hits

februar 2014

Absolutt nei til smøring av IOC

 
Russlands president Vladimir Putin skåler med IOC-president Thomas Bach etter De olympiske leker. Foto: NTB scanpix.

 

Den internasjonale olympiske komitéen har 7.000 sider med krav for at Norge aller nådigst skal få bruke 25 milliarder på OL. Hvilken planet er de på?

Listen over byer som ønsker å arrangere vinter-OL i 2022 krymper for hver måned som går.

München er ute, Stockholm er ute og det er klart flertall mot i Oslo.

Tilbake har vi Lviv i Ukraina - en by som ligger kun 50 mil unna Kiev i et land som er truet av indre borgerkrig og geopolitiske konflikter.

Den kan vi trolig sette strek over, og da står vi igjen med Beijing (som nylig hadde OL), Krakow i Polen, og Almaty, Kasakhstan.

Foreløpig er Oslo nesten uten reelle konkurrenter. OL trenger Norge, mer enn Norge trenger OL.

I en slik situasjon er det Oslo som bør lage en liste med 7.000 sider krav til IOC - ikke motsatt.

Hva er galt med Den internasjonale olympiske komitéen?

  • Systemet med at IOC-medlemmene velger seg selv er grunnleggende udemokratisk.
  • Søkerprosessen innbyr til korrupsjon og smøring av enkeltmedlemmer.
  • Arrangementet har svulmet til perverse størrelser.
  • Tildelingene til Sotsji og Beiing viser liten respekt for menneskerettigheter.

Jeg er overbevist om at et OL er bra for Oslo, men dårlig for Norge.

Får Oslo staten til å garantere for 33,7 milliarder kroner i investeringer, får byen veier, idrettsanlegg og boliger - og kan sende regningen til staten.

Det blir en variant av «skit i Norge, leve Toten!».

Sett med nasjonale briller er OL en svært kostbar og kortvarig folkefest. 

Uansett om man er for OL eller ei, må et absolutt minimumskrav for å være med i søkeprosessen være nulltoleranse for alt som ligner på smøring, andre ytelser og bestikkelser til IOC-medlemmer.

Sporene skremmer.

Salt Lake City vant lekene, men ble tatt med buksene nede da det kom frem at flere medlemmer av IOC hadde tatt imot bestikkelser.

Ti IOC-medlemmer ble ekskludert, ti andre fikk reprimander.  

Naganos regionguvernør sa at byen hadde betalt millioner av dollar i illegitime og ødslende «pleie» av IOC-medlemmer, blant annet rundt 25 millioner kroner i «underholdning».

Skal Oslo søke, må behandlingen av IOC-medlemmene være nøktern og på våre premisser.

All pengebruk må være offentlig tilgjengelig, ned til reisebilag og kontakten med IOC-medlemmene.

Hvis det er umulig å vinne på disse premissene, bør vi la være å søke.

Heller nei til OL enn å legitimere et system med rundhåndtet smøring av selvutnevnte idrettspamper.

Er jeg pirkete nå?

Vel, ikke så pirkete som IOC, som altså har laget rundt 7.000 sider med tekniske manualer eller kravlister for OL, ned til hver minste detalj.

Her er kravene: Manualer fra IOC

IOC krever for eksempel 25-50 luksusbiler med sjåfør for IOC-direktørene.

De må bo i suiter, og hotellene skal være av internasjonal standard, håndplukket av IOC.

 
(Kilde: IOCs manualer).

Fint skal det være.

På vår regning.

#IOC #Oslo2022 #Sotsji #Putin #OL #Nettpåsak #Stavrum

Ødelegges uten lov og dom


Den profilerte politimannen Eirik Jensen er fengslet, uten at noen får vite hvorfor. Foto: Knut Falch, NTB scanpix.

Politileder Eirik Jensen ble pågrepet i en garasje, og fengslet bak lukkede dører - uten mulighet til å forsvare seg

Hovedprinsippet om åpne rettssaker er ikke for å hjelpe pressen, slik mange tror, men en viktig demokratisk kontroll med lov og rett - for å sikre borgerne mot vilkårlige overgrep fra politi og påtalemyndighet.

Derfor er det svært problematisk at politilederen Erik Jensen nå er varetektsfengslet i full isolasjon, uten at verken han eller offentligheten får vite hvorfor.

En profilert politileder kan ikke varetektsfengsles uten offentlighet. Det handler om tilliten til politiet og har åpenbart allmenn interesse.

Derfor har også alle viktige medier navngitt politimannen.

Men bakgrunnen for varetektsfengslingen er holdt skjult.

Det eneste som er offentlig er slutningen, premissene er hemmelige.

Problemet er at uansett hvordan denne saken ender, så vil karrieren til lederen for det såkalte gjengprosjektet ha fått et banesår.

Og det har altså skjedd uten at noen har vurdert om bevisene mot ham, holder til en straffedom. 

Jensen er siktet for korrupsjon.

Men retten har bare vurdert om Spesialenheten for politisaker har grunn til mistanke - og om politimannen må varetektsfengsles av hensyn til etterforskningen.

Politmannen er ennå ikke avhørt, og har ikke fått gi sin versjon: - Han savner å bli konfrontert med konkrete beskyldninger og det er svært belastende. Han har ikke fått noe varsel om videre avhør, sier advokat Jens-Ove Hagen, som forsvarer den erfarne politilederen.

Les også saken: - Han ønsker å bli konfrontert med beskyldningene

Etterforskningsleder Liv Øyen i Spesialenheten for politisaker bekrefter at han er siktet for grov korrupsjon, og at saken er omfattende: - Vi etterforsker for å bekrefte eller avkrefte mistanken som er rettet mot ham, sier Øyen.

Formelt har spesialenheten opptrådt korrekt. Har de mistanke om kriminelle forhold mot en av politiets egne folk, har de ikke annet valg enn å varetektsfengsle og etterforske saken.

Men Jensen-saken illustrerer en svært betenkelig praksis i Norge, der vi har mange eksempler på at uskyldige mennesker er holdt lang tid i varetekt.

Les også saken: 68 uskyldig varetektsfengslet siden 2010

Dette er personer er som løslatt etter å ha blitt frifunnet, og det har hendt at folk har sittet uskyldig i fengsel i over ett år.

Amnesty Internasjonal har i en årrekke kritisert norsk varetekt: - I strid med internasjonal rett

En viktig reform vil være å innføre en maksimaltid for å holde folk i varetekt, slik at ikke adgangen til stadige forlengelser kan bli en sovepute for fremdriften i politiets etterforskning.

Det bør åpenbart være en balanse mellom politiets og samfunnets behov for å avsløre kriminalitet - og den enkeltes vern mot å fengsles uten dom.

Les også bloggen: Åtte års skattemobbing

Inntil flere kort kommer på bordet vil det komme mange spekulasjoner om bakgrunnen for fengslingen av Eirik Jensen.

Som leder for gjengprosjektet har han hatt omfattende kontakt med organiserte kriminelle i Oslos underverden. 

Han har også vært kontroversiell innad i politiet.

Teoretisk kan mange kriminelle ha en interesse av å hevne seg på Eirik Jensen, og det er krevende å manøvrere blant økonomiske kriminelle og narkotikasmuglere med store kontantbeløp.

Som eks-spaner Johnny Brenna sier det: - Hvert sekund i døgnet må du har ryggen fri

- Jo dypere og tettere du kommer disse miljøene, og jo mer du river opp i dem, desto flere beskyldninger får du mot deg, sier Brenna.

- Jeg kan ikke tenke meg noe yrke som er mer krevende enn å være politispaner. Hvert sekund i døgnet må du tenke på at du skal ha ryggen fri. Du har tre fiender: De kriminelle, ditt eget system og rettssystemet. Derfor er notoritet ekstremt viktig. Alt du gjør skal kunne ettergås i ettertid i form av skriftlig dokumentasjon. Alle skritt du gjør må dokumenteres, sier Brenna.

Spesialenheten sier at de ikke vil komme med ny informasjon «på flere uker», og de har rettens medhold i holde Eirik Jensen i varetekt frem til 25. mars. 

Ut fra et rettsvernprinsipp er det helt uholdbart.

Derfor er det viktig at pressen gjør jobben sin i denne saken, og holder muligheten åpen for at den erfarne politimannen har gått i en felle noen har satt opp for ham.

I så fall er offentlighet hans beste beskyttelse mot et justismord.

Enhver er uskyldig inntil de er dømt i en åpen rettssak og har fått mulighet til å forsvare seg.

#Politi #Gjengprosjektet #Varetekt #Amnesty #Korrupsjon #EirikLarsen #Nettpåsak #Stavrum

Slik avslører du avis-selvskryt

 
Direktør Helge Simonnes i Mentor Medier får over 80 millioner kroner i året fra staten til sine aviser Dagsavisen og Vårt Land. Foto: NTB scanpix.

