hits

februar 2013

Parkerings-plyndring



Parkering er en uregulert milliardbusiness i Norge. Nordmenn flås med store bøter for bagateller.

I snart ti år har Samferdelsdepartementet arbeidet med å få orden på parkeringsselskapene.

Arbeidet er ennå ikke ferdig, til tross for at det er nokså enkle valg som må gjøres:

Hvem skal betale for en feilparkert bil?

Hvilken rett har tomteeieren til å kreve inn bøter?

Og kan de ta hva som helst i parkeringsbot?

Per i dag er det to helt ulike regimer som gjelder, avhengig av om du parkerer på en kommunal eller en privat parkeringsplass.

I Oslo får du 300 kroner i bot fra Oslo kommune hvis du står for lenge etter at parkeringstiden er utløpt. Det er irriterende, men en rimelig lærepenge.

Til gjengjeld kan kommunen tvangsinnkreve boten fra bileieren. Og med statens "torpedoer" på lag, får kommunen inn sine forelegg.

Står du på en privat plass, risikerer du bøter som nærmer seg 1.000 kroner. Ofte må du lese med liten skrift på et bortgjemt oppslag hva bøtesatsen er.

Det er kjent fra bransjen at mange tomteeiere opererer med avtaler som gjør at parkeringsselskapet i praksis lever av bøtene - ikke selve parkeringsleien. Og det er mange som har opplevd at parkeringsvaktene i praksis spaner på bilene for å slå til på minuttet etter at fristen har gått ut.

De store seriøse aktørene arbeider med å gjøre kontrollen automatisk, ved å ta betalingen ved utkjøring. Da slipper man bøter og betaler nøyaktig det det koster. Samtidig er det åpenbart bilføreren man treffer med slike ordninger.

Men fortsatt er det tusenvis av småplasser hvor det både er dyrt å parkere (det er greit - tilbud og etterspørsel), men uforutsigbart hva boten blir hvis man kommer for sent ut fra kino eller et møte. Slik kan det ikke vedvare.

Problemet for de private parkeringsplassene er at de ikke har adgang til å bøtelegge bileieren, men bare den som har parkert bilen. Et triks for å slippe unna er å forklare at man lånte bilen bort til en indisk kjenning med navn XXX som bor i Bombay. Værsågod, krev inn!

Det er syv år siden saken kom på bordet til daværende samferdelsesmininster, og et forslag om felles regler for parkering ble sendt ut på høring i 2009.

Her ser du saken: http://www.regjeringen.no/nb/dep/sd/pressesenter/pressemeldinger/2009/felles-regler-for-parkering-skal-oke-bru.html?id=571342

Nå har vi fått relativt ny samferdselsmininster, og Marit Arnstad bør trekke denne saken opp av skuffen.

Den åpenbare løsningen er å sette et maksimumstak for parkeringsbøter som gjelder alle, uansett. Oslos nivå på 300 kroner er fornuftig. Nok til å svi, men ikke til å blø. Og dermed gir man også tomteeiere og private selskaper et incitament til å installere bommer og betalingsautomater slik at plyndringen opphører.

Bukken til pengesekken

Statsmininster Jens Stoltenberg blir forsøkt påvirket både av lobbyister, fagbevegelse og større bedrifter - som milliardær Kjell Inge Røkke.

Stortinget råder formelt over 1.600 milliarder kroner i året. Ikke rart at fluene samler seg rundt honningkrukken.

Fra tid til annen gjenoppstår debatten om stortingsrepresentantene skal ha en karantene fra de gir seg i politikken, og til de kan bli lobbyister.

Sannsynligvis er det en debatt First House og Geelmuyden.Kiese lever godt med.

Forestilling om at de kan selge politisk påvirkning gjennom sine nettverk gjør at timeprisen på 2-3.000 kroner er lett å forsvare.

Men hvorfor stiller ingen to kontrollspørsmål:

  • Hvordan kan det ha seg at Stortinget, som klager over å ha minimal innflytelse, plutselig blir en maktsentral for eks-politikere?
  • Hvorfor er det farligere at små aktører kjøper påvirkningshjelp enn gigantiske interesseorganisasjoner som LO og NHO?

Debatten om enkeltpolitikeres arbeid i eksempelvis First House tilslører hvordan makt og innflytelse egentlig fungerer i Norge.

Stein Rokkan var læremesteren for blant andre Frank Aarebrot, og formulerte regelen om at "stemmer teller, mens ressurser avgjør" i norsk politikk. Foto: NTB scanpix.

Norges fremste internasjonale statsviter, Stein Rokkan, formulerte allerede på 60-tallet følgende regel for norsk politikk: «Votes counts, but resources decide».

Rokkan påpekte to kanaler for politisk makt - velgere som stemmer i valg, og den korporative kanalen der sterke interesseorganisasjoner påvirker politikerne.

Personlig setter jeg gjerne en femmer på at LO - med millionbevilgninger til Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet - har større innflytelse på politiske beslutninger enn  Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet (som skal jobbe for First House), vil ha for sine klienter.

I praksis er det i regjeringsapparatet og departementene makten utøves, og det er fornuftig at statsråder og øvrig politisk ledelse har en periode i «fryseboksen» før de prøver å utøve uformell innflytelse på det samme byråkratiet som de ledet i sine politiske verv.

Detaljkunnskap om saker under arbeid er en form for innsidekunnskap som potensielt er mye verdt - men verdiene faller raskt når tiden går.

Derfor er det viktig at statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere har karantene når de går av.

Og forbudet mot å utøve påvirkning bør ikke bare gjelde for PR-selskaper.

Også interesseorganisasjoner som NHO, LO og Bondelaget, offentlig forvaltning og private bedrifter som Statoil, Telenor og Aker har store staber som driver med PR og påvirkning.

Da blir det ikke mye igjen.

NAV blir neste stoppested.

Stortingsrepresentant Marit Nybakk foreslår overfor Dagsavisen at karantenetiden skal settes til to år, og også gjelde stortingsrepresentanter.

Det er for strengt.

Ønsker vi at staten skal fø på eks-politikere i flere år etter at de har gått av?

Vel har Stortinget potensielt mye makt, men småfiklingen med statsbudsjettet viser at den virkelige makten sitter i regjeringsapparatet.

Les også saken: Avmakt i denne sal

Når sakene kommer til Stortinget, er de i realiteten avgjort.

Og når stortingspolitikerne har lite å si i posisjon, er det vanskelig å forstå at makten vokser betydelig når de er utenfor.

Tilbake til Stein Rokkans korporative kanal, eller det Gudmund Hernes maktredning kalte «blandingsadministrasjon» - altså at interesseorganisasjoner har direkte påvirkning inn i departementene.

Det er her valgdemokratiet «lekker» makt.

En gjennomgåelse av partienes pengekilder på Partifinansiering.no viser at LO og resten av fagbevegelsen så seg tjent med å gi de tre rødgrønne partiene rundt 15 millioner kroner i 2011 (siste offentlige tall).

NHO gir ikke partistøtte, men Høyre får penger fra privatpersoner og firmaer.

Ingen gir penger for å være snille, men for å oppnå påvirkning og resultater.

Det blir for enkelt å peke på tidligere stortingspolitikere og lobbyvirksomhet, når hele det norske samfunnet er gjennomsyret av sterke interesseorganisasjoner.

Staten betaler russefeiring

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen står bak en stipendordning hvor 40 prosent av elevene i videregående skole defineres som fattige.

Fire av ti elever i vidergående skole får stipend fra staten. Milliarder brukes på russetid, øl og tobakk.

Ifølge Finansavisen mener Kunnskapsdepartementet at 40 prosent av elevene i grunnskolen er så fattige at de trenger 16.200 kroner i gjennomsnitt i årlig sosialhjelp for å gjennomføre videregående skole.

Samlet bruker staten over en milliard kroner i året på dette stipendet.

Finansavisen 25. februar 2013.

- Mange bruker pengene på russetid, alkohol og tobakk, sier elev Emilie Sverdrup ved Oslo Private Gymnasium til Finansavisen.

Hun får støtte av Gaute Kandal-Hoel: - Pengene har gått til merkeklær og en ekstra tur på byen.

Ifølge Statens lånekasse for utdanning skal grunnstipendet «utjevne økonomiske forskjeller og dekke nødvendige utgifter for elevene».

I praksis er kravene for å få stipend så romslige at nesten halvparten av elevene får utjevning.

I praksis har du krav på penger hvis forsørgeren din tjener under 400.000 kroner i året.

Her ser du reglene: Grunnstipend og lån

Det spiller ingen rolle om eleven har jobb ved siden av skolen - har han krav på stipend, så får han pengene fra staten uansett hva han tjener på si.

Med maks uttelling får elevene 19.800 kroner i stipend - og de kan også ta opp lån på 27.400 kroner i tillegg.

Kunnskapsdepartementet er klar over at pengene strømmer ut, men har foreløpig ikke gjort noe annet med saken ennå sette ut et analyseoppdrag. Det skjedde for halvannet år siden.

- Analysen foreligger i løpet av kort tid, sier statssekretær Elisabeth Dahle (SV) til Finansavisen.

Denne saken er et godt eksempel på en utbredt politisk sykdom - nemlig troen på at alt kan kureres med statlige penger, og en vilje til å bruke andres penger uten å stoppe opp.

Det er forstemmende at elevene åpenbart ser hvor galt dette har gått, mens Kunnskapsdepartementet har brukt halvannet år på å lage en analyse - og trolig enda lenger tid på å bestemme seg for å gjøre noe/ikke gjøre noe.

Kilde: Statens lånekasse for utdanning.

Det er godt mulig at staten bør bruke en milliard kroner i året på å støtte elever i vidergående skole. Men det bør gjøres på en av to måter:

  1. Enten en universell ordning som gjelder alle elever (som barnetrygden).
  2. Eller en målrettet ordning som treffer dem som virkelig trenger pengene.

Dagens ordning koster mye, og er lite treffsikker.

Når 40 prosent av elevene defineres som «fattige», trenger man ikke halvannet år for å gjøre den analysen.

 

Fete banker, dyre utlån

DNB og Rune Bjerke hadde et overskudd på 14 milliarder kroner i fjor. Foto: DNB.

