal ha i lønn, tok det departementet timevis å finne ut av etter at Nettavisen stilte spørsmål om det.

Les pressemeldingen: Departementsråd Harald Nybøen går av 

Les også:  Beholder millionlønnen

Fortsatt venter vi spent på opplysninger om arbeidsoppgavene.

Departementsrådens overgang er siste utvikling i saken der deparementets politiske ledelse ble tatt med buksene nede, og statsråden innrømmer brudd på habilitetsreglene da han ga 13,5 millioner kroner til nære partivenner.

SVs partileder og fungerende barne- og likestillingsminister, Kristin Halvorsen, sier om departementsråd Harald Nybøen at hun «respekterer hans ønske om å fratre sin stilling i den krevende situasjonen departementet nå står i».

Til alt hell hadde departementet tydeligvis en ledig stilling som spesialrådgiver som kunne besettes på dagen, uten utlysning.

Følgende kan være et tips for Nytt på nytt-redaksjonen som ukens aktuelle gåte:

Hva er det som går og går, men aldri kommer til døra?

Svar: Toppene i Barne- likestillings og integreringsdepartementet når de skal ta ansvar for lovbrudd.

Man skal være temmelig årvåken for å se det minste tegn til anger i Audun Lysbakkens ansikt.

Både han og partileder Kristin Halvorsen går langt i å fremstille det som noe nær heroisk i at Lysbakken tar konsekvensen av sine regelbrudd og går av.

Det kan være grunn til å minne om at Lysbakken ikke tar ansvar - han har ansvaret.

Det kan også være grunn til å minne om at departementet trenger tid frem til 22. mars for å lete etter alle bevilgningene som er gitt uten utlysning av den avgående politiske ledelsen.

I verste fall er 500.000 kroner til partivenner for selvforsvarskurs og 13,5 millioner kroner til Reform - ressurssenter for menn bare deler av en utbredt økonomisk ukultur.

Professor Eivind Smith mener at embedsverket i Barne- likestillings og inkluderingsdepartementet (BLD) kan ha begått så grove feil at enkelte byråkrater risikerer straff for tjenestemannsloven.

- I denne saken er det gode grunner til å vurdere om embets- og tjenestemenn i Barne-, likestillings- og integreringsdepartementet har forsømt sine tjensteplikter på en slik måte at det kan komme til ordesstraff, sier Smith til Aftenposten.

Les saken:  Byråkrater kan miste jobben 

Nybøen går angivelig etter eget ønske, skal vi tro pressemeldingen (det skal vi sjelden).

- Bakgrunnen for min avgjørelse er at departementet står overfor store utfordringer i forbindelse med å utvikle organisasjonen videre (...) Jeg har sittet i stillingen som departementetsråd i 15 år, og det er nå naturlig at det kommer et skrifte, heter det.

Samme Nybøen var for øvrig sentral i biografien til tidligere statsråd Karita Bekkemellem, der hun omtalte sin konflikt med statsminister Jens Stoltenberg.

- Det er skandaløst av en statsminister å opptre på denne måten, sa Nybøen til Bekkemellem, ifølge boken.

- Hvis jeg som departementsråd hadde opptrådt slik overfor mine ansatte, ville jeg ha måttet gå av på dagen - og jeg ville fortjent det, sa han ifølge boken.

Les saken: - Hadde jeg oppført meg som Jens, hadde jeg fått sparken

Nybøen er 62 år og nærmer seg pensjonsalder. Han har arbeidet i 21 år i departementet. Det taler for at arbeidsgiveren viser menneskelighet, selv om departementets øverste administrative leder også har et klart formelt ansvar for ukulturen som har vært i departementet.

Statsråden er ansvarlig for politikken, men det er departementsråden som styrer de ansatte og sørger for at de følger norsk lov.

Der har det åpenbart sviktet i BLD.

En forkortelse som altså ikke står for Bare Lysbakkens Departement.

Likestilling er et stort gode

På dette bildet teller vi 10 kvinner og 10 menn. Foto: Scanpix.

Gratulerer med kvinnedagen! Likestilling mellom kjønnene er et av Norges største internasjonale fortrinn.

Kvinnedagen er lett å latterliggjøre, men det blir for lettvint.

Norge er grunnleggende forandret til det bedre som følge av kvinnekampen på 70-tallet.