 

Papiravisene stuper, men det skulle du ikke tro når du leser avisenes egendekning. Her er en guide for å avsløre pressens egenreklame.

La oss begynne med et objektivt faktum: Siden 1994 har andelen som leser papiraviser daglig, falt fra 85 til under 55 prosent.

Papiravisleserne dør ut, og de unge begynner ikke å lese papiraviser.

Årlig dør rundt 41.000 mennesker i Norge. Det tilsvarer rundt 820.000 dødsfall siden 1994, eller temmelig omtrent like mange som har sluttet å lese aviser i samme periode.

(Tidligere falt avislesingen omtrent som antall dødsfall - de siste årene er fallene vesentlig sterkere. Det betyr at også gamle avislesere faller fra).

Papiravisleserne støttes med 1,8 milliarder kroner i året (pressestøtte og nullmoms) - helt til de, brutalt sagt, går over til gravferdsstøtten.

Det er altså nokså triste tider, men det skulle man ikke trodd når man leser avisenes dekning av egne leser- og opplagstall.

Dagsavisens redaktør og direktør, Eirik Hoff Lysholm, har for eksempel en to siders kommentar i dagens avis, som starter slik:

«Få aviser kommer til å slå Dagsavisens utvikling når avisenes opplagstall for 2013 offentliggjøres i dag».

Det er bare å gratulere!

Eller?

Neste setning er nemlig at Dagsavisen faller med en prosent.

Lysholms poeng over to sider er å slå tilbake mot spådommer mot avisdød, og at Dagsavisen er langt unna avisdød.

Han glemmer å fortelle hvorfor - nemlig at avisen hans får 40 millioner kroner i året i pressestøtte fra staten.

Økonomisk er Dagsavisen i koma, koblet til respirator. Avisen vil dø på ti sekunder hvis staten skrur av respiratoren.

Et annet eksempel er Aftenposten, som forteller at «1,3 millioner leser Aftenposten daglig».

En god illustrasjon på avisenes egendekning er at avisens kritiske kulturjournalist Kaja Korsvold i samme sak spør redaktøren: - Hvordan klarer Aftenposten dette?

Og redaktøren svarer: - Vi er en del av folks hverdag, særlig papiravisen.

Det er igjen bare å gratulere!

Eller?

Finleser du teksten, står det nemlig følgende: - Papiravisens opplag blir først offentliggjort i dag, men det er klart at det går noe ned...

Da er Fredriksstad Blad befriende ærlig på sin forside: 

«I dag kommer de såkalte opplagstallene for norske papiraviser. I likhet med hele bransjen faller også Fredriksstad Blad noen få prosent».

Bravo!

Siden papiravisenes egenomtale må leses med lupe, og at det gjentar seg år etter år, kan følgende guide være nyttig:

1. Skriver de om triumfer på andre plattformer, kan du være sikker på at papiravisen faller.

2. Skriver de bare om lesertall eller bare om opplagstall, så faller det andre tallet.

3. Aviser som lever av pressestøtte, underslår det i saker om seg selv og sin økonomi.

4. Eget papirfall kan kamufleres ved å fokusere på hele mediehuset.

5. Eget fall kan kamufleres ved å sammenligne med gjennomsnittet.

6. Eget fall kan kamufleres ved å sammenligne med løssalgsavisene.

7. Når hele bransjen faller, justerer MBL på vektingen av tallene eller teller med en ny årgang lesere.

8. Uansett hvor dårlig det går, kan saken illustreres med pil oppover og en smilende redaktør.

9. Faller du med 2 prosent hver år, kommer du aldri til null.

10. Avisene fokuser på prosentuell vekst når de skriver om sine mobiltall.

PS: Tekstreklameplakaten sier at publikum «skal være trygg på at det redaksjonelle stoffet springer ut av en selvstendig og uavhengig journalistisk vurdering, og at innhold og presentasjon er uten bindinger til utenforstående interesser».

SISTE: I 2013 falt papiravisens opplag med 4,4 prosent.

 

#Opplag #Aviser #Papiraviser #Opplagstall #MBL #Mediebedriftene #Mediestøtte #Pressestøtte #Nettpåsak #Stavrum

På ferie i landet de flykter fra


Returrådgiver Beate Klette ved Bodø mottakssenter setter søkelys på et ømtåelig fenomen. Foto: Avisa Nordland.

Hvordan er det mulig å dra på ferie til et hjemland der man angivelig er forfulgt og truet på livet?

Norge har undertegnet internasjonale avtaler som forplikter oss til å gi asyl til mennesker som er på flukt fra forfølgelse i hjemlandet.

I januar søkte 745 mennesker som asyl i Norge - de klart største landene er Eritrea, Syria og Somalia.

Her ser du statistikken: Asylsaker fordelt på statsborgerskap

Nå viser det seg at asylanter, som har fått beskyttelse i Norge, drar på ferie til hjemlandet etter å ha fått innvilget opphold.

- Hvor farlig er det egentlig i hjemlandet som gjør at man kvalifiserer til opphold når man bare etter noen måneder kan returnere dit på ferie, skriver returrådgiver Beate Klette ved Bodø mottakssenter.

Les også saken: Får innvilget asyl - drar til hjemlandet på ferie

Norges 5,1 millioner innbyggere har vunnet jackpot og er blant verdens mest priviligerte.

Det gjør at mange ønsker å bo i Norge, og få tilgang til våre velferdsgoder.

Men asylinstituttet er ikke ment for økonomiske flyktninger, men for folk som er er reelt forfulgt i hjemlandet.

Det truer oppslutningen om hele asylinstituttet hvis det åpner for nye innbyggere som ikke er mer forfulgt enn at de straks kan dra tilbake til hjemlandet på ferie.

UDIs asylsavdeling vet at det skjer, men påpeker at det ikke er utreisekontroll i Norge - og følgelig ikke så lett å ha kontroll.

Assisterende direktør Tone Loger Tveter i UDI sier at personer som har fått asyl med beskyttelsesbehov i utgangspunktet ikke kan reise tilbake til landet hvor de hevder å være forfulgt.

Det er ikke bare Bodø mottakssenter som kan fortelle lignende historier.

Jeg har selv hatt en somalisk drosjesjåfør som fortalte at han flere ganger har vært tilbake i Mogadishu på ferie, og at han vurderte det som ikke veldig farlig, så lenge han var forsiktig med hvor han ferdes.

I fjor søkte nær 1.700 somaliere om asyl i Norge - av totalt nær 12.000 totalt.

Moralsk er asylinstituttet en «kontrakt» mellom en forfulgt flyktning og et land som gir vedkommende beskyttelse.

Rent moralsk undergraver de økonomiske flyktningene de forfulgtes desperate behov for asyl.

Men asyl er ikke en fribillett til å bytte hjemland.

Når behovet for beskyttelse er over, vil hjemlandet ha behov for ressurssterke innbyggere til gjenoppbyggingen. 

Men det vil være naivt å tro at ikke enkelte økonomiske flyktninger kommer hit og påberoper seg behov for beskyttelse.

For UDI er det umulig å kontrollere alle påstander når opphavslandene er i oppløsning, herjet av krig eller har en administrasjon som driver med undertrykkelse.

Hvor stort problemet er, vet vi ikke. 

Men asylinstituttet vil miste støtte hvis ikke UDI avslører - og slår ned på - økonomiske lykkejegere som ikke er mer forfulgte enn at de drar på ferie til landet de er på flukt fra.

#Asyl #UDI #Mottakssenter #Somalia #Nettpåsak #Stavrum

Endelig tok de narkobaronen



Mexicanske medier går kontintuerlig live med siste nytt om arrestasjonen av verdens mektigste narkotikabaron, Joaquin "El Chapo" Guzman.

CANCUN, MEXICO: Meksikanske myndigheter og det amerikanske narkotikapolitiet har levert et knusende slag mot det mektige Sinaloa-kartellet.

Etter at han flyktet fra fengselet i 2001, ifølge myten i en skittentøyskurv, har "El Chapo" vært helt på topp på den amerikanske "most wanted"-listen.

De meksianske narkotikakartellene har tatt over for de tidligere så mektige colombianske kartellene, og forsyner både USA og Europa med narkotika - for det meste kokain.

Det amerikanske forretningsbladet Forbes har verdsatt El Chapo til over en milliard dollar, og rangerer ham som mektigere enn blant andre den franske presidenten. Men han har også mange liv på samvittigheten. Anslag sier at rundt 70.000 mennesker har mistet livet i den blodige kampen mellom meksikanske myndigheter og narkotikamafiaen.

Guzman er beryktet som en av de mest brutale narkotikasmuglerne, og ansvarlig for at grensebyer som Tijuana og Juarez har blitt blant verdens farligste byer. Han har vært ettersøkt av amerikanske myndigheter siden midt på 90-tallet, og det har vært en belønning på 50 millioner kroner for dem som kunne i tips som ledet til arrestasjon av mannen.