De norske bankene tjente 39 milliarder kroner i fjor. Og de taper nesten ikke fem øre på boliglån.

Det må være godt å være bankdirektør i Norge når nesten alle offentlige myndigheter vil at de skal skru opp prisen på boliglån.

DNB har overskudd på over en milliard kroner i måneden.

Aldri har bankene hatt større samlet overskudd, og milliardene regner ut over eierne i form av utbytte.

Landets største bank, DNB, har overskudd på over en milliard kroner i måneden.

Her ser du tallene: Gode resultatet i bankene i 2012.

Det er lite som tyder på en nært forestående bankkrise her i landet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Selv under bankkrisen på 90-tallet og under finanskrisen tapte bankene nesten ikke fem øre på boliglån.

Likevel er det boliglånskundene som skal svi.

Politikere og ulike offentlige tilsyn ønsker at bankene skal spare opp egenkapital gjennom høyere utlånsrenter.

Stadig bedre marginer: Fortsatt økende utlånsmargin

«Alle» synes det er en god ide:

  • Politikerne tror de slår to fluer i en smekk: Bankene blir fetere, og boligprisene kan dempes.
  • Finanstilsynet og Norges Bank ønsker å stramme inn finanspolitikken, og spare for dårligere tider.

Men strengeere krav til egenkapital på boliglån og høyere renter løser ikke det fundamentale problemet i boligmarkedet - nemlig at det bygges for få nye boliger der folk vil bo.

Boligprisene fortsetter å stige fordi nordmenn har råd til dyrere boliger, og fordi befolkningen vokser raskere enn boligbyggingen. Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Løsningen krever politisk mot og et oppgjør med egne særinteresser.

En politisk løsning kan være å redusere byråkratiet, speede opp saksbehandlingen på byggesaker, regulere mer dyrket mark rundt storbyene til boligformål, eller bygge veier, jernbane og t-bane der flesteparten vil bo.

Å la bankene sko seg på boliglånskundene feier bare problemet under teppet.

Det reelle problemet er at norges befolkning øker med mellom 60.000 og 70.000 innbyggere hvert år. Halvparten skyldes fødselsoverskudd, resten innvandring.

Se ferske tall: Framleis sterk befolkningsvekst

Samtidig flytter både etniske norske og innvandrerne mot pressområdene.

Helt ferske tall fra Statistisk sentralbyrå viser at både etnisk norske og innvandrer ønsker å flytte til de store byene. Kilde: SSB.

I tillegg blir husholdningene mindre fordi flere er enslige.

Man trenger ikke være æresmedlem i Mensa for å forstå hva som skjer med prisene når det bare bygges rundt 20.000 nye boliger i året...

Prisene går selvfølgelig opp!

Samtidig har politikerne pålagt bankene å kreve mer egenkapital på boliglån.

Det er ikke så stort problem for de som allerede er i boligmarkedet, og som skifter bolig. De har egenkapital fordi verdien av boligen har økt.

Slik vurderer DNB selv boligmarkedet: Befolkningen øker kraftig (til venstre), mens nye ferdigstilte boliger synker (til høyre). Kilde. DNB.

Kravet rammer bare de som kjøper sin første bolig. Og når de har strekt strikken langt, gjør den kunstig høye renten på boliglån det er vanskelig å spare penger for å tåle et mulig boligprisfall.

Ubalansen i boligmarkedet skyldes mangel på en helhetlig boligpolitikk.

Det bygges for få boliger der folk vil bo - ikke der politikerne skulle ønske at folk ville bo.

Bankenes rentnetto fortsetter å ligge høyt. Kilde: SSB.

Innstramming på utlån demper boligbyggingen fordi utbyggerne trenger kapital for å bygge.

Hva burde gjøres?

  • Banker og lånekunder bør stimuleres til at flere velger fastrentelån for å låse inn en lav rente og sikre seg mot finansiell uro.
  • Politikerne må ta ansvar for det som er jobben deres - å legge til rette for mye raskere boligbygging der folk ønsker å bo.

Å la storbankene sko seg på boliglånskundene er å dytte regningene over på bankkundene, og å skyve problemet under teppet.

Svartedøden for papiravisene

Finansavisen 20. februar 2013.

Papiravisleserne dør ut, sakte men sikkert. I fjor sank opplagene med 3,8 prosent og pilene peker fortsatt nedover.

Det er like underholdende hvert år å lese avisenes omtale av egne leser- og opplagstall.

Papiravisene er døende pasienter som ligger i sykesengen og får intravenøs næring i form av statsstøtte.

Til tross for at at det er svartedøden over hele linjen, er det alltid et lysglimt å ta fatt i.

Dagsavisen, for eksempel, falt med 1.221 eksemplarer - noe som er  nokså betydelig målt mot et opplag på 23.300.

Men ikke så galt at det ikke er godt for noe, ifølge avisens lederkommentar:  «I dette bildet ble 2012 et godt år for Dagsavisen. Tross en tilbakegang på 1.200 eksemplarer, kunne bare to av landets ti største papiraviser vise til en bedre opplagsutvikling ...Vi ser det som et tegn på at Dagsavisen er viktig for våre lesere».

Dagbladet, som falt med over 10.000, trykker gullpiler som peker oppover. Og Aftenposten skriver heller om mobil.

Papiravisenes årlige presentasjoner «lukter svakt av nordkoreansk propaganda», skriver Aftenpostens kommentator Joachim Lund.

Det spørs om ikke avisene burde merke omtalene av seg selv som «kommersielt innhold», slik at egenreklamen ikke fremstår som vanlig journalistikk.

Et hederlig unntak er Finansavisen, som oppsummerer det ganske godt i sin stikktittel: «Mens leserne dumper tabloidavisene til fordel for nettutgavene, renner pengene ut av mediehusene».

Problemet for papiravisene er at leserne strømmer til internett og mobil.

Samtidig har de kjempet innbitt for å beholde sin statsstøtte på papir - og de kan ny lykkes på nytt gjennom kulturmininster Hadia Tajiks forslag til ny mediastøtte. Den er skreddersydd for papiravisene, gir varig vern for nettsinker som Klassekampen, og man vurderer for fullt alvor å gi pressestøtte også til tabloidavisen Dagbladet.

Problemet er at direkte pressestøtte og momsfritak hindrer omstilling til digital, slik at man blir stadig mer avhengig av de rundt to milliarder kronene staten hvert eneste år støtter papiravisene med.

Alternativet hadde vært en støtte til journalistikk - ikke til papirproduksjon. De statlige milliardene burde fulgt leserne over til digital, slik at nettavisene hadde hatt råd til dyr kvalitetsjournalistikk som ikke lar seg regne hjem. I dag brukes milliardene heller til å holde liv i papirprodukter leserne forlater.

De såkalte «opplagsvinnerne får titalls millioner i offentlig støtte.

Opplag Endring Prosent
Andre lokalaviser 457 402 -12 137 -2,6 %
Lokale dagsaviser 803 050 -26 653 -3,2 %
Nisjeaviser 249 259 985 0,4 %
Riksspredte nyhetsaviser 276 893 -33 684 -10,8 %
Storby dagsaviser 484 170 -19 067 -3,8 %
Totalt 2 270 774 -90 556 -3,8 %

Som tabellen viser er det bred nedgang over hele linjen, med et lite unntak for nisjeavisene.

I snitt ble det altså solgt 90.556 færre eksemplarer daglig i 2012 i forhold til året før.

For å sette tallene i en sammenheng: Hvert år blir et nytt barnekull voksne, med rundt 60.000 nye potensielle aviskjøpere.

Samtidig dør rundt 40.000 av alderdom - svært mange av dem har vært papiravislesere i hele sitt liv.

Rundt to prosent nedgang i avisopplaget tilsvarer det man kan kalle naturlig avgang siden leserne dør.

Når avisene faller med nesten det doble, viser det at svært få nye kommer til nedenfra - mens enda flere sier opp abonnementet.

Trenden har vart i flere tiår, og det er ingen tegn til at den snur.

Papiravisene er døende pasienter som ligger i sykesengen og får intravenøs næring i form av statsstøtte.

 

 

Nå kommer Cola-skatten

Slike automater skal bort fra sykehus og skoler i Storbritannia.

Rundt 220.000 britiske leger går til krig mot fett, sukker og salt - og krever en straffeskatt på 20 % på brus.

Du kan likegodt venne deg til tanken: Usunn mat er vår tids tobakksrøyk, og kommer til å bli bekjempet på samme måte.

I går lanserte britiske Academy of Medical Royal Colleges (AMRC) en liste på ti tiltak - blant annet:

  • Forby fast food-utsalg nær skoler og på sykehus.
  • Forby reklame for usunn mat før 21.00 om kvelden.
  • Sett en skatt på 20 % på sukkerholdige drikker.

Du kan lese hele rapporten her: Measuring up

AMRC organiserer det som krype og gå av leger i Storbritannia, og mener å ha støtte fra rundt 16.000 forskningsrapporter i at «epidemisk overvekt er den største offentlige helsekrisen i Storbritannia».

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Rundt en million briter har en kroppsmasseindeks (KMI) på over 40.

Normalt regnes en KMI på 25-30 som overvekt, og over 30 som fedme.

(Du kan teste deg selv: KMI = Vekt/(Høyde*Høyde)

Er du 1,80 cm høy og veier 100 kg, så er din KMI 100/(1,8*1,8) = 30,9.)

Norge ligger bedre an, men her i landet økte menns vekt med 6,5 kg og kvinners vekt med 5,5 kg mellom 1985 og 2008.

Overvekt er farligst når den øker jevnt og trutt over tid, og WHO anbefaler at man maks går opp fem kg i voksen alder.

Høyest dødelighet har ungdommer som blir overvektige og fete i ungdomsårene.

Les også: Overvekt i ungdomsårene gir økt dødelighetsrisiko

Men er det så farlig at man er noen kilogram for tjukk?

Svaret er ja.

Faren for å få koronar hjertesykdom øker eksempelvis med 45 prosent hvis du er overvektig.

Her er en liste fra Folkehelseinstituttet: «Personer med kraftig overvekt og fedme har økt risiko for type 2 diabetes, sykdommer i galleveiene, pustestopp om natten (søvnapnè), hjerte- og karsykdommer, høyt blodtrykk, slitasjegikt i knær og hofter og enkelte kreftsykdommer som tykktarmskreft hos menn».