Vi er blant landene i verden med høyest sysselsetting, og hovedårsaken er at kvinner deltar i arbeidslivet.

Med ferske politiske skandaler i friskt minne er det verdt å huske at skandalene er sånn noenlunde jevnt fordelt mellom kvinnelige og mannlige politikere.

Vi har undersøkelser som viser at lønnsomheten øker med kvinner i styrene. Andre undersøkelser som tyder på det motsatte.

Sannheten er trolig enklere: Kvinner er mennesker som bidrar til verdiskapning gjennom kompetanse og erfaring. Etterhvert som erfaringen og kompetansen blir likt fordelt mellom kjønnene, er det grunn til å anta at forskjellene også forsvinner.

For meg handler ikke 8. mars om et demonstrasjonstog og organiserte feministers kamp om paroler om at Prosenteret skal legges ned eller ei.

For meg handler reell likestilling om at kvinner i like stor grad som menn tar høyere utdannelse og har muligheter til å gjøre karriere og bli ledere.

Samtidig handler den om at kvinner gjør seg økonomisk uavhengige.

Testen på reell likestilling er at vi har jevn kjønnsfordeling også på ledernivå i bedriftene. Dit er det fortsatt et stykke igjen.

Likestilling handler også om at kvinner velger utradisjonelle kvinneyrker.

Hvis vi ser på fersk utdanningsstatistikk, er det 235.000 studenter ved universiteter og høyskoler. Kvinnene er i flertall.

Det eneste stedet hvor mennene fortsatt er i flertall, er på doktorgradsnivå.

Når «poolen» av kvalifiserte personer fordobles, så vil også kvaliteten på ledere og ledelse øke. Det tjener vi alle på.

Dessverre er ikke bildet like oppmuntrende for kvinner i resten av verden. I mange land foregår en systematisk og brutal kvinneundertrykking. Internasjonal solidaritet med undertrykte kvinner er en viktig del av 8. mars. Det er en kamp vi alle bør og kan støtte.

Gratulerer med 8. mars!

Nådeløst i Høyre

Høyres stortingspolitiker Henning Warloe trekker seg fra alle verv i partiet etter å ha innrømmet å ha prøvd narkotika. Foto: Høyre.

Etter flere tiår i politikken blir stortingspolitiker Henning Warloe sparket på dagen fra Høyre.

Warloe (50) er en kjent politiker i Bergen, men mindre kjent nasjonalt, selv om han er Høyres forskningspolitiske talsmann.

Han er nå siktet for oppbevaring av amfetamin etter en politirazzia mot stortingsboligen hans.

Brutalt sagt er det mer vanlig å ha røykt hasj enn det er å stemme Høyre.

Warloe har innrømmet overfor politiet og Høyre at han ved en anledning har prøvd narkotika.

Det er dessverre nokså normalt. En undersøkelse fra 2010 viser at 29 prosent av aldersgruppen 18-30 år har prøvd cannabis.

Les også: Narkotikasituasjonen i Norge 2011

Brutalt sagt er det mer vanlig å ha røykt hasj  enn det er å stemme Høyre.

Samtidig har Høyre nulltoleranse for narkotika. Henning Warloe har uttalt seg mot narkotikabruk, og han har vært med å på vedta lover som forbyr og straffer narkotika.

Det er altså forskjell på liv og lære hvis han samtidig har brukt narkotika.

Dette er bakgrunnen for at Høyre nå lukker døren etter mer enn 25 års aktiv tjeneste for partiet.

Les også: Stortingsrepresentant for Høyre siktet etter narkorazzia

Hovedmannen i siktelsen er en 31-årig venn, som har forklart at Warloe ikke visste noe om narkotikaen i leiligheten. Politiet skal ha funnet en pose med et hvitt pulver, og det er nå sendt til Kripos for analysering. Det skal ikke være snakk om noen stor mengde.

Amfetamin er et sentralstimulerende middel som i slang kalles «fattigmannskokain». Det gir oppstemthet og en følelse av økt energi, men skaper avhengighet og kan gi psykoser, bryter ned immunforsvaret og en kraftig risiko for hjerteinnfarkt. Beslagene av amfetamin og metaamfetamin har økt kraftig de siste årene.