Det lyktes til slutt. Et team av meksikanske marinesoldater slo til mot en leilighet i strandbyen Mazatlan. Der ble han pågrepet uten at det ble løsnet et skudd, og så sendt med helikopter til Mexico City under et sterkt sikkerhetsopplegg.

Fengselsstraffen Guzman rømte fra gjaldt bestikkelser, mens han nå er etterlyst for å ha smuglet mange tonn med kokain inn i USA - i tillegg for å ha stått bak kidnapping, tortur og drap i krigen om narkoherredømme i Mexico.

De fleste eksperter tror at Sinaloa-kartellet nå har fått tunge slag, men at det på ingen måte er game over. Når Guzman nå settes bak lås og slå, står arvtakerne klare. Og de andre kartellene er klare til å utfordre Sinola-kartellets områder i det som kan bli nye blodige oppgjør. Den ferske arrestasjonen kan ha betydning i Norge også, siden latinamerika er opprinnelsen for kokainen som smugles, typisk via Spania og Amsterdam, og til Norge.

Det amerikanske narkotikapolitet DEA har flere profilerte seire bak seg, og lyktes blant annet å knekke Medellin-kartellet på 90-tallet.

Men når et kartell faller, står et annet klar for å overta - takket være den enorme profitten som ligger i narkotikasmugling.

Likevel er det en stor seier at den brutale og blodige narkobaronen Joaqin "El Chapo" Guzman igjen er bak lås og lå.

Tiden får vise om meksikanerne klarer å holde ham fengslet, eller om de tyr til en atskillig mer fryktet utvei - nemlig utlevering til USA.

#Guzman #Chapo #Sinaloa #DEA #Mexico #Nettpåsak #Stavrum

Nytt kraftig fall for papiravisene

Neste uke kommer opplagstallene for papiravisene, og de vil vise fortsatt sterk nedgang.

Bare få dager etter at regjeringen notifiserte ESA om bagatellmessige endringer i pressestøtten, kommer nye tall som viser at kua dør selv om staten gir den ferskt gress hver eneste dag.

De to største aviseierne, Schibsted og Amedia, har allerede lagt frem tall for 2013.

De indikerer at papiravisene falt omlag 5 prosent i opplag og annonseinntekter i fjor.

Dette er lite overraskende for de fleste som følger med i nyhetsmedier, men virkeligheten har ikke gått opp for medieorganisasjonene og mediepolitikerne. De vil fortsatt skreddersy mediestøtten til papiravisene og papiravisenes forretningsmodell (stengt uten betaling).

For meg er det en gåte at det skal være en fordel for nyhetsformidling og meningsformidling å stenge nettstedene, kreve betaling fra brukerne, og så få penger fra staten basert på at man har stengt.

I dag får et klart flertall av nyhetsinteresserte nordmenn sitt innhold fra internett, enten via pc eller nettbrett og mobiltelefon.

Det er gratis og øyeblikkelig tilgjengelig for alle, uansett hvor de bor i landet.

Miljøvennlig er det også, i motsetning til gamlemetoden med å koke trær til cellulose, trykke aviser og distribuere dem et halvt døgn etter at de ble skrevet via flytransport eller lastebiler.

Regjeringen ønsket å fryse maksimalgrensen for hva en avis kunne få til 40 millioner kroner, men det forslaget er nå utsatt og skal behandles i Stortinget.

Der kommer garantert Kristelig folkeparti til å si nei, siden deres avis (Vårt Land) allerede stanger i taket.

Men det blir spennende å se hva Venstre lander på.

Til nå har partiet fremstått som moderne, miljøvennlig og digitalt.

Hvis Venstre lander på fortsatte privilegier til papiravisene, vil partiet få en ny profil som bakstreversk og miljøfientlig.

Og som tallene i neste uke vil vise - det hjelper ikke å bære stadig mer gress til den døende kua.

Leserne og annonsørene velger internett og mobil, statlige subsidier eller ei.

#Lesertall #Opplag #Papiraviser #Mediestøtte #Venstre #Stavrum #Nettpåsak

Et sykt folk

Mens Norge skuffer inn gullmedaljer i OL, har vi også den definitive førsteplassen i sykefravær og uføretrygd.

Norge har et godt helsevesen, gode sosiale ordninger og et humant arbeidsliv.
Likevel har vi syv prosent sykefravær og en av ti på uføretrygd.
Det plasserer oss helt på toppen i hele OECD, og det har neppe med vår allmenne helse å gjøre.
Svært få land har høyere levealder enn Norge.

Hvorfor ikke innrømme at årsakene i hovedsak er disse:

1. For mange er det tøft å komme inn i yrkeslivet og lettere å leve på trygd.

2. Integrering av innvandrere i yrkeslivet er for dårlig.

3. Sykefraværet skyldes blant annet at vi er det eneste landet i verden hvor du ikke taper fem øre på å være hjemme i sengen.


OECD har nylig levert en rapport om Norge som viser at rundt 400.000 nordmenn er på det laveste nivået i kvalifikasjoner. Dette er en gruppe som dropper ut av skolen uten å fullføre, og som havner alt for tidlig på trygd.
OECD påviser også at Norge har tilnærmet null tilbakeføring fra uføretrygd til yrkeslivet.
Og fra før vet vi at sjansene for å forbli på trygd øker dramatisk når folk har vært borte fra yrkeslivet i bare seks måneder.
Grunnproblemet er at samfunnet vårt krever kvalifikasjoner for å komme i jobb.
Antallet ufaglærte stillinger har sunket dramatisk.
Norge har ikke kultur for å kjøpe vaktmestertjenester i hjemmene eller dårlig betalte håndtlangere i yrkeslivet.
Dermed er det også dramatisk mange som glipper i overgangen mellom skole og yrkesliv.
Ikke overraskende er barn av innvandrerforeldre klart overrepresentert i denne gruppen.
På kort sikt har Norge råd til å ha 700.000 i arbeidsfør alder utenfor yrkeslivet.
Vi salderer budsjettene våre med å hente 125-150 milliarder kroner i året fra Oljefondet.
Derfor kan venstresiden forsvare sine tilkjempede rettigheter, uten å ta inn over seg at uføretrygd og sykelønn er ytelser som er ment for mennesker som har ytt noe i yrkeslivet før de ble syke eller utsatt for en ulykke.
Det er ikke "sliterne" som er problemet, men alle dem som havner utenfor uten knapt å ha vært innenfor.
Disse gjør vi en bjørnetjeneste ved å ha et sosialt sikkerhetsnett som er behagelig som en hengekøye.
#OECD #Sykefravær #Sykelønn #Uføre #Uføretrygd #Stavrum #Nettpåsak

Juble over andres OL-gull

På en dag som har vært en suksess, kan vi huske at jo flere gull andre tar, desto bedre for Norge på lang sikt.

Det er ulogisk at et land med under en promille av verdens befolkning skal lede medaljestatistikken.

Med nasjonalt sneversyn kan vi rase over at både herrelaget og kvinnelaget blir most i langrennstafett, men for vinteridrett på lang sikt er det trolig bra at andre land knuser oss fra tid til annen.

Det Norge glemmer er at andre land er omtrent som oss - de gleder seg over egne gull og triumfer.

Norge har tatt grovt for seg i fruktfatet de siste årene. Det er det - grovt sett - bare nordmenn som gleder seg over.

Svenskene har vært ydmyket, og har utviklet et elsk/hat-forhold til Petter Nordthug.

Endelig er det takk for sist, og det skal vi ha storhet til å unne dem.

Norske medier har en tendens til å overdrive våre vinnersjanser, enten det dreier seg om landslaget i fotball, vinter-OL eller Melodi Grand Prix.

Hvis ikke det skjer noen mirakler, blir forhåndstipsene i de størte avisene på 14 og 15 gull gjort til samme.

Ulempen ved å bygge opp overdrevne forventninger på forhånd er at skuffelsen blir ditto stor. Fordelen er at det gir godt stoff både før og etter OL. Jeg har sportsredaksjonene mistenkt for å tenke slik.

Uansett; Norge er fortsatt et av verdens beste land i vinteridrett. Hvis normalen er at vi tar rundt 10 gull av omlag 100 øvelser, så er det fantastisk bra.

Trøsten må være at jo flere gull som havner utenfor Norges grenser, desto viktigere blir ski-VM og vinter-OL på lang sikt.
#OL #Sotsji #Nettpåsak #Stavrum

Økonomiens Olsen Driver

 
Sentralbanksjef Øystein Olsen serverte en forsiktig aperitif i form av sin økonomiske tale. Olsen Driver er en alkoholfri drink basert på ingefærøl. Foto: Norges Bank/montasje.