Rundt en milliard mennesker i verden er overvektige. Årsaken er blant annet stillesittende arbeid og for mye inntak av usunn mat med mye mettet fett, sukker og salt.

Britiske leger vil ha slike bort fra skoler, arbeidsplasser og sykehus.

Legene vet årsaken og virkningen, men klarer ikke å få oss til å ta medisinen som er mer trim og mindre brus, hamburgere, bakevarer og junk food.

Tilsvarende forsøk i Ungarn, Danmark og Frankrike viser at straffeskatt må monne for at den skal ha noen effekt.

Den norske sukkerskatten på 7,18 kroner per kilogram, er et sugerør for statskassen - og ingen reell helseskatt.

Vi har avgift på sjokolade også, men 18,56 per kg svir ikke nok.

På brus har Norge avgifter på 3,06 kroner per liter ferdigvare pluss 18,68 kroner per liter for konsentrat (sirup).

Det er for lite, og det er fordi de norske avgiftene er mer av hensyn til statskassen enn folkehelsen, og da virker de heller ikke.

Erfaringen fra for eksempel Frankrike er at skatten må skikkelig opp for å få oss til å drikke mindre brus.

Her er de norske avgiftene: Avgiftssatser for 2013.

Derfor ønsker de britiske legene å innføre en brusskatt på 20 %, noe som vil innbringe rundt 10 milliarder kroner årlig.

Til sammenligning mener det britiske helsevesenet at overvekt koster samfunnet over 50 milliarder kroner i året.

Legene foreslår å bruke brusskatt-milliardene til kostholdsveiledning og fedmebeskjempelse.

- En vektreduksjon på 5-10 prosent kombinert med daglig fysisk aktivitet kan gi betydelig helsemessig gevinst i forebyggelse av type 2 diabetes og insulinresistens, høyt blodtrykk, høye blodfettverdier og lette søvnforstyrrelser, mener Folkehelseinstituttet.

Derfor blir det spennende å se om britiske politikere tør å følge de gode rådene fra 220.000 leger - og innføre en brusskatt på 10 milliarder kroner, og bruke de samme pengene på fedmebekjempelse og bedre kosthold.

Av og til er avgifter bra hvis de bidrar til å gi oss et bedre og lengre liv.

 

 

Ikke kast kortene i Afghanistan

Denne montasjen sprer seg raskt på Facebook nå. Kilde: Facebook.

Utviklingen går sakte fremover i Afghanistan, men hjelper vi landets undertrykte kvinner ved å kaste kortene nå?

Det er vanskelig å være entusiastisk tilhenger av norsk støtte til Afghanistan.

Geriljakrig og voldsepisoder florerer selv 12 år etter terrorangrepet 11. september 2001.

Landet har svak sentralmakt, og en politisk elite med utbredte konservative og kvinnediskriminerende holdninger.

Likevel: Det går fremover. De 35 millioner innbyggerne har fått et slags helsesystem, skoler bygges, og stadig flere jenter får tilbud om skolegang.

Dette er noe av bakgrunnen for at Norge skal gi 750 millioner kroner i året til verdens mest korrupte regime.

Vi gir penger, men holder oss for nesen.

Men samtidig: Hvem tjener på at vi kaster kortene nå?

I 2014 avsluttes det militære nærværet i ISAF, og den internasjonale bistanden går over til å være sivil.

President Hamid Karzai, som nylig var i Norge, må klare seg uten internasjonal våpenhjelp i kampen mot Taliban og andre radikale islamistgrupper.

Landets ulykke er at det har vært en bufferstat i store internasjonale konflikter.

Først i rivningene mellom det britiske og russiske imperiet, senere ved den sovjetiske invasjonen i 1979, og i de siste tiårene i den voldelige kampen mellom islamistiske terrorister og USA.

I dag er Afghanistan 99,9 prosent muslimsk - og det store flertallet er sunnimuslimer.

Det foregår både en offentlig og privat undertrykkelse av andre religioner: - Myndighetene i Afghanistan nekter afghanske statsborgere å være kristne, og dersom noen konverterer kan de risikere dødsstraff. Hvis en afghaner ikke går i moskeen, blir det med en gang satt mistanke om at personen har konvertert, heter det på Wikipedia.

Så utviklingen går svært sakte, hvis den går fremover i det hele tatt.

Den store ulykken i den vestlige intervensjonen i Afghanistan er at sivil støtte kom i andre rekke. Man kan ikke bombe et land til demokrati - like lite som geværer og militærmakt bidrar til liberalisering og kvinnefrigjøring.

Da Afghanistans president nylig var i Norge, ble han lovet 750 millioner kroner i norsk bistand fremover - med en klar formaning om å bekjempe korrupsjon.

Det er gjennom skolegang, helsestell og ved å gi kvinner utdannelse at Afghanistan kan moderniseres.

Norge kan ikke kaste kortene, det vil være et svik mot afghanske kvinner og andre som undertrykkes av det harde religiøse regimet.

Men vi må vise i praksis at det følger forpliktelser med 750 millioner norske kroner i året, og benytte hver anledning til å snakke om korrupsjon, menneskerettigheter som religionsfrihet og demokrati, og slå ned på kvinneundertrykkelse.

Det er det minste vi kan gjøre.

 

 

Norge blir et pleiehjem

Sentralbanksjef Øystein Olsen med statsmininster Jens Stoltenberg og finansmininster Sigbjørn Johnsen. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB scanpix.

Norge har flinkere oljegeologer enn politikere. Derfor kan vi leve høyt på å pleie hverandre og jobbe stadig mindre.

Det er noe rituelt over sentralbanksjefens årstale, som har tradisjon tilbake til 1922.

Landets finansielle elite benke seg for å bli refset og kritisert. Riktignok i mild og diplomatisk form, men likevel med klar adresse:

- Vi må i større grad stimulere til deltakelse i yrkesliv og verdiskapning, avsluttet Olsen, før han la sin sedvanlige hilsen til Stabæk-fansene: «Det kommer nye tider. Alltid. Uansett».

Norsk arbeidskraft er dyr og blir dyrere og dyrere i forhold til andre lands.

Med bakgrunn som sosialøkonom (Jens Stoltenberg) og bankkasserer (Sigbjørn Johnsen) går nok Norges Bank-sjefens tale hjem.

De vet at han har rett, og at kritikken mot norsk økonomisk politikk er berettiget.

Du kan dømme selv: Her er talen

Sentralbanksjefen frykter at vi har blitt for oljeavhengige: - Skulle oljeprisen igjen falle, ville en rekke investeringsprosjekter på sokkelen bli ulønnsomme. Ringvirkningen i andre deler av økonomien ville kunne bli betydelige. Arbeidsledigheten ville trolig øke. Vi kan ikke fjerne denne risikoen, sa han i årstalen.

Rundt 2/3 av norsk eksport er oljerelatert. Vi selger ikke bare olje og gass, men har også en stor oljerettet industri. Det gjør at et oljeprisfall ikke bare rammer statens inntekter, men også store deler av norsk næringsliv.

Oljemilliardene forbrukes - hverken stat eller privat næringsliv på fastlandet investerer for å øke produktiviteten.

Mange er i arbeid, men vi jobber i snitt bare rundt 60 prosent av et fullt årsverk. Og norsk arbeidskraft er dyr.

  • Hovedbudskapet er at stat og banker må spare for urolige tider.
  • Flere må i arbeid - og de som arbeider må jobbe mer og lenger.
  • Og så må vi investere mer, slik at vi blir mer effektive i fremtiden.

- Det aller viktigste er å ha et lønnsomt og effektivt næringsliv som kan omstille seg til nye tider. I så måte er det noen utviklingstrekk ved norsk økonomi som gir grunn til ettertanke, sa Øystein Olsen.

Veksten i sysselsetting er spesielt sterk i helse- og sosialsektoren.

Karikaturen av sentralbanksjefens norgesbilde er et eldresenter for amerikanske millionærer i Florida.

De har penger på bok, men tærer på sparepengene for å leve på høyt strå.

Slik er det i Norge også, og i likhet med Florida-pensjonistene importerer vi arbeidskraft for å pleie oss.

- Når inntekten øker kraftig, er det naturlig å ta noe av den økte velstanden ut i fritid. Det er likevel et tankekors at vi arbeider vesentlig mindre enn landene vi handler mest med, til tross for at arbeidsledigheten i Norge er svært lav. Gunstige overføringsordninger og andre sider ved vårt velferdssystem bidrar til at mange trekker seg ut av arbeidslivet - helt eller delvis. De siste årene har høy arbeidsinnvandring kompensert for dette. En slik utvikling synes likevel ikke bærekraftig, sa sentralbanksjefen.

Ingen av de 300 tilhørerne vil årsmøtetalen trenger å få dette inn med teskje.

De måtte være ganske tungnemme for ikke å forstå at talen er et fornuftig varsku om å jobbe mer og bruke mindre.

Men en ting er å forstå hvorfor man må ta medisinen - noe helt annet er faktisk å gjøre det.

PS: Her er deltakere, bordplassering og menyen for årstalen og årstalemiddagen.

Rødgrønn velgerflukt

To av tre velgere støtter andre partier enn de rødrgrønne og statsmininster Jens Stoltenberg.

Bare 1 av 3 velgere støtter den rødgrønne regjeringen. Statsmininster Jens Stoltenberg trenger en historisk sluttspurt for å bli gjenvalgt.

En fersk meningsmåling fra Opinion Perduco for Avisenes Nyhetsbyrå er nedslående lesning for regjeringen:

  • De rødgrønne har støtte fra 34 prosent av velgerne.
  • Høyre er alene større enn den rødgrønne trioen.

- Jeg tar disse tallene til etterretning, men vi skal klare dette, sier Arbeiderpartiets generalsekretær Raymond Johansen til ANB.

«It ain't over before the fat lady sings», er et amerikansk munnhell hentet fra operaen.

Slik er det i politikken også: Selv om det ser dystert ut, har Arbeiderpartiet og statsminister Jens Stoltenberg syv måneder på seg til å vinne.

Det er lang tid i politikken, men nå begynner det virkelig å haste.