Det er ingen grunn til å bagatellisere virkningen av narkotikamisbruk: I 2009 ble det registrert 285 narkotikarelaterte dødsfall i Norge - det er nesten dobbelt så mange som det dør i trafikken.

Likevel - med det som nå er kjent virker reaksjonen knallhard.

Warloe-venn: - Warloe ikke involvert i narkosak

Det var Warloe selv som ba Stortingets sikkerhetsvakter om å hjelpe politiet inn i hans leilighet etter å ha blitt oppringt fra Romerike politikammer.

Han oppgir å være helt ukjent med at det var narkotika i leiligheten, og forklarer ifølge en kommentar hans advokat Erling O. Lyngtveit har gitt til VG at det er «særdeles ubehagelig at det ble funnet narkotika i hans leilighet. Han opplever det som svært skuffende».

Å låne bort stortingsleiligheten til en narkotilknyttet venn er dumt og et regelbrudd.

Å ha prøvd narkotika en gang er ulovlig, men altså svært utbredt.

For meg er det springende punktet når Henning Warloe brukte narkotika og hvilket stoff han brukte. Statsminister Jens Stoltenberg hadde «svart» dagmamma og har innrømmet narkotikabruk (hasj), uten at det er ødelagt hans karriere.

Høyre-leder Erna Solberg opplyser at hun har bedt Warloe om ikke å stille til gjenvalg for Høyre. Warloe har trukket seg fra alle verv i partiet, men han har ikke adgang til å trekke seg fra Stortinget etter norsk lov.

- Min personlige mening er at Henning Warloe ikke bør nomineres som stortingskandidat i 2013, sier Høyres fylkesleder Liv Kari Eskeland til VG.

Dette er et hardkjør mange reagerer på: - Dette er drøy kost fra Erna

Hvis Henning Warloe har innrømmet hasjbruk for mange år siden, er Høyres håndtering brutal.

Men dersom han eksempelvis har innrømmet bruk av amfetamin eller kokain i perioden han har vært på Stortinget, er det game over.

Å ha tillit er ingen menneskerett, og det er heller ingen menneskerett å bli renominert på en stortingsliste.

Det siste året har vist at det er brodne kar i alle partier. Politikere er mennesker og har de samme svakheter som oss andre. Heldigvis.

Å være valgt blant sine likemenn er grunntanken i et folkestyre. Vi bør betakke oss for politiske broilere som aldri har vært i vanlig arbeid og som har holdt sin sti ren fra første skoledag.

Tidligere saker har lært oss at velgerne misliker dobbeltmoral, men kan tilgi feilgrep og personlige svakheter.

Det tyder på at velgere ikke ønsker å bli styrt over av en politisk elite, men velger tillitsmenn som arbeider for oss som likeverdige. Personer av kjøtt og blod som velgerne kan identifisere seg med har alltid appelert mer enn feilfrie besserwissere.

Konsekvensen av en slik tanke er at vi må tåle saker som de vi har vært igjennom det siste året hvis vi vil unngå å bli styrt av feilfrie overmenneske som aldri har levd et normalt liv.

På den annen side: Tillit er ikke noe man fortjener, det er noe man gjør seg fortjent til. Den er tung å bygge opp og lett å rive ned.

Slik har politikken vært siden romertiden.

Det er få skritt fra Capitol til Den tarpeiske klippe.

 

 

 

Lysbakken er en merket mann

En merket mann: Det hvite jakkemerket er fra Hvitt bånd og Reform - stiftelsen Lysbakken støttet med 13,5 millioner kroner. Foto: Hvitt bånd.

Først ble han tatt med buksene nede, så tildekket han sannheten. Men da kortene til slutt kom på bordet, vil han ha ære og anerkjennelse.

Eks-statsråd Audun Lysbakken står igjen som statsråden som sendte penger til venner og kjente.

Det begynte med 154.000 kroner til Sosialistisk Ungdom, og har foreløpig endt med minst 13,5 millioner kroner til stiftelsen Reform - ressurssenter for menn.

Dessverre er det trolig bare toppen av isfjellet. Departementet trenger tid frem til 22. mars før de offentliggjør all prosjektstøtte som er delt ut i strid med utlysningsregler. Nå vil opposisjonen granske om ukulturen har spredt seg også til flere departementer.