 

Man kan si mye om sentralbanksjef Øystein Olsen, men talene hans setter seg ikke fast i halsen.

Årstalen til sentralbanksjefen samler finanseliten til et årlig forspiel, før det er fest på Grand Hotel.

Innholdet passer til anledningen - her kan både milliardærer, LO-lederen og NHO-sjefen få noen formaninger som ikke går ut over appetitten ved årsmøtemiddagen.

  • Norske lånekunder vil ha lave renter lenge.
  • Vi må jobbe bedre eller ha lavere lønnsvekst.
  • Oljepengebruken må kontrolleres fremover.
  • Og vi kan flytte mer penger til aksjer og eiendom.

Omtrent slik kan hovedinnholdet formuleres, og man skal lete med lupe etter ledende økonomer som er uenig i hovedlinjene til Norges Bank-sjefen.

Les talen her: Økonomiske perspektiver

Oljerikdommen gjør at nordmenn ikke trenger vente på lønn i himmelen, vi tar den her på jorden.



Siden 1990 har nordmenn hatt en reallønnsvekst på nesten 80 prosent, mens amerikanske og tyske arbeidere har økt sine reallønninger med rundt 20 prosent.

Kortsiktig betyr det økt kjøpekraft. 

Vi har råd til nytt hus, bil, flatskjermer og sportsutstyr.

Problemet er at vi samtidig konkurrerer oss ut av markedet.

Hvis reallønnen øker mer enn produktiviteten, får arbeidsgivere stadig mindre igjen for sine norske ansatte.

Særlig siden 2005 har de to størrelsen skilt lag: Økonomien har vært oljefyrt. Gapet mellom det vi får ut av hver arbeidstime (gul linje) og hva den koster (rød linje) har blitt stadig større.

Gapet har vært fylt av stadig mer oljepenger.

Sentralbanksjefen er likevel ikke spesielt refsende til norske politikere. Med 5.000 millliarder kroner på bok i utlandet, gir handlingsregelen rom for å bruke 200 milliarder kroner hvert år (4 prosent).

Stortinget har nøyd seg med ned mot tre prosent, og det synes Øystei Olsen ikke uventet godt om.

De siste årene har avkastningen til Oljefondet (blå strek) økt, mens tappingen har sunket (rød strek).

Årstalen kan leses som at Øystein Olsen ønsker seg en ny handlingsregel på tre prosent, og at man skal kunne flytte mer av fondet fra rentepapirer til aksjer og eiendom.

Vi tåler litt mer risiko for å få noe høyere avkastning, mener altså Norges Bank.

Alt i alt er Øystein Olsen mindre refsende i tonen enn sine forgjengere. Normalt har de refset politikerne for uvettig bruk av offentlige midler, og arbeidstakerne for skyhøye lønnskrav.

Sånn sett serverte Norges Bank-sjefen årstalenes variant av Olsen Driver - den alkoholfrie drinken Sosialdepartementet innførte for å få bukt med bilkjøring med promille.

Drinken fikk navnet etter daværende sjef for Utdrikningspolitiet, Leif N. Olsen.

Olsen Driver er passe frisk, litt syrlig, men river ikke.

Omtrent som årstalen til Øystein Olsen.

 

Tele-overvåket NRK-reportere


Politiet gransket telefonkontakten mellom advokat Sigurd Klomsæth og norske journalister for å avsløre lekkasje av bildene av drapsmannen på Utøya (innfelt). Foto: Tor Erik Scrøder, NTB scanpix.

Politiet brukte provokasjoner og gransking av telefoner mellom en advokat og journalister for å avsløre lekkasje av bilder i straffesaken mot Anders Behring Breivik.

Lang praktisk erfaring har gjort meg grunnleggende skeptisk til byråkratiets vilje til meroffentlighet.

Refleksen er oftere å skalke alle luker når saker er ømtåelige eller man ikke ser seg tjent med at informasjon kommer ut.

Derfor ringer det alarmbjeller når vi ser hvilke metoder som er brukt for å avsløre mulige lekkasjer i straffesaken etter Utøya-massakren.

Metodene går frem av en fersk dom i Lagmannsretten mot advokat Sigurd Klomsæt.

Les også saken: Klomsæt dømt for lekkasjer

Husk at dette ikke dreier seg om dokumenter som truer rikets sikkerhet, men de historiske bildene av drapsmannen iført sin hjemmelagde politiuniform rett etter massedrapene.

Bildene ble tatt på kvelden 22. juli 2011,og lagt inn som dokumenter i straffesaken 20. desember samme år.

Den 3. februar ble bildene levert til 25 bistandsadvokater, blant dem Sigurd Klomsæt.

Bare timer senere ble bildene publisert på internett av blant andre NRK og ABC Nyheter.

For å avsløre denne lekkasjen brukte politiet drastiske midler:

  • Først la de inn elektroniske spor i alle bildene, slik at de kunne avsløre hvem sine bilder som eventuelt ville bli lekket.
  • Deretter brukte de telefonovervåkning for å avdekke kontakt mellom advokaten og 10 journalister i NRK og ABC Nyheter.

«Det kan oppsummeres at Klomsæt og Selvik (frilansjournalist, red.anm.) sendte hverandre fem SMS'er og snakket sammen fem ganger. Selvik og fullmektigen snakket sammen to ganger», heter det i dommen.

«Selvik arbeidet som nevnt på den aktuelle tiden som freelance journalist, og hadde oppdrag blant annet for NRK og satt i teamet for terrorsaken der», heter det videre.

Ikke bare har politiet gjennomgått data om telefonsamtalene til advokaten og den navngitte journalisten - de har også studert telefonbruken til ytterligere ni andre NRK-journalister.

Politiet tok også beslag i telefondata som røper konfidensielle klientforhold som er underlagt taushetsplikt for advokat Klomsæt.

For å avsløre en lite strafferettslig alvorlig bildelekkasje, sikret altså politiet seg innsyn i advokatens konfidensielle klientkontakt.

Her fikk politiet en smekk fra Lagmannsretten, som ga Klomsæt medhold i at politiet ikke kunne beslaglegge opplysninger om telefonkontakt med hans klienter.

Men politet beholdt dataene og anket.

I en ny kjennelse kom Lagmannsretten til at «framleggelse av teledata ikke vil krenke en advokats taushetsplikt dersom opplysninger om de numrene som kan være klientnummer, fjernes fra utskriften».

Også Høyesterett sa at de sladdede telefonlistene kunne brukes, selv om politiet hadde skaffet seg bevisene på ulovlig måte.

Det fremgår av dommen at ledergruppen for etterforskningen var så lei av lekkasjer at de «i november/desember 2011 besluttet å legge en "felle" i forbindelse med utsending av straffesaksdokumenter til bistandsavokatene».

Politiet retusjerte noen detaljer i enkelte bilder, og lagde svart/hvitt-kopier av andre. Hvert bilde ble så digitalt vannmerket. 

Illustrerende nok la de kun en felle for de eksterne advokatene - ikke for politiets egne folk.

Og politiet mener at bildene som ble offentliggjort i mediene, var vannmerket for Sigurd Klomsæt.

Likevel ble advokaten frifunnet i Tingretten, mens han nå altså er dømt i Lagmannsretten.

Dommen hviler på indisier, de elektroniske vannmerkene og opplysninger om telefonkontakt med journalistene.

Men retten har vært i tvil, fordi det kan tenkes flere forklaringer på at bildene som var merket for Klomsæt, havnet i mediene:

  • En utro tjener på advokatens kontor kan ha sendt videre bildene uten Klomsæts medvirkning.
  • En annen mulighet er at politifolk plantet bildene merket for Klomsæt i mediene for å felle ham.

Tvilen fikk Tingretten til å frifinne advokaten.

Også i Lagmannsretts-dommen drøftes det  om politimannen som lagde fellen kunne ha lekket bildene for å gi inntrykk av at bildene stammet fra Klomsæt.

Flertallet av dommerne avviser den teorien, mens mindretallet «finner at det på bakgrunn av de bevis som så langt er drøftet, ikke kan utelukkes at politiet selv har lekket Klomsæts versjon av straffesaksdokumentene».

Mitt poeng er ikke om Sigurd Klomsæt lekket bildene eller ei, det vet jeg ingenting om.

Jeg er mest opptatt av metodene politiet brukte for å avsløre lekkasje av noen bilder som har åpenbar historisk interesse.

En rekke medier oppfattet at bildene av Anders Behring Breivik hadde nyhetsinteresse: Både Dagbladet, VG, ABC Nyheter, Aftenposten, Adresseavisen, Stavanger Aftenblad og TV 2 publiserte bildene i løpet av en drøy times tid.

Selvsagt bør det ikke være fritt frem for å lekke taushetsbelagte opplysninger.