Tre forutsetninger skal på plass for at ikke Stoltenberg-regjeringen blir historie etter 9. september:

  1. Arbeiderpartiet må tilbake på et nivå rundt 35 prosent.
  2. SV må godt over sperregrensen på 4 prosent.
  3. Senterpartiet må over sperregrensen og sikre flertall.

Hver og en av forutsetningene er oppnåelig - problemet er å oppnå dem samtidig.

Men de rødgrønne har ikke noe valg.

Dagens situasjon minner om den daværende statsmininster Jan P. Syse oppsummerte slik for de borgerlige: «Enten henger vi sammen. Eller så blir vi hengt hver for oss».

De siste ukene har vi sett en rødgrønn posisjonering hvor felleserklæringen Soria Morie er historie, og de tre partiene har fått rom til å bli tydeligere hver for seg.

Et eksempel er oljeboring i Lofoten, som Arbeiderpartiet er åpen for å vurdere - mens SV sier bom nei.

Begge kan ikke få viljen sin i en ny regjering, men de rødgrønne kan ri to hester i valgkampen. Det ser ut til å tjene SV, som går frem 0,3 til 4,5 prosent i målingen.

- For SV er det gode  nyheter at partiet også på denne målingen er over sperregrensen. Det virker som om Audun Lysbakken har fått en gavepakke i spørsmålet om oljevirksomhet utenfor Lofoten. Samtidig er Sp under sperregrensen mye på grunn av de interne stridighetene om den samme saken, sier valgforsker Frank Aarebrot til ANB.

Eksempelet viser hvor vanskelig det er å ri tre hester og vinne med alle tre samtidig.

Men strategien kan lykkes ved at de tre regjeringspartiene kan tiltrekke seg både tilhengere, motstandere og tvilere til oljeboring i Lofoten - eller EØS-avtalen, for den saks skyld.

Samtidig fortsetter de å hakke løs på Høyre, mens Høyre-leder Erna Solberg ikke lar seg friste til å være like retorisk tilbake.

Det fungerer tydeligvis - Høyre fortsetter å sige fremover ved å sitte stille i båten, og nå har de tatt mye av brodden ut av formueskattdebatten.

Les også bloggen: Syter og jamrer for formueskatt

Det seiler opp til å bli en valgkamp om Jens vrs Erna.

Stoltenberg kommer til å tegne bilde av Høyre som en trussel mot offentlige velferdsordninger og partiet for de rike - mens Solbergs gode saker er å stille regjeringen til veggs for dårlige veier, lange helsekøer og en dårlig skole målt internasjonalt.

Etter 22. juli-kommisjonen er også evnen til styring - som før var en paradegren for Arbeiderpartiet - et dårlig kort for Jens Stoltenberg.

Også på borgerlig side har man gitt partiene frihet til å profilere seg hver for seg, under en felles enighet om at borgerlig valgseier også vil gi en borgerlig regjering.

Høyres Erna Solberg seiler opp som den klare statsministerfavoritten.

På den ferske målingen går både Venstre, KrF, Frp og Høyre frem.

De klare vinnerne på borgerlig side er Fremskrittspartiet og Siv Jensen, som er oppe på 16,9 prosent.

Samlet har det blåblå alternativet (Frp/Høyre) nå 52,9 prosent - og rent flertall.

En blågrønn regjering (Frp/Høyre/Venstre/KrF) har 62,4 prosent - og ser ut til å cruise inn til valgseier i september.

Det er vanskelig å se hvordan de rødgrønne skal kunne vinne.

Men som det heter: It a'int over ...

Syter og jamrer for formueskatt

SV-leder Audun Lysbakken mener at kutt i formueskatten betyr 12 milliarder misbrukte sjanser.

Høyre vil avvikle formueskatten over fire år. Det rammer ingen. Likevel syter og jamrer de rødgrønne.

Utgiftssiden i statsbudsjettet er på 1.600 milliarder kroner.

Hvis det rammer offentlige tjenester, så er det snakk om tjenester man ennå ikke har funnet på.

Dersom Høyre kutter formueskatten med 3 milliarder kroner hvert år, vil det altså utgjøre under to promille av statsbudsjettets utgiftsside.

Vi snakker om en pølse i slaktetiden, men fremtredende rødgrønne politikere får det til å høres ut som et blodig slakt av velferdsstaten.

Som SVs Audun Lysbakken: - Det er 12 milliarder misbrukte sjanser, og det sier mye om Høyre at de vil la de store pengene gå til de rikeste istedenfor å løse de store utfordringene.

Finansmininster Sigbjørn Johnsen er «bekymret for oppslutningen om skattesystemet» og statsminister Jens Stoltenberg sier at «de vil bruke store penger på å gjøre de rike rikere. Og det er jeg imot».

Mye av dette er ren retorikk og tomt prat.

Finansmininster Sigbjørn Johnsen trenger ikke bekymre seg over statskassen på kort sikt.

Hvis det rammer offentlige tjenester, så er det snakk om tjenester man ennå ikke har funnet på.

Jamringen må skyldes fantomsmerter.

Å kutte med 12 milliarder over fire år betyr null og niks for det Lysakken kaller «de store utfordringene».

For regjeringen er det ikke penger det står på, men norsk økonomis evne til å tåle et høyere press.

Derfor går rundt 400 milliarder av statsbudsjettets utgiftsside til å kjøpe aksjer og eiendommer i utlandet via Oljefondet.

Men fortsatt er det 1.065 milliarder kroner i rene kostnader - og disse har staten null problemer med å betale.

Skattene fortsetter å flomme inn i statskassen. Bare fra 2011 til 2012 økte skatteinngangen med 55 milliarder kroner.

Hvis skatteinnbetalingene fortsetter å øke i samme takt i år, vil  utfasing av formueskatten bare utgjøre rundt fem prosent av skatteveksten.

Det er en dråpe i havet.

Nylig foreslo Arbeiderpartiet at de vil øke skattefradraget for fagforeningsmedlemmer. Hvor mye, vil de ikke si. Men økes fradraget med for eksempel 1000 kroner, betyr det 880 millioner kroner i fradrag på selvangivelsen bare for LOs 880.000 medlemmer.

Spurt om hvor Ap da vil kutte, svarte parlamentarisk leder Helga Pedersen: - For det første vil jeg ikke si noen sum i dag, men det er klart at dette må tas innenfor det totale skatte- og avgiftsopplegget. Der er det jo vanlig at man gjør justeringer fra det ene året til det andre.

Helge Pedersen har rett når det gjelder fagforeningsfradraget, men svaret er like godt for kutt i formueskatten.

De norske statsfinansene er så sterke, at kutt på noen milliarder kroner ikke vil føre til kutt i offentlige tjenester.

I verste fall går det ut over den statlige sparingen i Oljefondet.

Det er nokså bred enighet - også i Arbeiderpartiet og LO - om at formueskatten har uheldige og urettferdige sider:

  1. To som er like rike, får ulik skatt fordi forskjellige eiendeler skattes ulikt.
  2. Den svekker bedrifter som sliter. Skattemessig har eieren «formue» i maskiner og bygninger, selv om bedriften går i minus. Da må eieren tappe bedriften for å betale skatt.
  3. Formueskatten er tung for en del pensjonister som må bruke sparepengene sine for å betale skatt på nedbetalte hus og bankinnskudd.
  4. Dessuten slipper utenlandske eiere unna, og det kan føre til at norsk næringsliv etterhvert blir kjøpt opp av utlandske eiere som ikke trenger like høy avkastning før skatt som norske.

På den annen side er formueskatten den eneste effektive skatten på  noen av landets aller rikeste.

Utfordringen blir å kutte skatten på en slik måte at de superrike ikke blir nullskattytere.

Høyre foreslår å trappe ned formueskatten i løpet av fire år:

  • Den skattefrie formuen skal økes til 20-25 millioner kroner.
  • Formueskatten skal senkes fra 1,1 til 0,5 prosent.

Fra før er det rundt 3,0 millioner skattytere som ikke betaler fem øre i formueskatt.

Høyres Erna Solberg vil fjerne formueskatten for rundt en million skattytere.

Høyres nedtrapping vil gjøre at ytterligere en drøy million skatteytere slipper skatten.

Når nedtrappingen er over, vil formueskatten kun betales av de snaut 20.000 menneskene som har mer enn 20 millioner i formue.

Ingen superrike blir nullskattytere, men også milliardærene får halvert formueskatten hvis skattesatsen senkes.

Politisk er det bred enigheet om kjernen i det første punktet - nemlig å avvikle formueskatten «nedenfra» ved å heve bunnfradraget.

Dette er veien de rødgrønne har valgt, men små skritt ikke hjelper eiere med underskuddsbedrifter.

Det er grunnen til at Høyre setter bunnfradraget til 20-25 millioner, mens Fremskrittspartiet ønsker 30 millioner som et gulv.

(Som en kuriositet kan jeg nevne at partiet Rødt vil doble formueskatten for alle formuer over 10 millioner).

Del to av forslaget - å kutte skattesatsen fra 1,1 til 0,5 prosent - vil Høyre ikke få flertall for i en eventuell borgerlig regjering.

Hva er det sannsynlige utfallet?

De borgerlige bruker fire år på å heve bunnfradraget til rundt 25 millioner kroner.

Det gir maksimalt 275.000 kroner i redusert formueskatt - uansett hvor rik man er.

Og milliardærer som Kjell Inge Røkke vil ikke bli nullskattytere.

Altså ingen ting å syte og jamre seg over.

Ingen vil savne Brustadbua

Tidligere statsråd Sylvia Brustad er ikke stolt av Brustadbua. Foto: Berit Roald, NTB scanpix.

Tidligere statsråd Sylvia Brustad har levd med skammen for «Brustadbua» i 14 år. Nå skal den endelig på skraphaugen.

Det er en god leveregel for politikere å la være å regulere alt mulig.

Slik loven i dag praktiseres, er søndagsstengte butikker en dårlig vits.

Det er en lekse tidligere statsråd Sylvia Brustad har lært siden hun i 1998 loset igjennom den såkalte Brustadbua i Stortinget.

Lov om åpningstider for utsalgssteder ble en vits fra første dag:

  • Søndagsåpne matbutikker skulle være forbudt.
  • Men det var lov med butikker under 100 kvadratmeter.