Det alvorlige med Lysbakken-saken er at den tegner bilde av kameraderi og penger til venner og kjente. Det er en dødssynd for en politisk gruppering som insisterer på at staten skal styre mer enn halvparten av pengene her i landet.

De 13 nye epostene og tre nye meldingen Lysbakken la frem i går, beviser at han visste om pengestøtten til Sosialistisk Ungdom på forhånd.

Les også: Lysbakken visste på forhånd. 

Nettopp folk som vil ha høye skatter må være svært påpasselige med at pengene brukes skikkelig, og ikke etterlate inntrykk av en trikse- og fiksekultur. Offentlig pengebruk skal tåle søkelys, og bevilgninger skal ikke gis til partivenner gjennom en saksbehandling med tekstmeldinger og bortkomne eposter.

Allerede for to år siden skrev avisen Vårt Land om Lysbakkens forbindelse til Reform i en sak om et barnehagehefte om homofile.

At Lysbakken hadde bindinger til Reform var altså offentlig kjent, men det var ikke offentlig kjent at Lysbakken ikke erklærte seg inhabil i saker om millionstøtten til Reform.

Men allerede etter Vårt Lands omtale burde statsråden korrigert sin adferd og vært pinlig nøyaktig på å følge reglene.

Lysbakken satt selv i styret for Reform fra 2006 til 2008, men gikk av før han ble statsråd i 2009. Lysbakkens mangeårige nære venn, Gjermund Skaar, fortsatte som kampanjeleder i stiftelsen.

Allerede i 2006 omtalte Lysbakken seg selv og Skaar som «gamlekarer» i Sosialistisk Ungdom. Siden har begge hatt sentrale verv i SV.

Likevel erklærte Audun Lysbakken seg aldri inhabil. Omtalen i Vårt Land tente ikke varsellys, og Lysbakken fortsatte å sende penger til sine gamle venner med rekordfart.

Hvert år sendte Lysbakkens departement 4,0 millioner kroner i grunnbevilgning, og strødde på med ytterligere bevilgninger på mange hundre tusen kroner til Lysbakkens nære venner i Reform.

Les NA24s sak:  Lysbakken ga 13,5 millioner til stiftelse han selv har styrt

Og etter å ha fått 13,5 millioner kroner fra statsråd Lysbakken, utnevner Reform statsråden til «Hvitt bånd-ambassadør». - Det var en strålende fornøyd statsråd som tok imot Hvitt bånd-merket, skriver Reform-kampanjen på sine nettsider.

Her kan du se omtalen: Lysbakken er Hvitt bånd ambassadør 

- Menn som går med det hvite båndet viser holdning mot andre menn sin vold, uttalte Lysbakken.

Hvitt bånd ble båndet som felte Audun Lysbakken.

I dag er han en merket mann - som statsråden som  bar symboler fra en organisasjon han ga vennegaver i strid med vanlige regler for habilitet.

Lysbakken visste på forhånd

Audun Lysbakken visste om planene om å gi Sosialistisk Ungdom penger. Foto: Scanpix.

Statsråd Audun Lysbakken visste om planene om å gi penger til Sosialistisk Ungdom (SU) allerede i slutten av oktober. 

Hele den politiske ledelsen i Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet går av på grunn av pengestøtte til venner og kjente.

Det verste er at det ikke er en enkeltsak, men et tydelig mønster i departementet for å gi penger til venner og kjente

- Jeg tar det tungt at ikke alle opplysningene ble lagt på bordet i første omgang, sa Lysbakken på sin pressekonferanse.

Hans beslutning om å gå av følger mønsteret fra tidligere saker: Det er ikke selve bevilgningen på 154.000 kroner som ødelegger statsrådskarrieren, men mangelen på vilje og evne til å legge kortene på bordet.

Kilde: Barne- likestillings- og integrasjonsdepartementet.

Etter å ha sømfart over fire millioner eposter og tekstmeldinger kommer sannheten på bordet: Audun Lysbakken visste om planene om å støtte Sosialistisk Ungdom på forhånd.

Ved lunsjtid den 31. oktober sendte Lysbakken følgende tekstmelding til statssekretær Kirsti Bergstø:

«Hva skjer med pengene vi har bevilget til feministisk selvforsvar? Foregår det noe vi kunne lage media på?»

Og han fikk til svar en halvtime senere:

«Sjekker hvor saken står, trur midlene blir delt på Sør-Trøndelag og SU. Begge var seint ute. Bør absolutt være med i pakka».