Men de fleste journalister har opplevd at både politiet og advokater lekker informasjon når de tjener på det.

I denne saken er lekkasjen lite alvorlig rent strafferettslig.

Hvor lite alvorlig det er, fremgår av at Asker og Bærum politidistrikt kun ville gi Sigurd Klomsæt et forelegg på 20.000 kroner.

I den ferske dommen setter Lagmannsretten straffen til en bot på 24.000 kroner.

Vi snakker ikke om spionasje eller fare for rikets sikkerhet, men om lekkasjer i en straffesak hvor skyldsspørsmålet var åpenbart.

Politiet ga for øvrig samtykke til å publisere fra dokumentene kun en måned senere.

Hva er lærdommen for oss i pressen?

  • For det første må vi advare eventuelle varslere mot å bruke telefon i sin kontakt med journalister.
  • Videre må vi ta høyde for at autentiske dokumenter er bevisste provokasjoner.

Klomsæt-saken viser at politiet kan bruke provokasjoner og telefonovervåkning selv mot lite alvorlige lekkasjer.

Dette harmonerer dårlig med viktige prinsipper som kildevern, ytringsfrihet, meroffentlighet og rettsvern for såkalte varslere.

Stortinget bør vurdere om de ønsker at politiet bruker telefonovervåkning for å avsløre kontakt mellom en advokat og journalister.

Kildevernet er en forutsetning for prinsippet om ytringsfrihet.

- Vi kan godt kalle kildeverninstituttet for ytringsfrihetens sikkerhetsventil eller offentlighetsprinsippets sikkerhetsventil, heter det i den offentlige utredningen «Ytringsfrihet og anonymitetsrett i media».

Nettopp i Utøyasaken var lekkasjer avgjørende for å avsløre metodene til rettspsykiaterne, og det er fullt mulig at saken ville fått et helt annet utfall rundt tilregnelighet uten lekkasjer og offentlighet.

Politiets svar var å legge inn provokasjoner og følge opp med telefonovervåkning for å tette lekkasjene.

Det er faktisk langt mer alvorlig enn at noen politidokumenter havner i offentligheten.

#Utøya #Klomsæt #Lekkasje #Varsling #Politiet #Lagmannsretten #Stavrum #Nettpåsak

Åtte års skattemobbing


Hans Gude Gudesen vant skattesaken etter 11 års kamp mot Skatteetaten. Foto: Bjørn Sigurdsøn, NTB scanpix.

 

Investor Hans Gude Gudesen vant knusende over Skatteetaten, som somlet med skattesaken hans i åtte år.

- Retten har kommet til at adgangen til å foreta endring av ligningen av Gudesen er bortfalt ved passivitet, skriver tingrettsdommer Vigdis Berg i Oslo tingrett.

Dommen er alvorlig for Skatteetaten uansett hva man mener om skattekravet:

  • Enten har Skatteetaten kastet bort over 140 millioner kroner av offentlighetens penger ved sommel.
  • Eller så har de forfulgt en uskyldig skattyter i mer enn 11 år, noe som er en tung belastning naturlig nok.

- Jeg vurderte aldri å gi opp. Har man rett, skal man ikke gi opp, sier Gude Gudesen til Dagens Næringsliv.

På 90-tallet var bakersønnen fra Sarpsborg en av Norges største investorer innenfor nye teknologiselskaper som Fast, Thin Film og Opticom.

Skattesaken stammer fra hans virke som gründer og styremedlem i Fast og Opticom.

Gude Gudesen tok utvandring til Belgia i 1998, men skattesaken oppstod etter at Skatteetaten gjennomførte bokettersyn i selskapene tidlig på 2000-tallet.

Skatteetaten mente da at investoren hadde fått opsjoner verdt rundt 250 millioner kroner som vederlag for arbeid, og at han følgelig skulle betale inntektsskatt for 140 millioner kroner.

Det hører med til historien at aksjekursen falt, slik at Gude Gudesen aldri realiserte den teoretisk beregnede gevinsten.

For dommen er likevel det avgjørende at Skatteetaten ikke gjorde noe i åtte år, før de i 2013 banket skattekravet i bordet foran Hans Gude Gudesen.

Retten har ikke funnet lignende sommel i noen annen skattesak, og straffer staten med ikke bare å betale egne saksomkostninger, men også Gude Gudesens saksomkostninger på 2,2 millioner kroner.

Den grove skattesaken er et eksempel på det skjeve maktforholdet mellom enkeltpersoner og skattebyråkratiet.

Det er helt normalt at man må betale skatten før saken er avgjort, uansett om man har råd eller ikke - og uavhengig om det er riktig eller ei.

Saken er parallell med NRKs avsløringer av at det siden 2010 har sittet 68 uskyldige personer i varetektsfengsel i Norge.

Samfunnet har rett til å verne seg mot kriminelle og sørge for at folk betaler skatt, men det bør ikke være en fribillett til å trakassere mennesker som er uskyldige.

Amnesty International har i mer enn ti år kritisert Norge for at det er brudd på grunnleggende rettigheter å fengsle mennesker uten lov og dom.

Les saken: - Varetekt i Norge i strid med internasjonal rett

- Grunnen til at man blir sittende så lenge har ført og fremst med politiets etterforskningskapasitet å gjøre. Det er ikke noe uvanlig her i Halden for eksempel at folk som er mistenkt for smugling blir sittende over et år i varetekt før saken kommer opp for tingretten, sier sorenskriver Bjørn Runar Haaland i Halden til NRK.

En østerriker satt 15 måneder i varetektsfengsel, til tross for at han var uskyldig.

Fellesnevneren i skattesaken mot Hans Gude Gudesen og langvarig varetektsfengsling av uskyldige er at de er grove brudd på to helt sentrale prinsipper i en rettsstat:

  • Ingen skal kunne straffes uten at de har forbrudt seg mot loven.
  • Rettsstaten skal beskytte den enkelte innbygger mot maktovergrep fra staten.

For Solberg-regjeringen bør nettopp den enkelte innbyggers rettsikkerhet være en kjernesak.

Et sted å begynne er å innføre maksimaltid for varetektsfengsling uten dom og gjøre Skatteetaten og skattyterne likeverdige i saker som ennå ikke er avgjort.

#Opticom #Fast #Gudesen #Skatteetaten #Varetekt #Innbyggerrettigheter #Rettsstat #Nettpåsak #Stavrum

Frister mindre med OL i Oslo


IOC-medlem Gerhard Heiberg slår ned på sørgebånd, men ikke på brudd på menneskerettigheter og trakassering av homofile. Foto: Heiko Junge, NTB scanpix.

Etter å ha sett Den internasjonale olympiske komité i aksjon, er lysten på bruke 26 milliarder kroner på OL i Oslo betydelig mindre.

Norge bruker hvert år milliarder av kroner og betydelig politisk kraft for å gjøre verden bedre.

Vi yter milliardbeløp til verdens fattigste, og forsøker å bidra til en mer miljøvennlig fremtid.

Norge er et lite, men ofte nøytralt land, i internasjonale konflikter.

Og vi bør bruke vår status til å fremme menneskerettigheter, der vi kan.

Med slike idealer er det vanskelig å forsvare at Norge skal bruke 26 milliarder kroner på å legitimere pampeveldet i IOC.

IOC-medlem Gerhard Heiberg sier det rett ut: - Vi kan ikke påvirke lovgivingen i et land. Det overlater vi til andre.

Det er rene ord for pengene.

Svaret fra Stortinget bør være like klart: «Vi kan ikke bruke 26 milliarder på et idrettsarrangement. Det overlater vi til andre».

Jeg mener fortsatt at Oslo er stedet, dersom Norge skal arrangere et vinter-OL.

Les tidligere blogg: Ja til OL-søknad for Oslo

Men IOC-ledelsens unnfallenhet til å ta opp brudd på menneskerettigheter i land de har lagt De olympiske leker til, gjør lysten til å støtte dette systemet mindre.

Aftenposten oppsummerer det ganske greit, når de skriver om «et OL i Sotsji som kritiseres for korrupsjon, gigantomi, miljøsynder, politiske og økonomiske skandaler».

De samme ordene kan brukes  om det forrige sommer-OL i Kina.

Tildelingene kunne vært forsvart hvis IOC brukte sin sjanse til å påvirke arrangørlandene, men det er altså ikke en gang en ambisjon. 

Det IOC-ledelsen derimot kan legge seg opp i, er at de norske langrennsjentene gikk med sørgebånd for å vise sympati med en lagvenninne som ble rammet av et brått og tragisk dødsfall.

«Upassende», var ordet IOC-ledelsen brukte da de ga det norske laget en reprimande.

Les også saken: Norge fikk IOC-reprimande etter sørgebånd-markering

IOC kan altså ikke ta opp brudd på menneskeretter og trakassering av homofile med arrangøren, men finner grunn til å påtale bruk av sørgebånd som «upassende».