Den første leksen var hvor galt reguleringer virker når hverken butikkjede eller kunder ønsket forbudet.

Loven fikk butikkjeder som Bunnpris til å åpne butikker med fulle varehyller på akkurat 100 kvadratmeter.

Kunder strømmet til de trange lokalene, som ville vært brannfeller hvis ulykken først var ute.

Folk fikk varene de trengte mest, butikkene fikk salget og de ansatte har arbeidet på søndag.

I boken «I partiets tjeneste» avslører Brustad at hun aldri var for Brustadbua, og at den var resultat av tautrekking og kompromisser mellom Handel og Kontor, og Arbeiderpartiet.

Da Brustadbua var vedtatt, stod statsråden alene igjen: - Jeg ble ført til bålet og etterlatt, er Brustad egen oppsummering.

Som statsråd og ansvarlig var ikke Sylvia Brustad uten ansvar, men hun kan dele ansvaret med mange - helt til nå.

For den mislykkede konstruksjonen har overlevd flere storting og regjeringer, sist under Kjell Magne Bondevik (Krf) i 2003, da åpningstidene ble regulert i Lov om helligdager og helligdagsfred.

Mens Arbeiderpartiet bøyde av for fagforeningene, fikk kristenfolket større innflytelse i Bondevik-regjeringen.

Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet har ønsket endringer, men de har vært i mindretall. Det kan snu etter stortingsvalget i september.

Nå kommer Arbeiderpartiet åpningsliberalistene i møte. Aps programkomite ønsker å fjerne søndagslukking fra Norges Lover, og la det bli opp til forhandlinger mellom arbeidsgiver og arbeidstakerne å holde søndagsåpent.

Dermed forsvinner sannsynligvis Brustadbua på historiens skraphaug, noe den ufrivillige navngiveren sikkert er glad for.

Slik loven i dag praktiseres, er søndagsstengte butikker en dårlig vits.

(Kommentaren fortsetter under illustrasjonen)

Lov om helligdagsfred har en rekke unntak. Kilde: Lovdata.

Hele 12 unntak er listet opp (se illustrasjonen). Blant annet er det lov å holde åpent på hagesentre (som etterhvert har et bredt vareutvalg), mens byggevaresentrene må holde stengt.

Det er altså lov å kjøpe en spade på Plantasjen, men ulovlig på Maxbo.

Nå er det på tide å kalle en spade for en spade, og gravlegge hele Brustadbua.

Siden 1998 er samfunnet endret betydelig. For mange er ikke søndagen hellig, for andre er muligheten til å jobbe deltid på søndag en kjærkommen anledning til å spe på studielån etc.

Svært mange norske arbeidstakere arbeider kveld og helg, og det er ikke noen åpenbar grunn til å skjerme en servicenæring som dagligvarehandelen.

Kundene må komme i forsetet.

Sannsynligvis vil totalsalget øke når tilgjengeligheten øker, men det er neppe lønnsomt for alle dagligvarebutikker å holde søndagsåpent.

Det er heller ikke noe tvang, men høyst frivillig.

Og først skal man altså bli enige med fagforeningene om helgeskjerming og skifttillegg.

Brustadbua var et mislykket forsøk på stanse utviklingen. Endelig skal den bort.

PS: For kulturminister Hadia Tajik kan det være lærdom i å se på historien om Brustadbua. Hennes departement foreslår fortsatte støtteordninger forbeholdt papiravisene og vil forby billigsalg på nye bøker på nett og i butikk. Det kan fort bli de neste 15 årenes kamp mot vindmøller.

 

 

 

 

 

De stakkars bok-millionærene

Gyldendal-eier og milliardær Erik Must kan glede seg over forslaget til ny boklov.

Avisene er fulle av innlegg fra forleggere som vil forby billigsalg på bøker. Ingen spør hva kjøperne ønsker.

Bare noen dager gjenstår av høringsrunden for ny boklov, og bokbransjen har startet en sluttspurt i media.

Et av forslagene er å forby billigsalg av nye bøker, og at rabatt også skal være forbudt for e-bøker.

Norge har ikke produsert en nobelprisvinner i litteratur på 85 år.

Dersom Aschehoug setter 390 kroner på en ny krimroman fra Jo Nesbø, skal ingen bokhandler få lov å selge den billigere - hverken butikken eller på nettet.

Jo Nesbøs Gjenferd kostet 399 kroner i Norge. Nå koster den 149 kroner på nettet i Norge - og 40 kroner oversatt til engelsk hos Amazon i Storbritannia.

Kulturmininster Hadia Tajik får i disse dager høringsuttalelsene fra de store forlagene og forfatterforeningene, og de ønsker selvsagt en ny boklov.

Hvem ønsker seg ikke en lovbeskyttet rett til å starte prissamarbeid og drive kartell?

Fra før har forlagene rundt 1,7 milliarder kroner årlig i direkte og indirekte statsstøtte.

Likevel har Norge verdens høyeste bokpriser.

Fifty Shades of Grey koster 40 kroner i paperback i Storbritannia. Oversatt til norsk koster den nå 119 kroner hos Bokkilden.

 

Bokkjøperne har ikke noe de skulle ha sagt.

De er ikke med i  høringsrunden.

Det er heller ikke de frie og selvstendige forlagene.

Dermed blir også høringsrunden skjev fordi det praktisk talt kun er tilbyderne som kommer til orde - ikke forbrukerne.

Derfor er det viktig å repetere faktaene som bokkartellet underslår:

  • Norske bøker er 2-4 ganger dyrere enn svenske bøker.
  • Eierne av de store forlagene er søkkrike.
  • Norske forlag er internasjonale sinker i å innføre e-bøker.

Vi snakker om en milliardindustri hvor tre store grupperinger kontrollerer både forlag og bokhandlere: Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm.

Det er verdt å merke seg at bøker er mye dyrere i Norge enn i utlandet - uansett om boken er skrevet av en norsk eller en utenlandsk forfatter.

Oversettes Jo Nesbø til engelsk, så faller prisen til 1/3.

Og oversettes en bok til norsk, tredobles prisen.

Les også bloggen: Forbud mot billige bøker 

Gyldendal eies av milliardæren og den tidligere aksjemegleren Erik Must.

En mann som har brukt hele livet på å selge og kjøpe aksjer på børsen, vil altså ha lovens beskyttelse mot fri pris og konkurranse på bøker.

Det er travle dager for ridderne for statsstyre og planøkonomi i bokbransjen.

- Spørsmålet om boklov eller ikke er et verdivalg, skriver administrerende direktør Kristenn Einarsson i Forleggerforeningen i Dagens Næringsliv.

Forleggerforenngens Kristenn Einarsson har det travelt. I dag skriver han både i Aftenposten og Dagens Næringsliv. Faksimile: Aftenposten 11. februar 2013.

I Aftenposten skriver samme mann at «liberaliseringen av bokbransjen i våre naboland rammer økonomien i bransjen og går særlig utover den smalere litteraturen».

Bestselger-forfatter Tom Egeland bruker heller et litterært grep:

«Du ser oss for deg: I et dunkelt, røykfylt kjellerlokale rotter vi oss sammen. Grådige bokhandlere, sleske forleggere, skruppelløse forfattere (...) mens vi legger våre onde planer om å forføre politikerne og gravse mest mulig penger ut av lommene til sakesløse bokkjøpere».

Selv om Tom Egeland er en dyktig forfatter, så sitter ikke bildet helt:

  1. Gyldendals flotte bygg på Sehesteds plass minner ikke om noe dunkelt kjellerlokale.
  2. Hverken Erik Must eller William Nygaard ligner på Al Capone, men de har til salt i grøten.
  3. Og suksessforfatterne har tjent titalls millioner kroner hver på sine «ofre» for smale litteratur.

Alt i alt minner de mer om noen som gråter for sin syke mor.

I Norge, som har verdens høyeste penetrasjon av bredbånd og mobilbruk, står e-bøker for 0,6 prosent av boksalget.

Forlagene har strittet imot.

Forlagene nyter godt av momsfritak på bøker, noe som tilsvarer en årlig statlig subsidiering på rundt 1,5 milliarder kroner.

Les også Bok & samfunn:  Forlegger ut mot momsfritak på papirboka

Likevel står boklesingen stille, mens annen kultur vokser sterkt.

Og Norge har ikke produsert en nobelprisvinner i litteratur på 85 år.

Staten - via Kulturrådet - bruker 110-120 millioner kroner i året på å kjøpe 1000 eksemplarer av de fleste nye skjønnlitterære bøker og 1.550 eksemplarer av de fleste barnebøker - den såkalte innkjøpsordningen. De store forlagene kan regne med at bøkene deres automatisk blir kjøpt inn av staten.

Kulturrådet kjøper bøker for 110-120 millioner kroner hvert år. Kilde: Kulturrådet.

I andre bransjer er prissamarbeid og karteller forbudt og straffbart, og Konkurransetilsynet gjennomfører razziaer og gir millionbøter til de som bryter reglene.

Forlagsbransjen har hatt dispensasjon og fått lov til å drive med prissamarbeid i mange år.

Nå øyner de sjansen til å å låse inn dette unntaket som en lov - og sikre seg varig vern mot slemme markedsliberalister som tror at forleggerne vil ha godt av fri konkurranse og et puff i ryggen.

Hedersmann og redaktør

Kåre Valebrokk døde 9. februar 2013.

Kåre Valebrokk var en helstøpt, klok og modig redaktør.

Norge har mistet en av sine fremste pressefolk, og næringslivet har mistet en vaktbikkje av rang.

Kåre Valebrokk var fandenivoldsk, både som redaktør og direktør.

Frem til 70-tallet var norsk næringslivsjournalistikk ydmyk, kunnskapsløs og forsiktig.

Trygve Hegnar og Kapital har med rette fått æren for å gjøre den frekk og fryktet, mens Kåre Valebrokk gjorde næringslivsjournalistikken respektert og viktig.

Som pressemann ble Valebrokk kjent gjennom sin journalistikk i Verdens Gang.

Med denne bakgrunnen tok han fatt i Norges Handels- og Sjøfartstidende, ansatte faglig dyktige finansjournalister, og skapte en avissuksess med Dagens Næringsliv.

Jeg hadde ham som sjef i mer enn ti år, både i Dagens Næringsliv og i TV 2.