Når statssekretæren skriver at Sosialistisk Ungdom absolutt bør være med i pakka, så beviser det at  Audun Lysbakken fikk beskjed om planene om å gi penger til Sosialistisk Ungdom på forhånd.

Det skjedde uten at bevilgningen var utlyst, slik at også andre kunne konkurrere om pengene. Det er brudd på reglene, og det er statsrådens ansvar.

 Her er alle dokumentene: Tilskudd selvforsvarskurs - samlet oversikt

De fleste kommentatorer regnet med at Lysbakkens pressekonferanse ville bli udramatisk.

Selv trodde jeg at han ville få en flenge, men overleve som statsråd: Audun Motbakken

Da han offentliggjorde sin avgang i dag, kom det overraskende på de fleste reporterne.

Reelt sett var det lite nytt i selve SU-saken, utover at han hadde funnet 13 nye eposter, tre nye tekstmeldinger - og altså beviset på at Lysbakken visste om saken før tildelingen formelt skjedde.

Det verste er at det ikke er en enkeltsak, men et tydelig mønster i departementet for å gi penger til venner og kjente. Et eksempel er stiftelsen Reform, som får fire millioner kroner i året og stadig prosjektstøtte - til tross for at lederen er en venn av Lysbakken.

Til sammen fremstår et bilde av kameraderi, rot og mangel på vilje og evne til å finne frem fakta.

- En rutinesvikt med alvorlig karakter, var Lysbakkens egen oppsummering.

Det har han rett i - selv om det i realiteten er snakk om fillebeløp.

Det store spørsmålet nå er hva dette får å si for kampen om ledervervet i SV, og om partiet vil fortsette i den rødgrønne regjeringen uten at partilederen sitter ved bordet.

 

 

 

 

 

 

 

Uverdig kamp om 450 asylbarn

Justisminister Grete Faremo er på kollisjonskurs med SV og regjeringskollega Audun Lysbakken. Foto: Regjeringen.

Justisminister Grete Faremo vil kaste ut de 450 papirløse barna som har bodd i Norge i en årrekke. Regjeringen slåss innbyrdes om «førjulsamnestiet».

Ved årsskiftet bodde det 3.807 barn på norske asylmottak.

Noen av dem har bodd i Norge i hele sitt liv, andre har bodd på asylmottak i en årrekke.

Barneministeren har  instruert UDI om å stille saker i bero, mens justisministeren sier at sakene ikke blir stilt i bero.

Det er åpen strid internt i den rødgrønne regjeringen om hva som skal skje med disse barna. Justisminister Grete Faremo (Ap) vil kaste dem ut - barneminister Audun Lysbakken (SV) vil la dem bli.

Slik kan ikke skjebnen til 450 barn håndteres med et minimum av verdighet.

For barna er det en umenneskelig tilværelse, og det som plager dem aller mest er den lange saksbehandlingstiden til UDI:

- Det sliter forferdelig på foreldre og barn å sitte så lenge på mottak. Etter 7-8 mnd. kollapser gjerne foreldrene og mange ulike hjelpsinnstanser må inn i familien, går det frem av en ny rapport.

- Familier og barn preges av et langt opphold på mottaket. Uvisshet og uforutsigbarhet bryter ned familier.

De fleste barna kommer fra krigsherjede land, og over halvparten av dem er under fem år.

De har ikke gjort noe annet galt enn å være født inn i familier på flukt eller på jakt etter en bedre tilværelse.

Enhver som har barn forstår hvordan et liv på asylmottak kan bryte ned et familieliv. Derfor er det så viktig å avgjøre saken raskt.

  1. Enten får du bli i Norge, og kan ta fatt på ditt liv her i landet.
  2. Eller så bør du returneres før du og barna får røtter i Norge.

Asylbarna bør ikke straffes for lang saksbehandlingstid, og derfor er det en god regel at de får rettigheter når de har hatt oppholdstillatelse i Norge i mange år. Det kan være et godt incitament for at UDI/UNE får farten opp i saksbehandlingen, og for at politiet skal få farten opp på tvangsutsendelse.

Barn som er i Norge har nemlig mange rettigheter.

Hvis de skal være mer enn tre måneder i Norge, har de etter opplæringsloven rett på skolegang.