Er det en slik organisasjon vi vil samarbeide med og bruke 20-30 milliarder kroner på å legitimere?

Etter mye press og kritikk har riktignok IOC snudd.

 - Det kom maksimalt uheldig ut, og det beklager jeg dypt, sier Gerhard Heiberg nå, og legger til at «det er laget en smørje av mine uttalelser».

Generalsekretæren i Norges Idrettsforbund sa det som alle idrettsledere umiddelbart burde skjønt: - Vi står på at medmenneskelighet er viktigere enn idrettslige resultater, sa han til Aftenposten.

Problemet er  IOCs sammensetting, rekruttering og idrettspolitiske kurs.

De har med åpne øyne lagt OL til land med grove brudd på ytringsfrihet og andre demokratise rettigheter.

300 milliarder kroner koster Sotsji-OL for Russland - et land som har enorme sosiale problemer, hvis vi ser bort fra de nyrike.

Nå brenner det et blått lys for en organisasjon som har latt OL svulme opp til det helt perverse. 

I Tyskland sa folkeflertallet nei: Tommelen ned for Münchens OL-planer

Tyskerne ville ikke bruke anslagsvis 100 milliarder kroner på idrettsarrangementet. 

Også Sveits har sagt nei, og i Sverige er det flertall mot.

Dette er selvsagt et kraftig signal til IOC om at gigantomanien skal bort.

Norge og Oslo kan bidra til å presse IOC til en kursendring tilbake til de opprinnelige olympiske idealer.

Det bør ikke koste 10-15 millioner kroner per idrettsutøver å arrangere vinter-OL.

Vi vet ikke sluttregningen for Oslo, men foreløpig er det dyreste anslaget er 37,5 milliarder kroner brutto - og rundt 26 milliarder kroner i ren kostnad.

Milliardene gir riktignok mye infrastruktur i Oslo-området, men det kan vi bygge uten et OL.

Hvis ikke Gerhard Heiberg og  IOC-ledelsen viser at de kan lytte, så bør vi ikke kaste offentlige milliarder etter denne organisasjonen.

Galt å kaste ut 70-åringer


NRK-profilen Steinar Mediaas (67) kjempet og vant mot aldersdiskriminering. Foto: NRK.

 

Mens Norge får stadig flere over 67 år, så skal de tvinges ut av arbeidslivet - om de vil eller ei.

Økonomikommentator Steinar Mediaas nekter å la seg skyfle ut av NRK, og klaget saken inn for Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO).

Han fikk medhold: - NRK aldersdiskriminerer

LDO mener, ifølge det opprinnelige ikke offentlige brevet, at det er i strid med loven å sparke folk når de er 67 år.

Les brevet her: Uttalelse i sak om aldersdiskrimininering - øvre aldersgrense på 67 år

Ifølge loven er det forbudt med «direkte og indirekte diskriminering på grunn av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon eller alder».

Mediaas-saken er et godt bevis på at hele lov- og avtaleverket med en øvre aldersgrense bør kastes på skraphaugen.

Det bygger på to feil premisser:

  • Vi innbiller oss at mengden arbeid i et samfunn er konstant, og at godet må fordeles rettferdig.
  • Aldersgrensen stammer fra en tid hvor levealderen etter yrkeslivet var meget kort.

 Det er særlig ett argument som føres for å dytte ut folk når de passerer 67 år, eller i beste fall 70 år, og det er at vi må slippe yngre krefter til.

Hensynet til alderssammensetning kan være relevant for en bedrift eller offentlig etat, men som samfunn er det en absurd idé.

Arbeid, erfaring og kompetanse er en ressurs - ikke en byrde.

Å kaste noen ut mot deres vilje bare fordi de passerer en aldersgrense, er usaklig diskriminering.

Ser vi på Statistisk sentralbyrås befolkningstall, så er det nærmest eksplosiv vekst i antallet personer som er over 60 år.

Det er ungdomskullene som ble født rett etter 2. verdenskrig som nå nærmer seg aldersgrensen.



Årskullet som blir 70 år i år, teller rundt 51.000 personer.

Til sammenlikning var 70-åringene i 2011 kun 35.000 personer.

Veksten av folk som frivillig eller ufrivillig passerer aldersgrensen har økt med 60-70 prosent på disse ti årene.

Heldigvis jobber flere av dem lenger nå enn før, men fortsatt er det kraftig fall i yrkesinntekt (mørk grønn søyle) og overgang til ulike trygder (gul/orange) allerede fra man passerer 60 år.

Frem til 65 år er yrkesinntekten rundt halvparten, mens de over 67 år i hovedsak får sin inntekt fra pensjon, viser tallene.

Pensjonsreformen gjør det lønnsomt å stå lenger i jobb, men den må følges opp med å fjerne stive aldersgrenser - spesielt i det offentlige.

Det er bra at folk kan gå av med pensjon hvis de ønsker det.

For mange bedrifter kan det være en saklig grunn å ta hensyn til alderssammensetning.

Men det er ren diskriminering automatisk å kaste folk ut fra arbeidslivet kun fordi de har passert et blad i kalenderen.

Fred, frihet og OL gratis


Leder for Sosialistisk Ungdom, Andreas Halse, vil ha forbud mot reklame under OL. Foto: Berit Roald, NTB scanpix.

Når SV nå vil ha OL på fjernsyn gratis og uten reklame, så føyer det seg inn i parodien over partiet som ønsker «fred, frihet og alt gratis».

 

I dag er det offisiell åpning for OL, og et formelt startskudd for TV 2s omfattende dekning av De olympiske leker.

Mange års forberedelser skal omgjøres til gode sendinger i den kommersielle tv-kanalen.

Investeringen er på rundt 125 millioner kroner i det som trolig er et økonomisk sjansespill.

TV 2s eneste mulighet for å få igjen pengene er reklame, nærmere bestemt 12 minutter per time.

Sikkert irriterende for mange seere, men trøsten er at OL-sendingene er gratis.

Men nå vil SV og ungdomspartiet SU ha en lovendring på dagen  for å stanse reklamen:

- Jeg har ikke vært klar over at det var åpnet for reklame under øvelsene før i det siste. Dessuten tror jeg aldri toget har gått før jeg står igjen på perrongen, sier SU-leder Andreas Halse til NRK.

Les også saken: Full OL-krig mellom SV og TV 2

I denne saken står ikke bare SU-lederen igjen på perrongen, han har også en rød nese.

Og SV-forslaget har fått hard medfart på Twitter: SV med dagens morsomste utsagn: vil forby reklame på TV 2 under OL, skriver en twitrer.

#2ol»  

Men han står ikke alene. Også SVs stortingskandidat Snorre Valen kaster seg inn i kampen mot reklame: 

- Store arrangementer er for folket. Det er derfor vi har et prinsipp om at dette skal sendes av allmennkringkastere i Norge. Når man har fastsatt dette prinsippet, er det en selvfølge at man ikke skal avbryte en øvelse på grunn av reklame eller andre kommersielle interesser. Idrettsøvelser skal vises i sin helhet, sier Valen til NRK.

Fred, frihet og alt gratis, altså.

La oss ta femmila. Fra første løper går ut, til sistemann er i mål går det fort flere timer.

SV er jo ikke rasister, og alle skal med.

Så det blir ikke et minutt reklame før Tucker Murphy fra Bermuda staker over mållinjen. 

Det er litt usikkert om Murphy vil se seg slått av Nadeem Iqbal (uavhengig deltaker i langrenn) - det vil (den reklamefrie) tiden vise.

Som SU-leder Halse sier det: - Mange liker slike langdryge øvelser. Dessuten er det vanskelig å forutsi når det skjer noe spennende i idrett. Selv på en 10 000 meter kan folk falle, og på en femmil kan det komme et rykk som folk ikke får med seg fordi det er vilkårlig reklame midt under øvelsene. Alle skjønner at TV 2 må tjene penger, men det får de gjøre før og etter øvelsene.

SV sliter med å komme seg over sperregrensen på fire prosent. 

Det alvorlige med forslaget om å forby reklame under øvelsene er hvilket forhold det tidligere regjeringspartiet har til private aktører.

TV 2 skal altså satse rundt 125 millioner kroner på OL, og har planlagt å sende 140 medarbeidere til OL-byen.

Det er et vågalt regnestykke - reklamen og sponsorplakatene innbringer neppe mer enn 50 millioner kroner.

OL-satsingen er «regnet hjem» med web-tv, fremtidig seerutvikling og en heving av kanalens generelle oppslutning.

Nå er kanskje ikke 125 millioner kroner så mye når du sitter på Stortinget og bevilger rundt 1.200 milliarder kroner i året.

Men for oss andre er 125 millioner kroner forferdelig mye penger.