Som leder var Kåre Valebrokk veloverveid og klar.

Han tok folk med på råd, men skar også igjennom.

Kåre, som han het på huset, var motiverende og behandlet alle på likefot.

Han eide ikke frykt for autoriteter, og var heller ikke autoritær selv.

Redaktøren Valebrokk kjempet mange kriger redaksjonen og journalistene slapp å vite om.

Han tok telefonen når noen ringte for å klage, og han lyttet.

Mente han avisen hadde gjort feil, beklaget han.

Det er en sjelden egenskap for en redaktør, men det var også sjeldent han trengte å bruke den.

Likevel er det nok riktig å si at Kåre Valebrokk var fandenivoldsk, både som redaktør og direktør.

Han var prinsippielt imot pressestøtte og nektet å ta imot statens millioner til Dagens Næringsliv.

Da han senere tok over i TV 2, frontet han nyhetsjournalistikken mot kommersielt press.

TV 2 gikk fra å være en fjernsynskanal til å bli et mediehus under hans ledelse. TV 2 Nyhetskanalen kom inn, og ble etterhvert fulgt av en bukett tv-kanaler.

Som styreformann i TV 2 Interaktiv og Nettavisen, var han interessert i nye medier, og det var i hans styreperiode at TV 2 Interaktiv bygde opp web-tv-kanalen TV 2 Sumo.

Folk flest forbinder kanskje Kåre Valebrokk mest med TV 2-sjefen, men hans personlighet kom best til syne i de mange treffende og skarpe kommentarene han skrev i Dagens Næringsliv og Aftenposten.

Inntrykket stemmer godt med den personen Kåre Valebrokk også var mer privat. Han var en helstøpt person, og som var den samme i og utenfor rampelyset.

Valebrokk var like slagferdig og morsom rundt lutefiskbordet på Theatercafeen, som han var det i en opphetet debatt i et fjernsynsstudio.

Det er ikke uten grunn at pressehistoriene om Kåre Valebrokk er utallige.

Han skapte sine egne historier med treffende kommentarer.

Kåre Valebrokk var ikke alltid en hjemmets mann - til tider var det mye jobb og reiser.

I et intervju fortalte Kåre Valebrokk at hans kone i en slik periode hadde sagt at hvis han døde, skulle følgende stå på gravstenen: "Fortsatt savnet".

Det gjelder ikke bare familien, som vi føler med på denne dagen.

Kåre Valebrokk er allerede dypt savnet.

 

 

 

 

 

Trikser med uhjelp

Bistandsmininster Heikki Eidsvoll Holmås og SV-leder Audun Lysbakken har gledet seg over "dopete" tall for norsk uhjelp.

Norge gir milliarder i «uhjelp» til et land som snart skal arrangere fotball-VM og de olympiske leker.

Et gammelt triks i Finansdepartementet er å telle de samme pengene flere ganger.

Rundt 2,9 milliarder kroner står på konto i Norge, men er likevel regnet inn i vår uhjelp.

Et godt eksempel er de 5,6 milliarder kronene som skal betales til Brasil før 2015 hvis landet bevarer regnskogen:

  • Pengene er ennå ikke utbetalt, men inngår likevel i summen når regjeringen skryter av u-hjelp.
  • På skrytelisten kan de 5,6 milliardene vise hvor mye Norge betaler i u-hjelp.
  • De samme pengene kan også vises frem som norsk miljøinnsats i utlandet.

For bistandsmininster Heikki Eidsvoll Holmås er saken pinlig.

OECD har nemlig slått fast at penger som ikke er utbetalt, heller ikke kan regnes inn i Norges skryt av hvor stor del av brutto nasjonalinntekt vi gir i u-hjelp.

Dermed synker andelen u-hjelp fra 1,05 prosent av brutt nasjonalinntekt i 2010 - til 0,96 prosent i 2011.

Det spesielt pinlige er at u-hjelpen dermed kommer under 1 % - målsetningen til de rødgrønne, som også er offsiell norsk politikk og en internasjonal målestokk.

Tidligere ledet Norge kappløpet om å gi relativt mest i uhjelp, men nå viser det seg at tallene er dopet.

Rundt 2,9 milliarder kroner står på konto i Norge, men er likevel regnet inn i vår uhjelp.

- Det er viktigere at pengene blir brukt godt, enn at de blir brukt raskest mulig, sier Heikki Eidsvoll Holmås.

Les departementets egen forklaring: Norge og regnskogssatsingen i Brasil

Det er selvfølgelig lurt å holde igjen pengene til man har noe fornuftig å bruke dem til.

Der har bistandsmininsteren rett.

Men man kan ikke regne penger man ennå ikke har gitt bort, som u-hjelp.

Det blir som å kreve takkebrev for en gave som ennå ikke er gitt bort.

OECD-direktør Jon Lomøy har skrevet et ytterst høflig brev hvor han ber Norge gjøre om på sine rapporter: - Vi forstår at dette kan være kontroversielt fordi det senker Norges uhjelp/brutt nasjonalinntekt-ratio for de to omdiskuterte årene og kanskje også i 2012, heter det i brevet, hvor OECD tilbyr seg å bidra til å forklare hva som har skjedd.

Les OECD-brevet her: Amazon Fund

En ting er at Norge må stryke luftpengene inntil de er betalt - noe helt annet er om 1 milliard dollar til å hindre avskogning er god bistad til fattige mennesker. Det virker mer nærliggende å regne de 5,6 milliarder kronene som et fornuftig miljøtiltak.

Og det er ikke noe galt i at søkkrike Norge, som lever av å selge olje og bidra til globale CO2-utslipp, tar på seg noe av regningen. Ifølge Bistandsdepartementet har regnskogsprosjektet svært gode resultater.

- Bare på ett år har Brasil redusert CO2-utslippene fra avskogning med nærmere tjue ganger Norges totale årlige CO2-utslipp, heter det en uttalelse.

I 2011 bevilget Norge 27,7 milliarder kroner i bistand.

Jo mørkere farge, desto mer bistand. Kilde: Norad.

Regnskogsprosjektet gjorde at Brasil (som er en av verdens mestvoksende økonomier) troner øverst på listen med 1,4 milliarder kroner - mer enn Etiopia, Kenya, Sudan, Tanzania og Mali tilsammen!

Hvis du ikke tror det, kan du se her: Norsk bistand i tall

Og det til et land som arrangerer fotball-VM i 2014 og De olympiske leker i 2016.

Slike ting som svært mange i Norge mener at vi ikke bør ta oss råd til.

Forbud mot billige bøker

Dersom forslaget til ny boklov blir vedtatt, kan milliardær og Gyldendal-eier Erik Must le hele veien til banken. Foto: Knut Falch, NTB scanpix.

Norge har verdens høyeste bokpriser, men har ikke produsert en nobelprisvinner på 85 år.

Kulturminister Hadia Tajik har sendt på høring et forslag til en ny boklov der hun vil forby billigsalg på nye bøker.

Hvis loven er god for bøker, så er den i første rekke god for Erik Musts lommebok.

Forslaget går ut på å forby butikker og nettbokhandlere å sette ned prisen på en ny bok.

Dersom Aschehoug setter 390 kroner som pris på en ny bok fra Jo Nesbø, skal det altså bli ulovlig og straffbart å selge boken billigere mens den er «ny».

«Ny» betyr her utgivelsesåret og frem til 1. mai året etter - uansett om boken har floppet og bokhandlene flommer over av usolgte eksemplarer.

På en eller annen magisk måte skal dyre bøker få folk til å lese mer.

Man tror åpenbart at en lovfestet høy pris på nye bøker skal få milliardær og hovedeier i Gyldendal, Erik Must, til å satse på kvalitet og smale titler.

Hvis loven er god for bøker, så er den i første rekke god for Erik Musts lommebok.

Kulturministeren har sendt forslaget ut med svært knapp høringsfrist. Alle må svare før 15. mars, og planen er å kjøre loven igjennom før et eventuelt regjeringsskifte.

Det er utallige høringsinstanser, så Forbrukerrådets og Konkurransetilsynets vil lett drukne i serien av støtteerklæringer fra forlagsbransjen.

Og bokkjøperne blir selvsagt ikke spurt.

Men det kan bli trøbbel på Stortinget - og i en eventuell ny borgerlig regjering: - Jeg vil ha norske bøker til 200 kroner - ikke 400 kroner

Kulturmininister Hadia Tajik foreslår å la forlagene få det som de vil. Foto: Ilja C. Hendel.

Når forlagene driver lobby, virker det som om de er en forsamling saktmodige litteraturmisjonærer. Glemt er at dette er en milliardbusiness.

Gyldendal nærmer seg alene to milliarder kroner i årlige salgsinntekter og får trolig et overskudd på 100-150 millioner kroner i 2012.

I tillegg til forlaget eier Gyldendal 50 % av De norske Bokklubbene, bokhandelkjeden Ark, halvparten av Forlagssentralen og flere mindre forlag.

Aschehoug eier Norli/Libris og Cappelen Damm eier bokhandelkjeden Tanum.

I praksis kontrollerer de tre store - Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm - hele verdikjeden fra forfatter til leser.

Hvis forslaget til ny boklov blir vedtatt, skal altså dette kartellet lovbeskyttes mot konkurranse.

Rundt en av fire nordmenn leser bøker - og vi bruker i gjennomsnitt et drøyt kvarter per dag på boklesing.

Det er høyt internasjonalt. Sånn sett holder bøker stand i Norge.

Men internett og tv har slått knock out på andre kulturformer, og boklesing er også marginalisert.

I dag bruker en nordmann ti ganger mer tid foran fjernsynet enn over en bok.

Hadia Tajik tror løsningen ligger i planøkonomi - ikke i markedspriser.

Hun ser ikke at billigere priser betyr at flere kjøper bøker, eller at det kan være lurt av en butikk å gi rabatt for å bli kvitt restlager. (Det har aldri vært forslag om å påby rabatt - men nå kommer altså forslag om å forby det).

Kulturministeren tror heller ikke at en lovfestet fastpris gjør bøkene dyrere: - Det er ingenting som tilsier at en lovfesting av fastpris vil ha som effekt at bøkene blir dyrere. Fastprisen gjelder dessuten kun for nye bøker. Det betyr at 85 prosent av bøkene i en vanlig bokhandel har fripris, skriver hun i en kommentar i Dagens Næringsliv.