Og med status som barn har de også andre rettigheter etter FNs barnekonvensjon.

Likevel har mange av dem en mistrøstig tilværelse, går det frem av en undersøkelse om de såkalte medfølgende barna i asylmottakene.

Kilde: Institutt for samfunnsforskning
- Det er snakk om 16-åringer som ligger i senga hele tiden, alltid, bare er deprimerte og lei seg, og vil ingen ting, forteller en helsesøster.

Hun utdyper: - Vi har hatt butikknasking, hasj, prostitusjon. De får jo ikke arbeidstillatelse. Det å jobbe et sted er jo det eneste fornuftig en ungdom kan gjøre, så få får de ikke arbeidstillatelse.

Ved årsskiftet var det snaut 400 barn mellom 16 og 18 år i norske asylmottak.

- Barn i alderen 16-18 år får ikke tilgang til skole. Det er et problem og det er fylkeskommunen som setter forten ned her, sier en mottaksleder.

Norsk lov gir dem rett til grunnskole, men når de blir 16 står de uten rettighet til å gå på videregående. Mange av dem sendes rett inn i en passiv tilværelse på asylmottak.

Noen av dem i familier som venter på svar på sin asylsøknad - andre i familier som har fått avslag og som venter på å bli utsendt.

For barna betyr det at de verken kan forberede seg på et liv i Norge, eller på å bli utsendt. Og de bor tett innpå foreldre som naturlig nok er preget av uvisshet om de får bli i Norge, eller om de blir tvangsreturnert til eksempelvis Etiopia når utsendelsesavtalen trer ikraft 15. mars.

Livet de lever kan beskrives slik:

  • En familie på to voksne og to sønner på henholdsvis 16 og 18 år bor på 12 kvadratmeter, inkludert dusj og toalett.
  • Bare halvparten av mottakene oppgir at de har gode lekeforhold for barn og gode forhold for samvær med andre barn.
  • Det er trangt og lite tilpasset familieliv.

(Kilde: Medfølgende barn i asylmottak - livssituasjon, mestring, tiltak)

I Sverige blir asylsøkere integrert, mens hovedmodellen i Danmark er isolasjon fra landet ellers. I Norge har vi en blanding der barna har rett til skolegang i grunnskolen og gror røtter i Norge.

Problemet er at røttene kan rives opp når som helst.

- Mange har med seg opplevelser fra krig, vold og trusler som fortsetter å prege dem også i asylsøkerperioden. Usikkerheten de lever i, engstelse for familiemedlemmer i hjemlandet og foreldrenes bekymringer om fremtiden påvirker dem, viser flere undersøkelser om flyktebarns psykiske helse.

Svært mange av asylmottakene (56 av 78 mottak) har barn som får psykiatrisk hjelp.

Barne- og inkluderingsminister Audun Lysbakken skal ha ros for å ta tak i problemet, og han har nå instruert UNE og UDI om å stille i bero endel statsborgersaker som gjelder barn med uklar identitet (papirløse):

  • Søkere som er født i Norge og registrert i folkeregisteret
  • Søkere som kom til Norge da de var under 14 år, og har bodd her med oppholdstillatelse i minst fem år.
  • Søkere som var under 17 år da de kom, og har bodd her i over ti år.

Les også: Instruks om berostilling av statsborgerskapssaker

Problemet er at Justisdepartementet har en helt annen oppfatning: - Det er forferdelig for de barna som er i en situasjon hvor de ikke har et avklart bilde av hva deres foreldre tenker i situasjonen. Men hvis det er slik at en kan trenere et vedtak for så å få en rettighet, tror jeg vi bidrar til å gjøre vondt verre, sier justisminister Grete Faremo til Dagsavisen.

Dagsavisen 4. mars 2012
En rekke andre land har vedtatt amnesti til papirløse innvandrere som har bodd i landet i flere år - blant annet Sverige, Spania, Italia, Hellas og Nederland, ifølge Dagsavisen.

Faremo avviser at noe slikt er aktuelt i Norge: - På dette området er det ikke aktuelt nå, sier hun.

Justisdepartementet har arbeidet med en stortingsmelding om «Barn på flukt», men det arbeidet går tregt. I mellomtiden vil departementet fortsette med sine tvangsutsendelser.