Enhver som har arbeidet i en bedrift som må tjene pengene den bruker vil fortvile over politikere som i fullt alvor vil endre spillereglene i innspurten.

#OL #SU #SV #Halse #Valen #Sotsji #Nettpåsak #Stavrum

Fabian Stang er min OL-helt


Oslo-ordfører Fabian Stang er en helt som tør å si det som det er: Å se på OL i arbeidstiden er skulk. Foto: Linn Cathrin Olsen, NTB scanpix.

Takk for at ordfører Fabian Stang tør å si fra. Det er ikke greit å bruke halve arbeidstiden til å se på OL-sendinger.

Alle land har feige politikere som ikke våger å utfordre folkedypet.

Det vi trenger er ledere med mot til å si fra, og vilje til å ta upopulære beslutninger.

Oslo-ordfører Fabian Stang har vært modig nok til å utfordre de som vil bruke de neste ukene på å se på OL.

- Hvert minutt vi i Oslo kommune bruker på OL, er et minutt vi kunne brukt til beste for våre innbyggere, sier Stang.

Men Oslo-ordføreren står sørgelig alene, ifølge lokalavisene landet rundt:

Nord-Trøndelag: Støtter ikke Stangs TV-forbud under OL

Drammen: Buskerud-ordførere godtar mer OL enn Stang

Hamar: Ja til OL i arbeidstiden på Hedmarken

Fredrikstad: Ingen OL-nekt for ansatte i kommunen

Meråker: - Hos oss får de ansatte følge med på OL

Det må være fint å ha så romslige kommunebudsjetter at man kan trekke på skuldrene av at de ansatte skulker.

For den liberale holdningen til arbeidstid og arbeidsoppgaver kan vel neppe bare gjelde OL og idrett?

Vi får anta at ordførerne er like tolerante hvis de ansatte heller vil se på «Mammon», spille et nytt dataspill eller ta seg en røyk i arbeidstiden.

Ikke alle er interessert i sport. For mange andre vil krim og spill skape like mye glede og begeistring (som er det syltynne argumentet for å skulke jobben og se på sport).

For ikke å snakke om sjakksendinger. Der holder det jo ikke å kikke innom innimellom. For å få fullt utbytte gjelder det å være tålmodig i mange timer.

I fjor brukte vi 337 milliarder kroner på å holde kommunene i gang.

Det er nesten en milliard kroner per dag, og utgiftene går rett i været.

Hvis vi sier at kommunene står på 24/7, så koster kommunene oss 40 millioner kroner i timen.

Nå er det altså OL helt frem til 23. februar, og over hele landet synes ordførere og rådmenn at det er helt fint at de ansatte bruker arbeidstiden til å se på fjernsyn.

Selv LO-leder Gerd Kristiansen synes det er helt greit at de ansatte ser på ski og skøyter i arbeidstiden, og på TV 2 i går gikk hun foran som et godt eksempel: Rett foran LO-lederens skrivebord står en storskjerm med OL-sendingene på.

Jeg tror ikke norske kommuner og bedrifter går nedenom om de ansatte får med seg innspurten på en stafett eller Aksel Lund Svindals kjøringer.

Det tror neppe Fabian Stang heller.

Men han forteller på en effektiv måte at Oslo kommune er til for innbyggerne - ikke motsatt.

Og han bruker anledningen til å stramme opp en utglidende norsk arbeidsmoral.

Vi blir friskere og lever lenger, men har likevel verdens høyeste sykefravær.

Det er ikke så nøye, liksom.

Og så ett poeng til slutt: Hvor mange arbeidstakere er det egentlig som kan sette seg til å se på fjernsyn i arbeidstiden. Tror LO-lederen at det er hverdagen for butikkansatte, hjelpepleiere, lærere eller renovasjonsarbeidere?

Eller er det bare forbeholdt de som sitter på et kontor?

Universitetssykehuset Nord-Norge vil ikke risikere mangel på leger og sykepleiere når norske skiløpere nærmer seg mål.

- Nei, vi er her for pasientenes skyld. Dette er ikke en type arbeidsplass der ansatte kan gå fra sine arbeidsoppgaver, sier kommunikasjonssjef Hilde Annie Pettersen til Nordlys.

Sykehuset vil ikke tillate ansatte å sitte klistret til fjernsynet.

- Det betyr ikke at ikke TV-en kan stå på i fellesområder der også pasientene har adgang. De ansatte har jo pauser, sier hun.

Nettopp!

Det er lov å bruke hodet.

PS: I Nettavisen er OL-sendingene på hele dagen. Men det er jo jobben vår.

#OL #Stang #Kommune #LO #Skulk #Arbeidstid #Sykefravær #Stavrum #Nettpåsak

Kvinner som ikke vil jobbe


Integreringsminister Solveig Horne og Fremskrittspartiet har vært opptatt av å stenge grensene. Nå handler det om å åpne grensene inn i arbeidslivet. Foto: Ilja C. Hendel.

Hvorfor er det så mange kvinnelige flyktninger som aldri kommer i arbeid?

En av de store fordelene i norsk økonomi er at vi har høy sysselsetting. Hovedårsaken er at norske kvinner jobber.

For mange flyktninger er det helt motsatt, ifølge FAFO-forsker Anne Britt Djuve:

- Noen, spesielt kvinner, er ikke orientert mot lønnet arbeid. De har aldri vært i lønnet arbeid, de har ingen ønsker om å jobbe og familien deres ønsker heller ikke at de skal jobbe, sier hun til Aftenposten.

Djuve er ekspert på innvandreres og flyktningers yrkesdeltakelse.

Hun peker på at mange av dem opplever at de ikke har en sjanse til å få jobb, og at de bruker religion som strategi for å velge bort yrkeslivet - for eksempel ved ikke å kunne arbeide i en kantine som serverer svinekjøtt eller øl, eller at de må gå i så lange skjørt at enkelte arbeidsoppgaver blir umulige.

Løsningen blir å overleve på sosialtrygd og andre offentlige ytelser.

NAV har mange tiltak for å hjelpe langtidsmottakere av sosialehjelp ut i arbeidslivet.

FAFO har studert det såkalte kvalifiseringsprogrammet, som siden år 2007 har hatt 20.000 deltakere.

Bare vel 4.000 har gått ut i jobb etter programmet. 

Dette underbygger hvor vanskelig det er hjelpe folk ut i arbeid når de først er på sosialhjelp.

Heldigvis finnes det mange innvandrere som klarer seg bra - som mannen som nylig ble kåret til «Årets forbilde», Musa Anderssen.

Han kom fra Kenya til Norge som mindreårige asylsøker, er i full jobb og er aktiv i frivillig arbeid for barn og unge.

Det er lett å svartmale integrasjon av innvandrere, men faktum er at de fleste klarer seg rimelig bra.

Dessverre er det også mange som ikke lykkes.

Kombinasjonen av et godt økonomisk sikkerhetsnett og manglende vilje/kompetanse til å jobbe er farlig.

  • Satsene for sosial stønad er 9.300 kroner i måneden for et ektepar.
  • I tillegg får man opptil 3.600 kroner ekstra per barn.

 Men dette er bare starten.

«De veiledende retningslinjene omfatter utgifter til helt grunnleggende behov, som mat, klær, kommunikasjon, husholdningsartikler og hygiene med mer, og tar videre hensyn til andre sider av dagliglivet, som fritid og sosiale behov».

Her er satsene: Retningslinjer for økonomisk stønad til livsopphold

Det skal mye til å bli fratatt penger til livsopphold, men ytelsene slutter ikke der: 

«Utgifter til andre nødvendige ting, som bolig, strøm og oppvarming, bolig- og innboforsikring og innbo og utstyr inngår i livsoppholdet, men er ikke inkludert ved fastsettelse av de veiledende retningslinjene, da dette er utgifter som varierer mye».  

Bostøtte kommer altså i tillegg. Dersom det er snakk om en familie på fire personer, får du bostøtte hvis familien tjener under 305.000 kroner i året.

Hva man får, avhenger av kostnadene i kommunen. Du trenger ikke kunne norsk for å finne ut hva du har rett på.

Husbanken har en enkel kalkulator på engelsk for å regne ut bostøtten.

Familien over vil eksempelvis få 2.727 kroner i måneden i bostøtte.

I tillegg kommer 1.940 kroner i barnetrygd (to barn) og kontantstøtte  på 6.000 kroner per måned for alle ettåringer som ikke går i barnehage.

Så vil mange innvende at disse ordningene er for alle, ikke bare for innvandrere. Og det er riktig.

Det er også riktig at man ikke blir rik av å leve på trygd, og at det er bedre for din livskvalitet og helse å arbeide.

Men problemet er at ordningene er mer lukrative desto svakere du står i arbeidsmarkedet.

Hvis du må slite for å få en lite attraktiv og dårlig lønnet jobb, kan ordningene se svært gunstige ut.