Konkurransetilsynet har sett på bokpriser i Norge og Sverige: «Prisen på innbundne bøker er i gjennomsnitt tilnærmet dobbelt så høy i Norge som i Sverige. For pocketbøker er prisen nesten fire ganger så høy».

Kilde: Konkurransetilsynet.

Det gleder nok den tidligere aksjemegleren og nåværende Gyldendal-eier å lese dette. Ifølge Kapitals beregning er Erik Must god for 3,1 milliarder kroner.

Han sitter nå med 85 prosent av aksjene i forlaget, og milliardæren får nå altså lovens beskyttelse mot konkurranse i en milliardbransje.

Det hjelper ikke at direktør Kjell Sunnevåg i Konkurransetilsynet fortviler: - Jeg vil si at det å ha en boklov som legger til rette for at en ny norsk roman skal koste 400 kroner, er dårlig kulturpolitikk.

? Bokbransjen vinner og leserne taper dersom det innføres en boklov, sier konkurransedirektør Christine Meyer.

Les også: - Dyrt og upresist virkemiddel

Poenget er at vi ikke trenger noen lov som forbyr billigsalg på bøker.

Les Sistesidens skråblikk: Litt dyrere takk!

Det verste er at høringsbrevet også åpner for å påby lovfestet fastpris også på e-bøker.

Ikke fem øre av det forlagene sparer på trykking og distribusjon skal altså komme forbrukerne til gode.

(I rettferdighetens navn: Departementet legger også frem et alternativt forslag om å holde e-bøkene unna fastpris-loven).

Helgardering: Lovforbud mot billigsalg på bøker skal gjelde både papir og elektronisk. Eller ikke. Kilde: Kulturdepartementet.

Forlagene er vel så mye børs som katedral, og det er ingenting som tyder på at Norge har bedre litteratur enn andre land hvis vi bruker Nobelprisen i litteratur som en målestokk.

Norske forfatter gis ut på et språk som er lett å lese for De Aderton, eller Svenska Akademien, som deler ut Nobelprisen i litteratur.

Likevel har norske forlag ikke frembragt en eneste nobelprisvinner siden Sigrid Undset i 1928.

Argumentet for en lovfestet fastpris er at forlagene da vil gi ut smale titler og at de skal finnes i fysiske bokhandlere rundt om i landet.

Det er nokså ubehjelpelig og gammeldags tenkt.

En bok er tekst og dermed en liten datamengde og følgelig lett å distribuere selv via dårlige datalinjer.

I Kindlestore eller Apples nettbutikk er millioner av bøker øyeblikkelig tilgjengelig med et tastetrykk til et nettbrett, en Kindle eller mobilen.

Vi har verdens høyeste penetrasjon av internett og mobil, men e-bøker står kun for 0,6 prosent av markedet i Norge!

Til sammenlikning står e-bøker for rundt 10 prosent av markedet i Storbritannia, og omlag 20 prosent i USA.

Dette fremgår av høringsnotatet: Høring om lov om omsetning av bøker

Den brutale sannheten er at norske forlag er sinker i e-bøker.

I likhet med de statsstøttede papiravisene har også den beskyttede forlagsbransjen sovet i timen.

Nå kan de altså bli belønnet med forbud mot priskonkurranse - ikke bare på papir, men også digitalt.

Kulturmininsteren burde gi dem en oppvekker - ikke et lovfestet forbud mot å vekke dem fra søvnen.

Private gir gode karakterer

Noe å tenke på for kunnskapsminister Kristin Halvorsen. Foto: Rune Kongsro.

Private skoler og barnehager gjør det bedre enn de offentlige. Finner vi ut hvorfor, kan det gjøre offentlig skole bedre.

Nye tall fra Utdanningsdirektoratet viser at private videregående skoler gir bedre karakterer enn de offentlige.

Den samme statistikken viser for øvrig at både de private og offentlige skolene gir elevene mye bedre standpunktkarakterer enn de får på eksamen.

Kort og godt: Lærerne er snillere enn sensor.

Hvis du vil se på tallene, finner du dem her: Skoleporten

Aftenposten har gjennomgått tallene  og gjort følgende funn:

  • Private skoler gir best standpunktkarakter i 18 av 20 fag.
  • Elever ved private skoler får best eksamen i 12 av 20 fag.

Lærerne ved private skoler er altså gjennomgående «snillere» enn sine offentlige kolleger, men elevene ved private skoler er også systematisk flinkere enn elevene i den offentlige skolen.

Dette funnet sammenfaller av en analyse jeg har gjort av tallene på de viktige fagene matematikk, norsk (hovedmål og sidemål) og engelsk.

Tabellen over viser at både offentlig skole og privat skole gir 0,7-0,8 poeng bedre karakterer i standpunkt enn elevene får på eksamen.

I disse fagene er eksamensresultatene tilnærmet like (de private er 0,1 poeng bedre, men det forsvinner i avrundingen).

For meg forteller dette hvor viktig det er med systematisk kartlegging og standardiserte, offentlige prøver på skolenivå.

Lærernes egen dømmekraft farges av den direkte relasjonen til elevene og ønsket om å fremstå som flinke.

At de private lærerne er marginalt snillere enn de offentlige er ikke noe godt argument mot private skoler.

Ser vi på barnehagene er foreldrene ved private barnehager systematisk mer fornøyde enn foreldre til barna ved offentlige barnehager.

Av 12 forhold som er undersøkt, scorer de private barnehagene best på samtlige - det handler om mat, inneklima, åpningstider og generell kvalitet.

Du kan se tallene: Privat sammenliknet med offentlig barnehage

Hva er konklusjonen?

At det ikke er grunnlag for noen angstbiterske reaksjoner.

I den grad det er klasseforskjeller i norsk skole, så er ikke forskjellen mellom offentlige og private skoler - men mellom gode og dårlige offentlige skoler.

Innbyggerundersøkelsen til Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi)  viser at nordmenn er godt fornøyd med mange offentlige tjenester - faktisk atskillig mer fornøyd enn man skulle tro ved å følge med i media.

(Bloggen fortsetter under grafikken)

La oss kalle grønne for fans, gule for nøytrale og grå for negative. Kilde: Difi.

Rundt 85 prosent er godt fornøyd eller nøytral til norske sykehus, posten og skolevesenet.

De etatene som har flest negative brukere er NAV (38 % mener tjenesten er dårlig) - så kommer kollektivtransport/NSB og politiet.

De etatene som har færrest «fans» er sosialtjenesten, kemneren og plan- og bygningsetaten.

Hvis man skal tolke resultatene med privat/offentlig-briller på, så er det påfallende at etater med et visst privat innslag også er de etatene som scorer best.

Det gjelder i hvertfall fastlege, sykehus, høyskole universitet, videregående skoler og barnehagen.

Hva kan vi lære av det?

  1. På den ene siden at Norge har gode offentlige tjenester.
  2. På den andre siden at de blir enda bedre med et visst privat innslag.

Sannsynligvis fordi evnen til fornyelse og nytenkning blir lettere i bedrifter med kortere beslutningsveier og klare målsetninger.

Ari er en engel

Prinsessegemal Ari Behn stilte med englevinger på et moteshow. Foto: Paul Weaver, Nettavisen.

Prinsessegemal Ari Behn er en festlig kar som gjerne ikler seg englevinger på et moteshow mot god betaling.

- Jeg kommer faktisk rett fra lunsj på Slottet med svigerfar nå, sa Behn da han dukket opp på Moods of Norways motefremvisning.

Les saken og se video på Side2 Catwalk: - Det finnes engler blant oss

Jeg kan ikke leke tampen brenner med en engel! (Märtha Louise)

Hva skal man si?

Hadde vi ikke hatt Märtha Louise og Ari Behn, ville vi ikke klart å finne dem opp.

På den ene siden er det jo befriende at prinsesse Märtha Louise og hennes mann bryter med alle tradisjoner i kongefamilien, og ikke tar det så nøye at mange mennesker holder religion og engler for noe hellig.

I Aris og Märthas verden er det lov å leke og ha det gøy med slike symboler.

Prinsessen fortalte nylig om da hun lekte med erkeengelen Chamuel: - Jeg hadde lett lenge før jeg fant ut at jeg kunne spørre erkeengelen Chamuel, som kan hjelpe til med å finne ting. Da han foreslo at vi skulle leke tampen brenner, tenkte jeg: Ærlig talt, nå går det for langt. Jeg kan ikke leke tampen brenner med en engel! Selv jeg tenkte at det var litt mye, forklarte hun til VGTV.

Se innslaget her: - Jeg tenkte at nå går det for langt

Så langt, men ikke lenger.

Det finnes grenser, selv for engler.

Verken Ari Behn eller Moods of Norway vil ut med hvor mye penger det koster å leie en prinsessegemal for å gå mannekeng med englevinger.

Egentlig så var det et come back. I det siste har Ari Behn vært kjent for lange og kjedelige artikler i VG Helg, men nå er han tilbake i manesjen.

- Alle må tro på engler, forkynte han på motevisningen.

Det er sikkert en oppfordring prinsessen, engleskolegründer og engleforfatter Märtha Louise kan istemme.

Astarte Inspirasjon selger engletjenester for rundt to millioner kroner i året. Kilde: Proff.no.

Gjennom Prinsesse Märtha Louise Kulturformidling er engler god business.

Prinsessen er styremedlem i Astarte Inspirasjon - tidligere Astarte Education - også kjent som Engleskolen.

Møt din skytsengel kom på CD, som lydbok og som arbeidsbok i englemeditasjoner.

Regnskapstallene viser at omsetningen øker pent, mens lønnsomheten verken er himmel eller helvete.

Om tampen brenner, så har man ennå ikke funnet nøkkelen til gudommelig lønnsomhet.

Men Märtha og Ari får støtte fra Sistesiden: Selvsagt finnes det engler!

Som et tilskudd til engleskolen kommer englebøkene.

Først «Møt din skytsengel» og så «Englenes hemmeligheter».

I tillegg til de vanlige innbundne versjonene har englebøkene blitt en liten kolleksjon av lydbøker, CD-er og en arbeidsbok i englemeditasjoner.