- Sakene blir ikke stilt i bero. Vi tar utgangspunkt i dagens regelverk og praktisiering, sier Faremo.

Barneministeren har  instruert UDI om å stille saker i bero, mens justisministeren sier at sakene ikke blir stilt i bero.

SISTE: Statsråd Audun Lysbakken er historie. Han trekker seg som Barne- likestillings og inkluderingsminister med øyeblikkelig virkning på grunn av statsstøttesaken. 

Inga Martes kamp mot rikinger

Er det ikke John Fredriksen som sitter der borte? SVs Inga Marte Thorkildsen og Bård Vegard Solhjell jakter på milliardærene. Foto: Fredrik Varfjell, Scanpix.

Som man roper i skogen, får man svar: SV elsker å fremstille seg selv som fiender av kapitalismen.

Det er en favorittøvelse for SV å gå til frontalangrep på de rike. Hvert utspill gir en raseriflom som svar, og bedre kan ikke SV posisjonere seg som partiet som står på vanlige folks side - i en utrettelig kamp mot høytlønte, pamper og milliardærer.SV er med på ferden, men skriker for hele verden.

Nei, han rör jo på seg.
Nå sist med Inga Marte Thorkildsen, som i en debatt om formueskatten tok John Fredriksen fatt: - Problemet er ikke at John Fredriksen må betale 1000 kroner i minuttet i formueskatt, men at noen kan bli så forbaska rike at de ikke føler samfunnsansvar. sa Thorkildsen.

Les saken: - Problemet er at noen kan bli så forbaska rike

Responsen lot ikke vente på seg hos leserne:

«Dette SV-partiet har jo alltid hatet rikfolk som har mye penger».

«Inga Marte er moralsk fordervet som ikke klarer skape like store verdier som John Fredriksen».

«Og dette sier hun som ikke har løftet en finger for andre til en person som nettopp donerte millioner til sykehus i Norge selv om han ikke bor her».

Du kan lese hele debatten nederst her.

Nå bør det kort nevnes at John Fredriksen er en internasjonal skatteflyktning, som opererer fra skatteparadiser og som gjemmer formuen sin bak stiftelser og stråselskaper som på papiret eies av en advokatsekretær. I Seadrills offisielle papirer skriver han på tro og ære at han ikke har «noen pengemessige interesser» i imperiet.

Slik gjemmer han formuen: Penger lukter ikke

En god regel i journalistikken er å se på hva folk gjør, ikke hva de sier.

I virkeligheten har den rødgrønne regjeringen som SV deltar i, aktiv har støttet og investert i Fredriksen-gruppen - ikke bare ved kjøp av aksjer, men også som långiver (obligasjonseier).

Det statlige Folketrygdfondet har Seadrill-aksjer for fem milliarder kroner.

Også Statens Pensjonsfond Utland har penger i Fredriksen-systemet - for eksempel i gassrederiet Golar LNG.

Dette pågikk også mens SV-leder Kristin Halvorsen var finansminister og ansvarlig for statens aksjeinvesteringer.

På den ene siden snakker man om samfunnsansvar - på den andre har SV altså bidratt med investeringer til landets største skatteflyktning.

Staten har milliardinvesteringer i Marine Harvest, Golar LNG, Frontline, Golden Ocean - kort sagt  hele Fredriksen-imperiet.

Du kan se listen her: Folketrygdfondets aksjeportefølje

SV er med på ferden, men skriker for hele verden.

PS: Som en trøst for Inga Marte Thorkildsen, avslutter jeg med en lenke til en av venstresidens yndlingssangere, Fred Åkerström: Sådan er kapitalismen.

 

14.000 i støtte per flyreise

Flypassasjerene fra Leirin flyplass i Fagernes koster skattebetalerne cirka 14.000 kroner per tur/retur-reise. Foto: Terje Bendiksby, Scanpix.

 Legg ned småflyplasser og bygg storflyplasser.  

Forslaget til Nasjonal transportplan for 2014 - 2023 er et godt utgangspunkt for å ruste opp veinettet, gi oss moderne flyplasser og skape en smidig transport i byene.

Her kan du lese hele planen: Nasjonal tranportplan 2014 - 2023.