Statistikken viser at det er enorme forskjeller på norske kvinner, kvinner fra vestlige land (gruppe 1)  og innvandrerkvinner fra såkalte gruppe 2-land (typisk Afrika og Asia).

Gruppe 1 er innvandrere fra EU/EFTA, Nord-Amerika, Australia og New Zealand. Gruppe 2. er innvandrere fra Asia, Tyrkia, Afrika, Latin-Amerika, Europa utenom EU/EFTA, Oseania utenom Australia.

 

Bare halvparten av kvinnene fra gruppe 2-land er sysselsatte - mot to av tre norske kvinner generelt (og det er faktisk høyere sysselsetting hos «vestlige» innvandrerkvinner).

Tar vi med mennene, blir sysselsettingen blant alle innvandrere mye høyere. Men fortsatt trekker innvandrere fra gruppe 2-landene ned snittet kraftig.

For integreringsminister Solveig Horne må det være et paradoks at regjeringen beholder kontantstøtten, som på mange måter er skreddersydd for å holde kvinner unna yrkeslivet - og barna unna barnehagen.

Det holder nemlig ikke bare å stenge norske grenser mot utlandet - vi må samtidig åpne stenglsene for å komme inn i yrkeslivet.

#Sosialhjelp #NAV #Bostøtte #Husbanken #Horne #Stavrum #Nettpåsak

Ideologiske tvangstanker


Næringsminister Monica Mæland vil selge statens aksjer. Men hvordan hindre at alt går til utlandet? Foto: Hans Jørgen Brun.

 

Staten vil selge unna arvesølv, men det må følges opp med å friste nordmenn til å kjøpe mer aksjer.

Norge har et paradoks:

  • Den norske staten har hundrevis av milliarder kroner i aksjer, men trenger ikke kontanter.
  • Samtidig er det ingen grunn til at Oslo børs skal være dominert av den norske stat.

Så hva gjør vi?

Næringsministerens svar er å vurdere salg av statens aksjer i Entra, Norsk Hydro, Yara, Telenor, DNB og Aker Solutions - for å nevne noen av selskapene.

Og de ansatte skjelver i buksene: - Da blir selskaper splittet opp og slaktet. Det langsiktige perspektivet vil forsvinne. Dermed også satsingen på forskning og utdanning, sammen med goder for de ansatte, og støtte til idrett og kultur, sier hovedtillitsvalgt Geir Olav Sundbø til Dagsavisen.

Frykten for utenlandske investorer er dyp i Norge, og det er litt påfallende så lenge vi selv er en gigantisk investor i andre land gjennom Oljefondet.

Ingen andre europeiske land har så mye statlig eierskap som i Norge.

Det offentlige eier 56 prosent av markedsverdien på Oslo børs: - Norge er en klar nummer én på en liste over statlig eierskap i børsnoterte selskaper i Europa, sier professor i finansiell økonomi ved Handelshøyskolen BI, Øyvind Bøhren, til Dagens Næringsliv.

Dette skaper en uheldig ubalanse.

Nordmenn flest har så godt som hele formuen sin i eiendom. Det føles trygt helt til vi får et kraftig boligprisfall.

Under 4 % av Oslo børs er eid av privatpersoner, og andelen har falt i en årrekke.

Se statistikken her: Norske privatpersoner på Oslo børs

Menn er i klar overvekt, og aksjer eies hovedsaklig av folk i Oslo, Bergen og Stavanger.


De to øverste kurvene viser at utlendinger og offentlig forvaltning er omtrent jevnstore på Oslo børs. Kilde: VPS.

Dersom den norske staten selger, er det sannsynligvis utlendinger som vil kjøpe mesteparten.

Resultatet av et offentlig utsalg blir at staten selger aksjer og får kontanter den ikke trenger - og at utlendinger overtar eierskap i selskaper som Telenor, Norsk Hydro og Entra.

Nå blir ikke aksjene gitt bort, men det minner om ideologiske tvangstanker hvis staten kun selger uten å ha en industriell plan med utsalget.

Et godt forslag er å benytte sjansen til å motivere flere private til å kjøpe aksjer.

En slik løsning kan være å gi privatpersoner adgang til å spare i aksjer, og reinvestere gevinster skattefritt (slik velstående kan gjøre hvis de eier aksjene gjennom et aksjeselskap).

Hvis et statlig nedsalg kan føre til flere private aksjeeeiere på Oslo børs, så er det bra - både for selskapene og for privat eierskap.

#Oslobors #Næringsdepartementet #Mæland #Aksjer #Aksjesparing #Nettpåsak #Stavrum

Firmabil til 700.000 med halv skatt

 
Stoltenberg får en Tesla S til over 700.000 kroner fra Arbeiderpartiet. Foto: Tesla Motors.

Ap-leder Jens Stoltenberg får firmabil til over 700.000 kroner - og halv firmabilskatt.

Tidligere statsmininster Jens Stoltenberg har en hyggelig arbeidsgiver.

Nå har partiet kjøpt en Tesla S som firmabil.

- Jeg har aldri vært opptatt av bil, og er det for så vidt ikke nå heller. Men jeg må jo si at denne bilen her imponerer meg, sier Stoltenberg til VG.

Elbil-eiere har mye å takke den avgåtte rødgrønne regjeringen for:

  • Gratis i bomring og på ferjer.
  • Gratis parkering
  • Halv firmabilskatt

Nå har Jens Stoltenberg privat glede av de samme ordningene.

- Som partileder har han firmabil. Ordningen er betalt av Ap, ikke av stortingsgruppen, sier rådgiver og pressekontakt , Sindre Fossum Beyer.

- Det betyr at Stoltenberg betaler skatt for fordelen, mens Ap finansierer den.

Heldigvis for Stoltenberg blir ikke fordelsskatten så stor.

Mens andre betaler full fordelsskatt av firmabil, så slipper Tesla-eiere (og andre elbil-eiere) unna med halvparten.

- For elbil blir det ved utregningen tatt utgangspunkt i bare 50 prosent av bilens listepris som ny, heter det hos Skatteetaten.

Les reglene her: Bilsatser - firmabil

I praksis får Jens Stoltenberg en bil til over 700.000 kroner, men slipper å betale fordelsskatt som om den kostet bare 350.000 kroner.

Det er altså Arbeiderpartiet som betaler bilen, og det betyr at mesteparten av regningen går til norske skattebetalere.

Arbeiderpartiet får nemlig nær 80 millioner kroner i statlig støtte - og over 22 millioner kroner fra kommuner og fylker - årlig.

Det er for øvrig ikke første gang at Stoltenberg har fått ytelser fra sin generøse arbeidsgiver.

Til 50 års-dagen fikk han en båt til 380.000 kroner fra LO og Ap. 

Den gang rev partiet like godt i ytterligere 350.000 kroner slik at båtgaven ble skattefri.

Les også saken: Ap betalte skatt for båtgaven til Jens

Som lite bilinteressert har Jens Stoltenberg tidligere pådratt seg oppmerksomhet.


Til å være lite interessert i bil, har Jens Stoltenberg rotet seg bort i mange bilsaker. Foto: Arbeiderpartiet.

Først da han bulket en parkert bil for 8.000 kroer, og kjørte videre uten å informere bileieren.

Les også saken: Jens varslet ikke eieren

Så, i 2006, fikset han seg en Mini Morris som firmabil som statsmininster - samtidig som han altså hadde limousin og privatsjåfør.

Bilen Stoltenberg valgte var en Mini Cooper til 354.230 kroner - til tross for at en statsmininster knapt får kjøre bil selv av sikkerhetsgrunner.

Les saken: Skattebetalerne punger ut for firmabil

Etter noen få ukers kritikk bråsnudde regjeringen, og avvklet firmabilordningen for statsrådene.

Stoltenberg måtte levere tilbake nøklene til sin Mini Cooper.

- Bakgrunnen er at diskusjonen rundt ordningen har trukket fokus vekk fra regjeringens viktige politisk arbeid, og skapt unødig uklarhet, het det i en pressemelding fra Statsministerens kontor.

Et «annus horribilis», ifølge PR-rådgiver Hans Geelmuyden.

  • Er disse sakene så mye å bråke om?
  • Er det så urimelig at en statsminister eller en partileder får flotte firmabiler?

Vel, det handler om omdømme og hvilket etterlatt inntrykk Stoltenberg ønsker at folk flest skal få.

Etter den skattefrie båtgaven og Mini Morris Cooper-saken, er det skapt et inntrykk av at noen snakker sammen og fikser.

Når Arbeiderpartiet nå klinker til, og kjøper en Tesla S til 700.000 kroner, så styrker det dette inntrykket.

Miljøvennlig eller ei.

#Tesla #Elbil #Stoltenberg #Arbeiderpartiet #Nettpåsak #Stavrum