Oppfølgeren Englenes hemmligheter forteller om forfatternes kommunikasjon med englene.

Du kan se presentasjonen her: Møt din skytsengel

Nå mangler bare treeren til det som kan bli en kongelig «50 shades of shady».

Rømmer fra asylmottak

Avdelingsdirektør Christine Wilberg i UDI er bekymret i saker hvor mindreårige forsvinner og det er fare for menneskehandel. Foto: UDI.

Siden 2010 har 212 ungdommer under 18 år forsvunnet fra norske asylmottak. Mange av dem aner ikke norske myndigheter hva har skjedd med.

Tenk deg at nabogutten på 16 år plutselig forsvant.

Tenk deg fortvilte foreldre og venner, og etterlysninger i tradisjonelle og sosiale medier.

I praksis vil tigging, kriminalitet eller i beste fall svart arbeid være eneste måte å livnære seg på.

Tenk deg den samme situasjonen uten at noen slår alarm. Det er virkeligheten hver tredje dag på et norsk asylmottak.

- Det er flere årsaker til at enslige mindreårige asylsøkere forlater mottak. Mange gjør det frivillig. Men UDI er bekymret for enkelte av forsvinningene, sier avdelingsdirektør Christine Wilberg i Utlendingsdirektoratet.

Les også: Enslige mindreårige som forlater mottak

I Norge har barnevernet ansvar for mindreårige asylsøkere frem til de er 15 år, og så flyttes de over til asylmottak i UDIs regi.

Svært mange av barna som forsvinner har en asylsak fra et annet europisk land, og følgelig verken rett til å få søknadene behandlet i Norge - eller et reelt håp om å få ja.

I stedet for å vente på tvangsutsendelse, velger noen av dem å gå ut døren.

I praksis vil tigging, kriminalitet eller i beste fall svart arbeid være eneste måte å livnære seg på.

- Vi er selvfølgelig bekymret i de tilfellene hvor ungdom forsvinner og det kan være fare for menneskehandel. En ungdom som blir borte, er én for mye, sier Wilberg til UDIs nettsider.

I 2012 var det ikke en, men 104 enslige mindreårige, som forsvant.

Ifølge Bergens Tidende forsvant det totalt rundt 2.400 asylsøkere fra norske mottak i fjor.

Mange av disse føyer seg inn i rekken av folk som oppholder seg ulovlig og «under jorden» i Norge.

Dette er et stort problem - både for de det gjelder, og for kriminalitetsforebyggingen i landet.

Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) tror mange stikker av fordi de frykter å bli returnert.

? Dette betyr at flere og flere asylsøkere velger å leve i skjul. Det er en svært krevende og vanskelig situasjon, hvor det er lett å bli utnyttet. For staten sin del, blir det mindre kontroll og trolig flere som arbeider svart, sier Noas-rådgiver Jon Ole Martinsen til Dagsavisen.

Les også: Flere drar fra mottakene

Problemet er at asylmottakene både rommer mennesker som venter på å få en ny tilværelse i Norge - og andre som kun venter på å bli sendt ut.

Disse to gruppene burde behandles helt forskjellig:

  • De første skal integreres, og da er det bra at de lærer norsk og slår røtter så raskt som mulig.
  • Den andre gruppen skal ut, og da tjener det ikke noen hensikt at de lærer norsk og slår røtter.

Å gi folk håp om å bli i landet når de skal ut, er ikke bra for noen.

Derfor har Danmark lukkede asylmottak, og det har Fremskrittspartiet foreslått de åtte siste årene.

Frp vil ha lukkede mottak for tre grupper:

  1. Personer uten avklart identitet.
  2. Personer som har fått avslag på asyl.
  3. Personer som har søkt asyl i et annet Schengen-land og som skal sendes dit.

Fremskrittspartiet tar hardt i. Noen er «ureturnerbare» fordi hjemlandet ikke vil ha dem, andre klarer ikke å dokumentere sin identitiet.

Disse vil bli i Norge i mange år, og kan ikke settes i en form for fengsel.

Men forslaget fra Fremskrittspartiet bør utredes, heller enn å bli demonisert.

Det er et reelt, stort problem at det forsvinner en mindeårig fra norske asylmottak hver tredje dag - og til nå har ikke de andre partiene funnet gode løsninger.

Av rundt 15.000 beboere på norske asylmottak, har 5.000 fått endelige avslag. De har ikke noe godt i vente.

Les også: En tredjedel av dem som bor i mottak skal ut

Jeg mener at forsvinningene fra asylmottak og mange av de vondeste retursakene skyldes et sendrektig system for å avgjøre asylsøknader og gjennomføre retur.

For å forsvare systemet godtar vi saker hvor barn på 9 og 10 år, som er født i Norge, blir tvangsutsendt til land de ikke har noe forhold til.

Det er uverdig og inhumant.

Riktignok misbruker noen huller i systemet. Men det er naivt å tro at noen frivillig setter seg på flyet til Ethiopia eller Eritrea fordi «de har plikt til det», som det sies.

Omtrent like naivt som å tro at alle frivillig blir værende på et asylmottak til politiet kommer og henter dem, når bakdøren ut i det norske samfunnet står åpen.

 

«NRK skal føle seg stolt»

Kringkastingsrådet vil ikke pirke så mye i etikken at det går ut over kritisk journalistikk. Foto: NTB.

NRK er en versting i etikkbrudd, men får ikke refs fra Kringkastingsrådet. Et av medlemmene vil heller kritisere VG.

I perioden til kringkastingssjef Hans Tore Bjerkaas er NRK felt for brudd på presseetikken 36 ganger.

Det er ny rekord.

Dette er bakgrunnen for at rådsmedlem Frank Rossavik, som også er en kjent journalist og forfatter, vil at rådet skal uttrykke bekymring over NRKs etikk. Han fikk med seg tidligere redaktør Stein Gauslaa, men de ble nedstemt.

Jeg synes egentlig NRK skal føle seg ganske stolt, jeg (Grethe Fossum, Kringkastingsrådet)

- Vi var opptatt av at hvis du er veldig nøye med etikken i alle sammenhenger, kan det gå ut over evnen til kritisk journalistikk, sier rådets leder Sylfest Lomheim til Dagens Næringsliv.

NRK er den eneste store medieaktøren som ikke trenger bekymre seg for økonomien.

Institusjonen får rundt fem milliarder kroner i året fra kringkastingsavgiften.

Likevel er altså NRK på bunn i etikk og klages stadig inn for slurv og feil.

Den siste alvorlige saken er den såkalte romkvinnesaken hvor NRK bevisst utelot fra sin reportasje at kvinnen var dømt for medvirkning til voldtekt av sin egen datter.

Les også: Tør ikke NRK ta debatten?

En som ikke er så bekymret er den tidligere Arbeiderparti-politikeren Grethe Fossum, som etter 12 år på Stortinget fikk plass i Kringkastingsrådet.

Hun mener at NRK fyller sin samfunnsrolle ved å se på helheten, ikke enkeltsaker.

VG, derimot, felles nesten aldri i Pressens faglige utvalg. Men Grethe Fossum mener likevel at avisen fortjener stryk for å ta opp feil og mangler i enkeltsaker i helsevesenet «og glemme at 99 prosent av helsevesenet fungerer godt», ifølge Dagens Næringsliv.

Arbeiderpartiets Grethe Fossum satt 12 år på Stortinget. Hun mener at media ikke skal skrive så mye om enkeltsjebner i helsevesenet, men fokusere på de 99 % av sakene som går bra. Foto: Scanpix.

- Jeg synes egentlig NRK skal føle seg ganske stolt, jeg. De er aldri blitt klaget inn på dette med samfunnsrollen. Det ivaretar de. Men VG burde ha blitt innklaget hver eneste dag, sa Fossum på møtet i Kringkastingsrådet.

Logikken er lysende, og burde brukes på mange andre saker:

  • De flest dreper ikke sin kone. Hvorfor skrive om de som gjør det?
  • Og de fleste byråkrater er ikke korrupte, hvorfor hefte oss med de som tar imot smøring?
  • Og er det ikke litt smålig å skrive om bilkøer og NSBs flaskehalser når resten går bra?

Så hvorfor bry seg med de 1 % av pasientene som får dårlig behandling i helsevesenet?

Rådsmedlem Grethe Fossums synspunkt er interessant av flere grunner, men det virkelig alarmerende er at hun ikke har fått med seg den mistroen til NRK i store grupper av befolkningen.

Det store flertallet er rimelig fornøyd, men det er også en stor gruppe som oppfatter at NRK er venstrevridd og sympatiserer med Arbeiderpartiet og de rødgrønne.

De får vann på mølla av påståtte partiutnevnelser til ulike lederjobber i NRK, og ser romkvinnesaken som eksempel på slik «venstrevridd» propaganda.

Jeg mener at det er for konspirativt, men at det kan være noe i at en statsfinansiert kringkaster er mer statsvennlig enn private aktører som må leve i et marked, skaffe seg inntekter og og holde kontroll på kostnadene hver eneste dag.

Om man vil det eller ei, så blir man påvirket av den virkeligheten man lever i. Det gjelder også NRK-medarbeidere.

Noen ser staten som løsningen på alt som er vondt, mens andre ser staten som en del av problemet.

VG-redaktør Torry Pedersen mener at Grethe Fossum har et rimelig begrenset syn på samfunnsoppdraget. Faksimile: Dagens Næringsliv 1. februar 2013.

Arbeiderparti-politiker Grethe Fossum er nokså tonedøv hvis hun ikke har fått med seg denne kritikken etter mange år i kulturpolitikken.

Det betyr ikke at kritikerne har rett, men det blir for lettvint å avfeie den sålenge NRK er avhengig av å ha bred legitimitet i befolkningen. At mistroen finnes er et problem i seg selv - uansett om den er rettferdig eller ei.

Før neste møte i Kringkastingsrådet i mars, bør Grethe Fossum ta sin rolle på alvor og ta innover seg at hun er der for å holde NRK i ørene - ikke for å kontrollere VG.

Derfor er det lett å forstå VG-redaktør Torry Pedersens kommentar: - Med det argumentasjonsnivået hun legger seg på forstår jeg at hun har pensjonert seg som politiker, sier han til Dagens Næringsliv.