Dette er hovedforslagene:

  • Legg ned småflyplasser, nye storflyplasser i Nord-Norge med direktefly til Oslo.
  • Bygg ut "flytog" mellom Oslo og Tønsberg, Hamar og Fredrikstad.
  • Tving matpakkebilistene over på kollektivtransport og sykkel i storbyene.

Alle disse forslagene er gode. Ulempen er at det koster enorme midler hvis man samtidig skal pusse opp et nedslitt veinett.

Den største faren nå er at distriktenes mektige lobby i Transportkomitéen på Stortinget klarer å forpurre forslagene, og istedet gå inn for å bruke statsmilliarder på bruer og tunneler der nesten ingen bor.

Les tidligere blogg: «De fordeler hundrevis av milliarder til vei og jernbanen, men ingen fra Oslo sitter rundt bordet».

Veidirektør Terje Moe Gustavsen og samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa vil bruke uyggelig mye penger. Foto: Samferdelsdepartementet.

Et eksempel er det forlengete livet til Leirin lufthavn på Fagernes.

Det er en skandale at den ikke er lagt ned for lenge siden. Allerede i 2001 foreslo Luftfartsverket å nedlegge det som lokalt kalles «Himmelens freds plass».

Stortinget sa nei. Luftfartsverket foreslo det igjen i 2006, men komiteflertallet fra Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Fremskrittspartet la sine vernende hender over Leirin.

I dag ser vi galskapen: Fra Leirin er det rundt 2,5 timers biltur til Oslo. Tidsbesparelsen ved å kjøre til lufthavnen, parkere, sjekke inn og fly er altså minimal.

I tillegg koster hver reise rundt 14.000 kroner i offentlig støtte, går det frem av Avinors beregninger til Nasjonal transportplan 2014 - 2023.

Ved første øyekast virker Avinors bidrag til planen best fordi etaten ikke bare bygger og bygger, men også legger ned.

Typisk er Lofoten, hvor Avinor vil bygge en ny storflyplass - mot å legge ned noen mindre. Passasjerene får kanskje 30 km lengre å kjøre. Til gjengjeld får de direkteruter til Oslo med jetfly. På Helgeland foreslår man det samme i Mo/Mosjøen-området.

Det er fremtidsrettet.

I motsetning til Leirin er de to nye storflyplassene samfunnsøkonomisk lønnsomme, med et positivt bidrag på totalt 3,5 milliarder kroner, ifølge planen.

Det koster å bygge sykkelveier og vedlikeholde veinettet. Kilde: Nasjonal transportplan.

Hovedtanken i planen er å bruke fly på lange avstander, og bygge opp stamveinettet og tognettet rundt storbyene for å skape større regioner.

Hvis man øker investeringene til tog fra 29,3 til 71,7 milliarder kroner de neste ti årene, kan man gjøre «hele Østlandet til en arbeids- og boregion».

I praksis betyr det tog hver halvtime til Tønsberg, Fredrikstad og Hamar før 2026.

Etatene forventer en eksplosiv befolkningsvekst og ditto transportbehov i storbyene Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim.

Et hovedgrep for å ta unna er å presse folk ut av privatbilene for å få dem til å gå, sykle eller bruke kollektivtranport.

Andelen sykkelreiser har faktisk sunket de siste årene. Kilde: Nasjonal transportplan.

Sykkel står sentralt.

Beregninger viser at en inaktiv 30-åring som begynner å sykle til jobb, vil få 3-8 år lenger levealder. Målsetningen er å doble andelen sykkelreiser til 8 prosent i planperioden. I storbyene betyr det at 10-20 prosent av alle reiser skal foretas på sykkel. Klarer man målene, vil man fjerne rundt 1,2 millioner kilometer bilkjøring hver eneste dag.

Men det har en pris - nærmere bestemt 20 milliarder kroner på statens hender for å bygge 170 mil med ny sykkelvei.

Trafikksikkerhet er en annen prioritet. I fjor hadde vi 169 trafikkdrepte i Norge, det laveste tallet på 58 år. Målsetningen er å få tallet under 100 i planperioden. Et viktig tiltak er rundt 90 mil med møtefri vei (enten fire felt eller med midtrekkverk).

Alt i alt virker tiltakene gjennomtenkte og riktig prioriterte.

Men det er før tautrekkingen mellom ulike distrikter har begynt på Stortinget og regjeringen, og der kan alt skje.

Til og med at Leirin overlever enda en gang.